Nedenfor er et bilde av den rike mann og Jamaicas «hjelpetrengende» barn, som på bildet er blitt lykkelige kristne barn, friserte og velfødde. Det er slike bilder misjonsfolket elsker. Ingen «lasaruser»
her! Glatt og polert skal det være. Misjonsbladene er fulle av smilende barn, ofte med bibelen i hånden.
Det er mange ny-testamentlige tekster som må være «krevende» for
rike, kristne nordmenn på misjonsoppdrag rundt omkring i den fattige verden. I samsvar med «Barns rettigheter» pågår nå en kristelig kampanje som gjør barn til ofre for religionsforfølgelse:
«Barn og unge forfølges for sin tro».
HVORDAN og HVOR de (spesielt) forfølges, får vi liten klarhet i. Men om det er slik at barn må lide for foreldrenes religionsutøvelse,
viser det hvordan uskyldige barn blir ofre i religionskampen.
Det er kynisk og stygt å bruke barn som «middel» for å appellere til givertjenesten i misjonsorganisasjonene (her: Stefanusalliansen
og Åpne Dører). I den helsides annonse Vårt Land har trykket er to smilende, fornøyde guttunger avbildet. Intet tyder på at de er «forfulgt».
https://www.dagen.no/Inspirasjon/fattigdom/–-Krevende-bibeltekst-for-rike-nordmenn-665876
«Kjærligheten driver frykten ut», utbasunerer generalsekretæren i Kirkenes Verdensråd i pompøse vendinger (se Olav Fykse Tveit
på Verdidebatt). Ja, barn og kvinner på flukt er spesielt sårbare, utsatt for voldtekter og overgrep. Men de titusener av barn og unge som har vært utsatt for det katolske presteskapets voldtekter og seksuelle overgrep sto visst ikke
på dagsorden da mektige kirkeledere møttes.
Den frykt og de voldshandlinger prester og biskoper har påført traumatiserte barn og unge er så
hinsides fatteevne at de to verdenskirker ikke klarer å håndtere forbrytelsene. Også etterforskere og påtalemyndigheter er rystet. Mer grufulle, alvorlige krenkelser av menneskeverdet kan vanskelig tenkes. For ikke å
si tillitsbrudd. Kirkemennene bryter ned barns kjærlighetsevne og «driver frykten INN».
Har de nytt makten over våre minste små søsken (brødre)?
Ved taushet og fortielse, svulstig og tildekkende kjærlighetspatos uten innhold OG avledningsmanøvre forsøker kirkene å riste av seg denne skampletten på sitt hovmodige selvbilde. Det
ydmyke tjenersinn er forvandlet ikke bare til en karikatur, men til overmaktens hesligste ansikt. For et skuespill! For et hykleri! Troverdigheten er tapt. Janus-ansiktet er blitt synlig for hele verden.
Den luthersk-protestantiske
kirke forholder seg passiv, kanskje av redsel for å bli dratt med i dragsuget mot undergangen? Andre kirkesamfunn har selv så mange «lik i lasten» at de ikke våger noen kritikk mot sin «moderkirke» - uten at de selv
kommer i gapestokken.
Avisen Vårt Lands lørdagsavis 13. okt. har Den katolske kirkes overgrepssakandaler som hovedsak (7 sider), under tittelen: Et katolsk uvær. Men avisen er
sent ute. Et uvær gjør sjelden stor skade. Det er en orkan eller tyfon som feier over Den katolske kirke, og omfanget av skader og ødeleggelser er enorme. Hva blir igjen? Moralsk ruin? Ødelagte
menneskeskjebner?
Kirkens egne forvaltere blir sitert og intervjuet i Vårt Land. Ingen representanter for ofrene har fått stemme i denne reportasje. De skadelidende ties i hjel.
Artikkelen handler hovedsakelig om hvordan kirken skal komme gjennom krisen, dvs. gjenopprette ære fra den dypeste vanære. Man kan ikke synke dypere ned i gjørme.
Vårt Land gir biskop
Bernt Eidsvig siste ordet. Men vi vet at siste ord ikke er sagt, om ikke den kirkelige sensuren slår inn. Pavens renhet må for all del ikke trekkes i tvil. Om så skjer kommer den onde Satan til
nytte: anklagene mot paven er djevelske.
I vårt Lutherland avventer vi den nylig utnevnte «Sannhetskommisjonens» arbeid om Statskirkens overgrep mot det samiske folk (og kvenene),
også barn og ungdom, inntil nyere tid (forrige århundre). Det forteller sitt at en slik granskningskommisjon ikke ble opprettet før år 2018.
Minoriteter og urfolk over hele verden har sine
overgrepshistorier å fortelle i møtet med den totalitære kirkemakten. Å påføre urinnvånere, barn og unge, skam og underlegenhetsfølelse var ledd i disiplineringen. Egenviljen skulle kues.
Å fjerne barn fra foreldre var ledd i samme strategi, enten det gjaldt jødiske barn i middelalderen, misjonens «pikeinternater» på Madagaskar (1800-tallet), Spanias stjålne barn under Franco-regimet
eller urfolkene i Canada, Australia og New Zealand. Kombinasjonen av isolasjon og et strengt, autoritært oppdragelsesregime var grusomt effektivt. Slik praktiserte kirken nestekjærlighet og menneskeverd.
