«Perioden fra 1914 til 1945 er ofte blitt betegnet som 1900-tallets trettiårskrig. Ingen annen periode av samme varighet har vært vitne til at så mange mennesker er blitt drept,
at så mye eiendom er blitt ødelagt og at så mye nasjonal rikdom er blitt ødslet bort på uproduktive formål … Den såkalte mellomkrigstida i 1920- og 1930-årene kan ikke betraktes som en fredsperiode.
Den var i stedet, som den franske generalen Ferdinand Foch korrekt spådde etter første verdenskrig, en «tjue års våpenhvile».
Førerdyrkelse/autoritetsdyrkelse, nasjonalisme, antisemittisme, erobring og ekspansjon var og er påler i den totalitære ideologi, slik vi kjenner den fra Europas historie: politisk eller religiøs-kristen.
Kirkens rolle før, under og etter okkupasjonsårene har inntil vår tid ikke vært tilstrekkelig belyst, enda mindre gjort offentlig kjent.
Biskop Berggrav kan ikke lenger
redde Den norske kirkes selvbilde og selvrettferdighet. En påtakelig tvetydighet og ambivalens i holdningen til jødespørsmålet kjennetegner ham, lik svært mange kirkeledere, geistlige og teologer. Også i dag. Den groveste
nedvurdering av jødedommen viser seg bl.a. i kristen misjonsvirksomhet blant jøder OG i synet på Det gamle testamente.
Jødedommens selvstendighet er en vedvarende
trussel for kirke-kristendommen, da den ved sin blotte eksistens motsier kristendommens postulater/dogmer og dens hovmodige krav på «den ene Sannhet». Denne konstante påminnelse er utålelig for kirken, som derfor ønsker
jødedommens utslettelse. Når dette ikke har lyktes kirken, etter «kristning» av den hebraiske bibelsamling og århundrers sjikane, står de kristne teologer ganske hjelpeløse.
Hvordan skal de begrunne kristendommens (les: Kristustroens) overlegenhet og såkalte «universalisme» når Jesu eget folk i 2000 år har avvist ham som Messias/Christos?
Jeg minner igjen om den ny-liberale teologiprofessor (emeritus) Halvor Moxnes bok fra 1980: «Gud for de ugudelige», basert
på hans doktoravhandling samme år. Her gjør Moxnes det tindrende klart at Paulus gudsbilde står i den skarpeste motsetning til det israelittisk-jødiske gudsbildet i GT. Det er konfliktbildet, kontrasteringen, som framheves -
igjen og igjen! Den hedningekristne "nye guden" utvalgte seg «et nytt folk» blant hedningene i Romerriket. De kalte seg «kristne» (av «Kristus/Christos) og utgjør ifølge Den apostoliske bekjennelse «de
helliges samfunn».
Hvem som da tilhører gruppen «de ugudelige» (vanhellige?) kan vi lett tenke oss til.
Moxnes
har som kirke-kristen teolog i denne bok ingen interesse for jødedommens (selvstendige) religionsutvikling. Jødedommen defineres og beskrives gjennom teologenes «kristologiske nøkler». Verdt å nevne er at den gammel-liberale
teologi, som Arvid Kapelrud, var langt mer historisk redelig i sin bibelforskning.
Med R. Bultmann, J. Jervell, I. Lønning, P. Houm og H. Moxnes ble Jesu historisitet uinteressant.
Moxnes fantom-Jesus er det sørgelige resultat av denne ny-liberale vendingen i teologien som Jacob Jervell introduserte ved TF i 1960-årene.
Både i tittel og innhold
forsterker Moxnes motsetningen mellom hedningekristne og jøder. Da kan man undres over hvorfor det refereres til gammeltestamentlige skrifter i så mange kirkelige prekener og andakter? Snakker vi om Gud I (GT) og Gud II (NT)?
Er det et toguderi kristendommen holder seg med: den gamle, hvithårete guden fra Daniels bok og den nye «Gud» i NT? Faderen og Sønnen (Paulus «Kristus»)?
I oldtidens mytologier hadde de høyeste gudene sine arvinger (sønner), lik de jordiske herskerdynastier. Motsatt nabofolkenes orientalske gudefamilier hadde ikke guden Jahve verken en hustru
eller en sønn. Jahve var ikke avledyktig, som den kristne «Gud». I Nicæneum (år 325) slås det fast at Sønnen ble FØDT av Faderen.
I
den kristne mytologi fortelles at en jordisk kvinne, den lydige tjenerinne jomfru Maria, stilte sin livmor til disposisjon for at den guddommelige besvangring og fødsel kunne finne sted. Maria fikk besøk av den mannlige erkeengelen Gabriel
ved denne anledning.
År etter år i kirkens liturgiske kalender forkynnes denne enestående hendelse:
Marias bebudelsesdag (Lukas 1, 26-32). Dette år 2019 blir hendelsen markert søndag 7. april.
http://kunsthistorie.com/fagwiki/Fil:Fra_Angelico_043_.jpg
Juleevangeliet er igjen blitt opplest og forkynt: «Guds enbårne Sønn» ble FØDT for 2000 år
siden! Englene var vitner til denne (faktiske) verdenshistoriske begivenhet. Maria fødte et guttebarn. Men hvem var guttens biologiske far? Forteller Jesus selv noen gang at han var «unnfanget ved Den hellige Ånd»? Hadde mor
Maria innviet ham i denne hemmelighet? Fremgår det av evangelieskriftene at han var informert om at Josef ikke var hans kjødelige far?
Er Lukas (som Paulus-elev) en pålitelig
«historiker»? Fagteologer VET at Betlehems-mytologien har mange tvilsomme sider, men de forholder seg taust og passivt. De vet ikke hva de skal si. Hvor lenge skal narrespillet pågå?
Hva blir konsekvensene for «læren om Gud» hvis Jesu unnfangelse og fødsel skjedde på helt normalt, menneskelig vis? Da har ikke Jesus et guddommelig opphav, men var et menneske som vi. Underlagt de fellesmenneskelige
vilkår og fysisk-biologiske begrensinger, sprengte han heller ikke dødens lenker. Han sto ikke opp fra graven etter sin død.
Kirken og dens teologer snakker ikke sant
om livet: fødsel og død.
«DET
ER FULLBRAKT»
(Vårt Lands politiske kommentator, Berit Aalborg 22. januar)
Det er en høyst merkverdig og talende tittel avisen har satt. Det er Jesu siste ord på korset før han trakk sitt siste sukk (Joh. 19:30). Det er nærliggende å tenke at en slags
fullendelse også innebærer døden, enten det gjelder DnK, avisen Vårt Land eller KrF. Har disse (kristelige) organer, partier og institusjoner nådd veis ende? Har de utspilt sin rolle? Trekker de nå sitt siste sukk?
Vi vet at Kirkens Jesus og hans stilling «i vestlig kultur» gjennom 2000 år har hatt katastrofale konsekvenser
for jødenes liv og skjebne. Kontrafaktisk kan vi da spekulere over om ikke Kirkens Kristus-dyrkelse for lengst burde vært kastet på historiens skraphaug? Det kan godt tenkes at historien hadde funnet mer fredelige og fruktbare spor
enn det løp som ble lagt av Romerkirkens absurde oppstandelses-teologi og Kristus-mytologi. Den har vitterlig brakt ufattelige lidelser over land og folk.
Den presteordinerte Moxnes tror
åpenbart at «det tradisjonelle Jesusbildet», som hver søndag gjentas og gjentas i Den apostoliske bekjennelse, kan erstattes av den enkeltes subjektive «Jesus», som i Bjørn Eidsvågs teaterforestilling
(med Moxnes selv som teologisk rådgiver).
Da er Jesus ingen historisk person lenger, men redusert til en ide eller forestilling i den kristnes behovspyramide. Når Eidsvåg og
Moxnes trenger en samfunnsreformator for Venstresiden, eller Sturla Stålsetts «Åpen folkekirke» trenger en homovennlig autoritet, skaper de den «Jesus» de trenger for formålet. De forkynner «en
annen Jesus», slik også Paulus (hedningenes apostel) gjorde det.
Det er på tide at folkekirke-teologene
og dens byråkrati snakker for sine egne Jesus-behov og kirkepolitiske fraksjonsinteresser. Vi gjennomskuer dem. Nå trenger de en folkekirke-Jesus. Det er Kirkens overlevelse de kjemper for. Det kirkelige pampeveldet kjemper for århundrers
posisjoner og privilegier. Derfor er kirkens økonomi hovedsak nr. 1. Når antall døpte synker år for år og skaper panikkartede tilstander, skyldes det økonomi. Det er naturlig at de generøse statsoverføringene
til Den norske kirke vil måtte justeres etter medlemstall og rekrutteringsgrunnlag. Med (barne)dåpen som det viktigste medlemskriterium er selvsagt Den norske kirke uhyre sårbar for sekulariseringen (avkristningen) som pågår i
vårt samfunn.
Når stadig flere unnlater å døpe sine barn, er det et tydelig tegn på at dette er en tradisjon som ikke lenger gir mening. Kanskje flere og flere skjønner
at dåpen er noe langt mer enn et navneritual? Dåpsbarnet blir ikke bare formelt et medlem i DnK, men blir innviet til «Guds barn» og borger av «Guds rike». Og eksplisitt innviet i/til «Faderen, Sønnen
og Den hellige Ånds navn». Altså: kirke-kristendommens «Gud»!
Den kristne dåp (sammen med «Kristus-troen») er selve inngangsbilletten
til himmelriket og «evig salighet». Da ligger det i kortene at udøpte barn og voksne er utestengt fra det kristne gudsriket. Det gjelder selvsagt også jøder og muslimer.
De gammeltestamentlige patriarker og profeter var ikke døpt. Moses, Muhammed og Buddha var ikke døpt. Det nytter ikke å komme med floskelen «Guds veier er uransakelige» når spørsmålene blir
for vanskelige. Kirkelærere og teologer har kjent gudens veier helt siden de oppfant ham. De har skrevet hele biblioteker om guden sin. De kjenner gudens innerste tanker, følelser og behov. De kjenner gudens plan og vilje med skapelsen (jfr. Skapelsesteologien,
eller forvalteransvaret det så fint kalles i dag). De har kontroll på mannsguden.
