Dogmer og verdier

 

«Den som vil være en god kristen, han må fornekte sin fornuft». 

(Martin Luther)

 

«Den største faren på jorden er et menneske med en rikt utstyrt fornuft».

(Martin Luther)

 

«Vi må finne oss i herskerens autoritet. Hvis han misbruker sin autoritet, må vi ikke hate eller søke hevn. Vi må adlyde, for dette er Guds ønske, siden herskeren er Guds representant. Uansett hvordan herskeren styrer, må vi finne oss i det med tålmodighet». 

(Martin Luther) 

 

«Den som ikke går med biskopen, er heller ikke i kirken».    

(Kirkefader Cyprian) 

 

«Om man ikke vil følge Paulus’ ord gjør man opprør mot Gud».

(Daniel Krussand, Verdidebatt 2017) 

 

«Og det er han som gav oss nogen til apostler, nogen til profeter, nogen til evangelister, nogen til hyrder og lærere for at de hellige kunde bli fullkommengjort til tjenestegjerning, til Kristi legemes oppbyggelse, inntil vi alle når frem til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns  modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde...men at vi, sannheten tro i kjærlighet, i alle måter skal vokse op til ham som er hovedet, Kristus...

Dette sier jeg da og vidner Herren at I ikke lenger skal vandre som hedninger vandrer i sitt sinns tomhet, formørket i sin tanke, fremmedgjort for Guds liv ved den vandkundighet som er i dem på grunn av deres hjertes forherdelse, de som følelsesløse har overgitt seg til skamløshet, så de driver all urenhet tillikemed havesyke.

Men I har ikke lært Kristus således å kjenne, om I ellers har hørt om ham og er blitt opplært i ham, således som sannhet er i Jesus, at I efter eders forrige ferd skal avlegge det gamle menneske, som forderves ved de dårende lyster, men fornyes i eders sinns ånd og ikle eder det nye menneske, som er skapt efter Gud i sannhetens rettferdighet og hellighet...Om I vredes, da synd ikke, la ikke solen gå ned over deres vrede, og gi ikke djevelen rum!..og gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg, han som I har fått til innsegl til forløsningens dag...».

(Eferserne 4. kap.) 

 

«Alt det Jesus har befalt oss»

(Nils Ingvar Nilsen, Verdidebatt 2017) 

 

«La din vilje skje på jorden som i himmelen...»

(Fader vår/Vår far)

 

«Man skal være sånn som Gud er. Man skal ligne Gud»

(Martin Jakobsen, doktorgradsstipendiat i filosofi ved UiA. Se nettsiden www.religioner.no)  

 

«Jesus kommer snart igjen!» 

(Kjell Bjarne Sandvik, Verdidebatt 2017) 

 

«...skal komme igjen for å dømme levende og døde»

(Den apostoliske bekjennelse, artikkel 2)

 

Det ropes høyt om  «kristne verdier» dette valgår, også fra politisk hold. Det kan ikke forundre når mange kristne politikere i dag sitter som partiledere. Enkle slagord gjentas og gjentas, slik vi kjenner det fra politisk propaganda i mer autoritære regimer.

Det er ikke humanisme, opplysning, menneskerettigheter, rettsstaten eller demokratiske prinsipper vi finner i kirkens «grunnlov» (les: «Skrift og Bekjennelse»). De kristne lutheranernes referanser er «åpenbaringen», bekjennelsen og autoritetsfigurene Jesus, Paulus og Martin Luther. Det kirken og de kristne kaller «verdier» må altså kunne utledes fra Den hellige skrift  (Herrens ord), fra profeter, apostler og kirkelærere. Som sitatene ovenfor viser er lydighet mot autoriteten en fundamental verdi (den fremste dyd) i kristendommen. Ulydighet er den største synd. 

(Det er derfor morsomt når Vårt Land lager en reportasje om hvordan en «guru» blir dyrket som gud i India og tilstøtende områder. Dette burde jo kristenfolket kjenne godt igjen, de som har dyrket «guruen» Jesus – predikant og profet - som gud i nær to tusen år).

En statsforfatning kan endres. Kirkens bekjennelsesskrifter er hogget i stein: urørlige og uforanderlige. Vi hører påfallende lite om hva kristentroen (Kristus-troen) har som faktisk innhold og grunnlag. Jeg har ikke registrert at de «kristne» verdier er knyttet opp mot Confessio Augustana og evangelisk-luthersk lære (grunnlovsfestet).

Er teologi og verdier to helt atskilte domener? 

Men vi har erfaring med at de kristne setter ordet «verdi» foran mange av sine aktiviteter, nettopp for å skille seg ut fra den gemene hop, som:  verdidebatt – verdiavis – verdiparti – verdibank...Et nytt kristent parti kaller seg Verdipartiet. Slike betegnelser er like eksklusive (elitistiske) og opphøyet som betegnelsene: kristenvelger - kristen kjærlighet -  kristen godhet – kristne verdier...På lignende måte med ordet «tro»:  troskroner/trosstøtte – trosmøter – trosminister...De angir alle at de kristne befinner seg i en annen og  (etter egen mening) høyerestående sfære (de er «gjenfødt», må vite). De har avlagt «det gamle mennesket» og ikledd seg «det nye mennesket».

Gjennom språket markeres avstanden. Deres virkelighetsbeskrivelser kolliderer da også svært ofte med alminnelig forståelse. Vårt Lands Verdidebatt gjenspeiler svært godt dette totale brudd på kommunikasjon. Når oldtidsprofeten og endetidspredikanten Jesus fra Nazareth, hans liv og lære, er eneste referansepunkt for de kristne – også når det gjelder verdier - blir dialog (gjensidig forståelse) nærmest umulig.

Som Vårt Lands prest understreker i andakten 6. sept. (med Paulus’ ord):  «Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus». Her er ingen utvikling, ingen dynamikk. Den kristne grunnvoll er fastfrossen og statisk.

De kristne har også en (sær)egen rettsoppfatning. De gleder seg til «Dommens dag», for da skal angivelig alle jordens krenkede («ofrene») få oppreisning og overgriperne få sin straff. Men det finnes ingen straffelov, for bare guden vet hva rettferdighet er. Om denne strider mot den menneskelig rettsfølelse har ingen betydning for de kristne. Alt er godt, sant og rett hvis guden vil det.  I mange teologiske kretser er dette blitt den moderne versjonen av  Dommen.

Den kristne domstanken handler ikke om rettferdighet, men om hvem guden finner verdig til FRELSE og EVIG SALIGHET. Alle som har vokst opp med kristendommen vet at denne religionen oppstiller et skarpt skille mellom de som er INNENFOR og de som er UTENFOR. Det nytter ikke hva moderne folkekirke-teologer (subjektivt) spekulerer og fabulerer for å holde kirkemedlemmene på plass. Vi vet hva som står skrevet i Den norske kirkes grunnlagsskrifter. Vi vet hvilke verdier Vårt Lands prester og pastorer forkynner hver eneste dag. 

KrF’s Hans Olav Syversen setter alt på hodet. Han glemmer tilfeldigvis å nevne betingelsene, nemlig at tros- og lydighetskravet (dåpen) er eneste inngang til det kristne elitistiske fellesskap: «de helliges samfunn».

«...Kristenhetens sentrale verdier om universell kjærlighet og likeverd for alle mennesker, som følger av at alle mennesker er skapt i Guds bilde».  

(Verdidebatt) 

 

«Guds tålmodighet har en grense», leser vi i Vårt Lands prest Jostein Ørums prekentekst for 11. søndag i treenighetstiden (Matt. 23, 37–39). Vi kjenner igjen den dulgte trussel mot jøder som avviste Jesu forkynnelse. Kirkens dom har rammet dem meget hardt. En religion som i århundrer drev folkeforfølgelse i stor skala for dette folks (rimelige) avvisning av Jesu guddommelighet, kan aldri inngi troverdighet i verdispørsmål.

Den norske kirke har i tillegg en av historiens verste antisemitter som teologisk autoritet i dag  (Martin Luther). I 500 år har denne antisemitten veiledet de troende i den evangelisk-lutherske kirke. 

 

«Brennpunktet for all Jesu kritikk er alltid de som har hørt, men lukket hjertet. De som har makt uten å bruke den for de maktesløse. De som hevder å leve rett...Folkets valg vil til slutt høste fortjente konsekvenser. Snart...Denne sammenkoblingen mellom vandringsmannen fra Galilea og Gud Fader, den eneste gud, var nesten umulig å å svelge for gudfryktige jøder, ukjente med treenighetslæren».

(Treenighetslæren var ukjent for Jesus selv og hans disipler. Den ble utformet av romerkirken flere århundrer etter Jesu død).

 

«Sinte Jesus» er tittelen på Aftenbladets ukentlige, helsides «Søndagstanker» lørdag 19. august (presten Tor Magne Nesvik, omtalt som «Prosjektleder Kirken i Stavanger mot 2020»). Merk  hvordan Jesu harde, sinte og dømmende ord søkes omtolket nedenfor. Som guddommelig og/eller ufeilbarlig etisk ideal kan han ikke kritiseres eller vurderes etter en alminnelig menneskelig målestokk. Det er «åpenbaringstroen» i et nøtteskall.

Men Jesu irrasjonelle aggressivitet er svært lite sympatisk. Å bruke en apokalyptiker og dualist fra oldtiden som moralsk veiviser i år 2017 viser hvor reaksjonær, statisk og tilbakeliggende kirke-kristendommen er. Også når det gjelder verdier. 

 

«Bildene av Jesus med løftet pengefinger og fordømmende språkbruk er lite fremtredende i dag. Også i søndagens tekst er de hardeste passasjene i Matteus 23 utelatt. Vi leser heller om milde Jesus enn om sinte Jesus...Jesus møter ikke maktens vrangvilje og manglende nestekjærlighet med et skuldertrekk eller en mild irrettesettelse, men med sorg og dypt sinne. Med en stemme så provoserende sterk at den ga ham dødsstraff, og gjør at vi fremdeles sperrer øynene opp to tusen år etter.

For kraften fra opprøret på tempelplassen finnes fortsatt. Den gir livsmot og styrke når urettferdigheten råder. I enkeltmenneskers liv og i storsamfunnet...Sinte Jesus står ikke i kontrast til milde Jesus. Tvert imot. For mildhet betyr ikke tafatthet. Jesus inviterer fortsatt til opprør, sinne og hevede stemmer for kjærlighetens, menneskeverdets, evangeliets skyld».

 

Nei, vi sperrer ikke opp øynene, slik artikkelforfatteren håper. Jesu harde, sinte og dømmende ord er maktens språk. Jesu mildhet var i første rekke rettet mot hans tilhengere. Hans omsorg var betinget av deres troslydighet.

Kirkens tøyelsesløse vrede gjennom århundrene rammet millioner uskyldige mennesker. Også i dag kommer sinne og aggressivitet fort til overflaten når kristenfolket møter motstand, om det er muslimer, sekularister eller ny-ateister som provoserer dem. I velkjent stil stiller Syversen «kristne verdier» opp mot en «lammende verdirelativisme». Her finnes ingen nyanser. Det er enten - eller! 

