Kirkens idol: Jesus fra Nazareth

(norsk Wikipedia) 

«Etter at Adam hadde falt i synd, ønsket han likevel ikke å forlate Paradis. Han kunne aldri glemme hvordan det var å leve i harmoni med sin Skaper og all skapningen. Hans lengsel for Edens hage var så sterkt at Herren bokstavelig talt måtte drive ham ut. I tillegg måtte en engel med flammende sverd holde vakt for å unngå at Adam og hans etterkommere skulle storme portene.

Den andre Adam, vår Herre Jesus, forandret alt dette. Gjennom Kristi gjenløsningsverk er mennesket igjen ett med sin Skaper. Paradisets porter er åpne. Himmelen er vår. Kjerubene og sverdet er borte».

(sitat kopiert fra en kristen-blogg)

 

«Et menneske er vendt mot det det lever for. Når hun vender seg om eller blir vendt om, snur hun seg vekk fra det gamle og mot noe helt annet. Det er det gamle, syndige livet, verden med sitt ståk og sitt statusjag, som forlates, til fordel for et liv i Jesus Kristus og etterfølgelsen i ord og gjerning......

Vel er vi frelst en gang for alle, verdens frelse knyttes til et konkret punkt i tida, den første kristne påske. Dåpsdatoen har vi attest på.

Slik kan vi si at frelsen er punktuell. Men det å fortolke seg selv og sitt liv i lys av Jesu frelsesverk er for mange en lang prosess, som ikke stopper så lenge livet fortsetter å bukte seg fram i ulike retninger......

Den tidlige teologen Ireneus så verdenshistorien som én:  Skapelsen og frelsen henger sammen, i en ubrutt bevegelse. Det betyr at han vektlegger kontinuiteten i frelsen vel så mye som bruddet. Eller, sagt på en annen måte, den transformasjonen som ligger i frelsen bærer hele tida med seg skapelsen. Det å bli frelst er ikke å bli en radikal annen,  det er å bli menneske slik Gud hadde tenkt det helt fra begynnelsen av».

(Åste Dokka, Verdidebatt «Å finne seg selv»).   

 

«Enten er du salig, og da er du slik saligprisningene (bergprekenen) beskriver, eller så er du ikke slik og da er du ikke salig...Enhver kristen står som tigger for Gud og roper om nåde for Jesu skyld. Den som ikke har noe å komme med innfor Gud, noe å rose seg av, får intet, men den som ber om nåde for Jesu skyld, får alt for intet».

(Andakt avisen Dagen 1. aug. 2017, rektor ved Bibelskolen på Fossnes)

 

«Synd er en feil mot fornuften, sannheten og den rettskafne samvittighet; den er en forseelse mot sann kjærlighet til Gud og nesten som skyldes en misforstått binding til visse goder. Den sårer menneskets natur og angriper menneskelig solidaritet. Den er blitt definert som "et ord, en handling eller en attrå som står i strid med den evige lov". 

Synd er forhånelse av Gud:  "Mot deg alene har jeg syndet, gjort det som er ondt i dine øyne"  (Sal 51, 6).  Synden gjør opprør mot Guds kjærlighet til oss og vender vårt hjerte bort fra Ham. Lik den første synd er den ulydighet, opprør mot Gud, for å ville bli "som guder" ved å kjenne og bestemme over godt og ondt (Gen. 3, 5).

Slik er synd "egenkjærlighet inntil Gudsforakt". Ved slik hovmodig selvhevdelse står synd i direkte motsetning til Jesu lydighet som utvirker frelse.  

Det er nettopp i lidelsen, da Kristi miskunn overvinner synden, at den tydeligst viser sin voldelighet og mangslungenhet:  vantro, dødelig hat, forkastelse og spott fra ledernes og folkets side, Pilatus' feighet og soldatenes grusomhet, Judas' svik som gikk slik inn på Jesus, Peters fornektelse av Ham og disiplenes flukt. Men midt i mørkemaktenes og verdensfyrstens time blir Kristi offer lønnlig den uutømmelige kilde til forlatelse for våre synder».

http://www.katolsk.no/tro/kkk/k3_08  

 

«Før en mors og en fars berøring rørte Han ved min virkelighet. Før mine øyne hadde sett noe bilde, tegnet Gud meg i sitt bilde. Før noe menneske hadde uttalt mitt navn, bar Han mitt navn i sitt hjerte. Og da jeg ble båret til dåpen – da korsets tegn ble risset inn på panne og bryst – da brøt Gud gjennom alle stengsler og løftet mitt blikk inn i sin nåde.

