Barnet i krybben: "Herren Jesus Kristus"

"«- Jesus er julen i et nøtteskall».   

http://fritanke.no/nyheter/jesus-er-julen-i-et-notteskall/19.10679 

 

«Det folket som vandrar i mørket, skal sjå eit stort lys, les vi i Jesaja 9. Det er dette lyset vi ventar på no… Snart skal vi feire barnet i krybba. «For eit barn er oss fødd, ein son er oss gjeven. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått namnet Underfull rådgjevar, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrsten». 

(Avisen Dagens lederartikkel 16. des. 2017)

 

«I dag er det født dere en frelser i Davids by: han er Messias, Herren»

(Englene på Betlehemsmarken, Lukas 2, 10-11) 

 

«Lukas taler sant, og vi kan trygt feire Jesu fødsel».

(Dagen 18. des. 2017)

 

«Kristus døde for våre synder etter Skriftene» 

(1. Kor. 1:3) 

 

"Det er ikke frelse i noen annen, for i hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved.» Ap.gj. 4,12.

http://www.dagen.no/Inspirasjon/andakt/Jesus-562850  

 

«Juleevangeliet handler om skaperkraftens revolusjonære radikalitet».

("Den evige himmelsongen", Aftenbladet 16. des. 2017)

 

«Mange hungrer etter lys og varme. Til lysbærere kaller han oss».

(Aftenbladets prest 6. des. 2017)

 

«Den gode nyheten er ikke at vi kan komme til himmelen når vi dør, men at himmelen kommer til oss mens vi lever…..Likevel hevder Jesus at en ny tid er kommet. Den er kommet med ham. Fra da av inviteres vi alle til å bli en del av hans nye verden, til å slippe dens krefter til i våre liv…..Det livet vi får her fortsetter på den andre siden av døden. Det som har fått sin spede begynnelse her, skal fullendes i himmelen».

(Erling Rimehaug på Verdidebatt 29. nov. 2017: Himmelen er nå!)

 

«Gud selv, født som et sårbart lite menneske, flyktning bare én uke gammel, fordi noen sto ham etter livet. Og sørgende mødre i Rama. Ved inngangen til et nytt år, finnes mange millioner flyktninger i verden…».

(Prest i DnK, Sunniva Gylver, andakt i VL 28.12.2017: Ramaskrik. Ny-testamentlig tekst: Matt. 2, 13-23)

 

«Fødselen gikk bra, men så brøt dramatikken løs. Herodes ville drepe det lille barnet, og de måtte flykte til Egypt. Den voksne Jesus identifiserer seg totalt med dem som føler seg minst og med dem som har det verst. Han sier i solidaritet at han selv er den sultne, den tørste og den fremmede, den nakne og den syke, og at det er han som er i fengsel.

Den samme hengivenheten drev ham til en tidlig død, rundt år 30. Jesus lot seg ikke friste av storhet og politisk makt. Han valgte selv å dø for kjærligheten. For at det riket han kom fra, uten sår, flukt, sult og fengsel, skulle blande seg med vårt.

I julen ble Jesus født og i påsken stod Jesus opp, og hans liv er et liv for oss – de sårbare».

(Diakon i DnK, Hans Eskil Vigdel, Aftenposten 26. des. 2017)

 

«Minnet om Gud som ble et lite barn, er det mest grunnleggende og emosjonelle minnet vi har, sa Pave Benedict XVI en gang. I vår kristne kultur har dette minnet – for ca. 70 generasjoner siden – vært opprettholdt gjennom ritualer og tradisjoner. Fødselsscenen i Betlehem er et motiv som har preget vår forståelse av familie, kjønnsroller og av barnets verdi».

(Katolsk teolog, Eivor Oftestad, Klassekampens spaltist 21. desember 2017) 

 

«Det virkelige anstøt ligger likevel ikke i nærværet av kristne fortellinger i samfunnet og det offentlige rom, men i budskapet om hvem barnet i Betlehem er: Guds Sønn og menneskets Frelser, unnfanget ved den Hellige Ånd og født av en jomfru».

(Prest i Den katolske kirke, Hallvard Thomas Hole, Vårt Lands Verdidebatt 14. des. 2017)

 

«Historien om da Gud ble menneske utspilte seg på en veldig liten scene, med helt vanlige mennesker i hovedrollene. Julefortellingen er egentlig ganske liten. Lukas sin fortelling er småfolkets historie……I slike alminnelige omstendigheter, blant slike hverdagsmennesker kom Gud til jorden».

(Presten Jostein Ørums preken, Vårt Land julaften)

 

«Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. Han var i verden og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud».

(Bibelteksten 1. juledag: Johannes 1, 3-14/Bibel 2011)

 

«De historiske kirkene har aldri lagt skjul på at dette er et stort mysterium – at en ung kvinne ble gudføderske – at hun ble Guds mor… Kirken har likevel holdt frem at det store med Maria var først og fremst hennes omsorg for Ordet, og hennes villighet til å være disponibel for Gud. Likevel har det vært tider hvor Maria-dyrkelsen har blitt overdrevent frodig.

Derfor har flere katolske teologer påpekt at Mariafromheten alltid må ha et kristologisk utgangspunkt – den peker alltid hen på Kristus. Pave Benedikt tar samtidig til orde for at Marias passivitet har et allment budskap i vår tid. Nettopp i «aktivitetens tidsalder» kan Maria være et forbilde for en type aktiv passivitet».

(VG 29. des. 2017, Kim Larsen: katolikk, lærerutdanner og teolog. Innleggets tittel: Jødepiken som ble Guds mor)

 

"Tenk at når Gud skulle vise seg, var det som en liten baby som trengte stell dag og natt. Han kom til kummerlige og enkle kår. Jesusbarnet er Guds måte å vise hvem Han er, sier Trygve Slagsvold Vedum".

(Senterpartiets leder i et portrettintervju med avisen Norge i dag) 

 

«PRAGMATISK KRISTENDOM»?

 

Når navnet Jesus blekner, blekner også mirakeltroen. I vår vestlige og europeiske del av verden gjør ikke den "levende Gud» eller den "levende Sønnen» så mange mirakler lenger (kampen mot «onde åndsmakter», som sykdomsdemoner og andre demoniske besettelser, har forflyttet seg til det sør-amerikanske og afrikanske kontinent). Ikke desto mindre er det Jesu mirakuløse (underfulle?) unnfangelse og fødsel Kristus-troende verden over feirer hvert eneste år på denne tid.

Guttebarnet i krybben benevnes slik: «Herren Jesus Kristus». Ham tilhører makten og æren i all evighet, leser vi i «Fader vår». Å assosiere menneskelig sårbarhet med allmaktens Herre: universets eneste Skaper og Hersker, menneskehetens Frelser og Dommer, er ganske enkelt ikke mulig. 

Kirkens «Gud» er en mann av jødisk avstamning på morsiden. For Romerkirken skulle Jesu jødiske opphav bli utålelig. Med den konstantiske bekjennelse (Nicæneum) ble Jesus fra Nazareth opphøyet til «Kristus Pantokrator». Allherskeren ble skapt i keiser Konstantins bilde. Pavene etterfulgte keiseren på tronstolen, med keiserkronen på hodet. Pavemaktens imperium ble en etterligning av keisermakten.

I Eivor Oftestads katolske, eksklusive mannssstat - Vatikanet - har ikke barn og kvinner borgerrett. Som dr.theol og spaltist i Klassekampen bryr hun seg kanskje ikke om slike trivielle spørsmål. Det gjør heller ikke hennes kolleger blant avisens mangeårige islam-apologeter; Lars Gule og Bjørn Olav Utvik. Pavemakten og pavestaten er sjelden tema i denne religionsspalten.  

Den unge Maria (som vi vet svært lite om) ble angivelig besvangret ved erkeengelen Gabriels besøk (i kirkeåret kalt Marias bebudelsesdag/budskapsdag: Luk. 1, 26ff). Også Jesu slektning og «forløper» Johannes døperen ble unnfanget på lignende vis (også den langt tilårskomne ufruktbare Sarah i GT fødte en sønn ved guddommelig medvirkning).

Etter jødisk skikk ble Jesus (kirkens «Gud») omskåret den 8. dag. Han ble født i tiden (år 0) uten en menneskelig manns medvirkning. Brudd på hvilken (fysisk-biologiske) naturlov? Graviditetsloven, kanskje?

(Dette julebudskap forlanger Den norske (stats)kirke at alle skolebarn – hvert eneste år gjennom grunnskolen – skal høre forkynt i kirkerommet, av statslønnede prester).

 

«Allerede de gamle kirkefedrene, først og fremst i østkirken, pleide å kalle Maria «Den skyldfrie, Uskyldens blomst, renere enn englene, den uskyldsfulle liljen, lysende som solen», men oftest «den uplettede». Ideen at hun var «den nye Eva», fri fra syndens plett, finnes hos de hellige Justin Martyr, Ireneus av Lyon og Johannes av Damaskus".

 

En gudefødsel og jomfrufødsel er selvsagt ingen alminnelig, hverdagslig hendelse. Guttebarnet i krybben benevnes «himlenes Konge». I Treenigheten er han både atskilt fra og ett med «Gud Fader den allmektige, himmelens og jordens skaper». Jesus fra Nazareth er både (eksklusiv)  gudesønn OG Gud selv! Dette har den kristne kirke lært og forkynt med visshet siden oldtiden, dvs. etter at de voldsomme kristologiske og trinitariske stridigheter ble avblåst og dogmene ble fastslått. Så sikker i sin sak var/er kirken at den meget planmessig, aggressivt og pågående gjennom sin misjonsvitksomhet  har utbredt sine (ubegrunnede) dogmer/postulater til alle kontinenter.

Et dogme (= trossannhet) skal tros uten tvil, slik Athanasianum sier det. Hvilken nytte har ikke kirkemakten hatt av disse absurde «hellige sannheter»! Hvilken makt over menneskers sinn!  

Det kirke-kristne «evangelium» denne julehøytid har vært mer preget av selvmotsigelser og doble budskap enn noen gang. Læren om «den treenige Gud» er en fornærmelse mot all logikk. Maria er i DKK løftet opp til de himmelske høyder, men holdes utenfor den maskuline Treenighet. Hun er kalt «himmeldronning» (herskerinne). Som den annen Adam (Jesus) er den annen Eva (Maria) syndfri. Lutherske teologer frenhever gjerne at moderne Jesus-forskning vektlegger sterkere Jesu jødiske identitet. Gjør de nå det da?

Hva Maria angår har DKK, ved dogmene om hennes ubesmittede unnfangelse og himmelfart, kuttet alle bånd til hennes jødiske og jordiske menneskelighet. 

https://www.bing.com/images/search?q=Marias+himmelfart&qpvt=Marias+himmelfart&FORM=IGRE  

 

Udødelige og fullkomne vesener er umulige identifikasjonsobjekter – om man ikke lengter etter å bli englelik, slik munker og nonner gjorde i sine klosterceller gjennom århundrene. Nå er også arvesynden under press, og det betyr kanskje at renhetslengselen og behovet for renselse ikke er like sterk lenger blant de kristen-troende. Da ryster det i hele det teologiske byggverket (eks. læren om arvesynden og forsoningslæren).

Den såkalt "folkelige" luthersk ordinerte presten Einar Gelius sier i Aftenposten 15. des. farvel til synd, skyld og skam. Han nevner ikke Luther dette jubileumsår, men klamrer seg til Helge Hognestads ultra-liberale teologi, som igjen er så kontroversiell at den flere ganger ordinerte Hognestad har vært og er uønsket som prest i Gelius' evangelisk-lutherske kirke. Sist i det "liberale" bispedømme Hamar.   

Gelius håper kanskje at den nye Oslo-biskop, Kari Veiteberg, avbildet med åpne og utstrakte armer (og prestesnippen på plass), skal favne hele "folket". Er hun kanskje en ny "profet", en ny "Kristus", eller en ny "pave Frans" i kvinnelig skikkelse: "den hellige mor"?  De selvfølgeligheter og banaliteter Veiteberg har fremført i avisspaltene tyder ikke på at hun er noen kirkelig  "reformator" eller "profet". 

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/WLbMKj/Tre-utfordringer-til-Oslos-nye-biskop--Einar-Gelius  

 

Når den luthersk-evangeliske kirke (tilsynelatende) kvitter seg med flere og flere kjernebegreper, står den ribbet og naken tilbake. Hva gjør den da? Den stjeler humanismens klær. Den har lang erfaring med kulturelt RAN. Kirkens mest alvorlige tyveri var dens ran av jødedommens bibel (også kalt «erstatningsteologi»).

Hva betyr så «Kristi etterfølgelse» (å bli "Kristuslik") i dag? Hva betegner egennavnet «Kristus»? De hellige sakramenter må kanskje gis en ny betydning? Vi har sett tilløp til dette i intervjuene med Oslo-biskopen Kari Veiteberg. Man bør følge nøye med på hvilket innhold fortolkningmaktens representanter – teologene – vil gi det å drikke Jesu Kristi blod… Man må alltid huske på at luthersk-evangeliske teologer er Den norske kirkes idéleverandører.

De kristnes egentlige «hjemland» er himmelriket (en avdeling, et «sted» i universet?), men for mange er nå kjærligheten til verden («vennskap med verden», som Paulus advarte mot) blitt sterkere enn himmellengselen. Risikerer de ikke da å lide samme brutale skjebne som de fem uforstandige brudepiker i Jesu lignelse, som ulykkeligvis (men helt naturlig) sovnet mens de våket og ventet på brudgommen? 

 

"Ingen må gå inn i 2018 og være i tvil om at Jesus vil komme – snart", skriver en barne- og ungdomsarbeider i NLM her: 

http://www.dagen.no/dagensdebatt/synspunkt/SYNSPUNKT/Ett-%C3%A5r-n%C3%A6rmere-Jesu-komme-562888  

 

Så lenge paver og biskoper besitter nøklene til himmelrikets porter, kan vi anta at de åpner og låser portene etter hva som gagner dem selv best.

I følge TF-teologer og Folkekirke-teologene kreves ny-tolkninger: nye teologiske teorier (som man så fint kaller «livstolkning»). Når den kristnes blikk er blitt mer verdensvendt, må også gudens blikk være vendt mot verden. Ja, dette Luther-år har vi ved mange eksempler fått forbilledlig demonstrert hvordan teologene konstruerer og omformer en religion og dens gud (gudsbildet). Slik også Paulus og Luther skapte sine teologier, tilpasset personlige erfaringer OG endrede samfunnsbetingelser.   

Når Treenighetsgudens kjønn problematiseres, er det Faderen og Sønnens kjønn man egentlig snakker om. Moderne teologer forsøker helt klart å åndeliggjøre gudsbildet, dvs. løsrive det fra oldtidens mytologiske forestillinger. Men ikke engang demoner og engler er kjønnsnøytrale. De har maskuline navn, som erkeengelen Gabriel. Satan er ingen kvinnelig, androgyn eller kjønnsnøytral skikkelse: Ikke "hen", men "han"!

Det er det nær to-tusenårige kirkelig-autoritære patriarkatets enevelde vi ser søkes omtolket i samsvar med vår moderne tids demokratiske og likestillingsvennlige tidsalder. I denne hensikt nekter teologene seg ingen skrift- eller historieforfalskning. 

 

Avisen Dagens lederartikkel 2. januar 2018 sier det slik:

"Ifølge svenske Dagen har domprost Susann Senter sagt til den svenske radiokanalen P4 Västmanland at det viktigste ikke er å fremstille Jesus som mann, men å fremheve at han var en sann person. Det er riktig at poenget ikke er å få Jesus til å passe inn i verken antikkens eller vår egen tids typiske mannskategorier........

Alle som leser Bibelen (?) vil selv kunne se at Jesus konsekvent blir omtalt som mann. Derimot har kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum rett i at det er viktig å «arbeide teologisk og lage et reflektert gudsbilde som ikke blir ensidig».

http://www.dagen.no/dagensdebatt/lederartikkel/LEDERARTIKKEL/Mislykket-fors%C3%B8k-p%C3%A5-%C3%A5-omskrive-historien-562875  

 

For min del gir det god mening å si at kristendommen er biskopenes og teologenes religion. Den er maktelitens religion - gjennom mange århundrer også keiseren og kongens religion. Det skal mye fantasi til for å omskape kirke-kristendommens faktiske voldshistorie til en religion for de undertrykte og avmektige masser. 

 

Det grunnleggende og fundamentalistiske skriftet Den nicænske bekjennelse (år 325) proklamerer Jesus fra Nazareth som «sann Gud og sant menneske». Det er i seg selv en skrikende selvmotsigelse! Stadig færre av oss dødelige kan identifisere oss med dette «sanne» gudemennesket. Man må være troende kristen (les: Kristus-troende) og ordinert teolog for å kunne holde Jesu to (uforenlige) naturer i kristologien samlet! 

Oldkirkens (absurde) kristologiske stridigheter hjemsøker kirken den dag i dag. Når betegnelsen «Jesus Kristus» verken kan forenes eller atskilles, tyr man til tilsløringens kunst – eller til det berømmelige mysteriet.  

 

Om "Den besværlige inkarnasjonen" skriver Morten Erik Stensberg (prest i Den norske kirke) følgende i VL 5. januar: 

"Som hendelse er inkarnasjonen en vedvarende utfordring for kirken og hver enkelt kristen. Å øyne konsekvensene av hva den (inkarnasjonen) rent faktisk betyr er utfordrende. Kanskje krever det til tider mer av oss enn vi faktisk makter.

Inkarnasjonen transcenderer kort og godt vår evne til å gripe og begripe omfanget og rekkevevidden av den". 

 

De teologer som kaller seg «progressive» (reformvennlige og moderne) synes ofte mest historisk  forblindet. Det gjelder både Bjørn Eidsvåg og Halvor Moxnes, Einar Gelius og Helge Hognestad, Notto R. Thelle, Kari Veiteberg, Sturla Stålsett, Knut Rygh og Kjell A. Nyhus (alle presteordinert). Det ser ut til at noen av disse herrer klarer seg uten evangelienes brysomme Jesus (som de sjelden siterer), men holder seg kanskje til Paulus’ halvt åndelige, historieløse Kristus-figur?  

