Luther-året 2017

 

«Et opplyst folk trenger et opplyst presteskap».

(Dr. theol. Åste Dokka, Klassekampen 29.12.2016)  

 

Er det på prekestolen, hos Vårt Land og Klassekampens spaltister, i Vårt Lands prekener og andakter, eller i Teologisk Tidsskrift vi møter «det opplyste presteskap»?

Er det "folkekirke-apologetene": kirkerådslederens tale til kirkemøtet 2017 (jfr. Verdidebatt), TF-teologene, VL/Verdidebatts Alf Gjøsund, Åste Dokka, Håvard Nyhus og/eller biskop emeritus Tor Berger Jørgensen vi skal lytte til? 

De har alle en sterk ideologisk og teologisk-dogmatisk slagside. Deres (overspente) "folkekirkelige visjoner" er trolig en medvirkende årsak til utmeldingsraset i Den norske kirke det siste halve år. Man kan vanskelig ta dette folkekirkelige røret alvorlig.

Sitatet jeg har plukket ut nedenfor av Tor Berger Jørgensen er så grovt og autoritært at vi vel knapt finner maken. Jørgensens "Guds rike/Himmelrike/Kirke" er avskyelig og frastøtende. Men det ser ut til at han, kirkerådslederen og Vårt Lands kommentator/debattredaktør er sterkt involvert i konstruksjonen av en ny slags "folkekirke-teologi". Fri og bevare oss!

http://www.vl.no/kultur/sturla-stalsett-og-tor-b-jorgensen-tar-lukas-i-forsvar-1.922786

 

"Kirka er bærer av en visjon hvor alt skal nyskapes, gjennom Jesu frelsesverk, gjennom dommen og inn i den nye, forløste virkeligheten slik Paulus jubler det ut for oss:  at en gang skal hvert kne bøye seg i Jesu navn, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre til Gud Faders ære! (Fil 2,10-11).

Det er dagen da Guds bolig skal være hos menneskene og de skal være hans folk. Han skal være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. (Joh. Åp. 21,3-4)".

 

http://www.verdidebatt.no/tbj 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11674615-fordi-guds-ansikt-er-vendt-mot-verden

 

Hvordan skal den kristne kirke (som også folkekirke-biskop Jørgensen) forklare og rettferdiggjøre skriket, sorgen og smerten kirkemakten selv har påført menneskeheten gjennom mer enn 1700 år i dette jordiske liv, i Europa og på alle kontinenter?

Hvor mange "Sannhetskommisjoner" må opprettes for gjennomlysning av kirkemaktens overgrep mot minoriteter, urbefolkninger, barn og unge ved institusjoner drevet av kristen-protestantiske organisasjoner og katolske ordener?

Mari Norbakk forteller oss på Verdidebatt at hun forsker på "Den muslimske mannen" og gjør feltarbeid  bl.a. fra Qatar. Jeg synes det er litt rart at norske antropologiske studenter er mer interessert i den "muslimske mannen" enn i den "kristne mannen".

Ja, hvorfor er den muslimske mann i det fjerne (eksotiske?) Qatar mer interessant for norske antropologer/forskere enn den kristne mann i våre nærområder: Vatikanstaten?

-------------------   

En australsk kommisjon har hittil gjennomført 15 offentlige høringer om katolske presters omfattende misbruk av barn i 10 -11 -års alderen, i tiden fra 1980 til 2015. De siste høringer finner sted disse uker.  Majoriteten av overgriperne er geistlige menn i betrodde stillinger. En overvekt av ofrene er gutter. Mer en 40% av overgriperne tlhører den katolske brødreordenen: "Barmhjertige brødre". For en grusom ironi!

"Ingen er så trygg i fare som Guds lille barneskare...". For en hån!

Våre arme små er tvert om i stor fare i de følelsesmessig avstumpede kirkemennenes varetekt. Dette er ikke slikt de kristne dagsavisene skriver om, heller ikke de katolsk-troende debattanter på VL's Verdidebatt.

(Bare Dagbladet har informert om saken, så vidt jeg vet).

Skriket, sorgen og smerten...Finnes det "nåde" for pavekirkens mange seksualforbrytere? Skal de stilles for gudens domstol, eller er de allerede (ved skriftemålet, eller ved inntakelse av "Kristi legeme og blod") frikjent og erklært skyldfrie av paven og hans gud?

Skal offeret møte sin overgriper i Tor Berger Jørgensens hinsidige himmelrike/Guds rike? Skal Anne Frank og Hitler møtes i felles tilbedelse av Jesus Kristus som Herre til Gud Faders ære?

Er tanken at erfaringene i det jordiske liv slettes ut av hukommelsen? Er det kanskje slik at "glemsel" forveksles med "barmhjertighet"? Er dette hva kirken mener med "rettferdighet"? Oppheves den enkeltes individualitet og den frie vilje i himmelriket, ettersom ALLE SKAL bøye kne for den lutherske biskop Jørgensens gud (se sitat ovenfor)?

Vi vet at domstanken står fast i den kristne lære og teologi. En dom uten straff eller frikjennelse er meningsløs. I henhold til luthersk lære (troen alene/nåden alene) kan vi tenke oss den horrible situasjon at overgriperens "Kristus-tro" frikjenner ham for skyld, mens offeret blir dømt til evigvarende straff (pine uten ende).

Hvordan skal en himmelsk rettsprosedyre og domsakt gjennomføres i samsvar med alminnelig, menneskelig rettferdighetsfølelse og strafferett? Jeg vil igjen minne om prinsippet i vår straffelov: Ingen kan dømmes uten ved lov, ingen kan straffes uten ved dom. Jeg spør: hvordan skal offeret forsvare seg i den himmelske rettssal uten å vite hvilke konkrete straffelover som er overtrådt, mens overgriperen bare kan "peke på Jesus" for å bli erklært salig: frikjent og skyldfri?

 

Også oldtidens ("hellige") kirkefedre, da de fikk sansen for jordisk makt: sosial-politiske privilegier, verdslig begjær og nytelse, formante de fattige og underpriviligerte masser til å rette blikket mot himmelriket - mens kirken selv ble rikere og rikere. Ulikhet på jorden, men likhet i himmelen? Gjennom mange århundrer mente den kristne geistlighet at klasseforskjeller var i samsvar med "Guds orden". Arvesynden kunne forklare det meste.

Det opphøyde, aristokratiske presteskapet formante, refset og truet det foraktede "folket" for ikke å leve et dydig, kristent liv (som å utebli fra søndagens gudstjeneste). De ble utsatt for utallige påbud, sanksjoner/restriksjoner og botsøvelser. Landsforvisning, bannlysing/fredløshet, tortur, galge eller halshogging (til offentlig forlystelse), bålbrenning og den ydmykende gapestokken var blant flere passende straffer for de kirkelig ulydige i Reformasjonens århundrer.

Landsbybefolkningen har den autoritære Luther omtalt som "griser uten vett". Også misjonærer i vårt tid har klaget over at den døpte og omvendte afrikaneren ikke levde opp til idealene om et såkalt "kristent liv".

Se teologiprofessor (TF) Tarald Rasmussens artikkel nedenfor (sist oppdatert 23. desember 2016). Luther-dyrkelsen er grenseløs og ukritisk. Hvor ble det av Luthers jødehat? Ingen av Luthers egne skrifter er oppgitt (se litteraturlisten).  

https://snl.no/reformasjonen

 

"Luthers ideal om å rense kirken ved å føre den tilbake til Bibelens kilder var i pakt med humanistiske idealer...

Luthers reformasjon var i starten også i pakt med idealer fra renessansen, ikke minst med renessansens tro på enkeltmennesket og dets muligheter...

Lutherske biskoper, eller superintendenter, erstattet de katolske biskopene, klostrene ble nedlagt, kirkegods ble overført til kongen, og den gudfryktige og teologisk lærde Christian 3 overtok rollen som kirkens øverste leder og definerte seg inn i en tradisjon etter kongene i det gamle Israel, som Salomo, David og Josias". 

 

------------------ 

 

«Den kristne kirkes grunnlag, Jesu oppstandelse fra de døde, er gitt oss i form av øyenvitnebeskrivelser og fysiske møter med den oppstandne, og understreker hele Jesus-fortellingens forankring i faktiske og historisk dokumentarbare hendelser.

Den hellige ånd viser seg i kirkens virkelighet og kjærlighetens handlinger...Den kristne kirke har fra første dag anerkjent kunnskap og fornuft som et instrument for bekjennelsen til Den treenige Gud. Gjennom skaperverket gjenkjenner vi Gud som Skaper».

(Biskop Atle Sommerfeldt, Dagen 17. januar 2017)

Man bør lese nøye sitatet ovenfor. Med bakgrunn i flyktningedebatten påstår Sommerfeldt i dette innlegget at det offentlige ordskifte domineres av følelser, halvsannheter og benekting av fakta...Men hans kirke har gjentatt og gjentatt løgnene om Jesus i nær 2000 år! Det finnes absolutt ingen rasjonelle eller historisk-faktiske holdpunkter for han og hans kirkes bastante dogmer/postulater ovenfor. Her er det ikke bare snakk om halvsannheter, men om usannheter!

Ja, "selv teologer og biskoper kan ta feil", som det ble sagt fra talerstolen på årets kirkemøte. En annen deltaker uttalte følgende: "Vi er her som representanter for Gud". Så hører og leser vi at "Guds representanter" baksnakker hverandre, kaller hverandre uredelige, ubibelske og vranglærere. I kirkemøtets korridorer (kirkens "storting") er det altså en helt annen kultur som råder enn blant anstendige, saklige politikere i Stortingets korridorer.

Det heter vanligvis blant de kristne: "vi skal elske hverandre", men nå lyder det slik: "la oss tåle hverandre"...

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11674840-la-oss-tale-hverandre

 

«Kristendommen er bygget på løgn og uetterretteligheter fra første dag. Og gjennom flere hundre år ble løgnene redigert og pusset på av kirkefedrene, og nye løgner tilføyd. De siste 150 år har den seriøse historiske/religionshistoriske forskning smått etter hånden splittet den religiøse tåke, og sannheten om hva som skjedde den gang for 2000 år siden begynner etter hvert å ta form.

Man skulle da forvente at denne nye viten ville bli tatt i mot med glede av kirkens folk, fra menighetsrådene til presten, prosten, bispen, kardinalene og til paven. Men så har ikke skjedd. Den nye viten forties, og de gamle røverhistorier forkynnes like friskt fra prekestolene som noen gang før. Kirken anstrenger seg bevisst for å holde folk nede i uvitenhet.

Men dette endrer situasjonen radikalt; så lenge prestene selv var uvitende og kunne si at de ”bygget på tro” når de fra prekestolene spredte usannheter, så er de nå i den situasjon at de vet, og de lyver derfor bevisst for menigheten og folket. Og det synes som de heller vil lyve for å bevare den rådende tro, og dermed sitt hersketekniske middel, enn å fortelle folk sannhet. De gir dermed menneskene steiner for brød og styrter seg systematisk fra tempeltinden».

(sitat klippet ut fra en nettside)

 

«MENNESKESØNNEN»    

 

«Gud Jesus lot seg dristig nok fødes som et sårbart menneske. Han kaller seg derfor for menneskesønnen. Den som tramper på mennesket, tramper samtidig på Gud».

(Pål Georg Nyhagen, Verdidebatt 13.01. 2016) 

 

Nyhagens historiebevissthet og refleksjonevne svikter her. Hans egen romerkirke har i århundrer og årtusener "trampet på mennesket" - i den kristne gudens navn. Man må være kirkelig indoktrinert og teologisk blind for å ignorere denne bestialitetens historie. Den begynte ikke med Martin Luther på 1500-tallet, men med Nyhagens romerkirke/keiserkirke på 400-tallet (da kristendommen ble gjort til Romerrikets eneste tillatte religion).   

Han sveiper lettvint utenom den israelittisk-jødiske religionsutvikling i århundrene omkring vår tidsregning. Jesus omtaler seg som «Menneskesønnen» (konsekvent i 3. pers) mer enn femti ganger i evangelieskriftene. Denne bestemte mytologiske skikkelsen, en engleaktig, åndelig messias-figur er omtalt både i Daniels bok (GT) OG i Henoks bok (sentralt i senjødedommens sekter): apokalyptiske skrifter Jesus var dypt påvirket av.

Jesu tilhørighet innenfor dette eskatologisk-apokalyptiske sektvesen som splittet jødedommen en avgrenset og forbigående epoke omkring vår tidsregning, volder teologene store problemer. Endetidsforventning/dommedagsforestillinger, dualismen og mytologien var felles i disse miljøer, som i Qumran-samfunnet (essenerne).

Den spesielle kirkelig-teologiske tolkningsvarianten av Menneskesønnen finner vi et eksempel på her:

 

«Det blir også brukt om en transcendental eller eskatologisk frelsesskikkelse i enkelte tekster i antikken, deriblant Daniels bok og Enoks bok. Betegnelsen finnes i Det nye testamente, og står særlig sentralt i Jesus fra Nasarets forkynnelse i evangeliene.

Vi vet ikke hvorfor Jesus har valgt betegnelsen Menneskesønnen, selv om noen steder i evangeliene (Matt 26, 64 o.a.) henspiller på Dan 7,13, hvor Menneskesønnen er et symbol for Israel (?).

En utbredt oppfatning er at Menneskesønnen i senjødisk apokalyptikk var betegnelse på en slags himmelsk Messias, som skulle åpenbares ved verdens ende og dømme levende og døde. Men utenom Billedtalene i 1 Henok 37–71, som antagelig er skrevet etter Jesu tid (?), er tittelen helt ukjent. Intet tyder på at Jesus har overtatt en messiansk tittel (se Matt 16,13)».

 

Jo, svært mye tyder på at Jesus overtok denne «messianske tittel». Hvorfor Jesus valgte selvbetegnelsen Menneskesønnen, har Jesus-forskeren Andreas Edwien skrevet utførlig og grundig om i sine to hovedverk.

Det var en utbredt oppfatning i "senjødiske" sektmiljøer at engler, ånder og demoner kunne ta bolig i menneskenes kropp og ta over styringen av deres liv. Jesus fra Nazareth mente Menneskesønnen hadde tatt bolig i ham og talte gjennom ham.

Vi vet dessverre lite om (den "jomfrufødte gudssønnen") Jesu oppvekst og liv i det "hedenske Galilea" før Johannes-dåpen, da "Ånden" steg ned i form av en due...Først som 30-åring hadde altså Jesus sin store, skjellsettende religiøse opplevelse. Deretter virket han bare et par år som omvandrende vekkelsespredikant.  

Demonutdrivelser (excorsisme) praktiseres i dag bl.a. i Nyhagens katolske kirke og representerer de samme forestillinger, slik de kristne også snakker om å bli fylt av og ledet av Den hellige ånd (merk: bestemt form).

Fenomenet er heller ikke ukjent i luthersk-protestantiske miljøer. Avhopper og dissident Anders Torp har fortalt at han i sin ungdomstid gjennomgikk en rekke djevelutdrivelser. Han er en av mange religiøs-kristne dissidenter som har gitt oss innblikk i hva det koster å bryte ut av en kristen menighet (mange eks-muslimer har lignende erfaringer, og noen av dem må leve i konstant frykt for represalier fra miljøene de har forlatt).

Når kirke-kristne (og muslimske) miljøer/organisasjoner hyller "religionsfrihet" - som også retten til å skifte religion - vet vi at det bare er tomme floskler. Begge disse totalitære (verdens)religioner har i sine "hellige skrifter" straffesanksjoner for både ulydighet og frafall.

Det handler ikke om "usunn trosutøvelse" eller "usunn religion" i såkalt lukkede, perifere miljøer, men om selve verdensbildet i kristendommen. Inspirasjonen hentes fra Jesu forkynnelse og virksomhet i evangelieskriftene. Denne avgjørende "linken" er det svært få som våger å tematisere offentlig.

Hovedproblemet er synet på Jesu autoritet, som alle kristne kirkesamfunn og menigheter står sammen om. Galskapen tar ikke slutt, så lenge man går utenom dogmatikkens Jesus ("Dogmet om Jesus").

Profeten Muhammed er aldri, som profeten Jesus, blitt opphøyet til "Gud selv". Det er heller ikke jødedommens profetskikkelser. Den gammeltestamentlige Moses er ingen gud, skaper eller frelsesskikkelse, men lovgiver! Det er noe ganske annet.

Det er altså i synet på "oldtidsprofetene" og religionsstifterne vi finner det mest avgjørende og skjebnesvangre SKILLET mellom kristendommen og andre (verdens)religioner.

(Jesus praktiserte djevelutdrivelser, og han er av kirken opphøyet til "Gud selv" og/eller til et ufeilbarlig "etisk ideal" til etterfølgelse).

 

http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=7785

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/overlege-er-biskopens-hemmelige-eksorsisme-hjelper/a/23674053/

 

SATAN/djevelen 

 

De fleste kristne tror at Satan - Mørkets fyrste - eksisterer, ikke som en ond kraft og ikke som et begrep eller symbol, men som en reell (maskulin) skikkelse med stor makt og (egen)vilje. Han oppfattes stadig som gudens "onde" kosmiske motstander. Satans herrevelde i verden skal angivelig øke i "de siste tider" (jfr. Anti-krist), men i den apokalyptiske strid skal han bli beseiret. Slik Gud har sin englehær, slik har Satan/djevelen sin demonhær («onde åndsmakter», som de kristne kaller det). 

Se denne andakten i avisen Dagen. "Djevelen er en listig fiende", hører vi her.

http://www.dagen.no/Inspirasjon/andakt/Den-ondes-brennende-piler-444010

 

I dette Luther-året burde kanskje «det opplyste presteskap» informere offentligheten om Martin Luthers syn på saken? Demonologi er en teologisk disiplin. Satan-figuren inngår i det kirke-kristne verdensbildet og historiesyn (helt fra Jesu tid), og vi må anta at teologiske studenter/prestekandidater får undervisning om denne «Mørkets fyrste». 

Hva har liberalteologene og folkekirke-apologetene gjort med Satan/djevelen? Det vil vi gjerne ha et klart svar på. Har de bare gjemt ham bort midlertidig, eller har de utradert ham fullstendig?

Hvor befinner denne (onde) mytologiske figuren seg i kirkerådslederen, Halvor Moxnes, Einar Gelius, Sturla Stålsett og Tor Berger Jørgensens verdensbilde - de som har dualisten og apokalyptikeren Jesus fra Nazareth som (etisk) forbilde i dag?

Når dr.theol. Åste Dokka (jfr. Vårt Land) vil lære sitt barn å "kjempe med Gud" - er det da de demoniske apektene ved "Gud" hun har i tankene? Er den kjærlige og nåderike guden blitt en motstander?

Den israelittisk-jødiske stammegud i GT var en man kunne "diskutere" med, irettesette og argumentere mot. Kristendommens (verdens)gud diskuterer man ikke med, men bøyer lydig kne for: "Din er makten og æren i all evighet". Denne "evige Konge", allherskeren og dommeren krever blind lydighet, avhengighet og underkastelse av sine tilbedere.

Den kristen-troende skal bare være ydmyk og takknemlig for at denne (fryktinngytende) allmaktens og hærskarenes gud ser i NÅDE "til meg arme syndige menneske, som har krenket deg med tanker, ord og gjerninger". Denne guden trenger altså sine skapningers beundring, ære, offer og syndsbekjennelse (jfr. høymessens liturgi). Ikke en gang i tanken og fantasien kan mennesket unnslippe denne gudens totalitære kontrollbehov. Det politiske diktaturet med diktatoren på "tronen" fremviser de samme kjennetegn.

Å opphøye et menneske (herskeren) til gud er velkjent i det kristne Europas historie, helt fra keiserdyrkelsens tid i Romerriket. Mennesket Jesus ble gjort til "Gud" i Nicæa år 325.

Et grotesk ("verdslig") eksempel i dag er Nord-Korea. Autoritetsdyrkelsen av president Mugabe i Zimbabwe når nå lignende høyder. Det sies at han er en "ny messias" og nr. 2 etter Jesus! Da bør man sjekke opp Zimbabwes kristne, vestlige koloni- og misjonshistorie (som i så mange andre vanstyrte afrikanske stater med kristen majoritetsbefolkning). Rwanda/Burundi og Sør-Sudan er andre katastrofale eksempler på hva "den kristne arv" har resultert i på det afrikanske kontinent.

