I Kirkeårets liturgiske kalender innledes 1. søndag i advent. «Kalenderen er strukturert rundt
Jesu liv og gjerning, som gjenoppleves hvert år. Bibelske tekster er valgt ut med tanke på denne strukturen og de ulike tidene har en liturgisk farge tilordnet seg som skal gjenspeile dens spesielle
karakter».
«I kirkeåret er Fastetiden innledet i den syvende uken før 1. påskedag og varer i 40 dager (søndager telles ikke med). Tiden er til minne om Jesu 40 dagers faste i ørkenen, og 40 er også et tall som tradisjonelt er knyttet til disiplin, hengivelse og forberedelse i Bibelen. Fasten ble tidlig pålagt som en religiøs plikt, men den
har senere fått mindre betydning i de protestantiske kirker. I Den katolske kirken praktiseres fasten fortsatt, i tråd med gamle tradisjoner».
For
hver dag i kirkeåret finnes et bibelord. «Dagens bibelord» kan leses her: https://www.bibel.no/Bibelselskapet/Bibel2011
I denne fastetiden var bibelteksten
mandag 3. april Matteus 24, 37-44. Jesu dualisme og eskatologi kommer tydelig fram: «...Som i Noahs dager, slik skal det være når Menneskesønnen kommer...Da skal to menn være ute på markene; én blir tatt med, én blir igjen. To
kvinner skal male sammen på kvernen; én blir tatt med, én blir igjen. Så våk da! For dere vet ikke hvilken dag deres Herre kommer...».
Her blir det klart at Jesus forsto Noah-beretningen helt BOKSTAVLIG. Han venter på den annen syndflod, og den er nær forestående. Dette er Jesu feilaktige, mytologiske historiesyn. Verden skal gå under – igjen! Bare
en utvalgt gruppe skal reddes. Menneskesønnen skal skille ut de verdige/rettferdige/gode, som skal «bli tatt med» til evig salighet i Guds rike. Jesus bruker mange bilder og lignelser for å anskueliggjøre denne utsorteringen (som god og dårlig fisk...god og dårlig frukt...innbudte og avviste til gjestebud...lydige-ulydige treller).
Så må vi huske på at dette trusselbildet særlig var rettet mot hans jødiske landsmenn, for som Jesus sier var han ikke utsendt til andre enn «de fortapte får av Israels hus».
Jesu fordømmelser av vantro/ulydige jøder i sin samtid har kirken vedlikeholdt gjennom hele sin historie. Under påskehøytiden i middelalderen var forhånelse av
jødene og jødedommen et sentralt innslag i påskefeiringens opptog og mysteriespill. Å ydmyke jødene offentlig var del av den straff de skulle og måtte gjennomgå for sitt angivelige «frafall» og sin avvisning
av kirkens guddommeliggjorte Jesus. De hadde endog drept Jesus: Gud selv. De var gudsmordere! For dette fortjente de å leve under dommen og straffen hele sitt jordeliv.
De skulle leve i usselhet og aldri finne hvile noe sted på jorden. De ble stengt inne i ghettoer og jaget fra land til land. Dette var jødenes lodd i det kristen-katolske Europa, mange århundrer før Martin Luther var født.
Vi vet av mange andre skriftord tillagt Jesus i evangelieskriftene
at han truet de trosulydige, uomvendte - de som ikke var beredt – med evig pine i Gehennas ild. Dette ble også kirkens «onde evangelium»:
den kristne «åndsgift». Det er lest, forkynt og gjentatt i mer enn halvannet tusen år.
I Vårt Land 3. april ble denne bibelteksten sitert
og kommentert av avisens prest: Paul Erik Wirgenes (prest og avdelingsdirektør i Kirkerådet). Denne daglige spalte omtales ikke som andakt
eller preken, men som «Ettertanke». For Wirgenes er teksten opplagt ubehagelig. Han vet ikke hvordan han skal utlegge den. Han maltrakterer teksten til å handle om seg selv, sitt miljøs ungdomskultur og artisten Larry Norman, og med
følgende utheving: «For mange av oss ble det for mye Møllers tran». Hvordan Møllers tran, kristelig ungdomskultur, rock-gospel OG «Noahs dager» blir sauset sammen i Vårt lands spalte, er helt fenomenalt. Dette er eksempel på hva jeg kaller kriseteologi og prekenkrise.
Det er ikke dette Matteus 24. kapittel handler om!
Men når forkynnerne i sin villfarelse tror og påstår at Jesu ord er eviggyldige («Guds ord»), må de tvangsmesig søke å
aktualisere kirkeårets bibeltekster. Da går det helt galt.
«Dagens bibelord» 5. april er ikke mindre usympatisk: Matt. 25. 1-13. Her leser vi lignelsen om de ti brudepikene som våkende venter på brudgommen: av dem fem kloke og fem uforstandige. De siste fem sovnet og deres oljelamper sluknet. I mellomtiden kom brudgommen, og de ble utestengt fra himmelriket/Gudsriket. Svært mange
av Jesu lignelser handler om straffetrusler, utsortering og utestengelse.
I tusener av år har kirke og kristenhet formant og forkynt: Vær beredt! Våk og be! Menneskesønnen kom ikke i Jesu levetid, og Sønnen
sitter fortsatt ved Faderens høyre hånd (Herrens tronstol?) 2000 år senere. Han – Sønnen/Jesus – skal komme igjen for å dømme levende og døde...Slik lyder det i Den apostoliske bekjennelse, som hver
søndag fremsies unisont i Den norskes kirkes høymesser.
Se her hvor farlig det er å sovne:
http://www.dagen.no/Inspirasjon/ANDAKT/Farlig-%C3%A5-sovne-465047
«Billetten til Judas og meg»
(Ida Marie Haugen Gilbert, Verdidebatt)
Den utskjelte, forræderiske Judas-skikkelsen er en vanskelig person for kristne
apologeter, teologer og bibel-eksegeter. Judas fikk tildelt en bestemt rolle i Jesu regisserte
sluttdrama – for at profetiene skulle oppfylles. Historiker og humanist Andreas Skartveits nøkterne beskrivelse av Judas-skikkelsen («Judas Iskariot») i ukeavisen Ny Tids faste spalte 31. mars er langt mer interessant, opplysende (edruelig)
lesning enn den kristelige, eksalterte Ida Marie Haugen Gilberts Judas-betraktninger i Vårt Land/Verdidebatt. Hun klarer ikke å etablere nødvendig historisk avstand til den bisarre «frelseshistorien». Hennes spørsmål
er: blir svikeren Judas frelst til slutt, som røveren til venstre på korset?
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11632195-stolthet-og-rovere
Gilbert er uforbederlig forkynner, som ny-apologeter flest, hva enten de kommer fra den konservative eller liberale/progressive leir.
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11681360-billetten-til-judas-og-meg
Konsekvensen av å ikke ta imot «nådebilletten» ved første
eller andre/siste tilbud, vil være fatal: FORTAPELSE. Det betyr utestengelse fra gudsstaten i all evighet. For å få adgang til saligheten i det kristne
himmelriket, trengs altså en særskilt billett: en nådebillett! Stadig færre vil kjøpe en slik billett. Den er nettopp ikke gratis, men koster lydighet og underkastelse. Og som vi har sett: våkenhet. Å sovne vil ha konsekvenser for det evige liv.
I de
foregående innlegg på Verdidebatt, skriver Gilbert følgende (meget kryptisk/uforståelig etter mitt syn):
"For det er noe i historien
om røveren på korset som er så enkelt at det er vanskelig å godta. Det ligger et tilbud om noe så stort, at det umulig kan være sant. Man blir mistenksom: Det må da
være en hake ved det hele?
Når går betalingsfristen ut da? Hva om ikke sjekken har dekning når den skal heves? For i dag vet man da vitterlig
at intet kommer gratis. Men er det et komplisert nådebegrep som ble lagt frem for røveren på korset der sekundene tikket mot døden?"
Opp mot et komplisert nådebegrep,
er det noe som heter "enkel nåde", i følge Gilbert. Det skal visstnok bety at Luther ikke gadd "å dille og dalle"...
"Det har tatt meg noen tiår å se greia med
Luther, det enkle i nåden og det enkle i kristenbegrepet. Ordet reformasjon var lenge antrukket korsfarerrustning.Tingen er vel egentlig at Luther ikke gadd å dille og dalle: styre rundt
i et hegemoni av ordener, hvor man må banke på kontordører til så mange helgener at innen man rakk å grave seg inn til Gud og Jesus, så var gudstjenesten over og sjefens kontor stengt".
