Luthersk kriseteologi

Paulus og Kristus, eller Jesus og Menneskesønnen?

"Hvert menneske har gudesønnen i seg, "svøpt i hjertet"...Det er omtrent to tusen år siden denne innsikten begynte å bryte igjennom i menneskeheten. Det skjedde først gjennom antikkens mysteriekult, som Jesus og den opprinnelige kristendom var en del av. Men sannheten og innsikten som ble formidlet var vanskelig å ta inn. Allerede den gang innså de som visste, at det ikke gikk inn. "Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham", skriver den vise forfatteren av Johannesevangeliet. Vi tar det ikke inn.

De som har stått for opplæring av kommende generasjoner, har stort sett ikke hatt innsikten: de har sett barn og unge som tomme kar som måtte fylles med kunnskap, og ikke som bærere av gudslyset. Kirken på sin side har ikke vært i stand til å holde frem den bibelske innsikten...Bare noen få har innsett at det i hvert eneste menneske er en spire til noe guddommelig - et "gudsbarn i en krybbe". Og at denne spiren trenger beskyttelse, næring, vekstvilkår...

Men det er en ny tid. Noe nytt bryter på. Ny innsikt og erfaring. Stadig flere mennesker kjenner at de i sitt indre er forbundet med en guddommelig kraft, på samme måte som de i det ytre er forbundet med tyngdekraften".

"Gud puster gjennom oss. På jorden er det vi mennesker som formidler og uttrykker gudskreftene. Vi er Guds hender, Guds føtter, Guds munn, Guds talerør. Gudsordet lyder gjennom oss. Vi har kraft til å "binde" de onde kreftene slik at de ikke herjer vilt".

(Teolog Helge Hognestad: "Ny tid - ny åndelighet. Den kristne åndsarv og bevissthetsforvandling", 2015)

 

Her ser vi at Jesus knyttes til antikkens mysteriekult, ikke til jødedommen og det "senjødiske" sektvesen, med dens særegne apokalyptikk. Det ser ut til at det er om å gjøre å løsrive Jesus mest mulig fra hans geografiske og kulturelle røtter i den jødiske religionsutvikling. Det er forståelig om Hognestad foretrekker Joh.evang. fremfor Matteus (bortsett fra "saligprisningene"), da det sistnevnte skrift er sagt å være det mest autentiske.

Det er klare gnostiske trekk i Hognestads religion. Rasjonell kunnskap nedvurderes i forhold til åndelig, guddommelig innsikt/visdom. Han bruker bare ikke ordet "gnosis", men "Kristusbevisstheten". Denne er på sin side forbeholdt de få, eliten eller unntaksmennesket.  Og hvem er "de sanne helgener"? Jo, de første kristne.

 

Synet på Kristus har likheter med det antroposofisk inspirerte Kristensamfunnet, stiftet i Sveits 1922, fortrinnsvis av en gruppe protestantiske teologer og prestestudenter. Jeg siterer Wikipedia:  

"Kristensamfunnet legger særlig stor vekt på Det nye testamente, og spesielt Johannesevangeliet, som beskriver en fremtidig kristendom, preget av mer åndelighet. Sentralt står anskuelsen av Kristus som Guds sønn, som tok bolig i mennesket Jesus fra Nasaret ved dåpen i Jordan. Etter oppstandelsen kan Kristus være virksom i menneskets indre, og gi mennesket mulighet til å bli fritt og skapende ut fra sin guddommelige natur. Tolkningen av kristendommen er påvirket av gnostisk tankegods, og skiller seg markant fra treenighetslæren i f.eks den Norske Kirke".

 

Mennesket framstilles nærmest som et rent åndsvesen. De som søker å "leve åndelig", har da også ofte isolert seg i egne kulter og sekter (jfr. også klostervesenet), med innvielser og opptaksritualer. Dess mer man dyrker det "åndelige", dess større blir forakten for det fysisk-materielle liv. Derfor ser vi at kroppen vekselvis er blitt oppfattet som åndens bolig eller sjelens fengsel, og at kroppens begjær ofte blir åndens fiende.

 

Jeg vil si det slik at den avkristning og sekularisering som har skutt fart særlig det siste halve århundret har medført en ganske grundig "renselse": HUSRENS. Vi har renset ut åndevesenene, engler og demoner.  Luften er renere og klarere. Når Hognestad sier at "Gud puster gjennom oss", kan vi trygt si: Nei! vi puster selv. Fremmede utenomjordiske vesener og makter, fra hvilke himmelske avdelinger de enn kommer fra, har ingen adgang til vårt hus!

-----------------------

 

Det er en tendens at man søker tilflukt til Paulus' svevende, engleaktige Kristus-figur og mystikken, men det er nok også et blindspor. Det ser ut til at Paulus er enklere å forholde seg til enn Jesus. Men det er en viss likhet mellom Menneskesønnen som Jesus mente var "inkarnert" i ham OG Kristus-figuren hos Paulus. I Jesu sektmiljø var det alminnelig oppfatning at en ånd, engel eller demon kunne ta bolig i menneskets fysiske legeme og ta over styringen av deres liv.

(I sin korte omtale av Menneskesønnen nevner ikke Hognestad at denne, mytologiske engleaktige skikkelsen opptrer både i Daniels bok i GT og i Henoks bok, to apokalyptiske skrifter Jesus må ha vært svært fortrolig med).

Ja, Paulus var jo også bare et menneske: en predikant med en lidenskapelig natur og et stort ego, som så mange religiøse ekstatikere før og etter ham. Da gjaldt, som også for Jesus: enten FOR (meg) eller MOT (meg). Dette er hva kirken i dag forkynner som et eksistensielt valg alle må ta stilling til: livets to utganger... 

Paulus og Muhammed er kanskje heller ikke så ulike?

(Vekkelser og sterke profetskikkelser tilhører også fortiden, eller det er blitt færre og færre av dem i vår del av verden. Heldigvis! Vi har fått nok av religiøse svermere - og fanatikere. Vi lar oss ikke like lett forføre eller manipulere). 

 

Om Paulus-brevene sakte men sikkert vil fortrenge evangelieskriftene gjenstår å se. Det forekommer meg at det fra geistlighet og teologer henvises langt oftere til apostel-brevene enn til evangelieskriftene. (Jeg minner om noen prester og biskopers bekymring over at Jesus nevnes sjeldnere i forkynnelsen).

Også Marcion fra oldtiden la den største vekt på skriftene til Paulus (og Lukas). Å markere avstand til jødedommen var/er en sterk motivasjon og drivkraft. Da kan man enten fjerne GT og evangelieskriftene (unntatt Lukas?) - etablere en ny bibelsk kanon - eller gjøre som Hognestad: omtolke hele bibelen til en historie om menneskets "indre bevissthetsutvikling".