Afrikaneren er i århundrer blitt innprentet mindreverdighet og lydighetskrav av koloniherrene og misjonærene. De kristne europeiske staters slavehandel, kolonivelde og apartheid gjennom århundrer har skapt dype sår som ennå ikke er leget. Når oppgjøret uteblir, når ansvar og skyld ikke blir riktig plassert, er det fare for at de kollektive traumer videreføres til nye generasjoner.

 

http://www.vl.no/nyhet/nesten-som-jesus-1.918908

http://www.globalis.no/Land/Zimbabwe 

 

Det er riktig som det er sagt: "Gud er alt, mennesket er intet". Ikke bare det, de kristne lengter etter den tid da de skal bøye kne, ære og lovsynge herskeren (himmeldespoten) i all evighet. Det skal visstnok være den ultimate salighet.

Den kristne "Gud" er lovgiver, anklager, dommer og eksekutør i en og samme "person" (mannsguden!). All makt samlet på en hånd, slik vi ser denne maktkonsentrasjon utfolde seg i mange politiske diktaturer i dag. En slik gud kan man bare frykte! Dette er den kristne straffesjustis, eller såkalt "kristen rettferdighet".

Her er altså nok av etiske og teologiske bomber!

Hvorfor er homofili og nå homofile vigsler (som den forgudede/idealiserte Jesus ikke har nevnt med ett ord!) et viktigere etisk spørsmål enn djevel- og demonforestillingene som Jesus (og kirkelærerne) har utallige referanser til i kirkens egne overleverte skrifter?

Vi er mange som er oppdratt og undervist i denne (demoniske) kirkelige lære: evangelisk-luthersk, og den er høyst aktuell dette "Luther-året". I det lutherske verdensbilde og menneskesyn de siste 500 år i vårt land er det ikke mulig med redeligheten i behold å gjemme bort Den norske (stats)kirkes "demonologi" i skriftgrunnlag, tradisjon, (kultur)arv, virkningshistorie og statlige reguleringer.  

I dagens høyrøstede strategisk-kirkepolitiske og folkekirkelige retorikk (teologi?) skjønner vi at den primitive forestillingen om Satan/djevelen må tones ned - for å holde kirkemedlemmene på plass, kanskje? Men i Vårt Land/Verdidebatt (og Dagen selvsagt) er både djeveltroen og helvetesforestillingen høyst nærværende og aktuell.

Demoniseringen av jødene (kollektivt) fra oldkirkens tid har et opphav i Jesu utskjellinger i Joh.ev. Å brennemerke et folk som "inkarnasjonen" av den onde Satan/djevelen er noe ganske annet enn "antijudaisme".

Det ser ut til at folkekirke-apologetene (les: liberalteologene) har overlatt helvetes-forkynnelsen til de helortodokse/konservative miljøer og menigheter. Det er påfallende at helortodokse og halvortodokse biskoper/teologer/apologeter på Verdidebatt i svært liten grad polemiserer mot hverandre. Det kan tyde på at de har en (intern) felles forståelse og/eller "arbeidsfordeling".

De er ikke så uenige som sokneprest Runar Foss Sjåstad vil ha det til på Verdidebatt.  

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11673980-hvordan-forholde-seg-til-bibelen?side=10

 

"Bibelen er menneskeord om Ordet. Deres vitnesbyrd. Dypest sett er Guds Ord – Jesus. Guds selvåpenbaring i historien. Og bibelen formidler Guds selvåpenbaring i historien med en stykkevis bevitnelse. Jesus er fullkommen, men bibelen er ikke fullkommen i ett og alt".

"Grunnmuren er og vil alltid forbli Jesus".

Denne Jesus-dyrkelse er helt i samsvar med kirkelig dogmatikk og ortodoksi gjennom det siste halvannet årtusen. "Jesus er fullkommen", men hans ord, lære og virksomhet ("Bibelen") er tids- og situasjonsbetinget? Hvorfor heter det da "Herrens ord" og "Den hellige skrift"? Det er ikke lett å forstå slik argumentasjon. 

 

"DEN MENNESKELIGE FORNUFT" 

 

Når sokneprest Sjåstad fra prekestolen for menigheten forkynner bibel- og prekentekster (utlagt som "Herrens ord") - enkelttekster - hvordan utlegger han liberalteologiens "vitenskapelig kritiske spørsmål til Bibelen". Er denne metode forenlig med KRISTOLOGISK bibeltolkning?

Jeg kan ikke se at Sjåstad i innlegget stiller noen kritiske spørsmål til den "fullkomne Jesus" i Skriften. Han henviser bare til den diffuse "Bibelen", så slipper han å forklare seg nærmere om den menneskelige fornuft, som han altså ikke tillegger Jesus, men den "liberale teologi". Man kan jo spørre: hvilken fornuft var den "fullkomne Jesus" utstyrt med, en menneskelig eller guddommelig?

Sjåstad forteller oss at allegorisk og hermeneutisk metode/fortolkning ikke interesserer seg for den bokstavlige «overflatemeningen», men ser etter tekstens skjulte «dybdemening»...Ingen konkrete eksempler anføres. Nå er ikke Jesu ord så vanskelige eller gåtefulle som teologene vil ha det til. Det er nok helst disse "eksegetene" som konstant leter etter en "skjult dybdemening" - nettopp for å vedlikeholde "den fullkomne Jesus" for alle tider og alle behov. Hele bibliotek av teologisk litteratur vitner om dette. Jesus som Ordet, Skriftens oppfyllelse og Guds åpenbaring kan ikke bli FOR menneskelig!

Jeg vil si det slik: det er langt mer gåtefullt hvor Jesus befinner seg i dag. Han er jo levende, må vite.

Å lete etter en billedlig framstilling ("tekstens sannhet") - såkalt eksegese - er Sjåstads spekulative innlegg på Verdidebatt et meget godt og aktuelt eksempel på. Han har bare "klippet og limt" fra mange teologer og kirkepredikanter det siste halve århundret, som f.eks. Per Lønning, Gunnar Stålsett, Fartein Valen-Senstad og Peter Halldorf...

Sjåstad demonstrerer sin egen kirkelig-teologiske uselvstendighet. Vi får ikke vite hva som var og er TIDSBETINGET ved Jesu lære og predikantforkynnelse for 2000 år siden. Det er merkelig at sokneprest Sjåstad i dette innlegget på Verdidebatt ikke klarer å oppgi ett eneste Jesus-ord fra "Bibelen", altså ikke ett bibelvers/skriftord uttalt av "den fullkomne Jesus"?   

Jeg siterer ham nedenfor, og merk: det er ikke den "fullkomne Jesus" Sjåstad støtter seg til, men "liberal teologi". Det er åpenbart ikke hos Jesu ord og predikantvirksomhet i evangelieskriftene han finner "frie holdninger" og "menneskelig fornuft", men i den liberale teologi. Jeg finner slike synspunkter svært avslørende og interessante. Det kan synes som om teologene nyter en langt større autoritet enn religionsstifteren selv. Er teologenes ord blitt mer hellige enn "Herrens ord"? Utgjør teologi og bekjennelse "den hellige skrift"?

(Her kan man tenke på de urørlige bekjennelsesskriftene, som nettopp er utformet av presteskap og kirkelærere. Det tidligste av dem - Nicæneum - med aktiv medvirkning av keiser Konstantin).

Den kirkeutmeldte KrF-topp Aud Kvalbein sier det ganske treffende i Vårt Land 03 02 2016: "På denne måten kan man egentlig framstille hva det skulle være som kristendom".

Ja, da er det ingen kjerne eller grunnmur igjen. Følgelig finnes heller ikke religionen kristendommen. Men så langt har utviklingen ennå ikke kommet. Så lenge bekjennelsesskriftene består urørt i Den norske kirke - også i "Folkekirken" - er det disse som definerer kristendommen: oppstandelsesteologien og Kristus-troen. Men når den menneskelige fornuft plukker i stykker den kristne lære og dogmatikk, forsvinner teologene inn i tåkebanken. Der kan ikke den menneskelige fornuft hjelpe dem.

 

"Et liberalt bibelsyn gir større plass til den menneskelige fornuft. Det aksepteres at det stilles vitenskapelig kritiske spørsmål til Bibelen (?), også når den påviser motstridende oppfatninger i spørsmål som angår tro og moral.

Hver tid tolker skriften i lys av sin samtid og de spørsmål som reises. Et liberalt bibelsyn vil for mange også åpne opp for liberale svar på etiske spørsmål.

I liberal teologi vil en finne langt mer frie holdninger til hva enkelt tekster formidler inn i dagens situasjon, ut ifra metodiske og historiske innfallsvinkler.

Fordi et liberalt bibelsyn ikke er bundet av hva Bibelen (?) sier i enkelttekster (?), er de også frie i forhold til etiske spørsmål som for eksempel synet på kvinnelige prester og homofilt samliv".

Den frie, kritiske forskning plukker ikke ut løsrevne bibeltekster, slik liberalteologene og folkekirke-teologene gjør det. Tvert om, de leses og forstås i den sammenheng og i det kulturmiljø de ble skapt. Historiske kilder skal forstås ut fra sin tid. Jesu religiøse forestillinger tilhører ikke vår tid. Han er en fremmed, akkurat som Martin Luther.

---------------------- 

 

Hvorvidt kommentator/debattredaktør Alf Gjøsund mener djeveltroen tilhører barnetro eller voksentro, historien eller moderniteten, har vi ikke fått noe svar på. Han unnviker beleilig hele problematikken.

Vi står her overfor et mer fundamentalistisk, vidtrekkende og betent problem i Den norske kirke enn den avledende, trettende homofili-saken. Verken bispemøtet eller kirkemøtet klarer å håndtere den langt mer giftige materien (djeveltroen og helveteslæren). Det handler om det kirke-kristne verdensbilde, menneskesyn og historieoppfatning, og ikke minst om Den norske kirkes skriftgrunnlag og bekjennelsesskrifter, som "Folkekirken" og dens opplyste presteskap i Luther-året 2017 opplagt ikke er moden eller voksen nok til å informere om, eller til å håndtere på saklig-nøkternt grunnlag.

 

«Det aller viktigste i 2017. Vi har grunn til å være dypt takknemlige for hva reformasjonen gav oss, i et fornyet evangelium, ny tillit til Bibelen og frihet fra en pervertert kristendom...Det er sammen med alle de hellige vi forstår mer av Kristi kjærlighet...Derfor er det en dyp sorg at kirken i dag fremstår som fragmentert, oppsplittet i tusenvis av ulike kirkesamfunn rundt om i verden».

(Jarle Haugland, Dagen 12. januar 2017) 

 

Å kalle verdens største kirkesamfunn for «en pervertert kristendom» kan vel ikke sies å være et konstruktivt bidrag til såkalt «økumenisk dialog»? Men når Martin Luther kunne omtale paven som «Antikrist» (den inkarnerte Satan), kan vi kanskje ikke forvente måtehold i språkbruken. Det er mange sider ved Luthers hatefulle, perverse tankeinnhold og språkbruk som ennå ikke er belyst i offentligheten, eller kjent for almenheten.

Utenfra sett undrer vi oss over hva «Kristi kjærlighet» blant de hellige er for noe rart. For ikke å si hvordan Den hellige ånd virker i «kirkens virkelighet og kjærlighetens handlinger» (jfr. biskop Sommerfeldt øverst). Det ser ut til at det snarere er splittelse og fiendskap «Kristi kjærlighet» og Den hellige ånd skaper blant «de hellige». Selv ikke to guddommelige skikkelser (de to treenighets-personene) klarer altså å skape fred og enhet blant de troende, innenfor en og samme religion.

Men «i kirkens virkelighet» oppheves alminnelige (menneskelige) normer, verdier og vurderinger. Vi er vant til at man her opererer med helt andre referanser og målestokker.

 

En skribent (Anne Lund) i avisen Dagen 26. januar 2017 siterer Johannes' 2. brev versene 9-11:

"Den som ikke holder seg til Kristi lære, men går ut over den, har ikke samfunn med Gud. Den som holder seg til læren, har samfunn med Faderen og Sønnen. Om noen kommer til dere og ikke fører denne lære, så ta ikke i mot ham i deres hjem, og hils ham ikke vel møtt. For den som hilser ham, blir medskyldig i det onde han gjør".

Det er riktig som skribenten sier: dette er klar tale. Her er bare fiendtlighet, ingen dialogvilje. Dette har vært den kristne kirkes harde linje gjennom alle århundrer. I det grunnlovsfestede Augustana (evangelisk-luthersk lære) forkynnes det samme fiendehat, men i langt sterkere ordelag.    

 

SYNDEN, ONDSKAPEN OG NÅDEN

 

"Nåde er et av de vakreste ordene i språket"   

(Avisen Dagen 26. januar 2017, redaktør Tarjei Gilje: "Nødvendig nåde") 

 

"Hvis det ikke finnes noen synd å sone, finnes det heller ikke noe behov for nåde".

"Det er lettere å forholde seg uforpliktende til "Gud" uten å måtte sette ham i en teologisk sammenheng".

"Av nåde er dere frelst ved tro", leser vi i Efeserbrevets andre kapittel. Disse tre ordene: nåde, frelse og tro, er uframkommelige om vi vil ha en rett forståelse av den kristne tro".

--------------------   

 

«Det er lett å gløyma at hundreårs vitskapar i høg grad har teke utgangspunkt i det guddommelege, og at vestleg tenkning og kunst baserer seg på ein allmektig og kjærleg, rettvis og nådig Gud.

Det er som når treet gløymer rota, det Paulus i dagens tekst skuldar dei heidningskristne for...Vi synest vi har vakse ut av paradishagen med kunnskapens tre og tenkjer ikkje på at de eldgamle sogene fortel at vi vart JAGA derifrå...

Det er overmot og hovmot å setja eigen kunnskap og visdom over alt anna. Vi gløymer det ufattelege og det uransakelege, det store djup av rikdom og kunnskap og visdom hjå Gud. Menneske har mange gonger freista å skrota Gud, å visa han bort frå røyndomen. Det er godt at Gud framleis søkjer oss og lar seg finna»».

(Førstelektor ved NLA Høgskolen, Bergen. Vårt Lands daglige andakt 30. desember. Bibeltekst: Romerbrevet 11, 33 – 36).

 

Her forstår vi at skapelsesberetningen og syndefalls-mytologien i GT blir tolket helt bokstavlig: det første menneskepar (skapt, ikke født) ble JAGET ut av paradis da de satte seg opp mot gudens vilje og forbud. Da de søkte kunnskapens frukter og brøt kyskhetens lov, ble menneskeslekten straffet med forbannelse (arvesynden!).

Med andre ord: vi er alle født "syndere". Derfor må spebarnet renses og gjenfødes i dåpens sakrament; det er bærer av menneskeslektens skyld og syndebyrde fra urtidens syndefall. Det er betegnende for kirkens krise at den nå arbeider med kosmetiske justeringer i dåpsliturgien, hvilket også vekker strid.

Jeg tror neppe slike små språklige endringer vil påvirke det synkende antall døpte. I referatene fra kirkemøtet sies intet om hvordan Kristi nærvær og Den hellige Ånd virker på "forhandlingene". Vi får heller ikke vite hva Luthers autoriserte, offisielle læreskrift (Confessio Augustana) sier om dåpen. Både Dagen og Vårt Land refererer uttalelser fra folkekirke-apologetene.

 

"Den lille bibel" (Joh. 3:16) blir valgfritt...Tolkningen om at alle som ikke er døpt går fortapt, kan være litt krast i en dåp, mener Nora Sæter Baartvedt".

(Dagen)

 

"Bispedømmeleder Kai Krogh...pekte på at ordene om fortapelse i dette skriftstedet kan skape misforståelser om udøpte barn går fortapt".

(Vårt Land) 

 

Vi vet ikke hvilken status udøpte barn har eller får i "Folkekirken". Vi får ikke svar på hvorfor (spe)barn MÅ (!) døpes, heller ikke hvorfor dåpsopplæring og/eller trosopplæring fra 0 - 18 år er så viktig for kirke og stat. Som vi vet er trosopplæringen finansiert av staten.

"Vi døper til liv", sier en av opponentene. Betyr det at udøpte barn ikke har liv i seg? De må gjenfødes, nyskapes, renses? Hvorfor? Kirken synes nærmest skrekkslagen ved vår tids stadig synkende dåpstall. Hvorfor? Det er også grunn til å minne om at all misjonsvirksomhet har sakramentet dåp som mål for all forkynnelse og evangelisering verden over.

"Gi folket folkebibelverset deres", sies det, med henvisning til Joh. 3:16. Men når det "opplyste folk" ikke vil at deres små barn skal utsettes for dette absurde renselses-ritualet, hjelper det ikke å utelate et bibelvers. Alle kan (via Internett) skaffe seg nødvendig informasjon om innhold, begrunnelse og mål med kirkens dåpsformularer og praksis: teologisk og historisk.  

 

Det er grunnleggende i den offisielle kirkes mytologiske historiesyn («frelseshistorien») at SYNDEN forstås bokstavlig som de første menneskers ULYDIGHET og opprør mot skaperguden. Den fortapte og fordømte menneskeslekt måtte og må reddes. Skreller man vekk de kunstferdige talemåtene  teologene benytter i dag, kommer man inn til denne kjernen.

 

De kristne ikke bare tror, men påstår at Jesus fra Nazareth  («den annen Adam...gudesønnen/Guds enbårne Sønn») var en slik frelsesskikkelse. Syndefallet og frelsesbehovet henger uløselig sammen, også i biskop Sommerfeldts forkynnelse (postulater) øverst.

Eller, som det er sagt i mange prekener siste julehøytid: KRYBBEN (Frelserens komme til jorden) og KORSET (Frelserens soning for menneskenes synder) må sees i sammenheng. Det er mildest talt en høyst snodig «historiefortelling». Folkekirke-teologene kan nok ikke gjemme den bort, for vi finner den i alle utgaver av "Troslæren" som er skrevet og publisert av teologer det siste århundret. Ja, også i pensumlitterarur for lærerskolestudenter.

Heller ikke såkalt liberale/progressive kirkelige biskoper, teologer og apologeter kan oppgi forestillingen om den fatale »SYNDEN" i urtidsmytologien (i kirkens lære/bekjennelse: faktisk historie). Igjen: også Jesus forsto de gammeltestamentlige myter bokstavlig, som f.eks. Adam-historien, Noah- og Jonah-beretningen.

Noen teologer forsøker å omtolke, symbolisere/psykologisere, skapelsesberetningen i håp om å gjøre den «relevant» for vår tid, men det teologiske begrepet «synd» er uløselig knyttet til det kristne, pessimistiske menneskesynet:  det skjebnesvangre FALLET og BRUDDET i urtiden.

 

Ida Marie Gilberts vulgariteter og flåserier i Vårt Land/Verdidebatt: "Nådens gåte" (29. mai 2016) og nå nylig "Ludder og dilldallet" er bare til å gremmes over. Hun forteller at den korsfestede røver på Jesu høyre side ble "Historiens første med nådebillett" (som belønning for at han ikke bare trodde på Jesu uskyld, men også at han var sønn til Den allmektige Gud).

"Nåden" er altså ikke fri (eller "gratis"), den krever noe til gjengjeld: tro, underkastelse og lydighet.  

http://www.verdidebatt.no/idamarie123

 

Se også denne andakt i avisen Dagen 25. jan. 2017 (i "Nåde-året"):

http://www.dagen.no/Inspirasjon/ANDAKT/Jesus-renser-438346

 

"Synd er å bryte Guds lov og vilje".

"Jesus renser". 

 

Her refereres til Jesu ord i Joh. 16 (dette kapitlet og det følgende kan med fordel leses i sin helhet). Jesus refererer både til Talsmannen, Sannhetens Ånd, Sønnen og Faderen...Jesus skiller ikke alltid klart mellom "han" og "jeg", men det fremgår ganske tydelig her og andre steder at han ikke oppfatter seg som identisk med "Faderen". "Faderen og "Sønnen/Menneskesønnen" er atskilt. 

Når Jesus ber til Faderen, er det selvsagt ikke seg selv han ber til. Vi kan derfor med god grunn oppfatte dette som TO-GUDERI (jfr. Andreas Edwiens bok: "Dogmet om Jesus", del III: Det Nye Testamentets to guder og kirkens kvasimonoteisme - Jesus opptrådte som visegud).   

