Jesus som Lyset: soloppgang og den klare morgenstjerne?
https://www.dagen.no/Innenriks/En_soloppgang_fra_det_høye-24407
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11750311-gi-meg-solen
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11750321-bor-kristne-feire-vintersolverv
Jesus fra Nazareth forkynnes som «verdens lys».
Denne jødiske oldtidsprofeten ble opphøyet til «Gud selv» (allherskeren og himmelkongen) på kirkemøtet i Nicæa år 325. Den nicænske bekjennelse er stadig gyldig som kirkenes «grunnlov». Jesus
fra Nazareth tilbes som Herren Jesus Kristus.
Kirken forlanger at ethvert menneske, for å redde liv og helse for evigheten, skal bøye kne for ham. Slik persondyrkelse er så vidt jeg vet ukjent
i de andre verdensreligionene. Verken Buddha, Moses eller Muhammed er opphøyet til eneste Skaper, Hersker, Frelser og Dommer over menneskeheten.
Også den nord-koreanske
diktator i vår tid, Kim Il-sung, etablerte «en personkultus som kunne minne om religiøs tilbedelse. Han fremstilte seg selv som en konfutsiansk farsfigur som fortjente hele folkets totale respekt og kjærlighet, ikke ulikt de japanske
keiserne. På grunn av dette innehadde han en rekke mer eller mindre offisielle titler, slik som «den store leder», «den store marskalk», «den store sol», «Asias lysende fyrtårn» og «menneskehetens
strålende sol som aldri går ned i våre hjerter». Kim Il-sung ble erklært «evig president» etter sin død».
(Delingen av Korea-halvøya
i to ideologisk og militaristiske fiendtlige stater har sin bakgrunn i det kristne Vestens «kalde krig»).
Romerske keisere ble identifisert med Deus Sol Invictus
(«Guden den ubeseirede sol»); solguden i den senromerske statsreligion. Kulten ble forordnet av den sterkt antikristne keiser Aurelian i 274, og fortsatte til hedendommen ble avskaffet under keiser Theodosius I («den store»). Med denne
kristne keiser (enehersker over hele Romerriket) startet for alvor kirke-kristendommens brutale forfølgelser av alle annerledestenkende mennesker det kommende årtusen.
Dette mer
enn tusenårige forfølgelsesvanviddet, fortalt nedenfra, er viet forbausende liten oppmerksomhet i kirkelig-teologiske historieverk. Det er ikke uvanlig at Kirkens jødehat gjennom mer enn 1700 år avspises med noen få setninger.
Det er i det hele tatt oppsiktsvekkende hvordan ofrene for kirkelig maktovergrep er blitt (og blir) fortiet i overleveringen inntil i dag.
Skal vi forstå det slik at følsomhet,
empati og omsorg for «svake og sårbare» grupper av mennesker er evner de kristne først har utviklet i vår tid? Som kjent skiftet også Gud mening i 1968 (jfr. boken av Trond Bakkevig/Tomm Kristiansen). Flere kristelige medier,
som også Klassekampens katolske teolog 7. mars, maner til kamp for trosfrihet for verdens kvinner og kamp mot verdens forfulgte. Her er ingen refleksjoner over historiens forfulgte.
«På samme måte som ondskap kamuflerer seg i gode handlinger og brede smil, kan selv de varmeste hjerter føre oss på ville veier», skriver Vårt Lands pastor fredag 15. februar. Det er teksten
kirkeårets Såmannssøndag (Matt. 13, 24-30) pastoren preker over. Her gir Jesus en anskuelig belæring om hvordan hvete og ugress skal utskilles når innhøstingen kommer; et bilde på Dommens dag.
Om det er ugress, dårlig fisk og dårlig frukt eller geiter som skal utskilles fra fårene i Jesu lignelser, er det alt sammen bilder på den eskatologiske dom og utsortering av en utvalgt
elite av mennesker til himmelriket. Ugresset skal sankes, bindes sammen og brennes, sier Jesus i denne lignelsen.
Det må igjen understrekes at Jesus med sine lignelser henvendte seg
utelukkende til sine jødiske landsmenn.
Den kristelige nidkjærhet og brennende trosiver brakte senere millioner av mennesker til bålet, galgen, skafottet og torturkamre.
En bøddel i det lutherske Tyskland førte dagbok over 45 års yrkesaktivitet. Se boken nedenfor.
https://www.cappelendamm.no/_den-fromme-boddelen-joel-harrington-9788202390006
https://antikvariatnorge.no/product/dod-pine-dodsstraffens-historie-vesten-2/
https://www.nrk.no/hordaland/xl/bergen-1876_-halshugd-med-oks-foran-_halve-byen_-1.12654942
Hele landsbyer ble utslettet – massakrert – i kjølvannet av korsfarernes og inkvisisjonsjegernes
villskap. Det var åpenbart ingen tvil hos kirkens dogmatiske voktere og bødler hvem som var enten «onde» eller «gode».
