Monologen er ikke erstattet av dialog. Menighetens (unisone) fremsigelse av Den apostoliske bekjennelse hver søndag i alle landets kirker gir liten åpning for dialog. Ingen enkeltheter kan utelates.
Tros- og lydighetskravet forutsetter tilslutning til alle tre «trosartikler». Jesus (Sønnen) «skal komme igjen for å dømme levende og døde».
Slagordet «Kristus
for verden» er fortsatt gyldig i all kirkelig misjonsvirksomhet. Det utelukker dialog mellom likeverdige parter. «Din er makten og æren i all evighet», ber de kristne i sitt Fader vår. En «global kristendom»
er nettopp hva den Kristus-troende kirke streber etter.
Karismatiske (pinse)menigheter tilbyr religiøse opplevelser. Pietismen i vårt Lutherland la også stor vekt på troserfaring,
som personlig omvendelse og Åndens ledelse. Det er de kristen-konservative (helortodokse) som har utgjort hovedstrømmen i vårt land. «Reaksjonær kristendom» er gammelt nytt. Det kalles
«klassisk kristendom» i våre dager.
https://www.dagbladet.no/kultur/hater-feminister-og-homofile/70848119
https://www.dagbladet.no/kultur/nar-katolikker-og-pinsevenner-slar-seg-sammen/70872514
«Korstoget» mot Humanismen ble ført
med stor selvsikkerhet, både fra lavkirkeligheten (Geilo-møtene) og høykirkeligheten (jfr. TF-teolog Inge Lønning). Se også boken til Finn Egil Tønnessen: «Human-etikk og kristendom» (1985).
Her er et langt senere innslag i en dansk avis:
https://www.kristendom.dk/danmark/humanismen-er-djævelens-strategi
Liberalteologien fikk ikke virkelig fotfeste før etter 1960-årene. Med sine historieløse, spekulative tolkninger og abstrakte teorier har
den ny-liberale teologi medvirket til den laveste oppslutning om Den norske kirke noensinne. Teologisk teori appellerer verken til lavkirkeligheten eller til en alminnelig opplyst, velutdannet allmenhet.
Kristendommens kjerne oppløser seg så og si i den stadig mer uklare teologiske diskursen. Når den moderniserte/sekulariserte kirke-kristendommen i tillegg har hovedfokus på økonomi og kulturarven, er
det ikke mye sær-kristen (åndelig) substans igjen.
Det er noe ganske annet enn Kristusnærværet og Åndens gjerninger som står i fokus i innleggene nedenfor.
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11751243-prestetjenesten-i-storbykirken
https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/EoMmla/Folkekirken-er-ikke-dod---Kristin-Gunleiksrud-Raaum
«Kultur-kristen ukultur» er en god formulering i filosofen
Kaja Melsoms debattinnlegg i Dagbladet nylig.
«Liberale teologer svarte med å tone ned gudstroens betydning, og i stedet fokusere på kristendommen som kultur. Ja, som selve hovedpulsåra
i norsk kultur – den verken nasjon eller individ kan klare seg uten. Den kulturkristne vendingen hjalp imidlertid lite på frafallet fra troen.
Medlemsflukten
fortsatte og i dag sier over halvparten av nordmenn at de ikke tror på gud. Det har ikke lagt noen demper på iveren etter å verne om den kristne kulturarven. Tvert imot. En bærende idé i den kulturkristne fortellingen
er nemlig at befolkningen ikke vet sitt eget beste».
Men dette er en bærende ide i all kristelig misjonsvirksomhet, hvor alle folkene defineres som åndelig trengende
og tørstende etter «evangeliet om Jesus» – uten å vite om det selv. Kirkelige, statiske dogmer har lite med «kultur» å gjøre. Menneskelig kulturskaping er dynamiske prosesser som naturlig nok
må komme i konflikt med Kirkens steinharde, uforanderlige bekjennelser.
Vi får sjelden en klar definisjon av begrep og innhold i «den kristne kulturarven». Men Den norske kirke
(«Folkekirke») og Stortinget har gitt et svar i Grunnlovens §16. Luthersk-evangelisk lære er den arv Norges offentlige religion skal videreføre.
«Her virker
det ikke som om Kaja Melsom i det hele tatt er i kontakt med hva vi lærer i kirken om menneskenes grunnvilkår, om synet på døden, om forståelsen av frelsen og hva som venter oss på den
andre siden», skriver en kirkelig opponent på Verdidebatt.
Skribenten er sjømannsprest i Houston/Texas. Som ordinert prest burde Arnfinn Eng informere om innholdet i Den
norske kirkes evangelisk-lutherske lære, som er grunnlaget for Norges offentlige, statsstøttede religion. Det gjør han ikke. Det gjør heller ikke Trond Bakkevig i sitt tilsvar til Kaja Melsoms innlegg i Dagbladet.
Hva er det vi lærer i kirken om hva som venter oss "på den andre siden"?
https://www.dagbladet.no/kultur/sanner-vil-styrke-kristendommen-i-skolen-send-heller-elevene-pa-teater/70876249
https://www.dagbladet.no/kultur/nei-hun-skriver-ikke-pa-vegne-av-alle-som-ikke-tror-pa-gud/70892634
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11751241-norges-machiavelliske-religionspolitikk
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11751236-greske-tragedier-som-hjelp-til-livsmestring
Hvem snakker «sant» om livet og døden?
https://www.humanistforlag.no/doeden-naer.6179632-324353.html
Flertallet av Den norske kirkes
medlemmer er tvangsinndøpt som spebarn og har ikke valgt eller «ønsket» å tilhøre kirken. Utallige generasjoner barn og unge fram til vår tid har, oftest ufrivillig, fått innføring i den kristne troslære.
Lykkeligvis er kirke og kristendom langt mindre påtrengende i dag, og den møtes med større skepsis. Munnhellet «kristne verdier» er det få som forstår. Men fortsatt kan ingen høre ordet helvete uten
å tenke på kristendommen. Det er litt av en arv! Kultur?
Den lutherske nådesteologien er bare av betydning for de allerede døpte og troende. Nåden henger uløselig
sammen med forestillingskomplekset: synd, dom, frelse - fortapelse, som bare den Kristus-troende kan relatere seg til.
Kristus-troen er eneste kvalifikasjon til frelse og evig
salighet. Bare den som har "den rette tro" (tro på Jesus) har gjort seg fortjent til nåden. Det er lydigheten som belønnes! Utvelgelsen forutsetter en bestemt troskvalitet.
I kirkens høytider presser den på med sine «trossannheter» (mirakelfortellinger): et menneskes jomfrufødsel, oppstandelse, himmelfart…I nær 2000 år er de fremført som (ubegrunnede) påstander
om faktiske hendelser i historien. Bakkevigs «kristne tro» er Grunnlovsfestet og angår derfor alle borgere i vårt land (kirkemedlemmer og ikke-medlemmer).
Sannhetsspørsmålet
er det kirkens biskoper og teologer som bærer bevisbyrden for.
I vårt lutherske statskirkeland finnes få inkompetente kritikere. Enhver som er døpt og konfirmert har religiøs
kompetanse. Mange har betydelig kunnskap og erfaring med kirke-kristendommens troslære. Alle norske borgere i dag blir mer eller mindre berørt av og eksponert for «det kristne trosuniverset», enten gjennom skatteseddelen
eller ved trosopplæring, kristendomsundervisning, skolegudstjenester, morgenandakter og høymesse-overføringer i NRK. Kirken vil som kjent være tilstede overalt!
I liturgi, skrift
(prekentekster) og bekjennelse er den «kristne tro» enkelt og lettfattelig utlagt, som også i avisene Dagen og Vårt Lands (også Stavanger Aftenblads) forkynnende spalter. Troslæren er videre nedfelt i en
ufattelig mengde teologisk litteratur (også som pensumlitteratur for høyskolestudenter i religionsfaget).
Likevel får kritikere stempelet: uvitende. Den oppvoksende slekt får merkelappen:
religiøse analfabeter.
Betyr det at man må være innenfor – innviet – for å forstå «mysteriet» (rettere: LÆREN)? Må man bli
som et barn - eller ha gjennomgått mange års teologisk skolering - for å oppnå en slags «myndiggjøring»?
Når kirkens teologer har sørget
for at alle oppvoksende slekter skal få nøye undervisning i «kristen tro», kan de vel ikke på samme tid frata oss «stemmerett»? Er vi «folket» tenkt bare som passive objekter, ikke tenkende subjekter?
Når stadig flere unnlater å døpe sine barn kan det være uttrykk for en aktiv, reflektert stillingstaken. Ganske enkelt: man ønsker kanskje ikke at barnet skal tilhøre
kirken ("troens folk").
Kirken har de senere år presentert seg som et sted for dannelse av tilhørighet, identitet, livstolkning og livsmestring. Utviklingen
har gått motsatt vei: mer fremmedgjøring. Både likegyldighet og avvisning innebærer en bestemt holdning. Kirkens budskap (evangelium) er verken interessant eller relevant. Dess mer den toner ned kjerneinnholdet - troskravet
- dess mer likegyldig blir den.
-------------------
I Trond Bakkevig (og Arnfinn Engs) aggressive motinnlegg til K. Melsom er det
vanskelig å lese annet enn forakt og avvisning av saklig kristendomskritikk. Det er (dessverre) helt normalt at teologer anklager kritikere for faglig inkompetanse og manglende teologisk innsikt. Bakkevig unndrar seg ikke for en skjult
trussel - om ikke teologene får beholde definisjonsmakten.
«Dialogprestene» tåler ingen motstemmer utenfra, da de har nok med sine interne kamper. Man kan formelig høre skriket mellom
linjene: La oss i fred! De kan ikke kjempe på flere fronter samtidig. De strever hardt nok for å bli kvitt århundrers (velfortjente) mørkemanns-stempel.
Folkekirke-teologene vil
ikke bli forstyrret mens de utarbeider en mer human og verdslig tilpasset «ny kristendom» - med den guden som angivelig skiftet mening på 1960-tallet: Trond Bakkevig og Tomm Kristiansens «Gud».
2019 er året da Folkekirkens gud og hans presteskap skiftet mening i abortsaken. Har ikke biskopene forstått guden sin før nå, eller er det guden som ikke har forstått samfunnsutviklingen? Abortmotstanden er sterk i de
fleste andre kirkesamfunn, også i pavekirken. Hvem snakker «sant» om det kristne abortsynet?
«I Den norske kirke er vi på ingen måte ferdig med kampene om hva kristen tro skal bety i dagens samfunn. Men, for forholdet mellom de ulike tros- og livssynssamfunn, vil det være en fordel om vi hver for oss
får beskrive innholdet i hva vi tror på».