 

"Jeg er utgått fra Faderen og kommet til verden; jeg forlater verden og går til Faderen" (Joh. 16).

«Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er: Synden er at de ikke tror på meg.» (Joh. 16)

Jfr. også Jesu ord i Joh. 3:18:

"Den som tror på ham, blir ikke dømt; den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn".

 

Det er ganske snodig at det lutherske nådes-begrepet også dukker opp i islamsk apologi - i Vårt Land! Og i lignende innpakning. En (kvinnelig) konvertert muslim og student ved Det teologiske fakultet skriver om "nåde" i Vårt Land 2. januar 2017. Det er nok ikke tilfeldig. Tankegangen er velkjent. "Underkastelsen" har disse to religioner felles. Det hjelper ikke hvor mye disse to autoritære religioner (ganske hjelpeløst) forsøker å knytte seg til humanismen.

 

Muslimen Maryam Trine Skogen skriver følgende (det er som å høre en luthersk teolog/apologet):

"Selv om jeg ikke tror på en arvesynd, kan jeg si at jeg synder hele tiden...Min største synd er å tro at jeg har guddommelige egenskaper. Å tro at noe jeg gjør eller har kan sidestilles med Guds kraft og vilje, er å tro på avguder...For meg er nåden Guds eksistens...". 

"Med en slik livsinnstilling er det lett å se at du er omgitt av millioner av velsignelser og at livet selv er en gave. Tror jeg et sekund at dette er noe jeg har skapt, eller lar være å takke Gud for det, da vender jeg meg bort fra ham som har gjort det hele mulig".

"Nåden er ikke en teori eller en kjekk ting å ha, den blir virkelig når vi praktiserer den. Nåden er fra Gud, men innvilges ofte i dette livet av medmennesker. Å gjøre Guds vilje er å gjøre ordet levende".

 

Vel, folk flest verken mener eller tror at de har "guddommelige egenskaper". Dette er ingen aktuell problemstilling for oss, og trolig heller ingen lengsel i den jevne befolkning. Vi er oss bevisst at vi er ufullkomne og feilbarlige, og vi føler ingen skam eller skyld ved dette. Å løpe til kirkens alter eller skriftestolen for å få syndstilgivelse og "nåde" er oss helt fremmed. Vi er ikke skyldige i noen forbrytelse eller synd som trenger den jordiske herskeren eller den himmelske gudens nåde/benådning. 

Det er de kristne som tror at de kan oppnå guddommelighet/helliggjørelse (skyldfrihet?) i denne verden, bl.a. når de ved sitt "kannibalistiske" fellesmåltid, reelt eller symbolsk, spiser og drikker Jesu (Kristi) kropp/kjøtt og blod.  

 

Jeg siterer Den katolske kirke:

"Boten og forsoningen, eller skriftemålet, bygger på læren om at kirken kan tilgi synder på vegne av Gud. Gjennom å bekjenne sine synder i skriftemålet blir man tilgitt, og menneske kan fortsette livet med nye krefter. Man må virkelig angre for å få tilgivelse. Det er bare en prest eller biskop som kan tilgi synder på vegne av Gud".

Wikipedia:  

"Nåde, uttrykk for Guds kjærlighet som for Kristi skyld lar nåde gå for rett, fritar de skyldige for den fortjente straff, tilgir dem og tilbyr dem evig liv i sitt rike".

"Forståelsen av ordet nåde slik det brukes i Bibelen (hvor?) har sin bakgrunn i det orientalske eneveldige kongestyret. At en konge viste nåde betydde alltid at han personlig grep inn i en persons liv og direkte ga ham noe direkte eller tilgav ham all skyld".

-------------------- 

 

Hele det kirkelige verdensbilde og historiesyn springer ut av det fatale OPPRØRET mot skaperguden. For denne ulydighet står altså hele menneskeheten "under dommen", dvs. som skyldige (!) fortjener vi alle STRAFF. Bare presten og biskopens "nåde" (utlagt som tilgivelse/forlatelse) kan redde oss fra fordervelsen og fortapelsen: evigvarende tortur. Litt av et menneskesyn!

De lutherske slagordene «troen alene» og «nåden alene» ("rettferdiggjørelsen") kan ikke forstås uten syndefalls-mytologien som bakgrunn. Jfr. også Paulus og Augustin.

I dette Luther-året anbefaler jeg igjen Elaine Pagels bok: "Adam, Eva og slangen" (Dansk utgave, Hekla Forlag 1989).

 

I det samme Luther-år («Nåde-året») har Den norske kirkes biskoper lansert slagordet «Nåden er for alle». Det vet vi at den ikke er. Den er bare for de som underkaster seg kirkens absolutte troskrav. Enhver som kategorisk takker NEI (!) til denne «nåden» (formildende kalt «gaven») skal straffes med «pine uten ende» i følge Confessio Augustana art. 17.

Hele dette Luther-året skal vi av den luthersk-protestantiske kirke og teologi innprentes hvor syndige, avmektige og frelsestrengende vi er (det omskrivende ordet i dag er "sårbarhet"). Det underliggende budskap er alltid det samme: vi er redningsløst fortapt uten Jesus.

Så vidt jeg har forstått har Jesus selv aldri brukt ordet «nåde» i evangelieskriftene, men han var likevel NÅDELØS i sine utskjellinger og straffetrusler mot sine jødiske (teologiske) meningsmotstandere. Israelsmisjonen, med utallige annonser i Vårt Land, forkynner det samme nådeløse budskap (også etter at medlemsbladet har skiftet navn).

Den kristne kirkes NÅDELØSE «Gud» og hans NÅDELØSE (uopplyste?) presteskap viste liten barmhjertighet og empati med de "trosulydige" - kirkens indre og ytre "fiender" - gjennom den mørke middelalderens mange århundrer. Vi vil gjerne vite hvordan den nådefulle/nåderike (kjærlige og rettferdige?) "Gud" og den nådefulle kirke manifesterte seg i kirkens nidkjære og vanvittige forfølgelser av alle annerledestenkende, som hedninger/vantro, jøder, kjettere og hekser gjennom oldtid, middelalder og reformasjonens århundrer. Virkningshistorien er drepende for den kristne kirke, katolsk eller protestantisk (som også for islam).

 

Vi venter fortsatt på "kirkehistorikernes" dokumentasjon av denne (fortiede) kristne kulturarv, dvs. de konkrete, historisk-faktiske detaljer. De er grusomme, nådeløse og ubarmhjertige. Hvilke vedtak, forordninger og rettsregler ble gjort på "kirkemøtene" de foregående årtusen? Hva ble de menneskelige og samfunnsmessige konsekvensene? Her gjenstår svært mye opprydning og klargjøring i kirkelig-teologisk tåkelegging og revisjonisme.    

 

Vi har heldigvis kommet langt og mye lenger i innsikt og forståelse av verden, menneskesinnet og menneskeslektens faktiske historie. Det enkle dualistiske skjema kirken har oppstilt i årtusener som sitt verdensbilde og menneskesyn, holder ikke.

 

Jødedommens monoteisme – kristendommens dualisme

 

En debattant på Verdidebatt har i et innlegg nylig utfordret til videre spørsmålstillinger og  refleksjoner om den jødiske monoteisme vs. den kristne dualisme. Her ligger det mye interessant og kanskje eksplosivt stoff og venter.

Det er synd at det «opplyste presteskapet» ikke bidrar til avklaring når det opplyste (lek)folk stiller relevante spørsmål til den såkalt teologiske ekspertise: «gudsekspertene», de som endog har Den hellige ånd som veileder.   

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11672856-er-jodedommen-monistisk-og-kristendommen-dualistisk 

 

Registrerte biskoper, prester og teologer er TAUSE på denne tråden. Det er også fakultetsteologene Halvor Moxnes, Sturla Stålsett, Åste Dokka og Jarl Henning Ulrichsen m.fl...Og hvor er «ordstyrerne» («lekmanns-teologene»): katolikken Njål Kristiansen og protestanten Oddbjørn Johannessen? Har de «mistet munn og mæle», de som kaster seg over tastaturet på nær sagt enhver tråd?

Om det er en form for selektiv mutisme eller fortielsens sensur som praktiseres, vet jeg ikke. Verdidebatts redaksjon mener kanskje at Bjørn Erik Fjerdingen og Harald Mæhles innlegg/kommentar (for å nevne noen eksempler) er mer passende?

For undertegnede er det merkelig at debattredaksjonen ikke innhenter såkalt opplyste, kvalifiserte og «sofistikerte» teologer (bibelkyndige, troslærere og nytestamentlige historikere) til å opplyse leserne. De mange kirkelig indoktrinerte "konfirmanter" og "elever" blir ikke korrigert. Men hvis kirkelig dogmatikk, kristen (evangelisk-luthersk) lære og forkynnelse er overordnet folkeopplysning, kan man forstå Vårt Lands redaksjonelle valg og prioriteringer.

 

«ET SALIG KAOS»   

 

TF-teologen Åste Dokka har en interessant kronikk i Klassekampens ukentlige religionsspalte, torsdag 29. desember, med tittelen «Et salig kaos». Det er en passende betegnelse på Den norske kirkes krisetilstand ved inngangen til år 2017. Den har ikke en (autoritær) fyrste, konge eller pave som kan samle troppene og avgjøre lærestridigheter.

Bispekollegiet er selv innbyrdes splittet. 11 "Hyrder" med en Preses (erkebiskop) i spissen synes maktesløse. "Saueflokken" lystrer ikke. Den minste demokratisering er livsfarlig for kirken, som har autoritetsdyrkelsen som grunnlag for sin maktutøvelse.

«Folkekirken» kan ikke lenger regne med Statens (herskermaktens) beskyttende hånd, som i de forgagne århundrer. Men mest av alt er den bekymret for sin ØKONOMI. Kirkens fremste maktgrunnlag har vært den tette allianse mellom børs – katedral OG biskop/pave – statsmakt/kongemakt.

 

"Tror på offentlige troskroner"

 

http://www.vl.no/nyhet/tror-pa-offentlige-troskroner-i-fremtiden-1.918358

 

Dette var en av Vårt Lands overskrifter 27. januar 2017 på nettavisens forside. I denne avisen handler det ikke bare om "trospolitikk" og "trosministere", men nå også om "troskroner".     

(jfr. tittelen "Statsbudsjettkirken" i Aftenpostens kronikk for en del år tilbake, skrevet av Den norske kirkes preses: Helga Haugland Byfuglien).

Den mektige Kirkeinstitusjonen med sitt pengebegjær, hierarki, byråkrati og sin prangende rikdom har intet grunnlag i evangelieskriftene. Jesus fra Nazareth ga ingen instruksjon til etablering av den fysisk-monstruøse «kirkestaten» (som eksempelvis Keiserkirken, Vatikanstaten og Den norske kirke).

Hvor i "Bibelen" har denne kirkemodellen sitt grunnlag? I Det gamle testamentets «tempelstat» i Jerusalem? Kanskje med prest og konge inkarnert i samme person, som «prestekongene» David og Salomo?

Som romerkirkens despot keiser Konstantin, eller arvtakeren Karl den store: frankisk konge og tysk-romersk keiser?

 

"Hele Karls 46-årige regjeringstid var preget av erobringer og krigstog. Han var engasjert i nesten konstant krigføring med sitt legendariske sverd Joyeuse i hånden. Etter tretti år med krig og atten slag, sakserkrigene, erobret han Sachsen. Han fortsatte med å konvertere de erobrede til katolsk kristendom, med makt hvor det var nødvendig.

I 782, ved nedre Sachsen skal han ha beordret halshoggingen av 4500 saksere på en dag ("den blodige rettssaken i Verden"). Sakserne hadde gjort den feil å gjøre opprør mot det frankiske styret og ble tatt i å praktisere hedenskap etter at de hadde gått med på å bli kristne.

770–810 kjempet Karl mot araberne i Spania...Juledag år 800 fikk han den ytre verdighet som svarte til hans maktstilling. Under høymessen i Peterskirken i Roma kronet pave Leo III ham til romernes keiser". 

 

(Avsnittene ovenfor er kopiert fra Store norske leksikon og Wikipedia. Det er skremmende hvor ukritisk og autoritetstro våre to norske digitale oppslagsverk framstiller Karl den store).

Eller, kanskje som den brutale vikingehøvding og krigerkonge Olav Haraldsson Den norske kirke feirer hvert eneste år? Så viktig er han for Den norske kirke at et jubileum i år 2030 allerede har har vært under planlegging i mange år. For en galskap!

http://www.vl.no/reportasjer/reportasje/jakten-pa-hellig-olav-1.918457

 

Det er verdt å merke seg at jødene siden Jerualem-tempelets fall ikke noen steder har bygget noe tilsvarende. Etter eksilets tid trengte ikke jødenes gud et slikt overdådig tempel å bo i. Synagogen og rabbineren (læreren, ikke presten) ble jødenes samlingspunkt, ved siden av deres læresteder/lovskoler.

Det forteller oss at jødenes gudsoppfatning allerede i antikken utviklet seg i mer åndspreget retning, dvs. løsrevet fra geografien og den lokale mytologi. Jødiske lærde viet seg for en stor del til "lovstudier", dvs. til etisk-rettslige refleksjoner og studier, motsatt de langt mer overspente (kristne) kirkefedre og kirkelærere.

Vi vet også at det ikke var jødiske samfunn, men protestantiske land som innførte den såkalte "Mosaiske Lov" som rettsprinsipp i lovverket. I Reformasjonens tid ble bl.a. synet på barneoppdragelse, blasfemi og hekser ("trollkvinner") legitimert ut fra Det gamle testamente.

 

"Den kirkelige lovgivning ble nå en integrert del av statens lovgivning. Den kanoniske rett, den katolske kirkes rettsregler opphørte derved i de protestantiske landene. Det er viktig å være klar over at HELE straffeloven var en religiøst betinget straffelov.

Dette kan man bl.a. se tydelig av strafferettskapittelet i Christian den Femtes Norske Lov av 15. april 1687, som er strukturert ut fra Bibelens ti bud. Kriminallovene står oppført i en rekkefølge avhengig av hvilket av de ti bud den ekeltes straffelov svarer til...

Det som skjedde var at man nå direkte innførte en mosaisk rettstenkning. Lovbestemmelser som hadde hatt sin gyldighet i de jødiske stammesamfunnene i Midt-Østen flere årtusen tidligere, ble nå gjort til gjeldende straffelov i Danmark-Norge. Dette skjedde dels i klart brudd med tradisjonell rettsoppfatning og tradisjonelle kriminalitetsbegreper.

Det gamle systemet var et bøte- og oppgjørssystem hvor hensikten først og fremst var å gjøre opp og gjenopprette den sosiale balanse. Dette ville ikke nødvendigvis bety straff. Familiene og familieæren var sentrale begreper i dette systemet...

Samvirket mellom kirke og stat, fundert i en evangelisk-luthersk oppfatning av forholdet mellom synd og straff, førte til en kraftig skjerping av straffeutmåling og rettstenkning.

Den skjerpede lovgivningen ble fulgt opp av en tidvis nidkjær straffeforfølgelse, ikke minst i religiøse og sosiale saker. Samfunnet ble betraktet som syndig og brutalt, av både den lutherske teologi og av statsmakten. Folket måtte settes på plass og holdes i ørene ved hjelp av de mest drakoniske virkemidler. Det var det eneste språk den gemene hop forsto.

Fogder, lensmenn og prester bidro aktivt og nidkjært i arbeidet med å få alle som forbrøt seg mot straffebudene dømt og straffet. Vi kan si at en større "råhet" i lokalsamfunnet ble møtt med en større offentlig brutalitet og en skjerping av statens voldsmonopol".

 

Mange flere konkrete detaljer i brutalitet, ortodoksi og ensretting utover på 1500- og 1600-tallet, kan vi lese om i boken Norsk Fritenkerhistorie 1500-1850  (Humanist Forlag, 2001).  

 

----------------------

 

Det er trist at verken "kristensionister", Israelsmisjonen eller Lars Gules SBD er i stand til å opplyse oss om jøder og jødedommens etisk-historiske utvikling og sivilisatoriske betydning i vår vestlige historie (særlig de siste par århundrer). Jødedommen står helt og fullt på egne bein og trenger ingen nedlatende eller paternalistiske belæringer fra den antijødiske (nå anti-Israelske) kristen-oppdratte europeiske elite, kristelig eller verdslig.

Lars Gule i den norske BDS-komiteen, Palestinakomiteen, venstreradikale teologer/biskoper og Israelsmisjonen har tilnærmet samme utgangspunkt: jøder/jødedom og staten Israel er en religion, et folk og en stat som enten må "omvendes" fra sin fordervelse, blindhet og villvarelse eller utslettes som en illegitim stat.

Ingen annen (selvstendig) stat i verdenssamfunnet vurderes på tilsvarende religiøst og/eller irrasjonelt grunnlag. Folkerettslig eksisterer ikke noe slikt som "et hellig land". For de kristne er jødedommen utålelig. For den vestlig-kristne intelligensia er den jødiske stat utålelig.

Jeg minner om at den jødiske stat ble opprettet bl.a. på bakgrunn av det (kristne) morderiske Europa. At et folk som ble søkt utslettet for bare ca. 70 år siden har som fremste mål å sørge for beskyttelse innenfor sikre grenser, burde ikke være vanskelig å forstå.

Men den lille (mini)staten Israel må kjempe for overlevelse og sin eksistensberettigelse i alle internasjonale fora, også i FN. Nær sagt hele verdenssamfunnet motarbeider denne knøttille staten, som heltemodig praktiserer et demokratisk styresett, med folke-representasjon i Knesset (parlamentet), maktfordeling OG respekt for tanke, ytrings- og religionsfrihet.

Ingen unner jødene trygghet og sikkerhet innenfor en egen (lilleputt)stat i et hav av omliggende, mektige og fiendtlige muslimsk-arabiske stater. Slik ensidig aggresjon er ganske UNIK i verdenssamfunnet. Ingen andre stater opprettet etter 2. verdenskrig (i kjølvannet av de kristen-europeiske kolonimaktenes herjinger og oppdelinger) opplever tilsvarende UTFRYSNING.

Som det er sagt ved mange anledninger: verken Iran, Saudi-Arabia, Jemen, Kina eller Nord-Korea, som heller ikke afrikanske diktaturstater, blir gjenstand for tilsvarende antall fordømmende resolusjoner i FN som Israel. Det er klart vi kan undres over proporsjoner og perspektiv.

Mange europeere synes å bekymre seg sterkt for en høyre-ekstrem dreining i Israels politikk, men jeg synes nok at vi europeere (og nordmenn!) bør være langt mer kritiske og årvåkne til vår egen regjerings sammensetning.

I europeisk sammenheng er det ganske UNIKT at et høyre-ekstremt parti som FrP har fått så fremtredende ministerposter i dagens norske samlingsregjering (men det ser ut til at Sverige går i samme retning som i Norge: et tettere samarbeid mellom Moderata samlingspartiet og Sverigedemokraterna). Det bekrefter vel tendensen at det "ytre høyre" gradvis er blitt mer stuerent.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/sverige/frp-og-sverigedemokraterna-hvor-like-er-de/a/23295580/

 

At mange norske journalister (politiske kommentatorer) og FrP selv ikke vil assosiere dette særnorske partiet på ytterste høyre fløy med den fremadstormende autoritære høyre-ekstremistiske bevegelse og partiflora i våre naboland og på kontinentet, har vi forstått. "VI" er ikke som "DEM", må vite.

Det eneste positive jeg kan si om FrP i dag, er at partiet i et forslag fra programkomiteen tydelig og konsekvent går inn for å kutte alt statstilskudd til "trossamfunn", også til Den norske kirke (dette er gjengitt på Fri Tanke og i flere nettaviser).

I disse dager har det utgått bud (programutkast) fra både SV og Venstre med krav om omkamp av Grunnlovens paragrafer 2 og 16 m.fl. Ganske besynderlig. Har ikke disse partier før nå (5 år etter Grunnlovsendringene) forstått hva de var med på? 

Som heller ikke Dagbladets redaksjon, kanskje? Jfr. leder 27. januar: "Stat og kirke må skilles helt".

Det er helt riktig som det sies i Dagbladets lederartikkel at "statskirken" ikke er avviklet. Svekkelsen av båndene mellom Stat og Kirke er mer symbolsk enn reell.

