Verdensbilde og menneskesyn

«Mennesket ville i sannhet være i en ynkelig situasjon dersom det måtte holdes i tømme av frykt for for straff og håp om belønning etter døden».

(Albert Einstein)

 

“One of the great tragedies of mankind is that morality has been hijacked by religion. So now people assume that religion and morality have a necessary connection. But the basis of morality is really very simple and doesn't require religion at all.”

(Arthur C. Clarke) 

 

«Islams grunnvoll er kynisme, blodbad og forførerisk poesi...Islams fanebærere etterlater seg en historisk arv, en dypt tragisk ideologi – en «sverdets ideologi» som også nå – fjorten hundre år etter Muhammed – fortsetter å hjemsøke og ryste menneskeheten».

(Journalist og forfatter Einar Kr. Holtet, Dagen.no  7. februar 2017) 

 

Bytt ut islam med kristendommen i sitatet ovenfor, så har vi kirkehistorien i et nøtteskall.  Kristendommens historiske arv er i ennå større grad enn islam en «sverdets ideologi». Det er sverdmisjonen Den norske kirke feirer hvert år under Olavsfestdagene i Trondhim. Men kristendommen og islam er nært beslektet. De kjemper begge om «permanent herredømme» i verden. De har begge brukt utstrakt vold i sine erobringstokt og misjonsimperialisme.

Profeten Jesus har inspirert og villedet like mange millioner mennesker som profeten Muhammed. Ilden i islams hus og i kirke-kristendommens hus har vist seg vanskelig å slukke. Politisk islam kalles «islamisme». Politisk kristendom bør tilsvarende kalles «kristianisme». Vi har grunn til å frykte dem begge. Den kristne «Gud» og den muslimske «Allah» er konkurrenter. (I Kristiansand bor nå «Gud» og Allah i hvert sitt misjonshus).

Når disse to religioner konkurrerer om både landområder og menneskesjeler er det selvsagt deres  verdensbilde, gudsbilde og samfunnssyn vi må gripe fatt i.

Den kristne guden og hans kirke på jorden sidestiller de umulige motsetningsparene: (hellig)krig - fred, frykt - kjærlighet, hersker – tjener, skapelse – ødeleggelse. Luthers heslige læreskrift, Confessio Augustana, er inspirert av denne guden. Folkeforfølgelser, som jødehatet, var inspirert av den kristne guden. Slaveriet likeså. Kirkens historie er svært blodig og voldelig. Voldsordene er mange i Det nye testamente («Herrens ord»), i bekjennelser, læreskrifter og prekener (kirkens ord). 

Det tok ikke slutt med reformasjonen. Vi skjønner hvorfor omfattende sensur, heksebrenninger, gapestokk, dødsstraff (hengning, halshugging) og andre grufulle straffelover – som også religionskrigene – ikke er populært stoff i dette Luther-året.

I bøkene «Norsk fritenkerhistorie 1500-1850» (Amundsen/Laugerud, 2001), «Bibelsyn og samfunnsutvikling» (Hjelde, 2002), «Sensuren i Danmark-Norge» (Rian, 2014) og «Blasfemi» (Johanson, 1989) får man de brutale konkrete detaljer utbrodert i det protestantisk-lutherske Danmark-Norge.

Verken likestilling, sosial rettferdighet/fattigdomsbekjempelse, fredstanker eller ressursfovaltning  befant seg innenfor kirkemaktens tankehorisont eller bevissthet i reformasjonstidens århundrer. Alle de friheter, verdier og rettigheter vi i dag hegner om ble på det groveste krenket. Barn, kvinner, minoriteter og fritenkere/dissidenter var som i alle diktaturer spesielt utsatte for overgrep.

Først langt ut i det 20. århundret begynte den kristne guden og hans geistlige forvaltere på jorden plutselig å interessere seg for «likhet, menneskeverd og forvalteransvar» (nå skamløst kalt «kristne verdier»).

 

Aftenbladets (statskirke)prest i Dagens ord 9. august 2017 har forvalteransvaret som tema. Se nedenfor hvordan hun tolker bibelteksten: 1. Mos. 2, 4-9. Dette er altså hva en ordinert prest/teolog med 6 års akademisk utdannelse forkynner i en dagsavis år 2017. «Kunnskapsbasert kompetanse»? Er det barnet eller den voksne presten har som mottaker?  

«Gud skapte det første menneske av støv og pusta livspust inn i nasen på det slik at det begynte å pusta. Vi menneske er boren fram av Gud, og vi er i Guds hender. Jorda vi lever på er hagen Gud vil vi skal passa på. Han vil vi skal skjøtta ho fint og gjera det slik at jorda blir god for alle å leva på...Vi har fått litt av eit oppdrag! For vi skal faktisk passa på heile kloden. Å passa på Guds hage er å passa på at jorda er frisk og at dyra og menneske som lever på jorda, har det godt. Forvalta det slik at vi får ha ein rein luft å pusta i og gode livsvilkår for alle som bur her».

Samme prest skriver i «Dagens ord» 17.08.17 følgende om denne gudens kjærlighet (5. Mos. 32, 8-12). Det er den menneskelige kjærlighet som her er overført på mannsguden (Faderen). Gudens betingelsesløse kjærlighet er bare en speiling av foreldrekjærligheten.     

«Du er elska av Gud før du sto opp i dag, før du åpna augo. Før du rakk å tenkja, så tenkte han på deg. Ja, før du var til, elska han deg. Gud sin kjærleik er utan vilkår. Gud er glad i oss slik vi er. Vi er elska fordi vi er skapte i Guds bilete. Ein kjærleik som ikkje kjenner grenser i nokon retning...Og kjærleiken skal vera det tydelegaste teiknet på kyrkja vår».

Vi kjenner medaljens bakside. Vi vet godt hva som står skrevet i kirkens (stadig) autoritative grunnlagsskrifter. Her finnes ingen betingelsesløs eller grenseløs kjærlighet. Vi vet godt at den kristne gudens kjærlighet ikke er «utan vilkår». Den kristne «Gud» er slett ikke glad i oss slik vi er, men bare hvis vi omvender oss og lar oss døpe i Faderen, Sønnens og Den hellige ånds navn. Hvorfor fortier Aftenbladets prest dette vilkår:  troskravet? Herren forlanger lydighet. Det gjør også kirken.

På samme tid fortsetter kirken å krenke religionsfriheten ved barnedåp og misjon. Det tas ingen hensyn til spebarnets sårbarhet og hjelpeløshet, fullstendig overgitt den voksne: presten og de foresatte. Kirken har gjennom sin historie dyrket ulikhetstanken, bl.a. ved å sette ulik verdi på små barn:  døpt – udøpt...ekte – uekte.

Læreautoritetene har ennå ikke avklart om et udøpt barn kan kalles «Guds barn». Dette er eksempler på den type absurde problemstillinger kirkens troslærere (teologer) strever med, i fullt alvor. Vi forstår at mye står på spill. Hvis spesialistene i liturgikk ved TF og MF vedtar at også udøpte barn er «Guds barn», får de straks et nytt problem å hanskes med:  hvordan skal da barnedåpen begrunnes? Spørsmålet om hvilken status et udøpt barn har, er svært ubehagelig for teologene å bli konfrontert med.

(Ingen foreldre setter ulik verdi på sine fødte barn).

Handler barnedåpen om verdier eller teologi? Menneskesyn eller læresetninger? Frelse eller fortapelse? Et lignende umulig dilemma kom til uttrykk i Hareides syn på homofilt samliv for få år siden, som også i biskop (emeritus) Tor Berger Jørgensens avvisning av «fortapelsen» (merk: han avviser ikke «Dommen»). I følge  læren om apokastasis skal alle bli frelst til slutt. Man skulle da tro at tidligere misjonsgeneral Jørgensen ville nedtone misjonsaspektet. Tvert om gjør han det motsatte: han oppfordrer til mer aktiv misjon blant muslimer i vårt land  (se Verdidebatt).

Gjennom sin misjonsvirksomhet har kirke-kristendommen satt et mindreverdighetsstempel på alle andre folks religionsoppfatninger. Enhver som ikke bøyer kne for den kirke-kristne «Kristus», religiøs eller ikke-religiøs, er allerede dømt til evigvarende pine. Selvmotsigelsene står i kø. Vilkåret for gudskjærligheten er altså omvendelse og dåp.

I dag møter vi den absurde situasjon at (kristnede) kinesiske misjonærer reiser til Irak for å omvende de stakkars jesidiene. Da må vi anta at dette plagede og forfulgte folket også av de kristne (som av IS-krigerne) betraktes som «vantro». De kristne intensiverer sin misjonsvirksomhet (ofte kamuflert som bistand) overalt hvor mennesker befinner seg i krise, enten det er krig, fattigdom eller naturkatastrofer. De utnytter menneskers sårbarhet. 

De sier de bringer «håp» inn i håpløshet og mørke, men i virkeligheten fastholder de menneskene i lydighetens lenker. Mange strategier tas i bruk. Kynismen kom nylig til uttrykk i et innlegg i avisen Dagen, hvor bruk av alkohol ble sagt å kunne fremme mottakelighet for Jesus-forkynnelsen.

Ingen språklige nydannelser kan kamuflere den ulike verdi kirken kirken setter på menneskene. Listhaug har fått mye oppmerksomhet for formuleringen «ulver i fåreklær». Da Jesus sendte sine disipler ut på misjonsreiser oppfordret han dem til å være enfoldige som duer og listige som slanger.

Denne kombinasjon av listighet og enfoldighet er etter mitt syn et framtredende trekk ved all kirkelig og kristelig aktivitet og forkynnelse. Om misjon og evangelisering i helseinstitusjoner nå søkes omformulert til  «åndelig omsorg», gjør ingen forskjell.  

Det er avskyelig hvordan visse kristne menigheter og organisasjoner på Internett markedsfører seg som  eksklusive godhetsposører. Godhetskonferanser? Godhetsuken? Godhetskampanjen? Godhetsmagasinet? Godhetssteder?

«Til sammen er det 25 godhetssteder i Norge som har utført mange timer med godhet. Det har i tillegg vært 80-100 skoler og studiesteder som har gjennomført godhet 2017».

 

https://www.checkin.no/event/14607/godhetskonferansen-2017 

 

I selvgodhet og hyklerisk fromhet overgår de kristne langt den såkalte «fariseisme» de selv har refset og fordømt de siste årtusener. Ble «fariseerne» betalt for sin fromhet? Nei, jeg tror ikke det. Har de kristne «godhetsposører» fått lønn eller godtgjørelse for sine timer med godhet? Har de skrevet timelister?

Er godhet en «kristen verdi»? Ettersom de kristne har stjålet dette ordet, kan det være lurt å skille eller markere  ordet slik:  alminnelig godhet – kristelig Godhet. Da vet vi at vi snakker om ulike typer godhet, helt klart med ulik verdisetting.

Slik kan man gjøre med mange ord kirken vil ha monopol på:  håp – Håp, dialog – Dialog, fellesskap – Fellesskap, likhet – Likhet, verdier – Verdier...Den ene varianten er menneskesentrert, den andre gudssentrert ("Kristus-sentrert"). Vi har lest og hørt at de kristne ikke kan tenke eller handle godt uten på gudens befaling, eller kun ved Den hellige Ånds hjelp.

Mennesket er intet uten Gud, er det blitt sagt.  Ingen Godhet uten «Gud» altså. Her foreligger en klar verdibestemmelse av mennesket.  

 

Kristent helsepersonell oppfordres i avisen Vårt Land til å opptre «diskré og frimodige». Det er ganske oppsiktsvekkende at helsearbeidere og sykepleiere skal ha en slags tilleggskompetanse i  «det åndelige og eksistensielle». Hvordan skal slik kompetanse måles, vurderes og evalueres? Hvordan er behovet dokumentert?

Jeg siterer Vårt Land 16. august 2017 (artikkel skrevet av Tove Giske, sjukepleiar og professor VID vitenskapelige høgskole, Fakultet for helsefag, Bergen): 

«Helsepersonell må lære seg å møte pasientar på ein måte som kan åpne for det åndelege og eksistensielle som pressar – utan å vere påtrengande.