Gilberts beskrivelser av egen "frykt" treffer oss ikke, og berører oss ikke det grann. Hun klamrer seg til håpet om at røveren på korset ble frelst i siste
åndedrag. Det gjør ikke vi. Vi bryr oss ikke om verken røveren på korset eller Judas. Det hjelper ikke hvor mye Gilbert henviser til kognitiv terapi, Ringenes
Herre, Buddha-statuer, Heidegger eller Trumh. Hennes beskrivelser er så personlige/private at de har ingen interesse for almenheten (skjønt hun tror det visst selv). Vi lar ikke følelsene ta overhånd, slik Gilbert gjør det. Vi løper ikke fra spøkelser (?) som spretter fra busker og sier BØ. Hun er fanget
i en religiøs-kristen fryktkultur og et mytologisk verdensbilde vi for lengst har forlatt. Jesus fra Nazareth utfordrer oss ikke det minste. Kirke-kristendommens "spøkelser", dens imaginære og truende skikkelser, har ingen makt
over oss.
"Hva er det jeg frykter mest, spurte jeg meg selv. Jo, det er øyeblikket et spøkelse (?) spretter
fram fra busken og sier bø. Bø-øyeblikket – det føles som om det kan skje når som helst. Lar jeg følelsen ta overhånd, så slutter jeg aldri helt å løpe".
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11678947-faste-mot-frykt
"Kanskje prisen å betale er stoltheten? Kanskje prisen for nåden betales der og da – ved å innrømme sin tilkortkommenhet og si det ydmyke ja".
Nåden har sin pris og kostnad. Den skal betales ved innrømmelse av stolthet og ydmyk tilkortkommenhet overfor Gilberts "Gud". Hennes siste "påskepreken" på Verdidebatt befinner seg etter mitt syn i samme gate som tekstene/bibelkommentatorene ovenfor. Og i dette Luther-året må selvsagt «nåden»
hektes på all forkynnelse.
Jeg vil heller kalle Gilberts fortapelses-tro: nådeløs! Gudens kjærlighet og rettferdighet er av en helt annen karakter enn den menneskelige, som nok de fleste av oss langt foretrekker. Gilberts mannhaftige, autoritære spøkelses-gud
og fantom-Kristus har vi ingen interesse eller frykt for, men vi kan forstå hvorfor hun personlig ikke har kommet løs fra dette klisteret.
Hvor vanskelig det kan være for de "kristen-troende" å bryte ut av den kristelige tros- og tankeverden, skjønner vi av teologen Eskil Skjeldals siste bok samt de mange intervjuer han har gitt i dags- og ukepressen den siste tid (jfr. Morgenbladet,
Dag og Tid og Vårt land). Vi som husker Skjeldals mange ukers helsides, selvsentrerte kronikker i ukevisen Dag og Tid ("Tvilen har råka meg"), er ikke forbauset over at han har "mistet Gud". Det er mer forbausende hvordan
han blottlegger sitt privatliv offentlig.
Som kjent, Herrens hellighet tåler ikke synd, og derfor tåles heller ikke synderen.
Herrens vrede lignes med en fortærende ild. Romerkirken forsto dette helt bokstavlig. Gjennom middelalderen brant bålene i
det katolske Europa. Eksakt antall jøder, kjettere og «hekser» som endte sine liv i den fortærende ild under ubeskrivelige smerter og lidelser, vil vi aldri få vite. Jesu jødiske meningsmotstandere skulle kastes i ildovnen, i Gehennas ild, hvor
ilden aldri sluklnet. Nazistene midt i hjertet av det kristne Europa var nær ved fullbyrde utslettelsen for bare litt over 70 år siden.
Kjetil Mæhles innlegg på Verdidebatt gjentar samme (nådeløse) budskap som Gilbert m.fl., bare i en mer usminket, direkte form. Ganske
slik mange i min generasjon fikk det innprentet fra barnsben av.
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11681721-memento-mori
Det er ikke så uvanlig at kristne skribenter i diverse aviser ved påsketider
leter etter andre figurer (enn Jesus) i påskedramaet som de kan trekke frem, forstørre og spinne sine subjektive fabuleringer rundt. Judas (svikeren), Peter (den feige) og Thomas (tvileren) er slike mer eller mindre perifere figurer, som har sine
roller å spille i kirkens påskedrama. Kirken forsøker forgjeves å skape en identifikasjon mellom dem og oss. Forkynnere og teologer spiller voldsomt på følelser.
Forkynnerne leter konstant etter nye innfallsvinkler og nye ord for å gjøre den enestående «pasjonshistorien» almen
og aktuell. Hvilke dagsaktuelle hendelser man vil relatere «påske og pasjon»
til dette år, gjenstår å se. Men et lite frampek ga Aftenbladet da den annonserte en artikkel om kristenforfølgelser i helgebilaget lørdag 14. april. Slik vil man kanskje skape samtidighet og identifikasjon mellom Jesu
lidelse, offer og martyrium OG de kristnes vanskelige situasjon i en del muslimske land.
Lidelse og martyrium er ettertraktelsesverdig –
for Jesu Kristi skyld. Å lide og dø for "troen" skal og bør de kristne være beredt til. Helgen- og myrtyrlegender er en velkjent kristelig, litterær sjanger. Fenomenet "martyrium" er godt kjent også
i den islamske tradisjon. Også "hellig krig". Mange nonner og munker gjennom middelalderen oppsøkte frivillig lidelsen, bl.a. ved selvpining av ulikt slag. For noen var ikke klosterlivets isolasjon, lydighet og kyskhet nok. For å etterfølge
Kristi lidelse sultet de seg, pisket seg og nektet seg søvn.
Jesus led nok ikke mer enn utallige andre korsfestede
under samtidens romerske (europeiske) okkupasjon. Hans endelikt var en tragedie, også fordi han delvis regisserte den selv. Mye tyder
på at Jesus kunne ha unnsluppet korsfestelsen, men han så seg som ledd i den store guddommelige plan. Kirkens påskedrama
stanser som kjent ikke her. «Via Dolorosa» er bare som et preludium/forspill (også brukt i kirkens høymesser) frem mot «crescendo». Med «oppstandelsen» (1. påskedag) blir tragediens forutgående akter
til en farse.
«Vær beredt!»
Dette var
overskriften i Aftenbladets «Dagens ord» 3. april om samme tekst i Matt. 24, 37:44. Andaktsholderen har en litt annen innfallsvinkel, men mer i samsvar med tekstens innhold og intensjon (skjønt Jesus aldri henvendte seg til oss). Hun avslutter slik:
«Jesus vil
ikke at noen skal bli igjen, men valget er vårt. Ditt og mitt. Av ren kjærlighet tvinger han nemlig ingen av oss til å tro på ham. Alt er ferdig, vårt ansvar er å si ja eller nei».
Gud/Jesus tvinger ingen, får vi ustanselig høre av forkynnere, prester og teologer. Samtidig har han angivelig skapt oss til «samfunn med ham». Gud tilbyr sin nåde/gave/frelse
til ALLE mennesker, sies det. Men han er bare «nådig» så lenge mennesket sier JA til ham. Den kristne logikken tilsier derfor at mennesket selv må bære det fulle ansvaret for fortapelsen. Den er fortjent, resultatet
av eget valg. Dette er altså hva de kristne forstår med fri vilje.
Guds dom er visstnok uunngåelig. Når mennesket sier NEI og derved
våger å sette seg opp mot «Gud selv», er det slutt på all barmhjertighet. Å avvise den kristne «Gud» må straffes, om ikke i denne verden så i den neste: ved fysisk eller psykisk pine, eller ved tilintetgjørelse
(anihilasjon). Dette er kirke-kristen logikk og rettferdighets-tenkning, også i år 2017.
Millioner av mennesker gjennom historien er blitt straffet på
det grusomste for det minste trosavvik. Å si NEI til Guds «frelsestilbud» har historisk sett vært skjebnesvangert for enkeltmennesker og grupper av mennesker. Men guden (les: kirken) frakjennes alt ansvar for «pine uten ende». At det er «Gud selv» som stiller menneskene overfor et slikt umulig valg, anfekter ikke de kristne. Dette kalles rettferdighet (eller «ren kjærlighet») i den guddommelige/kirkelige tankeverden.
Vel, det er
nok mer menneskers enn en gud eller guders påfunn. Den inhumane forestilling om «de to utganger» finnes bare i de kristnes hoder. Jeg for min del
synes det er langt mer interessant å spørre hvorfor paver, biskoper og teologer har hatt og fortsatt har så stor nytte av dette morbide tankeinnhold, som vi også gjenkjenner i den grunnlovsfestede evangelisk-lutherske lære (Confessio
Augustana).
Jesu oppstandelse: «skjønn løgn» eller «fromt bedrag»?
«Opphøyelse av et menneske til guddom er fundamentet for kristendommen». Dette står å lese på Store norske leksikon pr. idag. Interessant: ikke så få av denne og lignende artikler er oppdatert så sent som i 2016. Det er ganske nytt at «fundamentet
for kristendommen» beskrives slik, motsatt den autoriserte kirkelig-teologiske oppfatning: «Gud ble menneske» (jfr. inkarnasjonen).
