(Oddbjørn Johannessen, Vårt Land 19. juni 2018)
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11720836-hin-time-i-getsemane-en-paskepreken
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11710229-utfordrende-jesus-bilder
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11709286-kan-det-komme-noe-godt-fra-nasaret
Jeg tror ikke vi blir
så veldig utfordret av teologiprofessor H. Moxnes konvensjonelle Jesus-bilder. Det må nok stå for Johannessens egen regning. Innleggene ovenfor kan være greit å ha i bakhodet når man leser O. Johannessen. Hans ideal-Jesus
er like lite interessant og utfordrende som Moxnes Jesus-bilder. Forutsigbarheten kaller på et stort gjesp. Det er umulig å respondere saklig og fornuftig på Jesus-preknene ovenfor.
Sammen med
den katolske (pavetro) Njål Kristiansen er O. Johannessen helt opplagt engasjert av Vårt Land som ordstyrer på Verdidebatt. Disse to lekmannsteologer opptrer på nær sagt alle tråder. Vi har skjønt at Johannessen er
godt fortrolig med Vårt Lands journalistkorps, som også med TF-teologene. Han er raskt ute med å gi dem kort og bekreftende anerkjennelse.
Hva er det motsatte av «forvrengt kristendom»?
Denne formulering tilsier at det finnes en sann, uforfalsket kristendom. Hvem forvalter den?
Når både kirkesamfunn, biskoper, teologer og kirkepolitikere er dypt splittet i teologiske og
etiske spørsmål, finnes vel ingen «ren» kristendom? Da finnes heller ingen gudgitt, objektiv moral.
To unge kristne Stortingspolitikere fra henholdsvis Høyre (Heggelund)
og SV (Bergstø) inntar to ulike posisjoner i flyktningespørsmålet. Begge har vært intervjuet i Vårt Lands «Min tro» - spalte. Har de begge Jesus på sin side? Representerer de «kristne verdier»,
dvs. den samme «kristne kulturarv» som DnK og preses, konge og statsminister har sluttet seg til i henhold til evangelisk-luthersk lære i Grunnloven §2?
http://grunnloven.lovdata.no/
Hva med korsbærer og FrP-politiker Sylvi Listhaug,
som nylig ble gjort til analyseobjekt på Verdidebatts forside: «Alt om Sylvi Listhaug»? For eller mot Listhaug – er det det norsk politikk handler om? Vårt Lands debattredaksjon slettet denne selsomme debattserie ganske
fort, da redaksjonen sikkert skjønte at å henge ut en enkeltpolitiker ved navn – ikke partiets politikk – kunne komme i konflikt med avisens presse-etiske retningslinjer. Men gapestokk-mentaliteten i Vårt Land fikk vi
altså demonstrert før avisredaksjonen åpenbart fikk «kalde føtter».
Ingen syntes visst det var verken merkelig eller kritikkverdig at en enkelt navngitt Stortingspolitiker fra
FrP ble gjort til hovedoppslag og analyseobjekt på Verdidebatt. Her ble flere (anstendige) barrierer brutt ned, som også i maleriet av den nakne, korsfestede Sylvi Listhaug. Den politiske brodd med ironi og humor vi ofte gjenkjenner i politisk
kunst, satire og karikaturer, var helt fraværende. I tilfellet Sylvi Listhaug er det dødsens alvor: ingen formildende omstendigheter, ingen forsonende latter. Denne personliggjøring av politikk og idelogi er noe nytt (selv
om vi alle vet at blodtørstige medier har drevet klappjakt også på tidligere politikere/ministre).
Det er ikke FrP’s politikk og ideologi man kritiserer, men personen Sylvie Listhaug. At
hun som sentral FrP-politiker (minister i to departementer i dagens regjeringskoalisjon) kan fremkalle så sterke følelser og lidenskaper, antipatier og sympatier i offentligheten, er verdt ettertanke.
Når
Jesus ikke sier noe om flyktninger (som heller ikke om homofili) kan enhver kristen tillegge ham egne oppfatninger og holdninger.