Dette perspektivet er ikke tilgjengelig for empirisk forskning».

I troens og teologiens perspektiv framstår fragmentering og fremmedgjøring, fordømmelser og ondskap som brudd på Skaperens vilje, og som alvorlige trusler mot personlig identitetsdannelse og bygging av fellesskap.

Menneskets grunnleggende livsproblem er knyttet til en forvrengt relasjon til Gud. I avvisningen av Gud bryter mennesket seg ut av den dypeste identitesgivende sammenheng som vi er skapt til å leve i. Og dette brudd kan vi ikke selv helbrede. 

Det helt alminnelige livet går svangert med en helt ualminnelig hemmelighet: hele vårt liv – kroppen og relasjonene, naturen og kulturen – skal forvandles...Vi kommer omsider helt til oss selv fordi vi kommer hjem til den livgivende sammenhengen «i Gud». Da virkeliggjøres vår dypeste identitet og vår sanne menneskelighet.

Skal utviklingen av en bærekraftig personlig identitet lykkes, forutsetter det en realitetsorientert og utholdende konfrontasjon med kompleksiteten og motsigelsene i vår livsvirkelighet».

 

(Sitatene er hentet fra boken «Tro. 13 essays om tro», 2006. Teologene Leif Gunnar Engedal, Jan Olav Henriksen og Notto T. Thelle er blant flere bidragsytere) 

 

--------------------   

 

De kristne VET svært mye om guden sin («Gud»), som om de befinner seg på innsiden av hans «personlighet». Utallige bøker og artikler vitner om dette. Og det gjør de jo på et vis når de eter hans kropp/kjøtt og drikker hans blod.

Jeg gjentar: de har et intimt kjærlighetsforhold til ham. Det er så erotisk ladet at det ofte betegnes som en forelskelse. Han er på samme tid far og brudgom for sine tilbedere, kvinner og menn. Han viser seg for noen utvalgte (i drømmer, syner eller hallusinasjoner). Han lar seg oppleve, se og høre.

Den kristne «Gud», mannsguden Jesus Kristus, er verken ubegripelig, universell eller uforanderlig. Kirken og teologenes gud er ikke "abstrakt", «mystisk» eller «skjult». På utallige altertavler er guden avbildet i fysisk skikkelse, som en mannsperson. Dette gudemennesket - "Guds eneste Sønn" - levde på jorden i ca. 30 år før han vendte tilbake til Faderens trone (hvor han stadig sitter). Så fysisk er denne guden at han i samsvar med jødisk skikk ble omskåret den 8. dag.

Fra den himmelske trone et eller annet sted regjerer han angivelig over verden og hele kosmos. Ved historiens og tidens ende (som alltid er nær) skal han opprette et himmelrike spesielt for sine tilbedere. Her skal han motta deres ære og hyllest i all evighet.

Om paver og biskoper av Majesteten (Kongen/Kristus Pantokrator) vil bli tildelt "ministertaburetter" i denne gudsstaten, vites ikke. Det er ikke utenkelig at de regner med å bli spesielt belønnet etter sitt liv som gudens forvaltere på jorden. Jesus ga jo disiplene løfte om hver sin dommertrone.

Gudsriket er altså ikke tenkt som en "abstrakt eksistens". Slik Jesus sto fysisk opp fra graven etter sin død, slik skal de kristne gjenoppstå fysisk på den ytterste dag. Når det postuleres at guden skal "dømme levende og døde" er det ikke tenkt metaforisk eller "abstrakt".

All denne oldtidsmytologi er åpenbart blitt svært problematisk å håndtere for kirkens geistlighet, dens teologer og apologeter.  Gudsbildet flyter ut og oppløser seg. Teologene leter etter bakveier, men finner ingen.

Mytologien er selve fundamentet i kristendommen, nedtegnet i de hellige, uforanderlige bekjennelsesskriftene. Dette er fundamentalisme! Det er i disse skrifter vi finner den offisielle kristendom (LÆREN), som alle ordinerte prester i Den norske kirke sverger lydighet og troskap til.  