Hvordan avisen Vårt Land (med ny, kvinnelig redaktør) og dens kommentatorer, spaltister og journalister vil presentere «påske-evangeliet» dette år,
blir interessant å se. Vi kan vel da forvente at også Alf Gjøsund et øyeblikk kan flytte fokus vekk fra (trosfrende?) Hege Storhaugs islamkritikk til hans kirkes
aktuelle (grunnlovsfestede) evangelisk-lutherske lære? Hvorfor tar han ikke tak i denne? Storhaugs fordømmelse av islam (muslimer) er helt i samsvar med Augustana art. 1.
Det er merkelig at Gjøsund rett før kirkens påskehøytid går i strupen på Hege Storhaug, som i flere intervjuer har uttrykt sin store (ukritiske) beundring for Jesus, og for reformasjonen.
«Vi er heldige som har Jesus», uttalte hun et sted, selvsagt med brodd mot den fæle Muhammed.
"Den vanskelige oppstandelsen"
http://www.verdidebatt.no/emne/8629-oppstandelsen
Verdidebatts redaksjon er så dristig at den utbasunerer følgende: "Se alt om oppstandelsen". Jaså? Hvorfor har den da utelatt historisk-kritisk forskning det siste århundret?
Det er ikke lett for ordinerte prester og fag-teologer i dag å argumentere for Jesu (enestående) fysiske oppstandelse. Den kan ikke begrunnes verken logisk eller historisk-vitenskapelig. Det enkleste er derfor å kalle det
et «mysterium». Slik gjør man seg seg uangripelig for kritikk. Jeg refererer noen få eksempler:
"Enhver forkynnelse av oppstandelsesbudskapet må
begynne med oppstandelsens ugripbarhet. Den er et mysterium. Essensen i den registreres ikke av våre målestasjoner. Den er Guds. Hans seier og hans
glede. Det svarer til oppstandelsesbudskapets karakter om vi kjenner oss i villrede og har blandete følelser".
Dette skriver dekan og teologiprofessor i "Systematisk teologi" ved TF, Trond Skard Dokka, på Verdidebatt. Hans teologiske
meritter kan enhver google seg frem til.
Videre skriver han:
"Når selve oppstandelsesbegivenheten
opptrer som et ufortalt hull, må det ha vært fordi evangelistene oppfattet den som et så radikalt brudd at den rett og slett ikke lot seg fange i en fortelling".
"Denne underlige sammenveving av villrede og tro henger sammen med at der Gud er på ferde, bryter våre sedvanlige forestillinger om virkeligheten
sammen. Han legger noe usett inn i det vi ser, noe uhørt inn i det vi hører, noe urørbart i det vi rører ved".
"Vi har hverken oversikt
eller kontroll. Triumfen ligger utenfor oss, og vi har ikke redskap til fullt ut å gripe den".
Dette er tull og tøys. Like kryptisk er teologiprofessor
(TF) Svein Åge Christoffersens innlegg på Verdidebatt: "To oppstandelser".
Det er betenkelig og forunderlig at disse to teologiprofessorer
og tidligere dekaner ved TF, Dokka og Christoffersen, ikke presenterer seg på en skikkelig måte på Verdidebatt. Christoffersen var/er professor i "Systematisk teologi" (også kalt fundamentalteologi). Han oppgir intet
annet enn sin alder på sin profil.
Hvorfor skjuler han seg? Betyr det at han ikke står inne for sine akademiske titler, kirkelig-teologiske verv og publikasjoner?
------------------
Medienes mange helkristne og halvkristne aktører,
som i VG og Aftenposten, er åpenbart i villrede om hvordan de skal presentere påskens kjernebudskap: en død mann blir levende. Hvorvidt
Trond Bakkevig, Espen Ottosen, Per Arne Dahl, Einar Gelius eller Sturla Stålsett vil komme dem til hjelp, gjenstår å se. Disse teologer har vært gjengangere i dagspressen gjennom mange år.
Det er ellers ikke uvanlig i forkant av kirkens store høytider at man i vårt lutherske statskirkeland fokuserer mer på islam (Alf Gjøsund i Vårt Land/Verdidebatt) og samlivsspørsmål (Espen Ottosen i Aftenposten) enn på "den vanskelige oppstandelsen". La
oss ikke glemme Israel,
som også er en besettelse hos mange kristelige debattanter på Verdidebatt.
(Einar Davidsen har etter mitt syn en meget god og passende kommentar i kommentarfeltet til Espen Ottosens siste famøse innslag i Aftenposten).
Avledningsstrategiene er mange, men høyst monotone og trettende. Tidligere sjefredaktør
i Vårt Land, Helge Simonnes, i sin faste spalte i Dagsavisen (Børs & katedral), bekymrer seg 10. april over at ungdommer ikke vet hvem Jesus er, hva Langfredag betyr, og at "den generelle kunnskapen om tro
og religion er sterkt dalende i befolkningen...Sekularisering heter det på forskerspråket".
Mange har forstått
at også kommentator og debattredaktør Alf Gjøsund har en (tendensiøs) kirkelig-teologisk agenda. Selvsagt har han det, som inhabil kommentator/debattredaktør i avisen Vårt
Land. Det er ingen tvil om at han står grunnfestet på avisens luthersk-protestantiske lære og bekjennelse. Hans mange kommentarer publisert på Verdidebatt, viser at han ikke skiller mellom sine roller som forkynner/apologet
og debattredaktør.
Dagbladets Fredrik Wandrup går ikke
til en teologiprofessor, men til en 6-åring for forklaring av «påskeevangeliet». Det er fryktelig pinlig og avslørende for Dagbladet. Skal en 6-åring forstå det Wandrup ikke forstår? Er påskebudskapet,
med korsfestelsen, et oppbyggelig eventyr for barn? Hvordan skal barn og unge forholde seg til den "vanskelige oppstandelsen" når teologiprofessorene selv mangler redskap til fullt ut å begripe den (som Dokka sier det ovenfor)?
Hvordan skal konfirmanter i 14-15 års alderen ta stilling til denne "ugripbare" hendelse - mysteriet - når teologer etter 5-6-års akademiske studier (og mer) ikke er i stand til å begrunne en hendelse de påstår å ha hatt verdenshistorisk betydning? Ikke bare det, denne hendelse sies å ha konsekvenser for ethvert menneskes
evige skjebne.
http://www.dagbladet.no/kultur/de-lagde-et-fuglereir-som-han-matte-ha-pa-hodet/67464685
Stavanger Aftenblad 4.
april bringer en reportasje med bilder over to sider fra en påskevandring (dramatisering) på Ålgård; et samarbeid mellom kirke, bedehus og baptistkirke. Forestillingen har visstnok vært arrangert 5 ganger tidligere. «Rundt 30 skuespillere er i sving mens 40 publikummere per vandring opplever påskens glade budskap», skriver Aftenbladets reporter. Det opplyses at forestillingen spilles for 3.
og 4. klassinger på dagtid (i skoletiden?), men to kvelder for et betalende publikum.
Jeg siterer ingressen:
«På Ålgård kan du ta en tidsmaskin tilbake til år 33 og oppleve med egne sanser det sensasjonelle som skjedde i Jerusalem i påsken det året. En død,
korsfestet mann sto opp fra de døde».
Forestillingen «tar for seg den gledelige delen av påskens kristne budskap. Dagen vi har kommet tilbake til er altså påskemorgen, da graven viste seg å være tom, og sorgen ble slukket. Men på finurlig vis får de rundt
40 store og små publikummerne på vandringen likevel med seg alt som skjer med Jesus og disiplene i påskeuken. For etter torget vandrer vi videre både til Getsemane, Oljeberget, Via Dolorosa og Golgata og Jesu tomme grav».
«Aller mest inntrykk på de mange barna som er med på påskevandringen gjør engelen som forteller at Jesus har blitt levende igjen, men at de ikke
må bli redde. Tenk å kunne fortelle denne gode nyheten til de sørgende disiplene!».
«Og så drar vi alle sammen til
Genesaretsjøen for å fiske. Og der får vi endelig se med egne øyne det både budbringer, Maria Magdalena og en engel har forsøkt å fortelle oss i en hel time: Jesus lever, han!».
Følgende står uthevet i Aftenbladets reportasje: «Og det er sannelig ikke
rart at både små og store publikummere blir revet med av det de opplever».
Vårt Lands reportasjeteam foretok en lignende tidsreise for
få år siden. Som journalister plasserte de seg i Jerusalem og rapporterte derfra om det enestående (oppsiktsvekkende)
drama som fant sted her for 2000 år siden. Ja, de gjorde fiktive intervjuer med folkemassen og sentrale aktører, også med Pontius Pilatus. Her var mange ville fabuleringer. Det interessante er at avisen nettopp ville understreke
historisiteten: oppstandelsen som historisk begivenhet. I følge kirke-kristendommens offisielle lære har "oppstandelsen" funnet sted i tid og rom, ikke
i den enkeltes (subjektive) «hjerterom». Mon tro om avisen vil resirkulere denne spekulative «reportasjeserie», slik den har gjort tidligere?