"Barns rettigheter"? I en reportasje på NRK Urix 8. okt. om «Spanias stjålne barn» er Den katolske kirkes delaktighet knapt nevnt. Slik fungerer «fortielsens sensur».
https://www.nrk.no/urix/hun-ble-stjalet-som-barn_-men-den-som-stjal-henne-far-ingen-straff-1.14239847
Etter at kirke-kristendommen i århundrer har mishandlet og nedverdiget barnet, avslutter Rebecca Solevåg sitt innlegg på
Verdidebatt slik: «Eller som Jesus sa: «Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket (…) Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg.»
Jesus var ikke opptatt av barns rettigheter, men av deres frelse! Han brukte barnet som modell for den voksnes lydige trosholdning.
I
alle totalitære samfunn, religiøse eller politiske, er indoktrinering og disiplinering av barn fremste middel for å skape lydige, lojale undersåtter. Ensretting fremelskes, avvik straffes. Angiveri og overvåking gjør
naboer til fiender. Frykten for straff holder menneskene fanget. Slik var fascismen/nazismen og stalinismen ektefødte barn av den kristne kirke og religion (Kina og Nord-Korea er dagsaktuelle eksempler på den politiske varianten, også med
røtter i det kristne Europa).
Lydighet («tro») premieres. Ulydighet («vantro») straffes. Kritikk av herskeren (Føreren!) tolereres ikke, slik heller ikke vårt Lutherland
gjennom århundrene tålte verken gudsbespottelse eller ulydighet mot det kirkelige regimet: dogmatikkens voktere. Fiendehatet var intenst. Trosavvikere ble nådeløst forfulgt. "Gud" hersket gjennom begge regimenter: det verdslige (ved
sverdet) eller det åndelige (ved korset).
Ytringsfrihet og religionsfrihet har gjennom hele kirke-kristendommens historie vært utålelig. Sanksjonene varierte fra bannlysing,
landsforvisning, tortur og bålbrenning til kirketukt.
To ødeleggende verdenskriger (med mer enn 50 mill. ofre) i det kristne Europa på
1900-tallet måtte til FØR europeiske og vestlige ledere kom til sans og samling, ved opprettelse av FN og Menneskerettighetene. Hvorfor ikke før? HVORFOR?
I krigsoppgjøret
etter siste verdenskrig ble ingen kirkelige representanter for det teologiske jødehatet stilt til ansvar. Kirkens medvirkning og medskyldighet i jødeutryddelsene fikk ingen konsekvenser.
Tiden
for kirkelig immunitet og straffefrihet er forhåpentlig over.
Blasfemiparagrafen i vårt Lutherland ble ikke opphevet før år 2017! Vebjørn Selbekk skriver
på Verdidebatt at land som holder seg med blasfemilover (som Pakistan) «lever i barbariet». Tja, hvor mange århundrers barbari i det protestantiske Danmark-Norge? Har Selbekk fortrengt historiens realiteter og fakta?
Loven forbyr ikke Jesus-karikaturer i 2018, men den indre selvsensur gjør det! Århundrers autoritetsdyrkelse, tros- og lydighetskrav, har satt sine spor i den europeiske og norske mentalitet. Satirikerne
våger ikke å utfordre kirkemakt og kristenfolk, eller: kirkemakten har stadig myndighet og midler til å stanse enhver ytring som kunne stille den opphøyde, guddommelige og (etisk) ufeilbarlige Jesus fra Nazareth i et uheldig
lys.
Få frykter kirkens uberegnelige «Gud», slik man gjorde de forgagne århundrer. Men hva kirkemakten er i stand til forteller historiens millioner ofre. De har ingen
stemme i den kirkelige historieskriving (teologisk revisjonisme). De ble tiet i hjel gjennom Lutherjubileet 2017. Det var kirkeautoriteten, overmakten, som ble hyllet: Jesus (Kristus), Martin Luther og krigerhøvdingen Olav Haraldsson. Kongehuset var
selvsagt til stede. Festgudstjenesten i Nidarosdomen som skulle avslutte Reformasjonsjubileet 2017 sto i herskermaktens tegn.
Ja
til islamkritikk – nei til kristendomskritikk?
Islam har lenge nok tjent som lynavleder i norsk religionsdebatt. I stedet bør man se disse to autoritære
verdensreligioner i sammenheng.
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11560705-pa-tide-med-islamkritikk
I den kristne bibel (NT) finner man en rekke skriftord folkelige trosapologeter, liberalteologer og folkekirke-prestene helst ikke nevner. Kristne islamkritikere godter seg
over fæle koranvers, som også over den onde Allah og profeten Muhammed.
Det er på tide at Det nye testamente («Herrens ord») granskes med tilsvarende lupe. Hevntanken
står meget sterkt hos Jesus, som også hos hans senere etterfølgere. Jesus ble rasende da fariseerne ikke anerkjente hans autoritet. Kritiske spørsmål ble besvart med de verst tenkelige doms- og straffetrusler. Romerkirken fra
400-tallet og påfølgende årtusen effektuerte Jesus straffetrusler.
