Kommunikasjonssvikt

 

«Inkvisisjonsdomstolen» (les: Troskongregasjonen) i Den katolske kirke har dømt og dømmer interne kritikere til ekskommunikasjon. Ikke så få teologer, også i nyere tid, har fått denne dom: bannlysing. Teologiske avvik synes mer alvorlig enn seksuelle overgrep mot barn og unge. Oldkirken utviklet tidlig mekanismer til å støte ut annerledestroende; vanligvis ekskommunikasjon (utelukkelse fra nattverdsfellesskapet).

Apostasi – frafall fra troen/konversjon - søkes i dag klistret ensidig til islam/islamisme. Men man bør se nærmere på fenomenet innenfor kirke-kristendommen historie: lære og praksis. Under bølger av kristenforfølgelse i Romerriket på 2-300-tallet var det mange som forståelig nok frafalt Troen for å redde livet, slik også de utskjelte jødiske «conversos» i det katolske Spania på 1400-tallet kjempet for sitt liv. Stilt overfor valget mellom tvangsdåp eller død var en formell konvertering til kristendommen - eller flukten - jødenes eneste utvei til overlevelse.

Det er nødvendig å minne biskop Atle Sommerfeldt om at spørsmålet om mye/sterk Tro eller lite/svak Tro, ekte eller falsk Tro, har brakt utallige mennesker i livsfare. På jorden som i himmelen? Sommerfeldt er en av 12 Hyrder som skal sørge for at DnKs prester forkynner «Ordet klart og rent», samt holder seg til «rett lære» og «rett sakramentforståelse».

De to ordinerte teologer Helge Hognestad og Gyrid Gunnes kan ikke arbeide som prester i Folkekirken fordi deres teologi avviker fra offisiell evangelisk-luthersk lære. Inkluderende?

Vil svak Tro eller tros- og læreavvik bli godkjent på Dommens dag? Når DnKs biskoper ikke kan akseptere Hognestad eller Gunnes teologi - vil da Dommens gud gjøre det? Er det den senere tid innført større fleksibilitet i «Guds rike»? Skyldes det i så fall frykten for medlemsfrafall i Guds evangelisk-lutherske kirke på jorden? Hvor settes toleransens grense, og av hvem?

Det er nødvendig med en avklaring om Kristus-troens betydning for frelse og dom, hva enten det gjelder udøpte barn og voksne, nominelle kirkemedlemmer eller geistlige ansatte. Hva skal skje med den som (ufrivillig) er spebarnsdøpt, men ikke har Troen? 

Foran det forestående kirkevalget er det synet på Dommen alle kirkemedlemmer har krav på klar tale om. Når kirkefraksjonene istedet prioriterer saker som homofile vigsler og kirkeordning, kan man bare forskrekkes over den lettvinthet eller umoral kirken viser ved postulatet at Jesu gjenkomst og Dommens dag skal avgjøre menneskehetens evige skjebne, til frelse eller straff (jfr. Apostolicum). 

Det er ingen diffus gudstro eller «troen på noe større» Sommerfeldts kirke lærer og forkynner som frelsesgrunnlag, bestemmende for evigheten. I så fall må den avvikle seg selv. Alle som besøker en høymesse/gudstjeneste i Den norske kirke vet at fremsigelsen av Den apostoliske bekjennelse (alternativt Den nicænske) i liturgien sammenfatter kirkens gudsbilde i form av bastante postulater/påstander, gjentatt og gjentatt i århundrer. Den kalles trosbekjennelsen!

Det kan se ut til at en åpning for gradering av Tro – fleksibiliteten – heller er motivert av DnKs behov for statlige «troskroner». Spebarnet ved døpefonten har ingen bevissthet om Tro, men det er kanskje slike medlemmer Folkekirken helst vil ha? Saueflokken som lystrer Hyrden? De fleste vokser lykkeligvis ut av "barnetroen". Med kunnskap, kritisk tenkning og erfaring forlater det moderne menneske den umyndiggjørende og infantiliserende posisjon kirken så gjerne vil fastholde oss i. Vi lar oss ikke belære eller undervise av biskoper og teologer. 

Direktør for Olavsfestdagene, Petter Myhr, er portrettert i misjonsbladet MT (Misjonstidende 04/19). Her sier han at han «leter etter tro utenfor kirken». Tro på hva eller hvem? Han forteller til misjonsbladet at han leste A. Edwiens bok «Dogmet om Jesus» da han gikk på videregående – uten å miste troen!

En kristen tro uten objekt er ganske underlig, men det er slik tåkefyrstene taler i dag. Intervjuet med Petter Myhr er et godt eksempel på hvordan det kristne trosbegrepet og trosinnholdet flyter ut og oppløser seg. Men det er slik man forsøker å gjøre seg tiltrekkende i vår sekulære kultur. Tro er blitt alt og ingenting.

Dette misjonsbladet har som hovedtema: «Trosfrihet». Slik omskriving er heller ikke tilfeldig. Det handler ikke om alminnelig religionsfrihet, men om spesiell beskyttelse av kristen-troen. De kristne plasserer seg alltid i en særstilling i forhold til andre religioners frihet.

Likebehandling og likeverd betyr ingen likestilling mellom guder eller profeter. Den kristne «Gud» (les: "Jesus Kristus") postuleres og forkynnes som universets og verdens eneste hersker, i tid og evighet. Dette er også misjonærenes budskap til muslimene. Han hersker over Buddha, Jahve og Moses, Allah og Muhammad.

 

Det kirke-kristne helvete på jorden 

 

I den ultra-liberale teologien søkes "Gud" frigjort fra person- og vesensbestemmelser og forklares som all værens kilde: selve virkeligheten! Navnet "Gud" viser nå ikke til et "personlig vesen" atskilt fra universet, men til den virkeligheten som vi og alt eksisterer i, ifølge Marcus Borg.

"Vi er i Gud som en fisk i vann", sier denne kriseteologen. 

Nå er det jo et sentralt poeng i offisiell kristen lære og teologi at guden forlanger en personlig relasjon til seg selv. Hvordan kan en (modernisert) medfølende og rettferdig "Gud" på samme tid presenteres som en upersonlig kraft? 

 

Typisk og kryptisk er Rob Bells uttalelser til Vårt Land lørdag 27. juli, hvor han "likevel vil argumentere for at den ytterste virkelighet, som noen kaller Gud, har noen grunnleggende egenskaper. Den er for eksempel personlig, relasjonell og kjærlig".

Er "den" også kjønnsløs? 

Alt er åndelig, sier denne tidligere megakirkepastor. Jaså?

Han har som mange kriseteologer flyttet "helvete" ned til jorden, stikk i strid med Jesu mytologiske verdensbilde. Med andre ord: Jesu autoritet er i fritt fall.

Rob Bell har ikke annet å komme med enn Jesu lignelse om Den bortkomne sønn (som han har bygget livet sitt rundt?). Repertoaret er sørgelig tynt, men for Bell får denne lignelsen "kosmiske dimensjoner": Hva om selve universet har den samme gjestfriheten og sjenerøsiteten som faren i fortellingen uttrykker? 

Dette vitner ikke om bevegelse og utvikling, men om stillstand. Det ser ikke ut til at personlig erfaring har påvirket Bells gudsbilde. Lykkeligvis har synet på barn, barneoppdragelse og foreldreskap endret seg radikalt siden Jesu tid. Farskjærligheten inkluderer både sønner og døtre. 

Rob Bell henter fram et enkelt eksempel på den jødiske farskjærligheten, en fars omsorg for sin sønn, men hopper beleilig over de av Jesu lignelser som bruker trellehusholdet, Herren - Slaven, som modell for gudsforholdet.

Sønn, tjener eller slave? 

I Bells subjektive tolkning og teologiske omskriving lyder det slik: "Det du kan være sikker på, er at Jesus kaller oss til å være et folk som bringer himmel til jord og lindrer det nåværende helvete på jorden". 

Man kan med god grunn rette hans egne ord mot ham selv: "Jeg oppdaget at religiøse mennesker som tror de forsvarer Gud kan si alle mulige ting". 

Ja, de sier ikke bare (som Bell) alle mulige ting, men de kan også gjøre alle mulige ting. Hva de også har gjort. Det mest forferdende ved teologer av Marcus Borg og Robert Bells type er historieløsheten og det totale fravær av etisk alvor og selverkjennelse.

Er det alt sammen bare ansvarsløse tankeleker?

Man koketterer gjerne med at det hinsidige helvete er avskaffet, men virker på samme tid fullstendig uberørt av det helvete på jorden kirke-kristendommen skapte for utallige millioner mennesker verden over de foregående årtusen.

Den systematiske terror (teologisk begrunnet) mot det jødiske folk i Europa nevnes ikke. Den verste folkeforfølgelse i historien! Denne mangel på empati for ofrene for kirkemaktens voldsutøvelse gjennom utallige århundrer er skremmende. 

 

"Du skal ikke slå ihjel" 

 

I Erling Rimehaugs kommentar  27. juli ("Bare en konge?") ser vi akkurat samme tendens; Olav Haraldsson ("den hellige") beskrives som en vikinghøvding og kriger som drepte, plyndret og brant...Men HVEM drepte, plyndret og brant han?

Ofrene har som sedvanlig i kristelig historieskriving ingen navn, stemmer eller ansikter. De eksisterer ikke. 

Olav Haraldsson var bare en vanlig vikingkonge som søkte makt og tok i bruk de midler som trengtes. Han var en høvding-sønn i en tid da det betydde at man dro ut i verden for å bli rik og mektig gjennom plyndring.

Hvor kristen var Olav, spør Rimehaug. Det er egentlig umulig å vite, svarer han. "Men siden vi ikke vet, kan vi heller ikke avskrive muligheten for at Olav hadde fått en tro som preget livet hans - i det minste en opplevelse av Guds kall". 

Det er vel slike spekulasjoner man også gjør seg om keiser Konstantin, på slagmarken og på dødsleiet. Ble han egentlig kristen? 

 

"Slik det er vanskelig å skille den historiske Jesus fra troens Kristus, er det umulig å skille Olav Haraldsson fra Olav den hellige. For det er som helgenkonge han først og fremst har preget Norge.

Som Norges evige konge ble han symbolet som samlet nasjonen. Som helgen ble han symbolet for overgangen til kristen kultur". 

 

Nå er vel ikke "troens Kristus" sammenlignbar med helgenkongen Olav Haraldsson? Den første har status som "Gud", den andre som "helgen". Det er vel ikke helt det samme, eller hva?

Ett spørsmål står ubesvart: var erobring, røvertokter, plyndring og massakrer i samsvar med "kristne verdier" i middelalderen? 

Rimehaug har klart en kirkelig-ideologisk agenda. Han vil så gjerne fjerne sverdet fra kristningsverket. Hvor ble det av korset? 

Med sjelden presisjon og klarhet (kanskje ufrivillig?) setter Rimehaug ord på kirke-kristendommens kyniske, maktpolitiske ambisjoner.

"Å bli kristen var altså å knytte seg til den seirende ideologien. Kristendommen egnet seg dessuten godt til å befeste en konges makt, som representant for den seirende Kristus. Og kirken tilbød en organisasjon som kunne gjøre det mulig å styre et kongerike. Den som ville gå i tjeneste hos en kristen fyrste, viste sin lojalitet ved å bli døpt". 

-------------------    

 

Kristus-troen (Kirkens tro) er langt klarere definert og mer ekskluderende i teologien, i interne forsamlinger, skrifter og prekensamlinger enn den språklige og tankemessige gudsforvirring Folkekirke-apologetene formidler i det offentlige rom.

Samme lørdagsutgave av Vårt land bringer en kav ortodoks andakt over teksten i Efeserne 2, 4-10 (ved en kvinnelig stipendiat ved Nord universitet). Samme avisutgave markedsfører også Olavsfestdagene og Mariadyrkelsen.

"Både unge jenter og gutter trenger å høre Maria-fortellingen...Det finnes en Maria under hver en bro". Uff og uff! 

Avisen Vårt Land er like "shizofren" i sin formidling som Olavsfestdagenes program. Det er til å gråte over. I iveren etter "politisk korrekthet" mikser man et program som skal tilfredsstille  sekulære og kirkelige, høykultur og folkelighet.

Årets tema er "Forvandling". En av de inviterte gjester er den danske journalist og forfatter, Charlotte Rørth, som møtte den for lengst avdøde Jesus fra Nazareth i hans fysiske skikkelse i et katolsk kloster for få år siden. Hun snakket med ham (snakket han dansk?), og har beskrevet hans fysiske framtoning i minste detalj.