Mytologien (i form av postulater/dogmer) gjentas hvert eneste år i kirkens høytider: jul - påske - himmelfartsdagen - pinse. Jesu "mirakler" blir av statskirke-prester og dens teologer forstått og utlagt BOKSTAVLIG. Det var jo "Gud selv" som vandret på jorden i 30 år!

Teologene kan ikke åndeliggjøre den historiske, jødiske mannspersonen de har gort til "Gud", uten å  oppheve selve kirkens grunnlag.

 

Vi vet allerede en hel del om mennesket Jesus fra Nazareth - eller Herren, Faderen og Sønnen (Menneskesønnen)..? Hver søndag i alle kirker leses "Herrens Ord". Gudens personlighet, vilje og plan er i tillegg beskrevet og utbrodert i detalj av gudsekspertene (teologene).

Han er skapt og formet i menneskers bilde og derfor like omskiftelig som mennesket selv. Guden endrer stadig mening, akkurat som hans tilbedere. Han tenker og føler som menneskene. Han har potensiale i seg for godt og ondt. Han er eiendomssyk og sjalu, uberegnelig, lidenskapelig og temperamentsfull (som den gammeltestamentlige Jahve). Innimellom glimter han til med noen gode bud.

I de fleste mytologier og religioner fra oldtiden finner vi noe visdom og felles-menneskelig innsikt. Hva våre forfedre i ulike kulturmiljø har tenkt og nedskrevet tilhører vår historiske arv.  Moses, Buddha, Jesus og Muhammed har alle hatt sin tid. Ingen av dem er universelle. Ingen av dem står over den andre.

Og slett ikke Jesus! Han opptrådte i en konkret, historisk brytningstid i jødedommens religionsutvikling, og derfor er det ikke så rart om den jødiske oldtidspredikanten Jesus fra Nazareth fremtrer både forvirret og selvmotsigende. I evangelieskriftene opptrer han som både religiøs ekstatiker og ekstremist, som dommedagsforkynner, vekkelsespredikant - og som "pinsekarismatiker"!

I sitt verdensbilde og menneskesyn forkynner Jesus en langt skarpere DUALISME enn sine samtidige.

-------------------    

 

I GT hører vi mye om den pakt guden Jahve inngikk med israelittene: loven og budene. Han ville ha offer, og han ville bli dyrket i et storslått tempel. I den for-orientalske (semittiske) kulturkrets var da ikke dette uvanlig?

I etter-eksilets tid, da den romersk-europeiske okkupasjonsmakt hadde lagt Jerusalem i grus og jødene ble spredt for alle vinder, mistet offeret og tempeldyrkelsen sin lokalt-mytologiske forankring. Jødene i diaspora viet seg  mer og mer til etisk-rettslige refleksjoner og studier.

Den tidlige kristne kirke gikk motsatt vei:  offertanken (mennesket Jesus som «offerlammet») ble til et offisielt dogme.

Monumentale kirkebygg (katedraler) ble reist de påfølgende århundrer. «Det finnes ingen frelse utenfor kirken», ble det sagt.  Den romerske keiser Konstantin og hans etterfølgere beskyttet kristendommens Jesus-dyrkelse, slik kanskje prestekongene David og Salomo beskyttet Jahve-dyrkelsen i Det gamle testamente?  

 

Den kristne gud opptrer i mange skikkelser. Han er katolikk blant katolikker, reformert blant reformerte, lutheraner blant lutheranere og ortodoks blant de ortodokse. Han er konservativ blant de konservative, liberal blant de liberale. Med andre ord: han ligner både keiser Konstantin, paven og Martin Luther, Ole Hallesby, Espen Ottosen, Halvor Moxnes og Sturla Stålsett. Eller kanskje Helge Hognestad? Hvem av biskopene ligner han mest?

Guden fremviser en ganske ustabil personlighet, kan man godt si.

Svært mange kjenner til kirkens innbitte kamp og motstand mot de fleste menneskerettslige og sosial-etiske verdier vi holder høyt i dag.  Guden foretrekker fortsatt mannlig dominans i Den katolske kirke, men han har godtatt et sterkt kvinnelig innslag i Den norske kirkes geistlighet og ledelse (så lenge de bøyer kne for ham). Etter årtuseners fordømmelser er guden plutselig blitt de homofiles venn - men bare innenfor noen protestantiske kirkesamfunn.

