«Du har selvfølgelig rett i at det ikke er vannet som frelser. Det er heller ikke vår tro som frelser. Frelseren er Jesus, han som vi tror på.
Han er også dommeren som frelser hvem han vil. Da kan det godt hende at han frelser oss selv om vi tror og tenker litt feil. Eller om vi tenker mye feil for den saks skyld. Jesus er suveren og kan
frelse alle - om han vil».
(Dag Løkkes kommentarfelt, Verdidebatt: «Det er Jesus som frelser»)
Jeg kan ikke tenke meg et bedre og mer avslørende bilde på den kristne gudens despotiske aspekt. Til tross for dette grusomme, tilfeldige «hvem han vil» og «om han vil» (den totalitære
herskers vilkårlighet) er det liten tvil om at folkekirke-apologeten Dag Løkke mener seg (allerede) frelst og frikjent. Han frykter ingen Dom. Derfor blir Dommen av de Kristus-troende ofte beskrevet som en gledens dag. Ettersom Løkke «tror
på» Frelseren og Dommeren Jesus, føler han seg fullkomment trygg. Han er (hellig) overbevist om at han befinner seg på den riktige siden: innenfor den hvite skare og blant den lydige saueflokken.
Det er vi vantroende og gudløse som skal skjelve og beve for den uberegnelige dommerguden, som på innfall og humørsyke skal avgjøre vår evige skjebne. Hvorvidt dommeren Jesus vil se med mer velvilje på tvileren
– agnostikeren – enn på ateisten/anti-teisten er tvilsomt. Den enevoldshersker som forlanger total underkastelse og lydighet viser sjelden barmhjertighet, men kan selvsagt i sin suverenitet og i lyse stunder også gi nåde til (benåde)
hvem han vil. Han har samlet all makt i sine hender. Han er «lovgiver», anklager, dommer og eksekutør i samme person. En slik gud inngir ingen tillit, bare frykt.
Som i alle politiske
diktaturer er det graden av lojalitet til herskeren som belønnes eller straffes. Innenfor det evangelisk-lutherske regimet er det slått fast at et menneskes handlinger, gode eller onde, vil være uten betydning for frikjennelse eller dom.
Derfor finnes ingen straffelov. Som det sies i sitatet ovenfor: det handler om hva vi tror og tenker… Her er altså TANKETYRANNIET opphøyet til ideal og norm. Det kan hende at Jesus frelser oss selv om vi tror
og tenker litt feil, sier Løkke. Dette kalles kjærlighet og rettferdighet i den kristne vrangsnudde verden. Lekmannsteolog og forkynner Dag Løkke har her, kanskje uten å tenke, gitt oss den beste beskrivelse
av diktaturet satt i religiøst system.
En svært pågående frikirkepastor på Verdidebatt har «nylest» Det nye testamente
og endog fått åpenbart en «ny Gud» (han har fått sterk støtte fra en folkekirke-prest på Sørlandet). Les bare bloggen nedenfor. Jeg kan ærlig talt ikke se hva som skiller Thor Ivar Hornnes
eksalterte Jesus-dyrkelse fra andre teologer og kirkesamfunn. Han er like dogmatisk og stivsinnet som liberalteologene ved TF. Jeg vil hevde at Hornnes teologi på utmerket vis avslører hvor fortapt kirke-kristendommen er - og uten håp.
http://www.verdidebatt.no/freshmind
«I dette innlegget vil
jeg forsøke å vise deg litt av hva jeg til nå ved Guds nåde har fått se».
«Jeg mener helt klart at selve bunnplanka i enhver forståelse av Bibelens mange
og til tider kompliserte tekster MÅ være Guds nåde og ubetingede kjærlighet demonstrert gjennom Jesu liv. Dette må være plattformen som alt sammen hviler på. For om Gud ikke skulle være ubetinget kjærlighet
slik Jesus viste oss, men dømmer oss etter våre gjerninger, ja da er vi alle uten håp».
«Min påstand er at om vår oppfyllelse av dette tilsynelatende
nådeløse kravet fra Jesus er det eneste som kjøper oss frelse og evig liv, ja da er omtrent hele den vestlige kirke fortapt!»
«Jeg er hundre prosent sikker
på at Jesus viste oss det sanne bildet av Gud, og at Gud dermed er akkurat som Jesus, kun nåde og ubetinget kjærlighet. Så på denne plattformen leser jeg denne lignelsen til at Jesus snakker om de gode gjerninger som vil strømme
fra vårt indre når vi får åpenbart Guds uendelige nåde og godhet».
«Utrykket evig straff betyr da heller ikke evigvarende straff for å tilfredsstille/gi
oppreisning til den som er forulempet, men en midlertidig og tidsbegrenset beskjæring, korrigering og renselse til det beste for den som korrigeres».
«Vi må lese
Bibelen med Jesu uendelige nåde og ubetingede kjærlighet malt for våre øyne, ellers vil vi misforstå selv det Jesus sier, og ilegge Jesus meninger han ikke har. Vi må forstå at Jesus selvsagt ikke dømmer oss
basert på våre prestasjoner, for det var det loven via vår anklager satan som gjorde».