Det er ufattelig at Jesus med sine verbale, aggressive utskjellinger og voldstrusler holdes opp som et
etisk ideal i dag.
Den kristne kirke - politisk kristendom - utviklet seg til det verste undertrykkelsesmaskineri historien kjenner. Som kristendommens erobringer (misjonsimperialisme) var
også islams erobringer brutale. Men kjenner man til århundrer med korstog (jfr. tempelridderne og andre militante munkeordener), inkvisisjonsprosesser, torturkjellere/torturinstrumenter, hekse- og kjetterbål i de områder muslimene
erobret?
Tvangskristning og sverdmisjon var det normale i de områder kristendommen erobret (for å redde livet måtte jøder i det politisk-katolske Spania på 1400-tallet
flykte eller la seg tvangsdøpe). Vi kan også spørre: hvorfor var/er det kristendommen og islam – ikke jødedommen – som trengte og trenger blasfemilover?
Hvorfor
var/er antisemittismen et spesifikt fenomen i kristne og muslimsk dominerte samfunn?
Nei! ingen guder eller oldtidsprofeter trenger særskilt beskyttelse gjennom lovparagrafer. Det gjør bare religiøse og politiske makthavere: diktatorer/diktaturstater. Jeg minner om at Vatikanstatens enehersker og Irans president (fra hvert sitt teokrati) syntes å forstå hverandre godt i denne sak (nov. 2015).
Siden har også Tyrkias Erdogan, Russlands Putin og USAs Trumph avlagt visitter i Vatikanet. Autoritære statsledere og religionsledere finner sammen, slik deres lobbier også gjør i FN-systemet.
Som USAs Donald Trumph har også Brasils nyvalgte president evangeliske kristne som en viktig maktbase. I våre europeiske nærområder ser vi den samme skremmende tendens: en mer eller
mindre tett allianse mellom de tre hovedkirker OG ny-fascisme: autoritær ideologi. Bevegelser og partier på ytre høyre fløy henter sine tilhengere vesentlig fra det kirke-kristne segmentet.
-------------------
Hva vil det si å spotte Den hellige Ånd: en utilgivelig synd? La meg sitere noen «Herrens ord» nedenfor fra den kristne bibel (NT):
«Derfor sier jeg dere: All synd og spott skal menneskene få tilgivelse for, men spott mot Ånden skal ikke bli tilgitt». Dette
sier Jesus i Matt. 12, 30-32 og Mark. 3, 28-29.
«Synden er at de ikke tror på meg», sier Jesus i Joh. 16, 9.
«Den som
tror på ham, blir ikke dømt; den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.», sier Jesus i Joh. 3, 18 (se også Mark. 16:18)
Jeg siterer fra Hebr. 10, 26-31:
«Fortsetter vi å synde med vitende og vilje etter at vi har lært sannheten
å kjenne, da finnes det ikke lenger noe offer for synder. Forferdelig er det vi da har i vente: Dommen og Guds brennende iver skal fortære dem som står ham imot».
«For
Gud er en fortærende ild». (Hebr. 12, 29)
«Hevn dere ikke selv, mine kjære, men gi rom for vreden. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg vil
gjengjelde, sier Herren». (Rom. 12:19).
Nå forteller "den kristne kulturarven" at kirkens menn tok hevnen i egne hender. De
kunne ikke vente til Herrens Dom på den ytterste dag. Den fortærende ilden steg opp fra utallige kjetterbål og heksebål på europeisk jord. Ilden brant både på jorden og i himmelen. Det fantes ingen nåde
eller barmhjertighet for de arme ofrene for kirkens vrangforestillinger og konspirasjonstenkning.
Presteskapet, munker og kirkelærere så hekser og demoner overalt, som også Luther. Kampen
mellom Gud og Satan gikk i sistnevntes favør. Guds englehær kunne knapt hamle opp med svermen av Satans demoner. Munkene var særlig utsatt for demonenes plager. En forstyrrende flue kunne være en forkledt demon!
Den Onde var inkarnert (personifisert) i jøden, kjetteren og heksa. Ved å drepe disse ulykkelige, uskyldige mennesker (fratatt menneskelighet og menneskeverd) mente man kanskje å drepe Den onde/Satan? Jesu
motstandere var kirkens motstandere. Djevelens barn og Satans sønner skulle i ilden! Kirkens bødler og torturister iverksatte Jesu straffetrusler. Så gikk man til messe - med blod på hendene. Takket man Gud for at ennå en demon
var tilintetgjort?
Menneskets ukrenkelige verdi? Guds grenseløse kjærlighet?
KIRKENS BEKJENNELSE OG TEOLOGI: «ALTERNATIVE FAKTA» ELLER «LØGN PÅ LØGN»?
Se MF-professor Sturla Stålsett («Politisk teologi mot populisme»), mangeårig sjefsapologet Bjørn Are Davidsen («Også Åsa Wikforss sprer alternative fakta») og
kulturredaktør Olav Egil Aune («Løgn på løgn») på Verdidebatt.
