Den vanskelige oppstandelsen

«Jeg savner forkynnelsen av Jesus som frelser. Det er ingenting som bekymrer meg mer. Dette overskygger andre utfordringer som Den norske kirke har».

(biskop Halvor Nordhaug, VL)

 

 «I den kristne forståelse er Jesu oppstandelse en helt unik hendelse. Den er uten analogi. Den er Guds verk som nettopp bekrefter at Jesus var Guds utvalgte redskap. Oppstandelsen er et være eller ikke være for den kristne tro, hevdet Paulus».  (1. Kor. 15, 14-15)

(«Kristen tro – en innføring», Fagbokforlaget 2006. Forfatter var/er høgskolelektor Åge Schanke, med bakgrunn i teologi og idehistorie. Boken inngår i KRL-biblioteket, nær 20 bøker, utgitt som pensumalternativ i almenlærerutdanningen).

 

«Gudstroen vil gjennomgå store endringer om den er levende og sannhetssøkende. Noen ganger oppleves slike endringer smertefulle, andre ganger er de ledsaget av fryd. Virkeligheten utvider seg......All tale om Gud er metaforisk og foreløpig., og Bibelen må leses på en åndelig og poetisk måte......

Jeg innser at Gud ikke kan «hentes» fra et sted utenfor meg, utenfor kroppen. Tro er sjelens forening med Gud, med Allkjærligheten. Gud er ikke et problem som skal løses, men et mysterium å leve i. Hva slags erfaring er dette?

Noen vil si – den er ordløs, hyllet inn i bønn og stillhet. Den ligner mye på fred. Hva som skjer i femte og sjette klasse (i Himmelrikets skole) veit jeg ikke. Men hjemme hos Gud er skolen slutt:  «Da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut».

(Fengselsprest Kjell A. Nyhus, Vårt Land 30. mars. Se også Verdidebatt).

 

«Helt vilt – men helt sant!..Det høres kanskje helt vilt ut, og det syntes nok Paulus også. Derfor anfører han bevis. Hundrevis. Jesus viste seg først for Peter, så for de 12. Siden for mer enn fem hundre på en gang. Noen er døde, men de fleste lever, sier Paulus. Gå og spør sjøl! Det er ingen røverhistorie, det har faktisk skjedd».

(Misjonær og menighetsprest Håkon Borgenvik i en andaktsbok utgitt 2016. Sitatet er hentet fra teksten 16. april).  

 

«Noe som vi ikke kan begripe, men som vi kan gripes av skjer påskemorgen. For da ble ikke alle mørkets krefter i vår tilværelse stående uimotsagt. Gud satte med oppstandelsen inn en regnbue i det totale mørket, slik at kjærligheten og lyset og livet blir stående som de viktigste krefter».

(Prest Einar Gelius, VG’ papiravis 15. april 2017)

 

«Jeg er utrolig takknemlig for at det står om Tomas i Bibelen. Disippelen Tomas som tvilte, selv om han hadde vært i Jesu følge i flere år...Men, nei – tvileren Tomas var viktig for Jesus. Typisk Jesus! Han som sikkert hadde nok med å gjøre seg klar for himmelfarten slik at Den Hellige Ånd kunne komme. Han som sikkert gledet seg til å være sammen med sin Far igjen i himmelen etter 30 år+ på jorden. Han hadde tid for Thomas».

(«Dagens ord»,  Aftenbladet 19. april 2017)

 

«– Jeg skjønte at Jesus faktisk hadde stått opp, hvor surrealistisk det enn måtte høres ut. Da er evangeliet sant, og da får det konsekvenser for mitt liv, for da er det virkelig».

(Leder i «Åpen folkekirke» etter Sturla Stålsett:  teolog  Gard Sandaker-Nilsen, Vårt land 2016) 

 

«Når graven er tom bites prestene».

(Stavanger Aftenbladets overskrift i Magasin 8. april)

 

«Om oppstandelsen vet vi ingenting. Men vi tror på oppstandelsen. Det er kjernen i kristen tro.  Og vi vet ganske mye om denne kristne troen på oppstandelsen. Vi vet at troen på oppstandelsen oppstod blant de første Jesus-etterfølgere. Vi vet at denne troen må ha oppstått tidlig. Og vi vet at den må ha vært så å si mot alle odds.......Men midt imot dette kraftige og brutale budskapet fra overmakten på langfredag er det altså at det blant de små og utslåtte gruppene av Jesus-etterfølgere oppstår en helt annen tro, et helt annet budskap:  Jesus Kristus er blitt reist opp fra de døde tredje dag. Vi tok ikke feil! Han var ingen bedrager! Han tilhørte Gud selv, og derfor har Guds selv grepet inn og reist ham opp!......

Troen på Kristi oppstandelse har holdt seg opp igjennom historien – mot alle odds, mot religiøs og politisk overmakt og mot bedrevitersk skråsikkerhet om dødens endegyldighet. Troen på oppstandelsen har holdt seg helt til denne dag, og vi samles for å slutte oss til den, bekrefte den, holde den fram nok en gang, også nå.......

Men hvordan kan vi vite det, hvordan kan vi tro det? Er det uttrykt for oss noe sted? Ja det er uttrykt i et sakrament, i en liturgisk handling. Det har skjedd for oss i et øyeblikk de færreste av oss husker. Det har skjedd i vår dåp. Da ble kraften av Kristi oppstandelse gjort gjeldende for oss. Det er dette Paulus skriver så kraftfullt om i Romerbrevets sjette kapittel.

Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? skriver Paulus.

Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans».

Sturla Stålsetts preken i Østerås kirke 2. påskedag 2009. Tittel: Oppstandelsens lys (jfr Verdidebatt påsken 2017).

http://www.bymisjon.no/Om-oss/Taler-og-foredrag/2009/Oppstandelsens-lys/ 

 

«Oppstandelsen er den mest gjennomgripende hendelsen i verden noensinne».

(Pål Georg Nyhagen, Verdidebatt)

 

«Har grepet noe ubegripelig»

 

(Overskrift i Vårt Land «Min tro», 25. mars, intervju med sokneprest Ivar Skippervold)

 

Katolikk og legmannsteolog Nyhagen har ovenfor formulert tilnærmet samme postulat som lutheranerne. Vårt Lands Verdidebatt har denne påske invitert utvalgte teologer, apologeter og skribenter til liksom-debatt om oppstandelsen. «Alt om oppstandelsen», skriver redaksjonen så bråkjekt.

Det er nok ikke tilfelle. Da måtte man han ha gått ut over det interne (selvrefererende) rammeverket, som er kirkens bekjennelse og teologi. Det våger ikke Verdidebatts kirkelojale redaksjon.

Verdidebatts skribenter kretser forsiktig rundt problemene med «den tomme grav», mangel på vitner til hendelsen (selve oppstandelsen) og spørsmålet hvorvidt Jesus stod opp i sin FYSISKE skikkelse. Det er kanskje flere enn undertegnede som vil mene at denne type tankearbeid og beskjeftigelse ikke bør støttes med statlige tilskudd.

Oppstandelsen beskrives nesten unisont som en «enestående», «eksepsjonell» hendelse. Derfor er den «ugripbar» - men «sann»! To av skribentene er uenige om hendelsen er sannsynlig eller usannsynnlig. Men i begge tilfelle er den «sann»! Det er en merkelig logikk. Begrepene sannsynlighet og sannhet er helt frakoblet normale språklige definisjoner. Men det er ikke bare logikken som brister. Oppstandelses-teologien kan ikke støtte seg til noen vitenskaper.

Har det skjedd, eller har det ikke skjedd? «Sannhet eller usannhet?» (jfr. A. Edwiens  Memorandum, 1962).

Faultetsteologene kan etter mer enn 50 år fortsatt ikke svare, selv om mange av dem titulerer seg som professor og dr.theol. Men du verden hvordan de avsporer oppmerksomheten og maltrakterer vårt normale fellesmenneskelige språk. Et uklart språk speiler den uklare tanke. Det er i denne språklige skodda moderne teologer søker tilflukt. De aner nok at deres sak er tapt.

Jeg har en viss forståelse for hva Per Eriksen  (pastor og tidligere journalist i VL) sier i en kommentar:

«Jeg opplever Håvard Nyhus kommentar «Speilbildet av en lom» som ren språklig tåkelegging. Dette er funderinger for salongene.....Like lite som jeg tror på en Gud for de rike, tror jeg på en Gud for folk med minimum 60 studiepoeng i filosofi eller litteraturvitenskap. Av en eller annen grunn etablerte ikke Jesus en kollokviegruppe da han kom til disiplene etter sin oppstandelse».

Er det subjektiv «tro» og «mysterier» professorene ved TF befatter seg med? Nei, her utdannes prester som - etter å ha avgitt lydighetsløfte - skal forkynne bekjennelsens oppstandelsesdogme for oppvoksende generasjoner, med statlig bifall og finansiell støtte. Det står intet om noe mysterium i Den norske kirkes fem bekjennelsesskrifter.

(Det har vakt oppsikt at IMI-kirkens bibelskole i Stavanger har fått statlig godkjenning/støtte til innføring av helbredelse og profetier som fag. Men staten har i alle år finansiert kirkens dåps- og  trosopplæring, hvor «oppstandelsen», Jesu mirakler, helbredelser, dødeoppvekkelser og dommedagsprofetier inngår).  

Hovedbudskapet i Oppstandelses-debatten er at «kirkens tro» ikke lar seg anfekte av mangel på dokumentasjon eller historisk-vitenskapelig sannferdighet. Oppstandelsen er «sann» fordi den eksisterer i de kristnes håp, tro, tillit og personlige overbevisning - eller som virkningshistorie. Denne viser angivelig  oppstandelsesberetningens  «voldsomme og forvandlende kraft» (jfr. professor og ordinert teolog, Sturla Stålsett).

Og ja, for mange millioner mennesker har denne "kraften" ikke bare vært voldsom, men dødelig! For mangel på "Kristus-tro" ("Oppstandelses-tro") skal vi og milliarder av våre forfedre lide evigvarende tortur i gudsstatens/himmelrikets straffeanstalt, i følge det luthersk-evangeliske Confessio Augustana.

For kirke-kristendommen begynte historien for 2000 år siden: ved "Kristi fødsel" år 0 i vår europeiske tidsregning. Hva som skal skje med våre forfedre mange millioner år tilbake før den "enestående" (uten analogi) og for all fremtid avgjørende (kristne) frelseshistoriske hendelse - INKARNASJONEN - har ikke teologene noen teorier om.

Jeg vet ikke om dette er bakgrunnen for at MF-professor Atle O. Søvik, etter å ha konsultert sin sekteriske "Gud", har konstruert en teori om at vi skal få en andre og siste sjanse etter døden til å si JA eller NEI til Frelsens gave og tilbud. Dette mener han åpenbart er en meget rimelig og generøs gest. 

Om vi da igjen sier NEI (!) til den kristne gudens frelsestilbud, må vi selv bære ansvaret for vår evige pinefulle og ulykkelige skjebne. Da er straffen fortjent! Omtrent slik - så primitiv - er den kristne tanke og tenkning om rettferdighet og barmhjertighet.  

 

Å "MØTE" JESUS 

 

For kirken i nær 2000 år har Maria av Magdala og Paulus av Tarsus (Saulus) «møter» med Jesus tjent som tilstrekkelige hovedvitner til oppstandelsen. I Vårt Lands faste spalte Tekstverkstedet fredag 21. april skriver en prekenforkynner og trosopplærer: 

«Så møttes de igjen». Peter og Jesus møttes igjen – etter oppstandelsen! (Bibeltekst: Joh. 21, 1-14).

Hvem andre enn fakultetsteologene har undervist denne trosopplærer?

Så kan vi hoppe til avisen Dagen april 2017, hvor avisen forteller at en stortingsrepresentant fra Høyre også har «møtt» Jesus (ekstra pikant blir det fordi han angivelig var ny-ateist). Slike møter med den «oppstandne» skjer altså stadig vekk, 2000 år etter Jesu død.

Det handler om personlige møter, om etablering av en relasjon til en avdød person:  en intim kjærlighetsrelasjon. Da er det desto mer underlig at ingen av teologiprofessorene i oppstandelsesdebatten på Verdidebatt forteller om deres (personlige) møte med og relasjon til den samme Jesus.

Jesus lever jo i dag, eller hva? Hvordan lever han? Hvordan viser han seg? Er Jesus fra Nazareth identifiserbar, eller opptrer han som et «ugripbart» gjenferd?  Hvordan blir Jesus gjenkjent av  (ordinert) MF-professor Sturla Stålsett?  Som kjøtt (kjeks) og blod (vin/saft) i nattverden?

(Er kirkepolitiker og MF-professor S. Stålsett fortsatt en favoritt og aktuell kandidat til bispe-embetet i Oslo, slik Vårt Lands tidligere sjefredaktør, Helge Simonnes, håpet på i sin spalte i Dagsavisen/Rogalands Avis?).

Kirken har i all sin tid lagt helt avgjørende vekt på historisiteten når det gjelder Jesu fødsel, oppstandelse og himmelfart. Kirken forkynner ikke en subjektiv opplevelse, men objektiv sannhet - og hendelse . Det gjør også alle Vårt Lands prester og forkynnere, i samsvar med Nicæneum og Apostolicum.

Påskeprekenene dette år levner ingen tvil om at dette er gyldig lære, hva enn noen TF-teologiprofessorer på Verdidebatt måtte mene. (Noen bruker helst ordet «vitnesbyrd», og det er jo noe ganske annet enn vitneutsagn).

En av Vårt Lands prester, Knut Grønvik, poengterer i papiravisen 19. april nettopp betydningen av «tid og sted» i evangeliene. Det gjør også Apostolicum. Forhenværende prest Ivar Bu Larssen har derimot mer tiltro til «evangelienes vitnesbyrd» enn til logisk argumentasjon:

«Det første som må sies er at jeg ikke vet, jeg kan ikke vite hva som «egentlig skjedde», og jeg vil også hevde at dette gjelder alle som sier at de er overbeviste om at Jesus stod opp fra de døde, det er et spørsmål om tro, basert på evangelienes vitnesbyrd om oppstandelsen. Jeg avviser slik alle forsøk på å sannsynliggjøre oppstandelsen gjennom logisk argumentasjon».