En annen spaltist og teolog
i Vårt Land/Verdidebatt, Joel Halldorf, fremkaller de samme frysninger. Vi er ikke så blåøyde og naive lenger, som denne kirkelige teologen fra Stockholm. Kirkehistorien fra 3-400-tallet og årtusener fremover
gir oss svært gode grunner til å frykte den kristne «Gud» og hans (all)mektige kirke på jorden. Ved tvang, trusler og vold ble all motstand bekjempet. Mennesket var og er under konstant overvåking fra despoten i
Himmelen, som under hans lojale lakeier på jorden.
Vi ser at Halldorf ikke kan forestille seg noen konstruktiv løsning mellom «den høyere makt» og «den som navigerer
etter hvor vinden snur». Enkle løsninger er alltid det beste. Kristendommen har i lære og praksis demonstrert voldsdualismens forbannelse i den «kristne kulturarv» og i de «kristne verdier». Teologenes ideal-Jesus
har ingen ære, troverdighet eller autoritet. Den historiske Jesus skapte neppe «følelse av trygghet» i sin samtid, som heller ikke Romerkirken og Lutherkirken de påfølgende årtusen.
«Den som har blikket vendt mot himmelen har stødigere kurs enn den som navigerer etter hvor vinden snur. Det er ikke vanskelig å se at Merkels stabilitet er et uttrykk for at
hun svarer til en høyere makt…Det er verdt å huske at det var frykten – ikke Gud – som førte til noen av 1900-tallets største katastrofer. Den som lar seg skremme kan gå med på det
meste i bytte for en følelse av trygghet…
Likevel gikk en snekkersønn fra Nasaret rundt og utfordret mennesker til ikke å være redde. Faktum er at «vær ikke
redd!» er en av Jesu vanligste replikker. I dag ville han blitt avfeid som blåøyd og naiv. Likevel motiverte Jesus omgivelsene sine via sitt budskap, ikke med å vifte bort problemer, tvert imot. Verden er farlig, men midt i stormen
står Gud på vår side.
Det er derfor Gud kan være en støtte i politikken: Hvem kjenner seg vel tryggere enn den som setter sin lit til Gud? Man kunne ønske
seg at flere politikere kunne finne samme stabilitet og forankring».
Hva sier så en kirketopp og teologiprofessor om saken? «Vi
kan ikke vite at alle blir frelst til slutt», sier Harald Hegstad i Vårt Lands innlegg nedenfor. Ikke alle, men noen? Hvordan kan Hegstad VITE at han selv allerede er frelst? Vi kan anta at alle geistlige, kirketopper, prestelærere
og trosopplærere har sitt frelsespass og sitt himmelske (stats)borgerskap i orden.
Hos Hegstad kommer det inn noe mer og like uhyggelig i kalkuleringene omkring Dommen, nemlig «menneskelig
selvtilfredshet» og «ondskap». Det blir bare verre og verre. Hvordan måles fordømmelsesverdig selvtilfredshet? Risikerer vi evig straff for «menneskelig selvtilfredshet»? Den som VET seg selv utvalgt
og utskilt til frelse/frifinnelse under Dommen, er vel nettopp «selvtilfreds»?
Ettersom handlinger (eller prestasjoner) ikke har betydning for domsutfallet (frelse eller straff) - er det da menneskets
onde tanker/følelser som ødelegger Guds skaperverk? Men hvor i Det nye testamentet snakker Jesus om vårt ansvar for «Guds skaperverk»? Varslet han ikke tvert om verdens undergang og historiens ende i sin egen levetid?
Jeg tror dessverre svaret er svært enkelt: i den kristne dualismens rigide skjema er menneskeheten (allerede) inndelt i grupper av GODE og ONDE, Guds barn eller Satans barn. Dette er Det
nye testamentets evangelium, som også Romerkirken og Lutherkirkens evangelium. Med andre ord: det er bare tros- og lydighetskravet som gir et menneske verdi.
Den ulydige (i betydningen opprørsk, selvbevisst,
selvtilfreds, uavhengig) er pr. definisjon OND. Arvesyndens forbannelse stammer som kjent fra gudsopprøret i Edens hage, den mytiske urtid. Denne mytologiske forestilling er på ingen måte forlatt. Det samme fatalistiske menneskesyn kommer
bare til uttrykk i mer maskerte former.
Den kristne guden skapte oss mennesker for at vi skulle leve "i samfunn med ham", ikke for oss selv. Når vi bryter ut av denne gudsrelasjonen, selve Skapelsens
hensikt (som er å gi all makt og ære til skaperguden), er vi fordømte syndere. Når vi ikke erkjenner eller bekjenner vår menneskelige brist, dvs. hvor avhengige vi er av Skaperen/Faderen/Herren/Sønnen er vi hovmodige og
«innkrøkt i oss selv».
