Jeg siterer nedenfor noen avsnitt fra en artikkel av lektor i filosofi, Erik Elten, i Humanist 3/1995: Med Sverd og Bispestav. Kirken 1000 år.
Jeg siterer:
Når det som nevnt jevnlig hevdes at kristen etikk er meget verdifull eller helt enestående, vil det være mer rimelig og riktig å undersøke om disse påstandene er holdbare. Analyse-vanskelighetene
begynner allerede når vi nærmere søker å bestemme hva kristendom og kristen etikk er. I det danske forlag Gads omfattende bibelleksikon er det ingen definisjon av kristendom. Stikkordet finnes ikke! Det internasjonale standardverket
"Encyklopedia of Philosophy" inneholder et fyldig forsøk på å finne noen fellestrekk for de ulike kristne hovedgrupper. Det viser seg å være vanskelig, og sluttresultatet blir da også litt "tynt".
JESU ETIKK
For mange er det vanlig å vurdere Jesu etikk meget positivt, men ved å analysere de tre synoptiske evangeliene vil
jeg hevde at vesentlige deler av det etiske innhold er av problematisk karakter. Omfanget av de etiske tekstene er dessuten mindre enn det vanligvis blir antatt. Den beskjedne mengde etisk stoff kan forklares med at datidens kristne trodde at de levde i de
siste dager før dommedag. Det var derfor ikke behov for å utarbeide en etikk. Det etiske stoff i evangeliene er preget av den spesielle trossituasjon, og etikken får karakter av en "interims-etikk».
SOKRATES OG JESUS
Det skjer at Sokrates og Jesus sammen blir kalt hovedpersoner i etikkens historie. De ble begge dømt til døden for å lære noe som utfordret samtidens
myndigheter. Men de to personligheter er i virkeligheten radikalt forskjellige. Sokrates henvendte seg til vitebegjærlige ungdom og innskjerpet viktigheten av å tenke selvstendig. Det verste for
ham var å akseptere autoritetenes påstand om å forvalte sannheten. Utsagn skal alltid begrunnes, og den intellektuelle dyd er rasjonalitet.
Jesus forlanger tro uten begrunnelse. «Det er en ond og utro slekt som krever tegn» (Mt. 16:1ff). Det gjelder generelt for de nytestamentlige skrifter at viten og fornuft blir forbigått, og de få ganger emnet blir
behandlet, skjer det med en negativ innstilling. Våre idealer om viten, fornuft og toleranse finnes ikke i Jesu verdilære. Han anbefaler ikke viten og heller ikke fornuft som en vei til viten. Disse intellektuelle dyder forkastes. Det er syndig
og umoralsk å gå i mot Jesu lære (Mt. 10, 14 og 11, 16).
KRISTEN MORAL
I likhet med brorparten av de antikke og senere moraloppfatninger inn
til ca. 1800 år, er den kristne moral egoistisk. Men hos de kristne er dessuten all tale om kjærlighet og barmhjertighet motivert av løfter om hinsidig lønn og trusler om evig straff. Det
er en snever og primitiv form for egoisme, som neppe har sitt sidestykke i samtiden og senere i etikk-historien...Ideen om alminnelig menneskekjærlighet har kulturhistorisk langsomt utviklet seg fra sympatifølelser rettet mot familien til
å omfatte stadig større menneskegrupper. Det er et forløp som foregår i alle tidlige, betydelige kulturkretser, for eksempel i buddhisme og stoisisme.
FOR GUDENS SKYLD
Kristne kjærlighetshandlinger utspringer ikke umiddelbart av medfølelse, ettersom de har karakter av å være tros- og botshandlinger. Det er ikke for menneskenes egen skyld at
vi skal elske dem. Det er for gudens skyld. Selv om Gud befaler kjærlighet, er grunndyden ikke kjærlighet men troslydighet. Det anerkjennes bare den kjærlighet som er grunnet på
troen, for hedninger kan jo også vise kjærlighet (Mt. 5, 46 f)...Men kjærlighetsbudet kommer først til sin fulle rett når man overskrider troens skranker. Det kan ikke kristendommen gjøre, og kjærlighetsbudet får
først sin fullendelse gjennom de sekularingsforsøk som starter med renessansen.