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11682308-oppstandelsens-mysterium 

Men mener Bu Larssen at «oppstandelsen» heller ikke kan AVVISES med det kunnskapsgrunnlag og de intellektuelle redskaper vi i dag har til rådighet (som Jesu tilhengere naturlig nok ikke hadde)? Jeg vet ikke, sier han...VET han ikke?  Brukte ikke Bu Larssen sine intellektuelle, resonnerende evner da han sluttet som prest?

Et menneskes oppstandelse fra de døde har intet med (subjektiv) tro, håp eller tillit å gjøre. Det er svært mye vi vet og kan vite om de fysiske, biologiske «lover» for fødsel, liv og død vi mennesker er underlagt. Vi vet av erfaring gjennom menneskehetens lange utviklingshistorie at jomfrufødsler ikke skjer, og at døde mennesker ikke står opp av graven. Det finnes intet unntak, heller ikke for den jødiske galileer fra oldtiden.

(Dette VET de langt mer sindige og historiebevisste jøder).  

Det går an å si ganske enkelt at Jesus selv og hans tilhengere tok feil. Da har selvsagt også kirken og dens forkynnere, lærere, biskoper og paver tatt feil i nær 2000 år, ettersom kirken har gitt Jesu forkynnelse og virksomhet guddommelig sanksjon. Kan ikke kirken og dens teologer innrømme dette fatale feilgrep?

Enten har «oppstandelsen» skjedd, eller den har ikke skjedd.  Her finnes ingen mellomposisjon, slik liberalteologene forsøker å redde seg.

Lutherske teologer er svært skravlete. Det ville ikke forundre meg om det snart utkommer en bok med «nye» teologiske teorier om oppstandelsen. Vi vet det så vel:  den er ikke verken «ugripbar» eller «ordløs» for teologene.

Oddbjørn Johannessen setter (ikke uventet) pris på Bu Larssens bidrag. Den luthersk-protestantiske lekmannsteolog og 1. amanuensis O. Johannessen fra UiA smeller til med et eget bidrag om oppstandelsen, som han tror er «kjettersk». Det er bare koketteri. Oppstandelse som «mysterium» er gammelt nytt i moderne, teologisk tradisjon. Liberalteologene har strevet med jomfrufødselen, oppstandelsen og andre mirakler i minst et århundre. De kommer aldri «ned på jorden».

I en kommentar på sin egen tråd sier Johannessen tilnærmet det samme som Bu Larssen. Han forstår oppstandelsen som «mysterium» (det gir i følge ham mer mening enn en rasjonell begrunnelse), mens tanken at vi kan AVVISE oppstandelsen ved rasjonell argumentasjon, metode og historisk erfaring ikke synes som en aktuell problemstilling. Man må ikke ta fra de troende deres oppstandelsestro, om den er aldri så usann og usannsynlig. Den er kirkens eksistensgrunnlag. Prester og biskoper lever av den. De får lønn av staten for å forkynne "Guds eneste Sønns fysiske oppstandelse". Kirkens maktpersoner har i 500 år hatt svært stor nytte av dette dogmet i vårt land.

Johannessen siterer ikke uventet Paulus, men er det Jesu oppstandelse Paulus refererer til nedenfor? Var det den «oppstandne Jesus» Paulus møtte og hørte stemmen til på veien til Damaskus? (Han hadde aldri møtt Jesus og kunne ikke vite hvordan Jesus så ut. Finnes i det hele tatt noen beskrivelser av Jesus: "Guds Sønn"?).

Jeg siterer O. Johannessen: 

«I det hele tatt har jeg litt vanskelig for å forstå behovet for å skulle argumentere for oppstandelsen som en (nærmest) rasjonell historisk hendelse. Det jeg kan forstå - fordi jeg synes det gir mer mening - er de mange som holder fast ved oppstandelsen som et mysterium, som ikke lar seg (be)gripe rasjonelt.  Da snakker vi imidlertid om tro - ikke bevis, og dette burde jo sammenfalle godt med den definisjonen av tro som vi finner uttrykt i Hebreerbrevet 11,1: 

Tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees.»

O. Johannessen og makkeren Njål Kristiansen klør hverandre på ryggen i denne tråden (det er ellers sjelden disse to ordstyrere kommenterer hverandre). I kommentarfeltet lanserer Njål Kristiansen følgende sats:

«Den åndelige forståelsen av kristendommen var på den tiden ikke nødvendigvis modnet tilstrekkelig».

Spørsmålet den katolske lekmannsteologen N. Kristiansen (samt alle apologeter og teologer i dette eksklusive selskapet på Verdidebatt) bør svare på er følgende: 

Er de to oldtidsbekjennelsene, Nicæneum og Apostolicum, resultat av en åndelig moden kristendom?  Er det derfor de ikke nevnes?

Er den autoritære, rent maskuline Vatikanstaten et resultat av kristelig modenhet? Den er høyst fysisk!

(Jeg viser ellers til innlegget «Apostolikum» annet sted på denne hjemmeside)

Med O. Johannessens innlegg oppsto en påskepause i debatten. Gikk den i stå, kanskje? Hva gjør redaksjonen da? Jo, den publiserer to «nye» innlegg fra ett og to år tilbake. De to siste blir ikke vist på forsiden (Jarle Haugland og David Kingsley-Kendel).

http://www.verdidebatt.no/emne/8629-oppstandelsen 

 

Vi kan vel hermed slutte at «den mest gjennomgripende hendelsen i verden noensinne»  hviler på ubekreftede rykter og personlige, sterkt subjektive følelser spredt omkring med utgangspunkt i Jesu lille, fryktsomme og forvirrede tilhengerskare («de som fulgte ham fra Galilea»).

Var det på dette skrøpelige grunnlag kirkelærere, paver og biskoper bygget den monolittiske og bastante kristne religion og kirke? Åh nei, «Jesus-bevegelsen» kunne ha endt med hans død, eller den kunne ha utviklet seg i helt andre retninger.

Fra Jerusalem og nærliggende områder bør man derfor forflytte seg til kirkemøtet i Nicæa (en oldtidsby i det nordvestlige Lilleasia, nåværende Tyrkia) ca. tre århundrer etter Jesu død, som den despotiske keiser Konstantin innkalte til. Her møttes flere hundre «noble» biskoper som gjester i keiserens sommerresidens. De oppholdt seg her i flere måneder. Her sto arianerne og athanasianerne mot hverandre i voldsom konflikt. Hvorvidt de opptrådte sivilisert, kan nok diskuteres. Men keiseren selv ble mottatt av de servile, forvillede biskoper nesten som en gud.

Bu Larssen er ikke den eneste prest som kanskje ikke klarer helt å løsrive seg fra den mytologiske oldtid. Jfr. Helge Hognestads vandringer inn og ut av kirken - og inn igjen. De avviser begge kirkens dogmer (bekjennelsen), men på en tvetydig måte.

Det er kanskje Helge Hognestads vei noen vil følge for å redde stumpene av kirkens lære? Vi må alltid huske på at det er svært mye prestisje som står på spill for kirken.

De ytre hendelser kirken i nær 2000 år påstår historisk-faktisk har funnet sted, kan visstnok bety noe ganske annet:  manifestasjoner av indre erkjennelser? Det indre lys? Et indre gudsrike? En indre jeg-bevissthet? 

Da finner noen nytte i Paulus’ halvåndelige, engleaktige Kristus-figur: Kristusmystikken...Kristusveien...Kristusmentaliteten...Kristusimpulsen...

På Ivar Bu Larssens tråd finner vi denne kommentaren.  

«Etter kvart var det tydeleg at Jesus si lære sprengde rammene for det som var jødiske tradisjonar. Det var ein Kristusimpuls som ikkje kunne begrensast til eitt folkeslag eller ein nasjon. Er denne Kristusimpulsen nå i ferd med å sprengja kyrkja sine rammer?».

Er «Kristus» et selvstendig vesen, eller bare et annet navn på den kristne «Gud»? Hvis «han» kan omformes til bilde på alt som er skjønt, sant og godt, slik også dr. theol. Åste Dokka fremholdt i Klassekampens religionsspalte, har man i så fall forlatt kristendommen. Hvis «Kristus» løsrives fra den historiske personen Jesus og søkes forvandlet til blott og bar idé, må dette gjøres tindrende klart av kirkens teologer. Men hva skal man da gjøre med mannspersonen Jesus fra Nazareth («Jesus Kristus Herren»)?  

Kirken og dens teologer bør snarest rydde opp i sine grumsete begreper og betegnelser. Jeg minner igjen om at «Kristus» (gresk: Christos) betyr messias:  «salvet» eller «den salvede», opphavelig en kongelig tittel, en herskertittel. Jødene ventet på en politisk messias, som David og Salomos kongedømme.

«I Det gamle testamente brukes normalt begrepet messias om den salvede konge av Davids hus, utvalgt og innsatt av Gud og som skal etablere kongedømmet slik Gud har planlagt for Israels hus. Begrepet uttrykker i utgangspunktet en kongeideologi, muligens av egyptisk opprinnelse, i det gamle Israel (jf. 2. Sam. 7). I den mest utbredte greske oversettelsen av Det gamle testamente, Septuaginta (LXX) oversettes begrepet maschiach med Christos.

I Det gamle testamente kan også prester etter eksilet bli salvet, og noe sjeldnere profeter (1. Kong. 19,16). Det finnes også et eksempel hvor begrepet brukes om perserkongen Kyros (Jes. 45,1). Vanligvis sporer man en utvikling i forestillingen om messias i Det gamle testamente. Fra en fororientalsk kongeideologi til en eskatologisk messianisme».

 

«HVORFOR DØDE JESUS?»

(prest og forfatter, Einar Gelius, VG påsken  2012) 

 

Ja, det lurer vi på. Etter nær 2000 års nitidige, endeløse skriftstudier synes de lærde teologer mer i villrede enn noengang. Også om «forsoningslæren» strides teologene. Man må være klar over at det finnes flere forsoningsteorier. Teologene har det ikke lett.

«Jesus døde ikke for våre synder, slik kirken i århundre etter århundre har innbilt oss, skriver Einar Gelius».

Den samme Gelius har avgitt troskapsløfte til kirkens bekjennelse, også til det heslige Confessio Augustana. Som så mange prester/teologer taler han med to eller flere tunger. Han vil ha det til (med referanse til Helge Hognestad) at det var et indre Gudsrike Jesus talte om (Luk. 17:21).

Da må presten Gelius forklare hva Jesus mente med sine mange beskrivelser i beretninger, profetier, lignelser og billedtaler av "fødselsveene" (endetidstegn) før verdens undergang og historiens ende, og om hinsidighetens innretning og topologi. Ikke minst om den utsortering og utskillelse av de utvalgte, frelsesverdige fra de fordømte Jesus selv og/eller Menneskesønnen skulle foreta ved sin gjenkomst den ytterste dag. I Jesu mytologiske forestillingsverden var denne dag nær forestående, og han mente selv å spille en avgjørende rolle i dette eskatologisk-apokalyptiske endetidsdrama.

«Mitt rike er ikke av denne verden»,  sier Jesus i Joh. 18:36. Og i Joh. 14:3:  "Og når jeg har gått bort og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er".

Hvordan Hognestad og Gelius får slike og lignende Jesus-ord til å bety et "indre gudsrike", er gåtefullt (Hognestad har gjentatt dette nylig på Klassekampens debattsider). Nei, Jesus hadde et svært kortsiktig framtidsperspektiv. Han så for seg et brått og dramatisk generasjonsopphør i sin egen levetid. Historien var kommet til sin ende. Ingen teologer kan derfor bruke Jesus eller evangelieskriftene som skriftgrunnlag for den såkalte "skapelsesteologi", en av mange nyere teologiske teorier. 

Jesu endetidsforkynnelse og domsprofetier må forstås innenfor den «eskatologiske messianisme». I det sektvesenet som kalles «senjødedommen» noen få århundrer omkring vår tidsregning, en bevegelse Jesus tilhørte, ble den politiske messias (en jordisk konge) i apokalyptikken transformert til en slags åndelig, engleaktig messias: Menneskesønnen. Denne mytologiske figuren – en erkeengel ved gudens trone (kjent fra bl.a. Daniels bok, et av de få apkalyptiske skrifter i GT) - skulle «komme igjen på himmelens skyer» og opprette det «gudsriket» Jesus talte om og ventet utålmodig på. Dette "riket" var ikke åndelig, men høyst fysisk!

Hos Matteus hører vi om «Himlenes rike».

Gelius' kirke lærer og forkynner at Jesus – "Guds enbårne Sønn" - skal komme igjen «for å dømme levende og døde». Jesus er født (ikke skapt) av Faderen før alle tider, men vi må regne med at han som fremtidig dommer/dommerfullmektig vil opptre i sin fysiske skikkelse. Ja, at han vil bli gjenkjent når han stiger ned fra sin tronstol ved Faderens høyre hånd.   

 

Matt. 3:16.  Da Jesus ble døpt av Johannes «steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i».

Når de stakkars forvirrede disipler ikke forstår Jesu tale, svarer han bl.a. slik i Joh. 1:51:  «Så sa han: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen».

Luk. 9:53 ff.:  «Da det led mot den tid da Jesus skulle tas opp til himmelen, vendte han sitt ansikt mot Jerusalem for å dra dit opp. Han sendte bud foran seg, og de dro avsted og gikk inn i en samaritansk landsby for å skaffe ham husly. Men der ville de ikke ta imot ham, fordi han var på vei til Jerusalem. Da disiplene Jakob og Johannes fikk høre dette, sa de:  «Herre, vil du vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem?». Men han snudde seg og talte strengt til dem. Så fortsatte de til en annen landsby».

Joh. 3:13:  «Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen; det er Menneskesønnen».

