Har et enkelt historisk menneske brutt fysiske og biologiske naturlover for menneskelivets fødsel og død – eller har han det ikke? Hadde Jesus en menneskelig-biologisk far, eller hadde han det
ikke? Fikk Maria besøk av engelen Gabriel, eller fikk hun det ikke?
Kan kirkens teologiprofessorer – troslærerne - omsider svare klart og tydelig på slike enkle spørsmål?
De har lenge nok gjemt seg bak «mysteriet», «troens paradokser» og «troens sannhet» (eller «minnets» Jesus). Det finnes bare JA eller NEI svar, ikke noe midt imellom.
Hvordan underviser fagteologene sine prestekandidater om «Jesu oppstandelse»? Var det et menneske eller «Gud selv» som hang på korset? Var det øyenvitner til hendelsen, eller var det ikke? Er Maria Magdalena
og Paulus troverdige oppstandelsesvitner, slik kirken har påstått i 2000 år? Vandret den oppstandne Jesus omkring i 40 dager før han for til himmels, dvs. til Faderens tronstol hvor han har sittet siden?
Hvis Jesu guddommelige unnfangelse, «jomfrufødselen», ikke er viktig (som dr. theol. Åste Dokka har antydet i Vårt Land) kan vi med desto større grunn reise tvil om hans oppstandelse og
himmelfart i den andre enden.
Vendte Jesus tilbake til Faderen, eller gjorde han det ikke? Sitter han ved Faderens høyre hånd - eller gjør han det ikke? Skal han komme igjen
for å «dømme levende og døde» - eller skal han det ikke?
Jesu domstrusler i evangelieskriftene
har i nær 2000 år hengt over «Israels folk», eller «rikets barn». Når Jesus kommer igjen «for å dømme levende og døde» skal det store DOMSOPPGJØRET skje (jfr. Apostolicum). Vi
må regne med at Jesus da vil stige ned i nåtidens Judea, Samaria og Galilea for å fullbyrde de doms- og straffetrusler han for 2000 år siden kastet over sine jødiske landsmenn – og som den kristne kirke videreførte.
Problemet for kirken er at jøder og jødedom ikke trenger noen «kristologi» (Kristus-nøkkelen) for å forstå sin egen religionshistoriske arv. Så lenge jødedommen
eksisterer er den en utålelig påminnelse om en annen historie, skrifttradisjon – og et annet gudsbilde. Den person – Jesus fra Nazareth – kristendommen har gjort til hovedperson og opphøyet til «Gud» og «Guds
eneste Sønn» er en ubetydelig og perifer skikkelse i jødedommen.
Jødene har ikke gjort noen av sine profeter til gud.
De kristne stjal arven:
de jødiske skrifter og kulturhistorie! De puttet Jesus inn i den hebraiske bibel og gjorde ham («Kristus») til jødenes farligste fiende. Inntil Dommens dag lever jødene på kirken og det kristne Vestens nåde.
Uten at de omvender seg til den kristne gud (kalt «Kristus», av herskertittelen «messias») er de fortsatt dømt til hjemløshet. De har ikke oppfylt sin oppgave innenfor den kristne gudens (les: kirkens) plan.
I det kristne mytologisk-eskatologiske historiesyn eksisterer ikke Israel som normal, selvstendig stat. Hvis Israels jøder ikke opptrer i samsvar med den kristne definisjon av dem, fortjener de ingen plass
i verden.
De var gudsmordere, må vite. De var gudens fordømte, forkastede folk. Dette er stadig underteksten i kirke-kristendommens antisemittiske teologi.
Men jødene har aldri brutt pakten med sin gud og sitt historiske «kall». Det er tvert om de kristne som må svare for seg (overfor sin gud) om hvordan de har forvaltet den arven de stjal: religionshistoriens største
RAN. Ved sine historiske illgjerninger mot jødene har de kristne brutt flere enn ett av budene.
Kirkens påskehøytid (Langfredag) reaktualiserer hvert eneste år den største og verste
av alle konspirasjonsteorier. Igjen: det var ingen kirkelig høytid jødiske samfunn fryktet mer enn påsken, da den kristne mobben ofte gikk amok. Jødene skulle (kollektivt) straffes for gudsmordet. Gjennom middelalderkirkens
offentlige prosesjoner og opptog var hån og latterliggjøring av jøder og jødedom et naturlig og normalt innslag.
