«En kan si at naturvitenskap konkretiserer den rent fysiske del av skapertroen.
De som ikke aksepterer evolusjonslæren er stort sett
bare mennesker som har en bokstavlig oppfattelse av skapelsesfortellingene og setter sin skapertro opp som et alternativ til en naturvitenskapelig oppfatning.
Så er det Bibelen som er kilden til
kristen skapertro og som forteller at og hvorfor Gud er opphavet til – og den som står bak – alt det skapte. Den troen kan ingen naturvitenskap rokke. Troen vet at Guds skapelse er langt mer enn det mennesker og naturvitenskap
har forutsetninger for å registrere og forstå».
(Arne Taxt, pensjonist og teolog, Vårt Land 6. juli 2018)
«Den Hellige Skrift begynner med to forskjellige skapelsesfortellinger. De lar seg ikke klippe og lime til ei fortelling der alt foregår på 6 dager. Slik utfordrer Bibelen oss til å tro dem begge
som de paradoksale lignelsene de er. Begge er like viktige.
Dermed utfordres vi til å sammenligne og drive forskning. Vitenskapen starta da Adam fikk beskjed om å gi dyra navn. Da måtte
han drive feltstudium. Darwin fortsatte arbeidet».
«Hva er virkelighetens dypeste struktur? Hvordan skal vi tenke oss relasjonen mellom Gud og skaperverket? I hvilken grad kan naturvitenskapen
peke i retning av Gud? Hvordan henger alt dette sammen med det Bibelen sier?»
«Kort sagt: Gud finner vi ikke som et naturvitenskapelig resultat eller ved hjelp av naturvitenskapelig metode.
Vi finner ham derimot ved hjelp av rasjonell refleksjon over betingelsene for at naturvitenskap er mulig, det vil si såkalte filosofiske «første prinsipper».
Og: Vi finner
ham i våre erfaringer, i liturgien, i naturens skjønnhet, i hverandres ansikt, i de fattige og undertrykte som tror, i Jesu person, i den kristne Kirke».
(Verdidebatt «Alt
om evolusjonsteori», 2018)
«Livet blir kontinuerlig til i Gud, skapelsen skjer ikke utenfor Guds liv, den er Guds liv som utfoldes. Gud
er både i sentrum og i periferien av alt liv, Gud blir slik selv til gjennom skapelsen, dvs. Gud aktualiserer sitt liv gjennom denne.
Det er en vanlig teologisk feilslutning at skapelsen er
Faderens verk alene. Alt som er skapt er båret frem av Guds skaperord/Logos som er Kristus, ved Den Hellige Ånd, som åndes inn i støvet, i materien og gir liv til alt som er.
Men skapelsen springer ikke ut fra treenigheten alene, denne kan heller sies å være symbolet for den gjensidige avhengighet av alt levende som livet kontinuerlig springer frem fra…
Slik
bæres livet frem som Guds selvmanifestasjon, fra tilværelsens dyp (Faderen), til dets konkrete manifestasjon (Sønnen) ved den livgivende prosess (Den Hellige Ånd). For livet blir kontinuerlig til i Gud, skapelsen skjer ikke utenfor
Guds liv, den er Guds liv som utfoldes. Gud er både i sentrum og i periferien av alt liv, Gud blir selv til gjennom skapelsen, dvs. Gud aktualiserer sitt liv gjennom denne».
(Ivar
Bu Larssen, Verdidebatt «Alt om evolusjonsteori», 2018)
«…jeg mener at troen skal prege alle sider av vår
virkelighet, slik som økonomi, politikk, utdannelse, verdensbilde osv».
(Kjell Tveter, Verdidebatt)
«Ingen del av virkeligheten er prinsipielt unndratt teologien».
(Åste Dokka, Verdidebatt)
Tittelen øverst er hentet fra Åste Dokkas tekster (jfr. Verdidebatt), og jeg synes uttrykkene favner godt kjernen i den kristne virkelighetsoppfatning og menneskesynet: bruddet og fallet!
Forestillingen om eller Troen på en "verdens ende" og gjenopprettelse av en opphavelig fullkommen tilstand er helt uforenlig med evolusjonsteorien.
Kristen historieoppfatning
er en «frelseshistorie», oppfattet som en lineær bevegelse: skapelse – syndefall – frelse/fullendelse.
https://snl.no/lineært_historiesyn
Den er samtidig en undergangshistorie. Mennesket og dets verden drives ubønnhørlig mot undergang og kan bare reddes av Gud. Vi er fortapt uten Gud. Vi kan ikke redde
oss selv, sies det. Det hjelper ikke at virkeligheten viser noe ganske annet, dvs. at mennesket under gitte betingelser er fullt i stand til å forme sin skjebne.