Joh. 3:31 ff.:  «Han som kommer ovenfra, står over alle. Den som kommer fra jorden, er av jorden og taler jordisk. Han som kommer fra himmelen, står over alle...Faderen elsker Sønnen, og alt har han gitt i hans hånd. Den som tror på Sønnen, har evig liv. Den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham».

Joh. 6:41 ff.:  «Og de (jødene) spurte: Er ikke dette Jesus, Josefs sønn? Vi kjenner da både hans far og mor. Hvordan kan han si at han er kommet ned fra himmelen? Jesus svarte: «Hold opp med denne murringen! Ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sendt meg, drar ham; og jeg skal reise ham opp på den siste dag. Det står skrevet hos profetene...».

 

Mange skriftord i evangeliene tyder på at Jesus ikke helt klarte å skille mellom seg selv, Faderen og Menneskesønnen (eller: «Sønnen»), som han trodde var «inkarnert» i ham. Men om Jesus mente han var «Guds eneste Sønn» i eksklusiv mening, slik kirken har gjort ham til, er det få holdepunkter for. Guden hadde mange "sønner", dvs. spesielt fromme, hellige menn. Også kong Kyros av Persia ble omtalt som "Guds sønn". Guden hadde jo også et særlig utvalgt "folk": israelittene.

Sammenstillingen «Jesus Kristus» i den kristne lære og teologi viser at det er snakk om samme person.

Eller som det sies her (Bibel.no):

«Kristus alle steder til alle tider.  Samtidig rommer Kristi himmelfartsdag også det aspektet at Jesus nå får del i Guds makt – han er ikke lenger begrenset av tid og rom på samme måten som menneskene. Nettopp ved å bli tatt opp til himmelen på Kristi himmelfartsdag blir Jesus allestedsnærværende».

Hvis Jesus etter sin «oppstandelse» er allestedsnærværende (ikke begrenset av tid og rom), er han vel legemsløs? Hvordan kan han da identifiseres? 

Evangelieskriftenes beretninger om Jesus – den jødiske dommedagspredikanten - har kirken selv valgt ut, satt sammen, autorisert og overlevert i årtusener. Men det er påfallende, som noen har bemerket (med bekymring), at Jesus stadig sjeldnere omtales i forkynnelse og apologi offentlig. Hvorfor er det enklere å snakke om "Gud"? Det burde det ikke være, ettersom "den treenige Gud" er en svært teologisk komplisert og besynderlig konstruksjon.

Et eklatant eksempel: til tross for at Jesus fra Nazareth er kirke-kristendommens hovedperson og stifter, blir han knapt nevnt eller omtalt i Klassekampens ukentlige religionsspalte. Heller ikke av spaltens kirkelige apologeter og teologer.

(Det er ganske morsomt å registrere hvordan visse kristne spaltister hopper mellom Klassekampen og Vårt Land, som nå teologene Åste Dokka og Eivor Oftestad).

Enhver kan snakke lett og ubesværet om oldtidsprofeten Muhammed, slik man gjør med alle historiske mennesker. Profeter er ikke guder. Den forlegenhet som synes forbundet med Jesus, skyldes trolig hans såkalte «dobbeltnatur»: i følge Nicæneum er han både menneske og gud: «sann Gud og sant menneske». Man kan ikke forholde seg saklig og nøkternt til et slikt vesen, for ikke å si til religiøse fantasier.  Guder er ikke mennesker, og mennesker er ikke guder. Heller ikke her finnes noen mellomposisjon.

Paulus synes nyttig for teologene først og fremst fordi han ikke bryr seg om den historiske Jesus (som heller ikke Hognestad). Paulus mente seg kalt til apostel og Kristi slave, utvalgt allerede i mors liv. (Martin Luthers selvbilde er like grandiost, som også rekken av paver). Han utformet sitt eget evangelium, sin egen teologi, som han rykket mer eller mindre løs fra de geografiske og historiske røttene. Paulus’ konflikt med Jerusalem-menigheten er meget interessant lesning. Det eksisterte på hans tid andre Jesus-bevegelser og andre skrifter (apokryfer). De forsvant ut av historien, som følge av oldkirkens intoleranse: forfølgelse og sensur. Den tolererte ingen konkurranse.

«Det finnes ingen frelse utenfor kirken», ble det sagt av en kirkefader. Ved tvang, trusler og vold skulle millioner på millioner mennesker det påfølgende årtusen erfare romerkirkens ufattelige makt - ved lov, ild og sverd - til å håndheve dens totalitære ideologi:  all makt i himmel og på jord. Med keisermakten (senere konger og fyrster) som alliert ble kirken uovervinnelig.

 

Er engler troverdige vitner? 

 

Ved kirkens to (mirakuløse) avgjørende, grunnleggende Jesus-dogmer – unnfangelse og oppstandelse – opptrer en eller flere engler. Ble englene (objektivt) sett og hørt? Noen teologer kan åpenbart betvile oldtidsmenneskers oppstandelses-beretninger, men kan de betvile englers ord slik de er nedtegnet i Den hellige Skrift?

«Slik lyder Herrens ord», sier presten hver eneste søndag etter skriftlesning. Han/hun har 6 års akademisk utdannelse bak seg.

Teologien har en LÆRE om engler:  angeleologi  (som også demonologi). Det eksisterer altså en hærskare (hierarki?) av  «åndelige vesener»,  som bare 5 – 6 års teologisk utdanning kan gi innblikk i. I kirkens mytologiske virkelighetsoppfatning er engler og demoner allestedsnærværende vesener, ganske slik Jesus beskrives etter sin oppstandelse. Har han «englestatus»?

Vel, vi forstår at teologiprofessorene har førstehåndskjennskap til engleverdenen, som til så mye annet «ugripbart». Men vi vet også at Akademia ikke befatter seg med ugripbare trosmysterier og legemsløse vesener.  Kirkens LÆRE handler ikke om VITEN(skap).  

Englene trafikkerer luftrommet mellom himmel og jord (som også demonene). De er gudens budbringere, eller trøstere, og de har intelligens, følelser og vilje sies det på nettsiden nedenfor. Den katolske kirkes helgener beskrives som en slags "engler".

Hvordan underviser teologiprofessorene sine prestekandidater om englene? Finnes det prester eller teologer som fra prekestolen eller kateteret sier at engler ikke eksisterer?

(Jeg minner om misjonær og teologiprofessor Notto T. Thelles bok om Märthas engler for noen år siden. Verdt å merke seg: denne professoren VET å skille mellom ekte og falske engler).

https://www.gotquestions.org/Norsk/Hva-sier-Bibelen-engler.html 

 

På Betlehemsmarken forkynner engelen (igjen hos Lukas):  

«Forferdes ikke! for se, jeg forkynner eder en stor glede, som skal vederfares alt folket! Eder er idag en frelser født, som er Kristus, Herren, i Davids stad. Og dette skal I ha til tegn: I skal finne et barn svøpt, liggende i en krybbe...».

Det er en mannlig hvitkledd engel, eller to, som møter kvinnene ved graven. Hos Luk. 24 står det slik:  

«Da så de at steinen var veltet bort fra graven, og de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu legeme.. De visste ikke hva de skulle tro, men med ett sto det to menn hos dem i skinnende klær...Men de to sa til dem: Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er oppstått.

Husk hva han sa til dere mens dere ennå var i Galilea: Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han oppstå. Da husket de hans ord. Og de vendte tilbake fra graven og og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre».

I dette verset er det ikke mye forvirring eller rådvillhet å spore hos kvinnene ved graven. Nedenfor er noen bilder av engelen ved graven, slik de kristnes englefantasier har kommet til uttrykk.  

https://www.bing.com/images/search?q=engelen+ved+graven&qpvt=engelen+ved+graven&qpvt=engelen+ved+graven&qpvt=engelen+ved+graven&FORM=IQFRML  

 

Jeg siterer dansk Wikipedia:

«Englene ved graven.

Alle evangelierne nævner også, at der var engle tilstede, der forklarede, at Jesus var opstået. Matthæus nævner en engel, som havde sat sig på stenen. Denne engel forkyndte

Frygt ikke! Jeg ved, at I søger efter Jesus, den korsfæstede. Han er ikke her; han er opstået som han har sagt. (Matt 28,6)

I Markusevangeliet møder de ”en mand i hvide klæder”, der ”sidder i den højre side” inde i graven og taler om Jesu opstandelse og tilføjer:  Se, der er stedet, hvor de lagde ham! (Mark 16,6)

Lukasevangeliet nævner derimod, at der var derimod hele to mænd i lysende klæder, også Johannesevangeliet nævner to mænd, der sad der, hvor Jesus havde ligget. ”En ved hovedet og en ved fødderne”.

Kvinderne ved graven.

Alle fire evangelier beskriver samstemmingt, at det var nogle kvinder af Jesu efterfølgere, der først så den tomme grav. Dog nævner evangelierne forskellige kvinder og et forskelligt antal. Matthæus nævner Maria Magdalene og ”den anden Maria”, Markus nævner også Maria Magdalene, Maria, Jakobs mor, og Salome. Lukas taler blot om de kvinder, som var kommet fra Galilæa sammen med Jesus. Johannes nævner kun Maria Magdalene, men viser dog at han godt vidste der var flere, ved at Maria siger:

De har flyttet Herren fra graven, og vi ved ikke, hvor de har lagt ham. (Joh 20,2)

I alle evangelierne, (i mindre grad Johannesevangeliet) lægges der eksplicit vægt på, at kvinderne var øjenvidner både til Jesu død (Mark 15,40; Matt 27,55; Luk 23,49; Joh 19,25), Jesu gravlæggelse (Mark 15,47; Matt 27,61; Luk 23,55) og til den tomme grav (Mark 16,4; Matt 28,1; Luk 24,1; Joh 20,1)....  

Lukas og Johannes beretter så om, hvordan Jesus samme aften kommer til disciplene, mens de er forsamlet og viser sig for dem. Hos Lukas spiser Jesus en fisk,  for at bevise at han kødeligt er opstået og ikke er en ånd  og siger også:

Føl på mig og se; en ånd har ikke kød og knogler, som I ser, jeg har. (Luk 24,39)».

(sitat slutt) 

 

«Felles for alle kristne trosretninger er troen på Kristi inkarnasjon som avgjørende gudsåpenbaring og hans fortsatte eksistens som levende realitet».

(Teologiprofessor/TF Tarald Ramussen på Store norske leksikon. Emneord: kristendom).

Jesus eksisterer som levende realitet....Tygg litt på den! Troen på «Jesus Kristus», «Kristus Herren» og "Kristus Kongen" har kirken i tusener av år tolket helt BOKSTAVLIG. Den «oppstandne» Jesus sier til disiplene at han har kjøtt og knokler...Hva sier Verdidebatts tvilende TF-teologer til dette?

Etter at Jesus sto opp av graven, oppholdt han seg (fysisk) på jorden i 40 dager før han «fløy» eller steg opp til himmelen. Hvor og blant hvem han oppholdt seg før himmelfarten, blir vi lite opplyst om. Man skulle tro at den «oppstandne» i det minste oppsøkte sin familie:  mor, far, brødre og søstre (Jesus hadde minst 6 søsken). Men det ser ikke slik ut.

Fag-teologene kan kanskje fylle ut alle «tomrommene» her? Nå er det plutselig mye de ikke vet, men da må vi minne dem om alt de har VISST i nær 2000 år. Det er nedtegnet skriftlig, i nyere tid bl.a. i form av «systematisk teologi» (troslære/dogmelære).

Jfr. bl.a. fag-teologene Tarald Rasmussen, Jan Olav Henriksen, Hans Kvalbein, Per Lønning, Oskar Skarsaune, Torleiv Austad og Marius Timman Mjaaland. (Mange av deres bøker kan leses på Nasjonalbibliotekets nettside).

 

«- Det er en utbredt oppfatning i den lutherske kirke at de døde er i dødsriket inntil Kristus kommer igjen og den store oppstandelsen finner sted. Oppholdet i dødsriket betegnes vanligvis som en søvn, uten at vi kan kvalifisere denne søvnen nærmere. Et hovedpunkt i den lutherske kirke er at den enkeltes forhold til Kristus avgjøres i dette livet, altså før døden. Det er derfor vanskelig for meg å hevde at det er muligheter for omvendelse etter døden - dvs. i dødsriket. Men hva Gud likevel kan gjøre, er utenfor vår horisont. Den lutherske tro gir ikke rom for den romersk-katolske læren om skjærsilden. Det er jeg glad for».

(Jeg minner igjen om at den unge MF-professor, Atle O. Søvik, har forstått den lutherske gud slik at vi som risikerer fortapelsens realitet kan få en andre og siste mulighet (!) til å ta i mot frelsens gave - etter døden. Les hans skriverier på Verdidebatt).

Det finnes utallige bokutgivelser om kristen tro og lære bare det siste halve århundret, mange beregnet for teologistudenter eller for skoleverket/lærerskolestudenter. Teologene vet tilsynelatende alt om alt. Ikke minst vet de det meste om hinsidighetens innretning i den kristne avdeling av universet: dom, straff og frelse.

Hvordan de frelste skal eksistere i deres fremtidige «hjem», i de saliges "evige boliger", himmelriket, er det vanskelig å få grep om. Skal de bli som englene? Kan de gjøre som den oppstandne Jesus: spise fiske og gå gjennom stengte dører, dvs. gjøre seg synlig og usynlig på samme tid?

Se mer om dette "oppstandelseslegemet" nedenfor, som denne fantastiske formuleringen:        

"Forherligelsen som oppstandelsen innebærer gjorde Jesus mer materielt virkelig. Han ble ikke i mindre grad kjøtt. Men muligheten til død og forråtnelse var overvunnet. Der ligger forskjellen. Oppstandelsen er ikke en tilbakeleggelse av kjøttet og naturen, men en «forbedring» av det, et friskere kjøtt enn det dødelige vi nå har".