Hovmot (her: selvtilfredshet) er som kjent den mest alvorlige av alle dødssynder i det katolske synderegister. For å finne nåde for den allmektige
skaper av himmel og jord (jfr. Apostolicum), må vi innse vår avhengighet og litenhet, ydmyke oss og bøye kne for allherskeren: Kristus pantokrator.
«Å late som om ethvert liv som leves er like bra, og at menneskelig selvtilfredshet eller ondskap ikke skal rammes av Guds dom, er dypt problematisk…...Selv om det er grunn til å være kritisk til den
rolle tanken om fortapelsen har spilt, mener vi likevel ikke at løsningen ligger i å fornekte fortapelsens mulighet og hevde at vi kan vite at alle blir frelst til slutt…..Selv om en kan peke på en tankelinje i noen
tekster som peker i den retning, står de side om side med tekster som regner med fortapelsens mulighet…
Hvordan Guds dom på den ytterste dag vil ende, er imidlertid et
område der vår erfaring har lite å bidra med. For en kristen gudstro står tanken om dommen helt sentralt. I dommen setter Gud kjærlighetens vilje gjennom og tar et oppgjør med alt som ødelegger
Guds skaperverk».
(MF-professor, Harald Hegstad, Verdidebatt 25. okt. 2016)
https://www.vl.no/nyhet/harald-hegstad-nestleder-i-kirkeradet-1.735913
https://www.mf.no/ansatte/77
https://www.idunn.no/tt/2017/01/harald_hegstad_gud_verden_og_haapet_innfoering_i_kristen_d
Galileeren Jesus har på farsiden guddommelig opphav, men jødisk opphav på morsiden. Dette er offisiell kirkelig lære. Jesus er
et «surrogat-barn», kan man si (i vår bioteknologiske tidsalder). Jomfru Maria leiet ut sin livmor til engelen Gabriel… Guttebarnet Jesus (Joshua) måtte da være født med visse englekvaliteter, men også med
et «jordlegeme». Foreldreskapet er meget tvilsomt, og Jesus selv ser ikke ut til å ha hatt kunnskap om sin høyst uvanlige tilblivelse. Intet tyder på at Jesus forstod seg som «Guds enbårne Sønn» i fysisk
forstand.
Det er ellers et karakteristisk trekk ved Det nye testamente at det praktisk talt ikke finnes mødre, fedre og barn. Motsatt Det gamle testamentets vekt på stamme, familie- og slektstilhørighet,
opptrer Det nye testamentets (mannlige) disipler og apostler i et mer eller mindre sosialt tomrom. De er fullstendig løsrevet. Sekten og disippelskapet, det hellige mannsforbund, har erstattet familiefellesskap og slektstilhørighet. Jesus
selv har intet å berette om sin oppvekst med mor Maria, far Josef og flere søsken.
De få ganger Jesus henter frem barnet, er det som objekt eller middel. Han bruker barnet «instrumentelt»,
dvs. som modell og forbilde for den voksnes trosholdning, eller for å demonstrere sin makt over sykdom og død. Paulus har heller ingen personlig familiehistorie å berette om.
Forholdet mellom
de guddommelige mannspersonene i Treenigheten beskrives iblant som «relasjonell» og «demokratisk». Men hvordan forklarer man at det i den rare relasjonen Faderen - Sønnen ikke finnes noen Moder? Hvor
demokratisk er det å utelukke gudsmoderen/gudefødersken? Det hjelper ikke at hun av pavekirken er erklært «syndfri». Heller ikke Den katolske kirkes absurde dogme om Marias himmelfart har gitt henne innpass i den (eksklusive)
maskuline Treenighet.
Eller, hun er kanskje blitt mannliggjort? Det er helt klart at Mannen er Skapelsens krone. Som Kristus er kirkens hode, er Mannen kvinnens hode (jfr. Paulus).
Spebarnsdåp i DnK (og DKK) tvinger det viljeløse barnet til å tilhøre Kirken/Guds hus/den kristne menighet. Fra og med dåpen er det ikke mors eller fars barn, men «Guds barn». Denne tilhørighet er overordnet
og viktigere enn alle menneskelige bånd og relasjoner. Det er Fadergudens betingede nåde barnet trenger, ikke den uselviske, betingelsesløse foreldrekjærligheten. Alle lover og bud i GT som var ment å regulere det menneskelige
samfunn er opphevet i de luthersk-evangeliske kirkesamfunn.
Det som gjenstår er lydighet mot autoriteten: Mannen, herskeren, kirken og «Gud». I følge Paulus skulle også slaven
være lydig mot sin herre. Kvinnens lydighet overfor Mannen ble innskjerpet av Martin Luther.
Å bøye kne er et lydighetstegn (jfr. nattverden og alterringen).
