Åndenes makt og avmakt

«Kirken i dialogen. Samtidig lever vi som kristen kirke i tro og takknemlighet til Gud vår Skaper, Jesus, vår Frelser og Den Hellige Ånd, som Guds nærvær i verden.

Vi bekjenner oss til den kristne kirkes forståelse av hvem Gud er, hvem mennesket er, til inkarnasjonen, Guds nåde i Jesus Kristus. Vi lever av sakramentene og søker å leve ved Ånden, etter Guds vilje, i kjærlighet til Gud og vår neste».

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11751844-hvem-kan-kirken-snakke-med

 

«Å påkalle ånder er en virksomhet som ikke er forenlig med kristen lære, og stemmer dårlig overens med det kirken står for.

Faktum er at når vi er frie fra dogmer og institusjoner, og skal navigere på egenhånd, blir mange av oss lette bytter for guruer og sjarlataner…Om det har kommet noe godt ut av oppstyret rundt sjamanturneen til prinsesse Märtha Louise og Durek Verret, er det at det viser behovet for kunnskap og dialog om religion.

Dessuten viser det at svært mange mennesker – også i sekulære samfunn – lengter intenst etter noe dypere. Vi tror denne lengselen er nedlagt i oss av Skaperen. Og at den viser tydelig hvor viktig det er at den kristne kirke finnes.

Apostlene bruker ti ganger mer plass på onde ånders aktiviteter og advarsler mot disse, enn på både avholdssak, homofili og ekteskap, så det er underlig at kirkene er så tause om åndsmaktene. I iveren etter å fokusere på evangeliets positive sider, har forkynnere unnlatt å fortelle om åndskampen».

 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11751801-kirken-har-forsomt-a-undervise-om-ander   

 

«Kirken holder frem to grunnleggende sannheter om åndeverdenen. For det første er det en kamp mellom Guds Sønn og de onde åndsmakter (Matt. 41-11; Mark. 1, 23-28). Guds Sønn har ved sin død og oppstandelse seiret over Satan og alle onde krefter.

For det andre vet de troende at deres bekjennelse til Kristus som herre, er gitt dem av Gud ved Den hellige Ånd (1 Kor 12,3). Vi er ved dåpen, Ånden og troen tatt inn i Kristi virkelighet og beskyttet av ham mot alle fremmede og onde åndsmakter».

 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11751873-utfordringen-fra-nyreligiositeten 

 

«- Hvis man ikke tror, hva skjer etter at du dør?

- Det er det ingen av oss som vet, men i Bibelen står det flere steder at det vil komme en endelig dom, der ondskapen skal beseires en gang for alle og at folk skal bli dømt, ikke etter det de har gjort, men om de har trodd på Jesus. Men hva som skjer utover det, vet vi ikke, sier hun.

- Så helvete er ikke nedlagt?

- Nei, jeg kan ikke si det, fordi i Bibelen står det at livet har to utganger, men hvordan det vil arte seg, vet vi ikke, sier biskopen».

 

https://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/helga-byfuglien---vi-har-et-ansvar-for-a-dele/3423330574.html 

https://www.dagen.no/Nyheter/Teologi/Slik-svarer-biskopene-om-fortapelsen-404242              

 

Preses Byfuglien vil heller snakke om flyktningesituasjonen og Sylvi  Listhaug enn om helveteslæren («livets alvor»?). Hun synes ille berørt ved journalistens spørsmål. Men hennes svar røper at hun er «bibeltro». Merk at hun ikke presiserer hvilken bibel, GT eller NT, hun har som referanse. 

Nylig ble en pastor irettesatt av biskop Sommerfeldt da han fra Den norske kirkes prekestol forkynte læren om «de to utganger», i samsvar med Jesus ord i evangelieskriftene. Jesu straffetrusler, doms- og endetidsforkynnelse er «klar tale» motsatt det doble budskap bispekollegiet og folkekirke-teologene sender ut.

Alt er blitt så «vanskelig» for teologene, men særlig påskehendelsen, himmelfarten og pinseunderet. Da søker de tilflukt i skoddeheimen. 

https://reportasje.vl.no/artikkel/338-kandidatenes-vandring  

 

Pinseforvirring – eller åndsforvirring?

 

«Det var i pinsen alt startet, at våre liv ble katedraler for Gud…Pinse er kirkens start – Åndens tiltredelse på jorden».

http://www.verdidebatt.no/hans 

 

I år 2019 er pinsen blitt så u-begripelig at NRK på nettsiden hentet inn to sjuåringer for å gjøre det kompliserte superenkelt (en gang for alle).

https://www.nrk.no/pinse-1.14558130  

 

På samme tid annonseres Hellig Ånd-seminarer i hele Norge, i regi av Oase-bevegelsen. Ånden må fanges, dvs. avgrenses, identifiseres og kategoriseres. Hvordan skal man ellers skille den ene fra den andre?

Når man ikke forstår hva «ånd» er trenger man seminarer, kurs og avhandlinger. Man utdanner «åndseksperter» som skal skille den kristne Ånden fra andre ånder. Paulus og Luther mente de hadde kompetanse til «å prøve åndene», og det mener nok også katolske og lutherske teologer at de har i dag.

Hvordan man skiller mellom Kristus-ånden og Den hellige Ånd, som begge kan ta bolig i den troende kristne, er ikke lett å forstå. De er forskjellige vesener (personer) i Treenigheten. Hvem av dem påkalles i de kristnes bønner?

Helligåndens oppgaver er bl.a. å gjøre Skriften, Ordet klart og «levende» for bibelleseren samt å «herliggjøre» Jesus. Prekenteksten Treenighetssøndag (16. juni) er fra den notorisk upålitelige Lukas, kap. 24, 45-48:

«Da åpnet han deres forstand, så de kunne forstå skriftene…».

Etter 2000 års bibelstudier, kunnskap og erfaring med Den hellige Ånd vet man ennå ikke klart hvem han er. Hvor var han FØR himmelfarten og pinsedagen? Spørsmålet raste blant Romerkirkens (skrift)lærde fra 4-500-tallet. Var Helligånden utgått fra Faderen, eller fra Faderen OG Sønnen? Denne såkalte Filioque-striden fremkalte dyp og varig splittelse mellom Østkirken og Vestkirken.

 

De absurde diskusjonene gjennom århundrer viser klart nok at hele den latterlige Treenighetslæren er en teoretisk konstruksjon, et forsøk på kompromissløsning mellom monoteisme og polyteisme. Noe mindre åndelig og mer åndsfattig kan vanskelig tenkes.

Med alminnelig forstand er denne læren umulig å begripe. Og den som brukte sin forstand til å kritisere læren, kom i alvorlig livsfare (Miguel Servet ble brent på bålet i Calvins land). Slik var Den hellige Ånds frukter.

 

Den hellige Ånd splitter mer enn noen gang, ganske slik Jesus selv både brakte strid OG oppfordret til strid. Hele kristendommens historie vitner om indre maktkamper, kyniske og brutale. I disse dager forbereder Den norske kirkes fraksjoner/partier VALGKAMP!!!

Er det slik pinseånden skaper fellesskap og enhet blant de «troende»?

Vi vet at den kristne kirke ikke bare har bedrevet (verbal) mobbing og  trakassering av sine motstandere og fiender, men gått atskillig lenger. Trusler om straff på liv og helse - evigvarende tortur - var gangbar (offisiell) teologi langt inn i det forrige århundret. 

 

Et ubehjelpelig forsøk på oppgjør ender med de skrekkelige ord i innlegget nedenfor. Den gjentatte utfordring fra Aase Marie Holmberg - og biskopenes taushet - tyder på at problemet går langt dypere enn hva Holmberg kan overskue. 

Når både biskop Halvor Nordhaug, MF-teolog Sturla Stålsett, biskop Atle Sommerfeldt og TF-professor emeritus Geir Tryggve Hellemo m.fl. så suverent og arrogant ignorerer den interne kritiker Holmbergs utfordrende innlegg på Verdidebatt, skjønner vi at problemet må være eksplosivt.  

Trolig er det Holmbergs (servile) Jesus-ideal som gjør henne "ufarlig" - og utroverdig. Hun beveger seg i et meget grumsete farvann. Kirkeledere og teologer er sikkert godt fornøyd med hvordan hun "lander". 

Som om det bare handler om de "de to absurde og ugudelige bekjennelsesskriftene confessio Augustana og den Athanasianske trosbekjennelsen"?

Hvordan går det an (i beste fall) å bli så naiv? 

 

"Jesus sier: «Når jeg blir løftet opp fra jorden skal jeg dra alle til meg.» Pater Olav Müller sier det så vakkert: »Den gode hyrde gir alle mennesker en enestående sjanse i dødens grenseland.

Hvert menneske som står på dødens terskel må velge lyset eller mørket. Guds rettferdighet er identisk med Hans kjærlighet. Dommen lyder på frifinnelse for alle som ønsker å bli frifunnet. Dommen er nåde og miskunn. 

Jeg håper og tror at når Jesus kommer igjen i all sin herlighet for å holde dom, vil alle mennesker, også de som ikke fant frem til frelsen mens de levde, bøye kne og innse at Jesus er Veien, Sannheten og Livet".

 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11752024-helvete-brenner-under-barnefotter   

 

Ole Hallesbys berømmelige radiopreken i NRK (!) 1953 - ca. ti år etter 2. verdenskrig - OG påfølgende "helvetesdebatt" ble seriøst diskutert i norsk statskirkelig (evangelisk-luthersk) offentlighet for bare 60 år siden. Både fakultetsteologer, jurister og politikere ble dypt involvert i denne morbide, meningsløse "helvetesdebatten". Ufattelig! 

Holmbergs Tro og Håp er at vi alle skal "bøye kne og innse at Jesus er Veien, Sannheten og Livet". Men hva vil skje med alle oss som etter vår frie vilje avviser Holmbergs beskrivelse av Dommen? Hva vil "Gud" gjøre med oss som definitivt ikke ønsker hans frifinnelse, nåde og miskunn? 

Skal vi tvinges til lydighet, eller straffes for ulydighet? Holmberg har vel noen tanker om dette? Hvilket alternativ til "pine uten ende" i  Augustana art.17 har hun for oss gjenstridige, som bestemt benekter og avviser hele Domstanken? 

 

Slik har "den kristne kulturarven", "kristne verdier" og "Åndens gjerninger" avsatt dype, uutslettelige spor i vår nære historie: en skamplett kirken og dens teologer aldri kan viske ut. For evangelisk-luthersk lære og norsk teologistand er denne tvetydige  helvetesdebatten en katastrofe og en grusom påminnelse om den psykiske terror teologi-professorer fra MF har beskrevet i diverse bokverk. 

 

RELIGIØS-KRISTNE TEOLOGER: BEHANDLERE, SPESIALISTER OG PROFESSORER 

 

Religionssosiolog Pål Repstad fra UiA (jfr. Teologisk Tidsskrift, 2015) er kanskje ikke så representativ for "grunnplanet" i Den norske kirke, som fortsatt holder seg til Jesu lære i evangelieskriftene: skrifter utvalgt, samlet og overlevert av den kristne kirke.  

 

Religionspsykolog Gry Stålsett, utdannet ved MF og ansatt ved Modum Bad som spesialpsykolog, har utviklet en særlig teologi om skam og skyld.

Teorien og VITA-metoden ser ut til å samsvare forbløffende med Kirkens (moderniserte) syndsbegrep og Sommerfeldts menneskesyn. Gry Stålsett snakker om sunn skam og usunn skam, slik man har snakket om sunn og usunn teologi eller tro, sunt og usunt gudsbilde. Det kalles "eksistensiell helse". 

 

https://www.uia.no/forskning/forskningsdagene/nyheter-fra-forskningsdagene/foredragskveld-med-gry-staalsett  

https://forskning.no/universitetet-i-oslo-psykiske-lidelser-religion/apner-terapidoren-for-gud/728881

https://www.modum-bad.no/jakten-paa-det-perfekte/    

 

Teolog og etiker/kriminolog Paul Leer Salvesen ved UiA vet visst ikke helt hvordan han skal presentere seg? Er han barnebokforfatter, prest  og/eller professor i systematisk teologi ved Høgskolen i Agder (UiA)? 

I rekken av sitt skjønnlitterære forfatterskap (barne- og ungdomsbøker), er boken fra 2005: "Moderne prester" verdt å se nærmere på. 

 

Teologiprofessor ved MF og healer/helbreder (han har varme hender) Jan Olav Henriksen er professor II ved UiA, fra år 2002.  

 

https://www.ark.no/boker/Paul-Leer-Salvesen-Moderne-prester-9788254310403  

http://www.verdidebatt.no/paulls/  

https://no.wikipedia.org/wiki/Paul_Leer-Salvesen  

 

https://www.idunn.no/tt/2015/01/fortapelse_og_feelgood_-_endringer_i_synet_paa_helvete_og_fo   

https://www.dagbladet.no/magasinet/prest-og-plage/65887634  

https://www.nrk.no/ytring/i-helvete-heller-1.11519924

http://www.ullestadedwien.com/73781693  

 

http://www.bibelfellesskapet.net/forkynnelse/artikler/126-ole-hallesbys-radiotale-fra-1953   

https://no.wikipedia.org/wiki/Helvetesdebatten   

https://www.dagen.no/meninger/debatt/evigheten/Evig-frelse-eller-evig-fortapelse-409597  

https://www.vl.no/reportasjer/reportasje/en-helvetes-tale-1.403030  

http://www.magasinet-innsyn.no/index.php/artikler/hva-bibelen-laerer/item/10-evig-pine-evig-dod  

 

Å krenke Treenighetsguden kunne medføre dødsstraff, men å krenke mennesket for vantro og trosulydighet var i samsvar med gudens vilje. Var blasfemiloven en frukt av Ånden?

De mange ti-tusener jøder, kjettere og hekser som ble myrdet i massakrer, ved sverd og ild (mange brent levende), er selvsagt like pinlig for den protestantisk-lutherske kirke de siste 500 år, som for Den katolske kirke de foregående 500 år.

Det er altså snakk om den kirke som ifølge DnKs preses er Den hellige Ånds fysiske nærvær i verden. Er også voldsdualismen i det evangelisk-lutherske Augustana en frukt av Ånden?

 

Det er økonomistyring, kirkeorganisering og arbeidsgiveransvar som opptar nåværende kirkeledelse. Er Ånden blitt mer materialistisk og byråkratisk innstilt?

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11751949-en-samlende-losning 

 

Kristne menigheter og kirkesamfunn har i vår tid ulike oppfatninger om kvinnelige prester, abort, sølibat, skilsmisse og gjengifte, homofilt samliv, flyktningesaken og klimakrise.

Det kan være liten tvil: Kirken lider av en dyp, dyp åndskrise.

