Matteus 12: La enten treet være godt og dets frukt god, eller la treet være dårlig og dets frukt dårlig; for på frukten skal treet kjennes. Orme-yngel! hvorledes kan I
tale godt, I som er onde? for hvad hjertet flyter over av, det taler munnen……Matteus 7: Således bærer hvert godt tre gode frukter, men det dårlige tre bærer onde frukter…..Lukas
3:9: Øksen ligger også allerede ved roten av trærne; derfor blir hvert tre som ikke bærer god frukt, hugget ned og kastet på ilden.
Ingen må være i tvil om at Jesu billedspråk her er ment å ramme hans jødiske motstandere. Den senere kirkes antijødiske polemikk og voldelige praksis hentet næring fra evangelienes Jesu (som også fra
apostelbrevene).
Dehumaniserende merkelapper på indre og ytre fiender har vært ganske normalt i den kristne tankeverden. Å inndele mennesker i enten gode (Guds barn) eller onde (Satans
barn) kjenner vi igjen i Jesu knivskarpe dualisme og grovkornete menneskesyn, som i versene ovenfor og i mange av hans lignelser. Svært grove utskjellinger er uttalt i den kirkelige overlevering, som også Luthers skrifter vitner stygt og avslørende
om. Igjen: det er et menneskesyn vi bare kan forferdes over.
Den uverdige «monster-debatten» som nå har pågått en tid, er til å kjenne igjen. Den kristne FrP- minister
Sylvi Listhaug og UiA’s kristne professor (teolog, etiker og kriminolog) Paul Leer-Salvesen står på tilnærmet samme teologiske og antropologiske grunn. De har begge Jesus fra Nazareth
som etisk forbilde og/eller guddommelige autoritet. Demonisering av jødene finner vi hos Jesus selv («dere har djevelen til far») - og langt senere hos den dypt antisemittiske Luther. Da forbauses vi ikke over dehumaniserende språkbruk
i kristelige sammenhenger i dag.
Jeg tror ikke noen statsråd i vår tid er blitt trakassert og demonisert som den kristne Sylvi Listhaug, særlig fra venstresiden i
det teologiske og kirkepolitiske landskap. Vi vet fra både gammel og aktuell kirkehistorie at fiendskapet mellom trossøsken har vært svært bittert og aggressivt (slik også Jesu opposisjon til fariseerne, egentlig hans «åndsbrødre»,
slo ut i irrasjonelt fiendskap da de naturlig nok ikke kunne slutte seg til hans lære og personlige autoritet).
Å betegne hverandre som «vranglærere» gjør man fremdeles i dag.
Sekterismen og det sekteriske hatet går som en rød tråd gjennom hele kristendommens historie («Den som ikke er med meg, er mot meg», Matteus 12).
Professor og etiker (!) Leer-Salvesen
avslutter sitt innlegg slik (publisert i flere medier, også på Verdidebatt):
«Gå på badet og vask munnen din, statsråd Listhaug!».
Man forventer mer sindig og diplomatisk språkbruk fra professoralt hold. Er han kanskje uten synd, ettersom han kaster denne sten mot statsråden (endog en trosfelle)? Igjen: Jesus har sagt langt verre ting om sine meningsmotstandere og slynget
de grusomste traffetrusler over dem.
Nå er det ikke lenge siden «godhetsposøren» og biskop emeritus Tor Berger Jørgensen på Verdidebatt fremførte et merkelig (politisk)
forsvar for Jesu betegnelse: ormeyngel.
---------------------
Pave Frans maner de troende til å
unngå «dialog med djevelen». Kirke-kristendommens mytologiske verdensbilde (Gud-Satan-mytologien) lever altså i beste velgående i verden største kirkesamfunn.
Den norske
kirkes reformasjonsjubileum 2017 ville derimot ikke snakke om Luthers monstruøse djevel-tro; denne helt fundamentale mytologiske skikkelse i hans forvrengte verdensbilde og virkelighetsoppfatning. I luthersk-protestantiske
og evangeliske kirker/menigheter (verden rundt) er troen på ånder, engler og demoner som reelle, aktive vesener/makter et helt vesentlig innslag i tenkemåte og praksis (kanskje også blant presteordinerte TF-teologer
og professorer?).
Det er videre en viktig oppgave i den kristne menighet «å prøve åndene», dvs. å identifisere eller skille mellom de gode åndskrefter (Guds ånd)
og de onde (djevelen/Satans ånd). Både hos Jesus, Paulus og på Verdidebatt er åndeverdenen, engler og demoner, høyst reelle vesener. Mange er kanskje ikke klar over at Den norske kirke har utarbeidet et eget rituale for «husrens».
Fra Den katolske kirke har vi fått opplyst at antall demonbesettelser har økt de senere år.
https://www.dagbladet.no/nyheter/pave-frans-advarer---unnga-dialog-med-djevelen-han-er-mer-intelligent-enn-oss/69154066
https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/J1xWXX/Fake-news-er-Satans-verk_-sier-pave-Frans---og-minner-om-slangen-i-paradiset--Harald-Stanghelle
https://forskning.no/religion/2008/02/eksorsistskolen-i-roma
http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=8821
«Over 300 eksorsister
fra hele verden har nettopp vært på konferanse i Vatikanet, der yrket offisielt ble anerkjent av pave Frans».
Jeg siterer den
pavetro (og Stålsett-tro) Harald Stanghelle i Aftenposten:
«Vi får ta det til oss når han (pave Frans) sier at ikke alle journalister er slanger,
men han innser at de kan bli det, skriver Olav Egil Aune klokt om dette i Vårt Land».
Kan journalistene Aune og Stanghelle bli slanger? Finnes det slanger i norske aviser? Stanghelle vil
ikke harselere med pave Frans, for det paven gjør nemlig «er å holde frem sannheten som noe helt spesielt…Han gir oppgjøret med fake news en ekstra etisk dimensjon».
