Troens liv og Åndens sannhet

«Når tanken ikke strekker til, når forstanden ikke makter å holde fast ved det som var mitt fundament eller når følelsene ikke spiller på lag med troens løfter, da er dagens ord min gode trøst».

Fakultetsteologene henvender seg åpenbart ikke til «de umyndige». De taler heller ikke i lignelser, men i svært abstrakte, ugjennomtrengelige tankekonstruksjoner. Hva enn de presteordinerte kandidatene er blitt undervist gjennom 5 – 6 års akademiske studier, har de «glemt» hva de har lært når de kommer ut i prestetjeneste. Fra kirkens prekestoler og medienes mikrofonstativer taler og preker de til «de umyndige» voksne med et så infantilt språk og tankeinnhold at det ikke kan karakteriseres som annet enn en grov fornærmelse mot den menneskelige forstand.

I «Spørsmålet om Jesu identitet» (kap. 9) – det mest prekære spørsmål i kirkens bekjennelse og teologi – skriver teologiprofessor Marius Timman Mjaaland følgende i boken "Systematisk teologi":

«Kristologi er lære eller tenkninga om Jesus Kristus. Selve navnet får en bestemt betydning ved at Kristus defineres som nettopp Logos. Kristologi blir dermed logos om Logos; en refleksjon over hva logos betyr når det anvendes med referanse til Jesus fra Nasaret.

Dermed blir det viktig å presisere hva og hvem en henviser til med navn og betegnelser som Jesus, Logos, Kristus, inkarnasjonen og Guds Sønn. Selv navnet Jesus Kristus rommer en dobbel referanse…».

(Ja, «sann Gud og sant menneske», i følge Den nicænske bekjennelse fra år 325).

 

I våre (norske) oppslagsverk blir «logos» definert som fornuftsytringer: tanke, tale, lære, visdom. Videre, logos kan bety ord, begrep, tale, forhold, resonnement, fornuft og universell verdensorden. Begrepet har bakgrunn i gresk filosofi. Derfor har Sokrates en sentral stilling i filosofihistorien, motsatt Jesu mythos og kirkens Kristus-mytologi. Enhver som forsøker å sidestille Sokrates og «Kristus», slik vi kan se det også hos sekulære humanister, er forført av liberalteologiens historieløse Jesus-ideal.

Det er særlig gudsbetegnelsen «Herren Jesus Kristus» som skaper stor forvirring. Teologene selv ser ut til å gå seg vill i alle disse maskuline betegnelser og skikkelser.

Med logos som veiledende instans forventes klar og sammenhengende tale. Men teologene er lojale, bekjennelsestro dogmatikere, ikke verken filosofer, logikere eller historikere. Deres hovedoppgave er ikke å fremme innsikt, erkjennelse eller visdom, men å forsvare kirkens offisielle, autoriserte dogmer og læresetninger. Det er Troen som skal vokse, ikke den menneskelige visdom og erkjennelse. Da må man unngå religionshistoriske fakta og logiske resonnementer og slutninger.

Med «Troens øye» og «Troens ører» blir dårskapen og dåren opphøyet til ideal. Denne verdens visdom har Paulus og hans gud bare forakt til overs for (jfr. 1. Kor. kap. 1), som også kirkefader Tertullian og kirkelærer Martin Luther mange århundrer senere.

Et kristenmenneskes virkelighet er en annen enn vår. Både verdensbilde og historiesyn er Kristus-sentrert (alfa og omega, som det sies). De kristne lengter etter en gjenopprettelse («nyskapelse») av paradistilstanden i den mytologiske urtid. Et slikt framtidsperspektiv har vi ingen tiltrekning til.

Vi vil heller ha et kort jordisk liv i lys og skygge, dynamikk og kompleksitet, enn en tilværelsesform som engleaktige vesener svermende rundt Himmelkongens trone i all evighet. I illustrasjonene av Den store hvite flokk finnes intet mangfold og ingen individualitet.

I kristendommen er både logos og sannhet personifisert I den overmenneskelige/guddommelige Kristus-figuren. Kristus er Logos, og Kristus er Sannheten. Det kalles «inkarnasjonens mysterium». Det sier seg selv at en kommunikasjon mellom to uforenlige virkelighetsoppfatninger og tankeverdener må bryte sammen, hva vi ser gjentatte ganger demonstrert på Verdidebatt. «En bro mellom mennesker, tro og tanke», slik avisen Vårt Land markedsfører seg, er langt unna realisering. Avgrunnen er større enn noen gang.

Teologene bringer ikke klarvær, verken tankemessig eller språklig, men gjør skydekket tettere og tettere. Teologiprofessor Timman Mjaalands spekulative og teoretisk-abstrakte gjennomgang av den såkalte «logos-kristologien» i boken «Systematisk teologi» viser at han er fanget i mythos, ikke i logos (eller ethos). Begrepenes grunnbetydninger svinner hen i skodda. Teologiprofessoren skriver at bekjennelsenes kontroversielle påstander ikke bygger på «mytisk rasjonalitet» (hva nå det er for noe rart), men på «teologisk refleksjon».

Kritisk tenkende mennesker som har lest serien «Alt om Kristi himmelfart» på Verdidebatt blir nok lite imponert over teologiprofessorenes refleksjonsnivå og dialogvilje. For egen del vil jeg si at lesningen oppleves som å synke ned i en språklig sump og gjørme.

Kristne forskere/teologer, apologeter og forkynnere kan ikke akseptere at den «kristne kulturarv» ikke har bærekraft, og at den vurderes mer og mer som et tilbakelagt historisk fenomen. «Arv» i kulturell, sosial-politisk, religiøs eller psykologisk mening kan avvises og brytes, individuelt og kollektivt.

