Hele innlegget nedenfor er undertegnedes utdrag fra boken Psykoanalyse og religion, av Erich Fromm (Cappelens upopulære
skrifter, 1967).
Selv om få eller ingen navngitte religioner er oppgitt nedenfor, vil det nok for mange være opplagt at kristendommen (og delvis islam) oppfyller de
fleste kjennetegn ved "den autoritære religion". Dette får stå som min eneste kommentar.
------------------
«Mennesket har aldri satt alle sine krefter inn på å fremme det gode i livet, fordi de har ventet på at en eller
annen makt utenfor dem selv og naturen skulle utføre det arbeidet de selv har ansvaret for å gjøre».
(John Dewey)
«Det er tre ting som danner verdens grunnvoll: retten, sannheten og freden».
(rabbinsk utsagn)
«Menneskets virkelige syndefall består i at det tar avstand fra seg selv, at det bøyer seg for dem som har makten, at det svikter seg selv, uansett om det er maskert som fromhet og gudsdyrkelse».
«Hvis en religiøs lære bidrar til gunstig utvikling hos sine tilhengere, hvis den gjør dem sterkere, friere og lykkeligere, ser vi kjærlighetens frukter.
Men hvis den virker forkrøplende på menneskets latente muligheter, gjør det ulykkelig og lammer dets handlekraft, kan den ikke være sprunget ut av kjærlighet, uansett hva dens dogmer forsøker å gi inntrykk av».
«Jo visst er mennesket et avhengig vesen; det er og blir underkastet død, sykdom og alderdom...Men ett er å anerkjenne sin avmektighet og sin
begrensning, noe helt annet er det å nyte denne avhengigheten og dyrke de kreftene man er avhengig av. Å innse klart og nøkternt hvor begrenset vår makt er, er et vesentlig skritt på veien mot visdom og modenhet; å dyrke
sin begrensning er masochistisk og nedbrytende».
(Erich Fromm)
«Det essensielle element i den autoritære religion og den autoritære religiøse opplevelse er underkastelsen
under en makt som står over mennesket.
Kardinaldyden i denne religionstypen er lydighet, dens største synd er ulydighet. Akkurat som guddommen oppfattes som allmektig eller
allvitende, oppfattes mennesket som maktesløst og ubetydelig. Bare i den utstrekning det kan oppnå nåde eller hjelp hos guddommen ved fullstendig underkastelse, kan det føle styrke...
I og med sin underkastelse mister det sin uavhengighet og sin integritet som individ, men oppnår følelsen av å være beskyttet av en ærefryktinngytende makt, som det så og si blir en del av (...)
grunnen til denne lydigheten, ærefrykten og tilbedelsen ligger ikke i guddommens moralske egenskaper, ikke i kjærlighet eller rettferdighet, men i det faktum at den behersker, det vil si har makt over mennesket. Dessuten viser det at denne høyere
makt har rett til å tvinge mennesket til å dyrke og tilbe seg, og at mangel på ærefrykt og lydighet er syndig.
I den autoritære religion er Gud et symbol
på makt og styrke. Han er suveren fordi han har suveren makt, og i forhold til ham er mennesket fullstendig maktesløst. Autoritære verdslige religioner (les: politiske ideologier) følger samme prinsipp: Den
enkeltes liv blir uten betydning og menneskets verdi består nettopp i fornektelsen av dets egen verdi og styrke.
Ofte stiller den autoritære religion/ideologi opp et ideal
som er så abstrakt og så fjernt at det knapt nok har noen forbindelse med virkelige menneskers liv. Det kreves at mennesker som lever her og nå skal ofre liv og lykke for slike idealer som «livet etter døden» eller «menneskehetens
fremtid».
I humanistiske religioner er det derimot mennesket og dets styrke som står i sentrum...I slike religioner er den religiøse
opplevelse en opplevelse av samhørighet med Altet, basert på ens eget slektskap med verden, slik man fatter den med sin tanke og sin kjærlighet.
I humanistiske religioner er menneskets mål å nå frem til størst mulig styrke, ikke størst mulig maktesløshet. Kardinaldyden er ikke lydighet, men å realisere seg selv. Tro er overbevisning bygget
på tankens og følelsenes erfaringer, ikke å bøye seg for krav i blind lydighet til den som fremsetter kravet. Den overveiende sinnsstemningen er glede, ikke sorg og skyldfølelse som i de autoritære religioner.
Selve det faktum at det finnes normer for hvordan mennesket bør leve sitt liv, forutsetter forestillingen om overtredelse av disse normene, forestillingen om synd og skyld...I primitive religioner
er kanskje begrepet synd først og fremst ensbetydende med krenkelse av en eller annen tabu-forestilling, og har svært lite, om overhodet noe etisk innhold.
I autoritære religioner er synd primært ulydighet mot autoriteten og bare sekundært en overtredelse av etiske normer.
Reaksjonen på
synd er avhengig av hva man forstår ved synd og hvordan man opplever den. Når det gjelder den autoritære holdning, er erkjennelsen av at man har syndet en skremmende opplevelse, fordi å
ha syndet betyr å ha vært ulydig mot mektige autoriteter som vil straffe synderen. Moralske nederlag er ensbetydende med opprørske handlinger som bare kan sones ved en nye orgie av underdanighet.