Klimakrisen har ikke guden sett komme før teologene gjorde ham oppmerksom på
problemet. Guden forstod heller ikke 1968-opprøret før teologer som Trond Bakkevig informerte eller instruerte ham. Da ble guden plutselig mer velvillig stemt for både det ene og det andre. Kort sagt: han ble «liberal»
eller «kristen-sosialist».
Presteskapet og teologenes allmakt har i vår tid gjort «Gud» avmektig.
Ja, det må han bli når teologene vil konstruere «et nytt gudsbilde» og «en ny kristendom» tilpasset vår tid. Da er tradisjonen og kulturarvens gudsbilde ikke nyttig lenger.
Men guden FØLER veldig mye, selv om han ikke griper inn på samme måte som før. Han er sårbar, som menneskene, og han har et umettelig kjærlighetsbehov. Han blir svært skuffet når hans
barn og skapninger ikke gjengjelder hans kjærlighet. Han har i yngre år rast fra sin himmel, på ny og på ny. Ild, svovel og bannbuller har han slynget mot sine "troløse barn". Smålig raseri og hevngjerrighet fikk fatale
historiske, praktiske konsekvenser for mange millioner uskyldige mennesker.
Den kristne guden skapte verden og menneskene for selv å bli elsket, æret, tilbedt og lovprist
i all evighet. Men vi trenger ikke lenger en himmelsk farsfigur, eller en guddommelig overdommer. Vi skremmes ikke av helvetes pinsler og lokkes ikke av himmelsk salighet. Vi ønsker ikke en ny-skapelse: «en ny jord og en ny himmel».
Guden er gammel og trett, kanskje? Han har sittet på himmeltronen og overvåket «liv og lagnad» i 2000 år. Han innser kanskje at det moderne mennesket går helt
andre veier? De blir voksne og skylder guden intet, slik barnet med alder og modning må frigjøre seg fra foreldreautoriteten.
Bør ikke Faderen/Sønnen få pensjonere
seg nå? Han har i nær 2000 år gjort sin samfunnstjeneste i kirkemaktens interesse. Han fortjener ingen medalje, ingen æresbevisning for lang og tro tjeneste. Kirkens «Gud» kan med fordel fratre i stillhet.
Kirkerådet har ved siste bispeutnevnelse i Stavanger ganske riktig demonstrert sin maktarroganse. «Åpen kirkegruppe» har
flertall i kirkerådet, og de opptrer like splittende og autoritært som alle kirkepolitiske fraksjoner har gjort før dem. Det er blitt mer enn klart at det er et skinndemokrati «Folkekirken» holder seg med. En religion
og kirke styrt av «Gud», pave og biskop kan selvsagt aldri bli demokratisk.
Nedenfor er den mektige kirkerådslederen, Gunleiksrud Raaum, i talende positur. Jeg
foretrekker å kalle henne «regjeringssjef i kirkestaten». Jeg tviler sterkt på at hennes krisebefengte kirke vekker sympati blant «folket».
Dess mer kirkens
byråkrater blankpusser sin politiske profil, dess mer likegyldig blir den. Alle interne konflikter som virvles opp i kristne kirker, menigheter og partier (jfr. avisene Dagen og Vårt Land) stadfester veien mot undergangen.
Sekterismen har fra første stund vært en splittende kraft i den protestantiske kristendomstype, men situasjonen har kanskje aldri vært mer prekær og alvorlig enn i vår tid.
De statsstøttede, monolittiske kirker med sine Hyrder (pave og biskop) har mistet kontrollen over "saueflokken". De bruker sine krefter på å bekjempe hverandre. De to og tre hovedkirker er herjet av indre stridigheter og gjensidig mistillit
eller fiendskap, som i hele kristendommens historie.
Dess mer oppsplittet kristendommen blir, dess mer kraftløs blir den. Når
politiske og/eller religiøs-kristne herskere ikke tåler flombelysning, leter man etter lynavledning. Pavekirken er herjet av grufulle sex-skandaler og trenger "saker" som kan avlede oppmerksomheten fra de indrekirkelige forhold.
Interne oppslag om pave Frans "historiske besøk" i Emiratene og/eller initiativene til et "felles gudshus for jøder, muslimer, katolikker og protestanter" (bl.a. i
Tyskland og Sverige), er det all grunn til å undersøke kritisk. Hvor kommer initiativet fra?
Den kristne kirke og religion vil selvsagt aldri oppgi sitt maktmonopol. Alt som kalles
"religionsdialog" i kirkelig regi (i vårt land: dialogkirke, dialogprest og dialogteologi) er etter mitt syn bare kamuflert misjonsvirksomhet.
Man bør merke seg språkbruken:
katolikker og protestanter - hvorfor ikke samlebetegnelsen kristne? Er det to kristne religioner vi har å gjøre med?
https://www.vl.no/nyhet/vil-ha-felles-gudshus-1.1272816
I vårt land konkurrerer kirke- og trossamfunn om statlig velvilje, "troskroner" og ministertaburetter. At frimenigheter også kan og vil
søke politisk makt, vet vi godt fra USA og Latin-Amerika. Hvilke ambisjoner Misjonskirken Betlehem har i norsk politikk, er kanskje ennå for tidlig å si. Det symboltunge navnet er verdt å merke seg.
Pastor Erik Andreassen sier det klart på Verdidebatt:
"Inntrykket
av at Oslo misjonskirke Betlehem vil omvende homofile er feil. Vi vil nemlig omvende alle".
https://www.vl.no/troogkirke/jonas-gahr-store-hva-betyr-jesus-for-deg-1.28123
Det er et sunnhetstegn i det norske samfunn når KrF på de tre siste meningsmålinger har ligget under sperregrensen. Partiets kristne verdier og kjernesaker
har liten appell. Verken den "røde" Hareide eller den "blå" Ropstad inngir tillit.
Ap-leder Jonas Gahr Støres opptreden i Sarons dal og i nevnte menighet for få år
tilbake stiller også ham i et tvilsomt lys. Er han predikant eller politiker? Lignende spørsmål kan vi selvsagt stille til de av NRKs journalister som holder morgenandakter.
Det
ser ut til at disse to roller er vanskelig å holde atskilt for kristne samfunnsaktører, om de er politikere, forskere, journalister/redaktører eller kulturarbeidere. I "Min tro"- spalten i avisen Vårt Land kommer
de ut av "skapet", den ene etter den andre.
Gul er Krfs politiske farge (det er også påskens farge). I visse høyre-ekstremistiske eller ny-fascistiske
bevegelser er den gule farge hentet fram, i kombinasjon med blått eller svart. Symbolikken er vel ganske klar?
I den kristen-europeiske kultur er den gule farge blant annet
brukt på grupper som man ønsket å nedverdige. Prostituerte måtte bære et gult skaut, mens kvinner med "uekte barn" bar gule klær. Jøder bar en gul lue eller andre gule kjennetegn. Den gule fargen er også
kjent som forræderiets farge.
KrF har høyst
sannsynlig utspilt sin moralistiske, kirkepolitiske og kristelige samfunnsrolle. Det er kanskje bare et tidsspørsmål når vi kan kan heve fanen: "Det er fullbrakt".
https://www.aftenbladet.no/lokalt/i/oRr6wj/Derfor-trosset-de-bisperadet-og-valgte-Anne-Lise-Adnoy
Enkeltpersoners Kristus-åpenbaringer og falske Jesus-minner har ingen offentlig interesse. De kristnes kjærlighetsrelasjon til den
avdøde mannspersonen Jesus fra Nazareth bør forbli privat og personlig, slik 9 av 10 studenter holder sin «Kristus-tro» skjult. De må gjerne se ham, møte ham, tilbe ham og be til ham i sitt private lønnkammer.
Men å forlange at hele menneskeheten til alle tider skal dømmes for all evighet på en stillingstaken til – eller «tro på» - kirkens «Jesus» er den reneste galskap.
Paulus og Lukas var og er den ny-liberale teologiens fremste inspirasjonskilder (som for gnostikeren Marcion i oldtiden). Det er også Lukas
kristen-sosialistene har som sitt yndlingsskrift. Helge Hognestad har i bok og artikler framhevet Paulus teologi og «åndelige erfaring». Se Hognestads bok: «Paulus – og forvandlingens mulighet:
om apostelen Paulus, hans liv og erfaringer» (2003).
https://www.tanum.no/forfattere/Moxnes,%20Halvor
https://no.wikipedia.org/wiki/Markion
Slik presenterer H. Moxnes seg selv her.
https://www.tf.uio.no/forskning/aktuelt/profiler/2015/halvor-moxnes.html
«De forskjellige bøkene jeg har arbeidet med har bidratt med ulike resultater. Et viktig funn i doktoravhandlingen
om gudsbildet hos Paulus (Theology in Conflict, 1980), var at dette bildet ikke var abstrakt, det kom til uttrykk gjennom Guds inkludering av mennesker i et fellesskap over etniske og sosiale grenser.
Tittelen på en populær versjon av avhandlingen illustrerte dette, den het Gud for de ugudelige.
I studien The Economy of the Kingdom (1988) undersøkte
jeg forholdet mellom fattige og rike i Lukasevangeliet i lys av økonomisk antropologi. Det viste seg at forholdet rik/fattig ikke var et enkelt moralsk spørsmål, men nøkkelen til en sammenheng mellom teologi og samfunnssyn. Bildene
av Guds rike i Jesu forkynnelse var ikke «rent» religiøse, de ble uttrykt gjennom handlinger av gaver og generøsitet, som en kritikk av et samfunn der de rike utnyttet de fattige. Ved «å følge pengene» fant
jeg at økonomi hadde en klar symbolkarakter som uttrykk for Lukas’ teologi».
Moxnes kollega, teologiprofessor
ved TF Tarald Rasmussen, står som fagkonsulent for den kortfattede artikkelen i Store norske leksikon (med bare engelske boktitler). Artikkelen er ikke endret eller oppdatert siden 2009. Her er mye å undre seg over. At kolleger
skriver leksikonartikler om hverandre er en lite tillitvekkende praksis.