Dette kristelige nettsted - Verdidebatt - er et forum for spredning av «alternative
fakta». Kristendommens usannheter, gjentatt i 2000 år, er blitt sannhet. På dette debattforum møter man en virkelighetsbeskrivelse hinsides fornuft og erfaring.
Men pendelen
slår tilbake. Et opplyst folk konfronterer kirkeautoriteter, troslærere og forkynnere med spørsmål de ikke kan eller vil svare på. De gjemmer seg i skoddeheimen. Dagens kirkelige skriftlærde/teologiprofessorer konstruerer nye teologiske teorier i håp om å gjenopplive den døende religion og kirke. Krisehjelp og oksygentilførsel har vært forsøkt ved
flere anledninger det siste århundret, men situasjonen har aldri vært så alvorlig som i dag.
Når terrenget ikke svarer til kartet, hva gjør man da? Det er helt klart selve budskapets
(evangeliets) troverdighet som står på spill. Den kristne lære, bekjennelse og teologi, appellerer ikke til verken følelser, behov eller intellekt.
Kirken er rammet/lammet i selve
nervesenteret: "Kristus-troen"!
Det kan være nyttig å hente fram igjen boken «Skapt i vårt bilde?» (1980). Her er 3 essay av henholdsvis Helge Hognestad (Er forkynnelsen
troverdig?), Ebbe Reichelt (Er kirken barmhjertig?) og Rune Slagstad (Religionens død?).
Dagens apologetiske bokutgivelser fra kirkelig-teologisk hold (30 år senere), enten det handler om den introverte
mystikken, frigjøringsteologi, prosess-teologi, dialogteologi eller politisk teologi, har ingen appell. Kirkekrisen og kriseteologien er permanent!
Trond Bakkevig/Tomm
Kristiansens nyutgitte bok er svært avslørende: "Da Gud skiftet mening" (Gud er til og med uthevet i boktittelen). Men boken handler ikke om "Gud" (slik vi kunne forvente), men om Bakkevig og hans kirke. Alle vet jo at den lutherske,
katolske og ortodokse "Gud" har ulike meninger.
En politisert kirke kjenner vi fra årtusener tilbake historien. Dens undertrykkende, utsugende rolle gjennom historien er forbausende
fortiet i boken til det luthersk-evangeliske forfatterparet (prosten og NRK-journalisten, begge Ap-sympatisører?). De har som formål å blankpolere og renvaske Den norske kirke.
Det er kanskje ikke tilfeldig at denne merkverdige boken er utkommet omtrent samtidig med at "Folkekirken", Vårt Land og KrF strever for å demokratisere/modernisere, folkeliggjøre og humanisere kristendommen?
Ja, til og med Klassekampens Mimir Kristjansson synes sterkt involvert i det "kristen-sosialistiske" politiske prosjektet: å knytte kristen-Norge tettere til venstresiden (jfr. innlegget:
"Vi som hatet Gud", 28. sept. 2018. Vi må forstå det slik at han ikke lenger "hater Gud", men kanskje tvert om "elsker Gud"?).
Hvorvidt de kristne kirker i dag nyter godt av "markedsliberalisme" og
"mammon", sies det lite om. I sitt nostalgiske tilbakeblikk foretrekker Mimir Kristjansson bedehuskristendommen fremfor markedsfundamentalismen. Her har Kristen-Norge og venstresida et verdifellesskap, skriver Kristjansson. Svært oppsiktsvekkende
mener han at fellesskapet med frikirkelige miljøer er sterkere enn med den gamle statskirka. I det døende bedehusmiljøet ser Kristjansson håp om at det haugianske idealet overstyrer dagens politikk. Det er ikke til å tro!
"Det var ikke de kulturradikale som tok livet av bedehusbyen. Det var mammon".
"Jeg kommer aldri til å tro på Gud. Men i motsetning til da jeg gikk på ungdomsskolen, har jeg forstått at det ikke er Gud som er fienden i dag. Det er mammon".
Har han ikke fått med seg fra sin oppvekst i bedehusbyen Stavanger at den kristne Guds- og Jesus-dyrkelse handler om noe ganske annet enn "mammon" og "markedsfundamentalisme"? Kjenner han ikke til frelsens vilkår og grunnlag i evangelisk-luthersk
lære?
Så vidt jeg vet, Den norske kirkes offisielle bekjennelser sier ikke ett ord om rettferdig fordeling av jordens ressurser, heller ikke om Knut Arild Hareides
"fellesskapsparti". Det er synd at KrFs reaksjonære og illiberale historie ikke blir fortalt. Den handler om langt mer enn den såkalte "homospagaten".
https://frifagbevegelse.no/nyheter/-krf-vil-velge-erna-og-vrake-jonas-mener-tidligere-vart-landredaktor-6.158.574543.7159e7f81c
------------------
Romerbrevet var Martin Luthers yndlingsskrift. Halvannet årtusen etter Jesu død lød
Luthers grufulle hat og hevntanker mot jødene, som ikke ville la seg omvende til - eller bøye kne for – kristendommens guddommeliggjorte autoritetsfigur: «Kristus Jesus».
