Avisen Vårt Land har etter sigende gjeninnført bibelverset på forsiden. Dette er bare delvis sant, for
avisen har gjort en ny vri. Bibelverset er nemlig det samme hver eneste dag, og det er et amputert bibelvers - uten skrifthenvisning!
"Og dette ber jeg om, at deres
kjærlighet må bli mer og mer rik på innsikt og dømmekraft".
Les Filipperne 1: 9 - 11...Her får man hele sammenhengen, dvs.
Paulus' kontekstualitet. Det ser ikke ut til at Faderen, Sønnen og Den hellige ånd kommer sine troende menigheter til hjelp i dag, i den kirkesplittelse,
eller den åndskamp, "kulturkrig" og trengsel de mener å befinne seg i.
-----------------------
"Du oppdrar oss for ditt rike ved kors og trengsel».
«Skal man se hvem Gud er, må man følge Kristus helt inn i lidelsen. Her viser han seg slik han vil at menneskene skal se ham (korsteologi).
Ut over dette bildet er han skjult. Den allmektige Gud er heller ikke hos Luther tilgjengelig for menneskets erkjennelse».
"Dere har hørt om den nåde Gud har gitt
meg: å være en forvalter hos dere over den hemmelighet som ble kunngjort for meg i en åpenbaring. Jeg har ovenfor skrevet ganske kort om dette, og når dere leser det, kan dere skjønne hvilken innsikt jeg har i Kristi hemmelighet.
Den var ikke gjort kjent for menneskene i tidligere slekter, men nå er denne hemmelighet ved Ånden blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter...Og
jeg ble en tjener for evangeliet da Gud grep inn med sin kraft og gav meg sin nådegave..."
(Paulus, Efeserne 3. kapittel)
Nå ser det ut til at dr. theol Åste Dokka har mer tiltro til sin egen teologi enn til Paulus. Har hun hatt en ny åpenbaring, kanskje? Har hun sett himmelen åpne seg? Har hun sett "lyskilden" (i korte øyeblikk)? Er det ikke slik at denne "lyskilden"
strømmer ut fra Jesus/Kristus?
Er hennes teologi i samsvar med Jesu lære og forkynnelse i evangelieskriftene, eller har hun som Paulus justert den
litt? Om Dokka avviser Paulus' teologi og etiske bud på historisk-kritisk gunnlag, innebærer vel dette også å ta stilling til Paulus (og Kirkens) avgjørende Kristus-figur?
"Den som vil forkynne om Jesus på en måte som når fram, må forklare og kontekstualisere".
Kirkeårets prekentekst 2. søndag i fastetiden er åpenbart en vanskelig tekst å forkynne, forklare og aktualisere. Det handler om Matt 15, 21 - 28, hvor Jesus avslører
en svært usympatisk og ubarmhjertig opptreden i møte med en (hedensk/fremmed) "syrisk-kanaaneisk" kvinne og hennes hjelpetrengende barn, som er hardt plaget av en ond ånd (en eller annen sykdom formodentlig).
For Aftenbladets forkynner lørdag 11. mars handler det om en "Desperat tro" - og en desperat mor - som må kjempe for å bevege Jesus. Først
når kvinnen erkjenner sin underdanige sosiale status, på linje med hundens nivå, lar Jesus seg bevege.
Vårt Lands prekenforkynner 10. mars 2017 er
mer dristig. Hun irettesetter og formaner Jesus ("Gud selv") slik: "Men Jesus, da!". Hun overfortolker bibelteksten.
Jesu ord og atferd unnskyldes
med at han var sliten av konfliktene med fariseerne, utkjørt av mas og gnagende konflikt, eller at han befant seg så langt hjemmefra...Den kanaaneiske kvinne aksepterer ikke Jesu første taushet, avvisning og nedvurdering, for
hun er nemlig klar for duelldialog...
Lar Jesus kvinnen få en mulighet til å vise "sin sterke tro", spør Vårt
Lands forkynner.
"Din tro har frelst deg" og "dine synder er deg forlatt", sier Jesus annet sted i evangelieskriftene
til kvinner og andre ulykkelige som oppsøker ham med sine fysiske og psykiske (sykdoms)plager. Graden av tro er altså høyst avgjørende for Jesu inngripen.
En gateprest i Kirken Bymisjon omtolker 15. mars i VL samme bibeltekst slik:
"Utallige er de kvinner som ikke blir sett, ikke blir hørt. Historien er full av glemte
kvinner, oversette, overhørte usynliggjorte kvinner".
"Den kanaaneiske kvinnen er en bemerkelsesverdig kvinne som på avgjørende vis har preget verdens og kirkens historie. - Hun er det eneste mennesket vi vet om som har fått Jesus til å endre seg. Ja, hun åpner øynene hans slik at han får en dypere forståelse for sin egen gjerning, sier Carl Petter Opsahl...I denne
fortellingen møter vi også Jesus på sitt mest arrogante og avskyelige...Hvorfor svarer Jesus sånn? Det kan vi ikke vite.
Men hans avvisning kan mange kjenne seg igjen i. Du er
ikke verdig, du oppfyller ikke kravene, du hører ikke til...Men la oss ikke glemme at hun (kvinnen) også er utrolig smart, intelligent, en klartenkt, analytisk retoriker...".
Hvordan
VET Oppsal dette om den (brysomme) "kanaaneiske kvinne", når hun selv faktisk ydmykt erkjenner at hun befinner seg på den foraktede hundens nivå i forhold til "herrefolket"? For å frita den kirkelig idealiserte Jesus ansvar
for hans ubarmhjertighet og kynisme, er teologen Oppsal nødt til nedvurdere og mistenkeliggjøre denne fremmede, hjelpesøkende kvinne.
Det er en selvmotsigende og svært stygg
preken (tekstfortolkning) Opsahl fremfører i Vårt land. Kvinnen blir først avfeiet og ignorert av Jesus, så igjen av Opsahl 2000 år senere.
----------------------
Nei, vi trenger ikke teologenes mellomfortolkende ledd for å forstå evangelieskriftenes Jesus. Det er når teologene trekker ham ut av hans kontekst,
for å plassere ham i vår tid, at Jesus blir uforståelig.
Når det gjelder kirkepolitiker og prost Trond Bakkevig mener han visst at han som luthersk ordinert prest/prost representerer
den sanne, ekte kristendom og den «egentlige» Jesus, mens arrangørene og/eller deltakerne på Oslo Symposium forfekter "en ny religion" og/eller "en annen Jesus", kanskje?
Vel, vi
vil gjerne høre mer om hvordan prost Bakkevig og hans kirkes syn på Jesus/Kristus skiller seg fra Bjarte Ystebøs "Kristus-tro".
"DET POLITISKE EVANGELIUM"
Det er etter mitt syn mer respektabelt at kristelig "politisk
møtevirksomhet" skjer i full offentlighet enn
som i prost Bakkevigs tilfelle: i Stortingets korridorer og utenfor mediespaltene. Gud i politikken og Gud i Grunnloven - det er nok også prost og kirkepolitiker Bakkevigs samfunnsideal.
Men uten statens styrende, oppdragende hånd løsner kirkens rotfeste.
Den står igjen med de steinharde bekjennelsene, fremst det konfesjonelle læreskriftet Augustana, som Bakkevig nødig snakker høyt om. Det gjør heller ikke hans teologiske kollega, Tor Berger Jørgensen, med sine politiske, populistiske soloutspill.
Det er i dette heslige skriftet vi
finner de "kristne verdiene", som fordømmelsene, forbannelsene og straffetruslene over meningsmotstanderne. Denne "evangelisk-lutherske" bekjennelse har MF-teologene Bakkevig og Jørgensen sverget
troskap til. Det har også dr. theol. Åste Dokka ved TF, som utallige andre prester og fakultetets-teologer.
"De har gjort kristendom
til et verktøy for politisk møtevirksomhet, sier Oslo-prest Trond Bakkevig".
http://www.vl.no/nyhet/mener-oslo-symposium-forfekter-en-annen-religion-1.932443
Dette
er en ganske oppsiktsvekkende anklage. Den kristne kirke og kristendom har vært politisk siden Nicæa-møtet år 325. Vårt Lands
"statskirke" gjennom nær 500 år inntil for få år siden kan vel ikke være ukjent?
Bakkevig bør i sannhetens navn opplyse om hans egen særdeles
aktive kirke- og partipolitiske virksomhet det siste tiår eller mer, som Ap-mann. Hvordan lutherske prester og proster hopper elegant fra prekestol til politiske taburetter, har vi mange eksempler på.
Vi har et kristelig parti på Stortinget, et eksempel på hvor tett kristendom og politikk er vevet sammen.
Prest og KrF-leder Bondevik har vært Norges statsminister. Det er ikke utenkelig at Bakkevig trekker i en del tråder i kulissene i det vi nå ser konturene av: et «ekteskap» mellom KrF og Ap, som kanskje vil gå opp i en høyere enhet: KRISTENDEMOKRATIET?
Det kristne trekløveret, Hareide, Støre og Vedum synes å ha et felles mål: Gud tilbake i politikken (et slagord lansert av tidligere SV-leder og minister Erik Solheim).
Når folkekirke-forsvarerne og «kristenhumanister» som Jonas Gahr Støre sammen
søker regjeringsmakt (med det «kristen-sosialistiske» venstrepartiet SV som mulig støtteparti og Bård Vegard Solhjell som ideolog?), bør alle alarmklokker lyse RØDT.
"Arbeiderpartiet med Jonas Gahr Støre tar til orde for en nådeforståelse, der det "kristelige" gir uttrykk for et sosialdemokratisk toleranseprinsipp. Erna Solberg tolker det kristne budskap som uttrykk for en
sosialetisk raushet, barmhjertighet og nestekjærlighet".