Skillet mellom troende og vantro, salige og fortapte
oppheves. Kjærligheten er større enn troen, og det humane element i kristen tro er dermed befridd for en begrensning.
Det spesielle ved det kristne kjærlighetsbud
er ikke selve kjærlighetsbudet; det kan som nevnt finnes i tidligere og samtidige kulturer. I konfucianisme og stoisime oppfattes mennesket som et sosialt dyr, og etikk dannes i mellommenneskelige relasjoner. Det
spesielle ved Jesu etikk er dens forankring i en gudstro, i en relasjon mellom mennesker og Gud. Man kan ikke elske sin neste hvis man ikke elsker Gud.
Det er kjærligheten
til guden og håpet om en hinsidig lønn som motiverer kjærligheten til nesten, og nesten selv kan ikke være tilstrekkelig motivering. Men å tro på Gud og å elske ham er en nådegave!
INGEN KJÆRLIGHET Å SPORE
Jesus lever ikke selv opp til kravet om kjærlighet og fiendekjærlighet;
flere steder formulerer han seg imot sitt kjærlighetsprinsipp. Noen bybefolkninger blir straffet kollektivt fordi de ikke har latt seg omvende, og det vil gå dem verre enn det gikk menneskene i Sodoma
(Mt. 11, 20 ff). Alle som ved sin lære frister til å avvise Jesu lære, vil bli kastet i ildovnen (Mt. 13, 41 f). Det vil også bli utrivelig for de skriftlærde og fariseerne (Mt. 23, 33).
I beretningen om den endelige dom over alle, er det ingen barmhjertighet å spore. Ordet kjærlighet forekommer ikke (Mt. 25, 31 –46; også 7, 21–23; 13, 36–43).
Kritikere fremhever da også at Jesus preker kjærlighet og samtidig viser seg å være dypt ukjærlig. Den «kjærlige og nådige Far» vil kaste de fleste av sine barn i ild (Mt.
13, 41; 25, 41), der deres virkelige, følsomme kjød vil brenne til evig tid, for Gud vil på overnaturlig måte holde de fordømte i live.
(sitat slutt)
Kristendom og islam: «underkastelse» og
"troslydighet"
Det er ironisk at det er Michel Houellebecqs roman («Underkastelse»)
som er utgangspunkt for Bård Vegard Solhjells helomvendig i religionsspørsmålet. Han advarer mot at europeiske eliter og sentrumskrefter samarbeider med et moderat islam (Vårt
Land 27. aug. 2015), men gir ingen tilsvarende advarsler mot samarbeid med moderat kristendom.
Slik skrikende inkonsekvens er karakteristisk for kirke-kristendommens selvforståelse.
Den er full av blinde flekker.
Det er ikke utenkelig at SV-politikeren Solhjell, som så mange helkristne og (intellektuelt dovne) halvkristne aktører i dag (langt inn i det politiske
liv), anser kristendommen som et slags bolverk mot økende islamsk innflytelse.
Derfor fylles det offentlige rom med (usmakelig) kristelig
retorikk i alle mulige versjoner. Hele det offentlige rom er blitt omformet til en slags "skriftestol", hvor alskens bedrøvelige og tragiske skjebner blir brettet ut. I flere tabloidoppslag, som også i ukebladet Her og Nå den senere tid er Ap-politikerne Jonas Gahr Støre og Geir Lippestad intervjuet og presentert
over flere helsider med sine "sterke historier"...
Innenfor en kristelig setting er det ikke mulig å beskrive menneskers lykke og velvære. Bare
katastrofer, ulykker og personlige tragedier tilfredsstiller den kristnes morbide trang til "følerier", "undergangsstemning" og "syndsbekjennelse". Det er vel ikke så rart om
de kristne også har kastet seg over KLIMAKATASTROFEN?
I medienes reportasjer og vinklinger finnes det få lykkelige mennesker på jorden.
Som en forfatter nylig sa det:
"I 1970-årene var alt politikk. I dag er alt religion. Det er forferdelig".
Når Solhjell ensidig fokuserer på islam som trussel (endog "moderat islam"), bidrar han til å skjerpe en eldgammel religionskonflikt.
Da handler det ikke om sekulære verdier, demokrati eller opplysningstid, men om årtuseners religionshat mellom kristendom og islam.