I et forsøk på å redde den kristne Treenighetsgudens ære, sies at Han skiftet mening i 1960-årene (jfr. prost Trond Bakkevigs bok). En skapende, allmektig og allvitende «Gud» – himmelen og jordens Herre - som plutselig skifter mening innenfor en liten, avgrenset norsk-luthersk kristen-sosialistisk krets ved midten av det forrige århundret, er en dverg av en gud - eller en sektgud/lokalgud, kanskje? Teologenes gud? 

 

"Kan Gud skifte mening?". Følg med, følg med! Dette er tema også i programmet for Olavsfestdagene (mandag 29. juli). 

https://olavsfest.no/arrangement/vestfrontmotet-hjertet-i-olavsfest/  

«Min Gud» er slik og slik, hører man gjerne. Trond Bakkevigs gud og Espen Ottosens gud har også ulike politiske preferanser. Var det Ånden som splittet KrF i to fraksjoner: de røde og de blå? Er det Ånden som styrer "trosministeren" fra KrF?

 

Det ligger mange Jesu-prekener på nettet. En av de "røde" som har vært aktiv på Verdidebatt og i Dagens kommentarfelt er Nils-Petter Enstad. Her er hans preken fra juli 2010 (sjette søndag etter pinse). 

https://enstadmediaforkynnelse.blogspot.com/2010/07/hvem-sier-vi-jesus-er.html  

 

Det opplyses at KrF-leder og "trosminister" Kjell Ingolf Ropstad også er aktiv jeger, heimevernssoldat og aktiv fotballspiller. Statsråd Olaug Bollestad skryter hemningsløst av at hun tar jegerprøven/jaktprøven, og det synes hun er kjekt. Skal hun ut i skogen og skyte på elg og hjort? 

Litt av noen interesser disse KrF-politikere har!

Men en enda større nyhet er at Ropstad blir far igjen (som også Hareide). Ropstad sier han håper KrF kjennetegnes av at det er «familie- og omsorgspartiet». 

 

"– Det kjennetegner KrF gjennom hele historien at vi har løftet de kristne verdiene, som alltid vil ha ulike svar til ulike tider. Men stoltheten rundt de kristne verdiene, det har vært en viktig del. Jeg mener at tiden nå gjør at det er enda mer relevant å løfte verdiene, sier Kjell Ingolf Ropstad til VG.

– Kommer du til å ha mer fokus på KrFs kristne identitet?

– Jeg kommer ihvertfall til å være tydelig på at det er verdier vi vil skal prege fremover".

 

Som vindens brå kast i ulike retninger, blåser Den hellige Ånd dit kirkeledere, kirkepolitikere og teologer vil. «Den hellige Ånd og vi har bestemt…», som Paulus (så avslørende) sier det.

 

Kim Friele har i et foredrag nylig minnet om biskopers uttalelser fra 60 år tilbake, da homofili ble omtalt som en smittsom sykdom og «en fare av verdensdimensjoner». Var biskopene forvillet eller ledet av Den hellige Ånd?

«- Jeg var selv aktiv i de tiårene da Den norske kirke var på sitt aller verste. Jeg er opptatt av at dagens generasjon ikke må framstille Norge som om vi kristelig sett har vært en idyll bestandig. For noe sludder! Vi hadde biskoper som nesten ikke var til å leve med, sier Friele strengt…

Den uttalelsen trakk de ikke tilbake før sent på 70-tallet. Da sa de at de aksepterte synderen, men ikke synden. Det var veldig mange som virkelig tok seg nær av det, og syntes det var grusomt».

 

Filosofiuka 2019 (tro – tanke – gode samtaler) presenteres som en årlig samling for unge nysgjerrige i alderen 18 til 35 år («unge voksne?»), med teolog og «filosof», Espen Ottosen, mangeårig spaltist i Aftenposten og leder i tankesmien Skaperkraft OG IT-grunder og «filosof» Daniel Joachim H. Kleiven som motorer. 

Ikke uventet er «seksualitet og identitet» et hovedtema. Det opplyses at en hovedtaler og homofil, den australske David Bennett (som nå tar doktorgrad i teologi og etikk på Oxford) har valgt å leve i sølibat etter at han ble kristen OG møtte Jesus. Det kan forstås som at kjærlighetsforholdet til Jesus kompenserer for sølibatet. Er Jesus homofil – eller bifil, kanskje?

Vil Ånden være til stede på denne samlingen? Det er blitt klart at kirken ikke kan leve med to uforenlige syn på homofilt samliv og kirkelige vigsler (slik kvinnelige prester fortsatt splitter kirkesamfunn). Men betyr det at også Ånden taler med to tunger i denne saken? Har Ånden påvirket beslutningen i den kristne idrettsorganisasjonen KRIK?

Hva er det Ånden hvisker pave Frans i øret?

Den uverdige, skammelige indrekirkelige striden om homofile vigsler tilsier at Dnk bør fratas vigselsretten. Den har vist seg uskikket og inkompetent. Konfliktnivået når stadig nye høyder. Hvis «Åpen folkekirke» ikke har noen annen kampsak, er den virkelig ille ute. Jagede, kriminaliserte homofile i de kristne misjonslandene Uganda og Tanzania har mye mer behov for støtte og solidaritetshandlinger enn homofile par i Norge som fritt kan vies til ektefolk på Rådhuset.

Ellers får vi bekreftet alle våre fordommer: Kirken er ubehjelpelig seksualfiksert. Da må man huske at seksuell oppvåkning er selve Syndefallet i den kristne mytologiske historieoppfatning.   

Alle homofile burde boikotte Kirken, som gjør deres seksuelle legning til et hovedproblem.  

 

https://www.dagbladet.no/kjendis/jeg-ble-oppfattet-som-mentalt-forstyrret/60249862 

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/4qryME/kim-friele-sto-frem-som-homofil-for-60-aar-siden-det-var-synd-sykdom-og-straff 

 

Er Den hellige Ånd de siste par ti-år blitt mer opptatt av homofilt samliv og homofile vigsler enn av enkeltmenneskets omvendelse og frelse? Hvis så var tilfelle, hvorfor i all verden har ikke Ånden avklart dette stridsspørsmål for de kirkelige organer, som Bispemøtet, Kirkemøtet og Kirkerådet?

Mange undres hvordan to helt uforenlige syn på likekjønnet samliv og ekteskap kan begrunnes i det samme skriftgrunnlag: «Herrens ord». Når verken en åndelig/metaforisk/allegorisk, kontekstuell eller bokstavlig lesemåte av Det nye testamente kan samle kristenheten om Veien og Sannheten, har man lite annet igjen enn Kirkens autoritative, steinharde dogmer/bekjennelser og teologiprofessorenes «Troslære», som stadig må endres i lys av samfunnsutviklingen.

Det særegne med kristendommens sannhetsbegrep er at "Sannheten" ER en person! Når Lyset fra Jesus ikke stråler som før blir Veien kronglete og sikten dårlig. Det mørkner. 

 

Nå er det dialogteologi, rettferdsteologi/sårbarhetsteologi og skapelsesteologi som er på moten. Man leter etter forgrunnsfigurer («helgener») som kan tjene som kirkelig alibi. Kirken trenger unntaksmennesker (lysfontener?), om det er den argentinske erkebiskopen Carlos Mugica, Greta Tunberg eller Nadia Bolz-Weber. De hylles ikke for middelmådighet, men for det eksepsjonelle og spektakulære. Det er alltid ENTEN – ELLER.

 

Baptistpastor Martin Luther King har falt dypt fra tinden, om man skal tro de siste sjokkerende opplysninger om hans holdning til kvinner og voldtekt. Det er så banalt. Men vi vet fra utallige lignende avsløringer at det er pengebegjæret og det seksuelle begjæret som alltid lokker kirkemennene til fall. Hvilken skjebne får denne gudsmannen på Dommens dag, mon tro? Blir han tilgitt? Vil han bli benådet?

Kanskje er ikke den kristne mannsguden så nøye med mannens seksuelle avvik og utskeielser? Kvinnen ble jo skapt for mannens skyld! Guden har åpenbart tillatt katolske prester/biskoper å misbruke barn og unge. Vi vet ikke hvor lenge dette har pågått i det skjulte. Kanskje i mange århundrer? Kyskhetsidealet på ene side OG perversitetene på den annen side er de ekstremiteter/ytterpunkter Den katolske (manns)kirken svinger mellom.

Når det mannlige presteskapet trengte en KRIG, fikk de gudens godkjennelse. Når de trengte utløp for sine seksuelle lidenskaper, fikk de også godkjennelse. Det er liten tvil om at mannen var/er gudens yndling, med vidtrekkende rettigheter og privilegier, som å herske over kvinner, barn og slaver.

 

Lunkenhet er intet ideal for Jesus: man skulle være enten kald eller varm. Derfor hylles Bernard av Clairvaux, Olav Haraldsson, Jeanne D'Arc, Therese av Lisieux og Moder Theresa (alle helgenkåret). Det gjelder framfor alt å trosse eller sprenge menneskelivets normale begrensninger. Da har man «bevist» sine guddommelige kvaliteter, dvs. at man ikke er et alminnelig menneske.

Hagiografien er full av slike «unntaksmennesker», som også de tidlige biografier om norske misjonspionerer. De skal ha utholdt overmenneskelige lidelser og prøvelser som «Kristi etterfølgere». Underfulle gjerninger, overmot, nidkjærhet, selvutslettelse, offer og martyrium er egenskaper og handlinger som kvalifiserer til opphøyelse. Middelmådige mennesker har kirken liten  bruk for.

 

«Åp. 3.15-16: Jeg vet om dine gjerninger; du er verken kald eller varm. Hadde du bare vært kald eller varm! Men du er lunken, ikke kald og ikke varm. Derfor vil jeg spytte deg ut av min munn».

 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/232050 

 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11751957-salige-er-de-lite-imponerende 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11751714-argentinas-uoffisielle-helgen 

http://kall.katolsk.no/?p=334 

 

Den kristne Helligånden (les: misjonsorganisasjoner) synes spesielt virksom og aktiv blant sårbare mennesker, som (tilfeldigvis) muslimer i flyktningeleire i Syria og Irak. Kirke-kristendommens omsorg for flyktninger har alltid en dobbel klangbunn: den ene hånden tilbyr velferdsgoder, den andre bibelen. Man lokker og truer på samme tid. Med andre ord: inkludering OG ekskludering! Allerede traumatisert og martret av frykten for sine jordiske makthavere og forfølgere, vil man påføre flyktningene nye "sjelekvaler": er de frelst? Har de underordnet seg den himmelske hersker og dommer? 

Til mennesker som lever i håpløshet og i en daglig kamp for overlevelse  forkynner kristne misjonærer at Jesus/Kristus er deres eneste Håp (han som selv hadde intet håp for menneskeslektens framtid).

Hvem er opptatt av immaterielle verdier i en flyktningeleir?

Den som sulter filosoferer ikke, er det blitt sagt. Tid og overskudd for åndelige sysler og/eller spekulasjoner om hvilke guder og profeter man bør holde seg inne med, har vel de færreste flyktninger. De trenger desperat materiell hjelp og humanitær omsorg.

En flyktningeleir er ingen misjonsmark!

https://www.vl.no/nyhet/fant-ny-misjonsmark-1.1071852  

 

«- Syria roper etter forbønn og hjelp», forteller en evangelist til nettavisen Norge Idag. Han «drømmer om å trene disipler og utruste kristenledere i det krigsherjede landet». Samtidig som kristne fordrives eller flykter fra Midtøsten, intensiverer kristne misjonsorganisasjoner sin forkynnelse og virksomhet i den samme region. 

 

https://www.dagen.no/meninger/leder/2019-06-09/IS-er-svekket-men-langt-fra-bekjempet-761135.html  

 

Nedenfor er en norsk misjonskvinnes "kall" og selvoppofrende livsoppgave i Etiopia, hvor kristendommen ble statsreligion ca. år 350 under den egyptisk- koptiske kirken i Alexandria (og fulgte dermed den monofysittiske lære).   

 

https://idag.no/kristenliv/nyheter/verden/avslutter-60-ars-misjon-i-etiopia/19.31039 

https://snl.no/Religion_i_Etiopia  

 

KrF ønsker altså å skille seg ut som Verdipartiet og Omsorgspartiet? Siste rekordlave meningsmåling (Sentio) tyder på at "folket" ikke forstår eller verdsetter partiets Omsorg og Verdier.

Når "folket" ikke kommer til Den norske kirke, er tankegangen at den må bli mer aktivt oppsøkende for å "møte mennesker der de er". Den norske kirke m/biskop Sommerfeldt i spissen har nylig avholdt en traktorgudstjeneste.

Se lenke nedenfor, som vel taler for seg selv. Komikk eller tragedie? 

https://www.vl.no/nyhet/trar-til-for-traktorgudstjeneste-1.1540593  

 

Det er stadig muslimer som er kirkens fremste misjonsobjekter, og vi vet at «muhammedanerne» er blant de mange fordømte i Confessio Augustanas første artikler. Martin Luthers religionshat rammet ikke bare jøder.   

 

Vårt Lands Verdidebatt har igjen resirkulert eldre pinseinnlegg, 2 – 8 år gamle («Alt om pinse»). Intet nytt er kommet til. Her kan man særlig merke seg Jan Christian Kiellands bidrag som et lysende eksempel på folkekirke-teologenes fantasifulle omtolkninger og tilpasninger («aktualisering»).

 

https://www.nrk.no/pinse-1.14558130 

https://nn.wikipedia.org/wiki/Filioque 

http://www.verdidebatt.no/emne/8996-pinse 

 

Papiravisen Vårt Land lørdag 8. juni 2019 har over åtte sider intervjuet 12 kirkeledere, 11 menn og en kvinne, for å høre «hvordan Den hellige ånd kom til jorden og forandret alt. Hvor finner vi den nå?».

Dette er avisens spørsmål, og her er noen av svarene fra kirkelederne:   

«Alt godt i samfunnet skyldes Den hellige ånd» 

«Kirken er det mest konkrete tegn på at Den hellige ånd virker. Den hellige ånd blir gitt som en gave i dåpen»

«Hvis ikke Den hellige ånd kalte oss til gudstjeneste og ikke formidlet forkynnelse og sakramenter, ville vi ikke hatt noen kirke»

«Åndens arbeid er å herliggjøre Jesus»

«Med Den hellige ånd er kirken Jesu kropp i verden, og Livets lys skinner gjennom våre feil og mangler. Et annet sterkt signal om Den hellige ånds gode virkning, ser jeg i menigheter hvor nøden for de ufrelste og ønsket om å dele evangeliet, blir veldig sterk»

«Den hellige ånd er motoren i vårt liv som leder oss i hverdagen»

«Når det kommer til tro på Jesu hellige ånd, er det en del av det å bli født på ny»

«Det viktigste kjennetegnet på Den hellige ånd i Norge i dag, er at den skaper tro på Jesus»

«Jeg vil trekke fram to konkrete resultater av Den hellige ånds arbeid hos oss: Diakoni og planlegging av nye menigheter»

 

I avisens ukentlige «Min tro» – spalte, som følger etter nevnte pinsereportasje, er den kristne utviklingsministeren fra KrF hentet inn. Mer forutsigbart og ukritisk kan det ikke bli.