Ja, slik man gjør det her, i det som kalles "Uenighetens fellesskap". Det råder stor enighet om
ideal-Jesus i dette rare fellesskapet.
https://religioner.no/hva-mener-vi/forholder-jesus-skikkelsen-del-1/
Enhver som bryter opp konsensus om ideal-Jesus, vil rammes av enten kirkelig fortielse eller vrede. Bakkevigs anklager slår hardt tilbake. I utallige bøker og artikler har kristne teologer
definert (beskrevet) jødedommen og islam. Ja, også Human-Etisk Forbund.
Avisene Vårt Land/Verdidebatt og Dagen har i sine arkiver en uendelig rekke innlegg, mange særdeles stygge,
forfattet av kristne MOT den konkurrerende religion: islam. Den fæle, onde Muhammed er av kristne karakterisert med de verste gloser (jfr. også karikaturtegningene i det protestantiske Skandinavia). Dette gjøres med den største selvfølgelighet.
De kristne tiltar seg en rett, definisjonsmakt, som de ikke tilkjenner andre.
De betegner Muhammed som en brutal voldsmann og erobrer, samtidig som de selv hyller den barbariske krigerkonge Olav "den hellige".
Kristendommens erobringer, det såkalte kristningsverket (sverdmisjonen), er utenkelig uten sakralisering av volden ("hellig krig"). Når den autoritære høvding, kriger og voldsmann bærer hellighetsstempel og martyrglorie
tusen år etter sin død, har vi et pregnant eksempel på hvordan "kristne verdier" kolliderer på det voldsomste med human-etisk tenkning. Mellomfolkelig
fred blir en umulighet.
"Muslimer velger Jesus", skriver Erling Rimehaug 06.03.2019 (Vårt Lands Midtøsten-reporter). En helvetespredikant og dommedagsprofet fra et perifert
sektmiljø i en liten avkrok i "det hellige land" konkurrerer i dag med den langt senere profet og religionsstifter: Muhammed.
Man kan få assosiasjoner til fortellingen og mytologien i GT, hvor gudene/gudssønnene
Baal og Jahve og deres profeter/prester møtes til styrkeprøve. Hvilken gud var sterkest?
I dag står kampen mellom "Gud" og "Allah", dvs. mellom Jesus og Muhammed. Hvem er sterkest?
I kristelige medier og misjonsorganisasjoner fortelles at stadig flere muslimer "møter" Jesus. Morsomt nok, oftest i drømmer.
Bombardementet av kristen misjon m/bibelutdeling i diverse flyktningeleire,
blant desillusjonerte og psykisk-fysisk martrede muslimer, kan nok forklare en hel del. Kristen misjon peiler seg alltid målrettet inn mot de mest sårbare grupper av mennesker, dvs. de med minst motstandskraft.
I bibelen fortelles om hvordan "store menn" handler på bakgrunn av varsler i drømmesyn. Far Josef ble varslet i en drøm om "flukten til Egypt". Vi hører sjelden i dag at kristne tar store avgjørelser ut fra
drømmer. Hvorfor Jesus har vist seg i drømmer hos muslimske konvertitter, men ikke i drømmer hos den stadig voksende ateistiske befolkning i vårt land, er et spørsmål
å stille.
Det er nok ikke like lett å forsvare eller praktisere kristen muslim-misjon blant selvbevisste, velutdannete muslimer i vårt Lutherland, selv om Augustana art. 1 eksplisitt fordømmer
muslimer.
Betegnende er at mange muslimer som konverterer til kristendommen befinner seg i en krisesituasjon. De er så og si fanget i en religionskrig mellom islam og kristendommen de vanskelig kan
komme ut av. Når de forlater den ene, fanges de opp av den andre.
Når en muslim konverterer til kristendommen blir det framholdt som et særlig tungt "vitnesbyrd" i det pågående styrkeforholdet
mellom Jesus og Muhammad. Dess sterkere kamper, dess større seier.
Ikke bare muslimer velger Jesus...Det gjør
visst også såkalt "messianske jøder". Dette rare fenomenet kan studeres nærmere på utallige (kristelige) nettsteder. Her er mange forskrudde ideer om "landløfter" og om "Israel og endetiden".
Det gjelder ikke bare såkalte "kristensionister", men også biskoper og teologiprofessorer. Les bare teolog og indremisjonsmann Torleif Elgvin, biskopene Ole Chr. Kvarme og Hallvor Nordhaug.
https://www.dagen.no/meninger/08/10/2014/Hva_er_kristen_sionisme-122240
Jeg
siterer teolog og forsker T. Elgvin (se Verdidebatt):
"Det kreves faktisk profetisk åpenbaring for å forstå og tolke Guds handlinger på historiens
og nasjonenes arena...Som kristne er vi henvist til å lese GT-profetier gjennom et nytestamentlig filter og spørre hvordan Jesus og hans frender (ny)tolker sentrale GT-linjer...
En hovedlinje i NT er å spiritualisere løftet om land til å gjelde Jesu menighet, gudsriket
og den nyskapte jord...Vi ser jødenes delvise tilbakevending til Israels land som et ledd i oppfyllelsen av Guds løfter til Israel og Hans plan. Samtidig kan Guds spor i historien ikke fullt ut forstås
eller etterspores ...
Men løftenes innside
er ikke oppfylt så lenge folket ikke kjenner Gud og hans Messias. Skriften og dens profetier har Jesus som sentrum. Det er derfor problematisk å tale om oppfyllelse av profetiene uten å relatere dem til Jesus".
Når kristendommen konstant stiller opp sin oldtidsprofet i konflikt og konfrontasjon med alle andre religioner og deres religionsstiftere, vil vi aldri få religionsfred. Med "kristologien"
som eneste tolkningsnøkkel er kristne teologer i konstant "krig" ikke bare med jødedommens selvforståelse, men med normal tolkningstradisjon (prinsipper og metodikk ndg tekstfortolkning/tolkningslære), etterrettelig kildekritikk og
all historisk-kritisk forskning.
https://www.caspari.com/norwegian/
http://www.bibelsk-tro.no/18-06-13.html
https://www.dagen.no/Nyheter/Ti_tusen_messianske_jøder_i_Israel-34487
http://iendetiden.blogspot.com/2011/12/blog-post_09.html
https://www.israelsmisjonen.no/_service/316/download/id/362541/name/Hva+er+den+Messianske+bevegelse%282%29.pdf
http://www.verdidebatt.no/telgvin
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11548878-messianske-joder
Det er mye raseri i den muslimsk-arabiske verden. "Kristne" bomber har de siste årtier falt over Afghanistan, Irak, Libya, Somalia og Yemen...Hvor mange sivile ofre? Ingen av disse
militære operasjoner norske soldater har deltatt i skyldes noen trussel mot vårt lands grenser.
Hvis det ikke handler om en forsvarskrig - hva handler det om da? Mange norske soldater er brakt
hjem i bårer. Døde de forgjeves?
Konturene av en religionskrig blir klarere og klarere. Det var nok ikke tilfeldig at to moskeer i Christchurch (!) på
New-Zealand ble stedet for den grufulle massakre nylig. I Tyrkia blir den museale katedralen Sofia Hagia hentet fram igjen i den stadig mer påtrengende religionskrigen mellom kristne og muslimer.
Det
kan være grunn til å minne om at den kulturkristne høyre-ekstremisten Anders B. Breivik - oppdratt i et protestantisk/luthersk land - identifiserte seg med Den katolske kirke og middelalderens korsfarere (tempelridderne).
Konfrontasjonene - fiendskapet - mellom kristendommen og islam har vært mange og harde gjennom historien, både i Nord-Afrika
og i Midtøsten. Også i Europa. Det tar ikke slutt. I Afrika har de to (imperialistiske) religioner stått mot hverandre i århundrer, som nå også i Nigeria og Mali.
Religionshatet
er ufattelig. Overfor (arabisk) islamistisk terror og (europeisk-vestlig) kristianistisk våpenmakt er det sivilbefolkningnen som lider og blør.
--------------------
Når svært få utenforstående våger å beskrive kristendommen på kritisk grunnlag, kan det skyldes den FRYKT kristendommen har plantet og spredt gjennom århundrer.
Det er også en arv!
Kirke-kristendommen opptrer ganske fredelig og (tilsynelatende) forsonlig så lenge den ikke møter motstand. Men ved minste provokasjon utløses klagerop, martyrglorien
OG verbale utskjellinger. Farlige understrømmer aktiveres, og de oppleves med god grunn skremmende. Man VET ikke hva kirkemakten er i stand til i dag når den føler sin posisjon alvorlig truet. En strategi
synes å være nøytralisering av motstanderen.
Dette uberegnelige aspektet ved den kirke-kristne religion gjør kanskje at mange potensielle kritikere, bevisst eller ubevisst,
viser tilbakeholdenhet og forsiktighet. Man må for all del ikke tråkke på kirkens «ømme tær». Man vet ikke hvilke krefter som kan utløses.
Nedlatende og hoverende
verbal sjikane har vist seg som et effektivt middel for å bringe kritikere til taushet. Denne type reaksjonsmønster, sammen med en velutviklet sans for «dobbelt-kommunikasjon», er lite tillitsskapende.
Når Bakkevigs kirke forlanger å være offentlig, med statlige midler og alskens (medie)kanaler til rådighet for utbredelse av den "kristne tro", må den i det minste sørge for å snakke så klart
og tydelig om trosinnholdet og læregrunnlaget at ingen misforståelser oppstår. Handler det ikke om det «evige liv»?
Dagens kirke (DnK) er så splittet at «klar tale»
synes umulig. Gudsbildet spriker i alle retninger. Sekterismen blomstrer. "Kristen enhet" er fjernere enn noen gang. Uten et tydelig lederskap, og uten de kontrollmidler og sanksjonsmuligheter kirken hadde de foregående århundrer, klarer
den ikke å holdet sitt «folk» i tømme (hvem det nå enn er).
Kirketukt, bannlysing, bøter og landsforvisning m.m. er også en arv!
Avsnittet nedenfor er et ypperlig eksempel på den desinformasjon og villedning moderne (folkekirke)teologer bedriver i det offentlige rom. Jeg siterer Bakkevig:
«Har hun så manglende innsikt i europeisk og dansk-norsk historie at hun ikke har fått med seg at reformasjonen nettopp handlet om det motsatte? At Guds første og siste ord til oss mennesker er nåde? At det er nåde
vi skal dele ut – også mellom oss mennesker? At nåde betyr en bekreftelse av ethvert menneskes verdighet, at det betyr frihet, fred
og rettferdighet?».
Trond Bakkevig slår bombastisk fast i selve overskriften at Kaja Melsom
ikke skriver på vegne av alle som ikke tror på Gud. Men hvem skriver Bakkevig på vegne av: «Gud selv», Lutherkirken, eller seg selv? Som ordinert prest og teolog skriver han trolig på vegne av evangelisk-luthersk
lære, med slagordene: «troen alene» og «nåden alene».