«Selv om det er store forskjeller mellom tro og vitenskap, og en del konflikter ikke er reelle, får noe av det naturvitenskapen lærer betydning for religiøs tro. For å si det litt banalt: Å tro at tordenvær
har noe å gjøre med guden Tor og hans hammer er vanskeligere i dag enn for noen hundre år siden…
Jeg mener det blir et god-dag-mannøkseskaft-svar å møte påstanden
fra Dawkins med noen ord om at tro og vitenskap (heldigvis) befinner seg i to helt ulike sfærer. Isteden må vi undersøke sammenhengen mellom naturvitenskapens funn og troen på Gud. Hvilke argumenter finnes for at den
verden som naturvitenskapen beskriver er skapt av en Gud som står utenfor tid og rom?».
Dette skriver teologen
Espen Ottosen. Hvordan skal naturvitenskapen undersøke et vesen som står "utenfor tid og rom", et vesen som ikke lar seg erfare, observere eller identifisere? Med «troen» som metode? Død tro eller levende tro? Med Bibel og Bekjennelse
som skriftgrunnlag for «Guds historie på jorden»?
Ottosen tier bevisst om hvilken gud han har tankene, men det er selvsagt hans kristne «Gud» det handler om: Faderen –
Sønnen – Den hellige Ånd. Med andre ord: Romerkirkens gud: treenighetsguden, bekjennelsens gud, teologenes gud. Verdens og universets skaper, verdens frelser og dommer? Skal han ikke da også dømme Jahve og Moses, Allah og Muhammed
– og alle deres tilhengere?
Hvordan oppretter de kristen-troende en kjærlighetsrelasjon til et maskulint vesen «utenfor tid og rom»? Hvilken personlige relasjon har Ottosen selv til
dette vesen?
Hva sier E. Ottosen til at Jesus (den kristne «Gud») mente at storflommen bokstavlig talt var Herrens straff for synd («syndfloden»)? Ikke bare det, han ventet på
en ny verdensødeleggelse. «Som det var i Noahs dager…», sier Jesus, som derved røper at han manglet VITEN om naturens liv og historiens drivkrefter. Gud Herren, Faderen og Skaperen var ikke allmektig eller allvitende
likevel. Menneske og natur har vist seg å fungere på en helt annen måte enn hva Skaperen hadde forutsatt.
http://tilkristne.blogspot.com/2013/02/som-det-var-i-noahs-dager.html
Naturvitenskapen
kan selvsagt aldri akseptere «dogmet om Jesus». Historisk-kritisk forskning (jfr. Andreas Edwien) har det siste århundret plassert mennesket Jesus i sin rette kultur- og religionshistoriske sammenheng. Som et alminnelig, feilbarlig menneske
er Jesus fra Nazareth selvsagt ikke moralsk uangripelig.
Forskningen har ingen problemer med begrepet «gud» eller med menneskelige forestillinger om en gud eller flere guder. Personlig
gudstro er og må være en privatsak. Religiøse ideers utvikling kan man studere innenfor religionshistorien og idehistorien.
Men når kirken offisielt postulerer grunnløse,
feilaktige påstander om virkeligheten, dvs. en såkalt historisk og fysisk faktisk jomfrufødsel, oppstandelse og himmelfart, må det være forskningens oppgave å tilbakevise slike vrangforestillinger («fake news»).
Så lenge kirken opprettholder denne oldtidsmytologien som Sannheten! - er den en fiende av naturvitenskap og evolusjon. Å si «ja takk – begge deler» er intellektuelt uredelig.
Videre, når kirken forlanger at slike mytologiske forestillinger fra oldtiden skal gjøres gjeldende i våre offentlige institusjoner (som i lovverket, skolen, medieinstitusjoner, helseinstitusjoner m.m.), må vi som samfunnsborgere
reagere og ta moralsk ansvar.
Det alvorlige er at kirken i sine autoriserte, offisielle bekjennelser fremmer straffetrusler (på det evige liv) mot alle som ikke bøyer kne for den «oppstandne
Jesus» og den «himmelfarne Kristus». Slikt primitivt og voldelig tankegods har terrorisert folk og samfunn gjennom århundrer. Ordenes kraft og dogmenes makt ble hamret inn i europeernes sinn og psyke gjennom århundrers gjentakelser
og indoktrinering: i kirke, hjem og skolevesen.
En evangelisk-lutherske menighet, DELF, har nylig gitt oss innsyn i hvordan indoktrineringen foregikk i deres lukkede privatskoler inntil for få år siden.
I dag kalles det «sosial kontroll».