Yrkesetiske retningslinjer, rammeplan for sjukepleierutdanninga, Helsedirektoratet sitt handlingsprogram for palliasjon og kreftomsorg og veiledningsheftet for samhandling mellom helse- og omsorgstjenester i kommunen, utgitt av Helsedirketoratet og i samarbeid med Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn og Kirkerådet, alle understrekar at sjukepleiepraksis bygger på eit menneskesyn der også åndeleg og eksistensielle forhold er ein del av sjukepleien sitt ansvarsområde».

 

Den såkalte «kristne likhetstanken og solidariteten» som to unge kristensosialister i SV proklamerer i Vårt Land 26. juli er ren ønsketenkning, illusjon og historieforfalskning. Kirke-kristendommen har hatt nær 2000 år til å praktisere sine «kristne verdier», men har lite å vise til av konkrete sosial-etiske og politiske reformer.

Kirken kan ikke påberope seg opphavsrettighetene til verken slagordet «frihet, likhet og brorskap», eller til solidaritetsbegrepet. Kirken er en TYV!!!   

Kirkens historiske praksis – «den kristne kulturarv» – er i stor grad en historie om overgrep, undertrykkelse og vold. Den er ikke like voldelig i sin praksis i dag, men det er den til gangs i sin steinharde dogmatikk: sitt ideologisk-teologiske læregrunnlag.

Det eksisterer ingen likhets- eller fellesskapstanke i den kristne kirke utenfor sakramentene:  dåp og nattverd. Autoritetsdyrkelsen, lydighets- og troskravet, står i den grelleste konstrast til vårt sekulære samfunns idealer. Vårt moderne liberal-demokratiske samfunn fremelsker opplyste, selvstendige og ansvarlige borgere, ikke underkastelse under et guddommeliggjort menneske fra oldtiden.

(Såkalt moderate kristne og muslimer strever med det samme problemet: nylesning og nytolkning av oldtidens «hellige skrifter». Kreativiteten er stor, men ikke nødvendigvis opplysende. Noen leter etter en gullalder som skal vise at tankefrihet og humanisme var til stede i den opprinnelige versjon av religionen - før den ble korrumpert av maktmennesker og tyranner. Det kan se ut til at «modernisering» av disse religionene forutsetter en forfalskning av både historien og tekstene).  

Kristne dogmatikere, helortodokse og halvortodokse, unnviker stadig konfrontasjon med kirkehistoriens konkrete forbrytelser («synder»). De utøver i liten grad den selverkjennelse og selvkritikk de forlanger av alle andre. På Verdidebatt kommer denne spesielle holdning tydelig til uttrykk. Når kristne debattanter belærer og formaner de få saklige, vennlige muslimske skribenter  som våger seg inn i dette «ormebolet» av kristelig aggressivitet, kan vi i beste fall smile. Deres kritikk av islam slår grusomt tilbake på dem selv.

 

Dialogpresten Iselin Jørgensen (Klassekampen 7. august 2017)  og hennes likesinnede griper ironisk nok til den samme retorikk som nasjonalsosialister/frihetsforkjempere/motstandsbevegelser: «kjærlighet, omtanke, fellesskap, solidaritet, stabilitet, trygghet og frihet...».

Men ingen religiøs eller politisk ideologi har eierskap til disse honnørordene.  

I. Jørgensen skriver ganske riktig at  «tilhengere av raseteorier, konspirasjonsteorier om jøder og holocaust, samt svært negative stereotypier av blant annet muslimer, homofile og kvinner er ikke annet enn nettopp «ekstremister».

Da var og er vel de kristne også «ekstremister»? Hun glemmer «tilfeldigvis»  å nevne kirkens hat mot  hedninger, jøder, kjettere og hekser i sin oppramsing. 3-400-års slaveri i europeisk-kristne kolonier, misjonsimperialisme og kolonialisme hopper hun også lett og elegant over. Kirkens voldshistorie handler ikke om enkeltstående ekstreme grupperinger eller tilfeldige, episodiske hendelser, som de kristne «brannslukkerne» vil ha oss til å tro, men om rotfestet kirke-kristen ekstremisme og fanatisme gjennom mer en 1700 år.  

Det handler om «kristne verdier». Gruppene nevnt ovenfor ble forfulgt, drept eller slavebundet fordi kirken frakjente dem menneskeverd.

Det er ufattelig at en kirkelig «dialogprest» med 5-6 års akademisk utdannelse kan sveipe over denne voldshistorien (teologisk begrunnet) med slik lettsindighet. Den ekstremistiske Luther blir ikke nevnt, underlig nok i dette Luther-jubileet. Det er fortielsens sensur – igjen og igjen! Dialogmasken er ren kamuflasje. Og veldig ofte:  bare en lek med ord. Vi må være på vakt mot den språklige forurensing kirken og dens teologer bedriver i vår tid.

Det er i språket den fører sine siste forsvarskamper. Ny-apologetene er først og fremst retorikere og taktikere, som også Vårt Lands kommentatorer  Alf Gjøsund og Håvard Nyhus er gode eksempler. Bak den retoriske (glatte) overflate er det ofte vanskelig å få tak på innholdet.

Det handler ikke om "de andre", men om offisiell kirkelig teologi, lære og bekjennelse. Dialogprestenes skjønnmaling av kristendommen er lite tillitvekkende. Jeg har ikke sett eller hørt mye til  «selvkritikk og selvanalyse»  i disse kretser, som heller ikke i nevnte debattinnlegg i Klassekampen. Kirkelige dialogsentra er mistenkelig opptatt av islam. Jødedommen klarer ikke dialogprestene å snakke om i det hele tatt, annet enn i fordomsfulle prekener og andakter gjennom kirkeåret.

Dialogmasken skjuler (tilslører) det faktum at det ikke eksisterer noen likeverdig dialog mellom religionene. Muslimer og jøder betraktes ikke som likeverdige samtalepartnere. Dialogprestene har fastsatt premisser og konklusjon for enhver religionsdebatt.

Det er påfallende at vi i den type «religionsdialog» kirken arrangerer aldri møter en jøde eller muslims kritikk av religionen  kristendommen. De vet godt at både muslimer og jøder stiller seg totalt avvisende til det kristne gudsbildet:  inkarnasjonen – kristologien – treenighetslæren.

Kirkelige prester og teologer er svært dyktige strateger. De vet hvordan de skal avlede og nøytralisere all mulig kritikk mot egen religion. De har endog sørget for at ordet  «kristendomskritikk» har gått ut av vårt språk. Prester og teologer driver språklig manipulasjon på høyt nivå. Biskop emeritus Tor Berger Jørgensen og bispekandidat Sturla Stålsett er kanskje de to mest profilerte representanter på denne galeien i dag.

Om S. Stålsett blir valgt til ny biskop i Oslo bispedømme, kan han nok også bli den siste på bispetronen,  ganske som også kongedømmet synger på sitt siste vers? Vi har forstått at far og sønn Stålsett pleier nær forbindelse med kronprinsparet. 

Ingen kan vel være i tvil om at S. Stålsett streber etter makt? Hele hans teologiske og  kirkepolitiske karriere peker i denne retning. Det er nok heller ikke tilfeldig at han har utgitt bok i dette valgår, hvor stortingsvalg og bispevalg i Oslo nærmest går hånd i hånd. Boken er trolig et reklamestunt for hans bispekandidatur. Den er så full av floskler og  svulstigheter at man bare kan gremmes.

Det er også typisk for avisen Vårt Land å arrangere et debattmøte i  Arendalsuken med følgende tittel:  «Hvor redde skal vi være for konservativ islam?».  

Konservativ islam har sin parallell i konservativ kristendom. Vi gjenkjenner i kristendommens teologi de såkalt moderate/liberale muslimer som søker å reformere eller modernisere religionen. De tråkker i de samme spor.

 

https://www.rights.no/anbef_litt/hrs_09.00_061214_103_3.htm 

 

Samfunnsdebattant og religionskritiker Hans Petter Halvorsen har etter mitt syn skrevet en glimrende og betimelig kronikk i VG om feighet, hykleri og dobbeltmoral i vår ennå (stats)kirkelige offentlighet. Den skrikende mangel på prinsipiell ideologisk og religionskritisk tenkning, historieløshet og etisk-moralsk ryggrad rammer både Den norske kirke, mediene og de fleste politiske partier i dette valgår.

http://www.vg.no/nyheter/meninger/religion/politikernes-bevisstloese-forhold-til-kristne-verdier/a/24117689/ 

 

«Borten Moe påstår altså her at dersom våre verdier ikke har en religiøs forankring, så er de ikke «tydelige». Denne retorikken kommer i mange fasetter og alle søker å gi inntrykk av at dersom et samfunns verdier ikke har en religiøs forankring, så er de «utydelige» eller «nøytrale» og uten egentlig substans.....

Og det er da også noe hjelpeløst sludder de to politikerne fra Høyre og Senterpartiet farer med. Ikke minst dette med at ikke-religiøse verdier er «utydelige» og «nøytrale». Vårt samfunn er basert på verdier som demokrati, rettsstat, prinsippet om maktfordeling, folkesuverenitet, ytringsfrihet, menneskerettigheter; heri opptatt ting som likestilling mellom kjønnene, rettigheter for seksuelle minoriteter og barn osv., og ingenting av dette er «utydelig» eller «nøytralt». De tar tvert imot stilling og representerer klare idealer. Men de er heller ikke «kristne»...

Å hevde, slik Borten Moe, Helleland, Hareide, Listhaug, Støre og en rekke andre politikere stadig gjør, altså at vi har kristendommen å takke for vestens kulturelle tradisjon, frihetsverdier og enorme teknologiske fremganger, er derfor ikke bare direkte usant. Det representerer en grenseløs frekkhet. Det er nærmest sjokkerende at vi har toppolitikere som har så lite kunnskap om hvilke verdier som i realiteten forankrer vårt samfunn og hvem og hva som har æren for at de har vunnet frem».

------------------------- 

 

Muslimer tvinges til selvransakelse, mens de kristne hoverer og nyter synet når muslimer «pisker seg selv». De kristne sørger for at lyskasteren ikke vendes mot dem selv. I samsvar med det enkle dualistiske skjema er islam en ond religion, mens kristendommen er den gode religion. De kristne har mange «vandrehistorier» om muslimer som bytter ut den fæle, krigerske Muhammed med den kjærlige, fredelige Jesus (som morsomt nok ofte viser seg i drømmer). Det er i avisene Dagen og Vårt Land slike historier sirkulerer.

Med hovmodig arroganse og total mangel på selvkritikk stiller de kristne sine muslimske motparter til veggs, ikke minst på Verdidebatt. Debattredaktøren har åpenbart abdisert. Verken biskoper,  fakultetsteologer («troslærerne») eller dialogprester korrigerer sine hatske «konfirmanter». Dette er kirkens Janus-ansikt, igjen og igjen. Offisielt hylles dialog, toleranse og religionsfrihet, men uoffisielt er det Confessio Augustanas fiendehat og straffetrusler som stadig gjelder.

Her skal intet lukes ut. Ingen revisjon er foretatt de siste 500 år. De luthersk-evangeliske  «kristne verdier» blir ikke nevnt, omtalt eller referert i noen såkalte «verdidebatter».

Martin Luther kan med god grunn betegnes som «hatpredikant». Hans antisemittiske skrift er gjennomsyret av hat, hevngjerrighet og raseri. Denne hatpredikantens lære er grunnlovsfestet, mens altså islamistiske hatpredikanter risikerer innreiseforbud til vårt land.

https://www.haugenbok.no/Generell-litteratur/Historie/Gud-i-grunnloven/I9788293097143    

 

Sturla Stålsett på Verdidebatt ender opp med den velkjente konklusjon: «Men Bibelen byr oss, hvor radikalt det enn høres ut, å elske dem – ikke drepe dem».