Håvard Nyhus’ avledningsmanøver
Vårt Lands spaltist Håvard Nyhus er den senere tid blitt ennå tettere knyttet til avisen, nå også som debattutvikler og kommentator. Det blir interessant å se om eller hvordan troikaen Håvard Nyhus, Alf Gjøsund og teologen Åste Dokka, som Kristus-troende, vil omtale Jesu/Kristi «oppstandelse».
De brer seg utover på Verdidebatt med subjektive synsinger, fabuleringer og «tåketaler», men de unnviker helst kirkens hovedperson: Jesus fra Nazareth.
https://www.medier24.no/artikler/havard-nyhus-til-vart-land-og-fem-andre-nye-ansettelser/375938
De er trolig sendt ut for å
promotere den nye «folkekirke-teologien». For å favne bredest mulig må de uttrykke seg så ullent at knapt noen forstår dem (bortsett fra ordstyrerne Njål Kristiansen og Oddbjørn Johannessen).
Jeg vil igjen minne om at vår (kristen-europeiske) tidsregning starter med «Kristi fødsel». En guds fødsel i tiden og "den tomme grav" som grunnlag og utgangpunkt for et tidsskille i europeisk historie har vel et mer vektig grunnlag enn «tillit» Nyhus, som det mellom et brudepar?
I kirkens liturgiske kalender er «oppstandelsen» ikke
utlagt eller tenkt symbolsk, eller som en subjektiv følelse ("indre tros-sannhet"..."troens mysterium") Igjen: den er tvert om en historisk hendelse i tiden. Den er grunnlaget for kirke-kristendommens eksistens, og den påstås å
være avgjørende for ethvert menneskes evige skjebne. Dette kan ikke gjentas for ofte. Det er Jesu fysiske oppstandelse troslærerne presenterer for barn og unge (0 – 18 år). Alle spebarn blir døpt til den samme
lære.
Kristne misjonærer verden over, katolske eller evangeliske, forkynner vel en fysisk oppstanden Jesus, eller hva? Så vidt jeg vet er det ikke den lille særnorske "folkekirke", Vårt Land eller Nyhus' "oppstandelses-mysterium" afrikanere, asiater eller sør-amerikanere blir eksponert
for.
Med tanke på kritikken av Oase-debatten og pinsekarismatikken de senere år, synes jeg Gjermund Frølands innlegg på Verdidebatt nedenfor er meget passende, poengtert og fornøyelig.
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11682216-politikk-og-karismatikk
Også statslønnede TF-professorer, folkekirke-teologer i DnK og apologeter på Verdidebatt bør snakke særdeles klart og tydelig. "Sann, men ikke
sannsynlig", skriver en av apologetene om oppstandelsen. Skal slikt språklig sludder og tankemessig inkonsekvens være begripbart? Nei, da har vi intet felles språk eller begrepsapparat
med kirken, og heller ingen felles oppfatning av "virkeligheten".
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11682219-sann-men-ikke-sannsynlig
Vi kan inntil videre merke oss at ingen katolikker (så langt) har fått plass i den evangelisk-lutherske oppstilling på Verdidebatts forside, om "oppstandelsen". Katolikken
Pål Georg Nyhagens innlegg ("Påske, tro og sannhet...") er ikke innlemmet i det teologiske selskap. Det til tross for at han sier tilnærmet
det samme som Dokka og Christoffersen, bare med litt andre ord.
"Oppstandelsen er den mest gjennomgripende hendelsen i verden noen sinne. Å
tro det egentlig utrolige her er nettopp steget som åpner for livets gjennombrudd selv".
Haavar Nyhus befinner seg kanskje i samme dilemma som Fredrik Wandrup i Dagbladet samt mange moderne teologer/apologeter OG kristne kommentatorer. De er i villrede. For hvert år som går blir oppstandelses-teologien vanskeligere
å formidle. Enklere blir det selvsagt ikke når vi kommer til en annen høytidsdag i kirkeåret: Kristi himmelfart.
Nyhus forteller på Verdidebatt at «én av fire svenske prester ikke uten videre er med på at Jesu døde kropp fikk
liv». Men hva mener han selv, og hvordan står det til blant norske prester og teologer? Finnes en lignende undersøkelse blant norske prester?
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11681950-visst-kan-oppstandelsen-sannsynliggjores?side=1#svar-11681958
Nyhus søker tilflukt i det velkjente «oppstandelses-mysteriet». Ikke overraskende nevner han kriseteologen Rudolf Bultmann,
som sier JA og NEI på samme tid: «Visst har oppstandelsen skjedd, men det er ikke en historisk hendelse som sådan. Historiske hendelser er foranlediget av ordinære, lovmessige årsaksforhold.
Oppstandelsen er alt annet».
(Ved det teologiske fakultet/TF er denne tradisjonen videreført av bl.a. teologene Jacob Jervell, Inge Lønning og Halvor Moxnes
m.fl.).
Nyhus henviser også til pave Benedict XVI: «den oppstandne
Kristus forblir (...) selve hjertet i troens mysterium i den mon den transcenderer og overstiger historien».
Kan vi få en nærmere bestemmelse av «Kristus»? Er denne diffuse figuren identisk med den jødiske mannspersonen, Jesus fra Nazareth?
Sto Jesus opp fra graven i ulegemlig eller legemlig skikkelse? Handler det om en immateriell oppstandelse? Hvorfor ble ikke Jesus gjenkjent?
På
hvilken måte «lever» Jesus i dag? Han er overalt, sies det. Ikke bare det, han er alfa og omega. Men å leve betyr bl.a. å ha en bestemt form/skikkelse. Det er alminnelig blant de kristne å fortelle om sitt «møte»
med Jesus. Noen har til og med «sett» ham og hørt ham snakke.
Har Nyhus møtt Jesus fra Nazareth, eller «Kristus»
kanskje? Har han snakket med ham, utover bønnen (som vel må kunne betegnes som en enveiskommunikasjon)? Har han hørt Jesu stemme, utover i Ordet og Skriften?
Var det ikke slik at Maria Magdalena og disiplene faktisk hørte «den oppstandne» Jesu stemme og tale?
Evangeliene
forteller at oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth, etter sin påståtte «oppstandelse», ikke bare gikk gjennom stengte dører, men også
spiste fisk! Var det en «ånd» som spiste fisk og talte til disiplene, Nyhus? Fór Jesus opp til himmelen i skikkelse av en «ånd»? Sitter han ved Faderens høyre hånd som «ånd»? Skal han
komme igjen for å dømme menneskeheten som «ånd», eller som den jødiske (omskårne) mannspersonen han var på jorden: Jesus fra Nazareth (sønn av Maria og Josef)?
Skal vi, når den tid kommer (ja, den tid skal visstnok komme), gjenoppstå med eller uten våre kropper? Skal vi ikles et «oppstandelseslegeme», som Paulus sier det? I hvilken skikkelse skal vi stilles for Guds domstol? Er det Faderen eller Sønnen (Jesus) som skal dømme oss?
Det ser ut til selve sannhetsbegrepet må justeres for å få den kristne, absurde oppstandelses-teologien til å henge sammen, eller fremstå
som gyldig. Finnes et særskilt jødisk, gresk eller kristent sannhetsbegrep? De kristen-troende trenger angivelig ingen historisk dokumentasjon for å «tro på» et enkeltstående menneskes oppstandelse fra de døde.
Selv om oppstandelsen ikke kan påvises eller fotograferes, kan den være sann likevel, skriver Nyhus. Hjertets visshet? Tillit?
Som tjenere for den nye pakt, skriver Paulus til korinterne (2. Kor. 3:4): «Denne overbevisning har vi i Kristus, for Guds ansikt. Ikke slik at vi av oss selv er i stand til dette, vi kan ikke tenke ut noe, som kom det fra oss. Det er Gud som har satt oss i stand til det, han som gjorde oss til tjenere for en ny pakt,
som ikke bygger på bokstav, men på Ånd. For bokstaven slår ihjel, men Ånden gjør levende».
Har de kristne bygget sin verdensomspennende, monolittiske religion og sin byråkratiske maktinstitusjon på et «mysterium», subjektive
fornemmelser av en «indre sannhet» ingen kan forklare?
Slik er det selvsagt ikke. Læreinnholdet, postulatene, er hogget i stein! De urørlige bekjennelsesskriftene
uttrykker intet mysterium, men påstander om Jesu faktiske jomfrufødsel (rettere: unnfangelse ved en ånd/engel), oppstandelse og himmelfart (jfr.
de såkalte trosartiklene i Apostolicum).