Kirken profilerer seg med «verdier», som likeverd – forvalteransvar - dialog - omsorgsarbeid – diakoni – misjon – bistand. Hva skulle vel de kristne gjøre uten «de fattige»? Som Jesu disipler, Kristi etterfølgere og ledet av Den hellige Ånd praktiserer de visstnok en særlig opphøyet og edel form for Godhet. Alminnelig hverdagslig godhet og omtanke er ikke noe for kirken.

 

Lørdagsavisen har også en meget interessant kommentarartikkel av den nye sjefredaktøren, Bjørn Kristoffer Bore, med lang fartstid fra Dagbladet. Merk tittel: «Levende verdier». Her bruker Bore store ord om hvordan avisen vil gjøre «alle folkeslag" til abonnenter»… Det skal skje ved høy journalistisk kompetanse på det komplekse religionsfeltet OG ved kritisk, granskende blikk på hele religions- og livssynsfeltet, ifølge sjefredaktøren.

Det er desto mer underlig at den «undersøkende og avslørende journalistikk» er så fraværende ikke bare ved avisens dekning av kirkens høytider, men gjennom hele kirkeårets daglige bibelord/andakter og ukentlige prekentekster i avisen Vårt Land.

Verdidebatt er for en stor del en prekestol. Forkynnelse, emnevalg og de sære innfallsvinkler har liten interesse for andre enn menigheten.

At denne kristelige nisjeavisen, som ikke kan overleve uten betydelige statlige subsidier, har store ambisjoner om kontroll – monopolisering og ensretting – av religionsfeltet i vårt land, har vi sett urovekkende tendenser til gjennom flere år. Det samme kan sies om de teologiske fakulteter. Det er slik kirkelig maktutøvelse og misjonsstrategier utfolder seg i vår tid, dvs. langt mer indirekte, subtilt og sofistikert enn i de foregående århundrer.

Alle store kirkelige satsningsområder de senere år - Trosopplæring, Diakoni, Bistand, Dialogkirker og Kulturkirker – føyer seg inn i et bestemt mønster. Den skjulte agenda – ideologisk kontroll - kamufleres i tidsriktig veltalenhet, svulstige honnørord og språklige finesser.

 

Hvordan i all verden har UD og Norad kommet i den uheldige situasjon at kristne organisasjoner blir «utvalgt» og begunstiget med mange ti-talls millioner for å fronte trosfrihet i verden? Det er intet i (offisiell) kirke-kristen lære, teologi og misjonshistorie som gir kristne misjonsorganisasjoner/hjelpeorganisasjoner noen kompetanse eller troverdighet i denne sak.

Med Martin Luther og evangelisk-luthersk lære i «bagasjen» er religionsfrihet en umulighet (jfr. «Skrift og Bekjennelse»).

 

Misjonsorganisasjonen Stefanusalliansen har skiftet navn fra Norsk Misjon i Øst og Misjon bak Jernteppet. Flere misjonsorganisasjoner og misjonsblader har (strategisk) skiftet navn de senere år. Vil de ikke vedkjenne seg sin historie, eller sin «kristne kulturarv»? Tror de virkelig at vi ikke kjenner den?

Ingen religion har som kristendommen, i teologi og historie, krenket religionsfriheten.

Kirke og misjon har bare interesse for «trosfrihet" så lenge den ivaretar egne interesser. Man kjemper for at muslimer skal få frihet til å konvertere til kristendommen («åpne dører» bare den ene veien), men hvis muslimer skulle drive like aktiv, målrettet misjon blant kristne ville nok noen dører bli lukket.

 

Et aktuelt eksempel på kristelig historieforfalskning, fortielse og «fake news», er bloggen nedenfor på Verdidebatt. Den fortielse og/eller idealisering av historien som totalitære regimer gjerne rendyrker blir ypperlig demonstrert av bloggeren Stig Magne Heitmann, tidligere generalsekretær i den tvilsomme organisasjonen: «Åpne dører». Et betegnende navn, som signaliserer at ingen dører skal holdes lukket for kristen misjon.

Heitmanns Gud – Satan - mytologi er forskrekkelig, men sørgelig gjenkjennelig. Han er ute i et helt bestemt ærend: å hvitvaske kirken for nær 2000 års antisemittisme. Da må han gjøre overgriper og forfølger til offer («den lidende kirke»). Martyriets glans og glorie blankpusses.

Slik kirkelig forførelse er lett gjennomskuelig i vår opplyste tid, hvor vi har god tilgang til dokumentasjon over kirke-kristendommens brutale, umenneskelige terror gjennom århundrene. Kirkens jødehat fra oldkirkens tid resulterte i et forfølgelsesvanvidd vi ikke kjenner tilsvarende eksempler på i historien.

Når Heitmann bevisst fortier denne grufulle, langvarige og systematiske folkeforfølgelsen, begår han et nytt overtramp og overgrep. Slik demonstreres kirkemaktens hesligste ansikt. Det er å håne og krenke historiens uskyldige ofre. Når jødenes vanskjebne i det kristne Europa forstyrrer hans kirke og religions oppblåste selvbilde, velger Heitmann benektelsens strategi.

Når alt ondt i verden kastes på islam, kan kristendommen «gjenoppstå» ren og uskyldig. Vekk med historien! Uten en syndebukk og lynavleder kan ikke kirken overleve sin miserable historie.

IS terrorregime de siste 5-6 år rettferdiggjør på ingen måte den kirke-kristne terror det foregående årtusen. Det kirkelige barbariet overgår alt vi kan uttenke. At Vårt Lands redaksjon trykker Heitmanns bisarre innlegg, fylt av mytologisk sludder og løgnaktigheter, forteller en del om nivået avisen har lagt seg på.

(Så vidt jeg har forstått er både kommentator Erling Rimehaug OG debattredaktør Alf Gjøsund reiseledere til Det Hellige Land).

 

«Forfølgelsen av kristne øker, og den er global. Hvorfor forfølges kristne – slik de har blitt i to tusen år? Og så er det en ting til: Forførelsen er like gammel og like omfattende som forfølgelsen. 

Hvorfor forfølges jødene – igjen? Hvorfor hates Israel? Svarene kan være mange. Hamas vil svare én ting, regimet i Iran noe lignende, mens nazister, høyreekstreme og «venstreradikale» - og også fagforeninger og alminnelige folk – forener sine stemmer. Mye virker så irrasjonelt».

 

Stig Magne Heitmanns (irrasjonelle) religionskrig holdes varm, også i avisen Dagen og på Verdidebatt: «Fem år siden IS tok Mosul: Nå spirer troen på Jesus blant innbyggerne». Striden står mellom Jesus og Muhammed, Kristus eller Allah. Hvem er sterkest?

Heitmann står plantet i middelalderens irrasjonelle korsfarer-ideologi: ekstremismens tidsalder. Ingen opplysningstid har påvirket ham.

 

«Noen av oss som kjenner Sri Lanka, tenkte umiddelbart at denne terroren var et nytt nivå av radikale buddhistmunkers vrede og aggresjon mot forhatte kristne som de mener ødelegger landets kultur og tradisjoner.

Så kommer meldinger om at det sannsynligvis er en forholdsvis ukjent islamistgruppe som står bak…Hvordan kan så ekstreme holdninger gang på gang vokse fram i alle deler av verden?...

Grunnen til at kirken vant nytt terreng sørover fra Egypt og inn i Nubia/Sudan og Etiopia for 1400 år siden, var muslimers forfølgelse av egyptiske kristne. Det er ikke nytt at muslimer fordriver kristne».

 

Det kan vel ikke være nytt for Heitmann at de kristne misjonsimperialister gjennom historien har forfulgt, massakrert og fordrevet jøder, kjettere, muslimer OG gjort utallige folkeslag til slaver, som indianere og afrikanere?

Kjenner ikke Heitmann kristendommens erobringer, koloni- og misjonshistorie fra 4-500 -tallet? Er han ukjent med det bysantiske rikets erobringer i Midtøsten?   

http://www.verdidebatt.no/innlegg/70552   

 

 

RELIGION UTEN TR0?   

 

Så vidt jeg forstår er Klassekampens kristelige religionsviter og spaltist, Anne Kalvig, litt i tvil om hva eller hvem hun «tror på» (jfr. kronikken 13. juni: "Religion utan tru"). 

 

«Då eine guten vår skulle ta imot nattverd for fyrste gong, rekte han handa fram med det tomme begeret etter at han hadde svelgt ned vinskvetten, og spurte presten høgt: Kan eg få meir Jesu blod?

Denne lattervekkande, barnleg bydande handlinga, med ei sjølvsagt handtering av den mystiske materieforvandlinga, sett også trusspørsmålet i relieff. Det leikande, handlande mennesket, som latar som, erfarer eller veit, ikkje trur, er ikkje også det ekte religiøst? Eg trur det.»

 

Det er ganske ekstremt at et barn forbinder en vinskvett med Jesu blod. Hvordan får man et barn til å tro noe slikt? Mor Kalvig, som sammen med sønnen kanskje også drikker Jesu blod, mener det er «ekte religiøst», følgelig «ordentlig religion». Hun skyver sønnen foran seg.

Men vi må anta at den voksne har en mer bevisst og reflektert trosholdning til «den mystiske materieforvandlinga» enn barnet. Barn gjør bare etter de voksne. Hvorvidt mor Kalvig (religionsviteren) går til nattverd «utan tru" får vi ikke svar på.

Med inntakelse av Jesus-blodet blir den troende gjort syndfri og «Kristus-lik». Behovet for innlemmelse i «de helliges samfunn» skulle vi gjerne høre mer om.

Er ikke nattverden også tenkt som en foregripelse av festmåltidet i Himmelen - når den store, hvite flokk samles i tilbedelse av Kristus Jesus Herren?

 

Når kristne fordrev jøder (og muslimer) fra sine erobrede landområder var det også blodets renhet som skulle beskyttes. Jøder ble av den katolsk-kristne (middelalder)kirke i Spania stilt overfor det umulige valget: konvertere til kristendommen – eller dø!

 

Det ser ut til at Heitmann tilfeldigvis har «glemt» fordrivelsen av jøder i 1492. Den passer ikke inn i historiefortellingen. Syndebyrden må kastes vekk! Svart må bli hvitt! For dette formål tjener islam som katalysator.

«Rundt 200 000 jøder måtte derfor flykte fra det som hadde vært fedrelandet deres gjennom mer enn 1000 år. Og snart etter ble muslimene – til tross for tidligere forsikringer – stilt overfor valget om å bli døpt eller forlate Spania».

https://historienet.no/samfunn/religionshistorie/den-spanske-inkvisisjonen-var-brutal-og-ubarmhjertig  

 

Religionsfrihet eller «trosfrihet»? Når den kristelige «tro» søkes overført på alle fenomener, blir ordet meningsløst. Den monotone gjentakelsen reduserer ordet til et innholdstomt «mantra».

"Trosfrihet" kan med en viss velvilje forstås som alminnelig tanke- og meningsfrihet, beskyttet av demokratiske spilleregler, menneskerettigheter og folkeretten. Vi tror, synser og mener noe hele tiden, om ulike saksforhold. Ingen lovparagraf kan straffe oss for saklige meningutvekslinger i det offentige ordskiftet.

Etter Stålsett-utvalgets innstilling har vi forstått at kirkelig og religiøs "trosfrihet" betyr noe ganske annet. Når visse religioner overtar definisjonsmakten blir frihet og handlingsrom innskrenket. Terminologien endres. Nå heter det ikke religioner, men tros- og livssynssamfunn.

Det statsoppnevnte STL bestemmer hva som er et "fullverdig livssyn", følgelig med krav på likebehandling. 

 

Forbud mot konverteringsterapi for homofile er "et overtramp mot trossamfunn", i følge KrFs stortingsrepresentant. Slik tolkes også Utdanningsdirektoratets avslag på Normisjonens søknad om offentlig  støtte til en bibellinje ved en av deres bibelskoler i Trondheim.

Muslimske privatskoler OG Humanistskolen har måttet kjempe i mange år for godkjennelse. Den første er blitt avvist fordi den angivelig ikke fremmer integrering. Humanistskolens søknad ble avvist fordi den ikke var religiøs. Likebehandling? 

Vårt Lands lederartikkel om saken kan leses nedenfor. Hvorfor eller hvorvidt det er det offentliges ansvar å finansiere bibelundervisning ("kjernevirksomheten til en bibelskole"), er spørsmål av langt mer vitale, vidtrekkende og prinsipielle implikasjoner enn hva Vårt Lands redaksjon er i stand til å tenke ut. Det forstår seg. Avisen Vårt Land, som "Folkekirken", ønsker ingen konkurrenter på "livssynsmarkedet". 

På et ganske tynt (faglig) grunnlag krever avisen på lederplass at Kunnskapsdepartementet viser "forståelse for bibelskoletradisjonen – og for kristne organisasjoners kompetansebehov". Mener avisen at departementet skal ta mer hensyn til tradisjon enn til faglige og pedagogiske kriterier? 

 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11752031-departementet-bor-si-ja   

 

Å vise ørene på et passbilde er visstnok et angrep på religionsfriheten - for en (mannlig) turbankledd sikh og en (kvinnelig) hijabkledd muslim.

Så pervertert er "trosfriheten" blitt i vårt Lutherland! Stortingsrepresentant for KrF, Hans Fredrik Grøvan, er ikke mindre krakilsk enn sine muslimske allierte. 

 

https://www.utrop.no/Nyheter/Innenriks/28281  

https://www.ldo.no/nyheiter-og-fag/klagesaker/religion/17623-krav-om-synlige-orer-pa-passbildet-ikke-diskriminering-pa-grunn-av-religion/  

https://www.vl.no/nyhet/sikher-kvier-seg-for-a-ta-av-turban-pa-passfoto-1.910343  

https://www.vl.no/nyhet/passkrav-far-sa-orene-flagrer-1.1540059  

 

Kristningen av vårt normale språk ødelegger kommunikasjonen og alminnelig forståelse. Det finnes ingen broer mellom den kristne virkelighetsoppfatning og den sekulære/verdslige. Hva er motivene for å bedrive slik språklig forvanskning og forgiftning?

Kan det skyldes at Kirken ikke klarer å håndtere sin indre troskrise?  

Det er ikke det minste rart om det oppstilles visse grenser eller restriksjoner for kirkelig misjon, maktutfoldelse og kristelig ekstremisme. Det er kanskje på tide?

Kristus-troen må være en stående provokasjon mot alle annerledestenkende. Den har (som også islam) splittet utallige folk og samfunn. Det er bare å studere Afrikas kart, samtid og historie. Helt til New Zealand og Sri Lanka har den religiøse terroren kommet, med moskeen og kirken i sentrum. Det burde være talende nok!