Radikalt? Hvor står dette skrevet? ENTEN – ELLER?  Nei, det handler ikke om å elske - eller drepe. Det handler om alminnelig, menneskelig omtanke for sin neste. I Stålsetts teori er mennesket redusert til tekst og skrifttolkning: hermeneutisk kristologi. Han kan ikke, eller vil ikke hente fram konkrete eksempler på dehumanisering og demonisering i hans kirkes historie. Når de kristne drepte sine ofre («fiender»), var det kanskje en kjærlighetshandling? Hva kirken forstår med «kjærlighet» er umulig å vite. Dette kan vi igjen markere språklig:  menneskelig kjærlighet – kristelig Kjærlighet. Og igjen: det er Stålsett og hans kirke som trenger «hellige skrifter» (åpenbaringen) fra oldtiden for å navigere moralsk. Vi andre søker inspirasjon og impulser helt andre steder.

«En dag kommer Guds dom. Men det er ikke fordi Gud er slem - det er fordi han elsker skaperverket sitt».  (iTRO.no, Hallvard N. Jørgensen, andakt 2013)     

 

«Enhver religion må svare for seg, for den ser ikke bjelken i sin brors øye», skriver Stålsett. Jo da, kirken ser nettopp bjelken i sin brors øye, men ikke i sitt eget. Derfor svarer han ikke for sin egen religion, men går fortrinnsvis utenfor det kristne Europa: til islamistisk ekstremisme eller folkemordet i Rwanda (han nevner selvsagt ikke at majoriteten av hutuer og tutsier er kristne). Stålsett tar riktig nok et lite sideblikk til det katolske Polen i dag, men uten å nevne ofrene for den katolske geistlighetens overgrep.

Hvor ble det av «ofrenes perspektiv» i vår egen bakgård? Det er på tide å etterlyse en grundig og sammenhengende kirkehistorisk framstilling av kirkens faktiske makt- og voldsutøvelse, sett fra «ofrenes perspektiv». Vi venter på denne bok! 

Når  S. Stålsett må gripe til GT-beretningen om Abrahams «nesten-ofring»  av sønnen Isak  - fortalt århundrer før vår tidsregning, i en helt bestemt kontekst -  for å forstå  «barns erfaringer av omsorgssvikt» i vår tid, blir vi ikke bare forundret, men sjokkert! Hvorfor er Isak en mer interessant person  for en teologiprofessor (og bispekandidat) enn vår tids barnekonvensjon? Hvorfor i all verden henter Stålsett frem  Abrahams sønn og ikke de tusener av barn (sønner og døtre) som har lidd alvorlig overlast i katolske og protestantiske institusjoner det siste århundret? Mener virkelig teologiprofessor og bispekandidat Stålsett, i fullt alvor,  at vi skal hente innsikt i beretningen   nedenfor? 

Den fortellingen som er mest kjent er når Abraham ble satt på prøve av Gud. Abraham ble bedt om å dra til landet Moria og ofre sin sønn Isak som et brennoffer. Da Abraham grep kniven og forberedte seg på å ofre sin sønn, ble han forhindret av at Guds engler ropte ned til ham:

«Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke engang sparte din eneste sønn for meg.  Abraham ofret da en vær isteden».

 

Stålsett forteller ikke hele historien. Den handler ikke om «barns erfaring av omsorgssvikt», men om  gudsfrykt og lydighet. Abraham har bestått «prøven»! Det finnes ikke noe «barnets perspektiv» i denne historien. Derfor er det også  Abrahams tro og lydighet kirken har vektlagt de foregående årtusener.

Hvordan MF-teologen Sturla  Stålsett subjektivt (om)tolker denne teksten i dag, har liten interesse. Om han føler behov for å dikte inn «barnets perspektiv» i denne historien, får være hans sak. Han må gjerne forsøke å vri perspektivet fra Abraham til Isak,  men da har han forlatt tekstens religionshistoriske forutsetning og intensjon. Da er han ikke historiker, men kirkelig forkynner,  dogmatiker og ideolog. Det er såvidt jeg forstår ikke sønneforholdet (og slett ikke «omsorgssvikt»), men Abrahams gudsforhold som er det springende punkt denne beretning.

Beretningene i GT står støtt på egne ben, akkurat som andre mytiske eller myteomspunnede  (historisk-legendariske) skikkelser i vår fjerne oldtid. GT gjenspeiler den israelittisk-jødiske livsverden og  gudsforestillingens utvikling gjennom et meget langt tidsrom.

-----------------------  

 

De kristne tuktet sine barn på den gammeltestamentlige gudens befaling. Martin Luthers autoritære oppdragelsessyn var også inspirert av GT  (Jesus hadde ingen interesse for barneoppdragelse). Det er litt merkelig at Stålsett hopper over de siste 500-års evangelisk-luthersk syn på familie og hushold, kvinner og barneoppdragelse. Hvorfor gir han ingen kommentarer til den ene av hans kirkes fem autoriserte, offisielle bekjennelser: «Luthers lille katekisme»? 

«Det er i tråd med hovedretningen i Bibelens budskap å pasifisere tekstene, slik at de inviterer oss til å fremme fred, ikke vold»

Hovedretningen? I et religionshistorisk perspektiv var det nok heller jøder og jødedommen som «pasifiserte» tekstene, ikke Stålsetts kirke. Det er alltid morsomt når teologenes  «konfirmanter» irettesetter sine troslærere, som her (i kommentarfeltet):  

«Man må spørre seg selv om hvem det er som ser seg kompetent til å revidere - for ikke å snakke om å luke vekk - innhold fra  Bibelen? Og våge å garantere overfor dagens kristne at endringene utføres av folk som forstår Bibeltekstene bedre enn de som skrev innholdet? Er det en viss risiko for at politiske aktivister slippes løs til å mekke på Bibelen slik at den ender opp som et kvasipolitisk makkverk?».

Martin Luther tok seg store friheter i sin bibeloversettelse. Det gjør også dagens teologer – og Bibelselskapet - i sine oversettelsesforfalskninger. Vi har flere eksempler på ulike typer  skriftmanipulasjoner, som f.eks. «Bibelen på 100 minutter» (med forord av Einar Gelius)  OG  Verbums utgivelse nylig av noe forlaget kaller «Fattigdoms- og rettferdighetsbibelen». Hva blir det neste, mon tro? En feministisk bibel? En homo-bibel? Alt synes mulig når historisk sannferdighet er underordnet en teologisk-ideologisk agenda.

Stålsett bør forklare hvorfor hans kirke målbevisst og systematisk forfulgte og terroriserte nettopp det folk som frembrakte de skrifter hans kirke øser av (jfr. kirkeårets bibeltekster). Stålsett er en kristen dogmatiker og leser selvsagt «Bibelen» kristologisk, som alle teologer og apologeter. Den  velkjente, særegne og tendensiøse lesning uttrykker Stålsett slik (husk: det er ikke Jahve som er kirke-kristendommens gud, men Jesus fra Nazareth): 

«Den muliggjør en lesning som tydeliggjør at Gud setter livet foran lydigheten mot loven eller budet...Den vil være mer i tråd med kritikken av loven i evangeliene og hos Paulus. Kanskje skjer det et fundamentalt oppgjør mellom to uforenlige forestillinger om Gud her:  En Gud som krever ofre, mot en Gud som vil ofrenes liv, frihet og verdighet».

Historien om Abraham og Isak kan bare forstås på bakgrunn av sin religionshistoriske kontekst. Stålsett nevner ikke at hans «Gud» (Faderen) krevde sin «enbårne Sønn» som menneskeoffer. Var ikke mennesket Jesus fra Nazareth det ulimate «soningsoffer» og «offerlam»?

Hva er det Stålsetts kirke forkynner i sitt påskebudskap hvert eneste år? Var det «Gud» som ofret seg selv til selv, eller var det hans fysiske Sønn (Jesus fra Nazareth) som ble ofret? Kan vi ikke få dette klarlagt av en bispekandidat i år 2017? 

Vi vil også gjerne vite hvordan Stålsett vil forsvare eller forklare  ofrenes død, ufrihet og uverdighet i hans kirkes mer enn tusenårige historie.  De kristne kirkers barnemishandlere i vår tid står kanskje bare til regnskap for sin Herre? Har Han (allerede) frikjent dem? Barneovergriperne føler ikke skyld eller anger. Synden leder bort fra selverkjennelse. De er allerede renset «i Lammets blod» (les: Jesu blod). Skylden er dem ettergitt, som det så fint heter i kirkespråket. De er rene, hellige og ulastelige, uansett hvilke illgjerninger de har begått.

(Kardinal George Pell erklærte seg som ventet ikke skyldig under rettsmøtet i Melbourne 26.07.2017. Han har kanskje skriftet hos «den hellige far» pave Frans – og fått «absolusjon»: syndsforlatelse?).

«Hver gang noen sender en av sine piler mot Den norske kirke, føler jeg meg truffet. Jeg kjenner kallet til å svare på kritikken, til å imøtegå den, eller til å rettferdiggjøre de valgene som er tatt. Det er en irrasjonell reaksjon, jeg har verken skyld eller ansvar eller mulighet til å endre». 

(Dr. theol. Åste Dokka, Vårt Land 08.08.2017. Se Verdidebatt «Ett kun i Kristus»)

I dette Luther er det også ganske taust om ofrene for reformasjonens terror-regime, særlig fra 15-1700-tallet. En baptistprest har nylig i avisen Dagen minnet lutheraneren Halleråker om anabaptistenes ulykkelig skjebne i reformasjonens århundrer (de er nedlatende kalt «svermere»). De er blant de fordømte i Augustanas første artikler. Det sekteriske hat er grunnlovsfestet. 

http://www.dagen.no/dagensdebatt/kristenliv/debatt/Karl-Johan-Hallar%C3%A5ker-og-svermerne-507081     

 

Herrens (kirkens) vrede:  en fortærende ild 

 

Makteliten har alltid hatt guden med på laget sitt. «Småfolket» brydde han seg lite om, så lenge de var lydige og bøyet kne for ham. Han hadde ingen sans for menneskelig sårbarhet, men stilte tvert om umenneskelige krav. Han forlangte av menneskene at de skulle hate seg selv, hate verden, elske og frykte ham alene. Han forlangte å bli dyrket, æret og tilbedt. Som det sies på en kristen-blogg:

«Gud er en lidenskaplig Gud, Han er nidkjær og brennende i sin misunnelse når vi gir vårt hjerte, kropp og sjel til noe annet enn Ham».

Dette er en smålig gud, en dverg, riktig «en gammel grinebiter» (jfr. innlegg på Verdidebatt). Ingen måtte vekke gudens flammende vrede. Hans øye sov aldri. Ild, svovel og røyk er velkjente bilder på gudens hellige vrede. Krigsmetaforene er mange. En engel med flammende sverd vokter Paradisets port, leser vi i GT’s skapelsesberetning. Gudens vrede er som en fortærende ild  (Hebr. 12:29).

«Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler»  (Efeserne 6).

"For vi er Kristi vellukt for Gud, blant dem som blir frelst og blant dem som går fortapt: en duft av død til død for dem som går fortapt, en duft av liv til liv for dem som blir frelst"  (2. Korinter 2,15).

Gehennas ild (helvetes ild) slukner aldri.

Ilden har flere egenskaper. Den gir lys og varme, men den fortærer også alt omkring seg. Når ilden løper løpsk blir bare asken igjen. Mye tyder på at dette er kristendommens situasjon i dag:  ilden har nesten brent ut. Snart er det bare aske igjen. Gudens vrede er nær utslukt. Selv guder må bli slitne når raseriets ild brenner i årtusener. Men det ulmer fortsatt i glørne, som i Den norske kirkes konfesjonelle grunnlagsskrift: Confessio Augustana.