Direktør Petter Myhr forteller at temavalget for Olavsfestdagene skal "angå absolutt alle mennesker"...Mener han at Charlotte Rørths Jesus-hallusinasjon kan skape forvandling hos publikum? 

--------------------  

 

I nattverden kan alle beskue Kristus-troens ekskluderende karakter: Troens folk («de helliges samfunn»). Se boken «Et hellig Folk» (Rex Forlag 1994). Her skal den troende få hjelp til å leve et rent kristenliv i hverdagen (såkalt «helliggjørelse»).

https://www.nb.no/items/d1cadbef8cd44bb4e1b2016070344f8a?page=0&searchText=et%20hellig%20folk 

 

Det er vanskelig å forstå hvordan misjonsvirksomheten kan fortsette hvis og når selve kommunikasjonsaspektet bryter sammen. Forkynner norske misjonærer tvilen – den svake Tro – uten konsekvenser? Kan de på misjonsmarkene oppfordre til å «lete etter tro utenfor kirken»?

Hvis det ikke handler om Kirkens eksklusive Tro – selve domsgrunnlaget - hva slags «tro» er det da tale om?

Det alminnelige ordet tro kan i dagligtale bety både mening, overbevisning, antakelse, håp og tillit. Men i kirkelig-teologisk terminologi er Tro uløselig knyttet til frelsesgrunnlaget. «Din tro har frelst deg», sa Jesus. «Troen alene» var et av Martin Luthers slagord. Hans anfektelser (syndenød) ble trøstet av Paulus ord om «rettferdiggjørelse ved tro». Dette ble grunnpilaren i den evangelisk-lutherske frelseslære, som også avgrenset den fra katolsk lære.

Når den kristne Tro flyttes ut av det teologiske byggverket, er det uten mening. I den teologiske ordboken fra 1999 («Fagord i teologi og kristendomskunnskap») blir nær ti tusen ord kort og presist forklart. Det enkeltstående «Tro» finnes ikke som oppslagsord. Det nærmeste er «trosbekjennelse». Den begynner som kjent slik: «Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper. Og på Jesus Kristus, hans enbårne Sønn, vår Herre…».

 

«Jeg håper og tror at når Jesus kommer igjen i all sin herlighet for å holde dom, vil alle mennesker, også de som ikke fant frem til frelsen mens de levde, bøye kne og innse at Jesus er Veien, Sannheten og Livet», skriver Holmberg på Verdidebatt.

http://www.verdidebatt.no/aasemarie 

https://snl.no/rettferdiggjørelse 

 

Presten Ingrid Nyhus erkjenner i et innlegg på Verdidebatt («Den tunge arven») at teologien ikke kommuniserer med den oppvoksende slekt. Vår tids livsfølelse, antropologi og verdensbilde, kolliderer på det voldsomste med kirkelig-teologisk lære. Det gjelder ikke bare gammel, klassisk teologi, men i like stor grad hypermoderne teologi (eks. folkekirke-teologien og Marcus Borg-teologien).

At kirken og dens teologer ikke forstår sin samtid, er boken (2011) nedenfor et godt eksempel på (merk tittel: «Kirke nå. Den norske kirke som evangelisk-luthersk kirke»). Hvem i all verden er den skrevet for? Hvem utenfor den interne (innvidde) krets kan begripe det teologiske ordgyteriet i denne bok? Er det vitenskap?

https://www.haugenbok.no/Fagboeker/Historie/Kirke-nå/I9788251925105    

Burde ikke alle stemmeberettigede kirkemedlemmer lese denne boken før de event. avgir stemme ved høstens kirkevalg? Den kristne Tro og Troslæren er svært innfløkte saker. Likevel har man satt den religiøse myndighetsalderen til 15 år!

Danner Teologi et «mysteriesamfunn», inspirert av Jesu ord nedenfor? Er det meningen at Teologi ikke skal forstås utenfor den innerste krets?

https://tanker-ved-elvebredden.blogspot.com/2013/03/lignelser-sa-folk-ikke-skulle-omvende.html 

 

Trosfellesskapet har «sakramental forankring», leser man i nevnte bok. Mysteriesamfunn? Så kan man gå litt videre og lese seg opp på den ubegripelige Sakramentlæren. Det er teologisk teori bortenfor all forstand. Er det den enkle, anti-intellektuelle Jesus fra Nazareth – kanskje også analfabet - som har inspirert denne Læren?

 

Problemet er kanskje like mye at teologien ikke kommuniserer med seg selv. De to teologiske fakulteter, TF og MF, har historisk sett ligget i sterk strid med hverandre. Ja, gjennom et helt århundre! De utga hvert sitt faglige tidsskrift. Nå har Menighetsfakultetet liberalisert seg - og skiftet navn! Det konservative tyngdepunktet er flyttet til VID.  Men alle vil kalle seg «vitenskapelig». VID: Vitenskapelig – Internasjonal – Diakonal. Den kaller seg «en verdibasert vitenskapelig høgskole». Alt kristelig er såkalt «verdibasert»: verdiparti…verdiavis…verdibank…verdidebatt…familieverdier…

https://no.wikipedia.org/wiki/VID_vitenskapelige_høgskole 

 

Alle nyere teologiske teorier – det er mange av dem - ser ut til å ende i samme blindgate. Ved «dogmet om Jesus» er det et usynlig STOPP-skilt. Hit men ikke lenger! Utallige moderniseringsforsøk og tilpasningsstrategier har vært utprøvet i vår tid (også med statlige midler), men med liten eller ingen effekt. Dess mer utvannet og sekularisert teologien blir, dess mer meningsløs blir den. Irrelevant og likegyldig.

Fikseringen på homofili er bare et barometer på kirkens indre (tros)krise. Kirkepartiet «Åpen folkekirke» avspeiler godt krisen: lokalt, tynt, smalt og uten substans. Partiet/sekten har som sedvanlig plukket ut en interessegruppe. Men både gudens maskuline karakter OG kjønnspolariteten kan snarere forsterkes.

Mannen er gudens yndling, hans første skapning. Jesus håndplukket menn til disipler og apostler. «Nøklene til himmelriket» ble overgitt mannen. Paulus har ingen hustru eller barn. Han anbefaler ekteskap bare for den mann som ikke kunne kontrollere sine drifter. Det var bedre å synde innenfor ekteskapet enn utenfor. For de første kristne menigheter – dommedagssekter - var det nødvendig å løsrive seg fra alle jordiske bånd.

Ifølge Martin Luther skulle seksualiteten kun tjene forplantningen. Mann og kone skulle ha sex uten det farlige, syndige begjæret. Familielivet skulle være som en gudstjeneste med pater familias – husherren - som «prest».

Det finnes ingen kvinnelige paver. Vatikanet er en ren mannsstat. Ifølge en fransk forfatter er nær 80% av prester og biskoper i Vatikanet homofile. De hellige kirkefedre er menn uten familietilknytning. Hellige menn må ikke forbindes med kvinner og barn. Kyske munker og nonner isolerte seg i atskilte klostersamfunn. «Gudsmoderen» fikk ingen plass blant Treenighetens maskuline guddommer. Ikke engang det sene katolske dogmet om Marias «ubesmittede unnfangelse» kunne heve henne over sitt underordnede kjønn. «Gudsmoderen» kunne og kan ikke sidestilles med Gud Fader. Den annen Eva (Maria) kunne og kan ikke sidestilles med Den annen Adam (Jesus). I kraft av sitt kjønn står også Sønnen over Moderen.

Kjønnshierarkiet inngikk i Skapelsens orden. I himmelen, som på jorden? Er ikke også Vatikanet tenkt som en gjenspeiling av den hinsidige gudsstaten (himmelriket)? 

Hele kirke-kristendommens faktiske historie bekrefter mannsdominansen, dvs. kirkemannens priviligerte herskerrolle. Derfor måtte den gryende kvinne-emansipasjonen på 1800-tallet (som også fattige bønder og arbeidere) særlig kjempe mot Kirkemakten og dens klamme hånd over alle institusjoner i vårt protestantiske land. I det øvrige Europa identifiserte kirkemennene seg med den herskende overklasse: aristokratiet.  

«Konservative teologer så de nye ideene som ødeleggende for samfunnet. De stilte seg i spissen i forsvaret for den bestående orden og så kvinneemansipasjonen som en del av tidens vantro».

«Menn kunne delta i det offentlige liv, mens kvinner skulle holde seg til den private sfæren i hjemmene. Hvis de overskred de naturlige grensene for sitt kjønn, ville de selv bli ulykkelige, og det ville oppstå et motsetningsforhold mellom kjønnene. Dette ville igjen forrykke balansen i samfunnet. Det hardeste innlegget i debatten kom fra biskopen Johan Christian Heuch. Med henvisning til den hellige skrift mente han at det var mot Guds skaperordning at kvinner skulle ha stemmerett og dermed delta i det offentlige liv. Da ville familien oppløses, moralen ødelegges, samfunnet komme ut av likevekt og kvinnen ville bli til «et vanskabt Misfoster …, et Neutrum». 

(Store norske leksikon)

https://www.haugenbok.no/Innhold/forfatter/Egil-Hjelde   

https://www.dba.dk/adam-eva-og-slangen-elaine/id-1034259824/ 

 

Heller ikke gammel-liberal eller ny-liberal teologi det siste århundret gikk i fronten for kvinners politiske og økonomiske rettigheter på linje med menn. Alminnelige borgerrettigheter var altså ingen selvfølge i den kristne verden. Vi har sørgelig mange eksempler i vårt land på hvordan den kristne religionen (som andre religioner) virker konserverende på kulturen.

La oss bare merke oss: gifte kvinner i Norge ble først MYNDIGE i år 1888! Her har vi igjen en slående parallell til kvinnesynet innenfor islam, hvor kvinnen i flere stater fortsatt står under mannens formynderskap (far, ektemann, bror). Umyndiggjøring av kvinner er blant de hersketeknikker patriarkalske religioner, som kristendommen og islam, har benyttet for å sikre sin maktposisjon og sitt kjønns overlegenhet.

I 1913 fikk kvinner i Norge stemmerett på like vilkår som menn. Da hadde kvinnebevegelsen kjempet for dette i over 30 år. Når kirken hyller seg selv for at den utnevnte den første kvinnelig prest så sent som i 1961, er det først og fremst en historie om mannens herskerrolle i den kristne religion. Kvinner og barn var for en stor del mannens eiendom (som også slaven). Likeverd mellom kjønn, klasser, religioner og folkegrupper var utenkelig.

 

Det er veldig morsomt hvordan de røde og blå fraksjoner innenfor KrF krangler om hvem som har «eiendomsrett» til Hans Nielsen Hauge. De blå hyller både hans entrepenørskap OG hans opprør mot den eneveldige kirkemakten (konventikkelplakaten fra 1741 forbød lekfolk å holde oppbyggelige møter uten sogneprestens godkjennelse). De røde vil gjerne se Hauge som en forløper for demokratiet og småfolkets medbestemmelse.

Hauge utga 33 bøker innenfor en tidsramme på 18 år. Det rare er at de røde KrFere ikke presenterer Hauges pietistiske, bibeltro menneskesyn og lære. Hauges religiøse forbilder var blant andre Martin Luther (1483–1546), Johann Arndt (1555–1621) og Erik Pontoppidan den yngre (1698–1764).

Hauge hadde sin «Damaskus-opplevelse», som Jesus hadde sin «Johannes-dåp» og Luther sin «tårnopplevelse».

«Etter mange års alvorlige åndelige kamper hadde Hans Nilsen Hauge sitt livs store opplevelse den 5.april 1796 en dag da han var opptatt med jordarbeid på sin fars gård. Det var den åndelige vårs gjennombrudd i Hauges sinn. Fra den tid skriver seg hans klarhet i hans eget gudsforhold og hans sterke kall til å formane sine medmennesker til å søke Gud og omvende seg til ham…Da ble hans sinn så oppløftet til Gud ”at jeg ikke sansede mig eller han udsige hvad der foregik i min sjel… Min sjel følte noget overnaturlig, guddommelig og salig»….

Alt det gode i hans ånd fulgte ham fra den stund, en innerlig kjærlighet til Gud og hans næste, sorg over synden, en særlig lyst til Guds ord og et innerlig begjær etter at menneskene skulle få del i den samme nåde…Samtidig fikk han se verden nedsenket i det onde…».