En hovedfagsoppgave i kristendom ved Norsk Lærerakademi (NLA) i Bergen 1996 kan leses nedenfor («Dåp og paraklese»). Formaningene i NT er svært kompliserte saker, forstår vi.
http://docplayer.me/1174116-Dap-og-paraklese-med-basis-i-kristus-i-relasjon-til-dapen.html
https://kirken.no/nb-NO/kristen-tro/kristen-tro/daapen-og-frelsen/
HVA KIRKENS TEOLOGER OG GEISTLIGE ELITE VET OG IKKE VET
Dette spørsmål må vi få klarlagt. De to hovedkirkene har som kjent
noe ulike oppfatninger av doms- og frelsesgrunnlaget. De kan ikke en gang samles om sitt viktigste sakrament: det såkalte «nattverdfelleskapet».
Verdidebatt har hatt flere runder med interne diskusjoner
om nattverden. Jeg vil tro at de fleste utenforstående steiler over språk og tankeinnhold. Noe mer primitivt, eksklusivt og fremmedgjørende enn dette sakramente kan vel knapt tenkes.
Fra
Paulus, Augustin og Luther gjelder bare «Troen alene», «Nåden alene» og «Skriften alene». Den lutherske bokstavtrohet («Skriften alene») i læreskriftet Confessio Augustana
bør alle tvangsinndøpte medlemmer av Den norske kirke lese fra perm til perm. Læren og bokstavens tyranni slår mot oss. Det handler ikke bare om noen få (vanskelige) «trosartikler» - av 28 artikler - i dette
læreskriftet, slik Aase Marie Holmberg på Verdidebatt vil ha oss til å tro.
Det er et langt større problem at Holmberg fastholder Nicæneum og Apostolicum. For uten
disse to (eller tre) bekjennelsesskrifter fra Romerkirkens oldtid som grunnlag og forutsetning kunne ikke det lutherske Augustana (CA) vært skrevet mer enn tusen år senere – og fastholdt som et konfesjonelt, autoritativt skrift i hele 500
år.
Jesus-apoteosen fra de oldkirkelige bekjennelser er alle kristne kirkers felles hovedproblem.
Alle vet at spebarn ved døpefonten har
ingen «troserfaring». Vårt Lands (helortodokse) andaktsord lørdag 22. juni blir derfor både meningsløst og selvmotsigende. Her sies at den (hjerte)døren Jesus banker på bare kan åpnes fra innsiden
(døren har ikke håndtak på utsiden, i følge VLs sokneprest):
«Da er det vi som må slippe Jesus inn. Han kan ikke gå inn på eget initiativ… Jesu
vei ender ofte ved en dør der han banker på».
(Bibelteksten: Åp. 3, 14-21).
Ved barnedåpen er det angivelig «Gud selv»
(eller kirkens presteskap?) som handler. Frelsen (nåden) er gratis, grenseløs og betingelsesløs, hørte vi gjennom hele Luther-året 2017. Den lutherske Gud elsker alle og Han vil at alle mennesker skal bli frelst….Dette
var Den norske kirkes repeterende mantra. Det var påfallende taust om Dommen. Men i neste omgang avkreves en personlig stillingstaken og et aktivt valg (døren kan bare åpnes innenfra).
Det er
nettopp derfor dåpen MÅ følges opp av aktiv trosopplæring for barn og unge mellom 0-18 år. Dåpen gir formelt medlemskap i Den norske kirke og utløser statlig pengestøtte, men barnedåpen alene gir ikke
(automatisk) adgang til Himmelriket. En aktiv trostilslutning er nødvendig. Dåpen og Troen hører uløselig sammen i den kristne frelseslære.
Det er ikke lett å forstå
hvordan de to hovedkirker på en og samme tid hyller barnets totale passivitet OG avkrever aktiv tilslutning til den kirkelige lære/bekjennelse og ideologi. Lutherkirken betoner «troen alene» og «nåden alene»
som domsgrunnlag, samtidig som lutherske liberalteologer høylydt forkynner at «overgriperne» skal få sin rettferdige straff (og ofrene oppreisning).
Først skal vi alle benådes
– frelses – helt uavhengig av våre konkrete handlinger i dette liv. I neste omgang får vi høre at «overgriperne» (hvem?) skal dømmes for sine handlinger, men uten noen tilgrunnliggende straffelov?
En mer skummel og vilkårlig straffejustis er aldri uttenkt, annet enn i politiske diktaturer.
KJÆRLIGHETENS VRANGSIDE: KIRKENS OVERGRIPERE
OG MISHANDLERE
De kristne VET åpenbart hva som kvalifiserer dem selv til frelse og evig salighet. Merkelig da at Gudsekspertene ikke
VET tilsvarende hva som kvalifiserer «overgriperne» - og alle oss andre fordømte syndere - til en langt verre skjebne?
Noen almengyldig straffelov eller rettsbelæring om status til overgriper
– offer finnes ikke i Jesu forkynnelse og lære, som heller ikke i Confessio Augustana. Jeg gjentar: hvem er de «overgripere» teologene skriver så mye om, som motsatt alle andre skyldige (trosulydige) skal dømmes
for sine gjerninger (overgrep)?
Kirkehistorien er full av maktmennesker, voldsmenn, undertrykkere, overgripere og krigere/korsfarere. Var de gudens hender og føtter i verden?