Masseopprør og revolusjoner i Frankrike og Russland, arbeiderbevegelse og sosialisme, kvinnebevegelsen OG kolonikrigene (frigjøringskrigene) i etterkrigstiden er eksempler på kollektiv frigjøring fra historiens tyngende arv. 1968-generasjonen kan forstås som et oppgjør med autoritære, patriarkalske og militaristiske institusjoner.

I vårt land i dag er det enkeltmenneskets kamp som står i fokus. Vi har ikke sosial-politiske opprørsbevegelser i Norge. Men vi har avhoppere og dissidenter fra kristne og muslimske miljøer, som har betalt en høy pris for sitt brudd med Arven, Tradisjonen og Læren. Om de heter Kadra Yusuf eller Anders Torp er ikke det viktigste, men at de har gitt ansikt og stemme til kampen mot muslimske og kristne autoritære maktstrukturer. Kampen for frihet fra disse religioners kontroll og undertrykkelse kan gå langs ulike spor, men religionens lenker kan brytes! For mange utbrytere er frihetens pris sosial utstøting. I andre tider og andre samfunn kunne og kan man straffes med døden for frafallet. Det er fortsatt slik at den som kjemper mot det politiske diktatur hylles, mens opprør mot det religiøse diktatur vurderes med mange forbehold, større strenghet og mistenksomhet. I vårt demokratiske land blir lukkede, livsbegrensende (evangelisk-lutherske) menigheter/trossamfunn endog belønnet med statsstøtte!

------------------       

 

Mange kristne apologeter og religionssosiologer (som KIFOs teologer) har det siste tiår forsøkt å overbevise oss om religionens tilbakekomst. Det antydes at vi er mer religiøse enn vi selv vet. Ved å gjemme seg bak et diffust religionsbegrep og ulne spørsmålsstillinger kan man selvsagt få alt til å bli religion. Folkekirke-teologene pakker bekjennelse, lære og teologi inn i tidsriktig kvasifilosofisk og kvasipsykologisk retorikk. Men når vi skreller av de ytre lag og åpner «pakken» er den TOM!

Siste skudd på den ny-apologetiske himmel, Bjørnulf Hafstad, har en lignende IT-bakgrunn som Bjørn Are Davidsen og Daniel Joakim Kleiven. Ingen av dem er teologisk utdannet. Hafstad opplyser at han ble invitert av Vårt Land og Håvard Nyhus til å skrive i avisen. Det er en interessant opplysning. Denne gruppen ny-apologeter har skolert seg for å finne rasjonelle argumenter for Guds eksistens. De er lite overbevisende. Deres «Gud» sees og erkjennes med «Troens øye».

Jeg vil si det er synd å se hvordan de forspiller sine intellektuelle evner.

«I min verden er Gud både synlig og erkjennbar både gjennom alminnelig åpenbaring i naturen, i bibelen og gjennom egne erfaringer…».

 

http://www.verdidebatt.no/bjornulf/kommentarer

https://www.danieljoachim.org/hva-er-thomisme/ 

 

Klassekampen bringer heller ingen motstemmer til rekken av (redaksjonelt utvalgte) religionsapologeter i avisens ukentlige torsdagsspalte. Avisen er blitt vokter av den religiøse arv, kristen eller muslimsk. Her finnes ingen jødiske stemmer, og heller ingen tydelig sekulær-humanistisk stemme. Religionskritikk synes like bannlyst i denne avisen som i Dagsavisen og Vårt Land.

Med sitt aktive medlemskap i STL synes også Human-Etisk Forbund lojalitet mer bundet til det statlig oppnevnte STL enn til forbundets humanistiske arv og «den frie tanke». Akkurat som i Den norske kirke synes økonomisk selvoppholdelse og byråkrati å ta overhånd. Det er kanskje derfor politiske betegnelser/titler opptrer hyppigere i HEF, som også i Den norske kirke? Samarbeidsformene mellom Den norske kirke og Human-Etisk Forbund er langt tettere enn vi får opplyst i HEFs publikasjoner. Grensene blir mer og mer utflytende. Man får lettere sjokk når man plutselig leser offentlige skriv undertegnet av Mellomkirkelig Råd (Agøy) og HEF (Milne).

 

«I helgen fortalte en pilegrimsvandrende kulturminister og en vaffelspisende eks-oljeminister i et fellesintervju med VG at også de var bekymret for presset mot de norske verdiene og den kristne kulturarven. Linda Hofstad Helleland (H) og Ola Borten Moe (Sp) slo begge et slag for å bevare K-en i kristendomsfaget og for skolegudstjenester. – Vi må ikke bli så nøytrale at vi glemmer hvor vi selv kommer fra, og at det er den kristne kulturarven dette samfunnet bygger på, sa kulturminister Hofstad Helleland.

Selv statsminister Erna Solberg snakker nå om kristne verdier og presenterer seg i Vårt Land i går som «en aktivt troende tviler».  

(Dagens lederartikkel 2. august 2017)

 

«Forandring har, på ulike måter, satt sitt preg på vårt samfunn opp gjennom historien. Noen forandringer har satt dypere spor enn andre. I fjor markerte vi at det var 500 år siden Martin Luther tok sitt oppgjør med datidens kirke. Det vi kaller reformasjonen. Reformasjonen fremmet tanken om det enkelte menneskes betydning. Og utviklingen av ytringsfrihet, utdanning og vitenskap. Uten disse verdiene ville vårt samfunn i dag vært et helt annet».

(Statsminister Erna Solbergs nyttårstale 2017)

 

Tidligere kulturredaktør Knut Olav Almås har fulgt opp med debattinnlegget i Aftenposten 3. april 2018: «Kristendommen er et fundament i vår kultur». Fotografiet som ledsager innlegget – fundamentet - er en barnedåp; et spebarn som (ufrivillig) blir døpt til Faderen, Sønnen og Den hellige Ånds navn.