Sverigedemokraterna har opparbeidet
seg en lignende (mer respektabel) posisjon i svensk politikk, som Fremskrittspartiet i vårt land. De appellerer til kristne velgere, slik disse også utgjør Donald Trumps maktbase. Liberale reformer reverseres overalt hvor den reaksjonære
kirke-kristendom får politisk innflytelse. Dette ser vi tydelig også i det kristen-ortodokse Russland. Her har man maktalliansen Putin – Patriarken, slik vi i Norge har hatt og har Kongen – Biskopen. Innstramninger, ensretting og overvåking
er tendenser vi ser og kjenner igjen fra maktkirkens historie helt fra 3-400-tallet.
Vi ser lignende tendenser i det muslimskdominerte Tyrkia. Kristendommen og islam er patriarkalske tvilling-religioner, med totalitære
og imperialistiske ambisjoner. Fiendskapet mellom dem er eldgammelt. Når de nå igjen kvesser sine våpen og sin fiendtlig retorikk, må vi klart og kontant, med all makt, avvise dem begge. Ingen av dem fortjener vår sympati.
Ingen av dem representerer noe håp. Disse to religioners destruktivitet har vi mer enn nok av dokumentasjon på.
Ingen reformasjon, ingen moderate/liberale teologer kan modernisere eller humanisere disse
to åpenbaringsreligionene. Om det er Koranens guddommelighet eller Jesu guddommelighet som forkynnes og postuleres, gjør liten forskjell. Det beste vi kan håpe på er at Jesus og Muhammed omsider sidestilles (sammen med
Moses), som de oldtidsprofeter de var. Få dem ned på jorden! Bring dem tilbake til historien! Ingen av dem skal fratas sin religionshistoriske betydning, men de tilhørte sin egen oldtid. De var ikke verken guddommelige eller universelle.
Når stadig flere såkalt kristen-progressive slutter seg til evolusjonslæren, er det forbløffende at de på samme tid synes helt «blinde» for at åpenbaringstroen og Jesus-apoteosen
nødvendigvis må velte overende alle utviklingstanker. Hver gang Jesus hentes frem som eneste og unike forbilde («Hva ville Jesus sagt…»), støter vi på den samme utviklingsfiendtlige blokkering.
Bakenfor lag på lag med kosmetisk sminke vet vi at oldkirkens steinharde dogmer og postulater ikke er endret med en tøddel eller bokstav. Den apostoliske bekjennelse gjentas monotont hver eneste søndag i Den norske
kirkes liturgi.
-------------------
Individets frihet er utålelig for kirken, som forlanger lydighet
og underkastelse. Når sekularisering og avkristning går for langt, setter kirken bremsene på. Kristendommens Janus-ansikt viser seg klarere og klarere. Maskene faller, tospråkligheten gjennomskues. Vi lar oss ikke forføre av
språklige svulstigheter og retoriske øvelser. Teologer og apologeter har lenge nok maltraktert vårt normale, fellesmenneskelige språk.
Det er skremmende hvordan høyre-ekstreme
bevegelser og ny-fascistiske partier vinner stadig større terreng i det kristne Vesten. Stadig flyttes grensene, slik også Nøstvold («Fjordmann») fra forvisning og utstøtelse fikk komme tilbake til Aftenpostens varmestue
(han ble endog beæret med stipend fra Fritt Ord).
Mange av disse bevegelser bærer den kristne fane høyt. Hvit makt har historisk vært ensbetydende
med kristenmakt og kirkemakt. Småstater og minoriteter vil under religiøs-kristen overmakt alltid komme i fare. Ingen religion har krenket religionsfriheten (nå omdøpt til «trosfrihet») mer enn kristendommen. I DnKs sentrale,
konfesjonelle skriftgrunnlag (Confessio Augustana) står det svart på hvitt hvilken evig straff og pine de ulydige, frafalne og gudløse skal lide. Hvordan kirken får slike uhyrlige straffetrusler – endog Grunnlovsfestet –
til å bli «religionsfrihet» kan nok bare forstås med Troens øye og Troens ører.
Autoritetsdyrkelsen og lydighetskravet er innebygget i kristendommens ideologi. Hvitvasking og
glorifisering av historien er et velkjent trekk ved kirkens selvbilde. Når den protestantiske kirke gjennom et helt år kunne feire en autoritær antisemitt som Martin Luther, da vet vi at alt kan hende. Blant Luthers beundrere var som kjent
Hitler og Quisling.
I den tyske delstaten Bayern har man besluttet at det kristne kors skal pryde alle offentlige bygninger. Et voldsmettet maktsymbol som det kristne kors gir uhyggelige assosiasjoner.
