Hvorfor døde Jesus på korset? Spørsmålet er nylig blitt stilt av en katolsk teologiprofessor, både i Dagen og i Vårt Land/Verdidebatt. Så vidt
jeg vet, ingen luthersk biskop, folkekirkeprest eller fagteologer fra TF har gitt et oppklarende svar. Men deres vidløftige tankeleker har vi kunnet følge i «Alt om…» seriene på Verdidebatt.
De ønsker kanskje ikke å bli forstyrret i sine utredninger knyttet til ulike forsoningsteorier (var det 3 teorier?). Kanskje får vi presentert en fjerde og femte forsoningsteori? Hvor mange fortapelses-teorier er
i omløp i dag? Er det en dyp teologisk sannhet å si JA og NEI på samme tid?
Biskoper og mange ordinerte teologer er registrert på Verdidebatt. Hvor mange teologiske avhandlinger er
skrevet det siste århundret? Hvor mange bøker om «troslære»? Spesielt interesserte kan studere nærmere teologenes allvitenhet i følgende nyere bøker, som pretenderer å si alt om virkeligheten
«i troens lys».
Arne Redse: «Mennesket i Guds verden. En kristen troslære» (2011/2015), Harald Hegstad: «Gud, verden og håpet. Innføring
i kristen dogmatikk» (2015) og Marius Timman Mjaaland: «Systematisk teologi» (2017).
(Religionsforsker, idéhistoriker
og kristendomskritiker Andreas Edwiens grundige analyse og nøkterne beskrivelse av omstendighetene før og etter Jesu korsdød kan leses i to innlegg på denne hjemmeside: «Påske uten mysterium» og
«Justismord?». For mer utfyllende stoff: www.edwien.no ).
Under kan leses hva det kristne korset symboliserer i
sine minste detaljer, utlagt innenfra av en kirkelig prest. Mitt bidrag nedenfor er hentet fra en debatt om korsflagget på Verdidebatt noen år før jeg ble utestengt fra forumet.
Les gjerne hele
tråden.
http://www.123hjemmeside.no/builder/pages/preview.aspx?pageid=73781709
«De religiøse lederne var misunnelige på innflytelsen hans, og de politiske lederne reagerte på kravet om at han var Messias. Jesus ble urettmessig henrettet.
Rett og slett. Men så sto han opp fra de døde, og det satte alt i et annet lys.
Det betød at han faktisk var den lovede messias, kongen, som hadde blitt
korsfestet. Oppstandelsen betød også at han var Guds guddommelige Sønn som faktisk kunne ha kommandert tolv legioner engler til å forsvare seg. Hvorfor hadde han ikke gjort det? Hvordan hadde han latt det skje? Hvordan
blir man konge ved å dø?».
Dette skriver baptist-pastor og ny-apologet Harald Giesebrecht i boken «Ærlig
talt, Gud!» (2017). At jødiske ledere skulle være misunnelige på Jesu innflytelse, er nok en kristelig ønsketenkning. Men det passer godt inn i kirkens enkle dualistiske skjema og antijødiske teologi: jøden
som skurken og Jesus som det uskyldige offer.
Svarene Giesebrecht gir i forlengelse av det siterte er like meningsløse som spørsmålene han stiller. Man kan også merke seg at han i en kommentar
nylig på Verdidebatt omtaler Jesus som «Jesus Messias». Hvorfor ikke heller «Jesus menneskesønnen»? At jødene (med god grunn) avviste og avviser Jesus som messias – og ble grusomt straffet
for det – er visst ikke noe å bry seg om.
Hurra for dommedag!, skriver Giesebrecht ikap. 9. Og så presterer han å innlede med en rekke vers fra Det gamle testamente: Salmenes
bok – uten kontekst - som om dette jødiske skriftet skulle være kristent! Han må altså gripe til den av kirken forhatte jødedommen og dens skrifter for å finne «rettferdighet»?
Jesu (urettferdige) doms- og straffetrusler kan åpenbart ikke brukes. Det er lett å forstå. Jesu eksalterte eskatologi og voldsdualisme var uforenlig med hovedstrømmen i israelittisk-jødisk religionsoppfatning og tradisjon:
vekten på loven, pakten og rettstenkningen.
Det er kanskje litt pinlig for den moderne folkekirke-teologi at rammeverket: den dualistiske forestilling om himmel-helvete og Gud-Satan er et
svært dominerende og gjennomtrengende NY-TESTAMENTLIG fenomen - med Jesus fra Nazareth som opphavsmann. Jeg gjentar: det er kirken selv som har utvalgt, autorisert og overlevert skriftene i det som kalles Det nye testamente. Se her hvordan «lov
og evangelium» tenkes av en prest på Verdidebatt.