"Realiteten står svart på hvitt i selveste Grunnloven".

Men denne realiteten var ikke Dagbladets redaksjon synderlig opptatt av for 5 år siden. Det er et faktum at et Stortingsflertall i år 2012 (stille) trumfet gjennom grunnlovsendringene UTEN offentlig debatt, og UTEN motsigelser fra den toneangivende presse.

"Samtidig har den (Den norske kirke) sikret seg økonomisk på alle bauger og kanter. Denne konstruksjonen, med sin blanding av kirkelige privilegier og falsk uavhengighet, er i lengden ikke bærekraftig. Den strider mot trosfriheten og realitetene i et samfunn som preges av økende sekularitet og et mangfold av tros- og livssynssamfunn".

At Dagbladet måtte vente til Luther-jubileet år 2017 for å markere en klarere, selvstendig holdning, står ikke til troende. Hva har skjedd? 

Skal dette liksom være en "ny erkjennelse" i Dagbladets redaksjon? Var ikke Dagbladet bevisst "i gjerningsøyeblikket" da Stortinget vedtok de famøse grunnlovsendringene i år 2012 om forholdet mellom stat og kirke? 

https://www.haugenbok.no/Generell-litteratur/Historie/Gud-i-grunnloven/I9788293097143 

 

Dagbladet Magasinet 2009 brakte et langt (følelsesladet) intervju med grunnlovsutvalgets leder Inge Lønning, med tittelen: "- Har lært meg å bruke strykemaskinen".   

Se kontrasten her, hvor tidsskriftet Minerva viste (kritisk) årvåkenhet og saklig nøkternhet til tross for teologen Inge Lønnings skribentaktivitet i tidsskriftets historie.

https://www.minervanett.no/inge-l%c3%b8nnings-grunnlovsendring/

 

Har politikere og redaktører nå plutselig i Luther-året 2017 "våknet opp" fra en bevisstløs dvaletilstand? Visste de ikke hva de gjorde for 5 år siden? Var de døve og blinde - eller bare kristent oppdratt? 

Hvorfor har alle samfunnsaktører og mediemakter mer eller mindre vært TAUSE og ETTERGIVENDE gjennom hele prosessen det siste tiår frem mot det såkalte "kirkeforliket" (brakt i havn av Ap' s Trond Giske), Grunnlovsendringene (2012) og Stålsett-utvalgets arbeid 2010-2013?

"Utvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon den 25. juni 2010, og la frem sin endelige utredning for Kulturdepartementet, NOU 2013:1 "Det livssynsåpne samfunn - En helhetlig tros- og livssynspolitikk", 7. januar 2013". 

Medlems-sammensetningen i det regjeringsoppnevnte Stålsett-utvalget er ikke uvesentlig. Den kan studeres nærmere her.

https://snl.no/St%C3%A5lsett-utvalget

 

Så vidt jeg husker var det et lite mindretall av medlemmene i Stålsettutvalget som gikk inn for avvikling av hele tilskuddsordningen til "tros- og livssynssamfunn" (HEF's representant var ikke en del av dette mindretallet).

Hvor var Dagbladet? (Jeg ser her bort fra Andreas Hompland, som utgjorde mindretallet i Stålsettutvalget).

Fortell oss hvorfor mange politikere og samfunnsaktører 5 år etter deres tause, feige tilslutning til Grunnlovsutvalgets forslag (med Inge Lønning i spissen) NÅ plutselig har forandret mening. Kan vi få en forklaring på dette stemningsskiftet?

De har selvsagt alle sviktet sitt samfunnsansvar, både Stortingspolitikere, avisredaktører og akademikere. Det største sviket har noen av oss opplevd fra HEF. Kanskje ikke så rart, ettersom dette forbund og "livssynssamfunn" er blant de fremste mottakere av statstilskudd. Ganske som Den norske kirke "understøttes" også HEF av staten, med mer enn 80% av inntektene. DnK skiller seg ut ved å være helfinansiert av staten.

Vi skjønner hvorfor HEF har ligget så lavt i det religionskritiske terrenget; det ligger i kriteriene for statstilskudd at man ikke skal bekjempe andre religioner eller trossamfunn...Vi kan heller ikke se bort fra at det er knyttet tette lojalitetsbånd mellom HEF og kirkelige organer/teologiske fakulteter OG øvrige trosmenigheter.

Det er ikke umulig at vi kan spore dette merkverdige samarbeidet tilbake til et felles fremstøt i årene frem mot 2004, da FNs menneskerettighetskomite slo fast at ordningen med delvis fritak fra faget strider mot menneskerettighetene. 

https://no.wikipedia.org/wiki/Kristendom,_religion,_livssyn_og_etikk

 

Det er interessant hvor ulikt avisen Dagen og Vårt Land dekker saken nedenfor. Det er saklighetsnåvet som skiller disse to (kristelige) aviser, paradoksalt nok i Dagens favør.

"SV og Venstre vil skille kirke fra grunnlov".

(Dagen 26.01.17)

"SV vil ikke kongen skal be om Guds hjelp...SV vil feie ut Guds hjelp til kongen".

(Vårt Land 26.01.17)

Vårt Lands overskrifter på nettavisen representerer et journalistisk lavmål vi ikke finner maken til i vår avisflora.

--------------------- 

 

De kristnes «Gud» (universets skaper og verdens hersker) forlangte gjennom oldtid og middelalder katedraler som sin bolig på jorden, og i tillegg et kobbel av geistlige (mannlige) byråkrater. En høymesse i Peterskirken er en grotesk manifestasjon av maktvelde og materialisme.

For slike monumentale bygg trengs mye penger og mye arbeidskraft. Og ikke minst velvillige donasjoner fra den herskende elite. Kirkebyggene er noe mer beskjedne i dag, men fortsatt forlanger geistligheten at staten (våre skattepenger) skal finansiere gudens bolig. Ja, kirken er «Guds hus», må vite. Det er vel og merke den kristne treenighetsguden - de tre mannsguder - som bor der, ikke jødenes eller muslimenes (monoteistiske) gud.

Kirkelæreren Martin Luther har vært død i ca. 500 år, og hans autoritet dette Luther-året er sterkt fallende (om ikke helt tapt). Teologene forsøker å redde hans ettermæle, mens historikerne trekker frem hans lite flatterende teologi, etikk og menneskelige sider. Under ser vi et hjelpeløst forsøk i Vårt Land på å gjøre Luther til "likestillingens" pioner i kirken. Skribenten er nok ikke så godt oppdatert på Luthers kvinneforakt.

http://www.vl.no/kultur/luther-la-grunnlaget-for-den-likestilte-kirken-1.916612

 

Den lutherske kirke går langsomt og ubønnhørlig i oppløsning innenfra og splittes opp i velkjent sekterisme og fraksjonsvirksomhet. Populisme og politisering er uttrykk for kirkens avledningsmanøvre og manglende selvstendighet. Den leter etter feste. Dens «faste grunn» (bekjennelsen) vakler.

Når (folke)kirken inviterer til dialog-gudstjenester, yoga-gudstjenester og til PR-trikset: sekulære "svovelpredikanter", skjønner vi at svært mye står på spill for den kristne kirke. Men kirkens hovedperson, Jesus fra Nazareth, var den største (religiøse) "svovelpredikant" av alle.

 

https://no.wikipedia.org/wiki/Svovelpredikant 

http://www.vg.no/rampelys/teater-og-show/bjoern-eidsvaag-om-troen-man-mister-sine-idoler-men-jeg-har-ikke-helt-mistet-jesus/a/23708968/

 

Også det lille (særnorske) kirkepartiet «Åpen Folkekirke» opplever indre strid, og den leter desperat etter en «ny sak» etter at «vigselsaken er lagt død» (jfr. Vårt Land 15. januar). Det er den selvsagt ikke. Den forgifter hele det kirkelige landskap:  lokalt, nasjonalt og globalt.

At Oslo-biskop Ole Christian Kvarme, som nylig har annonsert sin avgang, assosieres utelukkende med homofilistriden, er symptomatisk. «Åpen Folkekirke» har vært raskt ute med ønsket om å få «en av sine egne» (!) til ny biskop.

MF-professor og tidligere leder (grunnlegger) av dette rare «kirkepartiet», Sturla Stålsett, er allerede uformelt lansert som mulig kandidat. Som far, så sønn kanskje? 

Ja, også den norske (lutherske) Israel-fiendtlige generalsekretær i Kirkenes Verdensråd Olav Fykse Tveit er lansert som en mulig kandidat til Oslo-biskop. Han har nok sine støttespillere blant flere biskoper, som Solveig Fiske, Tor Berger Jørgensen og Atle Sommerfeldt.  

https://no.wikipedia.org/wiki/Olav_Fykse_Tveit

 

Det er grunn til å frykte at kirkens trettende og anmasende homofiliproblem igjen blir hovedsaken i nominasjonsprosessen frem mot bispevalget dette Luther-år. Hvor lenge skal slik avledningsmanøver i Den norske kirke pågå?

I dette Luther-år bør alle bispekandidater konfronteres (offentlig!) med tankeinnholdet i Confessio Augustana: «evangelisk-luthersk lære». Nå må mumlingen ta slutt! Alle som har lest dette sentrale, konfesjonelle læreskriftet vet at det ikke står noe om homofili, likestilling, Palestina-saken, klima, flyktningeproblematikk eller bistand her. Heller ikke Jesus har uttalt ett eneste ord om homofili i kirkens utvalgte, overleverte evangelieskrifter.

Hvorfor har da «Åpen folkekirke» gjort homofilisaken til eneste kampsak? Ikke Martin Luthers jødehat, og heller ikke helveteslæren? Kan vi også få en forklaring fra samme hold på hvorfor kirkelige representanter (teologer/prester/biskoper) har brutt Jesu klart uttalte forbud mot skilsmisse og gjengifte?

Som det nå også er sagt: hvorfor er det taust om samboende prester, som visstnok "lever i synd"? Opererer biskopene med ulike normer for presteskap og lekfolk når det gjelder "det kristne liv"?

Vi vet at dagens spørsmål om kvinnelige prester (likestilling) og homofili (kjønnsidentitet) ikke var noe tema overhodet i oldtidsprofeten Jesu lære og forkynnelse i kirkens grunnlagsskrifter. Vi vet at Jesus utvalgte bare menn som disipler (elever/etterfølgere).

Han forlangte av dem og sine øvrige tilhengere et radikalt brudd med fortiden, og med alle samfunnsmessige og familiære forpliktelser. Sekt og disippelskap skulle erstatte den familie- og slektstilhørighet som var så fundamental i jødisk liv og tenkning. 

Familieliv (kvinner og barn) var helt fjernt for Jesus og hans disipler. Jesus vedkjente seg ikke engang sitt biologiske slektskap med sin egen mor, Maria, og han nektet en av sine tilhengere å vende hjem for å begrave sin avdøde far. Ikke så overraskende når vi vet at Jesus ventet utålmodig på verdens ende og historiens opphør i sin egen levetid. Derfor vandret han hvileløst omkring og forkynte omvendelse kun for sine jødiske landsmenn, for "himmelriket er nær"...

I Jesu verden er kvinner for det meste hjelpetrengende vesener (utstøtte, syke eller demonbesatte). De trenger legedom og frelse, eller "Mesterens" veiledning og saliggjørende ord. En eller flere Maria'er salver Jesu føtter og tørker dem med sitt hår...(Johannes 12:3). En mer underdanig holdning er vanskelig å tenke seg.

Jesus og hans disipler, som ikke arbeidet for sitt underhold, trengte likevel noen velstående, innflytelsesrike kvinner som en slags "forsørgere".

Når apostelen Paulus noen tiår senere gir langt flere konkrete instruksjoner om hvordan menighetene skal innrette seg med hensyn til kvinnenes underdanige rolle (også deres påkledning) - og ekteskapet - viderefører han bare den patriarkalske tradisjon og samfunnsordning han som jøde og romersk borger var fortrolig med.

Idealet er som også hos Jesus: forsakelse, seksuell avholdenhet og askese. Den katolske klosterbevegelsen gjennom oldtid og middelalder må forstås på denne bakgrunn. Dette er ikke jødisk tankestoff, men kristent!  

Den menneskelige seksualitet (og reproduksjon) er nok den dypereliggende grunn til at kirken har «blåst opp» slike problemstillinger som kvinnelig prester, ekteskapssyn og homofile vigsler i det 20. århundret. Ja, endog med Jesu signatur, som altså forutsatte generasjonsskiftets opphør i sin egen levetid. Jesus tok sørgelig feil.

Også Vatikanets rene mannsstat er en sivilisasjonsfiendtlig konstruksjon. En stat uten kvinner og barn er dømt til undergang.

Stålsetts særnorske, lutherske «kirkeparti» har ikke våget å utfordre den kyske pave Frans’ syn på homofili eller kvinnespørsmålet. Det er høyst besynderlig, også svært avslørende. Hvorfor kjemper Stålsetts (nasjonale) "kirkeparti" for de homofiles kjærlighetsliv bare innenfor Den norske kirke, ikke overfor Den katolske kirke?

Finnes det ingen kommunikasjon mellom disse to hovedkirker? Er pavemakten uangripelig? Er det pavens (halvt guddommelige) autoritet som gjør MF-professoren taus?

Vi kan spørre hvilke kirkepolitiske særinteresser dette norske «kirkepartiet» egentlig tjener. Hvis det var de homofiles prinsipielle interesser og juridiske (menneske)rettigheter «kirkepartiet» (genuint) kjempet for, kan selvsagt ikke kampen avgrenses eller avblåses ved en isolert vigselsak i Den norske kirke. Men der stopper visst «Åpen Folkekirkes» engasjement! 

Vi andre vet at de homofiles kamp for anerkjennelse, og mot diskriminering, ikke kjenner religiøse, regionale eller nasjonale (kirke)grenser. Vi vet også at homofile verden over (i kristne og muslimske land) må kjempe mot helt andre undertrykkelses-mekanismer enn retten til «kirkelige vigsler».

At noen homofile/lesbiske par har et sterkt behov for «kirkelig» aksept for sitt samliv, kan vi ikke gjøre så mye med. Men det er et faktum at homofile i følge dagens sekulære lovgivning i vårt land (ustraffet) kan inngå borgerlig ekteskap, på lik linje med heterofile. Før denne nye ekteskapsloven gjaldt partnerskapsloven fra 1993 som regulerte samlivet mellom likekjønnede partnere.

Slik «likestilling» er ikke bare et omstridt spørsmål i pave Frans katolske mannsstat (Vatikanet), i Vladimir Putins (kristen-ortodokse) land, men også i Donald Trumps (kristen-evangeliske/evangelikale) land. I vest og øst, sør og nord strekker de to og tre hovedkirker sine lange fangarmer utover alle kontinenter.

Visepresident (og katolikk) Mike Pence er omtalt slik i Stavanger Aftenblad 1. februar 2017:

"Pence har helt siden 2010 vært en ivrig Tea Party-mann, altså tilhørt den populistiske høyresiden av partiet. Han vil ha minst mulig stat og restriksjoner på næringslivet. Han elsker familien, misliker homofiles rettigheter, liker militæret og misliker fagforeningenes rettigheter. Også miljøpolitisk er Pence langt til høyre på den politiske skalaen. Som guvernør var han en sterk støttespiller til kullindustrien...".  

Noen av dem mener visst at de skal berge den vestlige sivilisajon ved de tre (kristelige) kjerneverdier: den heterofile familiemodell, samt kampen mot abort og homofili. Dødsstraff, våpenbruk, økende militarisme og misjonsimperialisme derimot er visst «gode verdier» å kjempe for.

Jeg siterer nedenfor Steve Bannon (sjefsrådgiver for USAs president). De reddsomme sitatene er hentet fra Rogalands Avis 2. februar 2017, men samme artikkel kan leses på Dagsavisens nettside.

 

"Vi er stemmen til anti-abort-bevegelsen og det tradisjonelle ekteskapet (...) Vi vinner seier etter seier etter seier".

"Vi er i en regelrett krig mot jihadist-islamsk fascisme...".

"Hvis ikke kirkefolk slår seg sammen og danner kirkelig militantisme (...) og kjemper for vår tro i starten av dette nye barbariet, vil det fullstendig utrydde vår arv fra de siste 2000-2500 år".

 

Når kirkelig (kristen) og islamsk militantisme støter sammen, har vi oppskriften på RELIGIONSKRIG. Vi vil ikke ha dette barbariet og mellomfolkelige hatet. La oss få leve i fred! Vi ønsker ikke fiendskap, men vennskap med våre naboer, lokalt og globalt.

To katastrofale verdenskriger, kolonikriger, kald krig med vestlig våpenmakt og militarisme har vi tilstrekkelig erfaring med det siste århundret. Har verdens ledere intet lært og intet forstått? Er de ennå ikke blitt voksne?

Flyene med atombomben over de to japanske byene Hiroshima/Nagasaki i 1945 ble innviet av en kristen prest. En amerikansk ubåt under den kalde krigens dager ble døpt "Corpus Christos".

Man får lignende iskalde frysninger i dagens dualistisk-polariserte, militaristiske og religionsfiendtlige verden. Vi kjenner igjen tankegangen ikke bare fra det velkjente europeiske "jernteppet": øst-vest-konflikten, men også i nord-sør-konflikten. Stormaktenes imperialisme er ille nok i seg selv og svært farlig for alle små stater. 

Når de to mest aggressive, imperialistiske verdensreligionene (kristendommen og islam) engasjerer seg i den globale verdensorden, er det dårlig nytt for alle minoriteter. 

For flere århundrer siden ble slavefortene ved Afrikas vestkyst kirkelig innviet (endog kapeller ble opprettet). At kirken og det kristne Europa har "glemt" sin grufulle overgreps-historie, også mot minoriteter i vårt land, står selvsagt ikke til troende. De visste og vet godt hva de gjorde. Det har vi mange århundrers skriftlig dokumentasjon på.

Fra 1500-tallet og fram til 1830-årene ble 12 millioner (!) afrikanske slaver fraktet til de nye europeiske koloniene i Amerika, der det var behov for billig arbeidskraft på plantasjene.

Det gjør slavehandelen til den største tvangsforflytningen i menneskehetens historie.

 

"HISTORIENE SOM IKKE ER FORTALT"

 

Fra 1670 deltok også Danmark-Norge i slavehandelen - som eide de tre karibiske øyene: St. Croix, St. Jan og St. Thomas.

Svarte tjenestefolk fortsatte etter slaveriets avskaffelse i 1848 å arbeide for danske familier. Det er litt rart at informasjon om de "svarte tjenestefolkene" i Danmark-Norge først i år 2017 er blitt hentet frem fra arkivene.  

Vi skjønner at det fortsatt er "de hvite" som er hovedpersoner og premiss-leverandører til utstillingen i Københavns museum (et samarbeid mellom Det kongelige bibliotek OG Statens Museum for Kunst i Danmark). Da må det gå galt.

Vi europeere kan aldri forstå "hvordan historien har sett ut fra slavenes perspektiv". Den lidelse, tortur, terror og fornedring afrikanske slaver måtte gjennomgå i nær 400 år kan vi - etterkommere av slaveholderne og herskerfolket - aldri gi noen sannferdig framstilling av.

Klassekampens 4-siders reportasje fredag 3. febr. er da også en studie i teoretisk distanse og ansvarsfraskrivelse. En kunsthistoriker gjengis slik i Klassekampen:

"- Slaveriet og kolonialismen har etterlatt en arv som strekker seg langt inn i samtida. I kolonitida ble det skapt stereotypier, særlig rettet mot brune mennesker, som har blitt videreført. Og det ble etablert skjevheter i verdenssamfunnet som trekker tydelige sosiokulturelle tråder inn i dagens verden".

Er etnisk rensing og folkemord gjennom nær 400 år bare uttrykk for "skjevheter i verdenssamfunnet"?  Bak slik finurlig, tvetydig språkbruk og formuleringer søker også kirken å gjemme seg. Men like lite som vi kan forstå nazismen, Holocaust og dens kirkelig-barbariske bakgrunn de foregående århundrer, like lite forstår vi den kristen-europeiske kyniske slavehandel gjennom mer enn tre århundrer.

Det er reminiscenser av barbariets tidsalder som hjemsøker oss i dag. Man må være klar over at de autoritære, fascistiske vinder som feier over oss denne tid har en sterk forankring i kirke-kristne miljøer, akkurat som i mellomkrigstiden.