I vår tid er det også mange av dem, og de har fått navn og ansikter. Ikke så få av dem tilhører kretsen rundt pave Frans. Vil kirkefedre/kirkelærere fra oldtiden og årtusener fremover
(paver, biskoper og munker) figurere blant «overgriperne» på Dommens dag? Har den himmelske rettsprotokoll («livets bok») nedtegnet paragrafer om mishandling og seksuelle overgrep mot barn og unge begått av katolske prester
og biskoper, munker og nonner?
Skal de luthersk-protestantiske bestyrere og ansatte ved barnehjemmet Waisenhuset, som prest, Venstrepolitiker og Aftenbladets første redaktør, Lars
Oftedal, plasseres i båsen «overgriper» som på Dommens dag skal få sin velfortjente straff? Nei, vi kan nok regne med at han (hvor han enn befinner seg) har fått sine synder slettet i Lammets blod (les: Jesu Kristi
blod). Aftenbladets kommentator, Sven Egil Omdal, ville for noen år siden reise en bauta over hans gloriøse minne. At Oftedal også hadde antastet en ung kvinne, mente Omdal måtte underordnes hans øvrige samfunnspolitiske
karriere som politiker og pressemann.
http://barnasrett.no/Relevante%20Saker/waisenhuset.htm
Kirkens voldshistorie viser klart at det er behov for å sette «grenser for religiøst lederskap». Vi vet mye om hvilke autoritære maktmidler kirken(e) har tatt i bruk for å tvinge
barn og unge til lydighet, selvforakt og gudsfrykt.
Gjennom alle århundrer har barnet vært kirkens fremste offer. Det har vært vanlig kristelig praksis å fjerne barn fra foreldre
og plassere dem på internater/institusjoner for å gi dem en kristen oppdragelse og undervisning.
«I Francos diktatur ble tusenvis
av barn tatt fra sine mødre og overlevert til fascistiske sympatisører. Praksisen fortsatte helt til slutten av 80-tallet…I følge spanske historikere og forskere ble titusener barn kidnappet og gitt til «gode katolikker»…Kirken
ønsker ikke at denne saken skal komme frem i lyset. Kirken svarer kun med stillhet…
Franco etablerte Auxilio Social – Sosialhjelpen – en institusjon som drev barnehjem og katolske
skoler over hele Spania…(De) var konsentrasjonsleire for barn med jernhard disiplin, fascistisk doktrine og katolske ritualer, mener Vinyes….
Nå er den først personen siktet i
saken med de stjålne barna. Nylig kom nonnen Maria Gomez Valbuena til en domstol i Madrid. (Hun) er siktet for å ha forfalsket offentlige dokumenter og ha kidnappet en jente ved navn Pilar i 1982 og en rekke andre barn. Nonnen er den første
som er siktet i denne saken, men politiet etterforsker totalt 1500 saker…
Spanske biskoper støtter nonnen, og de hevder at staten er utsatt for en bakvaskelseskampanje. Den katolske kirke
var tungt involvert i kidnappingen av tusenvis av barn, men den har ikke villet åpne arkivene».
https://www.aftenposten.no/verden/i/WLAJeL/Klart-for-rettsoppgjor-om-Spanias-stjalne-babyer
https://www.nettavisen.no/nyheter/utenriks/klart-for-rettsoppgjr-om-spanias-stjalne-babyer/3423506969.html
http://www.dagen.no/Nyheter/spania/Klart-for-rettsoppgjør-om-Spanias-stjålne-babyer-627511
Forholdet mellom fascisme, diktatur og Den katolske kirke i Spania er et nattsvart kapittel (Pave Pius XII er kalt «Hitlers pave»).
Franco ble katolsk oppdratt, og han ble i sin tid lansert som en moderne katolsk korsfarer. Etter krigen sørget han for å gi Den katolske kirke betydelige subsidier og privilegier. I 1953 undertegnet han en traktat med Vatikanet som skulle sikre
kirkens interesser (rettslig amnesti, fritakelse fra militærtjeneste, fritakelse for skatt, rett til å sensurere materiale den fant upassende, opprettelse av egne universiteter, radiostasjoner, aviser og magasiner). Franco utnevnte biskoper, og
han hadde vetorett i det spanske bisperådet.
Ved Francos mausoleum utenfor Madrid troner verdens høyeste kors og verdens største basilika (innebygd i fjell).
https://www.abcnyheter.no/nyheter/2011/11/20/141159/slik-hedrer-spania-sin-franco
Urfolk og minoriteter verden over har, individuelt og kollektivt, traumatiske erfaringer med misjonskirkenes maktovergrep, hva enten det gjelder vanskjøtsel, ydmykelser, mishandling eller seksuelle overgrep. Luthers oppdragelsessyn
er horribelt. Barn og unge ved evangelisk-lutherske anstalter/internater/mødrehjem det siste århundret har fortalt sine skrekkelige historier.