Ja, til og med påsken handler i følge Hognestad om "ny bevissthet". Påsken er bilde på Veien, sier han: Korsfestelse av ego og Oppreisning til et helere liv. Jesu tre dager i graven skal visstnok være et bilde på at indre endringsprosesser tar tid. Korset er bilde på overgivelse, når vi lar rasjonalitet og intellekt tjene den guddommelige visdom i oss.

I følge Hognestad er vi mange som Peter, som ikke forsto Jesu tale. Vi har som Peter en begrenset forståelse og mangler innsikt om den åndelige del av virkeligheten. For det finnes en åndens ild i verden og i hvert menneske. Den kan vi ikke oppfatte med de fem fysiske sansene, bare med et indre syn og en indre hørsel.

Den materielle, kroppslige verden - den fysiske virkelighet - blir da helt uvesentlig, underordnet forløsningen av den åndelige innsikt og den guddommelige gnist. Derfor reduserer Hognestad også israelittisk-jødiske historie og kulturutvikling i GT til "en indre historie" (et forbigående stadium i jeg-bevissthetens historie).

Han bruker et sted historien om "forklarelsen på berget" (Matt. 17, 1-8) som eksempel på en evolusjonshistorisk link mellom Moses, Elia og Jesus. Hør bare her:

"Disiplene, de tre, fikk den gang på forklarelsens berg et glimt av Jesu essens. Men så voldsom var energien i det de opplevde at de ble slått til jorden...De kunne ikke tåle gudsenergien som Jesus utstrålte. Slik er vi mennesker. Vårt nervesystem er ennå ikke utviklet slik at vi kan tåle så mye av den i våken tilstand".

Det nye testamente kaller han "et fantastisk dokument" som innevarsler et nytt og høyere nivå i bevisstheten: KRISTUSNIVÅET (Kristus, Gudsriket, Selvet, bevisstheten). Men hvordan får han den voldsomme antijødiske polemikken i NT, hos Jesus og i apostelbrevene, innpasset i sitt abstrakte skjema?

Er virkelig kirke-kristendommens faktiske historie det neste årtusen eksempel på det han kaller evolusjonens "forfinelsesprosess", på nestekjærlighetens virkeliggjøring? Hognestad synes historisk blind for all den lidelse og terror nettopp Kristus-mytologien har påført menneskeheten.

Det er nok ikke verken "Jesu budskap", "Gudskraften" eller "Kristusimpulsen", men snarere fornuftens lys, historisk bevissthet og etisk følsomhet (rettferdighetssansen) som har drevet evolusjonsprosessen og samfunnsutviklingen fremover. Det var i kamp og motstand mot kirkemakten, dogmatikkens voktere og Kristus-tyranniet at menneskelige ressurser fant frigjørende, kreative utløp.  

Hognestads bok er full av svulstigheter, sentimentalitet, svermerisk "ny-åndelighet" og banal kvasi-psykologi. En salig suppe, vil jeg si. Etter å ha ramset opp ego'et og jeg-bevissthetens begrensninger og farer (uvitenhet, aggressivitet, grådighet, kortsiktighet - omtrent slik vi kjenner det i all kristelig moralisme) kommer det:

 

"Det kristne budskap, slik jeg oppfatter det, er altså at det finnes en annen mulighet: En kan orientere livet sitt fra gudsrikenivået eller Kristusnivået i sitt indre, fra den indre Kristus, fra selvet, gudsbevisstheten.

Der kan en hvile, og samtidig være i bevegelse. En kan kjenne en skapende puls. En kan oppleve at det blir sørget for. Lagt til rette. Veier og muligheter blir åpnet. En kan ta kritikk med fatning. En lar seg ikke skremme av utfordringer og føler seg ikke underlegen overfor noen, samtidig som en er ydmyk og ikke føler seg bedre enn andre. Der kan en kjenne dyp glede, og oppleve en meningsfull verden tross alt det vonde, en oppdager at også krisene kan være viktige på veien til et helere liv".

 

Hvordan kan en norsk, kristen ultra-liberal teolog år 2015 nærmest i et pennestrøk avfeie det jødiske folkets kulturhistorske skrifter, overlevert gjennom årtusener og nedtegnet århundrer før vår tidsregning? Hvordan kan han totalt ignorere det jødiske folkets lidelseshistorie - konkrete erfaringer - i den mer enn tusenårige Kristussentrerte og Kristusopphøyde tidsalder i Europa?

Vi ville trolig aldri fått et Holocaust (Shoah) midt i det kristne Europa, om ikke den mektige Kristus-troende majoritet de foregående århundrer (allerede) hadde brutt ned jødene menneskeverd. Er det Hognestad som har bestemt at deres "ytre historie" ikke er viktig?

Hvem er Hognestad som tror han kan sette seg "til doms" over jødedommens bibel? Har han forelagt sine teorier om Det gamle testamente - Tanakh - for jødiske forskere og skriftlærde? Eller, er de fortsatt fratatt eiendomsretten til sine egne skrifter? Også til sin historie?

Han vet nok at jøder har en ganske annen oppfatning av NT's Jesus og kristendommens Kristus enn ham selv. De har nok heller ingen interesse for den "kristologiske" tolkningsnøkkelen teologene anvender på deres egne skrifter (GT). Burde ikke Hognestad ha opplyst om dette?

(Finnes det pr. i dag på det norske bokmarkedet faglitteratur, gjerne oversatt, om jødedommen og de jødiske skrifter forfattet av jøder selv?).

"Det er folkets indre historie som er gjenspeilt i de ulike skriftene i Det gamle testamente".  

 

Linjen mellom Paulus, Marcion og Hognestad (m.fl.) har Andreas Edwien en grundig artikkel om her: 

http://edwien.no/jesus-i-nye-klaer/ 

 

Jeg siterer innledningen til en Wikipedia-artikkel:

"Marcion eller Markion (født før 100, død ca. 160) er kjent som grunnleggeren av en kristen bevegelse som hadde en del likhetstrekk med gnostisismen. I katolsk kirkehistorie betegnes Marcion som «erkekjetter", men han fikk likevel stor betydning for ettertiden, ettersom hans lære ble et viktig tema i tidlige kristne forsvarsskrifter. I liberale teologiske kretser er Marcion delvis blitt rehabilitert som en slags oldkirkelig reformator".

Det ser ut til at Hognestad har sin særlige oppfatning av "Bibelkritikkens" betydning, som angivelig skal ha resultert i at "den bibelske Jesus forsvinner helt for vårt blikk"...Nei, nei! Den historisk-kritiske Jesus-forskning har tvert om brakt ham mye tydeligere frem som den historiske person og det mennesket han var. 

Mytologien, eskatologien og dualismen gir Jesus hans historiske identitet, da hans lære og predikantvirksomhet (ca. 2 år) var avgjørende preget av disse forestillingene. Han utfordrer oss ikke, slik Hognestad håper og tror. Vi finner ikke noen bakenforliggende innsikt. og slett ikke det nye eller høyere nivå i jeg-bevissthetens utvikling Hognestad ser ("Kristusnivået").