(jfr. også kommentator i Vårt Land:  Håvard Nyhus) 

 

Kristenfolket har moret seg over Muhammed-karikaturer det siste tiår, og nå:  «Mormons bok» på teaterscenen. Men vi vet alle at en lignende harselas over «Kristendommens bok» («Jesu bok»:  evangelieskriftene og  Det nye testamente) og kristen misjon ikke vil bli tolerert på noen teaterscene.

Den selvhøytidelige Bjørn Eidsvåg/Svein Tindberg, biskop Erling Pettersen m.fl. og Minervas redaktør vil nok sørge for å blokkere alle tilløp til raljering og satire over den kristne Jesus-dyrkelsen. De kristne liker bare religionssatire som ikke rammer deres forgudete Jesus.

Men etter Muhammed-karikaturene og  «Mormons bok» er det vel Jesus fra Nazareth som nå står for tur?   

http://www.e-pages.dk/vaartland/9

 

"Forvalteransvar"?       

 

«Kraften fra opprøret på tempelplassen» gir ingen mening. Jesu kirke på jorden, hans presteskap, har gjennom alle århundrer demonstrert sin herskermakt (i allianse med keiser, konge og fyrste). Den har  forsvart sine sosiale privilegier og «samlet seg skatter på jorden». Uhorvelige skatter! Pengebegjær, materiell grådighet og utsuging/utpining av småfolket kjennetegner både den katolske og protestantiske kirkehistorie, også i dag. Paveinstitusjonen og bispeautoriteten er full av maktens symboler.

"Nøysomhetens ideal"  har den kristne kirken selv torpedert, både i teologisk teori og i praksis. Lukas’ kynisk-kapitalistiske godseier (modell for den kristne «Gud» og Herre) i kapittel 12, 41-48, er sannelig ikke mye til forbilde. Teksten 13. søndag i treenighetstiden (Matt. 25, 14-30) er helt grusom. Les gjerne hele kapitlet.

Guden er en hard herre. Han har vært modell for kirkens geistlighet i årtusener. Det er svært tvilsomme verdier vi møter i disse og andre av Jesu lignelser. 

 

«Herre, jeg visste at du er en hard mann, som høster hvor du ikke har sådd, og sanker hvor du ikke har strødd ut. Derfor ble jeg redd og gikk og gjemte talenten din i jorden. Se, her har har du ditt. Men Herren svarte ham: Du dårlige og late tjener! Du visste at jeg høster hvor jeg ikke har sådd, og sanker hvor jeg ikke har strødd ut.

Da burde du ha overlatt pengene mine til dem som driver med utlån, så jeg kunne fått dem igjen med renter når jeg kom tilbake...For den som har skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. Og kast den unyttige tjeneren ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner».   

 

Kanskje for å ta brodden av brutaliteten i denne stygge lignelsen, fortalt av den milde Jesus, griper Vårt Lands trosopplærer i Tekstverkstedet fredag 1. september til eventyrsjangeren;  de tre «tjenerne» i søndagens tekst minner henne om en slags Per, Pål og Espen Askeladd. I flere prekenutlegninger søkes denne fryktelige lignelsen omtolket til «forvalteransvar». Teksten skal minne oss om «ansvarlighet», skriver Vårt Lands prekenholder. Hun avslutter med disse ord:

«Alle de tre tjenerne fikk enorme summer å forvalte, men talentene skulle ikke betraktes som deres personlige eiendom. Herren eide, de forvaltet. Av alle tre krevdes det en bevissthet og handlingsevne. Av den som er gitt mye, kreves det mye».

 

Også kapitalist og aksjespekulant Helge Simonnes, mangeårig sjefredaktør i Vårt Land, sliter med troverdigheten i sin spalte i Dagsavisen/Rogalands Avis:  Børs & katedral.

"Hvor kristen er Jonas",  spør Simonnes 28. august? Men hvor kristen er Simonnes selv? Det lurer vi på. Er han mer kristen enn mangemillionær og kapitalist Jonas Gahr Støre? Akkurat som godseieren i Jesu lignelse («Herren») vil nok også Simonnes og Støre ha avkastning (profitt) på sine investeringer i aksjemarkedet.

 

Også Den katolske kirke har stor sans for materielle verdier. «Kirkens hemmeligheter» heter en interessant artikkel i Ill. Vit. (Ekstra, 2017): 

«Snikmord, tortur, korrupsjon og viktige dokumenter som ble holdt hemmelig. Den katolske kirken har i tidens løp brukt alle midler for å styrke kirkens sak. Kirken er verdens eldste, største og mest velstående organisasjon, og pavens makt har i perioder overgått både kongenes og keisernes».

 

Jeg siterer samme tidsskrift 2016:

«KIRKEN BESTEMTE ALT.  313-1378.  Overalt i middelalderens Europa strakte imponerende katedraler seg opp mot himmelen og minnet de troende om Guds storhet mens rikdommene strømmet ned i biskopenes skattkister. I århundrene etter Romerrikets fall hadde den katolske kirke kirken gjort en kometaktig karriere, og det som en gang hadde vært en obskur og forfulgt sekt, ble i hendene på middelalderens velorganiserte kirkefolk til en europeisk supermakt. Ikke noe kunne tilsynelatende rokke ved den mektige kirken. I hvertfall før pesten rammet.....

Europeernes syndsbevissthet og angst for helvete gjorde middelalderens katolske kirke til en økonomisk og politisk tungvekter. I sin storhetstid på 1200  og 1300-tallet eide kirken nesten halvparten av dyrket mark i Europa og hadde en inntekt på høyde med tidens andre stormakt, Det bysantiske riket. Selv konger måtte bøye seg for paven i Roma..... 

I 1215 erklærte pave Innocens 3. at alle rettroende kristne måtte bekjenne sine innerste tanker til kirken...Kirken ville vite om de mest intime detaljer i europeernes liv...Jo mer anger, jo bedre for kirken, som trengte folks frykt og anger for å holde fast på sin enorme makt». 

Om det moralske forfallet blant prester i Canterbury by, skrev erkebiskopen dette i 1378:

«...De er så sinnsyke av begjær, så depraverte at det er umulig å holde dem tilbake; mange fyller magen til den nesten sprekker, og etterpå fråtser de på alle mulige måter i kjødelig nytelse helt til de trekkes ned av helvetes malstrøm – det er en avskyelig skandale og det verst tenkelige eksemplet for menigheten».

 

------------------------  

 

Var det «frigjøreren Jesus»  - den sinte og milde Jesus - som inspirerte kristne europeere til imperialisme/kolonisering, slaveri og senere:  leilendinge-vesenet? Vel, man bør merke seg at mange av Jesu lignelser bruker datidens trelleinstitusjon som modell for gudsforholdet og gudsriket. Her er ikke mye barmhjertighet, likhet eller solidaritet.  Det hjelper ikke hvilke fantasifulle «eksegetiske» strategier og fortolkninger presteskap og kirkens teologer benytter i sine skriftlesninger, i andakter og prekener (såkalt «kristologisk hermeneutikk»).   

At Jesu «provoserende» stemme ga ham dødsstraff, må forstås ut fra datidens jødiske rettsoppfatning. Han ble funnet skyldig. Han hadde lite å si til sitt forsvar.  Det var intet justismord som fant sted. Blasfemi (gudsbespottelse) var en alvorlig forbrytelse. Det var det også for protestantiske kristne i Danmark-Norge 1500 år senere.

Man kan undre seg over hvorfor blasfemi-paragrafen ikke ble opphevet i vårt statskirkeland før 2015. KrF stemte mot opphevelse av blasfemiparagrafen da den kom til behandling i Stortinget 2009. Redaktør Finn Jarle Sæle i den kristne avisen Norge IDAG uttalte at fjerningen av paragrafen «er et kulturelt selvmord». Det betyr i følge Sæle at vi ikke har noen «verdibasis», hvilket vel må bety at den kristne gudens rettsvern står over alminnelig, demokratisk ytringsfrihet?

Guden og hans enbårne Sønns ære trenger særlig beskyttelse (eller forsvar i form av apologetikk?).

Redaktør i Dagen, Vebjørn Selbekk, ble hyllet fordi han forsvarte trykking av Muhammed-karikaturer. Tilsvarende karikaturer av oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth var åpenbart utenkelig. Det ville trolig være et angrep på «Gud selv», altså blasfemi. Muhammed ble bl.a. karikert med en bombe/rakett i turbanen. Hvorfor ikke karikere Jesus tilsvarende -  med helvetesbomben (atombomben)? Eller med flammende sverd? Et flammende kors, kanskje?  

Jeg gjentar:  den spanske lege og humanist Miguel Servet ble brent på bålet i reformatoren Calvins land fordi han dristet seg til å reise tvil om treenighetslæren. En dansk professor i reformasjonstidens Danmark-Norge ble truet med landsforvisning (innen 48 timer) da han offentlig uttalte at også  ikke-kristne  mennesker kunne oppleve lykksalighet i denne verden. Det var for grovt!

(Igjen: det er morsomt når en av Vårt Lands kommentatorer skriver artikkelen   Brent ords taktikk:  «Det skrevne ord har alltid vært farlig for de som vil kontrollere andre». Men journalist Une Bratberg er bare opptatt av islamistenes vandalisme. Hun nevner ikke den kristne kirkes bokbål og vandalisme, men henviser gjerne til Hitlers bokbrenning, biblioteket i Alexandria, Maos Kina (og nå: Syria, Libya og Egypt). Bevisst eller ubevisst, avisens kommentator bekrefter til fulle kristenhetens fortrengning og «glemsel»).

 

Kirkemakten fikk opprørerne henrettet. Troslydighet og opprør er da også uforenlig. Guden jaget det første menneskeparet ut av paradisets hage da de trosset hans bud og vilje (som kyskhetsloven). Han straffet deres etterkommere med evig forbannelse. Jesus tolererte ikke opprør mot sin autoritet. Ikke engang teologisk uenighet innenfor kretsen kunne han tåle.

Opprøreren skulle man slå ned som «en gal hund», i følge Luther.

Derfor måtte og må lydigheten og autoritetsfrykten innprentes i barnesinnet så tidlig som mulig. Derfor starter kirken sin trospplæring ved barnets fødsel. Derfor arrangerer kirken egne gudstjenester for 6-åringene. Derfor starter de nå også egne "kulturskoler" for barn og ungdom. Undervisning, kultur og medier er de arenaer og plattformer kristenfolket benytter for å spre sin kristne ideologi. 

Tvangsinndøpte spebarn utgjør majoriteten av kirkens (passive) medlemsmasse. Det gjelder å holde dem på plass, ikke minst for at de lojalt kan bidra til kirkens fremtidige underhold. De kan godt være passive, indifferente og ikke-troende (gudløse), bare de ikke melder seg ut av kirken. 

Jeg gjør oppmerksom på Trosopplæringskonferansen 17. okt. 2017, som for tiden annonseres bl.a. i Vårt Land/Verdidebatt.  Åste Dokkas deltakelse er interessant. Hun bærer mange hatter i kirke-Norge:  dr.theol. (som Phd-stipendiat i systematisk teologi hadde hun TF-professor Jone Salomonsen som veileder), skribent i tidsskriftet Minerva, rådgiver for bispemøtet, nåværende kommentator i avisen Vårt Land OG redaktør i Vårt Lands Forlag. Sannelig har hun ikke også arbeidet i Kirke- og kulturdepartementet!   