«Troen» (les: Kristus-troen) er en meget farlig sak. Troskravet - «rett tro» - ble bokstavlig talt livsfarlig for millioner mennesker.
Polariseringen/dualismen mellom «vi og de andre» kjenner vi fra de grusomste jødeforfølgelser, kjetterforfølgelser og religionskriger i det kristne Europa. Nær 400 års slavehandel og slaveri hører
med i denne historien. De fikk alle kirkens stempel: verdiløs! Det handler ikke om generell «religiøs» polarisering, men konkret om kristendommens teologiske voldsdualisme og faktiske voldshistorie. Katalogen over
dette barbariet er uendelig.
«Folkekirkens» prester, apologeter og journalister (som i Vårt Land) jobber intenst for å hindre at oppmerksomheten rettes mot VOLDSDUALISMEN i kirkens offisielle
skrift, lære og tradisjon. Islam tjener som lynavleder. Kanskje også de såkalte «pengepredikantene»? Ved svartmaling av «de andre» kan DnK hvitvaske seg selv.
I ukeavisen Dag og Tid 6. juli 2018 finner vi en svært interessant bokomtale: «When Jesus became God» av Richard E. Rubenstein. Bokens forfatter
er omtalt slik: «…ein 80 år gamal amerikansk (sekulær jødisk) historikar, statsvitar, jurist og konfliktforskar som og har gjeve ut bøker om terrorisme, filosofi i mellomalderen og amerikansk politikk».
Professor emeritus Arild Pedersen er anmelderen. Hans anmeldelse bærer den megetsigende tittelen: «Då dei kristne byrja å drepa kvarandre». Her får vi en god oppsummering
av den historiske bakgrunnen for Den athanasianske bekjennelse (stadig offisiell gyldig bekjennelse i Den norske kirke) og de ufattelige teologisk-politiske stridigheter som avgjorde kampen mellom Arius og Athanasius på 300-tallet (jfr. Nicæa år
325). Arianismen ble brutalt bekjempet (slik Augustin, med sin arvesyndslære, ca. 100 år senere beseiret sin langt mer sindige motstander: Pelagius og pelagianismen).
«Som fanatikar finn Athanasius
ikkje sin likemann før Calvin, Luther og Lenin», skriver Pedersen.
Nevnes må at i de landområder hvor arianismen fikk utbredelse, finner vi ikke tilsvarende jødehat
og jødeforfølgelser som i den athanasianske kristenhet. Det er bare å håpe at boken blir oversatt til norsk i nær framtid, dvs. at de teologiske fakulteter med sine fangarmer inn i forlagsbransjen nå endelig kan bidra
til at den tidlige kirkehistorie blir gjort kjent for et norsk publikum.
Da vil man med et evolusjonært blikk se at bekjennelsesskriftene ikke er verken guddommelige, hellige eller ufeilbarlige.
De er blitt til i en konkret historisk situasjon, frembrakt av til dels fanatiske og kyniske (dødelige) maktmennesker: keiser, biskoper og kirkelærere. At Den katolske kirke har saligkåret eller helgenerklært svært mange av «kirkefyrstene»,
er det ingen grunn til å la seg blende av. I historiens nærlys blir de avslørt.
At kristne menigheter i dag utsettes for forfølgelse og drap i visse muslimsk-dominerte stater og
områder er forkastelig og opprørende. Men det er andre religioner og folkegrupper som lider samme grufulle skjebne. Ingen har kanskje lidd større overlast enn Yesidiene, en minoritet ingen hadde hørt om før de ble jaget og
terrorisert av IS.
Om dette sårbare folk er blinket ut av kristne misjonsorganisasjoner som «unådde» (ufrelste), vet jeg ikke. Men all erfaring tilsier at kristne misjonsorganisjoner og
hjelpearbeidere rykker raskt ut hvor nøden og sårbarheten er størst. Med penger, Jesus, bibel og nødhjelp skal de vinne mennesker «for Kristus». De er «menneskefiskere», som biskop Nordhaug har understreket
så fortreffelig. Når sekulære nordmenn ikke lar seg fange av «menneskefiskerne», setter de garnet i fjerne, urørte farvann.
Det sekteriske hatet innenfor deler av islamismen
(og IS) er dessverre til forveksling likt kristendommens hat mot sine indre (og ytre) fiender det foregående årtusen. De kristne tilga ikke sine fiender, men drepte dem. Massakrer og etnisk rensing er velkjent i kristendommens historie.