Ca. 6 mill. jøder ble kaldt
og planmessig myrdet i konsentrasjonsleirenes krematorier for bare 75 år siden i det kristne Europa. Vokterne i nazismens konsentrasjonsleire delte fangene i to grupper: de levedyktige (arbeidsføre) på høyre side, de uverdige
og dødsdømte på venstre side. Med andre ord: slavearbeid for den ene gruppen, gasskammeret for den andre.
De fleste fangevoktere tilhørte et kirkesamfunn, i likhet
med majoriteten av tyskere.
---------------------------
I likhet med keiser Konstantin er keiser Theodosius 1, Karl «den store» og «Olav den hellige» prototyper på mannsidealet og heltefortellingene i kristendommens historieoppfatning. De er alle krigere
og voldsmenn.
Disse «store menn» spilte en avgjørende rolle i kristningen – kristendommens erobring - av Europa (sammen med munkebevegelsene). Derfor lyser de som
stjerner på den kristne himmel. Om det skjedde ved krig, vold, tvang og straffetrusler er av underordnet betydning. Det er kristendommens triumferende seier og utbredelse over kontinentet, fra maktens perspektiv, som hylles.
https://no.wikipedia.org/wiki/Theodosius_den_store
Keiser – Kristus pantokrator – Pave - på tronstolen er støpt i samme lest. Ved sakralisering av herskermakten ble den uangripelig
og uovervinnelig. Pavemaktens autoritet, samt Vatikanstatens «regjering», er angivelig av guddommelig natur og kalles derfor «Den hellige stol». Paven kalles også «Den hellige Far» og regjerer følgelig
over alle sine katolske barn (som teller over en milliard). En slik MAKT kan ingen jordisk eller verdslig hersker oppnå.
Demokratisk innstilte nordmenn og europeere godtar glatt
denne autoritære, teokratiske mannsstaten.
Med sin halvt guddommelige status, symbolisert ved en skinnende hvit kjoledrakt, kan ingen kreve pave Frans avgang. Ingen sorte flekker
setter avtrykk. Alle uhumskheter og forbrytelser som er begått av historiens paver er Satans verk, må vite. Ifølge den katolske tradisjon har pavestolen sitt mandat fra Jesus selv og hans apostel Peter, med overgivelsen av «himmelrikets
nøkler».
https://www.aftenposten.no/norge/i/dOybo/Den-hellige-stol--og-skammen
Olav Haraldsson er ikke bare «hellig», men også
betegnet som «den evige konge». Den norske kirkes årlige Olavsfeiring i Nidaros er et grotesk eksempel på voldsforherligelse: tvangskristning og sverdmisjon. Denne brutale, primitive krigerkonge er ikke bare helligkåret, men feires
og hylles av Den norske kirke («Folkekirken») tusen år etter sin «martyrdød». Ja, han er endog sammenlignet med Kristus-figuren.
Tusenårs-jubileet
for Olav Haraldssons død i 1030 har allerede, ufattelig nok, vært under planlegging i mange år. Under er lenker og bilder fra Olavsjubileet i 1905 og 1930, som vel ikke levner noen tvil om årtuseners aggressive mannshovmod. Mon tro
hvordan et mulig kvinnelig flertall i bispemøtet vil håndtere Olavsjubileet i 2030?
https://www.nrk.no/kultur/1905-feiring-med-hellig-olav-1.861218
https://c1.staticflickr.com/4/3200/3774162255_5967e940c8.jpg
https://www.flickr.com/photos/trondheim_byarkiv/sets/72157612859778467/
Personkultus omkring mannlige autoriteter er
gjennomgående i kirke-kristendommen (jfr. de hellige kirkefedre/kirkelærere). Et siste eksempel var feiringen av Martin Luther i 2017, Den norske kirkes konfesjonelle læreautoritet.
Som Jesus gjorde det, truet Luther sine meningsmotstandere med evigvarende torturstraff. Noen forsiktige forbehold ble gjort av teologer gjennom reformasjonsjubileet, men Augustanas autoritative gyldighet og status ble ikke anfektet. Jøder
og muslimer er blant de mange fordømte i dette skriftet som – likestilt med djevlene - trues med «pine uten ende».
Som ved mange teologiske og etiske stridsspørsmål
i dag sier man JA og NEI på samme tid. Slik undergraver teologer og kirkeautoritetene sin troverdighet. På overflaten skaper de et falskt inntrykk av oppgjør, mens de mørke understrømmene bringes videre - ubehandlet.
De kristne kjemper tilsynelatende for trosfrihet/religionsfrihet mens offisiell evangelisk-luthersk lære (Augustana) truer gudløse, trosavvikere og andre religioners
tilhengere med evigvarende straff. Slike indre selvmotsigelser er farlige og destruktive. Men dette uhyrlige tankegodset har vært normalt i vårt (ensrettede) Lutherland de siste 500 år, med statlig-konstitusjonell og kongelig beskyttelse.