Det må her bemerkes at de to hovedkirker, DKK og DnK, ikke er enige om doms- og frelsesgrunnlaget! Men Bakkevig står
kanskje nærmere guden (eller Luther) enn paven? Når disse to hovedkirker ikke kan forsones etter mange tiårs ørkesløse økumeniske samtaler og forhandlinger, bør de ikke ta ordet «dialog» i
sin munn.
Det splittende dåpssynet innenfor protestantismen (baptister, pinsevenner og Den norske kirke) er nå et hovedtema på Verdidebatt.
Hva sa Jesus om den som ikke kan forlike seg med sin bror..?
Det er morsomt hvordan Bakkevig søker å heve seg over «noen kristne sekter» (som
selvsagt ikke blir identifisert). Vi vil gjerne vite hvordan «frihet, fred og rettferdighet» er blitt forkynt og praktisert i Bakkevigs (evangelisk-lutherske) kirke de siste 500 år i Danmark-Norge, ikke minst overfor alle sektene
den luthersk-protestantiske kirke genererte.
Hva med den reformerte kirke (kalvinismen)? Hva med anabaptistene? Hvorfor ble jesuittene utestengt fra Norges rike? Var det den
lutherske nåde som gjorde seg gjeldende – ved eksklusjon («adgang forbudt»)?
Når akademisk skolerte teologer med vitende og vilje ignorerer kirkehistoriens svarteste kapitler
- de talløse ofrene for kirkelig forfølgelse - er det grunn til stor uro og mistro.
Vi kan spørre: hvem formidler «fake news» mer systematisk enn kirkens teologer/apologeter?
Den mektige mediemann Thor Bjarne Bores sønn (Bjørn Kristoffer Bore) som nytilsatt sjefredaktør i den kristelige avisen Vårt Land bekrefter antakelsene om det kirkelige "nettverk" - eller familiedynastiet? Går kanskje redaktøransvaret
i arv?
Til alt overmål har Bore-sønnen hoppet fra Dagbladet (hvor Bjørn Eidsvåg har vært et yndet intervjuobjekt gjennom mange år). Vi skjønner
tegningen.
https://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/helga-byfuglien---vi-har-et-ansvar-for-a-dele/3423330574.html
https://www.nettavisen.no/nyheter/jesus-lever-faktisk-ikke-helt-sikkert/3423624211.html
Kirkelig-teologisk sensurinstans er farlig fordi den opptrer indirekte og skjult. Med akademiske titler og ansettelse ved UiO sikrer teologene seg den vitenskapelige legitimitet som gjør dem «uangripelige».
Men i utvelgelsen av stoff og perspektiv merkes godt den teologisk-ideologiske agenda og styring, bl.a. på Store norske leksikon.
Under Bjørn Kristoffer Bores ledelse i Vårt Land kan vi nå mot påsken forvente at faktagrunnlaget for "Jesu oppstandelse" blir tilstrekkelig belyst. Lever Jesus - eller gjør han det
ikke?
En annen profilert mediemann er Aftenbladets (kristne) kommentator: Sven Egil Omdal. Fra disse to faktaorienterte
journalister bør vi kunne kreve et minstemål av saklig-historisk, faktabasert grunnlag for holdbarheten i kirkens krondogme: et enkeltmenneskes enestående oppstandelse fra de døde.
Hvis kirkens presteskap/dogmatikere ikke taler sant eller sannferdig om Jesu faktiske endelikt på denne jord, i samsvar med all menneskelig erfaring av døden, LYVER de. I dette spørsmål finnes ingen gråsone
eller mellomtilstand.
Hvis kirkens "oppstandelsesvitner" ikke lenger anses som pålitelige, må dette sies klart og tydelig fra alle prekestoler kommende påske. At Jesus flagret
rundt i et halvt fysisk "oppstandelseslegeme" (40 dager etter sin død), eller at han bare viste seg for "troens øye" og "troens ører", gir selvsagt ingen mening. Intet historisk menneske, gravlagt for 2000 år siden, kan være
fysisk DØD og LEVENDE på samme tid.
Når det stadig proklameres at "Jesus lever i dag", handler det ikke om en subjektiv
følelse/anelse, men om en påstand med objektiv (almenn/universell) gyldighet OG vidtrekkende konsekvenser for menneskelivets evighet.
Jesus fra Nazareth var et
dødelig, feilbarlig menneske som vi. Men kirkens "Jesus" er intet menneske! Det er heller intet menneskelig ved ham i den ortodokse ikonografi.
Jeg siterer
Nicæneum:
"...Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider. Lys av lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt
blitt til".
--------------------
Det er ikke hva som publiseres på religionsfeltet, men hva som utelates og forties som påkaller oppmerksomheten. Det er avgjort
noe «råttent» i kirkelig-teologisk styrt historieskriving. Reformasjonsjubileet/Lutherfeiringen år 2017 ga en meget god «belæring» om dette fenomen.
Nedenfor
finner vi to ganske ulike framstillinger av lutherdommen. Er kritikeren inkompetent? Hvem snakker «sant» om reformasjonshistorien?
https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/el0Xl/500-aar-siden-martin-luther-er-reformasjonen-noe-aa-feire-da
https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/R3l2A/innfoeringen-av-lutheranismen-kulminerte-i-et-kristent-diktatur
Tilbake til
sjømannspresten. Man bør ta en titt på misjonsbladet til Sjømannskirken, som skiftet navn til «Hjem» for kort tid tilbake. Denne kirke vil tilby seg som en trygg havn for alle nordmenn i utlandet, særlig de ensomme
og mistilpassede. Vi vet hva det betyr. Det handler ikke om kaffe og velsmakende vafler, hjelpetjenester, kriseberedskap eller sosiale sammenkomster. Det handler om å «fremme Guds rike».
https://www.sjomannskirken.no/her/
https://www.sjomannskirken.no/strategi/
https://snl.no/Sjømannskirken
Etter århundrers kirkelig-teologiske forkynnelse og belæringer har vi de beste forutsetninger for å forstå og avvise «det kristne trosuniverset», som av sjømannspresten Arnfinn Engbeskrives som
«en bunnsolid plattform å stå på gjennom livet, det gir hjelp til livsmestring og livstolkning i alle faser av livet, og fremfor alt i det som er Kaja Melsoms hovedanliggende her
– i møte med alle våre eksistensielle spørsmål, i vår sorg og uro, og i vårt møte med døden…
Og hvorfor fortsetter da så mange sekulære,
gudløse mennesker å komme til kirken når døden inntreffer i familien? Er det ikke fordi de erfarer at det er kirken som kan gi de adekvat, substansiell og meningsbærende hjelp
i møtet med døden? Selv om de ikke deler kirkens tro på et evig liv?».
Det er nok heller slik at stadig flere selvbevisste «sekulære,
gudløse mennesker» finner oppbyggelse eller trøst i en sekulær-humanistisk og rasjonell livsanskuelse, med menneskets velferd i sentrum. Den kristne livstolkning og virkelighetsoppfatning er bare en av flere, og den både
støter og støter an mot den menneskelige tanke og erfaring.
Hvor mange som har følt seg hjemløse og fremmedgjorte i møte med kirkens begravelsesritual, vet vi ikke. Det kirkelige
monopol på døden ga folk flest intet valg. Innlært passivitet og tradisjonens makt tar lang tid (flere generasjoner) å bryte opp.
Vi har i dag kommet dithen at vi kan velge blant alternative
tilbud og fritt (ustraffet) reflektere over dødens uunngåelige realitet uten å inndra den kristne religionens særegne dogmer, doktriner og teologier om menneskelivets grunnvilkår i livet og i døden.
Hva dette betyr innenfor det kristne «trosuniverset» og læresystemer vil bli forkynt i den snarlig kommende (kristne) påskeuke: Jesu korsfestelse, død og oppstandelse.
Man bør følge nøye med på hvordan teologer og presteskap vil «aktualisere» (allmenngjøre) disse hendelsene. Eller, handler det om fortellinger/fiksjon, myter
og legender, som skal symbolisere «menneskelivets grunnvilkår»?
https://www.nrk.no/andakten/halvor-nordhaug_-hvor-er-jesus_-1.895137
For å gardere seg sier man: ja takk, begge deler. Jesu oppstandelse har på samme tid skjedd OG ikke skjedd!? Når denne helt avgjørende
hendelse eller fortelling er bestemmende for ethvert menneskes «evige liv» (saligheten), må vi kunne forvente et høyt presisjonsnivå fra teologenes side.
Fakultetsteologene er «gudseksperter»,
med akademisk godkjennelse. Ettersom de underviser prestekandidatene i «læren om Gud», må vi forutsette at de har en nær og eksklusiv tilgang til den kristne gudens personlighet og virksomhetsområde. De vet hva guden vil,
tenker og føler. Det vet også de uteksaminerte (lutherske) prester når de bestiger talerstolen i en av DnKs mange menigheter.
«BORTENFOR FORSTANDEN»
Vårt Lands helortodokse prest (Jostein Ørum) er blant de mange som forstår
Marias budskapsdag (Lukas 1, 39-45) bokstavlig og konkret i sin preken fredag 22. mars, med den megetsigende tittel: «Bortenfor forstanden».
De to kvinner, Elisabet og Maria,
ble faktisk talt gravide uten en menneskelig manns medvirkning. Det skjedde (!), men utenfor/bortenfor all forstand OG normal menneskelig (kvinnelig) erfaring. På et bestemt tidspunkt i historien opphevet guden den «graviditetsloven»
han selv hadde skapt.
Den lunefulle guden er full av merkelige innfall. Spørsmålet er: har teologen Bakkevig fått kontroll over ham? Er guden temmet?
Jesu påståtte «guddommelige» unnfangelse i den unge Marias kropp forklares som en UNIK hendelse - uten analogi - i menneskehetens historie. Det rare er jo at Jesus selv aldri forteller
om sin UNIKE tilblivelse, dvs. at han ikke ble unnfanget på normalt vis.
Var han Josefs kjødelige sønn, eller var han det ikke?
Med
teologen Ørums innsideskunnskap rapporteres at disse to kvinner (ved troen!) anerkjenner at «Gud er på vei med frelse for verden gjennom vanlige mennesker og vanlige kropper». Her må man stoppe opp litt. Jomfru Maria
(gudefødersken/gudsmoderen/himmeldronningen) er da vel ALDRI (visuelt) framstilt som et vanlig menneske, med en vanlig kvinnelig kropp?
Disse to kvinner kjente det i kroppen at Gud skapte liv, skriver presten
Ørum, som om han skulle ha vært til stede: «Det er ikke hodene som forstår, men på hver sin måte har de erfart at livet fyller dem». Slik kryptisk og selvmotsigende tale er selvsagt bare forståelig
for den berømmelige «troen», som i sin logiske brist på samme tid understreker den kroppslige erfaring OG avvisningen av fornuftens (hodets) korrigerende instans.
Budskapet er: den guddommelige
vilje (les: Kirkens vilje) lar seg ikke forstå med våre medfødte (gudgitte?) forstandsevner, men bare i «tro». Det er som lydige tjenerinner i «Guds plan» (les: Kirkens plan) de to kvinner æres.