(Dagen 15. mars 2017, teolog Harald Valen-Senstad).
Når vi vet at Vårt Lands mediekonsern eier Dagsavisen (arbeiderbevegelsens tradisjonelle hovedorgan), er det ikke så rart at avgåtte sjefredaktør
i Vårt Land (og adm.dir. i Mentor Media) Helge Simonnes er hyret inn som spaltist i Dagsavisen («Børs og katedral»).
Den stille, umerkelige alliansebygging mellom kristen-folket (Krf) og Ap avtegner seg klarere og klarere. Arbeiderbevegelsens pionerer kunne trolig aldri ha forutsett en slik utvikling og politisk usunn
allianse.
Den kristen-ortodokse avisen Vårt Land står på sidelinjen og applauderer. Denne avisen har i alle år frontet KrF’s kjerneverdier OG MF-teologien.
Nåværende sjefredaktør Åshild Mathisen representerer ikke et reelt linjeskifte, like lite som teologen Åste Dokka presenterer en ny
teologi. Det er samme innhold, bare i ny språkdrakt og med flere lag sminke for å skjule de verste utvekstene.
Bakkevig forteller ikke offentligheten at de
fleste kristne trossamfunn (også Oslo Symposium) står sammen om troskap til "Bibel og Bekjennelse", som også til "Ordet og Sakramentene". Kristus-troen (les: oppstandelsesteologien) konstituerer
kristendommen.
Den a-politiske endetidspredikanten, Jesus fra Nazareth, kan ikke brukes som ideal for sosialdemokratiet. Jesu solidaritet og nestekjærlighet var for en stor del avgrenset
til hans egen lille sekt (som i Bergprekenen). Derimot ser vi at Jesu splittende lære og virksomhet viser godt igjen i Bakkevigs kirke. Han bør forklare seg langt mer (teologisk) redelig og dyptgående om sitt arrogante
og flåsete utspill. Han kan ikke gjemme seg bak sekulære etiske eller liberal-demokratiske verdier, som ikke har grunnlag i hans kirkes offisielle, autoriserte "hellige skrifter".
Samme kritikk kan selvsagt rettes mot kirkepolitikerne Emil André Erstad (KrfU/Ap/Agenda) og
SV-politiker Kirsti Bergstø, for å nevne noen få eksempler. De har alle en kristen-politisk agenda, men de er ikke ærlige
nok til å si det høyt og tydelig, som aktørene bak Oslo Symposium gjør.
"Tro møter
kvinnekamp"
(Vårt Land, i anledning 8. mars)
Ja, da går det helt galt. De store kirkelærerne Sankt Paulus, Sankt Augustin og (Sankt?) Martin Luther er blant kirkehistoriens mange kvinneforaktere. Den
katolske mannsstaten Vatikanet er så kvinnefiendtlig at den helt og fullt har utelukket kvinnekjønnet fra staten. Det finnes ingen tilsvarende eksempler i verden og historien på en selvstendig, anerkjent stat uten kvinner og barn. Den autoritære pavemakten - teokratiet - har bestemt det slik, og det internasjonale samfunn bøyer seg i lydighet.
Derfor kan en katolsk debattant på Verdidebatt si: Jeg er ikke feminist. Han har
selvsagt både Jesus, Paulus, Augustin, Luther, pavemakten og hele kirkehistorien på sin side i denne sak. Kristendommen er en mannsreligion. Treenighetens personer er menn. Alle kirkefedre/kirkelærere i kristendommens historie
er menn.
Jeg
siterer nedenfor noen få eksempler på Martin Luthers foraktelige kvinnesyn. Det er høyst påfallende at kristne «feminister» dette Luther-året tilfeldigvis har «glemt» denne
store kirkelærerens stygge utfall mot kvinnekjønnet (Evas døtre):
"Mennene har bredt bryst og smale hofter, derfor har de også forstand. Kvinnene
har smalt bryst og brede hofter og bak; slik viser skaperverket at de skal sitte stille og passe sitt hus (jfr. Kinder, Küche, Kirche)....... Kvinnene er ikke skapt for annet enn at de skal tjene mannen, og være til hjelp med å avle barn ......
Kvinnene mangler legemsstyrke og åndsevner. Mangelen på styrke gjør ikke noe, fordi mennene forsørger dem. Åndsevner skulle vi ønske de hadde, men vi er nødt til å tåle dem slik de er......
Det at hun nå må være underordnet mannen, er en straff som er pålagt henne etter syndefallet og på grunn av denne synden...... For mannen skal
ha styringen og overtaket, som hode og herre i huset. Som Sankt Paulus sier annetsteds: "Mannen er Guds bilde og ære". Videre: "Mannen er ikke til for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens". Derfor skal det være forskjell, på den måten
at mannen vel skal elske kvinnen, men ikke være henne underdanig, mens kvinnen skal ære og frykte mannen i all tukt og engstelse".
(For kildehenvisninger,
se Luthers lille brune, av Ronnie Johanson)
SV-politiker Bergstø mener at religion (les: kristendom) og feminisme er forenlig. Det er mildt sagt en dristig påstand tatt i betraktning kirke-kristendommens nær to-tusenårige patriarkalske, autoritære, reaksjonære
teologi og historie. I dag vil alle kristne være "feminister", hvor de enn har det fra. Det påfallende er at få av dem refererer til konkrete skriftord i bibelens to skriftsamlinger, som heller ikke til bekjennelsen
eller kirkens tradisjon.
Alle kristne kvinner bøyer kne
for kirkens mannsgud: "Jesus Kristus" (Kristus Kongen: allherskeren). De lydige og dydige Maria'ene er idealet, som den hellige jomfru: gudefødersken. For moderne kvinner er dette selvsagt ikke noe "frigjøringsbudskap", men trelldom
og underkastelse. Det kristne, tyngende åket – lydighetskravet og autoritetsdyrkelsen - har vi kastet av oss det siste halve århundret.
Hvor har så de kristen-troende
og Kristus-dyrkere sin "feminisme" fra? De påberoper seg oldtidsprofeten Jesus, kristendommen og bibelen som grunnlag og referanse, men kan ikke oppgi noen konkrete bibelvers hvor Jesus oppfordrer til sosiale eller politiske samfunnsendringer. Han
forlangte tvert om av sine etterfølgere at de skulle bryte alle bånd til denne verden: eiendom, familie/slekt og samfunn. Jesus gjorde seg klar for verdens undergang, sammen med sine disipler og sektmedlemmer.
Den (offisielle) kristne kirke har vært politisk og styrtrik gjennom hele sin brutale og voldelige historie, fra 300-400-tallet, med allherskeren «Kristus
Keiseren» som ideal. Kirke-kristendommens lære og teologi har hatt skjebnesvangre konsekvenser i vår europeiske historie. Den forlanger samfunnsmakten også i dag, skjønt i langt mer tildekket språk og form. Bakkevigs maktkirke tåler ikke å bli forvist til den private sfære.
Bergstø har opplagt støtte
blant hijab-kledte, muslimske kvinner. De sier tilnærmet det samme: "Å være troende, feminist og humanist er forenlig" (Dagbladet
10. mars 2017). De to mannlige oldtidsprofeter, Jesus og Muhammed, er så opphøyde i deres respektive religioner at de kan tjene som forbilde for alle gode verdier, som demokrati, humanisme og feminisme. Man må bare justere og omtolke profetenes utsagn, for å tilpasse dem dagens vestlige
samfunn.
Men like lite som den hijab-kledte muslimske «feminist» i Dagbladet kritiserer offentlig steining (eller piskeslag) av kvinner for den minste
mistanke om utroskap i Saudi-Arabia (sunni) eller Iran (shia), like lite har den kristne kirke (katolsk og luthersk) offentlig tatt oppgjør med sitt kvinnehat gjennom århundrene (jfr. hekseprosessene og gapestokken).
Den feirede Luthers kvinneforakt (og hans syn på hekser) var det ingen kristne "feminister" som skrev om på kvinnedagen. Den katolske mannsstaten med pavemakten er
fredet. Autoritetsdyrkelsen er uforenlig med enhver form for kvinnekamp!
Så kan vi kanskje ikke forundres over at autoritære bevegelser og førerskikkelser
dukker opp på ny i det kristne Vesten, som i nær 2000 år har dyrket et menneske og en mannsperson som gud.
Den rare "troen" er alltid Vårt Lands innfallsvinkel. "Jeg er feminist", skriver også Anne Birgitte Langmoen Kvelland på Verdidebatt. I velkjent monotoni trekker hun frem misjonskvinnene og Jesu radikale budskap. Men
kvinner og menn i misjonens tjeneste har alle samme budskap: Å bøye kne for den kristne mannsguden, i denne verden og i den neste (jfr. misjonær og biskop Tor Berger Jørgensen).
"Det er vår plikt som kristne å forkynne hele evangeliet, også der Jesu likestillingseksempel
går på tvers av den lokale kulturen og kvinner ikke har de samme rettigheter som menn", skriver Kvelland.
Jeg spør: hva slags "briller" leser hun evangelieskriftene
med? "Jesu likestillingseksempel"? Verken kildekritisk, teologisk eller historisk har hun grunnlag for dette utsagn. Det er ikke sant hva hun skriver. Den interne tenkemåte og språkbruk er ubegripelig, som også
Bergstøs upresise utsagn nedenfor. Det er ikke Jesu lære og virksomhet i evangelieskriftene - det etiske forbildet - hun refererer, men "troen" (som minner mer og mer om
et magisk formular). Man "tror på troen", kanskje?