Men vi har forhåpentlig en moralsk og intellektuell beredskap i dag, som gjør oss i stand til å slå tilbake fortidens spøkelser, selv om motkreftene er sterke. Ved folkelig mobilisering kan vi bremse eller stanse denne voldsomme reaksjonære bølge som skyller over oss.

 

"Historiene som ikke er fortalt", er Klassekampens dristige overskrift i fredagens faste spalte 4. febr. (Moderne Tider). Desto mer skuffende er det at ingen historier av "svarte tjenestefolk" (husslavene) blir fortalt. Deres stemmer blir ikke hørt.

Om det ikke var så mange av dem i Danmark-Norge, var det desto flere "husslaver" i sørstatene i USA og i Karibien. Deres status og skjebne var trolig ikke så ulik. De var kjøpt og betalt (på auksjoner?), og derfor prisgitt deres slaveeiere. De hadde ingen rettigheter. Kvinnelige "husslaver" måtte i tillegg til daglige ydmykelser og sanksjoner fra husets frue også stå til rådighet for husherrens seksuelle behov.

https://no.wikipedia.org/wiki/Husneger

 

Det er sørgelig at vi ikke får presentert bakgrunnshistorien, den europeiske slavehandelen og kolonihistorien i sin fulle bredde. Men én svart tjenestepike er hentet frem fra arkivene. Hun bodde sammen med familien i 1841 (i Christiansted).

" - Vi kan ikke stille ut alt, så vi gjør alltid et utvalg ut fra hva vi mener er viktig. Utstillingen preges av vårt blikk ned i arkivene. Det gjelder spesielt de spørsmålene vi går ned i arkivet for å få svar på...".

(jfr. Henrik Holm og Temi Odumosu).

"Fredensborg var framme på Gullkysten den 1. oktober. Her lå de europeiske slavefortene på rekke og rad. Eldst var det portugisiske Elmina-fortet fra slutten av 1400-tallet.

Christiansborg ble bygget av svenskene i 1652 og erobret av Danmark-Norge like etter. Her ble slavene oppbevart mens de ventet på å bli tatt om bord".

Så sent om i 1803 ble 85 000 (!) slaver transportet på dansk-norske skip til de Vest-indiske (karibiske) øyer. Deres historier blir ikke fortalt i Klassekampen.  

http://allverdenshistorie.no/artikler/slaveskipet-fredensborg/ 

 

------------------------ 

 

http://www.adressa.no/nyheter/utenriks/2016/12/08/Vatikanet-Homofile-kanikke-bli-prester-13900552.ece 

http://fritanke.no/nyheter/kristne-vil-ha-dodsstraff/19.10355 

 

«Verden ligger i det onde», skriver David Lindhjem i avisen Dagen 22. sept. 2015 og på Verdidebatt - med henvisning til 1. Joh. 5:19.

«Men de onde tingene som skjer er et resultat av syndefallet som verden lider under».

Også debattanten Håkon Hovda veksler mellom Dagen og Verdidebatt.

«Menneskets syndenatur, vårt opprør mot Gud selv, sitter så dypt i oss at vi kjemper imot alt som kan lukte av Gud».

(Verdidebatt: «Sannhet. Ingen frelse uten»).

 

Den russisk-ortodokse patriark Kirill uttalte påsken 2016 følgende:  «Verden går rett til helvete». Den moralske oppløsning i de vestlige samfunn skyldes angivelig homofili- og abortspørsmålet. Slike og lignende «dypsindige» samfunnsanalyser finner vi mange av også på Verdidebatt (de blir ikke moderert eller slettet av debattredaktør). Det opplyses at patriarken regnes som en av de mektigste i Russland etter president Vladimir Putin, og den russisk-ortodokse kirken har et nært samarbeid med Putin.

 

http://www.abcnyheter.no/nyheter/verden/2016/05/03/195214670/religios-leder-verden-gar-rett-til-helvete   

http://www.aftenposten.no/norge/Stadig-flere-unge-soker-seg-til-bokstavtro-islam-61245b.htm

 

Merkes bør at når Aftenposten presenterer muslimske "svovelpredikanter", er det islam-apologet Lars Gule, den kristne islamforsker Olav Elgvin og den katolsk-troende religionsforsker Kari Vogt som hentes inn som ekspertkommentatorer.

Det opplyses at Lars Gule (filosof/totalitarismeforsker/Midtøsten-forsker/islamforsker) jobber med et bokprosjekt om salafisme i Norge. Gjør ikke også teolog og KIFO-forsker Sindre Bangstad det samme?

Islam er åpenbart et lukrativt forskningsfelt. Hvorfor er ikke kristendommen gjenstand for samme interesse? Jeg spør igjen: finnes det kristendomsforskere i dette land?

Journalist/skribent Lars Akerhaug og forsker Lars Gule synes å ha tilnærmet samme bakgrunn i en totalitær ideologisk-politisk bevegelse. De konkurrerer om å presentere den "rette lære" (ideologi), slik alle autoritære partier/bevegelser gjør det. Akerhaug har konvertert til den totalitære kristendommen, mens Gule kanskje står på vippen til å konvertere til den totalitæer islam? De har begge ideologisk-politiske motiver for sin apologi, kristen eller muslimsk.

https://www.minervanett.no/lars-gules-politiske-motiver/

 

Den moderne hijab og "moderniteten" 

 

Nå sist i Klassekampen (26. januar 2017) forklarer Gule hvordan "institusjonen hijab" skal forstås. Ja, han går så langt at han ser hijab som en protest mot motepress og hijab-brukere som "antimaterialister, antiimperialister og mot vestlig innflytelse". Det er skrekkelig hvilke holdninger Gule her fremfører. Hans forsvar for hijab vil nok sjokkere og provosere mange.

(Det mest alvorlige og presse-etisk betenkelige ved Klassekampens ukentlige religionsspalte er at den ikke frembringer noen kritiske motinnlegg på avisens debattsider).

I kronikken med tittelen "Snikhijabisering?" sier Gule i ingressen at "Hijab er ikke et mer politisk plagg enn olabukser og t-skjorte var i sin tid".

"...Denne tilnærmingen overser at hijab er en gammel, men også dynamisk institusjon. Det innebærer at hijab ikke er én ting, men en tilnærming til anstendig (!) kvinnelig påkledning som har variert betraktelig over tid - og fra sted til sted...Men både institusjonen og det konkrete plagget har også blitt modernisert.

Moderniteten er kjennetegnet av rasjonalitet og effektivitet. Dette preger også den moderne hijaben. Den utvikles både som religiøst plagg og som mote. Denne moderniseringen skjer gjennom det 20. århundre og særlig med framveksten av de moderne islamistiske bevegelsene fra slutten av 1960-tallet og framover. Den moderne hijaben er mer funksjonell enn mange gammeldagse varianter...".  

Jeg siterer nedenfor fra artikkelen om Lars Gule på Store norske leksikon (ikke oppdatert siden 2011). Fagansvarlig for artikkelen og for religionsfilosofi er tilknyttet UiA. Vi får her en interessant opplysning: "Universitetet i Agder er en av institusjonene som står bak Store norske leksikon".

"Lars Gule, norsk filosof og organisasjonsmann, dr.art ved Universitetet i Bergen 2003. Gule har vært knyttet til Universitetet i Bergen som foreleser, forskningsadministrator og forsker i flere perioder, og var bl.a. ved Chr. Michelsens Institutt 1989–98. Han har særlig arbeidet med politisk filosofi, Midtøsten-problematikk, islam og menneskerettigheter. I perioden 2000–2005 var han generalsekretær i Human-Etisk Forbund".

Så vidt jeg vet fikk Lars Gule stilling som førsteamanuensis (og som "dannelsesgeneral"?) ved HiOA i 2014. Det er veldig rart at UiA ikke klarer å gi leserne oppdaterte opplysninger om en aktuell, profilert forsker og samfunnsdebattant. At han er omstridt kan ikke rettferdiggjøre UiA's grove informasjonssvikt. Da kan vi vanskelig stole på andre opplysninger fra UiA' fagansvarlige på dette digitale oppslagsverk. Er dette universitetet pålitelig?  

http://khrono.no/2014/12/lars-gule-og-dannelse 

 

Behovet for å la seg styre av en guddommelig makt og autoritet svekker klart den enkeltes dømmekraft og moral. Den som kommer seg løs fra det kirke-kristne tanketyranni vil ofte føle befrielse. Der hvor kirkemaktens grep om sinnene slipper tak, der frigjøres menneskeligheten: intellektuell kraft, humanitet og kreativitet.

Verken når det gjelder moral (menneskesyn) eller samfunnssyn har Den norske kirke noe av verdi å tilføre vår moderne tid. Kirkens selvutnevnte rolle som samfunnets «moralske samvittighet» er for lengst utspilt. Mange forstår at en kirke som ikke en gang klarer å løse sitt mangeårige, interne homofiliproblem ikke kan opptre med noen autoritet eller troverdighet som etisk-åndelig veileder.

Religiøst-åndelig og ideologisk har «Folkekirken» bare sin fastfrosne, utviklingsfiendtlige bekjennelse og liturgiske monotoni. Århundrers trettende, dogmatiske gjentakelser har liten klangbunn i vårt moderne samfunn utover den indre krets (menighet), som bl.a. Vårt Land/Verdidebatt og Dagens lesere.

Verdidebatts nye redaktør/moderator Alf Gjøsund er ikke bare en del av denne «menigheten», men idéleverandør for "voksentroen" OG inhabil part i den pågående kirkepolitiske konflikt. Som avisens frilynte/liberale «alibi» og kommentator i den ortodokst kristelige avisen Vårt Land, holder han seg trygt innenfor dogmatikken. Han passer på ikke å berøre tankeinnholdet i kirkens bekjennelser, men det gjør hans avis til gangs i daglige andakter og ukentlige prekentekster, år etter år.

Er det barnetro eller voksentro Vårt Lands prester forkynner, Alf Gjøsund?

(Som Erling Rimehaug, er også Alf Gjøsund engasjert i reiser til "Det hellige land").

 

ORGANISERT RELIGION 

  

«Folket» flykter fra kirken, kanskje fordi de kjeder seg til døde? TF-teologen Åste Dokka insisterer i Vårt Land på at kirken har en særlig kompetanse både når det gjelder «livstolkning» og «dødstolkning». Det ser ikke ut til at det tvangsinndøpte «folket» deler hennes oppfatning.

Men teologer lever beskyttet i sin egen «tankeboble» og konstruerer meget sære problemstillinger, som at «kvinner kommer til himmelen...vi har kjønn i himmelen».  Den som tror at slike oppkonstruerte forestillinger er samfunns- og forskningsrelevant har ikke «beina på jorda», for å si det slik.   

Ingressen i Dokkas avisinnlegg (Klassekampen) lyder som følger:  «Å slå ned på organisert religion er ingen vinnersak for samfunnet». Tanken at vi som samfunn og enkeltindivider trenger «organisert religion» (les: kirken) har liten rot i dagens virkelighet, hvor en stadig mindre del av befolkningen oppsøker kirkens seremonier og tjenester. Dette er først og fremst et behov kirken selv har plantet, ved stadig å understreke menneskets litenhet, avhengighet og avmakt. Derav den lutherske nådes-teologien. I Augustana art. 17 blir vi klart nok opplyst om hvilken ublide skjebne i det hinsidige liv som venter oss «ulydige». Troskravet er absolutt!

Åste Dokka leverer et selsomt forsvar for organisert, institusjonalisert religion, og indirekte forstår vi at det er hennes egen stats- og maktkirke hun forsvarer (som så mange teologer gjemmer hun seg bak det upresise religionsbegrepet når det passer seg slik). Faktum er at det nettopp er Dokkas institusjonaliserte – politiske -  kristendom (fremst: katolsk og protestantisk) som gjennom århundrene historisk-faktisk har utøvet fysisk og mental terror, med brutale og skrekkinngytende konsekvenser for menneskers liv. Katalogen over kirkelig undertrykkelse og maktovergrep er uendelig.

Den minst brutale sanksjon lyder slik:

«Oldkirken utviklet mekanismer for å støte ut annerledes troende, vanligvis ekskommunikasjon, utelukkelse fra nattverdfellesskapet. Da kristendommen ble den statsbærende religion i romerriket under keiser Konstantin den store, ble avvik i lærespørsmål følt som en trussel mot rikets enhet og dermed en sak som angikk den verdslige makt».

Religion uten strukturer, lære og identifiserbare lærere avfeier Dokka som «frie og flytende bevegelser uten tydelige maktstrukturer – sammenslutninger som unndrar seg samfunnets forventninger og kritiske blikk».

Jeg spør:  når og hvordan ble «frie og flytende bevegelser» en trussel mot det kristne samfunnets orden? Som sedvanlig får vi ingen konkrete eksempler. Historieløsheten i Dokkas idealbilde av «organisert religion» opplever jeg svært alvorlig og betenkelig. Vår nære kirkehistorie forteller tvert om hvordan den etablerte (organiserte) maktkirke følte seg sterkt truet av «frie og flytende bevegelser». Ja, også av haugianerne på 1800-tallet. Vi vet at Dokkas statskirkemakt i det samme århundret utstengte både katolske munkebevegelser (som jesuittene) OG jøder fra det kristne kongeriket Norge.   

«Det å forkynne uten offentlig godkjennelse var i strid med dansk-norsk lov  (konventikkelplakaten). Hauge satt derfor flere ganger i fengsel, bl.a. jul og nyttår 1799 hvor han skrev salmen ”Jeg er hos Gud i nåde”. Den 24. oktober i 1804 ble han etter påtrykk fra biskopen i Christiansand fengslet og satt under tiltale. Fram til 1809 satt han i hardt fengsel hvor hans helse fikk en alvorlig knekk. Senere fikk han lettere arrest fram til 1811. I den endelige dommen i 1814 ble han ilagt en pengebot».

I Augustanas første artikler blir en rekke «frie bevegelser» nevnt – og fordømt! TF-teologen Åste Dokka er presteordinert, og det betyr bl.a. at hun (offentlig) har avgitt  troskapsløfte til dette heslige lutherske læreskriftet. Men i følge Dokka trenger «trossamfunn» statlige reguleringer («tydelige maktstrukturer»), for «guruer» er visstnok langt mer farlige og suspekte enn paver, statslønnede biskoper og teologer.  

(Det siste halve århundret har trolig kirkens binding til staten bidratt til å dempe og moderere dens mest ekstremistiske impulser).

Nå vet vi at flere kristne frimenigheter overlever uten statlige reguleringer, tydelige maktstrukturer og sterke økonomiske bindinger til staten. Det er Den norske kirke («Statskirken») som IKKE klarer seg uten statlig styring og offentlige privilegier.  

Jeg spør: hvilke typer «statlige reguleringer» mener Åste Dokka er nødvendig, for hvilket formål og til fordel for hvem? Var blasfemiparagrafen (med tortur og dødsstraff som konsekvens) en nødvendig «statlig regulering»?   

«I den kristne kirke ble ethvert avvik fra den godtatte lære om Kristi person og hans gjerning, eller treenighetslæren, betraktet som blasfemi. Reformatorene på 1500-tallet, som selv ble beskyldt av den katolske kirke for å drive vranglære, anvendte blasfemibegrepet i en svært utvidet betydning. Enhver avvikende oppfatning eller ikke-kristen tro ble stemplet som blasfemi».

Straffebestemmelsen mot blasfemi i Norge i straffeloven av 1902 § 142 ble opphevet 29. mai 2015.

«Forfatter Arnulf Øverland ble i 1933 tiltalt for blasfemi etter et foredrag i Det Norske Studentersamfund, men ble frikjent samme år».

Dokka hevder i Klassekampen at fordelen med  «dogmer» er at de søker å formulere troens innhold på en fattbar måte, de er tilgjengelige:  «De er nedskrevet i dokumenter som ikke beskyttes av esoteriske terskelfellesskap. Dermed er de også kritiserbare».

«Esoteriske terskelfellesskap»? Hva er det for noe rart? Ingen eksempler anføres. I den esoteriske tradisjon oppgis «innvielsen» som et sentralt element. Hvordan vil Dokka skille ut sakramentene dåp og nattverd (innvielse til «de helliges samfunn») fra esoterisme?

Er kirkens dogmer – bekjennelsen – fattbar? Kritiserbar? Nei! de var og er beskyttet av stat, konge og grunnlov. De er urørlige, uforanderlige. Den siste julehøytid har vi sett hvordan både stortingspolitikere, regjeringsmedlemmer og medieaktører mobiliserer for å beskytte Den norske kirkes lære, arv og tradisjon.

Når kirken møter motstand i det offentlige rom, viser den sitt mørke «Janus-ansikt». Jeg minner igjen om at den spanske renessanse-humanisten Miguel Servet i Jeans Calvins protestantisk-reformerte Sveits/Geneve på 1500-tallet ble brent på bålet fordi han kritiserte treenighetslæren.

Europas jøder ble i utallige århundrer (!) forfulgt, jaget, innestengt i ghettoer, ydmyket og fornedret offentlig, terrorisert og massakrert fordi de, med god grunn, avviste keiserkirkens dogme om Jesus som «Gud selv».

Det var den politisk organiserte og institusjonaliserte kristne kirke som hisset til korstog mot de vantro muslimer i «Det Hellige land». På veien ble jødiske samfunn massakrert av korsfarerne.

Den fryktede Inkvisisjonen ble formelt opprettet på 1100-tallet. Den slo hardt ned på «frie bevegelser». For Spanias jøder på 1400-tallet resulterte den grufulle, uhyggelige Inkvisisjonen i en katastrofe vi knapt kan fatte i dag.  

«Ved en avtale mellom pave Lucius 3 og keiser Fredrik 1 i 1184 ble grunnen for en organisert inkvisisjon lagt. Innocens 3 forsøkte først å hanskes med katarene i Languedoc på en fredelig måte, men da dette mislyktes, ble vold satt inn ved korstoget mot distriktet i 1209».

------------------- 

 

Teologikritiker og idehistoriker (forrige århundrets store «kjetter» og "blasfemiker"?) Andreas Edwiens historisk-kritiske bok «Dogmet om Jesus. En bok om hans feiltakelser» (Pax 1965, 5. oppl.1995) ble lite velvillig mottatt av det «opplyste presteskap», for å si det mildt.

Hvordan besvarte det «opplyste presteskap» Edwiens intellektuelle og etiske utfordringer 3 år tidligere, i hans Memorandum til de teologiske fakulteter, også til Dokkas fakultet?

En dr. theol. er selvsagt ikke ukjent med det siste århundrets kritiske historieforskning i vårt land. Hva er grunnen til at Dokka, som også hennes kollega Halvor Moxnes, ikke synes i stand til å forholde seg saklig-nøkternt til Norges fremste (dogme)kritiker det forrige århundret? Edwien var en meget aktiv og profilert aktør og debattant i den offentlige religions- og kristendomsdebatt i mange tiår etter siste verdenskrig.

At Moxnes i sin ensidige og tendensiøse framstilling (jfr. Syn og Segn/Vårt Land julaften) av den teologiske debatt om Jesus de siste 60 år har utelatt Edwiens skarpe polemikk mot Philip Houm og Jacob Jervell  (sistnevnte Moxnes’ veileder?), viser klart at det er den kirkelige dogmatikk fag-teologene (mange presteordinert) ved TF fortsatt forvalter og forsvarer. De er dogmatikkens og Jesus-teologiens voktere.

Professor (emeritus) Halvor Moxnes gjentar seg selv på Verdidebatt 19.01.2017, med dødelig kjedsommelighet.   

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11673358-fra-fraksjon-til-bevegelse 

 

«Bibelen er ikke urokkelig...Bibelen inneholder ingen absolutter...», uttalte den presteordinerte Bjørn Eidsvåg i en panelsamtale des. 2016. Det er riktig nok, og særlig gjelder det for Det gamle testamente. Derimot er kirkens bekjennelse UROKKELIG og ABSOLUTT. Den er hogget i stein. Den er kirkens «grunnlov», «partiets» ideologiske grunnlag – men: hellig, guddommelig!

Bekjennelsen («Kristologien») styrer all bibellesning og skriftfortolkning. Derfor har ikke Eidsvåg frasagt seg sitt ordinasjonsløfte (lydighetsløfte). Jesus-forgudelsen må opprettholdes for enhver pris. Den består uforandret i Eidsvåg og Moxnes’ ville sosialistiske og/eller sosial-etiske Jesus-utgave.

