Ordet vranglære er igjen kommet i bruk blant de kristne. Kirkefreden er langt unna. Nestekjærligheten er lite merkbar. Det faller mange harde ord mellom kristne «trossøsken».
I en debatt om ny kirkeordning på Verdidebatt rett før jul hentet skribenten Karl Øyvind Jordell fram det meget belastede antijødiske adjektivet fariseeisk for å betegne sine kristne motstandere.
1. søndag i advent var tempelrenselsen i Matt. 21, 10-17 prekentekst. Nå venter vi på kirkerenselsen. «Ryddeøkten» (tittel på Vårt Lands
preken) har så vidt begynt. Når læren om dom, fortapelse og «de to utganger» fortsatt skaper storm i kristne kretser skyldes det at Jesu guddommelige, ufeilbarlige autoritet står i fare for å svekkes. Men Jesu mange
«stygge» lignelser kan ikke reddes ved fantasifulle omtolkninger. At Jesus skulle ha ment noe annet enn hva han har sagt er en slik kortslutning eller feiltolkning. Man må huske at det er kirken selv som har utvalgt, autorisert
og overlevert evangelieskriftene («Herrens ord»).
Det ser ut til at den politisk styrte demokratiseringen
av kirken har fått utilsiktede konsekvenser. «Kirkestaten» i Norge minner mer og mer om et politisk organ. Den organiseres etter en politisk modell. Etter årtuseners makt- og kirkepolitiske bindinger kjenner den ingen annen styringsform.
Prester, biskoper og teologer i «kirkestaten» snakker som statlige byråkrater/embetsmenn, eller som partiledere. «Statsbudsjettkirken» var betegnende nok tittel i en oppsiktsvekkende kronikk i Aftenposten for en del år
siden, skrevet av DnKs preses: Helga H. Byfuglien. I et dybdeintervju på Nettavisen for få år siden fastholdt preses kirkens tro på læren om «de to utganger».
Men til VGs lesere julen 2018 vil hun helst snakke om klimakrisen, ikke om Dom, Frelse og Fortapelse. Dette synes å være en samordnet strategi innenfor den kirkelige verden, som vi kan se nedenfor. Klimakrisen passer
som hånd i hanske for kirkens mytologiske historiesyn – frelseshistorien – med Jesu eskatologi som uuttalt premiss. Om fortapelsesteoriene uttaler biskopene seg bare i den kristen-konservative avisen Dagen, hvor en prest i Den norske kirke
nylig har utfordret dem nettopp i dette spørsmål.
https://rettferdskonferansen.no/
https://www.dagen.no/Nyheter/Teologi/Slik-svarer-biskopene-om-fortapelsen-404242
Enkle slagord, standardiserte formelaktige vendinger og ensretting preger svært mye av den kirkelig-teologiske retorikk. Kirken vil så gjerne være folkelig. Det har trolig utgått et bud ovenfra om felles tema,
vinklinger og språkbruk. Man forsøker å gjøre kirke og bibel tidsaktuell og samfunnsrelevant i den aktuelle debatt om bl.a. flyktninger, klima og Metoo-kampanjen. Kirken og dens teologer kaster seg på alle
moteriktige fenomener, som søkes innordnet i det teologiske rammeverket.
Begrepene likeverd, rettferd og forvalteransvar skal nå erstatte årtuseners kirkelig maktspråk,
diskriminering og undertrykkelse. Jesu ord hentes sjeldnere fram som inspirasjon og forbilde, mens skriftreferansene langt oftere søkes i den jødisk-hebraiske bibel (GT). Det er forståelig, for den kristne bibel (NT) rommer lite framtidshåp
for vår jord. Jesus og apostlene levde i den siste tid. I denne ventetid, før skaperverket bryter sammen og forgår, løsner de alle bånd til det omgivne samfunn. De føler intet samfunnsansvar, men lukker seg om sine brødremenigheter
for å forvalte eller dyrke den hellighet og utvelgelse som kvalifiserer dem til borgerskap i Himmelriket.
Keiseren uten klær
Den teologiske og ny-testamentlige begrunnelse for et jordisk «forvalteransvar»
er vanskelig å begripe. Kulturkirker, dialogkirker og «politisk teologi» bringer få til knefall ved alterringen – eller til Kristus (allherskeren). Man bøyer ikke på ny kne for den guddommelige eller kirkelige autoritetsfigur
man har frigjort seg fra. Den kristne «Gud» (les: Jesus Kristus) forkledt i moderne politiske, sosial-etiske eller humanistiske gevanter vekker liten interesse eller nysgjerrighet, knapt noen troverdighet.