 

« – Ledere må begynne å leve et kristen liv», utbasunerer den svenske teologen Magnus Malm i avisen Dagen. Tja, hva er nå det for noe rart? Har de ikke levd «et kristen liv» før nå?

En annen svensk teolog og pinsepastor, Peter Halldorf, forkynner «forbilledlige trosliv». Han har skrevet bok og holdt seminarer om «å drikke dypt av Ånden».

«Resultatet av frelse gjennom ulike prøvelser er også at vi blir fullkomne og hele, og ikke kommer til kort i noe (jfr. Jakob 1,4). Dette er et enormt resultat av vårt liv på jorden».

 

https://www.ark.no/boker/Magnus-Malm-Fri-til-a-tjene-9788254313954 

https://www.adlibris.com/no/bok/drikk-dypt-av-anden-9788253146911 

https://www.norli.no/andens-folk 

 

Utallige overskrifter i de kristelige avisene Norge Idag, Dagen og Vårt Land avslører den SKAMMEN kristne kirkesamfunn ikke kan eller vil erkjenne.  

 

Varsler om 'fryktkultur' i Hillsong Norway…..Kvinne arrestert for Pride-Maria i Polen…..Presten ville ikke vie homofile par. Nå går han av etter hardkjør i kommentarfeltene…..Kristent land forbyr Elton John-film fordi den skildrer homofili…..

Over 300 baptistpastorer og ledere i baptistmenigheter anklages for seksuelle overgrep i USA…  Brødre i kloster-fellesskap forgrep seg på mindreårige…..Vedgår massive overgrep mot barn. Kristeleg speidarrørsle seier 12.000 medlemmer er blitt offer for seksuelle overgrep…..

Kontroversielle anklager mot Martin Luther King jr. …..Kirkeskoler del i «kulturelt folkemord»…..Amerikansk evangelist forsvarer å ha tre private jetfly…..Regnskapsfører i Sjømannskirken er anmeldt for grovt underslag…..Dnk bruker millioner på reklame-kampanje – ekspertene ikke imponerte..... 

 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11751955-det-er-den-skammen-me-ber-pa 

https://kirken.no/globalassets/bispedommer/nidaros/bildemappe/gunerusakademiet/tors-tekster/2010/preken-akademisk-gudstjeneste-nidaros-domkirke-29-08-2010.pdf 

https://kirken.no/globalassets/kirken.no/om-kirken/kulturliv/kunst-og-kultur/tidemand_mandal_kirke_17_aug_2014_stein_reinertsen.pdf 

 

«Hvordan gi desperasjonen, skammen og brutaliteten en teologisk fortolkning? Dette er ikke et nytt teologisk spørsmål. Vi jobber med det hele tida», skriver TF-teologen Merete Thomassen, som slår et slag for middelmådighet og livets randsoneerfaringer.

Men renselse ved sakramentene - rettferdiggjørelse, helliggjørelse og «fullkommenhet i Kristus» - er ikke hva vi forbinder med middelmådighet og hverdagsliv.  

https://www.ark.no/boker/Merete-Thomassen-Gud-til-hverdags-9788254313893 

 

«Plettfrihetens åk skaper ikke håp, men fortvilelse. Mitt ønske er at Den norske kirke i Borg kan være en aktør som viser mennesker og lokalsamfunn at sårbarhet, feilsteg og manglende plettfrihet ikke er farlig å erkjenne. Slik gir vi mennesker fremtid og håp».

Et samfunn der mennesker fratas og mangler grunnleggende goder, strider mot Bibelens forståelse av et godt samfunn. Det samme gjør store forskjeller mellom de rikeste og de fattigste.

Kirken har derfor gjennom hele sin historie arbeidet med å løfte fattige ut av fattigdom og kritisert de rikes overflod og manglende bidrag til fellesskapet».

(Biskop Sommerfeldt, Verdidebatt)

 

Hvis biskop Sommerfeldt ikke visste eller har erkjent det, får vi minne ham om at "sårbarhet, feilsteg og manglende plettfrihet" er en helt normal menneskelig erfaring. Vi trenger selvsagt ingen kirke, biskop eller teolog for å fortelle oss noe så opplagt og banalt. Det er heller  ingen "farlig erkjennelse", som Sommerfeldt vil ha oss til å tro.  

Den underliggende Synden som trenger eller forlanger Bekjennelse, Nåde og Tilgivelse er det få som kan relatere seg til. 

 

LIKHET PÅ JORDEN – ELLER I HIMMELEN?

 

Hvor i Det nye testamente (NT) taler Jesus om "det gode samfunn" på jorden? Apokalyptikeren Jesus forkynte tvert om verdens snarlige  undergang og Gudsrikets/Himmelrikets komme. Det er Himmelstatens (hinsidige) innretning, med de to veier og de to avdelinger, Jesus er opptatt av! Det har også vært Kirkemaktens fremste budskap gjennom årtusener. 

Motsatt er den jødisk-hebraiske bibel (GT) - og jødisk kulturhistorie - langt mer verdensvendt og "samfunnsorientert": ny-tenkende, handlekraftig, praktisk og pragmatisk.

Karl Marx (politikk), Albert Einstein (fysikk) og Sigmund Freud (menneskesinnet) er noen eksempler på revolusjonerende innsikter jødiske tenkere har tilført vår europeiske sivilisasjon i moderne tid. 

Derfor griper kristne prester og forkynnere til GTs skrifter (visse profeter og Salmenes bok) når kristendommen skal gjøres "relevant" for vår tid. Det er lite "matnyttig" å hente i NTs eskatologi.

Den katolske kirkes klosterbevegelse er et ypperlig tegn på kristendommens livsfjernhet og verdensfornektelse. Ørkenens ensomhet, askese og sølibat, tilbaketrekning og isolasjon fra samfunnet, har aldri vært noe ideal i mainstream-jødedom.  

 

Hvordan var/er resultatene av at kirken gjennom hele sin historie har arbeidet for å løfte fattige ut av fattigdom, slik biskop Sommerfeldt sier det? Han oppgir ingen dokumentasjon, ingen kilder. Hvilke sosial-politiske eller sosio-økonomiske reformer har kirken historisk vedtatt og gjennomført til fordel for de fattige og underpriviligerte?

Ble slaveriet avskaffet? Holdt ikke klostrene selv tusenvis av slaver? Ble føydalismens/lensvesenets lagdelte samfunnsordning avskaffet? Ble leilendinge- og husmannsvesenet avskaffet? 

Fram til 1700-tallet var de fleste norske bønder leilendinger. De var jordbrukere/bønder som ikke eide egen jord, men leide jord av grunneieren. Ofte leide leilendingene også et hus i tilknytning til jorda. Ble leilendinge-institusjonen avskaffet eller opprettholdt av kirken?  

 

«Føydalismen var en samfunnsform som var preget av bånd mellom ulike nivåer av over- og underordnede, og som hadde gjensidige avhengighetsbånd til hverandre».

«Kirkens folk, geistligheten, hadde sitt eget rangsystem som kun delvis var innføyd i det føydale hierarki. Bispedømmene var underlagt fyrsten, men i praksis gjorde bispenes lojalitet til paven og kirkens egen rettshåndhevelse dem til små stater i staten».

«Omkring 1300 eide kirken og klostre 40 % av jorden i Norge, konge og adel eide knapt 30 %. Jorden ble leid ut til brukerne som da var leilendinger. I tillegg til kirke, konge og adel kunne også stormenn eie jord som ble leid ut».

«Husmennene var den største gruppen eiendomsløse i bondesamfunnet. De leide husmannsplass av en gårdbruker, med eller uten jord til. Husmannsgruppa var i sterk vekst fram til midten av 1800-tallet».

 

http://kildenett.no/portal/artikler/2008/1223403770.94 

 

Kan vi få noen konkrete eksempler på hvordan Kirken løftet fattige ut av fattigdom i middelalderens årtusen og senere århundrer? Vi snakker ikke om tilfeldige barmhjertighets-gjerninger utført av visse munke- og klosterbevegelser, men om et samlet kirkepolitisk løft for Europas fattige gjennom mer enn en tusenårig tidsalder, hvor den kristne kirke hadde «all makt i himmel og på jord»…

Vi venter på svar (event. dokumentasjon) fra MF-teologen Sturla Stålsett, biskop Atle O. Sommerfeldt og biskop emeritus Tor Berger Jørgensen. Det må være nok nå med svulstige floskler og slagord. Hvis kirken etter 2000 år ikke kan vise til konkrete eksempler, historisk og aktuelt, på hvordan Kristus-troen forvandler («revolusjonerer») hjertene OG urettferdige samfunnsstrukturer, gjenstår bare «tomhet» og «lydende malm og klingende bjeller».  

Lukas klassehat er kristen-sosialistenes foretrukne «evangelium»: selve frigjørings-evangeliet! Hvordan ble den «sosiale tendens» hos Lukas forstått og etterlevd av Romerkirken og Lutherkirken? Hvordan har frigjøringsteologien frigjort folkene på det Sør-amerikanske kontinentet? Hvordan har Kristus-ånden, maktkritikken og frigjøringskraften hos Lukas, endret maktforholdene i konkrete samfunn?

I hvilke katolskdominerte Latin-amerikanske stater er kristne verdier  realisert? Hva er gjort for de fattige «lazaruser»? Det må vel finnes noen synlige, konkrete tegn etter Åndens aktivitet gjennom 2000 år?

 

Her er Borg bispedømmes pinsehilsen (v/biskop Atle O. Sommerfeldt) på Den norske kirkes nettside.

https://kirken.no/nb-NO/bispedommer/borg-bispedomme/aktuelt1/pinse/ 

 

«Moderne vestlege samfunn synest å trenge nye og betre retningar. Ligg løysinga i å styrke dei kristne røtene?».

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11751489-den-moderne-uro   

 

«Det moderne mennesket mister fotfestet. Behovet for veiledning er akutt».

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11746426-som-far-uten-hyrde  

 

«Å forsvare elitisme er for meg i denne sammenheng å verdsette kunnskap, grundighet og holdbar argumentasjon fremfor svar og løsninger som mangler både nyanser og balanse».

(Espen Ottosen, teolog og informasjonsleder i NLM, Vårt Land/Verdidebatt 5. juni 2019).

 

«Vårt svar er at all forkynnelse og formidling må tilpasses tilhørernes alder…Både barn og voksne har full frihet til å avvise enhver læresetning om fortapelse eller helvete…..

Vi vil imidlertid påpeke at den bildebruken som vi blant annet møter i Johannes Åpenbaring er krevende å fortolke. For eksempel taler Bibelen både om at fortapelsen innebærer et evig mørke og en evig ild.

Det er åpenbart at disse språklige bildene ikke så lett lar seg forene. Derfor er vi tilbakeholdne med å male ut eller utbrodere hva som vil skje med mennesker som ikke er kristne når Gud skal holde dom.

Riktignok tror vi at Gud respekterer et nei til ham fra mennesker. Vi tror at mennesker kan gå fortapt».

 

Kan også udøpte barn gå fortapt? 

 

https://www.dagbladet.no/kultur/a-forkynne-guds-dom-til-barn/71152532 

 

«Kristendommen har det fullkomne alternativ til strømningene fra New age og nyreligiøsiteten. Den hellige ånd gir kraft, utrustning og gaver. Det skjer helbredelser og undre. Selvrealisering får helt andre fortegn enn sjamanens.

Den fullkomne kjærligheten ligger til grunn for alt. Livet og sinnet blir forvandlet (Rom 12.2). Og viktigst: Den hellige ånd forklarer hva Bibelen sier om at Jesus Kristus døde for oss og at Gud møter oss med nåde.

For det kan hodet alene aldri forstå».

(Gjermund Eikli, styreleder i Oase, Vårt Land 05.06.2019) 

 

«Presset til å generere egne inntekter vil bli stadig sterkere. Siden det gamle evangelium ikke kaster mye av seg i kroner og øre, må man ty til det ekstraordinære. Så kaller man det dialog for å gi det et skjær av legitimitet, men dermed vil også dialogbegrepet ganske snart miste ethvert fornuftig innhold. Det vil bli meningsløst.

Spørsmålet er om det ikke allerede er blitt det. Stavanger har her gitt sitt bidrag til det postmoderne prosjekt om å tømme begreper for mening».

 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11751760-prinsessen-og-sjamanens-foredrag-ble-avlyst 

 

«Vår kultur går under utan Kristus».

https://idag.no/vil-var-kultur-ga-under-utan-kristus/19.30894   

 

Sitatet rett ovenfor uttrykker trolig den gjengse oppfatning blant kristenfolket. Sitatene øverst har ellers mange referanser til Ånden, ånder og åndsmakter. Noen sier det mer direkte og usminket enn andre.

 

Påskeprekener dette år understreket igjen Jesu SEIER over døden, mørket, synden og djevelen. Men onde ånder (åndsmakter) er visstnok stadig virksomme i menneskeverdenen. De kan, slik Jesus mente, besette mennesker og ta over styringen av deres liv. Jesus var kanskje «besatt» av en god ånd? En engel eller ånden «Menneskesønnen» snakket gjennom ham og ledet ham ut i ørkenen for å fristes av djevelen.

https://www.aftenposten.no/norge/i/kR48a/Demonene-lever-stadig 

 

Det er snakk om både den ene Ånden og ånder i flertall. Kirken bør derfor snakke mindre om sjamanisme, men mer om kristendommens åndeverden. Når det ofte hevdes at mennesker i dag er kunnskapsløse om religion, er det biskoper og teologers samfunnsansvar å bidra til folkeopplysning om ånder, engler og demoner, eksempelvis disse veseners opphav, eksistensform, makt, egenskaper og funksjoner.

(En bibelordbok kan gi mye nyttig informasjon, ikke minst med referansene til Det nye testamente: den kristne bibel).   

«Historien om Gud» heter en bok som utkom for mange år siden (forf. Karen Armstrong). Finnes boken «Historien om Satan»? Det finnes også en bok som heter: «Himmelens historie». Finnes boken «Helvetes historie»?

 

Sjaman Jesus og sjaman Durek  

 

Det er selvsagt av avgjørende betydning hvordan åndemaner, sjaman, healer og karismatikeren Jesus fra Nazareth oppfattet åndeverdenen, ettersom han i kirke-kristendommen er gjort identisk med «Gud».

Kom han ikke selv fra åndeverdenen?

Han er født av Faderen før alle tider, på samme tid «sann Gud av sann Gud» ifølge Den nicænske bekjennelse fra år 325. Han er FØDT ved en ånds (Den hellige Ånd?) eller en engels (Gabriel) besvangring av en ung jordisk (jomfruelig) kvinne for 2000 år siden. Dette er kristendommens offisielle lære.

Skal vi forstå det slik at Den hellige Ånd er avledyktig?

I virkeligheten er ikke sjaman Jesus og sjaman Durek så ulike. Religionshistorien er full av menn som har påberopt seg uvanlige evner og en formidlingsrolle mellom guders og menneskers verden (som også GTs profeter). De var/er verken guder eller ufeilbarlige mennesker, slik kristendommens «Jesus» påstås å være.