Denne ytterst skumle straffejustis har altså bestått urørlig inntil vår tid - uten motstemmer?
Visse anfektelser gjør seg gjeldende (først i våre dager), men igjen: bare på overflaten, halvhjertet! Det skyldes at kirken ikke kan ta oppgjør med Luthers helvetestrusler - uten å ta oppgjør med opphavsmannen:
Jesus fra Nazareth.
Da må nødvendigvis Jesus-apoteosen (Nicæneum og Apostolicum) komme i fare, og det kan ikke kirkens biskoper, teologer og apologeter risikere.
I stedet forsøker man å pynte på doms- og straffetruslene ved finurlige omtolkninger. Uten en opphøyet, ufeilbarlig ideal-Jesus ramler hele det teologiske byggverket sammen.
En «Gud» som angrer, eller har tatt feil og skifter mening etter 2000 års allmakt og allvitenhet, er ingen gud. Når selve Skaperen (og opprettholderen) av himmel og jord – universet - må undervises
av moderne (liberale/progressive) teologer, har de sistnevnte selv overtatt gudens plass.
Kommende
påske 2019 bør kirken flytte fokus fra Jesu lidelse og død til den lidelse og død kirken selv har påført menneskeheten gjennom historien, i Europa og på andre kontinenter. Spørsmålet reiser seg: hvordan
kan kirkemakten gjøre bot (sone) for sine historiske synder/forbrytelser? Det er på tide at kirkelederne og kirkelærerne holder dom over seg selv. «Syndsbekjennelsen» gjelder vel ikke bare alle andre?
Kirken er skyldig ved alle ordinerte prester og biskopers lydighet og tilslutning til de overleverte bekjennelser. Kirken kan ikke slette historiens arkiver (som den kanskje
skulle ønske), men den kan muligvis «redde ansikt» ved å gi ofrene oppreisning og rettferdighet.
Hvisket eller ropte
de arme, uskyldige ofre for kirkens torturister, bødler og overgripere: «Frels oss fra det onde»? Da må historien nødvendigvis omskrives helt fra scratch, med kirken som undertrykker, voldsutøver
og (seksual)overgriper.
Den kristne påske er den direkte foranledning
til kirkens voldshistorie gjennom mer enn halvannet årtusen. Systematikken og det svimlende tidsperspektivet i maktbruken er enestående i religionshistorien.
Muslimsk antisemittisme stikker ikke på langt nær så dypt som i kristendommens autoritære teologi og dualistiske antropologi. Muslimer har vel aldri anklaget jøder (kollektivt) for å ha myrdet profeten
Muhammed, eller Allah? Ble jødene i den muslimsk-arabiske verden beskyldt for ritualmord, hostiekrenkelser og brønnforgiftning? Ble de kollektivt stemplet som «djevelens barn»?
De ble tidvis ganske riktig tildelt en underordnet status, underlagt visse restriksjoner og særbestemmelser i skattlegging, bevegelsesfrihet og religionsutøvelse. Som «Bokens folk»
skulle likevel jøder og kristne vurderes mildere og mer respektfullt enn andre folkeslag.
Men det varte ikke lenge før muslimene tok kampen
opp mot kristne erobrere, først i Midtøsten og Nord-Afrika. Dessverre, kristne og muslimer kjemper fortsatt om herredømmet i disse regioner.
En viss historisk edruelighet må vi kunne forlange. Det er et ubestridelig faktum at kristendommens jødehat gikk langt forut for islams opptreden på den arabiske halvøya på 600-tallet.
Da mange hundre tusener jøder måtte flykte fra det katolske, morderiske Spania sist på 1400-tallet søkte og fant de beskyttelse i Det osmanske riket.
Men like lite som Jesus og Paulus, tålte Muhammed jødenes avvisning av hans åpenbaringer. Nær tusen år senere ble Martin Luther rasende og krakilsk da jødene avviste hans budskap. Et gjentakende mønster
avtegner seg ganske klart.
https://humanist.no/2017/12/ritualmordanklagen-antisemittisk-langtidslegende/
Kirkens brutale terror og forfølgelser av den jødiske minoritet i det kristnede Europa gjennom utallige århundrer
er utenkelig uten påskens Langfredag.
Da korsfestelse ble avskaffet som dødsstraff i Romerriket fant kirken andre henrettelsesmetoder. Men KORSET er fortsatt kirken
og kristendommens sentrale symbol. Det signaliserer klart voldsaspektet i den kristne religion overfor hele verden:
Enhver
som ikke bøyer kne for «Kristus» på korset, skal på Dommens dag utskilles og straffes med «pine uten ende» (med andre ord: evigvarende tortur)
Til og med spebarnet blir i dåpen tegnet med dette voldsmettede symbolet.
-------------------
10.03.2019
G. Ullestad