Ikke minst: teologi er nettopp teologisk teori! Teologer foregir å kjenne «Gud selv», hans
vilje, vesen og plan. Det finnes ingen «mysterier» i berget av teologisk litteratur. Teologene VET hva deres konstruerte mannsgud til enhver tid tenker og føler. «Gud vil...» er et stående munnhell.
Når «Gud» vil noe annet i dag enn for 50 år siden, krever det sin forklaring.
Nylesning og nytolkning av Ordet og Skriften må til for å tilpasse «budskapet» og «evangeliet» endrede mentaliteter og samfunnsbetingelser. Men ingen revisjon av Confessio Augustana er foretatt de siste 500 år!
Så sammenfiltret med deres gud er teologene at når de selv endrer mening, blir det utlagt som at også «Gud» kan ta feil. Det viser i følge dr. theol. Åste Dokka religionen og teologiens «dynamikk». Nei, det avslører hennes guds avmakt og teologens allmakt. Som vitenskapelig ansatte er teologene statslønnet
for å konstruere de villeste teologiske teorier, bl.a. om dom, fortapelse og det evige liv (jfr. Grandal, Søvik og Dokka) .
Tilbake til Nyhus. Hvorfor har kirken basert sitt oppstandelses-dogme på Maria Magdalenas «vitneprov», hvis dokumentasjon ikke har betydning? Hun var en av Jesu nære tilhengere
og sto i et spesielt avhengighetsforhold til ham. Det fortelles at Jesus hadde drevet 7 demoner ut av henne, hvilket kan tyde på at hun var litt psykisk ustabil. Men ikke en gang den kvinne som sto Jesus så nær, kjente ham igjen da han viste
seg for henne etter «oppstandelsen». Hun forvekslet ham med gartneren!
Var det kanskje en hallusinasjon den sørgende Maria opplevde? Brått og voldsomt ble hennes healer/sjelelege/sjelesørger revet bort. Vi vet i dag at sorgreaksjoner og tapsopplevelser kan anta mange former. Hallusinasjoner er ikke et ukjent
fenomen innenfor psykiatrien.
Tillit skal visstnok garantere «oppstandelsens sannhet», i følge Nyhus.
Tillit til hvem og hva? Påskemorgen (den tomme grav) er en tillitserklæring, slik brudeparet sier «ja» til hverandre i vitners påhør. Nyhus’ oppstandelsestro (Kristus-tro) er angivelig kompatibel med hans kjærlighet og tillit til hans livsledsager. Ganske riktig: følelser kan ikke dokumenteres eller verifiseres. De er subjektive, ofte også omskiftelige
og ustabile. For å bli i dette bildet: ekteskap oppløses. Brudeparets pakt – løftet - brytes av den ene eller andre part. Den første
tillit ender med mistillit, ofte også med fiendskap.
Nyhus slutter at fordi den ekteskapelige kjærlighet og tillit oppleves «sann», må også Jesu oppstandelse være «sann». Koblingen er helt absurd. Det finnes i følge Nyhus ingen «sann hendelse», uten tilslutning fra et samfunn av troende: «som et godt ekteskap skapes av to mennesker som elsker hverandre – som bryr seg og tar spranget». (Er det Kierkegaard han indirekte refererer til?)
Hvorfor Nyhus personlig har behov for å vedlikeholde «en skjønn løgn» («fromt bedrag»?), er spørsmål han selv bør svare for. Vi kan anta at både Gjøsund, Nyhus, Gilbert og Dokka jevnlig oppsøker nattverdbordet i Den norske kirke. Brudemystikken har erotiske undertoner, som Nyhus ignorerer.
Jeg synes vi kan spørre dem hva de føler og opplever når de forenes med Jesu Kristi blod og legeme. En tettere forening/sammensmeltning kan vel umulig tenkes. «Jeg har Jesus i magen», skrev presten
Sunniva Gylver i Aftenpostens lissynsspalte.
------------------------
Luther-teologien og presteskapets troskap til læreskriftet Augustana har dominert vårt evangelisk-lutherske land i ca. 500 år, med «troen alene», «nåden alene» og «rettferdiggjørelsen»
som de fremste lutherske slagord. Alle (statstøttede) teologiske fakulteter har i århundrer utdannet prester til lojal tjeneste i den protestantisk-lutherske kirke.
Man
kan si mye om katolikkene og den autoritære pavemakten, men i menneskesyn innenfor den teologiske ramme er det kanskje en viss forskjell (mer i teori/teologi enn i historisk praksis). Mennesket oppfattes ikke like bunnfordervet og avmektig av (arve)synden
som i lutherdommen, men kan aktivt medvirke til sin frelse. Gode gjerninger er ikke helt verdiløse – for frelsen.
Dominikanerpateren Haavar Simon Nilsen (tidligere spaltist i Klassekampen) har nylig gått hardt ut mot Luther og reformasjonen, som også de troende katolikkene Bastrup og Nyhagen. Jfr. innlegg
og kommentarer på Verdidebatt. La oss aldri glemme: de er alle grener på samme tre. Den råtne roten er den samme: Nicæneum, Apostolicum og Athanasianum.
Jeg vil igjen nevne bøkene «Tro og politikk. En reformasjonshistorie» (Bernt T. Oftestad, Universitetsforlaget 2001),
«Vold og religion»/ «Kains barn» (Torkel Brekke, Humanist Forlag 1999/2004) og «Politikk og
religion. En farlig kombinasjon» (Dreyer 2012, red. Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Bjørn Arne Steine).
For ikke å glemme boken «Er
kristendommen en fare for verdensfreden?» (Andreas Edwien, 1977/1986).
MENNESKESYN
«For
kva har Luther gjeve oss? Han gav oss eit pessimistisk menneskesyn der sjølv gode gjerningar vart sett som vonde, der den syndige steingrunnen i menneskesjela er utømeleg, der mennesket må gå lutrygga og syndefull om det er aldri
så rettferdiggjort». (Haavar Simon Nilsen)
(Jfr. Den trellbundne vilje, 1525).
http://www.verdidebatt.no/bastrup
Jeg siterer Bastrup:
«Om Martin
Luther hadde støtt på tiggerne utenfor våre kirker i dag, ville han ha uttalt seg mer hatefullt om dem enn selv det verste nettroll. Fortellingen om Luther og reformasjonen har lite med virkeligheten å gjøre. Det var ikke bare
papister og jøder Martin Luther hadde imot. Minst like harde ord falt om dem som levde av almisser og tigging.....
I jubileumstider flyr store ord lett i luften – noe skal man jo juble over. I følge vår statsminister samt tidligere statsråd
Hilde Frafjord Johnsen fant Luther opp skolevesenet. Det er med respekt å melde sprøyt. Det var Jesuittordenen
som startet de første skoler, for øvrig den samme orden som i 1814 ble utestengt fra riket. Grunnlovsbestemmelsen ble opphevet først i 1956, mot KrFs stemmer. Lov om allmenn skoleplikt kom ikke før i 1860 her til lands».
«Så får vi høre at Luther nærmest fant opp demokratiet. Men demokrati som ligner på
noe av det vi i dag forstår med begrepet, stammer fra de katolske tiggerordenene fransiskanere og dominikanere, som grunnla de første universiteter, og som overførte et prinsipp fra sine ordensregler til universitetene: «Det som angår
alle, skal avgjøres av alle». At Luther er begynnelsen på det moderne demokrati, er som mye annet av jubileumspoesien i disse dager et eventyr for voksne».
Ja, det er mange «eventyr» vi blir fortalt, også fra katolsk hold (les Den katolske
kirkes nettsider). Men vi kan like gjerne omskrive dominikanerpaterens ord slik: «Kva har Den katolske kirke gitt oss?». Dominikanerordenens historie
handler ikke bare om tiggermunker, men om nådeløs maktbruk. Denne munkeorden (stiftet i Toulouse 1215, godkjent av paven 1216) fikk ansvaret for Inkvisisjonen, og deres svarte og hvite kutter slo mange med skrekk. (Den hellige kirkelærer, Thomas Aquinas, var dominikaner).
https://www.middelalder.no/oslo-i-middelalderen/middelalder-oslo/70-munkeordener-i-%09middelalderen
Blant
denne ordenens hovedoppgaver var bekjempelse av kjetteri. Som nidkjære inkvisitorer ble denne ordenens munker kalt «Herrens hunder». Et av ordenens symboler
er en hund med en fakkel i gapet, som skulle symbolisere sannhetens fakkel. Ordensdrakten er en tunika med munkekappe og hette, begge av hvit ull. Utendørs bar de den sorte kappe, derav tilnavnet «sortebrødre».