Og videre i Stanghelles panegryniske pavedyrkelse (det er ikke til å tro):
«Paven er bekymret og trekker de virkelig lange linjene mot epidemien...For det pave Frans gjør,
er å holde frem sannheten som noe helt spesielt. I det minste en ærlig søken etter sannhet. Derfor priser paven kunnskapsløft som innprenter nye generasjoner at alt ikke er sant, men at de likevel ikke må slutte
å lete etter sannheten…
Dette pavelige oppgjør er tankevekkende lesning, både fordi han som verdens viktigste religiøse leder gir oss et annet perspektiv
enn de vanlige, og fordi det ligger en mobiliseringens kraft i at nettopp pave Frans bryr seg om en giftig farsott som truer med å underminere sunne demokratier.
Lokkemiddelet (av slangen)
var løftet om ny innsikt. Konsekvensen var forvirring og katastrofe. Slik skaptes menneskehetens første fake news, skriver pave Frans i budskapet til verden».
Det er riktig at den forstyrrede pave Frans (og hans medløper i Aftenposten) gir oss «et annet perspektiv enn de vanlige». Men samsvarer denne katolskinspirerte mytologiske historieskriving og samfunnsanalyse også med
Aftenpostens grunnsyn? Er mannsstaten Vatikanet et opplyst og sunt demokrati, Stanghelle? Er syndefallsmyten (med Adam, Eva og slangen) sannhet og en troverdig kilde?
«- Djevelen er ikke diffus,
men en person, sa pave Frans om djevelen i et TV-intervju. Det har vakt oppsikt. - Med Satan kan man ikke føre en dialog, han er mer intelligent enn oss, sa paven denne uka i et intervju på den italienske, katolske kanalen TV2000…
Det som vekker oppsikt er den svært konkrete måten paven beskriver Satan, ikke som en abstrakt, ond kraft, men som en person».
Snakker pave,
biskop, kirkepolitikere og redaktør i Aftenposten SANT og RETT om virkeligheten?
«VÅR VERDIFULLE KRISTENARV»
Religionskritiker Hans Petter Halvorsen spør i et åpent brev til KrF’s leder på VG’s
debattsider betimelig om han vet hva ordet «sekularisme» betyr.
https://www.vg.no/nyheter/meninger/religion/guds-store-problem/a/23590838/
Halvorsens mottaker, Arild Hareide, tok ikke imot utfordringen men sendte en av partiets Stortingspolitikere ut på banen. Vi ser det gang på
gang: ærlig og direkte konfrontasjon i det offentlige rom er noe teologer og kirkepolitikere sterkt misliker. De roper høyt om dialog, men bare når de selv på forhånd har fastsatt premisser og konklusjon.
https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/8wBbGE/vaar-verdifulle-kristenarv
Ansvarsfraskrivelse er en kirkelig-teologisk spesialitet, som også reflekteres i mishandling av vårt normale språk. En
annen strategi er projeksjoner, som avisen særlig Vårt Land og Verdidebatt rendyrker.
Når forlegenheten ved de strengt kirkelige begreper og praksiser (nå: «misjon»,
«evangelisering» og «forkynnelse») blir for tyngende eller ubehagelig, overføres de på motstanderne (les ny-ateistene). Alt som forbindes med aggressivitet, fundamentalisme og dogmatisme projiseres ENTEN på muslimer
ELLER på de såkalte ny-ateister. De hamrer løs at sekularisme betyr et samfunn uten verdier (verdiløst), følgelig at «sekularister» frakjennes evne til etisk-moralsk erkjennelse og handling. Det er dehumaniseringen igjen! Den finner stadig nye veier, for uten fiendebilder finnes heller ikke «den store hvite flokk» eller «de helliges samfunn».
Hvor mye blod «Guds»
kirke på jorden – og hans presteskap - enn har utøst over arme uskyldige mennesker, består den hvite skare uplettet: skyldfri. Vi ser blodsporene, men for de kristne (ikledd hellighet)
er blodsporene visket ut. Slik er de «kristne verdier». Historien må enten forties eller forfalskes, det kirkefedrene kalte «fromt bedrag». Umoral blir til hellighet.
I nær 2000
år har kirken forkynt «fake news», og 1. påskedag (i Norge offentlig flaggdag) skal igjen usannheten fastslås og feires. Hvorvidt Stanghelle deltar i påskegudstjenestene og inntar Kristi legeme
og blod, vites ikke. Å bli Kristuslik er den katolske varianten av humanisme. Igjen: misbruk og radbrekking av språk og verdier!
At en stor del av den konservative, kristen-evangeliske befolkning
i USA støtter våpenlovene, er ikke underlig tatt i betraktning dette (kristnede) kontinentets slavehold, historiske rasekriger, kolonikriger og militarisme. Et av slavefortene utenfor Vest-Afrikas kyst hadde et kapell innviet en katolsk helgen.
En kristen prest velsignet bombeflyene som tok av mot Hiroshima og Nagasaki. En amerikansk ubåt under den kalde krig ble døpt «Corpus Christi». I dag omtales noen av Russlands nye, avanserte våpensystemer som «Satans raketter».
Om noen av de dødbringende amerikanske droner bærer Kristus-navnet (Christos) vet jeg ikke. Men det ville vært i samsvar med den kristne kulturarv og dens vrangsnudde verdier: hellig krig.
Innlegget «God, Guns & Family» (jfr. Verdidebatt) er en meget god og passende tittel.
«What gun would Jesus carry?».
Ja, det var bare dette som manglet!
Slik innleder religionshistoriker (?) Ingrid Vik sitt innlegg på Verdidebatt 5. mars, som ikke har generert noen debatt. Hun har ifølge tidsskriftet
Humanist jobbet med internasjonale spørsmål i mange år, med tilknytning både til Bondeviks «Oslosenteret for fred og menneskerettigheter», til Norad, PRIO og STL (Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn).
En kristelig «kameleon»? Denne type karrierevei er ikke uvanlig blant såkalte «religionshistorikere». Noen av dem synes å være kamuflerte teologer. Den kristne filosof og etiker, Henrik
Syse, bærer også mange hatter.
Man kan se litt nærmere på religionshistoriker Torkel Brekke og innslagene nedenfor. Hans faglitterære produksjon og bakgrunn
avslører en viss «berøringsangst» for den kirke-kristne totalitære ideologi og kristendommens voldspotensial. Det vil jeg si også karakteriserer den (fra kristelig hold)
bejublede historiker Øystein Sørensen, som i en av sine senere bøker behendig har utelatt kristendommen i sitt forenklede, firfoldige totalitære skjema: kommunisme – fascisme – nazisme –
islamisme.