I våre dager er det fakultets-teologene som forvalter «Sannheten».

Derfor utsettes sjaman Durek (og prinsessen) for massiv kritikk, også fra kristelig hold. Jesus fra Nazareth er beskyttet av kirkelig-teologisk dogmatikk og århundrers mytologiske avleiringer - og derfor uangripelig. I ny-liberal teologi er han blitt et etisk ufeilbarlig ideal, dvs. et overmenneske. Men alle vet at intet menneske er ufeilbarlig – eller fullkomment. Heller ikke Jesus, like lite som Muhammed.

Englene – engleskaren - er angivelig SKAPT av Gud og underordnet hans vilje. På den annen side finner vi motstillingen: den ene djevelen/Satan (Mørkets fyrste) og hans demoner (onde ånder).

Når åndskampen mellom Gud og Satan har pågått helt inntil vår tid – og preget det kristne verdensbilde og menneskesyn i oppdragelse/undervisning, forkynnelse og teologi i nær 2000 år – forventer vi langt større etisk alvor enn taushet eller flåsete og lettvinte avledninger fra teologer, kirke- og menighetsledere. Man kan bli forferdet over deres lettsindighet, ufølsomhet og teologiske abstraheringer.

 

«Over 70 prosent av norske journalister sier de ikke bekjenner seg til en religiøs tro. – Ikke et problem, sier fagmedarbeider hos Institutt for journalistikk».

Det er like fullt et prekært spørsmål hvorfor alle disse norske journalister IKKE problematiserer tankeinnholdet i den kristne religion?

 

Moderne teologer snakker heller om Ondskapen og Det onde, ikke om «Den onde». Ved symbolisering, psykologisering og mystifisering forsøker man å vri fokus bort fra den mytologiske voldsdualismen, personifisert i konkrete mennesker, som har gjennomtrengt europeisk kristendom siden det fatale Nicæa-møtet år 325 etter vår tidsregning - med guddommeliggjøringen av dualisten og dommedagsprofeten Jesus fra Nazareth.

Biskoper og teologer/apologeter VET at alt godt kommer fra «Gud», men de mangler (merkelig nok) tilsvarende kunnskap om alt vondts opphav. De får stadig ny kunnskap om den inkluderende Himmelen, Gudsriket og Frelsen, mens de blir mer og mer usikre på den ekskluderende  Dommen og Straffen, Helvete og Fortapelse som Jesus forkynte.  

To aktuelle eksempler på bestemmelser av den kristne "Gud" kan leses på Verdidebatt. Det er svært morsomt at de to skribenter nedenfor, som vi kan kalle Sommerseth-teologien og Hognestad-teologien - ikke oppgir noen skriftreferanser til kirke-kristendommens hovedperson og religionsstifter: den guddommeliggjorte Jesus fra Nazareth.

Kirkepolitikeren og mystikeren er i stor konflikt. De lever åpenbart i en "biopolar verden". Jesus-teologien og Kristus-mystikken er kriseteologi  i høyeste potens. Den ene forkynner gudsrikets realisering i verden, den andre gudsrikets realisering i sinnet. 

Den diffuse "Gud" (Treenighetsguden?) nevnes over 50 ganger, til tross for at denne mannsguden fra oldkirkens tid er er fanget og definert (bestemt!) i de kirkelige bekjennelser. Kirke-kristendommens mannsgud er mer enn tydelig markert i utallige illustrasjoner og på altertavler. Alle ser jo at det ikke er et diffust åndsvesen som er avbildet nedenfor. 

https://www.bing.com/images/search?q=Jesus&FORM=HDRSC2  

 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11752064-gud-og-lidelsens-mysterium

"Guddommelig kjærlighet ligner mer på et naturlig kraftfelt – som for eksempel gravitasjon – enn på en menneskelig følelse. En slik kjærlighet kan ikke oversettes til menneskelige emosjonelle begreper".

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11752062-et-bipolart-verdensbilde  

 

"Særlig galt blir det dersom en går fra denne­ helt utilstrekkelige kognitive ­definisjonen av religion, til å ­bestemme Gud.....

Det går ikke an å sette Gud, som sprenger all menneskelig fornuft, på mekanikkens enten/eller- skjema. Da gjør man slik de franske post-moderne filosofene har påvist de siste femti årene: Gud til et produkt av menneskers forestillinger. Da er ikke Gud lenger Gud". 

 

Joda, det går godt an å plassere en gud i formler, dvs. innenfor menneskelige kategorier. Det er nettopp hva den kristne kirke har gjort med sin inkarnerte mannsgud! Det er intet "mysterium" at en gud blir menneske, eller at menneske blir gjort til gud. Det er tvert om en mytologi som har vist seg svært farlig og lokkende for autoritære maktpersoner gjennom historien.  

 

Dr. theol Åste Dokka VET så mye om Himmelen at hun i sin doktoravhandling konkluderer med at det finnes kjønn i Himmelen, og at det der skal skje en slags relasjonsbygging, dvs. en gjenopprettelse av ødelagte relasjoner. Med alle tings gjenopprettelse («nyskapelse») skal man leve lykkelig i all evighet, i tilbedelse av universets Herre: Jesus fra Nazareth.  

Når himmelen tenkes som et speilbilde av verden, bare i fullkommen form, må Jesu grovkornede dualisme og heslige helvetesforestilling selvsagt bli svært forstyrrende. Den må derfor forties eller omtolkes for at det ny-liberale dogmet om ideal-Jesus skal bestå.

Det må forhindres at Jesu feiltakelser blir gjort allment kjent. Da roper man desto høyere: hva ville Jesus sagt og gjort? Men hva Jesus faktisk har sagt og gjort VET vi godt ut fra de skrifter kirken selv har utvalgt og overlevert, endog autorisert som «Herrens ord». De gjentas og gjentas gjennom kirkeårets prekentekster/bibeltekster OG Kristus-bekjennelse.  

Diskrepansen mellom bibel-Jesus (den historiske Jesus?), «Troens Jesus» og «Kirkens Kristus», er blitt prekær. Derfor har jeg ved flere anledninger etterlyst både et nytt Jesus-evangelium OG en kristelig ordbok.

Den (moderne) sosial-revolusjonære og humanistiske Jesus er svært vanskelig å gjenkjenne i NTs evangelieskrifter. Men det finnes åpenbart en annen Jesus, som bare TFs liberalteologer har kjennskap til (jfr. Notto Thelle/Halvor Moxnes/Bjørn Eidsvåg/Sturla Stålsett/Kari Veiteberg/Tor Berger Jørgensen/Atle Sommerfeldt/Oddbjørn Johannessen).

 

Syndefallet i den mytiske urtiden, med skapningens (fatale) gudsopprør og fordrivelsen fra den paradisiske urtilstanden (forstått og utlagt helt bokstavlig) er ikke like lett å formidle lenger. Jesu enkle verdensbilde og knivskarpe dualisme er ubrukelig for å forstå en kompleks virkelighet: natur, samfunn og menneskesinnet. Jesu «verdier» (gudsbilde, historieoppfatning og menneskesyn) ble formet innenfor et mytologisk verdensbilde.

Ved opphøyelsen av Jesus til «Gud selv» har kirke og kristendom påført seg selv et umulig dilemma. Hjelpeløst fanget i mytologien og postulatene fra oldtiden forsøker teologene å vikle seg ut. De leter etter rømningsveier.  

Verdier og kulturarv er dynamiske størrelser som forstås, formes og endres av mennesket. Dette forstod ikke oldtidsprofeten og endetidspredikanten Jesus, som ikke hadde sans for verken dialog eller uenighet, verken for mangfoldet i samfunnet eller den historiske utvikling. Dette forstår heller ikke den offisielle kristendom, som ikke har annen referanse for virkelighetsoppfatning og samtidsanalyser enn den senjødiske apokalyptikeren Jesus og hans utdaterte, verdensfiendtlige oldtidsmytologi.

 

Eller som Paulus, også endetidspredikant, sier det: hele verden ligger i det onde. Slik nattsvart pessimisme har den menneskelige utvikling for lengst motbevist. Verden er full av «barmhjertige samaritanere». Den «enestående» Jesus hadde mange likemenn, både lenge før hans tid og etter hans tid.

Jødiske profeter, skriftlærde, fariseere og rabbinere har tilført ettertiden langt høyerestående menneskekunnskap og visdom enn Jesus fra Nazareth. Greske filosofer har gitt samtid og ettertid uvurderlige impulser. 

Den guddommelige innsikt og universalitet Kirkens læreautoriteter forkynner, er i fritt fall. Hele fundamentet smuldrer opp, ruster og råtner. Jesus selv var så lite original at han trolig ville blitt en parantes i religionshistorien, om ikke Romerkirken/Keiserkirken hadde opphøyet ham til «Gud selv» og «Guds eneste Sønn».

Likevel stilles Jesus opp som verdenshistoriens viktigste forgrunnsskikkelse. Han står OVER religionsstifterne Buddha, Moses og Muhammed. Som «Gud selv» (himmelen og jordens skaper og hersker) står han vel da også over GTs Jahve og Koranens Allah?

 

Under er et aktuelt eksempel på hvordan den arme Jesus brukes og misbrukes av dagens teologer for alle tenkelige formål. Ja, også for en økonomisk «bærekraftig modell for verden» (den verden Jesus ventet skulle forgå i hans egen levetid). Dette er helt seriøs og opplagt god,  tidsriktig teologi i Vårt Land.

 

https://www.vl.no/nyhet/jesus-setter-en-grense-for-okonomisk-vekst-1.1530836 

 

Når teologer og apologeter presser Jesu relative, tidsbestemte eskatologiske forkynnelse på våre moderne samfunn 2000 år senere, slår også det kristne, fatalistiske menneskesynet gjennom; den syndige, falne menneskeslekt uten evne til å forme liv og framtid, dømt til undergang og fortapelse – eller frelse.

Når historie og samtid tvert om viser den menneskelig aktive innsats og kreativitet, må det kulturskapende menneske ignoreres. Det passer ikke inn i skjema: undergangsfortellingen. Det er nemlig «Gud» og Jesus/Kristus som er «historiens Herre», har vi fått innprentet. Jesus er begynnelsen og enden, alfa og omega.

Selv når mennesket handler godt for seg selv og sin neste, skal «Gud» ha all makt og ære. Mennesket er dømt til evig botsgang og syndsbekjennelse for urtidens syndefall. Overfor «Gud» og prest må den kristne jevnlig erklære sin tilkortkommenhet og litenhet. Bare ved å gjøre seg selv liten kan «Gud» vokse i storhet.

 

Når et slikt menneskesyn dominerer, blir menneskelig initiativ og handlekraft lammet. Mennesket kan ikke redde seg selv, blir det sagt. Den eneste redning er å (passivt) overgi seg til den kristne Faderguden og Frelserguden. Behovet for syndsbekjennelse, nåde og tilgivelse er uttrykk for det samme pessimistiske menneskesyn.

Når den lammende skyldfølelsen og skamfølelsen ikke lenger tynger mennesket, blir frelse og frelsesbehovet irrelevant. Når mennesket har gjenfunnet sin styrke, trenger det ikke skriftestolen.

Presteskapet og teologistanden har mistet «tilgangen» til menneskesinnet, og de vet ikke hvordan de skal få plantet gudsavhengigheten hos det moderne mennesket. Dørene er lukket.

 

INNENFOR - ELLER UTENFOR 

 

Den som ikke allerede er blitt forført og villedet av liberalteologiens ideal-Jesus, kan nok bli forskrekket over trosfanatismen og voldsdualismen i Jesu forkynnelse, lære og prediantvirksomhet. 

I høytidene har Kirken et spesielt fokus på ensomme mennesker. Da SKAL man være ensom - nemlig! Da skal alle de utstøtte, sårbare og marginale inviteres inn i menighetenes søskenfellesskap. Det synes umulig for kirken å forstå at det finnes andre posisjoner og alternativer enn å være «utenfor».

Skal det liksom være en trøst at vi ikke er alene og forlatt av Sommerfeldts «Gud»?   

https://www.f-b.no/debatt/paske/biskop-atle-sommerfeldt/paskens-budskap-vi-er-ikke-alene/o/5-59-1457521        

 

Det voldsomme fokus på «kristne verdier» og «kristen kulturarv» de siste år, også blant partiledere og pressefolk, tjener opplagt som mobilisering og forsvarsverk mot «den muslimske fare». Religionen islam oppfattes i mange kristne miljøer som djevelsk. Også avkristning og sekularisering, som representerer en alvorlig trussel mot kirkemaktens hegemoni, blir ofte fortolket innenfor gud – djevel mytologien.

Den europeiske Kirke er motvillig presset bort fra maktens sentrum og ut i periferien, hvor den ikke kan utholde å oppholde seg. Svovelprekener, vekkelser og følelsesladete vitnesbyrd tilhører en forgangen tid. Den ny-liberale kristendomstype («kulturkristendommen») fra 1960-årene er blitt så sekularisert, utvannet og «verden lik» at dens forvaltere ikke forstår hvorfor det angivelig grenseløse kjærlighetsbudskap og «Guds nåde» ikke straks omfavnes.

 

«Om spørsmålsstillingen til Norsk Monitor avdekker noe som helst, så er det hvor sort-hvitt den moderne nordmannen har vent seg til å tenke om religiøsitet i det 20. århundre, der spenningen mellom «tro» og «ikke-tro» er redusert til et enten-eller og der 500 år med luthersk lutring sakte men sikkert har tatt kroppen (minus hodet) ut av troen. 

Tilbake står en avmagret skapning: Ikke tro som praksis, handlinger og vaner, men tro som aktiv tilslutning til et sett trospåstander. Tro som et forpliktende ja eller nei, og ingenting imellom».

 

https://www.vl.no/nyhet/vanskelig-a-male-tro-1.1531696 

 

Hvor mye enn evangelieskriftenes Jesus strigles, pyntes og idealiseres, blir han bare mindre menneskelig og mer uinteressant. Slagordene «Gud elsker alle» og «Kirken er for alle» har liten appell. Har man ingen gudstro (som flertallet av tvangsinndøpte kirkemedlemmer), har man heller intet gudsbehov. Formelen «Guds kjærlighet» blir meningsløs.

Kirken forstår ikke sin samtid. Den forstår ikke at historiens hjul har rullet forbi den. Vi finner ikke et bedre eksempel på denne avgrunnsdype kommunikasjonssvikten enn Den norske kirkes («Folkekirkens») fastholdelse av de fem offisielle, autoritative bekjennelsesskrifter (tre fra oldtiden og to fra reformasjonen).

Statskirke-teologer arbeider på høygir for å tilpasse kristendommen den moderne livsfølelse og mentalitet, men de bommer gang på gang. De treffer ikke «nerven». Når kirken møter likegyldighet eller motstand og skepsis, skyldes det oftest kunnskap, bevisstgjøring OG verdistandpunkt hos det moderne mennesket. Vi gjennomskuer doble budskap og doble standarder.