 

https://eikerarkiv.no/hans-nilsen-hauge-og-eikerbygdene/

https://kristenkoalisjon.no/nytt/les1/hans-nielsen-hauge 

https://www.dagen.no/meninger/debatt/kronikk/Hans-Nielsen-Hauge-–-kristen-fundamentalisten-som-forandret-Norge-333843   

http://haugeinstitute.org/407/hans-nielsen-hauge--kristenfundamentalisten-som-forandret-norge-- 

 

«Norge er blitt kristnet to ganger, er det blitt sagt, første gang av Olav den Hellige, andre gang av Hans Nielsen Hauge».

Ja, den første var en brutal krigerkonge, den andre en fanatisk kristen-fundamentalist. Trofaste haugianere finnes ennå i små, lukkede menigheter.

https://www.haugianeren.net/ 

«Guds menighet» finner vi både i Vegårshei og i Lofoten. «Menigheten Samfundet» finner vi i Egersund og Kristiansand. «Gudstjenestelivet er preget av pietistiske og barokke salmer, av blant annet Kingo. Menigheten har preg av å være et lukket trossamfunn, med restriktiv holdning til omverdenen, kontroll med meninger og adferd, og med avvisning av utbrytere».

Det er interessant hvordan kirke-Norge har klart å vri oppmerksomheten bort fra en rekke kristne (fundamentalistiske) menigheter. Men den pietistiske arven fra vekkelsespredikanten Hans Nielsen Hauge lever videre, også i Trosministeren Ropstads kirkesamfunn og parti (KrF).

 

Jørgen Lorentzen, Dag Hareide og Kjell Totland m.fl. har de foregående tiår skrevet innsiktsfulle artikler og bøker om indoktrinering, suggesjonens makt og visse «atferdstrekk» som kjennetegner sektvesenet.   

«Meget tyder på at menneskenes evne til å bli suggerert blokkerer logisk tenkning og sunn fornuft. Dette beklagelige misforhold i vår natur kan få farlige konsekvenser….».

(Jørgen Lorentzen, 1979)

 

«Egosentriske holdninger er etter min mening et grunnleggende kjennetegn hos sekter, og den bakenforliggende årsaken til den mangel på respekt og likeverd som man finner i sekter. Etter min mening ligger det også til grunn for andre holdninger, for eksempel autoritære holdninger."

(Psykolog Kjell Totland, 1998) 

 

Under er Dag Hareides ti-punktsliste i VG 2004. Hvordan passer punktene på Den norske kirke?  

 

https://www.vg.no/rampelys/i/m6gvOl/greit-aa-lyve 

 

1. Sekten har sannheten

2. Sektlederen har makten.

3. Sekten har sterke og enkle fiendebilder.

4. Medlemmer endrer identitet ved opptak.

5. Sekten tar sosial kontroll.

6. Sekten holder levende en indre fiende.

7. Målet overordnes midlene.

8. Sekten utvikler et eget språk som blir et sluttet univers.

9. Kunnskapen i sekten er hierarkisk og esoterisk.

10. Å forlate sekten blir møtt med sanksjoner.

 

Fra en kristelig synsvinkel blir beskrivelsen av sektvesenet ideologisk-teologisk farget og vinklet slik:

https://www.sokelys.com/?page_id=8002 

 

https://www.nrk.no/sapmi/storm-rundt-laestadius-1.7697709 

https://www.an.no/religion/paske/bodo/i-bodo-videreforer-250-lastadianere-det-2000-ar-gamle-arbeidet-som-jesus-begynte/f/5-4-726308    

https://www.dagbladet.no/nyheter/sekten-odelegger-barna/65503757 

http://www.hjelpekilden.no/uploads/1/3/1/6/13166795/sturla_såstad_solberg__guds_menighet_på_Ørsnes_hvem_er_de_hva_tror_de_på_.pdf 

https://anderstorpforteller.com/jesussoldaten/ 

 

Både teologi OG historisk praksis avslører «kristne verdier». Den kristne kulturarv handler mer enn noe annet om ulikhet, om å sette ulikt verdistempel på menneskene.Derfor er ingen sosial-politiske reformer eller menneskerettigheter kjempet fram av kirkemennene. Likhetsidealet strider mot selve den kristne skapelsesordning. Der hvor kirke-kristne og nasjonal-konservative bevegelser/partier møtes (slik det skjer i flere og flere land i Europa) vil vi se stadig flere innskrenkninger i våre demokratiske rettigheter og friheter. Kirke-kristendommen kjenner ingen annen styreform enn diktaturet.

 

Jeg siterer nedenfor ordinert teolog, homoaktivist og kirkeleder Gard Sandaker-Nielsen. Det er bra at han endelig har forflyttet seg fra Den norske kirkes interne, snevre fora (Vårt Land/Verdidebatt) til en langt bredere «talerstol» i vår medieoffentlighet. Vi har årtuseners dokumentasjon om Sandaker-Nielsens kirkes brudd på alle etisk-rettslige normer og demokratiske idealer vi verdsetter i dag.

Den norske kirke er stengt og lukket som den alltid har vært. DÅPEN er inngangsbilletten, et avgjørende kvalifikasjonsgrunnlag for frelse og medlemskap i Sandaker-Nielsens kirke, dvs. for å benytte seg av dens seremonitjenester. Hans kirke kan ikke betjene de udøpte. Det er merkelig at han ikke nevner dette kriterium i Aftenposten 2. juli 2019 (jfr. også Halvor Moxnes, Verdidebatt). En «åpen kirke for alle»? Nei, den er åpen kun for de døpte. Det er klart et INNENFOR og et UTENFOR.

 

«Det er nettopp på grunn av at vi tar troen og kristen etikk på alvor, at vi har kjempet for endring i kirken og gjort den mer tilgjengelig og åpen for alle. Det er nettopp derfor Åpen folkekirke stiller lister i alle bispedømmer ved Kirkevalget til høsten. Vi ønsker å fortsette utviklingen av en åpen kirke for alle og da trenger vi fornyet tillit fra kirkemedlemmene…

Uansett: Det er evangeliet om Jesus Kristus som er utgangspunktet for kirkens samfunnsengasjement. Det er troen på at kjærligheten er sterkere enn døden som får oss til å fortsette å jobbe for at alle skal møte en åpen og inkluderende kirke når de ønsker og/eller trenger det».

 

Jeg har ikke registrert at «Åpen folkekirke» har utfordret Pavekirkens mannsforbund eller mannsstaten Vatikanet. Den kyske Pave Frans opprettholder avvisning/ekskludering av homofilt samliv. Bare kyskhet kvalifiserer til geistlige embeter i Den katolske kirke. Kvinner og barn har intet borgerskap i Vatikanstaten. Hvis den kristne religion – kristendom – er global (verdensomspennende) og økumenisk, burde vel leder av «Åpen folkekirke» flytte blikket utover sin lille, lokale sekt i statskirkelandet Norge?

Har kirkelige «dialogprester» invitert katolske prester til samtale om homofili? Hva med en dialog mellom de (ordinerte) teologer og kirkeledere Sandaker-Nielsen eller Kari Veiteberg OG Bernt Ivar Eidsvig i kirkerommet – eller i TV-studio?

Trym Mathiassen er et godt eksempel på den inkonsekvens og forvirring som råder i Den norske kirke. Hun er hardt presset. Nå har hun, for første gang, invitert en samisk sjaman til måltidsfellesskap i Stavanger Domkirke (under matfestivalen). Hun har de foregående år «tilfeldigvis» glemt å inkludere ham, mens hun altså gjerne ville ha sjaman Durek inn i kirkerommet.

http://www.verdidebatt.no/siljetrymmathiassen  

 

Vi VET at kirke-kristendommen er langt mer enn «Åpen folkekirke». I forhold til katolsk og evangelisk/evangelikal utbredelse, er vedtaket i Den norske kirkes «Storting» (Kirkemøtet) om likekjønnede vigsler av ganske marginal betydning.

I vår sekulære lovgivning har homofilt samliv vært juridisk beskyttet siden Partnerskapsloven ble innført i 1993, selvsagt med sterk motstand fra kristen-folket. Nær 20 år senere er det pinlig å registrere Bispemøtets piruetter og DnKs helomvending (2017).

Kirkemøtet kom fram til et umulig kompromiss i denne saken, som bare skaper ny splid og «ondt blod». Den ene kirkefraksjonen har like liten troverdighet som den andre. Maktkampene fortsetter, med mobbing, utfrysing, bakvaskelser og utskjellinger.

Det ser ut til at både DnK, de teologiske læresteder, avisen Vårt Land og KrF er "hus" i strid med seg selv. Intoleranse er et internt, kristelig problem. Rydd opp i eget hus!!! 

"Han kalte dem da til seg og sa til dem i lignelser: Hvordan kan Satan drive Satan ut? Om et rike kommer i strid med seg selv, så kan det riket ikke bli stående. Og om et hus kommer i strid med seg selv, kan dette huset ikke bli stående.Dersom Satan har reist seg mot seg selv og er kommet i strid med seg selv, så kan han ikke bli stående. Da er det forbi med ham.  Men ingen kan gå inn i den sterkes hus og røve det han eier, uten at han først har bundet den sterke. Da kan han plyndre hans hus."

(Mark 3,23-27)

 

Det gjenstår mange eksplosive stridsspørsmål: blir udøpte barn og voksne frelst? Det er nok ikke så enkelt, som Holmberg på Verdidebatt synes å mene, at om man bare kvitter seg med bekjennelsene Athanasianum og Augustana, så er problemet løst.

Nei, nei! problemet stikker langt, langt dypere enn som så. Slik overflatiskhet og lettvinte snarveier ender alle opp i den samme blindvei. Ingen ny-motens reformer kan heller slette de kirkelige (blod)sporene etter århundrers og årtuseners undertrykkelse.

 

Folkekirkens slagord i Lutherlandet Norge er: Gud elsker alle. Vel, det er IKKE hva Confessio Augustana sier. Dette autoriserte, konfesjonelle læreskriftet utpeker bestemte grupper som fordømmelsesverdige, ganske slik Jesus gjorde det. Vi har det skriftlig!

I ca. 500 har Luthers hat mot jøder, kvinner, kjettere, blasfemikere og hekser vært udiskutabelt. Luthers menneskeforakt har vært helt «normalt». Tenk det! Hva sa Martin Luther om homofile?

Ja, sa han ikke også at man skulle slå i hjel opprøreren som en gal hund? Han omtalte landsbyfolket som «griser uten vett». Luthers grimme menneskesyn og fatalistiske historieoppfatning hadde han fått overlevert fra «Skriften alene», oldtidens apostler og (hellige) kirkefedre.

 

Jeg siterer lenger nedenfor kirkekritiker Karlheinz Deschner nedenfor («Og hanen galte annen gang…», 1972). Boken er en fortettet katalog (med kildehenvisninger) over kirkelig hat, ondsinnethet og bestialitet fra de tidligste århundrer. Akademisk skolerte teologer kjenner nok den kritiske historieforskning, men det ser ut til at de holder seg med en intern «historie-hagiografi», eller hva man kalle teologisk revisjonisme.

I ti-årene etter 2. verdenskrig var den kritiske tenkning og  debattklimaet langt åpnere og friere enn i dag. Det utkom en lang rekke kritiske debattbøker. Både kirke- og kristendomskritikk vant klangbunn fram til 1970-80-årene. Så ble det mer og mer taust.

Kalheinz Deschners to oversatte bøker ville vært utenkelig i dag. Fakultets-teologene har stille og umerkelig strammet skruen. De har tilranet seg regien og kontrollen over hele religionsfeltet. Da skal ikke Deschners kirkekritikk omtales, og selvsagt ikke hans monumentale ti-bindsverk om kristendommens forbrytelser gjennom århundrene (Kriminalgeschichte des Christentums/Christianity's Criminal History).

Vi har i stedet endt opp med predikant og «trosminister» Ingolf Ropstad i regjering, som vil ha oss til å tro at fornuftige restriksjoner for religionsutøvelse i grunnskolen, som bollebaking sammen med  andakter/vitnesbyrd, er en trussel mot «trosfriheten», eller et tegn på økende intoleranse for det religiøse mennesket.

I Sarons dal gikk Ropstad så langt og vidt, til stor munterhet fra forsamlingen, at han sidestilte en sjakklubb med nevnte episode. Jeg spør: har vi en "trosminister" som ikke vet forskjell på en misjonerende religion og en sjakklubb? 

Vel, det er ikke så uvanlig at de kristne, strategisk sett, skyver muslimene foran seg i kampen mot privatisering av religionen. Men alle som har lest det lutherske Confessio Augustana vet at solidariteten med muslimer stopper opp ved art. 1 og art. 17. 