Han kan være en forkledd kristen-sosialist. Denne bevegelsen har jo klart det umulige kunststykket å forvandle Jesus til sosialist/maktkritiker/samfunnsreformator, slik kvinner i kirkelig-teologiske
miljøer omformer Jesus til forbilde for kristelig feminisme, eller slik homoaktivistene i Den norske kirke gjør Jesus til sin allierte. Denne type Jesus-idolatri i ulike varianter sier intet historisk sant om Jesus fra Nazareth, men forteller
mye om det kristne autoritetsbehovet.
«Sørensen var i sin ungdom innom den norske ml-bevegelsen, men ble ekskludert fra SUF(m-l) for «venstreavvik» i 1971-1972. Senere var han
sentral i utformingen av SVs kritikk av AKP (m-l).
Mye av Erik Solheims AKP-kritikk mot slutten av 1970-årene var ført i pennen av Sørensen».
http://religioner.no/ubehag-forbundet-a-snakke-religion-offentlige-rom/
https://no.wikipedia.org/wiki/Øystein_Sørensen
https://no.wikipedia.org/wiki/Torkel_Brekke
Den mest normale og effektive ansvarsfraskrivelse blant de kristne er å tilskrive djevelen/Satan alle problemer («det/den Onde»). Denne mytologiske figuren har den kristne kirke hatt svært god nytte av, slik vi får det
bekreftet av den rene, opphøyde pave Frans i sine hvitkledde gevanter. Det er fortsatt «slangen» som forfører og villeder (vi vet det bare ikke selv, men paven VET).
Paven bekrefter det
vi allerede vet: den kristne historiefortelling er en «frelseshistorie» som starter med et (fatalt) syndefall i den mytiske urtiden og ender med gjenopprettelse av Paradis-situasjonen i en like mytisk framtid. Det er svært lite tillitvekkende
for Den katolske kirke og paveautoriteten at oldtidsmytologien fortsatt trumfer historisk og vitenskapelig innsikt. Det blir igjen klart for oss at ingen opplysningstid har nådd inn i de pavelige gemakker.
Vi ser de samme mytologiske forestillinger gjentatt og gjentatt i Vårt Land, i litt ulike tolkningsvarianter. Mye rart og reddsomt kan vi lese på Verdidebatt, med Alf Gjøsund som debattredaktør. Ingen presse-etiske retningslinjer
gjelder når forkynnerne/evangelistene slynger ut den velkjente dualisme og menneskeforakt, som også det sære kristologiske skriftsynet.
Skjønt det ikke finnes noen Kristus i Det gamle testamente (GT), er denne sen-mytologiske, engleaktige figuren opphøyet ikke bare til selve historiens begynnelse og ende, til universets og verdens sentrum, men også til hovedperson i den
jødisk-hebraiske bibel (GT). Hvordan de kristne, kirkelærere og teologer, har fratatt jødene deres eiendomsrett til sin «bibel», er en fryktelig historie. Den kristne religion og kirke har også dette på
sin svarte samvittighet: et kulturhistorisk RAN verden aldri har sett maken til.
Uten en «kristologisk» lesning av GT har denne skriftsamling ingen verdi for de kristne. Denne type kristning
av GT er en stående hån mot jødedommens kulturhistoriske skrifter (svært nedlatende og fordomsfullt kalt «den gamle pakt», i betydningen: opphevet og ugyldig) OG stadig en grusom påminnelse om det kirkelig-teologiske
jødehatet.
Såkalt liberale og progressive teologer synes like forblindet når de historisk bevisstløst bruker betegnelsene: «Bibelen sier» og «bibelsk lære»…Når
den absurde «kristologien» fungerer som eneste tolkningsnøkkel, forstår vi hvorfor det (ganske annerledes) jødiske perspektiv på GT ikke tolereres.
I Vårt Lands daglige andakter er det titt og ofte tekster fra profetskriftene (særlig Jesaia) og Salmenes bok. Her ser man godt hvordan forkynneren/andaktsholderen lar det kristologiske perspektivet styre fortolkningen.
I «dialogkirkene» og blant «dialogprester» i Den norske kirke har vi dessverre ikke sett mye dialogvilje i forhold til jødiske bibelforskere eller rabbinere, de som må antas å ha
den beste bakgrunn og spesialkompetanse for å forstå egen skriftsamling. Neida, de skal fortsatt finne seg i at det kristne presteskap både belærer dem – og misjonerer for dem. Det er ufattelig respektløst og historieløst.
Jødenes historiske erfaringer med den europeisk-kristne overmakt og kristendommens aggressivitet har kanskje lært dem at stille overbærenhet er den tryggeste posisjon å innta.
Alle etniske og religiøse minoriteter vet av historisk erfaring at det er svært farlig å utfordre den kristne kirkemaktens hegemoni. Vi registrerer stadig vekk at de kvasse piggene kommer raskt ut når
den (statsstøttede) teologiske intelligensia føler sin autoritet og maktstilling truet. Den har tillagt seg selv definisjonsmakten over hele religionsfeltet, slik Det teologiske fakultet også
søker kontroll over Islam-utdanningen. Det er akkurat hva vi kunne forvente, slik de også søker kontroll over religionskritikken.
Kirken bruker andre midler i dag for å nøytralisere
motstanderen. Dens ambisjon er som alltid å erobre «hele rommet» (i tråd med sin misjonsimerialisme). Sine egentlige hensikter skjuler den bak dialogmasken. Teologene kaller det så fint «religionsdialog»,
men de er for lengst gjennomskuet. Med evangelisk-luthersk lære som grunnlag og referanse er selvsagt ingen (reell) likeverdig dialog tenkelig eller mulig.
Med mer eller mindre synlig hånd styrer den
mektige, lutherske teologistanden alt som skal publiseres, leses og debatteres i norsk offentlighet. Da vet vi (av erfaring) at det aldri kan bli noen kristendomsdebatt, i betydning teologi- og dogmekritikk.
Aftenpostens Harald Stanghelle er helt opplagt (folke)kirkens talerør i avisen. Hvorvidt Espen Ottosen fortsatt er lønnet spaltist i samme riksdekkende avis, vites ikke.