Det er overraskende at Solhjell
ikke kan tilkjenne «moderat islam» det samme oppløsningspotensiale som «moderat kristendom» har i seg. Det er jo nettopp den «liberale» teologi de siste par århundrer som langsomt og ubønnhørlig
har fremmet avkristning og sekularisering i vårt land.
«Moderat islam» følger samme mønster og skjema, som også såkalte «feministiske" ny-tolkninger
innenfor begge disse to tradisjonelt strengt autoritære, maskuline religioner. Alle forsøk på å "demokratisere", «modernisere» og «aktualisere» disse to statiske åpenbaringsreligioner
må nødvendigvis ende i katastrofe og oppløsning.
Dessverre viser den stadig autoriserte og konfesjonelle bekjennelse (Confessio)Augustana at ingen opplysningstid
har påvirket Den norske (stats)kirkens urørlige dogmatikk de siste 500 år i vårt land. Det er bare på overflaten at Den norske kirke fremstår som mer human i vår tid. I sitt lære- og skriftgrunnlag
er den like barbarisk som i det foregående årtusen.
Solhjell berører ikke tankeinnholdet i den evangelisk-lutherske lære,
som på ny ble grunnlovsfestet under den rød-grønne regjering. Hvilke «verdier» i Augustana mener Solhjell har krav på offentlighet, i form av grunnlovsbestemmelser? Er de uttrykk for «moderat kristendom»?
Det er Solhjells taushet som røper ham. Da fremstår nedenstående sitat av Solhjell noe selsomt, for hvilket
«verdivalg» har Storting og Regjering foretatt gjennom nevnte grunnlovsendringer (§2 og §16)? Hvilke diskusjoner ble ført innad i SV’s ledelse? Hva mener Solhjell om at et flertall av partiene på Stortinget trenger
en egen «Stortingsprest»?
«Å sette mennesker over guder eller forestillinger er et verdivalg...Det er menneskers liv og verdighet som beskyttes, ikke gudgitte regler».
Jaså? Men da bør vel Solhjell forklare HVORFOR han som stortingsrepresentant og minister ikke forhindret innføringen
av §2 og §16 i Grunnloven?
Hvordan blir «menneskers liv og verdighet» beskyttet i Augustana? Er
ikke Solhjell informert om at Augustana i art. 1 og 17 fordømmer "muhammedanerne"?
https://kirken.no/globalassets/kirken.no/om-troen/kristen-tro/augsburgske_bekjennelse.pdf
«Jeg mener definitivt ikke at tro og religion skal holdes unna offentlig debatt og politikk. Det er viktig å forstå religion, og anerkjenne tro. Religion
er svært viktig i de fleste samfunn, og trossamfunn skal ha autonomi og støtte».
Hva slags «autonomi» har Den norske kirke, som i følge §2
skal understøttes av staten? Er det tilfeldig at Solhjells plutselige utspill i mediene (fortrinnsvis i Klassekampen og Vårt Land) kommer kort tid før kirkevalget OG «tilfeldigvis»
samsvarer med (folkekirke)teologene Sturla Stålsett og Dag Løkkes valgkamp-propganda i de samme aviser?
De er blitt utfordret av flere debattanter på Verdidebatt, som
nå igjen den interessante fagmann: Jarl Henning Ulrichsen.
http://www.verdidebatt.no/ulrichsen/?replies=true
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat14/thread11594525/
Hva svarer så den surrete folkekirke-apologeten og lekman Dag Løkke?
«Vi
kan stoppe debatten nå. Det er ikke mer å si. Fagmannen har talt!».
«For meg som klart tenkende
lekmann er det ikke særlig vanskelig å forstå det som mange teologer ikke vil innrømme, men som alle teologer vet, nemlig at bibeltekstene må tolkes. Og at de allerede er tolket når vi leser dem i våre oversettelser.»
Men hvem har bestemt at «bibeltekstene må tolkes»? Er det fagmannen eller legmannen som her belærer oss? Hvorfor
kan ikke bibeltekstene/bibelfortellingene få stå ufortolket som enkle, naive vitnesbyrd om oldtidsmenneskenes livserfaringer og tidsbestemte forestillinger? Hvilken rett har VI til å påtvinge dem VÅR tolkning?