Høyreekstremismen står sterkt i Bayern, den mest konservative delstat i Tyskland. Sterkt står også den romersk-katolske kirke. Hvorvidt den økende nasjonalisme også vil hente fram igjen forestillingen om «blodets
renhet» (jfr. nazismen og det katolske Spania på 1400-tallet), er et åpent spørsmål.
Ved å drikke Jesu Kristi blod danner de kristne «de helliges samfunn».
I sitt eksklusive blodsfelleskap forstår de seg som rene og syndfrie, en slags «overmennesker».
Det mest nedslående i dagens urolige tider er at venstresiden i norsk og
europeisk politikk ikke har klart å mobilisere en etisk og politisk samlende motkraft til de «brune» strømningene. Jonas Gahr Støres vinglete ledelse av Arbeiderpartiet (Ap) har vært en katastrofe for partiet. Det er et
spørsmål hvordan den kristelige Støre kunne bli valgt til partileder i Arbeiderpartiet. SV med sine mange kristen-sosialister og prestepartiet MDG skaper liten entusiasme.
Når kristne politikere
planmessig og i all stillhet har invadert Stortinget, kan vi regne med at det er «Guds vilje» som skal råde. Den som har «Gud» som arbeidsgiver, trenger ingen politisk teori eller ideologi. Alle kristne har som oppdrag å
fremme «Guds rike». De kaller seg Guds forvaltere. De har sitt mandat, ikke fra folket, men fra «himmelen og jordens skaper».
Som det står i Fader vår: «Din er makten og
æren…».
----------------------
Den som leser om Jesu forkynnelse og predikantvirksomhet
i evangelieskriftene – uten dogmatiske briller – kan ikke unngå å se at Jesus selv var en splittet og motsetningsfull person. «Heller ikke jeg fordømmer deg», sier Jesus et sted. Men han slynger ut
sine fordømmelser og forbannelser over alle som ikke underlegger seg hans autoritet. Han kaster selv den første sten ved mange anledninger.
VGs trettende reportasje om Svein-Magne Pedersen
er mer eller mindre en gjentakelse fra 2010. Er det en avledningsmanøver, kanskje? Så lenge «Folkekirkens» tilhengere og aktører kan styre oppmerksomheten bort fra seg selv og mot «utvekstene» i små, marginale
frimenigheter kan kirken håpe den får sympatien. Men å redusere helbredelse ved bønn til et spørsmål om økonomisk vinning og kynisk utnyttelse av sårbare mennesker er for enkelt. Å redusere voksne mennesker
til uselvstendige, naive individer er heller ikke videre klokt.
De fleste mottakere av Svein-Magne Pedersens tjenester er alminnelig troende kristne, som mest sannsynlig ikke skjeler stort til hva
som er medisinsk eller juridisk forsvarlig. De har bare håpet om å bli helbredet.
Gud er alltid større, får man stadig høre - og Jesus er den største healer/helbreder.
Den kristne «Gud» kan alltid gripe inn - hvis han vil.
«EIN VAKSEN KYRKJE»?
Noe slikt finnes ikke. Se nedenfor hvordan en katolsk pater vurderer den lutherske «folkekirke». Det er ikke mye selvkritikk eller selverkjennelse å spore i lenken nedenfor. Fortrengning
og benektelse er nok en «sykdom» som rammer begge de to hovedkirker (DKK og DnK). De er lammet av uerkjent skyld og ansvar for årtuseners makt- og voldsutøvelse. Vi venter på den syndsbekjennelse geistligheten
stadig forlanger av sin menighet. Men kirkehistoriens synderegister (les: forbrytelser) er kanskje så brutal og omfattende at de ikke kan refereres ved alterringen eller i skriftestolen? Her er det vel helst soknebarnas daglige småsynder og «onde
tanker» som skal bekjennes for «Gud», forrettende prest eller skriftefar. Den som ikke er i stand til å ta oppgjøret med seg selv, er vel aldri blitt voksen?
Det er aldeles
grusomt hvordan kirke-kristne aktører manipulerer og villeder oss. Islam og islamisme har vært en velegnet lynavleder det sist ti-år. Det er på tide å flytte fokus. Jeg spør
igjen: hvilke konkrete «feilgrep og synder» har de to hovedkirker vedkjent seg?
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11681139-folkekyrkja-i-sekk-og-aske
«Ein vaksen kyrkje.