Forsvar for sjikanerende Muhammed-karikaturer og jødekarikaturer i vårt statskirkelige Lutherland er ingen overraskelse. Kirkehistorien viser tvert om at jødehat, som annet fiendehat og religionshat, har vært det «normale».

Om den kristelige statskanalen NRK («Jomfru Marienlyst») er historieløs eller teologisk forblindet, er like galt. NRK spyr ut anti-jødisk retorikk i sine årlige radio-overførte gudstjenester. Utskjellinger av fariseerne gjentas og gjentas i utallige prekentekster gjennom kirkeåret.

Man skulle tro at Reformasjonsjubileet i 2017 hadde gitt NRKs medarbeidere visse innsikter om Luthers grufulle antisemittisme og bruken av «jødesvin» (jødesugge, jødepurke, judensau) i skrifter, karikaturer og skulpturer. Men hvis det er teologene som spøker i NRKs kulisser, kan man kanskje ikke forvente annet enn alt dette grumsete slagget.

 

Det er godt at satiriker og forfatter Dagfinn Nordbø øser av sin visdom her.

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/MRmEA5/svinsk-humor-paa-statskanalen 

 

Er satirikerne i NRK uvitende om Martin Luthers ondskapsfulle beskrivelse av «jødepurka» i kirkekunsten for ca. 500 år siden? Kjenner de ikke til hvilke konsekvenser dehumanisering (diabolisering) fikk for det jødiske folk i Europa? De ble ikke bare karikert som svin, men også som djevler, geiter, ormer og edderkopper.

«Jøden» har vært et yndet, morbid forlystelsesobjekt i mer enn halvannet årtusen i det kristne Europa. Når skal det ta slutt?

Hva skal vi si om programansvarlig og kringkastingssjef: Cato Halvorsen og Gjermund Eriksen? Er de kanskje "skap-kristne"? «Kristen-sosialister»? Retretten er uansett pinlig: kalkulerende og feig.

Men det er ikke bare NRK som tråkker langt over anstendighetens grenser. Det gjør også Dagbladets karikaturtegner og journalist Jan-Erik Smilden. (Dagbladet og NRK har utvekslet journalister/redaktører i mange årtier). 

 

https://no.wikipedia.org/wiki/Judensau   

https://i.pinimg.com/originals/1b/ed/ea/1bedeafbec1d158c61e2c288ae99b167.jpg 

http://arendt-art.de/deutsch/palestina/Honestly_Concerned/cohn-robert-krieg-hass-judensau-Dateien/image008.jpg 

https://www.welt.de/img/kultur/literarischewelt/mobile133845363/8362507187-ci102l-w1024/von-den-Juden-und-ihren-Luegen-Luther.jpg 

https://www.nb.no/nbsok/nb/0e7c13d68dc7be1095cff3a92709ffe2?index=1#0 

 

Jeg siterer Deschner: 

 

Den innbyrdes kampen mellom de kristne ble innledet med striden mellom Paulus og urmenigheten. Paulus kalte medlemmene «hunder», «fordervede» og «løgnapostler». Men også andre steder i Det nye testamente titulerer de kristne hverandre som «skitt- og skamflekker», «forbannelsens barn» og «dumme dyr, som i følge sin natur bare er skapt for å fanges og drepes».

I motsetning til synoptikerne lar den fjerde evangelisten svært ofte alle jødene representere fariseernes og de skriftlærdes motstand mot Jesus. Han ser uten videre jødene som en legemliggjøring av den anti-kristelige verden. Verket hans er preget av en markert dualisme. Kirken på den ene siden, synagogen på den andre. Guds barn blir stilt opp mot djevelens barn; Gud, lys, sannhet og tro mot verden, mørke, løgn og kjetteri. Kampen mot jødene er et slags ledemotiv for forfatteren. Selv katolske nystestamentforskere innrømmer at «polemikken mot dem gjennomsyrer hele evangeliet». (Meinertz 1950, Wikenhauser 1956)

Barnabasbrevet ble til i Syria omkring år 130 og er blitt høyt verdsatt av kirken. Clemens og Origenes regnet det til Den hellige skrift. Barnabasbrevet må vel sies å være urkristendommens skarpeste antijødiske skrift.

Teologen Harnack sier (1924) at alle kristne forfattere i etter-apostolisk tid er enige om at Israel egentlig til alle tider har vært en falsk og djevelsk kirke… Konstantin, den første kristne keiseren, kalte jødene et «forvorpent folk» og «blodbestenkte mennesker». Han mente de hadde en «medfødt galskap» og gang på gang beskyldte han dem for mordet på Jesus… Konstantins sønner bestemte at en kristen som gikk over til jødedommen til straff skulle bli fratatt alt han eide. En jøde som giftet seg med en kristen kvinne skulle straffes med døden, og samme straff var det for å omskjære slaver…

Det var kristne biskoper som først begynte å brenne synagoger…Den første synagogebrannen fant sted i 388…Biskop Ambrosius forsvarte synagogeødeleggerne (han skrev et dusin anti-jødiske brev).

«Ingen annen religion kan måle seg med kristendommen i alle dens utgaver når det gjelder fanatisme og hensynsløs forfølgelse av alle annerledes tenkende, en forfølgelse som ikke gikk av veien for den verste forbrytelse».  (Eduard Meyer, 1921)  

Teologen Martin Dibelius (1953) oppfatter kirken som «despotismens og kapitalismens livvakt». «Derfor var alle som ønsket en forbedring av tilstandene i denne verden, nødt til å kjempe mot kristendommen».

Slaveriet fikk heller større rettslig anerkjennelse etter at staten ble kristen…Ennå i det 5. århundret fantes det kristne som hadde over to tusen slaver. (Schneider, 1954) 

«Før kristendommen seiret, krevde en at staten ikke måtte påtvinge noen en bestemt gudsdyrkelse. Siden ble det så krevd at staten med makt skulle tvinge alle til å dyrke de kristnes Gud»

Så tidlig som i 385 bestemte katolske biskoper i Trier at den kristne spanjolen Priscillian og seks av hans tilhengere (deriblant en kvinne) skulle drepes med sverd på grunn av «magiske kunster» (maleficium). Den lærde Priscillian hadde oppfordret kristenheten til å gi seg helt over til Gud, han hadde satt forbud mot å spise kjøtt og hadde benyttet apokryfe skrifter. Og som enhver kritisk teolog i vår tid, hadde han benektet triniteten og oppstandelsen.

Ettersom keiser Theodosius II bare var sju år da han kom på tronen «ble han et særlig godt redskap for kirken». Under hans regjeringstid (428-450) fjernet han alle ikke-kristne fra statsembetene, i 418 ga han ordre til at alle anti-kristelige skrifter skulle brennes. I 423 truet han dem som deltok i ofringer med forbannelser og eiendomsinndragelser, og i 435 og 438 satte han dødsstraff for å utøve hedensk religion…Den hellige Augustin så det som et kall for ekte og fromme kristne å ødelegge kultplasser og gudebilder.

Den fromme keiser Justinian I (527-565) ga detaljerte bestemmelser om hvordan tvungen dåp og omvendelse skulle gjennomføres, fornyet dødsstraffen og erklærte at hedningene var ute av stand til å felle en gyldig dom. Alle ikke-døpte, alle kristne utenfor den katolske kirken var fullstendig rettsløse og ble straffet med døden for den minste religiøse aktivitet. (Kirkelærere som Hieronymus og Augustin oppfordret til forfølgelse).  

«Alle de bloddryppende bødlene som i middelalderen vendte sitt ville raseri mot kjetterne kunne henvise til Augustins ansette autoritet – de gjorde det også» (Teologen Nigg, 1949)

Thomas av Aquino lærte at «kjetterne hadde begått en synd som ikke bare rettferdiggjør at de blir utstøtt fra kirken ved kirkens bann, men også at de ved dødsstraff blir fjernet fra denne verden. For det er en langt større forbrytelse å forfalske troen, sjelens liv, enn å forfalske penger, som tjener det verdslige liv».

-----------------------  

 

Doble budskap er et krisetegn. - Ja takk, begge deler, sier dagens teologer og apologeter. JA og NEI til jomfrufødsel, oppstandelse og himmelfart, JA og NEI til gjenkomst, dom og straff. Om evolusjon og kristen tro? - Ja takk, begge deler! JA og Nei til engler og demoner?

Apokalyptikeren Jesus, kristendommen hovedperson, ventet på verdens ende og historiens slutt i sin egen levetid. Ingen evolusjonstenkning kan tillegges den historiske Jesus (guddommeliggjort av Kirken). Hans autoritet er allerede sterkt svekket gjennom de siste par århundrer med historisk-kritisk forskning.

Andakten nedenfor i Vårt Land - For kort for Jesus? - viser kanskje kristenhetens ambivalente holdning til økonomisk mislighold. Det er morsomt at historien om den korrupte tolleren – okkupasjonsmaktens medløper - i evangeliskriftene publiseres på samme tid som professor Petter Gottshalck ved Handelshøyskolen BI retter søkelys på økonomisk kriminalitet i kirkelige miljøer. Slike saker eksploderer i mediespaltene med jevne mellomrom, om det handler om medlemsjuks i DKK, megakirkene i USA, eller nå sist Sjømannskirken.

Sex og Mammon har vist seg å være ekstremt farlige, lokkende fristelser for kirkemennene.

 

http://www.e-pages.dk/vaartland/1481/ 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11752248-okonomisk-kriminalitet-i-religiose-miljoer   

 

I denne spagaten (JA og NEI) kan Den norske kirke og avisen Vårt Land selvsagt ikke bli stående, men slik søker de å redde seg fra kritikk og oppgjør. Indre selvmotsigelser har tradisjonelt virket forsterkende på Troens paradoks. «Jeg tror fordi det er absurd», som den hellige kirkefader Tertullian sa det.

I vår tid kan ikke alminnelig logikk, naturvitenskapelige, historiske og psykologiske innsikter ignoreres. Den ignorante oldtidspredikanten, Jesus fra Nazareth, siteres mindre og mindre. Dess mindre plass for Jesus, dess mer plass for teologene - og Vårt Lands presteskap. De refererer for det meste seg selv og hverandre. De påberoper seg allvitenhet i spørsmål om liv og død.

Hva trenger man Jesus fra Nazareth til når dagens teologer vet så mye bedre enn ham? De vet til enhver tid hva Jesus ville sagt og gjort, og særlig når han ikke har uttalt noe som helst om en bestemt sak.

Den kristne (rasende) guden er blitt bløthjertet de siste ti-årene. Gudens eneste, fysisk-eksklusive Sønn, Jesus fra Nazareth, har opplagt fått undervisning av ny-liberale teologer (og kristen-sosialister) det siste halve århundret. Hvordan kunne ellers en suveren allmektig og allvitende gud, Skaperen selv, gjennomgå slik personlighetsforvandling på så kort tid? Fra den verste himmeldiktator til et etisk-humanistisk og demokratisk forbilde? Har han gjennomgått psykoterapi, eller har han bare «glemt» fordums maktovergrep?

Er det kanskje teologene selv – de Skriftlærde - som har «misforstått» Skriftens Ord? Ble de villedet av en demonisk ånd, kanskje?

Verken Jesus selv eller hans gud (Jahve) elsket alle. Hvem var Jesu hovedmotstandere, om ikke hans egne landsmenn? Hvem ble Kirkens hovedfiende, om ikke Jesus sitt folk? Kirkehistoriens forfulgte ofre - trosavvikere, vantro og div. minoriteter og urfolk - har «Åpen folkekirke» vist forbløffende liten interesse og omsorg for. Barmhjertigheten rekker ikke langt.

Etter mange tiårs beinhard abortstrid og abortmotstand har biskopene forsøkt seg med litt oppmyking: først så sent som i år 2019 (!) har biskopene forstått at kvinners perspektiv og erfaring må tillegges stor vekt, og at ikke alene fosteret er «den svake part». Ut fra de runde, forsiktige formuleringer skjønner vi at bispekollegiet har strevet hardt med tekstens utforming. Den måtte ikke bryte tvert med kirkens prinsipp om «vern av det ufødte liv», og ikke gå for langt i aksept av abortloven.

Noen forsiktige innrømmelser av svik overfor alene-mødre gjøres, men man må alltid unngå detaljene. Et ødelagt kvinneliv var underordnet fosterets livsvern. (Torborg Nedreaas har i boken «Av måneskinn gror det ingenting» gitt en rystende skildring av kvinnens avmakt og kirkemaktens SVIK).