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11709949-lov-og-evangelium-en-nokkel-til-skriften
I ca. 2000 år har kirke-kristendommen dypt foraktet hva de kaller den «loviske» jødedommen og de «hyklerske» fariseere/skriftlærde.
Så offentlig, grundig og gjennomført er denne forakten lært og forkynt, gjentatt og gjentatt fra prekestolene, at det sterkt nedvurderende adjektivet «fariseeisk» inngår i ordbøkene våre.
Skal vi tilgi kirkeledere (biskopene) og kirkelærere (teologene) fordi de VISSTE og VET hva de gjør?
Forsøker
de nå fraskrive seg ansvar og skyld ved å gjemme seg bak «bibelsk misforståelse»?
https://forskning.no/2017/01/bibelsk-misforstaing-har-skapt-jodeforfolging/produsert-og-finansiert-av/universitetet-i-oslo
Ble millioner uskyldige mennesker gjennom årtusener myrdet, forfulgt og terrorisert på grunnlag av «bibelsk misforståelse»?
Åh nei, vi vet godt hva både historieforskningen OG teologihistorien beretter om kirkemaktens ideologiske skriftfortolkninger, kontrollbehov og maktbegjær. Eller, var de ikke utstyrt med "fri vilje"?
Hvis kirkelærerne (og de hellige kirkefedre) har misforstått bibelen og «Herrens ord» i mer enn halvannet årtusen, har vi ingen grunn til å feste større lit til dagens teologer. De er både
inhabile og upålitelige. Den overflatiskhet og lettsindighet teologene omgås kirkens voldshistorie på er dypt sjokkerende.
Forlegenheten brer om seg, også i Martin Luthers hjemland:
Tyskland. Den antisemittiske kirkekunsten har vært en dypt bevart hemmelighet. «Jødesvinet» (jødepurka) var bare en av mange dehumaniseringer jøder måtte tåle i den europeisk-kristne verden. Det heslige, vulgære
relieffet i Wittenberg kirke har i mer enn 500 år veiledet lutherske menigheter. Det står som et av mange fysiske monumenter over kirkens umenneskelige barbari. Kirkekunsten viser hvor dypt jødehatet er integrert i kirkens
teologi.
http://www.e-pages.dk/vaartland/1037/
I mye av kirkekunsten finner vi også det stygge, kontrasterende motivet: ecclesia og synagogen. «Ecclesia fremstilles med krone, seiersfane og ofte med en kalk i hånden. Synagoge har avfallende
krone, bind for øynene, brukket fanestang og ofte lovens tavler».
Det er som vanlig sparsomt med opplysninger fakultetsteologene gir på Store norske leksikon når det gjelder de nattsvarte
sider ved kirkehistorien.
https://snl.no/ecclesia
https://www.bing.com/images/search?q=ecclesia&qpvt=ecclesia&FORM=IGRE
Historikeren Judith Vogt har dokumentert tusener av dehumaniserende jødekarikaturer fra middelalderen frem til nyere tid. Verdt å
merke seg: hun er omtalt på Wikipedia, men ikke på Store norske leksikon!
https://no.wikipedia.org/wiki/Judith_Vogt
Det er bare sannferdig historisk-kritisk forskning som kan korrigere teologenes villfarelser OG «redde» bibelens kulturhistoriske verdi fra kirkens kristologiske tvangstrøye.
Kan Gud reddes?, spør Giesebrecht retorisk i Del 1 av boken sin. Hvilken gud? Den gammeltestamentlige gud/Jesu gud (Jahve) eller
romerkirkens gud (Jesus fra Nazareth)? Oldtidsmytologiens gud? Nicæneum og Apostolicums gud? Pavens gud? Luthers gud? Teologenes gud? Faderen eller Sønnen (les: treenighetsguden)? Giesebrecht eller Marcus Borgs gud? Hognestads gud?
Kirkens gudsbilde er i fri flyt, men bare uoffisielt. For offisielt i Den norske kirke gjelder fortsatt Nicæneum, Apostolicum og Confessio Augustana. Her er den kristne «Gud» klart definert (jfr.
Apostolicums tre trosartikler). Her er ingen «mysterier». Nå ser det ut til at det pågår intens, intern aktivitet blant visse TF-teologer, slik den ordinerte teolog Øyvind Norderval skriver på Verdidebatt
(«Mine drømmer for kirken»):
«Jeg har de siste par årene sammen med min kollega Trygve Wyller arbeidet med Confessio Augustana som utgangspunkt for en nyorientering av dogmatisk
tenkning».
(Trygve Wyller var i flere år dekan ved Det teologiske fakultetet. Hans motkandidat var i sin tid Halvor Moxnes).
«Mitt engasjement
er selvfølgelig styrt av min Jesus-tro som jeg gav løfte på ved min ordinasjon. Han utgjør sentrum i min teologi. Hans budskap dreier seg om å sette mennesker fri. Og da må jeg bare spørre
alle dere som fordømmer: Hva slags evangelium er det dere forkynner?».