 

http://www.tf.uio.no/personer/vit/aasted/index.html 

http://www.prest.no/ny-doktorgrad-kjonn-i-himmelen/ 

http://trosopplaringskonferansen.no/ 

 

Ut fra programmet til Trosopplæringskonferansen ser det ut til at «synden» søkes  rehabilitert  ved teologiske nytolkninger og nyord. Da blir det til SUNN SKYLD, kanskje? Kirkelige teologer (som også «religionspsykologene» ved Modum Bad, som tilfeldigvis er tilknyttet Menighetsfakultetet) mener seg å ha en særlig kompetanse på området skyld og skam.

Jeg tviler sterkt på at folk flest følger de kirkelig-teologiske  tankerekker i disse spørsmål. Med nådesbegrepet som utgangspunkt i dette Luther-året, kan vi bare gremmes over menneskesynet. De kristne kan rope så ofte og høyt de vil om «nåden», som i virkeligheten ikke betyr annet enn at vi mennesker betraktes som fordømte, forbannete syndere (eller forbrytere).

Vi vet godt hvilken straff den (grunnlovsfestede) evangelisk-luthersk lære dømmer oss til. Vi vet godt hvordan den kristne (lutherske) guden og Den norske kirkes «nåde» har slavebundet en stor del av menneskeheten de foregående århundrer, bl.a. gjennom misjon og kolonisering.  

Martin Luthers skrifter «Om den trellbundne viljen» (1525) og  «Om den kristne frihet» (1520) forteller mye om hva den sære  "kristne frihet"  betyr.

« - Nåde er temaet for refomarsjonsmarkeringen i Norge. For mange er nåde et begrep som kan være vanskelig å begripe. Vi vil prøve å skape et innhold i konferansen der vi kan utforske hvilken betydning Guds nåde har for oss i dag...Vi trenger nådige fellesskap  som gir gode livsvilkår for barn og unge...Det gjelder for eksempel bibelformidling, sang og musikk, myndiggjøring og at Guds nåde setter fri...».   

Myndiggjøring???  

« - Nåde – frihet til å leve, er en samtale om skam, skyld og makt, og vi ser på tema med et nytt blikk. Denne samtalen vil utforske tema nåde på et mer teoretisk plan, og den går inn i noen av de temaene som vi som kirke er opptatt av. Skam-begrepet er aktualisert gjennom NRK-suksessen, og vi vil finne ut om det går an å snakke om skyld uten å skape skam".  

 

Lutherske doktriner  

 

Frivillig innsats og gaver er ikke nok til å finansiere kirkemaktens enorme organisasjon og byråkrati. Selv med (ufortjent) raus statsstøtte nedlegges kirker i stort antall (også på kontinentet). Det kan tyde på at den kristne religion og kirke har et alvorlig troverdighetsproblem. Den befinner seg i dyp krise, åndelig og etisk:  VERDIKRISE.

Den norske kirke fremstår som «en stat i staten» og forlanger milliarder i statsstøtte for å opprettholde sin kunstige kirkestat:  med eget parlament (kirkemøte) og egen regjering (kirkerådet). Nåværende regjeringssjef i Den norske kirke er en kvinne: Kristin Gunnleiksrud Raaum.  (Hun har en lidenskap for dyre sko med stilletthæler, i følge et intervju i Dagsavisen).  

I vår humane, siviliserte rettsstat vil ingen (kristne) svovelpredikanter, dommedagsprofeter eller messiaspretendenter bli henrettet. Tortur og dødsstraff er heldigvis avskaffet i vårt land - og slett ikke ved kirkens hjelp.

Men det er fortsatt straffbart å fremsette diskriminerende og hatefulle ytringer mot medborgere (også voldstrusler, som Augustana fremmer i art. 17).  

Lutheranerne glemmer ofte sin egen doktrine:  at ingen blir frelst/frikjent ved gode gjerninger, bare ved «tro» (læren om rettferdiggjørelsen). Logisk følger at ingen heller kan dømmes for onde gjerninger (heller ikke kirkens overgripere?), men vil bli straffet for  trosulydighet alene.

Synden handler altså ikke om onde gjerninger eller forbrytelser som rammes av straffeloven, men om trosulydighet! Dette kan ikke gjentas ofte nok. Synden er et eksklusivt kirkelig-teologisk begrep, uløselig forbundet med og «uutryddelig» innenfor det kristne verdensbilde, historieoppfatning og  (pessimistiske) menneskesyn. Det handler ikke om "universelle verdier", men om kristendommens mytologiske, sekteriske frelseslære og frelseshistorie. Vi har ikke misforstått noe som helst. Dette er utlagt i utallige skrifter og lærebøker, ment både for almenheten, prestekandidater og lærerskolestudenter.

I aktuell forkynnelse (også i Vårt Lands daglige andakter og ukentlige prekentekster), i NRK-kirke, på utallige kristne nettsider og kristen-blogger samt i fakultets-teologenes mange bokutgivelser om «troslære» og «dogmatikk» er synden alltid knyttet til menneskesyn, verdensbilde og historiesyn. Synden bestemmer menneskets verdi:  dom og utsortering til enten frelse eller fortapelse/helvetesstraff. Uten syndefallet, ingen frelsesaksjon. Uten syndefallet, ingen inkarnasjon. Men verken inkarnasjonen eller frelsesaksjonen for 2000 år siden har visstnok utryddet synden og den onde Satan (også en mannsskikkelse).

Som det står skrevet i den kristne bibel («Herrens ord»), 1. Peters brev 5 : 8:

«Vær edrue, våk! Eders motstander djevelen går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke».

Det er bare de kristne som trenger «å bli bevisst på synden». Vi andre har ikke dette behovet. At de kristne opplever seg som syndere overfor guden sin og derfor trenger renselse, nåde og tilgivelse av guden, angår oss ikke.

Det er i grunnen ganske enkelt. Kriminelle handlinger blir håndtert forsvarlig av rettsvesenet. Urett og uoppgjorte mellom-menneskelige konflikter blir håndtert der de oppstår: mellom mennesker. Om man fra kirkelig hold snakker mye eller lite om synden har ingen betydning. Om man nå vil ha oss til å tro at guden slett ikke mente å nedvurdere mennesket, men bare viser en «realistisk» oppfatning av menneskets sanne natur, tror vi ikke på dem et øyeblikk.

Det er bare å lese seg opp på de hellige, uangripelige kirkelærere, som Augustin og Martin Luther, to av kirkens mange (mannlige) idoler. Man trenger ikke dukke så dypt ned i kirkehistorien for å forstå hvordan den maskuline makt og autoritet har skapt og utformet kristendommens pessimistiske menneskesyn og historieoppfatning. Og ikke minst påført en stor del av menneskeheten et skyldkompleks uten reell eller rimelig grunn.

«Se i nåde til meg arme syndige menneske». Dette var et fast innslag i høymessens liturgi (syndsbekjennelsen) inntil ganske nylig. Med et slikt destruktivt selvbilde innprentet i tidlige barneår kunne kirken avverge potensielle opprørere. Eller, som det nylig er sagt i en andakt:  den kristne står fremfor Gud som en tigger... Oppbyggelig?

Dess større «Gud» er, dess mindre blir mennesket. Når dette budskap hamres inn i barnesinnet gjennom generasjoner, er det ikke vanskelig å forstå den psykologiske effekten. 

«Et strengt gudsbilde kan også få mennesker til å føle seg som små null», skriver Aftenbladets sokneprest ganske riktig i sin søndagspreken lørdag 2. september:  redsel lammer.  Det var vel nettopp hensikten, eller hva? 

Den moderne teologiske strategi er derfor å mane frem (hamre inn) et mildt gudsbilde, igjen ved enkle, gjentagende slagord. Men kirken "glemmer" at den kristne guden og hans kirke på jorden har en reddsom historie. Der hvor helvetesforkynnelsen plantet frykten i menneskers sinn, fremmer floskelen "Gud elsker alle" bare likegyldighet. Kirken forstår kanskje ikke dette:  når frykten er drevet ut, finnes ingenting igjen.

De fleste søker fysisk og konkret menneskelig kjærlighet (om aldri så ufullkommen), IKKE den kristne gudens abstrakte kjærlighet, som bare finnes i teologiske teorier og postulater.

Såkalt "hellige skrifter" fra oldtidens patriarkalske samfunn vet intet om oss! 

Kjærlighet er ikke språk eller skrift, men erfaringer:  følelser, opplevelse og handling. I sunne, likeverdige relasjoner har "nåde" ingen plass. Hvem elsker sitt barn eller sin livsledsager av "nåde"?  Det er et forskrekkelig ord, som betegner en nedvurdering av det elskede individ. 

(Ingen "elsker" alle mennesker)

 

--------------------   

 

Det moderne menneskets selvbevissthet og autonomi skaper store og uoverkommelige problemer for de kirkelige teologenes gudsbilde – og gudsrelasjonen. De føler seg tvunget til å justere gudens egenskaper etter nyere antropologiske innsikter. Det moderne mennesket har tatt tilbake den styrke som tidligere ble overført på guden, og derved svekkes gudens maskuline storhet og allmakt.

Han er allerede blitt svak, avmektig og fjern.

Med kvinnenes «omsorgskirke» søkes guden fremstilt som en kjærlig oppdrager. Med andre ord: den moderniserte guden er blitt et speilbilde av humane oppdragelsesprinsipper. Uten sine autoritære, patriarkalske maktattributter fra den mytologiske oldtid og middelalder vil den kristne mannsguden med stor sannsynlighet ganske snart oppløse seg og forsvinne. Han kan ikke (som heller ikke kirken) overleve i et anti-autoritært, humant og demokratisk samfunn. Hva blir igjen, mon tro? 

Den  straffende  gud skulle man frykte. Martin Luthers skrifter, som også reformasjonens straffelover, viser at folkene hadde god grunn til å frykte gudens maktkirke  på jorden. Feministenes omsorgsgud er bare likegyldig.

Men hva skal teologene gjøre med domsguden;  den dømmende guden de fortsatt tviholder på? Jesus/Kristus skal jo «komme igjen for å dømme levende og døde»?  Hvordan får presteskapet den kjærlige (inkluderende) Faderguden til å harmonere med Dommeren (Herren, Faderen eller Sønnen), som på den ytterste dag skal skille ut og sortere sine «barn» eller skapninger i verdige og uverdige?

Hvordan kan presteskapet på en og samme tid snakke om betingelsesløs, grenseløs kjærlighet OG om «livets to utganger»? Eller, for å bruke kirkens yndete bilde:  slik den gode hyrde skiller fårene fra geitene? 

 

"Det aller viktigste?"   

 

Begrepet «synd» har ingen virkelighet, ingen relevans for det moderne menneskets selvforståelse, bevisstgjøring og utvikling. Vi har ingen gudsrelasjon - og derfor ingen syndsbevissthet!  De sære (kristelige) forestillinger om brudd og forsoning/gjenopprettelse i gudsforholdet gir ingen mening overhodet. De kirkelige kjernebegreper SYND – NÅDE – FRELSE  vekker ingen gjenklang, ingen sympati. Det moderne mennesket har intet behov for gudens eller presteskapets  «nådetilsagn». 