Den ny-liberale teologi særlig det siste halve århundret (fra 1960-årene) er «keiseren uten klær». Vi ser og leser noe helt annet enn det vi blir fortalt. Skjønt illusjonene ennå
har en viss kraft, slik vi har sett denne siste julehøytid, er det mye som tyder på at Betlehems-mytologien tappes for mening og fortryllelse.
Prost Trond Bakkevig (MF) og teologi-professor
Oskar Skarsaunes (MF) ny-utgitte bøker er gode eksempler på hvordan kirkepolitikere, kristendomsapologeter og fakultetsteologer vever nye klær «så tynne, lette og bedårende at noen ikke engang kan se dem». Med
litt omskriving: «Nå forlanger bedragerne flere penger og mer silke og gull som de skal bruke til vevingen. Alt sammen stikker de i sin egen lomme, det kommer ikke en trevl på veven. Men de fortsetter som før med å veve og
veve på de tomme vevstolene».
I H.C. Andersens eventyr er det et lite barn som gjennomskuer «keiseren uten klær». Med barnets skarpe syn og logiske
sans: “Men han har jo ikke noe på seg!» sa et lite barn. «Å, Herregud, hør på den uskyldiges røst!» sa faren, og den ene hvisket til den andre hva det lille barnet hadde sagt: “Han har jo ikke
noe på seg, er det et lite barn som sier, han har jo ikke noe på seg!».
En vesentlig forskjell
mellom politiske partier og «kirkepartier» er at potensielle stemmegivere til «kirkevalget» ikke blir informert om DnKs teologisk-ideologiske grunnlag, som Confessio Augustana. Det er dette grunnlagsskriftet alle stemmeberettigede
medlemmer i DnK burde ta stilling til (uten dette læreskriftet ville «folket» vært katolikker). At «kirkepartiene» i kirkestaten deler samme evangelisk-lutherske tros- og læregrunnlag blir mistenkelig underkommunisert.
Om de profilerer diakoni, trosopplæring, ungdomsarbeid eller kristent-klassisk ekteskapssyn er trolig likegyldig for majoriteten av tvangsinndøpte kirkemedlemmer (som ikke oppsøker kirken «frivillig»).
I forslaget til ny kirkeordning står at Læren (Den apostoliske bekjennelse) videreføres. Kirkens aktive medlemmer, som blir færre og færre, skal fortsatt fremsi bekjennelsen under høymessen:
«La oss bekjenne vår hellige tro». Denne hellige tro kan ikke røres. Kirkens dogmer/postulater om Jesus består urokkelig, som i denne trosartikkel: «unnfanget ved Den hellige Ånd, født av
jomfru Maria».
Sannhetsspørsmålet har ingen betydning, for uten de tre trosartiklene i Apostolicum bryter Jesus-apoteosen sammen. Kirken kan ikke risikere at Jesus mister
sin overhistoriske og enestående status. Som «verdens lys» og «verdens frelser» kan han ikke sidestilles med religionshistoriens oldtidsprofeter. Jesus fra Nazareth hevdes å stå over
dem alle (som Moses, Buddha og Muhammed). Han skal endog være deres Dommer!
Det er ikke så rart om visse religiøse, tradisjonsbundne stater og kultursamfunn utenfor
Europa markerer en grense for århundrers aggressiv, kristelig misjonsvirksomhet. Kristne misjonærer har med ufattelig hovmot og selvforherligelse spredt sitt splittende budskap ut over verden. Når de møtes med restriksjoner, reagerer
de med vantro og sinne. Som den kristne «Guds» utsendinger og budbærere anser de seg høyt hevet over jordiske lover og grenser.
https://www.vl.no/troogkirke/kristen-tv-vil-direktesende-jesu-gjenkomst-1.79487
https://no.bibelsite.com/matthew/24-22.htm
Ved den minste motstand plasserer de kristne seg i offerets posisjon, eller i martyrhistoriens gloriøse tradisjon. De dyrker
lidelsen og martyrrollen, for det er profetert at de kristne skal lide for sin Kristus-tro. Profetiene må oppfylles, som når Jesus hos Mark. 13:20 sier følgende: «Om ikke Herren forkortet den tiden, ville
ikke noe menneske bli frelst. Men for deres skyld som han har utvalgt, har han forkortet den tiden».
Tilsvarende i Matt. 24:22:
«For da skal det bli trengsler så store som det aldri har vært fra verdens begynnelse til i dag, og som det heller aldri mer vil bli. Om den tiden ikke ble forkortet, ville ikke noe menneske
bli frelst. Men for de utvalgtes skyld skal den tiden forkortes».