 

Jeg kan ikke få sagt hvor nedlatende jeg synes nedenstående sitat er. Vår menneskelige verden er full av kjærlighet, i mange former og varianter. Den er ikke fullkommen, men den er ekte. Den opptrer ikke bare "av og til" eller "i glimt". Den uselviske foreldrekjærligheten har ingen tidsfrist. Den romantiske kjærlighet kan vare i mange årtier. I løpet av en enkelt dag går det mange varme strømmer fra menneske til menneske, om det er en omtenksom gest, et vennlig blikk, et anerkjennende ord, eller en hjelpsom handling. Kort sagt: folk flest praktiserer "nestekjærlighet" uten å tenke over det.

Er det mulig at Hognestad ikke har sett eller erfart noe av dette i sitt eget liv? Vel, når han trekker frem den kyske nonne Moder Teresa, skjønner vi at han holder seg med et kjærlighetsideal som ligger langt utenfor vår daglige erfaring.

(Etter alt vi vet om Moder Teresas virksomhet, har hun ingen "helgenstatus" for oss. VL stilte dette absurde spørsmål på forsiden 3. sept 2016: "Kan en helgen bli for god?").

"Det var og er ennå ikke naturlig å elske andre som seg selv - ikke for de fleste av oss der vi befinner oss i utviklingen. Og mange elsker ikke engang seg selv.Men av og til kan vi oppleve at vi elsker andre (barn, ektefelle, venner), i glimt.

Det ligger der som et potensial i alle til full utfoldelse. Noen få mennesker, som Moder Teresa og andre, har visst hva det innebærer. Det er imidleritid en lang vei. Vi deltar alle i en kollektiv prosess og ganske mange mennesker i verden synes fortsatt å arbeide med å få et ansvarlig jeg  og har ikke begynt på veien mot nestekjærlighet". 

Hognestad snakker gjerne i vi-form ("vi alle"). Med hvilken rett? Vi har helt andre erfaringer. Spørsmålet er vel om han selv har "begynt på veien mot nestekjærlighet"?

 

Hans bilde av Jesus er ellers ganske (teologisk) konvensjonelt og dogmatisk:

"Jeg tror at Jesus var enestående i sin tid. Han viste sider ved mennesket som var ukjente, hadde innsikt og visdom som folk flest ikke hadde, og han utsrålte en kraft som både forundret og forarget...Jeg anser de to, Buddha og Jesus, som de største i menneskehetens åndelige utviklingshistorie...

Utfordringen for oss som lever i hans (Jesu) tradisjon er å kunne ta til oss innsikten som formidles gjennom fortellingene og ordene uten at vi bindes av datidens forestillinger".

(To mer ulike religionsstiftere fra oldtiden enn Jesus og Buddha er vanskelig å tenke seg. Føyer vi til den greske filosofen Sokrates blir motsetningen ennå større).  

 

Man skal i følge Hognestad ta til seg innsikten som ligger bak mytene og fortellingene om Jesus (dette gjenkjenner vi i Bultmann-teologien). De skal forstås som en "impuls i bevissthetsutviklingen", innsikten at mennesket er mer enn ego...Og videre: mennesket er i sitt indre forbundet med visdommen, lyset og kjærligheten, men budskapet er formidlet gjennom mytiske fortellinger.

Jeg tror ikke Hognestad har forstått Jesus fra Nazareth i det hele tatt. Hvis man, som Hognestad formodentlig, ønsker seg en "Jesus" uten historisk identitet - uten konturer, uten personlighet - griper man til Paulus' diffuse "Kristus" (egentlig: messias, en herskertittel). Paulus omtaler seg som "Kristi trell".

 

Man må alltid huske på at egennavnet "Kristus" kommer av en herskertittel: messisas. Jesus kalte seg aldri offentlig messias, men omtalte seg ganske konsekvent som "menneskesønnen" (alltid i 3. pers.). Om den jødiske messias-skikkelsen kan man bl.a. lese her:

http://www.dmt.oslo.no/no/jodedom/artikkelarkiv/Messias+og+j%C3%B8dedom.9UFRnO4R.ips

 

Kristus Kongen, Pantokrator/Allherskeren, er velkjente betegnelser på den kristne "Gud". For riktig å understreke denne mannsgudens makt- og herrevelde, benevnes han ofte slik: JESUS KRISTUS, HERRE OG KONGE. (Verden er hans fotskammel).

I det gamle israelittiske samfunnet skulle KONGE og PREST gå opp i en høyere enhet. Bare konger (og tildels prester) ble salvet. I den gammelorientalske verden, som i de mesopotamske riker, mente man at kongedømmet i seg selv var gitt av gudene og at kongene styrte på vegne av dem. Den samme sakrale kongeideologien finner vi hos Egypts faraoer.

Langt senere blir også romerske keisere dyrket som guder. Og mer enn tusen år senere finner vi det samme fenomen i Olavs-mytologien. Olav Haraldsson er omtalt som "den evige konge". I illustrasjoner sitter han på himmeltronen/herskertronen; han inkarnerer i sin person både guddommelig og verdslig makt.

I følge vår grunnlov er kongens person HELLIG. Her finner vi altså en av flere skavanker, en alvorlig brist, i vår ellers demokratiske konstitusjon.

http://grunnloven.lovdata.no/fakta/kongens-person-er-hellig 

For innsikt i den religionshistoriske bakgrunnen for denne sakrale kongeideologien, anbefales boken "Den hellige kongen", av Gro Steinsland. Jeg har referert mye fra denne boken i et annet innlegg på denne hjemmeside: Olavsarven.

 

Når biskop T.B Jørgensen stadig gjentar at en dag skal hvert menneske bøye kne for Herren Jesus Kristus Kongen, kan man spørre om dette herskeridealet egentlig står så langt fra Hognestads mer åndeliggjorte Kristus - som skal bli "alt i alt og alle"  kanskje?

I Hognestads bok finner man disse formuleringene:  "den levende Kristus midt blant oss"... "Kristus i meg"..."Gud fødes i våre hjerter"..."Menneskesønnen inni oss"...

-------------------  

 

Teologene strever med å "reformere" kristendommen for en ny tid, men de får det ikke til. De bærer med seg for mye dogmatisk stivsinn, totalitært tankestoff, mytologisk slagg og grums. Kristendommen lar seg ikke demokratisere. Dens maktutøvelse, erobringskriger og misjonsimperalisme gjennom historien viser dette meget tydelig. 

En svensk pensjonert biskop sa det klart nok for noen få år siden (i et intervju med Vårt Land), at uten indoktrinering vil kristendommen dø ut om ca. 30 år. Den historiske utvikling har gått forbi kirke-kristendommen. Det finnes ingen vei tilbake til de forgagne århundrers enevelde (med presteskapets velsignelse), lydighetsideal og ensretting.