Hvem forstår Jesu historisitet bedre
enn det folk og kulturmiljø som skapte ham? Og hva slags «universalisme» er det som truer et helt folk med evigvarende torturstraff for at de ikke lar seg omvende til den kristne religion?
«Jesus
Kristus» er ikke verdens lys, verdens frelser eller verdens eneste håp. Dette budskapet har gått ut på dato. Denne personen er de kristnes «redningsmann». Vi andre har ingen bruk for ham, verken som «sann Gud»
eller «sant menneske».
Det ser ikke ut til at de kristnede folk og stater, eksempelvis Kongo eller Venezuela, har hatt stor nytte av kristendommens "frigjørende kraft".
Sporene etter den kristne misjonsimperialisme verden over er lite imponerende. Dess høyere de kristne roper om fred, likeverd, forsoning og kjærlighet, dess mer vold, uforsonlighet og hat (religiøst/etnisk) mellom folkegrupper i de kristne
misjonslandene. Det er mange av dem i det sørlige Afrika (sør for Sahara). Igjen: det er en merkelig form for «universalisme» kristendommen har utbredt til verden.
Det
kristne Tanzania forfølger de homofile med samme brutalitet som det muslimske Azerbaijan.
Det holder ikke å si at kirken ikke gjorde nok for jøder.
Det var den kristne kirkes årtusenlange sterkt fiendtlige holdning til jøder og jødedom som bestemte dens alvorlige etisk-moralske svikt i krigsårene, med de uhyrlige konsekvenser vi kjenner. Den kirke-kristne religion bærer
det blytunge ansvaret for historiens mest langvarige og systematiske folkeforfølgelse. Med dagens terminologi må det kalles ved sitt rette navn: en forbrytelse mot menneskeheten.
Folkene
i Europa ble i stor grad oppdratt og undervist i Kirkens antijødiske lære og teologi (katolsk, ortodoks eller luthersk). Jødehatet var barnelærdom i alle kristne kirkesamfunn. Ubevisst og ureflektert ble jødehatet videreført
til senere generasjoner.
Kirkens biskoper og dens teologer sørget for å holde liv i jødehatets flamme, også etter Holocaust. Sporene og kilden til dette avsindige, irrasjonelle
hatet leder tilbake og inn ikjernen av kristendommen. Nærmere bestemt til Nicæa-møtet i år 325 da Jesus fra Nazareth ble gjort til «Gud selv» («Kristus pantokrator») av keiser Konstantin og hans lydige
biskoper.
Jesu lære og forkynnelse ble til «Guds ord», slik det sies i dagens høymesser: «Slik lyder Herrens ord». Med Jesu guddommeliggjøring
fikk hans aggressive utskjellinger mot sine landsmenn den dødelige sprengkraft som munnet ut i Holocaust. Da hadde allerede kirken de foregående århundrer brutt ned jødenes menneskeverd.
Alle senere biskoper og prester, mannlige og kvinnelige, har lojalt underkastet seg "dogmet om Jesus". Evangelieskriftenes legender og oldtidsmytologi ble til historiske hendelser. Jesu (guddommelige) unnfangelse, oppstandelse og himmelfart
er i nær 2000 år forkynt som historisk-faktiske hendelser!
Det er forståelig at 9 av 10 kristne studenter skjuler sin tro. Som fremste årsak oppgis at «de
vet ikke hva de skal si». Det vet heller ikke deres «troslærere» ved de teologiske fakulteter.
«Jødene
ble arrestert for noe de var og ikke for noe de hadde gjort»
(jfr. Aftenposten; Irene Levin 11. des. 2018 og Ole Kristian Gramnes 24. januar 2019)
https://www.vl.no/nyhet/biskop-berggrav-far-hard-medfart-for-jodeunnlatelser-1.1230268
Verken tyske, norske eller nordisk-skandinaviske teologer/kirkeledere kommer heldig ut fra historikernes granskning. Forestillinger om jøder i norsk offentlighet fra 1814 – 1940
kan leses i denne bok fra 2011, skrevet av forskere tilknyttet HL-senteret.
https://www.adlibris.com/no/bok/forestillinger-om-joder-9788274775312
Det handler ikke om alminnelige fordommer eller gruppetenkning, men om vedvarende diabolisering av en religiøs minoritet («noe de var»). Betraktet
som undermennesker var de allerede rettsløse og maktesløse; allerede jaget, trakassert og forfulgt gjennom ufattelige århundrer i det kristne Europa, fortrinnsvis av kirkelig overmakt og voldsmaskineri. Kirkene i Europa
hadde alle maktmidler til rådighet for sine illgjerninger mot den jødiske minoritet.
Hva hadde de gjort som rettferdiggjorde årtuseners forfølgelser og terror? Hva (konkret)
var anklagene mot jødene? Dette vet sannferdige historikere mye om, mens Kirken bevisst og effektivt har lagt lokk over disse mørke understrømmene i dens teologi.
Hvordan
kirkene og dens teologer også i dag manøvrerer utenom denne grufulle voldshistorie er et illevarslende tegn. Kirkene vil gjerne gå i front MOT den voksende antisemittisme, men de makter ikke oppgjøret med jødehatet
i sitt dogmatiske og teologisk-ideologiske skriftgrunnlag. Tvert om, Den norske kirke reproduserer år etter år, søndag etter søndag, Jesu hatefulle retorikk mot de fæle, onde, «loviske» og hyklerske fariseere
og skriftlærde.
Som ormeyngel, djevelens sønner/barn og Satans synagoge ble jødene fratatt all menneskelighet og dømt/forbannet til evig hjemløshet,
fornedrelse og tortur/terror (i denne verden og den neste). Hellige kirkefedre og hellige kirkelærere (som Paulus, Augustin, Aquinas og Luther) skjulte ikke sitt fanatiske jødehat, slik kristne kirker maskerer jødehatet
- eller Israelhatet - i dag.
Thomas Aquinas ble kalt «doktor angelicus». Kanskje burde de teologiske fakultetene erstatte «dr.theol» med «doktor angelicus»?
Martin Luther ble «doktor Martinus Luther». Vi kan vel si at det var ganske rare (virkelighetsfjerne) problemstillinger denne «universitetsdoktor» befattet seg med, slik man kan si om den troslære og dogmatikk/systematisk
teologi dagens høytsvevende teologer produserer ved sine læresteder. Martin Luther ble i 1507 «viet til prest etter intense teologiske studier, og i 1512 ble han doktor i teologi i Wittenberg».
https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/onXAj/Martin-Luthers-omveltning
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11704794-med-holocaust-fikk-martin-luther-det-akkurat-som-han-ville
Bør ikke kirkens biskoper og teologer snart forklare seg offentlig om hvordan og
hvorfor en lokal og tidsavgrenset teologisk konflikt i oldtidens «Palestina» kunne besette Romerkirkens keisere og biskoper - som også den langt senere Lutherkirkens biskoper og lærere - i mer enn 1700 år?
De skrekkelige og forferdende jødeforfølgelsene forteller om et hat og et hevnbegjær uten sidestykke i religionshistorien.
Ble den kristne guden og hans kirkes blodtørstighet/hevngjerrighet tilfredsstilt ved Holocaust? Holocaust (Shoah) representerer den kirke-kristne religionens totale kollaps: teologisk, intellektuelt og etisk-rettslig. Da hadde
den kristne «Gud» og hans maktkirke på jorden – katolsk og protestantisk - nidkjært forfulgt og terrorisert jødene i mer enn 1700 år.
Var
det derfor teologene forholdt seg så passivt da Hitler og hans nazi-ideologer planla og utformet «den endelige løsning» på Kirkens umulige jødeproblem? Hva om Kirken endelig kunne bli kvitt det
jødiske problemet? Det er ikke umulig at kirkens ledere og troslærere tenkte i slike baner. Kirkehistorien forteller at de var troende til det meste.
Det er forståelig
at kristenheten ikke ønsker noen «flombelysning» (les: dokumentasjon) over sin nattsvarte historie. I praktisk handling har kirke-kristendommen det foregående årtusen vist hva den er i stand til av ondskap eller ondsinnethet,
brutalitet og vold. Menneskeforakten er gjennomgående. Ikke bare jøder, men alle mennesker fikk sitt verdistempel påskrevet ut fra deres lydighet event. illojalitet til «rett tro og rett lære». Den offisielle
Kirkes raseri mot all indre og ytre opposisjon er nedtegnet i mange (internasjonale) historieverk, som norsk almenhet ikke blir opplyst om.
Kritikk mot dogmekirkens treenighetslære
eller barnedåp kunne medføre tortur og bålbrenning. En gren eller utvekst av protestantismen, anabaptistene, ble grusomt straffet og torturert da de på 1500-tallet gikk inn for voksendåp. I det luthersk-protestantiske
Danmark-Norge ble også kalvinister og katolikker fordømt og kjeppjaget. Det finnes eksempler på at en katolikk ble brent på bålet for å være katolikk. Mange grusomme, konkrete detaljer kan
man lese om i boken nedenfor, utgitt av Humanist Forlag 2001.
https://antikvariatnorge.no/product/norsk-fritenkerhistorie-1500-1850/
Samvittigheten gnager teologene, men ikke mer enn at de kan teoretisere (teologisere) bort hele problemet. Riktig nok
forsøkte norsk teologistand og bispekollegiet å markere avstand til Luthers antisemittisme ganske sent under det eksalterte Reformasjonsjubileet 2017. Det hele endte i en avdempet, hjelpeløs seanse i «krypten» i Oslo
Domkirke.
Teologiprofessor ved TF, Tarald Rasmussen, fremkalte en iskald vind på Verdidebatt. Det opplyses ikke hvor Martin Luther hentet sitt jødehat.