I følge (katolske) kirkelærere skulle jødene som STRAFF
for alltid ydmykes og fornedres. Gjennom århundrer tjente jødene som «syndebukker» for alskens ulykker, epidemier og katastrofer som rammet Europa. Det er fristende å bruke ordet «massepsykose» om den kristne kirkes
mange vrangforestillinger.
Da svartedauen brøt ut fikk de allerede onde, demoniserte jødene igjen skylden: de hadde forgiftet brønnene! Når blasfemi igjen nylig dukket opp som
tema i det offentlige rom, burde man hente fram en annen av kirkens vanvittige anklager mot jødene: de hadde skjendet nattverdbrødet: hostiekrenkelse! Tja, hvordan skjedde slik skjending av «Gud selv»:
Jesu Kristi legeme?
Historisk sannhet, ansvarlighet, selvkritikk og etisk alvor synes lite utviklet blant teologistanden. Den som søker saklig-faktisk informasjon om disse kirkelige «massepsykoser»
og deres uhyrlige konsekvenser gjennom middelalderens mange århundrer må fortsatt i år 2018 oppsøke andre kilder enn den retusjerte kirkelige varianten, dvs. langt mer nøkterne, sannferdige historikere. Historiens
(skylde)byrde synes for tung og uhåndterbar for teologene. Den kirkelige galskap gjennom utallige århundrer tåler ikke historiens nærlys.
Luthers
avsindige jødehat på 1500-tallet var lenge, lenge forberedt. Han videreførte bare den katolske (romer)kirkens antisemittiske teologi, men mer utilslørt aggressivt og vulgært.
«Ved siden av ritualmordlegenden og anklagen om at jødene skjendet nattverdsbrødet, bredte det seg fra 1300-tallet påstander om at de forgiftet drikkevannskilder, spredte pest og stod bak sammensvergelser
mot majoritetsbefolkningen. Påstanden om at jødene forgiftet brønner og elver dukket første gang opp i Frankrike i 1321 og fikk økt utbredelse og forsterket virkning som følge av pestens herjinger i Europa mellom 1347
til 1352.
Hundrevis av jødiske menigheter mellom Spania og Øst-Europa ble ødelagt og menneskene myrdet. Ofte ble jødiske menigheter gjort kollektiv
ansvarlig for sykdommen allerede før den brøt ut (eksempelvis i Basel 16. januar 1349).
Jødenes «demoniske oppfinnsomhet» ble anvendt som et negativt speilbilde
av de hellige miraklene og martyrenes utståtte lidelser. Billedlige framstillinger av for eksempel ritualmord ble en bestanddel i kirkedekorasjoner. Beskyldningene ble brukt til å rettferdiggjøre pogromer og plyndringer».
https://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord-under-nazismen/bakgrunn/ideologi/antijudaisme.html
Kun en bok er her oppgitt som referanse. Det er tankevekkende at HL-senteret ikke har annen kilde å henvise til enn de norske forfattere: Harket/Berg Eriksen/Lorenz
(de to første erklært kristne).
Vi forstår godt hvorfor den kristne kirke og dens teologer fortier (sensurerer) de «djevelske» detaljer,
teologisk og historisk. Det gjør også Vårt Land/Verdidebatts Erling Rimehaug og Pål Georg Nyhagen. Lutheraneren og katolikken har en felles kirkelig-ideologisk agenda: jødehatets kirke-kristne
opphav må forties! Den ene begrenser antisemittismen til 2. verdenskrig, den andre til Luther-epoken. Jødehatets årsak og opphav fra oldkirkens tid (m/kirkefedrene) nevnes ikke. De foregående 1500 års brutale jødeforfølgelser
i det kristne Europa forbigås i stillhet, eller omtales pliktskyldig i få uforpliktende, generelle vendinger. Ingen detaljer, takk!