Det er litt rart at to av de største stridsspørsmål i dagens kirkesamfunn, abort og homofili, ikke er omtalt med ett ord hos evangelieskriftenes Jesus.

Kanskje nettopp derfor er striden så hard og uløselig? De protestantiske kirker har heller ingen Pave som kan avgjøre saken og sette den endelige sluttstreken. Vi kan regne med at krangel og splid vil fortsette i det uendelige. Man kan spørre seg om ikke de kirkelig-teologiske strategene har forregnet seg? En religion som tiår etter tiår blåser opp abort og homofili, har et spinkelt grunnlag.

Nå har den som kjent funnet en "ny sak» i klimakrisen. Den er kanskje ikke så samlende som kirkelederne håper? Dess mer politisk kirken blir, dess mer splittelse. Kirkemedlemmene aksepterer ikke at biskop eller pave overstyrer den enkeltes politiske oppfatninger. De har ikke mer faglig bakgrunnskunnskap enn oss andre. Den teologiske rammen er uinteressant. 

Med sterkt svekket autoritet (og interne motsetninger) er deres guddommelige mandat ikke like selvsagt.

Klimaskeptikere og klimarealister braker sammen, også i kristne miljøer. Med Jesus fra Nazareth og Greta Thunberg som veivisere, eller dommedagsprofeter, er det lite håp for verden. Framtidspessimismen er gjennomgående i den kristne religion og kirke. Endetidsforventning og Dommedagsforestillinger blir alltid styrket i krisetider.

Verden SKAL gå under! Jesus SKAL komme igjen! Dommen SKAL finne sted!

I populær-teologien blir frelseshåpet omskrevet til ny-skapelse, hva nå det er for noe rart. Hvem ønsker seg en «ny jord og en ny himmel»? I vår del av verden har vi utviklet et solidarisk, humant og egalitært samfunn med rettssikkerhet og et økonomisk trygghetsnett for alle. Vi er kurert for Paradislengselen. 

 

Spørsmålet er om Jesus også skal dømme klimasyndere og kapitalister? Pave Frans har i sitt overmot antydet noe slikt. Hvordan skal Den katolske kirkes paver og biskoper komme uplettet fra den himmelske rettergang?

Vet den himmelske Dommer hva «en bærekraftig utvikling» er? Tvilsomt!

Er ny-kolonialismen verre enn Den katolske kirkes brutale herjinger på det Sør-amerikanske kontinent det foregående årtusen? Hva med conquistadorene (erobrerne) fra det katolske Spania? Hvor mange slavekolonier i Karibien? Hvordan har pavekirken og pavestaten ervervet sine rikdommer? Den katolske kirke er blitt omtalt som historiens verste undertrykkelsesmaskineri og utsugingsanstalt. I sin tid var denne kirke Europas største grunneier. Hvordan kunne det skje?

I middelalderens føydale samfunnsorden ble bøndene tvunget inn i et underordnet, ofte livslangt avhengighetsforhold til vasallen – eller godseieren, som på sin side skyldte sin troskap til lensherren (denne igjen til kongen).

Vi snakker om det kristen-katolske Europa! Hvor var likhetstanken?

«I 1940 udgav den franske historiker, Marc Bloch, sin banebrydende bog: La société féodale, hvori han definerede feudalsamfundet på denne måde: Det var karakteriseret ved en specialiseret krigerklasses dominans, en undertvunget bondestand, udbredt brug af lensforpagtning i stedet for løn, samt sociale bånd af beskyttelses- og tjenesterelationer, der knyttede mennesker sammen, foruden fragmenter af andre former for fællesskab såsom familie og stat».

 

https://historiker01.blogspot.com/2011/02/fydalisme.html  

 

Mafiaforbindelser, maktkamp og korrupsjon i Vatikanet er stadig et tilbakevendene tema.

«Man kan ikke både tro på Gud og tilhøre mafiaen», sier Paven nedenfor. Joda, det kan man så absolutt! Man kan være nazist og tro på Gud. Man kan være storkapitalist og tro på Gud. Man kan myrde og massakrere OG tro på Gud. Man kan være barneovergriper (pedofil) og tro på Gud.  Alt er mulig i Pavens jordiske rike. Romerkirkens gud  har bifalt de verste forbrytelser.

 

http://www.bibelfellesskapet.net/forkynnelse/artikler/917-den-katolske-kirkes-forfolgelser 

https://www.dagbladet.no/nyheter/mafiagrav-apnet---leter-etter-savnet-skolejente/63336024 

https://www.dagen.no/Nyheter/Sicilia/Paven-–-Man-kan-ikke-både-tro-på-Gud-og-tilhøre-mafiaen-656150 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11587386-pave-frans-og-kapitalismen 

http://www.katolsk.no/nyheter/2015/10/pave-frans-i-intervju-med-fransk-magasin 

 

Moderne teologer strever mer enn noen gang med de vanskelige bibeltekster i Det nye testamente, som Jesu lignelser. Hvor lenge kan de unngå konfrontasjonen med de mange ekskluderende Jesus-ord i evangelieskriftene? Inntil videre sirkler de rundt og rundt den såkalte «elefanten i rommet».

Her er en måte å si det på: 

https://itro.no/aktuelt/kommentar/5-ting-jeg-skulle-onske-jesus-ikke-hadde-sagt/ 

 

Før Jesus døde på korset foretok han en siste utskillelse, den mellom de to «røvere». Røveren på høyre side ble inkludert, han til venstre ble ekskludert (fordi han spottet Jesus?). Det var altså ikke deres forbrytelser som avgjorde utsorteringen, men (tros)holdningen til Jesus. En hel teologi er konstruert omkring den ene røveren som Jesus inviterte med seg til sitt gudsrike. De to røverne ble korsfestet, som Jesus, men deres lidelser (i likhet med ti-tusener andre korsfestede) har ingen interesse for kirken.

Ingen må stille Jesus enestående lidelse i skyggen. Denne ufølsomhet for andre menneskers lidelser er gjennomtrengende i kirkens voldshistorie. Det må vel bety at den var FORTJENT?

https://udfordringen.dk/old/art_pic/18623_b.jpg  

https://smlwoman.files.wordpress.com/2008/02/passion-of-christ-on-the-cross.jpg 

 

Jesus-dyrkerne hopper glatt over de stygge domsordene – dualismen og eskatologien - hos Matteus og Joh.Åp., eller de blir omtolket til et «gledesbudskap». Kriseteologien griper gjerne til symboliseringskunsten, eller man forsøker å lese inn et harmdirrende sosial-etisk imperativ som skal rettferdiggjøre Jesu grusomme straffetrusler. En annen bortforklaring er at Jesus ikke har ment hva han har sagt (eller ikke sagt hva han har ment). Han er ikke blitt forstått rett - og derfor feilsitert?

Det må igjen presiseres: det er Kirken selv som har utvalgt, samlet og autorisert Det nye testamente! Med andre ord: Den hellige skrift…Herrens ord…

I Jesu lignelse om de ti våkende og ventende brudepiker/jomfruer får det skjebnesvangre følger for fem av dem at de sovnet!! Ingen annen årsak oppgis. Jesu klare ord om utskillelse og utsortering lar seg ikke misforstå. For den som allerede anser seg frelst, er det sikkert et «gledesbudskap». Å være utvalgt eller utplukket – predestinert - til evig salighet og tilbedelse er kanskje en forlokkende tanke?

Med eskatologien som rammeverk ser de kristne nå forfølgelser over alt. For ifølge Skriften skal det være et endetidstegn, og man vil gjerne tilhøre «den lille rest» som holder ut til enden. Jesus sa at endetidens trengsler skulle forkortes for at «den lille rest» ikke skulle miste Troen.

 

«Så skal kongen si til dem på sin høyre side: ‘Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt». (Matt. kap. 25)

"To kvinner skal male på samme kvern. Den ene skal bli tatt med, men den andre skal bli latt tilbake». (Luk. 17:35)

 

Det nytter ikke med doble budskap i et spørsmål med avgjørende, skjebnesvangre konsekvenser for liv og helse i evigheten. Det nytter heller ikke at misjonærene, som hyrden/gjeteren, forsøker å hente inn i flokken sauer over hele verden. Ja, nå har misjonærene funnet et nytt «unådd» folkeslag i det muslimskdominerte Indonesia.

Nå som «ærlighetsbølgen» ifølge Vårt Land skyller over kristenheten, må vi kunne forlange ÆRLIGHET om Dommen og Straffen (kalt:  Fortapelsen). Det gjelder vårt liv - eller «Livets store alvor», som presteskapet gjerne sier det. Vi vil ikke ha unnvikelser, påtatt usikkerhet og flåserier.

Kirken roper høyt om «ufortjent nåde» - for den som lydig bøyer kne for himmelkongen, mens den unnviker spørsmålet om «fortjent straff». Hva skal de av kirken utskjelte (i 2000 år) «fariseerne og de skriftlærde» dømmes og straffes for? HYKLERI?

Med den levende Jesus Kristus og Den hellige Ånd som veivisere (samt en hærskare ev engler som budbringere) burde vel teologene – gudsekspertene - være godt informert om vår alles skjebne i den hinsidige verden? Nærmere bestemt i den lokale avdeling av universet hvor den «oppstandne» Jesus fra Nazareth har tilhold og skal herske i all evighet («derfra skal han komme igjen for å dømme…»), slik det også sies i Fader vår: din er makten og æren i all evighet.

Islam har også sitt Paradis, et eller annet «sted» i universet. Her er det Allah som hersker. Vil kristne og muslimer, ved sine profeter, fortsette å krangle over «gjerdene» i det hinsidige, eller invitere hverandre inn? Vil deres himmelriker ligge i krig med hverandre? Fiender i himmelen, som på jorden?

Nå er jo problemet at den kristne Treenighetsguden består av tre maskuline personer/vesener: Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. De er utstyrt med en særlig kraft, egenvilje og individuelle egenskaper eller kjennetegn. Vel, det er ikke så lett for utenforstående å vite hvem av dem som til enhver tid er «operativ». Hvem av dem sitter på Domstronen?

 

http://www.norskbibelinstitutt.no/fileadmin/norskbibelinstitutt.no/data/images/Resurser/BIBEL_OG_TROSSPOERSMAAL/Menneskets_frie_vilje/Roeveren_paa_korset.pdf  

https://laurulf.blogspot.com/2013/08/bibelens-vakreste-fortellinger-1-rveren.html 

https://prekenhjelp.blogspot.com/2011/04/de-tre-som-ble-korsfestet.html 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11706765-min-jesus-en-kjettersk-preken?side=1 

https://www.vl.no/kultur/dommen-er-et-gledesbud-1.1071268 

 

Ett av flere (desperate) forsøk på Jesus-aktualisering var kanskje B. Eidsvåg og H. Moxnes teaterforestilling om en «etterlyst Jesus». Kristen-sosialistene trenger ham som samfunnsreformator og maktkritiker, hva han slett ikke var. Så viste det seg at oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth ikke var eller er verken savnet eller etterlyst. Det er den kristne religion og kirke som trenger Jesus. Kunstig gjenoppliving av den for lengst avdøde Jesus var mislykket. Han bør nå endelig få hvile i fred i sin ukjente grav.

Mange kristne hevder at «Gud» ikke kan forstås eller begrunnes med våre intellektuelle evner. Men hver eneste søndag i Den norske kirkes høymesse forteller den ordinerte presten (liturgen) menigheten hvem, hva og hvordan «Gud» er. Bruker han/hun ikke sin forstand i skriftfortolkning og prekenutlegning?

MF-professor Atle O. Søvik og ny-apologet/selverklært myteknuser Bjørn Are Davidsen (begge lutheranere)utga i 2014 boken «Eksisterer Gud?», som skulle gå gjennom argumentene for og mot Guds eksistens OG «avklare hvilke gudsbilder som ikke er brukbare». Kap. 2 stiller spørsmålet: «Hvordan diskutere Guds eksistens på en rasjonell og vitenskapelig måte?». Det er tvilsomt om disse to har lyktes bedre enn oldkirkens apologeter.

Alle vet at ingen empiriske vitenskaper eller metoder har testet (les: bekreftet) den kristne gudens eksistens, til tross for alle akademiske og finansielle ressurser Kirkens teologer har hatt til rådighet. Fenomenet eller vesenet «Gud» eksisterer som en ide eller forestilling i kirkefedrenes og teologenes hypoteser og teorier, eller i mystikernes indre, subjektive opplevelser og «åpenbaringer». Gudsbehovet ble plantet inn i sinnene fra tidlige barneår. Verken religionsfilosofi, religionsvitenskap eller teologi har de siste århundrer tilført oss noen ny (objektiv) kunnskap om «Guds eksistens». Gudsbildet endres og formes i teologenes bilde.