(Dette lover ikke godt for en «nyorientering av dogmatisk tenkning». Og selv har Norderval utøst
ganske mye «galle» på Verdidebatt).
En selverklært sokneprest på Verdidebatt har nylig skrevet innlegget: «Gud som mulighet».
Da må vi spørre: er ikke den kristne «Gud» en realitet lenger? Hvordan denne presten retorisk klarer å manøvrere utenom sitt eget ordinasjonsløfte – lydighet til bekjennelsen – er et studium
verdt. Vi må anta at han som liturg i søndagens høymesser leder menigheten sin i (lydig) fremsigelse av den apostoliske bekjennelse («trosbekjennelsen»). Lydighet er den fremste dyd (verdi) i den grunnlovsfestede evangelisk-lutherske
lære.
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11714576-gud-som-mulighet
Nå vet jeg ikke om denne Kjell Ivar Berger faktisk er sokneprest i Strinda sokn i DnK i Nidaros - eller prost i Drammen? VLs lederartikkel om frimurerlosjens deltakelse i Bragernes
kirke i Drammen skaper noe forvirring. Her sies at prost Kjell Ivar Berger har ingen innvendinger mot samarbeidet med frimurerlosjen (vi får også vite at forrettende prest i Bragernes har 8. grad i ordenen).
For å forstå hvordan dagens kristendom spriker i alle retninger, kan man sammenholde nevnte innlegg på Verdidebatt med biskop Hallvor Nordhaug sitt innlegg: «Gjenoppdaget kristendom» og (biskop emeritus)
Tor Berger Jørgensens: «En trosopplæring for voksne». Tja, trosopplæring for barn og «trosavlæring» for voksne? Nei, troen på Jesus (Kristus) kan aldri rokkes ved uten at kirke-kristendommen
faller sammen som et korthus. Så skjørt er dens grunnlag.
Den såkalt nye kristendom handler om å redde glansbilde-Jesus fra historiens avslørende nærlys. Kirke-kristendommen
har ingen identitet eller historie uten en opphøyet, overmenneskelig Jesus-figur. Det er denne besettende tvangstanke om Jesu «enestående» betydning i historien også Hognestad holder liv i innenfor sitt mytologisk-symbolske univers.
Den arme oldtidsprofet fra Galilea var og er omskapt til et fantomvesen fordi han skal tilfredsstille alle tiders autoritetsbehov.
Siste tilskudd i Marcus Borg-debatten er Helge Hognestad.
Jeg kan ikke dy meg for å sitere hans (ny-religiøse) ville spekulasjoner:
«Aion» betegner en astrologisk tidsalder, ca.2000 år. Vi kan tenke oss at Jesu utsagn
(Mark. 3:29) viser til konsekvensene av ugjerningen at de slo ham i hjel. Og at når æonen er over, som vi i vår tid er på vei mot, så vil konsekvensene være ferdig bearbeidet og gjennomlevd…..Å
slå Guds Sønn i hjel skulle få fatale konsekvenser, et traume som måtte bearbeides, et sjokk som det måtte gjøres opp for, og det har tatt en æon. Spong og Borg og andre kan vi se som våkne teologer
som fanger opp det nye som bryter på».
Disse fire ovennevnte teologer er presteordinert til den samme evangelisk-lutherske kirke og
lære. De forretter og drikker Jesu blod i nattverden. Et obscønt og primitivt rituale. Derved renser de seg for all skyld. De kjenner ikke til noe traume. Eller med andre ord: det blod deres kirke-kristendom har uttøst over uskyldige
mennesker i mer enn halvannet årtusen – med Jesus som guddommelig forbilde og autoritet – er så traumatisk for den ny-liberale teologi at historisk og teologisk revisjonisme er eneste utvei for å redde ære og ettermæle.
For kirkelojaliteten (lydighetsløftet) må all intellektuell og etisk sannferdighet vike.
Erling Rimehaugs «motstandskirke» er på
samme vis et fantasifoster:
«Vi som er kirken må konkretisere hva sannhet, rettferdighet, likeverd og fred betyr» (jfr. VL/Verdidebatt).
Rimehaugs
kirke har (allerede) i nær 2000 år KONKRETISERT voldsteologien! Den har systematisk krenket samtlige gode verdier han oppstiller ovenfor. Før kirken kan bearbeide sine traumer, må den konkretisere sine «synder» (forbrytelser)
og erkjenne skyld og ansvar. Dessverre, det er det motsatte som skjer.
Alle teologer har samme kirkelig-ideologiske agenda, nemlig å vedlikeholde Jesus-dyrkelsen (autoritetstroen). Dette
er kirkens «tvangstanke» (for igjen å bruke Hognestads ord). Bare graden av ortodoksi skiller de «ny-liberale» teologene fra de «konservative». Innad snakker de med én stemme, utad med to eller flere stemmer.