VG har opplagt mange
kristelige redaktører og kommentatorer. Med økende arbeidsinnvandring og konverteringer har Den katolske kirke styrket seg. Katolske teologer har fått fornyet selvtillit bl.a. med større innflytelse på Menighetsfakultetet.
Det betyr at den kristne sekterisme igjen gjør seg sterkere gjeldende.
Den pavetro tabloidavisen VG har den senere tid knyttet til seg en katolsk-troende spaltist. Også Klassekampen har en meget sterk
kristen-katolsk slagside. Dagbladet henger ennå fast i den (utdaterte) ny-liberale teologi fra 1960-årene: Jacob Jervell, Phillip Houm - og Halvor Moxnes i dag. Bjørn Eidsvåg er Dagbladets yndlingsprest. År etter år har
han ukritisk fått bre seg ut over Dagblad-Magasinets spalter med sine anfektelser, personlige synsinger og livserfaringer.
Disse Bultmann-elever mente feilaktig at avmytologisering var løsningen
på den moderne bibelkritikkens problem, men Andreas Edwien har i sine historisk-kritiske bøker vist at det tvert om er avdogmatisering som er kirkens stående, stadig uløselige hovedproblem. 1. påskedag
er det selve krondogme (Jesu fysiske oppstandelse) kirken skal feire i sitt årlige påskerituale. Kirkens grunnvoll: Fake news!
Jesu mor, Maria, har en ubetydelig, perifer rolle i Jesu
voksne liv og selvforståelse. Han nevner henne knapt. Ved en anledning går han så langt som til å avvise sitt slektskap med sin mor, Maria. Josef og Marias sønn visste åpenbart ikke at han var «jomfrufødt»,
dvs. at hans mor var en «gudeføderske». Jesus sier ingen steder at Josef ikke var hans kjødelige far.
Var han ikke informert om sin usedvanlige unnfangelse og tilblivelse? Som «sann
Gud og sant menneske» måtte vel Jesus fra Nazareth vite at han var fysisk «unnfanget ved Den hellige ånd»? Nei, Jesus vet ikke dette, for slik var ikke hans selvforståelse. Riktig nok hadde han store tanker om seg selv
(slik alle profeter har), men han oppfattet seg aldri som identisk med Israels gud Jahve (Herren/Faderen). Han var en «Guds sønn» i symbolsk mening, slik betegnelsen ble benyttet i datidens jødiske tradisjon om spesielt
fromme menn.
Det er i romerkirkens bekjennelse 300 år senere at Jesus fra Nazareth blir opphøyet til «Gud selv»: universets
skaper og verdens hersker. Det er i kirkens dogmatikk at Jesus blir gjort til «Guds eneste Sønn» i fysisk, eksklusiv forstand.
I Nicæneum er Jesus/Sønnen «én
Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider. Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til».
Evangelienes Jesus ble ikke fortalt at han var unnfanget ved engelen Gabriels besøk hos (jomfru) Maria 30 år tidligere, av den enkle grunn at
dette er en legende lagt til av ettertiden. I antikkens verden måtte alle store menn (heroer; store krigere/hærmenn, herskere og hellige menn) ha en underfull fødsel. Mannlige guders forening med menneskedøtre var heller
ikke ukjent i orientalske og gresk-romerske gudemytologier.
Det helt særegne med kristendommen er at den gjorde myten til faktisk historie. I denne blindgaten står kirken og dens teologer i dag
bom fast. De leter etter en vei ut. Noen vender blikket bakover og håper at tidlige kirkefedre skal redde dogmene fra kollaps. Svært mye står på spill: kirkens troverdighet og teologenes levebrød.
Da oldtidspredikant og dommedagsprofet Jesus fra Nazareth ble guddommeliggjort av den romerske keiser og hans biskoper, kunne han selvsagt ikke være født på simpelt, menneskelig vis (og slett ikke utsprunget av det
fordømte jødiske folk). Han måtte på guders vis ha et guddommelig opphav, og dermed var Maria-legenden skapt.
Med den usunne Maria-kulten ble middelalderens katolske kvinnebilde
formet: renhet, fromhet og kyskhet. Slik Jesus/Kristus ble oppstilt som «den annen Adam», ble jomfru Maria «den annen Eva». Hun skulle avløse den onde fristerinne og forfører fra syndefallsmyten, slik hun også
ble stilt opp mot synderinnen Maria av Magdala.
Når man fortsatt diskuterer Marias jomfrudom, er det bare tegn på hvor primitiv og tilbakestående kirken er. Det er nesten ikke til å
begripe hvor forstenet kirken er i sine ortodokse, dogmatiske tankebaner.
https://www.vg.no/nyheter/innenriks/tviler-paa-om-maria-var-jomfru/a/888419/
https://mariakirken.wordpress.com/2017/08/14/jomfru-marias-opptakelse-himmelen/
http://www.katolsk.no/tro/tema/helgener/artikler/maria
https://bokelskere.no/bok/jomfru-maria-fra-joedepike-til-himmeldronning/146678/
Her er flere eksempler
på «kristologisk» lesning:
«Moseloven ble oppfylt av Jesus Kristus og dens gyldighet er ikke gått ut på
dato. Den står fast til denne verdens ende.
Disse 613 budene hadde til hensikt å gjøre Israel klar over sin synd. Med loven kommer erkjennelse av utilstrekkelighet. Jeg forstår
at jeg er synder. Som synder trenger jeg å vende om, bekjenne og gjøre et offer.
Nå vet vi at jødene forvente loven til en prestasjonsreligion. I stedet
for erkjennelse av synd ble det egenrettferdighet ut fra dyktighet i religiøsutøvelse. Fariseerene på Jesu tid var så langt borte fra lovens intensjon og hensikt at døperen Johannes spør
dem: «Hvem har lært dere å unnfly dommen til helvete»? Jesus er ikke mildere da han kaller dem for ormeyngel og kalkede graver».
(Kjetil Mæhle, Verdidebatt: «For loven
ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus», Joh. 1:17)
«Vi er enten Guds
barn eller djevelens barn. Det er ingen mellomting – enten er vi Guds barn på vei til en evig herlighet, eller vi er djevelens barn på vei til et evig helvete.