Det ulmer også mellom Hareide (KrF) og Listhaug (FrP). Disse to kristne politikere har brakt den politiske debatt ned på et bunnivå. Vedum (Sp) og Støre (Ap) har sørgelig lite å bidra med. Hege Ulstein i Dagsavisen er blant få rakryggede, konsekvente journalister som våger å si i klartekst det mange vet:  Arbeiderpartiet under den kristne Jonas Gahr Støres ledelse er trolig en vesentlig årsak til partiets dramatiske nedgang på meningsmålingene. Han er ikke politiker, men diplomat (koffertbærer eller saksbehandler?). Vi kjenner ikke partiet igjen.

http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/kristenmanns-blod-1.1010597 

 

Støre er med rette kalt tåkefyrste, kameleon og maskert Høyremann. Mange vet nok at han først meldte seg inn i Ap da han ble tilbudt utenriksministerposten. Han er like vinglete og prinsippløs som Arild Hareide. Jeg personlig ville ikke bli overrasket om Støre heller søker samarbeid med Frp enn med MDG  (jfr. de utrolige samarbeidskonstellasjonene i Sandnes og i Bergen). Men også MDG, akkurat som Ap, er kalt «prestepartiet». Vi har mange gode grunner for dyp skepsis til det utflytende partilandskapet.

Uten en massiv kristen/kristelig representasjon i alle partiers toppledelse ville dagens smålige  «verdidebatt» («kristne verdier») vært utenkelig. Med partier uten skarpe konturer  og partiledere uten moralsk ryggrad, står vårt samfunn svakt rustet for å møte de autoritære, ny-fascistiske strømninger som igjen skyller over vårt kontinent. «Kristne verdier» har i høyeste grad røtter og appell i disse ideologisk grumsete bevegelser. Ropet på den sterke mann gjenlyder som et ekko gjennom alle kirkens århundrer i det kristne Europa.

Det inntrykk har også festet seg at Støre er mer opptatt av statsministerposten enn av å kjempe for Arbeiderpartiets politikk. Støres langvarige flørt med KrF er aldeles skrekkelig. Det er ikke utenkelig at disse to kristne kompiser og patiledere m.fl. drømmer om et stort enerådende KRISTENDEMOKRATISK parti. Når sentrale KrF-politiker inntar tankesmien Agenda, bør mange alarmklokker ringe. En av KrF’s kristendemokratiske ideologer, Erik Lunde, har nylig utgitt boken «Uønsket» (Vårt Lands Forlag).

 

Det ulmer stadig også mellom katolikker og lutheranere. De «kristne verdier» fremtrer i et svært avslørende lys. Alle disse Jesus-dyrkerne, korsbærerne, viser seg ute av stand til å skape fellesskap, fred og forsoning. De strides og kjekler seg imellom, som barn i sandkassen. Det hagler med anklager og fordømmelser mellom dem.

«Enheten i Kristus» er åpenbart til liten hjelp. Jesus var da heller ingen «fredsfyrste», men oppildnet til stridigheter og splittelse (også innenfor familie og hushold). Han skjelte ut sine meningsmotstandere med språkets verste gloser. Som forbilde for tankefrihet, toleranse og dialog er Jesus helt ubrukelig. Heller ikke Den hellige Ånds veiledning synes å være til nytte for «enheten i Kristus».

Likevel vil kirkeautoriteter gjerne opptre som fredsapostler. Når de ikke klarer å rydde opp i eget hus, vil de mer enn gjerne rydde i andres hus. De trenger seg inn på andres enemerker, tramper over dørstokkene uten invitasjon. Men derved skaper de mer og mer uorden. Etter årtusener har de ikke lyktes i å utslette jødedommen, verken ved utskjellinger, straffetrusler, ydmykelser, skriftforfalskninger eller bokbrenninger. Nå synes de svært ivrige etter å rydde i islams hus. Ingen må tro at slik iver skyldes interesse, omsorg eller respekt for muslimene selv, eller for deres religion.  Det er ikke mulig å forene «muslim-misjon» med religionsdialog og religionsfrihet. Den kristne retorikk er full av skrikende selvmotsigelser.

For Freud symboliserte ilden lidenskap. I kristendommen sies ilden, ved siden av vannet, å være et symbol på renselsen og knyttet til Den hellige ånd: «Bildet av ilden forteller mye om det man mener Den hellige ånd gjør: hjertet blir varmet og får kjærlighet, synden og egoismen blir brent vekk og ilden danner et motsvar til mørket».

”Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg – jeg er ikke engang verdig til å bære skoene hans! Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild.”  (Matteus 3:11).

http://bibelfellesskapet.net/index.php/forkynnelse/forkynnelse/prekener/793-tent-av-guds-ild       

 

Den hellige Ånd kom til disiplene i form av ildtunger. Disse ildtunger er ikke siden sett, heller ikke på pavens hode. Men den som blir «tent av guds ild» har vist seg å være meget farlig  (livstruende) for omgivelsene. Man kan jo spørre de titusener av traumatiserte, mishandlede barn og unge om de «ildfulle» katolske prester begikk sine overgrep av et varmt og kjærlig hjerte, om de spredte lys og varme? Kombinasjonen makt, lidenskap og religion har vist seg livsfarlig. Tenk å forgripe seg på døvstumme barn! For en skjendsel!

«Ofrene for overgrepene beskriver tiden i koret som et fengsel, et helvete og en konsentrasjonsleir».

Mange titusenere av kjettere og hekser ble kastet på ilden i middelalderens århundrer, uten medfølelse eller barmhjertighet. Slavene i Karibien beskrev sin tilværelse som «helvete på jord». 6 mill. jøder omkom i konsentrasjonsleirenes «ildovner» for bare ca. 70 år siden. Både naturkatastrofer og storbranner blir i kristne miljøer i dag tolket som tegn på gudens straffedommer (massemorderen Breiviks massakre på Utøya er også blitt utlagt som gudens straff).

Nå har den amerikanske presidenten Donald Trump truet Nord-Korea med  «ild og vrede». Trump ble valgt med massiv støtte fra protestantiske kristne. Grensen (og konflikten) mellom nord og sør på Koreahalvøya er et resultat av den militaristiske og ideologiske krig det kristne Vesten førte på alle kontinenter i tiårene etter siste verdenskrig, med Sovjetunionens kommunisme som «fiende» (den store Satan). Våpenmakt og misjon gikk hånd i hånd. Få land har flere kirker enn Sør-Korea. Denne «kristne kulturarv» - det iskalde hat («kald krig») – hører vi lite om i dag. Atombomben er det kristne Vestens oppfinnelse. Bombeflyene som tok kurs for Hiroshima og Nagasaki ble velsignet av en kristen prest. Den senere tid er Russlands avanserte  raketter i noen aviser omtalt som «Satans raketter».

Kristenheten har omfavnet historiker Øystein Sørensens firfoldige, totalitaristiske skjema:  fascisme – nazisme - kommunisme – islam. Kristendommen holdes beleilig utenfor. Også den ellers utmerkede boken «Folkemordenes svarte bok» har dette blinde punktet (red. Hagtvet/Brandal/Thorsen, 2008, oppdatert 2014).   

https://www.civita.no/2010/09/21/totalitaere-ideologier    

Jesus fortalte sine tilhørere at var det noe de skulle frykte, så var det gudens vrede, som i motsetning til andre trusler betydde evig ødeleggelse  (Luk. 15:5). Hebreerbrevet advarer mot faren for å falle fra med en henvisning til Herrens dom:  “det er fryktelig å falle i den levende Guds hender”  (Hebr. 10:30-31). Kirken iverksatte gudens vrede. For den som falt i den fysisk-konkrete maktkirkens hender, var det intet håp.

 

”Ild er jeg kommet for å kaste på jorden, og hvor jeg skulle ønske den alt var tent!”  (Lukas 12:49)

«Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en grein og visner. Og greinene blir samlet sammen og kastet på ilden, og de brenner». (Joh. 15:5) 

«Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans». (Matt. 25:41)

 

Joh. Åp. har mange referanser til ild og svovel. Gud lar det regne med ild og svovel over syndere,  falske profeter og andre «avskyelige» mennesker. For dem venter en straff i ildsjøen: "Men de redde og vantro og vederstyggelige og manndraperne og horkarlene og trollmennene og alle løgnerne, deres del skal være i sjøen som brenner med ild og svovel; det er den annen død"  (Åpenbaringen 21: 8).

Barneovergripere og barnemishandlere er ikke nevnt i Herrens ord. Men «de redde og vantro» - også trollkvinner (og trollmenn) -  kastet kirken på ilden. Hvilken tilfredsstillelse ga dette de kristne? Ble kirkens vrede slukket? Nei, på ingen måte.

-----------------------   

 

Høyre-ekstreme og ny-nazistiske bevegelser/partier er igjen på frammarsj i det kristne Europa. Man bør betenke nøye at fattigdom, sosial uro og «utenforskap» på andre kontinenter ikke stimulerer slike fascistiske bevegelser som vi ser i det kristne Vesten. Når Aftenpostens (kristne?) kommentator forsvarer ny-nazismens «ytringsfrihet» og  Nøstvold  («Fjordman») får spalteplass på avisens debattsider, ser det ut til at grensen for ytringsfrihet strekkes stadig lenger i Aftenposten.

Fra å være en forhatt mann er «Fjordmann» i ferd med å bli stueren. Som vi vet tildelte stiftelsen «Fritt ord» Nøstvold et stipendium på  75 000 for å skrive boken  «Witness to madness». 

http://www.tv2.no/a/4068104    

Høyre-ekstremisten Johan Slåttavik fikk en kort gjesteopptreden på Verdidebatt nylig, før blogginnleggene  ble slettet. Men man bør merke seg navnet. Her kunne man møte en kristen velartikulert, selvbevisst og intellektuell (selverklært) høyre-ekstremist, som erklærte sin sympati for den kristne guden, Nøstvolds ideer OG uttrykte forståelse for Breiviks massemord på «marxistene» og «multikulturalistene» på Utøya.  

(Er denne massakre noen gang omtalt som «en forbrytelse mot menneskeheten»?)

Massemordet på 69 ungdommer (og mange skadde) etterlot Slåttavik uberørt. Han følte bare «likegyldighet», skrev han. Innlegget var sjokkerende lesning. Som en av Nøstvolds («Fjordmanns») allierte og ideologiske kampfelle er det ikke utenkelig at også Slåttavik vil kunne få spalteplass i Aftenposten.

Hvis denne toneangivende, liberale høyreavis riksavis ikke forstår forskjellen på diktatur og demokrati, er vi allerede ille ute. Ytringsfriheten MÅ ha visse begrensninger for å beskytte den siviliserte, offentlige samtale. En tåpelig avsporing ble innført av ny-apologeten Bjørn Are Davidsen da han i et innlegg på Verdidebatt 24. sept. 2012 forsvarte  «krenkelsesfrihet». En ganske besynderlig verdi, som bare forsvares av de kristne når islamkritikk er tema.

Det siste tiår har vi forstått at hvem som helst (ustraffet) kan kritisere islam/islamisme, Koranen og Muhammed. Om man er leg eller lærd har ingen betydning. Til og med kristne teologer betegnes som islamforskere og islamkritikere. Vi finner ikke tilsvarende tittel eller benevnelse: kristendomsforskere eller kristendomskritikere. Nåde den som våger å kritisere kristendommen! Da kommer alle piggene ut. De er tilsynelatende skarpe og gjennomborende i  sin overflatiske retorikk, men lite opplysende.

Kristelig forkynnelse er ikke ment å være historisk etterrettelig eller saklig-informativ. Den har ingen slike ambisjoner, som vi  daglig og ukentlig får bekreftet hos Vårt Lands kommentatorer, spaltister OG andakts- og prekenholdere. Verdidebatt er et forum -  en lekekasse - for avisens kristelige  kommentariat.

Siste innlegg av Håvard Nyhus på Veridebatt er et nytt sørgelig innslag i «verdidebatten», med referanser til Erna Solberg, Jürgen Habermas og Erik Thorstensen. Da skjønner vi tegningen. Ikke bare Nyhus, men teologer og apologeter i alle avskygninger (også Hanne Nabintu Herland) har klamret seg fast til Jürgen Habermas.

 

Man bør merke også seg det nye partiet: Alliansen.

 

https://www.nrk.no/norge/alliansen-hevdar-dei-hentar-medlemmer-fra-frp-1.13631463    

http://www.dagbladet.no/nyheter/kritiserer-negre-og-joder-og-tror-partifeller-er-med-i-fryktet-nazigruppe/68555090   

 https://www.dagbladet.no/kultur/rasisme-med-et-smil/68590315 

 

Det religiøse diktatur er nær beslektet med det politiske: tyrannisk og totalitært. Det ser ut til at pave Frans, Donald Trump og Midtøstens diktatorer forstår hverandre svært godt, som også Putin i det kristne Russland og Erdogan i det muslimske Tyrkia. Det er igjen Førerens («den sterke mann») og diktatorens tid i det kristne Vesten.