Klassekampen 23. des. har en flere siders artikkel om kontroversene rundt boken av teologen Marcus Borg (oversatt av den kirkelige prest: Knut Rygh), som sies å splitte kirke-Norge i to fraksjoner. Med store bokstavtyper lyder Klassekampens overskrift slik: Kampen om Kristus. Midt under årets julefeiring («Guds fødsel») er det altså ufred og strid som herjer kirken: Guds hus.

(Å invitere til skolegudstjenester på denne bakgrunn må sies å være ganske dristig).

 

Jeg siterer Klassekampen:

«Rygh ønsker å utfordre tilhørerne. Går det an å lese Bibelen (?) annerledes? Hva om frelse ikke primært handler om et salig liv etter døden og å unnslippe helvete, men om en todelt forvandling av oss selv og verden i dette livet?

Hva om tro ikke handler om å holde et sett utsagn for sanne, men å identifisere seg med Jesu budskap om likeverd og rettferdighet?».

Knut Ryghs lutherske bibelsyn utfordrer oss ikke. Det gjør nok heller ikke H. Moxnes eller O. Johannessens konvensjonelle bibelsyn og Jesusbilde. Mener folkekirke-presten Rygh i fullt alvor at ingen tanker om «likeverd og rettferdighet» er uttalt før og etter Jesu fødsel/død for 2000 år siden? Det er så man nesten mister pusten av vantro og forferdelse over denne grenseløst naive åpenbaringstro (les: autoritetsdyrkelse).

Vi forstår at ingen tenker eller filosof kan fremheves eller stilles opp ved siden av den enestående ideal-Jesus. Han må ikke ramle ned fra sokkelen! Og som «oppstanden» har han visstnok tusener av ansikter, slik Rygh, Eidsvåg/Moxnes, Gelius/Hognestad, O. Johannessen og al-Kubaisi har «sin Jesus».

En Jesus uten historisk identitet kan tilpasses ethvert autoritetsbehov. Etter at han i århundrer har tilfredsstilt overmaktens behov og nytte, skal han nå være de avmektiges ("de svakes") skytsengel.

 

På spørsmål om hvorfor Hans Eskil Vigdel (diakon i DnK) ble med i Jesus Revolution, svarer han slik:  

"Jeg trodde på visjonen deres. Samtidig hadde jeg et lavt selvbilde, og var veldig sårbar. Jeg tror radikale og karismatiske kristne miljøer har en spesiell tiltrekning på slike som meg. Vi er lette å lede.......

Jeg manglet språk for hvem jeg var, og jeg manglet tro på meg selv. Jeg var sikker på at jeg hadde skuffet Gud. Det var som å være i fritt fall. Ambisjonene for oppgaven, og hva jeg forbant med å være et gudfryktig kristent menneske, hadde vært så enorme. Frykten for ikke å innfri, var tilsvarende stor. Da alt det var borte, visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre med livet mitt". 

 

I samme avis 5. januar forteller Vårt Lands prest at "heller ikke Josef og Maria hadde kontroll på livet". Så da så! Her skal altså "den hellige familie" og Betlehemsmytologien også tjene som (eneste?) forbilde for den kristnes personlige utvikling. Skal vi det forstå det slik at eventuelle  forstyrrelser i personlighetsutviklingen skyldes at guden "blir borte i blant"?

Hvorvidt Hans Eskil Vigdel, Rut Helen Gjævert (som også er hentet inn igjen i sakens anledning) og Jostein Ørum har utviklet seg i alder og modenhet, er vi ikke helt overbevist om. De to første og tidligere "komromissløse Jesus-revolusjonære" resirkulerer igjen i avisen, i en ny serie om frykt (kalt: Religiøs frykt...Troens frykter...).

Vi får igjen høre at Giævert ikke har vendt troen ryggen: "- Men jeg har ikke landet på noe endelig heller, forteller hun". 

Vigdels vitnesbyrd lyder slik: "Nå opplever jeg at Gud har gjort innsiden min større og stabil. Det er ikke lenger en ballong som er lekk, men en katedral". 

 

Kristne (religions)psykologer synes svært aktive når det gjelder å fange opp skadeskutte eller "brente barn" fra såkalt usunne kristne miljøer, for å bringe dem tilbake i folden. Det ser ut til at de har hatt stor innflytelse i organisasjonen Hjelpekilden Norge. Så vidt jeg forstår har også Kirkens bymisjon vært involvert ved etablering av denne organisasjon. 

Man har utarbeidet et eget fagspråk, en teologi og terapiform tilpasset en bestemt type behandlingstrengende pasienter. Gry Stålsett, førsteamanuensis ved MF, sies å være "en av arkitektene bak VITA behandlingen ved Modum Bad, der man jobber med tro i terapien".

(Slik man vil ha Gud inn i politikken, vil man også ha Gud inn i terapirommet). 

https://www.hermon.no/a-finne-veien-tilbake-til-gud  

 

I kirkelig-teologisk religionspsykologi introduseres vi bl.a. for det sære begrepet "trosdialekt" OG for særlige, teologiske tolkninger av skam-begrepet. Usunne gudsbilder skal erstattes med hva den kristne psykologen definerer som et sunt gudsbilde, usunn tro med sunn (moden) tro. Autoritetsangst blant unge mennesker skyldes usunt lederskap, må vite, og det skal visst ha betydning om man er vokst opp med Jesus-fortellinger eller forkynnelse om Gud...

At Jesu gudsbilde var autoritært, og at han selv forlangte total lydighet og troskap av sine etterfølgere og tilhengere blir aldri nevnt. Under finner vi nok en langt "sannere" framstilling av det kristne menneskesyn og kristelig virkelighetsoppfatning: 

http://www.mensviventer.no/mvv12/psykologi.htm   

 

Søndagsteksten Kristi Åpenbaringsdag 4. januar er Lukas 2, 40-52. På bakgrunn av disse bibelversene forteller avisens prest Jostein Ørum at vi står overfor en "normal utviklingskurve": Jesus gikk frem i alder og visdom. Vi vet dessuten at også i den hellige familie blir Gud borte i blant, sier Ørum: "han skled ut av synet og de forstod verken det han sa eller gjorde". 

I følge Ørum oppsummerer siste setning i teksten atten år av Jesus liv: "Han var til glede for Gud og mennesker". Dette er alt vi vet om Jesus før han står frem som Messias. Hva mer trenger man egentlig å vite om noen? Det er Kristi Åpenbaringsdag. Vi feirer at Jesus viser at han er her."

Sitatet taler vel for seg selv. Men i sannhetens navn må det presiseres at Jesus aldri offentlig titulerte seg som Messias (den politiske konge jødene ventet på) - men som MENNESKESØNNEN!!! Dette i samsvar med den eskatologisk-apokalyptiske feber som brant i visse jødiske utbrytersekter på Jesu tid. Den mytologiske, engleaktige skikkelsen "Menneskesønnen" er en sentral figur både i Daniels bok og Enoks bok. Jesus fra Nazareth var tydeligvis svært fortrolig med visse jødiske apokryfe/pseudepigrafiske skrifter. 

 

B. Eidsvåg og H. Moxnes' "Jesus": voksenblikket? 

 

Radarparet Eidsvåg/Moxnes har utformet en egen "Teater-Jesus for vår tid".  Jfr. Aftenbladet 12. januar 2017. Rogalands Avis har gitt Eidsvåg/Tindbergs teaterforestilling ("Jesus-jakt") seks terninger.

Jeg siterer Engwall Pahr-Iversen i RV 11. januar 2018, som kanskje heller ikke har "voksenblikket" intakt?   

 

"Det er blitt en vederkvegende forestilling som også illustrerer at det er så mangt man kan jakte på.

Bjørn Eidsvåg har for sin del startet på et omfattende generasjonssøk etter sitt livs ulike møter med forskjellige Jesus-figurer... (De betegnes som) forbuds-Jesus, tilgivelses-Jesus, den politiske Jesus, opprørs- og solidaritets-Jesus, den historiske Jesus og den nåtidige Jesus, for nå bare å nevne de Jesus-skikkelser som Eidsvåg sneier innom i sin jakt på en versal-Jesus som ikke nøyet seg med å fremstå i minuskler". 

 

Noen vil ha det til at Eidsvågs teaterforestilling (nå på Rogaland Teater) har skapt en voldsom interesse for Jesus, men denne interesse finner vi få spor av i våre toneangivende medier. Det er utelukkende (historieløse) kristne forskere, journalister, kommentatorer og anmeldere bl.a i Vårt Land, Rogalands Avis og Aftenbladet som finner alle disse tendensiøse Jesus-ansiktene til Eidsvåg og Moxnes så interessante og fascinerende. 

Også Helge Simonnes har i Dagsavisen/Rogalands Avis forsøkt å "blåse opp" denne teaterforestillingen til noe annet enn den er: ren forkynnelse! Mange lesere og abonnenter i disse kristelige (regionale) Schibsted-avisene, som Moxnes formodentlig, henger fast i Jacob Jervell og Phillip Houms spekulative Jesus-bilder fra 1960-årene. Den "nåtidige Jesus" er et fantasiprodukt av den ny-liberale teologi, som aldri har erkjent eller forstått Jesu historisitet.  

Vi kan merke oss at Jesus-dyrkeren Moxnes ikke siterer noen Jesus-ord i sin omtale i Aftenbladet 12. januar. Det kan skyldes at Moxnes' homoliberale, likestillingsvennlige  og maktkritiske "Jesus" faktisk ikke finnes i noen bibelske (ny-testamentlige) skrifter, men bare i hans subjektive fabulering og ønsketenkning - eller i det mystiske "noe bakenfor" disse ny-liberale teologer kaller "Skriften", "Ordet" og/eller "Ånden"...

 

"Mens Eidsvåg forlot Sauda og kom til Oslo og fant en ny Jesus i Ten-Sing og Jesus-vekkelsen, kom det også nye varsler om nye Jesus-bilder gjennom den historiske Jesus-forskningen....... 

Jervell hevdet også at Jesus brøt med skillet mellom "det religiøse" og "verden". På bedehuset, som byget sin identitet på motsetningen til Folkets hus, vakte disse synspunktene sterke reaksjoner. Da hjalp det ikke at Jervell tegnet en Jesus som med stor autoritet løfter opp de svake og utfordret alle menneskelige relasjoner". 

 

Den ny-testamentlige Jesus utfordrer på ingen måte "alle menneskelige relasjoner". Nei, enhver skulle holde seg på plass i det sosiale, lagdelte hierarki man var født inn i (jfr. Jesus lignelser). Det hjelper ikke hvilken "Jesus" Moxnes tegner. Verken Jervell eller Moxnes har tegnet noen troverdig Jesus-skikkelse, men en Jesus de selv kan speile seg i. Han er ikke større enn dem selv.

Når det kirke-kristne autoritetsbehovet forlanger at oldtidsprofeten Jesus - kristendommens hovedperson - skal dyrkes, æres og beundres i vår tid, måtte og må han moderniseres og omskapes til et passende (ufeilbarlig) "etisk-humanistisk" ideal, men helt hinsides realisme, historisk sannferdighet og alle menneskelige proporsjoner. Han er ikke et alminnelig menneske.

Den ny-liberale "Jesus" er et overmenneske: übermensch. 

Sitatet nedenfor avslører teologiens kirkelig-dogmatiske og ideologiske agenda. Her er "voksenblikket" (les: forskerblikket) erstattet med forkynnelse: appell til de infantile behov og følelser - autoritetsbehovet - folk flest på vei mot voksenlivet normalt legger bak seg. Men  Eidsvågs teater-Jesus vil tvert om holde oss fast i den barnlige, avhengige posisjon. 

"Jesus er den som gir kraft til å leve i dette samfunnet"... 

Nei! Vi trenger ingen liberalteologisk Jesus tilpasset vår tid. Han er intet forbilde. Han gir ingen "kraft til å leve". Tvert om, "minnenes Jesus" blir blekere og blekere, mer og mer kraftløs og utflytende. Jeg synes Eidsvåg og Moxnes burde være så redelige og ærlige at de innrømmet at det er de selv som trenger den "Jesus" de har skapt og iscenesatt. Deres teater-Jesus er en idealisert fantasifigur: et menneske uten historie, personlighet og konturer. Slik er TF-teologenes Jesus pr. i dag. 

Hvis vi ikke skal ta Jesu forkynnelse og predikantvirksomhet på alvor i de (historiske) skrifter kirken selv har autorisert og overlevert, har han vel ingen eksistens overhodet? Det foreligger ingen objektive eller troverdige beskrivelser av Jesu korte predikantvirksomhet, forkynnelse, lære og levnetsløp hos samtidige (eksterne) historiefortellere/kronikører. Ikke engang Paulus, som levde nærmest Jesus i tid, interesserte seg for mennesket Jesus fra Nazareth. 

Jesus var ikke så enestående som den kristne kirke har gjort ham til. Det er denne innsikt den historisk-kritiske forskning særlig har brakt oss.

Det er likevel ingen grunn til å betvile Jesu historisitet og menneskelighet, slik han er beskrevet i evangelieskriftene. Med sine begrensninger og motsetninger er han høyst menneskelig (ufullkommen), men i sin (eskatologisk-apokalyptiske) lære og forkynnelse er han også ganske konsistent. Han hører definitivt hjemme i sin mytologiske oldtid. 

Jesu "verdenshistoriske" undergjerninger, som hans (fysiske) oppstandelse fra de døde og (fysiske) himmelfart, er så vidt jeg forstår ikke registrert eller opptegnet i samtidens historiske krøniker. Det er kirkelig dogmatikk og teologi.Tvert om, i evangelieskriftene fremgår at Jesus var dypt rotfestet i sitt jødiske kulturmiljø i oldtiden, med de patriarkalske, autoritære og mytologiske kjennetegn - og begrensninger - vi kjenner fra mange av hans lignelser. Jesu eskatologi (endetidsforkynnelse), mytologi og dualisme utøver liten tiltrekning på det moderne mennesket i dag. 

 

Jeg siterer Halvor Moxnes i Aftenbladet 12. januar: 

"...som det som gir kraft til å leve i dette samfunn som er svært forskjellig fra barndommens Sauda, for ikke å si: Jesus er den som gir kraft til å leve i dette samfunnet uten å se ned på noen på grunnlag av rase, rang, legning, kjønn, utseende. Jesus forkynner et Gudsrike som ikke bare er "inni dere", det er en visjon om likhet, rettferdig, fred, kjærlighet og nåde for alle".  

"Eidsvåg får tilskuerne til å se at forholdet til Jesus dreier seg om det livet vi lever, de menneskene vi lever sammen med, og det samfunnet vi er en del av. Alt dette er i forandring, vi blir stadig utfordret til hvordan vi kan forme livet og verden.

Og Eidsvåg framstiller Jesus ikke bare som ideal, men som den som gir inspirasjon og kraft til å leve". 

 

En teologistudent på VL's debattsider (også 5. januar) vil tilbakevise at kristendommen handler om en personlig relasjon til Jesus. Med referanse til Paulus (Rom 12, 4-5) sier han at å være kristen handler om å ha en felles relasjon til Jesus. Han har altså bare byttet ut ordet "personlig" med "felles"?   

Som "sann prest og sant menneske" (også avdelingsdirektør i Kirkerådet!), preker Paul Erik  Wirgenes i samme avis over bibelteksten i Kol. 3, 12-17:  "Som inngang i dette året blir jeg minnet på det mest grunnleggende. Å være utvalgt og helliget og elsket av ham". 

 

Kirkens behov for "stillhet" - eller glemsel?

 

Vi forventer at den ordinerte og praktiserende prest i Den norske kirke, Knut Rygh, tar de nødvendige initiativ til at kommende bispemøte og kirkemøte setter de kirkelig-teologiske kjernebegreper og læresetninger på høyeste dagsorden, både de særlutherske og de felleskirkelige. 

Øverst på listen bør stå: læren om Dommen, med dens to utganger: frelse (evig liv) eller  fortapelse/helvete (evig død?). Jfr. Apostolicums trosartikler, som fremføres av prest og menighet i alle høymesser (ved høytidene hentes Nicæneum frem, som er noe mer detaljert). 

Ingen av de fem stadig gyldige bekjennelsesskriftene i Ryghs evangelisk-lutherske kirke handler om dennesidig «likeverd og rettferdighet». Rygh har selv avgitt (offentlig) lydighetsløfte til Confessio Augustana, hvor hinsidighetens ulikhet og evighetens apartheid/sjelelig rasisme er guddommelig sanksjonert. I dette læreskriftet hagler fordømmelsene over alle trosulydige, vantro og ugudelig (også ateistene). 

I Augustana art. 17 er vi allerede fratatt vår menneskelighet. Vi er allerede dømt, utsortert til "pine uten ende" i Himmelrikets tortur- og straffeanstalt. Martin Luther har den guddommeliggjorte Jesus (les: Kristus) og hans mytologiske verdensbilde, dualistiske menneskesyn og helvetesforkynnelse som grunnlag og referanse ("Skriften alene", "Troen alene"). Det foreligger her ingen objektiv straffelov, ingen beskrivelser av hvilke straffbare forhold vi har gjort oss skyldig i. Intet formelt anklagedokument er lagt frem for den "siktede". Ingen domspremisser er opplest. Det finnes ingen ankeinstans.

Kort sagt: vi står overfor verdens skumleste straffejustis! Når kirkelig (offisiell) lære slik bryter radikalt (!) med alminnelige, siviliserte rettsprinsipper OG menneskelig rettferdighets-tenkning, har den et enormt forklaringsproblem. 

Noen teologer har åpenbart fått "kalde føtter", men kan ikke svare med annet enn mer uredelighet, tåkelegging, avledende omskriving - og ennå mer vidløftige teologiske teorier. En sannferdig konfrontasjon med verdensbilde, historiesyn og menneskesyn er umulig for den kristne kirke - uten at "dogmet om Jesus" faller. Det kan ikke de utallige kirkelojale teologer risikere!

Det er i "Kristus-troens lys" vi må forstå alle teologiske utspill. 