Den katolske kyrkja har mange gonger bede om orsaking for feilgrep og synder ho har gjort, også ovanfor dei lutherske kyrkjesamfunna. Ei kyrkje som vil ta ansvar og oppføre seg som ein vaksen må av og til gå ut og vedkjenne sine feilgrep.
Eg ventar på at leiarane for folkekyrkja tar eit slikt ansvar i år.
Om preses Helga Haugland Byfuglien ikkje kler seg i sekk og oske bør i alle høve bispekollegiet be om orsaking
for all urett lutherdomen har dratt inn over seg dei siste fem hundre åra. Som bot kan dei kanskje sjå nærare på dei siste tiders kyrkjemøtevedtak som ikkje berre pregar folkekyrkja internt, men som trugar det økumeniske
samarbeidet mellom kyrkjesamfunna».
Det er også lite voksent hva den katolsk-troende Pål Georg Nyhagen (mot bedre vitende?)
skriver på Verdidebatt. Hvorfor i all verden retter han pekefingeren (anklagen) mot lutherdommen, ikke mot sitt eget kirkesamfunn?
«Jeg minner om at lutherdommen her i landet ble innført med
dansk enevelde-makt, tvang og med grov vold; til dels betydelig i visse områder. Uttalelser og bøker som er utgitt i anledning markeringen preges heller langt på vei av fortrengning, benekting, bagatellisering og rasjonalisering. Hvilket
vel ikke kan sies å være hverken teologer eller kirker verdige».
Det er slike interne kjeklinger og gjensidige beskyldninger de kristne holder på med – når de ikke angriper
islam… Kristendommen uten fiendebilder er utenkelig. Når aggresjonen (den hellige vrede) ikke kan rettes utad – da en ytre fiende er vanskelig å identifisere – finner den utløp internt. Raseriet mot Listhaug (særlig
fra hennes trosfrender) som kjører den harde linje i flyktningepolitikken, skyldes kanskje at hun torpederer det glansede selvbildet (folke)kirken har forsøkt å bygge opp (med flosklene: nestekjærlighet, barmhjertighet, inkludering,
gjestfrihet o.l.).
I et historisk perspektiv har den offisielle kirke dessverre ført en langt hardere og brutal linje enn Listhaug. Hatet mot kommunismen, humanismen, sekularismen og ny-ateismen det siste
århundret har mer eller mindre brent ut. Men den sekteriske flamme brenner som aldri før. Kirken brenner riktignok ikke kjetterne/vranglærerne på bålet, men stiller dem ut til spott og spe. Først Listhaug, så
Svein Magne Pedersen. Hvem blir den neste i gapestokken? Det rettroende, selvrettferdige kommentariat i Vårt Land er et godt eksempel på moderne ny-apologetisk strategi: verbal sjikane. Ordets makt! Det er i språket de velvillige
og sanne Jesus-troende posisjonerer seg teologisk-ideologisk og kaster ut sine bannbuller. De har ingen andre maktmidler igjen.
På Verdidebatt får man et godt inntrykk av hva som engasjerer kristenfolket.
Redaksjonens «lesetips» ser ikke ut til å være blant de emner som engasjerer leserne. Til tross for 0 kommentarer og få visninger, kan disse «lesetips» bli stående i ukevis.
Islam-kritikk og Israel genererer ofte lange tråder. Også evolusjonslæren er populært, og Vårt Lands redaksjon vil gjerne styre debatten i en bestemt retning. Svært mange av innleggene nedenfor er 3, 4, 5, 6 og 7
år gamle. Det er ikke til å tro! Men denne type resirkulasjon av gammelt stoff er typisk for avisens monotoni og statiske holdninger. Ny-tenkning er ikke mulig.
Søvik/Davidsen, Kjell J. Tveter
og E. Ottosen kan vel neppe tas alvorlig? Tankesmien «Skaperkraft» produserer ikke de skarpeste analyser. Det gjør heller ikke teolog og prest Kjell A. Nyhus.
https://www.dagbladet.no/kultur/den-eneste-tenketanken-som-virker-er-civita/69857680
Jeg tror vi kan være enige med artikkelforfatter: «Den kristne tenketanken Skaperkraft har ikke skapt noe som helst».
https://www.minervanett.no/den-liberale-tankesmien-skaperkraft/
«Alt som er sant – legg vinn på det, sier Paulus, for det er fra Gud! Kristne skal åpne seg mot sannheten i alle spørsmål. I naturvitenskap skal vi lytte til de som er best
kvalifisert, og vi skal bekjempe tendenser til virkelighetsflukt, paranoid mistenksomhet og ikke lefle med den antiintellektualismen som staser seg opp som bibeltro og mener å heve seg over den allmenne, kritiske vitenskapelige samtalen».