Presten tegner KORSET på barnets panne og bryst. Den døpte blir gjenfødt og får et hellighetsstempel på seg. Det kan ikke sies klarere hva kristendommens fundament er i vår kultur. Den såkalte «folkekirke» er avhengig av viljeløse spebarn for å bestå. Den kristne Tro splitter småbarn i døpte og udøpte.

Overalt hvor det voldsmettede symbolet korset plantes signaliseres et innenfor og et utenfor. Religiøse minoriteter kan bare inkluderes som «kirkens folk» (det kristne verdifellesskap) dersom de lar seg døpe til den kristne treenighetsguden.

Dette er den ARV politikerne ikke snakker høyt om. Det er altså ikke snakk om et normalt medlemskap, men om en INNVIELSE med konsekvenser for det evige liv.

Nå har også nestledere i tre partier (Ap, SV og Sp) besluttet å kjempe for Den norske kirkes grunnlovsfestede særstilling OG den sterke posisjon «folkekirken» bør ha i fremtiden, som disse tre politikere sier det. De er nok ganske representative for regjeringen og Stortingets kristelige og halvkristelige sammensetning. Typisk, de tre kvinnelige nestledere vektlegger kirkens funksjon – ikke innhold - i det norske fellesskapet.

Denne stadig sterkere vektlegging av kristendommen («kristne verdier») som et sammenbindende klister er helt klart et forsøk på å bygge et bolverk mot islams ekspansjon. Vi ser disse tendenser overalt i Europa. Da er vi igjen fanget i den religiøse polarisering: fiendskapets ideologi. Men dess mer plass kristendommen og islam opptar og gjør krav på i det offentlige rom, dess mindre sympati får de.

En annen tendens er å lage skremmebilder av det sekulære samfunn. Polarisering (dualismen) går igjen: den kristne Orden og kristne Verdier stilles opp mot anarki, verdiløshet, tomhet. Det er alltid ENTEN – ELLER. Uten «Gud» (Lyset!) synker vi ned i kaos og mørke. Uten at det blir sagt eksplisitt skjønner vi at et gudløst samfunn, angivelig prisgitt kaoskreftene, er av djevelsk/Satanisk art. En slik grunnleggende mistillit til menneskets kulturskapende og samfunnsbyggende evner er helt fundamental i kristendommen. I den kristne historieoppfatning (frelseshistorien) er menneskeheten dømt til undergang. Derfor er kristenheten monomant opptatt av «oppløsningstendenser» i samfunnet. Mange leter etter endetidstegnene for Jesu gjenkomst. De har ventet i 2000 år. Jesus sitter fortsatt ved Faderens høyre hånd.

 

EN TREDJE VEI UT AV POLARISERINGENS ELENDIGHET

 

Det er en tredje vei som stadig vinner frem: sekulær humanisme. Denne livsanskuelse og dens menneskesyn står støtt på egne ben, og verken moderate/progressive kristne eller muslimer kan velte den over ende. Den er tvert om en farlig konkurrent. Dens betydning og utbredelse er så stor i vår vestlige verden at kristendommen (og islam) stjeler fra dens bærekraftige idegrunnlag.

Et resultat av disse to verdensreligionenes totalitære ambisjoner er de mange bindestreks-betegnelsene. De hekter guden sin på alle fremskrittsvennlige bevegelser og idestrømninger, samtidig som de forkynner lydighet og underkastelse. Med guden som eneste sentrum og orienteringspunkt blir alle menneskelivets tilskikkelser tolket innenfor åpenbaringene i henholdsvis Koranen eller i «Bibel og Bekjennelse». Uten den kristne «Gud» eller den muslimske Allah er menneske intet. Det er ikke humanisme!  

(I mye av den nazi-vennlige, kirkelige teologi i mellomkrigstiden og fremover ble jøder og jødedom assosiert med den nedbrytende, fæle og farlige kommunisme, liberalisme og humanisme).

Har Stortingsrepresentantene lest Confessio Augustana? Er dette skriftet forenlig med humanismens idegrunnlag? Burde ikke dette skriftet sendes alle husstander i vårt evangelisk-lutherske folkekirke-land? Vi kan regne med at våre folkevalgte er like lite opplyst om innholdet i evangelisk-luthersk lære som den øvrige befolkning. Flertallet av dem er trolig spebarnsdøpt og har kanskje aldri reflektert over hva og hvem de ble døpt til. En dåpsseremoni er jo så vakker, tenker de kanskje.

Mangelen på en tydelig opposisjon blant våre folkevalgte i disse saker er en trussel mot demokratiet. Jeg kaller det SNIK-KRISTNING. I samme retning peker pilen når Stortinget vil gjøre skolene åpne for kristelige samlinger (bønner, andakter, vitnesbyrd, evangelisering?).

Jeg minner om at Stortinget har eget kapell og egen prest. Symbiosen kirke – stat er en ARV fra den autoritære tidsalder: romerkirken og lutherkirkens diktatur.

Igjen er det «de umyndige» - de mest sårbare blant oss – som skal hankes inn i kirkeinstitusjonen og kirkestaten. Det ser ut til at religionsfriheten eller  «Trosfriheten» er så hellig at den overtrumfer alle andres friheter. Det er ikke nok at de kristne kan praktisere sin gudsdyrkelse på fritiden, slik alle andre frivillige organisasjoner gjør sin innsats på fritiden. Det er heller ikke nok med religionsundervisning i skolen og trosopplæring på fritiden.