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11636627-ta-avstand-fra-luthers-jodehat
Åste Dokka - ordinert prest, dr.theol og kommentator i avisen Vårt Land – har hentet fram den tyske teologen Rudolph Bultmann
fra 1960-årene. Bultmanns kriseteologi ble introdusert på TF av Jacob Jervell/Inge Lønning, Phillip Houm og Halvor Moxnes. Denne tyske ny-liberale teologi har, som også det anglo-amerikanske «Jesus-seminaret» de siste 20-30
år, kollapset overfor den historiske Jesus-forskning. Alle teologiske teorier ender før eller siden i en blindvei.
Vi som ikke anerkjenner R. Bultmanns (historieløse) kriseteologi
er «lavpannede» religionskritikere, ifølge Dokka.
Her er 49 synonymer til
adjektivet «lavpannet».
https://www.synonymordboka.no/no/?q=lavpannet
https://www.vl.no/bøker/enhver-lavpannet-religionskritiker-bor-lese-bultmann-1.1266862
«Rudolf Bultmanns prosjekt var å finne en måte det moderne menneske kunne forholde seg til Bibelen og dens mytologiske
verdensbilde på… Avmytologisering er nemlig ikke å fjerne mytene fra kristendommen, men snarere å gå inn i dem for å fortolke dem som viktige for menneskelivet…..
På den andre sida er Bultmann heller ikke interessert i en rent vitenskapelig tilnærming til Bibelen. Han mente at historisk bibelforskning var nyttig, men at «vår egentlige interesse er å
høre hva Bibelen har å si oss i vår aktuelle situasjon, å høre sannheten om vårt liv og vår sjel»".
«Bibelen»? Hvilken bibel: GT eller NT? Hvilken sannhet om vårt liv og vår sjel? Var det "Bibelens" lærdom jødene erfarte i det kristne Europa inntil Holocaust? Hvordan stilte den
ny-liberale teologi seg til jødespørsmålet ti-årene etter 2. verdenskrig?
Både før,
under og etter krigen støtte jøder på ufattelige hindringer i sin desperate flukt fra det fiendtlige og morderiske Europa, mens Den katolske kirke holdt sin beskyttende hånd over flyktende nazister etter Det tredje rikets sammenbrudd.
Ikke så få av dem havnet i det katolske Sør-Amerika, som Brasil, Argentina og Paraguay, hvor de fikk hjelp til å «gjenoppstå» med ny identitet. Andre nazister fant en trygg havn i muslimsk-arabiske land.
(Også CIA ga enkelte nazister en frihavn i tiden etter 2. verdenskrig).
https://historienet.no/krig/2-verdenskrig/nazisme/krigsforbrytere-9000-nazister-flyktet-til-sor-amerika
https://www.forlagsliv.no/retthjem/2013/02/23/nazi-jakt-i-sor-amerika/
https://issuu.com/schibstedforlag/docs/norske_nazister_pa_flukt
Kristne og muslimer er omtalt som «brødre i jødehat». Jødene flyktet, ble utestengt eller fordrevet fra kristen-europeiske stater. Fra 1948 måtte de flykte eller ble
deportert fra muslimsk-arabiske land. De ble frarøvet alt de eide, som ved deportasjonene i det tysk-okkuperte Norge.
De fordrevne jøder fra arabiske land fikk ingen
kompensasjon, ingen støtte eller sympati fra FN. Men den nyopprettede staten Israel tok vel imot de ca. 6-800 000 jøder som veltet innover landet i årene etter 2. verdenskrig. I den anti-israelske polemikken hører man iblant at jødene
ikke har lært av sin historie. Det forholder seg helt motsatt. Jødene har lært av sin historie at de ikke kan stole på andre enn seg selv. Det er verdenssamfunnet som har sviktet dem, gang på gang.
https://da.wikipedia.org/wiki/Jødisk_exodus_fra_arabiske_lande_til_Israel
De palestina-arabere som flyktet til omliggende, kulturelt-religiøst nærstående arabiske land lever fortsatt som annenrangsborgere i «palestinske flyktningeleire».
De er fremmede blant sine egne, både i Jordan, Gaza og Libanon. De er av en eller annen grunn dømt til evig eksil. De holdes som «gisler» av sine egne. De tjener sin nytte som forhandlingskort. Mottakerlandene nekter å integrere
dem. I FNs organer er palestinske flyktninger utskilt som en egen privilegert gruppe, med status og rettigheter som ingen andre flyktninger i verden. De har sin egen avdeling i FN: UNDP. Jeg vet ikke hvor lenge FN kan forsvare en slik eksklusiv forskjellsbehandling
av flyktninger etter 2. verdenskrig.
Palestinernes flyktningestatus går i arv, fra generasjon til generasjon. De er kalt FNs «sosialklienter». Israel sies å være
årsak til alle palestinernes lidelser. Palestinske ledere bærer visstnok intet ansvar for sine borgeres «husly, helse og skolegang».
Fra norsk side driver Flyktningehjelpen,
Mellomkirkelig Råd, Bispekollegiet, Kirkenes Verdensråd v/KirkensNødhjelp og BDS en velorganisert bakvaskelseskampanje mot staten Israel. Disse luthersk-evangeliske organer og organisasjoner har adoptert den kristen-palestinske retorikken
fra Kairos-dokumentet og BDS. Hvorfor palestinske selvstyremyndigheter - med ufattelige milliarder i vestlige overføringer – skulle være avhengig av Flyktningehjelpens bistand, er mildest talt underlig.
Jeg siterer Flyktningehjelpen:
«– Vi gir palestinere humanitær hjelp
i henhold til internasjonal lovgivning. Det betyr husly, helse – og skolegang, blant annet. Vi gir palestinerne den hjelpen israelske myndigheter ikke bidrar med, og i motsetning til Israel forholder vi oss til internasjonale lover.
Om også israelske myndigheter hadde gjort dét, hadde ikke Flyktninghjelpen trengt å være i disse områdene for å yte bistand».
Hvilken hjelp israelske myndigheter er pliktig å bidra med, i henhold til internasjonale lover, får vi ingen informasjon om. Men vi forstår at palestinske ledere i Gaza og på Vestbredden ikke
er i stand til å yte demokratisk bistand (humanitær hjelp?) til sine egne borgere. Flyktningehjelpens generalsekretær er Jan Egeland.
Nedenfor er Flyktningehjelpens
kortsiktige historiske tidslinje. Den begynner i 1917, hopper til 1947 og derfra til 1967.
Det skal hamres inn at Israel er en brutal (fremmed) okkupasjonsmakt, og at alle senere problemer i regionen
har denne enkle årsaksforklaring. Svart-hvitt må det være, med jøder/Israel som demonisk aktør.
https://www.flyktninghjelpen.no/perspektiv/2017/okkupasjonen-av-palestina/
Nå har Hebron igjen kommet i søkelyset. En jødisk «bosetter» drepte her 29 palestinere i 1994.
Wikipedia omtaler denne Hebronmassakren. Men Wikipedia omtaler også Hebronmassakren i 1929, da grupper av den arabiske befolkning på grunnlag av falske rykter drepte 67 jøder. Det er dessverre svært sparsomt med detaljer og
konkrete opplysninger om bakgrunn og hendelsesforløp på Wikipedia om Hebronmassakren i 1929.
KRISTNE OG MUSLIMSKE OKKUPANTER I MIDT-ØSTEN
Romersk, bysantisk og katolsk
erobring gjennom historien taler sitt tydelige maktspråk. Til og med Sigurd Jorsalfare (Jorsal = Jerusalem) var korsfarer og «hellig kriger». Hvorfor det kirke-kristne Europas århundrers erobring/okkupasjon av det såkalte «historiske
Palestina» ikke tematiseres i norsk offentlighet, kan vi spekulere over. Det handler om okkupasjon, imperialisme og bosetter-kolonialisme. Men mest om religiøs dominans!
Det (kristne) bysantinske imperium oppstod på midten av 300-tallet og gikk til grunne da (muslimske) osmanerne erobret Konstantinopel i 1453.
«På
sitt største omfattet riket store deler av det nåværende Europa, Nord-Afrika, Midtøsten og deler av det vestlige Asia. Det bysantinske riket kjennetegnes gjerne ved sin sterke kristne religiøse identitet, der keiseren
og patriarken var de to mektigste skikkelsene…Gjennom fem hundre år ble riket styrt av noen få keiserdynastier…I to århundrer førte bysantinerne stadig småkrig mot araberne langs en grense
som alt i alt lå temmelig fast…».
Se artikler med illustrasjoner, hvor keiseren og patriarken er umulig
å skille fra hverandre.
https://snl.no/Bysants
https://no.wikipedia.org/wiki/Østromerriket#Religion
«Kristne pilegrimer strømmet til Jerusalem som i løpet av 300-, 400- og særlig 500-tallet vokste enormt
i omfang. Et høydepunkt finner vi i keiser Justinians (527–565) enorme byggeprogram i Jerusalem…..En rekke av de største byene var bispeseter, for eksempel Filadelfia som ble gjenoppbygd…Rundt år 400 var Palestina (etter
romersk mønster) organisert i ulike provinser…Også på landsbygda og i ørkenområdene i sør skjedde det en sterk økning i befolkningsveksten. Så å si alle kjente bosetninger var bebodd i perioden.
Pilegrimer strømmet til Palestina fra hele verden, og kapeller, kirker og klostre ble bygd over hele området; ofte på steder der det tidligere hadde vært romerske
templer…
For jødene i Palestina var dette en vanskelig tid. I begynnelsen av perioden var landet befolket av jøder, samaritanere og helleniserte syrere; mot
slutten av perioden var majoriteten av landets innbyggere kristne.
Flere antijødiske lover og forordninger ble innført. I begynnelsen av 400-tallet ble
det forbudt å bygge nye synagoger, og i 429 ble det offisielle jødiske patriarkembedet, som hadde vært et symbol på jødisk samhold og enhet i Palestina, opphevet etter press fra kirken. Jøder hadde ikke adgang til byen
Jerusalem...