Jeg har på Verdidebatt og på denne hjemmeside
videreformidlet en liten del av den omfattende dokumentasjon kirkens teologer ønsker skal ligge urørt i mørke og glemsel. Fortielse, fortrengning og benektelse er en meget risikabel forsvarsstrategi, som i neste omgang uunngåelig
vil slå tilbake på kirken selv. At den latente antisemittismen igjen øker i det kristne Vesten (Europa og USA) skyldes, etter mitt syn, at de kristne kirker aldri har tatt noe virkelig (grunnleggende)
OPPGJØR, verken teologisk, etisk eller historisk. Det nytter ikke å overføre antisemittismens onde gift på «folkereligiøsiteten», «djevelen» eller på (innvandrede) muslimer. Det er et
faktum at det kristne jødehatet fremtrer i skrifter flere århundrer før islam oppstod på 600-tallet. De hellige kirkefedre, kirkemøtene og pavelige dekreter er grusomt avslørende.
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11746600-vare-egne-joder
https://www.tv2.no/a/3694272
http://www.verdidebatt.no/julie
http://www.verdidebatt.no/innlegg/189370-kirkens-voldelige-teologi-og-antropologi-en-trussel-mot-humanismen-og-demokratiet
Historiker og journalist Marthe Michelets kompromissløse, samvittighetsfulle sannhetssøken – prisverdig omtalt som et «moralsk prosjekt» - kan forhåpentlig inspirere den
yngre generasjon historieforskere. Det er slike uredde, uavhengige forskere vårt (kristelige) konsensus-samfunn trenger for å «våkne opp». En historiker med etisk følsomhet og bevissthet vil naturlig nok provosere visse
strengt «nøytrale» fagmiljøer.
Faglig uenighet kan ikke reduseres til en konflikt mellom en umoralsk eller moralsk historiker. Historisk-faglig redelighet
kan ikke heve seg over moralske prinsipper og etisk anstendighet – uten selv å bli amoralsk eller umoralsk.
https://www.adressa.no/meninger/2018/11/17/Stygge-sprekker-i-krigens-glansbilde-17894869.ece
Mange
tabuer vil falle når historikere og journalister ikke lenger føler seg lojalt forpliktet på de overleverte (tendensiøse) heltehistorier. Men det koster å stå opp mot etablerte sannheter (historikeren Terje
Tvedt er kanskje rammet av den samme vrede?). Den forsker som drister seg til å rive nasjonens helter ned fra sokkelen, om det er motstandsbevegelsen, bistandsmisjonærene eller presteskapet, blir nedlatende kalt «moralist».
Hvorvidt de sinte opponentene mener seg å stå over all moral, vet jeg ikke.
Vi belæres om at vi må «forstå» aktørene ut fra den situasjon og tid de befant
seg i. Skal vi «forstå» korsfarerne, heksebrennerne, jødeforfølgerne, inkvisisjonsjegerne og slavehandlerne for at de ikke forsto bedre? Skal det forstås dithen at nordmenn i 1942 ikke kunne eller kan stilles moralsk
ansvarlige for de valgene de gjorde, som fikk så katastrofale konsekvenser for norske jøder? Vel, et mer presserende moralsk spørsmål for alle involverte parter kan vanskelig tenkes.
(Solidariteten og den moralske pliktfølelsen viste seg langt sterkere i det okkuperte Danmark, som klarte å redde de fleste jøder fra deportasjon).
«Det sentrale og ømtålelige spørsmålet er hvorfor dette apparatet (hjemmefronten) ikke ble brukt for å mobilisere for jødene, verken åpent eller skjult, og hvorfor jødenes
sak ikke ble motstandsbevegelsens sak før det var for sent».
(Marte Michelet, Aftenposten 13.11.2018)
Biskop Berggravs glorie er allerede sterkt falmet. Det var særlig i jødespørsmålet biskop Berggrav, naziprestene OG motstandsbevegelsen sviktet. Den antijødiske holdning, åpent eller tvetydig
uttrykt, var dypt rotfestet i norsk mentalitet - etter 500 år med luthersk jødehat i skrifter, bekjennelse og propaganda. Mange prester/teologer og biskoper i mellomkrigstiden og i krigsårene, både i Tyskland og i Norden/Skandinavia,
sympatiserte med Hitler. Det gjaldt både lutheranere og katolikker. Hatet mot kommunismen OG jødehatet (åpent eller latent) bidro til mange kirkelederes sympati for nazismen.