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11683411-oppstandelsen-virkelighet-og-tro

https://www.bibel.no/OversettelseSprakLitteratur/Bibelen-i-Norge/Bibelen-i-hoytidene/KristiHimmelfart 

 

To ganger professor ved MF, nå også kristen «healer» (han har varme hender), Jan Olav Henriksen, har skrevet den fantastiske boken:  «Guds virkelighet - kristen dogmatikk» (1994). Boken er bl.a. presentert slik:  

«Formålet med boka er å dekke kravene for pensum i dogmatikk-delen av kristendom grunnfag. Den er også ment som en hjelp til dem som forkynner og underviser i troens innhold, og dem som ønsker å tilegne seg dette».

Henriksen kjenner altså «Guds virkelighet»... Hvorfor har han ikke da uttalt seg i oppstandelses-debatten? MF-teolog og professor i dogmatikk ved MF, Harald Hegstad, har dette å si om sin kollega i avisen Dagen 2014 (Henriksen har siden boken nevnt ovenfor ble utgitt kastet seg på alle «moteretninger»).   

«Henriksens omfattende teologiske forfatterskap preges av en vilje til å gjøre kristen tro gjeldende i dialog med utfordringer i samtiden. Jeg oppfatter ham i alt dette som sentralt bibelsk og kirkelig forankret. Når man ikke bare nøyer seg med å gjenta tradisjonelle formuleringer, men søker å tolke troen inn i nye sammenhenger, risikerer man naturligvis å formulere seg på måter som kan misforstås, eller som man i ettertid må erkjenne ikke var heldige».

Dr. theol. Harald Hegstads bakgrunn, verv og karriere er et studium i seg selv:  Cand. theol. MF 1984. Praktisk theol. eksamen MF 1985. Ordinert Oslo Domkirke 1985. H.M. Kongens gullmedalje 1985. Feltprest 1986.

Andre meritter:

Medlem i Holmlia menighetsråd 1984-1993.

Medlem i Teologisk nemnd i Den norske Israelsmisjon. 

Medlem i stat - kirke-utvalget 1998 -2002

Ansatterepresentant MFs styre 2002-2008

Leder for Teologisk nemnd under Mellomkirkelig råd 2008-

Medlem i det kirkelige demokratiutvalget (Bakkevig II) 2008

Leder av Oslo bispedømmeråd 2010-2015

Nestleder Oslo bispedømmeråd 2016-

Medlem Kirkerådet 2016-

 

Hegstads publikasjoner: 

Gud, verden og håpet. Innføring i kristen dogmatikk (Luther Forlag, Oslo 2015)

Den virkelige kirke. Bidrag til ekklesiologien (Tapir Forlag, Trondheim 2010)

Kirke i forandring. (Luther Forlag, Oslo 1999)

Folkekirke og trosfellesskap. (Tapir Forlag, Trondheim 1996)

Transcendens og inkarnasjon. (Solum Forlag, Oslo 1993)

Fortapelsen. (Credo Forlag, Oslo 1993) 

 

KIRKELIG-TEOLOGISKE VANSKELIGHETER

 

Nå som kirkens homofiliproblem omsider og forhåpentlig har «brent ut» i den offentlige debatt (uten løsning), kan ikke teologene gjemme seg bort lenger. Påsken reiser mange spørsmål kirkens geistlighet og dens teologer bør forklare seg om – offentlig!

Kirken er helfinansiert av staten. Den forlanger å være offentlig. Ca. 70% av det norske folk står som medlemmer. Da bør ikke fakultets-teologene gjemme seg bort i Dagen eller i Vårt Land: kristelige aviser for spesielt interesserte.  

Med et betydelig teologisk forfatterskap, to professor-titler, tilknyttet både MF og UiA, skulle man tro at også Jan Olav Henriksens teorier om oppstandelsen kunne være av interesse for Vårt Land og Verdidebatts lesere. 

Verdt å merke seg er at ingen katolske skribenter er representert i den evangelisk-lutherske "oppstandelses-debatten". Dette er høyst merkelig når vi vet at både Nicæneum og Apostolicum ble utformet i Den katolske kirkes oldtid. I dette Luther-året kan vi undre oss over at teologene på Verdidebatt ikke henviser til Martin Luthers lære og tro om "Oppstandelsen" (ved skrifthenvisninger), men "synser" etter sine egne hoder.

Det er mangel på kirkelige, bibelske og historiske referanser som avslører dem. De synes å ha et så grandiost selvbilde at de oppfatter seg hevet over all menneskelig tenkning, utvikling og historiske erfaring.

I kraft av sine teologisk-akademiske titler og statlig politisk og finansiell støtte gjennom 500 år, tillegger teologene seg en uangripelig  autoritet vi ikke finner maken til i det øvrige vitenskapelige samfunn. Teologene tiltror seg selv en særlig evne og autoritet til å uttale seg om menneskelivets eneste vei, mål og mening.

Flere biskoper i DnK er registrert på Verdidebatts forum, men ingen biskop har uttalt seg. Hvorfor skjærer de ikke gjennom med «rett lære» og «rett tro»? Ble de ikke invitert til påskedebatten "alt om oppstandelsen», eller er de så usikre og tvilrådige i denne spesielle sak og "hendelse" fra oldtiden at de ikke lenger våger å postulere like sikkert Jesu "fysiske oppstandelse"?

Hva med de (progressive/folkekirkelige) profilerte biskopene: Solveig Fiske, Atle O. Sommerfeldt og Tor BergerJørgensen?

(Homofile kirkevigsler, flyktningeproblematikken, klimaproblemet og Israel-boikott er nok langt enklere og tryggere tema å fronte i avisspaltene enn "Jesu oppstandelse").

Jørgensen har tatt til orde for en ny «folkekirke-teologi». Han synes visst det er greit at "mørkemennene" melder seg ut av Den norske kirke. Det vil være av stor interesse å vite hvordan «Oppstandelsen» vil innordnes i Jørgensens folkekirke-teologi. Han har kommet med mange utspill, som ikke lover noe godt.

Han tror på en hellig folkekirke og de helliges samfunn. Hva dette innebærer for en lojal kirkelig teolog, misjonær og biskop som Jørgensen har vi fått mange reddsomme eksempler på i hans innlegg og kommentarer på Verdidebatt. Jeg har ennå ikke fått svar på spørsmålet om hva som skal skje med oss som aldri, verken nå eller senere, vil "bøye kne" for Jørgensen og hans kirkes allmektige herskergud (Jesus Kristus Herren).

Skal vi TVINGES, eller skal vi fratas vår frie vilje?

"Bibelen forteller at en gang skal ALLE bøye kne og bekjenne at Jesus Kristus er Herre. Det forutsetter ikke at noen skal gå fortapt, komme til helvete eller leve borte fra Gud i all evighet. Det er tid for å si dette tydelig".

(Hvilken bibel er det som forteller dette, Jørgensen? Det er avgjort ikke Det gamle testamente! Jesus oppfattet seg heller ikke som identisk med Jahve; Faderen eller Herren. Er det ikke egentlig kirkens bekjennelse, de utenom-bibelske skrifter, Jørgensen referer til med "Bibelen"?)

"Som kirke har vi vært for tilbakeholdne med å forkynne evangeliet for muslimer også i Norge. Hos oss er dette nærmest blitt et tabu".

(Skal også jøder og muslimer en gang "bøye kne og bekjenne at Jesus Kristus er Herre?". For de fleste av dem vil dette aldri skje. Deres monoteisme er helt uforenlig med den kristne treenighetsguden.)

 --------------------  

 

Alf Gjøsund er debattredaktør og bør kunne svare for utvalg og prioriteringer. Igjen spør jeg: hvorfor blir ikke kontroversene og spekulasjonene omkring «oppstandelsen» brakt ut i det åpne, offentlige rom? Hvorfor går ikke Verdidebatts teologer og apologeter til Aftenposten, VG eller Klassekampen med sine problemstillinger? Disse aviser har da langt flere lesere enn den smale nisje-avisen Vårt Land? Er det ikke «folket» kirken vil kommunisere med?

Hvorfor avgrenser Håvard Nyhus sitt innlegg om Jesu fysiske oppstandelse til Vårt Lands lesere og abonnenter, han som har journalistisk bakgrunn i 4 – 5 aviser? Han har hoppet fra avis til avis og til sist kommet hjem:  Vårt Land (som også dr.theol. Åste Dokka). De tilhører kanskje, sammen med Alf Gjøsund, "livredningskomiteen" i avisen og i "folkekirken"?   

Min antakelse er at «folkekirkens» prester, teologer og apologeter er redde for å miste kontrollen. Avisen Vårt Land har selv den største interesse av at all (kontroversiell) teologisk debatt holdes i tømme, innenfor visse rammer. Liberalteologisk/folkekirkelig forkynnelse kan nok tolerere at Jesu fysiske oppstandelse debatteres, innenfor visse grenser, men ikke at Jesu autoritet rokkes! Det vil være fatalt for kirken.

Dette blir veldig klart demonstrert i sokneprest/folkekirke-teolog Runar Foss Sjåstads  naive prekener og forkynnelse på Verdidebatt. Den fundamentalistiske Jesus-dyrkelse deler Sjåstad med alle sine helortodokse og halvortodokse trosfrender.

Mon tro om DnK's prester informerer sine menigheter om at det nå reises tvil om Jesu fysiske oppstandelse? Ja, også om betydningen av synd, frelse og nåde..?

Hvis kirken og dens teologer ikke lenger VET om dens lære og forkynnelse har et sikkert grunnlag, bør den innstille all sin virksomhet og aktivitet (som bl.a. dåp og misjon) inntil den har funnet løsning på sine interne, teologiske problemer, ikke minst sitt vaklende (usikre) gudsbilde.

Men vi har erfaring med at når teologene selv blir usikre og/eller avmektige, så konstruerer de bare en ny "teologisk teori". Det finnes mange slike det siste århundret. Når teologene endrer oppfatning, i samsvar med folkemeningen (samfunnsendringer og mentalitetsskifte), gjør guden tilfeldigvis det samme.

Da er det den teologiske autoritet og ekspertise som gjelder, ikke "bibelens ord", eller det man kaller Skriften, Ordet eller Åndens veiledning (merk stor bokstav, i bestemt form).

Teologenes definisjonsmakt er den senere tid i avisen Vårt Land godt demonstrert både hos Åste Dokka og Marius Timman Mjaaland (begge lutherske TF-teologer). De foretrekker å snakke om den kirke-kristne "Gud" (uten anførselstegn), om om Han skulle være den eneste skaper av himmel og jord: verdensguden.

Historiske "vitnesbyrd" om menneskelige erfaringer interesserer dem ikke.

I Erling Rimehaugs omtale (se lenke nedenfor) er ikke Jesus fra Nazareth nevnt, men bare såvidt omtalt gjennom omskrivingene "Sønnen" og "Kristus". Jeg finner slik språkbruk ganske betegnende for dagens kriseteologi.

Dette er ikke noe nytt i den kirkelig-teologiske selvforståelse. Både Romerkirkens imperialistiske misjonsvirksomhet verden over (særlig fra 1400-tallet) OG den senere Protestantiske kirkes misjonsimperialisme fra midten av 1800-tallet er en enestående demonstrasjon (dokumentasjon) av den kristne kirkes hovmodige selvbilde, maktbegjær og overherredømme gjennom mer enn halvannet årtusen.

Vi undrer oss storlig over hvordan kristendommens "åndelige modenhet" kunne resultere i en makt- og voldsbruk over en tidsperiode på mer enn halvannet årtusen, som vel ingen annen religion kan oppvise maken til i religionshistorien. I systematisk brutalitet og terror, rasisme og antisemittisme, er kirke-kristendommen uslåelig i historisk sammenheng.

http://www.vl.no/kultur/den-usikre-gud-1.957925

 

Den kristne kirke og misjons krigsmetaforer kan aldri bli et tilbakelagt fenomen, da Jesu (autoriserte) forkynnelse i evangelieskriftene - og den senere kirke - er full av voldelige innslag. Generalsekretæren i Det norske misjonsselskap omtales ikke sjelden i dag som "misjonsgeneralen". Alle vet at en "general" er en militær tittel. Også tidligere bispekandidat, Bård Mæland (rektor ved Misjonshøgskolen), har bakgrunn fra Forsvaret.

Mange vet at presten og soldaten har forstått hverandre meget godt gjennom historien. Utallige krigere er dekorert med korsets voldsmettede symbol inntil i dag. At kirke og krig/militarisme hører uløselig sammen i Europas historie (og på andre kontinenter), er godt dokumentert. Men feltprest-tjenesten i vårt lands Forsvar frem til vår tid er det kanskje ikke så mange som kjenner historien til.

En feltprest er en prest som gjør tjeneste i en militær styrke. Feltprestene er militært personale og har offiserrang. På norsk Wikipedia kalles feltprestene "militært sjelesorgpersonell".

http://www.feltprest.com/

 

Jeg har også merket meg at TF-teolog Halvor Moxnes’ artikkel i VL’s papiravis lørdag 1. april ikke er publisert på Verdidebatt. Han konsentrerer seg her om rettsprosessen mot Jesus og vil tydeligvis ikke tilkjennegi sitt eget syn på «oppstandelsen». Det burde han gjøre, som ordinert teolog.

Han vil helst opptre som historiker (han innfører jødiske «mot-fortellinger»), men i artikler og  bøker teologiprofessor  Moxnes har skrevet og vært redaktør for avslører han seg som kirkelig-dogmatisk teolog og Jesus-dyrker. Jeg kan ikke finne et bedre og mer avslørende eksempel enn boken han redigerte ved årtusenskiftet:  «Jesus – år 2000 etter Kristus»  (Universitetsforlaget, 2000).

Moxnes er hva jeg kaller en halv-ortodoks teolog, dvs. han tviholder på Jesus-idolatriet, ikke som «Gud selv» kanskje, men som et «overmenneske»  (et ufeilbarlig sosial-revolusjonært, etisk-humanistisk ideal).

Gjennom de kristne messer/gudstjenester i påskehøytiden er jeg igjen blitt forferdet over rekken av bibelreferanser til Salmenes bok. Mon tro hvordan jøder reagerer på at deres skrifter, år etter år, blir misbrukt og forvansket i den kristne påskeliturgi? Det samme gjelder utallige skriftsteder fra GT kirken har plukket ut som bibel- eller prekentekster i løpet av kirkeåret. Det er TYVERI.  