Krigene mot perserriket fortsatte under hele den bysantinske perioden, og i 614 lyktes det perserne (sasanidene) å innta Jerusalem og erobre hele
Palestina. Først i 628 ble perserne slått endelig tilbake av de bysantinske hærer…De arabiske muslimenes erobring av Palestina begynte i 634, og i 638 falt også Jerusalem. Byen ble imidlertid ikke ødelagt, og i 641 fikk
et begrenset antall jøder igjen adgang til byen».
Det (muslimske) osmanske rikets okkupasjon av
Palestina varte i ca. 400 år. I 1516 ble Syria og Palestina innlemmet i det osmanske imperiet. Den osmanske sultan Süleyman gjenoppbygde Jerusalems murer, og en omfattende byggevirksomhet fant sted. Etter 1. verdenskrig overtok kolonimaktene England
og Frankrike kontrollen over Midtøsten. Kongedømmet Jordan/Transjordan ble skapt av vestmaktene. Fra 1945 til 1967 var Vestbredden (Judea og Samaria) okkupert/annektert av Jordan. Til tross for minimal jødisk bosetting i området
den gang var det ingen som proklamerte et palestinsk folk, eller en egen palestinsk stat.
Den enkle og naive forklaring på
alle konflikter i Midtøsten er «sionisme» (fra 1880-tallet). Lenger tilbake i historien våger ikke Den norske kirke å gå. Liberalteologer og kristen-sosialister er besatt av jødisk sionisme, som de ikke
forstår. Den norske nasjonalromantikken i samme tidsrom er tilsynelatende noe helt annet enn den fæle sionismen. Sionisme er blitt et skjellsord, et begrep uten innhold. Noen muslimer omtaler jøder/israelere konsekvent som sionister.
Slik blir de depersonalisert, fratatt navn, ansikt og historie.
«Israel-Palestina-konflikten er først og
fremst en territorial konflikt mellom staten Israel og det palestinske folket. Dagens konflikt har sin bakgrunn i at europeiske jøder, siden 1880-tallet, flyttet til det såkalte historiske Palestina,
et område som utgjør dagens Israel og Palestina. Hoveddrivkraften for den jødiske innvandringen var sionismen.
Sionismen er en ideologi og politisk bevegelse som arbeidet
for en jødisk stat i det historiske Palestina. Den ble etablert på 1880-tallet og var en del av den europeiske bosetter-kolonialismen».
https://www.fn.no/Konflikter/Palestina
Det er selvsagt ikke tilfeldig at det konspiratoriske makkverket Sions vise protokoller (angivelig produsert i det kristen-ortodokse
Russland rundt århundreskiftet 18-1900-tallet) hadde og har fortsatt et ikke lite publikum i den kristne og muslimske verden.
«Den første utgivelsen kom på russisk
i 1903, og i årene etter den første verdenskrig ble den oversatt til 20 forskjellige språk, til tross for at det allerede i 1921 ble bevist at det dreide seg om en ren fabrikasjon».
Skriftet ble svært populært i det nazistiske Tyskland, lik Martin Luthers skrifter. I Norge utkom Protokollene første gang i 1920. Men myten om den jødiske verdenssammensvergelse er eldgammel i det kristne Europa.
«Første gang vi møter myten om en verdensomspennende jødisk konspirasjon fullt utformet er midt på 1100-tallet, hos den britiske presten Thomas fra Monmouth».
http://www.skepsis.no/zions-vises-protokoller-løgnen-som-ikke-vil-dø/
Her er en utgave av Hitlers Mein Kampf på arabisk i 1999.
http://sma-norge.no/antisemittisme/hitler-i-ramallah-mein-kampf/
Mange skjønner at et folk ikke blir (kollektivt) utestengt fra land etter land pga. av simple fordommer. Spørsmålet hvordan et lite, fredelig folk kunne virke så truende på den allmektige kirke gjennom
mer enn 1700 år, tilhører de dogmatisk-teologiske vrangforestillinger. Kirken kan ikke, eller vil ikke tale sant om dette barbari. Konstruksjonen av den kirkelige jødestereotypi var (og er?) så forskrudd og grotesk
at vi knapt kan fatte det hat og den ondsinnethet det kirke-kristne presteskapet var i besittelse av.
Boken «Quislings
biskoper. En norsk kirke i nazismens tjeneste» (Kagge Forlag, 2017) er kanskje en forsmak på hva vi har i vente? Jeg siterer bokens bakside:
«Siden det er første gang
jeg taler i Domen siden det skjendige anslag mot Tysklands fører, Adolf Hitler, nevner jeg hans navn, og jeg takker Gud for at han står i spissen for den hær som redder oss fra tilintetgjørelsen i bolsjevismen». (Biskop
Einar Lothe i Nidarosdomen, 25. juli 1944).
https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/l1oO9G/Myten-om-den-diabolske-jodebolsjeviken-er-pa-vei-tilbake--i-ny-drakt--Ellen-Engelstad-og-Mmir-Kristjnsson
Den katolsk-kristne Franz von Papen hjalp Hitler til makten. Haner en skikkelse som, ved sin (militære og aristokratiske)
bakgrunn og sitt kirkelig-politiske virke i mellomkrigstidens Tyskland, samler alle de «brune» trådene i seg.
https://no.wikipedia.org/wiki/Franz_von_Papen
DEN DØDELIGE PASSIVITETEN
Ideuniverset mellom nazismen og den kristne kirke var nært beslektet. Den kristen-troende raseteoretikeren Houston Stewart
Chamberlain (1855-1927) ble en av nazismens store ideologiske forløpere. Hans «elev» (også kristen), Alfred Rosenberg, ble senere «verdensanskuelsesminister» i Hitlers regjering.
I den europeiske befolkning var jødehatet internalisert gjennom de foregående århundrer med kirkelig indoktrinering, fra oldtid og middelalder. Uten kirkelærernes giftige
antijødiske propaganda, Hitlers appell til massene og de europeiske folkenes passivitet er det umulig å tenke seg at Holocaust, med «den endelige løsning», kunne drives fram mot det ytterste av det tenkbare i brutalitet
og umenneskeliggjøring. Midt i det kristne Europa, i antisemitten Luthers hjemland, ble barbariet utspilt for bare litt over 70 år siden. Ca. 6 mill. jøder ble gasset i hjel, sammen med andre grupper av såkalt mindreverdige mennesker.
Århundrers og årtuseners passivitet forlanger en forklaring. Når bølger av antisemittisme igjen skyller over Europa i vår tid, kan vi spørre om den
åpenbare mangel på etisk-moralsk beredskap skyldes passivitet – eller den likegyldighet Elie Wiesel advarte så sterkt mot?
Noen forskere strever med ansvarsfordeling og skyldkomplekset. Jeg vil tro at innlegget under av idehistorikeren Carl Muller Frøland finner god gjenklang i Vårt Lands debattredaksjon.
Tilnærmet samme polemikk mot Ervin Kohn, publisert på Verdidebatt, kunne leses på debattsidene i Aftenposten 22. nov. 2018. Det blåser en iskald vind også gjennom Akademia.
https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/3jGQ4X/Misvisende-om-Krystallnatten--Carl-Mller-Froland
«1400 synagoger ble brent ned og over 7 500 butikker ble vandalisert. I tillegg ble 91 jøder drept og omtrent 30 000
jøder ført til konsentrasjonsleirer, hovedsakelig til Buchenwald, Dachau og Sachsenhausen.
I Østerrike ble de fleste av Wiens 94 synagoger og bønnehus helt
eller delvis ødelagt. Jøder ble grovt ydmyket, blant annet ved at de ble tvunget til å skure fortauene dagen etter mens de ble skjelt ut. Ydmykelsen ble spesielt sterk fordi mange av de som deltok, var deres tidligere venner og
naboer.
De tyske nazistene forsøkte å framstille ødeleggelsene som et resultat av et folkelig raseri mot jøder. I virkeligheten var det hele regissert
av NSDAP og i stor grad utført av partiets paramilitære organisasjoner SA og SS. Men noen steder var også lokalbefolkningen med på ødeleggelsene».
Muller Frøland skaper det inntrykket at vandalismen Krystallnatten (1938) var et enestående fenomen. Men terror, vandalisme, jødepogromer og jødemassakrer i det kristne
Europa var ikke ukjent det foregående årtusen. Her kan kort nevnes i stikkordsform: beskyldningene om gudsmord, barnedrap, hostiekrenkelse og brønnforgiftning; korsfarernes massakrer, ghettoene, Inkvisisjons-prosessene i Spania på
1400-tallet (med forestillingen om blodets renhet).
Til sist raseteoriene i siste del av 1800-tallet, som kulminerte i Holocaust. Vurdert og definert som fordervet, laverestående
(ikke-arisk) rase var det intet som kunne redde jødenes liv. Graden av jødisk «blod» bestemte deres skjebne, også utestengelse fra visse kirkesamfunn.
«Vanlige europeere» var passive. Det var vel også «vanlige nordmenn» da jødene ved lov ble utestengt fra Norges rike. Forsto de ikke? Visste de ikke? Ble de ikke opplyst?
Ble det mobilisert motstand fra «vanlige nordmenn», eller var Henrik Wergeland den eneste opposisjonelle stemme?
Hvis det var «naziaktivister» som primært
sto for volden og vandalismen i 1938, hvem var det da som primært sto for den antijødiske volden det foregående årtusen? Hvem trakk i trådene?
Jeg siterer Muller Frøland:
«Men i virkeligheten var det altså et totalitært regime som trakk i trådene og
regimelojale aktivister som handlet. Den massive vandalismen og volden ble ikke utført av alminnelige borgere».
«Vanlige tyskere reagerte ulikt på hendelsene.
Noen ga til kjenne begeistring. Andre skjulte jøder for nazistene. Flertallet, derimot, forholdt seg passivt, men uttrykte tydelig misnøye og til dels avsky. Den tyske befolkningen var derfor ikke «moden» for slikt hat eller «forberedt»
på slik terror».
Det er interessant hvordan kristendommens voldshistorie fortegnes og forties. Hvordan kunne
flertallet av den tyske befolkningen opptre passivt, hvis den ikke var «moden» eller «forberedt» til passivitet?