Jøder og jødedom
ble endog assosiert med den «farlige» liberalismen og humanismen, definert som samfunnsnedbrytende krefter. Det er i sannhet et mysterium (eller paradoks?) at kristendommen i dag så gjerne vil klistre seg til humanismen, når den for
bare få årtier siden stilte opp kristendom og humanisme som motpoler (forøvrig, en ganske riktig beskrivelse). Denne historien er ennå ikke fortalt. Den rommer kanskje litt for mange selvmotsigelser?
Det er utvilsomt at kampen om historien foregår på mange arenaer. Teologene kjemper på sin side for å redde Jesus-apoteosen og kirke-kristendommen ettermæle. Det er en «kamp mot vindmøller», kan man med
god rett hevde.
To tiår etter verdenskrigen var kirkens jødehat «glemt». Nå handler det om å sverte staten Israel, slik at det kristen-europeiske holocaust blir lettere
å bære for den kristne samvittighet. Dess mer ondskap man kan tillegge jøder og israelske myndigheter, dess mindre kirkelig-teologisk skyld og ansvar for folkemordet i det kristne Europa for bare ca. 70 år siden.
I Trond Bakkevigs bok er jødiske israelere blitt overgripere og palestinerne ofre. Dualismen består. «De onde» og «de gode»
har bare skiftet navn og ansikter. I kapittelet «Guds eget folk – og de andre» får vi en god, sjelden usminket innføring i deler av kristenhetens ideologiske skifte og syn på Midtøsten-problematikken, fra
midten av 1970-tallet. Det bekrefter på samme tid Luther-teolog og kirkepolitiker Bakkevigs inhabilitet i rollen som tilrettelegger for religionsdialog i området.
«Guds eget folk»
er kristne palestinere, må vite. Han har i en annen bok forsøkt å rettferdiggjøre sin «brobygger-rolle», men er i en rapport av NORAD nylig utsatt for «ramsalt kritikk». Bakkevig har på egne
vegne og på hans kirkes vegne et oppblåst selvbilde vi bare kan undres over. I så måte ligner han vel sitt teologiske forbilde: jødehateren Martin Luther.
(En viss ironi er at prost
Trond Bakkevig fikk Gunnar Sønstebyes pris i 2015 – for dialogarbeid!)
https://www.dagen.no/Nyheter/rapport/Får-hard-medfart-i-ny-rapport-561411
Bakkevig har vært tett tilknyttet
Mellomkirkelig råd (kalt kirkens «utenrikstjeneste»). Jeg henstiller leserne å se nærmere på denne institusjonen, ikke minst da også HEF har hatt et nært samarbeid med generalsekretæren/DnKs
«utenriksminister»: Berit Hagen Agøy.
Agøy og Kristin Mile (HEF) har sammen underskrevet flere protestskriv.
https://kirken.no/nb-NO/om-kirken/slik-styres-kirken/mellomkirkelig-rad/Om-mellomkirkelig-rad/
Palestinske
kristne sto bak det famøse «Kairos» dokumentet (2010), med inspirasjon fra apartheid-ideologien i Sør-Afrika. Det fortelles selvsagt ikke at apartheid-regimet i Sør-Afrika ble innført av kristen-europeiske koloniherrer
og misjonærer. Forhistorien er altfor brysom til å nevnes. Biskop og fredsprisvinner Desmond Tutu har spilt en sentral rolle i den kristen-palestinske BDS-ideologien.
Prost
og Ap-mann Trond Bakkevig erstatter Den norske Israelmisjon med «Den norske Palestinamisjon». Begge bevegelser og organisasjoner har en sterk antijødisk (nå: anti-Israelsk) slagside. Tidligere generalsekretær i HEF, mangeårig
islam-apologet i Klassekampen og Palestina-venn Lars Gule, er BDS norske representant.
Her er interessante forbindelser mellom venstresiden og teolog/Ap-politiker Odd Kristian Remes Palestina-gruppe («Kristne
for Palestina») på Menighetsfakultetet i i 1975. I nevnte bok leser vi også at Mellomkirkelig råd fikk sendt en norsk kirkedelegasjon til Jerusalem i 1989, midt under den først intifadaen.
Et eksempel på teologisk revisjonisme – historieforfalskning - kan man lese nedenfor. Se også det norske Saabel-instituttets nåværende leder («Saabels venner»), Hans Morten Haugen (jfr. Verdidebatt).