Hva kan skyldes at vi ikke har lært av vår autoritære, europeiske kirkehistorie? Vi har en kristen kunnskapsminister fra partiet Høyre som er så «tankeløs» (?) at han foran 80 gjester, i en bursdagsfeiring, vitset om «hvit makt». Det vitner om alvorlig sviktende moralsk dømmekraft. Statsråden forsto ikke hva han hadde sagt eller gjort før skandalen var et faktum. Vi har litt for mange slike eksempler fra FrP og høyreorinterte kretser.

Diktatorens makt er bygget på undersåttenes frykt. Ensretting, indoktrinering, overvåking  og angiveri er sentrale maktmidler («kristne verdier») i alle totalitære regimer. Det kristne diktaturet de foregående århundrer framviser alle disse kjennetegn. Det er ikke det minste rart at våpenmakt, kors, ild og sverd tiltrekker de autoritetstro, kristent oppdratte ny-fascister i ulike avskygninger.

Martin Luthers antisemittiske skrift var høyt verdsatt av Hitler og hans (kristne) nazistiske ideologer, og dette skrift ble trykket opp igjen av nettopp (skandinaviske) ny-nazistiske grupper få årtier etter siste krig.

Den autoritære barbar og krigerkonge («den hellige konge») er et ideal/idol i Den norske kirkes årlige Olavsfeiring (som slaget på Stiklestad er «et hellig sted»), slik den romerske diktator, keiser Konstantin, for alltid knyttet kristenkorset til krigsskueplassen. Korset var og er et voldssymbol, et tortur- og henrettelsesmiddel. Korset er krigens, overmaktens og herrefolkets språk. Det er også hva kirkehistorien fremviser. Den som bærer korset anser seg som uovervinnelig, uangripelig og overmektig.

«Krigskorset med sverd»  er den høyeste utmerkelse en soldat kan tildeles. Vi kan merke oss at det norske flagg  (i div. billedgallerier) figurerer sammen med konge- og militærmakt. 

 

https://www2.bing.com/images/search?view=detailV2&ccid=9XnGUCGX&id=B4F0E3B0FD13AFE0953F2DAC4FAD26D3111D9C88&thid=OIP.9XnGUCGXRtbETSeCN62drADhEs&q=krigskorset+med+sverd+bilder&simid=608007847113262422&selectedIndex=113&ajaxhist=0 

https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/Tildelinger-av-Krigskorset-med-sverd-St-Olavsmedaljen-med-ekegren-og-Krigsmedaljen/id755303/   

 

Det var de krigerske korsfarere og tempelridderne i middelalderen den forskrudde (kristent oppdratte) Breivik også identifiserte seg med. Han omtaler seg nå åpent som fascist. Med de kristne romerske keisere ble kristendommen fra 400-tallet gjort til den eneste tillatte religion i Romerriket. Alliansen mellom keiser, pave og biskop skulle bli skjebnesvangert for Europas utvikling. De kristne som selv hadde opplevd forfølgelse, ble nå selv forfølgere i stor stil. Ingen opposisjon kunne tolereres. Ingen «multikulturalisme» kunne tåles. Hedninger, jøder og kjettere kom i livsfare overalt i det romerske riket.

Henrettelser, tvangsdåp og rasering av hedenske templer er del av Romerkirkens tidligste historie. Islamistenes raseri kjenner vi godt igjen i den kristne vandalisme. Fra kristendommens oldtid gjenkjenner vi vår tids «jihadisters» ødeleggelser av helligdommer i Timbuktu (Mali) og Palmyra (Syria). Taliban-militsen i Afghanistan sprengte Buddha-statuene med dynamitt i 2001. Til tross for internasjonale protester fortsatte talibanmilitsen sitt arbeid med å ødelegge landets kulturarv i et blindt raseri over alle typer historiske ikoner.  De fleste vil forstå hvorfor slike destruktive, aggressive  handlinger ikke bidrar til noe fredsklima mellom muslimske og hinduistiske/buddhistiske stater i denne regionen.

«Ødeleggelsen av de gigantiske buddhastatuene i Bamiyan var ikke et isolert tilfelle. Flere titals historiske religiøse statuer ble ødelagt i Herat, Ghazni, Kabul og Jalalabad. Også et annet afghansk senter for buddhistisk og hinduistisk kunst, Ghandara, ble rasert. Her var det et stort antall statuer og monumenter som kunne dateres til å være over to tusen år gamle. Men også de rike afghanske museene ble utsatt for islamistenes raseri».

 

Det samme gjorde reformatorene for noen århundrer siden (og Romerkirken tusen år tidligere), med ganske tilsvarende begrunnelse: avgudsdyrkelse. Maria-statuer, relikvier og helgenbilder ble ødelagt eller renset ut. Reformasjonens behov for brudd med tidligere tider manifesterte seg mange steder i Europa med store ødeleggelser, og resultatet ble kirkerom ribbet for skulpturer og bilder.

Nå er ikke lenger Ordet, Skriften og Læren nok for den luthersk-evangeliske kirke. Den søker å hente frem igjen katolske tradisjoner, som også den ortodokse ikonografien. Mildt sagt, resultatet er lite vellykket. Verken lystenninger, ignatiansk retreat, restaurering av Maria-statuer, Olavsfeiring (helgendyrkelse), relikvier eller pilegrimsvandringer fra katolsk middelalder kan redde Den norske kirke fra spirituelt og moralsk havari. Alle disse såkalt ytre, fysiske uttrykk for den katolske «fromhet» er fremmedelementer i den luthersk-evangeliske kirke.

------------------------   

 

DU SKAL SLÅ I HJEL, ble det nye bud, med den brutale keiser Konstantin (og hans etterfølgere) som kirke-kristendommens høyeste beskytter. Man må alltid være klar over at Den nicænske bekjennelse kom til ved keiser Konstantins aktive medvirkning. Den kan derfor med god grunn kalles:  «Den konstantinske bekjennelse». I keiserens sommerresidens i Nicæa (år 325) ble Jesus fra Nazareth gjort til «Gud» og «Kristus pantokrator».

Å opphøye herskeren til gud inngikk i herskerideologien og keisermytologien fra hundreåret f.v.t.

«Caesar var den første som etter sin død ble ansett for å ha fått plass blant gudene; hans offisielle navn ble Divus Julius ('den guddommelige Julius'). De senere keisere ble vanligvis opphøyd til guder etter sin død, bare Caligula og Domitian ville æres som gud alt mens de levde».  

 

Den servile førerdyrkelsen kommer godt til uttrykk i artikkelen nedenfor, ganske sikkert forfattet av kirkelige teologer.    

https://no.wikipedia.org/wiki/Konstantin_den_store     

http://www.katolsk.no/biografier/historisk/konststor   

 

Den som ikke bøyet kne for korset og korsbæreren skulle straffes  på jorden som i himmelen. Derfor flammet bålene («ildsjøen») i store deler av Europa gjennom mange århundrer. Millioner av uskyldige mennesker endte sine liv under ufattelig terror og tortur.

Intet folk har som jødene, fysisk og sjelelig, erfart kirkens brutale undertrykkelsesmaskineri. Ingen moderne konspirasjonsteorier overgår romerkirkens anklager mot jøder som gudsmordere, brønnforgiftere, hostiekrenkere, barnemordere, grådige pengeutsugere m.m. Intet folk har som jødene større grunn til å frykte den dødelige allianse mellom kristendom og høyre-ekstremister og/eller (ny)nazister. Det var særlig hatet mot jøder og kommunismen som fremkalte sympati for Hitler og nazismen i årene frem mot krigsutbruddet (og etter), også blant mange nordiske/skandinaviske teologer og kirkeledere. Blant toneangivende tyske teologer og kirkesamfunn har vi mye dokumentasjon på at lojaliteten til Hitler var sterk.  

Når mye av det samme grumset virvles opp igjen i dag, mer enn 70 år senere, viser det bare at kirken aldri har tatt OPPGJØR med sin autoritære og antisemittiske teologi og historie de foregående 1700 år. Legger vi til høyre-ekstremismens hat mot «marxister» og «multikulturalister» (også kalt «globalister»), gjenkjenner vi mønsteret. Fienden blir alt og alle som sprenger religiøse, kulturelle og nasjonale grenser.

Dialogprestene har mye å svare for. Men de har kanskje «toet sine hender», som Pontius Pilatus? 

 

------------------------------   

 

«Meg er gitt all makt i himmel og på jord»  er ord tillagt Jesus i den kristne bibel (NT). Dette må vel være alle diktatorers drøm? Grunnet den romerske okkupasjon var Jesus forhindret fra å søke politisk makt. Men diktatortendensene hadde han! I sine eksalterte eskatologisk-apokalyptiske fantasier  kom de til utfoldelse (særlig hos Matteus og i Joh. Åp.).

En straffe- og torturanstalt for trosylydige, illojale undersåtter hørte med i hans fremtidige gudsstat.

Jesus fra Nazareth framstilles ofte som pasifist, men en pasifist vil aldri slynge voldstrusler mot sine meningsmotstandere. De fleste som skriver om «religion og vold» passer nøye på at Jesus ikke trekkes inn i en slik sammenheng, og man hopper lett og flyktig over kirkens voldshistorie. Moderne teologer, apologeter og såkalte «dialogprester» vil ha oss til å tro at kristen ekstremisme («ekstremkarismatikere») bare finnes i  små utkantgrupper (sekter?), og at disse misbruker kristendommen til inntekt for vold.

Vi vet at dette ikke er sant. Kirkens grufulle voldshistorie gjennom mer enn halvannet årtusen viser tvert om at VOLD og MAKTBRUK er dypt integrert i offisiell  kirke-kristen lære, teologi og praksis. Den skriftlige dokumentasjon er overveldende og knusende for kirken. I systematikk, konsekvens og årtuseners historisk praksis er det ingen annen (verdens)religion som har oppvist lignende sammenhengende brutalitet og voldseksesser. Den kirkelige volden fikk sin legitimitet fra de innerste maktsirkler i den sterkt politiserte europeisk-kristne kirke fra 400-tallet (romerkirken).

Guden og hans kirkes straff over synden og synderen har vært og er uten hemninger. Guden hater synden, men elsker synderen, sier man. Var det derfor synderen ble kastet på bålet gjennom mange århundrer?

I denne sammenheng kan nevnes et tidlig og lite omtalt skrift blant de ny-testamentlige apokryfer: «Peters apokalypse», skrevet omkring år 100  (ikke å forveksle med det gnostisk-inspirerte skriftet fra 300-tallet). Her finnes svært grove torturskildringer.

«I verket kan man lese om forskjellige straffer som venter forskjellige syndere etter døden. Klemens av Alexandria skrev om verket og hevdet at det var av guddommelig opprinnelse».

(Jeg har en kopi av skriftet i svensk oversettelse) 

http://thenewholybible.org/the_apocalypse_of_peter.htm   

 

ÅNDSKAMP ELLER VERDIKAMP? 

 

Den kristne religion – kristendommen - ser verden og historien som en kampsone mellom den gode Gud og den onde Satan. Den kosmiske, dualistiske strid som gjennomtrenger det kristne verdensbilde, menneskesyn og historiesyn er tonet ned i den moderne teologiske «diskurs», men disse (mytologiske) forestillinger er på ingen måte oppgitt. Tankegodset gjennomstrømmer andakter og prekener i avisene Dagen, Vårt Land og Aftenbladet.

Hvis kirkens teologer skulle avvise dette verdensbilde, ville det være det samme som å si Jesus tok feil.

Den kristnes kamp (åndskamp) består i å  «kjempe mot djevelens listige knep og anklage...»  (jfr. Luther). Satan/djevelen har materialisert seg i onde mennesker, i den syndige kroppen, i  verdens verdslighet og i synet på den gamle pakt (GT).