Til tider kan man få inntrykk av at de kristne fremelsker lidelse, offer og martyrium. Ved å lide og dø for «Guds rikes skyld» kunne man oppnå helgenstatus OG forøke kristendommens
ry. Slike forrykte forestillinger fra de første århundrers bølger av kristenforfølger kan man gjenkjenne den dag i dag. Korsfarere i middelalderen ble fortalt at deres våpenmakt og «offerdød» kunne redde
dem gjennom Skjærsilden og føre dem direkte til Paradiset.
En av tempelriddernes ideologer var den katolske munk og abbed: den hellige BERNHARD av CLAIRVAUX (sankt Bernhard).
Han ble kanonisert i 1174. Vi ser nedenfor at «hellighet» har intet med barmhjertighet å gjøre. Som soldater i «Kristi hær» var alt tillatt, også å drepe. Fromhet og militarisme lot seg godt forene (jfr.
«hellig krig»). Kirkens hus (som senere «Islams hus») tok i bruk alle midler for å utvide sine territorier og underlegge seg folkene.
Nå brenner det i begge disse hus. Den nedbrytende
og ødeleggende kraften kommer innenfra. Jesus hadde rett i at et hus i strid med seg selv kan ikke bli stående. Men han skapte selv strid rundt seg, som også Muhammed. Etter halvannet årtusen har disse to religioner ennå ikke
skapt noen religionsfred. Skulle historiens voldsutskeielser og autoritære (totalitære) statsdannelser bero på misbruk og misforståelse av «de hellige skrifter»?
Eller, var det
djevelens makt som fikk overtaket?
«Familien tilhørte den franske lavadelen;
hans far var ridder og vasall under hertugen av Burgund… Han hadde en særlig hengivelse for jomfru Maria, og kom senere til skrive flere verker om Himmelens dronning…Hans kjærlighet til henne fremheves i alle hans betraktninger
og bekreftes ytterligere i hans forsikring om at han som barn hadde fått guddommelig inspirasjon ved å drikke tre dråper melk fra brystet på den svarte madonnastatuen i Châtillon, en opplevelse som til en viss grad forklarer hans
forkjærlighet for sorte madonna-andakten.
Bernhard av Clairvaux er også blitt knyttet til tempelherreordenen og var den fremste talsmann for selskapet som offisielt erkjente den som en
militær og religiøs orden. Hans forbindelser med Tempelherreordenen strakk seg imidlertid lengre enn så, da han hjalp til med å utforme den ed som alle ordenmedlemmer skulle avlegge. Den ble kalt Tempelherrenes ordensregel
og innebar at ordensmedlemmene sverget lydighet mot Betania, Marias og Martas borg.
Bernhard er blitt husket for at han tilretteviste og ruinerte Pierre Abaelard, en innflytelsesrik
intellektuell hvis prekener ofte ble betraktet som kjetterske. Bernhards iherdige fordømmelse av Abaelard, som ble initiert av hans gode venn Guillaume de Saint-Thierry, fortsatte selv etter at abbeden Petrus Venerabilis hadde kommet et stykke på
vei mot å overbygge kløften mellom de to menn. Hvordan det enn var, var Abaelard allerede økonomisk ruinert.
Bernhard avskydde alle former av kjetteri og kjempet lenge og intensivt
mot kjetterne, i særdeleshet mot albigenserne».
(Wikipedia)
«MYSTERIET TRO»
Man kan merke seg hvordan de kristne i veldig mange sammenhenger nå søker å løsrive
eller fristille sin «tro» fra det kirkelig-teologiske byggverk (hvilket er en umulighet). I stedet for å snakke om «mysteriet Gud», må vi kanskje begynne å snakke om «mysteriet Tro»?
«Troen» blir sitt eget subjekt og objekt. «Troen» har ører og øyne…Med «troens blikk» avdekker de «troende» virkelighetens sanne mening og dybde. Dette gir selvsagt
ingen mening, men slik blir vårt normale språk skamfert. I alminnelig dagligtale sier vi «Jeg tror på…» eller «jeg tror at…». I den kristne trosverden kan det være nok å si «Jeg tror»
(punktum) og «Min tro» (punktum). Syntaktisk/grammatisk og semantisk er slike utsagn helt ubegripelige.
«Troen alene» frelser…fra hva og til hva? I følge Luther
har gode gjerninger uten den «kristne tro» ingen verdi! Vi leser at «troen» kan være levende eller død, moden, moderne, aktiv eller passiv. I avisen Vårt Land hektes «troen» på alle slags fenomener:
trospolitikk, trosfrihet, troskroner, trosminister osv. Ja, mer og mer underlig blir det.
Er det bare en lek med ord? Nei, over det hele står TROSLÆREN (utbrodert i detalj i mange, mange bøker
– også i pensum for lærerhøgskole-studenter). Den bekrefter at de kristne befinner seg i en annen språklig og tankemessig sfære enn oss andre. Vi møter en annen «logikk», full av selvmotsigelser.