Hvis teologiprofessor Moxnes var genuint interessert i jødiske «mot-fortellinger», ville han ha protestert mot kirkens monopolisering av Det gamle testamente (den hebraiske bibel). Med andre ord:  den kristologiske lesemåte som omtolker en rekke skrifter i den hebraiske bibel til å være  profetier om Jesus. Det er uverdig og uredelig at kirken og dens teologer tviholder på den gale dualismen:  den gamle pakt vs. den nye pakt. Denne forakt for og nedvurdering av jødedommen har konstituert kristendommen.

(Religionshatet gjennomsyrer ikke bare Martin Luther skrifter, men også Nyhagens katolske kirke).

 

KIRKEN SOM KAMPARENA

 

«Kampen om oppstandelsen», står som overskrift over Moxnes’ artikkel i Vårt Lands papiravis.

«Kampen om Bibelens land», skriver Erling Rimehaug i Vårt Land 25. mars.

«Kampen om nåden», er VL’s tittel på en mangesiders reportasje om «nåden» lørdag 8. april.

Tenk hva teologene er opptatt av! Hva blir det neste? De er i stadig krig med hverandre. Teologiprofessor Marius Timman Mjaaland (TF) og teologiprofessor Knut Alfsvåg (MF) er enige om at « - Kirken forkludrer nåden» (stort oppslag på førstesiden i VL). De omtales begge som Luther-forskere.

Man kan falle i søvn før man er kommet halvveis i denne lange artikkelen.

Det er ikke måte på «kamper» VL’s teologer nå kjemper, som altså også kampen om bokstaven K.  Nåde, synd og frelse er teologiske kjernebegreper, som TF-teologene Åste Dokka og Marius Timman Mjaaland m.fl. mener må bevares, men nytolkes for å bli forstått i dag. De får det bare ikke til, men «forkludrer» det ennå mer. Etter de siste par århundre snakker de fortsatt et språk bare VL’s lesere forstår: «stammespråket».

Mye tyder på at også Alf Gjøsund, nåværende redaktør/moderator på Verdidebatt, har feilberegnet sitt publikum. Verdidebatt er blitt kommentariatets, redaktørers og teologenes «sandkasse». Tåkehavet blir tettere og tettere.

«Når syndsbegrepet går av moten, svekkes også nådebudskapet», hevder Mjaaland. Nei! synden har aldri vært et motefenomen. Det er et spesifikt, grunnleggende teologisk begrep, som i alle århundrer har bestemt menneskets natur og dets gudsforhold fra skapelsens begynnelse:  den brutte relasjonen - URSYNDEN (les: opprør og ulydighet). Man kan ikke forstå verken kirkens (mytologiske) frelseslære eller frelseshistorie uten synden. Det er jo nettopp hva påsken handler om, og det blir gjentatt og gjentatt at påsken er kirkens viktigste høytid.

Biskopene har som hovedoppgave å vokte over «den rette lære». Deres teologiske standpunkt kommer klart til uttrykk i andre medier og sammenhenger. Preses (erkebiskop?) Helga Haugland Byfuglien har gitt et intervju i Nettavisen 15. april. Jeg siterer henne:

« - At Jesus ble levende igjen etter døden sprenger all forstand...det er dette som er den kristne troens sentrum. Tro er å hengi seg til noe man ikke forstår».

Byfyglien bekrefter i dette intervjuet at «folk skal bli dømt, ikke etter det de har gjort, men om de har trodd på Jesus» - og at  «helvete ikke er nedlagt».

Vi hører altså at Jesus fra Nazareth ble «levende igjen etter døden»...Men hva kjennetegner et levende vesen? Hva betyr det at «Herren lever», eller som Åste Dokka skrev i Klassekampen: «den levende Gud»? Om vi skal tro på englene, Maria av Magdala, preses i DnK, eller på Verdidebatts teologer/apologeter som «synser» annerledes, får være opp til den enkelte. Den støyende kakofonien i DnK for tiden er langt fra tillitvekkende. Informasjonsverdien er ytterst liten, som normalt er. Det er forkynnelse alt handler om. Ja, også strategi.

Å «hengi seg til noe man ikke forstår», er det vanskelig å finne noen mening i. Snakker preses for seg selv? Hvordan kan da biskoper eller teologer vite hva som er «rett tro» og «rett lære»?

Kan den blinde veilede den blinde? Er det slik at troende fakultetsteologer underviser kommende prestekandidater i grunnlaget for «den kristne tro» uten å forstå det? Skal man hengi seg til  Apostolicums tre «trosartikler» uten å forstå dem? Er det kirkens «tro»?

 

Folk flest bruker heldigvis sin forstand, også på de ny-testamentlige «mirakler». Nå viser det seg at utmeldingsraset i den svenske kirke i hovedsak skyldes medlemmenes manglende gudstro. DnK Norge har ikke gjort lignende undersøkelser, men har visst  håpet at utmeldingene bunner i kirkepolitiske og sosial-etiske markeringer.

Men all erfaring viser at «homofilisaken» ikke har vært noen vinnersak. Også Vårt Lands kommentator, Alf Gjøsund, bommet totalt i sine analyser.

DnK (og KIFO) innrømmer skamløst at den ikke VET hvorfor dens medlemmer forlater kirken. Er det derfor den slår helt i blinde når det gjelder strategiske mottiltak? Har det ikke falt DnK’s ledere (biskoper) og troslærere (teologer) inn at majoriteten av de tvangsinndøpte medlemmene stiller seg avvisende til tankeinnholdet i den luthersk-evangeliske liturgi og bekjennelse?

 

Klar tale fikk vi også av biskop Olav Øygard (Nord-Hålogaland) i hans preken 1. påskedag, kringkastet av NRK fjernsynet: ...ved oppstandelsen ble djevelens makt knust...i samsvar med Paulus 1. Kor. døde Kristus for våre synder (etter Skriftene). «Hver søndag er en oppstandelsesdag», sa biskopen i sin preken: «Vi er her for å feire at det er sant...at Herren lever». Og med henvisning til Luk. kap. 24, 1-9 (grunnlaget for kirkens tro): «..om det ikke er sant, er kristendommen bygget på en stor løgn».

Og ja, det er en reell mulighet for at kristendommen faktisk er bygget på en stor løgn, et bedrageri av enorme dimensjoner. Hvis Jesus ikke sto fysisk opp fra de døde, faller hele dogmatikken (tros- og læregrunnlaget) sammen. Oppstandelse, gjenkomst og dom er uløselig forbundet. Alt vil kollapse.

Men også løgner og bedrag kan omskrives til noe "fromt", «skjønt» og «hellig» i den kristelige tankeverden:  et mysterium. Biskop Øygard avsluttet sin preken med disse ord:  Livet heter Kristus. Et tullete utsagn!

Enda verre ble neste post i høymessen:  La oss bekjenne vår hellige tro. Hvilken hellige tro? Jo:  Den Nicænske (konstantinske) bekjennelse fra år 325. Denne første, støvete oldtidsbekjennelse hentes frem på høytidsdagene, ellers er det Apostolicum som gjelder. Lenger enn dette er ikke DnK og/eller NRK-kirke kommet.

Det mest skremmende fra mitt ståsted er fraværet av saklig-nøkterne og faglig begrunnede  korrektiver til kirkens propaganda, ikke minst fra Akademias religionsvitere/religionshistorikere. Se nedenfor hva som ble publisert denne påske på et religionshistorisk nettsted (det er lite flatterende hva angår nettsidens seriøsitet).

Det er som om det har utgått et bud fra høyeste hold i kirken: fra alle mikrofonstativer i våre kristelige medier skulle forkynnes «påskemysteriet»: oppstandelsen som mysterium. Eller "Kristusmysteriet", kanskje? Ensrettingen er ganske total. Kirkens maktspråk er gjennomgående. Kirkens klakører i mediene bøyer seg lydig for kirkens diktat.

http://religioner.no/er-paskemysteriet-sant/ 

http://religioner.no/stod-jesus-virkelig-opp-fra-de-dode/ 

 

Jeg har forgjeves lett etter stoff om påskedrama og oppstandelse på forskning.no. MF-teologene glimrer med sitt fravær. TF-teologen Marius Timman Mjaaland har skrevet mange artikler her. Nå er de alle tause. Oppstandelses-teologien og «nåden» er nok langt mer interessant for Vårt Land enn for forskning.no.

Men det finnes interessante artikler, en fra 2013 og en fra 2008:  

http://forskning.no/religion-biologi-fysikk/2013/03/den-store-jesusio 

http://forskning.no/historie-religion-kristendom/2008/04/kjetter-i-debatt-om-kristendom 

 

Ellers vil det være passende igjen å henvise til nå avdøde Andreas Edwien, som har en kritisk undersøkelse av oppstandelses-teologien som hovedtema.  (Memorandum og Dogmet om Jesus kan leses på edwien.no.)

http://www.123hjemmeside.no/builder/pages/preview.aspx?pageid=73781716 

 

Vårt Lands prest Knut Grønvik uttalte i avisen 1995, med stor tilfredshet og selvfølgelighet, at den radikale teologikritiske boken «Dogmet om Jesus» som dette år kom i siste opplag på Pax Forlag, av teologene var blitt møtt med 30 års velfortjent taushet...

http://edwien.no/boken-burde-glemmes/ 

 

Se også Bjørn Are Davidsens blogg: 

http://dekodet.blogspot.no/2009/07/sensasjon-jesus-dde-pa-korset.html 

 

Den kristne journalist og litteraturviter, Bjørn Gabrielsen, fikk trykket en skandaløs og rasende omtale av boken i Morgenbladet samme år. Se nedenfor hvor ynkelig Gabrielsen forsvarer sitt emosjonelle raseri mot saklig kritikk.

Aftenposten, som publiserte teologen Ragnar Leivestads anerkjennende omtale av «Idékampen...» (1958), ble fullstendig TAUS da «Dogmet om Jesus» utkom. Leivestad har i et personlig brev til Edwien uttrykt sin reaksjon på denne boken, som han åpenbart sterkt mislikte. 

Det er mer enn tydelig at Edwien med "Dogmet om Jesus", som utkom på Pax Forlag i flere opplag, gikk langt over streken for hva kirkelige teologer kunne tolerere.

30 år tidligere ble Yngvar Ustvedts omtale av samme bok – førsteutgaven - i Dagbladet karakterisert av Jens Bjørneboe som skrevet "i en blodtåke av raseri». Dette raseri er dessverre fortsatt merkbart i våre medier. At den opphøyde, ufeilbarlige og hellige Jesus – Guds eneste Sønn - reduseres til et alminnelig historisk, feilbarlig menneske, var og er for kirken helt uhørt. Kirkens biskoper og dens teologer trenger fortsatt Jesus som teologisk-ideologisk førerskikkelse.

 

http://www.oslo.net/historie/MB/utg/9527/opinion/4.html  

http://www.oslo.net/historie/MB/utg/9525/opinion/5.html 

http://www.oslo.net/historie/MB/utg/9524/opinion/5.html 

 

http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=8371  

 

«FOR DYSTERT FOR MASSENE»

(Vårt Land 8. april) 

 

Nå er «folket» blitt «massene»...Her vil man forklare hvorfor kirkebesøket er spesielt lavt i påskeuken («den stille uke»). Både KIFO-forsker, en prof. ved UiA og preses blir hentet inn for å kommentere dette fenomen.

«Dødsdramaet i påsken har ikke samme appell som jula. Man kommer veldig tett på mørket i påsken...Påsken har et mer krevende budskap...Påsken er et møte med livets og verdens drama. Den har mye alvor i seg...».

Biskop Per Arne Dahl har sagt og skrevet mye rart gjennom årene. Han er en mester i svulstige banaliteter. I sine bøker (kristen kiosklitteratur?), som fast ukentlig spaltist og prekenforkynner i Aftenposten gjennom mer enn 20 år, og deretter spaltist i Vårt Land, har han etterlatt seg en stor produksjon.

På Verdidebatt ved juletider i fjor står dette å lese fra Dahls hånd:

"Blant alle verdens religioner:  den eneste Gud med sårmerker. Nå er ikke Gud hjemløs på jorden. Han er ikke anonym. Han sitter ikke milliarder av lysår borte og er heller ikke å finne i det stolte og selvsikre menneskets hjerte. Han er kommet som et lite barn på leting etter sårede mennesker, hva enten det skyldes skyld, skam eller livstruende redsel".

"Å være menneske er å være skyldig", sier biskopen i god luthersk tradisjon. For noe sludder! Les hans påskepreken i avisen Dagen dette år. Verdidebatts nye redaktør har dette år ikke gitt plass for Per Arne Dahls påskepreken. Men i Gjøsunds avis forkynnes nøyaktig samme teologi og antropologi . Det gjør også Verdidebatts nåværende prest:  sokneprest Runar Foss Sjåstad.

http://www.dagen.no/dagensdebatt/kristenliv/synspunkt/P%C3%A5ske-uten-betaling-467171

Jeg tror forklaringen på det lave kirkebesøket i påsken er enkel. Folk flest føler seg ikke det minste berørt av kirkens påskedrama. Dualismen lys – mørke berører oss ikke. Vi kjenner oss ikke igjen i kirkens beskrivelse av verden og menneskelivet. Alle mennesker opplever «livets alvor», tidvis smerte, sorg og svik. Vi trenger ingen Jesus og intet påskedrama for å håndtere menneskelige følelser.

Jesus er ikke et "tabu", annet enn i kirkelig-teologiske kretser. For alle oss andre er han bare uinteressant. Så enkelt er det. Når folk bruker påskeferien til helt andre aktiviteter enn kirkebesøk, betyr det bare at man ikke finner noe å hente, ingen identifikasjon, i kirkens påskedrama.

Kirkens lidende «Gud» som korsfestes, dør og gjenoppstår tre dager senere er en grotesk fabel. Det er slett ikke «et møte med livets og verdens drama», men snarere en fornektelse av det samme. Å fornekte (oppheve) døden er å fornekte livet.