Fra
Den norske kirkes prekestoler, som også i Vårt Lands daglige og ukentlige andakter og prekentekster, gjentas og gjentas det sykelige, irrasjonelle raseriet mot «fariseerne og de skriftlærde». Denne kontrastfortellingen
er bare en av mange som utgjør kristendommens grunnlag.
Den Ondes ansikter har skiftet gjennom århundrene, for demoniseringen rammet alle grupper kirken definerte som motstandere og fiender. Kontrastbildet
mørkets barn – lysets barn gjennomtrenger kristendommens skrifter og historie. Dualismen er fiendskapets ideologi. Den har Jesus selv som opphavsmann, og derfor blir alle forsøk på tilsløring
eller nyansering nytteløse.
Skriftens «klare ord» er blitt til prester og teologers «uklare ord». Dagens forkynnelse, i prekener
og andakter, viser tydelige tegn på meningstap og meningsoppløsning. Med Håvard Nyhus terminologi «Sannhet i bevegelse» er kanskje dogmatikken og Kristus-troen kommet i flyt? Sannheten (den ene) glipper.
Grunnelementene i det teologiske læresystemet løsner, bit for bit. Hverken pseudovitenskap, pseudofilosofi eller pseudopsykologi kan redde kirkens autoriserte/offisielle postulater fra havari.
Jeg spør: ble Jesus fra Nazareth «unnfanget ved Den hellige Ånd» - eller ble han det ikke? Det er umulig å få et klart svar.
Hvordan vil folkekirke-prestene
forkynne Advent og Frelserens fødsel kommende julemåned? Den hellige familie i et morass av jødisk ondskap? Jesus som «verdens lys»? Verdenshistoriens mest sentrale skikkelse? Det fullkomne mennesket:
født av Faderen før alle tider (som det står skrevet i Nicæneum)?
Kontrastfortellingene, som også lys-mørke
og liv-død symbolikken, vil ganske sikkert bli gjentatt. Klassekampens (kulturkristne/kirkelojale?) religionsviter, Anne Kalvig, har slått an tonen 1. november: «Halloween innleiar nå ein lang periode
der tema er lys og liv i mørket, og barna går foran, glad i flokk». Det er høyst merkelig at religionsviter Kalvig i sin helsides kronikk ikke omtaler kirke-kristendommens sentrale advents- og julefortelling om Jesus som selveste
Lyset, Livet og Sannheten.
Vil vi få høre om en «symbolsk jomfrufødsel», som bilde på ny erkjennelse: åndens lys, visdommens "fødsel" i
sinnet? Kristusbevissthet? «Kjenn deg selv?» Nyskapelse? (For selvinnsikt og dialogisk metode er nok filosofen Sokrates langt mer interessant enn Jesu lydighetskrav til sine tilhengere).
Man må
ha i mente julefortellingens mørke klangbunn: «Han kom til sine egne, men de tok ikke imot ham». Motsatt Jesus var de av kirkens forhatte «fariseere og skriftlærde» langt mer dialogisk innstilt, slik jøder
gjennom historien har vært i dialog med seg selv og med sin samtid.
Det er verdt å merke seg at norske jøder i det offentlige ordskiftet aldri går til angrep på andre religioner,
slik de kristne gjør det – ustanselig.
Den kristne selvrettferdighet brettes ut konstant. Israels-misjon avslører ikke bare kirke-kristendommens manglende selvinnsikt,
men stadfester også dens iboende intoleranse og forakt for den religion og det kulturmiljø som frembrakte kristendommen.
Så er det da også i etisk og historisk bevissthet
jødedommen særlig skiller seg ut fra den bastante teologisk-dogmatiske kristendommen (jfr. bekjennelsesskriftene). Selvkritikk og selvrefleksjon er gjennomgående i de jødiske skrifter (GT). I Den nye pakt (NT) er det ikke mye selvinnsikt
eller menneskelig visdom å spore. Her er brønnen ganske tom.
Og derfor vender kristenheten seg på ny og på ny til de gammeltestamentlige kilder, den hebraiske bibel, som visse profetskrifter,
Salmenes bok, Visdommens bok og Salomos ordspråk.
https://www.dagen.no/Inspirasjon/
Med mangel på visdom, forblindet av raseri, hevnet romerkirken seg på jødene det kommende årtusen. De på sin side gjorde ikke annet enn å avvise galileeren Jesus (Joshua) som den messias de ventet
på. For dette dømte kirken dem til dennesidig (og evig) straff, ydmykelser og hjemløshet «på jorden som i himmelen».
Kirkens historiske forbrytelser knuser alle svulstige slagord.
I dag kan vi lykkeligvis avvise kirkens Jesus/Kristus uten konsekvenser. Vi risikerer ingen straff. Vi lever ikke i barbariets tidsalder. Det er ikke kirkens fortjeneste. Men
så lenge kirken og dens teologer tviholder på postulatet om Jesu gjenkomst og dom, slumrer barbariet under overflaten. Ingen humaniserende omtolkninger kan viske ut kirkehistoriens destruktive, inhumane voldsutgytelser.