(Kjell A. Nyhus, Verdidebatt 2013)
HVOR ER JESUS I "PROSESS-TEOLOGIEN"?
Hvordan har de kristne «åpnet seg mot sannheten i alle spørsmål» innenfor den historisk-kritiske forskning det siste århundret? Har dogmene om Jesu (guddommelige)
fødsel, oppstandelse og himmelfart motstått historieforskningen og naturvitenskapens nærlys?
Hvilket bidrag har de kristne tilført innenfor «den allmenne, kritiske vitenskapelige
samtalen»? Hvem anser Kjell A. Nyhus som «best kvalifisert» innenfor naturvitenskapen? Kan han gi oss noen konkrete eksempler, navn og referanser?
Teologene leter alltid etter en
vei ut av blindgatene. En teologisk teori som søker å integrere evolusjon i den kristne skapelseshistorie kalles «Prosess-teologi». Hva kan man si til slikt teologisk rør?
Hvor
har (mystikeren) Ivar Bu Larsen gjort av Jesus fra Nazareth og hans (enkle) mytologisk-eskatologiske verdensbilde, overlevert oss i evangelieskriftene?
Er Bu Larssens svevende og høytflyvende «Gud»
den samme som Jesu gammeltestamentlige Jahve? Eller er det en annen og ny gud Bu Larssen introduserer? Hvorfor oppgir han ingen (skrift)referanser til den historiske person, Jesus fra Nazareth, som fra år 0 («Kristi fødsel»)
har preget all tenkning og historie i det kristne Europa?
Det finnes ingen Kristus/Christos i evangelieskriftene. Jesus fra Nazareth (Joshua) omtalte seg aldri offentlig som «messias», men konsekvent
som «Menneskesønnen». Jesus fra Nazareth forkynte ingen «prosess-teologi» i de evangelieskriftene kirken har autorisert og overlevert.
http://www.verdidebatt.no/innlegg/394803-skapelse-evolusjon-og-prosess-teologi
http://www.verdidebatt.no/emne/3355-evolusjon
«Sentralt innenfor prosess-teologien, ligger forestillingen om skapelse som en uavbrutt prosess, skapelsen er ikke en hendelse som ble fullført en gang i urtiden, det er en prosess som pågår den
dag i dag, for hvert øyeblikk…..Likevel er skaperverk og Gud så sammenflettet at prosess-teologien kan tale om Guds selv-åpenbaring og til en viss grad selv-tilblivelse, gjennom skapelsen. Prosess-teologien anlegger
slik et prosess-perspektiv på Gud, i motsetning til innenfor en teistisk Gudsforståelse, der Gud er en statisk og uforandret størrelse.
Dette innebærer at Gud har i seg forandring,
til tross for at Gud er evig. Teologen/filosofen Paul Tillich snakket om Gud som "being itself/det værende i seg selv," som "the ground of being/livets kilde og grunn," og som "the power of being/det værendes kraft.
Innenfor prosess-teologien kan Gud slik forståes som den kraft som driver evolusjonen fremover, og som den kraft som kaller skapelsen frem. Gud kan slik identifiseres med "eros" som viljen til liv
i alt det skapte. Men dette er ikke en rettlinjet prosess som er styrt av en utenforstående intelligens. Guds skaperordning/logos ligger nedlagt som strukturen i skaperverket/evolusjonen, men det er ikke en ordning som ekskluderer kaos.
Mennesket kan sees som skapningens mål, ved at i mennesket blir skaperverket seg selv bevisst. Det er dette som ligger i Teilhard de Chardins begrep "the omega point", altså det høyeste
punktet for bevissthet og kompleksitet, som universet beveger seg mot.
Denne bevisstheten kan sies å nå sitt høyeste uttrykk i det som blir kalt for "Christ consciousness" eller
"Cosmic Consciousness", dette innebærer en bevissthet der Gud selv trer frem i menneskets bevissthet gjennom mystiske erfaringer av livets og skapelsens enhet. Med dette som bakgrunn kan vi si at Gud først blir seg selv bevisst i og gjennom mennesket, slik som det kommer til uttrykk gjennom Jesus som Kristus».