Den mest beryktede dominikaner er Tomás de Torquemada, spansk dominikaner, utnevnt av paven til storinkvisitor i Spania 1483. Han organiserte og ledet den spanske inkvisisjonen i dens første år
frem til sin død i 1498:
«Han var dronning Isabellas skriftefar før han ble inkvisitor, og nært
forbundet med det spanske kongehuset. I 1482 ble han utnevnt til inkvisitor og tok aktiv del i rettssaker mot anklagede kjettere».
https://no.wikipedia.org/wiki/Tom%C3%A1s_de_Torquemada
Det er ellers forbausende hvor fiksert vår
kristelige offentlighet er på muslimske plagg – som hijab og niqab – og tilsvarende tause om kristne munker og nonners religiøse uniformer og uniformering. Utallige nonner er fremstilt og illustrert med tilsvarende stramme hodetørkle som muslimske kvinner i dag.
Jeg siterer Didrik Søderlind
(Verdidebatt 8. april), som vil ha det til at bruk av niqab ligner et ungdomsopprør, tilsvarende hans eget. Didriks magefølelse er at nikab er dagens
svar på ungdomsopprør, barberte skaller og oppned-kors...
«Så
tillat meg et sidespor der jeg prøver å se på saken fra en litt annen vinkel. For samme hvor mye jeg misliker nikaben, skjønner jeg dem som velger å bære den.
I min ungdomstid, i den kulturradikale middelklassen, var løpet at man skulle eksperimentere med hasj og ha langt hår. Så selvfølgelig ble jeg avholdsmann med
barbert hode. Det barberte hodet ble supplert med store støvler og bomberjakke, for som keitete unggutter flest ville jeg gjerne bli noe mer enn en keitete unggutt. Få følelsen av å være noen, en del av noe større, noe
sterkt. Jeg opplevde at folk skiftet fortau da jeg kom trampende (jeg er ikke stolt av det, unnskyld!). Heldigvis vokste jeg fra ungdomsopprøret...».
Det er ikke sikkert at verken Didrik Søderlind eller Leyla
Hasic har vokst ut av historiens barndom. Ikke bare den hellige Hildegard von Bingen, Katarina av Sienna, Teresa av Sevilla, men også fredsprisvinner Moder Theresa (den hellige mor Theresa, død 1997) bærer alle skaut, mer eller mindre stramt
knyttet. Hvorfor måtte disse kvinner (nonner) skjule sitt hår? Kan vi få en (teologisk) forklaring fra Bastrup, Nyhagen, Haavar Simon Nilsen og Njål
Kristiansen på hvorfor katolske nonner gjennom århundrer måtte og må tildekke sitt hår?
«Ca. 1226 hadde den (dominikanerordenen) 12 provinser: Spania, Sør-Frankrike (Provincia), Nord-Frankrike (Francia), Nord-Italia (Lombardia), Roma og Sør-Italia (Romana), Ungarn, Tyskland, England,
Polen, Skandinavia (Dacia), de vesteuropeiske besittelser i Øst-Middelhavet (Grecia) og det Hellige Land, inklusive Syria og Kypros. Ca. 1500 var antallet provinser kommet opp i 23. Dominikanerne fulgte raskt med de spanske erobrerne til Sør-Amerika
og Karibia...».
Man kan undres hvorfor katolikkene så aggressivt angriper Luther, men «freder» rekken av antisemittiske paver og pavemakten i det
hele. Var korstog, inkvisisjon og bålbrenninger uttrykk for religionsfrihet? På Verdidebatt er det påfallende taust om inkvisisjonens terror gjennom mange århundrer. Det ser ikke ut til at Den katolske kirkes massakrer gjennom de foregående århundrer (før reformasjonen) anfekter de katolske apologeter. Heller ikke vår tids rystende avsløringer
av omfattende barnemishandling og seksualforbrytelser i katolske kirker og institusjoner (det tar ikke slutt) synes å bevege Verdidebatts
mest aktive debattant: kameleonen Njål Kristiansen.
Jeg forstår hvorfor teologen Jarl Henning Ulrichsen «forfølger» N. Kristiansen. Men
den protestantiske kirke har selv lite å rose seg av. Det er likheten mellom de to kirkesamfunn i brutalitet og ubarmhjertighet, som må forskrekke oss. Både teologisk og historisk kan vi frakjenne
dem all ære og troverdighet.
Det er ennå noen som tviholder på forestillingen at kristendommen representerer «kjærlighetens religion» og islam «hatets
religion» eller "underkastelsens religion". Men det er et forbløffende slektskap mellom disse to autoritære religioner. De er begge misjonerende (imperialistiske) og politiske. Terrorregimet i IS-kontrollerte områder kan
vi lett gjenkjenne i den katolske og senere protestantiske samfunnsorden, med særlig henblikk på strafferetten.
Hvorfor spør ikke katolikken Haavar Simon Nilsen (eller Bastrup, Nyhagen og Njål Kristiansen) hva den hellige kirkelæreren St. Augustin (død 430) gav oss? Han var biskop av Hippo og anses for en av oldkirkens største teologer. Augustin lå i årelang strid med Pelagius om «den frie vilje»,
en strid som ligner den mellom Luther og Erasmus mange århundrer senere. Paulus og Augustin var avgjørende inspirasjonskilder for Luther. Når protestantene fremhever Luther som inspirator for utdanningsvesenet, kommer straks Bastrup opp
med Jesuitterordenen.
De to hovedkirker (maktkirker) krangler og strides om hvem som var verst i brutalitet, undertrykkelse og diskriminering, eller best i sivilisasasjonsutviklingen i Europa, som de begge vil ha æren for. Ingen kan vel betvile at disse kirker fortsatt er fiender og motstandere? Vårt Land/Verdidebatt speiler
godt denne fatale kirkesplittelse. At katolikker og protestanter knapt tåler hverandre, skjønner vi ved å lese Dagen og Vårt Land. Århundrers fiendskap, bitterhet og aggresjon kan ikke
kamufleres i såkalt «økumenisk dialog». Alle honnørordene DnK skamløst smykker seg med, som dialog, mangfold og inkludering,
er bare koketterende tomprat.
I deres sekteriske hat har de to (og tre) hovedkirker vist sin inkompetanse i alt som angår humanitet, frihet, demokrati og rettspleie.
Vårt Land/Verdidebatt har interesse som talerør og mikrofonstativ for de utallige konflikter innad og mellom kristne kirkesamfunn. Desto mer nytte har de hatt av en ytre felles fiende, som jøder, kjettere og muslimer.
Som nevnt mange ganger, den historiske dokumentasjon er drepende for de to og tre kristne hovedkirker: den katolske, ortodokse og protestantiske. Ingen av deres kirkeledere kan påberope seg immunitet,
opphøyelse («hellighet»), eller noen form for ansvarsfraskrivelse. Men vi skjønner at den katolske pave og den ortodokse patriark er mer uangripelig for kritikk enn Martin Luther. Det ser ut til at norsk presse ukritisk aksepterer slik forskjellsbehandling av kirkelærerne.
Den dag i dag konkurrerer ulike kirkesamfunn om proselytter på alle kontinenter. Den kristne dualisme og sekterisme reproduseres og utbres av både geistlighet, trosopplærere og misjonærer. Ingen økumenisk dialog hindrer dem i å motarbeide hverandre i de utallige misjonskirker og "bistandsorganisasjoner" de har etablert i Afrika og i Sør-Amerika. De er sine egne fiender.
Det er blant de aller mest sårbare, uopplyste og fattige befolkninger at kirkelige misjonsorganisajoner, menigheter og kristne «bistandsorganisasjoner»
rekrutterer nye medlemmer.
Et par aktuelle, prekære eksempler på hvordan kirke-kristen aggressiv misjonsvirksomhet har spilt totalt fallitt, er Sør-Sudan og Haiti. I det muslimsk
dominerte Mali er det forunderlig hvordan en kristelig-agressiv misjonsaktivitet - såkalt "bistandsarabeid" - OG europeisk militær intervensjon løper sammen. Kors og våpenmakt hører fortsatt sammen.
Det er ikke utenkelig at det voldsomme aggresjonsnivået i deler av den muslimske verden er et motsvar til det kristne
Vestens økonomiske og militære eventyr i muslimske land, som Afghanistan, Irak, Pakistan, Jemen, Somalia, Libya – og nå Syria. Kristelig voldsutøvelse besvares med "samme mynt". Vold avler vold.
Det farlige ordet: religionskrig
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/braaket-om-muhammed-filmen/vil-skape-religionskrig-mellom-muslimer-og-kristne/a/10045702/
Det farlige ordet religionskrig er litt diskret lansert i flere omganger og fra flere hold.