(Det norske bibelselskap 1978)
«Lyset har kommet til verden», forkynner Vårt Lands pastor i velkjent stil og pompøsitet (Tekstverkstedet fredag 4. januar). Prekenteksten for Kristi åpenbaringsdag
er Johannes 12, 42-47.
Mørket omgir oss, skriver denne pastor, og «Jesus viser vei ut av livets mørke kroker, han fyller til og med døden med
lys. Den som følger Jesus blir ikke dømt, men frelst». Her leser vi at dimensjonene er så ufattelige at de bare kan «gripes» ved tro og åpenbaring. Vi forstår ikke hva det betyr «å bli grepet»
av Jesus, men vi forstår såpass at det henspiller på en særegen erkjennelsesform langt hinsides normal tenkning og språkbruk.
Teologer/apologeter
strever hardt for å forlike vitenskap og teologi. Også grensene mellom puben og gudstjenesten skal brytes ned. Men en større kontrast finnes knapt. Da har man glemt hva og hvem som er kirkens samlingspunkt. Jeg vet ikke hvilken pub Åste
Dokka frekventerer, men at pubens gjester generelt synger lovsanger er nok å ta for hardt i. Jeg tviler på at felleskap og sanselighet er hva en kirkefremmed opplever under en gudstjeneste i Dokkas kirke. Liturgien er fremmedgjørende
for alle andre enn «de helliges samfunn». Den erotiske lengsel man kan finne i brude- og brudgomsymbolikken er bare bisarr!
En ateist kan selvsagt synge Deilig er jorden, uten
å kjenne glimt av kristelig guddommelighet. Selv setter jeg stor pris på operasangeren Jessye Normans julesanger og Bachs Juleoratorium. Sondre Bratlands tolkning av «Stille natt, heilage natt» er også svært vakker.
Kristus-mytologien betyr ingenting for den musikalske opplevelse.
Dokka har plassert dem hun kaller «dogmatiske ateister» i en egen kategori. La oss håpe at hun gir
en nærmere beskrivelse av dette stakkars folk. Vi må anta at hun kjenner dem godt, ettersom hun så tydelig har utskilt dem fra pubfolket og gudstjenestefolket. Å uttrykke medlidenhet med (dogmatiske?) ateister er en
utbredt nedlatende holdning blant kristne, som mener seg åndsfylt motsatt den åndsforlatte ateisten.
Jeg siterer Åste Dokka på Verdidebatt:
«På grunn av gudstjenestens sanselighet og kroppslige involvering er det slektskap mellom puben og kirka, festen og gudstjenesten. Ikke bare gjennom fellesskapet og sangen, men også de dypere
lag av erotikk og sanselighet: Det er tydelig tilstede gjennom store deler av salmehistorien, det er innvevd i brudemystikken og i tanken om Jesus som brudgom».
«Når
vi synger tar ordene bolig i oss og vi blir bedende, lovprisende. Det går ikke an å synge Deilig er jorden og ikke kjenne et glimt av det guddommelige. I så måte gjør dogmatiske ateister det rette når de
tier under julesangene. Stakkars folk».
Biologen Bjørn Grinde
har siste innslag i Aftenpostens kronikkserie om ondskap. Se Grindes kronikk 01.01.2019.
Jeg gjør oppmerksom på Grindes bok «Gud – en vitenskapelig oppdatering»
(Flux Forlag, 2008).
Gjennom kirke-kristendommens mer enn tusenårige historie har kulden fra mørket vært
sterkere enn varmen fra lyset. Menneskelivet utspiller seg i hele spekteret av gråtoner mellom lys og mørke. Vårt Lands forkynner gir «steiner for brød». Den som ikke lever i mørket trenger ikke lyset. Det burde
være enkel logikk.
Men Vårt Lands prester og prekenholdere befinner seg i sin (dualistiske) tankeboble, hva også de siste linjer i ovennevnte preken manende og besvergende
uttrykker: «Må Guds kjærlighet gripe alle på en slik måte, at det gir skeptikerne et nytt inntrykk av hva det vil si å ha en kristen tro».
Å bli fylt av Den hellige Ånd eller å bli grepet av Guds kjærlighet har brakt skrekk, lidelse og død for millioner mennesker.
De kristne har gjennom mer enn 1700 år i praksis vist u-kjærlighet og nådesløshet. Kristelige barmhjertighetsgjerninger - for Jesu Kristi skyld - har aldri hatt menneskets velferd som mål. Det har heller ikke misjonskirkenes
bistandsarbeid i utallige krigsherjede katastrofeområder i vår tid.