Det måtte gå nær 2000 år
(!) før kirkens Menn forsto at det sårbare barnet har krav på særskilt omsorg og rettsvern. Tenk det!!!
http://www.barnasrett.no/tema/overgrep_mot_taterne.htm
Det forteller svært mye om den kristne kirkes lave etiske nivå at det først er de siste tiår at avsløringene om dens overgrep mot
barn og unge har eksplodert. Det handler selvsagt om kristendommens menneskesyn. Den stakkars pave Frans klarer ikke å holde tritt med overgrepshistoriene som rulles opp i hans nære krets. Først når (uavhengige) historikere, rettsapparat
og granskningskommisjoner graver i denne grufulle materie – når vitner og ofre forteller sine historier – kommer forbeholdne beklagelser fra kirke-kristent hold.
Uten press utenfra kan
vi med stor sannsynlighet regne med at kirkene fortsatt ville ha beskyttet overgriperne, ikke ofrene.
Jesus var ikke opptatt av foreldreløse barn, og derfor heller ikke kirken. Barnet finnes ikke i teologihistorien.
Det er betegnende at Vårt Lands lederartikkel «Bibel mot barn» (16. juni) ikke bringer vers av Jesus eller fra Det nye testamentet, men som så ofte må gå til den hebraisk-jødiske bibel (GT), som her:
«Profetene i Det gamle testamentet var helt konsekvente i sine (dennesidige) domsutsagn mot konger og ledere som brøt med Guds vilje. Et av kriteriene Bibelen (?) bruker for å bedømme
myndighetene, er hvordan de behandler de farløse barna. Å gjøre barn foreldreløse kan umulig være i samsvar med dette».
Joda, kirke- og misjonshistorie
forteller noe annet. Å fjerne barn fra foreldre var ganske normalt for en kirke som hadde som ambisjon å kristne og «sivilisere» hele verden. Følsomhet og barmhjertighet i menneskelige relasjoner var underordnet den overordnete
ideologi («kallet»): å gi barn og unge en kristelig oppdragelse og undervisning.
I middelalderen ble jødiske barn fra 7-års alderen fjernet fra foreldrene. Så sent som de siste
par århundrer har «taterne» og samene i vårt lutherske statskirkeland smertelig erfart Statskirkens og den kristne misjonens maktovergrep, kynisme og nådeløshet.
(Jfr. "Norsk
misjon blant hjemløse", som i 1988 skiftet navnt til "Kristen sosialtjeneste").
FORSONING OG TILGIVELSE - ELLER RETTFERDIGHET?
Man bør merke seg – og undres over – at to av lederne for «granskningskommisjoner» («Sannhetskommisjoner») i vårt land uheldigvis
er blitt rekruttert fra partiet KrF: først KNUT VOLLEBÆK (tidligere utenriksminister i Bondevik-regjeringen) og nå tidligere minister i samme regjering: DAGFINN HØYBRÅTEN.
Hvilke
særlige kvalifikasjoner har disse to avdankete ("erfarne") KrF-politikere? Ingen kan være mer inkompetente og inhabile som kommisjonsledere enn disse to. Har Stortingets presidentskap mistet totalt gangsynet?
Nyvalgt Stortingspresident, Tone W. Trøen, er selvfølgelig innenfor «Min tro» - kretsen i Vårt Land.
https://reportasje.vl.no/artikkel/353-med-hjarte-for-laget
Vårt Land 14. juni: «Høybråten skal finne sannheten».
Jeg
siterer ingressen: «Stortingets sannhetskommisjon skal granske fornorsknings-politikken mot samer og kvener, og legge grunnlag for forsoning».
Jeg tror for min del at Dagfinn Høybråten
er utnevnt til kommisjonsleder for å slukke branner i Kirkens hus. Når det gjelder å sikre og bevare kirkens ettermæle har den kirkepolitiske maktelite all interesse av å ta styring og kontroll over historieskrivingen.
Jeg anbefaler interesserte leser å følge nøye med på denne kommisjonens arbeid.
I kirkelig styrte kommisjoner og forsoningsprosesser oppstår ikke sjelden sterke interessekonflikter
mellom overgriper og offer. Den første gruppe vil ha "tilgivelse" (og glemsel?), den andre gruppe vil ha sannhet, oppgjør og rettsforfølgelse.
Den anglikanske biskop (fredsprisvinner!), Desmond
Tutu, ledet Sannhetskommisjonen i Sør-Afrika og kommisjonens offentlige høringer fra 1996. I 2000 utgav Desmond Tutu boken med den megetsigende tittel: "No Future Without Forgiveness".
Såkalt "gjenopprettende rettferdighet" (definert som forsoning, ikke hevn) ble lansert som et nytt begrep og en tredje vei på 1990-tallet, som angivelig skulle bryte med det såkalt gammeltestamentlige prinsippet om "øye
for øye, tann for tann". Vi ble presentert for en annen type rettsoppgjør, men veldig kirkelig og kristelig!
https://www.tanum.no/forfattere/Tutu,%20Desmond
Lite tyder på at denne kommisjonens arbeid har brakt fred, tilgivelse og forsoning blant det splittede folk i dette voldsherjede og traumatiserte land. Det er store forskjeller mellom
svarte og hvite i Sør Afrika den dag i dag, og landet har blant de største forskjellene mellom fattig og rik i hele verden.