Jeg siterer de avsluttende linjer i Jostein Ørums prekentekst:
«De
to kvinnene tror dette, og danner dermed det første lille fellesskapet i troen på Jesus som Guds sønn og frelser. Det ligger østenfor ord og vestenfor forstand – og salige er alle som tror dette».
Vårt Lands betalende abonnenter kan også studere avisens prekentekst mandag 25. mars, med den morsomme tittel:
"Å bære Gud til verden" (Bibeltekst: Luk. 1, 46-56).
At ordinerte prester, i dette tilfelle en kvinnelig sokneprest med
5-6 års akademisk utdanning, kan prestere slike naive (infantile) prekener/andakter i år 2019 er nesten ikke til å tro - og nesten ikke til å holde ut.
Det er
underlig at Teologien har produsert så mange ord og tankebygninger omkring noe som angivelig skulle være uutsigelig? Bruker ikke lutherske teologer sin forstand når de utvikler sine teorier innenfor Akademia?
Det er nærliggende å spørre: er postulatene i Den apostoliske bekjennelse fra oldtiden fremkommet og nedtegnet i en tilstand bortenfor forstanden? I så
fall kan man lettere forstå hvorfor den pensjonerte prost og kirkepolitiker Trond Bakkevig møter Kaja Melsoms filosofiske og rasjonelle refleksjoner med forkynnelse og ufornuft: luthersk nådesteologi. Han følger her en sikker
oppskrift på kommunikasjonssvikt: dialogens sammenbrudd.
Trond Bakkevig har sin egen versjon av både «Guds vesen» og av Maria budskapsdag. Hvorvidt han lykkes med den berømmelige
«aktualisering» er vel heller tvilsomt.
https://www.aftenposten.no/meninger/i/zGy1w/Den-troende-og-den-farlige-Maria
https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/qL8nO/Mangfold-er-Guds-vesen
Høyst sannsynlig vil teologer og biskoper i visse mediespalter rundt påsketider igjen beklage seg over at folk flest heller drar på sydenturer
eller til høyfjellet enn å oppsøke kirkens påskegudstjenester. Slik klagesang synes å være et årlig ritual. At kirkens viktigste høytid
møtes med likegyldighet forteller vel bare at kristendommens kjernebudskap – grunnmuren - oppleves irrelevant.
Kirken lager mye støy rundt seg, men responsen er svært laber. Ikke engang
«Kulturkirkens» konserter tiltrekker ferieglade nordmenn, som ikke føler seg det minste berørt eller anfektet av «påskepasjonen»: Jesu siste dager. Påskeferie uten Jesus er blitt normalen.
Både Per Arne Dahl (mangeårig forkynner i Aftenposten og avgått biskop) OG duoen (B. Eidsvåg/H. Moxnes) bak teaterforestillingen «Etterlyst: Jesus» har uten hell forsøkt
å mane fram igjen den for lengst avdøde oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth.
2000 år etter hans død spør biskoper og teologer: Hvor er Jesus, eller hvor skjer Jesus?
Merk verbets presensform! Det er en fullstendig absurd spørsmålsstilling, som like absurd utgjør hele grunnlaget for kirke-kristendommens eksistens.
Når hovedpersonen i den kristne religion
– Universets skaper og Verdens frelser - forsvinner ut av bevisstheten og interessefeltet er det selvsagt en dramatisk situasjon for DnK. Vi andre finner ingen dramatikk i at oldtidens kirkelige mytologier, som den ville Jesus-apoteosen, henvises til
det religionshistoriske museum.
Vi er inderlig trøtte og leie av kirkens usunne, monotone Jesus-dyrkelse og Kristus-mytologi. Det er ufattelig hvordan Kirkens autoritetsdyrkelse gjennom årtusener
søkes fastholdt og videreført i vår demokratiske, opplyste tidsalder.
(Totalitarisme-forskerne synes litt vel ivrige etter å holde kristendommen/kristianismen utenfor det firfoldige
«skjema»: fascisme – nazisme – kommunisme – islamisme).
På Credo Forlag (etablert 1933) utkom boken «Autoritetsbehov og Kristustro»
av Oslo-presten Ludwig Schübeler. Dette lille skriftet er til å få frysninger av. Her kan man lese følgende:
«Det autoritetsbehov som finner sin tilfredsstillelse i Kristus,
vil vedvarende måtte hente sine direktiver fra Ham....Den absolutte autoritet har rett til å stille det absolutte krav".
Så lenge intet oppgjør med Jesus-dyrkelsen
og Kristus-mytologien har funnet sted er faren stor for at verdslige, politiske diktatorer søker å fylle tomrommet etter den (forsvunne?) himmeldiktator og verdenshersker: «Kristus pantokrator». Man må ikke glemme at
Europas diktatorer i det forrige århundret (Franco, Mussolini, Hitler og Stalin) alle sprang ut av det dypt kulturkristne Europa, hvor autoritetsbehovet var innprentet befolkningen gjennom mange århundrer.
Stalin var teologisk utdannet, som også Vidkun Quisling. Franco i Spania og Mussolini i Italia pleiet tett kontakt med Den katolske kirke. Fascismen og katolisismen var allierte. Vatikanstaten ble opprettet etter en avtale –
Lateranoverenskomsten - mellom Mussolini og pave Pius XI i 1929.
Vatikanstaten har røtter i fascismen, og fascismen/nazismen har røtter i Europas autoritære religion: kristendommen!
Modige historikere som Karlheinz Deschner og Daniel Goldhagen har gravet dypt i denne heslige, sterkt kompromitterende historien. I kjølvannet
av de grusomme overgrepsskandalene i DKK har vi fått høre at arkiver er blitt slettet.
Da kan vi regne med at også arkivene som omhandler Den katolske kirke før, under og etter
2. verdenskrig har gjennomgått en viss sensurering/sletting før Vatikanets «hemmelige arkiv» (krigsarkivet) nå plutselig blir gjort tilgjengelig for offentlig gransking. Hvorfor ikke FØR? Dessverre, de to og tre hovedkirker
har mange grunner til å frykte historiens svøpe.
Pave Frans må være rimelig desperat når han siteres med det fordummende utsagnet nedenfor. At det går an å uttale seg
så klønete og tåpelig!
«– Kirken er ikke redd for historien. Tvert imot, kirken elsker historien og vil gjerne elske den enda mer og bedre, slik Gud også gjør,
sa pave Frans da han mandag kunngjorde at krigsarkivet ville bli åpnet».
PÅSKEFERIE
UTEN JESUS
https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/8w7a72/Pasken-uten-Jesus---har-vi-prester-sviktet--Per-Arne-Dahl
https://www.dagbladet.no/kultur/fullverdig-paske-uten-jesus/69651502
Kirkens
kulturkraft synes sterkt overvurdert. NKA (Norske kirkeakademier) framstår som en intern koseklubb.
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11751160-kirkens-kulturkraft
«Kirken er en helt avgjørende del av den kulturelle grunnmuren…Norske kirkeakademier har siden starten
i 1956 basert arbeidet på erkjennelsen av at kunst og kultur har samfunnsbyggende kraft, og derfor systematisk basert arbeidet på nødvendigheten av dialog og meningsbrytning. NKA har – særlig gjennom 73 akademier
spredt over hele landet – bidratt til å bygge nettopp ytringskultur».
Responsen på Kaja Melsoms innlegg viser at det står
svært dårlig til med både ytringskultur og meningsbryting i kirken. Aase Marie Holmberg sier det slik på Verdidebatt nylig: «Det er fellesskapet om Jesu soningsdød på korset som forener oss».
Men så vidt jeg har forstått er det ikke enighet om verken soningsdøden eller forsoningsteoriene blant teologer. Det er derfor grunn til å spørre
alle kirkelige biskoper og teologer/apologeter: HVORFOR DØDE JESUS? Eller, hvorfor MÅTTE han dø?
Verdidebatts oppstandelses-debatt rundt påsketider i fjor viste at «en bunnsolid
plattform» ikke lenger er en selvfølgelighet. Grunnmuren skjelver. Å overmale kirkens frelseslære med et ferniss av kultur kan ikke beskytte grunnlaget mot nedbryting. Vi ser gjennom alle lagene med overmaling
og tildekking.
Forestillingen om Jesus/Kristus på himmeltronen, med jorden som fotskammel er talende nok.
https://no.bibelsite.com/matthew/5-35.htm
Det er også helt riktig at Jesus talte bokstavlig om endetiden.
Jesus forstod seg selv og sin virksomhet i eskatologiens tegn.
https://www.dagen.no/meninger/debatt/Jesu-talte-bokstavelig-om-kosmiske-omveltninger-i-endetiden-714925
Kirkenes Verdensråd, med en norsk luthersk teolog som generalsekretær, samler mer
enn 350 kirkesamfunn under sin paraply (ca. 550 millioner kristne i mer enn 120 land). Rådet har denne basisparagraf:
«Kirkenes Verdensråd er et fellesskap av kirker som bekjenner Herren Jesus
Kristus som Gud og frelser i overensstemmelse med Skriften, og derfor søker å fullføre sammen sitt felles kall til ære for den ene Gud, Fader, Sønn og Hellig Ånd».
https://no.wikipedia.org/wiki/Evangelikalisme
https://snl.no/Lausannebevegelsen
«Lausannebevegelsen
ble startet av Billy Graham i 1974, da han inviterte 2500 ledere fra 150 land til en konferanse i den sveitsiske Lausanne. Konferansen ble startskuddet og drivkraften til fornyet misjonsengasjement blant evangelikale kristne over hele verden».
Liberalteologien kan ikke omforme oldtidsprofeten og dommedagspredikanten Jesus fra Nazareth verken til humanist eller et sosial-etisk og revolusjonært ideal, slik
mange har forsøkt seg. Dialogpresten kan ikke gjemme seg bak dialogmasken.
«Bak dialogen opnar misjonen seg», skrev direktøren i Aeropagos (Raag Rolfsen) så avslørende
27. sept. 2018 på Verdidebatt. Misjon er ikke verken samfunnsbygging, fredsarbeid eller bistand/nødhjelp. De fleste vet at misjonærer forkynner personlig omvendelse til frelse ved kristen dåp og «troen på Jesus Kristus».
Basta!
Apg. 4. 12: «Det er ikke frelse i noen annen, for i hele verden er det
blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved».
Luk. 13, 22-30: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier
dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: «Herre, lukke opp for oss», da skal han
svare: «Jeg vet ikke hvor dere er fra…».
(Prekentekst 2. søndag i fastetiden, utlagt i Vårt Land fredag 15. mars)
Hele kapitlet bør leses. Lignelsen ender ikke med en lukket dør. De utestengte skal «kastes utenfor» til et sted hvor de skal «gråte og skjære tenner». Den
harde husherren – bilde på «Gud» - ønsker deres lidelse og pine. Det er det primitive hevnbegjæret Jesus viser i denne lite sympatiske lignelse. På vilkårlig grunnlag skal Jesus plukke ut en liten gruppe han
finner verdige til å «sitte til bords i Guds rike».