I iveren etter å tilpasse seg den moderne, sekulære verden har kirkeautoritetene også mistet sitt språk. Den kirkelige guden, ånden og helligheten er i ferd med å forsvinne i samfunnspolitiske kjeklinger, i abstrakte teologiske tankesystemer og/eller metafysiske spekulasjoner og fantasier. Ikke en gang Bibelens autoritet er de enige om. Grepet glipper, kan man si. På lang sikt kan vi se det som et mellomstadium på veien mot videre oppløsning, hvilket er en god ting. Og dess mer oppsplittet kirkebastionen blir, dess mer kraftløs blir den.

Noen vil helst snakke om Skaperen (livgiveren) som en upersonlig guddomskraft. Og "den" vil bare kjærlighet, kjærlighet, kjærlighet...Vi nesten kveles. Eller, man snakker om skaperverket og det forvalteransvaret mennesket er gitt av den kristne "Gud" - for gudens skyld? 

Hvordan kirken og teologien har latt seg berøre av klodens miljøtilstand beskrives i en bok fra 1990: "Om alle land lå øde. Kristen gudstro i en truet verden" (utgitt av Den norske kirkes presteforening). Mange profilerte teologer har gitt sine bidrag her: bibelteologisk, systematisk-teologisk, etisk-handlingsrettet, praktisk-teologisk. Også SV-politiker Erik Solheim er bidragsyter.

Jeg siterer de fire linjene av prest og dikter, Eyvind Skeie, som står skrevet på baksiden av boken:

"En dag skal Herrens skaperdrømmer møte den jord som slektens ondskap har lagt øde. Og det er dommens dag. Hvert kne seg bøye! All ære til vår Skaper i det høye!" 

 

Se også innlegget nedenfor på Verdidebatt nylig.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11691303-vern-om-skaperverket

 

354 visninger og 0 kommentarer på denne tråden viser at kirkesamfunnenes miljø-og klimaengasjement enten ikke virker troverdig, eller ikke interesserer Verdidebatts lesere. Kirkelederne etteraper det sekulære språk, hvilket er et godt eksempel på Kaj Skagens observasjoner omtalt i forrige innlegg. Prestepolitikerne har ikke noe annet språk fordi det ikke finns noe "klimaproblem" eller "flyktningeproblem" i Den hellige Skrift (Det nye testamente).

Det finnes heller intet "homofiliproblem" i evangelieskriftene. Jesus var en lovtro jøde og kunne derfor ikke være mildere i sitt syn enn Paulus. Det er helt riktig som Øyvind Gaarder Andersen skriver på Verdidebatt: "Det er ikke rart at Jesus ikke nevner homoseksualitet når han taler om ekteskapet. Homoseksualitet var totalt forbudt og utenkelig i det jødiske miljø i Israel, som fulgte Moseloven".

Som gudens representanter har de ingen "nyheter" å bringe fra oven, intet aktuelt budskap fra Herren. De vet ikke hva Skaperen vil med skaperverket år 2017. Politikere og forskere vet tydeligvis mer om jordens tilstand enn "himmelens og jordens skaper" (og opprettholder).

Hvis det er riktig som sokneprest Dag Løkke sier på Verdidebatt at alle land tilhører Gud (den kristne guden formodentlig) - hvorfor åpenbarer han seg ikke på ny og tilkjennegir sin vilje og plan for en verden som ser helt annerledes ut enn den Han angivelig åpenbarte seg i for 2000 år siden? 

Ville ikke en "dynamisk gud" ha åpenbart seg for nye generasjoner? Kan han ikke la seg føde på ny i menneskeskikkelse? Hvor ville han latt seg føde mon tro? I Norge? I Drøbak kanskje? Jesus er født av Faderen, sier bekjennelsen. Kunne ikke Faderen avlet flere sønner med jordiske kvinner? Hvorfor bare en gang? (Konger og keisere har ofte flere sønner og arvinger).

Inkarnasjonstanken er heller ikke fremmed i den ny-testamentlige verden. Johannes Døperen ble av flere oppfattet som en "inkarnasjon" av profeten Elia. 

 

Her kan man lese en (kristelig) bibeltolkning gjort ved hjelp av Den hellige Ånd: http://www.bibelstudie.org/114296807

 

Hvis Elia kunne inkarnere seg i Johannes Døperen, kan vel også Jesus tenkes å ha inkarnert seg i et jordisk menneske? Jeg undres om det finnes eksempler på mennesker i eldre og nyere tid som har påberopt seg å være en inkarnasjon av Jesus..?

Nei, vi hører mer om mennesker som "ser" og "møter" Jesus. Det er ofte kvinner, som Maria Magdalena kanskje? Eller Paulus? Jeg kan ikke se hva fornyelsen består i. Se to eksempler på dødekontakt nedenfor.

http://korsetsseier.no/2016/06/14/sjaman-ble-jesus-kvinne/

http://www.litteraturhuset.no/program/2015/06/jesus.html

Charlotte Rørth er omtalt i Hognestads bok som eksempel på en "ny åndelighet". Trond Skaftesmo har skrevet forordet. Vårt Land var veldig begeistret og har flere innlegg og intervjuer, som dette

http://www.vl.no/meninger/hun-motte-jesus-1.348771

 

Det er kanskje Hognestads Kristuserfaringer som skal redde verden, dvs. de han har felles med Paulus: "kristendommens fremste apostel"?

Biskop Jørgensen pretenderer å snakke på vegne av "Guds kirke" i sine klimautspill og andre politiske utspill (altså ikke som privatperson), men det er uklart om han har hatt en åpenbaring..?  Og som det er flere Jesuser er det visst også flere Kristuser.

Den "oppstandne" Jesus fra Nazareth ("Guds enbårne Sønn") lever i dag...Ja, han er overalt: midt i verden, midt i livet og midt blant menneskene, sies det. Hans mange troende og lydige disipler/tilhengere i verden har visstnok jevnlige møter med ham og hører hans stemme. Kvinner og menn har en kjærlighetsrelasjon til ham, ganske intim sådan.

Likevel blir alle disse korsdyrkerne (biskoper, teologer, journalister og politikere) ikke enige om hva Jesus egentlig har sagt eller ment. Da har vi ikke noe annet å holde oss til enn det som faktisk står skrevet. Hvis vi ser bort fra alle "miraklene" (som de fleste kristne, også statskirkeprester og folkekirketeologer, leser bokstavlig), virker store deler av Jesu lære og forkynnelse - hans religiøse forestillinger - autentisk.

Men alle de interne stridigheter må vel bety at det er brudd og kortslutning mange steder på "Kirkens trådløse nettverk" ? (jfr. biskop Per Arne Dahl, Verdidebatt). Det lar seg forstå om "den oppstandne Jesus", mest sannsynlig, bare eksisterer i den enkelte kristnes fantasi. "Kristus" er en tankekonstruksjon, som også hos Hognestad.

Det er kanskje en parallell til Luthers slagord: "Skriften alene". Men Skriften kunne ikke være sin egen fortolker. Da den ble tilgjengelig for legfolket poppet det opp utallige tolkningsvarianter, nye menigheter og sekter.  