 

At man som uvitende, hjelpeløst spebarn ble døpt i/til Faderen, Sønnen og Den hellige Ånds navn vil for mange være umulig å forholde seg til. Da kan man ignorere det hele, melde seg ut av kirken eller gjøre aktiv motstand (innenfra) ved å konfrontere presteskapet med dette maktovergrepet mot de minste små. Hjelpeløse og ofte skrikende ved døpefonten ble de som spebarn renset (gjenfødt), tegnet med korsets merke og innlemmet i «Guds rike» (les: kirkens medlemsregister). Var de små, fødte liv urene? Hva er status for det ufødte liv: fosteret?  

For stadig flere har dåpsritualet ingen nytte eller mening.  

Når biskop Sommerfeldt bedyrer at «alle medlemmer av Den norske kirke er fullverdige medlemmer», gir det ingen mening. Han forteller oss at i noen perioder i livet er det vanskelig å være sikker på hva man «tror på». Hvis man kommer på en konsert, skal man derfor få være i fred. Eller, kanskje ikke?

«Så er det kirkens oppgave å vanne og gjødsle», sier biskop Sommerfeldt avslutningsvis i Vårt Lands reportasje 31. mai. Hvordan gjør kirken det? Hva skal vannes og gjødsles? Kristus-troen? Kirke-tilhørigheten? Vi vet langt mer enn hva biskop Sommerfeldt forteller oss om innholdet i den statsfinansierte Trosopplæring fra 0 – 18 år. Man begynner med fosteret... 

 

https://iko.no/2018/4/dtt-til-faddere 

 

«Folkekirken» lokker og tilbyr kulturopplevelser, rare dialogmøter (også med spiritister), showpregede stunt og tidsriktige samfunnsaktuelle prekener. Det er viktig at kirkelige prekener er «jordet», blir det sagt. Dette har prestekandidatene fått innlært og innstudert under sitt mangeårige teologistudium.

Nå er det Klimakrisen (omskrevet til politisk teologi, forvalteransvar og skapelsesteologi) enhver folkekirkelig prest har fått instruksjoner fra oven om å ta inn i prekener, andakter og aviskronikker.

Hvor i evangelieskriftene finner Jesus-dyrkerne skriftbelegg for migrasjon, klimauro, økologi og «grønn vekst»?

Så kan man også undres over DnKs preses Helga H. Byfugliens tette forbindelse ikke bare med kongemakten, men også til statsministeren og storkapitalister (se Trefoldighetskirkens seanser). 

 

https://www.dagbladet.no/kultur/menneskeverd-i-migrasjonens-tidsalder/69208489 

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/P3lO85/biskop-helga-byfuglien-julefred-og-klimauro      

 

 

https://norgeskristnerad.no/2019/05/29/hvordan-kan-kirkene-bidra-i-arbeidet-med-baerekraftsmalene/ 

https://no.wikipedia.org/wiki/Tom_Sverre_Tomren 

https://www.vl.no/nyhet/gikk-pa-tvers-av-religion-for-klimaet-1.1533327

 

https://www.hegnar.no/Nyheter/Naeringsliv/2019/05/Petter-Stordalen-droeftet-privatfly-med-biskop

https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/statsministeren-deltek-i-samtale-med-preses-i-bispemotet-helga-haugland-byfuglien/id2642376/   

 

På mange kristelige plattformer ser vi at Klimakrisen er blitt en intern, felleskirkelig «god sak» som samler alle kristne kirkesamfunn. Dette er høyst underlig. Etter de kristne europeeres grusomme utbytting av de oversjøiske kolonistater og slavestater, er det vel litt dristig å påberope seg «bærekraft»?

Jesus fra Nazareth viste ingen interesse for det menneskelige samfunns innretning og organisering. Hans historiesyn og framtidsperspektiv var kortsiktig og dystert. Men det er ikke sikkert at statsminister Erna Solberg eller finansmann Petter Stordalen har lest Det nye testamente (jfr. Trefoldighetskirkens dialoger).

----------------------     

 

Forskningen de siste 80 år viser at det er menneskelige relasjoner som gjør mennesket lykkelig. Verken gudsforholdet eller Kristus-troen blir nevnt. Åndelig menighetsfellesskap og åndelig lykke ser ikke ut til å være særlig utslagsgivende i undersøkelsen nedenfor.

 

https://www.rb.no/lykke/helse/forskning/etter-80-ar-slar-forskerne-fast-dette-gjor-deg-lykkelig/s/5-43-1072523 

 

Vårt Lands lederartikkel håper at grunnen til at ikke flere melder seg ut av Den norske kirke, skyldes at de har litt tro – på hva, egentlig? Gud, Kristus eller Læren?

Når kartlegging av menneskers religiøsitet ikke går i kirkens favør, hører vi at det er vanskelig å måle tro og ikke-tro…

Ja, selvsagt er det vanskelig å svare når tros-objektet ikke blir klart formulert for respondentene. SSBs pensjonerte forsker presiserer i Vårt Land ganske riktig spørsmålenes uklarhet: betyr det at de «tror på» Gud (hvilken?), men ikke på Jesus Kristus? Eller, betyr det at de «tror på» den kristne (apostoliske) trosbekjennelsen?

 

Det er kanskje på tide med målinger som kartlegger presist hva eller hvem kirkelige biskoper og teologer «tror på» - om de «tror på» noe som helst?

De forvalter og overvåker "rett tro" og "rett lære" i menighetene. De bestemmer Trosopplæringens innhold og har utvilsomt hatt stor kirkelig teologisk-ideologisk innflytelse på RLEs og K-RLEs undervisningsmateriell i skolen gjennom mange årtier.

Utallige teologer (professorer!) fra Universitetsfakulteter og Høgskoler har avsatt uutslettelige spor i lærerverk/pensumlitteratur for grunnskolen.

I våre dager er det særlig de kristelige universitetene UiA og VID som bør følges med argusøyne. Men også MF Vitenskapelig Høgskole, som nylig har skiftet navn, utvider sin emnekrets. Det teologiske fakultet (TF) vil også speile det religiøse mangfoldighet.

Teologiprofessor Oddbjørn Leirvik er kontaktperson for det nye masterprogrammet ved TF, med oppdrag fra Kulturdepartementet.

"Etter integreringsforliket bevilget Stortinget i desember 2017 midler til å etablere en fleksibel utdanning for ledere i tros- og livssynssamfunn.

Første resultat av bevilgningen er det nye masterprogrammet i Lederskap, etikk og samtalepraksis ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo".

 

Som religiøst underbruk av den evangelisk-lutherske Statskirke (ved århundrers utdanning av prester til Den norske (stats)kirke), eller av Kirke- og Kulturdepartementet, har ikke verken MF eller TF erfring med akademisk frihet og uavhengighet.

De har vært "blindet", bundet på hender og føtter i mer enn 200 år i vårt land. Denne særlige lojalitet og servilitet til Stat, Kirke og Kongemakt skiller de teologiske fakulteter fra alle andre akademiske disipliner.

Presteordinasjonen og bispeinnvielsen forteller alt om denne u-vitenskapelige og u-akademiske virksomhet. Når 5-6 års akademiske studier ender opp med lydig knefall for oldtidens mytologi, kirkelige læresetninger/trossannheter, bispe- og kongemakt, kan man bare forferes over den teologiske stand. 

 

https://www.mf.no/  

https://www.tf.uio.no/studier/evu/  

https://www.tf.uio.no/studier/evu/kurs/2019/relleder/index.html  

https://religioner.no/meninger/det-nye-masterprogrammet-er-ikkeen-imamutdanning/

https://www.ntbinfo.no/pressemelding/kronprinsen-deltar-ved-etablering-av-nytt-studietilbud-for-tros--og-livssynsledere?publisherId=12452940&releaseId=17861306  

 

Ettersom K-en er utskilt i det nåværende religionsfaget, er det grunn til å spørre: er Kristendommen en religion - eller noe ganske annet?

Det er på høy tid at biskoper, prester og teologer forklarer seg om Kristendommens eksklusive og høyverdige status, dvs. hvorfor kirkelig lære ikke kan sidestilles med andre religioner? 

Er det kanskje åpenbaringstroen, trostyranniet og autoritetsdyrkelsen som skinner gjennom? Kristus-troen? Autoritetstroen? Fører-dyrkelsen? Det sakramentale blodssamfunnet av "de hellige"? 

 

Det hjelper heller ikke at kirkelige teologer flytter himmelen ned til jorden, eller at den oppstandne Jesus brakte med seg menneskene «inn til Guds hjerte» da han foretok sin himmelreise for 2000 år siden. Etter denne dag er gudemennesket «Kristus Jesus» overalt, sies det i himmelfartsprekener. Ubundet av fysiske begrensninger, men fortsatt et kjønnet vesen med bevissthet og vilje, er det svært vanskelig å få tak på hvordan denne skikkelse eksisterer og lever i verden i dag.

Med tre maktfulle, likestilte guddomsvesener på himmeltronen (Faderen – Sønnen – Ånden) kan det oppstå konflikter, slik maktkampene har rast i Guds menigheter og kirker på jorden fra den aller første tid.

De dagsaktuelle stridigheter og fraksjoner/kirkepartier innad i Den norske kirke viser at maktkampen tar ikke slutt. Som i himmelen, så og på jorden (eller omvendt). Det er konflikt - ikke dialog - som kjennetegner begge verdener. Det er strid både mellom ånder OG  mellom mennesker.

 

Paradistilstanden - når alle en gang lydig skal bøye kne for den kristne himmeldiktator - er drømmen om det religiøse diktaturet. En forsmak på dette diktaturet har utallige millioner mennesker erfart i møte med maktkirken de foregående årtusen.

Etter 2000 år eksisterer verken kirkefred eller kirkelig enhet. Hvilken kompetanse har da presteskapet for religionsdialog og trosfrihet? Hvordan kan de titulere seg som dialogprester når de ikke kan skape fred i eget hus?

Får de ingen hjelp eller veiledning av Pinseånden («Troens kraft»?) til å skape fred i den SYNLIGE kirke på jorden?

Hvis personen Sønnen (Kristus Jesus) i treenighetsguden er overalt nærværende i verden (som også den tredje person: Den hellige Ånd?), med all makt og visdom, hvorfor gir han seg ikke til kjenne? Hvorfor gjemmer han seg i eller bak skyen?

Kan han ikke bare tre fram, slik at vi kan identifisere ham som «himmelens og jordens skaper»?

Skal Jesus komme igjen for å dømme som ånd eller person, med jordkroppen eller oppstandelseskroppen? I så fall må han vel samle sammen de overalt spredte molekylene? Vil han bli gjenkjent som den jødiske mannspersonen Jesus fra Nazareth?

Når menneskehetens evige skjebne er avhengig av «troen på Jesus Kristus», er det vel ikke urimelig at han som skal «komme igjen for å dømme levende og døde» viser seg for andre enn den troende menighet? Har han egentlig en plan? Har hans kirke på jorden en plan?

Det ligger i betegnelsen «Jesus Kristus» at denne maktfulle skikkelse, i samsvar med mytologien, opptrer som en slags krysning mellom person og ånd, menneske og engel (historie og mytologi?). Det oppstilles et skille mellom jordkroppen og den halvåndelige, eteriske kroppen. Se teologiprofessor Jorunn Øklands debattinnlegg på Verdidebatt (med referanser til Paulus).

Og ja, også Halvor Moxnes, Helge Hognestad og Notto Thelle griper tilbake til Paulus. Se Notto R. Thelles blogg på Verdidebatt. 

http://www.verdidebatt.no/nottot   

 

"Paulus visste – som dem – at Gud ikke bor i hus. Han kunne ha vist til kong Salomos bønn ved tempelinnvielsen tusen år tidligere – himlenes himler rommer ikke Gud, langt mindre et hus her på jorden (1 Kong 8:27).

Gud bor ikke i templer bygd av menneskehender og trenger ikke noe av det menneskers hender kan tjene ham med, sier Paulus. Det er jo Gud som gir liv og ånde og alle ting.

Gud spredte menneskene utover jorden for at de skulle søke Gud, om de også kunne føle og finne ham".

 

Men han bor i kirker og katedraler bygget av menneskehender? Hvorfor betegnes kirken som "Guds hus"? 

 

------------------  

 

Jeg tviler på at sjamanisme og ny-åndelighet har produsert slike omfattende «sofistikerte» teorier om hierarkiet i den maskuline åndeverdenen, med mer eller mindre stofflighet/kroppslighet, som vi finner i den spekulative Teologi og dens disipliner (eks. pneumatologi, angelologi og demonologi).

 

Se nøye sitatet nedenfor: …studiet av Gud Faderen…Vi har altså god grunn til å forvente inngående og presis informasjon fra teologenes studier om den overjordiske verden.

https://www.mf.no/prest   

 

«Teologi er studiet av Gud Faderen. Kristologi er studiet av Guds Sønn, det vil si Herren Jesus Kristus. Pneumatologi er studiet av Gud Den Hellige Ånd. Bibliologi er studiet av Bibelen. Soteriologi er studiet av frelse. Ekklesiologi er studiet av kirken. Eskatologi er læren om endetiden. Angelologi er studiet av engler. Kristen Demonologi er studiet av demoner fra et kristent perspektiv. Kristen antropologi er studiet av menneskeheten fra et kristent perspektiv. Hamartiologi er studiet av synd. 

Systematisk teologi er et viktig verktøy i å hjelpe oss å forstå og undervise Bibelen på en organisert måte». 

(sakset fra nettside på Internett)

 

Scoopy himmelfart

 

30. mai er god nok grunn for mange til å ta avstand fra denne religionens mytologiske verdensbilde og historiesyn. Men Kristi himmelfart dette år er igjen gjemt bort i avisenes spalter.

Jeg har ikke funnet noen himmelfarts-preken i NRK, Aftenposten, Dagbladet eller VG. Ingen biskop eller fakultetsprofessor har grepet pennen fant for å opplyse oss i de toneangivende aviser.

Den som søker tilflukt til en metaforisk oppstandelse, må forklare hva gjenkomst til dom betyr. Hvis mannspersonen Jesus fra Nazareth skal komme igjen for å dømme, må han nødvendigvis ha stått fysisk opp av graven OG fysisk reist opp til himmelen, hvor han i 2000 år har sittet ved Faderens høyre hånd. Som (erke)engel eller person? Som Kristus (Menneskesønnen?) eller Jesus (fra Nazareth)?  

Kristendommens oldtidsmytologi er fysisk-reelt og konkret oppfattet og utlagt i nær 2000 år, uten rom for tvil, forhandlinger – eller "diskurs". Den kristne kirke har myrdet og forfulgt utallige enkeltmennesker og grupper av mennesker for «Sannheten».

Kjetterne ble vel ikke gjennom århundrer forfulgt eller brent på bålet for en «diskurs»?