Første leder i organisasjonen var (nå pensjonert prest) Kjartan Ruset (jfr. Verdidebatt).
Prest og forfatter Jens Olav Mæland (jfr. Verdidebatt) har stått
sentralt i den anti-Israelske propaganda, med denne boken fra 2009.
https://bokelskere.no/bok/glemt-av-sine-egne-rapport-fra-de-kristnes-situasjon-i-det-hellige-land/190562/
https://palestinakomiteen.no/test/
Det er påfallende at Trond Bakkevig/Tomm Kristiansen i
boken «Da Gud skiftet mening» (2018) ikke informerer leserne om den massive kirke- og teologikritikk som ble reist særlig fra 1960-årene og tiårene fremover. Hvorvidt Bakkevigs
«Gud» også skiftet mening i jødespørsmålet, vites ikke. Emnet er åpenbart perifert for disse to forfattere (annet enn i festtaler).
Det er skremmende hvordan
disse to forfattere siler og filtrerer norsk kirkehistorie og samfunnsdebatten i vår nære fortid. Den skarpeste kirke- og teologikritiker gjennom etterkrigstiden, Andreas Edwien, blir ikke omtalt. Han dristet seg til å si
at Jesus tok feil i sitt verdensbilde og historiesyn (med konsekvenser for gudsbilde og menneskesyn), men slikt kunne man ikke ustraffet si eller skrive offentlig i 1960-årene, en epoke hvor den ny-liberale teologi (Bultmann-elevene) gjorde
seg populær i våre offentlige medier.
Interesserte lesere anbefales boken «Riv ned gjerdene!» (festskrift til Jacob Jervell på 60-års dagen 21. mars 1985).
https://www.nb.no/items/0b1a74e2f59e3f07aa986dd23e8be5f6?page=0&searchText=riv%20ned%20gjerdene!
Man fremhevet den menneskelige Jesus, men opprettholdt oppstandelses-teologien. Ifølge Nicæneum er Jesus «født av Faderen før
alle tider». Da er han selvsagt intet menneske. Når teologene i dag utstyrer guden sin med menneskelige egenskaper og svakheter (han er avmektig, svak, sårbar…han gråter...han føler sinne og angst…) er han
heller ingen gud lenger.
Kanskje ufrivillig bekrefter Bakkevig/Kristiansen Edwiens kritikk: når den kristne «Gud» skifter mening, slik han ifølge boken gjorde i 1960-årene, er han
selvsagt ikke ufeilbarlig.
Det var i 1960-årene Edwien utfordret den ny-liberale teologen Jacob Jervell (og hans elev, lekmannsteologen Philip Houm).
Den gammel-liberale teologi hadde, tross alt, større respekt for historieforskningens metoder og prinsipper.
Det var i 1960-årene Edwien sendte sitt Memorandum («Sannhet eller usannhet?»)
til de teologiske fakulteter, med krav om saklig, redelig begrunnelse (ex cathedra) for kirkens offisielle postulater/dogmer om Jesus. Edwiens Memorandum fikk betydelig presseomtale. «Biskopene lover å svare», skrev Dagbladet. Det
kom intet svar, verken fra biskoper eller fakultetsteologer.
Så vidt jeg vet har ikke biskoper og teologer skiftet mening i synet på Jesu guddommelige
autoritet. Bekjennelsene står fast! Jesus fra Nazareth er kirke-kristendommens «Gud» (altså en helt annen enn GTs gud). Her har ingen utvikling eller nytenkning skjedd. Skjønt, det pågår åpenbart et spekulativt
nytolkningsarbeid med sikte på å bringe Jesus-teologien og Kristus-mytologien i samsvar med det moderne menneskets erfaring og innsikter, hva enten det gjelder verdensbilde eller livsanskuelse. Moderniseringsiveren ender i språklige og tankemessige
absurditeter. Aktualisering, kalles det. Ingen forstår hva dette betyr. Derfor gjennomlever kirken sin største og alvorligste krise på 2000 år.
Vi tror ikke på kirkens budskap,
og den tror ikke selv på sin historie (ifølge et PR-byrå). Resultatet er økende frafall, avkristning og kirkenedleggelser.