Kristenmennesket stirrer seg blind på sine svakheter, mangler og «tilkortkommenhet».  Skyld, skam og lidelse er blant kirkens favorittema. Det menneskelige jag etter kunnskap, lykke, velferd og fremgang blir i kristelig tenkning og terminologi definert som HOVMOD (en av dødssyndene). Å være lykkelig uten «Gud» er naturstridig for de kristne. En (uomvendt) synder kan umulig være lykkelig! Den syndige, fordervede menneskehet skal og må lide. Det er forbannelsens lov og syndens konsekvens.  

Bare hvis skyld og lidelse «sublimeres», dvs. omtolkes til  frelseskriterium  og  etterfølgelse av Kristi  lidelse,  kan kristenmennesket oppnå hellighet og  rettferdiggjørelse. Derfor dyrker kirken martyrer og helgener, offer og selvforsakelse. Dess mer lidelse, dess mer helliggjørelse. Jeg for min del tror ikke det moderne mennesket kjenner noen tiltrekning til eller fascinasjon for kirkens opphøyelse av lidelse og  «lidelsens nødvendighet».  

Vi lever ikke for å lide, men for å minimalisere menneskelig lidelse. Det er også hva den menneskelige historie har lært oss, ikke minst de siste par århundrer.   

http://www.luthersk-kirke.no/kristi-lidelse-var-redning/ 

 

De kristne skriver gjerne kritisk om vår tids jag etter vellykkethet. Men hvorfor jager de selv etter rettferdiggjørelse, fullkommenhet, helliggjørelse og skyldfrihet/syndfrihet?  

Det er grotesk at en autoritær religion som kristendommen har tillagt seg selv rett og myndighet til å definere menneskets natur, eksistensielle situasjon og dets evige skjebne: i liv og død, på jorden og i himmelen. Hvilket HOVMOT! Om det er paven, biskopen, teologen  eller «Gud» som sitter på himmeltronen og utsteder sine dekreter, er ikke lett å avgjøre.  

Det er påfallende hvor opptatt visse religiøse maktinstanser er av privatsfæren. Livsførsel, klesdrakt, seksuell orientering og familiepolitikk har vist seg langt viktigere enn å fremme fred, frihet og mellomfolkelig forståelse. Viktige utenriksspørsmål, som Vestens fiendebilder, økende militarisme og Norges tvilsomme (militære) engasjement i en rekke borgerkriger på andre kontinenter, er et ikke-tema i den norske valgkamp.    

De «kristne verdier» kjenner vi godt igjen, ikke minst fra 1400-tallet. Oppdagelsesreiser, misjonsimperialisme, kolonisering og de to verdenskrigene handlet nettopp om å «beherske hele verden». Kirke-kristendommen har nok ikke en mindre ambisjon i dag. Den opptrer bare mer kamuflert. Med stadig mer sofistikerte våpen, som ubemannede «monsterdroner» eller «fjernstyrt krigføring», skal det kristne Vesten lære muslimene demokrati, likestilling og menneskerettigheter. Jeg for min del tror ikke noe folk lærer demokrati ved hjelp av bomber og våpenmakt. Den kristne bibel (Det nye testamente) gir nok heller ingen oppskrift i demokrati eller fredelig samfunnsbygging.  

 

https://www.bibel.no/Bibelgaven/Stott-bibelarbeidet/Bibelarbeid__i__hele__verden/Syria   

 

USA er det land i den vestlige verden med høyest andel kristne. Nettopp denne sterkt kulturkristne nasjon har utviklet atombomben, praktiserer dødsstraff (som det eneste vestlige land) og har vært og er engasjert i en lang rekke kriger/borgerkriger utenfor egne grenser. 

De rare forestillinger om eksklusive «kristne» verdier begrenser, avleder og forsøpler den politiske debatt i vårt offentlige rom. Kirkehistorien har klart nok vist hvilke  antihumane  verdier de kristne kirker har navigert etter det siste årtusen.  Og så våger de å snakke om verdier! Jeg håper inderlig vi slipper en gjentakelse av den pinlige og mislykkede «Verdikommisjonen» 1998, oppretttet av Bondeviks regjering. Ethvert forsøk på å skape «kristne» fellesskapsverdier må nødvendigvis havarere.

Vi må heller spørre hvordan samfunnsutviklingen i vårt land har degenerert til dette lave nivå - om det ikke skyldes at kristenfolket (igjen) har inntatt både den politiske arena OG mediespaltene? Da finner vi de merkeligste, spekulative   analyser av historie og samfunn. I dette oppstemte Luther-år er de utroligste innfallsvikler presentert i den kristelige presse. 

Pave Frans og Den norske kirkes biskoper strever med samme problem, nemlig den besværlige omstillingen til en (menneskesentrert) demokratisk, egalitær tidsalder når det gjelder global rettferdighet: kjønn, klasse, etnisitet og religion. Mannsstaten (Vatikanet) som pave Frans regjerer er i seg selv en negasjon av mangfoldet. Men det ser ikke ut til at verken Vårt Lands redaktører/kommentatorer eller Verdidebatts katolske skribenter lar seg forstyrre av Vatikanstatens skrikende selvmotsigelser. Den teokratiske mannsstaten  er av en merkelig grunn beskyttet mot (religions)kritikk.

Den kristne kirke har demonstrert og nedfelt i sine hellige skrifter at den aldri kan eller vil tolerere andre guder enn sin egen maskuline  «treenighetsgud»:  Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. «Kristus pantokrator»!  Misjonsgeneral og biskop emeritus Tor Berger Jørgensen har gjentatt troskravet:  hvert kne skal bøye seg for Herren Jesus Kristus. Jørgensens luthersk-protestantiske «elever» følger villig opp den overspente Jesus-dyrkelsen (og Kristus-troen). 

Ethvert forsøk på å slukke  brannene i Kirkens hus synes fåfengt. Kirkelige biskoper og teologer har gått for langt. De bærer selvsagt hovedansvaret for den villfarenhet og «stormflod» vi ser utløst i så mange innlegg på Internett. Også på Verdidebatt. Igjen: det er ustyrtelig morsomt når moderne apologeter, kirkeledere (biskoper) og troslærere (teologer)  irrettesettes av sine indoktrinerte  «konfirmanter» og «elever». Hva kan de svare når «saueflokken» ikke lystrer dem?  

 

Vi er ikke ferdig  med  «synden».  Jeg siterer Wikipedia:

«I Bibelen finner man tre uttrykksformer for synd:  1:  "Å leve i synd."  Dette betyr at man lever et liv som ikke samsvarer med Guds vilje, men derimot følger synden og forener seg med den.  

2:  "Å gjøre synd."  Det vil si at man bevisst gjør imot Guds vilje. Denne gangen har det ikke noe med livet vi lever å gjøre, men det er snakk om en bestemt handling/tanke. Forskjellen på 1 og 2 er da som nevnt i avsnittet ovenfor.  

3:  "Å falle i synd»... Det skilles mellom personlige synder og arvesynd. Arvesynden vil si menneskets første brudd med Gud. Det er forskjellige oppfatninger av konsekvensene av arvesynden.

I katolsk lære hevder man at arvesynden medførte at forholdet til Gud ble skadet og forvrengt, men ikke ødelagt, slik at mennesket fikk en dragning mot synd, men ikke en syndig natur. I protestantisk lære, og spesielt klart uttrykt i lutherdommen, anser man at forholdet til Gud ble ødelagt, slik at menneskets natur ble syndig. Derimot anses arvesynden å være brutt ved troen på Guds nådegave til menneskene ved Jesus – også kalt "den siste Adam."

Det er også andre forskjeller mellom de ulike kirkesamfunn, som i større grad kan være teologisk betinget».

 

«Hvordan skal vi snakke om det aller viktigste?», spør TF-teologen  Merete Thomassen  i Vårt Land. Handler det aller viktigste om «kristne verdier»?

Som «det aller viktigste» nevnes Gud, frelsen, synden, nåden og dommen... Det vil jeg si er et godt eksempel på at kirken og dens teologer ikke kommuniserer med sin samtid. Majoriteten av kirkens (tvangsinndøpte) medlemmer vil høyst sannsynlig avvise at nevnte kirkelig-teologiske begreper og læresetninger handler om  «det aller viktigste". Vi har nok helt andre prioriteringer. 

Det hjelper ikke hvor mye kirken «mobiliserer til skolestart» (spesialtilpassede gudstjenester til landets seksåringer, Vårt Land 21. august), eller hyller «resakralisering av politikken» (Vebjørn Selbakk, Dagen 19. august). Det er store ord og lite innhold. Det er floskler og slagord uten innhold. Det er like bedrøvelig å se ryggesløse politikere stille opp til såkalt «verdidebatt» i  IMI-kirken som i Sarons dal. Om disse bevisstløse halv-kristne (kulturkristne?) politikere ikke er «menneskefiskere», er de i høy grad «stemmefiskere».

Kirkelige teologer og apologeter mobiliserer voldsomt mot såkalt verdinøytralitet, sekularisme, sorteringssamfunnet og transhumanismens «supermennesker». Da konstruerer man en passende  teologi om middelmådighet, slik spaltist og førsteamanuensis ved TF,  Merete Thomassen,  gjør i Vårt Land og på Verdidebatt. Merkelig nok blir ikke Jesus nevnt i denne sammenheng.

Jesus fra Nazareth hadde ingen sans for verken middelmådighet eller lunkenhet, men forkynte  dualismens  evangelium:  enten varm eller kald, enten god eller ond. Det er ingen middelvei, ingen nyanser i Jesu knivskarpe dualisme. Det er kanskje derfor Thomassen ikke siterer noen Jesus-ord?

Om "Guds enbårne Sønn" selv var middelmådig eller forkynte middelmådighet som ideal for sine utvalgte disipler, vil vi gjerne ha skriftreferanser.  

Jesu menneskesyn er klart nok uttrykt i de autoriserte evangelieskrifter OG i kirkens bekjennelse. Er Han ikke identisk med treenighetsguden:  Faderen/Herren, Sønnen og Den hellige ånd? Står Han ikke over og utenfor sin samtid? Har ikke Thomassen direkte adgang til «Kristi» ånd og vilje?

Nei, hun siterer ikke Jesus eller Kristus («Gud selv»?), men andre teologer, som Eivor Oftestad, Inger Marie Lid, Svein Aage Christoffersen og Erik Lunde. Er teologene vår tids "guruer", eller «guder»? Nå har vi jo hørt og lest ved mange anledninger hva Jesus ville sagt og gjort i aktuelle samfunnsetiske spørsmål. Han er brakt inn i samfunnsdebatten dette år - utrolig nok!  

«Skreddersydde jesuser», er en passende tittel på presten Jostein Ørums andakt i Vårt Land 6. september. Jeg spør:  er det ingen kommunikasjon internt mellom Vårt Lands kommentatorer, spaltister og prekenforkynnere? Har de kanskje  hver sin skreddersydde Jesus, tilpasset den enkeltes personlige behov og/eller ideologisk-politiske agenda?

Vet ikke Merete Thomassen hva Jesus ville sagt om «transhumanisme» år 2017? Oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth var kanskje ikke så godt oppdatert på de etiske problemstillinger vi i vår tid strever med, eller hva? Det kan vi ikke bebreide ham for. Selvsagt kunne han ikke, med sin begrensede horisont, forutse den historiske utvikling som har funnet sted etter hans død for to tusen år siden.