Historisk-kritisk forskning har avdekket viktige innsikter om Jesu liv og hans religionshistoriske kontekst og kulturmiljø, forankret i jødedommens religionsutvikling. Om Kirkens «Gud» er det skrevet berg av bøker og artikler, så Han vet vi også mye om. Ifølge kristendommen finnes ingen annen gud!  

 

Prost og kirkepolitiker Trond Bakkevig m.fl. er ute i et lignende ny-apologetisk ærend. Bakkevigs «Gud» ble etisk og politisk bevisst først så sent som i 1960-årene. Tilfeldigvis på samme tid som Bakkevigs politiske engasjement våknet. Denne type projisering (overføring av menneskelige egenskaper og holdninger på «Gud») er vel sjelden blitt tydeligere demonstrert.

Mange apologeter, lutheranere og katolikker, vil se kristendommen som «den viktigste politiske impuls i den vestlige kultur». En trend og litterær sjanger de senere år er kristendoms-apologetens polemikk eller «dialog» rettet mot ateister (se også bokutgivelser av apologetene Terry Eagleton, Stefan Gustavsson, Sunniva Gylver, Harald Giesebrecht og Tomm Kristiansen).

Hovedbudskapet er at «Gud» ikke er slik Han er overlevert gjennom århundrers undervisning og oppdragelse.

Det kan se ut til at den kristne gud og allhersker (Jesus Kristus/Kristus Jesus) likevel ikke er «den samme fra evighet til evighet», men gjennomgår personlighetsforvandlinger ved visse tidsintervaller. I ovenfornevnte håndbok («Fagord i teologi og kristendomskunnskap», 1999) finner vi oppslagsordet «Kristus». Herav utledes kristolatri – kristologi – kristomonisme – kristofani – kristosentrisk. Navnet «Kristus» betegner Jesus fra Nazareth som oppstanden og himmelfaren, og denne figuren – fantomvesenet – kan åpenbart brukes for alle tider, behov og formål.

-----------------------   

 

Synkretisme er et velkjent fenomen i kirkehistorien. Slik man i oldtid og middelalder søkte å kristne den gresk-hellenistiske og hedenske kulturen, slik forsøker man i dag å kristne den sekulære kulturen.

Dialogpresten i Stavanger, Silje Trym Mathiassen, var alternativ terapeut før hun ble prest i Den norske kirke. «Silje arbeider spesielt med meditasjon i kirken og arbeid med nyåndelige miljøer». Hun arbeider visst også tett sammen med religionsviteren Anne Kalvig, med spesialkompetanse på alternativ terapi. Kalvig er for tiden spaltist i Klassekampens ukentlige religionsspalte. Siste kronikk handler om krystallbransjen og bærer overskriften «Åndefulle ting?».

 

Den presteordinerte teolog og jungianer Helge Hognestads siste bok «Kristendom mot en ny æon» (Solens Forlag, 2017) er et utmerket eksempel på vår tids synkretisme, hvor astrologi, reinkarnasjon, meditasjonspraksis (kontakt med hjertechakra) og dybdepsykologi sauses sammen med Jesus Kristus-mytologien. En enkelt korsfestelse (blant tusener andre) forklares som et traumatisk skyldkompleks i europeisk (romersk) kristendom, en gjeld som ifølge Hognestad etter 2000 år (en æon) burde være «nedbetalt».

En underlig historiefortelling og språkbruk fra H. Hognestad. Han glemmer tilfeldigvis å informere om at jødene av Kirken (!) i mer enn 1700 år ble kollektivt straffet for det såkalte «gudsmordet». De måtte betale «skylden» med sitt liv.

Å forfølge, terrorisere og slå i hjel helt uskyldige mennesker – i århundrer – er forbrytelser ingen kirkemenn er blitt straffet for. De har gått fri! Hvorfor? Om dette kirkelig-teologiske ansvar og skyldkompleks er Hognestad taus. Traumet er ikke bearbeidet. Tvangstankenes tid er ikke over. Det viser den gjentakende stygge polemikken mot fariseerne, som vedlikeholdes fra prekestolene gjennom kirkeåret.

Bare ved å svartmale «fariseerne og de skriftlærde» kan Jesus tegnes i hvitt.

Fariseeren var kanskje ikke «en opplyst», som Hognestads ideal-Jesus? Det var nok heller «fariseerne og de skriftlærde» som viste sindighet og måtehold i møte med den eksalterte apokalyptiker Jesus fra Nazareth og hans urealistiske selvovervurdering: Messias/Menneskesønnen? Guds eneste Sønn? Verdens frelser og dommer?

Romerkirken/keiserkirken gikk langt lenger enn dette og opphøyet mennesket og oldtidspredikanten Jesus til «Gud selv». Dette er kirke-kristendommens fatale feilvurdering, som den ikke klarer å manøvrere seg ut av (uten å miste all troverdighet).

Jeg siterer Hognestad:

«…at de som avviste Jesus (fariseerne, de skriftlærde, romerne) ikke «skal få tilgivelse i en æon», men er «skyldig i en æons synd»…Romerne slo Jesus fra Nasaret, en opplyst, i hjel. Det fikk fatale konsekvenser: Den ensidige kretsing omkring synd, skyld og soning som i alle århundrer har vært ansett som det sentrale i kristendommen, kunne være uttrykk for det – et traume som måtte bearbeides, en tvangstanke som har ligget særlig over den vestlige (romerske) kristenhet i «en æon». Men kanskje er tiden kommet da den kollektive, spirituelle gjelden fra korsfestelsen er betalt?».

 

Teologien må begynne på scratch, skriver presten Ingrid Nyhus (Verdidebatt). Et ganske oppsiktsvekkende utsagn. Hvordan begynne på et nullpunkt?  Er 5-6 års teologisk studium, som alle ordinerte prester i DnK har gjennomgått, bortkastet? Skal pensumlitteraturen kastes på et bokbål? Hun nevner ikke ordinasjonsløftet hun selv har avlagt. Hva teologien har medført av skrekk og lidelse, tortur og død ligger visst helt utenfor Nyhus horisont.  

Hvis Skriften, Tradisjonen, Liturgien, Bekjennelsen og Læren kan kastes over bord, er det vel ikke kristendom lenger, men en ny religion som konstrueres? Ingen ny-liberale bibeltolkninger kan frembringe en «ny kristendom» eller en «ny Gud», mer etisk enn de foregående årtusen.

Det gjør heller ikke Erling Rimehaug i sin kommentar i Vårt Land lørdag 13. juli: «Daniel-modellen». Her argumenterer Rimehaug for at «det bibelske Israel» ikke kan være gangbar samfunnsmodell i vår tid, for den legger til grunn at vi skal herske over våre medmennesker. Jaså? Hvem har hersket over hvem? Var det ikke Rimehaugs kirke som vedtok lover og rettsregler MOT all jødisk livsutfoldelse?

Rimehaug passer på å avgrense eksemplene til konservative kristne i USA i dag OG de europeiske kristne nybyggerne som koloniserte landet - med visjonen om å bygge det nye Israel. Han hopper beleilig over mer enn tusen års kirkelig diktatur i Europa, først katolsk, så luthersk-protestantisk.

Hvilken samfunnsmodell var Olav Haraldsson (med hellighetsstempel) inspirert av, denne kriger og voldsmann som Den norske kirke feirer hvert eneste år? Opptrådte han som tjener for folket?

Var det Daniel-modellen, Jesus-modellen, Paulus-modellen, Konstantin-modellen, Augustin-modellen (senere: Luther-modellen) som inspirerte Romerkirkens forfølgelser av jøder, kjettere og hekser gjennom middelalderens århundrer? Hvilken bibelsk samfunnsmodell la Rimehaugs religion til grunn for korstog, bålbrenning og Inkvisisjonens torturmidler?

Var det kanskje helvetes torturanstalt, hentet fra Det nye testamente? Hvilken samfunnsmodell og rettsoppfatning styrte Danmark-Norges evangelisk-lutherske, barbariske straffelover? Disse nattsvarte kapitler blar han ganske enkelt forbi, som så mange andre «brannslukkere».

Derimot er det interessant hvordan Rimehaug m.fl. søker tilflukt til Det gamle testamente for å finne fredstanker, framtidshåp og dialogbestrebelser. Profetene Esekiel, Jeremia, Daniels bok og Salmenes bok er yndete bibelreferanser i kristelige andakter/prekener, også i Vårt Land. Disse skrifter er forfattet under de bestemte historisk-lokale forhold jødene levde i århundrene før og omkring vår tidsregning. Daniels bok ble ikke skrevet for Rimehaug og hans kristne kirke i år 2019. For Jesus var det apokalyptiske skriftet Daniels bok (i sjangeren «pseudepigrafer») av stor betydning, ikke minst for forståelsen av den mytologiske figuren: Menneskesønnen.

Jeg siterer Rimehaug: «Vi trenger en modell for å leve i eksil i et samfunn som ikke deler vår tro….Da synes jeg nettopp den bibelske skikkelsen Daniel er en god modell».

At Rimehaug ikke nevner Jesus eller Paulus i sin kommentar, er ingen flatterende attest for disse to forgrunnsskikkelser. Om Rimehaug trekkes mot Daniels bok fordi han selv føler han lever i eksil i dagens pluralistiske Norge (fordi storsamfunnet ikke deler hans tro?), har han kanskje ikke helt bakkekontakt?

I følge ordboksdefinisjonen betyr «eksil» landflyktighet, landsforvisning. Men Rimehaug mener kanskje et indre, mentalt «eksil»? Det lar seg forstå når og hvis kristenmennesket ikke deler referanser og virkelighetsoppfatning med majoritetssamfunnet. Da kan også alminnelig og almen religionsfrihet fort bli til «forfølgelse» i den kristne tankeverden.

En viss «paranoia» kan ikke utelukkes. Også «trosminister» Ropstads frekke utspill den senere tid (Sarons dal, Aftenposten) vitner om brist i realitetsorienteringen. Det er lett gjennomskuelig. Sviktende oppslutning om kirke-kristendommen og tap av privilegier er nok underteksten her.

Å påstå at samfunnet har berøringsangst for religion er en kjedsommelig avsporing, om ikke en vikarierende årsaksforklaring.

 

Noe midt i mellom..?

 

Håvard Nyhus er på plass med sin «berøringsangst» for innholdet i bekjennelsesskriftene (som kirkelig kommentator i Vårt Land). Men hvorfor gir han ikke sin signatur (fortegn) på «nøyaktig de samme hendelser», eller den overordnete fortelling «den samme hendelsen settes inni»?

Ja, det lurer vi på.

Vi kan også undres litt over hans konklusjoner nedenfor. Det er morsomt at det er sosiologene Habermas og Inger Furnes – ikke Jesus – Nyhus refererer til nedenfor.

«Forskningsantologien Religionens tilbakekomst i offentligheten? (2015), redigert av sosiolog Inger Furseth, forsøker å tegne et mindre slagordpreget bilde av denne virkeligheten. Her serveres ingen fortelling om at religion er aparte, marginalisert eller på full vei tilbake, men noe midt imellom…».

Nyhus kan referere så mye han vil til Alf van der Hagen (Morgenbladet/Vårt Land), Henning Hagerup og Erik Hillestad. De snakker om Gud «helt uten å rødme», sier Håvard Nyhus (uten å rødme?).

Hvilken del av hendelsen(e) vektlegger han selv?

Det er interessant at Klassekampen ifølge Nyhus «er blitt en avis hvor du på dypt alvorlig vis kan diskutere trosspørsmål, også fra den religiøse siden…Legg til Jonas Gahr Støres trosbekjennelser og det nye påskefenomenet med frimodige statusoppdateringer om at «Han er oppstanden!», begge deler utenkelig for tjue år siden.

At tro er blitt noe uvanlig, rart og eksotisk, sa du?...Nøyaktig de samme hendelsene får helt ulike fortegn – alt etter hvilken del av hendelsen som vektlegges (det opprinnelige vedtaket eller reverseringen av det samme vedtaket), og neste instans hvilken overordnet fortelling den samme hendelsen settes inn i.