 

«Etter reformasjonen ble straffen for homofili skjerpet til dødsstraff».  

 «Homofili var inntil 1972 forbudt ved lov i Norge, og i hvert bedehus var denne synden så avskyelig at den ikke kunne nevnes høyt. Biskopenes erklæring av 1954 mot fenomenet var også så skremmende at den nesten overgikk Bibelens egne advarsler». (Levi Fragell, Verdidebatt)

 

Gjennom historiens århundrer har guden vært ekstremist og fundamentalist. Han har inspirert militarister, erobrere, krigere, bødler og torturister. Han inspirerte kirkens korstog mot katarer og andre heretikere, muslimer, jøder og hedningene i Polen. Utsyrt med kors og sverd var ikke de kristne krigermunker mer fredelige enn muslimske erobrere.

Guden Jahves krigslyst var begrenset til den mytologiske sfære, som i alle nabofolkenes mytologier. Kirkens voldsutøvelse har derimot utspilt seg i tiden og historien: i den virkelige verden. Det finnes ingen dokumentasjon på Jahves krigføring, men en rikholdig (avslørende) dokumentasjon på kirkens historisk-faktiske voldsorgier. Det er ikke lett for de kristne å forklare dette pinlige, kompromitterende faktum.

Uansett med hvilken fart kirken og dens teologer LØPER fra sin historie, vil den alltid bli innhentet. Og derfor unngår også Sturla Stålsett i sitt siste innlegg på Verdidebatt (med den tvetydige tittel «Å tolke for livet") å dokumentere den kirke-kristne volden. I velkjent stil gjemmer han seg bak tomme fraser, generaliseringer og avledninger.

«Hvordan luke ut voldsspirene i hellige tekster og praksiser?», spør han. Hvorfor skal de lukes ut i "hellige tekster"?

Vil Stålsett frarøve oldtidsmenneskene deres (relative) gudsforestillinger? Gudsbilde og verdensbilde henger nøye sammen. Det er intet problematisk overhodet ved Bibelens og Koranens voldsspirer så lenge disse skrifter forstås ut fra den tid og det samfunn de ble utformet i. Guden som mann og kriger var for en stor del en gjenspeiling av datidens patriarkalske, autoritære samfunnsdannelser.

Så er det et gigantisk paradoks at Stålsetts kirke hvert år feirer den brutale krigerkongen, Olav Haraldsson (den hellig konge...hellig krig...).

Det er når oldtidsprofetene Jesus og Muhammed trekkes ut av sin egen samtid og søkes plassert midt i vår moderne tid at de religiøse skriftlærde får enorme problemer å hanskes med: etisk, intellektuelt og historisk. Her har kristendommen de største vanskeligheter, som har gjort mennesket Jesus til "Gud selv".

Å omskape kristendommens "Gud" og "Guds eneste Sønn" (eller islams "Allah" og hans profet) til en moderne humanist og liberal-demokrat er et håpløst forehavende. Det er nok heller den sikre vei mot undergang og oppløsning.

I forskningens verden er det ikke normalt å "luke ut" av historiske kilder tekster man subjektivt ikke liker. Om dette skulle være gangbar metode innenfor teologien, kan vi jo undres hvorfor ikke Stålsett også tar til orde for å "luke" i bekjennelsesskriftene OG i Martin Luthers mange autoritære, voldspregede skrifter? Hvordan ville han "luke ut" Luthers jødehat, kvinnehat, bondehat, muslimhat? Hva vil han gjøre med Luthers djevel-tro og hekse-tro?

Stålsett bør gjøre klart hvilke konkrete "hellige skrifter" han har i tankene, hvem som har myndighet til å gjøre slike inngrep i historisk materiale og på hvilket grunnlag. Jeg går ut fra at han ikke har myndighet til å snakke på vegne av alle religioner?  

Vi kan også stille spørsmålet:  hva blir igjen av Jesu lære dersom hans svært dominerende voldseskatologi, doms- og straffetrusler («den kosmiske krigen»: kampen mellom Guds sønner og Satans sønner), lukes ut av evangelieskriftene? Jesu dualistiske menneskesyn – utsorteringen av de frelsesverdige og de fordømte – er meget klart uttalt i hans lære og predikantvirksomhet.