Biskop (emeritus) Tor Berger Jørgensen har i tidligere innlegg på Verdidebatt vist at han behersker den særegne to-språklige kompetanse moderne teologer er så drevne i. Med Marcus
Borg-teologien (og Jesus-seminaret) er tåkebanken blitt tettere og tettere.
(Mange merket seg nok med undring at Jørgensen ble mer frittalende i teologiske spørsmål først
etter at han var gått av som biskop. Ganske talende).
«Men kirken peker
på Jesus Kristus som enestående. Den kristne tro ser hans liv, død og oppstandelse som et avgjørende guddommelig nærvær i menneskehetens historie. Som trenger inn i de dypeste lag i den menneskelige motsetningsfylte
erfaring og lengsel: på den ene siden som ondskap, synd, overgrep, nød, og på den andre siden som rettferdighet, fred og kjærlighet. Knyttet til ord som soning, frelse og nåde.
Hvilke
ord vi bruker og hvilke forestillinger vi har om Kristusmysteriet, kan variere i den kristne tradisjon og fra troende til troende. Men bildet av Jesus formidlet gjennom evangelienes fortelling om ham, er selve sentrum i alt».
«Kirka er bærer av en visjon hvor alt skal nyskapes, gjennom Jesu frelsesverk, gjennom dommen og inn den nye, forløste virkeligheten slik Paulus jubler det ut for oss: at en gang skal hvert
kne bøye seg i Jesu navn, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre til Gud Faders ære! (Fil 2,10-11)».
Kirken bryr seg ikke om de døde. Dens millioner ofre viskes ut av historien. Den moderne teologiske teori om «nyskapelse» gjaldt ikke for de som døde i galge eller ved sverd, på slagmarken («hellig
krig»), på bålet eller i torturkamrene. For kirkens primitive hevnbegjær (på gudens vegne) var ikke straffen for frafall eller vantro i denne verden nok. Ofrene fikk høre at torturstraffen skulle være «uten
ende».
Kirken har så mye å svare for at den er nødt til å gripe til benektelsens strategi. Men fiendebildene består, som i det hellige, autoritative læreskriftet:
Confessio Augustana. De antar bare nye «ansikter». Dogmatikken består. Bekjennelsen er urokket. Oppstandelses-teologien forkynnes fra prekestolene søndag etter søndag, upåvirket
av ny-liberale tankestrømninger.
De helortodokse kristne ser særlig muslimer som fiender, som i Augustana. Hatet mot jøder og muslimer er offisielt legitimert! De halvortodokse kristne har gjort
sekularister og ny-ateister til fiender (her har de alliert seg med «moderate» muslimer). Vi er flere som har undret oss over motivene for det kirkelige «dialogarbeidet» særlig rettet mot muslimer. Dialogmasken er bare
misjonsimperialisme i nye gevanter.
Som «hyrde» skal biskop Hallvor Nordhaug påse at rett lære og rett forvaltning av sakramentene blir overholdt av Den norske kirkes prester
(fortrinnsvis som «småpaver» i eget bispedømme).
Ingen må tro at de kristne kirker etter mer enn halvannet årtusens maktutøvelse og aggressiv misjonsimperialisme har til
hensikt å legge ned sine verdensomspennende ambisjoner og «våpener». Det er bare snakk om nye strategier og kosmetiske endringer, både når det gjelder teologi, liturgi og misjonsvirksomhet.
Menneskeforakten får utfolde seg på Verdidebatt uten inngripen av redaksjonen. Forkynneren Kjetil Mæhle målbærer kristendommens
sanne vesen, og da gjelder ikke presse-etiske retningslinjer:
«Det ugudelige menneske overgis til seg selv med den følge at hjertet formørkes, tankene blir tomme, skammelige lyster følger
på og sinnet blir udugelig. Det er ikke vanskelig å se sporene av dette i dagens samfunn».
Dette er den harde, nådeløse og usminkede versjonen av det kristne menneskesyn. I den
mer intellektuelle versjonen diskuterer man om ateistene har moral, eller om det finnes verdier i det sekulære samfunn. I den kristnes dualistiske virkelighetsoppfatning MÅ et sekulært samfunn være verdiløst, nøytralt
og innholdstomt.
Vi gudløse («vantro») er altså INTET. Fordi vi heller ikke har noen sjel, har vi ingen verdi. Uten sjel har vi intet etterliv. Vi skal lide tilintetgjørelsen
(annihilasjon), eller den tilstand teologer kaller «evig død».
Dette er en av de morbide fortapelses-teoriene teologene har lekt seg med. Den er ment å være litt mildere (mer human?)
enn «pine uten ende», dvs. slik helvetesforestillingene ytrer seg hos Jesus, Luther og i Dantes Inferno.