Vårt
Lands lørdagsportrett 17. nov. bærer tittelen «Gudedreperen». At den kristne «Gud» ikke bare er døende, men må drepes, er ganske oppsiktsvekkende tale i Vårt Lands spalter. For her forkynnes
«den levende Gud» og «den levende Kristus» dag etter dag, uke etter uke. Like monotont som i de forgagne århundrer.
Intervjuobjektet vokste opp i Belfast: «et samfunn
med ekstrem vold og konflikt». Igjen får vi den rystende historie om hatet mellom katolikker og protestanter. Med gjerder og segregering: et godt eksempel på et kristelig «sorteringssamfunn» i dagens Europa.
«Noe av det viktigste er å få folk ut av den binære tenkningen. At ting må være enten – eller». Dette er et prisverdig ønske, men dualismen er så integrert i kristendommens teologi og antropologi at ingen utvei synes mulig. Hva som blir igjen av kristendommen når eller hvis denne religionens allmektige, allvitende og aktivt inngripende «Gud» er drept,
forblir uklart i Vårt Lands hovedoppslag.
Et forslag som fremmes er at kirken «etablerer en liturgi som hjelper folk å oppleve tapet av Gud». Dette er om ikke grenseløst
naivt, ubegripelig tale. Her forutsettes at «tapet av Gud» fører inn i mørket og skaper så store traumer at bare kirken selv kan «bringe legedom»?
Vårt Land bør
kanskje bringe flere frihetsfortellinger – for balansens skyld? Mange frafalne forteller om frigjøring; frihetsfølelse, selvstendiggjøring og personlig ansvar. De stupte ikke ned i mørke
og tomhet.
Et nylig eksempel på Verdidebatt er dette personlige, ærlige innlegget. Her lanseres det vakre ordet: fridomsgleda. Friheten kan være byrdefull, men den er «min egen»,
ingen annens. Livet forenkles betraktelig når man slipper å diskutere med «Gud» om smått og stort. Noen søker støtte i nye fellesskap, andre finner styrke i den ensomme vandring.
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11746003-nar-gud-blir-borte
«…Han blei i alle fall borte. Og så burde vel det vore eit tap. Men heller blei det ein fridom. Eg kunne reisa meg opp og vera eit heilt menneske. Eg var ikkje lenger bunden av syndesvepa. Eg skulle
no oppføra meg redeleg og ryddig og ha ansvar som menneske, men ingen straffande instans skulle komma og dømma meg til eit grusomt helvete. Eg hadde endeleg vunne meg fridom…Eg som før tenkte at det ikkje kunne vera rein glede utan
Gud, opplevde ei større glede enn nokon gong før. Fridomsgleda».
-------------------------
Et bispevalg interesserer de færreste. Kun 50 fremmøtte overværte seansen i Stavanger domkirke, da bispekandidatene var samlet til utspørring.
Hva en biskop synser om homofili, innvandring eller klimaspørsmålet har liten interesse. En politisk kirke verken utfordrer eller provoserer; den er likegyldig. Kirken er alltid i bakleksa. Folkemeningen ligger langt forut for
kirken i sosiale og etisk-rettslige spørsmål. Folk flest oppsøker ikke kirken for å finne løsninger på viktige samfunnsoppgaver, nasjonalt eller globalt. Kirken må gjerne drive sitt hjelpearbeid blant «fattige
og forfulgte», men det gjør også mange andre ideelle organisasjoner (uten evangelisering som bakenforliggende hovedformål).
Tradisjonen tro vil vi i nærmeste tid få mange historier
om hvordan kirkens «godhetsposører» avhjelper situasjonen for de mange ensomme/enslige i julehøytiden. Julefeiring skal være familiefellesskap, men kirkens menigheter tilbyr seg gjerne som familie-erstatning.
Hvordan, mon tro, vil Dnk aktualisere «den hellige familie»? Hvordan vil Vårt Lands årlige adventsbilag vinkle saken, eller budskapet? Hva skal Maria, Josef og Jesusbarnet minne oss
om dette år? Surrogati? Abortspørsmålet? Tenk om Maria hadde abortert - eller tatt abort! Hvordan ville historien forløpt hvis «verdens frelser» og «verdens lys» ikke var blitt født? Kan de kristne tillate
seg et slikt tankeeksperiment?