Det er ufattelig hva kirken har sluppet unna med, men med «all makt i himmel og på jord» var alt mulig. Når Den norske kirke fortsatt i sin (offisielle) konfesjonelle bekjennelse, etter 500 år, slynger
voldstrusler mot andre religioner, trosavvikere, ugudelige og vantro er ingen religionsfred mulig.
Det er også tankevekkende hva Vårt Lands redaksjon tillater av kristen-ekstremistiske forestillinger
på Verdidebatt. Vi kan konstatere at voldsdualismen og voldseskatologien er høyst levende blant Verdidebatts kristne debattanter.
Her finner man også motsetningen: dialog OG straffestrusler!
Slik jeg ser det er Verdidebatts vilkårlige og forvirrende "moderering" symptom på det samme problem som rir KrF og Den norske kirke. Disse kristelige organer (kirke - parti - avis) spriker i alle retninger: politisk-ideologisk, teologisk
og etisk.
Når ett og samme parti kan samarbeide med Høyre/FrP og Ap/SV, skjønner man jo at det ikke er politisk ideologi eller tenkning som styrer KrFs veivalg, men noe ganske annet: kristendemokratiske
immaterielle verdider. De er overordnet partigrenser og mediegrenser.
https://www.dagbladet.no/kultur/likeverd-og-menneskeverd-er-ikke-spesifikt-kristne-verdier/70409079
Den frafalne prest, Ivar Bu Larssen, gir en ganske god situajonsbeskrivelse på det "kristne" (liberalkonservative) nettmagasinet Minerva. Her er to lesverdige,
interessante artikler.
https://www.minervanett.no/skribent/ivar_bu_larssen/
https://www.minervanett.no/mata-hareide/
TIDSSKRIFTET "MINERVA"
"Minerva
har kontorfellesskap med den liberale tankesmien Civita i Oslo, og mottar økonomisk støtte av Liberalt
forskningsinstitutt, Norad og Fritt Ord. Ansvarlig redaktør
er Nils August Andresen".
(Se Andresens innlegg på Verdidebatt, hvor han også har betegnet
seg som kristen).
Jeg minner om at TF-teolog og senere Høyremann Inge Lønning var mangeårig skribent i tidsskriftet.
https://www.minervanett.no/teologi-og-politikk-hos-inge-lønning
"Lønning var forøvrig
leder for departementale utredninger, redaktør for tidsskriftet Kirke og kultur fra 1968, president i Nordmanns-Forbundet
1987–1999, president i Norsk-Tysk Selskap fra 2001, og fast spaltist i tidsskriftet Minerva.
Utover dette kom en rekke offentlige verv".
"Blant tidligere bidragsytere de siste årene er Jan Egeland, Jonas Gahr Støre, William Hague, Henrik Langeland, Long Litt Woon, Per Egil Hegge,
Espen Benestad, Kathrine Raadim, Thorbjørn Jagland, Erling Fossen, Aslak Sira Myhre, Martine Aurdal, Henrik Syse, Espen Barth Eide, Kåre Willoch med flere".
Flere prominente
navn nevnes nedenfor.
"Asbjørn Aarnes, Hans
Skjervheim, T.S. Eliot, Daniel Bell, Reinhold
Niebuhr, Christopher Dawson, Tore
Lindbekk, Paul Thyness, Francis Sejersted, Jon
Elster og Lars Roar Langslet.
Det kristelige «debattforum», Verdidebatt, viser klart behovet for og nødvendigheten av kristendomskritikk. Jeg tviler på om det kristne verdikonservative/liberalkonservative
tidsskriftet Minerva har så mye å tilby på dette felt.
Men noen gode skribenter finner man også her, som historikeren
Bård Larsen tilknyttet Civita/Minerva (også spaltist på Fri Tanke).
------------------
Dessverre, vi har sett få tegn til at «Bots- og bønnedag» i kirkens liturgiske kalender fremkaller konkret «syndserkjennelse». De talløse ofrene for kirkens historiske
forbrytelser får ingen oppreisning. De er slettet ut av kirkehistoriens «minne».
https://kirken.no/nb-NO/kristen-tro/kirkearet/spesielle-dager/bots--og-bonnedag
For visse fagteologer, som TF-professor Halvor Moxnes, er det langt viktigere at kirkens ideal-Jesus lever videre i nordmennenes
"minne". Ofrene for katolske og protestantiske overgrep i andre deler av verden blir ikke nevnt.
Her må nevnes den senere tids grufulle oppslag om jakten på
de homofile i det kristnede misjonslandet Tanzania (og Uganda). Det etterlates ingen om at forfølgerne er kristne! Kristen-Norge, kirkeledere og teologer, er for en stor del tause.