Matteus 12:  «La enten treet være godt og dets frukt god, eller la treet være dårlig og dets frukt dårlig. Ormeyngel! Hvorledes kan I tale godt I som er onde»?    

Jeg siterer Store norske leksikon:  

«I kristendommen blir synd sett på som en fundamental egenskap ved menneskenaturen i form av arvesynden.

Synd kan bare fjernes for det enkelte menneskets vedkommende gjennom innlemmelse i den kristne kirke gjennom dåpen, og et trosforhold til Jesus Kristus, som i egenskap av å være Guds sønn har kunnet sone og dermed oppheve menneskehetens kollektive skyld».

 

Her er teologiprofessor Marius Timman Mjaalands  moderniserte, sekulære versjon av synden (arvesynden):  «...synd er det som skiller oss fra dyrene, ved at bevisstheten om synd gjør det mulig å utvikle en selvbevissthet».

La oss gjøre det klart for denne teolog:  vi har selvbevissthet, men ingen syndsbevissthet! Skal vi straffes også for manglende syndsbevissthet? Som vi vet, straffeutmålingen i kirkens korrupte, anarkistiske rettsoppfatning har ingen tidsavgrensning. Nei, få vil nok se noen sammenheng mellom syndsbevissthet og selvbevissthet. Det er en svært kunstig og søkt kobling. Med andre ord:  en desperat teologisk manøver og strategi.

I det mest avgjørende lærespørsmål (med fatale følger for det evige liv) har gudens representanter på jorden mottatt ulike signaler fra oven. I den katolske variant av gudsstaten ser man for seg tre avdelinger: Paradiset – Purgatoriet – Inferno  (bl.a. beskrevet av Dante). I svært mye av middelalderkunsten kommer de mest perverse voldsfantasier til utfoldelse. Man kan forstå hvorfor middelalderens mennesker var martret av dødsangst.

Hvem kunne utholde tanken på evigvarende tortur:  «pine uten ende», i følge Martin Luther?    

Hvis Hitler og Stalin fremfor den himmelske domstol bøyer kne for  «Jesus Kristus vår Herre»,  vil de vandre inn til de saliges rike:  Paradiset. De vil bli fullverdige borgere av gudsstaten, med Jesus fra Nazareth som regjeringssjef og de 12 disipler som «ministere» (rettere:  de skal sitte på hver sin domstrone og dømme de 12 jødiske stammer).

Om to av Europas diktatorer fra det forrige århundret vil gjenkjenne sine ofre, eller om minnet vil være strøket ut, vites ikke. Jeg vet ikke om teologene har innhentet informasjon eller fått åpenbaringer om denne sak. Vil borgerne av gudsstatens to eller tre avdelinger (om man regner med Skjærsilden) huske sine jordiske liv?

Mye tyder på det, som i Jesu heslige beretning om  Den rike mann og Lazarus. En del av straffen og pinen skal jo være angeren. I dette perverse scenario ligger de to avdelinger slik til at den fordømtes pine forsterkes ved synet av de salige i Paradiset, og motsatt skal de saliges lykke forøkes ved synet av de fordømtes pine. Slik har Jesus og kirkelærere tenkt seg evigheten.

I følge bispekandidat Sturla Stålsett og biskop emeritus T. B. Jørgensen kan det se ut til at guden er blitt litt mer human når det gjelder «strafferett», eller han har kanskje ombestemt seg? Kanskje finner han ikke samme glede ved tanken på tortur? Er han blitt mindre hevngjerrig? Har han langt om lenge lært demokrati, humanitet og sivilisert rettstenkning av menneskene?

Ettersom forestillingene om DOM og (evig) STRAFF har opphav hos Jesus selv, kristendommens guddommeliggjorte hovedperson, kan ikke kirkelærerne uten videre oppheve disse doktriner uten samtidig å oppheve Jesu guddommelige/ufeilbarlige autoritet. Dette er det springende – kritiske – punkt for kirken og dens teologer. Hva skal teologene gjøre med Jesu uhyrlige doms- og straffetrusler, bokstavlig og reelt forstått av ham selv?

Mange teologer har strevet og strever med å nytolke/omtolke Jesu helveteslære, også kalt «fortapelsen». På Internett kan man lett finne frem til de ulike teoriene teologene har konstruert i forsøket på å dempe inntrykket av guden som torturist. Moderne teologer synes f.eks. at  psykisk pine eller tilintetgjørelse høres mer barmhjertig ut. Vi andre kan bare sjokkeres eller undres over at tilsynelatende opplyste og høyt utdannete teologer beskjeftiger seg med slike spørsmål overhodet – og endatil innenfor Akademia (som statslønnede vitenskapelig ansatte).

Ingen vitenskapelige institusjoner kan ta slikt mytologisk tøv alvorlig.  

Biskop emeritus T. B. Jørgensen har fortalt at han ble inspirert av teologiprofessor (TF) Kjetil Grandals doktoravhandling om «apokastasis» (2000). Men i likhet med Grandal avviser heller ikke Jørgensen Dommen. Man må alltid ha i mente at «Guds dom» er noe helt annet enn alminnelig rettspraksis. Her gjelder ingen rettsprinsipper overhodet, og derfor ingen rettferdighet.

To helt sentrale prinsipper i rettsstatens straffelov finnes ikke i den himmelske gudsstat:  «Ingen kan dømmes uten ved lov, ingen kan straffes uten ved dom».

En rettssak har normalt to utganger:  straff  eller frifinnelse. Når T. B. Jørgensen hevder at alle blir frelst/frikjent til slutt (jfr. «læren om apokastasis»), bør han forklare seg nærmere om hva «Guds dom» da egentlig går ut på, og hvorfor den er så viktig å fastholde. Når verken LOV eller GJERNINGER  gjelder som grunnlag for rettslig prosedyre og domsavsigelse i gudsstaten, må vi spørre hva slags rettsjustis den himmelske Dommer (Herren? Menneskesønnen? Sønnen? Jesus Kristus?) skal navigere etter.  «Troen alene»? 

 «...I Jesu navn skal hvert kne bøye seg... og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre...».  Ved å smiske med Dommeren kan man altså kjøpe seg fribillett til Himmelriket og Gudsstaten? En mer korrupt og skummel straffejustis er vanskelig å tenke seg.

Jeg siterer fra en kristen-blogg (klassisk kristen lære og offisiell kristendom):

«I følge Bibelen (?) og bekjennelse skal Jesus en gang komme igjen for å dømme levende og døde. Da skal han fremstå for alle i sin kongemakt og alle skal bøye kne for ham. Menneskeheten skal da deles i to. De som tror på Jesus Kristus skal i følge Bibelen (?) gå inn til det evige liv, mens de som ikke tror skal gå inn til den evige død. Inntil det skjer innbyr Jesus alle mennesker til seg - han har et ønske - at mennesker skal ta imot ham og den frelsen han har gjort ferdig for oss».

Hva er «den evige død»? I et spørsmål (skjebnevalg) som påstås å ha evigvarende konsekvenser for alle mennesker, fremstår professorenes vulgære, perverse tankeleker og spekulasjoner om fortapelsens realitet eller mulighet som dypt umoralske.

Hvem har gitt fakultetsteologene myndighet til å forvalte «Sannheten» om mennesket, livet, døden og evigheten? Faderen? Sønnen? Helligånden? Peter og hans apostoliske etterfølger:  paven? Kirkefedrene? Biskopene? Munkene? Tradisjonen? Bekjennelsene? Martin Luther?   

 

Kirkens idolatri: Jesus-forgudelsen   

 

Igjen: det er morsomt når Vårt Land må reise til India for å forklare hvordan en guru kan bli dyrket som en «gud», når kristendommen i mer enn halvannet årtusen har dyrket (og fortsatt dyrker)  oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth som «Gud selv».

http://www.vl.no/nyhet/tror-guruen-er-gud-1.1018272 

 

Pave Frans og diktaturstaten Vatikanet er et aktuelt, grellt eksempel på kristendommens mannsvelde. Når verken Olavsfestdagene i Trondheim, Alf Gjøsund eller Njål Kristiansen på Verdidebatt våger å problematisere pave Frans’ autoritære, halvt guddommelige status i Den katolske kirke skjønner vi at  autoritetsdyrkelsen  er helt uatskillelig fra den kristne religion.

At kristen misjon har avfødt et såkalt  «Messias-kompleks» i fremmed jord på andre kontinenter (som i noen asiatiske land), er ikke så rart. En  reinkarnert  Jesus? Kirkens lære og teologi om Jesu «død og oppstandelse» har kanskje ikke hatt så stor gjennomslagskraft. Nord i Japan kan man derfor finne Jesu gravsted, et gravmonument. Her levde Jesus som risdyrker til han døde som 50-åring. Men Jesus døde visst også i Kashmir..? Det må vel bety at Jesus overlevde korsfestelsen og flyktet i  utlendingehet? 

Jeg vet ikke om kulturen, biologien eller evolusjonen er tilstrekkelig forklaring på hvorfor Alf Gjøsund, Den norske kirke og Vårt Land (dag etter dag, uke etter uke) hyller mannen Jesus fra Nazareth  (kalt: «Kristus») som guddommelig, overmenneskelig autoritet. Det er tvilsomt om det handler om strukturer, bevissthet om kjønnsroller; kjønnskvotering, risiko eller lederansvar...

I kirkens autoriserte lære finnes ikke noe slikt som «gamle og nye messiaser». Det finnes bare én Messias (Kristus), én Gud, én tro, én lære, én kirke, én Sannhet. Også Jesus fra Nazareth var en slags  «selvutnevnt messias», men mer mytologisk og åndelig enn politisk. Hans kongerike var ikke av denne verden.

Kvinners underordning  er klart formulert både i Det nye testamente (Den hellige skrift/Herrens ord)  OG i kirkehistorien. Tjenerinnen og jomfruen har vært kirkens kvinneideal i årtusener. Alle Maria’ene i evangelieskriftene vitner om kvinners lydighet og underkastelse. De skulle være forbilde for alle kvinner. Hva enten det gjelder den Maria  som sitter ved Jesu føtter og lytter til hans ord, hun som tørker Jesu føtter med sitt hår, eller den Maria som lydig stiller sin livmor til disposisjon for Herrens engel:  Gabriel. Hun er «surrogatmoderen». 

 

«Ni måneder før jul feirer vi Maria budskapsdag. Denne dagen er prekenteksten fylt av lovsang... I denne teksten får en ung kvinne med navnet Maria vite at hun skal føde Jesus, verdens frelser. Budskapet Maria får fortalt skal vise seg å inneholde nåde for hele menneskeheten og håp for alle som sliter...Maria jubler over at hun i sin ringhet skal få tjene Gud.

Nettopp ringhet er gjennomgangstonen i Maria sin lovsang. Maria uttrykker at evangeliet skal være for de små og fremsier profetien om Guds rike seier...Ved denne hendelsen som budskapet formidler, begynner Gud på nytt. Gud sendte sin egen sønn til verden. Dette gjorde han for å opprette den ødelagte relasjonen mellom seg og mennesket. Maria hadde god grunn til rope ut i jubel «Store ting har Han gjort mot meg», vers 49 i prekenteksten».