Mennesket Jesus og hans livsløp endte tragisk, som så mange andre skjebner. Det hjelper ikke hvor mye kirken blåser opp hans person og livsløp, han blir ikke mer interessant eller enestående av den grunn. Jesus døde og ble begravet i sitt hjemlands jord.

«Den tomme grav» har en enkel, logisk forklaring. Nær 2000-års Jesus-dyrkelse bør være nok!

Rett før påske ble det fra kirkelig hold uttrykt bekymring for at kunnskapsnivået om påsken jevnt over er synkende, og særlig blant unge mennesker (jfr. Helge Simonnes i Dagsavisen/Rogalands avis og Stavangers domprost i Aftenbladet). De vet ikke forskjell på Skjærtorsdag og Langfredag, ble det sagt. Om så var, er det ingen grunn til bekymring. Det er et sunnhetstegn at kirkens absurde påskedrama nedtones mest mulig. Man kan heldigvis leve godt og i lykkelig uvitenhet om kirkens hendelser Skjærtorsdag og Langfredag.

En helt annen sak er at «uvitenheten» slår tilbake på kirken selv. Etter mange år med aktiv og målrettet (statsfinansiert) trosopplæring blant barn og unge i alderen 0 – 18 år, religionsundervisning gjennom hele grunnskolen – og så konfirmantundervisning i ungdomsskolealder, er uvitenhet og/eller likegyldighet resultatet. Kan man ikke kalle dette sløsing med statlige midler? Med statlige «troskroner», utdannete trosopplærere/kateketer til rådighet og mange aktivitetstilbud, klarer altså ikke kirken å vekke interesse for Langfredag og Skjærtorsdag?  

Kan ikke kirken snart erkjenne at det er innholdet i dens «budskap» og «evangelium» som er problemet: "anstøtsstenen"?  Ingen teologiske teorier, pedagogiske strategier eller kirkelige stunt kan gjøre kirkens lære tiltrekkende for den oppvoksende generasjon (eks. drop-in dåp eller massebryllup). Det er også veldig morsomt at en såkal "dialogprest" er så desperat etter stemmer at hun må fiske i Norsk Spiritualistisk Forening, en organisajon STl (med tilslutning av HEF) har avvist som et fullverdig livvsyn. Den kvalifiserer ikke til medlemskap i den eksklusive klubben: STL.

Men "dødekontakt" er ironisk nok kirken og DnKs fremste læregrunnlag: en intim forening og kjærlighetsrelasjon mellom den avdøde oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth OG dagens mennesker er en absolutt betingelse for fremtidig frelse og evig salighet i himelenes rike. Denne påske er "dødekontakten" blitt reaktualisert i alle kristne kirker.

Kirkens særlige «livstolkning» har ingen interesse. Når frivillighet erstatter tidligere tiders indoktrinering, og tillit til verden har avløst frykt for straff i evigheten, er kirken maktesløs. Den har ingen lokkemidler igjen. Det er da den fisker i annet farvann. Dialogprestene har som ambisjon å oppsluke oss alle. Et hvert menneskelig behov vil DnK's prester og teologer først søke å identifisere, deretter erobre. Dette er helt i samsvar med kirkens totalitære ideologi - misjonsvirksomhet - gjennom alle århundrer.

Vi hengir oss ikke til noe vi ikke forstår, og vi søker ikke mot det «ugripbare». Kirkens lære og teologi virker kvelende på all tenkning og nysgjerrighet. All teologi og prekenforkynnelse har klare rammer.

Det er lett å begripe. Slik Åste Dokka selv har sagt det (jfr. Minerva), er det ingen ny teologi som forkynnes. Det handler bare om nye ord.

 

“PURGATORIET”  

 

http://www.katolsk.no/tro/tema/eskatologi/artikler/purgator 

 

Det er heller ikke tillitvekkende at en pedagog/lærer og skribent, som Aftenbladets «gjestekommentar» og skribent på Dagsavisens Nye meninger, Jarl Wåge, skriver at skjærsilden finnes i Bibelen. Det er løgn og fanteri.

Nei, den finnes ikke i den hebraiske bibel (GT), og heller ikke den kristne bibel (NT), men derimot i Dantes Guddommelige Komedie, som utspiller seg påskeuken år 1300...Det er en fortelling om en vandring gjennem de tre dødsriker: 

"Helvete, med dets evige pinsler, Purgatoriet (eller Skjærsilden) med de timelige prøvelser, og Paradiset, hvor salige sjeler oppholder seg nær Gud, men ikke har glemt det jordiske liv".

Interesserte lesere kan stanse litt opp ved den fysiske tortur Muhammed gjennomgår i Dantes "Inferno", som betyr ild og flammehav. Beskrivelsene er fysisk grusomme og infernalske. De kristnes morbide fantasi finner vi noen eksempler på her.

https://www.bing.com/images/search?q=Inferno&qpvt=Inferno&qpvt=Inferno&qpvt=Inferno&FORM=IGRE 

Skjærsilden er ikke bibelsk, og slett ikke jødisk, men sen katolsk lære. Læren fikk sin utforming i middelalderen, så sent som på 1100-tallet. Læren om skjærsilden ble stadfestet av kirkemøtet i Firenze (1438–45). Den ortodokse kirke avviser ikke tanken om en mellomtilstand, men har ikke ønsket å definere den nærmere. Protestantiske kirker avviser læren om skjærsilden.

(Det er morsomt at verken Nyhagen, Bastrup, N. Kristiansen eller O. Johannessen viser noen interesse for dette kirkelig-katolske fenomen).

«Skjærsilden var et fryktet sted i middelalderen. I følge katolsk lære måtte man gjennom skjærsilden på vei til himmelen for å bli renset og fri for all synd. – Skjærsilden var et forferdelig sted. For å forkorte oppholdet der kunne man kjøpe seg avlat. Det var biskopen som utstedte avlat og bestemte hvordan den skulle være,  forklarer arkeolog Birgitta Berglund ved  NTNU  Vitenskapsmuseet».

 

https://no.wikipedia.org/wiki/Skj%C3%A6rsilden 

https://snl.no/skj%C3%A6rsild 

https://www.mennesket.net/eldre-historie/middelalderen/paver-og-motpaver/  

http://www.katolsk.no/nyheter/2017/02/skjaersilden-pa-litteraturhuset  

http://www.kirkehistorie.no/kathist.htm 

 

Jeg siterer fra den katolske kirkes nettsider:  

«Å behandle purgatoriet som et isolert fenomen blir en teologisk torso. Purgatoriet må sees i sammenheng med hele det kompleks av trossannheter vi sammenfatter i begrepet eskatologi, et gresk ord vi best kan oversette med «de siste ting».

Det dreier seg her om fenomener som død, den særskilte dom, purgatoriet, helvete, himmel, kjødets oppstandelse, den nye himmel og den nye jord...... Bibelen (?) taler mye om de siste ting - av og til noe uklart og usammenhengende.

Vi skal derfor ikke undre oss over at eskatologien har vært gjenstand for konfesjonell uenighet - særlig hva purgatoriet angår. Den katolske kirke gjør ikke krav på å vite alt om disse siste ting. Til syvende og sist dreier det seg om mysterier vi ikke makter å lodde dybden i. I sin dogmatikk nevner kirken kun at disse forskjellige muligheter etter døden eksisterer.....

Over våre altre henger det krusifikser. Det minner oss om at Kristus døde for våre synder for snart 2000 år siden. I middelalderen var man like opptatt av veien fra korset frem til fullendelsen i det hinsidige. Å meditere over det evige liv er ikke bortkastet tid.

Blir vi tent av lengsel etter målet, blir veien lettere å gå, og døden, som Bibelen (?) kaller vår siste fiende, mister mye av sin gru, blir kanskje endog vår venn.....Mennesket vet på forhånd om sin død. Denne viten kan fortrenges. Da blir livets gang mot døden fylt med angst. Døden blir den store angriper på det dyreste vi eier - livet. Den blir «vår siste fiende». Lever vi i bevisst forhold til egen død, mister den mye av sin gru. Vi kan trene oss til å dø, ved å dø stykkevis «den lille død» mens vi ennå lever.....

Satser vi på tro, håp og kjærlighet, kan vi gradvis lære oss å slippe tak på det lille jeg’et, på griskhet, maktsyke, prestisje, selvdyrking. Blir vi dus med døden - ved å miste livet stykkevis - blir det lettere å slippe taket radikalt når vi går inn i den store stillhet. Vel må vi som dyrene passivt gjennomleve selve dødsprosessen. Men som personer kan vi være aktive under den legemlige nedbryting. For døden gir oss en enestående sjanse til å velge:  Nå står vi med ryggen mot den ufullkomne tiden, som med sitt «etterhverandre» fikk så mangt et varmt forsett til å kjølne.

Nå har vi verden med dens «oppstykkethet» bak oss. De mange små muligheter til sjusket livsførsel, from fornyelse, feig tilbaketrekning, er forbi. Vi står med «brystet» mot den tidløse evigheten. Det valg vi nå tar, gjelder for all evighet. «Som treet faller, slik blir det liggende».... 

Personlig vil jeg tro at den Gode Hyrde - som hvileløst vandrer i fjell og ur for å finne og redde den bortkomne sauen - gir alle mennesker en enestående sjanse i dødens grenseland. Han viser seg som det «Verdens Lys» han nå en gang er;  Han åpenbarer seg for den kristne som kjenner hans navn; Han gir seg til kjenne for tilhengerne av de store verdensreligioner og søkende agnostikere; Han viser seg for den primitive hedning som i livet søkte det ene Lyset i naturgudenes mange små og spaltede lyskilder. Hvert menneske, som står på dødens terskel, må nå velge Lyset eller mørket.

Valget blir definitivt. Den som velger Lyset blir frelst. Den som - jeg spør om det er mulig - i hat mot Lyset, velger mørket, vil for all evighet sperre seg selv inne i selvdyrkelsens fengsel».

Timman Mjaaland har som Luther-ekspert og Luther-forfatter nok av forklaringsproblemer (som Inge Lønning før ham), teologisk og etisk. Martin Luthers vulgære, infantile verdensbilde, gudsbilde, historiesyn og menneskesyn står ikke noe tilbake for Den katolske kirkes autoritære ideologi og mytologi.

-------------------- 

 

Prestene Sunniva Gylver  («Harry Potter-messe» i Fagerborg kirke), VG-presten Einar Gelius  (VG’s papiravis), prost Trond Bakkevig (Aftenposten),  dialogprest Silje Trym Mathiassen  (Aftenbladet og Vårt Land) og apologeten Ida Marie Haugen Gilbert  (Vårt Land) strever alle på hvert sitt vis med å gjøre et irrelevant budskap relevant.

Det gjelder også Aftenpostens teolog og spaltist, Espen Ottosen. Midt i påsketiden var det kirkens trettende samlivsspørsmål han igjen trakk frem. Biskop Per Arne Dahl publiserte i Aftenposten innlegget «Digital fastetid". Smarttelefoner er visstnok et stort problem for biskopen. Det skorter på blikk-kontakt, må vite. Vi er trofaste mor vår telefon, men troløse mot hverandre.

Biskop Per Arne Dahl  "...påviser hvordan våre synsvaner har endret seg dramatisk fra middelalderens fokusering på de få og viktige bilder til vår tids digitale mylder av synsinntrykk som etterlater oss som containere for digital forsøpling».

(Kirkens teologiske forsøpling har Per Arne Dahl ingen innvendinger mot).

Med stor patos og (tilkjempet) folkelighet søker flere teologer å trekke vår sekulære verden inn i den religiøs-kristne sfære. Lys-mørke symbolikken er påfallende og gjentakende. Slike sammenstøt avføder ikke sjelden det man kan kalle «ufrivillig komikk» i aktuell prekenforkynnelse.

Slik også i Aftenbladets ukentlige, helsides Søndagstanker 8. april. Hva forkynnerens begeistring for «Tour de France» har å gjøre med Joh. 12:12-24, er virkelig ikke lett å begripe.

Se her hvordan Aftenbladets forkynner resonnerer:   

« -  jeg liker å ta påsken dag for dag. Hver etappe har sin egen historie å fortelle. Palmesøndag er en oppløftende dag, så hvorfor gni inn – for å bli i sykkelmodus – kommende klatre-etapper?......

Fariseerne gir til og med opp, og registrerer at alle løper etter Jesus. Det er for dem ikke bare et forsmedelig hjemmetap. Det er nedrykk med solid margin...... 

Selv blir jeg på Palmesøndag å finne på Frelsesarmeen i Stavanger, før jeg pakker snippsekken for (av alle ting) å sykle en uke på Mallorca. Men jeg skal selvsagt også få med meg de storstilte påskeopptogene i Palma i regi av de katolske kirkene......

For påsken har mange etapper og jeg har ikke tenkt å miste næring fra en eneste av dem. For noe har jeg da lært fra milene på sykkelsetet. En kommer ikke langt uten stadig næring av næring. Nå trenger vi gleden fra palmesøndagen!».

 

Slike og lignende tåpelige, infantile pludringer har igjen (massivt) skylt over oss denne påskehøytiden. DnK's forkynnere appellerer til den naive barnetro og/eller til primitive instinkter. De vet ikke om de snakker til BARN eller VOKSNE. Selve påskedramaet ble ellers lite omtalt i papiravisene.

To morsomme fenomen kan illustrere hvordan kirke og medier i fellesskap fortier referanser til «påskeevangeliet». Får vi forklart hvorfor PÅSKE og LAM hører sammen? Fikk vi fortalt at Jesus er påskelammet, dvs. offerlam og sonoffer? («Se, Guds lam,  som bar/bærer verdens synder»). Jesus ble slaktet som et offerlam, ifølge 1. Kor. 5:7. Hebr. kap. 9 forteller hvordan Jesu blod innstifter den nye pakt, likesom offerdyrenes blod innstiftet   den gamle pakt. I dette brevet kalles Jesus et lytefritt lam, og hans magiske blod fremheves.