TF-professor Halvor Moxnes to siste bøker handler dypest sett om å "redde" kirkens Jesus-idolatri. Det er kirkens nær 2000-årige prestisje og autoritet som står på spill. En presteordinasjon er ingen privat affære. Fordi Den norske kirke forlanger å være offentlig, må den foreta sine oppgjør i full offentlighet. Den smale, kristen-ortodokse avisen Vårt Land er INHABIL og derfor intet egnet forum. 

 

Med henvisning til kriseteologen Marcus Borg sier Rygh følgende:

«I tusen år har Den norske kirke skremt og tiltrukket mennesker med løfter og trusler om hva som skjer etter døden».

Ja, dette er en uhyggelig historisk-faktisk sannhet. Burde ikke Rygh gi en god forklaring på hvordan dette har vært mulig? Løfter og trusler i tusen år? Var det alt bare "tomt snakk"? Dessverre, det er ikke over ennå. Volds- og straffetrusler på liv og helse slynges mot oss fra evangelieskriftenes (guddommeliggjorte) Jesus, i kirkefedrenes/kirkelærernes skrifter, i bekjennelser og i aktuell forkynnelse den dag i dag.

Hvorfor har ikke DnKs Luther-apologeter i jubileumsåret 2017 gitt almennheten innsyn i denne rabiate "reformatorens" primitive forestillinger om Satan/djevelen og helvete? Handler det ikke nettopp om gudsbilde, verdensbilde og menneskesyn? 

Har kirkeledere og kirkelærere vært «forblindet» i TUSEN år? Kanskje i TO TUSEN ÅR? Hvordan vil Rygh og hans kirke komme til rette med et bedrag av et slikt enormt omfang – med millioner uskyldige ofre? Kirkens troslærere (les: teologer) tier konsekvent om de historisk-faktiske  konsekvensene av sin autoritære lære og ideologi.

Moxnes-Eidsvåg, J. Jervell og P. Houms Bultmann-teologi fra 1960-årene kan ikke redde den ny-liberale (halvortodokse) Jesus-teologi fra historisk, intellektult og etisk havari. Det kan nok ikke heller Notto Thelle, Knut Rygh/Marcus Borg eller Harald Geisebrecht. 

-------------------  

 

Den nå avdøde tyske kirkehistoriker Karlheinz Deschner har i et monumentalt 10-binds verk («Kristendommens kriminalkrønike») dokumentert kirkens ufattelige forbrytelser mot menneskeheten, som i kirkelige glansbilde-framstillinger er «tiet i hjel».

Hvor skal skyld og ansvar plasseres? Etterforskning/granskning må til for at skyldspørsmålet plasseres. Hva ville være passende «straff» for den kristne kirkes maktutøvelse: i form av soning, anger og botsgang? Skal man likevel ikke bekjenne sine synder for å få nåde/tilgivelse/absolusjon i denne verden? Er det ikke dette geistligheten forlanger av "Guds barn" og "Kirkens folk"? 

Pavens skinnende hvite, uskyldsrene drakt sender et tydelig signal om ansvarsfraskrivelse og skyldfrihet. Pave Frans skammelige og hyklerske nyttårstale hylles i Vår Land/Verdidebatt, av både Olav Egil Aune, Njål Kristiansen og Geir Wigdel.  

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11710649-frans-den-utalmodige   

 

"Hjelp flyktningene på plass, frykt ikke! Korrupsjon må bare knuses. Atomtrusselen finnes det bare ett svar på, det nytter ikke å sitte på møter og ikke ta inn over seg at den henger over hodene våre...

Inn i dette til dels golde landskapet sier Frans: «Mer tid til stillhet, mindre til tomt snakk». 

 

Jeg tror ikke at jesidiske kvinner under IS autoritære, brutale fangenskap, mer enn kvinner under det katolske og lutherske terrorregime de foregående århundrer (mer enn ett årtusen), vil oppfatte seg som "englekvinner". Hva er nå det for noe rart?

"Englekvinner"??? 

"De har blitt misbrukt og voldtatt. Men de blir tatt i mot og omtalt som «engler» når de vender hjem, forteller den norske, kliniske barnevernspedagogen Eivor Lægreid". 

 

Kvinnelige "hekser" ble torturert og brent på bålet - levende! Tvangskonvertering, auksjonering, fysisk tortur, ydmykelser, sex-slaveri/voldtekter og husslaveri er dessverre ikke et ukjent fenomen i den europeisk-kristne verden de mange foregående århundrer. Slavehistorien i de (kristne) amerikanske Sørstater blir fortalt fra en kvinnelig synsvinkel i boken "Den underjordiske jernbanen". Den europeiske og vestlig-kristne imperialist, koloniherre og slaveeiers "sorteringssamfunn" gjennom århundrer er neppe blitt bedre framstilt.

Både katolske og protestantiske kirker var dypt involvert i slavehandelen, slik de også markerte seg sterkt for de rasehygieniske teorier fra siste del av 1800-tallet, ideer som senere skulle bli omfavnet av to profilerte kristne nazistiske ideologer (jfr. Houston Stewart Chamberlain og Alfred Rosenberg).

Det er ikke tilfeldig at raseteoretiske ideer og bøker ble utformet og utgitt midt under og/eller parallelt med koloniherrenes og misjonsimperialistenes utbredelse i verden. Jødehatet fikk et voldsomt oppsving i siste halvdel av 1800-tallet i det kristne Europa.  

 

Er de mange titusener mishandlede og misbrukte barn i Den katolske kirke (inntil nyere tid)  også omskapt til "englebarn", kanskje? Er det slik de kyniske, ubarmhjertige og skamløse kirkeautoriteter skal frikjenne seg selv, dvs. ved å frata ofrene deres dypt personlige OG faktiske erfaringer? De mistet sin uskyld, og de er merket for livet av det ufattelig destruktive maktbegjæret i den ene av de to største verdensreligioner: kristendommen.  

Med avsløringer på avsløringer av utallige overgrepsutsatte ofre, sårbare barn og unge, burde paven gå kledd i svart: sorgens farge. Nei, som «Guds» representant på jorden (og Peters arvtaker) er han hvitvasket og REN. For en hån! 

Den halvt guddommelige pave er kanskje sikret en egen tronstol/domstrone i den fremtidige «gudsstaten» - slik også hver av Jesu disipler fikk løfter om? 

----------------------  

 

Den som har frigjort seg fra det underlige kristologiske blikket, vil vanskelig finne noe etisk originalt, guddommelig eller enestående/unikt ved evangelieskriftenes Jesus. En forvillet dommedagsprofet og apokalypisk predikant fra den mytologiske oldtid i en fjern avkrok av verden kunne aldri ha endret (verdens)historiens gang.

Jesus opptrådte som vekkelsespredikant og endetidsprofet i en relativt kort brytningstid og krisetid i jødedommens utvikling få århundrer omkring vår tidsregning - en forbigående parentes i jødedommens religionshistoriske utvikling. Sine sære religiøse forestillinger delte Jesus med flere andre sekter i sin samtid, som fariseerne og essenerne. Det er ikke noe mystisk ved det.

(Kristi kors er ikke noe mysterium, slik TF-teologen Notto Thelle vil ha det til). 

Vår kunnskap om israelittisk-jødisk religionsutvikling (og rettsoppfatning) gir rimelig god bakgrunn for å forstå Jesu lære, opptreden og endelikt. Skal man forstå Jesus, må man dukke litt ned i jødedommens tidlige historie og tradisjon. Da fremtrer han ikke verken som mystisk, magisk, enestående eller guddommelig/ufeilbarlig, slik kirken har postulert i mer enn halvannet årtusen. 

(Se annet innlegg på denne hjemmeside: Justismord?)

 

Jesus er slett ikke mer interessant eller opphøyet enn andre jødiske profeter, lærere eller predikanter i hans samtid. I jødiske sekter, som også blant fariseere og rabbinere, kan man finne langt mer høyerestående ideer enn hos Jesus. Men den kristne kirke har selvsagt ingen interesse av å videreformidle slik kunnskap.

Kirkens Jesu-teologi og Kristus-mytologi avhenger av at han står OVER og UTENFOR alle jødiske profeter, prester og lærere.

At jødiske nedtegnere og historieskrivere ikke har hatt behov for å retusjere eller idealisere  sine patriarker, folkeførere, herskere, profeter og lærere gjør dem langt mer redelige, tillitvekkende og sympatiske enn den kristne kirkes dogmatiske voktere. 

 

Det er hva Kirken har gjort Jesus til, som har hatt så skjebnesvangre følger for vår europeiske kultur- og sivilisasjonsutvikling. Og hva Kirken har gjort Jesus til, bekjenner menighetene i Den norske kirkes høymesse hver eneste søndag den dag i dag (jfr. Apostolicum). Lenger har man ikke kommet i etisk, historisk og intellektuell utvikling.

Bekjennelsesskriftene er ikke skrevet i sand, men hogget i stein! Sant – eller usant? Geistlighet og teologer er mistenkelig påpasselige med ikke å omtale Nicæneum, Athanasianum,  Apostolicum eller Augustana i det offentlige rom. Skal vi kalle det berøringsangst? Uredelighet? Manipulasjon?

I stedet har man dette år hamret inn det meningsløse slagordet: nåden er for alle…nåden er gratis… Det vet vi at den ikke er! Det jødiske folk har gjennom kirkens mer enn tusenårige antisemittiske teologi og historie brutalt erfart "nådens" og "barmhjertighetens" nattsvarte vrangside. Barbariet og bestialiteten.  

Den lutherske Knut Rygh VET åpenbart mer om frelsesspørsmålet enn Jesus, Paulus og Martin Luther. Har han (og Marcus Borg) hatt en eksklusiv gudsåpenbaring han ikke har fortalt almenheten? Taler disse to moderne teologer på vegne av den kristne "Gud", kirke og menighet, eller taler de på vegne av seg selv og sine subjektive erfaringer? 

«Det er ikke sånn at kristne har en gratisbillett til himmelen», sier presten Knut Rygh i kjent forkynnende og flåsete stil. Jo, selvfølgelig har de det! Men det interessante er: hvor i all verden har Rygh sin nye informasjon fra? Det er vel ikke urimelig om han forteller oss hvilke historiske eller guddommelige kilder/kanaler han har tilgang til? Er han selv - som ordinert prest - kvalifisert for borgerskap i himmelriket ("Guds rike"), eller er han usikker på sin fremtidige status?

Har ikke heller norske biskoper og/eller katolske paver "gratisbillett" til himmelriket? 

Troen alene - «rettferdiggjørelse ved tro» - er eneste frelsesgrunnlag: gratisbilletten til himmelriket/Gudsstaten for den som underkaster seg "rett tro" og "rett lære". Biskop Halvor Nordhaug hamrer løs og slår fast den steinharde, gyldige læren om forsoningen.  

http://www.verdidebatt.no/havornordhaug  

"Guds nåde er nettopp nåde fordi den ikke krever verken gode gjerninger eller en subjektiv opplevelse av Guds kjærlighet for å bli tilegnet. Nåden gis gratis gjennom dåp og tro på grunnlag av Jesu død og oppstandelse. Det er forsoningens evangelium". 

Dette er et sentralt punkt i evangelisk-luthersk lære, og stadig et stridsspørsmål i den "økumeniske" dialog mellom de to hovedkirker. Katolikker og lutheranere disponerer altså ikke  over de samme «nøkler» til frelsens salighet og himmelrikets porter? Det spørs om disse to kirkesamfunn ikke må tilbringe evigheten i hver sine avdelinger («som på jorden, så og i himmelen»). Med ulike innganger til "himlenes porter" trengs vel flere typer inngangsbilletter?

Vi kan vel ikke være i tvil: biskoper, paver og teologer (katolske eller protestanter) mener seg fortsatt å herske eller råde over vår evige skjebne. 

---------------------- 

 

Ut fra Alf Gjøsunds lokale, snevre perspektiv på norsk kirke- og kristenlivliv er det lett å glemme at Den katolske kirke er verdens største og mektigste kirkesamfunn. Og lutherdommens dypeste røtter er å finne i romerkirken/pavekirken. Da blir også Gjøsunds fiksering på predikanten Jan Erik Hanvold  (med bakgrunn i Troens bevis og Sarons dal) ganske smått i den store sammenhengen. 

Som "indre fiende» julen 2017 er Hanvold tydeligvis et passende avledningsobjekt også for den helortodokse, selvrettferdige biskop Per Arne Dahl, som har fått sine ganske likelydende innlegg publisert i hele tre aviser. Det er få andre forunt. Det er ikke første gang vi kan notere oss at kirkelige og kristelige autoriteter, forkynnere og skribenter, synes å ha en særskilt åpen kanal (fribillett) ikke bare til Vårherre, men også til mediespaltene. 

 

"Hanvolds budskap er evangelisk luthersk med hovedvekt på Jesus Kristus som frelser og sterk tro på Guds mirakler i hverdagen. Hanvold gir også støtte til Israel og jødefolket. Hans teologiske ståsted har gjort at han har blitt sammenlignet med predikanter som Åge Samuelsen og Aril Edvardsen.....Hans forkynnerstil blir gjerne kalt herlighetsteologi eller fremgangsteologi ettersom han er tydelig på at åndelig og økonomisk suksess henger tett sammen". 

 

Hele kirkens historie vitner om det samme fenomen, dvs. kjærligheten til Makt og Mammon. Den kristne kirkes økonomi ser vi gjenspeilet i de storslåtte katedraler/domkirker, som også i de maktregalier paver, biskoper og patriarker smykker seg med. Norske prester og biskoper har sikret seg gode inntektsmuligheter. Det er bare språkbruk og "forkynnerstilen" som skiller den høyt statslønnete biskop Per Arne Dahl fra de øvrige kirkemenigheter, utbrytersekter og/eller frimenigheter. "Tomt snakk" er hans kjennemerke. Han har Kirkestaten, Grunnloven, konge og Storting (også statsminister Erna Solberg) i ryggen, og kan derfor tillate seg den arroganse alle biskoper utviser.   

Hvordan ideologiske interesser samsvarer mellom den politiske enhersker og den kirkelige enehersker ser vi utfolde seg bl.a. i den nære allianse mellom Vladimir Putin og den russisk-ortodokse kirke. Den var keiserrikets statskirke, og tsaren var dennes offisielle overhode med tittel som kirkens overordnede forsvarer. 

Dette lyder vel ikke ukjent i vårt lutherske statskirkeland de siste 500 år? 

---------------------  

 

Noen av Per Arne Dahls bøker har jeg i bokhyllen. Jeg kaller det kirkelig "kiosklitteratur". Spørsmålet hvorvidt Karsten Isachsens bøker og rockepresten Bjørn Eidsvågs sangtekster hører inn under samme kirkelige "sjanger", skal jeg la ligge her. 

http://www.dagen.no/dagensdebatt/synspunkt/SYNSPUNKT/Jeg-tror-ikke-p%C3%A5-Gud-men-jeg-savner-ham-563207  

 

"Noen tror ikke på Gud, og savner ham ikke...Andre tror ikke på Gud, men savner ham...Vi tror på Gud, men savner ham likevel. Han er blitt borte i ordene. Evigheten har stjålet Gud fra tiden.

Abstraksjonene rundt Gud har fullstendig tatt luven fra den virkelige Jesus. Julens evangelium og utfordring er: Det er tid for praksis.

Det er tid for menneskeliggjøring av Gud. Det er tid for hellig lesning, regelmessig gudstjenestefeiring og erfaring av bønn, forbønn og å leve under Guds velsignelse.......

Nå har vi så lenge vært livredde for uttrykket «personlig kristen» at det er på høy tid at troen får noen personlige tilknytninger og uttrykk! Når folk spør oss om tro, er det rett og slett ok å si: «Jeg er kristen!»

Det er en tro jeg personlig vedkjenner meg.....Hvor er det blitt av åndeligheten i livet vårt?". 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11710649-frans-den-utalmodige  

 

Hvordan det offisielle Norge markerte sin støtte til og ærbødighet for Aril Edvardsens teologi og predikantvirksomhet, har Levi Fragell gitt mange (kritiske) eksempler på i bokform, artikler og debattinnlegg.

I VG 15.09.2008 ble det oss fortalt at Ap's fiskeriminister Helga Pedersen i Edvardsens begravelse holdt tale på vegne av kommunen og regjeringen. Programmet inneholdt også en hilsen fra presidenten i Burundi (nåværende diktator).

En biografi om evangelisten Aril Edvardsen utkom kort tid etter hans død: "Blant bidragsyterne er statsminister Jens Stoltenberg, stortingspresident Thorbjørn Jagland, miljø- og utviklingsminister Erik Solheim, KrF-leder Dagfinn Høybråten, professor Berge Furre og Kvinesdal-ordfører Odd Omland". 

https://www.bing.com/videos/search?q=aril+edvardsen&qpvt=aril+edwardsen&FORM=V  

 

Det ligger an til mye strid innad i bispekollegiet. Noen "åndelighet" i bispemøte, kirkemøte og kirkeråd er vanskelig å spore. Det er den åndelige død som best kjennetegner dagens "folkekirke". Verdsliggjøring og materialisme preger den fysisk-konkrete kirkeinstitusjonen ("statsbudsjettkirken"), med dens maktstrukturer, omfattende hierarki og byråkrati. ØKONOMI ser ut til å være overordnet alle andre spørsmål. 

Men "spirituelle prester" (en ny yrkesgruppe, utdannet og ordinert i DnK) skal kanskje sprite opp åndeligheten i den døende kirke? Til det formål trenger man selvsagt teologiske spesialister - i tillegg til "dialogprestene" (som ikke har lyktes så godt med sine dialogiske - eller rettere: anti-dialogiske - fremstøt). Den norske kirkes fem autoritatve bekjennelsesskrifter tilbyr ingen åndelig inspirasjon, men forlanger tvert om lydigighet under et sett LÆRESETNINGER. 

Den evangelisk-lutherske kirke har ingen autoritær (samlende) pave, som under Den hellige Ånds veiledning kan avklare alle vanskelige lærespørsmål. Det er tvilsomt om preses Byfuglien kan samle de egenrådige biskopene. De vil alle gjerne være «småpaver» i sitt bispedømme. Om det er politikk (ideologi) og/eller teologi (lære) som virker mest splittende, gjenstår å se. 