Hvordan uttrykte det passive
flertallet - majoritetssamfunnet - sin «tydelige misnøye og til dels avsky»? Hvordan kom disse følelser og reaksjoner til uttrykk i praktiske og solidariske handlinger overfor den forfulgte minoritet som levde midt
blant vanlige tyskere?
Det er ikke uten interesse at idehistoriker Carl Muller Frøland nå er
tilknyttet Det teologiske menighetsfakultet. Det var vel som ventet. I sitt teologisk-akademiske hovmot er det storsamfunnets perspektiv han inntar. Vi kjenner den iskalde vinden. Kirke og teologi må beskyttes mot anklager om medskyldighet i
Holocaust. Den røde tråden fra oldtidens kirkefedre og middelalderkirkens jødeforfølgelser må kuttes. Det står altfor mye på spill for Kirkens selvbilde og ettermæle. Det ser ut til at Muller Frøland
har et kirkelig oppdrag: frifinnelse.
Noen teologer og kirkehistorikere forsøker å mildne/bagatellisere
oldkirken og middelalderkirkens avsindige jødehat ved begrepet «antijudaisme», som gir inntrykk av at det bare handlet om teologiske motsetninger. Men kirkens sjelelige rasisme går langt dypere og videre enn teologisk
uenighet på den kirkelige overflate og/eller biologisk rasisme på et mer fundamentalt nivå. Den kirkelige voldsdualisme - sjelsrasismen - har helt andre forutsetninger. I pamfletter, prekener, kirkekunst og jødekarikaturer gjennom
århundrer ble europeerne undervist og indoktrinert i jødehatets «fysiognomi». Ingen lov, etikk eller vitenskapelig innsikt kunne redde jødene fra kirke-kristendommens diabolisering av dem. Så onde og djevelske
var jødene at de måtte isoleres – utskilles - fra det menneskelige samfunn (forstått som «det kristne samfunn»).
Å skille «naziaktivister» (regimelojale aktivister) fra «vanlige tyskere» er et viktig anliggende for Carl Muller Frøland i polemikken mot Ervin Kohn. Men hvordan vil han begrunne utskillelsen
av vanlige jøder fra vanlige tyskere (og europeere) mange århundrer før det han kaller «naziæraen»? Hvordan kunne en liten jødisk minoritet besette kristnede europeere i mer enn 1700 år?
Det finnes ingen rasjonelle, logiske eller etisk-rettslige argumenter. Jødehatet er begrunnet ene og alene i den absurde kirkelige teologi og antropologi.
Psykologisk kan vi forstå
at kirkelig-teologisk orienterte forskere strever hardt med å håndtere kirkehistoriens faktiske forbrytelser mot jødene. Men stilt overfor den historiske sannhet og det etisk-moralske ansvar segner kirken og dens teologer/apologeter svimeslått
under historiens byrde – og anklage. De tåler ikke konfrontasjonen med sin voldelige teologi og historie.
Da gir det håp at en yngre generasjon forskere og journalister –
med tilstrekkelig avstand til kirkelige selvbilder og glansbildefortellinger – viser langt større sindighet, etisk ansvar og historisk sannferdighet i sine forskningsarbeider.
KRISTIANISME – FASCISME/NAZISME – STALINISME
«Det første bindet av Mein Kampf («Min kamp») ble skrevet i 1924, mens Hitler sonet fengselsstraff i Landsberg fengsel for ølkjellerkuppet i 1923. Dette bindet ble diktert til Rudolf
Hess, som Hitler sonet sammen med, men som imidlertid ikke oppgis som medforfatter. Det var Hitlers mål å gi en fremstilling av hvordan nasjonalsosialismen utviklet seg, og hva dens mål var. Hitler legger til grunn at de fiktive Sions vises
protokoller er autentiske. Av disse forfalskede «protokollene» fremgår eksistensen av en jødisk verdenssammensvergelse».
Boken kom opprinnelig ut i to bind i juli 1925 (Mein Kampf. Eine Abrechnung) og desember 1926 (Mein Kampf. Die nationalsozialistische Bewegung) på Eher Verlag. Flere reviderte utgaver kom siden. En fullstendig utgave i norsk
oversettelse ble utgitt i 1941 på J.M. Stenersens Forlag. Forlaget Nexus trykket opp boken på nytt i 2002, men boken ble stoppet pga manglende rettigheter.
Etter et mislykket kuppforsøk og fengselsopphold gikk Adolph Hitler inn for å «undergrave og beseire demokratiet ved hjelp av demokratiets egne virkemidler». Er det ikke
samme strategi dagens høyre-ekstremister og ny-fascister benytter i dag? Er det ikke «vanlige nordmenn» og «vanlige svensker» som gir stemmer til Fremskrittspartiet og Sverigedemokratene?
Var det ikke også «vanlige tyskere» som gav Hitlers Nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDP) sin stemme ved valgene i november 1932, da NSDP ble riksdagens største parti? Hitler ble utnevnt til rikskansler
i 1933. Vi må anta at innholdet i Mein Kampf var kjent blant «vanlige tyskere» på dette tidspunkt.
«Allerede
i Mein Kampf fra 1924 antydet Hitler et ønske om å utrydde alle jøder. Etter maktovertakelsen viste Hitlers og nasjonalsosialistenes antisemittisme seg først som åpen diskriminering av jøder og konfiskering av deres
eiendom, og førte i løpet av annen verdenskrig til den såkalte «endelige løsning på jødespørsmålet».
Jeg siterer fra Wikipedia:
Bare dager etter hans store seier i riksdagen forordnet Hitler en endags boikott av alle jødiske forretninger (1. april
1933). Dette var hans svar på den angivelige utenlandske jødiske skrekkpropagandaen. Deretter fulgte forordninger og nye lover som innskrenket jødenes borgerrettigheter alt mer, og degraderte dem til 2.-klasses borgere. En tidlig lovendring
forordnet at alle jøder i embetsverket ble oppsagt. Også jøders øvrige vanlige yrkesutøvelse ble etter hvert mer og mer vanskelig. For eksempel fikk jødiske leger kun ha jødiske pasienter. Og det var i tillegg
yrker som de ble helt utelukket fra.
De åpent rasistiske «Nürnberglovene» fra 1935 berøvet jødene fullstendig deres statsborgerlige rettigheter. Blant
annet ble ekteskap mellom jøder og ikke-jøder forbudt, og kjønnslig omgang mellom jøder og andre ble definert som «raseskjending» og var straffbart. Stat og politi fremmet såkalte arianiseringer, dvs. overdragelse
av jødiske foretak til ikke-jøder på vilkår som var særdeles gunstige for de nye eierne. Utvandringsvillige jøder ble pålagt en «riksfluktsskatt», der de måtte gi fra seg mesteparten av det lille
de måtte sitte igjen med etter arianiseringen av deres eiendom.
Men alt dette var da vel intet nytt i 1935? Det var bare en gjentakelse av de eldgamle antijødiske vedtak forordnet
av kirkemøtene det foregående årtusen.
Hvordan vanlige jøder opplevde terror og diskriminering i sin faktiske hverdag før og under Nazi-Tyskland, ved
bl.a. yrkesforbud og utestengelse fra stadig flere samfunnsområder, vier Muller Frøland forbausende liten oppmerksomhet i de to nevnte innlegg. Hvordan reagerte «vanlige tyskere» på Nürnberglovene? Var det ikke «vanlige
tyskere» jøder hadde med å gjøre i sin yrkesaktivitet? Som nevnt var ikke dette noe nytt i kirkehistorien. Muller Frøland er sikkert godt kjent med alle begrensninger og forbud/påbud jøder ble rammet av i vedtak
gjennom århundrers Kirkemøter/Konsiler og Synoder (hvor kirkene fastsatte lærespørsmål og rettsregler).
Jeg
spør igjen: hvordan kunne flertallet av de kristen-europeiske folkene passivt godta stigmatisering, demonisering og forfølgelse av den jødiske minoritet – ikke bare i noen tiår, men gjennom ÅRHUNDRER?
«Men, som jeg påpekte i Aftenposten 23. november, det var naziaktivister som primært sto for den antijødiske volden – og denne ga et flertall av tyskere uttrykk for at de
mislikte».
Hvis «et flertall av tyskere» før krigsutbruddet ga uttrykk for at de mislikte den antijødiske volden, måtte de vel samlet kunne
ha stanset barbariet? Men hvis flertallet av tyskere ikke gjorde annet enn å mislike den antijødiske volden, var det kanskje ikke grunn nok til mobilisering og handling. Hva gjorde de mektige (tyske) teologer, kirkeledere og deres menigheter
for å stanse vanviddet? Representerte de ikke «vanlige tyskere»?
Hvilken makt utøvet kirkene over «vanlige tyskere»? Vi må dessverre anta at et flertall
av tyskerne (som i Europa forøvrig) var indoktrinert og undervist i århundrers antijødisk teologi. Igjen: det var barnelærdom at de onde jøder og den onde jødedom ble stilt opp som selve motbildet til den gode, sanne
og høyverdige kristendom. Det er påfallende at kirkehistoriens mer enn tusenårige jødehat oppviser så få «kjetterske» motstemmer. Kirkelig-teologiske «brannslukkere» leter fortvilet og forgjeves
etter slike stemmer, men de er sørgelig få, svake - og ikke minst sterkt ambivalente i synet på jøder.
https://www.nb.no/nbsok/nb/e5d80a2bf86818e1c52969c6db854684?index=1#0
https://en.wikipedia.org/wiki/Hitler%27s_Willing_Executioners
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11750305-hvor-viktig-var-antisemittisk-propaganda
https://www.dagbladet.no/nyheter/amerikanske-forskere-har-funnet-42-400-dodsleire/62862962
Jødehatet/antisemittismen er en kirkelig-teologisk «sinnssykdom, ekstremt smittefarlig og svært ødeleggende».
Den er ganske riktig selvpåført: «noe som betyr at med vilje og fornuft kan infeksjonen fjernes». Når teologene selv aktivt motarbeider kunnskap og bevisstgjøring om jødehatets kirke-kristne røtter,
må vi «folket» arbeide desto mer målbevisst og inntrengende i folkeopplysningens tjeneste. Tiden er overmoden for at norske kirkeledere (biskoper) og kirkelærere (teologer) svarer for seg.