«Europa er på vei mot avgrunn og religionskrig, sier Tyrkias utenriksminister Mevlut Cavusoglu i en kommentar til
valget i Nederland» (18. mars 2017).
https://morgenbladet.no/aktuelt/2016/07/ikke-var-religionskrig
http://www.bistandsaktuelt.no/arkiv-kommentarer/2014/religionskrig-folkemord-kannibalisme/
Det farlige ordet ble
også lansert i 2006, under den ensidige og skrekkelige debatten om Muhammed-karikaturene, hvor kristen-fundamentalist og redaktør Vebjørn Selbekk oppnådde en ubegripelig heltestatus i de fleste medier. Han ble sammen med Flemming
Rose (Jylland-Posten) tildelt Fritt Ords Honnør i 2015 – for prinsippfast forsvar for ytringsfriheten gjennom ti år med karikaturstrid.
http://www.dagbladet.no/kultur/2006/02/12/457556.html
«IS ønsker religionskrig», skrev Vårt Lands sjefredaktør, Helge Simonnes, 28. mars 2016. Nå er
det et faktum at den kristne kirke har årtuseners erfaring med brutale religionskriger, både mot jøder, kjettere og muslimer. For ikke å nevne krigen mot urfolk på andre kontinenter.
Reconquista (spansk og portugisisk for «gjenerobring») er en betegnelse på den kristne gjenerobringen av Den iberiske halvøy fra maurerne/muslimene
mellom 718 og 1492. I 711 invaderte maurerne Den iberiske halvøy. Den muslimske ekspansjonen fortsatte nordover, helt frem til den frankiske konge Karl Martell
og hans kristne hær seiret i slaget ved Poitiers i 732. Hendelsen er sterkt myteomspunnet. Men deler av Iberia forble under muslimsk styre frem til 1492.
Boken «Religionskrig i Europa 1450-1700» (2013) kan interesserte lesere studere nærmere. «I århundrene etter den osmanske erobringen av Konstantinopel i 1453 var Europa preget av en rekke kriger og konflikter som kan defineres som religionskriger. I noen av disse stod kampen mellom kristne og muslimer».
Arvesynden
«Dogmet om arvesynden er et resultat av Augustins tanker omkring menneskets natur. For Augustin var det begjæret
etter verden og tingene i verden som var selve arvesynden. Det var særlig i bøkene Om Kristi nåde og arvesynden
("De gratia Christi et de peccato originali") og Om den frie vilje ("De libero arbitrio") han skrev om dette, og her angrep
han Pelagius' teologi som avviste doktrinen om arvesynd.
Augustins syn på menneskets natur var at mennesket etter syndefallet av naturen er ute av stand
til å ville «det gode», og at det kun er Guds kjærlighet som kan vekke menneskets vilje og evne til å gjøre «det gode». Augustin utformet også predestinasjonslæren, som sier at Gud en gang for alle
har valgt visse mennesker til evig salighet og andre til evig fortapelse. Hans pessismisme ledet også til tanken om at udøpte barn som døde gikk fortapt».
«Striden mellom Luther og Erasmus hører til de desiderte høydepunktene innenfor Vestens
idéhistorie (?). Erasmus hevder det klassiske synspunkt på viljens frihet, nemlig at mennesket
må ha en viss innflytelse på sine handlinger for å kunne holdes moralsk ansvarlig – også i forholdet til Gud. Luther hevder det radikalt motsatte, at ”den frie vilje” er et tomt uttrykk, at mennesket aldri vil kunne
handle på tvers av Guds allmakt og at rettferdigheten er Guds gave, der mennesket forholder seg rent passivt. Han understreker samtidig at dette er en helt grunnleggende tanke i reformasjonen og holder derfor skriftet Om den trellbundne vilje for sitt viktigste skrift».
-----------------------
Personlig har jeg aldri fattet interesse for Martin Luthers person, liv eller lære. Å lese de endeløse, kjedsommelige detaljer om hans liv
og virke på Store norske leksikon og Wikipedia krever en voldsom anstrengelse. Noen kritisk intellektuell var han vel neppe, og hans skjellsettende «tårnopplevelse» fremstår bare underlig, om ikke sykelig. Han er en i rekken av
utallige kirkelærere, også katolske (om de aldri så mye er helgenkåret), som bare har teoretisk interesse for spesielt interesserte kirkehistorikere. Det besynderlige er at denne autoritære, hatefulle og vulgære mannens
lære (teologi og antropologi) er innskrevet i vår grunnlov i dag.
«En sterk religiøs erfaring etter en
angstopplevelse ved et lynnedslag utenfor Erfurt i 1505 fikk Luther til å endre planene om å studere jus, og han gikk i stedet i kloster for å bli munk».
Slike og lignende personlige angstopplevelser er ikke veldig interesante. Men dette Luther-året er det naturlig å hente frem Luthers egne tekster og presentere dem ufiltrert og uformidlet av de mer eller mindre forblindete
teologer. Her finner vi det alt sammen: skrift- og historieforfalskning, Kristus-tro og Kristologi, autoritetstro, jødehat, menneskeforakt, selvpisking, lidelsesdyrkelse og oppstandelsesmytologi.
Luthers gudsbilde og menneskesyn er forferdende, men han står innskrevet i en lang kirkelig tradisjon. Han er ganske riktig et ektefødt barn av romerkirken. Skriftene nedenfor skriver seg fra en tidlig periode i Luthers liv hvor
hatet, aggressiviteten og antisemittismen ennå ikke hadde fått de voldsomme uttrykk man finner i hans senere verk.
Martin
Luther
Utdragene av Luthers skrifter i boken nedenfor innledes med redaktørens ukritiske/idealiserte
presentasjon, som her:
«Alle Luthers skrifter vitner om hva evangelisk-luthersk kristendom virkelig er. Gjennom dem alle går en sterk understrøm av Luthers
tro og kjærlighet, likesom hele hans forfatterskap i en kort sum er en mektig forkynnelse av det gamle budskapet om synd og nåde. Dette budskap var blitt fordunklet av pavekirken. Gjennom Luther fikk det lyde med ny kraft og klarhet. Luthers verk
betegner den største epoke i kristenhetens historie siden Kristi og apostlenes dager. Hans tale spenner over alle livets felter, og den bærer i seg noe av det evighetsverd som fyller evangeliet selv. Derfor er hans ord aktuelle også for
oss i dag. De er i mangt og meget som talt direkte til nåtidens mennesker».
«Luther opptrer
her mot den overfladiske og egenrettferdige måte hvorpå menneskene drev på med de mange messer og gjorde betraktningen av Jesu lidelse til utvortes skinnvesen, ikke minst også i selve pasjonstiden. Overfor denne mangel på virkelig
kristelig ettertanke og selverkjennelse utsender Luther sitt vekkerrop og maner til å se det syndens forferdelige alvor, som Jesu lidelse forkynner oss. Den rette syndserkjennelse må bringe mennesket til å fortvile over seg selv.
Men samstundes med denne selvfortvilelse finner Luther den rike trøst i Jesu lidelse. Synden føres over på Kristus. All menneskelig fyldestgjørelse blir til
intet. Kristi fyldestgjørelse alene bringer synderen håp. Her fremhever Luther den uløselige sammenheng mellom langfredag og påskedag».
Tekstavsnittene nedenfor er hentet fra tre kapitler i boken
Hovedverker i den kristne litteratur, bind III: Matin Luther (1968). Det er virkelig en rar tankeverden vi føres inn i.
«En
liten undervisning...» (1522)
«Evangelium er og skal heller ikke være noe annet enn en tale eller historie om Kristus...For kortest sammenfattet er evangeliet en tale om Kristus, at han er Guds Sønn, og er blitt menneske for oss, er død
og oppstanden, og er satt til herre over alle ting. Så meget tar Paulus med i sin brever: og han fremhever dette sterkt, men han omtaler ikke de undere og hendelser som det er skrevet om i de fire evangelier.
Og likevel fremstiller han tilstrekkelig og rikelig det hele, fulle evangelium, slik som vi klart og fint kan se det i hans hilsen i begynnelsen av Romerbrevet. Her nevner han hva evangeliet er, og sier «Paulus, Jesu Kristi
tjener, kalt til apostel, utkåret til å forkynne Guds evangelium, som han forut lovet ved sine profeter i hellige skrifter, om sin Sønn, som etter kjødet er kommet av Davids ætt, som etter hellighets ånd er godtgjort å
være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre osv.».
Her ser du at evangeliet er en historie om Kristus, Guds og Davids Sønn,
død og oppstanden og satt til herre. Dette er hovedsummen av evangeliet.
Da det nå ikke er mer enn én Kristus, så er det og kan det heller ikke være mer enn ett evangelium. Og da Paulus og Peter ikke lærer noe annet enn Kristus, slik som før er sagt, så kan heller ikke deres brever være
noe annet enn evangeliet. Ja, det gjelder også om profetene, at fordi de har forkynt evangeliet og talt om Kristus, hvilket jo også Paulus her omtaler, og som enhver vet, så er deres lære, nettopp der hvor de taler om Kristus, intet
annet enn det sanne, rene, rette evangelium, som om Lukas og Matteus hadde skrevet det.