Som det sies på en kristen-blogg:

Men de onde tingene som skjer er et resultat av syndefallet som verden lider under: "Vi vet at vi er av Gud, og at hele verden ligger i det onde."  (1.Joh.5:19)

Og Jesus lærte oss og be:  "frels oss fra det onde"! 

Gudsekspertene – teologene - har i vår moderne tid gitt  «Gud» et mer passende demokratisk ansikt, men uten å fjerne hans tyranniske, demoniske aspekter. I dagens samfunn går han inn for «myk makt», men han forlanger fortsatt kontroll over alle sider av menneskelivet. Guden og hans kirke søker å erobre alle gode verdier vi mennesker tenker ut, som også hvert et rom og hver en krok vi har frigjort fra hans (og hans kirkes) mer enn tusenårige dominans.

Guden nøyer seg ikke med et kapell på Stortinget, i kulturhus og på flyplasser, men vil også ha et gudshus på Prekestolen. Guden og hans forvaltere på jorden invaderer ikke bare det politiske liv, Akademia og mediehusene, men også kulturlivet. Hvorfor i all verden trenger kristen-Norge en egen kulturarena, egne privatskoler, høgskoler, lærerutdanninger OG en egen journalistutdanning?

Kirken er blitt «Det hellige, nye kulturhuset», skriver Vårt Land med stor selvsikkerhet i en flere siders reportasje nylig. Når Den norske kirke ser seg som en stadig viktigere «kulturarena» er det et tegn på at sekularisering/avkristning oppløser kirken innenfra.

(Kanskje guden, som majoriteten av kirkens medlemmer, setter mer pris på en klassisk kirkekonsert enn en gudstjeneste? Kanskje er guden etter 2000 år trøtt og lei av den monotone tilbedelse i den kristne liturgi og bekjennelse?)

Når skillet mellom det hellige og det profane viskes ut og kirkespråket mister mening og innhold, tjener musikken som «lynavleder». Når kirken vil markedsføre seg som kulturinstitusjon, ikke som «Guds hus», kan det bety at den ikke lenger selv tror hva den lærer og postulerer i Apostolicum/Nicæneum. Det samme fenomen viser seg i de mange politiske markeringer fra kirkelig hold. Heller enn å snakke om innholdet i Confessio Augustana (DnK’s konfesjonelle tros- og læregrunnlag) vil biskopene snakke om homofili, klima, flyktninger, fattigdomsspørsmålet etc. 

Når prester og kirkefolk vil være kulturarbeidere og politikere, finnes ingen grunner igjen for å oppsøke kirkerommet. Slik kan man si at kirken «graver sin egen grav». Den får ingen nye medlemmer ved å snakke om rettferdig fordeling, menneskeverd og forvalteransvar. Vi tror ikke på dem et øyeblikk. Sosial rettferdighet, likhet og solidaritet har ingen tradisjon verken i teologi eller historisk praksis i det kristne Europa.

Derfor reiser også  «kristendemokrat» og forfatter ERIK LUNDE  (KrF’s gruppeleder i Oslo bystyre) heller til dagens India enn til hans kirkes «sorteringssamfunn». Han er ikke den eneste som har foretatt slike avledende geografiske og ideologiske tankesprang. Fra kjønnsselektivititet i India hopper han glatt til kjønnsselektiv abort i Norge. Som representant for en kirke som i årtusener har sortert menneskene i verdige (frelsesverdige) og uverdige  (fordømmelsesverdige) er Lundes bok et godt eksempel på den type brannslukning, fortrengning og fortielsens sensur kirken bedriver i dag.

Erik Lunde berøres sterkt av Indias bedrøvelige kastesamfunn og kjønnssegregasjon, mens han synes ufølsom overfor alle med minoritetsstatus som ble «valgt bort» eller erklært uønsket i vårt statskirkeland gjennom århundrer. Vi VET mye om hvordan Lundes (stats)kirke har behandlet jøder, jesuitter, tatere/sigøynere og samer i vårt land. Han kan referere så mye han vil til Menneskerettighetserklæringen av 1948, men vi VET at hans religion og  kirke gjennom alle foregående århundrer var ute etter å knuse alle uverdige/mindreverdige/uønskede individer og grupper av mennesker – ikke minst alle opponenter til den kristne kirkes lutherske dogmatikk. Dette er godt dokumentert.

Men vi forstår at ufødte barn (aborterte fostere) har langt større verdi for Lunde enn levende mennesker. At ca. 50 000 «hekser» endte sitt liv på bålet i Europa mellom 1215-1782, som uønskede individer, berører ikke forfatteren. Det gjør heller ikke kjetterbålene. Waldenserne ble fra 1200-tallet regnet som «frafalne» fordi de forkastet kirkens ordninger og sakramenter (de var bitre motstandere av de romersk-katolske prestene).

Forfølgelse av waldenserne kulminerte i massakren 1655. Massakren var så brutal at den fikk den engelske dikter John Milton til å skrive sonetten «Om den sene massakre i Piemonte». (En kvinne ble begravet levende i år 1597. 18 gjendøpere ble brent i Salzburg i 1528.  350 personer ble henrettet i Alzey i 1529).

 

«Fra Ungarn til Skottland tennes ilden, mens de dømtes hjerteskjærende skrik stiger mot himmelen. På 1600-tallet blir Europa igjen grepet av heksefeber, og de altende flammende er den eneste måten å stoppe de ondsinnede kvinnene på.

I 1215 innkalte pave Innocens 3. til det 4. Laterankonsil, et kirkelig toppmøte om tidens mest presserende emne: det omseggripende kjetteriet i Europa. Øverst på listen sto katarene i Frankrike – en kristen sekt som i kirkens øyne var kjettersk. Frykten for sekten var så stor at deltakerne på møtet avgjorde at alle som sto tiltalt for kjetteri, fra nå av skulle bevise sin uskyld – ellers havnet de på bålet...Beslutningen fikk vidtrekkende konsekvenser. Ikke bare for katarene, men for alle kvinner og menn som de neste århundrene ble anklaget for blant annet å urøve magi og inngå djevelpakter. Etter kirkens syn var disse gjerningene det samme som kjetteri og skulle også straffes med døden.

For å spore opp mistenkte etablerte pave Gregor 9 et korps av kjetterjegere – inkvisisjonen – i 1231. Gregors detektiver fikk frie hender til å finne og brenne kjetterne. Snart kom også påståtte hekser, magikere og djeveltilbedere i søkelyset. Hardest gikk det til i Tyskland, der inkvisitoren Konrad av Marburg så mistenkte overalt. Kvinner og menn, bønder og adelige – ingen kunne føle seg trygge når Konrad kom til byen...

Heksefrykten var så utbredt at selv ikke den religiøse splitttelsen i kjølvannet av Martin Luthers reformasjon i 1517 kunne dempe den. Land som brøt med den katolske kirken forkastet riktig nok inkvisisjonen, men ikke tanken om at verden var full av ondsinnede hekser».

 

Dette kristne vanvidd kom også til Norge. I reformasjonens århundrer fra 1600-tallet endte  trolldomsprosessene med 300 på bålet (et høyt antall i forhold til folketallet). Det gikk særlig ut over den samiske befolkning i Finnmark. Først i 1842 ble trolldomslovene i Norge formelt opphevet.

---------------------- 

 

Prestepolitikere og kirkepolitikere skiller seg skarpt ut på den politiske arena. De sier det ikke høyt, men de er mer misjonærer enn politikere. Som Kristus-dyrkere er de først og fremst forkynnere. Med Jesus som idol og forbilde er deres menneskesyn og verdensbilde bygget på en håpløst utdatert oldtidsmytologi.

Jeg siterer Stålsett igjen.

«Vi er ikke uenige om at livstruende vold kan måtte stoppes gjennom etisk betinget selvforsvar. Vi er heller ikke uenige om at noe demonisk eller ondt kommer til uttrykk i ekstreme ideologier som nazismen, eller ugjerninger begått av IS, Boko Haram, Ku Klux Klan eller 22. julis massedrapsmann...

Tekstene står der. Utfordringen til oss er å finne ut hva de kan bety i dag. Og så ta stilling til hvordan vi skal forholde oss til dem, hvordan den innsikten de tilbyr kan forandre livene og handlingene våre».  

 

Ja, tekstene står der, men de representerer ingen utfordring til oss i dag.  De forandrer selvsagt ikke våre liv eller handlinger på noen som helst måte. Det er her alt glipper for den kristne kirke. Når kristne teologer/professorer og apologeter ikke kan hente fram annet enn «Bibelen» for å forklare eller begrunne vår tids tilskikkelser, som  «barnets sårbarhet» (S. Stålsett), skapelsen (Espen Ottosen), finansrådgivning (Hallvard Jørgensen) eller sannhetsspørsmålet (med NT og Pontius Pilatus som referanse), er det lite håp for Den norske kirke. Den har parkert seg selv.

Da er det nok ikke bare bibelskoler som er på ville veier, men også fagteologene.  Kan de ikke spørre Jesus selv hva han ville sagt om apologetikk, helbredelser, djevelutdrivelser og andre åndsutgytelser? Er ikke Jesus levende, aktiv og nærværende i verden? Hvisker han Listhaug, Hareide, Gelius og Stålsett helt ulike ting i øret?

Har ingen spurt Jesus hva han mener om at det skal undervises i helbredelse og profetier ved IMI’s bibelskole? Hva er «sunn» praksis? Gir ikke Jesus  bønnesvar lenger?

Det er blitt sagt at etter himmelfarten er Jesus over alt. Vi leser at både den ene og den andre (også ateister) «møter» Jesus. Han lar seg se og høre. Kan ikke de troende, lek og lærd, la Jesus og Den hellige Ånd avgjøre deres mange stridspunkter? Vi har da hørt gjentatt og gjentatt at de troende kan legge alt fremfor Jesus i bønn..? 

Det blir spennende å se om vi får en ny  «Jesus-vekkelse», slik det spekuleres i nedenfor:  en Jesus-begeistring som renner gjennom hjertene...Vil det i så fall bli 1970-årenes Jesus, eller en mer  moderne utgave av ham (tilpasset 2017)?

http://www.vl.no/kultur/tror-tiden-er-moden-for-en-ny-jesus-vekkelse-1.1010598 

 

«Ikke stol på en KrF-er», skriver Einar Gelius i Dagbladet 17. august 2017. Veldig morsomt. Hvorfor i all verden skal vi stole mer på en Ap-mann, sokneprest og tidligere statssekretær, som har en dommedagsprofet og vekkelsespredikant fra oldtiden som guddommelig, ufeilbarlig autoritet og etisk ideal? Arild Hareide (Krf) og Einar Gelius (Ap) har vel den samme idealiserte Jesus som «ledestjerne», fører og autoritet? 

Jeg siterer Gelius’ innledende setninger. Jeg tror vi er like lei av hans kirkes «fleskebiter» og tomme floskler.

«For å si det som det er:  jeg er møkklei politikere som i disse dager drar land og strand rundt og hiver den ene fleskebiten etter den andre til oss».

 

Jesus fra Nazareth var ingen politisk radikaler eller «kristen-sosialist». Verken politikerne Listhaug, Hareide, Vedum, Støre eller teologene T. B. Jørgensen, H. Moxnes, B. Eidsvåg,  E. Gelius eller S. Stålsett kan omskape Jesus til noe annet enn den han var:  en (forvillet) revolusjonær eskatolog og endetidspredikant.

Det er fantastisk hvordan kirkens moderne (liberal)teologer, apologeter og kirkepolitikere manipulerer med Jesus-skikkelsen. Det må gjentas og gjentas:  mennesket Jesus var ikke opptatt av samfunnsbygging overhodet. Han hadde ingen framtidsperspektiver, da han ventet på verdens og  historiens ende i sin egen levetid. I den endetidsfeber han levde i gjaldt det bare om å samle flokken («hjorden»): de utvalgte.

 «Mange er kalt, men få er utvalgt», sa Jesus.  Sokneprest Einar Gelius regner seg nok blant dem.