Jesus sa til Nikodemus, som søkte etter veien: «Du må bli født på ny!» Vi blir født på ny ved å angre og vende om fra syndens vei, tro på
Jesus og gjøre Ham til Herre og sjef i livet».
http://www.dagen.no/dagensdebatt/kristenliv/EVIG-LIV-ELLER-EVIG-D%C3%98D/Er-vi-alle-Guds-barn-570562
«Den
onde blir alltid avslørt og bundet der Kristi rettferdighet kommer til syne. De som underlegger seg Kristi rettferdighet og lærer av og lyder den, blir lysende fakler i sin mørke samtid.
Der Kristi rettferdighet hersker dømmes ikke den uskyldige skyldig. Vi kan kun seire over anklageren i og ved Kristi rettferdighet. Når vi går til strid mot anklageren
i denne rettferdigheten, så går vi alltid fra seier og til seier.
Djevelen vil i denne kampen bli tvunget til å fly fra oss. Satans anklagemakt
vil bli knust under våre føtter når vi vandrer i Kristi rettferdighet…Hvis vi ikke tar vår tilflukt til Kristi rettferdighet, så er vi alle dømt og er under anklage.
Hvor skulle vi ellers løpt og fått fred fra anklageren, om vi ikke hadde løpt til Jesus, Han som er død og oppreist for oss og vi med Ham?».
(Ronny
Johansen, Verdidebatt 2. febr. 2018)
VL’s spaltist, teologen Joel Halldorf, sier det samme bare med litt andre
ord. Bak all språklig kosmetikk og kamuflasje kjenner vi godt igjen tankeinnholdet i kirkens offisielle lære og skriftgrunnlag.
«Liberalismen trenger kristendommen
for moralsk stabilitet, og for å låne utsikt til en videre horisont. Uten dette blir økonomi, hedonisme og livets små gjøremål alt som gjenstår…
Dere har hørt det er sagt at kirken er bakpå og dilter etter. Men i virkeligheten er det få områder der kirkene ikke er i forkant. Klimabevegelsen ledes av paven…Livet i kirken gjør slik
en politisk forskjell. De kirkelige forsamlingene genererer den sosiale kapitalen som er avgjørende for demokratiets overlevelse…
Noen kirker (hvilke?) har
avskaffet helvete, men ingen kan unngå å se at det er mulig å ødelegge sin sjel allerede i dette livet».
Kan
vi få konkrete eksempler på hvordan man «ødelegger sin sjel allerede i dette livet»? Kan teologen Halldorf først definere det for ham opplagte: sjelen? Har alle mennesker det han kaller «sjel»?
Er det volden og krigens råskap eller vantroen som ødelegger «sjelen»? Ble de kristne korsfarere, jødeforfølgere, inkvisitorer, heksebrennere, bødler, torturister og slavedrivernes
«sjel» ødelagt? Kan vi si at disse kristne voldsutøvere og mordere «ødela sin sjel allerede i dette livet»? Eller, var det deres ofre som hadde ødelagt sin sjel?
Var kirketukten, gapestokken, galgen, sverdhugget, bålbrenningen, torturen fortjent straff for «ødelagte sjeler»?
«Er
helvete bibelsk?», spør en debattant på Verdidebatt (Thor Ivar Hornnes), som åpenbart vil ha oss til å tro at bruken av ordene «helvete» eller «Gehenna» («Hinnoms dal») utgjør
en stor forskjell når det kommer til tankeinnholdet i det primitive religiøs-mytologiske verdensbilde Jesus har gitt mange eksempler på i de autoritative skrifter kirken selv har samlet og overlevert.
Vi oppfatter raskt at Hornnes har en dogmatisk agenda: å hvitvaske Jesus. Det er kanskje litt pinlig (og ergerlig) for denne type teologer at de ikke kan henvise til det fæle «gamle
testamente» (GT), for å forklare opprinnelsen til den kirke-kristne heslige helveteslære? Denne har ganske enkelt ideal-Jesus som opphavsmann. Rammeverket (dualismen!): himmel-helvete og Gud-Satan i den kristne bibel (NT) kan
ingen «teologiske briller» ignorere, oppheve eller modernisere uten å gjøre vold mot religionshistoriske kilder.
Teologi-professor fra TF,
Jacob Jervell, håpet kanskje også at en utskiftning av Helvete med Gehenna skulle dempe voldsdualismens skarpeste kanter? Vi vet bedre. Det vet også de «bokstavtro»
opponenter på denne og andre tilsvarende tråder, både på Verdidebatt og i avisen Dagen.
Trond Baugen, Jostein Sandsmark og Dan Lyngmyr står nok langt nærmere den historiske Jesu eskatologi og voldsdualisme enn sørlandsprest og folkekirke-teolog
Runar Foss Sjåstad, som programmatisk skriker: «Gud er kjærlighet». Hans servile Jesus-dyrkelse og eksalterte «kjærlighets-evangelium» er lite troverdig og lite tiltalende. Sjåstad og
hans likesinnede bør snarest innse at vi ikke leser Det nye testamente med deres kristologiske briller.
Evangelieskriftenes Jesus
fra Nazareth er en fremmed. Han tiltaler oss ikke. Hans eskatologisk-apokalyptiske fantasier har bare religionshistorisk interesse. Forkynneren Sjåstad og hans «bibeltro» opponenter (som redelig nok siterer Jesu ord) har det vesentlige
felles: dogmet om Jesus. De står overfor samme uoverstigelige problem i synet på Jesu guddommelige og/eller etisk-ufeilbarlige autoritet.
«Bibelens» lære - eller Det nye testamentets lære?
«Jeg tror at
det et lite fruktbart å fokusere på straff og evig pine. Det viktige er å søke Jesu kjærlighet og nåde. Jesus har skapt oss og Han ønsker å være sammen med oss. Gud er rettferdig så
vi må overlate dommen til Ham».
«Vi ser gjennom bibelen at Gud kan være nådig og Han kan straffe. Det var sikkert mange hyggelige mennesker som druknet under Noaflommen. De
som søkte sin skaper ble frelst.
I Sodoma og Gomorra ble de rettferdige ført ut før Guds straffedom. Svigersønnene til Noa fikk tilbudet om å bli reddet, men de lo av ham.