På den ene side er «troen» et personlig valg, på den annen side er det Den hellige Ånd som skaper «troen»… «Tro» er tillit - eller lydighet og overgivelse. Den rare,
kristelige «troen» er på samme tid en subjektiv overbevisning/holdning/tilslutning OG omtalt som et «levende vesen». Snart synes «troen» gjenstand for dyrkelse, snart minner den om magiske besvergelser. Men dess oftere
det innholdstomme ordet «tro» gjentas, dess mer absurd blir det.
For å skille ut «kristen-troen/Kristus-troen» og denne «troens tyranni», som kirkelige aktører forsøker
å snike inn overalt, kan man markere forskjellen ved sitattegn, eller ved stor bokstav: Tro eller Troen.
Vi andre tror, mener og synser noe hele tiden (uten å reflektere det minste over trosbegrepet).
Tro i alminnelig dagligtale har intet med «trosfrihet» å gjøre (en kristelig omskriving av «religionsfrihet»). Den ny-apologetiske (angreps)strategi fra luthersk hold har vært å klistre «tro»
til både politiske ideologier OG vitenskap. Menneskelige frembringelser presenteres gjerne som kamuflert «tro» eller religionserstatning. Til og med Menneskerettighetserklæringen (1948) er omtalt som religionserstatning.
For den «kristen-troende» (Troende) kan virkeligheten ikke forstås uten det teologisk-dogmatiske rammeverket. Det kan ikke finnes noe høyverdig utenfor guden og hans kirkes maktsfære.
At denne «dverg av en gud» opererer innenfor et mytologisk, før-vitenskapelig verdenbilde synes ikke å anfekte teologene i nevneverdig grad. De har guden i sin makt.
For å tilpasse seg evolusjonen har teologene besluttet at også den evige, uforanderlige «Gud» kan gjennomgå utvikling og forvandling. Ja, nettopp! Som skapt i menneskets bilde kan guden formes
etter menneskers behov og nytte. Da er han et produkt av menneskets kulturutvikling.
Det forklarer hvorfor den samme kristne «Gud» tillater homofilt samliv og likekjønnede vigsler i DnK, men ikke
i DKK. En norsk kirke aksepterer homofilt samliv, mens misjonslandet Uganda forfølger dem. Mange kristnede afrikanere praktiserer polygami.
En kirke ignorerer Jesu klare bud om skilsmisse
og gjengifte, mens forbudet opprettholdes i en annen kirke. De kristne kan altså bare konvertere til et mer liberalt kirkesamfunn hvis de synes guden er for streng.
De
kristne er blitt så glad i verdens goder og gleder at selvforsakelsens ideal bare tiltrekker noen ganske få. Klostrene sliter med rekruttering. Kyskhet og sølibat hemmer rekruttering til det katolske presteskap. Den kyske over alle kyske
er den hvitkledde pave. Men pave Frans har med sin folkelige, joviale stil allerede svekket paveautoriteten. Når paven faller fra sin opphøyde trone er selve paveinstitusjonens «hellighet» i krise.
Alle nevnte tegn viser en kirke og religion i oppløsning. Religiøse ideer oppgis når de ikke tjener til nytte eller mening. Ritualer forsvinner eller endres. Mange guder og religioner har forsvunnet i historiens løp, enten
fordi de ble bekjempet av majoritetsreligionen, eller fordi de ikke tjente samme nytte som tidligere. Nye ideer og retninger oppslukte dem.
Kirke og kristendom befinner seg i denne situasjonen. Dens religiøse
innhold er uten mening for folk flest. Liturgi og seremonier lokker stadig færre. Kirken tilbyr ikke «livstolkning», slik den selv hevder. Tvert om virker den begrensende på all livstolkning. Den har ingen moralsk autoritet. Med sine
enkle svar på kompliserte spørsmål appellerer den ikke til dagens opplyste, velutdannete befolkning. Den kan ikke true med evig fortapelse. Den lokker ikke med sitt salighetshåp. Når den flytter himmel og helvete ned på
jorden – som bilder på menneskelige tilstander og sosiale forhold «her og nå» - har den definitivt mistet troen på seg selv og sitt eget budskap.
Som den statiske åpenbaringsreligion
den er, befinner den seg i dyp konflikt med seg selv og sin samtid. Den kan ikke oppgi sin åpenbaringstro uten å oppløse seg selv. Og åpenbaringstroen kan ikke motstå den historiske utvikling. Slik står kirken i en umulig
situasjon.