 

Det er fristende å spørre: har teologene Marcus Borg og Knut Rygh det siste tiår eller mer fått utdelt et nytt sett «nøkler»? Av hvem? Jesus, Peter, Paulus eller Luther? Av Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd`? Av biskopen, kanskje? Hyrden? Eller, av seg selv? 

Er det etter forhandlinger med «Gud» og Jesus – Faderen og Sønnen - at helvetesporten tilsynelatende er blitt stengt? En midlertidig løsning kanskje - inntil bispemøtet og kirkemøtet får summet seg og avklart saken?

Ja, det er svært fristende å raljere med Den norske kirke i disse dager. Den er ynkelig. Når tiden er moden får vi kanskje se kirkens indre drama, maktspill, intriger og hykleri, utspilt på en norsk teaterscene?

Ryghs motpart og prestekollega i Klassekampen understreker ganske riktig at «Hallesby og Schjelderup ikke var uenige om livets to utganger, eller om frelsen i Kristus alene. Det de var uenige om, var hvordan fortapelsen så ut».

 

Jeg siterer Rygh:

«Hvis det virkelig var sånn at den guden vi tror på, har et helvete i vente for dem som ikke tror på ham, kan han bare pakke sammen og reise. For en sånn Gud trenger vi ikke. Vi må ta ham vekk».

Ryghs kristne kirke har i nær to tusen år trengt den voldelige og hevngjerrige «Gud», som han nå mener «bare kan pakke sammen og reise». Jeg undrer meg mer over hvorfor Rygh selv ikke har pakket sammen og reist?

Tror han virkelig at han med et pennestrøk, flåsete og overflatisk, kan slette millioner menneskers lidelser og død ut av minnet? Kunne han ikke heller forklare oss hvor kirkens grufulle helvetesforestilling kommer fra, og på hvilket (skrift)grunnlag den kristne kirke gjennom mer enn halvannet årtusen har fastholdt den? Vi vil ha kilder, ikke subjektive synsinger.

Har Rygh slettet Jesu (eskatologiske) doms- og straffetrusler ut av minnet? Hva har han gjort med Augustana art. 1 og 17?

Jesu trosfanatisme og aggressivitet i evangelieskriftene er til tider voldsom. Med Jesu ord ble kirkens indre og ytre fiender brutalt «hugget ned» (jfr. Luk. 19: 27) . Omvend deg – eller dø! Mange jøder kunne bare redde livet ved tvangsdåp. Dette var situasjonen for hundretusener av mennesker gjennom middelalderens mørke århundrer, hvor kirken hadde «all makt i himmel og på jord».

Kirken har i sin historiske praksis gjennom mer enn halvannet årtusen bevist sin moralske inkompetanse og sin etisk-rettslige skavank. Så lenge Den norske kirke fortsatt er bundet og forpliktet på Romerkirkens og Luthers bekjennelsesskrifter, finnes ingen redning og intet HÅP.

Den kristne «Gud» har aldri vært større enn sine forvillede tilbedere. Guden er ikke større enn prest og oversetter Knut Rygh - eller baptistpresten Harald Giesebrecht (jfr. boken "Ærlig talt, GUD!").  

Presten Knut Rygh forteller at han ikke døper små barn for å frelse dem fra fortapelsen, men for å synliggjøre «et hellig nærvær i og rundt oss. Det er en kraft der, som vi kan bruke for å gjøre verden til et bedre sted».

 

Var det det "hellige nærvær" og den diffuse "kraft" (jfr. dåpsliturgien) som inspirerte jødeforfølgerne, korsfarerne, heksebrennerne og inkvisisjonsjegerne gjennom middelalderens mange, mørke århundrer? Samfunns- og mentalitetsurviklingen særlig det siste århundret har vist oss at vi ikke trenger "et hellig nærvær" eller en guddommelig "kraft" for viljen og evnen til samfunnsendringer.

Men først med den amerikanske teologen Marcus Borg for ca. ti år siden forstod altså Rygh hva kristendommen egentlig handler om:

«Jesus kom ikke først og fremst for å sone folks synder, men for å fri dem fra fangenskap».

Hvilket «folk»? Hvilket «fangenskap»? Ingen konkrete eksempler anføres. Jesu lignelser er vel ikke særlig flatterende for hans demokratiske og sosial-etiske sinnelag? Var det på Jesu bud kirken holdt det jødiske folk i "fangenskap" gjennom mer enn 1700?

Det er alltid presisjon og konkretiseringer kirken og dens presteskap unnviker. De snakker med svulstige og store ord, rundt og generelt, for å gjøre seg uangripelige. Først og sist handler det om å gjøre den allkjærlige "Gud" uangripelig (hellig og opphøyet), dvs. frita ham for ansvar for sitt skaperverk. Han må ikke forbindes med noe ondt eller vondt. Han er som sine tilbedere "i verden, men ikke av verden". Teologene blir ikke enige om guden er skjult eller synlig til stede i verden, om han er passiv og tilbaketrukket eller aktiv og virksom i verden og historien. Han har angivelig skapt oss med "fri vilje", men når vi bruker denne evne blir han rasende og hevngjerrig.  

Den kristne "Gud" skal ikke lenger assosieres med VREDE og STRAFF, men med "ubetinget kjærlighet". Skal vi forstå det slik at den offisielle kirke og den kristen-troende majoritet i mer enn halvannet årtusen har misforstått guden sin? Var det alt bare "tomt snakk"? Ble de mange titusener hedninger, jøder, kvinner og kjettere forfulgt og brent på bålet på grunnlag av teologiske villfarelser og "tomt snakk"? 

Vi kan bare undres over kommunikasjonslinjene mellom den himmelske og den jordiske verden, mellom den kirkelige verden (paver/biskoper/teologer) og den verdslige verden. Et problem er kanskje at de kristne kirker har oppstilt så mange mellomledd mellom seg selv og guden sin?   

Guds (utvalgte) representanter på jorden har altså i nær 2000 år MISFORSTÅTT og FEILTOLKET kirkens overleverte lære? Men hvilken «Jesus» er det presten Rygh trenger i dag? Er Jesus fra Nazareth eneste frelsesinstans, eller bare et (relativt) etisk forbilde? Om Rygh kun snakket på vegne av seg selv, kunne vi lettere forstå ham. Men som ordinert og praktiserende (statslønnet!) prest i Den norske (stats)kirke representerer han ikke bare seg selv. Han forstår kanskje ikke hvilket ansvar kirkens offisielle læresetninger, ordinasjonsløftet og Grunnloven har pålagt ham?  

 

Den norske kirke klarte på utrolig vis å få evangelisk-luthersk lære inn i Grunnloven – uten offentlig debatt! Hvor var Knut Rygh i denne prosessen? Visste våre folkevalgte på Stortinget hva de var med på? Ikke en gang dette Luther-jubileum har biskoper eller teologer presentert LÆRENS tankeinnhold i dette autoriserte grunnlagsskriftet: Confessio Augustana (CA).

Forlegenhet og teologisk forvirring er påfallende. Den amerikanske teologen, Marcus Borg, kan selvsagt ikke redde kirken fra moralsk og åndelig kollaps. Kirke-kristendommen kan aldri overleve en sannferdig konfrontasjon med sin voldelige teologi og historie. Når kjernebegrepene synd – nåde - dom – frelse/fortapelse løsrives fra sin (strengt oppbygde) teologiske sammenheng hvor de hører hjemme, ender det kristne budskapet i meningsløsheter.

Vil dr. theol. Åste Dokka kalle Confessio Augustana gammel, sur vin – eller moden vin?  (jfr. hennes kommentar på Verdidebatt).

Kirkens språklige og tankemessige krise er etter mitt syn blitt svært tydeliggjort i to avisinnlegg denne julen, skrevet av to kvinnelige kirketopper: biskop preses Helga H. Byfuglien og kirkerådsleder Kristin Gunnleiksrud Raaum (kirkens «regjeringssjef»).

I hver sin tabloid-avis har disse to demonstrert hvordan Den norske kirke undergraver seg selv. Ja, Byfuglien presterer å forklare «inkarnasjonen» som MIGRASJON!!! Dette er språklig vandalisme, som bare slår tilbake på kirken selv. Vi må minne disse to kirketoppene på at vi ikke alle er teologiske «analfabeter» (slik de kanskje ønsker oss å være).

Mulig betalingsmur kan gjøre innleggene vanskelig å hente frem.

 

Gunleiksrud Raaum, VG 27. des.: «Det skjer mange salighetsting i verden. Også i kirken».

H. Byfuglien, Dagbladet 23. des.: «Menneskeverd i migrasjonen tidsalder»

 

Jesu guddommelige opphav er tydelig forsøkt tonet ned denne siste julehøytid, men han blir ikke mer menneskelig av den grunn. Han svever i en slags «limbo»: han er verken Gud/gud eller menneske, men det jeg kaller et fantomvesen. Symptomatisk: Verdidebatt ville heller diskutere Betlehemsstjernen enn Betlehemsbarnet (man kan kanskje fornemme debattredaktør Alf Gjøsunds styrende hånd?).

Vi fikk ingen teologisk debatt om Jesu guddommelige unnfangelse i serien «alt om…» (reell, faktisk hendelse - eller myte/fortelling?), slik man i påsken dette år diskuterte «oppstandelsen» - uten avklaring.

 

En teolog, Petter Skippervold, stiller det prekære spørsmål: «Hvem er det som ligger der i krybben, er det et menneske eller en gud?» (Aftenposten 22. desember 2017). Det er ganske utrolig at et slikt spørsmål i det hele tatt stilles i år 2017. Det viser kirken og teologiens avmakt.

Var Jesus-barnet «Gud» allerede da han lå i krybben, eller fikk han først sin gudestatus ved oppstandelsen? Når fikk Jesus herskertittelen «Kristus»? Vi får ingen svar. Teologene har det ikke lett. 

 ----------------------  

 

Etter at religionsforsker og kristendomskritiker Andreas Edwien så tidlig som i 1960-årene offentlig og direkte utfordret det kirkelig-teologiske parnasset (som ingen andre før ham eller etter ham), står fakultetsteologene fortsatt uten svar. Ved å viske ut historiens minne, vil teologene ha oss til å tro at det er «nye spørsmål» som nå stilles. Men Jesus-bøkene av ateisten Ravnå og teologen Moxnes tilfører oss lite nytt.

Halvor Moxnes har i boken "Hva er kristendom" (Univeritetsforlaget 2013) noen kryptiske henvisninger til Andreas Edwien, som leserne bør gjøres oppmerksom på. 

https://www.haugenbok.no/Fagboeker/Filosofi-idehistorie/Hva-er-kristendom/I9788215016702  

Teologen Halvor Moxnes ser ut til å bekrefte historiker og ateist Per Bjarne Ravnås overmodige selvbilde (jfr. intervju i Vårt Land). Det synes å råde en merkelig forbindelse mellom disse to forfattere av Jesus-bøker, publisert med få ukers mellomrom.   

"Historiske Jesusforskere har vanligvis satt et skille ved Jesu død om det vi kan si noe om som historikere. Nå har Ravnå brutt med dette skillet og vurdert også tekstene om Jesus som viste seg etter sin død på historisk grunnlag, Dermed har han gitt oss en viktig utfordring".

Hvilken "viktig utfordring"? Skal dette være en ny og ukjent problemstilling teologen Moxnes først har møtt år 2017? 

Uten å oppgi kilder reproduserer teologiprofessorene det foregående århundrets historisk-kritiske forskning (bare med litt andre ord) - den de i 1960-årene dypt foraktet. Teologene er dyktige strateger og drevne taktikere. De er ikke vant til å bli «kikket i kortene», og de tolererer ikke at forskere utenfor deres krets har tenkt tanker de selv ikke kunne tenke.

Per Bjarne Ravnå befinner seg klart "innenfor" det gode selskap, mens den langt tidligere dogmekritiker Andreas Edwien befinner seg "utenfor". Han kan fortsatt ikke nevnes ved navn. 

Nedarvet, usunn ærbødighet og autoritetstro tilsa at ingen kunne motsi en biskop eller teolog. De kom som «fra en annen verden». De har hatt fribillett til alle mediespalter. Om det var daglige andakter eller kommentarer, forkynnelse eller belæringer, ble de sjelden motsagt. Premisser og konklusjon var alltid allerede gitt og på forhånd satt.

Når fagteologene nå endelig må gi noen konsesjoner til den historisk-kritiske forskning det siste århundret, gjør de det (indirekte) i form av ateisten Per-Bjarne Ravnås bok, som paradoksalt nok i hovedsak benytter anglo-amerikanske teologiske kilder.

(Jfr. den samme forfatterens bok for ungdom: "Jakten på den virkelige Jesus", Mangschou 2007). 

Teologene er ikke så opphøyet og uangripelige lenger, men den nedarvede og overdrevne respekten stikker ennå dypt. I Dagbladets årlige Eidsvåg-portretter er serviliteten påfallende. Man kan selvsagt unnskylde journalistene for manglende teologisk kunnskap – da vet man ikke hvilke (kritiske) spørsmål man kan stille.

 

http://edwien.no/wp-content/uploads/2016/05/Memorandum.-1962.pdf 

https://www.nb.no/nbsok/nb/f697504ec2c7a8c875bc9e4a7d3a06f7?index=4#0  

 

Jeg siterer Skippervold: «Bibelbruksundersøkelsen (KIFO 2016) spør ikke om folk regner Jesus som Gud eller menneske, men de alle fleste av oss (?) assosierer Ikke Jesus med Gud, men med mennesket».

Alle prekener denne julehøytid indikerer at Jesus ikke var et vanlig menneske. Han kan aldri bli det, uten at kirkens dogmer faller. Skippervold sier ikke hvilken Jesus han selv subjektivt «tror på». Eller som Eidsvåg spør: "Hvilken Jesus trenger vi i dag?". Det spektakulære etter mitt syn, er at alle disse kristendoms-apologeter, teologer og forkynnere, mener og insisterer på at "vi" (alle!) trenger en kirkelig-mytologisk autoritetsfigur å bøye kne for! Denne kristendommens iboende og sentrale autoritetsdyrkelse og åpenbaringstro appellerer ikke til moderne  menneskers selvstendighet, autonomi og fritenkeri. 

Kan Jesus bli mer guddommelig enn i de felles oldkirkelige bekjennelser: Nicæneum og Apostolicum? Når den aldrende pave Frans kysser en glanset (halvnaken) Jesus-dukke i Peterskirkens messe julaften (overført i NRK fjernsyn), er det selvsagt ikke et alminnelig menneskebarn vi har med å gjøre. Forøvrig - et utrolig syn!  

 

Kristne stemmer på Verdidebatt 

 

Vi må holde klart at det er kirkens lære og dogmer – fremst biskoper og troslærerne/teologene - som styrer hva «folk» skal tenke om Jesus. Det er kirkens mentale tyranni vi i større og større grad løstriver oss fra. 

Vårt Lands redaksjon (spaltister og kommentariat)  bidrar i så måte til å befeste avisens kirkelig-teologiske agenda. Alf Gjøsunds fokus på kjønnsbalansen er etter mitt syn bare nok et avledende sidespor. Debattforumets krise handler om langt dypere problemer enn kjønnspolaritet og/eller "kommaflyttere" (jfr. avisens katolsk-troende ordstyrer: Njål Kristiansen). Mange av hovedinnleggene er så fordummende og uinteressante at kommenterfeltene bare kan sies å gjenspeile trådstartenes absurditeter.

Verdidebatt tiltrekker seg bare "spesielt interesserte", men det er å håpe at redaksjonens utvalgte lesetips og emneserier kan bidra til å mobilisere en bredere og større (almenn) interesse for INNHOLDET i teologien og teologenes sære tankeverden.  

 

Bernt Torvild Oftestad har noen gode poenger, og det er ganske underlig å registrere hvordan Verdidebatts elitekorps av lutherske teologer og biskoper, registrert på forumet, unnlater å besvare hans utfordringer. Denne katolsk-konservative teologiprofessor har ved flere anledninger, i Dagen og på Verdidebatt, stilt spørsmål som går rett til kjernen av kristen lære, bekjennelse og teologi.

Men statslønnede folkekirke-prester og skribenter vet ikke kanskje ikke lenger HVA og HVEM de "tror på"? 

Hvorfor måtte Jesus dø på korset?

Hvorfor ble Gud menneske?  

-------------------    

 

"Mitt poeng er at de kvinner som VL ønsker å få inn på Verdidebatt, vil reflektere avisens ideologi", skriver Oftestad? 

Flere av de kvinner som er mest aktive på Verdidebatt, er også de mest teologisk ortodokse. Vårt Lands profilerte kommentator, dr. theol. Åste Dokka, er nok heller ikke blant de mest utfordrende eller ny-tenkende skribenter på forumet. Om hun skulle være et forbilde for kvinnelige debattanter, kan vi regne med mer "pludringer" av personlig art (kanskje i samme sjanger som spaltisten Ida Marie Gilbert Haugen?). 

Dokkas kommentarer på forumet er de minst interessante (eller mest likegyldige) blant redaksjonens utvalgte lesetips. 

Det er ellers forbløffende hvordan de samme erke-konservative debattanter opptrer på Verdidebatt, år etter år etter år... Ingen debattredaktør har klart å stoppe dem, hvilket kan tyde på at Vårt Land ser seg godt tjent med deres deltakelse. Verdidebatt har ingen stor eller vid leserkrets. Rommet er svært trangt. Man når ikke utover den indre-kirkelige krets. Det forstår seg ut fra de sære emner redaksjonen plukker ut og fremhever.

Når man på dette forum år etter år etter år fokuserer (ensidig) på staten Israel, et tema også Erling Rimehaug er besatt av, skjønner vi at denne helt spesielle oppmerksomhet de kristne vier staten Israel (særlig ved de kristne høytidene) ikke skyldes noen politisk interesse, men en særegen kristelig eskatologi.  

Selv følger jeg med på Verdidebatt for å forstå den kristne tenkemåte. Underholdningsverdien er for det meste langt større enn informasjonsverdien. Jeg registrerer at både kvinnelige og mannlige (sterk-troende) aktivister er godt representert på Verdidebatt. Ordstyrerne O. Johannessen og Njål Kristiansen klarer ikke å dempe inntrykket av et meget kristelig, fundamentalistisk og dogmatisk debattfdorum.  