Ble Jesus født i Betlehem (Davids by), eller ble han det ikke? Er barnemordene og flukten til Egypt legender eller historiske
hendelser?
Jeg siterer en kristen-blogg:
«Politikeren og maktmennesket Herodes fornektet seg ikke
i sin redsel for å miste makten som vi så over. Men Gud som hadde ledet vismennene med sin stjerne - varslet igjen vismennene så Herodes ikke fikk tak i Jesus. De drog ikke innom han på veien hjem som Herodes hadde bedt dem om. De ble
varslet i en drøm!
Da ble han rasende og startet barnemordene i Rama som var forutsagt i Jeremias: Mat. skriver slik i kap. 2 ”16 Da Herodes nu så at han var
blitt narret av vismennene, blev han meget vred, og han sendte bud og lot drepe alle de guttebarn som var i Betlehem og alt landet deromkring, fra to år og derunder, efter den tid han nøie hadde utspurt av vismennene. 17 Da blev det opfylt
som er talt ved profeten Jeremias, som sier: 18 En røst blev hørt i Rama, gråt og stor klage; Rakel gråt over sine barn og vilde ikke la sig trøste, for de er ikke mere til.” Herfra har vi dagens ”ramaskrik”.
For slik stod det altså skrevet i Jeremias kap. 31 «15 Så sier Herren: En røst høres i Rama, veklage, bitter gråt; Rakel gråter over sine barn;
hun vil ikke la sig trøste over sine barn, for de er ikke mere til. 16 Så sier Herren: Hold op med din gråt, og la ikke dine øine felle tårer mere! Du skal få lønn for ditt arbeid, sier Herren, og de skal vende
tilbake fra fiendens land. 17 Og det er håp for din fremtid, sier Herren, og barna skal vende tilbake til sitt land.” Jeremias levde fra 627 til 536 f. Kr.
Men Jesus unnslapp fordi det
står skrevet slik:
”13 Men da de (hyrdene) hadde draget bort, se, da åpenbarer Herrens engel sig i en drøm for Josef og sier: Stå op, ta barnet og dets mor
og fly til Egypten, og bli der inntil jeg sier dig til! for Herodes vil søke efter barnet for å drepe det. 14 Da stod han op og tok barnet og dets mor om natten og drog bort til Egypten, 15 og han blev der til Herodes' død, for
at det skulde opfylles som er talt av Herren ved profeten, som sier: Fra Egypten kalte jeg min sønn. - - -
”19 Men da Herodes
var død, se, da åpenbarer Herrens engel sig i en drøm for Josef i Egypten og sier: 20 Stå op, ta barnet og dets mor og dra til Israels land! for de er døde som stod barnet efter livet. 21 Og han stod op og tok barnet og dets
mor og kom til Israels land. 22 Men da han hørte at Arkelaus var konge i Judea efter sin far Herodes, fryktet han for å dra dit; men han blev varslet av Gud i en drøm og drog bort til Galilea. 23 Og han kom og tok bolig i en by som heter
Nasaret, for at det skulde opfylles som er talt ved profetene, at han skal kalles en nasareer.”
Den kritiske historieforskningen
har ubønnhørlig (omsider) innhentet fagteologene, og de vet ikke hvordan de skal manøvrere videre. De to Jesus-apologetene, Bjørn Eidsvåg/Halvor Moxnes, gjorde et hjelpeløst forsøk med teaterforestillingen:
«Etterlyst: Jesus». Å omskape endetidspredikanten Jesus til en (universell) maktkritisk, sosial-revolusjonær person er en umulig strategi. Han hadde ingen samfunnspolitiske interesser. Han var tvert om det Edwien kaller «en
revolusjonær eskatolog». Det er noe ganske annet. Også Albert Schweitzer mente Jesu lære og virksomhet måtte forstås innenfor en tids- og situasjonsbestemt eskatologisk ramme.
Edwien oppstilte kirkens primære dogme om Jesus: oppstandelsen, det sekundære dogmet: Jesus som et ufeilbarlig etisk-humanistisk ideal (ny-liberal teologi), og det tertiære dogmet:
du skal ikke si at Jesus tok feil.
--------------------
18.11.2018
G. Ullestad