Det er jo et faktum at kirken har mislyktes totalt med sin statsfinansierte Trosopplæringsreform fra 2003 (med KrFs kirkeminister som pådriver). Etter den mer eller mindre frivillige konfirmasjonsundervisning forlater flere og flere ungdommer kirken og vender ikke tilbake. Svært mange av dem er spebansdøpt, og de utgjør hoveddelen av kirkens medlemsmasse. Kirken må derfor sørge for at de forblir lojale kirkemedlemmer livet ut. Om de er passive, likegyldige, vantro eller gudsfornektende er av underordnet betydning – bare de bidrar til kirkens og presteskapets økonomiske underhold. Med andre ord: grunnskolen er kirkens fremste misjonsarena (siste skanse?). Det er i dette perspektivet man må forstå kirkens lidenskapelige (desperate?) kamp for å beholde skolegudstjenester.

« - Både troende og ikke-troende møtes i kirken. Folkekirken har veldig mange funksjoner i de vakreste og mest sårbare øyeblikkene i livene våre. Vi må være sikre på at den kompenseres slik at det forblir slik, sier Kirsti Bergstø».

 

I kronikken «Europa uten Gud» (Klassekampen 31. mai 2018) beklager den katolske dr. theol, Eivor Oftestad, seg over at det Europeiske hus er tomt for Gud og religion. Vi (avkristnede) sekulariserte borgere ser det tvert om som et etisk-humanistisk og sivilisasjonshistorisk fremskritt. Ingen «fortrenger» de kristne kirkers gud. Kirkens gud har utspilt seg selv. Han og hans kirke på jorden har ikke holdt tritt med den historiske utvikling. Vatikanstaten er det beste eksempel. En gud som trenger et pavedømme for å styre verden, kan ikke vekke sympati.

Det moderne mennesket har tatt tilbake den styrke og tillit det tidligere overførte på guden. Dess større, sterkere og mektigere guden ble, dess svakere måtte mennesket bli – og desto mer avhengig av gudens styrke. Nå er rollene byttet om. Guden trenger oss, men vi trenger ikke ham. Derfor blir han heller ikke savnet.

Med mennesket i sentrum er den kristne guden gradvis forvist. Han er blitt svak og avmektig. Ennå en stund holdes han kunstig i live, i kirkespråket, i liturgien og i teologiske teorier. Han mister konturer og blir blekere og blekere. Han oppløser seg som skyene i klarvær.

Bjørn Eidsvåg etterlyste Jesus i sin teaterforestilling. Må «Gud selv» etterlyses? Det er mye som glipper for teologene. På et kommende seminar spør de: «Hvor er det blitt av sjelen?».

Ved sin voldsteologi og voldshistorie har de kristne kirker gjort seg selv overflødige, irrelevante og uinteressante. Mange vil finne det betryggende at Europa og EUs institusjoner «skyver kristendommen ut av kulturen og neglisjerer det religiøse aspektet», for å sitere Oftestad. Det er ikke opp til kristne teologer å definere «det religiøse aspektet». Det har de intet mandat til. 

Hva som står på spill kan i følge Oftestad være selve meningen med livet. Jaså? Det er store ord. Hun snakker selvsagt ikke om en hvilken som helst «religion», «mening» eller «gud». Det handler spesifikt om den kristne kirke og religion, som har dominert vår europeiske historie i nær 2000 år. Det handler om de tre hovedkirker: den katolske, ortodokse og protestantiske. Men ikke ett sted i kronikken nevnes religionen KRISTENDOMMEN ved navn! Det kan vel tyde på at Eivor Oftestad selv er noe pinlig berørt over den «kulturarv» hennes katolske kirke har etterlatt seg på vårt europeiske og andre kontinenter.

Pavestaten er full av pedofile menn.

Realiteten i mange europeiske land er at kirker nedlegges i stort antall. Det kan ikke tolkes som annet enn mistillit, eller likegyldighet. Oftestads pavekirke/pavestat er så skandalisert av grufulle overgrepshistorier det siste århundret at postulatet om å forvalte «selve meningen med livet» må fortone seg som en grusom HÅN (vi kan bare tenke oss hvilke andre uhyrligheter som ligger gjemt i dunkle århundrer – for ikke å si i Vatikanets hemmelige arkiver).

At sannheten har kommet på bordet skyldes vesentlig at internasjonale rettsprinsipper og menneskerettigheter ikke lenger tar hensyn til paveautoriteten («Den hellige stol») og Vatikanstatens immunitet. Hver gang paven forsøker å avlede oppmerksomheten, ved ulike samfunnspolitiske utspill, blir han innhentet av hans kirkes forbrytelser mot «de minste små». Hver gang masken settes på plass, faller den av igjen.

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/vMKqj/fn-vatikanet-maa-fjerne-sexovergripere       

 

Det er krisetid i alle kristne kirker. Ingen strategi eller retorikk kan redde dem. Rekrutteringen synker. Kirkespråket er i oppløsning. Dogmene står for fall (symbolisering er bare en mellomfase). Det er ingen vekkelser å spore. Stadig færre mennesker oppsøker kirken for å finne håp og trøst. De kristne har ikke selv den sterke evighetslengselen lenger. De flytter «himmelen» ned til jorden («her og nå»), der hvor vi andre har vært hele tiden. Skal vi si: velkommen etter?

Dess mer politisk Den norske kirke/kirkestaten blir, dess mer svinner dens religiøs-åndelige aspekter. Den er nær oppslukt av sekularisme, naturalisme og materialisme. Kirken har redusert seg selv til et slags «politisk parti», med sterke indre fraksjonsdannelser. Kommende kirkevalg (som alle bør følge nøye) vil nok atter en gang vise den åndsforlatte kirke.