"- Absolutt. Dersom man ser kristendommen som en frigjørende kraft i kampen mot undertrykking,
så er den forenlig med feminisme. Det er når troen reduseres til en moralsk pekefinger den mister kraften som frigjøringsprosjekt.
Men går man til det jeg mener er kjernen i det kristne budskapet, nemlig nestekjærlighet, kamp mot maktmisbruk og lik fordeling av makt, så er kristendommen frigjørende. Selv leser jeg bibelen (GT eller
NT?) som et åndelig og politisk kampskrift for samfunnsendring, sier hun".
Dessverre, den kristne «troen» ble ikke redusert til en ufarlig «moralsk pekefinger»,
men utviklet seg til et (statskirkelig) terror- og voldsregime verden aldri har sett når det gjelder systematikk, omfang og varighet. Når kristne teologer leser og tolker historiske kilder som de vil (subjektivt), og søker
tilpasning ("akkomodering") til rådende idéstrømninger, blir resultatet både selvmotsigelser, usannferdighet og (ufrivillig) komikk.
«Hvor er det blitt av Jesus i forkynnelsen?...Når presten glemmer Jesus...Jesus var ikke på Oslo Symposium...En annen religion...Når Gud tier...Liturgi tar oss til himmelen...»
Ja, hvor er "den levende Jesus" og "den levende Gud"? Han er ikke på Oslo Symposium, skriver Jarl Wåge i Dagbladet (også aktiv, kristelig debattant på Nye Meninger og i Aftenbladet).
Hvor er Jesus da, Wåge?
Akkurat som biskop Nordhaug «refset» en debattmotstander for litt tid tilbake, «refser» Wåge sine religiøs-politiske
meningsmotstandere. Jeg minner om at man i et offentlig ordskifte skal argumentere, ikke «refse» (eller forkynne).
http://www.dagbladet.no/kultur/jesus-var-ikke-pa-oslo-symposium/67372608
Er både Faderen/Herren og Sønnen (begge er «Gud») forsvunnet? Har universets skaper og opprettholder
mistet kraft og skaperevne den senere tid? Planlegger de en ny storflom ("syndflod"), kanskje? Eller skjuler de seg bare midlertidig, mens folkekirke-teologene klekker ut en ny, passende teori?
I deler av moderne teologi hører vi om den sårbare, svake og avmektige "Gud". Er "universets Herre" blitt så stakkarslig og hjelpeløs at
vi må føle medlidenhet med Ham? I dette maktvakuum ser det ut til at kirken og dens teologer forsøker å styrke sin posisjon. Vi føler oss ikke truet av den ene gud eller guder, skapt i den religiøs-kristne fantasi. Det er den materielle, verdslige kirkeinstitusjonen og prestemakten som er farlig.
Siste linje i Fader vår gir oppskriften
på det kristne totalitære diktaturet.
Fader vår, Herrens bønn, er en av de mest kjente og viktigste kristne bønner; Jesus lærte sine
disipler bønnen. Bønnen blir brukt av de fleste kristne kirkesamfunn og konfesjoner i ulike sammenhenger, f.eks. gudstjenester/liturgier og privat bønn. Ingen revisjoner har endret den avsluttende linje: «For riket er ditt, og makten og æren i evighet».
Ovenfor er sitert noen av de selsomme overskriftene i mediebildet den siste tid, de fleste hentet fra Vårt Land. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor prester/teologer og forkynnere, som Eyvind Skeie og
Knut Tveitereid etterlyser mer Jesus i forkynnelsen.
Når kristendommens guddommelige hovedperson
(Skaperen, Frelseren og Dommeren) forties i den offentlige, teologiske diskurs, er det igjen et symptom på teologiens alvorlige krise. Det er forståelig at dr. theol. Åste Dokka m.fl. har følt forlegenhet ved personen
Jesus. Det har de all grunn til, og det er ikke snakk om verken glemsel eller forglemmelse (slik Dokka skriver i Vårt Land).
PRESTEKANDIDATENES
«AVLÆRING»
Det er avslørende hva Åste Dokka sier i
Vårt Lands spalte 3. mars: "Tror jeg egentlig på det jeg sier?". Hun gir ikke noe svar for egen del, men hun har kanskje forlatt prekestolen
og stillingen som rådgiver for bispemøtet fordi det er blitt for vanskelig å forkynne? Når en ordinert teolog stiller et slikt spørsmål, er hun kanskje allerede dypt nedsunket i den teologiske "gjørme".
Flere og flere teologer synes å befinne seg i samme gjørmehull. Hvem skal redde dem fra å "drukne"?
Det ser ut til at også MF-professor
(mulig Oslo-biskop) Sturla Stålsett kaver i det samme gjørmehull. De vet ikke hva de skal gjøre med Jesus, og
det tryggeste er da å ikke nevne ham. Om de skjuler ham i navnet «Gud», vet bare de selv.
En
bekjent omtalte prestene som skuespillere. Ja, det er kanskje hva de er. NRK-serien «Presten» viste hvor lett det er å karikere en prest. Det gjelder all geistlighet at denne stand er vanskelig å ta på alvor i vår tid. Gudstjeneste
og liturgi kan gi fornemmelse av «absurd teater». Det er et tegn på den avgrunn som har oppstått mellom kirke og folk.
Sløret har falt. Vi ser klarere enn noen gang før.
"En god forkynner..."
I følge
Dokka er forkynnelse visstnok vanskelig fordi "en god forkynner må ha mye: Teologisk innsikt, bibelkunnskap, formidlingsevne, klokskap og evnen til å fortolke sin egen tid...i
en virkelig god preken må de eltes samen og reagere med hverandre.
Da kan lyset fra påskedag plutselig nå
inn i mitt mørke, 2000 år senere...
Å stirre på lyskilden kan vi bare gjøre i korte øyeblikk. Å se på hva den lyser opp, derimot, gir innsikt.
All god teologi kaster lys over livet, og alt liv er relevant for teologien...Å erstatte noen av de vante ordene med nye er kanskje nettopp det som skal til for at vi forstår hva de vante betyr...Alt
det vi har lært, gjennom lange liv i kirke og teologisk utdanning, må avlæres...".
Hvorfor studere teologi i 5-6 år hvis alt kandidatene har lært må avvises/oppgis (avlæres!) når de skal ut i
prestetjeneste? Dette er det helt motsatte av ærlighet og åpen teologisk refleksjon. Noen av oss ser klart hvordan denne "avlæringen" gjenspeiles i infantile prekener og andakter, både i kirkens høymesser søndagene
og i diverse aviser. Vårt Lands presteskap er et godt eksempel. Ingen undervurderer sitt publikum mer enn prester og teologer.
Å høre eller lese en søndagspreken
OG lese en artikkel i Teologisk Tidsskrift gir en innføring i de to absurde kristelige "diskurser". Den første retter seg til mottakerne som om de skulle være barn (kristen enfoldighet), den andre har det hermetisk lukkede teologiske
"brorskap" som mottakere. Den abstrakte, livsfjerne tankeverden, språk og begrepsapparat er uforståelig for andre enn den «innvidde».
Her kan
det (igjen) passe å sitere den lærde Inge Lønning i hans innledende essay i boken "Martin Luther. Lille og store katekisme" (2001).
Så kan man sammenholde dette med hans fantastiske (uforståelige!) artikkel om Gud i Norsk Teologisk Tidsskrifts spesialhefte 2008 (årgang
109).
"I motsetning til all annen kunnskapstilegnelse i denne verden forholder det seg i kristentroens kunnskap slik at det ikke finnes noen bevegelse fra det elementære i retning av det viderekomne
og sofistikerte. Viderekommen blir man bare på én måte: ved å begynne forfra på ny og på ny, med barnelærdommen...I kristentroen dreier det seg ikke, sier Kierkegaard (som har forstått Luther), om vekst og utvikling
i retning av det stadig mer subtile, åndfulle og reflekterte.
Det dreier seg tvert imot å vikle seg ut av alt det
denne verden har å by på i så måte og bli - mer og mer enfoldig - kristen".
TF-teologene Inge Lønning og Åste Dokka motsier hverandre. Alt liv er relevant for teologien, sier Dokka. Lønning sier det helt motsatte.
Jeg siterer Dokka i Vårt Land:
"Kirka må lete fram nye ord om den skal være eksistensielt relevant, om den i det hele skal overleve. Å erstatte noen av de vante ordene med
nye er kanskje nettopp det som skal til for at vi forstår hva de vante betyr".
https://www.minervanett.no/skribent/aste_dokka/
Hvis det handler om å overleve, kan vi forstå teologenes desperasjon. Det er mye teologene må stå til rette for, men de er dyktige til
å snakke seg bort. Teologiens prestisje, troverdighet og autoritet blir vanskeligere og vanskeligere å forsvare. Nå har teologene strevet hardt i ca. 100 år med å "fortolke
sin egen tid", uten å lykkes. De har forsøkt å modernisere oldtidsprofeten Jesus, uten hell. De har konstruert nye ord (og nye teorier) i fleng, men kirken blir bare mer
og mer irrelevant og likegyldig.
Det nye nå er «Sorgbarhetens evangelium»
(les Sturla Stålsett på Verdidebatt). Kan vi annet enn smile?
Eller, som den katolsk-troende Pål Georg Nyhagens svulstigheter i avisen Dagen
14. mars: "Hjertets visshet: Jesu urimelige mildhet og oppgjørets fred".