Det er også et interessant spørsmål hvordan
den kirkelige biskop Desmond Tutu (og andre med ham) har kunnet overta undertrykkernes religion - om det handler om (kristne) slaveeiere og koloniherrer de foregående århundrer, eller Apartheid-systemets rasisistiske nasjonalister
i årene 1948-1994.
Det er en kjensgjerning at slaveopprør forekom langt sjeldnere i de baptistiske Sørstatene enn i de oversjøiske katolske slavestater.
"Majoritetsreligionen blant svarte amerikanere er protestantisk kristendom. Av tilhengere av de svarte kirkene er ca. 64 % baptister,
14 % pinsevenner, 9 % metodister og 3 % tilhører
andre retninger. Det er rundt 12 millioner svarte baptister i USA, fordelt på fire trossamfunn. Rundt 16% av svarte kristne er medlemmer av historiske
hvite protestantiske kirkesamfunn. Antallet katolikker ligger mellom 2,3 og 3 millioner".
(Norsk Wikipedia)
------------------
I en ellers glimrende gjennomgang av antisemittismen i vår moderne tid, publisert på Fri Tanke av historiker Bård Larsen fra tankesmien Civita og tidsskriftet Minerva, finner
vi dessverre sviktende orientering om kirke-kristendommens jødehat fra tidlig oldtid. Er slik fortielse tilfeldig? (Tidsskriftet Minerva har en sterk kristelig slagside).
http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=10851
"Den antisemittiske arven", som del av den kristen-europeiske historie og kulturelle arv, begrenser seg til henvisning til en norsk bok fra
2008 (én litteraturhenvisning er nok). Man skulle tro at en historiker hadde større oversikt over tidligere publikasjoner og utgivelser på dette eksplosive felt, både nasjonalt og internasjonalt.
Den kristne forfatter-trio (T. Berg Eriksen, H. Harket, E. Lorenz) er kanskje god nok dokumentasjon for Bård Larsen? Da er det mye som skrangler og mangler hos historikeren. Berøringsangsten rammer ham selv, slik den også
rammer Palestina-aktivistene og kristen-sionistene.
Hvordan kan man komme antisemittismen til livs når man går utenom selve årsaken og opphavet: den kristne bekjennelse og teologi? Med den absurde
Jesus-apoteosen (Nicæa år 325) ble den giftige gudsmordanklagen et livsfarlig våpen kirken rettet kollektivt mot det jødiske folk, århundrer etter århundrer. Det var altså ikke et menneske som ble korsfestet,
men "Gud selv"! Hvilket vanvidd!
Det er på tide at idehistorikerne går bakenfor antisemittismens virkninger og henter frem de religiøs-kristne forestillingene som satte i gang historiens verste
folkeforfølgelse. De ulmer fortsatt under overflaten i hele det kristne Vesten. Den aggressivitet og besettelse staten Israel er gjenstand for er ikke verken normalt eller rasjonelt. Når det gjelder politisk kritikk av Israel, kan den antisemittiske
tendens identifiseres ved de 3 D'er: Delegitimering - Demonisering - Doble standarder.
Det såkalt "evige jødehat" er det kirke-kristendommen som har skapt og vedlikeholdt. Røttene
finner man i denne religionens hellige skrift: Det nye testamente. Man kan eksempelvis lese Vårt Lands andakt og bibeltekst lørdag 30. juni 2018: Apg 5, 27 - 32.
Aggressiviteten fra
den politiske og kristelige venstreside mot staten Israel er like avskyelig og irrasjonell som medlidenheten fra kristensionistene. Det farlige med antisemittismen er at den for en stor del er ubevisst. Den er overført fra generasjon
til generasjon gjennom årtusener i det kristne Vesten. Herfra er jødehatet utbredt til hele verden, gjennom kristen misjon.
Det finnes ingen paralleller til verdenssamfunnets sykelige fiksering,
fiendtlighet og fordømmende resolusjoner mot ministaten Israel. Ikke nok med at jødene flyktet desperat fra det (kristne) morderiske Europa de foregående århundrer, særlig fra siste del av 1800-tallet. Slik jødene konstant
måtte kjempe for sin eksistens blant fiendtligsinnede og hatefulle kristne europeere, kjemper den lille staten Israel for sin eksistens i et hav av fiendtligsinnede (arabiske) naboer. Det er umulig for oss å forstå denne type "unntakstilstand"
en moderne stat lever i.
Når vi europeere skyller våre paternalistiske belæringer og moraliseringer over Israel, gjenlyder et grusomt ekko fra årtuseners kirkelig jødehat. Israel
forstår ikke sitt eget beste...
Se organisasjonen "Sabeels venner i Norge". Noen navn å merke seg blant kirkelige teologer: Kjartan Ruset, Jens Olav Mæland, Hans Morten Haugen, Torleif Elgvin.