Og ja, vi vet godt at bibeltekstene (allerede) er utvalgt, revidert og tolket av mektige og dogmatisk styrte kirkelærere gjennom århundrer. Løkkes subjektive og moderniserte (lekmanns)oppfatninger
er et godt og aktuelt eksempel. At han roper så høyt akkurat nå – før kirkevalget, lar seg forstå.
Teologiprofessor Sturla Stålsett forholder seg merkelig taust, som også biskop Halvor Nordhaug før ham (de er begge tilknyttet Menighetsfakultetet). Vi venter på MF-professor
Sålsetts avklaringer, på historisk, bibelsk og teologisk grunnlag. Hans personlige "følerier", «synsinger» og subjektive tolkninger har liten
offentlig interesse. Men som ordinert teolog, fagmann OG tidligere leder for et statlig regjeringsopnevnt
"religionsutvalg" har Stålsett selvsagt en særlig plikt til å delta i den offentlige debatt.
Ulrichsens (teologiske) utfordringer til
folkekirke-teologene på Verdidebatt er ganske fornøyelig lesning.
«Våre biskoper og prester har forpliktet seg på bibel og
bekjennelse».
«Jeg tror faktisk ikke at det er noen uenighet blant fagfolk om hvordan bibeltekstene skal forstås. Uenigheten består i spørsmålet om tekstene er forpliktende. Men vi behøver ikke diskutere forståelsen av bibeltekstene. La meg heller høre hva som er feil i min gjengivelse av Den augsburgske bekjennelse
(Confessio Augustana) som ligger nærmere i tid og som ikke krever noen kunnskaper i hebraisk».
---------------------
Helt til slutt: Jeg sitter her med utskrifter av to debattinnlegg på Dagbladets nettavis. Begge ble
publisert 25. august omkring kl. 08:00: "Har vi religionsfrihet i Norge?" (religionshistoriker Hanne Amanda Trangerud), og den andre: "Et kirkevalg om menneskers liv" (prost Trond Bakkevig).
Bare få timer senere var begge disse to innleggene slettet på nettavisens forside. Oppstod det kanskje en umulig lojalitetskonflikt i Dagbladet redaksjon? Har Dagbladets nettredaksjon en forklaring?
----------------------
"Selvsagt er der en elementær del av evangelieforskningen som er av historisk grunnleggende verdi og betydning. Men forøvrig er jo saken den
at de kristne kirker har et uskrevet, men fundamentalt dogme om Jesus, som formulert som et bud over alle kristne bud kan uttrykkes slik:
Du
skal ikke si at Jesus tok feil.
På bakgrunn av denne autoritære doktrine blir det ikke
særlig merkelig at de kristne teologene har kunnet produsere hele berg av litteratur for å prøve å løse den stadig voksende konflikt mellom den historiske Jesus slik han i følge våre eldste kilder faktisk var, og
den overhistoriske, ufeilbarlige "Jesus" slik man synes han bør være.
Dette problemet er naturligvis helt kunstig som "historisk" problem,
en konstruksjon som har sin mer eller mindre ubevisste hensikt å bevare Jesus som gud og fører, autoritet og ideal gjennom tyve århundrer,
og som derfor har måttet ty til stadig mer hardhendte midler for å få hans livs- virkelighets- og samfunnsoppfatning til å stemme med vår egen. Midlene har variert fra den dristigste omtolkning til den mest lettsindige kildeskepsis,
hvor man har utnyttet det faktum at Jesus selv verken skrev eller dikterte, og hvor man har sett rike muligheter for å omforme ham etter sin tids og sine formåls behov.
Den moderne retning i teologien som har vært særlig aktiv på dette felt, har bak evangelieskriftenes ord og bokstav - ved å overdimensjonere visse usikkerhetsmomenter - kunnet lage seg et slags spøkelsesbilde
av Jesus som, likesom han som ifølge oppstandelses-legendene forsvant gjennom vegger og stengte dører for øynene på apostlene, også rett som det er forsvinner for øynene på bibelleseren gjennom ordenes og setningenes
vegger og lukkede dører".
(Andreas Edwien: Jesus i konflikt med menneskerettighetene, 1979)
----------------------
G. Ullestad
29.08.2015 (revidert 14.09.2015)