(Man må virkelig spørre seg hvilket eller hvem sitt behov torturskildringene i Inferno
skal tilfredsstille, ved en nyoversettelse. Hinsidighetens tre avdelinger viser ellers hvor konkret Romerkirken tenkte seg utsorteringen av menneskeheten: dommen og straffen).
Den kirke-kristne altdominerende
tanke om evigvarende fysisk pine er en forestilling ny-liberale teologer forsøker å viske ut av minnet. Etter først, i årtusener, å ha programmert alle folkene i og utenfor Europa til en fysisk, faktisk helvetestro,
strever man nå med et slags avlæringsprogram.
Men teologene er fortsatt allvitende om døden og etterlivet. Viktigst av alt for teologene er at ideal-Jesus frikjennes
for sine doms- og straffetrusler. Da må det hardhendte, fantasifulle omtolkninger til, som Marcus Borg er et av mange eksempler på.
Det er den samme nedvurdering av det ikke-kristne menneske som også
styrer misjonsvirksomheten. Bare den som lar seg døpe i Faderen, Sønnen og Den hellige ånds navn har verdi (menneskeverd). Derfor teller misjonærene antall døpte som legges til «de helliges samfunn». Kirkens
folk eller Guds folk. Bare de har en ånd eller sjel som skal leve evig.
Noe «paradigmeskifte» kan ikke noteres (jfr. Verdidebatt). Kirkens paternalisme og selvrettferdige hovmot er lett gjennomskuelig.
Det er bare å lese misjonshistorien samt misjonsorganisasjonenes interne plandokumenter og blader. Evangelisering (nå: «å dele troen»») er overordnet alle andre aktiviteter.
I taktisk hensikt tier misjonskirkene om konsekvensene av å avvise Kristus-troen.
En representant for NMS (Det norske misjonsselskap, tilknyttet Den norske kirke) –
som åpenbart ikke forstår hva et «paradigme» betyr - liker selvsagt ikke at misjon blir assosiert med koloniherrenes mentalitet og holdninger.
«Selv ville jeg kanskje heller
brukt et begrep som «manglende kultursensitivitet», i stedet for «kolonialistisk».
Ja, «manglende kultursensitivitet» lyder jo litt mindre aggressivt og mer formildende enn
ordet «kolonialistisk». Det er slike språklig-kosmetiske øvelser kirke- og misjonsautoritetene gjemmer seg bak. De stadige revideringer av bibelens skriftsamlinger inngår trolig i samme strategi: ved omskrivinger å
dempe, formilde særlig evangelienes og apostelbrevenes til dels svært aggressive språkbruk: voldsdualismen og sekterismen. For ikke å nevne mannshovmodet!
------------------
Noen av oss mistenker at det er EGENINTERESSE, ikke omsorg for muslimers ve og vel, som i hovedsak har styrt og styrer Den norske kirkes merkverdige «religionsdialog»
særlig rettet mot muslimer. Det finnes ingen dialogvilje i Augustanas fordømmelser av muslimer i art. 1 og 17.
Som for pave Frans representerer flyktningestrømmen fra sør til nord en «misjonsmark».
Samme nedlatende, paternalistiske holdning har vi fått mange eksempler på i de to kristelige avisene: Dagen og Vårt Land. Her blir leserne foret med utallige vandrehistorier om muslimers omvendelse til Kristus og kristendommen.
Muslimer som konverterer til kristendommen beskrives gjerne som helter og martyrer: dagens «vitner» for den kristen-europeiske «Gud», den ene Sannheten? I krigssoner, katastrofeområder og flyktningeleire
er kristne misjonærer og hjelpearbeidere raskt på pletten med distribusjon av bibelen (også fra luften). Det er så vidt jeg vet ikke Menneskerettighetserklæringen kristne hjelpearbeidere deler ut blant de fordrevne og traumatiserte
i flyktningeleirene i Libanon, Syria og Irak.
Kirke og misjon er både kyniske og drevne når det gjelder å utnytte menneskelig sårbarhet i krisesituasjoner. De bærer mange masker
og hatter.
Det ser for meg ut til at nær sagt hele bistandsfeltet OG andre frivillige organisasjoner (som menneskerettighetsorganisasjoner) er «okkupert» av kirke-kristne aktører («godhetsposørene»),
hva enten det gjelder Egeland, Austenå eller Egenæs…Mange flere navn kunne nevnes.