Kirken har utbredt «Sannheten» til alle verdens hjørner. Var det ikke sant likevel? For å unngå anklager om løgn og usannhet, søker man å omforme selve sannhetsbegrepet. Vil vi få høre om to typer sannhet: sannhet A og sannhet B? (som dialog A og dialog B?). Eller "bevegelig sannhet", som hos Håvard Nyhus? 

 

Vi har sett det samme fenomenet i den grumsete oppstandelses-debatten på Verdidebatt, hvor dogmet søkes erstattet med "diskursen om oppstandelsen" (prof. Karl Olav Sandnes på Verdidebatt).

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11751622-nar-jesus-fra-nasaret-blir-til-noe  

 

"I fra et nytestamentlig perspektiv er det mer saksvarende å si at Jesu oppstandelse er en diskurs, eller et spørsmål som man prøver å komme til rette med. Særlig Paulus, (1 Kor 15), Lukas (kap. 24) og Johannes (kap. 20) prøver på litt ulikt vis å forstå hva oppstandelseskroppen er. Her står de overfor noe de ikke helt forstår eller kan gjøre rede for". 

 

Det er langt mer interessant og prekært hva kirkeledere og  fakultetsteologer "i fra et kirkelig perspektiv" lærer om Jesu oppstandelse.

Norsk Wikipedia gir (som vanlig) en mer saklig og utfyllende beskrivelse enn teolgoene på Store norske leksikon. Mangel på samsvar mellom disse to digitale oppslagsverk er til tider ganske sjokkerende.  

Jeg siterer norsk Wikipedia: 

"Dogme er et begrep brukt om en tro eller doktriner som i mange typer trossystemer og organisasjoner blir ansett som autoritativ, eller som absolutt sannhet". 

 

Det må tilføyes at jødedommen og islam har svært enkle og kortfattede "bekjennelser". De har ikke som kirke-kristendommen oppstilt hele 5 bekjennelsesskrifter som tros- og læregrunnlag.

Den norske kirkes læregrunnlag (bekjennelsesstroskap) er samlet i boken nedenfor. Det sies at disse skrifter fremdeles har rettslig status som bekjennelsesgrunnlag for Den norske kirke, og at de er forpliktende norm for forkynnelsen og opplæringen i kirke og skole.

Men utover den historiske og rettslige interessen, uttrykker bekjennelsene en kristendomsforståelse som er varig; de har et avgjørende ord å si også til vår tid om hva som er innholdet i det kristne budskapet, slik vi møter det i Bibelen.   

https://www.adlibris.com/no/bok/den-norske-kirkes-bekjennelsesskrifter-9788252040265  

 

Den Augsburgske bekjennelse - trosbekjennelsen som ble lagt fram for Keiser Karl V på riksdagen i Augsburg  år 1530 - innleder med en ganske spesiell "Fortale".    

"Uovervinnelige hersker, ærverdige keiser, allernådigste herre! Da Deres Keiserlige majestet har skrevet ut en riksdag til Augsburg, for å rådslå om hjelpetropper om tyrken, kristennavnets og kristendommens frykteligste gamle arvefiende; om hvordan man ved varig og vedholdende opprustning kan gjøre motstand mot hans raseri og anstrengelser, dernest også om de meningsforskjeller som angår vår hellige religion og kristentroen...".  

 

Når alt flyter blir den intellektuelle uredeligheten satt på spissen. Teologiprofessorene leker seg med sine skrivebordsteorier og språklige spissfindigheter, mens de oldkirkelige bekjennelser fremføres uforandret av prest og menighet hver eneste søndag. Slik er det doble budskap.

 

Oppstandelse - himmelfart - gjenkomst til dom henger uløselig sammen i kristendommens læregrunnlag. Konsekvensene av å avvise «dogmet om Jesus» er brutalt nedtegnet i læreskriftet Augustana, Den norske kirkes viktigste konfesjonelle skriftgrunnlag. Det har bestått urørt i 500 år!

Ingen teologisk diskurs om Luthers djeveltro og helvetesstraff (basert på Jesu lære) fant sted i norsk offentlighet under Reformasjonsjubileet 2017. Kirke-kristendommens heslige dualisme – de to sjeleraser og de to utganger - kan ikke oppheves uten at Jesu ufeilbarlige autoritet faller sammen. Det betyr at også den ny-liberale kriseteologiens etiske ideal-Jesus står for fall.

 

Vårt Lands Verdidebatt har atter en gang resirkulert en eldre (meget intern) debattserie: «Alt om Kristi himmelfart». Fakultetsteologer og professorer har her tilsynelatende full kontroll, men ingen nye tanker er tenkt siden i fjor. Har dialogen eller «diskursen» lukket seg?

http://www.verdidebatt.no/emne/14118-himmelfartsdag    

 

Kommentator Erling Rimehaug har i mange år forsøkt å beskrive eller forklare denne besynderlige hendelse, slik han også har gjort i en av sine bøker. Slik også dette år. Se hans kommentar i Vårt Land 29.05.2019: «Bak skyen, til Gud».

«Jesus stakk ikke av fra oss opp til himmelen», skriver den kirkelojale E. Rimehaug, som om denne tanke overhodet har streifet oss. Hva skal man si om slikt? 

Rimehaug bør snakke for seg selv og forklare seg om sitt personlige behov for en svevende gud i eller bak skyen. Vi får her en eksemplarisk demonstrasjon av dialogen og kommunikasjonens sammenbrudd i Vårt Lands spalter.

«En kropp som svever opp i skyene og blir borte. Budskapet på Kristi Himmelfartsdag kan virke bokstavelig talt svevende. Dessuten vet vi jo at der oppe over atmosfæren er det bare evig kulde og tomhet, og ingen himmel».

Ja, også Vårt Lands kommentariat, som barn av vår tid, må ta visse hensyn til et endret, moderne verdensbilde. Men mytologien og dogmatikken overstyrer alltid tolkningen.

 

«Inkarnasjonen»: solidaritetshandling med det menneskelige?  

 

https://www.vl.no/meninger/kommentar/bak-skyen-til-gud-1.1530920         

 

«Kirkefaderen Augustin skrev kommentarer der han tolker alle salmene som tekster om Jesus. Salme 110 sier han handler om himmelfarten. Der poengterer han at den kroppen Jesus hadde på jorden, nå er i himmelen, men «forvandlet til en himmelsk kledning». Kristus legger altså ikke det menneskelige bak seg, men tar det tvert om med seg inn i himmelen».

http://www.verdidebatt.no/emne/14118-himmelfartsdag      

 

Kirkens terrorofre gjennom mer enn halvannet årtusen er fullstendig utradert i Rimehaugs historieoppfatning. De eksisterer ikke, for her finner man selve smertepunktet og berøringsangsten.

I stedet griper Vårt Land (som Heitmann ovenfor) tilbake til 200-tallets sporadiske kristenforfølgelser i det tidlige Romerriket.

Vi forstår at det er maktpåliggende å konstruere en sammenhengende historie om de kristne som enestående «ofre» og «martyrer» inntil i dag. At den kristne Kirke gjennom sin historie, katolsk og luthersk, har myrdet og terrorisert sine meningsmotstandere er selvsagt ikke noen god «fredsattest» for dagens folkekirkelige apologeter. 

«Bibelens salmer er sjokkerende menneskelige», skriver Erling Rimehaug i sin Himmelfarts-kommentar. Hvorfor sjokkerende? Er det menneskelige fremmed for ham?

Er den israelittisk-jødiske livsfølelse så fremmed at Rimehaug må gripe til jødehateren Augustin for å få den rette («kristologiske») forståelse av GTs salmer?

Det er sjokkerende tendensiøst, historieløst og lite menneskelig å tolke Salmene i GT «som tekster om Jesus», men det er dessverre helt i samsvar med kirkelig-teologisk dogmatisme og antisemittismens grunnlag: Kristologien. 

 

https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/kJ0j1B/Hva-er-det-med-pasken

http ://www.katolsk.no/nyheter/2019/04/rekviemmesse-for-terrorofre-se-bilder-fra-messe-og-solidaritetssamling 

 

Ingen av GTs skrifter handler selvsagt om Jesus. Det handler om kirke-kristendommens frekke monopolisering, ran og tyveri av den israelittisk-jødiske bibel. Derfor kommer sjelden rabbinere eller jødiske bibelforskere til orde ved kristne høytider.

Derfor får ikke allmenheten saklig, historisk-faktisk kunnskap om den brede, sammensatte fariseer-bevegelsen (og andre sekter i Jesu samtid).

Derfor får ikke norsk allmenhet innsyn i eller innsikt om den tyske kirkehistoriker Karlheinz Deschners monumentale 10-binds verk om kristendommens faktiske forbrytelser (mot menneskeheten!) gjennom historien.

Kanskje derfor vekker det raseri når vanlige jøder i Israel får uttrykke sine oppfatninger i ukeavisen Dag og Tids reportasjeserie. Man kan undres: skulle de vært underlagt ytringsforbud av det kristne Vesten?

Innenfor det vestlig-kristne narrativet skal det ikke være noe «vanlig» eller «normalt» med «Jøden» eller «Israel». Kirkens teologi, kirkekunst og historie er full av rystende, groteske eksempler på at jødene eller «Jøden» ikke ble oppfattet eller framstilt som et normalt folk.

 

Vi forstår godt at Judensau-relieffet på bykirken i Wittenberg i Tyskland (fra ca. år 1440) må være svært pinlig for luthersk-protestantiske teologer. Vi vil gjerne vite hvordan «jødepurka» innordnes i Erling Rimehaugs solidaritetshandling med det menneskelige? 

Vårt Land har over en viss tid også annonsert for reiser til pasjonsspillet i landsbyen Oberammergau i den tyske delstaten Bayern (første gang oppført i 1634). Man har i moderne oppsetninger fjernet de verste forhånelser av jøder i dette tradisjonstunge pasjonsspillet. Men kirkeutsmykning, skulpturer og relieffer kan man ikke så lett fjerne.  

«Det er i alt 27 bygninger i Tyskland med Judensau-motiver. I Sverige finnes en stor skulptur av ei jødepurke i domkirken i Uppsala fra 1300-tallet. Motivet er gjengitt på et kalkmaleri i kirken i Husby-Sjutolft i Uppland fra sist på 1400-tallet.

Judensau-motivet skulle på en «pedagogisk» måte håne og latterliggjøre jødedommen, men også demonisere og skille ut jødene».

https://no.wikipedia.org/wiki/Judensau  

 

Jøder og staten Israel har enten høyere moral enn alle andre folk og stater eller ingen moral i det hele tatt. Begge ytterpunkter frakjenner dem all normalitet. De har å oppfylle den bestemte rolle kirke-kristendommen har påtvunget dem, innenfor den kristne Eskatologi og Frelseshistorie. Når jødene eller staten Israel ikke opptrer i samsvar med sin utdelte rolle, blir kirkemaktens dogmatiske voktere rasende. Aggressiviteten ulmer under overflaten.

Den kirkelig-eksporterte antisemittisme går langt dypere, og er langt farligere, enn den såkalt muslimsk-importerte antisemittisme.

 

Den kristologiske fortolkningsmakten må og skal ikke utfordres. Når det statiske konfliktbildet og dualismens enkle skjema rokkes, bringes en utålelig uorden inn i det kirkelig-teologiske byggverket.

«Israelsfolket» har å underlegge seg Den nye paktens – Det nye testamentets - teologi.

Ved utallige Kirkemøter ble jødenes underordning – utskillelse fra det menneskelige (kristne) samfunn – vedtatt og fastslått. De ble utpekt, brennemerket ved særlige kleskoder og restriksjoner for yrkesutøvelse, bevegelsesfrihet og handlingsrom. De ble dømt til isolasjon og utestengelse.

Vekk med dem! Kirken kunne ikke tåle deres fysiske nærvær.  

Som undermennesker («Untermensch») ble de forsøkt utryddet for bare litt over 70 år siden i det kristne Europa. Allerede fratatt menneskelighet og menneskeverd ble de stuet inn i den industrialiserte «ildovnen»: gasskammeret.

 

År etter år forkynner «dialogkirken», fra prekestolene, fordømmelse av fariseerne og de skriftlærde. Denne besettelse er teologisk-dogmatisk motivert. Den monotone, gjentakende kontrastvirkningen mellom Jesus og fariseerne, hinsides alle normale (menneskelige) proporsjoner og realisme, er den svært tvilsomme grunnvoll den kristne religion bygger på.

De hellige kirkefedrenes autoritet består urokkelig. Deres skrifter og prekener er fulle av jødehat, som Luthers hatefulle skrifter mange århundrer senere. Antijødiske pamfletter var en yndet kirkelig sjanger fra oldkirkens tid. «Hellig hat», kanskje? For en skam! For en forakt for all humanitet! Jødene ble av Jesus, kirkefedrene og Kirken fratatt all menneskelighet. Derfor ble de kollektivt utskilt og fordømt til hjemløshet og straff på jorden (som i himmelen?).

Inkarnasjonen var en solidaritetshandling, ifølge Rimehaug. Resultatet ble årtuseners hat, demonisering og forfølgelser av Jesu landsmenn og «Guds folk». Solidaritet på kristelig vis, kanskje?

Slike skrikende indre selvmotsigelser ligger der som tikkende bomber. Når kirke-kristendommen ikke kan forklare sitt irrasjonelle, patologiske jødehat gjennom årtusener, gjemmer den seg i den feige, ansvarsløses taushet. 

 

Opp mot Morten Strøknes blinde, emosjonelt fargede Israel-hat, svarer Dag og Tids sindige reporter, Geir Olav Jørgensen, slik:

 

«Ellers vil eg nemne at ein kan treffe sympatiske menneske i begge leirar, også på Veistbredda, til og med der – både blant settlarar og blant dei som kjenner seg kua, finst håpet, eg sat andlet til andlet med slike folk. Overalt er eksistensen full av nyansar».

«Mi eiga erfaring er at dei som einsidig søker å demonisere Israel, har mykje til felles med dei som einsidig prøver å hvitvaske landet. Ja, meir enn dei sjølve likar å tru. Då får vi Israel som engel. Israel som Satan». 

 

Det er et sørgelig faktum at kirke-kristendommen har smittet og infisert verden med sin sykelige antisemittisme, bl.a. gjennom misjonsvirksomhet. Slik kirke og teologi forsøker å manøvrere seg ut av sin nattsvarte, forbryterske historie forstår vi at sykdommen på «kirkens kropp» er uhelbredelig. Kirken fortæres innenfra av giften og svulsten.

Fortrengning fremkaller bare nye symptomer. Det er intet lys i enden av tunnellen. Der hvor skyld og ansvar ikke erkjennes, finnes ingen tilgivelse. Dommen er nådeløs.

Det er vi andre som må bryte den destruktive kirkelig-teologiske spiral OG definisjonsmakten av hva en jøde og jødedom var og er. Kirkens vrangsnudde verdensbilde trenger i høy grad justering. Situasjonen er prekær for Europas jøder. Det kristne Europa kan fortstt ikke tilby dem trygghet. 