Det er ingen ukjent tanke i Bibelen at Gud straffer.
Jesus sa jo at dersom din høyre hånd lokker deg til fall, så hogg den av, for det er bedre å
miste en kroppsdel enn at hele kroppen kommer i helvete. - Dette er jo ikke et positivt sted?
(Trond Baugen, Verdidebatt)
«Det finnes to utganger på livet.
Det finnes en himmel.
Det finnes et helvete/fortapelse.
Og, det kreves ingen spesiell stor teologisk kompetanse for å forstå dette.
Derimot må det knyttes en usedvanlig evne og teologisk innsikt til, for
å forklare hvorfor bibelens lære om livets to utganger ikke lenger skulle ha gyldighet, spesielt når disse fundamentale slutningene har båret kristen tro og lære gjennom århundrene».
(Dan Lyngmyr, Verdidebatt)
Det er en alvorlig slagside (blindfelt) ved all kristelig og teologisk tolkning av «Bibelen»
at aktørene ikke skiller klart, nyansert og presist, mellom de to skriftsamlingene: den hebraiske bibel (GT) og den kristne bibel (NT).
Den «kristologiske»
lesemåte og tolkningsnøkkel har som målsetting å underkjenne den israelittisk-jødiske alternative livstolkning. Jøder og jødedommen etiske monoteisme OG historiske bevissthet har vært en voldsom provokasjon
for den kristne kirke gjennom århundrene.
Den kirke-kristne lære om «Dommen» og «de to utganger» er så og si visket ut av lærebøkene i KRLE-faget, men ikke ut av kirkens autoriserte bekjennelser og skriftgrunnlag. Det er desto mer interessant at moderne prester og forkynnere siterer og henviser stadig oftere til gammeltestamentlige skrifter enn til Jesu ord i «den nye pakt» (NT).
«Bibelen (?) lærer oss at djevelen er en virkelighet. Vi
må ikke la oss smitte av tidens vantro så vi bare smiler av mørkemaktene eller skammer oss ved Bibelens (?) verdensoppfatning. Som tidligere kristengenerasjoner skal vi derimot forsake djevelen og alle hans gjerninger og alt hans
vesen.
(Dagen 15. januar 2018)
«Djevelen og ondskapens åndehær
i himmelrommet» er en grufull realitet (Ef. 6:12). Han er sjelefienden som mønstrer sin hær og prøver ved bakholdsangrep å få oss bort fra troen».
(Dagen
17. januar 2018)
«Korset – en kamparena. Jesu kors var selve arenaen for kampen mellom Jesus og djevelen. Der
led djevelen nederlag. «Nå går det en dom over denne verden», sa Jesus, «nå skal denne verdens fyrste kastes ut» (Joh. 12:31).
(Dagen 18. januar 2018)
«Dei truande kjem ikkje for domen, men slepper forbi inn til sæla, Paradiset, og blir tekne i mot i Guds faderarmar. Dei fortapte opplever fortapelsens gru
– innser sitt feilval: sin eigenvilje framfor Guds – og går den andre Død i møte, - det definitive/evige skiljet mellom Liv og Død – Ljos og Mørke.
Dei
blir saman med alt av ureint, syndig og vondt kasta i den avsluttande eld – Eldsjøen».
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11711233-morkret-doden-og-det-vonde-gud-ljoset-og-livet
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11712343-livets-to-utgangar-og-jesu-definisjon-av-fortapinga
Det ser
ut til at et av Jostein Sandsmarks senere innlegg om den demoniske/sataniske religionen islam er blitt slettet på Verdidebatt, mens altså den «fortapelsens gru» vi allerede fordømte skal lide – uten ende - går
glatt gjennom debattredaktørens filter.
Helvetes-debatten som manes frem på og på ny på Verdidebatt avslører bare kirkens etiske skavank og dens umoral (jfr. blogginnleggene: «Er
helvete bibelsk»?). Det er svært forstemmende at kristenfolket ikke har kommet lenger i sin etisk-intellektuelle utvikling.
En smilende og uberørt
(kvinnelig) stipendiat ved Nord universitet skrev følgende i Vårt Lands andakt 8. desember 2017: «Himmelens hevn». Teksten: Rom. 12, 9-21. Hun innleder andakten slik: «Gud er hevnens Gud».
«Som svar på alt det djevelen og hans (u)vesen har ødelagt på jorden, kommen han med korsfestelsen og oppstandelsen – og håpet om himmelriket idet han seirer over dødens makt…uavhengig
av sosial status, kjønn og klasse gjør han sine etterfølgere til moralske vinnere i en urettferdig verden. De tror og følger Ordet som ble kjøtt istedenfor tidens trender……..
I Guds hevn ligger det en trygghet for oss: Om han er for oss kan ingen gjøre oss ondt uten at han berøres og tar seg av oss. Hans engler sendes ut på oppdrag til vern
og styrke midt i det som kan fortone seg som umulige situasjoner».
---------------------
Litt
annen (moteriktig) språkbruk møter vi nedenfor:
«Kirkemøtet i 2016 uttrykte det slik: «Som kristne er vi kalt til å vitne om evangeliet om frelsen i Jesus Kristus med det
sikte å innby mennesker til kristen tro og fellesskap. Dette skal vi gjøre samtidig som vi møter alle mennesker, uansett hvilken tro de har, med respekt og nestekjærlighet…
Dialog er nødvendig for å skape gode mellommenneskelige relasjoner og et godt og fredelig samfunn hvor religion spiller en konstruktiv samfunnsbyggende rolle……
MKR skal bidra til at Den norske kirke vitner om frelsen i Jesus Kristus».
(Berit Hagen Agøy, generalsekretær i Mellomkirkelig råd/MKR, Dagen 18. jan. 2018)
I kirkens faktiske historie de foregående årtusen finnes dessverre få eksempler på at den kristne kirke har fremmet dialog, fred, respekt og nestekjærlighet.
«For
hvis du bekjenner med din munn at Jesus er Herre, og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist ham fra de døde, skal du bli frelst».