Som del av «Norske selvbilder», vil de gjerne oppfattes som «fredsapostler», samfunnsbyggere
og forkjempere for rettferdighet og menneskerettigheter på alle kontinenter. Jeg synes de burde utfordres offentlig om det er bibelen (og Jesu lære) – eller FN’s Menneskerettighetserklæring - de føler seg sterkest forpliktet
på. Vi får jo visse hint om dette i Vårt Lands ukentlige «trosintervjuer» med aktuelle samfunnsaktører.
https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/oRlxB/-Har-du-sett-et-skremt-flyktningebarn-i-oynene
Når den rabiate, reaksjonære forkynner Per Haakonsen (samfunnsviter?) tar forskeren Terje Tvedt til inntekt for sitt dualistiske verdensbilde
og eskatologiske historiesyn, kan vi undres over hans intellektuelle evner.
Det burde ikke være vanskelig å erkjenne at vårt samfunn (alle gode hensikter til tross) har mislyktes på mange
felt i integreringspolitikken. Vi var ikke godt nok forberedt. Den første generasjon pakistanske arbeidsinnvandrere/fremmedarbeidere ble tatt rimelig godt imot frem til 1970-tallet. Så lenge de utførte sitt arbeid og ikke skilte
seg ut, ble de tolerert og akseptert. I løpet av vinteren og våren 1971 kom det over 600 pakistanere til Norge.
De var arbeidsomme og driftige, særlig sysselsatt i lavtlønnet og ufaglært
arbeid som nordmenn helst ikke ville ha. Innenfor hotell og restaurant jobbet det mange fremmedarbeidere (på Grand Hotel i Oslo jobbet det i 1967 folk fra 21 nasjoner).
I Norsk innvandringshistorie, bind 3, kan vi lese at det plutselige omslaget skapte en følelse av en uoversiktlig situasjon og en slags panikk både hos styresmaktene, fremmedarbeiderne selv og i opinionen.
I løpet av 1971 ble det innført restriksjoner som skulle gjøre det vanskeligere å komme til Norge som arbeidssøker.
Mediefokuset ble
sterkere og sterkere utover i 1980-årene. I min tid som bibliotekansatt ved Deichmanske i Oslo husker jeg meget godt den feber og furore boken «Pakkis» (1986) vakte, skrevet av den unge 16-årige forfatter: Khalid Hussein.
"Pakkis" solgte i nesten 60 000 eksemplarer, og i følge forlaget Tiden har det vært jevn etterspørsel etter boken i de årene den har vært ute av sirkulasjon. (Som mangeårig
skolebibliotekar kan jeg bekrefte at boken har hatt stor appell til "innvandrerungdom" langt inn det 21. århundret).
Den litt naive visjonen om «det
fargerike fellesskap» og «multikulturalisme» manglet en konkret politisk-forpliktende handlingsplan for integrering. Mellom 3-600 timer med norskundervisning og samfunnsforståelse var ikke nok. Å redusere arbeidsdyktige og arbeidsvillige
innvandrere og flyktninger til (passive) sosialklienter, er vel ikke hva vi forbinder med konstruktive, integrerings-stimulerende tiltak?
Terje Tvedt er en uredd, uavhengig forsker.
Det er ikke mange av dem i det norske Akademia. Vi blir ganske nedslått av å lese Klassekampens tendensiøse (religions)spaltister fra HiOA OG rekken av dr. theol. fra de teologiske fakulteter. Islam-apologetene Lars Gule/Hans Olav Utvik
og den kristen-katolske apologet Eivor Oftestad, er vel de mest forutsigbare (gjespende) skribenter vi kan tenke oss. Er det ikke på tide at Klassekampen foretar noen nye grep og bryter opp den religiøse monotonien?
Så lenge den kulturkristne og folkekirke-vennlige sjefredaktør Bjørgulv Braanen råder grunnen, kan vi kanskje ikke forvente noen ny-orientering i avisen? Vi vet jo hvor han kommer fra. Det
er et langt hopp fra Dagens Næringsliv til Klassekampen. Det er også et langt hopp fra religionskritikk til religionsapologi/kristendomsapologi. Om Vårt Land overlater noen teologiske tema til Klassekampen, blir vi ikke lenger forbauset.
Avisene Vårt Land og Klassekampen har kommet hverandre så nær at vi kan knapt kan skille dem fra hverandre. Det er kanskje bare et tidsspørsmål når den ene oppsluker den andre.
Terje Tvedt har etter mitt syn satt betimelig fokus også på beveggrunnene til det kirkelige «dialogarbeidet», som godt kan oppsummeres slik:
Det kristne
Norge så på islam som en mulighet til å fornye «energien» i sine egne kristne miljøer. Tanken var at fremveksten av islam ville øke interessen for religion i sin alminnelighet. I et verdsliggjort samfunn
skulle altså islam hjelpe kirken tilbake til gamle høyder. «Et tydeligere islam ville kunne gi kirkens ledere mer innflytelse i samfunnet.» Dette var da også hovedmotivet for kirkens arbeid med å legge til rette for islam
i det norske samfunn.