Det er blitt sagt at kvinner er mer "religiøse" - tradisjonsbundne - enn menn. Ja, det er et spørsmål hvem av de to kjønn som mest lojalt og iherdig I DAG opprettholder og viderefører de  kristelige (eller muslimske?) verdier og tradisjoner.  

Vil man få bekreftet sine fordommer om de kristnes "vrangforestillinger", kan man bare lese Vårt Land og Verdidebatt. Seriene "Alt om..." bekrefter til fulle redaksjonen og teologenes sære, maskuline virkelighetsoppfatning. Seriene om SYND, FORSONING og STRAFF har en markert overvekt av mannlige innslag. Her er ikke mange kvinner representert. Dette er desto mer paradoksalt i vår tid hvor kvinnelige teologer og administratorer faktisk har overtatt hele styringen i Den norske kirke. 

------------------    

 

Noen få kritiske opponenter løfter Verdidebatt opp fra den kirkelige hengemyr storparten av debattanter og Vårt Lands kommentatorer befinner seg i. Ikke uventet ser det ut til at de to ordstyrerne, O. Johannesen og Njål Kristiansen, har de beste (lojale?) forbindelser til Alf Gjøsund og hans avis.

O. Johannessens dulgte kristelige bakgrunn bli mer og mer interessant.

"Selv om det ikke var Tajik som startet butikken, så eide og drev han den på 1980- og 1990-tallet - dvs. i hele oppveksten til Hadia. Jeg bodde et par år fra da hun var nyfødt og framover 200 meter fra dem (i bygdas kommunale lærarbustad) - og handlet i butikken". 

"Min egen, relativt kortvarige, aktive tid som lokalpolitiker for AP og lokal leder av et større kommuneparti ble avsluttet i 1995, så "Giskefløyen" kjenner jeg ikke...Og når det gjelder Trond Giske og Hadia Tajik, er det ingen av dem som representerer den "klassiske" arbeiderklassen - men av de to er det utvilsomt Tajik som står nærmest "folket". 

 

Den redaksjonelle styring på Verdidebatt har mange merket seg. Under Gjøsunds debattledelse er forumet blitt mer trangt og ensrettet enn noen gang. Dette er ikke spesielt for avisen Vårt Land, men en urovekkende tendens i hele vårt mediesamfunn. Førsteamanuensis ved UiA og mangeårig ordstyrer i Vårt Land, O. Johannessen, speiler den umulige dobbelthet svært godt. Han hyller Ap's religiøs-politiske ledelse (som Hadia Tadjik) OG Jesus fra Nazareth. Dette er helt i tråd med "tidsånden". Moderate religiøs-politiske ledere, kristne eller muslimske, er i vinden over hele Europa. Og det er ikke Muhammed, men Jesus som - utrolig nok - hylles som den store etiske og politiske veiviser.  

Kulturelt mangfold og "multikulturalisme" blir bare et problem når innvandrere og flyktninger (muslimer eller katolikker) bidrar til å skjerpe religiøse spenninger og konfiikter i det sekulære samfunn vi forsøker å bygge. Det er ingen tvil om at både muslimsk og katolsk innvandring har skapt betydelige religøse spenninger - i dialog eller konfrontasjon med majoritetsreligionen i vårt Luther-land. 

Debattredaktøren i Vårt Land/Verdidebatt befinner seg i en meget spesiell situasjon, som forsvarer av BÅDE ytringsfrihet OG kirkelojal journalistikk. Slike to motstridende hensyn må nødvendigvis komme i dyp konflikt. Det er godt mulig at de foregående debattredaktører, Espen Uttaker og Johannes Morken, fant denne posisjonen uutholdelig. De valgte hver sin utgang. 

Mange sindige kritikere har forlatt dette kirkelige debattforum (ormebol?), forståelig nok. Når saklig, sekulær argumentasjon underordnes kristelig forkynnelse og belæring, har en utenforstående kritiker lite å hente. Straks man oppfanger den (underliggende) teologisk-ideologiske slagside, mister man fort interesse for innlegg og kommentarer. Noen standhaftige, skarpe kritikere holder fokus. Det er godt. 

 

Ellers er det lett å si seg enig i mye av den interne kritikken:  

"Verdidebatt er et åpent forum, mangt som serveres der, mangler kunnskapsunderlag. Andre bidrag er i strid med saklighetsnormer. Noen av gjengangerne signaliserer bare hvor de selv står. Problemstillingene i seriøse bidrag forsvinner når den debatten utvikler seg.

Verdidebatt har skapt et eget og avgrenset miljø av faste deltakere. De skriver ofte og langt. De er svært forutsigbare. Ingen grunn til å lese deres bidrag. 

Etter hvert er Verdidebatt blitt en arena for Vårt Lands egne skribenter. Men disse deltar sjelden eller aldri i den videre debatt. Visse innlegg løftes frem av redaksjonen som særlig viktige. De ligger fremme i lange tider med 0 kommentarer. Det er dårlig redaksjonelt arbeid". 

"Merker meg også at 6 av 10 fremhevede innlegg er skrevet av journalister i avisen. Var det det som var meningen med Verdidebatt?". 

"...for kvar omlegging som har blitt gjort, har avisa stramma grepet og gitt sine eigne journalistar, redaktørar, leiarskribentar og faste spaltistar meir plass, til dei no dominerer mest heilt."       

"Da Gjøsund tok over VD fikk vi et annet regime med lavere takhøyde og en tydelig markering mot meninger han ikke likte. Dette har han benektet flere ganger, men det spiller ingen rolle for det har vært helt klart og tydelig".

 

Alf Gjøsunds redaksjonelle styring bekrefter det bilde mange av oss har observert: redaksjonen søker å styre interessen i helt bestemte retninger (nemlig i den Grunnlovsfestede "folkekirkelige" retning). Men vi ønsker ikke å styres av kommentariates meningstyranni i Vårt Land. 

 Jeg siterer debattredaktøren:

"Det er riktig at redaksjonens betalte innlegg er prioritert på framsiden".

"Det er riktig at verdidebatt.no er en arena for Vårt Lands egne skribenter. Dette er meningsstoff som vi ønsker å gjøre tilgjengelig for diskusjon. Vi tror ikke nødvendigvis at bare innlegg som genererer kommentarer er verdt å lese...". 

 

Nå er det ikke bare antall kommentarer som viser manglende interesse for avisens skribenter/spaltister og deres tendensiøse "meningsstoff", men også antall visninger. Erling Rimehaugs kommentarer skiller seg ut ved sin tydelige teologisk-dogmatiske slagside. Han er forkynner/predikant mer enn journalist. Det setter Vårt Lands abonnenter og lesere høyere enn alt annet. 

Det er klart nok vitnesbyrdet som appellerer mest til Vårt Lands lesere. Det kan muligvis  forklare det store spriket mellom Erling Rimehaug, Åste Dokka og Joel Halldorf fremhevede og redaksjonelt utvalgte innlegg ("Lesetips"). Å forene en dypt rotfestet anti-intellektualisme med akademisk-teologisk spekulasjon har liten grobunn blant Vårt Lands trofaste abonnenter og kjernelesere.  

---------------------

 

Den kirkelige indoktrineringen starter tidlig. Jeg går ut fra at fakultets-teologene spiller en svært sentral rolle i Den norske kirkes (statsfinansierte) trosopplæring rettet mot barn og unge mellom 0 – 18 år. De er vergeløse. Den kyniske geistlighet og teologistand har selvsagt kalkulert med at den mest sårbare fase i menneskelivet også er den mest effektive alder for religiøs-kristen indoktrinering (KIFO vil derfor, ennå en tid, få de svarene den ønsker).

Man skulle nesten tro at alle luthersk-evangeliske forkynnere og skribenter i førjulstiden (prester, teologer og apologeter) hadde gjennomgått samme kurs, eller på annen måte mottatt  instruksjoner fra høyeste hold (diktat?) om hvordan de fra prekestoler og i mediespalter skulle AKTUALISERE Betlehems-mytologien dette år. Men ensretting og ensformighet til tross, finnes mange skjær i sjøen.

Det sårbare barnet og den sårbare flyktning er atter en gang koblet sammen med Jesus-teologien og Kristus-mytologien (guttebarnet i krybben) på de mest spekulative måter. Men det  er bare «Kristus-troende» teologer/dogmatikere som trenger en mytologisk gudefødsel fra oldtiden for å forstå alminnelig, menneskelig sårbarhet og solidaritet.

De klarer ikke å se forbi Jesus. Åpenbaringstroen stenger veien for all sunn tenkning og utvikling.

At et menneskeliv er mer eller mindre sårbart, avhengig av alder, kjønn, genetiske disposisjoner, personlig erfaring, sosiale og geografiske eller kulturelle livsvilkår og forutsetninger, trenger vi da ikke en jødisk oldtidspredikant for å forstå?

Det er underlig hvordan den mangfoldige menneskelige erfaring og utviklingshistorie mellom «Kristi fødsel» år 0 og år 2017 ganske enkelt OPPHEVES under det årlige juleritualet. Kunnskap, erfaring og levd liv har plutselig ingen verdi. Kirkens autoritetspersoner vil ha oss til å tro at vi ikke trenger noen annen (etisk-åndelig) referanse eller autoritetsfigur enn oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth.

Det er infantilitetens evangelium; vi skal forbli avhengigee og hjelpeløse barn (egentlig en sterk undervurdering av barnet, som ofte kan tilkjennegi en annen og skarpere logisk sans enn den voksne). 

2000-års "patologiske" Jesus-dyrkelse må være nok! Vi gripes ikke det minste av "barnet i krybben", slik teologen Skippervold gjør det. Vi har alle vært barn, og vi har helt unike erfaringer. Vi har også utviklet oss forbi barnestadiet, uten at kirken har forstått det. 

Om Jesu barndomserfaringer er evangelieskriftene tause. Hvorfor? Det finnes få eller ingen barn med navn og individualitet i Det nye testamente. Kvinner og barn i Det nye testamentet opptrer bare som hjelpeløse (sykelige og hjelpetrengende) statister - for å fremheve Jesu maktfulle mirakler/helbredelsesevner. De har ingen egenverdi! 

Om Jesu tolv disipler forlot kone og barn vet vi ikke. Det er ikke utenkelig at også Jesus på et tidligere tidspunkt i livet kan ha hatt kone og barn, som han forlot. En ugift jødisk mann i 30-årene var svært uvanlig. Datidens jødiske menn var religiøst forpliktet til å gifte seg og føre slekten videre (for kvinner var ufruktbarhet en katastrofe).

I kirke- og teologihistorien finnes knapt noen barn. I vår tid pågår fortsatt skammelige avsløringer av mishandlede og misbrukte barn i katolsk og protestantisk varetekt. 

«Og hva er det vi trenger? Er det en supergud? En som var og er, fra evighet til evighet, eller trenger vi et barn, fullstendig overlatt til sine omgivelsers og den kjærlighet og omsorg de viser?».

Når teologien tvangsmessig må tolke alle fenomener i vår menneskelige verden «i troens lys» - innenfor rammen av den kristne kirkes bekjennelse og dogmatikk - blir vi mer og mer fremmedgjort.

 

Ordinerte fakultetsteologers ville fabuleringer og teorier om Jesus interesserer oss null og niks. Vi trenger ikke Jesus verken som forbilde, "venn", «supergud», barn eller dukke.

Kirkens Jesus er ikke et uskyldig, sårbart menneskebarn, men «himlenes konge»; universets skaper, verdens hersker og menneskehetens dommer    

  

«Men Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et rungende drønn, elementene skal komme i brann og bli fortært, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset. Når alt skal gå i oppløsning på denne måten, hvor hellig og gudfryktig bør dere ikke da leve mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den. Da skal himlene bli fortært av ild, og elementene skal brenne og smelte. Men etter hans løfte venter vi på en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor».  

(2. Pet. 3, 10-14)

 

Det er klart nok ikke tale om et «indre gudsrike» her. Jesus forsøkte kanskje også å fremskynde «Herrens dag»: Menneskesønnens gjenkomst til dom. Vårt Lands mangeårige prest, Knut Grønvik, har utlagt denne selsomme ny-testamentlige teksten i avisen 11. desember.  

«Jesus som tyv?», spør Grønvik. Ja, nettopp dette overraskelsesmomentet, uforutsigbarheten omkring Jesu/Menneskesønnens gjenkomst og dom har i årtusener inngitt den frykt kirken har næret seg av.

 

Vi vet hva som hendte med de fem uforstandige brudepiker i Jesu lignelse.

https://jesusnett.com/?p=4666 

Les salmen «Jesus din søte forening å smake». Denne salmen sang Hans Nielsen Hauge da han fikk sin kallsopplevelse.

 

SOM EN TYV!?  Det er heldigvis ikke slik vår rettsstat fungerer. Norsk straffelov er konkret, objektiv - og forutsigbar!

«Tenk om vi kunne endret litt på trosbekjennelsen», skriver Grønvik innledningsvis. «Heller reise oss og proklamere at han skal komme for å skape rettferdighet for levende og døde! Vi var noen prester som lekte litt med den tanken her om dagen».

Indirekte sier presten Grønvik at det ikke er rettferdighet trosbekjennelsens «Gud» proklamerer (ellers ville han ikke ønsket en endring). Erling Rimehaug er visst av en annen oppfatning: «Seier over ondskap og urettferdighet er ALLEREDE sikret», skriver han selvsikkert i Vårt Land.

Det lille ordet «allerede» har svært stor betydning for de kristnes selvforståelse: de er allerede frelst/frikjent - og derfor gleder de seg til Dommens dag. Som Jesus sier i Joh. 3:18: «Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn».

 

Foreløpig nøyer man seg med å «leke litt» med tanken i private sammenhenger. Men den teologiske kreativitet er stor. Prester og teologer leker seg med så mange tanker i disse dager. Det er selve fortolkningsmakten geistlighet og teologer tillegger seg på gudens vegne.

«Det er ikkje slik at eg kan Jesus», sier biskop Veiteberg til Vårt Land. Joda, de vet angivelig alt om hva Jesus egentlig mente. De henter frem den virkelige og sanne Jesus bakenfor eller under overflateteksten, i noe de kaller «Skriften», «Ordet» og «Ånden»...    

 

Jeg siterer prest, forfatter og salmedikter Eyvind Skeie på Verdidebatt (mer kryptisk kan det vel ikke bli): 

«Ordet blir menneske. Vi er henvist til å møte Gud i språket, ikke hinsides ordene. Det er vel nettopp det som ligger i inkarnasjonen, at Ordet blir menneske.­ Forholdet mellom Kristus og Skriften er kanskje troens aller dypeste mysterium.

For min del vil jeg fortsette som en kritisk språkbruker, med dyp respekt for hvordan gudsåpenbaringen ble gitt oss gjennom det jeg fremdeles omtaler som Den hellige skrift.

For meg er Skriften hellig fordi den er min eneste sikre vei til kristen tro, refleksjon, meditasjon og erkjennelse».

 

Men den såkalt «gåtefulle» Jesus i evangelieskriftene taler og forkynner et ganske enkelt og klart (eskatologisk) budskap: omvend dere, for Guds rike er nær! Det gudsriket Jesus ventet utålmodig på var ikke dennesidig/jordisk: verken verdens forvandling eller en indre sjelelig forvandling.

For Grønvik og en del av det moderne presteskap betyr Guds dom «håp» for de fattige og undertrykte mennesker i verden: «Da, om ikke før, skal de få oppreisning og rett. Av en Gud som er både nådig og rettferdig. Det skal skje når Jesus kommer tilbake. Vi aner ikke når, men det vil skje brått».

 

I den fryktelige beretningen om Den rike mann og Lazarus, som i mange andre lignelser tilskrevet Jesus, er hevnfølelsen og gjengjeldelsen sterkt fremtredende. Heldigvis: i vår siviliserte rettsstat blir ingen dømt til torturstraff for «unnlatelsessynder». I dette tilfelle, for ikke å ha hjulpet en fattig mann ved dørstokken.

Det er blitt sagt at Jesu himmelstat vil være full av kirkehistoriens voldsmenn: krigere og bålbrennere, drapsmenn og torturister. De er ALLEREDE benådet eller frikjent, eller hva? Akkurat slik despotiske herskere i Orienten, som i Romerkirkens tidsalder og under Reformasjonens enevelde, straffet og belønnet sine undersåtter etter deres troskap eller ulydighet mot Majesteten: Gud, keiser/konge/fyrste, pave, biskop.  

Meg er gitt all makt i himmel og på jord…

Martin Luthers autoritære tilbøyeligheter OG menneskeforakt har åpenbart funnet «nåde» for den kristne kirkes himmelkonge: Kristus Pantokrator. Martin Luther og Jean Calvin er omtalt som de to mest hatefulle forgrunnsskikkelser i historien. Noen fredelig, mellomfolkelig sameksistens har da heller ikke katolsk eller protestantisk-luthersk teologi brakt oss det siste årtusen.

Det er grotesk hvordan disse to undertrykkende hovedkirker, pavekirken og den evangelisk-lutherske kirke, nå tilraner seg begrepene: kjærlighet, likeverd, tilgivelse og forsoning.

--------------------- 

 

Det er synd at Vårt Lands redaksjon ikke i en egen seksjon på Verdidebatt – forkynnelse/misjon/evangelisering - legger ut avisens andakter og prekener. Ortodoksi og bokstavtrohet er ikke til å misforstå. Vårt Land rir to hester. Avisen taler med to og flere tunger. Andakter og prekener «slår i hjel» kommentariatets ville spekulasjoner og filosoferinger (eks. Åste Dokka, Alf Gjøsund og Håvard Nyhus).

Når den luthersk-evangeliske avisen Vårt Land på en og samme tid skal tilfredsstille avisens helortodokse kjerneabonnenter, halv-kristne i periferien (som Oddbjørn Johannessen, Njål Kristiansen, Geir Wigdel og Per Søetorp) OG kirkefremmede/ikke-kristne lesere, må man snakke tydelig (luthersk-evangelisk!) til de første, men mer utydelig til den andre og tredje gruppen. Slik flerspråklig kommunikasjon gjør ingen klok.