Den norske kirke vet ikke hva politisk uavhengighet betyr. Uten politisk støtte (livredning) og milliarder i statlige overføringer er kirken like maktesløs som dens «Gud». Maktbegjær, pengebegjær og det seksuelle begjær har korrumpert den kristen-europeiske kirke og kristendom fra dens spede begynnelse. Statskirken er et ektefødt barn av Keiserkirken fra 3-400-tallet.

Vi gir ikke fra oss makten over sjelene, sa Martin Luther (sitert etter hukommelsen).

 

http://www.dagen.no/dagensdebatt/kristenliv/debatt/Kirken-vil-ikke-la-seg-feie-av-banen-599447   

https://kirken.no/nb-NO/om-kirken/slik-styres-kirken/kirkemotet/kirkemotene-2003-/2018/     

 

«Gudsforlatt psyke» er den tåpelige, men svært talende overskriften på Vårt Lands forside lørdag 2. juni: «Gud defineres ut av kulturen og menneskers liv. Inn kommer terapikulturen». Hjernen er SVART.

Psykologien har nærmest blitt en verdensreligion, sies det nedlatende i denne merkverdige reportasje. Da vet man ikke hva verken psykologi eller religion er. De kristne har alltid sine egne forklaringsmodeller. En av dem er å forklare bestemte fenomener i samfunnet som religionssubstitutt.

Den underliggende tanke er alltid forestillingen om en iboende gudslengsel, dvs. at et gudløst liv og et gudløst samfunn må være ensbetydende med tomhet og uerkjent savn. Kristne psykologer vil derfor gjerne ha Gud inn i terapirommet (man bør merke seg hvordan begrepet «skam» svært hyppig opptrer i kirkelig-teologiske sammenhenger). Kristne sosiologer, religionspsykolger og apologeter tror at alle verdslige ritualer er uttrykk for et dypereliggende gudsbehov eller autoritetsbehov. 

Det er selvsagt et stort nederlag for kirken at folk flest heller oppsøker psykologen enn presten ved personlige kriser. Terapeutisk virksomhet er da også noe ganske annet enn sjelesorg. Å komme i «religiøse anfektelser» og «syndenød» var nok mer aktuelle problemstillinger i de forgagne århundrer.

Når gudsbehovet/autoritetsbehovet ikke lenger kan plantes i små barnesinn, har kirken tapt sin ideologiske kamp. Teologiens beskrivelse av det syndige, falne mennesket er utdatert, mens psykologiens langt mer optimistiske innsikter om menneskesinnets sunne drivkrefter og potensiale tiltaler oss langt mer.

Inne i avisen finner vi skrifttypene «Hele byrden på menneskets skuldre». For noe tøv! Vi bærer våre egne byrder, men ansvaret for andres byrder tar vi ikke på oss. Vi tror ikke på «offerlammet», eller på stedfortredende soning. Om Timman Mjaaland mener vi derved er narsissistiske og selvopptatte, kan vi leve utmerket med det. Teologene må alltid plasseres oss i det dualistiske skjema. Teologenes (usunne) fiksering på synd, skyld og skam har vi ingen interesse for.

Prestasjonspresset mange unge opplever i dag (kanskje noe overdrevet?), er ellers et velkjent problem i kristne kirker og menigheter. Utbrenthet og «brente barn» har vært et tema i mange kristelige sammenhenger de senere år. Mange av utbryterne har funnet hjelpen innenfor den «terapikulturen» Vårt Lands reportasjeteam forakter, for her skal «nåden alene» gi de trette og nedbøyde håp og trøst.

Det er nå en gang slik at vi mennesker er svært sårbare og utsatt for mange slags påvirkninger. Det ser ut til at hver generasjon utvikler sine «nevroser». Vi skal være glad for at det finnes profesjonelle veiledere og «terapeuter» som genuint ønsker for sine pasienter at de skal gjenvinne en viss grad av psykisk balanse. Det er helt normalt å være selvopptatt, dvs. opptatt av sinnets sunnhet og velvære. Dess flere sunne enkeltindivider, dess sunnere samfunn. Psykologer lover ikke «frigjøring» eller "frelse", men muligheter for bedre livskvalitet og helse ved selvinnsikt og realitetsorientering. De fleste av dem har heldigvis ingen «Gud» med i sine beregninger.

Ethvert enkeltindivid er selvsagt sin egen autoritet. Et voksent, selvstendig menneske må selv få definere hva som er meningsfullt og hva som gir verdi. Den tid er forbi da kirkens presteskap hadde all definisjonsmakt.

Presteskapet lover frelse for det evige liv, vel og merke hvis Guds autoritet anerkjennes. – Jeg tenker at det er både teologiens og forkynnelsens oppgave å peke på Gud som noe større og helt annet enn en terapeut, sier Timman Mjaaland.

– Jeg opplever den teologiske måten å beskrive mennesket på som suveren. Den har etter min vurdering både større tyngde og presisjon i å forstå hva et menneske er.

 

Sannhetsspørsmålet, som VLs kommentator Håvard Nyhus har reist i sine siste kommentarer, er et langt større problem i den kristne kirke, som også i hans egen luthersk-evangeliske avis. Det er ny-apologetene (som han selv) og de moderne (folkekirke)teologer som ødelegger vårt normale språk. De bedriver hva jeg kaller språklig forurensning.

Hvis de kirkelige dogmer/påstander om Jesu ufeilbarlighet og/eller guddommelighet (jomfrufødsel, oppstandelse fra de døde, himmelfart, gjenkomst med dom) ikke er objektivt sant, er det likevel «sant for meg», sier de nå. Da skal verden tie. Ja, det er jo også ganske umulig å diskutere med Troen, Ordet, Skriften og Ånden som en slags halvlegemlige, metafysiske  størrelser.

Ordene og begrepene besjeles; de er en slags vesener med vilje, kraft og bevissthet. Det er ubegripelig og meningsløst.