Forfatter og journalist/historiker Marthe Michelet har modig og prisverdig skrapet godt i overflaten på denne grufulle materie (med røtter tilbake til oldkirken). Motsatt Muller Frøland, inntar
Michelet perspektivet til de forfulgte. Hun er ikke den første og blir forhåpentlig ikke den siste.
I 2012 utga forfatter og journalist/historiker Kjersti Dybvig
boken nedenfor, som også vakte betydelig oppmerksomhet. Bokens undertittel er svært talende: Glemselens bekvemmelige letthet.
https://www.energica.no/_faglitteratur/historie-og-arkeologi/jøder-og-politi-i-stavanger-kjersti-dybvig-9788253034973
«Forfatteren viser klart hvordan utbredte oppfatninger om jøders menneskeverd spilte inn når de ble
arrestert og deportert. Antisemittismen og antijudaismen i lokalmiljøet kommer sterkt til syne, ikke minst i de religiøse miljøene og det lokale politiet».
Mange har ønsket å glemme, men kirken og dens teologer i særdeleshet. Å tråkke opp gjengrodde stier er nødvendig for å bli kvitt den antisemittiske sykdom. Kirken
er dypt infisert av denne giften og kan vanskelig helbredes. Teologene er maktesløse. De har sørget for at Martin Luthers antisemittiske skrift fra 1543 ikke er gjort kjent for et norsk publikum.
Lutherske teologer er ikke «i god tro». De har VISST – i hele 500 år! Har de likt eller mislikt hva de har lest i Luthers skrift «Om jødene og deres løgner»? Teologene er inhabile,
men det er å håpe at historikere og journalister med samme moralske og intellektuelle integritet som disse to sannhetssøkende forfattere kan føre forskningen ennå videre og dypere. Faghistorikerens «nøytralitet»
har ikke brakt oss nærmere innsikt i antisemittismens kirke-kristne røtter. De viser seg å ikke være så «nøytral» likevel i valg av perspektiv og fokus, som omtalte idehistoriker:
«Nazismen oppsto ikke i et idéhistorisk vakuum, men hadde i realiteten dype røtter i tysk kultur. Denne boken tar oss med på en fascinerende tidsreise fra den tyske romantikken frem til
naziæraen. Vi får se hvordan tankestrømninger oppstår og - kanskje overraskende - bidrar til fremveksten av den nazistiske ideologi».
Når årtuseners kirkelig-teologisk begrunnede jødehat i det kristne Europa ikke leder til det fundamentale og livsnødvendige etisk-moralske selvoppgjør og erkjennelse, finner
antisemittismen stadig nye veier i vår tid. Den var ikke død og begravet, men har slumret under overflaten gjennom hele etterkrigstiden. Det er et ubestridelig faktum at katolsk-luthersk jødehat, raseteorier og nazistisk ideologi løp
tett sammen (i visse ny-nazistiske bevegelser i 1970-årene ble Martin Luthers antisemittiske skrift trykket opp).
Kirkehistorien forteller om de kristnes «hat, fordommer og harde
hjerter i møte med lidelse». De hyller sine kristne lidelsesfeller – «martyrer» – i visse muslimske land i dag, men klarer ikke å relatere lidelse til årtuseners ofre for kirke-kristen voldsutøvelse.
Hvor mange massakrer?
Fra enkeltpersonen Stefanus og bølger av kristenforfølgelse i det tidlige romerske riket hopper man glatt over mer enn halvannet årtusens barbari i Europa
og andre verdensdeler, da de kristne selv ble forfølgere. Slik kynisme, ufølsomhet og passivitet preger perspektiv og holdning i nær sagt alle kirkehistoriske framstillinger. Ved maktspråk og selektivt utvalg skriver «seierherrene»
historien – ovenfra. Man forsøker endog å plassere seg selv i offerrollen. Eksempler på dette er når det snakkes om kirkens «fangenskap» under romersk keisermakt, eller som i vår tid: under statens formynderskap.
Ved å framstille seg som hjelpeløst offer demonstrerer kirken nettopp sin (aktive) maktutøvelse, den som manipulerer historien.
De virkelige ofrene har teologer og kirkehistorikere bevisst og aktivt utelatt i sine gloriøse historieverk. Det er kirkens seierrrike framgang – kristningen – som fortelles. Om kristningshelter og «hellige
krigere», som Olav Haraldsson og Sigurd Jorsalfare, har blod på hendene er av underordnet betydning. Tvert om, dess mer kamp og motstand i kristningsverket, dess mer heroisk. De gjenstridige folkene skulle erobres og undertvinges.
Det mest gjenstridige folket var jødene. At jøder sterkt motsetter seg kristelig misjon og omvendelsesforsøk, fremkaller fortsatt sterk
irritasjon og aggresjon hos de kristne. De kristnes misjonsiver overfor jødene vitner om en total mangel på selvinnsikt, historisk bevissthet og etisk følsomhet. Skulle jødene omvende seg til den maktkirke og religion som terroriserte
og undertrykket dem i mer enn halvannet årtusen?
De kristne kirkers holdninger preges av arrogante belæringer, medlidenhet eller dårlig skjult aggresjon. Visse norske biskoper,
som også Det lutherske verdensforbund, Mellomkirkelig Råd, Kirkens Nødhjelp og KFUK-KFUM er aktuelle eksempler på kirkelig blindhet, selvforherligelse og sjåvinisme.
Man
bør merke seg at den religionsfrihet kirke-kristendommen har nektet jødene inntil i dag, tilbyr Israels jøder undertrykkernes religion: kristendommen. Man må kunne si at det er en storsinnet gest. Hvor mange kristne (misjons)menigheter
og kirkesamfunn finnes i ministaten Israel?
Når Fødselskirken i Betlehem administreres av tre forskjellige
kirkesamfunn, fysisk inndelt og atskilt, med gjentatte samarbeidsproblemer og diverse voldsepisoder, er det selvsagt vanskelig å ta kristendommen alvorlig.
Det fortelles at Fødselskirken
ble bygget på 300-tallet av keiser Konstantin over den grotten som etter tradisjonen er blitt utpekt som Jesu fødested. Keiser Konstantins mor, St. Helena, og den senere keiser Justinianus var
dypt involverti byggeprosjektet.
«Byggingen startet under overoppsyn av biskop Makarios av Jerusalem i 327 og ble fullført i 333. Den bygningen ble ødelagt i 529.
Den nåværende basilika ble gjenoppbygget i 565 av keiser Justinian I den store».
Naiviteten
er grenseløs mer enn 1500 år senere i vårt statskirkeland/folkekirkeland. Det er utrolig at journalister, teologer og forskere i vår tid, i fullt alvor, bedriver den type spekulasjoner jeg har lenket til nedenfor.
Jesus ble med all sannsynlighet ikke født i Betlehem. Jesus var ingen politisk messias. Han var ikke «Davids sønn». Han var ikke profetert i Det gamle testamente. De ulike stamtavlene hos
Matteus og Lukas viser forvirringen hos ettertidens nedskrivere som, uten hell og uten konsekvens, har forsøkt å plassere Jesus innenfor et gammeltestamentlig skjema: oppfyllelsen av Skriftene/Profetiene.
http://www.katolsk.no/nyheter/2018/12/luke-24-i-adventskalenderen-fodselskirken-i-betlehem
https://www.nrk.no/urix/_-ikke-fodt-i-stall-og-ikke-fodt-i-betlehem-1.12119590
https://www.tf.uio.no/forskning/aktuelt/aktuelle-saker/2013/jul.html
https://forskning.no/hilde-brekke-mollers-blogg-religion/et-barn-er-fodt-inasaret/1275500
https://religioner.no/meninger/ble-jesus-fodt-i-betlehem/
https://www.dagbladet.no/kultur/er-et-barn-fodt-i-betlehem/70581490
Hvordan Jesus regisserte sitt korte predikantliv og sitt endelikt «etter Skriftene», har den historisk-kritiske ettertid dokumentert godt nok. Hvorvidt
Jesus selv trodde på sin eksklusive og betydningsfulle rolle i den nært forestående verdensavsluttende tidsalder, er en helt annen sak.
Den historiske utvikling har definitivt
vist at Jesus tok feil i sitt (mytologiske) historiesyn OG i sin selvovervurdering. I motsetning til andre «messias-pretendenter» proklamerte Jesus seg som Menneskesønnen - konsekvent i 3. person entall. De apokalyptiske skrifter,
som Daniels bok og Henok-mytologien, var avgjørende for Jesu selvforståelse.
«Den gåtefulle
Jesus» av Notto R. Thelle var ganske enkelt en forvillet eskatologisk-apokalyptisk predikant inspirert av samtidens (senjødiske) pseudepigrafiske skrifter.
Tomm
Kristiansens bok «Jesus. Opprører og fredselsker», «Historien om Jesus» av Hallvor Moxnes og «Etterlyst: Bergprekenens Jesus» av Oskar Skarsaune er alle
bøker med et (snevert)kirkelig-dogmatisk siktepunkt. Det er ideal-Jesus i ulike varianter vi møter.
Evangelieskriftenes Jesus er ikke verken enestående, gåtefull eller
overmenneskelig, men sterkt begrenset av sin oldtidsmytologi. 2000 år senere har vi heldigvis kommet langt forbi Jesu enkle, dualistiske verdensbilde og menneskesyn.
Det var mange dommedagsprofeter
av lignende slag, noen asketisk innstilt, andre mer militante. Mytologien, dualismen og eskatologien forenet dem. De ga litt ulike svar, som fariseerne, essenerne og zelotene. Alle «gåter» og «mysterier» teologiprofessorene spinner
rundt den enestående og opphøyde Jesus fra Nazareth må oppgis. Det finnes lite «originalt» og lite «nytt» hos Jesus. Han øste av skrifter og tradisjon i den jødiske overlevering han var opplært
i. Han forbød hedningemisjon og henvendte seg bare til sine jødiske landsmenn.