Forsøket på å forene den religiøs-kristne OG sekulære «forståelsesramme» ender i meningsløsheter. Den moderne, opplyste tid har så vidt begynt å innhente kirken og dens teologer. De er rammet av det jeg kaller «forlegenhets-syndromet». Den berømmelige «berøringsangst» for religion (les: kristendom) kristenfolket har kastet over oss, kan vi med god grunn vende mot dem selv.  

Svært mange innslag på det kristne debattforumet, Verdidebatt, må karakteriseres som forkynnelse og vitnesbyrd – ikke seriøse debattinnlegg! Man burde skille disse ut i en egen avdeling, men det er ikke sikkert at Vårt Lands redaksjon/redaktør forstår forskjellen på debatt og forkynnelse. Alt flyter sammen. Også politikk og religion. Samfunnsanalysene i Vårt Land tolkes i "troens lys". 

Alle kristne, lek og lærd, forstår seg som misjonærer og/eller apologeter. De er «kalt» til å forkynne Kristus-troen, eller forsvare den.

Også i Stortingssalen er de "kalt" til å realisere "Guds vilje" i denne verden. De gjør ikke «gode gjerninger» av seg selv, men fordi de er «kalt» til det. De betrakter seg ikke som alminnelige samfunnsborgere. Eller, de har dobbelt borgerskap? Krf's leder Knut Arild Hareide sa det ganske tydelig: "kristen først, deretter nordmann". Han vil, som mange troende muslimer, "slåss mot privatiseringen av religion".

Når to mektige verdensreligioner - kristendommen og islam - opptrer som ideologisk allierte på samfunnsarenaen, har vi religionskritikere (sekularister: fritenkere, ateister og humanister) betydelige utfordringer. Norske mediers knefall og servilitet overfor "religionens tilbakekomst"  representerer et stort tilbakefall i forhold til den åpne, kritiske holdning i tiårene etter 2. verdenskrig.

Mye tyder likevel på at folkemeningen og samfunnsutviklingen går vår vei. Den sekularingsprosessen Opplysningstiden innledet, går sin ubønnhørlige gang. Religionenes maktvelde og trang til ensretting og konformitet kan bare gjeninnføres ved autoritære midler (bl.a. maktkonsentrasjon, lovendringer og pressesensur, indoktrinering og straffeforfølgelse av dissidenter). 

Muslimsk teokrati (Iran/Saudi-Arabia) er like avskyelig som kristent teokrati (Vatikanstaten). En religiøs-katolsk diktator med et "menneskelig" ansikt blir hyllet i norske aviser. Paven mottar hyllest fra store folkemasser, ganske slik Hitler gjorde det. Den "hellige" pave Frans er uangripelig. Behovet for "den sterke mann" sitter ennå dypt i den europeisk-vestlige mentalitet - etter nær 2000 års kristelig autoritetsdyrkelse.

Dette Luther-jubileum har vi fått mer innsyn i Reformasjonens diktatur og terrorvelde. Historien er vår fremste "læremester". Vi kan lettere identifisere de (til dels subtile) autoritære midler og mekanismer politisk-ideologiske og religiøse tyranner benytter seg av.

Den norske kirke har f.eks under en liberal-demokratisk og humanistisk maske, i all stillhet, "spist seg" innover i vårt samfunn. Uten innsyn og debatt har den snikende og umerkelig posisjonert seg innenfor alle viktige samfunnsområder: mediebransjen, politikk, Akademia og kulturliv. En merkbar konsekvens er mer og mer ensretting. Om vi ikke er våkne nok, risikerer vi å bli manipulert uten å vite det. 

Når det ikke finnes kristendomskritikk (teologi- og dogmekritikk) i våre offentlige medier, er det kirkemaktens usynlig hånd vi fornemmer. 

--------------------    

 

Vårt Lands kommentariat viser klart hvordan alle verdens og livets tilskikkelser søkes forklart og forstått innenfor «troens lys». Trond Giskes seksuelle appetitt på unge kvinner, samt partilederens reaksjoner, kan i følge Nyhus bare få mening innenfor «syndens» univers.

Den kristne partileder Jonas Gahr Støre er angivelig «impotent og maktesløs» fordi han ikke praktiserer syndserkjennelse. Det er ganske oppsiktsvekkende at Vårt Lands kommentator, Håvard Nyhus, frakjenner Støre virkelighetsorientering med mindre han erkjenner «synden». (Journalisten Nyhus måtte selv gå «botsgang» da han for få år siden ble anklaget for omfattende plagiering).

 

«Tenk om Støre våget å snakke sant og inntrengende om virkeligheten – og ikke stotret om «ubehageligheter»…….Synd er ikke så mye en problembeskrivelse – som en løsning. Det åpner opp og peker videre. Mot bot, soning og tilgivelse. Og derfor er det ganske enkelt et godt begrep – det taler sant om hva det vil si å være menneske: Om hva som feiler oss, og om hva vi kan strekke oss etter. For å treffe målet».

Hva er målet, og hva betyr det å "treffe målet"?  

Nå kan det tenkes at den kristne Støre er klar over at «synden» er et eksklusivt teologisk begrep, som ikke hører hjemme på den politiske scene. I all den dogmatikk og troslære jeg selv har i bokhyllene, er «synden» definert som brudd i menneskets relasjon til Gud. Hvis Støre er fortrolig med luthersk teologi og antropologi, vet han også at «gjerninger» (hva han gjør eller ikke gjør) er uten betydning for hans evige frelse. Han kan sammen med Nyhus gå til nattverd og bli renset ved Kristi blod (rettferdiggjort/helliggjort) – uten å foreta seg noe som helst. Det er hva vi andre kaller ansvarsfraskrivelse.

Det er interessant at H. Nyhus påberoper seg («ateisten») Bjørn Stærk som kilde. Vårt Lands begeistring for Stærks bok var nærmest euforisk – og helt ukritisk!

«Se nå for deg et alternativt scenario, der Støre snakket åpent og utvungent om skyld, ansvar og soning, og ikke nektet seg noen av ordene i sitt forråd. På den måten kunne han ikke bare bedt Giske om å gjøre det eneste rette – å gå av; han kunne også gitt partikameraten noen oppbyggelige ord med på veien».

Hva i all verden har «soning» i denne saken å gjøre? Det er da ingen domfelte!

 

«Barnet kaller»: hjelpeløsheten

 

(Åste Dokka, Vårt Land 28. desember 2017)

 

Er det «Gud» eller barnet Dokka stiller i fokus? 

«Gud fødes som et barn inn i tida, inn i vår nød og vår overflod, vår trivialitet, inn i kulturen og inn i historien. Gud trer ut av evighetens rom og blir en annen for oss, tida blir annerledes, evigheten blir annerledes, vi blir annerledes. Hva skaper Jesusbarnet i oss?

Jesusbarnet kaller… Når Gud blir menneske, et hjelpeløst barn, er oppgaven vår klar: Guds kall er at vi tar vare på det barnet som er oss gitt, at vi setter sentrum utenfor oss selv, at vi gir barnet liv. For Guds julekall kommer midt i en sårbar tid. Midt i krigen og krisene kommer Gud, midt i vårt forsøk på å gjøre noe fint og vakkert og hyggelig. Her gjør Gud noe nytt.

For alle våre forsøk på å feire jul blir for mye av det ene og for lite av det andre, de bærer i seg en grunnleggende skuffelse, et brudd, for vi klarer det ikke.

Men kristendommens grunnfortelling, inkarnasjonen, er så spesiell og gåtefull og totalt annerledes, den uttømmer det religiøse og snur det opp ned, gjør det til noe helt annet».

 

Vårt Lands journalister har de siste årene laget fantasifulle fiktive reportasjeserier fra bl.a. påskedramaet i Jerusalem for 2000 år siden. Jeg har ventet spent på om de samme (ortodokse/Kristus-troende) journalister ville «rapportere» fra Betlehemsmarkene om gudesønnen og Frelserens fødsel. Ville de i så fall bruke Matteus eller Lukas som historisk pålitelig kilde?

Det har vært forbløffende stille i mediespaltene om gudssønnen/gudesønnen Jesus fra Nazareth («Kristus») og gudsmoderen Maria. Men mytologien (fortellingen) om det sårbare «barnet i krybben» sies å være grunnfortellingen i vår kulturhistorie.

Jeg siterer nedenfor den katolske teologen Eivor Oftestad i Klassekampen 21. des. («Vi trenger julen!»). Her ruster hun til kamp mot transhumanistene (en ny fiende?).

 

«Fødselsscenen i Betlehem er et motiv som har preget vår forståelse av familie, kjønnsroller og av barnets verdi. Men ikke bare det. Guden som gikk inn i menneskets lidelse, som ble menneske, er også det sterkeste bildet som finnes av mening og håp i vår kultur.

Minnet om Gud som et lite barn er derfor et minne vi trenger. Det vekker en ømhet som kan varme langt utenfor vår egen julestue…Se nøye på barnet i krybben: Det ligger der, stille og sårbart. Det er som om hele menneskeslekten favnes i den lille bylten. Når vi betrakter dette barnet, kan vi alle speile oss selv. I år har barnet litt skrå øyne».

 

Eivor Oftestad snakker tilsynelatende på vegne av «alle». Nei! vi trenger ikke et slikt minne. Mening og håp søker vi helt andre steder enn i Oftestads kirke. Vår europeiske kultur- og filosofihistorie inntil i dag frembyr ganske andre og langt mer stimulerende utfordringer, intellektuelt og etisk.  

Vi speiler oss ikke i et (mytologisk) gudebarn: «…unnfanget ved Den hellige Ånd, født av jomfru Maria…». Slikt religiøst sentimentalt og romantisk føleri er vi ikke lenger mottakelige for. Oldtidens gudemytologier, som også den kristne Betlehems-mytologien, interesserer oss lite annet enn som et (tilbakelagt) religionshistorisk fenomen.

At en «forsker i kirkehistorie» har visket vekk alle «minner» om Den katolske kirkes faktiske mishandling og overgrep mot mange titusener barn og unge inntil vår tid, burde kanskje vært nevnt i denne sammenheng?

La meg gjenta: i Oftestads katolske kirke - mannsstaten Vatikanet - har barn og kvinner ingen borgerrett!!!     

 

Det er nettopp den menneskelige sårbarheten kirkens maktpersoner har utnyttet – og fortsatt utnytter. I dag er det flyktningene som utnyttes. De betraktes som en «misjonsmark». Eller som Vårt Land skriver 15. desember 2017:

«Fant ny misjonsmark. Pave Frans ser flyktninger som ny misjonsmark, og fronter holdningskampanje for bedre behandling av innvandrere».

På Verdidebatt er det Stig Magne Heitmann som nidkjært fronter misjon blant muslimer. Her finnes ingen gråtoner eller nyanser i fremstillingen. Islam er en OND religion, og muslimer kan bare reddes ved omvendelse til den kjærlige «Kristus».

Heitmann har utgitt bok om «vekkelsen» blant muslimer - og deres omvendelseshistorier (vitnesbyrd).

 

Jeg siterer VG 25. desember, som ved siden av VL er paveavisen fremfor noen:

«Han sa at Maria og Josef kom til et land «hvor det ikke var noen plass for dem».

– Så mange fotspor er gjemt i fotsporene til Josef og Maria, sa paven.

Han uttrykte håp om at alle ser Jesus i «alle som kommer inn til våre byer, inn i vår historie, inn i våre liv».

 

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/paven/paven-dagens-flyktninger-er-som-josef-og-maria/a/24218058/ 

 

Åse Valland Nordli har utgitt boken «Mine minste». Som misjonær for Ungdom i oppdrag arbeidet hun flere år blant gatebarn i Romania.

«Vi må se romfolket gjennom Guds øyne», sier hun. Skal vi forstå det slik at hun ikke evner å se romfolkets menneskeverd med «egne øyne»?

 

Fred, forsoning og frigjøring  er blant kirkens fremste honnørord og slagord i julehøytiden. Som ordene: solidaritet, (neste)kjærlighet og likeverd… Men disse ordene inngår i vårt alminnelige, sekulære språk og har ingen religiøs-kristne undertoner eller overtoner.

«Man kan selvfølgelig tilgi uten kristen tro, men da tapes også den sterkest mulige motivasjonen til å tilgi. Kristen tro gir sterkere motivasjon til tilgivelsen enn alle andre livssyn».

Som jeg har vært inne på tidligere: innenfor en kirke-kristen og teologisk tankeverden - «i troens lys» - betyr ordene og begrepene alltid noe annet. Vårt normale språk invaderes og radbrekkes.

For å unngå språklig og tankemessig forvirring kan skillet markeres ved å sette kristen foran ordene: den kristne Fred, den kristne Forsoning, den kristne Frigjøring (egentlig: Frelse), den kristne Kjærlighet, den kristne Godhet, den kristne Tilgivelse, den kristne Moral. Vi kan føye til: den kristne Tro, den kristne Barmhjertighet, det kristne Håp osv.

Det siste år har vi hørt og lest at også kristne Verdier skal være noe helt enestående og nytt i menneskehetens historie.

 

DESS MINDRE "ÅNDELIGHET", DESS MER POLITIKK 

 

Hvis det kristne budskap og «evangelium» ikke handler om annet enn politisk engasjement, sosiale endringer og omstyrtning av visse undertrykkende maktstrukturer i vår verden, er det merkelig at biskoper og teologer ikke heller arbeider politisk for å oppnå sine mål.

Roger Christensen på Verdidebatt har et interessant perspektiv på kirkens krise: folkekirke-problem. Hvis Den norske kirke – i Grunnloven kalt «Folkekirke» - nå markedsfører seg som tradisjonsforvalter, kulturinstitusjon og/eller som en sosial-politisk bevegelse, er det en relevant problemstilling om den oppfyller kriteriene for statsstøtte til «tros- og livssynssamfunn».     

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11709251-har-den-norske-kirke-krav-pa-okonomisk-stotte 

 

Hvorvidt prestepolitikere og bispepolitikere mener seg å snakke på gudens vegne eller på deres menigheters vegne, får vi ikke noen klar forståelse for. Det vi ser er at teologer heller refererer til hverandre enn til «den hellige Skrift». Og det er blitt klart nok at det finnes like mange politiske stemmer som teologiske teorier i Den norske kirke.

Hvem av dem er veiledet av «Ånden»? Det lurer vi på.

Jeg vet ikke hvorfor VG (24. desember) har innhentet den pensjonerte Oslo-biskop: Gunnar Stålsett. Han har hatt sin tid. Det er skremmende autoritære uttalelser vi får servert i dette intervjuet. Stålsett signaliserer ganske klart sine udemokratiske holdninger.

 

«Stålsett mener Den norske kirke er «ferdig snakket» på flere felt etter flere runder med oppgjør og utfordringer. Og at hans side som vil ha en politisk engasjert kirke har vunnet frem.

– På spørsmålet om en erkekonservativ (?) tolkning av skriften og en mer åpen forståelse og anvendelse av bibelen inn i vår tid, der er vi ferdig snakket. Det er en mer åpen forståelse som kommer til å prege kirkens tolkning fremover.

Og når det gjelder om kirken skal engasjere seg politisk, er vi også ferdig snakket, sier Stålsett». 

 

Utrolige tolkningsvarianter konstrueres av kirkelige gudseksperter – yppersteprester og skriftlærde - for å fastholde og aktualisere den naive oldtidslegenden om «den hellige familie» OG Jesu guddommelige opphav. Når den eksklusive gudssønnen Jesus og gudsmoderen Maria blir frakoblet historien, kan disse personer (mis)brukes for alle tenkelige teologiske og ideologisk-politiske formål. Slik teologisk manipulasjon med historiske kilder må nødvendigvis bringe den kristne kirke og teologi i større og større vanry.

Kirkens dogmer er langt fra «ferdig snakket»!

Biskop G. Stålsetts erkekonservative holdninger når det gjelder Jesus-teologien har kommet klart frem i mange sammenhenger. Jeg husker meget godt Dagblad-Magasinets lange (servile) intervju med ham, etter hans avgang som biskop i Oslo.

Som kirkepolitikerne Kjell Magne Bondevik og Trond Bakkevig hylles også Gunnar Stålsett for sitt engasjement for fred og forsoning mellom religionene. Resultatet er sørgelig magert. Bondeviks "Oslosenter for fred" hører vi lite om. Jeg visste ikke at det eksisterte lenger. Kirkepolitiker og prost/dialogprest Trond Bakkevig er også i hardt vær for tiden. Det er ikke sikkert at disse lutherske teologer/prester og kirkepolitikere brenner så voldsomt for «religionsdialogen» når det kommer til faktisk likeverdighet og/eller praktisk handling. Men i (uforpliktende) verbale svulstigheter er det ingen som overgår dem.

 

--------------------  

 

Dess mer Jesus fra Nazareth løsrives fra sin (jødiske) religionshistoriske kontekst OG tilpasses/justeres moderne teologers virkelighetsbilde, dess mindre interessant blir han. Vi som har finlest evangelieskriftene kjenner ikke igjen den liberalteologiske «Jesus» B. Eidsvåg, E. Gelius, N. Thelle, H. Moxnes, H. Hognestad, K. Veiteberg, Harald Gieselbrecht (og Marcus Borg) presenterer i vår religionsforvirrede tid.

Jeg finner det interessant hvordan såkalt moderate (reformvennlige) muslimer etteraper og reproduserer kristen liberalteologi. Det viser hvor nært forbundet disse to verdensreligioner er i språk og tankeinnhold. Den sekulære muslim, skribent og forfatter Walid al-Kubaisi har i Klassekampen juledagene publisert en serie om «sin Jesus» (vennen Jesus). Han får det til at både jøder, kristne og muslimer «venter på» Jesus...

«For meg er Jesus, med sine tanker om rettferdighet og kjærlighet, blitt det største revolusjonære mennesket i historien».

Al-Kubaisis «Jesus» er en politisk revolusjonær. TF’s liberalteologer (og kristen-sosialistene i Klassekampen) er sikkert svært godt fornøyd med al-Kubaisis ideal-Jesus. Kamerat Jesus?