Et interessant fenomen er presten Gyrid Gunnes nylig refuserte NRK-andakt og skamløse fabuleringer, publisert i Vårt Land/Verdidebatt. Her dikter Gynnes en historie om at Jesus kan ha blitt utsatt for seksuelle overgrep. I iveren etter å gjøre Jesus «aktuell» for Metoo-kampanjen, bør han visstnok ha en overgrepshistorie å skilte med. Det er helt likegyldig om kildene ikke engang antyder noe slikt. Gynnes er ikke historiker. Som feminist-teolog ønsker hun at det skulle være slik, og da blir det «sant for henne». For det kunne jo ha skjedd?

Vi får igjen bekreftet at den kristne «Jesus» har ingen historisk identitet. Som «oppstanden» er han et fantomvesen teologer av alle ideologiske farger kan manipulere med etter eget behov. Det finnes tusener Jesus’er. Gammel-liberale, ny-liberale og ultra-liberale teologer er de mest intellektuelt uredelige. Gyrid Gunnes trenger ikke engang «Bibelen» lenger, ser det ut til, for hun har diktet opp sin egen «Jesus». Det er ikke verken kristendommens Jesus eller evangelieskriftenes historiske Jesus hun forkynner. For at oldtidspredikanten Jesus skal passe inn i dagens samfunnsdebatt, må han være både flyktning og overgrepsoffer. Da går man ikke av veien for de groveste skrift- og historieforfalskninger. «Fromt bedrag», kanskje?

 

Til grunn for alle de sprikende Jesus-bildene ligger nær 2000 års kirke-kristen autoritetsdyrkelse. Sokneprest Runar Foss Sjåstad på Verdidebatt går så langt i sin blinde, eksalterte autoritetstro at han omtaler den jødiske oldtidspredikanten Jesus fra Nazareth slik:

«Jesus er universets usynlige sol, denne usynlige sol opprettholder og gir liv til alt det synlige og usynlige. En dag skal jeg og du stå ansikt til ansikt med universets sol-Jesus».

Det er avskyelig! Nord-Koreas leder(e) er blitt omtalt i lignende vendinger (kommunismen har sine røtter i det kristne Europa). Så lenge vi ikke foretar et fundamentaloppgjør med denne autoritetsdyrkelse, er vi dessverre ikke beskyttet mot Førerskikkelser («den sterke mann») av verdslig politisk-ideologisk type. Diktatorene Franco, Mussolini, Hitler og Stalin sprang alle ut av europeiske stater med mange århundrers sterke påvirkning av kristendommen på kultur, mentalitet og samfunnsorganisering.

At despotiske herskere i mange europeiske land fant de kristne kirker som naturlige og nyttige allierte, forteller sitt tydelige språk. Keiser/konge/fyrste/tsar ble omfavnet av kirkelederne (paver, patriarker og biskoper) – og motsatt.

Alle revolusjonene de forrige århundrer i Europa var uttrykk for det utpinte småfolkets raseri mot herskeren og elitens makt og privilegier: geistlighet og aristokrati. Martin Luthers fremste beskytter og allierte var kurfyrsten Fredrik av Sachsen. I ti måneder ble Luther holdt skjult i borgen Wartburg.

 

Keiser Konstantin spilte en ledende rolle ved utformingen av Den nicænske bekjennelse år 325. Kurfyrsten Fredrik av Sachsen var en sentral aktør mer enn tusen år senere, da den lutherske reformasjon utspilte seg. Romerkirken og pavekirkens kurie (Curia) er en ARV fra den keiserlige kurie.   

«Betegnelsen bruktes i middelalderen om rådsforsamlinger, embetsverk, fyrste- og vasallhoff, riksdager, riksdomstoler, riksråd med mer». 

(Store norske leksikon) 

 

«En romerske kurie er Den katolske kirkes sentrale forvaltning, med sete dels i Vatikanstaten og dels i Roma. Curia betyr på middelalderlatin 'hoff', og den romerske kurie var tidligere kjent nettopp som det pavelige hoff. I tillegg til å administrere Den katolske kirke fungerer kurien også som Vatikanstatens statsforvaltning. Den har vokst gjennom årene, på samme måte som den offentlige forvaltning i andre stater har det».

http://www.katolsk.no/organisasjon/verden/kurien 

https://www.aftenbladet.no/lokalt/i/4VARe/Pavekirken-er-en-viktig-politisk-maktfaktor 

 

«Kurfyrste var en tittel for de fyrster i det tysk-romerske rike som utgjorde kurfyrstekollegiet og fra slutten av 1200-tallet var de eneste som hadde stemmerett ved valget av romersk konge».

«Fredrik gikk hver dag i kirken og deltok i messen, og reiste som from katolikk på pilegrimsferd til Palestina i 1493. Han var ivrig opptatt av å utvide sin relikviesamling, som mellom 1509 og 1520 økte fra 5 005 til 19 013 partikler.

I 1502 opprettet Fredrik universitetet i Wittenberg, og gikk i 1512 med på Johann von Staupitz' bønn om å dekke kostnadene knyttet til augustinereremitten Martin Luthers promosjon til doktor i teologi. Von Staupitz måtte til gjengjeld love at «Martinus» skulle overta på livstid ansvaret for undervisningen i «Biblia» (bibelteologi) ved det teologiske fakultetet i Wittenberg……

Etter keiser Maximilian Is død i 1519 ble kurfyrst Fredrik riksvikar. Han var selv en sterk kandidat til å bli valgt til ny tysk-romersk keiser, men var selv med på å avstyre det og tilrettelegge for at man i stedet valgte Karl V til ny keiser. Hans innflytelse i den kurfyrstelige og keiserlige kurie var hovedgrunnen til at den nye keiser ved riksdagen i Worms i 1521 ikke umiddelbart fulgte opp pave Leo Xs bannlysning den 3. januar 1521 av Martin Luther, men innkalte Luther til Worms for at han der skulle bli avhørt av sakkyndige. Etter at Luther la ut på hjemreisen fra Worms, fingerte kurfyrsten et overfall i Thüringen, og fikk Luther "bortført" til en av sine borger der, Wartburg……….