Vi kan ikke undres når Vebjørn Selbekks kirke i 1954 v/bispemøtet gjorde vedtak om at ”Homoseksuelle handlinger bør få gjelde som de perverse og forkastelige
ting de er". Ennå verre ting ble uttalt av kirkemennene. Selbekk nevner ikke at homofilt samliv mellom menn var straffbart i vårt evangeliske lutherland fram
til 1972. Heller ikke at homofili ble strøket som psykiatrisk diagnose i 1978. Det var selvsagt ikke Selbekks kirke og religion som gikk i front
for denne liberalisering av lovverket.
En kort, overflatisk oppsummering av kirkens mange finurlige og strategiske krumspring i homofilisaken, kan man finne nedenfor. Tillitskapende
er det neppe.
https://forbundet.no/den-norske-kirke-og-homofilisporsmalet/
----------------------
Den statiske åpenbaringstroen forsøkes nå brutt opp ved prosess-tenkning («prosessteologi»/»skapelsesteologi»),
eller ved en gjenoppliving av den katolske middelalder-mystikken. Også andre (apologetiske) strategier er i omløp for å redde kristendommens «kulturarv», om det er jungianerne Helge Hognestad og Jordan Peterson (med
sine arketyper og symboliseringer), Sturla Stålsett/Halvor Moxnes/Kari Veitebergs sosial-revolusjonære Jesus, eller ved MF-professor (emeritus) Oskar Skarsaunes «bergprekenens Jesus».
Men
det finnes ingen «roller» igjen for Jesus, annet enn å bringe ham tilbake til hans egen oldtid. Gud og Jesus (les: kirken) har skiftet mening så mange ganger at det er på tide at den historiske Jesus fra Nazareth, apokalyptikeren,
får tilbake sin rettmessige plass i det religionshistoriske museum. Han er en fremmed for vår tid, men må som alle historiske personer forstås ut fra den tid og det miljø som skapte ham.
Med Jesus fra Nazareth som ufeilbarlig autoritet og forbilde har moderne apologeter/teologer enorme forklaringsproblemer. Ikke bare det, han er en guddom i guddommen! Når Treenighetslæren bryter sammen blir resultatet blir mer forvirring,
tåketale og ubesvarte spørsmål. Man vet ikke hvilke treenighetspersoner man skal hente frem: Faderen, Sønnen eller Den hellige Ånd?
"Faderen" synes å være den mest skjulte
og minst uttalte person i treenigheten. Kristne teologer og forkynnere snakker helst om en diffus "Gud" enn om "Faderen".
Kriseteologien, som også krise-kommentariatet i Vårt Land, leter i blinde
etter en vei ut av den Konstantinske bekjennelsens fangenskap. Men kirkeledere og troslærere kan ikke sette strek over 1700-års kirkehistorie med Nicæneum (og Apostolicum) som den kristne kirkes «grunnlov».
Med Martin Luther som konfesjonell læreautoritet i Den norske kirke blir problemene uoverstigelige, etisk og intellektuelt.
Mange forskrudde Israels-fortellinger
på Verdidebatt (et av dem med over 20 000 visninger!) er et annet eksempel på hvordan Vårt Land/Verdidebatts redaksjon tillater spredning av løgner og alternative fakta. Men så lenge debattantene bærer en religiøs-kristen
farge og fane er det åpenbart fritt fram for "alternative fakta" ("fake news").
Staten Israel betraktes ikke som jødenes hjemland/nasjonale hjem, men som «Guds land». Landet tilhører
«Guds folk». Men hvem er nå det da? Jo, det er kristne og muslimer som stadig kjemper om arveretten.
Fordi Jesus fra Nazareth, forstått som «Gud selv», vandret på
denne jord mener de kristne seg å ha eiendomsrett til landområdet. Da Muhammad noen århundrer senere foretok sin flyvende Jerusalem-reise ble byen muslimsk.
«I følge Bibelen
ble Jerusalem gjort til hovedstad for omkring 3 400 år siden av kong David. Jødene regner Vestmuren/Klagemuren, den siste rest av Herodes den stores tempel, som sitt viktigste hellige sted.
For kristne er Jerusalem byen der Jesus ble korsfestet og stod opp fra de døde, og der Gud sendte sin hellige ånd over apostlene. For dem er det byen der kristendommen har sitt opphav. Gjennom nesten to tusen år
har kristne dratt på pilegrimsferd til Jerusalem.
Muslimene har bygd Al Aqsa-moskeen på tempelhøyden, der de mener Muhammed fór opp til himmelen».
Det jødiske folk eksisterer bare innenfor den kristne eskatologi, som brikker i det kristne historiesyn (les: frelseshistorien). Kristensionisten Roald Øye, MIFF og Øystein Magelssen i KFUK-KFUM
er like ensidige og like lite troverdige i synet på staten Israel. De er alle kristne ekstremister, om de befinner seg på den såkalte høyre- eller venstresiden i kirkelandskapet.
Når
den ene ytterside betrakter Israel som en «apartheidstat» og den annen side som «Guds lovede land», blir alle nyanser blåst bort. Tilbake står det enkle dualistiske skjema: jøden som den ONDE fariseer,
eller den ONDE israelske staten (i Øystein Magelssens versjon).