Det kirkelige begrepet "landløftene" viser at staten Israel ("Det hellige land") ikke vurderes etter normale kriterier, men kun innenfor en religiøs-kristen (mytologisk) historieoppfatning og frelseshistorie.
http://sabeelnorge.org/omsabeel.html
http://www.dagen.no/Israel_Midt_sten/Mæland_vil_ha_boikott_av_Israel-13590
LARS GULE ELLER BÅRD LARSEN?
Det er interessant hvordan det kristne Vesten og den muslimsk-arabiske verden
har funnet sammen i en front mot en felles fiende. Staten Israel er (tilsynelatende) svaret på alle verdensproblemer. Den selsomme alliansebygging og historieforvrengning finner sted ikke bare i FNs organer, men også i utallige lobby-virksomehter
og frivillige organsisajoner (NGO).
I den mektige og beryktede sammenslutning BDS finner man følgende alliansepartnere/sympatisører: kristen-palestinske aktivister - biskop Desmond Tutu - baptist
og eks-president Jimmy Carter - den lutherske Olav Fykse Tveit i Kirkenes Verdensråd - Berit Hagen Agøy i Mellomkirkelig råd i Den norske kirke - forsker og tidligere generalsekretær i HEF, Lars Gule (leder i den norske avdeling av
BDS).
Litt av en samling aktører! Det er interessant at HEF/Fri Tanke i dag har knyttet til seg Bård Larsen, ikke Lars Gule eller Bernt Hagtvet (blant alle
forskere med autoritær og totalitær ideologi som spesialområde).
Det er forbløffende at historikeren Bård Larsen ikke omtaler totalitarisme-forskningen. Nær
2000 års fanatiske jødehat i det kristne Europa er utenkelig uten kirke-kristendommens totalitære teologi og ideologi. Det er like forbløffende at totalitarisme-forskere, som historikerne og statsviterne Øystein Sørensen
og Bernt Hagtvet, i sine senere bøker (konsekvent) har utelatt kristendommen i sitt enkle, firfoldige skjema: fascisme - nazisme - kommunisme - islamisme.
Jødehatets
kirke-kristne opphav synes helt umulig å forholde seg saklig og edruelig til. Man går helst ikke lenger tilbake i historien enn det siste århundret (mellomkrigstiden, 2. verdenskrig og etterkrigstiden). Israel-kritikerne setter gjerne
den historiske strek ved årene 1948 eller 1967. Slik forsøker de å knytte (og avgrense) antisemittismen - nå kalt antisionisme - til opprettelsen av staten Israel. Dess mer man hamrer inn bildet av staten Israel som en brutal, voldelig
og umenneskelig apartheidstat - "okkupasjonens ondskap" - dess mer svinner det jødiske Holocaust ut av bevisstheten. Var jødene kanskje ikke ofre allikevel, så "onde" som de er mot palestinerne?
https://www.cappelendamm.no/_jodehat-9788249609963
https://forskning.no/historie-holocaust-boker-nazisme/2008/02/det-evige-jodehat
https://www.miff.no/tema/historie/jodehat/01.htm
Det er ikke vanskelig å gjenkjenne Desmond Tutus oppstemte (kristen-europeiske) Jesus-dyrkelse i sitatene nedenfor. Han har kanskje misforstått
og/eller forlest seg på Lukas-evangeliet?
(Martin Luther King og Desmond Tutu ville aldri forstått hverandre i synet på Israel; jødespørsmålet og antisemittisme).
"I don't preach a social gospel; I preach the Gospel, period. The gospel of our Lord Jesus Christ is concerned for the whole person".
"This family has no outsiders. Everyone is an insider. When Jesus said, “I, if I am lifted up, will draw....” Did he say, “I will draw some”? “I will draw some, and tough luck for the others”?
He said, “I, if I be lifted up, will draw all.” All! All! All!
– Black, white, yellow; rich, poor; clever, not so clever; beautiful, not so beautiful. All! All! It is radical.
All! Saddam Hussein, Osama bin Laden, Bush – all! All! All are to be held in this incredible embrace. Gay, lesbian, so-called “straight;” all! All!
All are to be held
in the incredible embrace of the love that won’t let us go".
"If we are to say that religion cannot be concerned with politics then we are really saying that there is a substantial part of human
life in which God's writ does not run. If it is not God's, then whose is it? Who is in charge if not the God and Father of our Lord Jesus Christ".
"The final and full revelation of
God is not a book, it is a person. Jesus Christ".
Uff og uff! Desmond Tutus blåøyde og naive lesning av evangelieskriftene
(om vi skal være litt velvillige) stemmer nok ikke med hva som faktisk står skrevet.
Desmond Tutu befinner seg langt ute på viddene, som også hans kristen-sosialistiske og liberale
TF-kolleger i vårt lutherske statskirkeland.
(Jfr. det presteordinerte radarparet: Halvor Moxnes og Bjørn Eidsvåg).
------------------
26.06.2018 (revidert 30.06.2018)
G. Ullestad