Fredrik den Vise var dermed med på å tilrettelegge for den lutherske reformasjon. Meningene er noe delte om Fredriks motiver for sin handlemåte…».

 

Bibelens gud: Jahve eller Kristus? 

 

Dette spørsmål blir aldri avklart, som heller ikke forholdet mellom Jesus og Kristus. Mange teologer og kirkelærere har forsøkt å redde det kirkelige «dogmet om Jesus» (nå: ideal-Jesus) ved å rette skytset mot det fæle, gammeltestamentlige gudsbildet (jfr. Marcion, Harnack og Hognestad). Men de teologer som forsøker å befri kristendommen fra oldtidens mytologiske verdensbilde og gudsbilde, er selv fanget i den samme mytologi. Det skyldes selvsagt at den «senjødiske» dommedagspredikant og sektleder Jesus fra Nazareth ikke kjente noen annen gud enn den gammeltestamentlige Jahve. Jesus var avgjørende påvirket av den sene, forbigående apokalyptikken i israelittisk-jødiske religionsutvikling. Han tilhørte sin egen tid, på godt og vondt.

Det er diaspora-jøden Saulus/Paulus, med romersk statsborgerskap, som omformer og tilpasser Jesu lære til et hedninge-kristent publikum i Romerriket. Det er ikke uten grunn at Paulus blir omtalt som kristendommens (egentlige) stifter. Også i dag synes referansene til Paulus-brevene langt flere enn til evangelieskriftenes Jesus. Nær sagt all teologi etter Paulus og Romerkirkens dogmedannelse fra år 325 i Nicæa har Kristus-mytologien og den tilhørende lære, Kristologien, som sentrum og utgangspunkt for virkelighetsbeskrivelsen.

Betegnelsen «messias» var i jødisk sammenheng en herskertittel. I kristendommen ble tittelen til et egennavn: Christos/Kristus. Logos («Ordet») ble til den inkarnerte Gud (den mytologiske, engleaktige mannsfiguren «Kristus»). Les bare den kryptiske Johannes-prologen.

Det som skiller GTs ulikeartede skriftsamlinger og teksttyper fra NT er etter mitt syn nettopp det rikholdige fortellingsstoffet om guder og menneskers verden. Både datidens israelitter og deres nabofolk følte seg prisgitt gudenes lunefulle makt og krav. Gudene er tegnet med svært menneskelige trekk, med alle motsetninger, kontraster og dårskaper som kjennetegner den menneskelige verden. Verken guden(e) eller menneskene forskjønnes.

Mytene og legendene fra denne tidsalder tilhører vår fellesmenneskelige religions- og kulturhistorie. De skal få være hva de er, men det tillater ikke kristendommen!  

I NT og den senere kirke er det ikke fortellingen («narrativet») som dominerer, men forkynnelse, dogmedannelse og teologi. Jødedommen kjenner ingen dogmer, bekjennelser eller «lære om Gud».

I jødedommen var gudebilder forbudt: «Billedforbudet er i Det gamle testamente et forbud mot å lage seg bilder av guder eller det skapte, og/eller tilbe slike bilder».

I Sofiakirken (Sofia Hagia) i dagens Istanbul troner Christos pantokrator både i taket og på himmelhvelvingen. Han er Ikke tjeneren, men allherskeren! Kirkebygget ble oppført på 500-tallet av den bysantiske keiser Justiniatus I (Justinian I den store). Wikipedia og Store norske leksikon reproduserer den kristelige beundring for de kristen-romerske keisere: oldtidens despoter. Romerkirkens gudssønn og allhersker, Christos/Kristus, ble formet i keiserens bilde (slik guden Jahve i deler av GT reflekterer datidens orientalske herskerideal).

Reformvennlige teologer kan aldri tolke seg bort fra kristendommens autoritære, totalitære grunnlag. Det må også sies: en jødisk variant av den katolske pavemakt og pavestat har aldri eksistert i noe jødisk samfunn de siste par årtusen. Dødsstraff (bålbrenning) for hekseri, kjetteri og blasfemi har ingen jødiske samfunn praktisert, bare den katolske og protestantiske kirke.

 

«Justinians styre var gjennomgående populært hos alle…Justinian er betraktet som en helgen blant østlig-ortodokse kristne, og er også feiret av en del lutherske kirker». (Wikipedia)

«Han førte en aktiv religionspolitikk mot hedninger, jøder og kjettere, og blandet seg ofte opp i de kirkelige forhold. Det gamle Akademiet i Athen ble stengt i 529…Også Fødselskirken i Betlehem ble bygd i hans tid».  (Store norske leksikon)

http://www.ullestadedwien.com/73781692 

 

Kirke-kristendommens historie fra 300-400-tallet er full av gloriøse gudebilder (og Mariabilder). «Gud» i skikkelse av mannspersonen «Jesus Kristus»: halvt gud og halvt menneske (jfr. den ortodokse ikonografien). På utallige altertavler i lutherske kirker figurerer den kristne mannsguden Jesus. Jesus fra Nazareth gjenoppsto ikke som jøde og orientaler, men som europeer. Den historiefortelling – narrativet – kristne kirkehistorikere og teologer (dogmatikkens voktere) har fortalt oss i århundrer er bunnfalsk! 