Det er klart vi kan undres over hvorfor Operasjon Dagsverk ikke gir stemme
til den andre hovedparten i Midtøsten-konflikten, og heller ikke gir skoleelevene historisk bakgrunnsinformasjon om antisemittismens kirkelige opphav. Her svikter alle kristelige aktører, som også DAN LYNGMYR og PÅL GEORG NYHAGEN
på Verdidebatt. Sistnevnte skryter på seg en jødisk kippa, men han er fullstendig taus om den katolske kirkes brutale jødeforfølgelser gjennom mer enn halvannet årtusen.
Jeg
siterer Roger Christensen nedenfor. Det er ikke lett å forstå hvilke forutsetninger skoleelever har for å skille "den ekte antisemittismen" fra den falske, hvis de ikke blir informert om den kirkelige europeisk-historiske bakgrunnen
for opprettelsen av staten Israel.
«Nei, folk har ikke noe med å kalle folk for jødehatere i tide og utide uten å
ha grunnlag for det. Vi har mer enn nok med den ekte antisemittismen om ikke vi i tillegg skal plage ungdommer som deltar i Operasjon Dagsverk».
«Takk for innlegget og arbeidet
med årets Operasjon Dagsverk. Jeg kan virkelig ikke se hvordan sitatet over demoniserer Israel og sier at palestinere ikke har noe ansvar for egen fremtid. Det står jo likestillingsarbeid innad i det palestinske samfunnet
og opplæring i demokratiske virkemidler. Er det for mye forlangt at noen leser før de setter i gang å kritisere?».
Tja, er det for mye forlangt at Roger Christensen dokumenterer likestillingsarbeidet i det palestinske samfunnet OG opplæring i demokratiske virkemidler? Likestilling for hvem? Hvilke skrifter skal vi feste lit til? Er de palestinske
områder (Gaza og Vestbredden) udemokratske? Hvem bærer i så fall ansvaret, om ikke de palestinske myndigheter? Hvordan påvirkes palestinske barn og ungdom av den anti-Israelske retorikken, i oppdragelse og undervisning?
Hvordan skal Operasjon Dagsverk "oppdra" palestinsk ungdom? Hvordan kan de leve i fred med sine jødiske naboer når de ikke klarer å leve i fred med hverandre?
Palestinernes
indre konflikter og interne maktkamper blir påfallende underkommunisert i norske medier. Det er ikke Israels ansvar eller skyld at de palestinske samfunn bryter grunnleggende menneskerettigher,
som ytringsfrihet og rettssikkerhet for sine borgere. "Okkupasjonen" er ikke svaret på alle interne problemer i de palestinske områder.
Det er kanskje
på tide at verdenssamfunnet retter større oppmerksomhet mot hva som skjer i palestinske fengsler, slik rapporten nedenfor gjør. Om det er israelske eller palestinske myndigheter som utøver mest vold og brutalitet, er et spørsmål
å stille.
Rapporten «Two Authorities, One Way, Zero Dissent» er utarbeidet av Human Rights Watch (HRW), som har brukt to år på rapporten og intervjuet
nærmere 150 palestinere som har sittet i fangenskap, familiemedlemmer, advokater, organisasjoner og leger.
«Palestinske sikkerhetsstyrker
driver systematisk tortur av kritiske røster i et slikt omfang at det kan være forbrytelser mot menneskeheten, ifølge ny rapport. – Både de palestinske myndighetene på Vestbredden og Hamas-myndighetene
på Gazastripen pågriper systematisk kritikere og torturerer dem i fangenskap, sier lederen for menneskerettighetsorganisasjonens virksomhet i Israel og Palestina, Omar Shakir.
–
Systematisk tortur som ledd i en regjerings politikk er en forbrytelse mot menneskeheten, sier han.
– Palestinske ledere reiser verden rundt og snakker om palestinernes rettigheter, men styrer selv
et maskineri av undertrykkelse for å knuse kritikk, sier han. Både på Vestbredden og Gazastripen risikerer politiske aktivister, uavhengige journalister og alle som kritiserer myndighetene ved å demonstrere eller ytre seg i
sosiale medier, å bli pågrepet, fengslet og torturert, slår HRW-rapporten fast.
Mens Hamas-tilhengere risikerer vilkårlige pågripelser på Vestbredden, risikerer
tilhengere av president Mahmoud Abbas' Fatah-parti det samme på Gazastripen. Begge sider støtter seg på lover som åpner for å straffeforfølge dem som bidrar til "sekterisk splittelse", eller som fornærmer myndighetene
og myndighetspersoner.
Menneskerettighetsorganisasjonen har også analysert bilder og videoer, legejournaler og rettsdokumenter. HRW spiller nå ballen over til Den internasjonale straffedomstolen
(ICC).
– Gitt de sterke bevisene for at alvorlige forbrytelser har funnet sted i Palestina siden 2014, oppfordrer Human Rights Watch ICC til å innlede en formell etterforskning, konkluderer
rapporten».
https://www.dagsavisen.no/verden/hrw-anklager-palestinske-sikkerhetsstyrker-for-tortur-1.1222017
--------------------
04.11.2018 (revidert 07.11.2018)
G. Ullestad