Reaksjonen på skyldfølelsen er at man erkjenner sin egen fordervelse og maktesløshet og overgir seg på nåde og unåde til autoriteten, i håp
om å bli tilgitt. Den sinnsstemningen som er typisk for denne formen for anger, er frykt og beven.
Resultatet av denne botferdigheten er at synderen som har svelget sin egen skrøpelighet,
blir moralsk svekket, fylt av forakt og avsky for seg selv og derfor også tilbøyelig til å synde på nytt når han er kommet over sin orgie av selvplageri. Denne reaksjonen blir mindre ekstrem hvis hans religion gir ham mulighet
til å gjøre rituell bot i en eller annen form. Men han betaler for denne lindringen av sin pinefulle skyldfølelse med avhengighet av den som har det priviligium å gi absolusjon.
Skyldproblemet spiller ikke mindre rolle i psykoanalysen enn det gjør i religionen. Ofte omtales det av pasienten som et av hans hovedsymptomer...Det er i alminnelighet ikke vanskelig å oppdage at slike voldsomme skyld-reaksjoner har
sin rot i en autoritær innstilling. De ville gi et mer korrekt uttrykk for sine følelser hvis de – i stedet for å si at de føler seg skyldige – sa at de var redde – redde for straff, eller oftere, for at de
autoriteter de har vært ulydige mot, ikke skal elske dem lenger.
Jo mer fullkommen Gud blir, desto mer ufullkomment blir mennesket. Det overfører det beste det har på
Gud og svekker dermed seg selv. Nå er det Gud som har all kjærlighet, all visdom og rettferdighet – og mennesket er blitt berøvet disse egenskapene, det er tomt og fattig. Det hadde følt seg lite og skrøpelig fra
første stund, men nå er det blitt fullstendig maktesløst og kraftløst; alle dets krefter er blitt overført på Gud.
Denne overføringsmekanismen
er nøyaktig den samme som den man kan konstatere i rent menneskelige forhold av masochistisk art...den samme mekanismen som får folk til å tilskrive lederne for de mest umenneskelige systemer
egenskaper som uovertruffen visdom og godhet.
Når mennesket på denne måten har overført sine mest verdifulle egenskaper på Gud, hva da med dets forhold til sine
egenskaper? De er blitt løsrevet fra det, og under denne prosessen er mennesket blitt fremmed for seg selv.
Alt det har tilhører Gud, og det har ingenting
igjen i seg selv. Dets eneste vei til seg selv går gjennom Gud. Ved å dyrke Gud prøver det å komme i kontakt med den delen av seg selv som det har mistet under overføringsprosessen. Etter å ha gitt Gud alt det eier og
har, ber det Gud om få tilbake noe av det som opprinnelig var dets eget. Men i og med at det har oppgitt sitt eget, er det fullstendig prisgitt Gud.
Det må nødvendigvis
føle seg som en «synder» fordi det har berøvet seg selv alle de gode egenskaper, og det er bare ved Guds barmhjertighet eller nåde det kan få tilbake det eneste som gjør mennesket til menneske. Og for å
overtale Gud til å gi det noe av sin kjærlighet, må det bevise hvor fullstendig blottet for kjærlighet det selv er. For å overtale Gud til å lede det med sin overlegne visdom, må det bevise hvor blottet for visdom
det er når det er overlatt til seg selv.
Men det at mennesket nedvurderer seg selv, gjør det ikke bare slavisk avhengig av Gud, det gjør det også til et dårlig
menneske. Det blir et menneske som verken tror på sine medmennesker eller seg selv, som intet vet om kjærlighetens eller fornuftens makt.
----------------------
I myten om Edens have skildres menneskets tilværelse som et liv i fullkommen trygghet. Mennesket kjenner ennå ikke forskjell på godt og ondt. Menneskehetens historie begynner med menneskets
ulydighet, som samtidig er det første skritt på veien mot frihet og utviklingen av dets fornuft. Den jødiske og fremfor alt den kristne tradisjon har fremhevet SYNDEN som et viktig element,
men ignorert det faktum at det er frigjøringen fra den trygge tilværelsen i Paradiset som er grunnlaget for menneskets utvikling mot sann menneskelighet.
Bare hvis man har vokst
fra alle incestuøse bånd, kan man bedømme sin egen gruppe kritisk; ja, bare da kan man i det hele tatt felle dommer. De fleste grupper...bruker også de incestuøse bånd som holder mennesket moralsk trellbundet
til sin egen gruppe til å forkrøple dets moralske sans og sunne omdømme, så det ikke skal kritisere sin egen gruppe for brudd på moralske prinsipper som ville fått det til å protestere energisk, hvis de var begått
av andre.
Det er alle store religioners tragedie at de krenker og forvrenger selve prinsippet for friheten, så snart de blir masseorganisasjoner, ledet av et religiøst byråkrati.
Den overtar til en viss grad familiens, stammens og statens plass. Det er ikke lenger Gud som dyrkes, men den gruppen som gjør krav på å tale i hans navn.
Intet
menneske kan påberope seg å ha kunnskaper om Gud som tillater ham å kritisere eller fordømme sine medmennesker eller hevde at hans eget gudsbegrep er det eneste riktige. Den religiøse intoleransen som er så karakteristisk
for vestens religioner, som har sin rot nettopp i slike påstander og - psykologisk talt – skyldes mangel på tro eller mangel på kjærlighet, har
hatt en ødeleggende virkning på den religiøse utvikling».
(sitat slutt)
---------------------------
16.11.2015
G. Ullestad