Porten er trang og veien smal. Få er de som finner den, sier Jesus annet sted.
Hva med deg, spør Vårt Lands forkynner 15. mars 2019 i kjent utfordrende stil. Og uthevet i teksten: Hva angår det deg? Hva velger du? Hvordan er det med deg? Hun henvender seg direkte og personlig til leseren,
som skal stilles på valg mellom den trange dør/den smale vei OG den brede vei: de to utganger.
Dette er klassisk kristendom, forkynt i Vårt Lands spalter. Dette er angivelig menneskets grunnvilkår,
dvs. det skjebnesvangre valget mennesket står i. I modernisert språkbruk: «livets alvor».
Husherren i Jesu lignelse utviser ingen nåde, barmhjertighet, tilgivelse eller inkludering.
Denne lignelsen blir opplest år etter år i kirkerommet. Alle folkekirkelige floskler knuses i møte med iskald utstøting og straff. «Guds rike» er slett ikke for alle! Det er klar tale fra Jesus, og dette dystre tankegodset
gjenfinner vi i flere andre av hans lignelser og beretninger.
Moderne/progressive prekenholdere og tekstutleggere forsøker å gjøre det klare ord uklart. Det går ikke godt.
Jesu dualistiske menneskesyn er ganske gjennomført i de evangelieskrifter han opptrer med sin forkynnelse, lære og predikantvirksomhet (autorisert og overlevert av kirken selv). Han kan vanskelig
anklages for sin begrensede innsikt. Det er tvert om Kirkens autorisasjon av Jesu lære gjennom nær 2000 år som må stilles på «tiltalebenken».
Jesus fra Nazareth
visste ikke hva «trosfrihet» var. Det er ikke snev av forståelse fra Jesus i denne retning. Ingen religionstoleranse preget heller den kirkemakt som fulgte Jesu lære kommende årtusen. Utenfor kirken finnes ingen frelse,
proklamerte senere kirkefedre i samme ekskluderende stil. Lydighetskravet gjaldt absolutt!
Hele kirkens historie er en benektelse av religionsfriheten. Utallige er de ulykkelige (uskyldige!) ofre kirkemakten
og dens dogmatiske voktere kastet utenfor til gråt og tenners gnidsel. Så vidt jeg vet: kirkens voldsmaskineri skilte ikke mellom barn, kvinner og menn.
Såkalt «enhet
i Kristus» (Kristus-likhet?) var ikke til hinder for forfølgelser av jøder og kjettere, religionskriger, slavehold og kvinneundertrykkelse. Det er en grusom historie i religiøst barbari.
Trosfrihet/religionsfrihet er ingen kristen verdi, men står i den dypeste motsetning til kristendommens krav på eneherredømme, med mannspersonen «Jesus Kristus» som himmelens og jordens (eneste) Herre og Konge. Verden
skulle og skal kristnes! Kristningsverket pågår for fullt, planmessig og målrettet. Kirkesamfunn og menigheter har bare endret språkbruk og strategier. Alle kirkelige aktiviteter/arenaer tenkes som en potensiell «misjonsmark»
(det gjelder også KIA og NMS gjenbruksbutikker).
Kirkemakt og misjonsimperialisme gjennom hele historien avslører denne mannsreligionens maktovergrep, intoleranse og forakt for meningsmangfold og menneskeverdet.
Fordi begrepet «misjon» er så negativt belastet i dag blir det omskrevet/forskjønnet til utviklingsarbeid, eller til å tilby mennesker Frigjøring, Omsorg, Trøst og Håp.
Prester, diakoner og misjonerer skal nå assosieres med omsorgsarbeid (særlig i krisesituasjoner) eller spirituell/åndelig veiledning. De forteller oss at de har omsorg for «hele mennesket». Men Den norske kirkes utrettelige strev
etter såkalt aktualisering og tilstedeværelse blir på ny og på ny møtt med likegyldighet eller avvisning.
Kirken er i utakt med sin samtid. Den svarer ikke på det moderne
menneskets behov og spørsmål. I mange tiår har den strevet med sitt uløselige kommunikasjonsproblem. Ganske enkelt: det kristne «trosunivers» har kanskje gått ut på dato?
Den stadig nedadgående statistikk for kirkelige handlinger viser at dens dager som leverandør av seremonitjenester også kan være talte. Hva enn kirken finner på av folkelige stunt, strategier og tiltak blir avstanden mellom
kirke og folk større og større. Utforming av nye teologier og «ny kristendom» appellerer kun til et lite segment av spesielt interesserte.
Ingen realpolitikk, pragmatisme eller populisme
kan redde «Folkekirken». Verken homofile vigsler, bispemøtets godkjennelse av dagens abortlov, engasjementet for flyktninger eller klimaspørsmålet gir uttelling på medlemsstatistikken.
Gallup-tyranniet er kanskje ennå ikke innført, men det synes å være på full fart inn i kirken.
https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/Ql4qKQ/fortell-oss-hva-dere-nsker
https://www.prest.no/wp-content/uploads/sites/2/2011/06/Ledelse-i-folkekirken.pdf
Vi ser at «kirkestaten»
bygges ut etter politisk mønster, med konkurrerende kirkepartier. Utrolig! Slik kan man si at «kirkeskipet» styrer mot sin egen drukningsdød. Kirkens politisering og polarisering er den sikre vei mot døden. Etter årtuseners
politiske bindinger kjenner den ingen annen vei.
Frimenighetene kjemper også for overlevelse, men de gjør det mer redelig. De roper ikke etter statlige redningsoperasjoner – og mer penger
– når kriser inntreffer. Da appellerer de heller til sine medlemmers lojalitet og givertjeneste. DnK har vært så uselvstendig i sin usunne symbiose med statsmakten at den først NÅ er blitt tvunget til å vise budsjettansvar
(lik et kommunalt eller statlig foretak). Det takler den dårlig.
https://www.regjeringen.no/no/tema/tro-og-livssyn/den-norske-kirke/innsiktsartikler/kirkens-okonomi/id2009472/
https://www.nrk.no/finnmark/her-stenger-de-alle-kirkene-sine-_-to-kan-komme-ut-for-salg-1.14405245
Steinharde (udiskutable)
kirkelige dogmer og læresetninger som ikke viser seg nyttige eller bærekraftige vil før eller siden dø ut. Slik er historiens «dom». De harde realiteter er at folket ikke tror på Kirkens budskap: «evangeliet».
Man undres i våre dager om (folke)kirkens presteskap og teologer tror på det selv?
Det er grenser for hvor lenge kristenheten kan vedbli å tale med to og flere tunger, slik også avisen Vårt
Land gjør det. Det ene innlegget slår det andre i hjel (jfr. kommentatorer, spaltister og prekenforkynnere).
«KRISTUSKROPPEN»
De døpte utgjør Kristi kropp i verden, skriver Vårt Lands
prest fredag 8. mars (Knut Grønvik):
«Vi ikke bare ligner en kropp. Vi er - virkelig – en kropp! Denne kroppen er Kristus. Kristi kropp er til stede her og nå i form av de ulike lemmene,
den store kroppen, satt sammen av alle som er døpt og dermed forent med Kristus i hans død og oppstandelse».
Nå før kirkens påskefeiring er det verdt å
merke seg at Vårt Lands prest skjerper oppstandelsesdogmet slik: «Jesus døde. Hans kropp ble lagt i graven. Så fant de graven tom. Han var oppstått kroppslig. Selv ble han tatt opp til himmelen».
Men lemmene på Kristi kropp er i «krig» med hverandre. Hva skjer når kroppsdelene ikke samhandler? Den såkalte «enhet i Kristus» har ikke brakt forståelse
eller forening mellom kirkepartier og kirkefraksjoner. De er uenige om hva i Jesu ord («Herrens ord») som er tidsbetinget, og hva som er omstridte punkter i den kristne lære.
Hvem er gitt mandat
til å «tolke Guds ord rett»? Åndelig lederskap etterlyses fra flere hold. Kristne menn og kvinner – «kirkens barn» - trenger å bli ledet av en pave eller et biskopelig
tilsyn. De skal helst ikke tenke selv.
Hvem er hodet på Kristuskroppen? Paulus sier det klart: Kristus er mannens hode, og mannen er kvinnens hode. Ifølge kirkelæren bærer
kvinnen følgelig tre mannshoder på sin hals (jfr. treenigheten).
Fratatt sin nedarvede, tradisjonelle autoritet har presten, biskopen og teologen
lite å spille på. 5 – 6 års akademiske studier av «Skriften» gir åpenbart liten klarhet i hva som er «rett tro» og «rett lære». I vårt land har de skriftlærde gudsekspertene
i ca. 100 år vært splittet i to gjensidig fiendtlige fakulteter (TF og MF); en lite ærerik historie. Følgelig har prestekandidatene fått ulik undervisning i «Den hellige skrift» og «Herrens ord».
Dette skisma graves dypere og dypere ned i dagens kristenhet. Et eksempel: to kvinnelige skribenter/spaltister, begge Jesus-dyrkere, står mot hverandre i Vårt Land/Verdidebatt: Sofie Braut
og Åase Marie Holmberg.
«…gå først bort og forlik deg med din bror», sier Jesus i Matt. 5, 23-24.
http://www.ekris.net/prekestolen/ny/ntr1/ev/19s.itreenight1.htm
«Om ditt høyre øye frister deg til fall, da riv det ut og kast det fra deg. For det er bedre for deg at du mister ett av dine lemmer enn at hele ditt legeme blir kastet i helvete».
(Matt. 5:29)
“Må de alle være ett, slik
du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt
og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg.”
(Joh. 17:21-23)
“For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller
noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.”
(Rom. 8:38-39)
“I Kristus har han utvalgt oss før verden ble skapt, så vi skulle stå hellige og feilfrie for hans ansikt. I kjærlighet har han, av sin egen frie vilje, forut bestemt oss til å få barnekår hos seg
ved Jesus Kristus.”
(Ef. 1: 4-5)
Det er visst ingen hjelp i Kristusnærværet eller Den
hellige Ånds opplysning og veiledning blant de troende/hellige, som altså beskrives som lemmer på samme kropp: Kristuskroppen.
Eller, som Jesus sier det: «Jeg er vintreet, dere
er grenene».
For å bli i bildet: Kirkens hus, de helliges samfunn, Kristuskroppen og vintreet viser mange sykdomstegn. Nedfallsfrukten er full av giftstoffer. Når grener visner kan det være
mangel på vann og gjødning, men det kan også være at selve roten råtner. Da nytter det ikke å hugge grenene av og kaste dem på ilden, slik Jesus foreskriver.