Så, hvem har rett? Vel, alle. Og ingen av dem. I alle tilfeller opereres det med en altfor rettlinjet og enøyd fortelling, som ikke evner å fange opp spenningene i det Habermas kaller vårt «post-sekulære» samfunn, der kristenheten får mye oppmerksomhet fordi den er delt i sentrale verdispørsmål knyttet til homofili og abort, og islam får mye oppmerksomhet simpelthen ved å være til».

https://olavsfest.no/arrangement/min-tro/ 

 

 

Det er ikke intoleranse eller diskriminering å møte kristen-troen med likegyldighet, kritikk eller avvisning. Det er vår menneskerett å avvise kristne verdier og forestillinger vi finner inhumane, uetiske og uakseptable, akkurat slik vi kritiserer og avviser politiske ytringer og ideologier som vil utnytte våre demokratiske rettigheter til å undergrave det liberal-demokratiske samfunn. Vi ser med stor bekymring at reaksjonære og autoritære strømninger finner spesielt god jordbunn i kristelige miljøer og partier, også i våre skandinaviske land.

Det er ikke det minste rart, ut fra erfaringer det siste århundret, at FrP og KrF har funnet sammen, slik Sverigedemokratene (SD) og Kristdemokraterna (forkortet KD) – et såkalt kristendemokratisk parti – ser ut til å søke tettere politisk samarbeid. Autoritære religioner og politiske ideologier har en tendens til å finne hverandre. De har bl.a. det til felles at kritikk av autoriteten ikke tolereres.  

En prest ble nylig avsatt i Svenska kyrkan fordi han sammenlignet Hitler og Jesus. Det er ikke første gang. Han har definert seg selv som «sann prest, sann kristen og sann nasjonalsosialist». Selvsagt er han også antisemitt – i luthersk tradisjon. Her er intet nytt under solen. NRK spanderte bare tre linjer på denne meget eksplosive saken. Omtrent på samme tid syntes redaksjonen i NRK Satiriks at JØDESVIN var en veldig morsom bokstavkombinasjon i Scrabble. 

 

Det er mye annet rart som kommer fra Svenska kyrkan.

https://www.frihetskamp.net/den-svenske-kirke-greta-thunberg-er-guds-profet-i-var-tid/ 

 

Hitlers maktovertakelse i Tyskland ble tiljublet av storparten av presteskapet, katolsk og protestantisk. I boken «Quislings biskoper» (2017) er 11 norske naziprester og biskoper hentet fram fra glemselen. De var lojale støttespillere for Hitler-regimet og NS-regimet i det okkuperte Norge. En av disse naziprestene, Sigmund Feyling, har hengt i æresgalleriet i Egersund kirke helt fram til denne tid. Det er mildt sagt uhyggelig, men dermed ikke utenkelig at det vil poppe opp flere (lutherske) ny-nazistiske prester i det protestantiske Skandinavia.

Noen av dem har slumret i mørket gjennom etterkrigstiden. Det var også her (i Skandinavia) de nedrige, hatefulle Muhammad-karikaturene hadde sitt utspring (hvor ellers?), med den hyklerske, inkonsekvente Vebjørn Selbekk som selve fyrtårnet for ytringsfriheten. Vi kan vente og frykte det verste fra denne kant.

 

https://www.seher.no/kjendis/nrk-vil-ikke-ha-meg-pa-tv/64667560

https://www.kyrkanstidning.se/nyhet/nazistprast-jamforde-jesus-med-hitler-avkragas 

https://www.vl.no/nyhet/svensk-prest-avsatt-etter-a-ha-sammenliknet-jesus-med-hitler-1.1555607 

 

Vårt Lands lederartikkel minner oss om at den kristne tro ikke bare handler om et sett meninger, men om IDENTITET. Det ligger kanskje en skjult advarsel her? Vi må være forsiktige med (ekstern) religions- og kristendomskritikk fordi den rammer hele mennesket (her finner kristne og muslimer sammen i en felles forsvarsallianse, med den vesentlige forskjell at profeten Muhammad kan kritiseres, men ikke profeten Jesus).

Grunnlaget for den kristne tro og lære – ideologien - finner vi i kirkens autoriserte, offisielle bekjennelsesskrifter. Når vi kritiserer innholdet i disse skrifter, krenker vi da den kristnes personlige integritet? Blir den kristnes identitet angrepet når Jesu doms- og helvetestrusler kritiseres? Er århundrers straffetrusler på liv og helse, fra den kirke-kristne side, uttrykk for respekt for den vantros og gudløses integritet?

I striden om homofile vigsler hevder mange kristne at saken ikke er et moralsk, men et frelsesspørsmål. Blir deres identitet beskyttet av egne trosfeller? Nå har de kristne gjort langt, langt verre ting mot hverandre enn å strides om homofile vigsler. Var det av respekt for det «religiøse menneskets» integritet de kristne myrdet hverandre gjennom århundrers religionskriger?

 

«Guds omsorg må forstås baklengs»  

 

Vårt Lands sokneprest, Hans Jørgen Nielsen, sier det slik lørdag 6. juli: «…Guds omsorg må forstås baklengs. Guds omsorg ser man lettere hvis man ser bakover i tid, ikke så mye mens en står midt oppi noe. Ser du deg tilbake kan du kanskje se at de gode verbene som Salme 106 beskriver Gud med, hadde sine nedslagsfelt i ditt eget liv og gjorde at Gud var der da du trengte ham som mest?».

Kirkens uhyrlige maktovergrep gjennom historien viser at «Kirkens Gud» var svært selektiv i sin omsorg for sine skapninger. Hans kirke på jorden utvalgte noen til forbannelse og pinefulle straffer, andre til yndlinger. Man var enten fordømt eller utvalgt, syndig/ond eller hellig, fiende eller venn.

 

Vårt Lands daglige bibelord og andakten 8. juli er hentet fra 2. Tess. 2, 13-17. Her sies i klartekst at noen er mer elsket (utvalgt) av Herren enn andre. Dette er et motiv som går igjen ikke bare i Det nye testamente, men i Kirkens teologi og voldshistorie.

https://www.nb.no/items/d1cadbef8cd44bb4e1b2016070344f8a?page=0&searchText= 

 

Jeg siterer Det norske Bibelselskapets bibelutgave 1968 (revidert oversettelse av 1930). Som kjent foreligger mange revisjoner. Vårt Lands prest bruker bibelrevisjonen av 2011.   

«Men vi er skyldige til å takke Gud for eder, brødre, I som er elsket av Herren, fordi Gud fra først av tok eder ut til frelse ved helliggjørelse av Ånden og tro på sannheten, som han kalte eder til ved vårt evangelium for at I skal vinne vår Herre Jesu Kristi herlighet. Derfor, brødre, stå støtt og hold fast ved de lærdommer som I har lært enten ved vår tale eller ved brev fra oss!.....». 

Vårt Lands prest Jostein Ørum avslutter sin tekstutlegning slik: «Livet består av ganske mange mellomrom, det som skjer etter noe og før annet. I disse mellomrommene vil jeg strø takknemlighet ved å takke for det jeg går fra og å takke for det jeg går til. Og når jeg lærer meg å takke, er det stor sjanse for at noen en dag vil takke for meg».

 

Det er en ny teologi som innføres i den såkalte Folkekirke når det sies at «vi ikke må velge mellom tro og kjærlighet - mellom å være kristen og være tro mot oss selv». Den homofile aktivist og kirkepolitiker,teologen Gard Realt Sandaker-Nielsen, forkynner et annet budskap enn det vi møter hos evangelieskriftenes Jesus, og hos Paulus.

Sandaker-Nielsen og Jesus er kommet i alvorlige interessekonflikter. Den norske kirke forkynner ikke «tro mot oss selv», men Kristus-tro og troskap til lære og bekjennelse: «…ved helliggjørelse av Ånden og tro på sannheten…». Hva betyr «vårt evangelium», «vår tale» og «brev fra oss»? Hvem er «vi»? Hvem er apostelbrevenes mottakere, om ikke oldtidens «brødre» og brødremenigheter? Dette søkes tilslørt i bibelrevisjonen 2011.

Er det Sandaker-Nielsen og Raaum Gunleiksrud som fremmer «vårt evangelium» og «vår tale» i dag?

Vårt Lands andakter og prekener gir mange eksempler på det jeg kaller prekenkrise. Mangel på samsvar mellom bibeltekst, dens kontekstualitet OG moderne/folkekirkelig fortolkning er til tider så stor at man som leser bare kan smile eller rystes over hva prester og fortolkere kan produsere av subjektive pludringer og fantasifulle meningsløsheter. Så vidt jeg forstår den ny-liberale teologiprofessor Halvor Moxnes i boken «Historien om Det Nye Testamentet» (Verbum 2015) er det nettopp slike personlige fortolkninger han mener kan redde Det nye testamente for framtiden. Man skal nærme seg bibeltekstene med følgende spørsmål: Hva føler jeg overfor denne teksten?  

Vårt Land lørdag 13. juli hadde en pussig reportasje (hovedsaken); fire sider om «Ærlighetsbølgen». Skal vi forstå det slik at menighetsledere ikke har vært ærlige før? Nå vet vi jo at kristne ofte føler trang til å bekjenne sine «synder» offentlig (nå skal også «klimasyndene» bekjennes). Men det er beklemmende og pinlig at en pastors forsømmelser overfor sin sønn eksponeres på scenen. Det normale er at man tar familieoppgjør internt. Men pinsepastor Egil Svartdahls eksponeringsbehov er godt kjent for TV-titterne. Er det en ny rolle han spiller?

Gjennom forestillingen Avslørt ved visse sommerstevner møter man i Vårt Lands reportasje disse selsomme avsnittsmarkører:

Brennende ærlighet – Den store ærligheten – I krig og ærlighet – Ærlighet ved første blikk – Lykkelig ærlighet – Ærlighet og nåde – Luft og ærlighet – Ærlighet fra Gud – Snakke sant om livet.

Det er en ny trend i kristen-Norge at profilerte lederskikkelser skal avsløre svakhet og svikt foran et stort publikum (eller i bokform). Men bekjennelser er jo en gammel, kjent sjanger i den kristne litteraturen. Her er masse følerier og voldsom patos, eller bare lek, koketteri og rollespill? Er det underholdning eller alvor? Taktikkeri eller ekthet? Hva vil man oppnå med denne type bekjennelser og innrømmelser? Det er jo ingen revy-scene, men et kristent sommerstevne!

Den helortodokse folkekirke-presten Sunniva Gylver får de avsluttende ord i Vårt Lands reportasje. «Hun mener vi har behov for en ærlighetsteologi, som tåler smertepunkter og ubesvarte spørsmål, og at alt ikke alltid går opp». Vel, smertepunktene i kirkens grufulle voldshistorie berøres ikke, og Teologi er en akademisk disiplin som foregir å gi svar på alle spørsmål om liv og død. I teologisk teori, systematisk teologi og troslære skal nettopp «alt gå opp»! Berget av teologisk litteratur viser at «ubesvarte spørsmål» ikke tåles.

 

----------------------     

 

Kirkene har tatt i bruk mange maktmidler for eksklusjon og sanksjoner, og lenge før islam eksisterte. Må vi hjelpe litt på hukommelsen? Et stort stridsspørsmål i oldkirken reiste seg om de frafalne som følge av kristen-forfølgelsene (de ble kalt «lapsi») kunne gjeninnlemmes i kirken. Da det donatistiske skisma i Nord-Afrika brøt ut ble skismatikerne straffet med tap av eiendom og landsforvisning. Biskop Donatus fra Khartago ble landsforvist omkring 340. Han er nok lite velsett i kirkelig-teologiske kretser, ettersom han blir avspist med to fattige linjer på Store norske leksikon. Religionsfaglig er det sørgelig tynt. Det er lite tillitvekkende og opplysende fra professoralt hold.

Fagansvarlig: Dag Øistein Endsjø, prof. i religionsvitenskap ved UiO.

https://snl.no/Donatus_-_biskop_i_Karthago 

 

Keiser Konstantin grep inn også i denne striden.  

«En del av donatistkirken vek ikke tilbake for voldelige midler i kampen mot katolikkene, og etter flere forgjeves meklingsforsøk grep keiser Konstantin inn med maktmidler til fordel for katolikkene, og flere donatister led martyrdøden.

Augustin forsvarte bruken av makt for å føre frafalne tilbake til kirken, noe som skulle få store følger i middelalderen. Til tross for dette fortsatte donatismen å eksistere inntil islam oppstod på 600-tallet».