Da ser vi at den subjektive "moderniserte" Jesus også kan bli miljøforkjemper (som også feminist, demokrat, homofilvennlig)? Hva ville Jesus gjort eller sagt, er et spørsmål som jevnlig dukker opp i avisspaltene (utrolig nok!). For noen år siden ble det uttalt i en avis at Jesus ville ha praktisert kildesortering. Siste nytt: "Jesus ville vært på facebook" (jfr. avisen Dagen 13. juli).

Som vi vet, både S. Stålsett, E. Gelius, S. Listhaug og K.A. Hareide mener de har Jesus på sin side.

Hva slags fantasier og tankeforstyrrelser er det som rir disse (forblindede) Jesus-dyrkerne? Hvor historieløs går det an å bli?

 

Dag Hareide påberopte seg også Jesus i sin kritikk av Oljefondet (Aftenposten 2015). Han sier intet "sant" om Jesus fra Nazareth, men avslører bare sin egen autoritetsdyrkelse.

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/Hva-ville-Jesus-ha-sagt-om-Oljefondet-63589b.html

 

En enkel, naiv og uvitende lekmannspredikant/dommedagsprofet fra oldtiden visste da ingenting om MILJØFORURENSNING eller OLJEUTVINNING? Men han visste mye om engler, ånder og demoner. Også mye om den snarlig kommende undergangen - historiens og verdens ende - og gudsstatens opprettelse. 

Ingen kan med historisk og intellektuell redelighet gjøre Jesus fra Nazareth om til en samfunnsreformator (opprører/revolusjonær/maktkritiker), verken for hans eget oldtidssamfunn eller for vår tid. Men dette er den ene strategien moderne kriseteologer har lagt seg på. Ved å trekke Jesus inn i samfunnsdebatten, skal han gjøres "relevant".

Men som Schweitzer og Edwien har påvist: Jesus er en fremmed for vår tid. Han tilhører sin egen oldtid. Han kan ikke avmytologiseres (bare avdogmatiseres). Mytene var hans virkelighet.

En annen er Hognestads strategi, som gjør Kristus til en "kosmisk hyrde" og en "indre veileder"...

For begge disse retninger handler det om å fastholde Jesu opptreden ("Kristi fødsel" år 0) som noe helt nytt og grensesprengende i menneskehetens historie. Kirke-kristendommens Jesus-dyrkelse krever at han idealiseres og opphøyes langt hinsides fornuftens og realismens grenser. Ja, det handler om intet mindre enn en kosmisk begivenhet, skal vi tro dem. Proporsjonene er groteske. Historisk, intellektuell og etisk sannferdighet er helt uvesentlig.

Om Jesus ikke like opplagt forkynnes som "Gud selv" (Sann Gud av sann Gud...slik det står i Nicæneum), MÅ han i det minste være en prototyp på "det fullkomne menneske" (sant menneske). Det vet vi at han ikke var. Men kirkens geistlighet postulerer uanfektet at Jesus var født syndfri og levde uten synd.

http://www.katolsk.no/tro/kkk/k1_14

 

Derfor kan vi høre fra prekestolen i dag, også fra en biskops munn, at "Jesus brakte godheten til jorden". Vel, vi lar oss ikke lenger forføre av slike løgner, tilsløringer og lag på lag med mytologiske avleiringer.

Hvis de kristne streber etter å bli FULLKOMNE (som "Kristi etterfølgere"), kan vi forstå hvorfor de trenger kirkelige ritualer for renselse, syndsbekjennelse, skriftemål, bot og soning. "Å være menneske er å være skyldig", er det nylig blitt sagt av en biskop. Det er i sannhet en tung byrde de kristne har pålagt seg selv. De må bare ikke tro at de kan overføre sin skyldebyrde på oss andre.

Så kan vi spørre, på bakgrunn av det stadig mer politiserte presteskapet:  er pinseånden - Den hellige Ånd - bedre informert om våre aktuelle samfunnsproblemer? I det hele tatt: hvem av guddommene - "treenighetspersonene" - kan best veilede og opplyse kristenfolket om dagsaktuelle samfunnsspørsmål?

Har Helligånden, sammen med biskopene, forlatt KrF og funnet seg et annet parti? Er det bispekandidatene, Sturla Stålsett og hans svigerinne, Helligånden foretrekker? Da synes jeg man skal studere nøye Sturla Stålsetts blogg på Verdidebatt. Her finner vi en polemikk med professor Bernt Oftestad, hvor disse to professorer (fra samme fakultet: den ene luthersk, den andre katolsk) ikke engang klarer å bli enige om hva et "mysterium" er.

Det blir også rimelig klart at S. Stålsetts subjektive, spekulative teologi om sårbarhet og sorgbarhet ("vi er skapt sårbare") ikke har noen teologisk eller ny-testamentlig begrunnelse. Skal disse ny-ordene erstatte SYNDEN kanskje? Trenger mennesket renselse, nåde og tilgivelse for sin sårbarhet? Nei! vi trenger bare den beskyttelse demokratiet, menneskerettighetene og rettsstaten gir oss.

Vel, det er nok ikke noen ny "teologisk oppdagelse" at vi mennesker er sårbare. Vi er heller ikke skapt sårbare, men FØDT sårbare. Det er en menneskelig erfaring fra fødsel til død, erfart fra tidenes morgen. Jeg tror ikke vår menneskelighet trenger mysteriets eller hellighetens slør over seg. Vi har lenge nok vært fanget og fremmedgjort i kirkelig-teologiske begreper og teorier.

Men det er jo bedre sent enn aldri om presteskap og teologer - etter årtuseners systematiske krenkelser - har forstått mer av menneskenaturen og menneskelivets vilkår. Ennå er det nok et stykke igjen, ettersom det fortsatt postuleres at vi er "skapt i Guds bilde".

Han kan ikke oppgi bibeltekster i NT som underbygger eller sier noe i nærheten av postulatene han feigt og freidig fremfører. Mangel på kildereferanser er et kjennetegn ved (frigjørings)teologer av Sturla Stålsetts type.

"Sårbarheten er allmenn. Det er en styrke. Den kan også belyses teologisk: Vi er skapt sårbare. «Og Gud så at det var godt». Gud selv viser seg sårbar til døden – på korset. Sårbarheten er hellig. Det hellige  – mysteriet – viser seg i det sårbare".

Dette er ren subjektiv synsing og tolkning. Mysteriet, sårbarhet og hellighet knyttes sammen i en ubegripelig "syntese". Her kan vi kan skille ut teologen/forkynneren/apologeten fra den samvittighetsfulle, nøkterne forsker (det finnes noen av dem, også blant teologer). Men slik professoral hovmodighet som Stålsett fremfører har vi fått nok av fra teologisk hold. Den er nedfelt i utallige skrifter og bøker bare det siste halve århundret. Jeg har mange av dem i bokyllen. Når man leser en hvilken som helst "troslære" (dogmatikk), er det læresetninger og påstander man møter.