 

http://www.kpk.no/vis/article/1106431     

 

Olavsfestdagene Trondheim hadde som hovedtema 2017:  Idol.    

«Vi lever i en tid der idoler dyrkes som aldri før. Vi eksponeres for dem over alt, på scene og skjerm, i blogger og magasiner. Hva er det som skjer når noen løftes opp til å bli et idol? Og hva er det med oss mennesker som har en slik trang til å idolisere, til å dyrke, til å tilbe noen og noe?». 

 

Hvorfor stiller ikke kirkeautoritetene dette spørsmål til seg selv? Hva er det med de kristne som i nær 2000 år har dyrket den jødiske mannsperson Jesus fra Nazareth som guddommelig og ufeilbarlig autoritet? At kvinner har inntatt nøkkelposisjoner i Den norske kirke, endrer ikke dette faktum.

Kirkepolitikere og partiledere går så langt i sin idol-dyrkelse at de har trukket menneskeguden - «Jesus Kristus» - inn i den politiske debatt år 2017. Ideal-Jesus er litt innenfor alle partier, fra Frp til SV. Kanskje også i partiet Rødt? Korsbærere/korsdyrkere finner vi i alle partier, også i toppledelsen. Da blir det mer Jesus-forkynnelse og «kristne verdier» - og mindre politikk.

(Man skal lyde Gud mer enn mennesker, sies det i Apg. 5:29. Det er lite betryggende).

 

Det hjelper ikke at den smilende kristne Sp-leder, Trygve Slagsvold Vedum, nylig har uttalt at "Jesus er mye større enn norsk partipolitikk". Det vet vi at han ikke er, men at det tvert om er den kristne kirke som har gitt ham denne ufortjente, opphøyde posisjonen. Jesus står ikke over norsk partipolitikk, men helt UTENFOR!  

At en forvillet dommedagsprofet og oldtidspredikant uten samfunnsinteresser i egen samtid hentes frem og politiseres i en norsk valgkamp år 2017 er ikke bare utrolig, men sjokkerende. Når kirkemakten kommer i posisjon, viser den sitt sanne ansikt. Det offentlige rom blir forvandlet til en misjonsarena. Politikk blir forkynnelse. Det er bare kirkens dogmatikk og teologi som gjør slik manipulasjon mulig. Den religiøs-kristne fantasi er uten hemninger.

Man kan med god grunn si at «Kristus-troen» gjør blind. Når denne også inntar stortingskorridorene og regjeringskvartalet, slukner fornuftens lys. Historisk og etisk sannferdighet er som blåst bort. Det kan ikke være annet enn «barnetroen» (indoktrineringen) som styrer Trine Skei Grandes tilsynelatende grenseløse naivitet.  Om hun er en dedikert «Kristus-troende», eller som så mange forført og villedet av liberalteologenes glansbilde-Jesus de siste tiår, vet jeg ikke. Men Venstre-lederen har tonet flagg,  og det er ikke første gang. Hun var svært tidlig ute med å fronte sin kristentro på Verdidebatt (se forumets tidligste innlegg, hvor jeg selv polemiserte mot henne).

Når Venstres partileder trekker Jesu helbredelser ("kraftige gjerninger") inn i en norsk valgkamp 2017, må vi bare sjokkeres. Se bare her:  

« - De verdiene som kristendommen har tatt inn i vår kultur, er det verdt å ta vare på...For meg har kristendommen stått for individets ansvar – og individets rettigheter i et samfunn...Jesus sin betydning i kristendommen handler om å «se individet». Når Jesus skal helbrede, så helbreder han aldri en gjeng, men individer...

Alt i Det nye testamente handler om individer...Individets universelle rettigheter og retten til å velge...».

 

«Retten til å velge»? Var det derfor kirke-kristendommen forfulgte, terrroriserte og myrdet hedninger, jøder, kjettere og hekser? Jeg gnir meg i øynene. Man kan også undres om Skei Grande har lest Det nye testamente.

Har hun kanskje hoppet over de vers hvor Jesus slynget sine forbannelser og straffetrusler (kollektivt) over byer som Korasin og Betsaida? Hvorfor gjorde han det? Jo, fordi de ikke omvendte seg, og fordi de ikke trodde hans eller Menneskesønnens «kraftige gjerninger» (som Venstrelederen tror på?).   

Les Matteus kap. 11.  

 

«...Han gjorde byene Sodoma og Gomorra til aske og dømte dem til ødeleggelse og gjorde dem til eksempel for dem som senere kom til å leve ugudelig.»

(2. Pet. 2,6).

 

Har Trine Skei Grande ingen kjennskap til hvordan kirke-kristendommen kollektivt straffet det jødiske folk gjennom mer enn halvannet årtusen i Europa? Har hun ikke kunnskap om Sørstatenes slavehold,  rasistiske historie og «hvit makt» - idelogien? Er det fordi  Donald Trump, Ku Klux Klan, Moral Majority og Tea Party-bevegelsen har sitt fremste velgergrunnlag i de kristen-rasistiske Sørstatene at den grufulle forhistorien ikke blir fortalt?

Det er aldeles grusomt hvordan de «kuttekledde bødler», iført uhyggelige masker, ut fra flammenes glød dro ut for å terrorisere motstanderne sine etter den amerikanske borgerkrigen. Hvorfor? De kunne ikke tåle at de svarte ikke lenger lystret de hvite. Ku Klux Klans terrorvelde ligner forbløffende IS-krigerne i dag. Kan vi ikke stille dem ved siden av hverandre? I sine sorte eller hvite kamuflasjedrakter, muslimer eller kristne, har de spredt og sprer terror.  

 

«40 år etter den første voldsbølgen knitret flammene fra et BRENNENDE KORS på nattehimmelen over Stone Maountain i delstaten Georgia. Drap, terror og lynsjing ble dagligdags. Lynsjing av svarte samlet hundrevis av skuelystne. Livløse kropper langs veiene ble et vanlig syn. (Det ligner forskrekkelig hva man hører beskrevet i IS-kontrollerte områder).

I delstaten North Carolina registrerte en dommer 12 mord, 11 påsatte branner, 9 voldtekter og 700-800 voldelige overfall mot svarte – alt dette utført av klanryttere på bare 10 måneder mellom 1869-1870. Her ble de svarte banket, pisket, overfalt og drept så ofte at mange av dem søkte tilflukt i skogene om natten for å unngå overfall.

Ca. 3500 svarte ble drept av opphissede hvite, mellom 1880 og 1950. De fleste i Sørstatene. Hvite regnet ikke hengning som straff nok når svarte ble anklaget for overgrep mot kvinner – særlig i voldtektssaker. Rasende menn omringet den mistenkte, før de torturerte ham og til slutt brente ham på bålet.

Ku Klux Klan lynsjet 74 svarte bare i år 1919. Med det nye overhodet, William Joseph Simmons, fikk klanen et religiøst, protestantisk grunnlag fra 1920-årene. Mange landsbyprester sluttet seg til Klanen. Kirken anerkjente Klanens rolle som moralens vokter. Nesten 40 000 protestantiske prester ble KKK-medlemmer i løpet av 1920-tallet. Alliansen med kirken gjorde Klanen mer stueren for mange, og I 1922 hadde Klanen mer en million medlemmer. Særlig vokste Klanen i den nordlige delstaten Indiana».

(Flere fryktelige detaljer om denne reddsomme Klanen kan leses i Ekstra Illustrert Vitenskap Historie, 2017. Det er desto mer skremmende at Ku Klux Klan igjen, med større selvsikkerhet, stikker sitt heslige hode frem i Donald Trumps land).   

 

Helgener:  jomfruer, martyrer, krigere  

 

Jesu eskatologi, mytologi og dualisme hører hjemme i en annen tid og i et annet kulturmiljø. Han var selvsagt ikke større enn sin oldtid og derfor heller ikke større enn kirkens maktpersoner. «IDOL» var hovedtema for Olavsfestdagene i Trondheim dette år.

Da er det nok ikke tilfeldig at minst fire artikler i nettutgaven av tidsskriftet Minerva juli 2017 handlet om  «idoler». Derfor har også Alf Kjetil Walgermo et programmatisk innslag om dette tema i Vårt Land:  «Sunne idol» (fredag 28. juli). Og ja, som det finnes «sunn tro» og «sunn teologi» finnes visst også «sunne idoler». Da skjønner vi hva og hvem det handler om.   

 

«Likevel går det an å spørje om ikkje idoldyrkinga i dag har nådd nye høgder...Nokre idol er betre enn andre slik evangelia skildrar Jesus som dei fattige og utstøyttes ven...».

 

Det er de kristne som trenger MARTYRER,  HELGENER og OFRE. De trenger «overmennesker», hellige mennesker, hellige steder og hellige gjenstander (relikvier) å dyrke. Avisen Vårt Land viet lørdagsnummeret (Olsok) til hyllest av  Olav den grusomme:  «En helgen for vår tid».

I en forskningsartikkel 23. august i samme avis er det gudsmoderen, jomfru Maria, som igjen skal rehabiliteres som kvinneideal. Fri og bevare oss! Kan vi ikke få slippe denne infantile Maria-fromheten? Hvordan blir en jomfru «seksualisert»? 

Feminist-teologen Jorunn Økland sier i en artikkel at  «norske kvinner er veldig interessert i Maria». Jaså?  Supermennesker, syndfrie (fullkomne) kvinner og menn, helgener og legendariske (over)mennesker er ganske uinteressante for oss i dag. En «muslimsk Maria» har heller ikke stor interesse. Det er bare kristenheten og kristne forskere som interesserer seg for slike umenneskelige, mytologiserte unntakspersoner, som dyrkes og æres inntil det patologiske.   

Pavelig ufeilbarlighet er like avskyelig som dogmet om Marias ubesmittede unnfangelse. 

«I 1854 ble hennes ubesmittede unnfangelse (dvs. at hun ble født uten arvesynd) gjort til dogme (Pius 9), og i 1950 ble hennes legemlige opptagelse til himmelen likeledes dogme (Pius 12). I 1864 erklærte Paul 6 henne å være «Kirkens Mor». Både i den katolske og i de ortodokse kirkene står Maria-fromheten svært sentralt».

 

Jeg siterer en nettside:

«Siden 1870 har paven talt  ex cathedra  bare én gang.  Det skjedde i 1950 da han fastslo dogmet om Marias legemlige opptagelse til Himmelen...Til en ex cathedra uttalelse hører et såkalt anathema, det vil si, en forbannelsesærklærig som rettes mot de som ikke tror dogmet.

Da Pius XII definerte Jomfru Marias legemlige opptagelse til Himmelen som katolsk dogme,  ble følgende forbannelse uttalt:  Derfor, hvis noen, som Gud forbyr, skulle våge å med overlegg benekte eller kaste tvil over det vi har definert, la ham vite at han fullstendig har falt fra den guddommelige og katolske tro.

...læren om Marias ubesmittende unnfangelse og himmelfart har betydning, fordi den begrunner læren om Marias rolle i forhold til menneskenes frelse. Maria ble i kraft av sin syndfrie verdighet  rykket legemlig opp til Himmelen. I kraft av sin verdighet og syndfrihet står hun nærmere Gud enn noen annen skapning. Derfor er Maria tilværelsens herskerinne i analogi med den herskerolle Sønnen har, dog er hennes herskerolle underordnet Sønnen. Men herskerinne er hun altså, over hele kosmos».  