Her er bilder av «påskelammet» Jesus:

https://www.bing.com/images/search?q=p%c3%a5skelammet+Jesus&qpvt=p%c3%a5skelammet+Jesus&qpvt=p%c3%a5skelammet+Jesus&qpvt=p%c3%a5skelammet+Jesus&FORM=IQFRML 

 

I A-Magasinet 12. april  dette år kunne vi lese en lang artikkel om HANEGAL. Tja, hvorfor hanegal i påsken?  Jo, hanen galte tre ganger, for hver gang Peter fornektet Jesus. Denne forbindelsen ble ikke nevnt, selv om mange vil forstå at hanegal i påsken ikke var et tilfeldig innslag.

 

Skjærtorsdag slo jeg på radioen. NRK skulle sende en «radiomesse». Det var en høyst besynderlig seanse NRK sendte. Her var ingen referanser til Skjærtorsdags hendelse, verken i tekst- eller musikkvalg. Nei, man gikk ut på gaten og stilte folk de rareste spørsmål, helt uten mål og mening. Vet ikke NRK-kirke hva «messe» betyr? 

(Det vil forundre meg om dette pinlige programmet ikke får et  etterspill.)

Mitt poeng her er å påpeke hvordan NRK-kirke selv svikter i opplysningsarbeidet. Da kan man selvsegt ikke anklage de unge for manglende kunnskap om Skjærtorsdag. Tvert om skjønner vi nå at denne helligdagen ikke er viktig i det hele tatt. Desto mer underlig er det når vi vet at kirkens sakrament – nattverden – ikke kan forstås uten «Jesu siste måltid».   

Langfredags gudstjeneste ble derimot sendt i NRK fjernsynet, fra Ishavskatedralen. Høytidelig og pompøst. Ingen preken, bare skriftopplesninger og noen musikkinnslag. Kamera sveipet lite over de glisne benkeradene.

Påskeaften overførte NRK som vanlig pavens messe fra Peterskirken. To og en halv times endeløs monotoni. Pavens slappe stemme var knapt hørbar. Noe mer «sjelløst» enn denne messe kan jeg vanskelig tenke meg. Hele forestillingen fremsto like stivnet og ubevegelig som de to stramme, urørlige sveitsergardistene foran alteret.

Dagbladet Magasinet lørdag 15. april hadde påsken i år viet kirkens europeiske Jesus en viss oppmerksomhet (i fjor på denne tid var rockepresten Bjørn Eidsvåg hovedoppslag i Magasinets påskeutgave). Artikkelen er på samme tid ambivalent, ironisk og flåsete.

Dagbladets journalist har oppsøkt to TF-teologer (Svein Aage Christoffersen og Anders Runesson) for å spørre: «Hvordan ville Jesus løst vår tids problemer?». Spørsmålet er så tåpelig og villedende at man ikke vet om man skal le eller gråte. Teologenes svar er bare pinlig.

Journalistens ironiske distanse kan ikke skjule at Philip Houm og Jacob Jervells ideal-Jesus fra 1960-årene fortsatt sitter i veggene i Dagbladets redaksjon. Hvorfor Dagbladet i samforståelse med to TF-teologer vil gjøre Jesus til en slags problemløser og samfunnsrefser i vårt land år 2017, når han ikke viste det minste samfunnsengasjement i sin korte predikantvirksomhet for 2000 år siden, er høyst besynderlig.

Mangel på skriftreferanser fra evangeliene blir mer og mer påfallende. Dagbladets journalist synes lite skolert og dårlig forberedt. Dagbladets liberalteologiske interesse, som også Bjørn Eidsvågs fantom-Jesus, var like uinteressant i Bibelselskapets jubileumsår 2016, som det er i Luther-året 2017.

 ----------------------- 

Langt mer interessant er Eskil  Skjeldals skarpe, utfordrende innlegg på Verdidebatt, med den passende tittel: " Livsfjern teologi".  Dr. theol. , forlagsredaktør og kommentator i Vårt Land, Åste Dokka, bør nå kjenne sin besøkelsestid og tre ut av sitt glattpolerte glasshus og sin belærende form  (jfr. Minerva, Klassekampen og Vårt Land de siste år).

Jeg reagerte instinktivt på Åste Dokkas nedlatende kommentar til Skjeldals bok, men setter desto større pris på hans respons. Hun bør være kvinne nok til å møte Skjeldal på likefot. Han har utlevert seg personlig i flere medier, og dermed også stilt seg i en utsatt posisjon. Han har blottstilt sitt liv og sin utvikling på en måte dogmatiker og dr. theol. Åste Dokka kanskje aldri vil forstå.

Det kan se ut til at Skjeldal har et langt mer levd, erfaringsbasert og gjennomarbeidet standpunkt enn Dokkas knusktørre, livløse og abstrakte teologiske teorier. Personlig synes jeg det er interessant hvordan Skjeldal vektlegger religionspsykologien:  et påfallende neglisjert forskningstema i den (teologisk) akademiske verden.

Alle forstyrrende og avledende "viruser" i kommentarfeltet bør trekke seg tilbake. Skjeldals  mottaker  på Verdidebatt er ikke til å misforstå. Vi avventer Åste Dokkas tilsvar.

Teologer, som gjerne omtaler seg som dr.theol eller professorer, er sjelden "ordløse". Jeg antar at Skjeldal er godt kjent med denne pratsomme profesjon. Om Dokka har den samme intellektuelle og moralske ryggrad Eskil Skjeldal har utvist den senere tid, har hun nå full anledning til å demonstrere dette. 

------------------- 

 

Åste Dokkas svar er avgitt i Vårt lands papiravis 26. april, også publisert på Verdidebatt. Hun titulerer seg nå som "kommentator i Vårt Land".

"Teologene tolker livet i lys av visse skrifter, som selv også er nedfelt erfaring. Derfor er det ikke en teologisk oppgave å heie fram hva alle og enhver måtte tro på...Teologien er normativ, og vil derfor både bekrefte mennesker og anspore oss til endring, den sier både ja og nei til oss.

Oppgaven er å skjelne mellom hva som er hva:  Hva er god kristendom i dag? Hva er det ikke? Fordi vi alle prøver å besvare de spørsmålene, har vi en teologisk samtale gående...Gud er den Gud er, og trenger ikke rettferdiggjørelse".

Merk sitatet ovenfor: det er teologien som sier ja og nei til oss, ikke Gud?  Det betyr vel at det er teologen Åste Dokka som utsteder normative utsagn? Gjør hun det på vegne av "Gud", bibelen (?), kristendommen eller teologien?

Hvis Gud ikke trenger rettferdiggjørelse, hva trenger han da? Har han ingen behov? Gir han ingen bud? Fremsetter han ingen krav til sine skapninger og tilbedere? Har han ikke gitt seg tydelig nok til kjenne i autoritative tekster, som i "bibel og bekjennelse" - og i historien? Hvis han ikke trenger ære, tilbedelse og offer, hvorfor har han da innstiftet den kristne kirkes to og flere sakramenter?

Hvorfor har kirken selv og dens teologer i mer enn halvannet årtusen forlangt (av europeere og alle andre folkeslag) underkastelse og lydighet til dens dogmatikk:  bekjennelse og teologi?

Hva mener Dokka med "visse skrifter", og hva står skrevet her? Og hva i all verden mener hun er et bærekraftig gudsbilde: det som bærer greina? Kan hun ikke gi noen konkrete skriftreferanser?

Dokka mener at troen skal bygges på alt det som allerede er gitt oss fra Guds hånd. Hva er det, Dokka? Slik diffus og upresis språkbruk har ingen informasjonsverdi.

Det er Dokka som har innført de fremmdgjørende begrepene: et instrumentelt gudsbilde, Gud som middel, religiøs tro som transaksjon, Gud som automat, kost-nytte tankegang, investeringslogikk, formålsrasjonaliteten...Ja, hun klarer til og med å trekke inn «New public management» (NPM).

For et språk Dokka fører! Opp mot det instrumentelle gudsbilde hun angivelig finner i Skjeldals bok, stiller hun Paulus' "Kristus". Jeg tror nok Skjeldals appell til fornuft og menneskelig erfaring vekker langt større interesse og gjenkjennelse hos oss moderne hedninger (les: ikke-kristne) enn Dokka og Paulus' appell til "dårskap".

Martin Luther var som de fleste på 1500-tallet preget av tidens forstokkede (kristne) forestillinger.  

"Religionen var preget av redsel for Gud. Folk hadde ikke bibelkunnskaper, og det florerte all slags nifs overtro om hekser, om djevelen og skjærsilden. Luther ble ofte skremt med disse tingene, og han var ofte redd (under et tordenvær, lovet han i redsel å bli munk)".  

I 1521 ble Luther lyst i bann av paven. Denne bannbullen er aldri trukket tilbake, men tvert imot gjentatt flere ganger. Luther selv omtalte paven som "Antikrist" (djevelen selv).

http://www.kirkehistorie.no/antikrist.html

 

"Det som med ikke-kristne øyne blir ansett som ­tåpelig, men i kristne øyne som sant, kalles anstøt. Paulus skriver i Korinterbrevet at Kristus er dårskap for hedningene. Ofte brukes dette poenget for å rettferdiggjøre martyrier for vanskelig forsvarbare saker.

Men anstøtet handler ikke om samlivsetikk, mirakler ­eller ­Bibelens ufeilbarlighet. Det vi virkelig må gi slipp på er inve­steringslogikken. Hver dag må vi ta opp det korset, for så fort noen slipper strikken, smetter den tilbake der den var.

Men hos Gud er det ikke noe forhold mellom ytelse og belønning. Ingen kan forvente å få noe tilbake, uansett hvor mye de har ytt. Men de som ikke har ytt, kan få i overflod. Det er nådens anstøt. Hvilken hensikt har det å tro på Gud? Svaret bør ligge et godt stykke utenfor formålsrasjonali­teten".

 

Det er nok ikke den skrekkelige "Matteus-regelen" Dokka har i tankene. Hun sier at den unyttige tjener (den som ikke har ytt) skal få i overflod, mens Jesus sier tvert om at han skal kastes ut i mørket utenfor...

Jeg siterer Jesu ord i Matt. 25, 29-30:

"For den som har, han skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. Og kast så denne unyttige tjener ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner". 

Det er da vel noe de kristne mener seg å oppnå ved sin eksklusive Gudstro/Kristustro? Eller, har de ingen vinning ved den? Ikke en gang håpet om helligggjørelse, frelse og evig salighet? Ikke en gang syndsforlatelse og skyldfrihet?

Hvis virkningene ("troens frukter") ikke betyr noe; hva er det da som bærer "troen"? Hvilken forskjell gjør "Kristus-troen" i vår aktuelle menneskelige tilværelse - eller i Dokkas eget liv? Kan hun ikke gi noen konkrete eksempler?

Jeg siterer henne:

"Troen har selvsagt en virkning i den forstand at den hekter seg fast i noe vesentlig i livet og gjør en forskjell der. Sånn sett kan den sikkert kalles nyttig. Men om troen kan ha mange frukter, er det likevel ikke frukten som bærer greina".

Vi er mange som ikke verken ser, opplever eller forstår "troens virkning" eller "troens mange frukter" i  de kristnes liv. Eller, vi har sett og fått demonstrert "fruktene" klart nok gjennom kirkens voldshistorie. Det er nettopp kirkens virkningshistorie, deskriptivt nedtegnet av samvittighetsfulle historikere, som skremmer oss. Fortielsens sensur er livsfarlig.

Romerkirkens imperialistiske erobringer startet så tidlig som på 400-tallet. Alle midler var tillatt for å fremme kirkediktaturet i Europa, og fra 1400-tallet verden over. Uten biskoper og munker, kirkefedre og kirkelærere ("teologene"), ville ingen kirkemakt vært mulig.

Åste Dokka representerer den steinharde Teologi som har fortiet og ignorert den menneskelige erfaring det siste halvannet årtusen. "Læren om Gud" tar ingen menneskelige hensyn. Den er seg selv nok.

Den bekjennelse, kirkelære og teologi som i mer enn halvannet årtusen terroriserte det jødiske folk i det kristne Europa, nevner ikke Dokka med ett ord. I hennes idealiserte Teologi er de talløse ofrene for kirkens brutale overgrep ikke-eksisterende. De er helt utradert av kirkehistorien.

Hvordan klarer kirken og dens teologer å leve med dens grufulle overgrep, ikke minst mot de mest små og forsvarsløse blant oss? Hvordan kan vi forklare de uhyggelige fortrengningsmekanismer som virker blant kirkelige teologer? Hvorfor er de tause når den ene etter den andre skandale rulles opp i vår nære fortid?

K-en i KRLE forteller ikke de uhyggelige detaljene i kirkens nattsvarte historie, fjern og nær. Kirke og kristendom som tradisjonsbærer og kulturarv skjuler sitt Janus-ansikt.

Hva skjuler seg under pavens hvitkledde drakt? (han er "stjernen" , skriver VL' servile journalist, i forbindelse med pavens besøk i Egypt). Den hvite drakt skal symbolisere renhet (kyskhet), hellighet - og skyldfrihet? Hvilket selvbilde! Hvilken makt! Hvilken (egen)NYTTE!

Helt uanfektet følelsesmessig  messer teologer og apologeter om kjærlighet og barmhjertighet ("troens frukter"). Hvordan våger de? Forstår de ikke at de krenker og håner de døde, om igjen og om igjen?   

800 barn under 9 år ble kastet i en septiktank, av "fromme" nonner ved en katolsk institusjon i Irland årene 1925- 1961. De var fratatt alt sitt mennekeverd i livet og i døden.  Hvem bærer ansvaret? Var ikke det katolske Irland kristent - styrt fra Vatikanet?  "Troens frukter"?

"Barmhjertighetens år", proklamerte den hvitkledde pavemakt, med de mange lik i lasten. Titusener av arme små barn ble overlatt katolske, sadistiske nonner.

http://www.katolsk.no/nyheter/2015/11/pave-frans-brev-i-anledning-barmhjertighetens-ar

"De var noens sønner og døtre, de 800 barna som døde sultne og underernærte på skrekkens mødrehjem i Irland. De ble dumpet og begravd i septiktanken i hagen...Til mødrehjemmet kom kvinnene som var havnet i «ulykke» og som fødte såkalte «uekte» barn utenfor ekteskap.