Helbredelse ved bønn er noe alle kristne kirker praktiserer, med Jesu virksomhet som forbilde. Den norske kirkes statslønnede presteskap bedriver helbredelser,
sykesalving, husrens og sjelesorg på «statens regning». De er garantert sin faste lønn. Ingen gransker dem for tjenester og ritualer de utfører, men ingen tror vel at DnKs prester døper, vier og begraver medlemmene gratis?
Den norske kirkes prester fører TIMELISTER. Kirkens tjenere er så opptatt av sine lønns- og arbeidsvilkår at de kan gå til streik for høyere lønn.
«Argumentene mot streik er knyttet til selve presterollen: Presten må alltid kunne være til stede for mennesker i krise. Frykt for svekket omdømme har også holdt prestenes streikelyst
i sjakk. I begrunnelsen for forslaget til vedtak legges det vekt på at streik skal ramme arbeidsgiver, ikke dem prestene er satt til å betjene. En prestestreik skal for eksempel ikke gå ut over sjelesorg og omsorg for barn og kreftsyke».
http://www.verdidebatt.no/innlegg/255958
https://www.vl.no/nyhet/fare-for-streik-i-den-norske-kirke-1.1168959
Jesus hadde ikke faste lønnsinntekter.
Han arbeidet ikke, men praktiserte sin omreisende predikantvirksomhet på fulltid. Han var ikke opptatt av ferietid, fritid, overtid og personlig velvære. Jesu disipler måtte forlate familieliv, yrke og arbeid da de sluttet seg til ham.
Utover tilhengernes frivillige innsats - hvem sørget for det daglige underhold? Det ser ut til at de hadde noen velstående kvinner i sitt følge, som understøttet dem. Den senere Romerkirke
allierte seg med langt mektigere personer: keisere, konger og fyrster. Håpet om å slippe pinslene i Skjærsilden gav Den katolske kirke penger i kassen (jfr. avlatshandelen).
«Koblingen penger og frelse kom i gammel tid til uttrykk ikke bare ved kjøp av sjelemesser, men også ved at man ga gaver ved helgenskrin og helgenstatuer. Tanken var at man slik investerte i sitt evige ve og
vel, helgeners forbønn hadde stor betydning for post-eksistensen. Forestillingen om purgatoriet, skjærsilden, spilte på denne tiden en viktig rolle. Et utslag av tankegangen var salg av avlatsbrev, en særegen kobling penger/frelse.
Fenomenet ble kraftig kritisert av de lutherske reformatorer».
Lutherske prester tok seg betalt in naturalia av soknebarna.
Tiende, offer, gaver og donasjoner, kollekt, arv og fast givertjeneste hører med i bildet. Kirken har skaffet seg inntekter på mangeslunkne vis. Svein-Magne Pedersens lille private «bedrift» blir ganske smått og ubetydelig økonomisk
sett i kirkehistorisk og kirkepolitisk sammenheng.
Den velfødde «Folkekirken» - «Statsbudsjettkirken» - er allerede sterkt (nærmest desperat) bekymret for sin økonomi.
Da kan man jo bare tenke seg hvilke inntjeningsmuligheter kirken ville ha og benytte ved en fullstendig og reell økonomisk fristillelse fra statlig avhengighet, ikke minst med tanke på stadig færre givere, frivillige og aktive medlemmer.
Det er godt tenkelig at kirkens presteskap ville måtte ta seg betalt for seremoniene de nå tilbyr.
Når biskop og preses Byfuglien går ut i mediene og tar avstand fra visse
sider ved Svein-Magne Pedersens virksomhet, mener jeg fokus bør rettes mot henne selv. Som (erke)biskop tilhører hun den priviligerte lønnsadelen i Den norske kirke. Med andre ord: når kirkens geistlighet kaster den første
sten, synes den helt forblindet av egen grådighet og materialisme. Den er godt synlig i dag.
Jeg finner det interessant at O. Johannessen i Vårt Land/Verdidebatt har sitert VGs (kristelige)
kommentator, Frithjof Jacobsen. De har trolig den samme ideal-Jesus som referanse. Verken F. Jacobsen (VG) eller O. Johannessen (Vårt Land/Verdidebatt) omtaler Jesus eller Paulus dødeoppvekkelser, eller hva Jesus sier til disiplene i Matteus 10,
1-15.