Jesu presserende oppgave var å forkynne frelse og omvendelse for sitt folk FØR
det snarlig kommende gudsriket skulle bryte gjennom. Dommens dag var i anmarsj og Jesus hastet omkring for å forberede sine landsmenn for «Menneskesønnens komme i himmelens skyer» og det store domsoppgjøret (som aldri
fant sted).
De landsbyer som ikke tok imot Jesus og hans disipler på tilbørlig vis, ved gjestfrihet og underhold, ble truet med den uslukkelige ild. Visse fredstanker fra Bergprekenens
tid var som blåst bort i Jesu senere predikantvirksomhet. Han ble rasende over den minste motstand.
Kollektive straffetrusler skulle bli et kjennetegn også ved den senere
kristendom. Det jødiske folk vet alt om dette.
Jødene betraktes som åndelig blinde fordi
de ikke trenger den «kristologiske nøkkel» for å forstå sin egen skriftsamling (GT). Kan det være motsatt, at de er seende? Paternalisme, respektløshet og grov nedlatenhet gjennomsyrer fortsatt
den kirke-kristne holdning til jøder og jødedom. Det mest forfulgte folk i historien ble straffet for ulydighet og/eller hykleri. Tenk det!
Sannheten er at deres selvstendighetstrang
var og er utålelig for kirkemakten. Jødenes lidelseshistorie forteller intet om en gud eller guders makt, men ALT om kirkelig maktvilje og allmakt. Noen vil kalle det sykelig stormannsgalskap. Mer enn 1700-års forfølgelsesvanvidd
– med ufattelige lidelser - for gjenstridighet (!) har ennå ikke kurert kristenheten og den kristne religion for dette avskyelige hovmod.
Jeg siterer nedenfor fra biskop Atle Sommerfeldts innlegg på Verdidebatt, hvor han dristig siterer Sigurd Hoels alvorsord fra 1947.
«Bak
våre gjerder, innenfor våre murer, i hver vår bås lå vi og sov. Så ble vi vekket – trodde vi – av noe forferdelig som hendte … Men så gikk det bra, og så var det over, og var i grunnen en uhyggelig
drøm … Vi har lagt oss over på den andre siden i båsen og sover videre.
Og noen sier, men blir ikke hørt: Våkn opp! Vi må løse det nå!
Vi må forstå det nå – ellers forstår vi det aldri, da oppstår det samme en gang til, større og verre enn forrige gang. Og da våkner en sløv, søvnig menneskehet halvveis en dag, gnir seg i øynene
og sier: Hva nå da? Det kan være dagen før verden går under».
Hvis vi fortier vår tilkortkommenhet og feilvurderinger, frarøver vi oss selv
muligheten til vekst, oppgjør og nye muligheter. Da er vi igjen dømt til å feile i møte med menneskeforakt og ekskludering av dem som er annerledes. Plettfrihetens åk skaper ikke håp, men fortvilelse.
Sammen med biskop Solveig Fiske, Kari Veiteberg og avgåtte biskop Tor Berger Jørgensen viser biskop Sommerfeldt
at han intet har lært av historiens feilvurderinger. Noen vil forstå hva han subtilt legger inn i sitatet ovenfor, slik også Erling Rimehaug m.fl. årlig og rituelt (indirekte) forkynner anti-israelsk propaganda. Pro-palestinske aktivister
og skribenter benytter gjerne julehøytiden til å trekke linjer mellom Herodes barnemord hos Lukas og «barnemord i Betlehem», forstått som det onde Israels drap på palestinske barn.
Den aggressive retorikken mot Israel er sykelig og unormal, ganske som antisemittismen. Framfor alt er den genuint kristelig. Angrep og boikottaksjoner mot jødiske forretninger er godt kjent fra vår nære
historie. Men nevnte biskoper har kanskje aldri våknet opp fra det de trodde og håpet var «en uhyggelig drøm»? Hvor lenge skal de sove? Disse nedsløvede, i egne øyne plettfrie biskoper (de er renset i Lammets
blod) må nok før eller siden våkne opp til oppgjørets time.
Biskopenes kirke og dens medansvar for Holocaust er ingen uhyggelig drøm, men uhyggelig realitet
og uhyggelig historie. Den kirkelig-teologiske antisemittisme kan ikke snakkes bort. Kirkens fatale feilvurderinger går helt tilbake til Nicæa-møtet år 325.
VOLD OG OVERGREP I KIRKENS NAVN
Når årtuseners kirkelig-teologisk begrunnede jødehat i det kristne Europa ikke leder til det fundamentale og livsnødvendige etisk-moralske selvoppgjør og erkjennelse, finner
antisemittismen stadig nye veier i vår tid. Den var ikke død og begravet, men har slumret under overflaten gjennom hele etterkrigstiden.
Det er et ubestridelig faktum at katolsk-luthersk
jødehat, raseteorier og nazistisk ideologi løp tett sammen (i visse ny-nazistiske bevegelser i 1970-årene ble Martin Luthers antisemittiske skrift trykket opp).
Kirkehistorien
forteller om de kristnes «hat, fordommer og harde hjerter i møte med lidelse». De hyller sine kristne lidelsesfeller – «martyrer» – i visse muslimske land i dag, men klarer ikke å relatere lidelse til
årtuseners ofre for kirke-kristen voldsutøvelse.
Hvor mange massakrer?
Fra enkeltpersonen Stefanus og bølger
av kristenforfølgelse i det tidlige romerske riket hopper man glatt over mer enn halvannet årtusens barbari i Europa og andre verdensdeler, da de kristne selv ble forfølgere. Slik kynisme, ufølsomhet og passivitet preger
perspektiv og holdning i nær sagt alle kirkehistoriske framstillinger. Ved maktspråk og selektivt utvalg skriver «seierherrene» historien – ovenfra.
Man forsøker
endog å plassere seg selv i en offerrolle. Eksempler på dette er når det snakkes om kirkens «fangenskap» under romersk keisermakt, eller som i vår tid: under statens formynderskap. Ved å framstille seg som
hjelpeløst eller viljeløst offer demonstrerer kirken nettopp sin (aktive) maktutøvelse; den som manipulerer historien.
Verken den kristne «Gud» eller hans maktkirke
på jorden kan overleve historiens barbari. Ingen søte julesanger, som «Deilig er jorden», kan oppheve det helvete på jorden maktkirken skapte for millioner mennesker.
Når
pavekirkens overgrep gjemmes bort i julemåneden til fordel for et bilde av den «folkelige» pave Frans fingerturnering av fotballen, forstår vi at de usunne båndene mellom medieinstitusjoner og kirkemakten ennå ikke
har løsnet. NTBs pavelige audiens ble plukket opp av flere nettaviser.
En samtidig pågående rettsprosess mot en fransk kardinal (og fem andre i samme katolske bispedømme),
anklaget for tildekking av seksuelle overgrep mot gutter i 1980-90-årene, har ikke fått samme medieoppmerksomhet. Kardinalen nekter straffeskyld. Det bør man merke seg.
Med
all den pompøse sårbarhetsteologi som pøses ut fra teologiske fakulteter (Guds sårbarhet, Jesusbarnets sårbarhet, jordens sårbarhet, menneskelivets sårbarhet…), er det forbløffende at teologene
neglisjerer kirkemennenes maktovergrep mot de mest sårbare blant oss: barn og unge.
Det handler ikke bare om seksuelt misbruk av utallige korgutter, men om autoritære regimer ved katolske
(også protestantiske) institusjoner/internater for barn og unge verden over. Ved pikehjem, mødrehjem og anstalter for uskikkelige gutter var disiplinen beinhard og ubarmhjertig: nådeløs!
For de titusener barn og unge (eller hundre tusener minoritetsbarn/barn av urfolk) som ble berørt av kirkelig terror, mishandling og tvangskristning det forrige århundret, var det ingen uhyggelig drøm.
Kirkens nattsvarte synderegister - forbrytelser - er uendelig. Rapporteringene tar ikke slutt.
Ofrene for kirkelig maktutøvelse slår tilbake. Hellig fromhet og uselvisk kjærlighet
knuses i møte med vitneutsagn, menneskelig erfaring og virkelighetsbeskrivelser. Kirkemennenes kynisme og hensynsløshet er demonstrert for all verden.
Kirkene vil gå konkurs
hvis eller når «jordens fordømte» krever erstatning for de krenkelser de ble påført, individuelt eller kulturelt (kollektivt). Det ropes etter rettferdighet og oppreisning fra alle verdensdeler, om det er Afrika
eller Latin-Amerika.
Panama er vel ikke akkurat et mønsterland for katolsk påvirkning?
http://www.katolsk.no/nyheter/2019/01/paven-til-ungdommene-i-panama-2013-kirken-er-ikke-kul-2013-kirken-er-kjaerlighet
https://www.vaticannews.va/sv/norsk/news/2019-01/paven-franciskus-panama-vud-2019.html
I bl.a. Irland, Canada, Australia og på New-Zealand har Jesu etterfølgere (kristne misjonærer og katolske nonner) vist
til fulle at de hadde «steinhjerter».
Jøder, samer, kvekere, tatere/romfolk og homofile i vårt land levde i et virkelig mareritt. De var uønsket,
mindreverdige. De gjennomlevde det kirke-kristne sorteringssamfunn.
https://www.haugenbok.no/Fagboeker/Filosofi-idehistorie/For-djevelen-er-alt-mulig/I9788276341942
https://www.haugenbok.no/Et-uønsket-folk/I9788202562601
https://www.haugenbok.no/Generell-litteratur/Debatt-samfunn-eb-ker/Skammens-historie/I9788202440350
Nær 300 katolske prester er anklaget for overgrep mot barn og mindreårige i delstaten Texas, og ca. 700 katolske
prester bare i delstaten Illinois. Overgrepene har pågått i vår tid, gjennom de siste 70 år eller mer.
Klassekampens katolske teolog, Eivor Oftestad,
nevner det ikke i sin siste kronikk 11. januar: «Vold i Guds navn».
----------------------
03.02.2019
(revidert 05.02.2019)
G. Ullestad