Det er ikke riktig hva Stålsett skriver, at (teologisk) bibeltolkning er en «etisk virksomhet». Den er tvert om dogmatisk styrt:  kristologisk bestemt. Det betyr bl.a. at den har som sitt fremste mål og anliggende å opprettholde Jesu guddommelig (ufeilbarlige) autoritet.

Stålsett er bundet av sitt lydighetsløfte til Confessio Augustana. Som lojal, ukritisk lutheraner henviser han da også til den autoritære Luther (idol-Luther):  «Hans kjente og dristige skriftprinsipp, om «det som driver Kristus» (til oss), var et skarpt kriterium for å skjelne mellom gyldig og ugyldig, forpliktende og uvesentlig innenfor Bibelens permer».

Teologiprofessor Stålsett burde vite at dette merkverdige lutherske «skriftprinsippet» har lite med alminnelig tekstfortolkning – hermeneutikk - å gjøre. Dette kriterium har heller ingen gyldighet for  Det gamle testamente:  jødenes bibel.

Kirkelige teologer må slutte med denne stygge tilsnikelse: det uverdige RAN av Det gamle testamente. Det er skriftforfalskning på det groveste. «Bibelens permer» består faktisk av to forskjellige skriftsamlinger, og verken Jesus eller Kristus finnes i den jødiske bibel (GT). 

------------------------  

 

En religion/ideologi som gjennom århundrer etter århundrer kriget, drepte, plyndret, terroriserte og torturerte sine meningsmotstandere («fiender») fortjener i høy grad betegnelsen: voldsreligion/voldsideologi. Hele landsbyer ble utslettet.

Det er patetisk når de kristne klamrer seg til beretningen om «den barmhjertige samaritan». Vi andre vet at det er en spontan impuls hos mennesket å hjelpe et forslått medmenneske i veikanten. Men for de kristne er kanskje ikke slik medmenneskelig omtanke naturlig? De kan som kjent ikke gjøre «gode gjerninger» av seg selv, men bare på gudens befaling. Vi har hørt at uten Den hellige ånds opplysning og veiledning vet ikke de kristne forskjell på godt og ondt, rett og galt.

Forøvrig kan man si at «den barmhjertige samaritan» har vært hjemløs gjennom store deler av kirkens historie. Og jo høyere kirken roper om "nestekjærlighet" og «fiendekjærlighet», dess mer vitner kirkehistorien om det helt motsatte. Hvordan «fiendehatet» kom til uttrykk i historisk-faktisk handling i det kristnede Europa - i skrifter, lover og rettsprosesser helt fra 3-400-tallet - er drepende for kirkens troverdighet som moralsk aktør. Ingen sensur, løgner, bortforklaringer og avledninger kan redde kirken fra moralsk havari.

I våre dager er det vel tydelig for noen og enhver at kirken står ustøtt. Når kirken er i krise søker den alltid hjelp og støtte hos statsmaktens representanter. Med stadig synkende oppslutning i befolkningen ser det ut til at statsavhengigheten blir sterkere enn gudsavhengigheten. 

For å sikre seg statlige milliardoverføringer til sin kunstige "kirkestat" må den gjøre visse innrømmelser overfor det sekulære samfunn. I tidligere århundrer var det kirkemakten som refset og utstedte diktater. I dag må kirken innrette seg etter den almenne, sekulære moral.

Stadig flere spør seg hva "kristne verdier" egentlig betyr. Stadig flere kristne blir svar skyldig. Alle vet at alminnelig omtanke og solidaritet for medmennesker ikke er noen "kristen verdi". Men et trekk ved Den norske kirke som blir mer og mer iøynefallende er dens  pengebegjær.

Det er brannslukning (les: sensur) kirkepolitikerne, med sine naive og uvitende medspillere i det offentlige liv, bedriver i dette fordummende valgår. Når politikk blir redusert til småligheter og vulgært føleri  («kristne verdier»), da vet vi at kristenfolket har inntatt Stortinget og regjeringskontorene. Ja, kanskje også den fjerde statsmakt?  

«Jesus er i valgkampen», leser vi i Vårt Land. Det er helt skrekkelig. Forhåpentlig vil vi slippe amerikanske tilstander, som  «Bønn i Det hvite hus».