Det er ellers klart hva Bistandsakutelt mener: "Sturla Stålsett er engelen på samfunnets skulder". Om Stålsett er fornøyd med å bli assosiert med engler, vites ikke. Jeg finner intet engleaktig ved ham. Hva skulle det være som skiller han ut slik? Stillingen som leder i Kirkens bymisjon?

https://www.bistandsaktuelt.no/nyheter/2017/sturla-stalsetts-sarbarhet/

 

Det er bare tomhet igjen, og endeløse gjentakelser (som vi kjenner det fra politiske festtaler). Kirken tilbyr ikke verken mening, håp eller trøst, verken livstolkning eller dødstolkning. Dess mer den tar opp i seg av de populistiske strømninger i tiden, dess mer marginal og likegyldig blir den. Dess mer den tier om sitt lære- og skriftgrunnlag (som de fem bekjennelsesskrifter), dess større blir motsetningen til hva den ytrer i det offentlige rom. Jeg kaller det kirkens Janusansikt.

Den babelske forvirring er et slående kjennetegn ved den kristne kirke. Den har vært i strid med seg selv fra sin spede begynnelse. Fra luthersk side (TF og Vårt Land) innskjerpes kjernebegrepene og slagordene:  SYND - NÅDE - FRELSE. Dette er både makten og avmaktens språk. Men disse teologiske begreper har ingen mening, relevans eller anvendelse utenfor den kirkelig-dogmatiske tankeverden.

"Vi trenger å snakke om synd. Vi trenger å snakke om nåde. Og vi trenger å snakke om frelse".

Dette har stått uthevet på Verdidebatts forside fra 12. juli. "Vi trenger"? Nei, det gjør vi da slett ikke! Vi vil ha oss frabedt å bli definert som "syndere" av de skriftlærde, skinnhellige teologer. Det er TF-teolog Merete Thomassen (sammen med hennes kolleger, som Åste Dokka og Marius Timman Mjaaland) OG hennes lutherske kirke som trenger nåde og frelse. Hold dette tankegodset for dere selv!

Og derfor viser innlegget seg lite egnet for almenn og offentlig, saklig og seriøs debatt.

Hvor mye enn Den norske kirke strever etter å gjøre seg attraktiv og relevant i et mer og mer sekularisert samfunn, oppnår de få resultater. Pilene fortsetter å peke nedover. Hvor mange ny-ord de enn konstruerer og hvor høyt og ofte de enn snakker om dialog, blir avstanden bare større og større. Kulturarrangementer, stunt og kampanjer har liten effekt. Det kristne budskap og innhold berører ikke, utfordrer ikke, tiltrekker ikke.

"Nærmere 10.000 personer meldte seg ut av Den norske kirke i første halvår i år, og det er omkring 2.000 flere enn i samme periode i fjor", melder avisen Dagen (disse opplysninger har jeg ikke funnet i andre dagsaviser på nettet).

http://idag.no/kristenliv/nyheter/ingen-okning-i-norsk-bibelsalg/19.26616

 

Et forholdsvis nytt fenomen er konverterte ateister. Den senere tid har jeg lest om tre forhenværende ateister som har stått frem med sin kristne tro i diverse kristelige aviser. Det ser ikke ut til at de bringer inn nye impulser.

Jeg undres iblant om det er Humanistisk Ungdom (HU) event. HEF som skal komme "Folkekirken" til hjelp? Noen har sikkert få med seg Vårt Lands intervju nylig med tre ungdommer i sentrale posisjoner i HU. En av dem er Kirkerådslederens sønn, Haakon Gunnleiksrud. Nå er vi jo vant til at Vårt Land spisser overskriftene sine på spesielt vis, men det var likevel et oppsiktsvekkende innhold (selv om HU's Kristine Skjævelands ytringer på Verdidebatt for en stund siden vakte større rabalder, med påfølgende intern oppvask og brannslukking).

Det blir sagt at de unge "tørster etter livssyn". Mon tro om ikke VL's spaltist Didrik Søderlind også tørster..?

http://www.vl.no/nyhet/den-nye-generasjonen-ateister-er-positive-til-religion-1.991260

Nå skal HEF snart velge ny generalsekretær. Det blir spennende å se hvem som skal fronte forbundet de neste årene, både når det gjelder idéplattform, hovedsaker og etiske veivalg. En liten pekepinn ga kanskje valget av ny generalsekretær til HU:

http://fritanke.no/reportasje/organisasjonsnerd-med-forkjarlighet-for-frivillighet/19.10445

 

Nylig gjenvalgt styreleder i HEF (Tom Hedalen) sjokkerte nok mange ved uttalelsen nylig til Fri Tanke at han kunne se for seg forbundets nedleggelse den dag stat og kirke blir (reelt) skilt. Da vil jeg si det slik: det er ikke bare Den norske kirkes grunnvoll som forvitrer, men kanskje også HEF's ? Men så er de så "priviligerte" at de så og si er sidestilt i Grunnlovens "verdiparagraf".

Satt på spissen spekulerte Dagbladets Jan Olav Egeland for litt tid tilbake om vi kan se en mulig fusjon mellom HEF og Den norske kirke? Vel, kan vi se for oss en "kristen-humanistisk kirke"?  (Noen har tatt til orde for at Den norske kirke må endre navn). HEF's medlemskap i STL (beskrevet i forrige innlegg) og forbundets mange, tette samarbeidsformer med DnK's organisasjoner og teologer (også fakultetene) kan tyde på en bevegelse nærmere og nærmere...

--------------------    

 

Helt til slutt kan vi jo fundere litt over et innlegg i avisen Dagen 10. juli, skrevet av en professor ved UiA (Verdidebatts ordstyrer Oddbjørn Johannessens "teologiske" universitet). En svært tvilsom, usunn rolleblanding blir her godt demonstrert.   

http://www.dagen.no/dagensdebatt/kristenliv/synspunkt/Nye-allianser-499185 

 

"Vi er enige om det reformatoriske bibelsynet «Skriften alene», som blant annet innebærer at Bibelen er Guds eget Ord til oss og den eneste autoritative standard for den kristne lære og vår daglige vandring........

På flere områder trues religionsfriheten i verden. Også i deler av den vestlige verden er en sterk intolerant sekularisme i frammarsj. Gjennom mine baptistrøtter har jeg lært meg at denne friheten ikke må tas for gitt. Her kan frikirkeligheten og lavkirkeligheten samarbeide – selvsagt også i allianse med andre gode krefter...

Etter mitt skjønn bør NLA Høgskolen, Ansgar Teologiske Høgskole og Høgskolen for Ledelse og Teologi finne sammen for å unngå en forvitring av skoler med en klassisk kristen profil."