Som f.eks. når Esaias i det 53. kapitel taler om hvordan Kristus skulle dø for oss
og bære våre synder, så har han her skrevet det rene evangelium. Og jeg sier for sant, at den som ikke griper denne oppfatning av evangeliet, han vil aldri kunne bli opplyst av Skriften eller finne den rette grunn i den.
For det annet må du ikke gjøre en Moses av Kristus, som om han ikke gjorde noe mer enn å undervise og gi eksempel, slik som jo også andre hellige gjør, som om evangeliet skulle
være en lære- eller lovbok.
Evangeliets hovedstykke og dypeste innhold er dette, at før du griper Kristus som et eksempel, må du først ta imot ham og erkjenne
ham som en gave, som blir gitt deg av Gud og er din egen, så at når du ser på ham eller hører at gjør eller lider noe, så tviler du ikke på at han selv, Kristus, med denne handling og lidelse er din, og at du kan
forlate deg på ham, like sikkert som om du selv hadde gjort det, ja som om du selv var den samme Kristus.
Se, når du slik tar imot Kristus som en gave, gitt deg til eie, og ikke
tviler på dette, da er du en kristen. Troen frelser deg fra synd, død og helvete, og gjør at du overvinner alle ting. Akk, ingen kan tale nok om dette».
«Om betraktningen av Kristi hellige lidelse» (1519)
«For det første er det noen som tenker på Kristi lidelse på den måten at de blir
vred på jødene, og skråler og skjenner på den stakkars Judas. Dermed lar de seg nøye...Dette er nok ikke å betrakte Kristi lidelse, men derimot å tenke på Judas og jødenes ondskap.
De mennesker som på den rette måte tenker på Kristi lidelse, det er de som ser på ham slik at de i sitt hjerte blir forferdet ved det, og deres
samvittighet straks synker ned i fortvilelse. Forferdelsen skal komme av dette at du ser Guds strenge vrede og urokkelige alvor over synden og synderne.
For det femte skal du dypt innprente
deg, og slett ikke tvile på, at det er du som piner Kristus slik. For det er visselig dine synder som har gjort det. Slik slo Peter jødene som med et tordenslag, da han sa til dem alle sammen, Ap.gj. 2, 36-37: «I har korsfestet ham»...Derfor,
når du ser Kristi nagler trenge gjennom hans hender, så tro fullt og fast at dette er dine gjerninger. Når du ser hans tornekrone, så tro at dette er dine onde tanker osv.
For det sjette: Se nå at der hvor en torn stikker Kristus, der burde med rette mer enn hundre torner stikke deg. Ja, i evighet burde de stikke deg
slik, og enda mye verre. Hvor en nagle gjennomborer Kristi hender og føtter, der burde du evig lide under slike og verre nagler. Det skal da også skje med dem som lar Kristi lidelse være spilt på dem. For dette alvorlige speil, Kristus,
vil verken lyve eller skjenne, hva han viser oss, må til punkt og prikke skje slik.
Den som føler seg så hard og tørr, at Kristi lidelse ikke slik forferder
ham og fører ham til selverkjennelse, han må frykte. For dette blir ikke annerledes: Kristi bilde og lidelse må du bli lik med, enten det nå skjer i levende live eller i helvete. Iallfall må du i døden falle i forferdelse,
skjelve og beve og føle alt det som Kristus led på korset.
For det tolvte: Hittil har vi befunnet oss i lidelsesuken, og har på rett måte feiret langfredag. Nå
kommer vi til påskedag og Kristi oppstandelse.
Dersom smerte eller sykdom besværer deg, betenk da hvor ringe det er imot Kristi tornekrone og naglene. Hvis du må gjøre
noe som du ikke liker, så tenk på hvordan Kristus ble bundet og fanget og ført hit og dit. Anfektes du av hovmod, så se hvordan din Herre ble bespottet og foraktet sammen med røverne. Fristes du av ukyskhet og ond lyst, så
husk på hvor bittert Kristi fine legeme ble hudflettet, gjennomstukket og slått. Fristes du av hat, misunnelse eller hevn, så kom i hu hvordan Kristus med mange tårer og rop ba for deg.
Dersom sorg eller annen motgang, legemlig eller åndelig, bekymrer deg, så styrk ditt hjerte og si: «Vel, hvorfor skulle ikke jeg lide en smule sorg, da min Herre
svedet blod i haven av angst og bedrøvelse? Den ville være en lat og skammelig tjener, som ville ligge i sengen, mens hans herre måtte kjempe i dødsfare».
Se slik kan man i Kristus finne styrke og vederkvegelse mot alle laster og udyder. Dette er å betenke Kristi lidelse på den rette måte, og dette er frukten av hans lidelse. Og den
som slik øver seg i Kristi lidelse, han utretter mer enn om han hørte på alle lidelseshistorier eller leste alle messer. Dette er også virkelig de rette kristne, de som slik tar Kristi liv og navn inn i sitt eget liv».
«Om å berede seg til døden» (1519)
«...For dødens vei går også til Gud, og fører oss hen til ham. Og her begynner den trange port, den smale vei til livet. Men denne vei skal enhver våge seg inn på med glede. For vel er
veien meget trang; men den er ikke lang. (Matt. 7, 14).
Å ære sakramentene vil si at jeg tror det er sant og skjer med meg, det som sakramentene betyr, og alt det som Gud sier
og viser meg i dem; så at man med Maria i en fast tro kan si (Luk. 1, 38): «Meg skje etter ditt ord». For til tross for at Gud bare taler og gjør sitt tegn gjennom presten, så kan man likevel ikke føre større vanære
over Gud i hans ord og gjerning enn å tvile på at det er sant, og heller ikke kan man gjøre ham større ære enn å tro at alt er sant, og forlate seg helt på det.
For å erkjenne sakramentets velsignelse, må man først kjenne de onde makter som det kjemper imot, og mot hvilke det er oss gitt. Disse er tre. Den første er dødens redselsbilde. Den annen er syndens
gruelige og mangfoldige bilde. Den tredje er det uutholdelige og uunngåelige bilde av helvete og den evige fordømmelse.
Døden blir stor og forferdelig, fordi
den svake og forsakte natur preger dens bilde for dypt inne i seg selv, og for meget har det for øynene. Til dette medvirker djevelen, for at mennesket skal grave seg ned i betraktningen av dødens redselsfulle mine og bilde, og derved bli bekymret,
svagt og forsagt. For her holder han gjerne frem for oss alle de skrekkelige, plutselige og vonde måter å dø på, som et menneske noensinne har sett, hørt eller lest om. I dette blander han også inn Guds vrede, slik som
den i tidligere tider her og der har plaget og fordervet syndere.
Dette gjør djevelen, for å kunne drive menneskets svake natur til frykt for døden og kjærlighet
til dette liv og omsorg for det. Når da mennesket blir for sterkt tynget av slike tanker, så glemmer det Gud, flyr og hater døden, og blir i sin siste stund funnet å være ulydig mot Gud.
Jo mer mennesket følger djevelen og tåler disse tanker, desto farligere er det stillet, og til sist greier det ikke lengre å holde seg oppe, men faller i hat til Gud og i gudsbespottelse. For det at jeg vil vite
om jeg er forutbestemt til salighet, hva er det annet enn at jeg vil vite alt det som Gud vet og være ham lik, så at han ikke skal vite mer enn jeg, og at Gud altså ikke skal være Gud, ettersom han ikke skal vite noe mer enn jeg?
Her foreholder djevelen oss hvor mange hedninger, jøder og kristne som går fortapt, og så meget driver han på med slike farlige og unyttige tanker, at mennesket,
selv om det ellers gjerne ville dø, likevel på denne måten blir uvillig til det. Dette vil si å bli anfektet av helvete, når mennesket blir anfektet med tanker om sin egen forutbestemmelse, som det jo klages så meget over
i Salmenes bok. Den som her vinner sier han har seiret over helvete, synden og døden, alt sammen på en gang».
--------------------------
En motgift til alt dette sludderet, kan leses i «Dogmet om Jesus. En bok om hans feiltakelser» (oppl.
1995, kap. IV s. 160):
http://www.nb.no/nbsok/nb/f697504ec2c7a8c875bc9e4a7d3a06f7?index=4#0
Også her
http://edwien.no/jesu-oppstandelse/
...og i artikkelen nedenfor, som ble avvist av Dagbladet. Den ble skrevet på bakgrunn av religionshistoriker Torkel Brekkes to-siders artikkel påskeuken i samme avis, hvor Brekke uttalte
følgende: «Oppstandelsen er sannelig et mysterium».
http://www.123hjemmeside.no/builder/pages/preview.aspx?pageid=73781704
Se også innlegget "Justismord?" annet sted på denne hjemmeside.
09.04.2017 (revidert 11.04. 2017)
G. Ullestad