Per Haakonsen har hatt og har mange tilhengere i dagens kirke-Norge. Her er han igjen tilbake i avisen Dagens spalter. Jeg anbefaler leserne å studere nøye
denne doms- og endetidspredikantens yrkeskarriere, forkynnelse og forfatterskap. Han har, som mange, bakgrunn i Forsvaret eller forsvarsdepartementet.
http://www.dagen.no/dagensdebatt/samfunn/Det-nye-Norge-576061
Per Haakonsen har også figurert her
http://www.haugianeren.net/
https://www.vg.no/nyheter/innenriks/kristelig-folkeparti/professor-utoeya-teorien-har-ingenting-med-statsvitenskap-aa-gjoere/a/10076461/
https://www.nettavisen.no/nyheter/3318999.html
Den katolske
kirke i Norge har profitert på økende arbeidsinnvandring og flyktningestrømmen fra overveiende katolske land, som Filippinene og Polen. Kristen-ortodokse flyktninger fra Libya, Libanon, Syria og Irak blir også tatt vel i
mot i visse norske menigheter (skjønt interne konflikter i denne hierarkiske og autoritetsstyrte menighet er like sterke og stygge som i de evangelisk-lutherske og katolske kirkesamfunn).
Det er
ikke bare spenningene mellom de to politisk-imperialistiske verdensreligionene kristendommen og islam som øker, men også friksjonen internt i kirkesamfunnene. Med økende migrasjon (folkevandring) blir både religionskonfliktene
OG den kirkelige og muslimske sekterisme skjerpet.
«Innvandrermenigheter» blir definert eller definerer seg selv på utsiden av den norske majoritetskirke. De tilhører kanskje
ikke det gode selskap som Staten og STL favoriserer?
Hvilken status har jesidiene, kurderne og Ahmadyya-muslimene
i norsk offentlighet? Er sufi-muslimer og/eller sufiordener representert i STL (Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn)? Jeg finner ingen sufier representert på STL’s liste.
STL
har også bestemt at mormonerkirken er et fullverdig livssyn, men ikke Jehovas vitner.
Se under hvilke medlemmer STL – med HEF’s
tilslutning - har funnet verdige til opptakelse i denne statsstøttede organisajonen, med den tilskuddsordning HEF har hatt meget store økonomiske fordeler av.
http://www.trooglivssyn.no/index.cfm?id=393444
Vi kan lese at HEF hadde nesten 19 millioner i overskudd i 2017, og at rundt ti millioner av rekordoverskuddet kommer fra økte offentlige tilskudd. Det sies at årsaken til dette overskuddet er at staten har økt
bevilgningene til Den norske kirke samtidig som kirkemedlemstallet går ned.
http://www.trooglivssyn.no/index.cfm?id=393444
Nå strever teologene hardt med å sammenholde gammel og «ny kristendom». Resultatet er mer forvirring. Jeg siterer igjen noen avsnitt fra Tor Berger Jørgensen omtale av
Marcus Borgs bok:
«Målet med boka er å hjelpe oss å lese, høre og ta til oss det kristne språket uten at en forutbestemt forståelse kommer i veien.
Borgs oppfordring er at «[v]i må lære oss å lese og lytte til språket i vår tro på nytt».
Hvorfor tror de at vi trenger slik hjelp? Hvilken «forutbestemt
forståelse» har kommet i veien for biskop Jørgensen og hans bispekolleger? «Kristologien», kanskje? Spørsmålet vi ikke får besvart er hvorfor Eidsvåg/Moxnes, O. Johannessen og Marcus Borg m.fl. trenger
Jesus fra Nazareth som guddommelig autoritet eller etisk ideal 2000 år etter hans død?
«Hva er det nødvendig å gjenoppdage?
Hvilket språk er det vi har mistet underveis? Nøkkelen til Borgs svar ligger i det han mener er en språklig fordreining av selve grunnstrukturen i Jesu budskap».
«Helvete har bare vært plassert ut i et ubestemmelig og uadressert tåkelandskap. Og det er her Borg kommer inn. For han går åpent og direkte inn i dette landskapet og blåser vekk tåka.
Ikke bare med et utgangspunkt i at tanken om den dobbelte utgang og en evig fortapelse er fremmed for moderne mennesker, men med utgangspunkt i at en slik tankemodell faktisk ikke er bibelsk. Jesus talte ikke om fortapelse
som evig pine, mener Borg. Der slike utsagn finnes, må de forstås på det Borg kaller en «metaforisk-historisk» måte».
«For å tydeliggjøre
alvoret i de valg vi gjør og hva frelsen og Guds rike dreier seg om, bruker evangeliene dramatiske bilder om dom og død og et liv uten Gud».