(sitat slutt)

 

RASISME - FIENDEBILDER: HATET MOT FREMMEDE, VANTRO OG JØDER

 

Jeg vil også gjøre leserne oppmerksom på biskop Halvor Nordhaugs innlegg i Aftenposten her:

https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/55omW/Norsk-asylpolitikk-bryter-med-religionsfriheten--Halvor-Nordhaug

 

Kristen misjon og evangelisering har lite eller intet med religionsfrihet (eller asylpolitikk) å gjøre. Hva enten det gjelder kristne konvertitter eller andre, skal religionsfriheten (tanke- og talefrihet) også beskytte oss mot religiøs-kristen propaganda, den som i sin lære fordømmer og dømmer oss "vantro" (også: gudløse fritenkere og sekulære) til evig torturstraff hvis vi ikke underkaster oss den kristne gudens autoritet. 

Hat-predikanter har vi i vårt luthersk-evangeliske land knyst måttet tåle i mange århundrer. Hallesby var en av dem. Fiendehatet er grunnlovsfestet, sanksjonert av Stortinget, konge og biskoper (mens altså muslimske/islamistiske hat-predikanter risikerer innreiseforbud).

Jødehatet - antisemittismen - er et økende problem i Europa, til tross for at det ikke finnes noen jødisk innvandringsbølge. I vårt land er antall norsk-jødiske borgere forsvinnende liten. De er (som jøder flest) godt integrert, velutdannede og samfunnsengasjerte. De roper ikke høyt. De plager ingen.

Fordommer mot jøder og antisemittisk vold de senere år forklares med et økt muslimsk nærvær. Mye dokumentasjon kan bekrefte dette. Mer eller mindre klart uttalt vil noen ha det til at antisemittismen så og si er importert til Europa fra den muslimske verden. For mange vil det være en fremmed (og provoserende!) tanke at det er det kristne Europa som har eksportert anisemittismen til den øvrige verden, bl.a. gjennom misjonsimperialismen.

De skarpe, polariserte holdningene i Israel-Palestina-konflikten er et viktig bakteppe her. Men de dypereliggende (religions)historiske årsaker til antisemittismen finner vi sjelden nevnt i rapporter og undersøkelser av fenomenet.

Kirke-kristendommens nær 2000-årige antisemittisme, teologisk og historisk-faktisk, holdes for en stor del utenfor i slike og lignende undersøkelser.

En rapport som har fått liten oppmerksomhet, er den som ble publisert av Senter for ekstremismeforskning ved UiO, juni 2017. Her viser studier at faktorer som sosio-økonomisk status og opplevd utenforskap har liten sammenheng med fiendtlige holdninger til jødene. Derimot har landbakgrunn og graden av religøs tro stor betydning.

Jeg siterer fra Klassekampens referat av rapporten 30. juni:

"Ny rapport mener det er kobling mellom sterk religiøs tro og antisemittisme. Religion bidrar til jødehat... - Foreliggende studier tyder på at religionen i seg selv er utslagsgivende, men graden av religiøsitet har også betydning. Jo mer religiøs, jo mer antisemittisk".

En annen internasjonal studie for få år siden konkluderte at forekomsten av antisemittisme var lavest (og nær ikke-eksisterende) i visse asiatiske land, hvor den kristne påvirkning har vært minst. Da står vi igjen med de to semittiske ("abrahamittiske") verdensreligioner: kristendommen og islam. Så lenge disse to religionene ikke erkjenner sitt alvorlige, konfliktfylte fiendehat til sin abrahamittiske storebror, vil antisemittismen bestå og endog spre giften utover.

 

Ellers vil jeg minne om boken av den syriske poeten Adonis "Vold og islam" (2016). "Jeg har oppdaget at hele vår historie var forfalsket, fabrikkert fra ende til annen...", sier han.

Mange oss ville si det samme om kristendommens historie. Så - nå venter vi på boken "Vold og kristendommen"...I mellomtiden kan man lese  www.edwien.no (eller kirkekritikeren Karlheinz Deschners bøker, om man får tak i dem).

 https://www.haugenbok.no/Vold-og-islam/I9788256018949 

 

Aftenpostens kommentator mener at ny-nazistisk retorikk/propaganda ikke rammes av "hatefulle ytringer". Jeg kan nesten ikke tro hva jeg her leser. Han forsvarer deres rett til å ytre seg, demonstrere. Dette vil jeg si er skremmende takter fra Aftenposten. Når autoritære og rasistiske bevegelser vil bruke sine demokratiske rettigheter til å UNDERGRAVE eller OPPHEVE demokratiet, må de stoppes!

https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/dVpKz/Likhet-for-loven-ma-ogsa-gjelde-nazister--Andreas-Slettholm

 

Biskop Hallvor Nordhaugs bekjennelsesskrift (Confessio Augustana/CA) er en oppskrift på det religiøse diktatur vi av all kraft og evne må kjempe i mot. Kristen indoktrinering (trosopplæring eller misjon) er like forkastelig som politisk indoktrinering. Den såkalte "misjonsbefaling" har brakt nok ulykke over verden. Denne respektløshet for andre kulturfolk og deres religioner/tradisjoner er mer erkjent i dag, og derfor pålegges kristen misjonsvirksomhet i noen stater flere restriksjoner enn tidligere.

Når kristen misjon blir et økende (splittende) samfunnsproblem, som undergraver folkenes og/eller nasjoners fellesskapsfølelse/kollektive ansvar, bør kristenheten besinne seg og vende oppmerksomheten innover. I de fleste konfliktområder i verden i dag er kristen og/eller muslimsk dominans påfallende, enten det er i Afrika eller Midt-Østen. Fredelig sameksistens??

Det nytter ikke å marginalisere religionenes rolle ved å si at de misbrukes i maktpolitikkens tjeneste. Når det gjelder kristendommen og islam kan de ikke skilles fra sine politisk-økonomiske og imperialistiske maktambisjoner. Historien gir nok av eksempler. De har opptrådt som herrefolk og erobrere, som kolonister og slaveholdere. Og i tillegg: de er rivaliserende religioner. De motarbeider hverandre, men de er så like at de også forstår hverandre (slik brødre gjerne gjør).

Hvis de kristne ikke kan nøye seg med at de som alle andre (de fleste steder i verden) har forsamlingsfrihet/organisasjonsfrihet, men krever privilegier og eksklusive friheter på sin "Guds" vegne, har de gått langt utover den normale definisjon av "religionsfrihet".

Det står ikke i Menneskerettighetene at de kristnes særskilte "misjonsbefaling" skal overtrumfe alle andres grenser, friheter eller rettigheter. De bør også snakke stille om frihet til konvertering, når straffen for frafall fra kristendommen er "pine uten ende".

Vi kan bare tenke oss hva som ville skje hvis muslimske menigheter i Norge innledet tilsvarende, spesielt målrettet "kristenmisjon", altså lik den de mange kristne misjonsorganisasjoner driver i Norge og i muslimske land verden over. Et nærliggende, aktuelt eksempel dette år er NMS' mangeårige misjonsvirksomhet rettet ensidig mot muslimer i Mali. Trykket blir stort når flere kristne misjonsorganisasjoner kjemper om maliernes sjel.