Medlemmer av organisasjonen JesusKvinner deltok i 8. mars toget. Det er litt spesielt, eller paradoksalt, at disse Jesuskvinner under parolen «trosfrihet for kvinner» krever retten til å tilbe den autoritære
mannsguden som, ved hjelp av kirkelærere og presteskap, har holdt kvinner i lenker gjennom årtusener.
De kristne forstår seg selv som (gudsbenådede?) eksperter på godhet og barmhjertighet.
De er angivelig kalt (pliktige) til å elske sine fiender…Dette grandiose selvbilde kristenheten stadig holder seg med, trenger i høy grad en realitetsjustering. Ja, Norsk Israelsmisjon forteller på sine
nettsider at de vil vise jødene «kristen nestekjærlighet» - som vel da må forstås som noe ganske annet enn jødisk nestekjærlighet (hva kirkens jødehat/antisemittisme, teologisk og historisk,
til fulle har demonstrert gjennom mer enn 1700 år).
Jødene ble særlig utpekt som syndebukker når noe gikk galt i den katolske middelalderen, også for pesten som herjet
i Europa 1348-1350. Det var kanskje av kjærlighet? De ble anklaget for å ha forgiftet vannet. Skulle pesten stoppes, måtte jødene drepes. Slike vanvittige vrangforestillinger og konspirasjonsteorier ble ofte klekket ut i munkenes forskrudde
hoder (som også heksegalskapen).
Mer om dette og andre grufulle hendelser fortelles i Illustrert Vitenskap Historie (Ekstra) som er i salg i Narvesen-kiosker. Tidsskriftet viser, i tekst
og illustrasjoner, hvorfor betegnelsen «de mørke århundrer» er presist og passende. På forsiden står: «Middelalderens supermakt: Den katolske kirken bestemmer alt». Det er totalitarismens vesen
i et nøtteskall.
KRISTENDOMMEN: EN TOTALITÆR RELIGION
For å tvinge folket til tilbedelse og underdanighet er indoktrinering og frykt for straff vesentlige midler i det totalitære regimets maktutøvelse. Uten
denne type kontrollmekanismer kunne kirken aldri ha beholdt makten over sinnene i nær 2000 år.
Innenfor den kristne kulturkrets, fra romerkirken via middelalderkirken til reformasjonstiden, er det autoritetsdyrkelsen
og «den sterke mann» som hylles og beskrives i den kristelige historieskriving (enten det er Kristus pantokrator, pave/biskop og keiser/konge/fyrste eller krigsmannen, erobreren og misjonsimperialisten).
Terror,
grusom tortur og dødsstraff ble praktisert i stor skala. Fra nyere tid kjenner vi eksempler på en rekke ulike typer straffereaksjoner: landsforvisning, arbeidsleirer, interneringsleirer, omskoleringsleirer og konsentrasjonsleirer. Kristen-europeiske
koloniherrer etablerte konsentrasjonsleirer i noen afrikanske kolonistater lenge før Hitlers og Stalins skrekkanstalter. Da hadde kirke-kristendommen de foregående tidsaldre forkynt og innprentet, skremt og truet folkene i Europa med den hinsidige
straffeanstalt: gudsrikets torturavdeling.
Det var «Guds» presteskap og Jesu etterfølgere som spredte dette (glade? frigjørende?) budskap – «evangelium» –
ut over jorden, til de fjerneste avkroker.
«Om verden full av djevler var»
(Inge Lønning,
1979)
https://www.nb.no/items/efa86c91de6e4c86001a0a16970e112e?page=0&searchText=
http://st-olav.blogspot.com/2011/11/om-verden-full-av-djevler-var.html
https://www.stortinget.no/nn/representantar-og-komitear/representantane/Dagens-motande/Representant/?perid=INL
https://www.tf.uio.no/tjenester/kunnskap/podkast/fagseminarer/2008/lonning-70-200208/
https://nbl.snl.no/Inge_Lønning
https://www.minervanett.no/teologi-og-politikk-hos-inge-lnning/
Et søk på TF-teologen Inge Lønnings
publikasjoner, bøker og artikler, i BIBSYS gir mer enn 600 treff (mer enn 60 sider). Svært mange av artiklene er fra hans redaksjonstid i tidsskriftet Kirke og Kultur fra 1960-årene til 2006. Vi finner også artikler i Minerva, Samtiden,
Syn og Segn, og naturlig nok mange i Norsk Teologisk Tidsskrift. Den enorme produktiviteten vitner om hans betydelige teologiske autoritet fra 1960-tallet (ved siden av Jacob Jervell).
Oslo-biskop Kari Veiteberg skrev i 2015 en bok om J. Jervell.
https://www.bibel.no/Verbum/Forfatterstemmer/Kari__Veiteberg
Djevelen var visstnok særlig virksom og truende i middelalderen. Men han er manet
fram av en kvinnelig prest i Den norske kirke i Vårt Lands andakt mandag 11. mars 2019. Bibelteksten: Matt. 4, 1 – 11 («Jesu fristelse i ørkenen»). Her er mye forvirrende tanke og tale.
Jeg nøyer meg med sitatet lenger nedenfor av noen avsluttende ord fra denne selsomme preken/andakt, som kanskje viser den uavklarte og spaltede holdning hos kirkelige prester. Satanfiguren representerer både «Det
onde» og «Den onde». Norske lutherske prester og teologer snakker passelig uklart (mens pave Frans omtaler djevelen som en reell, konkret skikkelse).
Djevelen oppfattes BÅDE som en fantasifigur
OG en faktisk person (frister og forfører?), som altså Jesus fra Nazareth møter i nevnte ny-testamentlige tekst. Her opptrer djevelen/Satan som en talende, agerende motstander med enorm makt.
Jesus
var allerede fanget i dualismens enkle skjema, som styrte hans mytologisk-eskatologiske virkelighetsoppfatning. Han tildeler seg selv en betydelig rolle i den historiens sluttfase han mente seg å leve i, hvor hans tilhengere (en liten rest av
utvalgte) skulle utskilles til borgerskap i hans kongerike/himmelrike; den hinsidige gudsstaten. Eller, som spesielt innbudte gjester til «Guds rikes bord».
Som Jesus selv sier det: «Mitt
rike er ikke av denne verden». Jesu forutsigelser gikk ikke i oppfyllelse. Historiens hjul rullet forbi Jesus og hans naive forestillinger om den snarlig kommende endetid og dom. Denne uteblivelse av Jesu/Menneskesønnens gjenkomst krevde
forklaring og omtolkning blant de hedninge-kristne menigheter i Romerriket.
Slik oppsto teologien!
Det var ikke «Guds rike» som kom til verden, men KIRKEN!!
Og dess mer KIRKEN fikk sans for verdslig makt og begjær, dess lenger ut og fram i tid ble «endetiden» forskjøvet. Men i krisetider gjennom middelalderen, som også hos Martin Luther, ble «endetiden» manet fram igjen.
Den kristne middelalderens mørke og ville forestillinger om «tusenårsriket» kan leses i boken nedenfor (disse forestillinger er høyst virksomme i visse kristne miljøer i dag).
http://universitas.uio.no/Arkiv/1999/20/KULTUR2.HTM
«Det er helt klart at den nazistiske og kommunistiske ideologi følger det samme mønsteret i oppfattelsen av historien som middelalderens millenaristiske sekter. Marxisme og nazisme er ikke direkte avledet av disse,
men de er sekulariserte versjoner, som følger den samme logikken.
Da særlig denne oppfatningen av at verden kan bli renset en gang for alle gjennom utryddelsen
av mennesker, det være seg jødene eller det såkalte borgerskapet».
----------------------
Jesu (sonings)død og angivelige oppstandelse beseiret ikke Satans maktvelde. Djevelen levde videre i Den katolske kirke, som også i den luthersk-evangeliske kirke. Kirkemakten har hatt overmåte god nytte av djevelen
og hans demoner. Denne figuren har brakt skrekk og forstyrrelser blant de kristne inntil i dag.
Som på Jesu tid har djeveken makt til å invadere, besette menneskers sinn. Den onde Satan er så
mektig at Den katolske kirke utdanner spesialister for å drive ham ut av de arme «besatte».
Når pave Frans mer enn antyder at hans kirkes seksuelle overgrep mot forsvarsløse barn
og unge begått av betrodde (pedofile) prester og biskoper er djevelens verk, kunne vi forvente at paven engasjerer sin kirkes profesjonelle exorcister. Eller, står de maktesløse overfor den undertrykte seksualdriften
blant nærstående brødre, i lojalitet til klerikalismen?
--------------------------
Tilbake til bibelteksten 11. mars (Dagens ord): Hvem var «vitner»
til at Jesus av Ånden ble ført ut i ørkenen for å fristes av djevelen? Hvilken Ånd? Hvilken plan, regi eller profeti søkte Jesus å oppfylle?
Etter å ha
fastet i 40 dager og 40 netter ble Jesus til sist sulten (tallsymbolikken er ikke tilfeldig). Han var vel ganske svak og medtatt, må vi anta. Fasten har høyst sannsynlig utløst en indre sinnsforvirring hos Jesus. Kan han ha hallusinert?
Jesus hører djevelens stemme, som lokker ham med maktens sødme. Det fortelles at Jesus lar seg føre hit og dit, fra ørkenen til Jerusalem.
Det står skrevet i «Herrens ord»
at djevelen tok Jesus med til den hellige stad og stilte ham på templets tinde. Deretter tok djevelen ham med opp på et meget høyt fjell.
(Så kommer et brått sceneskifte
i vers 12).
Skjedde det – eller skjedde det ikke?
Vårt Lands (kvinnelige) andaktsholder har denne kommentar:
«Og så
allikevel; her er han altså i dagens fortelling. Djevelen i egen, høye person! FramstiIt svært så konkret. I mitt hode ligner han på Lord Voldemort fra Harry Potter filmene, og har en særdeles slesk stemme, men det er som
sagt i mitt hode. Djevelen og Jesus setter hverandre i dag stevne i en slags rapbattle (eller bibelquiz på ville veie…).
Her vrir og vender djevelen på
Bibelens ord, og frister Jesus med popularitet, makt og det å kunne gjøre spektakulære gode gjerninger (som jo Jesus gjorde mange ganger, men altså absolutt ikke her). Det kan vel ikke sies å være en overraskelse at Jesus
står imot, og liksom hele tiden skjønner det som ligger bak, det han egentlig må si nei til – nemlig å innlate seg på noe som helst som djevelen foreslår».
Beretningen om «Jesu fristelse i ørkenen» er nok ikke lett å aktualisere for moderne mennesker. Jeg tviler på at vi kan trekke noen fornuftige lærdommer om verdens beskaffenhet
eller menneskelig ondskap ut av denne enkle mytologisk-dualistiske evangelietekst fra oldtiden.