Da det offentlige med Arbeiderparti-staten overtok ansvaret for «fattig-omsorgen», med etterkrigstidens
rause velferdspolitikk og sosiale reformer, var hensikten å redusere klasseskiller og gjøre sosialt trengende mer selvhjulpne og selvstendige. Slike høyverdige mål har ikke kirken. Alle mulige sårbare og trengende grupper av
mennesker anses av kirkene som misjonsobjekter. Den sårbare må tvert om holdes fast i sin hjelpeløse posisjon, for å innse sin avhengighet av Far i himmelen («den gode hyrden»), eller av Kongen over alle konger.
Derfor retter kirkene mye av sin virksomhet mot barn og unge, innvandrere, rusmisbrukere - og helseinstitusjoner (hvor man nå skal gi det som kalles åndelig/spirituell omsorg).
Magasinet Strek 4/2018 har «barnas tro» som hovedtema. I Vårt Lands reportasje fredag 4. januar resirkuleres samme tema. Her presenteres St. Paul menighet i Bergen, hvor nonner («katekese-lærere») hjelper
barn å søke Gud.
Vi leser at den gode hyrde-katekesen «skal lede barna inn i troens mysterier, så de selv kan søke Gud». Denne form for
trosopplæring har utarbeidet et opplegg som bygger på at barnets religiøse behov utvikles i tre faser: fra 0 år (Å være grunnleggende elsket), fra ca. 6 år (En kjærlighet som også tilgir), fra ca.
10 år (Å leve i etterfølgelse).
Så blir det et problem for kirkens presteskap, som har
vært enerådende på religionsfeltet, at likebehandlingsprinsippet åpner for mange andre aktører på den samme scene. Snart samarbeider de, snart konkurrerer de om barnesinnene, «sjelene». Den underliggende tanke
er at menneskene i alle livsfaser, særlig i kritiske situasjoner, trenger frelse, ignatiansk retreat eller annen livssynsveiledning av «eksperter». Det må bety at heller ikke vi voksne regnes som kompetente i religions- og
livssynsspørsmål. Det hjelper ikke hvor mye innsikt og livserfaring vi har.
----------------------------
Når kirken revner innenfra søker bispemøtet større makt og innflytelse i Den norske kirkes «regjering» (Kirkerådet) og «storting» (Kirkemøtet). Det uttrykkes bekymring for en
mer topptung, sentralstyrt kirke. Ja, vi ser den tar form. Lokale menigheter fikk for stor frihet. De må igjen underlegges en autoritær ledelse. Folkekirke-teologien strømlinjeformes. Med dyp indre krise tillates etablering av såkalte
«valgmenigheter», men bare under biskopens ledelse, en av kirkens 12 småpaver.
En prest og kritiker av den nye kirkeordningen skriver at «menighetene fremstår
som tjeneste-torg som eksisterer for å betjene medlemmene med kirkelige seremonier». Dette er en beskrivelse av DnK («Folkekirken») mange vil slutte seg til. Men når også seremoniene mister oppslutning, blir den kirkelige
katastrofe akutt.
Når innholdet i seremoniene tilsløres i den ulne retorikken og diffuse «Folkekirken» (som angivelig skal favne alle), blir den ekskluderende
dåpsliturgien OG forkynnelsen om dom og frelse et prekært problem for folkekirke-apologetene. Nå sist problematisert fra en prekestol i DnK «Domssøndagen» 25. nov. 2018, også kalt «Kristi kongedag».
« – Jeg liker verken oppførselen til brudgommen eller de fem kloke brudepikene eller den tradisjonelle skremselsforkynnelsen som har sprunget ut av lignelsen. Jeg
synes det er stygt, sier prest Vibeke Bergsjø Aas».
Men denne prestens kirke har likt denne Jesu lignelse så godt at den er bevisst utplukket og innordnet i
kirkeårets prekentekster, år etter år uten motforestillinger. Det skyldes at de kristne identifiserer seg med de fem kloke jomfruer/brudepiker, de som ALLEREDE er frelst. De skal ikke «for dommen», for de er ALLEREDE frikjent.
Så, hvem skal stilles for den ytterste Dom? Det er selvsagt alle oss som verken våker eller venter på Brudgommen. Noen av oss vil mene at de fem brudepikene som måtte
fylle olje på lampene var de mest forstandige.