 

Moderen (Jomfruen) er altså underordnet både Faderen og Sønnen, selv om hun er "herskerinne over hele kosmos"?  Det finnes heller ingen Datter i den maskuline treenighet. Men HELGENER skal dyrkes!

I Lourdes, en by og kommune sørvest i Frankrike, finnes tre basilikaer, 14 kapeller og ikke mindst grotten hvor den hellige jomfru i 1858 viste sig for den fattige Bernadette Soubirou.  Siden hennes syn av Jomfru Maria har Lourdes utviklet seg til et svært populært kristent pilegrimssted. I dag har Lourdes om lag 17 000 innbyggere, men tar imot omkring 5 millioner pilegrimer og turister hvert år. Lourdes er den byen i Frankrike med nest flest hoteller etter Paris.

Visjon Norge og pengepredikant/TV-pastor Jan Hanvolds helbredelser blir ganske "smått" i forhold til  den enorme milliardindustri katolikkene har bygget opp i Lourdes. Når hovedformålet sies å være forkynnelse av "evangeliet om Jesus til  frelse og helbredelse", skjønner vi hvorfor innhentede kirkeledere og kirkepolitikere uttaler seg  uklart og tvetydig  i sine kommentarer.  

https://www.dagbladet.no/kultur/samferdselsministeren-skal-gjeste-tv-kanalen-som-fronter-frelse-og-helbredelse/64061448   

 

Kristin Mille (HEF), Bård Vegar Solhjell (SV), Espen Ottosen (Norsk Luthersk Misjonssamband) og Jens Petter Johnsen (direktør i Kirkerådet) nøyer seg med en forsiktig språkbruk:  politikere som stiller opp i Hanvolds Visjon Norge utviser  "uklok" og "dårlig vurdering". Hvorvidt Den norske kirkes finansiering er problematisk, sies det intet om. Politiske vedtak, tvilsomme "abeidsmetoder" og "eiendomsimperium"  er vel ikke ukjent blant kirketoppene?  

"Kirken er den råeste kapitalisten", skrev Bergens Tidende for litt tid tilbake. Det kan vi nok være enig i. 

Hvorfor er Jan Hanvolds ene milliard i frivillige gaveinntekter de siste 15 år mindre forsvarlig enn Den norske kirkes krav på ca. 2 milliarder pr. år av statens  offentlige budsjett, dvs. av skattebetalernes inntekter? Den norske kirke blir i hovedsak finansiert ved statlige og kommunale midler. Hvilken "tro" og hvilke kirkelige aktiviterer rettet mot barn og ungdom, som også ved våre helseinstusjoner (sykehus og sykehjem) finansieres over statsbusjettet? Sykehusprester? Sjelesorg? Misjonsvirksomhet? Åndelig omsorg? Hva med feltprest-tjenesten? 

 

Jeg siterer en dansk nettside:

«Det er vandet, som har gjort Lourdes til Europas største pilgrimssted. Seks millioner mennesker valfarter hvert år til den lille by ved foden af Pyrenærerne, hvor den hellige jomfru ifølge Bernadettes forklaringer lod en kilde springe frem af klippen i 1858. Siden er 66 helbredelser blevet anerkendt af den katolske kirke som mirakler, og modtagelsen af syge og handicappede er fortsat kernen i Lourdes. To modtagecentre med tilsammen godt 1000 senge tilbyder både sjælesorg og medicinsk pleje til de 60.000 syge, som hvert år besøger Lourdes.......

Knapt 400.000 mennesker lader sig hvert år sænke ned i badekarrene med 12 grader varmt kildevand i håb om fysisk og åndelig frelse, og fra dusinvis af vandhaner tappes hvert år 10.000 kubikmeter Lourdes-vand, som pilgrimmene tager med sig hjem i små flasker eller store dunke. 

- For den katolske kirke viser Lourdes, at vi skal anerkende Guds Moder som den ubesmittede undfangelse, Immaculée Conception, og at vi skal anerkende hende som vejen der fører til Kristus. Lourdes er en slags udstillingsvindue for kirken, siger Patrick Desprez, en af de fastansatte præster ved Lourdes-helligdommene.

Men Lourdes er også et kæmpemæssigt, velsmurt maskineri med 430 fastansatte, hvilket gør helligdommenes ejer, Lourdes-Tarbes Stift, til byens næststørste arbejdsgiver. Det årlige budget beløber sig til knap 200 millioner kroner». 

 

I Norge går både statsråder og redaktører/journalister pilegrimsvandring. Tidligere kulturminister fra Ap, Trond Giske, gikk pilegrimsvandring til Santiago de Compostela  (i følge med biskop Solveig Fiske).

 

Her har jeg sakset et interessant avsnitt fra Vårt Land 3. august 2007: 

«Giske vil gjøre Nidaros til det største pilegrimsmålet i Norden, og begeistrede fylkespolitikere ser for seg at trafikken av religiøst søkende vandrere skal føre til oppsving for turistnæringen. I følge meldinger i avisene, vil Giske ta kampen opp med Santiago de Compostela, Europas fremste pilegrimsmål, som i år tar imot 110.000 pilegrimer».

 

Fra innledningen i en offentlig utredning 2008:

1. På livets vei. Pilegrimsmotivet et nasjonalt utviklingsprosjekt. Pilegrimsvandrere på vei over Dovre, på vei mot målet Nidarosdomen i Trondheim. En utredning for Kirke- og kulturdepartementet av Per Kvistad Uddu 1. januar desember 2008.

2. Jeg vet intet liv som til de grader bringer meg i kontakt med livets grunnleggende forhold som nettopp pilegrimslivet. (Biskop Finn Wagle 2008)

 

For de som orker å lese hele utredningen

http://docplayer.me/12076359-Pa-livets-vei-pilegrimsmotivet-et-nasjonalt-utviklingsprosjekt.html 

 

Den hellige Sunniva av Selja var visstnok Norges første helgen. 

 

"Den hellige Sunniva er skytshelgen for Norge. Hun er Norges første helgen, og Selja er Norges eldste pilegrimsmål. Sankta Sunniva (kongsdatter) levde på 900-tallet og var svært viktig under kristningen av Norge. De første kristne misjonærene som kom til Norge, kom fra vest, fra Irland og England. St.  Sunniva var en av dem, og hun er fortsatt Norges eneste kvinnelige helgen. St. Sunniva og følget hennes døde som martyrer, derfor ble de erklært for å være helgener".

http://stasunniva.blogspot.no/2012/06/sankta-sunniva-og-selja.html  

 

De kristne kirkers overspente helgenbiografier og martyrlegender har for lengst overtrådt alle fornuftens og rimelighetens grenser.

 

http://www.dagen.no/Nyheter/16/08/2014/Paven_saliggjorde_124_kristne_martyrer_i_Sør-Korea-103628  

http://www.dagen.no/Kristenliv/Debatt_om_antall_kristne_martyrer-68159 

http://www.vl.no/troogkirke/uenighet-om-antall-martyrer-1.52537 

 

Men hvem og hva styrer pilegrimenes vandring og mål i vårt Luther-land? Pilegrimsbyråkratene? Ulike departementer har prøvd seg. Riksantikvaren har kanskje gitt opp. Reiseliv og næringsinteresser er sterkt involvert. Direktoratet for naturforvaltningen er også frampå. Når teologi, politikk og pengemakt har sammenfallende eller kryssende interesser, skjønner vi hvorfor pilegrimsvandringer i vårt Luther-land ikke appellerer til andre enn utenlandske turister.

Forskjellen på en alminnelig fotturist og en pilegrim er det nok få som forstår. I en av artiklene ovenfor ble det fremmet forslag om at man utstyrer ekte pilegrimer med et «pilegrimskort», for å skille dem fra masseturismen. Det er et sunnhetstegn ved vårt samfunn at det kristne idolatriet (autoritetsdyrkelsen) ikke appellerer til det norske folk.  Det hjelper ikke hvor mye den kristne kulturministeren (NRK og Aftenposten) reklamerer for pilegrimsvandring.  

 

 "Politikken blir grå"   

 

Når «kristne verdier» og «den kristne kulturarv» inntar det politiske liv kan vi si med KrF-politiker, kristendemokraten Emil André Erstad at «politikken blir grå», akkurat som det grumsete gråfeltet han selv befinner seg i sammen med SV’s og Klassekampens «kristen-sosialister», Ap-leder Jonas Gahr Støre, Trond Giske og Martin Kolberg, SP-leder Vedum OG leder i tankesmien Agenda, Marte Gerhardsen. Flere navn kunne nevnes. 

 

Merk nøye hva den kristne Sp-leder, Trygve Slagsvold Vedum, sier på Verdidebatt:  

«Jeg advarer mot å blande partipolitikk og religion. Aldri noensinne har jeg advart mot kristne verdier. Tvert imot, politikk handler om verdier. Det er verdikamp. Og vårt samfunn er tuftet på de kristne verdiene, det er vi helt enige om, Knut Arild Hareide og jeg.

Hvilke er disse verdiene? Nestekjærlighet. Forvalteransvar. Likeverd. Respekt for menneskeverdet og for naturen. Solidaritet. Tilgivelse. Det finnes nok flere... Å gjøre religion til politikk er ikke noen god idé. Å la seg inspirere av kristne verdier, er derimot en særdeles god idé.

Å ha disse verdiene som et bærekraftig fundament, slitesterke og godt forankret, gjør politikken til en meningsfull oppgave. En oppgave jeg tar på aller største alvor».

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11693328-jesus-i-valgkampen     

 

Børs og katedral, kristendom og politikk  har vært og er uløselig sammenbundet gjennom hele kirke-kristendommens historie fra 3-400-tallet, godt bekreftet av KrFs leder nylig. Dette partiet med sin bekjennelsesparagraf har med guden på laget i sin historie gjennom de siste 80 år aktivt bekjempet en rekke av de humane verdier, sosial-etiske og menneskerettslige reformer vi i dag slutter opp om. Avisen Vårt Land har i store deler av sin historie vært aktiv støttespiller for KrF, indremisjonsbevegelsen og Menighetsfakultetet.

Sekulariserings-spøkelset er et like stort problem for kristenheten i dag, hva enten det gjelder Arild Hareide, Håvard Nyhus eller Bernt Orvild Oftestad. Retorikken er ikke ulik den som ble ført mot humanismen årtier tilbake.

«Kristelig Folkeparti ble stiftet i 1933 som en reaksjon på tiltagende sekularisering i samfunnet».

KrF blander nettopp «partipolitikk og religion», som nå kalles  KRISTENDEMOKRATISK IDEOLOGI. Vi kan bare håpe at tilnærmingen mellom kristendemokrater (Emil Andre Erstad og Erik Lunde) og sosialdemokrater (Jonas Gahr Støre og Marte Gerhardesen) nå endelig er brutt. Men vi kan aldri være sikker.

Den kristne advokat og Oslo-byråd Geir Lippestad er styreleder i tankesmien Agenda. 

Igjen: det er typisk at en av Krf's ideologer måtte reise til India for å forstå hva det betyr å være «uønsket» (jfr. boken med samme navn). Da det kristen-europeiske herrefolket underla seg inderne, ble de gjort til  tjenerskap  for britiske koloniherrer og misjonærer.