Men fysisk og institusjonelt har den sikret seg statlig støtte og finansiering til å overleve ennå en stund. Bare «skjelettet» står der, sammen med den støvete
dogmatikken. Som helfinansiert av Staten kan kirken selvsagt aldri fungere som «motkraft». Den økonomiske avhengigheten gjør den kraftløs. Og «folket» den roper etter svarer ikke på invitasjonen. «De
helliges samfunn» skrumper inn.
Hvis alt som står igjen er kampen for sosial rettferdighet («barmhjertighetsgjerninger»), gjør de kristne det samme som mennesker over hele kloden.
Noen går inn i politikken, andre slutter seg til ideelle, humanitære organisasjoner. De fleste gjør store eller små «gode gjerninger» i hverdagslivet. Familie, venner, kolleger, naboer er «vår neste».
Omtanke og solidaritet er en menneskelig impuls og drivkraft som bygger og viderefører gode fellesskap og samfunnsdannelser. Dette ERFARER vi! Når en gud eller guder blandes inn, har vi også ERFARING med at fellesskap splittes og ødelegges.
Kristendommens gud og hans kirke på jorden setter et ulikt verdistempel på oss. Vi er enten frelsesverdige eller fordømte og fortapte, slik det står skrevet i «Folkekirkens»
hellige skrift: Confessio Augustana.
Alle teologiske teorier det siste århundret er hjelpeløse forsøk på å gjøre den kristne «Gud» og «Jesus»
til humanitetens eneste og dypeste kilde. Hva Jesus faktisk sa i følge skriftoverleveringen betyr lite eller ingenting. Han siteres sjeldnere og sjeldnere. Jesu helveteslære lukker man «troens» øyne og ører for.
Alt som er sant, godt og skjønt kommer fra «Gud», sies det nå, slik også dr.theol. Åste Dokka fabulerte i Klassekampens kronikk for en god tid tilbake (avisens
abonnenter kan sikkert hente frem denne kronikken).
Hvor kommer så all vondskap fra? «Det Onde» eller "den Onde"? Hva mente Jesus om saken? «Hele verden ligger i det onde»,
sier Paulus.
Nei, dette vil ikke teologene mene så mye om – offentlig. Heller ikke religionshistorikerne. Derfor får vi ikke vite om djevelen («den
brølende løve» som herjer i verden) er utradert i kristen dogmatikk og troslære, eller om han bare har skiftet navn og skjuler seg i ny ham. Derfor får vi ikke høre om den feirede Martin Luthers djeveltro.
Luthersk TF-teolog Åste Dokka hoppet til Vårt Lands spalter, og hennes ortodokse (katolske) kollega fra MF, Eivor Oftestad, har overtatt mikrofonen i Klassekampens torsdagsspalte.
Nå er det ikke så lett for oss lekfolk å forstå de intrikate, subtile nyanser i økumenisk språkbruk, dvs. den luthersk-katolske (spenningsfylte) meningsutveksling. I den dirrende polemikken mellom de lærde herrer
H. Jørgensen og E. Steenhoff på Verdidebatt nylig flyter betegnelsene "protestantisk konservatisme" og "ortodoks kristendom". I annen sammenheng forekommer også "klassisk teologi". Hva skal alt dette bety?
Men det kan være liten tvil om at fratredende (kulturkristne) sjefredaktør i Klassekampen, Bjørgulv Braanen, har vært den mest lysende fakkel for katolisismen de siste årtier. Under Braanens redaktørtid
er all religionskritikk og kristendomskritikk forstummet!
Mange av «religionshistorikerne» som er hanket inn i denne spalte (og i andre medier) fremstår mer
som lojale religionsapologeter med en egen ideologisk agenda, enn som uavhengige forskere. Jeg vil hevde at Klassekampens ukentlige religionsspalte har bidratt til å undergrave respekten for religionsfagets uavhengighet. Man kan bare håpe at en
ny redaktør vil gjenopprette Klassekampens fordums ære på religionskritikkens område. Mange medier har sviktet, også Dagbladet.
---------------------
Klassekampen og Lars Gule er like besatt av Israel som Vårt Lands lesere OG kristensionisten Roald Øyes uendelige tråder på Verdidebatt. De står nær hverandre disse to. «Israel
er ikke noen «normal» demokratisk stat», fastslår Lars Gule i Klassekampen 12. juli 2018. Mange kristne vil nok være enig med Gule i en slik påstand, men de vil på sin side argumentere religiøst og eskatologisk.
Et «hellig land» er selvsagt like lite normalt som «hellige mennesker».
Jeg spør, for sammenligningens skyld: er kongedømmet
Jordan en «normal» demokratisk stat? Hvordan og når ble denne staten (Transjordan) opprettet? Hvem fastsatte dens grenser? Jordan er en av flere «nøkler» for å forstå bakgrunnen for den spesielle Midtøsten-konflikten,
som er så religiøst og ideologisk betent at heller ikke oppslagsverkene kan gi en «normal» framstilling.