Uten oppstandelses-teologien ramler Jesus ned fra pidestallen og kirkens teologiske byggverk raser sammen. Det må forhindres, må forstås, og teologene er dyktige strateger. Men stadig flere skruer løsner i det skrøpelige, falleferdige byggverket. "Renovering" er nytteløst. Det er selve grunnmuren, fundamentet, som går i oppløsning. 

Noen teologer tror eller mener (i fullt alvor?) at de kan omforme oldtidspredikanten Jesus fra Nazareth for ethvert behov og enhver tid, som når Eidsvåg spør: «Hvilken Jesus trenger vi i dag?». Skal vi le eller gråte? Ved dette enkle spørsmålet har han avslørt seg. Det er bare fordi kirken har frakoblet Jesus fra historien, at denne enkle, naive endetidspredikanten kan benyttes for alle tenkelige og utenkelige formål 2000 år etter at han døde og ble begravet i sitt hjemlands jord.

Da kan vi høre og lese absurditeter som dette: hva ville Jesus sagt om Donald Trump...hva ville Jesus sagt om flyktningespørsmålet...hva ville Jesus sagt om oljeboring i nordområdene...hvilken bil ville Jesus ha kjørt...hvilket fotballag ville Jesus ha heiet på...?  (Sokneprest Einar Gelius’ Jesus ville ganske sikkert heiet på Vålerenga).

Autoritetsdyrkelsen (infantiliteten) kjenner ingen grenser, intet måtehold.

Jesu guddommelige opphav («Guds enbårne Sønn...født av Faderen før alle tider») ble igjen forkynt siste julehøytid, og dette dogmet påstår kirkens geistlighet og statsministeren at skolelever trenger som del av sin kulturhistoriske almenndannelse.

Jesus er Ordet som ble kjøtt...Tygg litt på den! Det er her snakk om en viktig verdi og kulturell ballast, må vite. Uten Betlehems-mytologien og «Den hellige familie» finnes visstnok bare det nøytrale rom:  såkalt «verdinøytralitet», eller det store mørket..?   

 

«Jesus – det store lyset som skinner i mørket»    

 

Dette sto å lese i en julepreken siste år. Også liberalteologene vil ha oss til å tro at de alene har funnet lyset, dvs. den autentiske, egentlige Jesus bakenfor mytologien, eskatologien og miraklene ("dybdemeningen"?). Ved stadig nye fantasifulle lesninger og teologiske teorier har frigjøringsteologene og kristen-sosialistene vedlikeholdt og videreført den skrekkelige Jesus-forgudelsen. Nå er det Lukas-evangeliet  teologene visstnok ikke har forstått riktig før nå, som vel heller ikke bibeloversetterne (bibelrevisjonistene) for bare få år tilbake.

Kirkelige teologer og bibeloversettere har ved språklige forfalskninger (revisjoner) tildekket Jesu skarpe ord, som også hans aksept av datidens trelleinstitusjon (heller ikke Paulus avviste slaveriet). I mange av Jesu lignelser er trelleinstitusjonen modell for gudsforholdet!

Andreas Edwien påpekte disse bibelforfalskninger for mange tiår siden, både i bøker og artikler. Det er gammelt nytt når vår tids teologer og avisen Vårt Land nå plutselig i år 2017 (!) har fattet interesse for oversettelsen av slave/trell til det mer formildende ordet "tjener".

http://www.vl.no/kultur/bibelover-settelse-dekker-over-slaveriet-1.922187

 

Hva er årsaken til at avisen har våknet opp først nå? Hvor har avisen hentet inspirasjonen? Hvem eller hva har vekket opp avisens redaksjon i dette spørsmål? Fakultetsteologene? Dogmatikerne? Bibeloversetterne? Eller, kanskje en norsk fortiet og sensurert historisk-kritisk forsker? 

Vi bør få en forklaring på hvorfor verken Vårt Land eller "studenter, lærere og prester" gjennom det siste århundret (for ikke å si det foregående årtusen) har klart å lese "Skriften" med et (historisk) kritisk blikk. Det står til STRYK!

Noen kristne teologer og redaktører aner eller forstår at de på det groveste har sviktet sitt samfunnsoppdrag og sin opplysningsplikt. Nå forsøker de å komme på offensiven, men det er FOR SENT. Avisen Vårt Land forsøker desperat å gi inntrykk av at den stiller nye, moderne og utfordrende spørsmål, mens den i virkeligheten befinner seg helt i bakleksa.

Ingen avis praktiserer en slik babelsk "tungetale", eller dobbeltkommunikasjon, som denne avisen. Ved siden av tåkefyrstene Gjøsund, Dokka og Nyhus publiserer avisen daglig og ukentlig de mest ortodokse, dogmatiske andakter og prekener vi kan finne i den kristne dagspresse.  

 

"Anders Martinsen ­mener vi må se mer kritisk på Det nye testamentes omtale av slaveri".

"– Deler av voldsinnholdet i Det gamle testamente har vi lenge hatt avstand til, men mindre til Jesus og Paulus, sier Martinsen".

"Man må ­akseptere at man finner budskap i NT som strider mot hva vi mener er rett ut både ut fra menneskerettigheter og vanlig etikk, sier Martinsen".

"Dette bildet av «solidaritets-Lukas» slår sprekker i de nye lesningene som studenter, lærere og prester ved Universitetet i Oslo har gjort. De har lest sterke Lukas-tekster med kritiske blikk".

 

Det er merkelig hvordan "de nye lesningene" og det nye "kritiske blikk" legger seg så nært opp til den (avdøde) forkjetrede, fortiede Edwiens bibel- og Jesus-forskning. Jfr. hans bøker på www.edwien.no

Det er også ganske rart hvordan teologer og bibeloversettere har klart å få "Guds sønner" til å bety "Guds barn" OG "brødre" til å bli "søsken"? Det er nok ikke bare "solidaritets-Lukas" som slår sprekker, men også Matteus-evangeliet; det første og kanskje mest autentiske skriftet i Det nye testamente?

Det mest påfallende er hvordan teologene også i dag strever med å holde den "fullkomne Jesus" utenfor det såkalte "kritiske blikk". Man går hele tiden utenom sakens kjerne, dvs. utenom kirkens hovedperson.  

Liberalteologien har særlig det siste halve århundret ved grov skriftforfalskning OMTOLKET dommedagsprofeten Jesus fra Nazareth til maktkritiker og samfunnsopprører, til alle «synderes venn» (motsatt de fæle, hyklerske og lovtro «fariseere og skriftlærde») OG til et enestående (les: ufeilbarlig) etisk ideal for vår moderne tid.

Men dess mer euforiske de blir i sin usunne Jesus-dyrkelse, dess færre skrifthenvisninger (følgelig også mindre dokumentasjon) oppgis.

Jesu ord, lære og predikantvirksomhet i evangelieskriftene (utvalgt og overlevert av kirken selv) har liten appell til vår tid. Mange av hans lignelser er bare reddsom lesning.

 

Med lang journalistisk erfaring i NRK som utenriksreporter og predikant, med teologiske avhandlinger og 5-6-års teologiske studier ender man altså opp med Bjørn Eidsvåg, Einar Gelius, Tomm Krstiansen, Sturla Stålsett og Halvor Moxnes «moderniserte» ideal-Jesus; en skikkelse uten konturer, uten personlighet og uten historisk identitet.

Tomm Kristiansens mange hatter (og roller) som utenriksreporter i NRK, forfatter av to Jesus-bøker, kristelig bistandsarbeider, rådgiver for Sør-Sudans diktatoriske president, predikant (andaktsholder i NRK radio) og kirkelig kommentator er nok ikke så lett å forsvare eller holde orden på. I juli  2016 opptrådte han som programleder ved Olavsfestdagene i Trondheim. Han opptrer over alt i det kirkelige landskap - nå også på Kirkemøtet. 

Han er ikke bare et uromoment i NRK, men et problem også for Oslo bispedømmeråd. Som journalist, predikant og medlem av Åpen folkekirke var Tomm Kristiansen svært sentral i NRK-dekningen av Oslo-biskopens avgang. En mer INHABIL journalist kan vel vanskelig tenkes.  

http://www.vl.no/nyhet/kirken-ut-mot-dobbeltrolle-1.918676    

 

Men dyrkes skal han, teologenes Jesus! Kan ikke Tor Berger Jørgensen, Halvor Moxnes, Sturla Stålsett, Bjørn Eidsvåg, Einar Gelius og Tomm Kristiansen forstå at vi ikke har den minste interesse for deres dverg av en mannsgud: idol-Jesus?

 

Et aktuelt eksempel på den sosial-revolusjonære («kamerat Jesus»?) kristen-sosialistene har konstruert, finner vi på Vårt Lands Verdidebatt nylig. «Eg saknar på eit vis Jesus i dag», skriver skribenten. Uff og uff! Man må bare steile over slik historieløshet. 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11672995-herskarmoralen 

 

Etter mitt syn er det langt mer interessant å spørre hvorfor disse «Kristus-troende» og «Jesus-dyrkende» herrer (teologer) i vår tid personlig trenger en avdød oldtidsprofet og dommedagspredikant som teologisk-ideologisk og etisk autoritet. Og hvorfor kan de ikke bare snakke for seg selv? Når de belærende, freidig og frekt forkynner at «vi alle» trenger Jesus, må vi reise oss i protest.

Den som saklig-nøkternt (uten teologiske briller) leser Det nye testamentets evangelieskrifter (som f.eks. Matteus-evangeliet) kan da umulig slutte seg til Jesu lære og forkynnelse?

FN’s Menneskerettighetserklæring fra 1948 er det nærmeste vi kommer universelle verdier. Andreas Edwien har punkt for punkt, med skrifthenvisninger, påvist hvordan Jesu lære og forkynnelse i evangelieskriftene kommer i konflikt med Menneskerettighetene. Selvsagt! Jesus henvendte seg da heller aldri til oss kristen-europeere i år 2017, men kun til sine jødiske landsmenn for 2000 år siden («de fortapte får av Israels hus»).

 

«UROLIGE HJERTER»

 

Hvordan kirken håndterer sin økende gudløse og ikke-troende («ateistiske») medlemsmasse, hvor flertallet er tvangsinndøpt som spebarn, er et spørsmål som må trenge seg frem. Det er synd at HEF ikke har vist nevneverdig interesse for denne type udemokratiske innmeldingspraksis. Den norske kirke kan ikke frakjennes ansvaret for sin udemokratiske medlemsregistrering.   

Det er ikke videre oppløftende at såkalte «ateister» og «agnostikere» blir tause straks de har meldt seg ut av Den norske kirke. Jeg håper at vi fremover, prinsipielt og strategisk, får et sterkere fokus på INNMELDING. I likhet med majoriteten av Den norske kirkes medlemmer ble undertegnede (ufrivillig) inndøpt og innmeldt som spebarn.  

HEF’s ungdomsgruppe avblåste «religionskritikken» for litt tid tilbake. Til alt overmål: på Vårt Lands Verdidebatt! Følgelig også teologi- og dogmekritikk, må vi anta. HEF’s aktive deltakelse i mange «dialogfora» med andre trossamfunn - som også med Den norske kirkes mange organer og kirkelige fakultetsteologer - tyder ikke på at det finnes noen slagkraftig opposisjon igjen i HEF.  

Hva har skjedd med HEF de siste 10-15 år?

Det er en underlig situasjon at Den norske kirke fylles opp av såkalte «ateister», mens HEF kanskje får et større og større tilsig av halv-kristne og/eller «kristen-humanister»? I Grunnlovens §2 (kalt: verdiparagrafen) er «vår kristne og humanistiske arv» knesatt. Jeg kan ikke huske at HEF sentralt, eller i offisielle erklæringer utviste noen vesentlig motstand eller protest mot Grunnlovsutvalgets endringer, med TF-teolog og Høyre-politiker Inge Lønning som utvalgsleder.

Det er derfor ikke så rart om det utveksles mange godblunk og klemmer mellom HEF og DnK i vår tid. Også den kristne Ap-leder, Jonas Gahr Støre, har i et foredrag for bispemøtet hyllet denne selsomme alliansen. 

Tidligere leder av Humanistisk Ungdom Lars Petter Helgestads har en artikkel på Fri Tanke (nov. 2008) som er meget god. Den ble ikke fulgt opp.

http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=8001  

«Hva er så de kristne og humanistiske verdiene som partiene er så opptatt av? Nei, se det ble stående ubesvart. Eller sagt med andre ord:  Politikerne skriver inn formuleringen "Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv" i Norges grunnlov uten å vite hvordan dette skal forstås». 

Mangeårig leder av HEF Levi Fragell kan lett assosieres utelukkende til kritikk av den pinse-karismatiske praksis. Vi kan nok undres litt over dette ensidige fokus og perspektiv, men Fragell har publisert mange lesverdige artikler.

http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=8718

http://arkiv.humanist.no/humanisme_ved_en_korsvei.html   

 

Avsnittet nedenfor finner jeg litt problematisk, særlig «inderlighetsfaktoren» i livssynet (uttalt som et dypere, personlig engasjement i humanismen). Jeg forstår ikke hva denne består i, om den ikke er hentet fra pinsekarismatikken.

«Men hva med det dypere, personlige engasjement i humanismen, "inderlighetsfaktoren" i livssynet? Dette element har få institusjonaliserte uttrykk i humanistbevegelsen, enten organisasjonene prioriterer kritiske eller konstruktive aktiviteter.

Bortsett fra seremonielle livsløpsmarkeringer og samværsformene i ateistiske rester etter tidligere liberal-religiøse kretser, er denne type engasjement ikke kollektivisert i de fleste humanist-miljøer. 

Men i de flerkulturelle samfunn som nå vokser frem, vil nok etter hvert flere humanister stille spørsmålet: Hvor skal jeg uttrykke min undring og usikkerhet, finne støtte i et reflekterende fellesskap og oppleve inspirasjon fra vår egen tradisjon?  Hvor skal jeg gå hen i min livskrise?»

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11638172#post_11638172 

 

«Vi håper Human-Etisk Forbund gradvis beveger seg fra en organisasjon i skyttergravene til å bli en organisasjon som strekker hånden ut og smiler til de andre livssynene».

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11638172#post_11638172 

https://humanist.no/2016/07/ein-ateismekritikk-kritikk/ 

 

Dagbladets kommentar 29. mars 2016  (Oda Rygh) var sjokkerende lesning. Kjenner hun ikke til innholdet i Den norske kirkes fem autoriserte bekjennelser?

 http://www.dagbladet.no/2016/03/29/kultur/meninger/debatt/kirke/folkekirke/43679725/ 

«Å være  kulturkristent medlem i folkekirken er et gyldig religiøst ståsted når religion handler mer om hvem du er enn hva du tror. Eller om du tror på «riktig» vis». 

 

Det har vært rekordutmeldinger fra DnK høsten 2016. Et overraskende økende antall utmeldinger fra HEF tyder kanskje også på stigende frustrasjonen innad i HEF (interne diskusjoner i Forbundet legges det lokk over; de tilflyter ikke offentligheten).

Når medlemstall, seremonier, likebehandlingsprinsippet og statsstøtte  blir viktigere enn prinsipielle etiske og religionskritiske spørsmål – teologi og dogmatikk – vil nok en del medlemmer føle seg hjemløse i dette Forbundet. Mange verken vil eller kan identifisere seg med betegnelsen «kulturkristen», «kristen-humanist» eller "sekulær kristen"...

Da er vi tilbake til Levi Fragells viktige, prinsipielle spørsmål på Verdidebatt: «Er kirken fortsatt et trossamfunn?». Vi får ikke noe klart svar på denne tråden. Men hva er forskjellen, eller sammenhengen mellom "tros- og livssynssamfunn"? 

HEF er så sterkt involvert i (offentlig) «trospolitikk» at vi ikke lenger vet hva Forbundet står for.  

https://human.no/politikk-og-debatt/ 

 

Er HEF et tros- eller livssynssamfunn? Hvorfor er det da "debatt og politikk" som står øverst på dette forbundets nettside? Er HEF i dag mer forpliktet på lojalitet til STL («Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn») enn til Forbundets etiske og humanistiske prinsipper, verdier og holdninger? Hvem vet? Alt flyter, som også i Den norske kirke... 

Jeg siterer Fri Tanke 05.01.2016:

«I 2016 valgte 2419 personer å melde seg ut av Human-Etisk Forbund. Dette utgjør ca. 2,8 prosent av medlemsmassen, noe som er litt mer enn de rundt to prosentene av medlemsmassen som har meldt seg ut hvert år i snitt de siste tjue årene».

«Det er bare et lite mindretall av de over 40.000 som meldte seg ut av kirken i 2016, som meldte seg inn hos oss. Vi fikk kanskje noen hundre ekstra medlemmer på grunn av dette».

Når selverklærte «ateister», som SV-politiker (Oslo-byråd) Inga Marte Torkildsen og skribent/forfatter Bjørn Stærk «bøyer kne» for kristenfolket, skjønner vi at begrepet «ateist» og «agnostiker», som også humanisme-begrepet er i fri flyt...

Det finnes riktig nok pragmatiske politikere som strekker seg langt for å fri til potensielle velgere. Men det finnes også mange «skap-kristne» politikere. SV-politiker (kristen-sosialisten?) Bård Vegar Solhjell er av dem man ikke blir helt klok på.

Jeg minner igjen om SV-leder og statsråd Erik Solheims slagord: "Gud tilbake i politikken", med tilslutning også fra daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre.

http://www.vl.no/2.615/jesu-dod-pa-korset-er-den-viktigste-begivenheten-i-verdenshistorien-1.43385 

 

Er de alle søkende ateister, slik Vårt Lands debattredaktør forkynner i en av sine siste kommentarer? Alf Gjøsund mener kanskje at de er på vei til kristendommen, dvs. han tror eller håper at disse tvetydige, halv-kristne ateister og agnostikeres «undring» og «lengsel» kan lede dem til nattverden?      

Det er ikke tilfeldig at Gjøsund siterer Augustins Bekjennelser: «Du har skapt oss til deg Gud. Vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg».

Morsomt nok nevner han her Humanists redaktør/HEF’s rådgiver (og Vårt Lands spaltist) Didrik Søderlind som «da han gikk til nattverd i Lambertseter kirke, begynte å gråte. Følelsene overasket ham selv».

Er det ønskelig at «vi alle skal bøye kne» ved nattverdbordet og begynne å gråte, Gjøsund? Er det målet for alle menneskelige behov, lengsler og undring?

Det er riktig nok underlig at Didrik Søderlind synes å føle seg mer hjemme i Vårt Land (i Alf Gjøsunds stall?) enn på nettavisen Fri Tanke. Det er en veldig rar situasjon. Når også to tidligere profilerte generalsekretærer i HEF heller ytrer seg på Vårt Lands Verdidebatt enn på Fri Tankes debattforum, kan man stille seg noen spørsmål. 

Fra den harde kjerne i HEF: Kristin Milne, Tom Hedalen, Bente Sandvig, Lars-Petter Helgestad, Christian Lomsdalen, Didrik Søderlind, Arnfinn Pettersen, Morten Fastvold (for å nevne noen av de mest profilerte i dagspressen), forventer vi lite nytenkning.  

(Alf Gjøsund har et velkjent spark til den fæle «ny-ateisten» Richard Dawkins, slik vi også kjenner det fra tidsskriftet Humanist. Jfr. trekløveret Bjørn Are Davidsen, Arnfinn Pettersen og Didrik Søderlind).

Det er visst ganske umulig for Alf Gjøsund å forstå at sanne humanister, fritenkere og ateisters «urolige hjerter» for det meste leder dem langt og lenger BORT FRA KRISTENDOMMEN.  

«Det handler ikke om å være kristen, men om å være menneske», skriver Gjøsund avslutningsvis. KrF-leder (identitetspolitiker) Arild Hareide er opplagt av en annen mening. Alt handler om å være «kristen» («Kristus-troende»). 

 

-------------------

 

I dette lutherske jubileumsåret handler det selvsagt om å være mest mulig evangelisk-luthersk. På Verdidebatt har Arild Hareide i KrF fortalt oss avislesere at hans «kristne identitet» går foran hans norske borgerskap. Han er nok ikke den eneste som tenker slik, men han er kanskje den første kristen-troende som har sagt dette tydelig og klart den senere tid.