Men kanskje det dogmatiske sløret begynner å revne? Grorudpresten Vibeke Bergsjø Aas har ikke før nå (!)
forstått hvor stygg og kompromitterende lignelsen er, men hun synes ennå ikke klar for å tilskrive den guddommelige Jesus ansvaret for lignelsens «stygge» innhold og budskap. Da skjønner vi hvor sterkt den dogmatiske lære
og teologiske fortolkning skygger for all historisk og etisk erkjennelse.
https://www.dagen.no/Nyheter/universalisme/Prest-kaller-Jesu-lignelse-«stygg».-Hisser-på-seg-kollegaer-684282
https://www.dagsavisen.no/oslo/grorud-prest-inn-i-krf-for-hareide-1.1225362
https://www.bibel.no/upload/meditationupload/Domssøndag%202018.pdf
Forestillingen om dom og «de to utganger» er gjennomgående og tydelig uttalt i
den kristne bibel (NT), både i evangelieskriftene og i apostelbrevene. Den er knivskarp, som også i kirkelig, offisiell teologi og antropologi de siste par årtusen. Det er ikke mulig, ved symboliseringskunster, å fortolke bort Jesu
fysiske, konkrete oppfatning av helvete og dette «stedets» pine.
Det er bare det siste halve århundret det har sneket seg inn en viss uro og tvil blant visse skriftlærde.
Derfor har man forsøkt å «humanisere» helveteslæren, bla. ved teorien om psykisk-sjelelig pine og læren om de fordømtes utslettelse (annihilasjon). Det siste noen teologer har funnet på er at vi skal få
en ny sjanse etter døden. De mener det er et generøst tilbud, som de kaller Guds gave og Guds nåde. Ja de snakker vitterlig på «Guds» vegne! Om vi ikke forstår vårt eget beste ved denne andre og siste
mulighet, har vi forspilt vårt liv for all evighet. Da ligger det i kortene at fortapelsen er vårt eget ansvar.
Fra første skrift, som i Matteus kap. 24-25 («Jesus
taler om de tider som skal komme» og «Om dommen på den ytterste dag») til siste skrift i Det nye testamente, Johannes Åpenbaring, er doms- og straffetruslene klart forkynt uten glanset innpakning.
Det handler ikke bare om den ene Jesu lignelse i Matteus 25,1-4: «Da skal himlenes rike være å ligne med ti jomfruer som tok lampene sine og gikk ut for å møte brudgommen...».
Det fortelles at brudgommen ga seg tid og alle brudepikene slumret inn og sovnet. Men midt på natten varslet brudgommen sin ankomst. Jomfruene våknet og gjorde sine lamper i stand. Lignelsen slutter med at bare de fem forstandige jomfruer,
de som hadde olje på lampene, fikk komme inn til brudgommens bryllup («gjestebudet»).
For de fem andre jomfruer ble døren lukket med disse harde Jesus-ord: «Jeg
kjenner dere ikke». Det er ikke eneste gang Jesus uttaler seg i lignende og brutalt ekskluderende vendinger.
Det er riktig som det blir utlagt at «oljen på lampene»
symboliserer ventetid og våkenhet framfor den nærstående endetiden: Jesus/Menneskesønnens gjenkomst og dommen på den ytterste dag. For den som ikke holder seg våken i denne avgjørende skjebnetime, lukkes porten definitivt.
Da er alt håp ute. Det står intet i lignelsen om særlige kvalifikasjoner eller moralske handlinger hos den ene eller andre gruppen av jomfruer.
De fem uforstandige jomfruer
fikk ingen ny sjanse. Det står ingen steder at Menneskesønnen skal holde to domsakter eller foreta to utsorteringer av menneskene. Men slik dikter og fabulerer teologene for hvem Jesu forkynnelse er blitt etisk forstyrrende og anfektende. Tankegangen
er verken logisk, human eller rettferdig. Tvert om, det er skrekken og overraskelsesmomentet det spilles på («som en tyv om natten»).
Hvem kunne sove trygt om natten med
slike trusler hengende over seg? Gjenkomst og Dom henger uløselig sammen.
«Våk derfor, for dere vet ikke dagen eller timen».
«Så våk da! For dere vet ikke hva dag deres Herre kommer…Vær derfor også dere beredt! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter
det».».
Dette er «fryktens etikk», som Bertrand Russell (død
1979) uttalte det. Han er omtalt på Wikipedia som britisk matematiker, filosof, logiker, historiker og samfunnskritiker.
https://www.adlibris.com/no/bok/hvorfor-jeg-ikke-er-kristen-og-andre-essays-om-religion-og-livssyn-9788292622490
https://www.information.dk/2007/07/kampskrift-kristendommen
-------------------------
06.01.2019
G. Ullestad