Jesu formaninger nedenfor er ikke mulig å misforstå. De står i eskatologiens tegn. Jesus ventet på «Menneskesønnens komme» - ikke symbolsk men reelt. Det handlet
ikke om sinnets forvandling, men om verdens snarlige ende («himmelriket er NÆR»). Alle undergjerninger/mirakler var tenkt som en foregripelse av den apokalyptiske, kosmiske omveltning («himmel og jord skal forgå»).
«Og han kalte til seg sine tolv disipler og ga dem makt over urene ånder, så de kunne drive dem ut, og til å helbrede
alle slags sykdommer og plager…Disse tolv sendte Jesus ut og bød dem: Gå ikke på veien til hedningene, og gå ikke inn i noen av samaritanernes byer, men gå heller til de tapte får av Israels
hus! Når dere går av sted, så forkynn: Himlenes rike er kommet nær!
Helbred syke, vekk opp døde, rens spedalske, driv ut onde ånder!...Når
dere kommer til en by eller landsby, så finn ut hvem som der er verdig til å ta imot dere, og bli hos ham til dere drar videre. Og når dere kommer inn i huset, så hils det med fred. Dersom huset er det verd,
skal freden hvile over det, men dersom huset ikke er det verd, skal freden vende tilbake til dere. Og er det noen som ikke vil ta imot dere og heller ikke vil høre deres budskap, da skal dere forlate det huset eller den byen og riste støvet
av føttene.
Sannelig, jeg sier dere: Sodoma og Gomora skal slippe lettere på dommens dag enn den byen…Men når de forfølger dere i den ene byen, så flykt til den neste!
Sannelig, jeg sier dere: Dere skal ikke bli ferdig med byene i Israel før Menneskesønnen kommer…Vær ikke redde for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for ham som kan ødelegge både
sjel og legeme i helvete».
https://www.vl.no/nyhet/predikant-vi-gjor-bare-som-jesus-sier-1.961314
Jeg forstår ikke hva Jesu såkalte «tempelrenselse» har å gjøre med saken om Svein-Magne Pedersen.
Det er ikke verken et storslått tempel eller en katedral han har bygget.
«I Bibelen (?) kan vi lese om hvordan Jesus renser tempelet i Jerusalem for pengevekslere og handelsfolk og sier: «Mitt
hus skal kalles et bønnens hus for alle folk? Men dere har gjort det til en røverhule». Jeg lurer på hva han hadde sagt til mirakelpastorene etter å ha ventet tyve minutter på telefon til fjorten kroner minuttet?».
(Markus 11,15-17)
Den gammeltestamentlige Jahve ga nøye instruksjoner om hvordan hans tempel skulle bygges og
utsmykkes. Hvem har bygget og finansiert de europeiske katedraler? Sofia-kirken i Istanbul viser hva Kristus pantokrator tilsvarende trengte av luksus og maktsymboler.
Lutherske og reformerte kirker fjernet
alle katolske symboler og rekvisitter i kirkene. De kristne hyller Jesu såkalte «tempelrenselse» for 2000 år siden, men de ønsker tydeligvis ingen «katedralrenselse» eller «kirkerenselse».
Hva ville Jesus sagt til alle markedsboder og katolske rekvisitter som selges utenfor Peterskirken i Roma? Jesus er den guden som dyrkes og selges, bl.a. i form av krusifikser eller krybber. Hva tjener Vatikanet på turistnæringen?
Ville Jesus ha beordret en «renselse» i Nidarosdomen?
https://www.nidarosdomen.no/uploads/files/Tildelingsbrev-NDR-2018.pdf
DnKs prester og teologer kan ikke tenke ut reformer uten statlige
«troskroner». Kirken er helfinansiert av staten. Jeg spør igjen: hvordan skulle Den norske kirkes presteskap skaffe seg inntekter hvis statsstøtten falt helt bort? Ordinerte prester med 6 års akademisk utdannelse blir
lønnet og betalt av Staten for å forkynne mytologisk og dogmatisk vrøvl.
For dette forlanger den ikke tempelskatt, men kirkeskatt!
------------------
05.07.2018
G. Ullestad