Senterpartiets oppsving den senere tid er ikke så forbausende. Partiet appellerer til almenne strømninger på kontinentet: distriktspolitikk, EU-motstand, nasjonalisme og kristelig tradisjon. Partiets historie - grunnlagt i 1920 - i mellomkrigstiden er lite gloriøs. Partilederens kristne tilhørighet er vel heller ingen hemmelighet?

"Bondepartiet var en av de bevegelsene i Norge som hadde spilt på nasjonalisme, og deler av den nasjonalistiske fløyen i partiet lot seg farge av fascistene og nazistene lenger sør i Europa".

Klassekampens spaltist (også forfatter hos Minerva, skribent i Dagen og på Verdidebatt), den kristne samfunnsviter Olav Elgvin, har uttalt seg i lignende vendinger. Han kan ikke (like lite som mange muslimer) legge fra seg sin kristen-tro på "hattehylla" hjemme. Elgvin klarer ikke å skille forskerhatten fra kristenhatten. Som heller ikke KrF's leder Hareide kan skille politikerhatten fra kristenhatten.

Leserne bør særlig være oppmerksom på den kristne duo eller trio: Sindre Bangstad – Olav Elgvin - Henrik Syse, i henholdsvis KIFO, PRIO og Fafo. Fri forskning og religionsapologi går ikke godt sammen. Om disse (kristne) forskere, samfunnsaktører og mediedebattanter aldri så mye er engasjert i NUPI, PRIO, og Fafo skjønner vi at de har en særegen misjonal og kristelig agenda. Kristelige "forskere" tilknyttet disse institutter skiller seg markant ut.  

NUPI's direktør Kristian Berg Hartviken gikk for tre år siden ut i mediene og lanserte pave Frans øverst på sin "fem på topp liste" over verdige kandidater til fredsprisen. Helt utrolig - om man ikke er kristen!

 

http://www.nettavisen.no/nyheter/harpviken-tror-pa-fredspris-til-pave-frans/3749933.html

https://kirken.no/nb-NO/om-kirken/slik-styres-kirken/mellomkirkelig-rad/Om-mellomkirkelig-rad/mosaiske-trossamfunn/ 

http://www.dagbladet.no/kultur/mediene-ma-skille-mellom-islamkritikk-og-muslimhat/60157913

http://www.mf.no/nyhet/hva-sies-ties-om-religion-2016 

 

Fafo-forsker, spaltist i Klassekampen (og Dagen?), Olav Elgvin, omtaler nedenfor en Muhammed-biografi (Knut Lindh, 2012). Men hvilken biografi om profeten Jesus fra Nazareth (langt mer interssant i vår kristne kulturkrets) vil Elgvin anbefale Verdidebatts lesere?

Ellers er det å si om Knut Lindh at han som journalist og forfatter viser stor integritet, faglig og etisk. Hans bok om Jan Wiborg, Kagge Forlag 2014, er aldeles rystende, som også medienes taushet.   

 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/339112-skjev-muhammed-biografi?side=9#svar-339766 

http://www.dagbladet.no/2014/12/19/kultur/meninger/debatt/kronikk/ekstremisme/36789213/ 

http://www.dagen.no/Meninger/midtøsten/Elgvin-legger-grunnen-for-at-Israel-blir-borte-144487 

http://www.utrop.no/Nyheter/Innenriks/28354 

 

Ikke bare Olav Elgvin, totalitarisme-forskerne, men også Hege Storhaug og Aftenposten tier bom stille om kristendommens totalitære ideologi. Da bør det ringe mange alarmklokker.

https://www.rights.no/2016/01/kronikk-i-aftenposten-de-boyer-nakken-for-en-totalitaer-ideologi/ 

 

REFORMASJONEN:  NÅDE-ÅRET 2017   

 

«Reformasjonen konfronterer oss med en fremmed verden, der dommedag er like om hjørnet, hvor demoner er virkelige og Gud taler i visjoner, med sjokkerende vold mot avvikere og skråsikre tolkninger av Bibelen.

Vi bør derfor være forsiktige med å gjøre reformasjonen til gjennombruddet for slikt vi setter pris på, poengterer kirkehistorikeren Thomas Kaufmann».

http://www.vl.no/kultur/den-fremmede-reformasjonen-1.914481 

Hvordan står det autoriserte læreskriftet (Augustana) seg, stilt opp mot Menneskerettighetene? Jeg spør: hvordan harmonerer Luthers frihets-begrep  («Om et kristenmenneskes frihet», 1520)  med Menneskerettighetenes 1. art.?   

«Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og skal handle mot hverandre i brorskapets ånd».

Hva sier Martin Luther?

«En kristen gjør gode gjerninger, men disse gjør ham ikke til et bedre eller mer kristent menneske, for det kan bare sterkere tro gjøre. Ja, hvis han ikke på forhånd tror og er kristen, så er alle hans  gjerninger verdiløse. De er bare narraktig, straffbar og fordømmelig synd (...) Slik som et menneske er; troende eller vantro, slik er dets gjerninger. Den troende gjør gode gjerninger, den vantro gjør onde gjerninger».

(«Et kristenmenneskes frihet», 1520) 

 

NÅR "TRO OG VIRKELIGHET" MÅ HOLDES SAMMEN...

 

Bjørn Eidsvåg stiller seg tvilende til at «Gud ofret sin sønn for våre synder», men han er ikke sikker..? Hmm...At dogmatikken – læren - går opp i limingen, ser vi mange eksempler på. De gjentakende, monotone debatter i Vårt Land/Verdidebatt om lærespørsmål, skriftsyn, historieforskning og naturvitenskap er bare til å gråte over.

Den apologetiske trio fra tankesmien "Skaperkraft": Atle O. Søvik/Bjørn Are Davidsen/Daniel Joachim Kleiven har i flere publikasjoner søkt å påvise hvordan den kristne "Guds" eksistens og skaperhandling er innrettet etter fornuftige og rasjonelle forskrifter. Vi lar oss ikke overbevise.

"Gud har skapt naturlovene", skriver den unge (konservative) kristen-apologet Kleiven på Verdidebatt 17.12.2017. Dette er den enkleste formel, gjengitt i Davidsens og Søviks versjon.  

"Det å studere naturen og naturlovene ble et uttrykk for tilbedelse, for å ære den Gud som sto bak".

Forfatterne presenterer seg som tilhengere av såkalt ”teistisk evolusjon”. Ganske riktig: når en troende professor og en troende lekmann går inn for å argumentere for at vitenskapen ikke står i veien for troen, må det gå helt galt. Det er et underliggende premiss og postulat i Søviks/Davidsens (apologetiske) bok at "gudstro har gjort vitenskapen til et mulig prosjekt". Man må bare gni seg i øynene.

"De to forfatterne hevder selv, at de med boken deres vil demonstrere at det går an å forene evolusjon og kristen tro (jf. bokens tittel). Men i virkeligheten går prosjektet deres ut på – slik de faktisk røper helt på slutten – å vise ”hvordan kristendommen skal forstås i lys av evolusjonen” (s. 201). Og dét er jo noe ganske annet enn å demonstrere forenligheten av evolusjon og kristen tro!".

 

 http://www.dagen.no/dagensdebatt/Takk-til-Davidsen-og-S%C3%B8vik-421636

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11670554-ingen-naturlover-uten-gud 

http://www.dagen.no/dagensdebatt/kristenliv/bokanmeldelse/Hvordan-Gud-skapte-415438

 

"Kristen tanke har en lang tradisjon for å beskrive en av Guds åpenbaringer som gjennom naturens bok. Her er naturlige fenomen avledet fra Guds muliggjørende forsyn...Naturlover beskrev guddommelige forordninger, og ga liten mening uten det.

Så konseptet om naturlov måtte fødes fra en monoteisme à la den kristne – med tanken om at en rasjonell Gud hadde innrettet naturen etter­ visse rasjonelle forskrifter...".

 

Kan ikke den kirkelige dogmatiker Kleiven forklare oss hvordan "konseptet om naturlov" samsvarer med hans kirkes offisielle lære (gudsbilde): inkarnasjon, kristologi og treenighetslære? Daniel Joachim Kleivens juleevangelium på Verdidebatt (innlegget er tidfestet til "rundt 2 måneder siden") er interessant lesning.

Se hans blogg her:

http://www.verdidebatt.no/danieljoachim

Vi får ingen forklaring på hvorfor den kristne "Gud" (for 2000 år siden) brøt de naturlovene han hadde skapt for menneskelivets fødsel og død. Vi har opplagt å gjøre med en ganske uberegnelig Skaper, som etter egne lunefulle innfall BÅDE kan skape OG oppheve naturlovene.

Kleiven avslutter sin julepreken med følgende (megetsigende) bibelvers fra Apg. 17, 28: «For det er i Gud vi lever, beveger oss og er til». Visste vi det ikke!

 

Alle (interne) debatter om synd, fortapelse og forsoningslære viser at den særegne kristne virkelighetsforståelse står for fall, men i følge domkirkepresten Elisabeth Thorsen er det en del av presteoppgaven å holde «tro og virkelighet» sammen.

Teologene strever voldsomt, skjønner vi. Thorsen sier ærlig nok at alle prester sliter med hvordan de skal forstå de kristne dogmene. Det gjør visst også MF-professor Jan Olav Henriksen i Teologisk Tidsskrift 4/2016 (som nå også opptrer som kristen «healer», i tradisjonen fra Jesus og Snåsamannen?).

Det som har vært forkynt «rent og klart» av den kirkelige geistlighet og læreautoritet i mer enn 1700 år, er visst ikke like «rent og klart» i dag?  Kan Alf Gjøsund forklare oss hvordan hans avis i (daglige) andakter og (ukentlige) prekentekster står i forhold til barnetro og voksentro? For ikke å si: forholdet til klassisk tro og klassisk reformatorisk tro, eller kanskje til en progressiv og folkekirkelig tro? Det er så mange slags "tro" vi skal forholde oss til.

Gjøsund (og Kleiven) vet vel forskjellen? Det er påfallende at disse to svært luftige skribenter i Vårt Land/Verdidebatt ikke oppgir skriftlige referanser til Den norske kirkes grunnlagsskrifter. Betyr det at de ikke lenger har tillit til kirkens bekjennelsesgrunnlag?

 

Jeg siterer domprost Thorsen:  

«- For meg hadde det vært vanskelig å være prest dersom jeg ikke trengte Gud på en eller annen måte. Jeg tror religion (?) i dag kan beskytte oss i vår sårbarhet, istedenfor å la det presse oss inn i fordummende tankesystemer, mener Thorsen...Bibelen skal leses for å finne næring til våre liv...Det er gjennom Jesus vi forstår hvem Gud er, og det er gjennom Jesus vi forstår hva kjærlighet er...».

Jeg, vi eller våre? 

Vi vet godt at det ikke er domprost Thorsens subjektive følelser og meninger spebarn blir døpt til i Den norske kirke. Det er ikke det minste interessant hva hun personlig føler, tror og mener. Hun representerer ikke seg selv, men Den norske kirke!

At Thorsen ikke forstår hva kjærlighet er, uten gjennom Jesus, er ikke et problem for andre enn henne selv. Vi forstår ikke overhodet hva oldtidsprofeten Jesus har å gjøre med våre kjærlighetsoppfatninger og konkrete opplevelser/erfaringer. Det er helt ubegripelig – og absurd! 

Bibelselskapet håpet kanskje at den folkekjære rockepresten Bjørn Eidsvåg skulle puste nytt liv til Jesus-dyrkelsen dette jubileumsåret? Det har slått helt feil. Jeg siterer ham, dvs. hva han subjektivt og personlig mener er igjen av Jesus (den ideal-Jesus han selv trenger og liker).

Jeg regner med at det er den samme Jesus  Alf Gjøsund forfekter i sine kommentarer i Vårt Land.

 

« - Jesus er i stor grad borte i vår tid. Det er færre som tror på ham, og Han har mindre betydning for folk flest. I teaterstykket mitt forsøker jeg å finne hva som er igjen av ham. Eidsvåg forteller at den Jesus han peker på i slutten av stykket fremdeles er relevant.

– Det er en Jesus som peker på etiske og moralske ting, og som ikke tåler at kjærligheten blir tråkket på og at rettferdigheten bare er for noen få. Det er en Jesus jeg liker godt, sier Eidsvåg...Om noen sier at skriftene må tolkes bokstavlig, så mister vi hele den mystiske og poetiske verdenen som vi forvalter...Historisk har ingenting stått fast. Men Gud er solidarisk med oss i vår avmakt.

Det ønsker jeg skal ligge i bunn i vår kirkes forkynnelse, sier Eidsvåg».  

 

Joda, kirkens dogmer har bestått uendret i mer enn 1700 år. Eidsvågs kirke og presteskap slår dem fast hver eneste søndag, også i statskanalen NRK. Hva Eidsvåg, Thorsen og Gjøsund  personlig ønsker er helt irrelevant og uinteressant.

«Gud er solidarisk med oss i vår avmakt», skriver domprost Thorsen, og vi hører vi det gjentatt: «det er gjennom Jesus vi forstår hva kjærlighet er». 

Det må bety at vi sekulære samfunnsborgere (gudløse/ateister, hedninger, vantro) og tilhengere av andre religioner IKKE forstår hva genuin, kristelig kjærlighet er. Det gjør vi da heller ikke. Vi har helt andre erfaringer, opplevelser og referanser.

Kristne teologer lirker det til slik at den kjærlighet og barmhjertighet som praktiseres blant mennesker i andre kultursamfunn og i andre religioner verden over EGENTLIG er av «Kristus»...Utøverne vet bare ikke selv at det egentlig er "Kristusveien" og "Kristusbevisstheten" de utfolder (jfr. TF-teologene Notto Thelle og Oddbjørn Leirvik).

Alle «gode verdier», uansett hvor og når de opptrer, har altså sitt egentlige og dypeste utspring i kristendommen: «Kristustroen»? Med andre ord: det kommer intet godt eller sant fra andre kulturtradisjoner.   

At «Jesus i stor grad er borte i vår tid», som Bjørn Eidsvåg sier det, er et godt tegn på utvikling, modenhet og selvstendighet. Vi har ingen bruk for oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth. Det er det bare de kristne prester og teologer som har.

Vi ser det stadig vekk at innenfor det kristne verdensbilde og historiesyn antar kristne sentrale og verdifulle ord/begreper en helt annen betydning enn de har i vårt normale språk, og i vårt alminnelige hverdagsliv. Derfor snakker de også fullstendig forbi oss og kommuniserer ikke med vår samtid.

 

Humanismen er livsbejaende og grensesprengende, historisk og etisk. Den stiller menneskenes velferd, våre menneskelige samfunn og ressurser i sentrum. Den tilstreber enhet og solidaritet mellom folkeslagene, nasjonalt og globalt.

Kirke-kristendommens arv er i sitt grunnvesen dualistisk og sekterisk. Først og sist forlanger den ideologisk lydighet. 

 

Jeg forstår ikke hvordan to så uforenlige grunnholdninger og verdier i menneskesyn, verdensbilde og livsinnstilling kan stilles side om side i vårt lands konstitusjon pr. i dag.

De såkalt gjennomsiktige, fattbare og kritiserbare dogmer Dokkas «opplyste presteskap» har vedlikeholdt inntil i dag, har talløse forfulgte og torturerte ofre og «martyrer» (hedninger, jøder, kjettere, muslimer, hekser og fritenkere) smertelig kjent konsekvensene av.

Trosavvikere, vantro og ugudelige ble ikke beskyttet verken av den katolske Romerkirke ("keiserkirken") gjennom oldtid og middelalder, eller av den luthersk, protestantiske Reformasjonen fra 1500-tallet. Hatet, volden og brutaliteten blant IS-krigere i dag gjenkjenner vi fra «Kristi hærmenn» det foregående årtusen i det kristen-katolske Europa, som senere også i det protestantiske Danmark-Norge.

La oss håpe at vi (og den muslimske verden i dag) slipper en gjentakelse av tredve-års krigen og hundreårskrigen fra Reformasjonens brutale, sekteriske og blodige århundrer.    

«I en artikkel i tidsskriftet Internasjonal Politikk spør religionsviteren Egil Asprem blant annet om reformasjonen var terrorismens vugge. Likhetstrekkene mellom reformatorene og jihadistene ser han både i mediebruk, i billedstorming og i brutalitet. Asprem er for tiden knyttet til Stockholms Universitet.

Ingen ønskereprise

Asprems artikkel har tittelen «Om religionspluralisme, reformasjon og postsekularitet» og drøfter påstanden om at islam er en trussel mot «sekulære» og «demokratiske» verdier. Han går også i rette med dem som mener at dagens islam må gjennom en reformasjon på linje med den kristendommen måtte gjennom for 500 år siden. Han avviser tanken som en besynderlig forestilling.

– Ingen med kjennskap til reformasjonens barbari og brutalitet ønsker seg en reprise, skriver Asprem». 

 

KIRKE-KRISTENDOMMEN SOM OVERGRIPER

        

Det er slett ikke vanskelig for sekulære nordmenn å forstå hva VG’s politiske redaktør, Hanne Skartveit, sier til avisen Dagen 11. januar 2017 (hun tror nemlig det er vanskelig for oss..).  

Skartveit garderer seg ved å si at hun «ikke har noen sterk gudstro». Vel, i flere år har hun i VG publisert sine årlige, kirkelojale jule-kommentarer. Man må på denne bakgrunn kunne si at hun i det minste har en svak gudstro når hun januar 2017 figurerer sammen med KrF’s leder Arild Hareide, Morten Askeland i Åpne Dører (en svært suspekt organisasjon)  OG FrP-statsråd Sylvi Listhaug. Svært mange redaktører og journalister befinner seg i samme tvetydige posisjon.

Anledningen var en pressekonferanse på Litteraturhuset, hvor organisasjonen Åpne Dører presenterte sin rapport (World Watch List) om «graden av forfølgelse av kristne i ulike land». Overdrivelsene synes hinsides realistiske proporsjoner, slik vi også kjenner det i martyrberetningene fra oldkirkens tid.

Ut fra de overspente rapporteringer, kan vi få inntrykk av at de kristne ØNSKER og/eller LENGTER etter martyriet. Vi kan ikke se bort fra dette «sykelige» og selvdestruktive elementet i den kristne selvforståelse. Det passer godt inn i deres historiebilde å betrakte seg som «diskriminerte», som «ofre» og «martyrer».

Å innse at de selv har en årtusenlang historie som overgripere, undertrykkere og voldsutøvere, passer ikke inn i deres (ubegripelige) selvforståelse og historieoppfatning. Typisk er denne overskriften i Vårt Land:  

http://www.vl.no/nyhet/kirken-har-glemt-a-be-samer-om-tilgivelse-1.921263

 

Den samklingende allianse mellom kristelig partipolitikk, regjering, misjon og medier er interessant. Vår statsminister fra Høyre har den senere tid tonet flagg, og ikke bare ved sine skandaløse uttalelser i debatten om skolegudstjenester.

Hun har som første statsminister meldt sin ankomst til  Kirkemøtet (Kirkens «storting») i mars dette år. Tradisjonelt har kirkeministeren og/eller represententanter fra embetsverket OG kongen vært til stede ved noen arrangementer, gudstjenester og seremonier.

Statsminister Erna Solberg har også bebudet sin tilstedeværelse (og sitt bidrag?) ved en samling i Oslo Kongressenter 17.-18. mars, arrangert av Vårt Lands utskjelte  Anne Christiansen: grunnlegger av organisasjonen JesusKvinner (JK).

Ekteparet Christiansen har vært med å grunnlegge Jesus Revolution og Jesus Church Oslo. Hva sier DnK’s diakon Hans Eskil Vigdel og VG’ reporter og mottaker av Vårt Lands Petter Dass-pris, Ruth Helen Giævert, til dette?

http://jesuskvinner.no/?p=9396 

https://no.wikipedia.org/wiki/Stephan_Christiansen 

 

«Våre høytider og tradisjoner trues av en religion: kristendommen»

 

Et debattinnlegg som kanskje slo dype sprekker i den kristelige (selvforherligende) selvforståelse leste jeg og tok utskrift av på Dagbladets nettavis 5. januar 2017. Veldig merkelig, neste dag var innlegget borte. Andre debattinnlegg og kommentarer kan bli stående i ukesvis på Dagbladets nettavis. Hvilke redaksjonelle valg som ble gjort i Dagbladet i dette konkrete tilfelle, kan man bare undres over. 