«Jordan har siden Israel ble opprettet tatt imot over 1,8 millioner palestinske
flyktninger. Disse har fått samme rettigheter som de "opprinnelige" jordanerne, og utgjør i dag den største folkegruppen i landet. Selv om flyktningene har fått borgerrettigheter, har transjordanerne (fra Østbredden) dominert
det politiske liv».
(Wikipedia)
Hvem var de «opprinnelige» jordanere? Hvem var «transjordanerne fra Østbredden»?
Hvordan skiller man dem fra «palestinere» og andre innvandrede arabere i regionen? Her er mange ubesvarte spørsmål.
Nå er det ganske nylig i Israel publisert en undersøkelse
som viser at over 80% av israelske palestinere er godt fornøyd med å bo i Israel. De vet visst ikke, som Lars Gule gjør, at de bor i en rasistisk apartheidstat. I tidligere undersøkelser har det fremkommet at israelske palestinere
ikke ønsker å flytte til en fremtidig palestinsk stat (i det selvstyrte Gaza finnes som kjent palestinske flyktningeleirer!). De har det godt der de bor. Israel er deres hjemland. Palestinere bekler høye
stillinger i politikk og administrasjon. Men de kjenner ikke «sannheten om Israel», ifølge Lars Gule. Men «sannheten om Israel» har derimot Klassekampen forkynt i mangfoldige år, helt fritt, uten hemninger
og lovreguleringer. Alle dagsavisene har sine anti-Israelske reportere, som også Dagbladets Jan-Erik Smilden.
Israel skiller seg ut ved å være mer rasistisk enn andre stater, skriver Gule,
dvs. ved å være «settler-kolonialistisk og basert på etnisk rensing, har en systematisk diskriminerende lovgivning overfor borgere som ikke tilhører den rette gruppen». Hvilke andre stater i regionen kan være
sammenlignbare? Saudi-Arabia? Jemen? Kuwait? Iran? Egypt? Sudan? Tyrkia?
«Systematisk diskriminerende lovgivning»? Og så kan ikke Gule oppgi ett eneste konkret eksempel på slik graverende
beskyldning, og hvordan den rammer israelske palestinere – eller andre borgere «som ikke tilhører den rette gruppen»?
Mener Gule at israelsk lovgivning sorterer landets statsborgere etter
rasetilhørighet? Finner man i Israel benker med påskriften «jews only», slik de kristne Sørstater og det kristne Sør-Afrikas apartheidregime praktiserte raseskillet i det offentlige rom, som i busser,
parker og på strender: «white only»?
Gule synes det er «DUMT å sammenligne Israel med Nazi-Tyskland»… Språkbruken er avslørende. Jeg vil si at Lars
Gules Israelshat blir mer og mer aggressivt, og mer og mer uttalt. Som forsker, ateist og tidligere generalsekretær i HEF kan vi bare undres over Lars Gules synspunkter. Nå er han i tillegg aktiv i den norske avdeling av BDS (= boikott, desinvestering,
sanksjoner).
Gule rører i grumsete farvann, og han har ikke overraskende mange teologer og kirkelige organisasjoner med seg. Det er et nært slektskap mellom autoritære ideologier og religioner.
Det er ikke tilfeldig at en del muslimske konvertitter (også IS-aktivister) har bakgrunn fra det politiske ytre venstre.
Trond Ali
Lindstad er den meste kjente norske konvertitt til islam, med bakgrunn fra AKP-ml. Journalisten Pål Refsdal er en annen: «Refsdal er praktiserende muslim, etter at han konverterte til islam i 2009 da han ble tatt til
fange av Taliban i Afghanistan». (Wikipedia)
Journalist og forfatter Lars Akerhaug har også bakgrunn i politisk venstre-ekstremisme, med sin voldsforherligelse. Han
har funnet sitt hjem i en annen autoritær religion: kristendommen. Nå er han journalist i avisen Dagen OG i det kristelig-konservative tidsskriftet Minerva.
Redaktør er den erklært kristne
Nils August Andresen. (En kuriositet: han er gift med en filosof og human-etiker som gikk i forsvar for skolegudstjenester for et par år siden).
https://no.wikipedia.org/wiki/Minerva_(norsk_tidsskrift)
« – Det kunne kanskje vært
klokt om flere høyrepolitikere som er opptatt av teologiske spørsmål, engasjerer seg i både den kirkelige og den bredere offentlige debatten om kristendommen. Og om hva kristendommens verdier betyr for politikken,
mener Nils August Andresen, redaktør i Minerva.