"Kontekstualitet" i betydning aktualisering og modernisering gir liten
mening. Det moderne, teologiske språket ligner en glorete innpakning uten innhold. Verken S. Stålsett eller P. G. Nyhagen, som heller ikke KrF's Stortingsrepresentant Hans Olav Syvertsen (VG 13.03.17) klarer å forholde seg til kirkens
grufulle voldshistorie det foregående årtusen. Fortrengningen er kompakt og konsekvent.
Ansvar og skyld blir
ikke plassert, heller ikke i innlegget nedenfor.
"En gjentagende dynamikk i antisemittismens historie er at myter og løgner om jødene har blitt spredd hvilket
igjen har ført til forfølgelse".
http://www.dagen.no/dagensdebatt/samfunn/ISRAELKOMMENTAR/Farlige-fake-news-456422
Det er også ganske tidstypisk at Åste Dokkas helsides kronikk i Klassekampen 9. mars ikke omtaler Jesus. Her hører vi bare om Gud, selvsagt uten anførselstegn,
for Dokkas Gud er ikke en lokalgud eller sektgud, må vite, men forstått som universets eneste Skaper og Herre.
Denne
Gud anses i følge Dokkas kristne tro/teologi som kilde til alt som er godt, sant og skjønt...Hennes
enkle, teologiske resonnement er som følger: "Hvis det som forkynnes i stedet skaper frykt og smerte, kan det ikke komme fra Gud, og må avvises".
Som kjent "Gud er alt, mennesket er intet». Dokkas kirke og dens forestillinger om "Gud" har frembrakt ufattelige (dokumenterte) lidelser
gjennom historien. Derfor er det stadig om å gjøre - som i det uløselige, eldgamle teodicé-problemet, kalt "lidelsens problem" - at den kristen guden fratas alt ansvar for sitt ufullkomne skaperverk.
Når jødene ble terrorisert og forfulgt av den kristne kirke det foregående halvannet årtusen, skyldes det "katolsk maktmisbruk på det politiske plan".
All menneskelig lidelse forstås som et resultat av UR-SYNDEN («ulydigheten», "fallet" eller "bruddet"). Gjenskapelse eller ny-skapelse i moderne teologisk mening betyr å gjenopprette
den brutte relasjon mellom Gud og mennesker.
Det må bety at den første ULYDIGHETEN må vendes til LYDIGHET. Vi var opprinnelig "skapt i Guds bilde", må vite. Dokka forteller ikke leserne i hvilken guds bilde de første mennesker ble skapt (ikke født!): Jahve i GT, eller Jesus fra Nazareth
i NT?
Det ser ut til at Åste Dokka er henfallen til arvesynden/syndefallets mytologi. Lett omskrivende kalles det "relasjonsbrudd" i moderne teologi,
eller som i andre teologier: "å bomme på målet". Hva skal en prest og teolog gjøre når det moderne mennesket opplagt ikke ønsker noen «relasjon»
til den kristne guden? Det finnes intet «brudd» som skal og må heles!
Som evig, falne syndere er vi mennesker angivelig blinde, lever i mørket
og ser ikke "lyskilden", eller hva den lyser opp, slik Dokka gjør. Vel, om hun personlig opplever det slik, eller bare har lært det i teologien, blir ikke klart for oss.
"I teologien lærer vi at det er en grunnleggende brist i tilværelsen. Det er en avstand mellom det ideelle og det reelle, mellom Gud og mennesker. Den bristen kaller vi synd...Syndefallsberetningen er en fortelling om et relasjonsbrudd
som får konsekvenser for alle sammenhenger mennesket står i. Avstanden til Gud rammer hele tilværelsen, også menneskets evne til å se ting slik de er...Dagens blindsoner vil ikke bli avslørt før det er for seint".
("...før det er for seint," Dokka? Hva i all verden mener hun med dette?)
Det passer utmerket å gjenta Jesu ord: Man kan ikke fylle ny vin i gamle skinnsekker.
Et annet Jesus-ord vi ser godt demostrert i våre dager: Et hus i strid med seg selv kan ikke bestå. Kirken forstått som «Guds
hus» - og husets beboere: «Guds folk» - med alle sine
interne, uløste konflikter kan vanskelig overleve.
Mobbing og stigmatiserende beskyldninger innad i "den kristne familie" er fullt av hykleri og uærlighet.
Fra Aftenpostens kommentarfelt nylig har jeg kopiert dette passende sitatet, rettet til en av de selvgode/selvrettferdige kritikerne av Oslo Symposium:
"Du definerer selv hva som er de ekte kristne verdiene av i dag og soler deg i ditt eget selvskryt over hvor mye mer kristen du er enn Listhaug. Det er trist at opplyste mennesker av i dag er opptatt av å
sortere grader av "kristenhet" og tro at dette har relevans for samfunnsdebatten".
Kristin Klemet, som riktig nok har frontet sin gudstro i Vårt Land nylig, har en interessant, relevant og lesverdig artikkel i avisene Dagen og Vårt Land/Verdidebatt. Alle blir
som kjent "litt kristne" i Vårt Land.
I motsetning til Levi Fragell og HEF's joviale «godblunk» til Bakkevig og liberalteologien, var det forfriskende og stimulerende å lese Klemets artikkel.
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11679195-oslo-symposium-og-de-kristne
"Men det er spesielt interessant å se hvordan symposiet provoserer enkelte kristne mennesker, som selv har en fremtredende rolle i norsk politikk og samfunnsliv".
"INDRE SANNHET" OG "HJERTETS KUNST"...
I Aftenbladet og i Vårt
Land finner vi side opp og side ned med stoff om kirkebygg, kirkens økonomi og organisering, bispeutnevnelser, homofile vigsler og meningsløse andakter/prekener, som også Aftenbladets helsides (ukentlige) "Søndagstanker"
den senere tid om Matteus 4, 1 - 11 (Fastetiden, Fra mørke til lys, Jesu fristelser).
Det intellektuelle mørke er gjennomgående. Hos den ordinerte teolog/prest er fornuftens lys sluknet.
Den
såkalte dialogpresten Silje Trym Mathiassen med rød leppestift (jfr. kirkerådslederens "stillettkondis"),
mener at "stillhet og meditasjon" er et motkulturelt språk med stor kraft. Vi skal bare søke den "indre fred", og
særlig den ordløse feminine kraften hos kvinnelige mystikere, så blir vi alle fredsaktivister. (Jfr. Aftenbladet).
Hva er den "indre
sannhet", om ikke en subjektiv følelse eller erkjennelse? Men det er da ikke slike personlige følerier og fornemmelser Trym Mathiassens kirke forkynner og postulerer i bekjennelse og liturgi? Hvordan forklarer hun i så fall nødvendigheten
av spebarnsdåp og misjon?
Morten Stærks innlegg i
avisen Dagen nylig gir kanskje en viss pekepinn på hovedproblemet ("Kunsten å tro på Jesus", 9. mars 2017):
"Hva med spørsmålet
om han har stått opp fra de døde?...Det kan også undersøkes selv om det er vanskeligere.
Men - hvis vi derimot hevder at vi ikke bryr
oss om det faktisk har skjedd eller ikke, men at metaforen om Jesu oppstandelse
betyr så mye for en at man ikke bryr seg om det faktisk er sant; da har vi beveget oss over i det hun kaller indre sannhet. Fra ytre etterprøvbar vitenskap til hjertets kunst".
Aftenbladets helgeintervju lørdag
4. mars er ingen ringere enn domprosten i Stavanger: Anne Lise Ådnøy. Hun bekymrer seg for at det vokser opp generasjoner som ikke vet
forskjellen på SKJÆRTORSDAG og LANGFREDAG. Perspektiv og prioriteringer er grotesk.
Når alarmen går fra FN om et mulig folkemord
i det kristnede misjonslandet Sør-Sudan (som for en tid siden i Rwandas naboland: Burundi, også med en overveiende kristen befolkning), er
det ikke verdt mer enn en bitteliten notis i samme avis.
I Vårt Land 20. februar var det ingen stor nyhet at 25 sivile ble hakket til døde i det
østlige Kongo, halshugget med machete av den bantu-talende, kristnede stammen: Nande. Alle de sivile var hutuer. Igjen: bare en liten bortgjemt
notis, uten bakgrunnsinformasjon.
At den etniske Nande-gruppen
i Nord-Kivu-provinsen (med forgreninger i Uganda) utgjør nær to millioner, hvorav nær 100% er
kristne (hovedsakelig romersk-katolikker, men 24% evangeliske kristne), var knapt verdt omtale i Vårt Land.
Norske
aviser, som særlig Vårt Land og Dagen, er langt mer interessert i Joshua French's skjebne i kongolegisk fengsel - og hans mors tapre, selvoppofrende
kamp. Hva som ellers skjer i Kongo, har ingen interesse. Vi kan med skrekk og gru tenke oss hvordan norske kristne og halvkristelige medier glupsk vil kaste seg over French' livshistorie den dag han event. blir utlevert eller benådet.
(Ellers ser det ut til at avisene ganske ukritisk reproduserer NTB’ nyhetsstoff).
http://www.aftenposten.no/verden/25-sivile-hakket-til-dode-i-angrep-i-Kongo-615508b.html
https://www.nrk.no/nyheter/25-sivile-halshogd-i-kongo-1.13386151
http://www.klassekampen.no/article/20170219/NTBU/458865
https://no.wikipedia.org/wiki/Laurent_Nkunda
"MARTYRKIRKENES HÅP...BESEIRET BLANT FIENDER...JESUS ER VEIEN TIL FRED...SORGBARHETENS EVANGELIUM..."
Vi finner ingen historiske eksempler på at Jesus-dyrkelsen har skapt fred i verden, men mange eksempler på fiendtlighet, splittelse og krigføring.