(Rom. 10:9)
«Om
vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør hører vi Herren til. Derfor døde Kristus og ble levende igjen, for at han skulle være Herre over både
levende og døde. Vi skal alle fram for Guds domstol, for det står skrevet:
Så sant jeg lever, sier Herren, for meg skal hvert kne bøye seg, og hver tunge skal love Gud».
(Rom. kap. 14)
Luther hadde en forkjærlighet for Romerbrevet. Man bør merke seg kontrasten i språk og tanke mellom Agøy ovenfor OG den feirede Martin Luther.
Luther mente at «Skriften alene» var så klar og entydig at den så og si var sin egen fortolker.
I dag kan vi høre og lese bl.a. på Verdidebatt at Gud Herren og hans åpenbaring
i hans «enbårne Sønn» ikke mente hva som er sagt (hva som står skrevet i de hellige Skrifter). Vi kan bare notere oss de mange indre selvmotsigelser:
Allmakt og avmakt - skapelse og ødeleggelse - Fader og sønn, Herre og tjener/trell - kjærlighet og frykt - barmhjertighet og hevngjerrighet - tilgivelse (les: nåde) og straff, frihet/fri vilje og predestinasjon
- dialog og underkastelse/troslydighet - religionsfrihet og religionshat - humanisme og barbari - demokrati og diktatur.
-------------------
Kirkens umulige og autoritære (maskuline) gudsbilde kan bare «reddes» ved hardhendt omtolkning og skriftforfalskning; enten ved å hevde at den «egentlige» Jesus ikke kan ha sagt
hva han historisk-faktisk har sagt i de (av kirken) overleverte evangelieskrifter - eller ved å tolke Jesu faktiske eskatologi metaforisk/symbolsk.
Biskop emeritus Tor Berger Jørgensen og sokneprest
Runar Foss Sjåstad strever på hver sin måte med å bortforklare eller omtolke Jesu doms- og straffetrusler.
Bare slik kan halvortodokse teologer/prester, som Marcus Borg/Bjørn
Eidsvåg/Halvor Moxnes/Notto R. Thelle/Kari Veiteberg konstruere ikke bare en modernisert ny-liberal, revolusjonær og likestillingsvennlig «norsk Jesus», men også såkalt personlige «Jesus-minner for framtiden».
Eller, kanskje det Helge Hognestad kaller «Kristus-bevissthet»?
«Hvem er Gud?»,
spør TF-teolog og spaltist i VL/Verdidebatt retorisk 24. jan. 2018: Merete Thomassen. Svaret er enkelt. Kirkens tre oldkirkelige bekjennelser postulerer klart og kortfattet hvem den
kristne «Gud» er.
Den jødiske mannspersonen, Jesus fra Nazareth, er ikke bare en (unik) gudsåpenbaring, ufeilbarlig oldtidsprofet eller «andeleg stormeister» (jfr. Hallvard Jørgensen/Verdidebatt),
men faktisk «Gud selv»!
«Sann Gud av sann Gud…født av Faderen før alle tider…ved Ham er alt blitt til» (Nicæneum år
325).
«Åpenbaringstiden» i kirkeåret handler ikke verken om kjønnsspørsmål (maskulinitet vs. feminitet) eller om barnets sårbarhet, men ganske
riktig om kirkelig «ideologi». Hva «en dyp teologisk sannhet» innebærerhar særlig det siste århundret vist seg å være et høyst relativt og plastisk fenomen.
I Merete Thomassens tekst er den inkarnerte (guddommelige) Jesus nevnt kun én gang, som det «Jesus-barnet i krybben» de vise menn fra øst oppsøkte, mens betegnelsen «Gud»
opptrer hele 13 ganger i samme spalte.
Hvordan skal vi forstå dette? Er figuren «Kristus» en underordnet guddom i Treenigheten, eller en annen betegnelse på «Gud»? Vi etterlyser
en klargjøring fra liberal-teologene ved TF når det gjelder hvilke «fortellinger» eller «minner» om Jesu livsløp, dommedagsforkynnelse og predikantvirksomhet i Det nye testamente vi skal forstå historisk, mytologisk/legendarisk
eller metaforisk. Hvilke kollektive eller personlige «Jesus-minner» styrer M. Thomassens teologi? Teologene VET vel hvem som er hvem i kirkens «Treenighetslære»?
Som f.eks.
Matteus kap. 24 og 25: «Jesus taler om de tider som skal komme», med følgende delavsnitt: Tempelet skal ødelegges – Trengslene begynner – Den store trengsel – Når Menneskesønnen kommer
– Lær av fikentreet! – Vær beredt når Herren kommer! – Lignelsen om brudepikene – Lignelsen om talentene – Dommen.
«Bibelomsetting er eit vanskeleg fag, ein livsnødvendig og umogeleg disiplin», skriver Vårt Lands redaktør for «kultur og idé»: Alf Kjetil Walgermo.
Et akademisk fag som anses «vanskelig, livsnødvendig og umulig» må komme i konflikt med vitenskapelig tenkemåte, metode og begrunnelse. Vanskelig fag for hvem? For religionshistorikere/religionsvitere,
eller for presteskap/teologer og (kristelige Kristus-troende) journalister og apologeter av Walgermos type?
https://www.forskningsradet.no/bladetforskning/Nyheter/Er_teologi_vitenskap/1250810499583
http://miside.net/Naturvitgr.htm
http://religioner.no/ubehag-forbundet-a-snakke-religion-offentlige-rom/
«Det som i det norske språket kan sjå ut som ein relativt liten nyanse – før eller blant – har i realiteten stor innverknad på
korleis vi oppfattar Kristus. Dersom Kristus høyrer med blant det skapte, truar det heile den klassiske treeinighetslæra. Då er det ikkje lenger opplagt at Kristus er Gud».
All kirkelig-ideologisk
oversettelse av «Bibelen» har som hensikt å stadfeste Kristus-troen/Kristologien. Hvis den kristne kirkes «Kristus» ikke er identisk med den ene (monoteistiske) gud, hvem er han
da? En underordnet guddom? En mytologisk engel? En «menneskesønn»? En Herrens «ånd»?