 

I innlegget nedenfor ser det ut til at den reformvennlige muslimske filosof og koranfortolker Farhan Shan føler seg beslektet med den kristne bibelfortolker og TF-teolog Åste Dokka. De snakker samme språk: Koranen og Bibelen må ny-tolkes for å gjøres tidsaktuell. Profetene Muhammed og Jesu "universalitet" må i denne (selvkritiske) prosessen ikke rokkes.    

«Islam har en eksistensiell funksjon for mer enn én milliard mennesker og regulerer og legitimerer deres liv på ulikt vis. Historisk sett har religionen både virket frigjørende og humaniserende, men også som et maktmiddel i autoritetenes hender. Å ta islam på alvor innebærer, fra tid til annen, å forholde seg selvkritisk til den».

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11708912-islam-som-en-tolkningsaktivitet  

 

Oddbjørn Johannessens «Jesus» på Verdidebatt føyer seg godt inn i den såkalt «progressive» kirkelig-teologiske tradisjon særlig det siste halve århundret. Selvkritikken er ikke særlig godt utviklet eller formulert. Og bispekollegiet tilhører «det gode selskap», hvor mye de enn roper om solidaritet med «de svake».

Å bli biskop er å «ikle seg maktens kappe», i følge avisen Dagen. Oslo-biskop Kari Veiteberg koketterer med at hennes bispekappe er «brukt». Men hun tilhører selv det maktapparatet hun kritiserer.

 

Jeg siterer O. Johannessen:

«Jesus ble – som historisk person – aldri på noe tidspunkt i livet medlem av det gode selskap, selv om ettertiden har gitt ham en annen posisjon. Han er – i hvert fall formelt – hovedperson i den kirkelige høytiden vi nå går inn i.

Det sniker seg likevel ofte inn en noe beklemmende følelse av at fødselsdagen ikke lenger er avhengig av fødselsdagsbarnet. Ja, kanskje går det an å si det så sterkt at feiringen gjør seg best uten...

Det allegoriske innhold i Bibelens (?) Jesus-bilder, enten det er barnet i krybben, snekkersønnen fra provinsbyen Nasaret, autoritetsrefseren eller den forlatte på korset forteller en sammenhengende historie om solidaritet. En solidaritet først og fremst med dem som faller utenfor all ”vellykket” konvensjonalitet. En solidaritet med praktiske konsekvenser……

I tråd med dette finner ikke den voksne Jesus fram til de veltilpassede, til samfunnsstøttene når han skal velge seg sine nærmeste fortrolige. I stedet oppsøker han taperne: fattige fiskere, kompromitterte tollere og kvinner med tvilsomt rykte. Han var i sitt virke konsekvent outsider og provokatør – ikke for provokasjonens skyld – men for solidaritetens.

Og han provoserte vedtatte religiøse normer ved å bryte regler som var menneskefiendtlige. Han jaget pengevekslerne ut av tempelet, og han kalte de religiøse autoritetene ”kalkede graver”. Han våget å stille seg laglig til for hogg ved å være tydelig, ved å ta stilling. Han var i beste forstand motkulturell».  

 

Jeg spør: hvilke «praktiske konsekvenser» annet enn helbredelser («healing»), dødeoppvekkelser og demonutdrivelser? Jesus forlangte total underkastelse av sine disipler og tilhengere. Og han hadde sine «samfunnsstøtter», også i Sanhedrin. Han arbeidet ikke. Som omvandrende lekmannspredikant var han og hans disipler helt avhengige av mer bemidlede støttespillere.

Var det av solidaritet Jesus forkynte hat og splid i husholdet og mellom nære familiemedlemmer? Jesu aggressive og irrasjonelle opptreden er ikke mye sympatisk – eller «motkulturell». At han gikk berserk i tempelet fordi han ikke forstod pengevekslernes funksjon, forteller vel mest om Jesus selv?  

Vi får påfallende nok ingen skriftreferanser fra O. Johannessen ved UiA om hvordan Jesu særlige samfunns-solidaritet i den kristne bibel (NT) manifesterte seg. Han forkynte forsakelse, omvendelse og frelse kun for sine jødiske landsmenn. Han var ikke utsendt til andre enn til "de fortapte får av Israels hus", sier han. Og det hastet, for "Guds rike" kunne bryte gjennom når som helst. Jesus malte ut endetidstegnene i sterke dramatiske bilder og språkbruk. 

Jesus var ikke på noe tidspunkt i konfrontasjon eller konflikt med den romersk-europeiske okkupasjonsmakt. Han ble tvert om svært smigret da han som "healer" ble oppsøkt av en romersk soldat i Lukas kap. 7 ("Offiseren i Kapernaum"). Offiserens tjener var syk og han håpet at Jesus kunne helbrede ham. Først da offiseren erkjente sin "uverdighet" ("Jeg er ikke verdig til at du kommer inn i mitt hus"), fattet Jesus interesse for ham. 

"Ikke engang blant Israels folk har jeg møtt så stor en tro”, sier Jesus om den romerske soldaten."... "Og da utsendingene kom tilbake til huset, fant de tjeneren frisk". 

Landshøvdingen Pontius Pilatus «frikjente» ham. Jesus representerte ingen politisk trussel.

---------------------  

 

"Utfordrende Jesusbilder", skriver O. Johannessen på Verdidebatt. Utfordrende for hvem? Hans og Moxnes' Jesusbilder er svært konvensjonelle. Per Bjarne Ravnås' Jesus-bok inneholder nok mer eksplosivt stoff. Men Moxnes lykkes sikkert i å berolige Vårt Lands kristne lesere. Om Jesus var "en mislykket profet" var han likevel "Guds sønn", konkluderer han.

Når en teologiprofessor sier det slik, slår nok kristenfolket seg til ro. Det avgjørende er at troen på Jesu guddommelige opphav og autoritet ikke blir rokket. 

Men mer kriitisk-orienterte lesere vil kanskje grave litt videre og spørre: hva mener Moxnes med betegnelsen "Guds sønn"? Har han en symbolsk forståelse, eller tenker han Jesus som "Guds Sønn" i fysisk, eksklusiv forstand?  Det er et langt mer utfordrende spørsmål enn hva den ordinerte teologiprofessor Moxnes kan besvare i Vårt Land. 

 

https://no.wikipedia.org/wiki/Pontius_Pilatus 

http://www.ullestadedwien.com/73781682 

 

«Jesus var en sabla bra fyr», skriver en 20-åring i Grønn ungdom på Aftenpostens debattsider (Si;D-innlegg 17. des.). Var han nå det? Har hun lest evangelieskriftene, som Matteus-evangeliet?

Det er ellers forbausende at Aftenpostens debattsider fylles opp av unge menneskers spørsmål og rådgivning om sin seksualitet. Hver uke svarer psykolog Aksel Inge Sinding og sexologisk rådgiver Nanna Klingenberg på spørsmål fra ungdom om «sex og psykologi».

Er dette hva Aftenposten forstår med seriøs debatt? 

https://www.aftenposten.no/meninger/sid/i/G1Gyal/Kjare-Nanna-Hva-kan-vi-gjore-i-stedet-for-bare-a-ha-vanlig-samleie 

 

«Hva ville Jesus spist», spør den unge debattant, som særlig er opptatt av dyrehold og kjøttforbruk.

«Hadde Jesus levd i dag, ville han nok vært både miljøaktivist, dyrevernforkjemper, feminist og menneskerettighetsforkjemper».

Jaså? Kanskje også terapeut og seksualopplyser for dagens ungdom?    

 

På NRK2 julaften ble bildet av ribbesteken akkompagnert av julesanger og julesalmer gjennom flere timer på ettermiddagen.

Vårt Lands redaksjon 22. des. vil ikke lenger påføre sine lesere «skyld, skam og dårlig samvittighet».   

«Et av hovedpoengene i Bibelens (?) skildringer av fest, er at alle inviteres». Jaså? Den nye kirkelige trenden er man ikke skal påføre folk unødig skyld og skam. Vårt Land gir leserne lov til å feire og feste "med god samvittighet".

Uten kildeanvisning er det likevel klart at Vårt Lands lederartikkel har hentet noen løsrevne brokker fra Jesu lignelse: Det store gjestebudet i Luk. 14, 15-24. Som så mange av Jesu lignelser ender også denne med forferdelse. 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11709523-fest-med-god-samvittighet 

 

Nedenfor er igjen et eksempel på den «kristen-sosialistiske» versjon (med litteraturforsker, katolikk og marxist Terry Eagleton som referanse), som vi også ser utfoldet blant ny-liberale (halvortodokse) venstreorienterte teologer og biskoper i dagens kirke-Norge.

«Julen handler om den allmennmenneskelige verdi det er å bøye seg i ydmyk respekt for det som er lite, fattig, svakt og utstøtt…Juleevangeliet handler om skaperkraftens revolusjonære radikalitet…Det er et evangelium for frihet og personlig vekst ikke minst for dem som er undertrykt og (selv)fornedret».

(Stavanger Aftenblad, 16. des. 2017)

 

--------------------- 

 

En teologisk variant er å symbolisere/åndeliggjøre jomfrufødselen. Noen av oldtidens kirkefedre drev også med allegoriske bibelfortolkninger, med ganske besynderlige resultater.

Også kommentator og debattredaktør Alf Gjøsund synes å mene at kirkelig teologi og dogmer er vel «teoretisk». Den abstrakte «vanskelige teologien» må bringes ned på et mer folkelig nivå, sier han. Hans egen avis rendyrker begge ytterpunktene: på den ene side spekulativ teoretisering og fabulering, på den annen side naiv infantiliserende forkynnelse. Avisens anti-intellektuelle andakter og prekener appellerer ikke til "folkelig" sunn fornuft, men er snarere en fornærmelse mot vår kunnskap, våre erfaringer og kognitive evner.

Vi har ikke noe behov for å "erfare den virkeligheten Det nye testamentet beskriver". Vi lever ikke lenger i Jesu mytologiske og autoritære tidsalder. Ingen gud lokker, ingen djevel truer. De er blitt hjemløse. Men den onde Satan er ennå ikke jaget ut av kirkerommet. Han har bare fått nye ansikter, navn og betegnelser ("Ondskapen"..."den onde" eller "det onde"). Fordi Satan var Jesu motstander (helt reelt oppfattet og beskrevet), er han også kirkens motstander.

Gjennom den katolske middelalderen - og senere i Martin Luthers verden - lurte djevelen overalt. Troen på engler, ånder og demoner er dypt integrert i det kristne verdensbilde, som hos Jesus. (Exorcister er en egen "yrkesgruppe" i DKK). Vi ulydige, vantro og ugudelige blir i Augustana art. 17 sidestilt med djevlene; onde av natur og derfor henfallen til "pine uten ende". Den norske kirke og dens teologer klarer sikkert, ved snedige fortolkningskunster, å få slikt barbari til å bety rettferdighet, barmhjertighet, solidaritet, likeverd osv.

Den vitenskapelige utforskning av vår felles virkelighet er langt mer fascinerende og håpefull enn de steindøde, fastfrosne kirkelige dogmer, gjentatt og gjentatt i årtusener. (Og derfor gjentar også jeg meg selv). Livet, vår fysiske verden, universet viser seg å ha ufattelige dimensjoner, innover og utover. Richard Dawkins har passende kalt boken fra 2013: "Den magiske virkeligheten". 

 

«Selvlærte lekpredikanter kledde den i utgangspunktet så vanskelige teologien inn i hverdagens språk. Slik åpnet de Bibelen (?) for vanlige folk. Dermed ble det også blåst liv i behovet for å erfare noe av den virkeligheten Det nye testamentet beskriver: Makten over vonde krefter. Mirakler og helbredelser. Opplevelsen av å være ledet – og veiledet – av Gud og Den hellige ånd i hverdagen... 

Hvis flere prester tar Per Arne Dahl på ordet og overvinner frykten for at ingen ting skal skje, kan ting fort begynne å skje: erfaringene har en tendens til å komme med praksisen. Kirken kan på nytt bli et sted der folk opplever at overnaturlige hendelser finner sted».

 

Hvilke «overnaturlige hendelser» kan begynne å skje, Gjøsund? Mener han virkelig at folk har behov for det – bare det er gratis? Er det penger alt handler om? Nei, så enfoldige og lettlurte er vi ikke! 

Intet hverdagsspråk kan gjøre kirkens Jesus-teologi (les: oppstandelses-teologien) forståelig eller meningfull. Prestene i DnKs prester er lønnet av staten for å forkynne "oppstandelse fra de døde" - og himmelfarten. Det handler om dogmet over alle dogmer. Mirakeltroen er altså godt betalt.

Noen vil ha det til at «jomfrufødselen» handler om menneskets åndelige (gjen)fødsel; den som føder er jomfru i åndelig forstand, men under utvikling og modning. Som å komme ut av «egget».  

Dette er ikke nytt tankestoff fra moderne kirkelig-teologisk hold. Det er ikke sikkert at Gjøsund er så godt oppdatert. Jeg kan nevne at TF-teolog og feminist Jone Salomonsen for en del år siden i det kristelige Morgenbladet (med Alf van der Hagen som sjefredaktør) fikk publisert et langt essay med lignende finurlige tanker og teorier. Et ganske imponerende abstrakt stykke tankearbeid.

 

Jeg siterer fra Verdidebatt: 

«Slik tolket blir jomfrufødselen noe som angår hvert enkelt menneske. Noe som også gjør (jule)evangeliet relevant, for at hin enkelte kan gjenkjenne seg i Kristus og bli helhetlig bevisst…midt i livet».

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11709172-tanker-om-jomfrufodsler 

 

Kristenheten venter på Fredsfyrsten, må vite. Frelseren og Lysbæreren: «Lyset som skinner i mørket» (jfr. påskebudskapet: «Livet som seirer over dødens krefter»). Kristendommen handler ikke fremst om religiøse eller etiske IDEER, men om den guddommeliggjorte PERSONEN: Jesus Kristus.

Kirkehistorien forteller en annen historie. Virkeligheten er en ganske annen enn den naive Betlehemsmytologien. Kirkens historie er fremst en historie om VOLD, HEVNGJERRIGHET, UFRED, UFORSONLIGHET og TRELLDOM gjennom mange, mange århundrer. Når Luther-året nå ebber ut, er de indre konflikter - splittelsen - skarpere uttalt og mer tydelige enn på lenge. Konfliktlinjene går langs mange akser. Det er ikke mye «forsonlighet» eller «dialog» å spore blant de kristne.

Reformasjons-jubileet dette år har brakt mange av kirkens dype teologiske og etiske kriser opp til overflaten. Konfliktene innad i norsk kirke- og kristenliv synes bare å eskalere.

I avisen Dagen pågår en meningsløs og uverdig polemikk mellom (Kristus-troende) lutheranere og katolikker om hva som er rett «bibelsk» lære. Lutheranerene hevder at katolsk lære og tradisjon er "ubibelsk". For få år siden var det «bibelsynet» ved Menighetsfakultetet som var det store, kritiske debattema. Rettere vil det være å si at både katolske og lutherske bekjennelsesskrifter er "ubibelske".  

Aftenbladet 16. desember forteller at folk i Hjelmeland for første gang samles på to steder julaften. De konservative forlater kirken og samler seg i bedehusene. Sokneprest og soknerådsleder synes det er trist at man ikke kan feire julaften sammen. – Dette er likevel ikkje noko eg vil hausse opp, sier den kvinnelige soknerådslederen i Årdal (at Aftenbladet har hausset dette opp over to sider og langt mer, er kanskje litt pinlig?).

Det fortelles at konflikten har ulmet i flere år. Ja, det ulmer og brenner i mange lokale kristelige miljøer. Folkekirke-prestene (som domprosten i Stavanger) vet ikke hvem de skal snakke til: de mange ateistene i Den norske kirke – eller de få aktive kirkegjengere og troende menighetsmedlemmer («de helliges samfunn»)? Det råder full forvirring.

Vi har ikke mer tillit til domprost Anne Lise Ådnøy i Stavanger bispedømme enn til såkalt konservative menighetsledere. Nyutnevnte Oslo-biskop Kari Veiteberg (tidligere Bymisjonsprest) har ikke gitt noen oppklaring når det gjelder sin Hyrdestatus (veiledningstjeneste).

Disse to kvinnelige geistlige bøyer lydig kne for den samme autoritære mannsguden. Som lutherske prester og teologer har de (offentlig) avgitt sitt ordinasjonsløfte til det heslige, konfesjonelle læreskriftet: Confessio Augustana.   

Man snakker ikke bare om kirkesamfunn med ulike syn på homofilt samliv og kvinnelige prester, men om ulike kristendomstyper: tradisjonell/gammel/klassisk kristendom motsatt noe man kaller «ny kristendom». Hva er nå det for noe rart? Verken Kari Veiteberg eller Einar Gelius omtaler Den norske kirkes grunnlagsskrifter. Er det forlegenhets-syndromet eller berøringsangsten de er rammet av?

Vi får ikke vite om Den norske kirkes fem autoriserte bekjennelsesskrifter tilhører gammel eller ny kristendom.

De to kristelige nisje-avisene Dagen og Vårt Land har for åpen scene spilt ut kirkens indre oppløsning: geistligheten og teologiens makt og avmakt, hykleri og dobbeltspill.  

Dette Luther-år har man i disse spalter liksom-diskutert SYNDEN - FORTAPELSEN – OPPSTANDELSEN – NATTVERDEN - NOAHS GUD – GUDS KJØNN – FORSONINGSLÆREN - - - (se seriene «Alt om…» på Verdidebatt). Lite tyder på at disse interne (livsfjerne) diskusjoner blant utvalgte teologer og apologeter har brakt noen oppklaring eller ny innsikt.

Men vi forstår at det er «krevende» og svært (teoretisk) kompliserte spørsmål teologiprofessorene befatter seg med.

Ordinert TF-teolog og tidligere Japan-misjonær, Notto R. Thelle, bærer de samme dogmatiske briller som hans kolleger innenfor teologi-bransjen. Mange har sterke markeringsbehov i offentligheten, som Einar Gelius, men vi kan regne med at BÅDE konservative (helortodokse) OG liberale/progressive (halvortodokse) teologer sammen bøyer kne for «Kristus» ved kirkens alter.