"Okkupasjonen er synd. Synden skal vi kjempe mot. Men vi må kjempe i Jesu ånd, mener den kristne palestineren Hind Khoury...Den rette
tid kom da Jesus kom til verden, og hans fredsbudskap er alltid relevant. Det er den eneste veien som finnes til fred og rettferdighet, sier Khoury. Vi møter henne på Litteraturhuset ved åpningen av årets Saladindager".
(Erling Rimehaug, Vårt Land 9. mars 2017).
"Syria og Irak trenger bibler nå!". Slik lyder en av mange spekulative annonser i Vårt Land fra Bibelselskapets misjonsarbeid: "Krigen i Syria og Irak fører til at mange søker etter meningen med livet. Mange finner den i troen på Jesus".
"Kan det være
så brutalt at det vokser en "ny" verdenskirke og en ny økumenikk ut av martyrenes lidelser?" (Olav Egil Aune, Vårt Land 24. februar 2017)
Offer eller martyr i det kristne verdensbildet er alltid kristen!
Aune klarer ikke å skille klart mellom offer og overgriper. Han refererer John L. Allen jr. ("skattet reporter og analytiker for blant annet CNN") som sier at "åtte av ti religiøst forfulgte i verden er kristne, og at 100.000 kristne drepes hvert år".
Aune og hans avis klarer opplagt ikke å forholde seg til at nær 400 års slavehold og slavehandel i det kristne Vesten igjen
rulles opp i vår tid, av sannhetskjærlige forfattere og forskere.
Bare fra de danske fortene i Afrika ble mer enn 120.000 mennesker skipet til Karibien: øyene
St. Thomas, St. Jan og St. Croix. Det protestantiske (reformerte!) Norges delaktighet i den grusomme slavehandel og kolonihistorie fra år 1674, er ubestridelig.
Jeg siterer:
"For å kunne gjennomføre dette innenfor et verdensbilde
som hadde kristen nestekjærlighet som målestokk, var det nødvendig å dehumanisere de sorte. Få uttrykte det tiltrengte menneskesyn så utvetydig som Dansk Vestindias første guvernør, Jørgen Iversen:
"En slave er en maskindel det ikke lønner seg å vedlikeholde, men å bruke opp, og erstatte"...
De første hundre år av Dansk Vestindias historie var de nektet å møte en hvit manns blikk, langt mindre tiltale ham i annet enn arbeids medfør. Å frata dem stemme var en bevisst strategi fra
kolonimaktens side. Å frata dem menneskeverd var en annen, et arbeid som tok til allerede før overfarten, mens de ennå var internert på Guineakystens handelsfort. Det startet med å brennemerke slaven med slavekompaniets segl.
Man var ikke lenger menneske. Man var en maskindel.
Dernest fratok man dem tradisjonelle navn og familie, klan og stammetilhørighet. Ektefeller ble skilt på slaveauksjon. Foreldre
ble skilt fra barn, barn fra søsken. Språk og dialekter gikk i glemmeboken. Alt sammen herskerstrategier for å hindre sammensvergelser mot koloniherrene...Til dette hører at misjonærene selv hadde plantasjer, komplett med slavelandsby.
Mange misjonærer unnlot å døpe egen bestand, da det ville medføre et moralsk krav om å betrakte slavene som likeverdige...
Danmark og andre nasjoner som har
tatt innover seg det kollektive ansvar, kaller det kolonitid. Afrikanere, afrokaribiere og afroamerikanere kaller det slavetid. Her til lands kaller vi det seilskutetid, og lengter skamløst tilbake til den gang Norge var å regne med".
(Aftenbladet 9. mars 2017).
KORSET og KORSTEOLOGIEN
Den kristne journalist og kommentator Sven Egil Omdals stygge, nedrige angrep på korsbærer og trosfrende Sylvie Listhaug er interessant. Det slår bare tilbake på ham selv. Det sekteriske hatet (godt kamuflert) fra Omdals side er skremmende.
Som Bakkevig og Erstad (samt Vårt Lands kommentatorer), mener visst Omdal at han befinner seg på "den rette side": de gode mot de onde.
En kristen journalist som bruker tiden sin til å telle antall ganger en kristen statsråd har opptrådt med kors rundt halsen, demonstrerer ikke bare en irrasjonell aggresjon mot et enkelt menneske,
i dette tilfellet en kristen minister, men også mangel på seriøsitet. Har han virkelig ikke viktigere ting å bruke tiden sin på?
Det rare er at Omdal og Listhaug sannsynligvis har felles
"Kristus-troen" og "Korsets teologi", følgelig også dyrkelsen av det voldelige tortur- og henrettelsessymbolet: KORSET. Det er både et aggressivt og militaristisk symbol. Vi vet alle at om vi ikke lydig
bøyer kne for korsets «Kristus», skal vi lide evig torturstraff. Dette står svart på hvitt i den «evangelisk-lutherske lære» både Oslo Symposiums arrangører, Listhaug, Omdal, Bakkevig, Jørgensen,
S. Stålsett, Erstad og Bergstø bekjenner seg til. For ikke å glemme KrF's representanter på Stortinget.
Det gjelder sikkert også Hanne Nabintu Herland,
som åpnet Oslo Symposium år 2015. Hun innledet sitt foredrag slik:
"For samfunnet reflekterer ikke de samme verdier i dag som det gjorde da Europa først ble en verdensledende sivilisasjon. Da sto den protestantiske etikken, arbeidsviljen, selvdisiplinen og gudsfrykten i spissen for utviklingen av det markedskapitalistiske system som sikret individets eierskap til egen
arbeidskraft, privat eiendomsrett og krav om ansvarlighet og plikter i fellesskapet".
Nå vet jeg ikke om den kristne Omdal har et krusifiks eller kors på veggen i sitt
hus. Faktum er at "Kristi kors" har vært og er et avgjørende kristent symbol, som sagt svært voldelig og militarstisk, helt fra keiser Konstantins tid på 300-tallet. På slagmarken så han "skriften"
på himmelen: Ved dette kors skal du seire.
Med korset som voldsmettet symbol gikk den kristne kirke til angrep på og (hellig) krig mot hedninger, jøder, kjettere, hekser, muslimer
og fritenkere det påfølgende årtusen. Korset prydet ikke bare de krigerske korsfarernes drakter i middelalderen (som tempelridderne massemorderen Breivik beundret), men har preget all kirkelig forkynnelse, alle kirkerom, ordener,
drakter og private hjem inntil i dag. Utallige massakrer gjennom historien er begått under korsets banner.
Når biskopene som statslønnede funksjonærer og/eller embetsmenn opptrer i det offentlige rom, bærer de store kors på brystet.
Frp-politiker og minister Listhaug bærer korset om halsen som et VITNESBYRD (en bekjennelse!), slik legfolk, alle prester/biskoper, misjonærer
og deres gudshus har gjort og gjør det over hele verden. Dette burde Omdal vite.
Listhaug som kristen og Kristus-troende skiller ikke mellom sin private
eller offentlige identitet, slik heller ikke Arild Hareide i KrF eller forsker Olav Elgvin i Klassekampen gjør det. Om de ikke bærer korset rundt halsen i sine offentlige posisjoner, stillinger og verv er de alle korsdyrkere. Vi har hørt til det kjedsommelige at ingen av dem kan legge fra seg "kristen-troen" (les: Kristus-troen) på hattehyllen
hjemme... Det kan nok heller ikke Bakkevig eller Omdal.
Sven Egil Omdal er altså ikke så (religions)nøytral i sin journalistikk som han vil gi inntrykk
av å være. Han er lett gjennomskuelig. Vårt Lands kommentatorer (H. Nyhus og A. Gjøsund) og deres tøvete angrep på Oslo Symposiums deltakere er bare pinlig.
"Tro og politikk" hører uløselig sammen ikke bare i avisen Vårt Land og Dagen, men også i Omdals Schibsted-aviser. De teologisk konservative spaltister i Aftenposten, Espen Ottosen og Per Arne
Dahl, gjenspeiler samme fenomen. Kristendom og politkk er vevet sammen i partiet Krf, i Trond Bakkevigs Ap, i Erik Solheims SV, hos avgåtte biskop Tor Berger Jørgensen, i Stålsetts kirkeparti "Åpen Folkekirke" og
Oslo Symposium (med flere statsråder som deltakere).
--------------------------
Dagbladets nettavis har nylig (14. mars) publisert et naivt innlegg av en (kristen) 17-årig skoleelev, med tittelen: "Hva representerer korset for deg, Sylvi?".
Skribenten foreslår at Sylvi (Listhaug) leser bibelen på nytt. Ja, det synes jeg alle skal gjøre, ikke bare Listhaug og henne unge opponent. Da vil vi nok komme til en annen konklusjon enn denne formanende, belærende 17-åringen,
som nedenfor henvender seg personlig til statsråd "Sylvi".
Det er et utrolig innlegg: ikke bare ungdommelig naivt, men uvitende
og belærende. 17-åringen mangler livserfaring OG elementær historisk kunnskap, men føler seg likevel kompetent til å "refse" statsråden. Hun argumenterer ut fra sin naive "barnetro" om korsteologien, men
den har ingen offentlig interesse. Det er ikke bare pinlig for henne selv, men også for Dagbladets debattredaksjon. Å publisere et
slikt innlegg som seriøst innslag i aktuell religionspolitisk debatt, er virkelig et lavmål.
http://www.dagbladet.no/kultur/hva-representerer-korset-for-deg-sylvi/67393770
Hvorvidt Dagbladets redaksjon stiller seg bak et slikt rørete, kristelig-naivt tenårings-innlegg skal jeg ikke si for sikkert. Men det er påfallende
at også Aftenposten gir så stor spalteplass til ungdommers religionsoppfatning, mens en voksen informert saklig og faglig fundert religions- og kristendomskritikk ikke får tilsvarende spalteplass. (Det betyr slett ikke at noen
av de unge skribentenes syn på religion er uten interesse).