Det lurer vi på. Vi forstår hvorfor den kristne kirkes «treenighetsgud»
volder teologene store vansker.
https://no.wikipedia.org/wiki/Kristendom
https://no.wikipedia.org/wiki/Unitarisme
Har Alf
Kjetil Walgermo med sin bok «Røff guide til Bibelen» (2017) klargjort hva grunnteksten sier om dommedagsprofeten Jesu forkynnelse av «gudsriket»? Det er selvsagt
en avgjørende betydningsforskjell hvorvidt det står skrevet i den kristne bibel (NT) at «gudsriket» og «himmelriket» er nær, blant dere eller inne
i dere...
KVINNEIDEALER 8. MARS 2018
Vi verken ønsker eller lengter etter å bli gud eller guder lik, slik kanskje Helge Hognestad gjør det.
Vi tiltrekkes ikke av
Hallvard Jørgensens guddommelige virkelighet: «mysteriet Gud».
Notto R. Thelle og brødrene Nyhus’ Kristus-mysterier
og korsmysterier interesserer oss fint lite.
Det gjør heller ikke Klassekampens katolske teolog og spaltist, Eivor Oftestad, som nylig har løftet frem Den katolske kirkes kvinneideal,
som vel ikke skiller seg vesentlig fra mannssamfunnet krav til underordning, dydighet/kyskhet og kleskoder innenfor islamisme (politisk islam)?
https://www.bing.com/images/search?q=therese+av+lisieux&FORM=HDRSC2
https://www.bing.com/images/search?q=jomfru+maria&FORM=HDRSC2
Jeg siterer den katolske MF-teolog og forsker Eivor Oftestad i Klassekampens religionsspalte 1. mars:
«…den rene jomfruen, stille og lydig, som vendte lidelsen
til det gode…Etter Therese av Lisieux (død 1897) finnes det ingen god grunn for ikke å forsøke å bli hellig. Hun viste at hellighet er mulig å oppnå uansett forutsetning. Dermed blir vår egen
mangel på hellighet uttrykk for manglende vilje. Hvis vi ikke er hellige, er det fordi vi ikke ønsker å bli det».
På
debattsidene i Klassekampen kvinnedagen 8. mars trekkes en forbindelse mellom jomfru Maria i Koranen (surah Mariam) og bruken av hijab i dag: «Da jomfru Maria inntok hijab» (Naseem Chaudry):
«Hun får en åpenbaring om at hun vil få en sønn uten å ha vært i kontakt med noen mann…Jomfru Maria illustrerer at det å trekke seg tilbake er et naturlig og fredelig alternativ. Det
er feminint. Det er legitimt. Det er i tråd med den kvinnelige natur. Det er faktisk et modig og intelligent valg».
Aftenbladets
kvinnelige andaktsholder skriver 8. mars følgende i avisen:
«På selveste kvinnedagen, kjenner jeg at jeg er stolt av å være Jesu venn og en av hans etterfølgere…Jesus
var nemlig ganske så revolusjonerende i sin samtid når det gjaldt synet på kvinner.
Jesus tok kvinnene på alvor. Han lyttet til dem, snakket med dem, brukte tid sammen med dem,
og jeg må si at jeg fryder meg over at det var kvinnene som først kom til graven og fikk se at Jesus hadde stått opp».
Vårt
Lands teolog og bibelforsker 8. mars sier det slik:
«Men alt som handler om mennesket, handler også om Gud. Og alt som handler om frigjøring, om rettferdighet, er kirkens sak. Derfor
bør den internasjonale kvinnedagen markeres også i kirken, sier Reinertsen».
Kristne kvinner som kaller seg «feminister» bør spørre seg hvorvidt det å
bøye kne for en mannlig oldtidsprofet kan forenes med likestilling og likeverd?
Dessverre, ingen av de kjente (verdens)religioner har en kvinnelig stifter eller profet. Kirke-kristendommen har ikke
bare idealisert, dyrket og opphøyet sin mannlige stifter og profet, men endog gjort ham til «Gud selv» og «Guds eneste Sønn». Mer mannlig enn Jesus fra Nazareth kan ikke den kristne guden bli.
Det kan man med god rett hevde er AVGUDERI/AVGUDSDYRKELSE. Å dyrke relikvier og tilbe avdøde helgener er selvsagt en form for avguderi. Den verste form for avgudsdyrkelse
er det kirken selv som står for: den har i nær 2000 år dyrket og opphøyet et menneske fra oldtiden som «Gud» og «Guds eneste Sønn».
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11717168-a-dyrke-mennesker-er-avgudsdyrkelse
I en bitteliten notis i Vårt Land 8. mars kan vi lese at pave
Paul VI (1963-1978) skal kåres til helgen. I samme kortfattede notis blir det opplyst at også Oscar Romero, tidligere erkebiskop i San-Salvador, skal kåres til helgen.
Det
har gått nær 2000 år før deler av den europeisk-kristne mannsreligionen – kristendommen - forsiktig og under sterk motstand kunne anerkjenne kvinners likeverd og sosial-politiske rettigheter. Men det var bare på overflaten.
Vi vet hvilken motstand kirkens menn mobiliserte mot den forsiktige, emansipatoriske kvinnebevegelsen så sent som på 1800-tallet.
Fremfor den kristne skaperguden og den maskuline Treenighetsguden
er kvinnen fortsatt en ufullstendig eller mislykket mann.
Kvinnen ble skapt av mannens ribben. I følge Paulus er mannen kvinnens hode. Klarere kan det ikke sies.
«Men jeg vil at dere skal vite at Kristus er enhver manns hode, og mannen er kvinnens hode, men Gud er Kristi hode». (1 Kor 11,3).
http://www.bibelsk-tro.no/00-03-09.html
http://www.religionskritisk.no/
Kvinnen (Eva) er bærer av menneskeslektens arvesynd, ifølge den hellige Augustin på 400-tallet.
Martin Luther
sa det slik: «Naturen har gitt kvinnene brede hofter og stor bak - og derved gitt det til kjenne at hun skal sitte og passe sitt hus».
Han har sagt mye grovere ting enn dette om det foraktede
kvinnekjønnet, som han selv giftet seg med. I boken «Luthers lille brune» blir denne autoritære mannssjåvinisten fratatt all ære, for ikke å si det mannshovmot som gjennomstrømmer hele kirkens teologi
og historie.
http://www.religionskritisk.no/
--------------------
11.03.2018
G. Ullestad