 

Jeg siterer fra boken til Timman Mjaaland:

«Tvert imot svarer den til en teologisk refleksjon omkring Jesu betydning for vår tid, i eskatologisk forstand: Hans oppstandelse er foregripelsen av den fremtidige oppstandelse fra de døde, som tilskrives Guds makt og Guds rettferdighet.

Den kontinuiteten som etableres mellom Jesu død og oppstandelsen, er derfor verken mytisk eller metaforisk, den er narrativ. Jesu liv, død og oppstandelse er fastholdt som en fortelling, et hendelsesforløp…

Det er det narrative plottet som holder sammen de to perspektivene i en dramatisk enhet, og som i utvidet forstand også vever tilhørerne inn i det samme narrative plottet.

Verbene spiller en helt sentral rolle i den komprimerte dramatikken fra fødsel til død, nedstigning, oppstigning og gjenkomst. Det er bevegelse og dynamikk fra alfa til omega.

Den kristologiske refleksjonen springer ut av disse motsetningene som ikke lar seg forene i logisk eller numerisk identitet, men som gjøres til gjenstand for systematisk refleksjon over konsekvensene av den narrative identiteten som uttrykkes i påstanden at «Jesus er Kristus».

Det avgjørende vendepunkt i denne narrative identiteten finner sted gjennom beretningene om Jesu oppstandelse. Det er brutte fortellinger som forsøker å fastholde den paradoksale erfaringen av at Jesus er død, virkelig død, men at han likevel er nærværende og levende iblant dem som møter ham.

Dermed holdes døden fast i fortellingen, gjennom korsfestelsen, lidelsen og sårene, mens livet som overvinner døden, kaster lys over de troendes eget liv, som en frelseshendelse…

Kristologien reflekterer videre over de mulighetene som dermed åpner seg for å forstå relasjonen mellom Gud og mennesker, og over Guds fortsatte virke i verden, som peker mot pneumatologien…».

 

Krevende virkelighet: relasjonell interaksjon, åndens mangfold, treenighetens relasjoner og/eller kompletterende virkelighet…

 

«Religion handler jo om relasjon. Slik den dypeste relasjonen i vår eksistens er den mellom Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, kalles vi til et kompletterende lederskap i verden. Vi må være noe for oss selv, ja. Men da kan vi også våge å være noe for hverandre.

Erfaring av relasjon er avgjørende i alle menneskers liv og virkelighet. Det skulle bare mangle at dette ikke også gjelder kirkens åndelige og administrative lederskap. Og da handler det ikke bare om relasjon til andre mennesker og kolleger, men også om relasjonen til den treenige Gud. Denne relasjonen handler om å møte Ham i min fortid, nåtid og fremtid.

Relasjonen til meg selv handler om et møte mellom min ånd, min sjel og mitt legeme i fortid, nåtid og femtid. Relasjonen til andre er en nødvendig konsekvens av disse grunnleggende møter i tilværelsen».

 

Hvorvidt «religion handler om relasjon» (grunnleggende møter i tilværelsen?), og skal forstås som «relasjonen til den treenige Gud» eller «relasjonen til meg selv» kan jeg ikke se inngår i noen ordboksdefinisjoner av religionsbegrepet.

Men kirke-kristendommens hatefulle, fordømmende og konfliktfylte relasjon til «de andre» vet vi mye om.

Det er ikke nytt at Per Arne Dahl, avgående biskop, mangeårig pludrende prekenholder i Aftenposten og «feelgood»-forfatter, markerer seg med disse kryptiske ord på Verdidebatt:

«Når Gud er avhengig av en samlet, kompletterende ledelse mellom Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, hvor mye mer er ikke kirken prisgitt en relasjonell ledelse?

Det handler om kraften fra det høye som virker i det lave, og om at forskjellighet i Guds perspektiv aldri har vært tolket som fiendtlighet, men som uttrykk for en nødvendig kompletterende virkelighet.

Virkeligheten er krevende, oppdraget er så stort og ressursene begrenset. Det eneste som duger for ledere under en så krevende seilas for kirkeskipet, er en relasjonell interaksjon og et nitidig og nødvendig samarbeid».

 

Er det uttrykk for relasjonell interaksjon og (økumenisk) dialog, mangfold og demokratisk kirkestyre når Vårt Lands redaksjon i serien «Alt om Kristi himmelfart» plukker ut noen få utvalgte teologer fra TF, men ingen katolske teologer?

Så vidt jeg vet er Den katolske kirke verdens eldste og største kirkesamfunn. Er det i religionsdialogens ånd at ingen jøder eller muslimer inviteres inn i samtalen om Kristi himmelfart? For jøder og muslimer har denne hendelse vært en voldsom provokasjon, ettersom den inngår i «narrativet» (les: påstand) om en eskatologisk gjenkomst og dom. De er ikke bare fordømt og forbannet, men skal «pines uten ende».

Det er ganske stor overensstemmelse mellom Jesus, Paulus, Peters apokalypse, Barnabas, Dante og Martin Luther i disse saker.

«Barnabas var en av De apostoliske fedre, en gruppe hellige som levde mellom år 60 og 150 og var blant apostlenes disipler. En relativt sen tradisjon, nevnt av den hellige Klemens av Alexandria, sier at Barnabas var blant Jesu 70 (72) disipler. Han står som nr. 6 på biskop Dorotheus av Tyrus liste over «Jesu Sytti disipler» i henhold til Den ortodokse kirkes tradisjon.

Den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340) sier at det ikke eksisterte noen slik liste på hans tid, og han nevnte blant de 70 bare Barnabas, Sostenes, Kefas, Matthias, Thaddeus og Jakob «Herrens bror»  (Historia Ecclesiae I.xii).

--------------------

 

03.05.2018

G. Ullestad