Man bør videre merke seg at djevelen/Satan i mye av kirkekunsten er framstilt like figurlig og konkret som
Jesus selv: menneskelig og kjønnsbestemt.
http://www.hommes-adorateurs.fr/wp-content/uploads/2013/11/Temptation-of-Jesus.jpg
Fagteologer og teologi-professorer (mange av dem ordinerte prester) ved TF og MF er for en stor del tause om nevnte tekst. Djevelen/Satan
er forvist til «mørkeloftet», selv om denne skikkelsen har en overmåte sentral rolle og funksjon hos Jesus, senere kirkefedre som også i Martin Luthers verdensbilde og historieoppfatning.
En annen av VLs folkekirkelige prester (13.02.2019), med Efeserne 6, 10 –18 som dagens bibeltekst, bekrefter til fulle meningstapet i selve overskriften: «Å kle seg etter været». Det er pinlig!
Med slike banaliteter og trivialiteter kan ingen klandres for å miste enhver interesse for den sekulariserte «folkekirke». Er det de kriserammede prestelærere/troslærere ved de teologiske fakulteter (TF og MF) som har inspirert
denne type tekstutlegning?
En førstelektor ved MF Vitenskapelige Høyskole, Tron Fagermoen, vil ifølge Vårt Land forsvare
oppløsningen av skillet mellom det sekulære og det religiøs-kristne språket, ved referanse til en forhenværende svensk teolog: Gustaf Wingren (1910 – 2000). Han skrev et av sine hovedverk
midt under 2. verdenskrig, og ble dr.theol. i 1943 på sin avhandling «Luthers lära om kallelsen» (1942). Denne lutherske professor i systematisk teologi (med ansvar for etikken) virket ved Lunds universitet 1951-1977.
Wingren var visstnok like opptatt av kirkefaderen Irenæus av Lyon fra oldkirken (død 203), som Åste Dokka i sin teologiske doktoravhandling
2016. Det forteller oss at det er kirkelig dogmatikk/lære og teologiske teorier som har styrt og styrer kristendommens innhold og retning inntil vår tid, hva enten det handler om såkalt formhistoriske, dialektiske, eksistensialistiske,
idehistoriske eller kerygmatiske innfallsvinkler det siste århundret.
Såkalt frigjøringsteologi, feminist-teologi og skapelsesteologi fra 1960-årene har like liten troverdighet som dialogteologi,
sårbarhetsteologi og rettferdsteologi i dag.
Den fremmedgjørende, elitistiske teori- og begrepsdannelse innenfor teologien fyller mangfoldige bokverk. Teologi er en akademisk øvelse for
seg selv, og derfor kan teologene bare diskutere med seg selv (jfr. Teologisk tidsskrift). Få eller ingen utenforstående begriper teologisk terminologi og rammeverk.
Mange vet meget vel
at kirke-kristendommens «evangelium» og misjonsoppdrag aldri har handlet om verken forvalteransvar, sosial rettferdighet eller likestilling/likeverd. Det er nettopp derfor kirken og dens teologer ikke evner eller våger å tråkke
opp de gjengrodde stier i sin forskrekkelige voldshistorie.
Så lenge kirkemaktens biskoper, geistlighet og kirkebyråkrater nyter det gode liv med relativt fete lønninger og privilegier (inntil
vår tid: subsidierte presteboliger), kan vi regne med at de vil forsvare sine materielle goder.
«TAUSHET FRA MØRKELOFTET»
«Kirken må ha fokus på sitt oppdrag. Det er å peke på Jesus». Dette skriver en (folkekirkelig?) skribent på Verdidebatt nylig. Da er det intet HÅP.
Kirkens
«taushet fra mørkeloftet» - mangel på oppgjør med sin grufulle voldshistorie - handler ikke om «uklokskap». Dette er tvert om en type kirkelig språkbruk som tilslører de brutale historiske realiteter.
Tausheten omfatter enkeltmennesker og grupper av mennesker som i århundrer ble terrorisert, jaget og frarøvet livet.
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11751158-tause-eller-rause-kirker
Jesu harde, nådeløse fordømmelser
– ekskluderende holdning - handlet ikke om «brente barn», eller om å bli nektet nattverd, fratatt lederskap og medlemskap i kirkesamfunn. Jesus levde og åndet i endetidens tegn. Han ga ingen instruksjoner om etablering
av en kirkeinstitusjon av den type monstruøse Keiserkirke vi møter 3-400 år senere i det romerske riket, eller den autoritære Lutherkirke vi kjenner fra de siste 500 år i vårt evangelisk-lutherske
Statskirkeland.
Den kristne "Gud" har nok aldri vært så fraværende, avmektig og miskjent som i dag. Men når
religion, teologi og samfunn knyttes sammen igjen (som også i avisen Vårt Land: religion, politikk og verden), er det grunn til stor uro og skepsis.
I 2013 utkom boken
"Gud er tilbake! Religionens rolle i framtiden".
https://www.haugenbok.no/Gud-er-tilbake/I9788293097075
Man kan forbauses over både innhold og bidragsytere i denne boken. Religions-apologetene står samlet, om det er teologen, politikeren eller to muslimske skribenter. De to medlemmer i Grunnlovsutvalget, Inge
Lønning og Janne Haaland Matlary, er behørig representert.
Ingen (gudløs) religionskritiker har fått plass i boken. Det kan meget vel oppfattes dit hen at religionsfrihet
i kristelig mening tilstreber konsensus, harmoni og ensretting. Ytringsrommet er meget trangt, tankefriheten sterkt beskåret.
Slik må det bli når den kristne "Gud" skal bringes tilbake i politikken,
bl.a. av Inge Lønning (H), Erik Solheim (SV) og Bård Vegar Solhjell (SV).
Matlary får uten motsigelser hevde at "Et kristent verdigrunnlag sikrer best religionsfriheten".
Felles for alle artikkelforfattere er at de anser religion som en særdeles viktig, positiv påvirkningskraft og verdifull ressurs for all samhandling, globalt og nasjonalt. Ikke bare det, i det flerkulturelle Norge blir religion stadig viktigere, sies det.
Skribentene vil banke inn i oss at vi ikke kan forstå verden uten religion. Religionsfrihet
med større religionsmangfold og likebehandling betyr angivelig mer religion i offentligheten. Men det medfører også økende polarisering og tilspissede konfliktlinjer.
Religionenes
småligheter og fikseringer, som homofili og hijab, blåses opp på avisenes førstesider. Vi andre kan bare håpe at religionene, i religionsfrihetens navn, vil opptre mer stillferdig og mindre bastant, krevende og postulerende.
De må forstå og godta at det finnes helt andre perspektiver på samfunnet enn det religiøse.
Ingen av skribentene
i nevnte bok tenker seg muligheten av at religionsfriheten også kan oppfattes som frihet fra religion. Hva med alle som ønsker mindre religion? Hvordan kan slike ulike hensyn og motstridende interesser balanseres?
Den som ikke knytter sin identitet til en bestemt religion (slik Knut Arild Hareide gjør det), har vel også rettigheter? Eller, kanskje ikke? Det er slikt man ikke får svar på i boken. Artikkelforfatterne
viser ingen interesse for den gudløses situasjon. Ateisten finnes ikke innenfor den kulturkristne offentlighet som skamløst hyller "Guds" tilbakekomst i (verdens)politikken og i samfunnslivet.
"For
det er mange tegn på at Gud er tilbake. Om han noen gang dro sin vei", skriver Erik Solheim.
På omslagssiden takker Frekk Forlag (!) Fritt Ord, Eckbos legater og Kirkens Landsfond
for økonomiske bidrag som har gjort det mulig å utgi boken.
Redaktørene "tar utgangspunkt i at et åpent livssynssamfunn med en tydelig kristen forankring
er den beste modellen for Norge i framtiden".
"Religion er en identitetsskaper som former hverdagsliv, etikk og politikk".
Med
Arild Hareides ord: "Vi er hele mennesker med ånd, sjel og legeme, også på jobben".
Jeg minner om de to (kristelige) statsråder i den rød-grønne
regjering: Jonas Gahr Støre og Erik Solheim.
https://www.vl.no/samfunn/sv-solheim-mott-med-jubel-pa-symposium-1.24152
--------------------
Den kristne religionens totalitære arv kaster ennå mørke skygger over vår del av verden.
Når hakekorset i år 2019 males på noen av de mer enn 80 vandaliserte jødiske gravstener i det (sekulære) liberal-demokratiske Frankrike, er det et sykdomstegn også i den øvrige kristen-vestlige verden. Uttalelsen
nedenfor gjelder så godt som hele det «kulturkristne» Europa.
«Antisemittisme er dypt forankret i det franske samfunnet.
Vi liker å tenke at det ikke er slik, men det er et faktum. Vi er nødt til å være bestemte i vår vilje til å kjempe videre, samtidig som vi er oppmerksomme på at dette er en svært gammel konflikt
som vil vare lenge, sier statsminister Édouard Philippe».
«Ikke engang holocaust var nok til å få bukt med antisemittismen», skriver synagogeforstander
og samfunnsdebattant Ervin Kohn i Dagbladet 10. februar 2019.
Det kan se mørkt ut. Nasjonal-kollektiv benektelse og fortrengning
etter 2. verdenskrig slår tilbake i mange europeiske land. Når vi opplyste og liberale europeere ikke i tilstrekkelig grad har klart å rykke årtuseners autoritære og antisemittiske tankegods opp med roten, har vi heller
ikke den nødvendige beredskap, etisk eller intellektuelt, til å håndtere de ny-fascistiske strømninger som nå gjenoppstår i ulike forkledninger (som heller ikke kristendommens patriarkalske tvilling-religion: islam).
Vi gjenkjenner ikke faresignalene fordi vi ikke har tatt det fundamentale oppgjør med den totalitære ideologi i vår egen overleverte religion. Det er påfallende,
etter mitt syn, hvordan de såkalte «totalitarisme-forskerne» i vesentlig grad ignorerer kristendommen (eks. historiker ved UiO, Øystein Sørensen).
Toleranse og likebehandling av
religioner og livssyn er vel og bra, inntil et visst punkt. Men enhver religion eller politisk ideologi som streber etter imperialistisk og politisk overmakt - ensretting - vil komme i konflikt med den kritiske tenkning og de frihetsidealer vi forstår
med et sunt, mangfoldig og levedyktig demokrati.
Det er verdt å merke seg at mange høyre-ekstreme partier og ny-fascistiske bevegelser i Europa og USA knytter seg sterkt til «den kristne
kulturarv» og tradisjon. Det er ingen tilfeldighet. I kirke-kristendommens teologi og historie finner de all den ammunisjon de trenger mot fienden, enten den rettes mot jøder, kjettere, muslimer eller andre religiøse og etniske
minoriteter.
Med korsets merke på drakt og banner massakrerte korsfarerne sine fiender og deres barn. I «Hellig krig» finnes ingen uskyldige, bare vantro. Kirke-kristendommens fiendehat
gjennom årtusener skånet ikke verken kvinner eller barn. Deres lidelser var ikke verdt noen opptegnelser.