Jeg siterer Dagbladets unge debattant (rettet personlig til "Sylvi"):
"Jeg synes
det er skummelt at du kaller deg for kristen, mens dine handlinger strider mot de grunnleggende verdiene denne religionen representerer. De verdiene som står sterkest i kristendommen er medmenneskelighet og nestekjærlighet.
Korset representerer en mann som kjempet for de svakeste i samfunnet...Dette korset representerer kjærlighet for alle...Har du glemt de viktigste budskapene, eller vil du bare ikke se?".
24. februar skriver kommentator Olav Egil Aune følgende i Vårt Land:
"Jeg skvatt da jeg så boktittelen"Den globale krigen mot kristne". Kan det stemme? Global krig?...Noen vil kalle det forfølgelse
når en ikke får bære synlig kors rundt halsen eller sette opp et ussel, liten julekrybbe i klasserommet. Allen jr. derimot skiller tydelig mellom fysisk vold og sekulære bevegelser som misliker alle former for religiøse
uttrykk. Det siste er mobbing..." .
Noen av oss "skvatt" like mye over Aunes kommentar. Hans språkbruk er bare egnet til å
villede og avlede. Hva mon tro vil han kalle kirkens historisk-faktiske (voldelige) forfølgelser av annerledestenkende gjennom mer enn 1700 år? Var århundrers jødeforfølgelser, korstog, bålbrenninger og
inkvisisjonens tortur bare MOBBING, kanskje?
Urfolkene og den lokale befolknings historie på alle kontinenter (også i vårt land, jfr. "Samemisjon",
barnehjemmene og "taterfolkets" lidelser) bærer de samme kjennetegn. De har for en stor del gjennomlevet de samme mareritt og traumer (både kristelige fordømmelser, ensretting og etnisk rensing) i møte
med kristen misjon, overmakt og herredømme OG hvite vestlige koloniherrer/imperialister. Opp mot den kristne, statstøttede ideologi og militærmakt hadde minoritetene overalt lite å stille opp med.
Om det er Namibia, Madagaskar, Kongo, Rwanda, India, Irland, Canada, Australia, New-Zealand eller Sør- og Mellom-Amerika, er den kristne kirkes blodspor uhyggelige. Diktaturet
ved "pikeinternatene" på Madagaskar i den norske misjonens første tid på 1800-tallet er rystende lesning.
I Vårt Land fredag 3. mars er alle de kristelige ingredienser
("verdispørsmålene") representert, som vi også finner på Verdidebatt: Oslo Symposium (med Krf's kjerneverdier), kvinnediskriminering, kjønn, homofili og ekteskapssyn, abort-spørsmålet, privatskoler, pave
Frans' som «refser» katolske hyklere, betydningen av Luther og protestantisk tro (den verdimessige arven) for Norges "samfunnssuksess".
Kjønn,
sex og samliv, som også Islam og Israel, er de kristne debattanters favorittema. På Verdidebatt er man langt mer opptatt av "Koranvers til besvær" enn av "Bibelvers til besvær".
Det tradisjonsrike tidsskriftet Samtiden har fått ny redaktør: Christian Kjelstrup. Hans første nummer har Koranen
som hovedtema. Her oppfordres nordmenn til å møte Koranen med "et åpent sinn" (ikke et kritisk sinn?).
Redaktørens appell og fokus kan nok forekomme mange eiendommelig, ettersom det
er Kristendommen ("Bibel og bekjennelse") majoriteten av det norske folk har som referanse. Om lag 70% står som medlemmer i Den norske kirke. Majoriteten er tvangsinnmeldt ved dåp som spebarn.
Det er positivt hvis dette tidsskriftet (endelig) våger å gå inn i religions- og kristendomsdebatten (det er lenge siden sist). Men da må vi kunne forvente at også Bibelen (og spesielt Det nye testamente)
blir gjenstand for analyse og debatt i et tilsvarende nummer. For den kristent oppdratte befolkning i vårt land og i den europeiske sivilisasjon gjennom det siste årtusen er selvsagt "de kristnes hellige bok"
langt mer interessant og relevant enn Koranen. Men kanskje ikke for tidsskriftet Samtiden?
Det vil jo vise seg.
----------------------
Selvdyrkelsen vil ingen ende ta i Vårt Land/Verdidebatt. De to
ordstyrerne, Njål Kristiansen og Oddbjørn Johannessen, leder alle debatter utenom de mange konkrete, kompromitterende tema i kristendommens teologi og historie.
I
avisens historieskriving finnes bare kristne ofre. De mange tusener av barn og unge, mishandlet, vanskjøttet og ydmyket ved utallige institusjoner drevet av katolske og protestantiske organisasjoner hadde og har ingen stemme.
Den kristne Sven Egil Omdal ville for en tid tilbake rehabilitere barnemishandleren Lars Oftedal (knyttet til Waisenhuset), men også en av grunnleggerne av indremisjonsbevegelsen i Norge
og grunnlegger av Stavanger Aftenblad. Han er omtalt som prest, pressemann og politiker. Hvilken kombinasjon! Hvilken makt!
Vi kjenner den godt igjen, ikke minst hos Aftenbladets mangeårige sjefredaktør: Thor Bjarne Bore (redaktør, pressemann, politiker og kirkerådsleder).
-------------------
De mange ulykkelige institusjons-barn i kristen varetekt var helt og fullt prisgitt sine overgripere. Navnløse, uten historie,
ble mange av dem kastet ned i en kum, i en massegrav. Iskaldt og aggressivt, ufølsomt og ubarmhjertig.
800 barn døde
ved det katolske barnehjemmet St. Mary's Mother and Baby Home i Tuam i Galway. Barnedødsfallene strekker seg over 36 år, i perioden 1925–1961. De døde var alle under tre år. Ikke en gang en verdig begravelse var disse uekte barn fortjent. Vi snakker om nær historie, ikke om middelalderen.
«En
septiktank full av beinrester fra babyer og barn er funnet utenfor et tidligere katolsk hjem for barn og ugifte kvinner i den irske byen Tuam».
Om dette er uttrykk for kristelig
nestekjærlighet, barmhjertighet og/eller frigjøringsteologen Sturla Stålsetts «sorgbarhetens evangelium», skal være usagt. Vi kan bare konstatere at å fjerne barn fra deres familier, for å gi
dem en kristen oppdragelse, har vært NORMAL tankegang og praksis for kristenheten inntil vår tid.
(I tidlig middelalder besluttet et Kirkemøte at jødiske barn
etter sju-års alderen skulle fjernes fra foreldrene).
I tekstverkstedet 1. søndag i fastetiden får vi høre at "Belønningen kommer etterpå...Lykken består ikke i komfort. Lykken må kjøpes gjennom lidelse, det er vår planets lov".
http://historienet.no/samfunn/hverdagsliv/teori-bekreftet-katolsk-barnehjem-skjulte-massegrav
http://www.aftenposten.no/verden/Massegrav-med-barn-funnet-ved-irsk-barnehjem-616441b.html
http://www.dagbladet.no/nyheter/jentene-ble-slatt-med-gjenstander-som-skulle-skape-mest-mulig-smerte/65217363
«Granskingen av Irlands romersk-katolske skoler og barnehjem avslører
at tusener av gutter og jenter er blitt voldtatt, mishandlet og terrorisert av prester og nonner i årtier. Myndighetene tidde om det de visste».
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/tusener-ble-mishandlet-i-irske-katolske-skoler/a/563415/
Til tross for all sadisme og masochisme som stadig
avdekkes ved kristelige institusjoner for barn og ungdom nært opp til vår tid, kan vi i Vårt Land 3. mars lese at "Misjonærene er bedre enn sitt rykte" (Knud Jørgensen, 1. amanuensis II, Det teologiske
menighetsfakultetet).
Jaså? Hvor mange barn og unge ved katolske og protestantiske institusjoner verden over måtte ofre livet i angst og fornedrelse, lidelse
og daglig terror, livsfornektelse og selvhat?
Hvilke perversiteter måtte disse arme, uskyldige små gjennomleve? Som uekte barn og/eller hedninger ble de utsatt for de verst tenkelige forbrytelser og nedverdigelser.
Avsløringene av katolske presters seksuelle overgrep inntil vår tid vil ingen ende ta.
Katolsk og protestantisk
misjon, hva enten de omtalers som en katolsk orden, misjonsorganisasjon/kirkesamfunn eller bistand, knyttes nå til "utbredelsen av demokrati, religiøs frihet, utdanning, helse og sivilt samfunn".
«Sorgbarhetens evangelium», Stålsett?
Hva slags kristelig-teologisk tøv og språklig sludder er dette? For en hån mot de mange titusener torturerte, voldtatte og mishandlede barns minne. Hvem er "ofre" og "martyrer" for kirkens maktovergrep, om ikke dem? Ingen har
vært og er mer avmektige enn de små hjelpeløse, sårbare og stemmeløse barn og unge.
«MARTYRKIRKENES SISTE HÅP»
(Olav Egil Aune, Vårt Land 24. febr. 2017)
Den forherligelse av kristenforfølgelser, "martyriets velsignelser" og den kvalmende til grensen sykelige dyrkelse av lidelse
og tortur som nå skyller over oss, bl.a. på bakgrunn av filmen «Silence», har trolig motsatt effekt enn ønsket av Vårt Lands kommentatorer. Det er naturlig at noen trekker en parallell til den motbydelige
Jesus-filmen av Mel Gibson for noen år siden.