Innlegget av Alf Berg ble fjernet/slettet etter noen timer, eller etter et døgn. (Det er ikke første gang).

http://www.dagbladet.no/kultur/vare-hoytider-og-tradisjoner-trues-av-en-religion-kristendommen/66590648    

 

Debattinnlegget var signert Alf Berg (reisejournalist og forfatter). Han forteller her hvordan kirkens misjonærer opptrer som overgripere både i Afrika og blant Sør-Amerikas urfolk. Misjonærer trenger seg på stammer for å «frelse» dem:

«Stammenes kosmologi og identitet går i oppløsning».

 

«Jeg besøker for tiden mystikere på fire kontinenter. De har lite felles, bortsett fra dette: De blir forfulgt og marginalisert av kristne. Dette er elefanten i rommet. Dette må vi snakke om, vi som er redd for at julesangene våre trues. Kristendommen er nemlig ikke offeret, men overgriperen».   

«Det finnes én religion i verden som har nedfelt i sin tro å reise ut og endre annen kultur og tradisjon. Den religionen er kristendommen. Den skaper konflikter, splid og bølger av selvmord...Vi krever at folk som bor i muslimske land tar avstand fra muslimsk ekstremisme, og aktivt motarbeider den.  Det samme må gjelde i kulturer tuftet på kristne verdier, som kristen ekstremisme».

 

Her nevnes flere kristne (ekstremistiske) organisasjoner/bevegelser, som Ungdom i Oppdrag og Åpne Dører. I sin fanatiske misjonsvirksomhet beveger de seg i grenselandet: kriminalitet/undergrunnsvirkskomhet OG kristen-ideologisk propaganda. Disse misjonsorganisasjoner får moralsk og økonomisk støtte fra den norske stat og fra våre nåværende «trosministere» (som også inkluderingsminister fra FrP: Sylvia Listhaug).

 

«KRAFTEN I GUDSTRO»   

 

« - Forfølgelse sier noe om kraften i gudstro».

Dette var overskriften i avisen Dagen 11. januar 2017. Det burde vært skrevet med BLODSKRIFT. Store deler av kristendommens (og islams) historie vitner klart om hva kraften i gudstroen (les: religiøse ideer og religiøse skrifter) kan lede til av villfarelser, maktbruk og brutalitet.

Kraften og villskapen i religiøse ideer (ideologi), nidkjærhet og tros-fanatisme har dessverre mangfoldige millioner uskyldige mennesker måttet bøte livet for. Det er veldig rart at «kristen-forfølgelsene» ikke leder til noen selvransakelse eller selverkjennelse når det gjelder den grufulle forfølgelse kristenheten innledet og vedlikeholdt fra 400-tallet og gjennom hele det påfølgende årtusen i det kristne Europa.

 

Åste Dokka viser verken interesse, empati eller kritisk årvåkenhet for den (organiserte) europeiske Romerkirkes imperialistiske historie gjennom årtusener, som heller ikke for de protestantiske kirkenes misjonsvirksomhet fra midten av 1800-tallet frem til i dag.

I siste del av dette århundret løper kolonialisme, raseteorier, økende antisemittisme og protestantisk misjon sammen.

 

«På Universitetet i Oslo er TF det eldste fakultetet fordi kongen trengte embetsmenn å styre landet gjennom og fordi samfunnet trengte prester. Og prester trenger vi fortsatt – prester holdes ansvarlige overfor det generelle kunnskapsnivået...Et opplyst folk trenger et opplyst presteskap».

Hun fortier beleilig at det er hennes organiserte kirke, dens geistlighet og (presteordinerte) teologer/troslærere, som ved straffetrusler systematisk i halvannet årtusen har beskyttet den dogmatiske lære mot kritikk.

Jeg har i julehøytiden år 2016 saumfart hennes kollegers prekener og andakter, og jeg finner sant og si ikke mye «opplyst» tenkning; verken tilgjengelighet, gjennomsiktighet eller kritikk. Det «opplyste presteskap» har 5 - 6 års akademisk utdannelse, men bombarderer oss i alle aviser med de mest infantile og avledende prekener, andakter og kommentarer.

En av dem er byprest  Ingeborg Erikstein Krager  i Aftenbladets «Nyttårstanker» 31. desember 2016. Prekenkrisen er akutt. Bibelteksten er Lukas 13, 6 – 9. Her forteller Jesus en lignelse om en mann og storbonde som på 3. år ikke har funnet frukt på et fikentre i sin vingård. Til gartneren sier han:  «Hugg det ned!». Gartneren viser seg å være langt klokere enn vingårdseieren («Herren»).

Hva denne Jesu lignelse (jfr. bibelteksten) har med byprestens helsides preken i Aftenbladet å gjøre, er ikke mulig å begripe. Byprest Krager synser og føler svært mye: «Det er nyttårsaften 2016. Hvordan har 2016 vært for deg?» spør hun.

Mener hun virkelig at Jesu lignelse hos Lukas handler om hvordan dette året har vært for oss? Aftenbladets byprest har en særegen (kristelig) oppfatning av menneskelivet. Vi har liten interesse for den Gud hun tror på, men hun selv og Aftenbladet mener visst at denne byprestens "Gud" må forkynnes daglig og ukentlig i avisens spalter.

 

«Den Gud jeg tror på, ble menneske. Det er jeg glad for. Som Rut Helen Giævert som laget TV-serien Frelst sa det;  hvis Gud ble menneske, hvorfor skulle ikke jeg få lov å være det?...Vi er mennesker med alt det innebærer og Gud elsker oss slik.

Derfor ble han også menneske slik som oss og gav sin sønn navnet Jesus som betyr Herren frelser. En frelser som kom som et lite barn helt avhengig av foreldrene som tok vare på, gav mat, varme og beskyttelse. En Gud som gjorde seg selv sårbar og avhengig av relasjoner.

Gud beveger seg nedover. Takk for det. Da kan han møte oss der vi er. I både glede og sorg. Slit og avmakt. Gud vet noe om oss. Fordi han ble som oss. Det er ingen trussel. Det er en utstrakt hånd.

Det er en relasjon. En relasjon jeg håper flere kan erfare styrken i, i det nye året. Gud går med, og jeg ber om at han må gi oss mot til å leve i Guds nåde».

 

Er dette den type «opplysning» Åste Dokka mener at hun selv og hennes fakultet har tilført presteskapet, samfunnet og «folket» denne julehøytid? Heller ikke nåværende TF-dekan Aud Tønnessen (eller foregående dekan,Trygve Wyller) har gitt oss noen opplysende oppklaring om grunnlaget for de kirkelige dogmer:  INKARNASJON – KRISTOLOGI - TREENIGHET.

«Folk fortjener (?) at teologene prøver å gi dem svar på hva som skjer etter døden, mener Åste Dokka, som nylig ble teologisk doktor på en avhandling om hvordan vi vil være i oppstandelsen».

Byprest  Ingeborg Erikstein Kragers  «Nyttårstanker» i Stavanger Aftenblad 31. desember («Et nytt år») skal angivelig være en preken over Lukas 13, 6-9. Det går helt galt. Bypresten pludrer, synser og føler etter sitt eget forgodtbefinnende.

Men Åsta Dokka mener kanskje at denne helsides nyttårspreken i Aftenbladet er uttrykk for det såkalt «opplyste presteskap»?

 

"Åpenbaringstiden"

 

I kirkeåret går man nå inn i det man kaller "åpenbaringstiden", og prest og avdelingsdirektør Paul Erik Wirgenes sier det slik i Vårt Lands andakt 25. januar 2017 ("Tid for jublende glede"):  

"I denne flotte perioden mellom jul og askeonsdag møter vi en serie tekster som forklarer og utdyper dette mysteriet om hvem Jesus er og hva Jesus betyr for oss".

Dagens tekst (bibelteksten) er Jesaia 9, 2-6. Den er sitert i sin helhet. Her finnes nok ingen Jesus, og "mysteriet om hvem Jesus er" er et kirkelig-teologisk konstruert spørsmål. Den historiske Jesus - dommedagspredikanten - som vi møter i evangelieskriftene er ikke verken unik, mystisk eller mer interessant enn andre omvandrende predikanter og profetskikkelser i hans oldtids kulturmiljø.

Men hva kirken har gjort Jesus til (og "hva han betyr" for de kristne), vet vi jo godt ut fra de autoriserte, offisielle bekjennelsesskriftene.  

"Profetene talte om den store gleden som skulle komme og forkynte om barnet, les dagens tekst".

Dette er kristen forkynnelse, slik man vil høre det fra prekestolene i landets kirker og menigheter. Wirgenes er ingen representant for "det opplyste presteskap", om noe slikt i det hele tatt finnes.

Her har man altså smuglet Jesus inn i profeten Jesaias tekst, hvilket er et godt, aktuelt eksempel på den groveste skriftforfalskning. (Det er dette som kalles "kristologisk" lesemåte). Slik har kirken ranet til seg og forvansket (mishandlet) den jødisk-hebraiske bibel: Det gamle testamente. Dette er teologi!

Å frata jødene deres egne kulturhistoriske skrifter - og til og med bruke dem MOT jødene - er et av mange uttrykk for antisemittisme i den kristne teologi.  

--------------------     

 

At Vårt Lands Verdidebatt den senere tid har beveget seg i en strømlinjefomet (ensrettet) redaksjonell linje, kan det være liten tvil om. Her er sære indrekirkelige tema, teologiske spissfindigheter og pludringer av alle slag, som bare har interesse for den "troende" menighet. Forkynnelse, prekener og vitnesbyrd skyller over oss. Det som skulle være et seriøst debattforum ligner mer og mer på et internt kirkelig-teologisk forum. Med de siste ny-ansettelser i Vårt Land, skjønner vi at den "folkekirkelige" profilen skal rendyrkes og poleres.  

Dr. theol Åste Dokkas siste innlegg i Vårt Land/Verdidebatt er typisk nok ikke et debattinnlegg fra det "opplyste presteskap", men representerer en særlig subjektiv "kristelig sjanger" det er umulig å forholde seg saklig-nøkternt til. 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11672957-den-sarbare-sangen

 

Registrerte biskoper og teologer på Verdidebatt lå veldig lavt i mange år. Nå strømmer de til Vårt Land/Verdidebatt og setter dagsorden på forumet. Det nye i Vårt Land er at tåkefyrstene fra TF nå også føler seg hjemme i avisen. Men avisen må fortsatt ta hensyn til sine trofaste kjerne-abonnenter, som den er avhengig av for å få rundhåndet statsstøtte. Få aviser fremviser tilsvarende holdningsløshet, forvirring og "schizofreni" som Vårt Land.

Forsøk på nyskapninger og åpninger for eksterne spaltister/gjesteskribenter (fra andre religiøse tradisjoner) de senere år har ikke øket avisens opplag, slik man ønsket og håpet. Det kan skyldes at de kristelige/religiøse monotone og forutsigbare tema ikke bare fremkaller gjesp, men virker drepende på all tenkning og nysgjerrighet.

Hvem orker å lese om homofili og synet på homofile vigsler; to likestilte, men uforenlige syn i kirken, hvor "Herrens Ord" tilsynelatende er så uklart formulert i Skriften at de kristen-troende ikke klarer å forstå dem - heller ikke ved Helligåndens hjelp?

Hvem orker å lese om de monotone, tilbakevendende tema;  Israel, bibelsyn, islam, kirkevalg/kirkemøter, synd/helvete/djevelutdrivelser og andre sære "kristelige verdier", som abort, privatskoler, samvittighetsspørsmål og familieverdier år etter år etter år...? Går man noen tiår tilbake finner vi mange av de samme tema, gjentatt og gjentatt i avisspaltene.

Det er ikke sant hva dagens sjefredaktør på Verdidebatt sier nedenfor. Tvert om har Vårt Land tatt så klart stilling "til teologiske spørsmål" at TF-teologene nærmest var "bannlyst" i avisen i mange tiår. Vi vet også en hel del om avisens dekning av Geilo-møtene; årlige møter som ble holdt fra 1913 til 1980-tallet. Indremisjonsselskapet og Menighetsfakultetet var blant initiativtakere og pådrivere. Åshild Mathisen må bare ikke tro at vi er uvitende om avisens historie og stillingstaken i "teologiske spørsmål". 

"Historisk har Vårt Land ikke tatt stilling til klart teologiske spørsmål, som jo henger dypt sammen med forståelsen av hva en avis er kontra et kirkesamfunn. Vårt Land har derfor aldri - i hvert fall ikke i nyere tid - ment noe om hva som er synd, hvilket bibelsyn som er det riktige og lignende".

Se ellers redaksjonens lesetips og hovedemnene  "Siste om..", som oppstilles på forsiden; her skal leserne og debattantene ledes inn i helt (bestemte) kirkelig-teologiske retninger. Da strømmer uavhengige kritikere ut av forumet, forståelig nok.

Det handler ikke om "Tro som ikke truer" (jfr. debattredaktør Alf Gjøsunds siste subtile kommentar), men om tema som ikke interesserer andre enn Gjøsund selv og hans kirkelige avis. Vi andre vet godt at hans kirke i sine autoriserte, offisielle bekjennelser fortsatt TRUER oss med dom og evig straff.

Når Vårt Lands sjefredaktør Åshild Mathisen på Verdidebatt forsikrer leserne (menigheten) at "Bibelverset er tilbake på Vårt Lands forside" og Jarle Haugland igjen innprenter oss at hans organisasjons fremste ønske er "Å gjøre Jesus synlig", da forstår vi at Verdidebatt er en misjonsarena og ikke et alminnelig saklig-seriøst debattforum.

-------------------- 

 

"Sannheten er en prosess", sier Gjøsund så tilforlatelig uvitende og freidig, med henvisning til Hegel og "andre konjunkturer". Kristelige skribenter (apologeter) i Vårt Land har skolert seg med litt historisk-filosofisk dannelse, og da kan de visst strø om seg med noen navn i filosofihistorien. 

Gilbert, Ottosen og Kleiven er blant dem som gjerne smykker seg med en (ekstra) filosofisk tittel. De har  kanskje en bachelor eller master i filosofi? Aftenpostens Espen Ottosen har i debattinnlegg på Aftenposten omtalt seg som "teolog, filosof og leder for fagrådet i tankesmien Skaperkraft".

Gjøsund burde vite at ingen "konjunkturer" eller (filosofiske) idéstrømninger har endret en tøddel eller bokstav i hans kirkes bekjennelse og lære. Vi får ikke klarhet i hvilken teologisk eller akademisk skolering han har gjennomgått.

I evangelisk-luthersk lære finnes nok ingen hegelsk "syntese", eller prosess-tenkning. Heller ikke hos Gjøsund og i hans avis finner vi ansatser til noen "ny forståelse", men bare eldgammelt, teologisk tankegods i ny språklig innpakning. Som dette språklig tildekkende utsagnet, fra kameleonen Gjøsund:

"I stedet peker alle tegn mot en annen drivkraft: følelsen av å være truet. Kampen for tilværelsen".

 

Den famøse spalten "Tro24" er ellers et ypperlig eksempel på (nett)avisens STAGNASJON. På forsiden finner vi innlegg og prekener som har stått uendret siden 2015: ingen oppdatering, ingen prosess og ingen såkalt "dialektiske stadier"...

Når kirkelige kommentatorer, teologer og biskoper inntar scenen vil de ha den for seg selv. De tåler ikke forstyrrelser eller motsigelser utenfra. Samme fenomen gjør seg gjeldene i papiravisene, også i Klassekampen. Religions-spaltistene får her rikelig med spalteplass, men blir redaksjonelt beskyttet mot kritisk debatt. 

Aftenposten tillater kritiske kommentarer i nettavisens "bakgård" (i kommentarfeltene), ikke i papiravisen. Men ungdommen får lov til å utøse seg i spalten Si;D. Det er godt at faderlige belæringer fra Espen Ottosen og Per Arne Dahl ikke slippes løs over den ungdommelige kritiske tenkning og iver.

Et meget interessant kritisk-satirisk innlegg fra en reflektert 21-åring finner vi 10. februar 2017 (harsellering av ordene/begrepene "tro" og "troende" er kostelig). 

"Gud gir ikke mening og himmelen høres potte kjedelig ut"

http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Gud-gir-ikke-mening_-og-himmelen-hores-potte-kjedelig-ut--Malin-Nygard-Solberg-614873b.html

 

20. januar står Halvor Moxnes, Vårt Lands lederartikkel, Espen Ottosen, Hilde Frafjord Johnsen, Vidar M. Bakke, Åste Dokka, Halvor Nordhaug m.fl. som redaksjonens lesetips på Verdidebatt. Vi skjønner klart tegningen.

Med den halvortodokse Alf Gjøsund som debattredaktør har avisens redaksjonelle styring over Verdidebatt blitt langt mer tydelig. Den helortodokse Johannes Morken var nok heller ikke verken en objektiv eller demokratisk innstilt debattredaktør. At han, som Espen Utaker før ham, har forlatt Vårt Land er ikke til å undres over.

Fri debatt er svært vanskelig å håndtere for Vårt Lands (kristelige) redaktører/journalister. De får det ikke til. Modereringen har vært og er vilkårlig og inkonsekvent. Det bygges ikke broer, men murer på Verdidebatt.

Om det virkelig er tilfelle at Alf Gjøsund og Vårt Lands debattredaksjon nå sensurerer med hard hånd, er det ingen grunn til å bli forbauset. Det er helt i tråd med den generelle tendens i kristen-Norge: det strammes inn både her og der. Utglidningene har gått for langt.Tilpasningene til det moderne, sekulære samfunn truer med utviske kirken.

 

"DEN KRISTNE KIRKES LIVSINTERESSER"

 

Jeg siterer fra sjefredaktør Åshild Mathisens siste innlegg på Verdidebatt:

"Min dialog med dere lesere de ­siste måne­dene forteller om en tørst etter mer stoff om kristen trospraksis i vår tid, ­etter mer «mat for troen». Vårt Land har overtatt STREK – et fordypningsmagasin som utfordrer kristenlivets «business as ­usual». Det vil stille leserne – og derigjennom kirken – overfor de første spørsmålene i troen. STREK vil også på sikt prege innholdet i Vårt Land. På sikt er det min ambisjon at vi får løfte dette innholdet ytterligere. Med kvalitet, med dybde og innsikt, kan vi gi mat for troen".

Det er helt klart at hun, som også Gjøsund, kommuniserer bare med "menigheten". Vi andre har ingen interesse i å holde liv i "kirkens livsinteresser", eller gi leserne "mat for troen". La oss bare først som sist skrive nekrologen over Verdidebatt. Vi er vitne til det totale skipbrudd og havari.

Dette debattforum har vist seg fullstendig inkompetent og inhabil i religionsdebatten. Vi må nok søke helt andre steder for seriøse religionsdebatter i det offentlige (digitale) rom.

Se også dette innlegget på Verdidebatt.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11673965-svakhetens-velsignelse

På Vårt Lands forside (nettavisen) er tittel på samme innlegg: "I krisetider må kirken rette blikket innover". Illustrasjonen er svært talende, men jeg vil tro for mange utenforstående: frastøtende.  

Vårt Land har publisert mange av Gjøsunds kommentarer på Verdidebatt. Det skal bli interessant å se om eller hvordan han vil  moderere kommentarer (avsporende setninger og avsnitt) på sine egne debatt-tråder.

 

"Det mest populære bibelverset i 2016"

 

Helt til slutt vil jeg gjøre oppmerksom på at Gjøsunds avis 11. januar 2017 publiserte en måling "Den elektroniske bibelversjonen YouVersion" har gjort i 2016. Man har her spurt 250 (kristne) millioner brukere verden over hvilke bibelvers som er mest populære.

Det kan ikke være særlig flatterende for den kristne kirke at ingen Jesus-ord topper listen. Tvert om er det et vers fra profeten Jeremia kap. 29 vers 11 som topper de fleste lands lister.

"For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp".

Også profeten Sakarja (kap. 14, vers 9) kom høyt opp på listen.

Paulus brev til romerne kapittel 8 (vers 28) er på topp i 9 av 88 land (blant annet Norge).

 

---------------------

 

22.01.2017  (revidert 09.02.2017)

G. Ullestad