 

http://idag.no/kommentarer/bonn-i-det-hvite-hus/19.26678 

http://idag.no/verden/nyheter/folket-i-polen-folket-i-amerika-og-folket-i-europa-roper-ut-vi-vil-ha-gud/19.26660 

 

Men man vet jo aldri hva kirkepolitikerne har for planer (den kristne troika Hareide - Vedum - Støre har alle oldtidsprofeten Jesus som forbilde). Kristendom og politikk er en farlig kombinasjon. Kirkens historiske praksis det foregående årtusen viser at vi har all grunn til å frykte den kristne religionens "tilbakekomst i politikken". Bak alle tomme floskler og fraser de kristne strør om seg med i mediespaltene, vet vi at mange millioner måtte lide og dø som følge av kirke-kristendommens fanatiske fiendehat.

Dette religiøst motiverte raseriet ("hellig vrede"?) ulmer stadig der nede i dypet og bryter frem særlig når kristenfolket møter motstand. I deres selvoppnevnte "herskerrolle" tolereres ikke den minste motstand. Kirkens maktmennesker tåler ikke å bli plassert på sidelinjen, eller forvist til privatsfæren.

Kirken nærer seg av fiendebilder. Dualismen LYS - MØRKE (Gud - Satan) gjennomtrenger kristendommens verdensbilde, menneskesyn og historiesyn. Det siste tiår har de kristne kvesset sine verbale våpen mot muslimer, ny-ateister og sekularister. De besitter en egenartet form for "tospråklig kompetanse", dvs. de snakker med to tunger. Den ene er giftig, den andre er glattslikkende. Denne dobbelthet i kommunikasjonen kommer svært tydelig frem i Vårt Land og på Verdidebatt.

Når Sylvie Listhaug i sin tale til muslimske ungdommer advarer mot "ulver i fåreklær", vet vi at denne advarsel like mye kan rettes til Listhaugs egen religion/menighet/sekt.

"– Ulver i fåreklær. - Samtidig advarte hun om at hun var fullstendig klar over at det finnes «ulver i fåreklær», mennesker hun mener sier én ting offisielt, og noe helt annet når de snakker til sin egen sekt".

Så og si i samme åndedrag hylles BÅDE dialog/toleranse/religionsfrihet OG fordømmelse/evig straff for alle ikke-kristne. Slik selvmotsigende tale fremmer absolutt ingen tillit. I det hele tatt, med sin morbide helveteslære har kirke-kristendommen intet å tilføre når det gjelder "verdier". Og man må ikke glemme at Jesus er opphavsmann til denne fryktelige forestilling.

Det er biskopene, teologene og kirkepolitikerne som nå må konfronteres med "verdiene" i Confessio Augustana (den grunnlovsfestede "evangelisk-lutherske lære"). Her har avisene sviktet sitt samfunnsansvar og sin opplysningsplikt. Hvem trekker i trådene i dette Luther-året?

 

Jeg kan igjen nevne at kirkens historiske forbrytelser – dens dødelige ideologi - er nitidig dokumentert i den nå avdøde Karlheinz Deschners monumentale 10 - binds verk.

I Illustrert Vitenskap Historie 12/2017 kan man bl.a. lese om hvilke torturmetoder som ble brukt for å tvinge frem en tilståelse av de stakkars uskyldig anklagede «trollkvinner». Fiendekjærlighet?  Heksehysteriet – massepsykosen - i det kristne Europa vedvarte i mange århundrer. Den feirede Luther var like overtroisk, blind og forvillet, som hans katolske trosfrender.

 

Kristne krigermunker («Den tyske orden») førte et 200 år langt korstog mot alt land mellom Tallin og Gdansk. Med kors og sverd spredte de vold, frykt og terror. Denne ordenens hovedkvarter ble bygget fra 1276 til 1406. Det ble verdens største steinborg (143 591 m2).

Ordenen mente at hedningene ikke var fullverdige mennesker, men «slaver av djevelen», og ridderne hadde ingen skrupler med å hogge motstanderne ned. Voldtekt av lokale kvinner etter en seier var ikke uvanlig. Disse krigermunkene gikk selv fryktløst i døden på slagmarken. De var overbevist om at døden innebar at de kom direkte til himmelen som del av  «det tiende englekor» - den mest ærefulle plassen et menneske kunne innta i Guds rike. 

(Illustrert Vitenskap Historie 11/2017) 

 

-------------------- 

 

05.08.2017

G. Ullestad