Mange vil nok som filmanmelderne Inger Merete Hobbelstad i Dagbladet og Erlend Loe i Aftenposten reagere med enten avstandstaken,
eller avsky og vemmelse. Men Vårt Lands anmelder Walgermo kaller filmen "Eit meisterverk om religiøs tru".
Olav
Egil Aune avslutter sin tendensiøse kommentar slik: «Men Allen jr. ser at ut av dette martyrfelleskapet – kirken er allerede en martyrkirke – kan det vokse en sterk, ydmyk og tjenende
kirke».
Nei, det finnes ingen slik kirke. Da ville spebarnsdåp og misjon vært utenkelig. TF-teolog, professor emeritus og tidligere misjonsprest i Japan Notto R. Thelles
to-siders analyse i Vårt Lands papiravis ("Når Gud tier", 2. mars 2017) av boken filmen bygger på, korrigerer i papiravisen på ingen måte det frastøtende inntrykk. Vi får tvert om bekreftet alle
våre fordommer både om kristen misjonsimperialisme OG den perverse Kristus-dyrkelsen.
http://www.startsiden.no/sok/bilder/?face=both&color=both&q=det+kristne+kors+bilder&orientation=all&st=advanced&anim=both&size=1p
http://www.startsiden.no/sok/bilder/?face=both&color=both&q=krusifiks+&orientation=all&st=advanced&anim=both&size=1p
«Vi får se ham bakfra»
«Korsets teologi» - på latin theologia crucis - er Luthers betegnelse for den sanne og rette teologi. Det
motsatte kaller han «herlighetens teologi» (theologia gloriae). Det klassiske sted, hvor uttrykket forekommer, er disputatsen i Heidelberg 1518.
Her sier Luther:
«Ikke den kan med rette kalles teolog, som vil kjenne Guds usynlige vesen ut fra
hans gjerninger i det skapte. Men den er en rett teolog, som kjenner den synlige Gud 'bakfra', i lidelse og kors...Profetene og i Salmene. Guds løfter er oppfylt i Sønnens lidende lydighet i alles
sted.
Mt. 20:28 – Menneskesønnen (er ikke) kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange
(Jes 53:11 – for de mange, hebr talemåte = alle).
Guds herlighet er skjult i den korsfestede Skaperen (R. Prenter). Vi ser ikke den historie som begrunner
frelsen. De så den heller ikke på Langfredagen. I deres øyne som korsfestet ham, var det onde godt og det gode ondt. Ingen erfaringsbevis tilsa det motsatte forhold. På Golgata lød ingen lovsang til Gud for Sønnens lidende
lydighet i alles sted - ingen takksigelse fra disiplers munn da forsoningsverk var fullført i Sønnens blod.
Hva disiplene så på «forbannelsens
tre» (Gal 3:13), var ondt også i deres øyne. De så ikke Guds visdom med den rett utlagte Skrift fra Visdommen selv.
Lik Moses, ville
de se Guds herlighet direkte. De ville ha synlig bevis for Guds godvilje for sitt folk (2 Mos 33:16ff). Beviset de fikk, var ikke det de hadde tenkt seg. Gud skjulte sin herlighet da han dro forbi.
Lik Moses i fjellkløften, fikk de se Gud «bakfra» på forbannelsens tre. Like fullt står Guds løfte fast, v. 14:
Jeg selv (egtl. mitt ansikt) skal gå med, og jeg vil føre deg til ro. Guds tilsynekomst gjør fornuftens visdom til dårskap for Gud. Han stadfestet sin trofasthet og godvilje med «Jona-tegnet»
på den tredje dag, da han oppreiste Den Hellige og Rettferdige fra de døde. (Mt 12:39, 16:4. Apg 4:33, 1 Kor 2:1, 1 Joh. 5:9f, Åp 1:2, 9).
Guds Jona-tegn er en underfull kjensgjerning,
stadfestet av mange øyenvitner. De var sammen med den Oppstandne ved en rekke anledninger, lyttet til hans undervisning «om det som har med Guds rike å gjøre» (Apg 1:3).
De tok på ham og spiste sammen med ham i løpet av de førti dagene før han ble opptatt til himmelen (1 Joh 1:1-3). Deretter overlot de til den Oppstandne å utvelge Mattias til apostel. Det skjedde med loddkasting.
Så kom Pinsedagen, da Guds løfter om den nye pakt ble oppfylt, slik det står skrevet og Jesus hadde sagt. Gjennom Guds kirkes historie
går Kristus foran, virksom med de tegn han innstiftet, og etter ham går «de som følger Lammet hvor det så går» (Åp 14:4). Vi får se ham bakfra.
Slik viser Gud sin godvilje og nåde mot sitt folk – ikke på grunn av noen verdighet eller fortjeneste fra vår side, men for sin egen skyld. Vi ser Guds
herlighet skjult i evangeliets nådetilsagn og i sakramentets ringe skikkelser. 1 Kor 11:24 – Dette er mitt legeme, gitt for dere.
Snart kommer han synlig i sin Guddoms herlighet. På den dagen skal han dømme verden og føre sitt folk inn i herlighetsriket på den nye jord. I mellomtiden er
det synd å søke syn for sagn i erfaringsbevis, og tegn på falsk åndelighet».
http://www.fbb.nu/artikkel/korsets-teologi/
«Korset. På spørsmål om hva
han vil løfte fram som det viktigste, svarer han med ett ord «korsteologi». Han tar oss med tilbake til Heidelberg våren 1518 der Luthers munkeorden augustinerne var samlet.
I en forelesning innfører Luther begrepene korsteologi og herlighetsteologi. Den sanne teologi er den som tar utgangspunkt i Kristi kors og lidelse, ikke den som vil se Gud i alt som vokser og har framgang.
– Det er falsk teologi, mente han. Han spissformulerte det og sa at Kristus kan du bare lære å kjenne gjennom lidelse. Det er en annen måte å tenke på
enn statistikktenkningen der vi regner oss som vellykket hvis vi døper mange og det kommer mange til kirke, sier Magerøy...
Frigjøring. Både hos Luther og Paulus ser han erfaringer av allmennmenneskelig art. De deler opplevelsen av å stå for Guds ansikt og føle seg som en synder. De opplever
begge at evangeliet gir frigjøring».
http://www.vl.no/kultur/dypt-beveget-av-luthers-mot-1.807926
Jeg siterer Luther-forfatter Lars Inge Magerøy i Vårt Land:
"At Gud skjuler seg, betyr for Luther ikke at mennesket ikke vet at han eksisterer, men det innebærer at mennesket ikke kjenner han, slik at det uten ordet og Den Hellige Ånd lager
seg vrengebilder av ham (sml. MLS 1, 104f / WA 56, 176f (Romerbrev-forelesningen 1515-16); WA 19, 205ff (”Der Prophet Jona ausgelegt”, 1526)).
At Gud skjuler seg, betyr epistemologisk at han erkjennes i tro på ordet til tross for at den ytre virkeligheten synes å tale imot hans ord og løfte (WA 31 II,
364 (Jesaja-forelesningen 1527-30, komm. til Jes. 45,15)).
For Luther er Kristus-åpenbaringen og Skrift-åpenbaringen
to sider av samme sak.
I reformasjonens gjennombruddsfase taler Luther om Skriften som Kristi åndelige legeme, som vi
kan føle på og kjenne, slik disiplene kunne kjenne på Kristus etter oppstandelsen (sml. MLS 2, 319,4-9 (”Grund und Ursach”, 1521)".
Han
siterer Luther, med tilslutning til Augustin:
"Jeg har lært at det bare er de bøker som heter Den hellige
skrift, jeg skal vise den ære at jeg fullt og fast tror at ingen av deres forfattere noen gang har tatt feil. Men alle andre bøker leser jeg slik at jeg ikke holder det de sier for sant uten at de beviser det for meg med Den hellige skrift eller
åpenbar fornuft.” (MLS 2, 319,16-20)
http://www.home.labarnaleve.org/randersen/page76.htm
«I følge Hall finnes det i kirkehistorien to teologiske tradisjoner,
den ene betegner den smale tradisjonen, til forskjell fra den dominerende tradisjonen. Paulus legger grunnlaget for den smale tradisjonen i Galaterbrevets oppgjør med "et annet evangelium" (Gal. 1,6).
Luther fortsatte i samme spor i kampen for korsets teologi i oppgjøret med all herlighetsteologi. I det andre evangeliet, eller herlighetsteologien, er korset et anstøt som må overkommes.
Denne teologien er en falsk ideologi, fordi den tilslører virkeligheten og fratar oss muligheten til å hanskes med menneskelig lidelse, ondskap og død. I det
ene, sanne evangeliet, eller i korsteologien, er korset det permanente fristed og symbolet for den virkelighet som den kristne er blitt del i gjennom troen.
Korsteologi
og kontekstuell teologi hører sammen, fordi korsteologien tar virkeligheten på alvor, ikke minst de mørke sidene ved vår menneskelige virkelighet. Korset viser at virkeligheten er full av lidelse, og at Gud lider med. Guds makt
vises bare gjennom avmakt...
Slik tenker korsteologien, mens herlighetsteologien tenker seg at Guds herlighet på en eller annen måte transcenderer
den fylte og lidende virkelighet, og er en evig virkelighet som forblir uavhengig av tid og rom. Herlighetsteologien kan derfor aldri være kontekstuell, selv om den nok kan være kontekstdominert".
http://www.egede.no/sites/default/files/dokumenter/pdf/NTM_1996_1_Hovland.pdf
"Luthers livshistorie viser oss tydelig forskjellen mellom religiøsitet og kristendom. Så lenge Luther var den fromme, alvorlige og ydmyke munken
som plikttro tjente Gud, var han aktet og æret av den katolske kirke.