 

https://snl.no/bann_-_ekskommunikasjon  

https://snl.no/apostasi  

https://no.wikipedia.org/wiki/Cyprianus  

http://denstoredanske.dk/Sprog%2C_religion_og_filosofi/Religion_og_mystik/Oldkirken/donatisme  

 

Dyrkelsen av lidelse, offer og martyrium

 

Verdensfornektelse, lengsel etter renhet og hellighet, antok bisarre former. Religiøs galskap? Sykelig fromhet? Litt mer oppmerksomhet enn Donatus får den hellige Ignatius, biskop fra Antiotika, som på sin side LENGTET (glødende!) etter martyriet. Han oppsøkte frivillig martyrdøden for å bevise «sin tros styrke», sies det.

Han regisserte altså sin egen død? Ja, gjorde ikke Jesus fra Nazareth det samme?

Det finnes opptegnelser fra en ung kvinne, Perpetua, som også frivillig led martyrdøden. Det fortelles at hun var en av de første som frivillig gikk i døden for den kristne tro. I Karthagos fengsel ble hun fratatt sitt barn, før hun ble henrettet år 203 evt. Det hjalp ikke at hennes far tryglet henne om å fornekte sin tro og dermed redde sitt liv. Ifølge Perpetua var det djevelens forførelseskunster som plantet disse ideer hos den fortvilte far. Hun gjorde sitt barn morløs, men et slikt frivillig offer var martyriet verdt. Troskap mot «Kristus Herren» var langt viktigere enn barneomsorg.

Vel, slike helgener har vi ingen bruk for. Man kan si at «Kunsten å dø» var ganske raffinert blant oldkirkens kristne (jfr. den katolske teolog, Eivor Oftestad og Klassekampens tittel 4. juli 2019). Mennesker i dag oppsøker «aktiv dødshjelp» for å slippe alvorlig eller livstruende sykdom og lidelse (også dyr blir avlivet for at de skal slippe å lide). Den katolske kirkes opphøyde biskoper, munker/nonner og helgenkårede martyrer derimot oppsøkte lidelsen for å etterligne/etterfølge «Jesu lidelse og død på korset». Et svært tvilsomt motiv, vil jeg nok si. I sine klosterceller pisket de seg selv, nektet seg mat og søvn. Noen levde fysisk innemurt. Fra å pine seg selv til å pine andre var ikke veien lang. For «Kristi kors» kunne man la seg drepe – og selv drepe. De første munker var eneboere. Senere munker ble blodtørstige krigere/korsfarere. 

Men hva gjør man ikke for løftet om evig salighet i Himmelriket? Korsfareren og jihadisten, Troens krigere, er lovet en privilegert inngang til Paradiset. Hva er lidelse i dette korte jordelivet mot evighetens lykke og overflod? Dess mer kamp, lidelse og større offer, dess mer begunstiget. Jesu disipler skulle belønnes med hver sin domtrone i Himmelstaten for sine forsakelser, trofasthet og lydighet mot Jesu troskrav.   

Hva den katolske dr. theol. Eivor Oftestad selv har ofret, vites ikke. Men her er Sankta (St.) Perpetua i forklaret, opphøyd skikkelse.

 

https://www.bing.com/images/search?q=perpetua+martyr&qpvt=perpetua+martyr&FORM=IGRE

http://www.katolsk.no/biografier/historisk/perpetua 

https://snl.no/Felicitas_og_Perpetua 

 

«Det er sannsynlig at kristne forfattere som så tilbake på disse hendelsene kan ha overdrevet intensiteten av forfølgelsen og antallet kristne som døde som martyrer. Om du dømmes til døden for å være kristen, da må du også være en ekte kristen. Om din religion er verdt å dø for, da må den være sann».

(Religionsoraklene, UiB)

 

Kirkemaktens politiske seier og moralske forfall   

 

Med keiser Konstantins («den Store») maktovertagelse i hele Romerriket i 313 ble kristendommen tillatt og i praksis favorisert. Konstantin gav kristne prester skattefrihet, anerkjente biskoper som sivilrettslige dommere og gjorde søndagen til offisiell romersk fridag. Kristendommen ble fra da av den seirende religion.

«Kristus» ble støpt i keiserens bilde. Han ble allherskeren: Kristus pantokrator. Med etterfølgeren, keiser Theodosius, ble kristendommen Romerrikets riksreligion OG eneste tillatte religion. De forfulgte ble det kommende årtusen selv forfølgere. De som hadde kjempet for toleranse, ble i sin tur intoleransens fanebærere. Hedenske templer ble ødelagt eller omgjort til kirker (denne vandalisme ties det om). All annen offerkult ble forbudt.

(Teologene kaller det gjerne «teologisk uro», slik man omskriver jødehatet til «teologisk uenighet»). 

 

«Valentinus' lære nådde stor utbredelse frem til 400-tallet, da den etterhvert ble systematisk forfulgt og utryddet av den ortodokse kirke».

https://no.wikipedia.org/wiki/Valentinus    

 

Alliansen mellom keiser og biskop/pave viser seg i utallige usmakelige illustrasjoner. Det kan være vanskelig å skille den ene fra den andre når de sidestilles med alle maktens attributter; rikdom og prakt, kors, sverd og krone, og ikke minst: den hellige lysglans over hodet.

Se artikkelen om den bysantiske keiser Justinian 1 (527−565) nedenfor. Det finnes få eller ingen beskrivelser av vanlige folks liv. Det er herskermakten og dens lojale presteskap som beundres. Prioritering av stoff og innfallsvinkel er avslørende.

https://snl.no/Bysants    

 

Erobring, imperiebygging, tvangsmisjon og maktbruk kjennetegner kirke-kristendommens videre historie. Mange, mange skolelever har lest om disse store, heroiske menn. Sverdet og korset, soldaten og munken/presten, herskermakten og paven/biskopen er sammenfiltret. Som keisere og konger bygget palasser og andre storslåtte monumenter, bygget kirken sine katedraler. Maktens symboler!

Så kan man i grell kontrast lese påskeberetningen om Jesu inntog i Jerusalem på en eselfole, eller den såkalte «tempelrenselsen». Begge er yndete fortellinger fra kirkens prekestoler, som brukes til å refse Makten (og alle andre), mens den selv er så dekadent og korrumpert av makt- og pengebegjær at den ikke forstår å rette pengefingeren mot seg selv.

Jesus var selvsagt ikke uten maktambisjoner, men han henla sitt kongedømme (imperium) til det hinsidige Himmelriket, hvor han skulle herske med uinnskrenket makt. Det var intet demokrati Jesus forkynte. Gud Herrens makt er ellers beskrevet i mange fryktinngytende vendinger i den kristne bibel (NT).

Alt religionsmangfold i Romerriket skulle utryddes med kristendommens seier. Klappjakten på «hedningene» innleder keiserkirkens/romerkirkens vanvittige forfølgelseshistorie. Jøder og kjettere skulle bli jaget gjennom århundrer. Det er ufattelige tidsperspektiver. Det handler ikke om sporadiske bølger som ebbet ut, men om vedvarende og systematisk (teologisk begrunnet) maktutøvelse, som bare økte i styrke og brutalitet gjennom middelalderen.

Torturen ble mer og mer raffinert, torturinstrumentene mer og mer bestialske. I torturkjellerne, langt inn i reformasjonstiden, ble det praktisert en SADISME som overgår fantasien (IS synes inspirert av denne). Mest mulig lidelse, mest mulig ydmykelse. Offentlige henrettelser (som også gapestokken) skulle virke som avskrekking og advarsel til publikum.  

Parallellen til IS tyranniet, Saudi-Arabia og Iran er slående, hva også flere historikere har påpekt. Religionskrig - hellig krig – er i begge religioner ført mot «de vantro», som også mot konkurrerende sekter (jfr. fiendehatet mellom protestanter/katolikker/ortodokse OG sunni/shia). IS nedkjempelse av yezidiene i vår tid har forbløffende likheter med romerkirkens brutale forfølgelse av katarene og albigenserne i middelalderen.

Massakrer og utslettelse av landsbyer fulgte i de rasende forfølgernes spor. Inkvisjonsjegerne jaktet på alle heretiske grupperinger. Man brente bøker (autodafe) og man brente mennesker. Kjetterske og farlige bøker ble satt på Indeks over forbudt litteratur. Listen ble ganske lang etter hvert (Hitlers Mein Kampf ble aldri satt på Indeks). Graden av tanketyranni er vanskelig å forestille seg.

 

Jeg siterer Store norske leksikon:

«Med fremveksten av organiserte kjettersekter, slik som katarene og waldenserne, ble behovet for nye virkemidler akutt ettersom katarene vant over store deler av befolkningen i Sør-Frankrike, og likeledes fikk beskyttelse av lokale fyrster. De første kjetterinkvisitorer ble utnevnt av paven i Languedoc i 1184. De var aktive på samme tid og i samme område som St. Dominikus preket. Dominikanerne skulle senere bli de vanligste kjetterinkvisitorene………

Den spanske inkvisisjonen og Den portugisiske inkvisisjonen ble begge avskaffet i første halvdel av 1800-tallet. De italienske inkvisisjonstribunalene forsvant i perioden frem til napoleonskrigene,  eller ble avskaffet av Napoleon. Den romerske inkvisisjonen har formelt aldri blitt avskaffet og lever videre under navnet Kongregasjonen for troslæren med vidt innskrenkede fullmakter».

 

Noen århundrer senere slo også lutheranerne hardt til mot interne kritikere, som gjendøperne/anabaptistene. Andre reformerte protestanter, som kalvinistene, skulle ikke tåles i Danmark-Norge (som heller ikke de katolske jesuittene). Det sekteriske hatet er knapt til å fatte.

Brobygging mellom kirkesamfunn, frimenigheter og sekter har mislyktes. De får ikke til dialogen. Noen kaller hverandre vranglærere. Kjetterstemplet blankpusses. DnK praktiserer en ny form for ekskludering. Nestekjærligheten rekker ikke utover sektgrensene.

Den ortodokse kirke vil være enerådende i Russland. Katolske og protestantisk-evangeliske kirker motarbeider hverandre i Sør-Amerika. De søker å vinne proselytter fra hverandres kirker. Økumeniske samtaler fra 1960-årene, fremst mellom katolikker og protestanter, har ikke brakt kirkefred eller kirkeenhet. Hvordan kan de det når de begge betrakter seg som Guds «sanne kirke» med den «rette lære»?

Guden har åpenbart mange «utvalgte folk», og det styrker ikke hans omdømme. Selve «Mesteren» var ekskluderende og utvelgende. Ja, også svært stygg i sine verbale utskjellinger og straffetrusler.

Verken skriftene, historien eller tradisjonen underbygger fredstanker eller dialogarbeid. Jeg mener Kirken fortjener betegnelsen «konfliktkirke». Den har vært og er i konstant kamp og konflikt med seg selv og omgivelsene. Historien har avkledd den. Avstanden mellom dagens svulstige retorikk OG historisk praksis er enorm. Spørsmålet hva kirke og kristendom mener med «grunnverdier» eller «kristne verdier» har vært stilt av mange kritikere opp gjennom årene.

 

Det kan være nyttig å hente fram tidligere debattredaktør Espen Utakers utfordring på Verdidebatt 2009, og noen av de svarene som fremkom.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/13001-kristne-verdier 

 

I 2012 publiserte MF-teolog Ingunn Breistein (daværende Instituttleder ved UiA) dette innlegget.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/335432-pa-sporet-av-den-tapte-tid 

 

I 2013 kom Janne Matlary, Arild Grande og Hanne Nabintu Herland med sine versjoner.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/356557-norges-kristne-verdigrunnlag  

http://www.verdidebatt.no/innlegg/372305-kampen-for-de-kristne-verdier 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/405773-reflekterer-dagens-kristne-miljoer-de-genuint-kristne-verdiene 

 

Knut Arild Hareide og Erna Solberg om kristne verdier i 2017-18.

https://www.vl.no/nyhet/hareide-og-solberg-feiret-kristen-k-sammen-1.1021160 

https://www.nrk.no/ytring/erna-solberg-florter-med-kristenkonservative-1.13432340

https://www.dagbladet.no/nyheter/unnlatelsessynd-a-kutte-skolegudstjenesten-i-jula/65284019 

https://kirken.no/nb-NO/reformasjon-2017/nyheter-om-reformasjonsmarkeringen/statsministeren-om-nade/ 

 

Knut Olav Åmås 2018 (i det kristelige magasinet Plot 2019 er han intervjuet av Alf van der Hagen).  

https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/Rxq5z8/Kristendommen-er-et-fundament-i-var-kultur--Knut-Olav-Amas 

 

------------------------

 

27.07.2019

G. Ullestad