– Dagens tilstand er ikke så annerledes enn den har vært.Ta Henrik Syse for eksempel. Nei, han er ikke teolog,
men han er en filosof med en tydelig kristen forankring. Torbjørn Røe Isaksen er kanskje ikke kristen i budskapet sitt, men han er en forkjemper for konservative verdier. I tillegg har du Stefan Heggelund, som
involverer seg i debatten om kirkens rolle i samfunnet, sier Andresen».
(Vårt Land 4. juli 2018)
Familiedynastiet
i Høyre må følges med de samme argusøyne som familiedynastiet i Ap. Men enda større oppmerksomhet bør vies Den norske kirkes nettverksbygging og maktsfære i politikk og samfunnsliv (kultur, medier og
Akademia).
Det var nok ikke tilfeldig at Festspillene i Bergen dette år markedsførte seg slik: «Festspill mellom tro og tvil». Dette er akkurat hva vi kunne forvente når
kirke og kulturliv skal samarbeide. Når biskop Nordhaug blir invitert til å fremføre en avsluttende «preken», har kulturlivet kapitulert for kirkemakten.
«Jeg er glad
for at kirken blir tatt med ved en slik anledning og for at jeg får en mulighet til å presentere det kristne budskapet ved avslutningen av den store kulturfesten som Festspillene er, framholder biskopen».
https://www.vl.no/old-kultur/avsluttet-festspillene-med-messias-1.66844
Morgenbladet (13. – 19. juli) vier hele 7 sider til «Kalifatet». Kan vi i et senere nummer forvente en tilsvarende inngående, detaljert gjennomgang av hvordan de kristne hovedkirker (som Romerkirken
og Vatikanstaten) kunne bygge opp og utbre sin verdensomspennende makt?
«Fire år i øyeblikkets vold» er Morgenbladets overskrift på artikkelen om Kalifatet.
Hva med mer enn 1700-års sammenhengende erobring, misjon, makt- og voldsutøvelse, først fra Romerkirken, så fra Lutherkirken? Protestantene startet opp sin voldsomme, ekspansive misjonsvirksomhet i siste halvdel
av 1800-tallet (ganske parallellt med kolonialiseringen).
St. Augustins verk om «Gudsstaten» kan være verdt å se nærmere på.
Er
det Vatikanstaten/Den hellige stol eller Kalifatet/Den islamske staten (IS) som skal realisere «Guds stat» på jorden?
«Augustin
ble regnet som helgen straks etter sin død. I 496 brakte kristne flyktninger fra Hippo hans relikvier til Sardinia. I 723 ble de fraktet videre til Pavia av langobardkongen Liutprand…Hans helgenkult spredde seg raskt. I det
8. århundre ble hans fest feiret i Roma.
Sammen med Ambrosius, Gregor I den store og Hieronymus regnes han som en av de vestlige kirkelærere, og har tilnavnet Nådens lærer
(Doctor gratiae)… Hans sentrale tema er blant de mest komplekse: Menneskets natur og skjebne, Kristi frelsesverk, og forholdet mellom kirken og verden…
Et annet hovedverk, Gudsstaten eller
Guds by, (De civitate Dei), begynte han å skrive etter at han i 410 hørte at barbaren Alarik hadde plyndret Roma. Her hevdet Augustin at Romerrikets oppsmuldring var Guds straff for volden og fordervelsen blant romerne. Augustin
ventet at fra dette kaoset ville et kristent samfunn grunnlagt på kjærlighet og rettferdighet komme.
Samtidig mente Augustin at det var skadelig
å ta feil om den katolske tro, og at staten om nødvendig måtte bruke harde midler for å stanse dem som på ulike måter ledet folk bort fra Guds by. Dette påvirket tenkesettet da man utvidet kjetterbegrepet
på 1200-tallet.
Dogmet om arvesynden er et resultat av Augustins tanker omkring menneskets natur. For Augustin var det begjæret etter verden og tingene i verden som var selve
arvesynden. Det var særlig i bøkene Om Kristi nåde og arvesynden ("De gratia Christi et de peccato originali") og Om den frie vilje ("De libero arbitrio") han skrev om dette, og her angrep han Pelagius' teologi som avviste doktrinen om arvesynd…
Augustin utformet også predestinasjonslæren, som sier at Gud en gang for alle har valgt visse mennesker til evig salighet og andre til evig fortapelse. Hans pessismisme ledet også til
tanken om at udøpte barn som døde gikk fortapt…Under reformasjonen fikk dogmet om arvesynd igjen stor betydning».
(Wikipedia)
--------------------
13.07.2018
G. Ullestad