«Kristi kors er et mysterium», sier Notto R. Thelle. Jaså? Vi vet fra årtier tilbake at når teologene mangler saklige argumenter, søker de tilflukt til «mysteriet» og «gåten». Denne teologiprofessor har stor sans for gåter og mysterier, som også for «dåren». Jeg tror vi kan plassere ham ganske godt i det kirkelig-teologiske landskap. Som ordinert teolog og Kristus-dyrker er Notto Thelle en kirkelig dogmatiker så godt som noen. Han er ingen reformator.

https://www.bokkilden.no/boeker/gaaten-jesus-notto-r-thelle/produkt.do?produktId=3779950 

 

«Himmelen er nå!», skriver Erling Rimehaug på Verdidebatt, som gjerne vil være på lag med samtidens «dennesidige teologi» - eller «denne verdens forvandling»? 

«Seier over ondskap og urettferdighet er ALLEREDE sikret», skriver Rimehaug.

«Den gode nyheten er ikke at vi kan komme til himmelen når vi dør, men at himmelen kommer til oss mens vi lever… Likevel hevder Jesus at en ny tid er kommet. Den er kommet med ham. Fra da av inviteres vi alle til å bli en del av hans nye verden, til å slippe dens krefter til i våre liv…

Det livet vi får her sammen med Jesus fortsetter på den andre siden av døden. Det som har fått sin spede begynnelse her, skal fullendes i himmelen».

 

Forestillingene om en ny tid og en ny verden har liten tiltrekningskraft. Men for Rimehaug personlig betyr det et liv sammen med Jesus her og nå (og inn i evigheten). Vi kan ikke ta fra ham hans behov for Jesus-fellesskap og himmellengsel. Han har visstnok valgt «å være en del av himmelriket».

Det har ikke vi! Vi vil absolutt ikke være en del av Jesu «nye verden». Vi avslår alle invitasjoner til hans «nye tid». Vi sier NEI til Jesu (utsorterende) gjestebud, som også til den lutherske kirkes (utsorterende) nådes-teologi. 

Vårt korte jordiske liv tilbyr langt flere gleder, nytelser og utfordringer enn Rimehaugs statiske «himmelrike» kan lokke med. Om livet kan kjennes uutholdelig i blant, finner vi håp og trøst i menneskehetens slektskap og historie – ikke i frelse fra «ursynden» (det berømmelige bruddet i den opphavelige gudsrelalasjonen).  

Uten død, intet liv... Jeg kjenner meg litt «hjemme» i utsagnet nedenfor, skrevet av en klok debattant på Verdidebatt: 

«En slags bevissthet kan man si bringes videre ved at ens aner fra fortiden fører sitt arvestoff videre; for eksempel er det kvinnelige mitokondriet tilnærmet uforandret gjennom tusener av år, og omslutter cellekjernene i cellene og sørger for stoffskiftet. Slik kan jeg tenke meg at mine formødre fremdeles hjelper meg med disse oppgavene, og hun og de andre anene mine fremdeles lever gjennom meg og andre levende individer. Jeg synes at dette er fantastisk».

 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11709054-selvsagt-er-der-intet-liv-etter-doden?side=1 

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/m6RnwL/En-vitenskapelig-julefortelling_-til-trost-for-troende-og-ikke-troende--Erik-Tunstad 

 

 

KRISTENDOMMEN og "SKAMMENS HISTORIE"  

 

«Er det naivt å tro på kjærlighet, tilgivelse og forsoning?», spurte DnK’s preses (H. Byfuglien) retorisk i sin preken i Nidarosdomen 31. okt. 2017.

Det tror jeg neppe er en alminnelig oppfatning. Det er NORMALT i sunne mellom-menneskelige relasjoner og velfungerende samfunn å utvise tillit, overbærenhet og raushet overfor hverandre. Mellom-menneskelige oppgjør er NORMALT i vår verden. Men hvis man mener seg å leve i en ond tid og i en ond verden, må fredelig sameksistens bli umulig. Hva som er NORMAL  (eller unormal) aktuell kirkelig lære og forkynnelse, har vi dessverre ennå ikke fått klarhet i. 

 

Jeg siterer fra Byfugliens preken jubileumsgudstjenesten i Nidarosdomen: 

«Er det flaut for mennesker i vår opplyste tid å ha lit til evangeliet om han som løftet opp barna og refset de som gjorde seg store på andres bekostning?...Vi erkjenner vår skyld og vet vi har handlet galt. Vår kirkes historie har skampletter, også som følge av reformasjonen. Skam er en følgesvenn med mange uttrykk og former.

Jeg skammer meg ikke over evangeliet – Paulus sine ord til menigheten i verdensbyen Roma ble vendepunktet for Martin Luther. Kristus-tro er tillit til han som døde for oss. Korset er for ettertiden blitt det sterke symbolet på kjærligheten som gir seg selv, nåden som alltid tilgir og håp om at liv er sterkere enn døden.

Det evangeliet stiller oss alle likt – det er ikke begrenset til land eller folkeslag eller kultur, men er tidløst og universelt – det er gitt til alle, fra første stund da engelen sa: «jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket».

  

Er det flaut for Byfuglien å løfte frem de mange titusener barn hennes kirke og den katolske kirke har krenket, mishandlet og misbrukt? «Vi erkjenner vår skyld og vet vi har handlet galt», sier hun. Hva konkret er hun og hennes kirke skyldig i?

Skyldbegrepet har betydning innenfor flere rettsområder, først og fremst strafferett og erstatningsrett. Den katolske kirke har utbetalt betydelige summer i erstatning til ofrene for overgrep. Det ligger vel en viss erkjennelse av skyld og ansvar i det.

https://no.wikipedia.org/wiki/Seksuelle_overgrep_innenfor_den_katolske_kirke 

 

Tomme tønner skramler mest, kan vi med god grunn si. Erkjennelse av skyld sitter langt inne hos biskopen, og vi får ikke vite hva konkret den omfatter. Skamfølelsen er abstrakt og teoretisk, eller noe veldig personlig. «Nåden» er bare et teologisk munnhell, konstruert for Luther-jubileet.

Mange titusener av barn og unge har i kristne institusjoner - katolske og protestantiske - frem til 1980-årene opplevd vanskjøtsel, ydmykelser, mishandling og seksuelle overgrep. Så umenneskelig og grufullt at vi ikke kan fatte det. Biskop og preses Helga H. Byfuglien nevner dem ikke, til tross for at hun VET at granskninger og høringer pågår i mange deler av verden.

Det finnes ingen solidaritet  blant de kristne hvis holdningen er at de massive katolske overgrepshistorier er et "internt" (katolsk) problem. Ansvarsfraskrivelse er kanskje den mest presise beskrivelse av kirkens holdning til historiens illgjerninger. Samme kritikk kan rettes mot Sturla Stålsetts kirkeparti. Man har hyllet homofil kjærlighet og kirkelig vigsel i DnK, men våger ikke å kritisere pavekirkens syn på homofili (heller ikke kvinnesynet). Heller ikke misjonskirkenes syn, som i Uganda. Det er mye som skurrer. 

I vårt Luther-land er bøkene "Skammens historie", "Et uønsket folk", "Nasjonens antiborgere" og "Thomas von Westens liv og virke" verdt å fremheve. 

Det ser ut til at lære, kirkelojalitet og autoritetsdyrkelse er overordnet barmhjertigheten i Den norske kirke. En festgudstjeneste viet Martin Luther og Hellig-Olav kunne selvsagt ikke på samme tid gi plass for «ofrenes perspektiv». Den norske kirke har helt tydelig valgt maktens perspektiv. Igjen! 

 

«I løpet av de siste årene har det kommet flere anklager mot nonnene som drev barnehjemmet Smyllum Park. Tidligere barnehjemsbarn har fortalt historier om vold og overgrep.

Derfor opprettet skotske myndigheter Scottish Child Abuse Inquiry (SCAI) – en nasjonal utredningskommisjon, som blant annet skal undersøke hva som foregikk ved Smyllum Park og nærmere 60 andre institusjoner».

https://www.nrk.no/urix/xl/_-jeg-ble-slatt_-tvunget-til-a-spise-oppkast-og-utsatt-for-seksuelle-overgrep-1.13821162 

 

«— Paven kan ikke lenger ignorere internasjonal lov, som nå regner systematisk seksuell utnyttelse av barn som en forbrytelse mot menneskeheten. Påstanden om at Vatikanet er en stat - og at paven som statsoverhode ikke kan straffeforfølges - tåler ikke granskning, skriver den anerkjente britiske juristen Geoffrey Robertson i avisen The Guardian.

— Vatikanet er ingen stat - det er diktatoren Benito Mussolinis konstruksjon, sier han til AP».

(Aftenposten 2011)

 

La oss gå litt videre: hvordan har DKK og DnK gjort seg rik på andres bekostning? I denne julemåned, hvor kirken appellerer til måtehold og solidaritet med de fattige, kan vi merke oss nyhetene om Den katolske kirkes medlemsjuks OG Kirkerådets anmodning om en kvart milliard ekstra til DnK i 2019.

Grådigheten er umettelig. Den kristne «Gud» trenger ikke mat, offer og tilbedelse, men penger!   

 

«Trenger Gud mat?», spør pastor Andreassen på Verdidebatt (noen av oss har hørt hans hektiske, høyrøstede stemme på radio). Spørsmålet kan omformuleres slik:

 

Hvorfor trenger den kristne å drikke Kristi blod og ete hans legeme?

Hvorfor trenger den kristne vannets og blodets renselse?

 

I følge Kari Veiteberg er det bærende kristne fellesskapet at «vi feirer nattverd saman, vi døyper og syng saman». Hun nevner Lukas 15, men «glemmer» å nevne det helt sentrale i kirkens liturgi: trosbekjennelse og syndsbekjennelse. Jeg går ut fra at Kari Veiteberg ikke er offentlig innviet til statslønnet biskop («hyrde») for å preke om sin personlige «tro»? 

«Mi tru handlar etter kvart meir om håp, for meg og mine, håp for alle dei desperate og håp for den oppveksanda slekta».

Man fristes til å si: her har kirken nedlagt seg selv.

 

STRAFF OG HEVN  

(Vårt Land lørdag 16. desember. Se den spektakulære forsiden)

 

«Han tok straffen, vi tok hevnen», heter en artikkel (typisk tvetydig språkbruk i denne avisen).

Det er et uvanlig tema, med uvanlige vinklinger vi får presentert en knapp uke før jul. Men det er på tide at doms- og straffemotivet knyttes sammen med «juleevangeliet», slik det gjøres i Apostolicums tre trosartikler.

Temaet er blitt forberedt ved innleggene av Notto R. Thelle (TF) og Oddbjørn Johannessen (UiA)  på Verdidebatt. Det er helt på sin plass at julebudskapet og påskebudskapet – fødsel og oppstandelse – knyttes sammen. Med andre ord: frelse - fortapelse...oppstandelse – himmelfart – gjenkomst - dom.

Så viser det seg at artikkelserien (se Verdidebatt) handler om noe helt annet, nemlig vårt samfunns aktuelle rettspleie, ikke om doms- og straffemotivet i den kristne lære og teologi, med bakgrunn i Jesu forkynnelse.

Hva kan hensikten være, mon tro? En antakelse kan være at kristenheten må "snakke ned" vårt samfunns rettspleie, for senere å kunne "snakke opp" den rettferdige domstanken i den kristne teologi. 

 

En av artiklene innledes med den velkjente kristne, fordomsfulle stereotypi: 

«I andre Mosebok står det skrevet: Øye for øye. Tann for tann, hånd for hånd, fot for fot. Denne tanken om straff som ren gjengjeldelse, for å skape likevekt, regnes som umoderne i dag.

Allerede for 2000 år siden ba Jesus oss om å vende det andre kinnet til».

 

Jaså? Dette er hva Vårt Land mener avisens kunnskapsløse og naive lesere trenger av opplysning. Det er ikke mye å bli klok av. Den kristne kirke vendte ikke «det andre kinnet til», men hugget ned-! Avisen hopper skamløst over Jesu mange volds- og straffetrusler (på det evige liv) OG den barbariske straffejustis som ble praktisert i den katolske middelalder og i reformasjonens århundrer.

Nå har Den norske kirke («Folkekirken») hatt et helt år på seg til å forklare og opplyse «alt folket» hva Herrens dom i den himmelske rettssal har som lovgrunnlag. Ingen kan dømmes uten lov, er et ufravikelig rettsprinsipp i vårt siviliserte samfunn. Men vi får ikke engang vite hvem som skal dømme oss, på den ytterste dag: Herren/Faderen eller Sønnen? Vi skjønner at det ikke finnes noen maktfordeling i himmelriket. Anklager, dommer og eksekutør er samme person. 

«Nåde» er et juridisk begrep. Begrepet «rettferdighet» er hos Luther erstattet med «rettferdiggjørelse" (ved tro). Når rettslige begreper sauses sammen med religiøst-teologiske begreper, blir resultat en usmakelig smørje.

Lutherske teologer plikter å gjøre det tindrende klart for alle (ufrivillig) døpte hva Jesu gjenkomst til dom faktisk betyr (jfr. Apostolicum 2. art.). De kan ikke gjemme seg bak «mysteriet» eller den «skjulte Gud».

Motsatt den kristne, lovløse straffejustis har vår humane rettsstat bl.a. følgende prinsipper (i stikkords form): 

 

Likhet for loven

En objektiv straffelov

Enhver siktet lovbryter har krav på en forsvarer 

Dommen kan ankes til en høyere rettsinstans

Straffen har pedagogisk hensikt, dvs. den straffedømte skal etter soning gjenintegreres i samfunnet

God oppførsel kan gi tidligere løslatelse

Maximal straff: 21 år

Motiv og bakgrunn har betydning for straffeutmålingen

Vi har avskaffet dødsstraff

Vi har ikke livstidsstraff

Vi har avskaffet tortur som middel for å fremtvinge tilståelser

Samfunnstjeneste og psykiatrisk behandling er i noen tilfelle alternativ til fengselsstraff

 

Under soning tilbys fangene i norske fengsler meningsfulle aktiviteter, som f.eks. yrkesutdanning og videreutdanning. De soner i komfortable omgivelser. De tilbys samtaler, veiledning og oppfølging av sosionomer og psykologer (også prester selvsagt, som jo forlanger å være overalt).

 

--------------------- 

 

Fortidens barbari slumrer under overflaten i Vårt Lands spalter. Jeg siterer fra Håvard Nyhus sjokkerende kommentar på Verdidebatt 18. des.: «Fra jorden roper blodet».

«I et forsøk på å tale sannere om straffens begrunnelse, tok han (idéhistoriker Espen Schaanning) i 2010 til orde for å gjeninnføre pisken. Hvorfor? Fordi offentlig pisking er «mer åpent, ærlig, humant og konstruktivt» enn den systematiske tilsløringen som norsk kriminalomsorg hver dag bedriver».

Vårt Land opplyser at to nye oversettelser av Dantes Inferno er utgitt. Hvorfor akkurat Inferno? Hvorfor ikke Skjærsilden og Paradiset? Dante har hatt enorm betydning for vårt vestlige samfunn, ikke minst gjennom skildringene av himmel, skjærsild og helvete. Han forteller i første person om sin ferd gjennom de tre hinsidige riker i løpet av påskeukens tre siste dager (triduum sacrum) året 1300. 

 

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_guddommelige_komedie#Helvete 

https://www.bing.com/images/search?q=dantes+inferno+og+Muhammed&qpvt=dantes+inferno+og+Muhammed&FORM=IGRE 

 

I Inferno forteller Dante om første delen av reisen han gjorde påskeuken i år 1300, til Helvete, med den romerske dikteren Vergil som guide. Skildringene er brutale og pinslene synderne må holde ut, er fryktelige å lese om. Dante og Vergil trer inn gjennom Helvetes porter, hvor det står innskrevet «La fare alle håp, den som trer inn».

Er torturskildringer av bl.a. Muhammed tenkt som oppbyggelig lesning for de kristen-troende?  

 

Jeg vil helt til slutt gjøre oppmerksom på et oppsiktsvekkende, men høyst betimelig innlegg på Verdidebatt, skrevet av den muslimske fundamentalisten Trond Ali Linstad. Andre problematiske og kontroversielle ytringer fra Linstad lar jeg her ligge. Han har skrevet meget godt og passende om Confessio Augustana (CA) ved slutten av dette Luther-året, med velvalgte sitater. Det går rett til kjernen av DnKs offisielle, autoritative lære. I 500 år har dette læreskriftet veiledet og/eller villedet protestantiske menigheter.

Linstad tilhører den religion som i 1. art. eksplisitt nevnes som fordømt. I art. 17 kommer så torturstraffen. La oss se hvordan alle kristne infame islam-kritikere opptrer på en annen banehalvdel enn deres egen - når deres eget grunnlagsskrift vendes mot dem selv.

Vi er vant til at de roper svært høyt og skarpt om islam/islamisme. Her er det en troende muslim som henter frem DnKs viktigste konfesjonelle læregrunnlag: det (rasistiske) skriftet som konstituerer den grunnlovsfestede evangelisk-lutherske «Folkekirke».

Først og sist kunne vi forvente at noen av de mange biskoper, teologer og selverklærte dialogprester (med de mange store, svulstige ord) registrert på forumet ga sine kommentarer på Linstads tråd. Prost (dialogprest) Trond Bakkevig burde se seg spesielt forpliktet til å opplyse oss i vår uvitenhet.

Jeg har så langt registreret at ingen ordinert teolog har uttalt seg på Linstads tråd. Har de alle sammen gjemt seg? Denne illevarslende stillhet er avslørende nok. For en SKAM! For en skandale! Er det masken som faller? Janus-ansiktets mørke side? Feighetens teologi? Er de lammet av forlegenhet?

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11709765-hva-er-kristendom-og-hvem-er-egentlig-kristne 

 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11688788-ord-er-mektige-vapen 

Merk at luthersk prost, kirkepolitiker og Ap-mann Trond Bakkevig er tilknyttet tankesmien Agenda (som også flere KrF-politikere).

 

------------------- 

 

31.12.2017 (rev. 15.01.2017)

G. Ullestad