Å frata jøder eierskapet til sin historie og sine skrifter er en gjentakelse av fortidens overgrep. Dette skjer konstant gjennom kirkeårets prekentekster og prekenutlegninger.

 

Jødehatet (nå: Israel-hat) er selvsagt helt uforenlig med Den norske kirkes seneste satsningsområde: «religionsdialog». Med Jesu svært grove utskjellinger og dehumaniserende betegnelser av sine meningsmotstandere (eks. ormeyngel…hvitkalkede graver) som forbilde, er dialogen opphevet før den er begynt.

Men det er kanskje slik den kristne elsker sine fiender? Menneskelighetens vrangside? Årtuseners kirke-kristent fiendehat må ta slutt!

I religionsfreden og humanitetens navn må Jesus og Muhammed sidestilles som de oldtidsprofeter de var, med begrenset innsikt og bundet av sin samtids (relative) religiøse situasjon. De har begge hatt sin tid. De snakket til sin samtid, ikke til oss. Den ene står ikke over den andre i guddommelig utvelgelse eller opphøyelse.

Når religionskampen stadig handler om «arven og himmelens gunst», blir vi bare forferdet over hele religionsvesenet. Historien viser at det ikke finnes noe slikt som «ren religion». Vi har fått nok av allmektige guder og deres stedfortrederes maktkamper på jorden.

 

Det finnes ingen mer aktverdig handling, eller offer, enn å dø for Kristus, eller for Allah. Her er korsfareren og jihadisten ganske samstemte.

Er det ikke mange nok døde?  

 

Man tror at den kristne er et passivt, viljeløst offer for jihadistisk/islamistisk terror, men «glemmer» at den vestlig-kristne verden utnytter sin økonomiske og militære overmakt for å tvinge muslimske stater i kne. Kristne europeere brukte bomber og våpenmakt - ikke sivilisert rettsoppgjør - for å gjøre ende på to av Midtøstens diktatorer (land med tilfeldigvis store oljereserver).

Det er tvilsomt om muslimer i Asia, Midtøsten og Nord-Afrika «glemmer» ydmykelsene de er blitt påført av det kristne Vesten de siste tiårene.

 

https://www.uib.no/forskning/utvikling/75558/dokumentar-om-libya-av-terje-tvedt-de-gode-bombene   

 

Storebror kristendom og lillebror islam kjemper om overtaket. Ingen av dem kan tåle et nederlag. Nå konkurrerer deres «moderate» eller «liberale» tilhengere om hvem som er mest human, dvs. på den rette siden av demokrati, menneskerettigheter og rettsstaten. Det er en merkelig situasjon.

Den ledende politiske og religiøse herskermakten vil ha våpenmakt, erobring, krig og fiendskap. De er menneskehetens fiender.

Uverdig rivalisering mellom to autoritære, maskuline verdensreligioner har ikke brakt oss noen fred. Bomber og sverd nærer religionsfanatismen. I ruinene gjenoppstår hellige krigere og martyriets forlokkelser. Så er det i gang igjen.

 

Dialog og vennskap mellom Jesus og Muhammed synes utenkelig. Det kristne Vesten lengter etter en ny «kald krig». Kanskje derfor invaderes det muslimsk-dominerte Mali (og hele Sahel-beltet?) av kristne misjonærer, bistandsarbeidere (som Kirkens Nødhjelp) OG vestlig militærmakt.

Misjonsimperialisme og våpenmakt har gått hånd i hånd gjennom hele kirkehistorien. Vestlig krigføring i muslimske land omskrives til humanitær intervensjon og kamp mot terrorisme. Eller, utbredelse av «kristne verdier»?

Det er alltid «de andre» som er onde, selv om verken afghanere, irakere eller libyere har truet vårt lands grenser. Mange av dem har tvert om fått flyktningestatus og funnet trygghet innenfor våre grenser.  

 

«Må vi frykte sjamaner?», spør en kirkelig debattant på Verdidebatt. Han svarer slik:

 

«Vi trenger ikke å søke bevissthetsutvidelse for å bli utsatt for onde impulser. De lever sterkt rundt oss i hverdagen. Fristeren lokker oss med all mulig ytre glans gjennom penger, ting, materielle opplevelser, rusmidler, berømmelse og alt annet som kan gi personlig oppmerksomhet…

Samtidig er det krefter som legger seg som et lokk over vår bevissthet og gjør at vi ikke makter å tenke annet enn rent materielle tanker…De onde kreftene er ute etter å lamme det guddommelige som lever i oss».

 

Kirken bør svare om den kosmiske kampen mellom Gud og Satan stadig pågår (med sine respektive hærskarer av engler og demoner), eller om disse to maskuline vesener (ånder? makter? personer?) er kommet i dialog med hverandre.

 

DnK og «dialogkirkens» annonsering av en prinsesse og sjamans seanse i St. Petri kirken i Stavanger fikk en brå og pinlig avslutning. Dialogen ble avbrutt før den kom i gang. Biskopen og dialogpresten var visst ikke godt nok informert? Den merkelige helomvending (først etter avisoppslagene) styrker ikke nettopp geistlighetens autoritet og troverdighet.

Det siste tiårets kritikk av islam og islamisme i offentligheten fikk en kortvarig og forbigående avløsning ved prinsessen og sjaman Dureks såkalte ny-åndelighet (også kalt ny-hedendom av en av Vårt Lands spaltister).

Religionskritikk synes akseptabel bare den ikke også rammer kristendommen. Kristendomskritikkens tilbakeslag i mediene de siste 20-30 år er svært påfallende. Det er grunn til å spørre hvilke personer,  makter eller institusjoner som styrer den offentlige «enstemmighet».

Kirke og medier problematiserer prinsessetittelen og dette parets kommersielle virksomhet uten å berøre mainstream-kristendommens spooky ritualer (religiøs praksis). Jeg minner om at høydepunktet i kirkens høymesse og liturgi er nattverden; menighetens inntakelse av Jesu Kristi blod og legeme. Mer absurd, primitivt og «spooky» kan det neppe bli.

Se overskriften i avisen Dagen, hvor Den katolske kirke arrangerer folkefest ved å "ta Jesu legeme og blod ut på gaten"...

https://www.dagen.no/  

 

Av en merkelig grunn har et samlet journalistkorps fredet kirkelig lære, bekjennelse og religiøs praksis. I stedet blåser man opp «pengepredikantenes» utnyttelse av naive, voksne mennesker som om kirkelige prester og biskoper tilbyr sine tjenester og seremonier GRATIS?

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11751811-spooky-sjamanisme  

 

Sjaman Durek «har gått over grensen», skriver preses/erkebiskop Helga H. Byfuglien. Er det Biskopen og Kongen, eller teologene, som fastsetter grensen for åndenes makt?

Denne utrolige saken viser tvert om at grensene i DnK og kongedømmet Norge er blitt svært utflytende.

Durek driver «uetisk utøvelse av makt», ifølge bispemakten, som ikke bare har fått innskrevet evangelisk-luthersk lære i vår konstitusjon, men også har sikret DnK statlig-økonomiske underhold og privilegier i uoverskuelig framtid, definisjonsmakt og frikort til mediespaltene.

Ingen sjamaner eller såkalt ny-åndelige aktører kan drømme om en slik begunstiget posisjon og (uetisk) makt DnK har utøvet de siste århundrer i vårt lutherske statskirkeland, med konge og statsmakt som beskytter.

Vårt Lands lederartikkel hadde sterke synspunkter på prinsessens kirketilhørighet. Det er mildt sagt sensasjonelt at en kristelig avis på lederplass definerer prinsessens behov slik:

«Prinsesse Märtha Louise trenger Kristus, og hun trenger kirken. Like mye som alle vi andre gjør».

Jaså, gjør hun det? Hvilket mandat, hvilken rett og hvilken kompetanse gir Vårt Lands redaksjon makt til å postulere offentlig hennes (og alle menneskers) Kristus-behov?

Har prinsessen uttalt seg i denne retning, eller er det som medlem av det evangelisk-lutherske kongehuset Vårt Land forlanger hennes trosbekjennelse til Kristus?

Her har Vårt Lands redaksjon gått over grensen. Men kanskje det ikke finnes grenser i Vårt Land? Hvor går grensen mellom mytologi og historie, løgn og sannhet i denne avisens daglige andakter og ukentlige søndagsprekener?

Vi som leser Vårt Land daglig finner ingen nye takter eller toner etter at sjefredaktør Bjørn Kristoffer Bore avløste Åshild Mathisen (sistnevnte har hoppet til Morgenbladet). Mangeårig sjefredaktør Helge Simonnes har sin faste spalte i Dagsavisen. 

 

https://www.nettavisen.no/na24/vart-land-kjoper-dagsavisen/2250297.html  

https://www.dagbladet.no/kultur/fra-dagbladet-til-vart-land-er-avisas-nye-sjefredaktor/70532684  

 

Martha Louise tjener sine egne penger. Det gjør ikke biskopen, dialogpresten eller kongen. Jesus arbeidet ikke, men ble understøttet bl.a. av velbemidlede kvinner. De vet å innrette seg, kan man vel si.

Ifølge Jesus skulle man ikke bekymre seg for den materielle føden, men for den åndelige (himmelsk «manna»?). Jesus var himmelvendt, ikke særlig «jordet» i den materielle verden. 

Mirakler, engler, jomfrufødsel/besvangring av engelen Gabriel, dødeoppvekkelser, helbredelser og demonutdrivelser er noen av ingrediensene i biskopen og kongens offentlige religionsvesen: kristendommen. Her er flust av ekstraordinære hendelser, som nå: Jesu himmelfart og pinseilden (ildtunger og åndsutgytelser).

Jesus gjorde vann om til vin, gikk på vannet og mettet 5000 mennesker med 5 brød og 2 fisker. Paulus fikk hjelp av en engel til å sprenge seg ut av fengselsporten. I apostelskriftene hører vi om mange undergjerninger.

Det er tvilsomt om sjaman Durek og prinsessen kan overgå Det nye testamentets mirakelfortellinger. De to kommuniserer med ånder og engler. Jesus kommuniserer også med demoner. 

Biskopen og dialogpresten i Stavanger snakker med (ber til) den for lengst avdøde Jesus. Katolikkene kommuniserer med (ber til) avdøde helgener. Jesus for ned til dødsriket og forkynte for avdøde ånder. Han sto opp av graven og vandret omkring i 40 dager før han for disiplenes øyne steg opp, eller (på englers vis) fløy opp til himmelen.

Sjaman Durek forteller til Dagbladet at han har vært død og blitt levende igjen («nær-døden» opplevelse?).

 

I prinsessens engleunivers finnes så vidt jeg forstår ikke onde demoner, som Jesus og Martin Luthers sykdomsfremkallende og ulykkesbringende demoner. Eller, de er forvandlet til miljøgifter i kroppen og/eller til selvdestruktive tanker?

I Helge Hognestad teologi handler det om å bekjempe «ego» og utvikle en høyere bevissthet i sinnet (Kristus-bevissthet?).

Hvorvidt prinsessens far, kong Harald, har lest Confessio Augustana og Luthers øvrige skrifter får vi kanskje aldri vite. Som fast spaltist i Klassekampens religionsspalte (tidvis også i Aftenbladet), kan jeg ikke se at religionsforskeren Anne Kalvig har ført noen kritisk dialog med verken Silje Trym Mathiassen eller andre kirkelige teologer om selve skrift- og læregrunnlaget i den kristne kirke og offisielle kristendom. De to har tvert om en ganske god, gjensidig forståelse.

Kalvig har tilkjennegitt sitt aktive engasjement i partiet Rødt, hvilket tilfører oss nyttig bakgrunnsinformasjon om Klassekampens skribenter, som i tilfellet Mimir Kristjansson og hans opptreden i Oslo Symposium dette år. Han gir legitimitet til de kristen-konservative på ytre høyre fløy, slik Nordiske mediedager i Bergen og Arendalsuken har vist liten moralsk ryggrad i møte med Steve Bannon og partiet Alliansen.

https://idag.no/norge-er-et-land-som-er-bygget-pa-kristne-verdier/19.30448 

 

Det finnes heldigvis modige motstemmer.  

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/zGxl99/bannon-fiaskoen-i-bergen 

https://www.aftenposten.no/kultur/i/70BWE9/Ap-truer-med-boikott-av-Arendalsuka 

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/Jo7K9m/demokratiets-seier 

 

Kristendommens djevel og hans demoner får være i fred. Fagteologene er forbløffende tause. Kritikk av djevelutdrivelser begrenser seg ofte til pinsekarismatiske menigheter og såkalt «religiøs ekstremisme», hvor barn er involvert. Vel og bra!

Men Anders Torps gjentatte kritiske innlegg om rettighetsbrudd (særlig fra barnets synspunkt) blir ikke besvart eller imøtegått av verken jurister, folkekirkelige teologer/apologeter eller religionsvitere i Klassekampen. Tausheten er svært nedslående.   

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11751865-barn-og-demoner 

 

At verdens største kirkesamfunn, Den katolske kirke, utdanner exorcister problematiseres ikke verken i «dialogkirken», i Vårt Land eller i Klassekampens ukentlige religionsspalte. At ånder, engler og demoner var «virkelige» størrelser og makter i Jesu mytologiske forestillingsverden for 2000 år siden passer ikke inn hos «progressive» kristne og kristen-sosialisters moderniserte ideal-Jesus: fantom-Jesus.

Men det er på høy tid vi får en intern debatt – dialog/diskurs – i kirkerommet som også i offentligheten om hva ny-testamentlige skrifter og kirkelig teologi lærer om djevelen og hans demoner (også Martin Luthers demoner).  

Redaksjonelt kontrollerte, lukkede debatter i Vårt Land har liten almenn interesse og liten informasjonsverdi. De retter seg mot avisens (kristelige) abonnenter og det interne teologisk-dogmatiske miljø. 

--------------------  

 

Om presteskapet og dagens kristne redaktører ikke har noe nytt å berette om djevelen/Satan, kan vi henstille dem å reise ut i ørkenen     til et nytt møte med den farlige Fristeren og Forføreren som har plaget de kristne i årtusener.

Vil de bestå prøven?

Biskopene bør gjøre som Jesus, dra ut i ørkenen i 40 dager og 40 netter for å meditere over det kirkepolitiske maktbegjæret. Stormannsgalskap  kalles det når man vil bestige maktens tinder og bygge katedralens høyeste spir. 

"Babel og dens avledning «babelsk» har gått inn i norsk språk i betydningen «stor forvirring; mye ståk (særlig av prat), slik at det ikke er ørenslyd å få».

Den religiøs-kirkelige støy er til tider uutholdelig. Kan vi få litt stillhet og ettertanke, kanskje? 

----------------------

 

16.06.2019 (revidert 24.06.2019) 

G. Ullestad