Og videre: veien er smal og porten trang, og få er de som finner den. Den brede vei og vide port som den såkalte «folkekirken» tilsynelatende (og uoffsielt) forkynner har intet grunnlag i Jesu lære. «De helliges samfunn» (jfr. Apostolicum) utgjør stadig et religiøst aristokrati:  et blodssamfunn. Den forbrødning i «blodets renhet» vi ser utspille seg i nattverden - det hellige sakrament – er rent ut sagt avskyelig.

Ved vann, blod og ånd skiller det «kristne fellesskap» seg ut fra alle andre former for menneskelige fellesskap. Vi vil aldri, ALDRI (!) akseptere at teologiens språk og bibeltekster (som Paulus) skal definere og invadere vårt sekulære fellesmenneskelige rom.

Se Vårt Lands omtale av  Giorgio Agambens oversatte bok:  «Fellesskapet som skal komme» (opprinnelig utgitt på italiensk i 1990). Hvordan kan forestillingen om «Messias’ komme» bli til sekularisert teologi? Her foretas rare koblinger og spekulasjoner mellom den politiske liberalismen i vår aktuelle virkelighet OG  «teologiens messianske lov».

Boken er oversatt av Espen Grønlie og blir av ham kommentert slik:  

«For å innstifte paradisets rike er det ikke nødvendig å ødelegge alt og begynne på en helt ny verden; det holder å flytte litt på denne koppen og denne busken eller dette treet, og tilsvarende med alle ting. Men dette lille er så vanskelig å virkeliggjøre og den rette målestokken så vanskelig å finne at når det gjelder verden, kan ikke menneskene gjennomføre det, og det er nødvendig at messias kommer».

I følge Jesus i evangelieskriftene kunne «Menneskesønnen» når som helst komme på himmelens skyer (som en tyv om natten). Mange av Jesus lignelser og beretninger handler om «å våke og be», dvs. gjøre seg klar for utvelgelsen, utsorteringen og  opprykkelsen til gudriket. Fordi  «himmelriket var nær»  hadde Jesus dårlig tid. Med sine dommedagsforestillinger hastet han omkring for å advare og vekke opp sine jødiske landsmenn. Han møtte mye motstand og rekrutterte bare en liten flokk av tilhengere. Men av dem forlangte han absolutt lydighet, og at de brøt alle bånd til slekt og samfunn.

I Joh. 6, 60-71  («Dagens bibelord» 16.08.2017) leser vi at Jesu forkynnelse førte til at mange disipler forlot ham. Det kan man godt forstå når man leser dette kapitlet i sin helhet. Så sto han da igjen med sine tolv utvalgte disipler.

«En av dere er en djevel», sier Jesus til dem. Og videre: «Men han talte om Judas, Simon Iskariots sønn; for det var han som skulle forråde ham, enda han var en av de tolv».

 

De såkorn Jesus plantet falt ikke i god jord. Heldigvis, kan vi si. I jødedommen fantes andre såkorn som har vist seg langt mer fruktbare og levedyktige enn hva kirken noensinne kunne forestille seg i sitt mytologiske og autoritære barbari. Verken årtuseners brutale jødeforfølgelser eller nedlatende forakt for jødedommen, verken Holocaust i det forrige århundret eller kristen jødemisjon (Israelsmisjonen) har lyktes i å  utslette jødedommen.

Er det rart de kristne er rasende?

Jødene er så siviliserte at de sjelden besvarer den irrasjonelle utskjelling kirkelige hatpredikanter fra prekestoler og mediespalter har slynget ut over «fariseerne og de skriftlærde» inntil i dag. Det er grunn til å merke seg at det ikke er verken  hedninger eller den romerske okkupasjonsmakten Jesus og apostelbrevene utpeker som fiender i NT,  men nettopp:  jødene!

Det er kirkens tvilsomme fortjeneste at adjektivet «fariseisk» er innarbeidet i ordbøkene – med primærbetydningen: skinnhellig og hyklersk.  

Jesus skilte skarpt mellom verdige (troslydige) og uverdige (trosulydige) individer og grupper av mennesker, slik kirken og dens misjonærer har gjort det gjennom hele sin historie. Da «gudsriket» ikke kom slik Jesus hadde forutsagt, verken da eller senere, måtte kirkelærerne utarbeide stadig nye teologiske teorier for å forklare og rettferdiggjøre kirkens plass i verden.

Det er dette kirkens skriftlærde (teologene) strever med den dag i dag. 

 

DEN KRISTNE MANNSGUDEN I KRISE 

 

Jeg er ikke så sikker på at far og sønn Nyhus, Helge Hognestad, Ivar Bu Larssen, Christóforos Schuff eller Peter Halldorf kan tilby noe alternativt, troverdig gudsbilde. Den mer mystisk orienterte kristendom har nok også hatt sin tid. Den appellerer like lite til det moderne mennesket som dogmatikkens postulater i bekjennelsesskriftene - eller kirkeretten.

Jeg tror ikke verken Sturla Stålsett, Knut Arild Hareide, Christoforos Schuff, Åste Dokka eller Roald Nikolai Flemestad har noe å tilføre oss av «kristne verdier» eller «politiske merkesaker». De ender alle opp i den samme mytologi:  «Kristus-enheten» eller «Kristus i alt og alle». Fri og bevare oss!

Hva enten man skriker og roper etter Jesus eller Kristus, kjærlighet og nåde, er resultatet det samme:  tilnærmet «O kommentarer» på Verdidebatt. Den labre interesse for de særegne, interne kirkelig-teologiske tema på Verdidebatt er et nyttig barometer på kirken og Vårt Lands dype kommunikasjonsproblemer med samtiden. Nattverd, pilegrimsvandringer og apologetikk er eksempler på slike tema bare teologer, kirkefolk og Vårt Lands lesere har interesse for.  Få utenfor «menigheten» eller teologenes krets forstår eller finner mening i  de sære problemstillinger som reises internt blant de kristen-troende.

De fleste kritikere har nå forlatt Verdidebatt. Spaltistenes pludringer, teologenes og kommentariatets ensformige monologer har liten interesse. Forkynnelse og vitnesbyrd, som forumet flommer over av, har intet å gjøre med seriøs debatt. Man kan bare se rekken av (smale) innlegg og kommentarer for å forstå at gjensidig kommunikasjon må bli ganske umulig. Verdidebatt er en  prekestol.  Og vi vet jo alle at i kirkerommet går kommunikasjonslinjene stort sett en vei.

 

Som en kuriositet kan nevnes at Vårt Lands papiravis nylig har resirkulert ateisten Kjetil Hopes  «Tanker om apologetikk» fra 2011. På Verdidebatt kan dette gamle innlegget hentes frem. Hopes fortrolige meningsutveksling med Bjørn Are Davidsen i kommentarfeltet her er interessant. Jeg stusser derfor litt over at (sjefsapologeten) Bjørn Are Davidsen har fått plass i Verdidebatts serie om apologetikk, men ikke ateisten Kjetil Hope. 

Resirkulering av eldre tekster er velkjent i Vårt Land. Først nå er Halvor Moxnes’ innlegg i papiravisen påsken dette år, publisert på Verdidebatt. Ganske pussig, etter mitt syn. Gjentakelsens monotoni – tanketørke – er kanskje dette forumets største problem. Det er få slingringer når det gjelder innhold, perspektiv og temavalg. Det forstår seg. Det er samme monotoni vi møter i kirkens liturgi og bekjennelse hver eneste søndag.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11694937-paskens-mot-fortellinger 

 

Vi er ikke «himmelvendt» lenger, som man var her: 

«La sinnet være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. Men når Kristus, deres liv, åpenbarer seg, da skal også dere bli åpenbart i herlighet sammen med ham. Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd».  

(Kolosserbrevet 3, 1 ff) 

Som verdens skaper, hersker og dommer forlanger guden (i følge kirkens autoriserte, offisielle tro og lære) å være allestedsværværende. Den «oppstandne Kristus» er overalt, sies det. Han forlanger å være «alt i alt og alle». Vi vet det ikke selv, men når vi puster er det altså den kristne guden som puster gjennom oss?     

«Dersom jeg ikke tror på Gud i alt og alle, så tror jeg heller ikke på Gud», skriver den ortodokse  mystikeren Christoforos Schuff på Verdidebatt. Akkurat som hos den lutherske Helge Hognestad, med sin «Kristusbevissthet», blir all vår menneskelige kjærlighetsevne (såkalt «nestekjærlighet») berøvet oss. Den er ikke sann eller virkelig med mindre den er av Gud - eller Kristusinspirert.

Det begynner å bli (påfallende) mange forhenværende «ateister» som står frem i kristelige aviser med sine omvendelseshistorier («vitnesbyrd»). Her er visst mange glidende overganger. For min del vil jeg ikke bli overrasket om de selverklærte ateister Didrik Søderlind, Kjetil Hope og Bjørn Stærk m.fl. melder overgang til Den norske kirke. Jeg venter på  «det store spranget».

Også Martin Kolberg er i VG omtalt som  «ateist», utrolig nok. Når ateister hyller «kristne verdier» er det grunn til stor mistenksomhet. Det ligger i tiden at visse fraksjoner innenfor kristenheten søker etter utveier for å unnslippe den maskuline (personlige) teistiske gud. Da griper man gjerne til ny-religiøsitet, agnostisime, humanisme, sekularisme og ateisme. Når tidligere utskjelte human-etikere knyttes sterkere og sterkere til Vårt Land, er det tegn på alvorlig etisk og teologisk-ideologisk krise i avisen.

Den anonyme Geir Wigdel på Verdidebatt er kanskje en av dem? Han beskylder Daniel Krussand for «å leve på Jesus tid», mens han selv ikke klarer å si noe fornuftig om Jesu  (guddommelige) autoritet i Den norske kirke. Hvor i evangelieskriftene har Jesus åpnet opp for «kvinnelig innflytelse i kristen religionsutøvelse» eller for «teologisk analyse og argumentasjon»?

Hvem eller hva er Wigdels referanser? Paulus? Augustin? Martin Luther? Pave Frans? Er det ikke på tide at han toner flagg når det gjelder skriftreferanser? Jeg minner om formularet i Den norske kirkes dåpsrituale, hvor ethvert spebarn blir døpt i/til Faderen, Sønnen og Den hellige ånds navn  (her finnes ingen Moder eller Datter).

I sine siste kommentarer på Verdidebatt retter Wigdel skytset mot både Daniel Krussand og pater Pollestad:

«Nå er jo selve utgangspunktet for denne debatten et flåsete innlegg av (pater) Pollestad. Dette innlegget var fritt for teologisk analyse og argumentasjon og framsto som et surmaget angrep på kvinnelig innflytelse i kristen religionsutøvelse. Med et slikt utgangspunkt er trådstarters reaksjon høyst relevant».

Mange vet at pater Pollestad har vært i hardt vær. Hans personlige og moralske integritet er ikke imponerende (det gjelder for så mange kirkeautoriteter). Men han har noen gode poeng når han harselerer over kvinnelige presters strategier for å omgå maskuline gudsbetegnelser. Jeg vet ikke hvor forarget  Pollestad er, men vi andre kan bare la oss underholde av hva Wigdel kaller «teologisk analyse og argumentasjon».

I hans kortfattede kommantarer på Verdidebatt finner vi så langt ingen eksempler på skriftlig, teologisk legitimering av  «kvinnelig innflytelse i kristen religionsutøvelse».

 

Vi finner ingen dogme- eller teologikritikk hos den ordinerte presten Einar Gelius i Aftenposten 11. august 2017:  En kirke for folket. Han har rett i at den teologiske debatt er fullstendig fraværende i Den norske kirke, som også hos de fem bispekandidater som kjemper for å bli biskop i Oslo. Det er symptomatisk at bispekandidatene i A-Magasinet 24. juli ikke ble stilt noen utfordrende spørsmål av Aftenpostens redaksjon.

Men heller ikke Gelius har noen utfordrende spørsmål å stille. Naturlig nok, da han selv er bundet av sitt ordinasjonsløfte.

Når Gelius sier at «Kirken må frigjøre seg fra det ensidige fokuset på dogmene og trosbekjennelsen», slår det derfor like mye tilbake på ham selv. Dogmene og trosbekjennelsen er uangripelige. Derfor våger ikke Gelius (som heller ikke Aftenposten) å problematisere kirkens autoriserte, offisielle  dogmer om Jesus. Som ordinert, praktiserende sokneprest i DnK er Gelius tvert om lojal til den forgudete Jesus («kirkens egen herre»).  