«Borg utfordrer oss for det
første til å komme ut av tåkeheimen og våge å snakke nytt, eller bedre: å vende tilbake til det opprinnelige kristne språket…Når jeg ser tilbake på min egen tid som prest og forkynner,
er det bare i liten grad at slik faglig innsikt anvendes i forkynnelsen. Ut fra min erfaring mener jeg vi lider av et slags faglighetskompleks. Eller er det fordi vi ikke ønsker å skape uro?
«Borg ønsker seg slik lyttende og respektfull faglig basert dialog. Han har selv gitt oss konkrete eksempler på at dialog både er mulig og viktig. Personlig har jeg hatt utbytte av hans dialog med den mer konservative, engelske
teologen og biskopen N.T. Wright i boka: «The Meaning of Jesus – Two Visions» fra 1999. Og «The Last Week – A Day-by-Day Account of Jesus’s Final Week in Jerusalem» med en annen kontroversiell teolog,
John Dominic Crossan fra 2006.
Faglig appetitt kombinert med en bevisst vilje til å gjenvinne et kristelig språk som viser seg å fungere i møte med den
verden som utfordrer oss i dag, er det for lite av i dagens praktiske menighetsliv. Vi trenger faglig stoff som kan leses og drøftes. Her er Borgs bok en gavepakke. Slik også Halvor Moxnes sin «Historien om Jesus» er det –
og for den sakens skyld også Bjørn Eidsvågs forestilling «Etterlyst: Jesus».
«Men la det til sist være sagt: «Gjenoppdag kristendommen»
er en nyttig og inspirerende bok, ikke minst fordi Borg selv har en så tydelig kirkelig forankring. Borg distanserer seg ikke fra eller kritiserer kirken fra utsida.
Som ordinert
prest i den episkopale (anglikanske) kirke merkes pulsen fra aktivt gudstjeneste- og bønneliv. Det kommer kanskje enda tydeligere fram i hans senere (siste) bok fra 2014: «Convictions – How I Learned What Matters Most».
Tåkebanken er tettere enn noen gang. Dialogen teologer imellom interesserer oss fint lite. De har sin egen sjargong, terminologi og særkristne referanser.
Det finnes ingen veiskilt lenger. Teologene har fjernet dem. Ved det stadig sterkere «vennskap med verden» (som Paulus advarte mot) slettes flere og flere spor av kristendommens særmerker. Kirkespråket er i full oppløsning.
Liberalteologien har strevd så lenge med å gjøre kristendommen relevant, moderne og aktuell at den er blitt irrelevant – og likegyldig. Den er selv blitt hjemløs. Den finner ikke veien hjem igjen.
Hva som gjenstår er byråkratiske formaliteter, organisasjonsmessige forhold og økonomiske rammer, som bare har til hensikt å sikre kirke-institusjonens fortsatte eksistens. Kirkerådsleder Gunleiksrud
er en ypperlig representant på hvor dypt det kirkelige forfall har sunket. Noe mer åndsfattig enn Den norske kirkes administrative organer (som bare roper etter mer penger) er vanskelig å tenke seg.
https://kirken.no/nb-NO/om-kirken/slik-styres-kirken/kirkemotet/kirkemotene-2003-/2018/
Den norske kirke har etter eget ønske oppnådd noe større selvstendighet. Men uten statens underhold og kongemaktens beskyttelse går kirken i oppløsning innenfra. Verken K. Veiteberg/S.
Stålsett, Moxnes/Eidsvåg, Notto R. Thelle, Kjell A. Nyhus, H. Hognestad eller Marcus Borg kan redde kirken fra teologisk, intellektuelt og moralsk havari.
Politisk uavhengighet
er en helt ukjent erfaring for kirken («Statskirken»). Derfor blir det veldig dramatisk når den nåværende regjeringens plattform utelater «den kristne kulturarv». KrF kaller det «et svik», men det er å
stille saken på hodet.
Vi andre leser de kirkelige teologers SVIK, BENEKTELSE og UREDELIGHET i alle de krisebefengte tema og/eller overskrifter nedenfor. Når selve tros- og læregrunnlaget blir
flytende, skjønner vi at «misjonsbefalingen» også kommer under press.
Når man ikke lenger vet hva og hvem man «tror på», står kirkene overfor et enormt kommunikasjonsproblem.
Å drive misjonsvirksomhet uten et klart kommunikativt innhold og budskap, vil være en indre selvmotsigelse. Det mest redelige ville da være å innstille alt misjonsarbeid.
Jeg
anbefaler interesserte lesere å granske oppslagene nedenfor, hentet fra Vårt Land. Her er mye eksplosivt stoff å ta tak i videre.
«Misjonsbefalingen
er gått ut på dato»
«1968: sosial-etisk «vekkelse»
«Bibelselskapet tar kritikk på oversettelse»
«Alt du vet om Paulus er feil»
«Antisemittisk kirkekunst»
----------------------
11.02.2018
G. Ullestad