(NMS feirer sitt 175 års jubileum dette år. Den store folkefesten som ble annonsert med et omfattende flere dagers program, har jeg ikke funnet noen referater fra i Vårt Land, eller i lokalpressen).

 

https://no.wikipedia.org/wiki/Kristen_Muslimmisjon

http://www.dagen.no/Nyheter/misjonskall/–-Kommer-ikke-utenom-misjon-216678

 

Kristendommen og de kristne kirker bør ta lærdom av visse andre religioner, som Jødedommen, Buddhismen og Hinduismen:  LEV OG LA LEVE. De anerkjenner at det finnes mange veier til åndelig innsikt eller "forløsning" (det finnes ingen skapergud eller frelsergud i Buddhismen). Selv Islam, i all sin intoleranse, anerkjenner eller har gitt visse innrømmelser til "Bokens folk" og deres foregående profeter. Jøder ble riktig nok gitt en underordnet status i muslimsk-arabiske samfunn, men de ble ikke brent på bålet! Ble kjettere og "trollkvinner" brent på bålet i den muslimske verden?

Kristendommen viser seg som den mest intolerante religion av dem alle. Den har lite annet å bidra med enn fordømmelse, utskjellinger og straffetrusler.  

Alle de store, kjente verdensreligionene er oppstått i et bestemt kulturhistorisk og geografisk miljø. Selvsagt også kristendommen (den er ikke mer "universell" enn de øvrige verdensreligioner). Jesus forbød hedningemisjon.

"Gå ikke ut på hedningers veier og ikke inn i samaritaneres byer! Gå heller til de fortapte får av Israels hus!" (Matteus 10:5-6) og:"Jeg er ikke utsendt til andre enn til de fortapte får av Israels hus."(Matteus 15:24)

Kristendommen har møtt sterk motstand i sin misjonsimperialisme. Naturlig nok, den lot seg ikke uten videre implantere i fremmed jord. Det gjorde den heller ikke i våre nordlige strøk.

Kristendommen ble innført ved det som er kalt "sverdmisjon". Norge ble kristnet ved våpenmakt, tvang og trusler. KORS og SVERD var en livsfarlig kombinasjon. Helvetestrusselen har vært et effektivt maktmiddel gjennom alle århundrer. 

Den katolske kirke gjorde Olav Haraldsson til helgen, og Den norske kirke feirer ham hvert eneste år (jfr. Olavsfestdagene i Trondheim 28. juli - 5. aug.). 1000-års jubileet i år 2030 (!) har allerede vært under planlegging i mange år. For en galskap! Som vi ser under var også undervisningsminister Gudmund Hernes (Ap) dypt involvert i dette storstilte og langsiktige prosjektet.

 

http://www.dagbladet.no/kultur/olavs-to-ansikter/60204364

https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Organene/Presidentskapet/013201/apningstale-ved-olsokdagene-pa-stiklestad/

https://stiklestad.no/nasjonaljubileet-2030/

http://stiklestad.no/wp-content/uploads/2012/09/Notat-2030-Statsviter-Janne-Haaland-Matlary.pdf

http://www.adressa.no/kultur/2016/08/04/Hun-skal-lede-arbeidet-mot-nasjonaljubileet-i-2030-13127112.ece

 

Se under: helgenen eller sadisten?   

http://stasunnihttps://

www.nrk.no/trondelag/_-olav-den-hellige-var-en-sadist-1.11844595va.blogspot.no/2014/01/1000-arsjubileum-for-olav-den-helliges.html

 

Ca. 500 år senere ble også den lutherske varianten av protestantismen påtvunget folkene i Danmark-Norge ovenfra, med hard hånd. Kontroll og overvåking av den enkeltes liv og vandel ble skjerpet. Alle tros- og læresavvik ble slått hardt ned på. Grusomme straffelover ble innført. Brutaliseringen av samfunnet økte. 

YTRINGSFRIHET? RELIGIONSFRIHET? UNIVERSALISME?

Luther-tyranniet feires dette år. Han har ikke helgenstatus, men det er ikke så langt unna. Det er utrolig hvilke (autoritære) helteskikkelser og autoritetsfigurer den kristne kirke holder seg med.

Uten alliansen med herskermakten, helt fra keiser Konstantins tid, kan det godt tenkes at kristendommen hadde dødd ut. Men linjen fra Keiserkirken i romerriket til Statskirken i Norge er ikke vanskelig å følge.

-----------------------   

 

Noen har forstått mer enn andre. Fredsprisvinner Dalai Lama hadde for litt tid tilbake interessante refleksjoner om dette tema. Han ble ikke tatt så godt i mot da han gjestet Norge i 2014. Gunnar Stålsett, tidligere Oslo-biskop og medlem av Nobelkomiteen, likte ikke Dalai Lamas synspunkter.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11498094-dalai-lama-ber-folk-holde-seg-til-landets-religion

 

I et demokratisk og pluralistisk samfunn skal ytringsfriheten beskytte mangfoldet av meninger (uenighet!) i den offentlige samtalen, ikke en enkelt religions (guddommelige) krav på den eneste Sannhet. Vi vet altfor godt hva som skjer når en politisk ideologi eller et politisk parti gjør tilsvarende krav på eneherredømme, "rettroenhet" og autoritær underkastelse under Partiføreren.

I et sant og ekte demokrati vil derfor ingen politiske partier gjøre som kirke-kristendommen: prioritere spebarnsdåp og indoktrinering av LÆREN - ideologien - blant barn og unge mellom 0 - 18 år. "Guds barn" og "Kirkens barn" skal forbli barn. For kirken eksisterer ingen myndighetsalder. Den har tvert om som ambisjon å bremse og hindre barn og unges utvikling mot selvstendighet, myndighet og autonomi. Religionsfrihet er åpenbart er relativt begrep.

 

Derfor blir det komisk når kristenfolket angriper Aksel Braanen Sterris forslag om en "ateistisk religion", eller en samfunnsreligion. Jeg har selv liten sans for Sterris utspill, som jeg synes røper en paternalistisk og formyndersk holdning. Men å kalle det et ateistisk diktatur når vi europeere har levd under et kristent diktatur - statstyrt - i mer enn halvannet årtusen, da blir man målløs.

Som kjent, vi har i dag statslønnede prester, fakultetsteologer og statsfinansiert trosopplæring av barn og unge mellom 0-18 år. Kongen hyller "kristne verdier" og "den kristne kulturarv", ikke ateisme. Biskoper og teologer har klippekort til mediene. NRK-kirke sender jevnlig morgenandakter og høymesser over eteren. Skoler som vil avvikle skolegudstjenester gjør presteskapet (og noen stortingsrepresentanter) rasende.

Listen kunne gjøres mye lenger.

 

------------------

 

14.07.2017 (revidert 16.07.2017)

G. Ullestad