Vi kan merke oss språkbruken nedenfor: europeerne blir ikke knyttet til religionen kristendommen, selv om Den europeiske verden fra 1400-tallet og påfølgende århundrer var like dypt «kristen» som Den arabiske verden var «muslimsk».

Europeerne defineres ved nasjonalitet: de er portugisere eller briter, må vite. Den samme tilslørende språkbruk ble i vestlige medier benyttet om de krigførende parter under Balkan-krigen 1991 - 2001:  serbere, kroater – og muslimer! Bare bosnjakene i Bosnia-Hercegovina ble definert ved sin religion. 

 

«Fra 800-tallet kom flere bølger av muslimske erobrere fra Den arabiske verden til kongedømmene i den nordvestlige delen av subkontinentet. De ble på 1100-tallet etterfulgt av mongolene som opprette Delhisultanatet og skapte en rik symbiose av muslimsk og hinduisk kultur og sivilisasjon i Nordindia.

På 1400-tallet kom de første europeerne, og på 1500-tallet hadde portugiserne fått stor innflytelse på handelen. I 1687 opprettet Det britiske ostindiske kompani en base i Bombay, og konkurrerte gradvis ut andre europeere. Uavhengige stater på det indiske subkontinentet ble gradvis erobret og omgjort til provinser i Britisk India, f.eks Bengal og Punjab.

Det indiske opprøret i 1857, også kalt Sepoy-opprøret eller Sepoy-mytteriet, var et opprør mot det britiske styre i India gjennom Det britiske ostindiske kompani. Det fant sted 1857–58, og var foranlediget av krenkede religiøse følelser og manglende respekt for lokale sosiale rettigheter.  Opprøret, eller den lange serier av oppstander som opprøret bestod av, var iverksatt av bl.a. den store gruppen av indiske soldater som gikk under samlebetegnelsen sepoyer, og som var satt til å gjøre tjeneste i Det britiske ostindiske kompanis tjeneste.

Det store britiske handelskompaniets harde fremferd for å forstørre de britiske besittelser i India og europeisere de koloniserte områder skapte stor motstand...Opprøret spredte seg hurtig til stort sett alle britiskkontrollerte deler av India, og kampene var særlig harde i nord, der det fant sted voldsomme oppgjør og massakrer i bl.a. Cawnpore i 1857 og i Lucknow i 1858... Etter at opprøret var nedkjempet ble Det britiske ostindiske kompani oppløst, og den britiske regjering og parlamentet i London overtok direkte kontroll over området gjennom Britisk India».

 

Og slik ble de fleste lokalt-nasjonale opprør avsluttet:  med de europeisk-kristne koloniherrenes overlegne våpenmakt. Ikke bare i Asia, men også i Afrika. Overalt gjorde folkene motstand mot den kristne erobring i form av kolonisering og misjon. Hvor mange massakrer? Er det ikke på tide vi får en nøye gjennomgang og dokumentasjon av de koloniserte folkenes motstand og opprør mot den kristen-europeiske overmakt? 

De kristne koloniherrer bør være forsiktige med å kritisere islam/islamisme for denne religionens erobringer og ideologisk-politiske bindinger og ambisjoner. Alt slår grusomt tilbake på kristendommen. Det er svært provoserende hvordan de kristne språklig tilslører (underkommuniserer) sin egen religions  økonomisk-politiske maktbegjær og misjonsimperialisme over hele verden.

Innslaget nedenfor i Vårt Land  («Blander penger og tro», 24. august) er ikke noe nytt. Også afrikanere lot seg «kristne» fordi de skjønte at de kunne høste materielle fordeler. De så klart nok hvordan den hvite, kristne herskerklasse levde. Å bli «kristen» ga for mange håp om velstand og rikdom.

 

«Kristne i Nepal får kritikk for å bruke penger og bistand som virkemiddel for å få nepalere til å konvertere... – Forskjellige utenlandske organisasjoner gir hjelp når kristne er syke. Etter jordskjelvet ga de kun hjelp til kristne. Det kom bibler sammen med rissekkene. Det kom bibler sammen med alt. De bruker penger på å promotere kristendommen, og vi må konkurrere med dem, sier hindupresten Hari Gopal Rimal til avisen The Guardian...

Purna Bahadyr Praja, en sjaman fra chepang-minoriteten, mener at mange av hans folk velger kristendommen kun for pengenes skyld. Særlig etter det kraftige jordskjelvet som rammet Nepal i 2015 og som tok nærmere 10.000 liv...  

– Etter jordskjelvet fikk de bibler, ris, tepper, klær og penger til å bygge kirker. Pastorene fikk motorsykler. De er grådige, og bruker all sin tid på å sende e-poster til utlendinger for å be om mer penger, sier han til Guardian».

 

En representant for den unge generasjon politikere i KrFU har på Verdidebatt postet et typisk rørete og selvmotsigende innlegg.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11692883-heilskapleg-politikk-inspirert-av-kristne-verdiar     

«Me er opptekne av heilskapen, og all politikken vår har grunnlag i ein kristendemokratisk ideologi...Politikk kan byggast på kristne verdiar uten at det er blanding av religion og politikk, men å bruke kristne verdiar i enkeltsaker fordi det passar blir berre krampaktig». 

 

"Godt og blandet"   

 

Vårt Lands kommentator, Håvard Nyhus, henviser som så mange (ukritisk) til den meget tvetydige og inkonsekvente lutherske «toregimentslæren». Han avslutter et av sine innlegg slik:  «Fordi det ligger en politisk fordring i religionen».

Jaså,  gjør det det? «Religionen»? Hvilke religion, Nyhus? Hvordan har den «politiske fordring i religionen» manifestert seg konkret i den kristne religion? Er den luthersk-evangeliske statskirke gjennom ca. 500 år et eksempel på  «toregimentslæren»? Er det denne «toregimentslæren» som bevirker at staten lønner presteskapet OG finansierer Den norske kirkes trosopplæring i år 2017?

Det er riktig nok at ingen gud eller guder lar seg blende og bevege av  «diplomer og vektttall», slik de kristne blendes av akademiske titler. Håvard Nyhus er blendet av Martin Luther, offentlighetsteoretikeren Jürgen Habermas og religionshistoriker Erik Thorstensen. Vi andre lar oss ikke blende av slike kristelige «idoler».

Det er godt at Nyhus klargjør sin teologiske posisjon (og sine referanser) overfor den fæle sekularismens «tyranni og autoritære impuls». Nå vet vi mer hvor vi har han. Han har nok også mange muslimer med seg. Hatet og raseriet mot «sekularismen» strømmer mot oss fra begge disse religioner, enten det handler om konservative eller liberale/moderate kretser. Det er ikke stor forskjell mellom dem.

«Mange muslimer er religiøst ureflekterte», sier Farhan Shan til Vårt Land 21. august. Det har han sikkert rett i. Så vidt jeg husker ble det samme sagt for noen få år siden i samme avis om de kristne - av radarparet  Atle O. Søvik/Bjørn Are Davidsen.

Jeg vet ikke om de kristne er blitt mer opplyst eller reflektert siden denne tid. Verken prekener, andakter eller debatter i Vårt Land og på Verdidebatt tyder på noen utvikling i historisk, etisk og intellektuell retning.

Tidligere Stavanger-biskop Erling Pettersen sier til Vårt Land at den norske  filmen «Thelma» er klisjeaktig og karikert kristendom, og at den tegner «et flatt og gammeldags bilde av et kristent vestlandsmiljø». Tja, mon tro det. I lys av vår tids dokumentasjon om kristendommen få årtier tilbake (jfr. Rut Helen Giævert, Anders Torp, Tor Edvin Dahl/Håkon Dahl ) er det nok langt flere enn vestlandspietistene som har et alvorlig forklaringsproblem.

Sørlandspietismen står forøvrig sterkt i dag. Det gjør også det "teologiske" UiA. Hvordan sørlandspietismen er i ferd med å utmanøvrere den offentlige skole, er et interessant fenomen.

Sørlendingen er giftig som en brennmanet, skriver Aftenbladets  Sven Egil Omdal. Er han ikke selv like giftig?

 

https://www.fvn.no/nyheter/lokalt/i/EE6o2/--Sorlendingen-er-som-brennmaneten-Ganske-giftig---og-ubegripelig-langsom  

http://www.dagen.no/dagensdebatt/lederartikkel/lederartikkel/Et-positivt-tilskudd-i-den-norske-skolen-515772 

 

----------------------------    

 

Jeg kan nevne at øverst på nettavisen Vårt Lands popularitetsbarometer (plass nr. 1)  25.08.2017 står innlegget:  «Fortjener noen å gå fortapt?».

Her møter vi ikke noen gammeldags, klisjeaktig eller karikert kristendom, men tvert om Den norske kirkes autoriserte postulater. Når dette tema engasjerer Vårt Lands lesere i denne grad får vi bare bekreftet at fornuftens lys (opplysningstiden) ennå ikke har trengt inn i de formørkede sinn. 

Førstelektor ved NLA Medieskolen Gimlekollen mener at nevnte film først og fremst handler om en «dysfuksjonell familie, som har sykelige trekk og en okkult eller parapsykologisk arv». Ja, det er mye i den kristne lære og teologi som kan beskrives slik. Svært mange har inntil vår tid vokst opp i lignende «livsbegrensende» familier.

«Det er nei til alkohol, røyk og dans. Stemningen er alvorstung, med en autoritær far som kuer Thelma og krever anger og gjentatte syndsbekjennelser».

Stemningen er like alvorstung i dag, om det er dom og helvetesforkynnelse, hijab, homofili eller Israel/sionisme Verdidebatts kristne lesere kaster seg over. Om det kristne og kristelige kontrollbehovet fremføres av representanter for den "internaliserte" barnetroen, kristelige journalister som Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad og Håvard Nyhus/Alf Gjøsund i Vårt Land eller andre av «folkekirkens» teologer/apologeter, gjør ikke stor forskjell.

Espen Ottosen fra tankesmien "Skaperkraft" og Åste Dokka fra Vårt Land har samme "Kristus-tro". Det er i hovedsak språkbruken som skiller dem. Konservative og liberale kristne står hverandre mye nærmere enn hva visse debattanter på Verdidebatt vil ha oss til å tro. 

(jfr. Njål Kristiansen og Oddbjørn Johannessen).  

 

Lekmannsteolog  Dag Løkke  på Verdidebatt er er en ypperlig representant for den såkalt «folkelige" kristendom, som på en og samme tid nedtoner Jesu domsforkynnelse OG fremhever den (i følge Augustana art. 17 kan ingen sove trygt).    

«Vi kan sove trygt når Jeus kommer tilbake. Alle de ti jomfruene gjorde det (?). Det var oljen på lampen som var viktig. Vi skal heller ikke skremme noen andre med et «bestemmelsessted». Vi undervurderer også Jesus om vi tror at han ikke vil kjenne oss igjen. Eller at han kan ta feil av oss.

Jesus er Gud – og han har all makt og kunnskap. Han elsker også med den største kjærlighet. Derfor kan vi være trygge på Jesus. Vi vet ikke når han kommer tilbake. Men vi vet hvem han er».

--------------------    

 

06.09.2017 (rev. 07.09.2017)

G. Ullestad