På spørsmål fra Aftenposten om hvor tyngden i Kirkens arbeid skal ligge, svarer bispekandidat Sturla Stålsett i velkjente svulstige og runde formuleringer: 

«Kirkens oppdrag er å feire og formidle troen på Guds kjærlighet og alle menneskers verdighet. Den norske kirkes visjon, «Mer himmel på jord», synes jeg er god. Vi skal feire troen, håpet og kjærligheten i det daglige...». 

Tro, håp og kjærlighet er subjektive holdninger og personlige erfaringer i den enkeltes liv. Kirken og dens teologer har ingenting med å blande seg opp i våre private liv og oppfatninger.

----------------------   

 

Jesus rettet sine bønner til Faderen, til sin «Far i himmelen». Intet tyder på at han identifiserte seg med Jahve eller «Gud selv». Den absurde treenighetslæren oppsto blant de forvillede hedninge-kristne flere århundrer etter Jesu død. Den var et håpløst kompromiss mellom (streng) jødisk monoteisme og gresk-romersk polyteisme.

De fleste vil forstå at ingen kvinnelige prester i vår tid kan forvandle mannen Jesus fra Nazareth til en kvinne, eller til et kjønnsnøytralt vesen. Mennesket Jesus er i følge Nicæneum   

«Gud av Gud, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske».      

Dette er kirkens «tro» og «lære». Kirken må forstå at vi ikke har noe frelsesbehov. Kirkens rop om «Guds kjærlighet» og «alle menneskers verdighet» er bare tomme floskler i vår tid. Den tid er over da kirkens biskoper og teologer definerte menneskelivets jordiske og eksistensielle status.

Vi søker helt til helt andre kilder enn kirkelige teologer for å forstå vår fysiske, etiske og «metafysiske» situasjon i dag. Kirken svarer på spørsmål ingen lenger stiller. Den tilbyr løsning på behov ingen har.

----------------------     

 

«Kristenradikaleren» Jor Hjulstad Tvedt  (sentralstyremedlem i Rød Ungdom) føler seg hjemme i Paulus menighet på Grünerløkka, der han sitter i menighetsrådet. Det er visst maktpåliggende for Hjulstad Tvedt å formidle at partiet Rødt ikke er et religionsfiendtlig parti:

«At både en troende muslim og jeg sitter i sentral-styret til Rød Ungdom, viser at Rødt ikke er religionsfiendtlig i dag».

Her får vi nyttige opplysninger om de indre sirkler i partiet Rødt. At Jesus-troende, politiske aktører også har infiltrert Rød Ungdom kan ikke lenger forbause.  Lignende maktkonstellasjoner finner vi i de fleste partier, som også i Arbeiderpartiet.

Jeg siterer fra Vårt Lands intervju med  «kristenradikaleren»  Hjulstad Tvedt (med det velkjente sparket mot fariseerne): 

 

«- Jesus lærer at du skal lukke døren bak deg når du skal be. Hyklerne står utenfor synagogene og på gatehjørnene for å vise alle hvor fromme de er. I politikken bør du konsentrere deg om hvorvidt et partis politikk og verdier er i tråd med kristendommen, ikke vise fram hvor kristen du er, sier han...Selv trekker han ikke politiske slutninger basert på troen, kaller seg sekularist, men mener troen og politikken snarere påvirker hverandre gjensidig...

Kjærligheten er viktigst, frelsen er for alle, alt er tillatt – to tomler opp, stort smil, ikke sant...Han trekker fram Fattigdoms- og rettferdighetsbibelen fra 2015.

Tvedt viser til historien om den rike mann og Lasarus:  «- Nå tror jeg alt er mulig for Gud, også det å få en kamel gjennom et nåløye, men det bør skremme oss, i hvertfall til handling...Når jeg leser Bibelen, får jeg ikke inntrykk av Jesus som noen gladkar. Han fordømmer, er sint, irritabel, konstant kjeklete. Jesus er veldig krevende, men ikke på den måten som de verdikonservative alltid har tillagt ham å være».

 

Menneskerettighetene er egentlig bare et «religionssurrogat», i følge  Bernt Torvild Oftestad på Verdidebatt (20. juli). Igjen, det er interessant hvordan alt stilles på hodet i den kirke-kristne virkelighetsbeskrivelse. Han gjør som så mange ny-apologeter:  klistrer kirke-kristendommens   tvilsomme kjennetegn til den sekulære humanismen.

  

«I sekularistisk utgave er menneskerettighetene blitt et religionssurrogat for den dominante vestlige eliten. Gud åpenbart i Kristus er erstattet av det frie, myndige menneske, som åpenbarer seg selv som skaper og styrer av en rasjonell verden. Det tilkjenner seg selv en overordnet verdi.

Verdibevissthet blir som religiøs tro som motiverer for misjon over hele verden. Et dennesidig frihets- og likhetsevangelium skal bringe et utopisk gudsrike til alle. Denne nye religionen har sine dogmer og sine heretikere. Og den har sine martyrer. Sist, men ikke minst er den fiendtlig innstilt overfor kristen gudstro praktisert ved et liv etter Guds vilje. De som slik avviker i tro og liv, blir skjøvet ut av det gode selskap, så å si «ekskommunisert».

 

Oftestads innlegg røper dyp menneskeforakt og er et godt eksmpel på hvordan alle menneskelige frembringelser MÅ nedvurderes. Ingen høyerestående tanke kan innrømmes det ikke-kristne mennesket. Om den menneskelige utvikling, tanke og erfaring har brakt oss et godt, fredelig og bærekraftig samfunn har ingen betydning. Det endrer intet i kirkens fatalistiske «frelseshistorie».      

Den underliggende tanke er alltid at vi som (gudløse) SYNDERE aldri kan tenke eller handle godt.  Kirkelige apologeter slutter aldri å hamre inn i oss at kampen står mellom «kristne verdier» OG «verdinøytralitet». Det er ENTEN – ELLER.  Det finnes ikke noe i mellom. Underforstått:  vi vet ikke hva verdier er. Og det nytter ikke hva opponenter som Jens Brun-Pedersen eller Agnieszka Bryn  i HEF sier. Det er som å snakke «til veggen».

Men saken er enkel:  vi har helt andre verdier enn de kristne. I verdensbilde, menneskesyn og samfunnssyn skilles våre veier fundamentalt. Vi forkaster de verdier (menneskesynet!) kristne lutheranere finner i Confessio Augustana. Nå må dette heslige læreskriftet komme PÅ BORDET. Her blir de «kristne verdier» og den «lutherske arv» blottlagt i all sin gru. Vi har fått nok av de kristnes fortielser, benektelser og unnvikelser. Det er en skandale at dette autoriserte evangelisk-lutherske læreskriftet (Den norske kirkes konfesjonelle bekjennelse) gjemmes bort i dette Luther-året.

Les innlegget i avisen Dagen nedenfor – og gjerne kommentarfeltet.

http://www.dagen.no/dagensdebatt/samfunn/synspunkt/Myten-om-verdin%C3%B8ytralitet-504972    

 

«Knut Arild Hareide vil ha makt for å bekjempe nøytralitet og sikre at vi forblir et verdiforankret folk... - Vi løfter nå K’en inn i valgkampen. Ikke KRLE-fagets K for kristendom, men den store K’en for hele samfunnet vårt, sier KrF-leder Hareide til Vårt Land».

http://www.dagbladet.no/kultur/sekulaere-innvandrere-virker-a-vaere-den-storste-trusselen-mot-det-norske-felleskapet/68571376    

 

Det er ikke rart at mirakler, demonutdrivelser, helbredelser og profetier får stor plass i kristelig forkynnelse og undervisning når Jesus selv er den store mirakelgjører og profetmester? Handler det om «kristne verdier»?   

Hvis O. Johannessen mener Utdanningsdirektoratet i dette konkrete tilfellet «må ha hatt en blind flekk i synsfeltet», hva vil han da si om de statslønnede fakultetsteologer og professorer? Teologiske studenter og prestekandidater ved TF og MF får vel undervisning om de samme tema, eller hva? 

Hvilken kompetanse trenger Den norske kirkes presteskap (utover 5-6 års utdanning) for å veilede «hjorden» i spørsmålet om «sunn» praksis når det gjelder helbredelser og profetier?

I Njål Kristiansens katolske kirke gjennomgår excorsister kurs og opplæring. Hva med helbredelser? 

https://www.katolsk.no/     

 

Det er et sunnhetstegn i vårt samfunn at  «kristen gudstro ved et liv etter Guds vilje»  blir skjøvet lenger og lenger ut av den offentlige sfære. Oftestad kan i full frihet praktisere sin katolske tro, uten fare for sitt liv. Hans kirke får statstilskudd.

Den kristne guden kan ikke bli mindre enn han er, dvs. mindre enn hans tilbedere har gjort ham. Ligner han på pave Frans, kanskje? Guden og hans kirke på jorden tolererer ikke selvstendig tenkende, frie og myndige mennesker. Derfor er pavestaten (Vatikanet) et maskulint diktatur og teokrati. Vi er skapt til lydighet og avhengighet, må vite. Det var derfor guden jaget det første menneskepar ut av Edens have og forbannet deres etterkommere, dvs. hele menneskeslekten. Opprør og ulydighet var og er den største «synd» mennesket kan begå.

Oftestads kirke straffet de ulydige (jfr. Inkvisisjonen). Ekskommunikasjon er et katolsk begrep. Det betegner en kirkelig straff som går ut på at den som har brutt kirkens regler settes utenfor nattverdsfellesskapet (ex communio, utenfor kommunion) og blir også forhindret fra å delta i andre deler av det kirkelige liv. På norsk omtales ekskommunikasjon ofte som bannlysning.

Frem til Dissenterloven kom i 1845 var det ikke tillatt å danne trossamfunn utenfor Den norske kirke.

Vi har kommet langt i religionsfrihet etter at  katolikkene - og senere lutheranerne - det foregående årtusen kontrollerte menneskenes sinn, gjøren og laden. Den norske stat er så raus at den (ved Stortinget) tildeler kirken nær 4 milliarder i året, som sikrer gode lønninger til alle biskoper og prester i Den norske kirke. Utrolig nok!

Jeg anbefaler leserne å se nøye på den lange listen over alle tros- og livssynssamfunn som mottar statlige tilskudd.

https://no.wikipedia.org/wiki/Tilskudd_til_tros-_og_livssynssamfunn 

 

 

«Stans jaget etter det perfekte» 

 

 http://www.verdidebatt.no/innlegg/11694877-stans-jaget-etter-det-perfekte 

 

Hvorfor jager de kristne etter fullkommenhet, helliggjørelse og rettferdiggjørelse?

 

Vårt Lands spaltist, Ida Marie Haugen Gilbert, sier det på sin eiendommelige måte  (29. juli): 

 

«Uten synd, ingen anger...Det er viktig å ha noe å angre på, noe som minner om at man ikke er skyldfri. Ellers risikerer vi å kaste steinen som bare den skyldfrie er berettiget til å kaste. Da havner man i beste fall i skjærsilden noen år, sammen med fariseere og skriftlærde. Mens tollere som Sakkeus, og andre som ikke har glemt kunsten å ha det gøy, farer oppover i susende fart».

 

Er det fordi de kristne anser seg som syndfrie og skyldfrie at de i nær 2000 år, skamløst og hovmodig, har slynget de verste doms- og straffetrusler over alle andre enn seg selv?

Er det fordi Martin Luther er syndfri og skyldfri at han i Augustana fordømmer alle trosavvikere – også  «muhammedanerne»? Ja, han går så langt at han navngir de fordømte.

Martin Luther (og Gelius’ kirke) nøyer seg ikke med fordømmelse, men sidestiller oss med djevlene.  Vi er følgelig  onde av natur og fortjener evigvarende straff/tortur. 

Er dette i samsvar med  "kristne verdier"?

--------------------   

 

20.08.2017

G. Ullestad