Men da han ble født på ny ved Guds levende og evige Ord i evangeliet,
så den katolske kirke i ham en fiende til den kristendom som var kirkens overbevisning. Derfor prøvde den med alle midler å bringe ham til taushet.
Det
som skjedde var at Luther ble frelst fra herlighetsteologien til korsteologien. Han gikk fra åndelig liv der det dypest sett var hans egen religiøsitet og åndelighet som var i sentrum, til
et åndelig liv der korset og dets virkelighet gjennomsyret alt.
Det kom noe helt nytt inn i hans hjerte som ble helt avgjørende for alt han talte
og skrev. Hans innsikt i forsoningen ble både sentrum og en sentrifugalkraft i så vel lære som liv. Han ble den Paulus som ikke ville vite av noe annet enn Jesus Kristus og ham korsfestet".
http://www.bibelsk-tro.no/10-04-06.html
"Herlighetsforkynnelsen er som et virus som ikke kjenner noen riksgrenser. Som
en influensaepidemi har denne smitten spredt seg i den evangeliske kristenheten".
"I dåpen gis det et nytt liv som består i delaktighet
i Jesu død og oppstandelse. Den spede troen er ikke mindreverdig i forhold til den voksne troen, like lite som det spede livet er mindre verd enn det voksne livet.
Troens vesen, også i dens voksne skikkelse, er å være uten verdighet, forstand eller fortjenester å påberope seg, kort og godt en utleverthet til Jesu Kristi nåde og makt.
Voksenheten og det den muliggjør av kunnskaper og innsikt, gir ingen trosmessige fortrinn i forhold til spedbarnets hjelpeløshet».
http://iko.no/iko/vedlegg/Ny-trosoppleringsplan---horingsuttalelse.pdf
«Vi trenger noe nytt. Vi
trenger en progressiv bevegelse! Ikke som en via media mellom rallende liberal og rablende konservativ, men som en tredje vei – noe annet, noe nytt.
På lik linje med at folkekirkebegrepet må fylles med innhold, må også den progressive forståelsen av hva dette skal innebære fylles med innhold. Og mening.
Skal kirka virkelig bety noe? For enkeltmennesker og for “folket”? Da må noen målbære denne progressive forståelsen. Og det
må være noen andre enn prester og prelater – og for all del noen andre enn kirkerådsdirektører – som definerer kirka. Det må være mennesker som vil noe med kirka, teologien og forståelsen av hvem mennesket
og Gud er.
Ja til en verdig og rett forkynnelse – om synden og faenskapet i mennesket! Ja til korsteologien!
Ja til den første samlevende homsen som biskop i kirka vår – vi trenger deg! Selvfølgelig ja til ekteskapsliturgi for alle! Og ALDRI mer suppete gudstjenenestereform eller trosopplæringsreform – vi trengte egentlig ingen
av delene.
Men ei progressiv folkekirke må si noe mer enn det selvfølgelige «ja-vi-er-for-homsene-nei-vi-er-mot-mørkemennene».
Utgangspunktet må være spørsmålet om hvem som trenger Kirka. Da gir det god mening i å etablere en progressiv forståelse av folkekirka, fordi det er så enkelt som det:
Folk trenger Kirka. Men vi må passe oss for å omfavne en folkekirkebonanza som egentlig er norsk kulturonani på sitt aller verste – ei kirke som hyller den etnisk hvite norske sosialdemokrat med ingenting på rullebladet».
http://www.kristenogprogressiv.no/?p=432
Nei, "folket" trenger ikke kirke-kristendommen! Den sekularisering (avkristning) som særlig har skutt fart det siste halve århundret, viser at "folk flest" ikke bryr seg om teologiske belæringer fra noe hold. De
flykter like mye fra den konservative (helortodokse) som fra den "progressive" (halvortodokse) kirke og teologi.
Det skyldes trolig det enkle faktum at ingen av disse kirkelig-teologiske fraksjoner og
teologer kommuniserer med samtiden. Kirkens "kommunikasjonsproblem" har da også vært et stadig gjentakende tema det siste, halve århundret. Hvor mye presteskapet enn forsøker å appellere til en kirke "midt i tiden"
og "midt i livet", blir resultatet mislykket.
Ved sine autoriserte dogmer, bekjennelse og teologi, er den helt UTDATERT. Den evangelisk-lutherske (folke)kirke skriker
høyt i vår tid, men dess høyere den roper dess mindre forstår vi.
https://kirken.no/nb-NO/om-kirken/aktuelt/--ingen-skal-presses-til-taushet/
Nådesteologi ("sola gratia")
Jeg har slått opp i Bibelordboken (1963) på ordet «nåde». Første gang det opptrer i NT, er hos Lukas 1, 30: «Maria! Du har funnet nåde hos Gud». Så følger noen få bibelvers hos Johannes 1: 14, 16 og 17, ingen uttalt av Jesus.
Det er i Paulus-brevene vi finner ordet «nåde»,
ikke hos Jesus selv.
«Paulus gjorde Guds (og Kristi) nåde til et hovedbegrep ved sin lære om at ingen kan
gjøre seg fortjent til frelsen på grunnlag av lovgjerninger og egen fortreffelighet, mennesket kan bare frelses ved nåde alene (sola gratia) ved i tro å ta imot Guds tilbud om forsoning på grunnlag av Jesu død for oss
(Rom 3,24 f; 5,1 f; 5,15 ff; 2 Kor 5,18–21; Kol 2,13 f)».
http://www.dagen.no/Inspirasjon/andakt/N%C3%A5den-alene-447473
«Det er ikke nok å rope «Skriften alene». Sekter i tusentall sier seg enig. Legger vi til «troen alene»,
gjenstår de som mener troen utfyller manglende gjerninger. Men legger vi til et «nåden alene» fordi Guds frikjenner synderen på grunn av Kristi fortjeneste, gitt den enkelte i dåpen, da faller mange fra. Og føyer
vi til at Gud med alterets sakrament stadfester sin nådepakt i dåpen, da er det få som slår følge med «gjenstridige» lutheranere».
Statsministeren og Reformasjonsjubileet
"Gjennom nåde skaper vi et åpent, raust og godt samfunn", uttalte
statsministeren i sin tale under Reformasjonsjubileet i Johanneskirken i Bergen (gjengitt i avisen Dagen 8. mars 2017). Solberg treffer nok ikke når hun påstår at "nåden" fyller et grunnleggende menneskelig behov. Bare
den som er forført og villedet av liberalteologiens retorikk, kan uttale noe så absurd som det nedenfor.
"Nåde er en mektig, forsonende
kraft fordi den fyller et grunnleggende, menneskelig behov: Behovet for å bli sett, akseptert og elsket for den vi er. Med alle våre styrker og svakheter, bulker og skrammer...
I kristendommen er "nåde" Guds tilgivende kjærlighet. Den er for meg, personlig, noe veldig vakkert. Fordi den gir oss muligheten til å bli tilgitt og elsket av Gud, på tross
av vår feilbarlighet som mennesker...Nåde handler om å bekjempe fordommer...".
Så
galt kan det gå. Statsminister Erna Solberg må vi kanskje bare unnskylde. Hun er kristent, protestantisk oppdratt og vet ikke bedre. Hun har kanskje heller ikke gode nok rådgivere på dette felt. Å si noe sant og
fornuftig om Luther og Reformasjonen kan vi ikke forvente at Solberg har kompetanse til.
Det var aldeles ikke slik Paulus, Augustin og Martin Luther oppfattet "nåden". Alminnelig menneskelig omsorg og omtanke var ikke og er ikke en del av "regnestykket" (oppgjøret), slik Didrik
Søderlind (med stor tilslutning fra kristen-folket) vil ha det til på Verdidebatt.
At det luthersk-evangeliske begrepet "nåde" i dette Luther-jubileet
ikke bare blir omformet av folkekirke-teologene, men har invadert både deler av det politiske miljø OG toneangivende miljøer innenfor HEF, forteller litt om den prekære kirkepolitiske situasjon vi befinner oss i.
Store Norske Leksikon sier det slik (ved TF-teologen Hallgeir Elstad):
"Nåde, uttrykk for Guds kjærlighet som for
Kristi skyld lar nåde gå for rett, fritar de skyldige for den fortjente straff, tilgir dem og tilbyr dem evig liv i sitt rike.
Paulus gjorde Guds (og Kristi) nåde til et hovedbegrep ved sin lære om at ingen kan gjøre seg fortjent til frelsen på grunnlag av lovgjerninger og egen fortreffelighet, mennesket kan bare frelses ved
nåde alene (sola gratia) ved i tro å ta imot Guds tilbud om forsoning på grunnlag av Jesu død for oss (Rom 3,24 f; 5,1 f; 5,15 ff; 2 Kor 5,18–21; Kol 2,13 f)".
Norsk Wikipedia:
"De langt fleste lutherske kirker i dag har Confessio Augustana (eventuelt Variata) som et av sine bekjennelsesskrifter. Det gjelder også Det Lutherske Verdensforbund, hvor over 90% av verdens lutherske kirker er medlem.
Når det gjelder rettferdiggjørelseslæren, har Den katolske kirke og Det Lutherske Verdensforbund i nyere tid kunnet enes om et felles grunnleggende syn, slik det fremkommer i Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren (1999).
Angående nattverdsyn har de to kirkene fremdeles ulike syn (konsubstansiasjon og transsubstansiasjon), begge innebærer imidlertid realpresens".
-------------------
12.03.2017 (revidert 15.03.2017)
G. Ullestad