Jesus var ikke kommet for å bringe fred, men sverd og strid (det
gjaldt også innenfor familie og hushold). Det er klare ord fra den mann kirken har opphøyet til «Gud selv» og «Guds enbårne Sønn».
Derfor innledet paven det første
korstoget med ordene «Gud vil det!». Sa han noe om at barna skulle skånes eller beskyttes? På veien til Det hellige land (Jerusalem) massakrerte korsfarerne tusener av jøder, blant dem også barn og kvinner.
Middelalderkirken og senere kirkesamfunn hadde liten forståelse for tilknytningen mellom foreldre og barn. Barn ble nådeløst fjernet fra sine foreldre - for å gi dem undervisning og oppdragelse bl.a.
ved kristne, lukkede anstalter. Biologiske og følelsesmessige bånd mellom barn og foreldre kunne brytes tvert. De arme barn skulle nøye seg med sine «kristne søsken» og deres «Far i himmelen», slik også
Jesus frakjente seg sitt biologiske slektskap med sin mor Maria.
I den kristne treenigheten finnes som kjent ingen Mor eller Datter.
Katolske kvinner gifter seg
med Jesus, leser vi i en forunderlig reportasje i Vårt Land nylig (rett før kvinnedagen 8. mars). Seksualitet, reproduksjon og de menneskelige relasjoner underkjennes og nedvurderes til fordel for den hellige kyskhet. En «Kristi brud» skal være jomfruelig. Kyskhet er en katolsk dyd for den religiøse elite. Skjønt, ved samme anledning i fjor forkynte Klassekampens katolske teolog og spaltist at «alle kan bli hellige»,
lik Therese av Lisieux.
http://kall.katolsk.no/wp-content/uploads/2018/03/Oftestad-i-Klassekampen-Alle-kan-bli-hellige.pdf
http://www.katolsk.no/biografier/historisk/tlisieux
I den kristne polemikken mot homofilt samliv brukes ofte argumentet at et likekjønnet ekteskap ikke frembringer barn. Vel, det gjør heller ikke Vatikanstatens mannlige borgere
eller Den katolske kirkes geistlighet, som heller ikke de hellige nonner og munker. Noen av dem har «uekte barn», som de enten har avvist eller sørger for i all hemmelighet. Hvor mange det dreier seg om får vi kanskje aldri vite.
Det er derfor ironisk og paradoksalt hvordan kristne i dag kjemper for den biologiske treenighet: mor, far og barn. I middelalderen kunne jødiske barn fjernes fra foreldrene i 7-års alderen. Norske misjonspionerer
på Madagasker (1800-tallet) hadde ingen skrupler med å fjerne gassiske barn og unge fra deres «hedenske» foreldre. De ble bl.a. plassert i pikeinternater, drevet av misjonærer under et svært strengt regime.
Barn av urfolk i Australia, New-Zealand og Canada møtte en lignende ublid skjebne, som barn av samer og tatere i vårt land. Fysisk mishandling og psykisk terror mot barn, unge og ugifte mødre er avslørt
i utallige rapporter fra kristne institusjoner, svært mange drevet av katolske nonner (ikke minst i Irland).
Slik viste kirkene i praksis hva «menneskeverd» og «kristen nestekjærlighet»
betydde. Skremmende nok: helt inntil vår tid.
https://www.nrk.no/urix/skal-utrede-tvangsflytting-av-22-gronlandske-barn-1.14462938
Kristendommen er uløselig knyttet til de voldsmettede symboler: ild, kors og sverd. Nå
som den kristne påske nærmer seg kan vi håpe at vi får klar tale fra «Folkekirkens» prester, biskoper og teologer om den altavgjørende frelseshistoriske betydningen av Jesu korsdød, dvs. dens fatale
konsekvenser for menneskehetens evige skjebne.
Påsken er kirkens mest sentrale høytid, men for jøder den mest skrekkinngytende. Påskens
Langfredag er uløselig knyttet til jødenes tusenårige lidelseshistorie: kirkelig hat og forfølgelse.
På hver side av Jesus
henger to korsfestede (jødiske) «røvere». Røveren på høyre side inviteres med Jesus til hans gudsrike, mens røveren på venstre side avvises. Noe av det siste Jesus (Gud? Kristus?) gjør før
han utånder på korset er å utpeke den ene som verdig, den andre som uverdig.
Jesu domsforkynnelse og straffetrusler i evangelieskriftene var utelukkende rettet mot hans jødiske landsmenn. Jesus sier klart nok at han «ikke er utsendt til andre enn de fortapte får
av Israels hus» (Matt.15:24).
Jesu fremste meningsmotstandere og fiender var «fariseerne og de skriftlærde» (verken hedninger eller de romerske okkupanter). Derfor er de også
DnKs fiender mer enn 2000 år senere. Hvert eneste år gjentar DnKs prester, i sine prekentekster, Jesu mildt sagt harde polemikk mot de fæle fariseerne.
Når skal dette fiendskapet
ta slutt?
Det er en sørgelig kjensgjerning – avslørende for kirkelige fagteologer - at det ikke foreligger ett eneste historisk verk som behandler den brede fariseeiske bevegelse på et
historisk, saklig-objektivt grunnlag, helt uavhengig av kristendommens mer enn tusenårige utskjellinger og stigmatisering av dem.
Etter erklæringen om fosterets verdi fra unnfangelsen, ville det være naturlig at Bispemøtet klargjør og begrunner (etisk og juridisk) menneskets verdi og status – rettsvernet - i den andre enden: etterlivet.
Kirke-kristendommen lærer at hele menneskeheten skal «gjenoppstå» og stilles for den kristne gudens domstol: noen til (evig) frelse,
andre til (evig) fortapelse.
På hvilket domsgrunnlag skal denne utskillelse og utsortering skje? Hvordan skal den skyldige og tiltalte sikres
en rettferdig rettergang med Jesus som «dommerfullmektig» når det ikke eksisterer en konkret (objektiv) straffelov?
Jeg minner
igjen om at allvitende biskoper og teologiprofessorer i utallige bøker har skrevet utførlig om mange sider av denne sak. De kaller det «Troslære» eller «Systematisk teologi».
Et søk på «Dommens dag» gir ganske ulike framstillinger i norsk Wikipedia og Det norske leksikon.
https://no.wikipedia.org/wiki/Dommens_dag
https://snl.no/Dies_irae
Det er ikke Martin Luther som har oppfunnet kristendommens morbide helvetesforestilling med «pine uten ende», men denne religionens opphavsmann og hovedperson: den ifølge
Nicæneum og Apostolicum guddommelige Jesus fra Nazareth.
De 12 (lutherske) biskoper i DnK har som en av sine hovedoppgaver å påse at sakramentene blir rett forvaltet. Hva er så rett
tro og rett lære om dåpen? Er det et frelsesspørsmål – eller ikke?
Hva lærer prestekandidatene ved de teologiske fakulteter? Vi har fått nok av kryptiske og defensive
talemåter. Hvis de 12 biskoper ikke kan svare på hvorfor-spørsmålet bør de TIE.
Hvis heller ikke fakultetsteologene, Bispemøtet, Kirkemøtets delegater og Kirkerådslederen
våger å ta tak i dette teologisk eksplosive sakskomplekset i hele sitt historisk-etiske og grufulle omfang, svikter DnK («Folkekirken») på alle tenkelige nivåer i den offentlige samtale.
Har ikke Den norske kirkes 12 biskoper noen forståelse for hvordan kirke-kristendommens autoriserte straffetrusler, begrunnet i «Skrift og Bekjennelse», gjennom årtusener påvirket og rammet (konkrete) menneskers
liv i det kristnede Europa OG på alle kontinenter hvor Kirken (med alle dens kirkesamfunn og misjonsorganisasjoner) utbredte sitt «evangelium»?
Et det et godt evangelium eller en kristen
verdi å skille mellom døpte og udøpte? Hvorfor trenger (spe)barnet «å bli født på ny»? Hva skal barnet renses eller frelses fra? Har det konsekvenser for det evige liv at barnet døpes
så tidlig som mulig?
Leksikonartikkelen under har valgt å illustrere dåpsartikkelen med et bilde av en kongelig dåp: biskop Gunnar Stålsett og kong Harald ved døpefonten!
Bildet sier mer enn tusen ord.
https://snl.no/dåp
Jeg siterer artikkelforfatter, religionshistorikeren Bente Groth:
«I middelalderen var det streng straff for å utsette barnets dåp
lenger enn høyst nødvendig. I Norske Lov 1687 er fristen satt til 8 dager etter fødselen. Dette ble opphevet 1771, men ennå på 1800-tallet ble barna gjerne døpt 1–3 dager etter fødselen.
Fordi dåp var regnet som nødvendig for å oppnå frelse, ble det tidlig tillatt andre enn geistlige å utføre den. I middelalderen spilte undervisningen om hvordan man
skulle foreta den såkalte nøddåp, stor rolle».
«Ved misjon er det alltid dåpen som er det avgjørende skillet mellom ikke-kristen
og kristen».
Norsk Wikipedia om DÅP:
«Kirkenes
Verdensråd kom i 1997 med en fellesuttalelse der representanter for katolske, ortodokse og protestantiske kirker uttrykte enighet om sin forståelse av dåpen. Hovedpunktet i dette er at dåpen er en renselse fra all synd, som
merker den døpte som et Guds barn. Dåpen er altså både en personlig renselse og en inntreden i et fellesskap».
Jeg
har kommentert denne «fellesuttalelse» (1997) i et eldre innlegg på denne hjemmeside.
http://www.123hjemmeside.no/builder/pages/preview.aspx?pageid=73781718
«Kirken må ta et oppgjør med postulatene om ufeilbarlige autoriteter, og bare det kan frigjøre
mennesket til en realistisk vurdering av dets «eksistensielle» situasjon. «Lydighetens» autoritære epoke i menneskehetens historie må ta slutt – ellers blir vi aldri voksne!
I alle doktriner og bekjennelser postuleres Jesu guddom, Jesus som Gud: Guds sønn – Gud av Gud – født av Faderen før alle tider….Gud kunne ikke ha blitt født
på et bestemt historisk tidspunkt, derfor ble han forutsatt preeksistent i himmelen, for så å ha «steget» ned…Derfor ble jomfrufødselen frembrakt».
«Den «historiske Jesus» må stadig tilsløres eller bortforklares fordi teologene er satt til å ivareta en dogmatisk tradisjon. Den har begravet den historiske Jesus gjennom århundrers
mytologiske og teologiske avleiringer. Fordi Jesus ikke skrev noe selv, kan man konstruere et Jesus-ideal for alle tiders behov. Også Paulus og Marcion visste å benytte seg av dette».
(Andreas Edwien)
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11751363-kirkeradslederens-pa-kirkemotet-2019
--------------------
24.03.2019 (revidert 31.03.2019)
G. Ullestad