I det dypt katolske Irland var skammen så stor at den katolske kirken forviste de gravide kvinnene til mødrehjem over hele landet frem til midten av 1990-tallet".

 

Reportasjen ovenfor er bare toppen av isfjellet. Utallige eksempler på overgrep, vanskjøtsel og mishandling av barn og unge finner vi ved kristne institusjoner over hele verden (også i vårt land, jfr. bla barnehjemmet Waisenhuset). Urfolkene har særlig vært utsatt for disiplinering og tvangskristning fra kristne misjonærer og kolonister. Australia, New Zealand og Canada er bare noen få eksempler. I vårt statskirkeland har samene og "taterne" lignende overgrepshistorie.

I tvangskristningens tjeneste (ofte kalt "sivilisering") ble alle midler tatt i bruk, også barnemishandling. Det skremmende er at dette ikke foregikk i en fjern fortid, men i det forrige århundret! Man skulle tro at norsk almenhet var tilstrekkelig opplyst, med intellektuelle redskaper og en moralsk-etisk beredskap, til å gjennomskue "den kristne kulturarv".

Men det ser ikke ut til at så ikke er tilfelle. Etter århundrers kristen, luthersk indoktrinering er vi fortsatt umodne og halvblinde.

 

Når den "muslimske fare" truer, forsvinner den kritiske sans. Mange har gjennomskuet den høyst forbausende snuoperasjon. Når K'en i K-RLE blankpusses og kommer til heder og verdighet i den politiske debatt, er det uttrykk for et alvorlig krisesymptom. Nærmere bunnen i kunnskapsløshet, vulgaritet og åndsforlatthet kan vi knapt komme.

Men når den kirke-kristne majoritet legger premissene og føringene, også i Stortingskorridorene, kan vi ikke vente annet. Da kan en enkelt bokstav, eller et ord, få ufattelige dimensjoner. Det er ikke første gang i kirkehistorien.

 

Jeg anbefaler Hege Ulsteins glimrende kommentar i Dagsavisen/Nye meninger: "K-punktet". Hun setter det hele på plass, i den latterlige fordummende kontekst diskusjonen om K-RLE hører hjemme. Jeg vil tilføye at denne type særkristne småligheter i den politiske debatt vil vi trolig oppleve mer av, dess flere kristne politikere og partiledere som fyller Stortingssalen. En kristen politiker bryr seg lite om politisk teori eller ideologi. Tvert om vil vi nok høre mer og mer om "kristne verdier".

Å få "Gud" og kristendommen inn i politikken som samfunnslim, er deres eneste agenda (slik noen muslimske land vil ha Sharia som "grunnlov"). Den kristne lobby, med teologene Trond Bakkevig og avdøde Inge Lønning i spissen, har jo allerede fått den evangelisk-lutherske lære inn i Grunnloven. Og praktisk talt uten offentlig debatt! Vi kan vel ikke finne bedre eksempler på kirkemaktens fortsatte innflytelse på vårt samfunn.

Man skal heller ikke undervurdere Sturla Stålsetts kirkepolitiske betydning i denne sammenheng. Han er en meget dyktig strateg/taktiker, som så mange av sine teologiske kolleger. HEF's rolle i Stålsettutvalget er et kapittel for seg.

VG-presten Einar Gelius og Dagblad-presten Bjørn Eidsvåg har nok også sine roller å spille i vår kirkepolitiske medieoffentlighet.

----------------    

 

Hvis det er slik at den kristne gudstro (les: "Kristus-tro") ikke gir den troende noen nytte eller fordel verken i dette eller det neste liv, er det ingen grunn til å befatte seg med kristendommen overhodet. Da er den bare tomhet: "Tomt, tømt, uttømt!"  (Nah. 2, 11).   

I Dokkas belærende, livsfjerne og abstrakte teologi møter vi kirken og teologiens kriseproblem satt helt på spissen. Når den ikke lenger kan true med menneskenaturens syndighet (les: frelsesbehov), dom og evig straff ("fryktens etikk") - formildende omskrevet i vår tid som livsalvoret - har den ingen maktmidler igjen. Den er uten substans og mening. Dess oftere og mer mekanisk "nåden" gjentas dette Luther-året, dess mer innholdsløst blir begrepet. 

Nedenfor blir den lutherske "nåden" utlagt rett fram, iskaldt og nådeløst, akkurat slik Luther selv kunne ha formulert det. Det er selvsagt dette fatalistiske, pessimistiske menneskesynet DnK i dag også bekjenner seg til, om dens prester i taktisk, kirkepolitisk hensikt aldri så mye kaller seg "dialogprester". 

Vi venter fortsatt på hvor disse lutherske (ordinerte) dialogprester finner dialogviljen i Confessio Augustana, som i art. 1 ff og art 16. Det er vel ikke urimelig å forlange skrifthenvisninger til DnKs meste sentrale, konfesjonelle bekjennelse eller læreskrift (ca. 30 s.)? Ja, endog grunnlovsfestet!

"Ingen mennesker fortjener noe fra Gud. Hva enn Herren stiller opp med for oss, er det i utgangspunkt ufortjent. Det er ikke automatikk i det at vi lever, det er nåde fra livgiveren. Vi har ikke i oss selv noen rett til å være til, det er alt av nåde. En synder fortjener ikke noe annet enn å gå fortapt i sin synd".

--------------------   

 

Det såkalt livsavgjørende  eksistensielle valget  den kristne kirke mener å stille mennesket overfor, blir ikke forstått av verken barn, unge eller voksne i vår tid. Vi forstår ikke hva de snakker om, og teologene forstår bare "seg selv". De snakker ikke med andre enn seg selv og hverandre. De dyrker hverandre, sitt verdensbilde og sin interne sjargong.

(Verdidebatts innlegg om "oppstandelsen" er et meget godt eksempel).

"Troen" (les: Kristus-troen) er ganske riktig et menneskelig fenomen, som så mange andre menneskelige frembringelser. Den kan forklares historisk og religionspsykologisk, slik Eskil Skjeldal gjennom sitt personlige livsløp, sin prestetjeneste og akademiske karriere nå har "landet" (ganske trygt, ser det ut til). Få har bedre forutsetninger, intellektuelt og erfaringsmesig, til å forstå kirkens teologi innenfra, både fra luthersk og katolsk side.

Skjeldals unike bakgrunn og originale stemme gjør ham svært interessant i kirkekritisk og religionskritisk sammenheng.

Jeg kan vanskelig tenke meg noen større kontrast enn den mellom Eskil Skjeldal og Åste Dokka. Der hvor Skjeldal tok tvilen på alvor (tross alle iherdige forsøk kunne han ikke riste den av seg, parkere den eller rasjonalisere den bort), sa Dokka enkelt og greit "Farvel til tvilen"  (Vårt Land 24. juli 2015):

"For meg dreide tvilen seg om at idealet om hva en kristen er ikke gav gjenklang i mitt eget liv. I miljøer jeg vanket ble det talt et språk jeg ikke forstod. Jeg fikk ingenting ut av bønnestunder og repetetive lovsanger, jeg ble sjelden revet med av bibellesning og jeg brant ikke for å spre ordet.

Troen min bodde ikke i følelseslivet. Jeg opplevde ikke gudsnærvær. I tillegg kom de teologiske grubleriene. Virker bønn? Er Gud god og allmektig? Og så videre. Kanskje var problemet en for trang kristendom.

Så ble jeg spyttet opp på land. Tvilen forsvant ganske plutselig, tror jeg. Samtidig som venner sluttet å si fram trosbekjennelsen og grublet over om de kunne stå inne for fadderløftet, bestemte jeg meg for at jeg ville høre til. Jeg fikk nok av tvilen og satte den fra meg".

Så enkelt var det for Dokka. Hun fikk nok av tvilen, og ved en viljesanstrengelse SATTE HUN DEN FRA SEG (eller kastet den over bord). Hun sa bare ganske enkelt JA! Det ser ikke ut til at hun har nådd land ennå. Hun seiler nok fortsatt der ute på det opprørte hav. Skjeldals bok har skapt noen bølger i det ellers rolige farvann.  

"Jeg kunne bare legge ned min åndelige hakke og spade. Jeg hadde allerede gjort jobben min ved noe så enkelt som å si ja. Resten måtte være opp til Gud. Og hadde jeg ingen åndelige opplevelser, fikk jeg heller leve uten. Stilt overfor Gud blir egen sjelegransking uvesentlig.....Kristendommen hadde flyttet ut av min egen navle og hvilte på noe annet enn meg selv. Jeg ble trygg nok til å leve fritt. Siden har jeg levd lettet og uten jag".

Jeg har sitert disse avsnitt fra Dokka, ikke bare fordi jeg selv finner det gjenkjennelig fra egen oppvekst i et kristent-fundamentalistisk (misjons)miljø innenfor DnK, men også fordi det kan forklare hennes urimelige reaksjon på Skjeldals bok. Når tanke, følelser og erfaring kolliderer med det kristne gudsbilde, er det mest naturlige å avvise kirkens gud. Ikke slik for Dokka. Der hvor Skjeldal tar den menneskelige erfaring på alvor, avviser Dokka den samme.  

Kristendommens "sannhet" hviler på noe utenfor henne selv. Hva hun personlig tror, tenker og opplever betyr ingenting. Følelseslivet er skiftende og ustabilt. Troens faste grunn må derfor forankres i noe "utenfor" (Ordet? Skriften? Liturgien? Bekjennelsen?). Det er dette "noe" (utenfor henne selv) hun mener gir teologien myndighet og autoritet til å utstede normative utsagn, om jeg forstår henne rett. Hvordan henger dette sammen?

Det er kanskje ikke lett å forstå at frafalne prester og teologer har opplevd det like frigjørende/befriende å forlate det "kirkens hus"  Dokka selv har funnet trygghet og frihet innenfor. Det dogmatiske rammeverket som for Dokka gir frihet og trygghet, har for andre virket begrensende for tanke og livsutfoldelse. Det kan hende at denne type utfordringer blir for store og vanskelige for henne og for Vårt Land/Verdidebatt. Det holder ikke å utarbeide en "tvilsteologi". Sjelesørgeriske samtaler er ikke noe alternativ.

Her er det sterkt motstridende erfaringer og oppfatninger som står mot hverandre. Når både tenkning og erfaring støter mot den steinharde dogmatikken, er det selvsagt den kirkelige teolog som må svare for seg. Jeg håper Åste Dokka vil følge opp debatten med Skjeldal. Det var hun som startet den. Som dr. theol., kommentator i Vårt Land og aktiv skribent på Verdidebatt, forventer vi at hun følger opp sitt første initiativ. Selv vil jeg gjerne vite hva som er "god kristendom", og hva som er den kristne gudstroens grunnlag og mening - hvis den ikke har noen nytte- eller vinningseffekt.

Siste saklige debattinnlegg av Skjeldal på Verdidebatt ("Jobs venner") har 0 kommentarer. Ikke engang ordstyrerne Njål Kristiansen eller Oddbjørn Johannessen har uttalt seg på denne tråden. Er de helt i villrede?

Jeg siterer Skjeldal:  

"Tanken om at kartet (teologisk teori) kan overstyre den virkeligheten man opplever, er like banal som den er brutal. Jeg tror at en kirke som møter mennesker i tvil med akademiske utsagn om Gud og mennesket gjør seg skyldig i manglende omsorg for medmennesket".

--------------------

 

Helt til slutt vil jeg bare minne om de neste teologiske «minefelt» i kirkeårets høytider og liturgiske kalender:  himmelfart og  pinse. Kristi himmelfart feires 40 dager etter påske.

Pinsebegivenheten og den diffuse Helligånden som innleder Treenighetstiden i kirkeåret, er hvert år et tilbakevendende problem for presteskap, teologer og kristne journalister. De klarer ikke å formidle noe fornuftig om denne tredje mannsperson (guddom) i treenigheten.

Pinse feires 50 dager etter at Jesus sto opp fra de døde (sjuende søndag etter påskedagen). På denne dagen viste Den hellige ånd seg for apostlene i form av ildtunger fra himmelen.

Jeg siterer Ap.gj. 2: 2-4: 

«Da kom det med ett en lyd fra himmelen som når et veldig stormvær farer fram, og fylte hele huset der de satt. Og det viste seg for dem tunger likesom av ild, som delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt med Den hellige ånd, og de begynte å tale i andre tunger, alt ettersom Ånden gav dem å tale».

«...apostelen Peter forklarte det som et Guds under og forkynte til dem budskapet om at Jesus fra Nasaret var Guds sønn, menneskenes frelser. Peter viser til en profeti i Joels bok, hvor det står skrevet at Gud i de siste dager skal utøse sin Ånd over alle mennesker, slik at de kan tale profetiske ord. Denne forkynnelsen på første pinsedag blir betraktet som kristendommens tilblivelse, og i den katolske kirken blir Peter betraktet som den første pave».

(norsk Wikipedia) 

«Beretningen om Kristi himmelfart (lat. ascensio) er en markering av at Jesus ikke lenger viser seg legemlig for disiplene, men er opphøyd til Guds side».

(Store norske leksikon, dr. theol og professor ved TF:  Hallgeir Elstad og Turid Karlsen Seim)

http://pinse.no/  

https://snl.no/Den_hellige_%c3%a5nd 

 

Winfrid Stinissen har skrevet den lille boken «Hører du vinden blåse?» (2001). I følge vaskeseddelen gir boken «både innsikt, oppmuntring og trøst til den som forsøker å forstå mer av Den hellige Ånd – hvem han er og hvordan han virker i menneskers og i kirkens liv».

(Stinissen er katolsk prest, karmelittmunk og doktor i filosofi).

I Vårt Land annonseres en retreat første uke i mai ved Nya Slottet Bjärka-Säby utenfor Linköping. En av forkynnerne er den frikirkelige Peter Halldorf, høyt skattet og beundret i avisen Vårt Land.  

Tema:  «Drikk dypt av Ånden».  

-----------------       

 

23.04.2017  (revidert 30. 04.2017)

G. Ullestad