Ånden: konservativ eller liberal?

«Så åndet han på dem og sa: «Ta i mot Den Hellige Ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt».

(Bibelteksten pinsedag, Joh. 20, 22-23)

Jesus gav altså disiplene fullmakt til å tilgi eller fastholde syndene, ganske slik kirkens geistlighet har gitt seg selv den samme fullmakt (i «Jesu Kristi» navn?). Hvilken makt! I århundrer har derfor kirkegjengere med bøyd hode og krum rygg slept seg frem til kirkens alter og skriftestol - med den knugende syndebyrde og straffetrusselen geistligheten forvaltet. De hadde i eie nøklene til himmelrikets porter. Det var fryktens etikk («livets alvor», i moderne teologisk språkbruk) geistligheten innprentet de arme «soknebarn». Ennå i dag kan man høre menigheten omtalt som «kirkens barn».

 

«Pinseilden...handler om et skille i verdenshistorien, om hvordan Gud møter mennesker på helt nye måter...».

(Hans Eskil Vigdel: «Hva skal vi med pinse?», Vårt Land/Verdidebatt 2. juni 2017)

 

«...Men sånn er jo ikke Den hellige ånd. Den hellige ånd er ikke en premie eller diplom. Den hellige ånd er liv...Slik Gud blåser sin ånd inn i mennesket og skaper liv, blåser Jesus den hellige ånd over oss. Guds ånd, livspusten, den hellige ånd – dypest sett handler det om det samme...Det er pinse. Hurra for livet, hurra for Den hellige ånd!».

(Gatepresten Carl Petter Opsahl: «Guds skaperpust», Vårt land 2. juni 2017)

Opsahl VET altså hvordan Den hellige ånd er eller ikke er? Merk også at han unngår pronomen som «den» eller «han».

 

«Jeg ber om at vår Herre Jesus Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få den Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne. Måtte han gi deres hjertes øye lys, så dere forstår hvilket håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig arven er for de hellige, og hvor veldig hans kraft er hos oss som tror. Med denne veldige makt og styrke reiste han Kristus opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen, over alle makter og myndigheter og over alle navn som kan nevnes, ikke bare i denne verden, men også i den kommende. Alt la han under hans føtter, og ham, hodet over alle ting, har han gitt til kirken, som er Kristi legeme, fylt av ham som fyller alt i alle».

 

Man bør lese nøye hva som her står. Maktspråket er påfallende - og skrekkelig! Om denne bibelteksten skriver Vårt Lands prest (Kjersti Gautestad Norheim) 24. mai følgende:

«Det er dette Ånden gjør...Ånden lar oss oppfatte og fornemme Gud midt i alt. Den gir oss å skjelne mellom godt og ondt, sannhet og løgn».

Tenk det! Uten Den hellige ånd vet ikke de kristne forskjell på godt og ondt, sannhet og løgn. «Hvis Gud er død, er alt tillatt», hører man ofte fra kristelig hold. Dette er uttrykk for den dypeste pessimisme og mistro til mennesket («kronen på Guds skaperverk?»). Her er ingen tillit til menneskets etiske følsomhet og forstandsevner.

Uttalt eller uuttalt er det alltid SYNDEN og SYNDEFALLET som ligger under. Tanken er at uten den kristne «Gud» vil mennesket velte seg i syndens pøl. Som konsekvens av det første menneskeparets (mytologiske) gudsopprør i Edens have  lever angivelig hele menneskeheten under gudens dom.

I paradistilstanden rådet kyskhetens lov. Synden og forbannelsen som i følge kirkens lære hviler over menneskeslekten er uløselig forbundet med seksualiteten. Den første Adams synd var at han brøt kyskhetens lov, mens den annen Adam (Jesus) angivelig ble født i kyskhet og levde i kyskhet. Disipler og apostler i NT opptrer uten familiehistorie eller familietilknytning. Som vi vet avviste Jesus sitt slektskap med sin mor Maria. Biologien fornektes. For å bli en Jesu etterfølger/disippel måtte både samfunnsbånd og slekts- og familiebånd brytes. Jesus (og mange med ham) levde i endetidens tegn og forberedte seg til en tilværelse som kjønnsløse "engler" i himmelriket.

I en viss forstand kan man si at i Jesu idealsamfunn var den homofile mannen normen. Idealmennesket er den kyske, mannlige ynglingen. Derfor har kirkens menn gjennom hele historien betraktet seksualiteten - og kvinnen - som fiende. Derfor isolerte de seg i sine klosterceller. Alle vet at munker og nonner må avgi et (livslangt) kyskhetsløfte. Det er den første paradistilstanden de lengter etter. Men hvorfor utstyrte da Skaperen mennesket med drifter og forplantningsorganer?

Mennesket kan ikke redde seg selv. Men hvorfor skulle guden skape en menneskehet så hjelpeløs og avmektig, helt avhengig av ham selv? Det bunnfordervede mennesket kan ikke engang «tro» ved egen hjelp. Det er som kjent Den hellige ånd som planter «troen» i mennesket.

I alminnelig, normal språkbruk er tro (likesom håp) en menneskelig følelse og subjektiv holdning, mens den "kristne tro" er noe kristenmennesket passivt mottar fra en guddommelig instans/et åndevesen utenfor seg selv (mange ny-apologeter har søkt å tilsløre dette skillet). Dette mytologisk-teologiske «nonsens» forkynnes i Vårt Lands daglige andakter og ukentlige prekener, som også fra Den norske kirkes prekestoler og NRK-kirke.

Den som fra tidlige barneår er undervist og oppdratt i kirkens (mytologisk-autoritære) teologi og antropologi blir kanskje aldri riktig voksen, men holdes fast i autoritetsfrykt, uselvstendighet og avhengighet. «Gudsfrykten» slipper aldri helt taket. Det modne menneskets refleksjonsevne og ansvarlighet vil oppleves skremmende, og må derfor avvises eller nedvurderes.

Jesus holder barnet frem som modell for den voksnes trosholdning. Det er ganske forbløffende at høyt utdannede kirkefolk, biskoper og teologiprofessorer, synes å sitte fast i denne «regressive» posisjon. På Verdidebatt ser vi disse (infantile) tankeforstyrrelser rikelig utfoldet hos leg og lærd, hos både troslærerne og deres "elever" og "konfirmanter". Jeg leser jevnlig andakter og prekener i både Dagen, Vårt Land og Stavanger Aftenblad (det er ikke få NRK-prekener jeg har overhørt). De er svært ofte skrevet av prester/teologer med 5-6 års akademisk utdannelse, men vitner ikke om verken «voksentro», «moden tro» eller «sunn tro».  De fleste ser ikke ut til å ha gjennomgått utviklingen fra barndom til manndom, fra lettflytende føde (melk) til fast føde - for å parafrasere Paulus.

På Verdidebatt har spaltisten Sofie Braut innskjerpet «barnetroens» (egentlige) betydning, med den grenseløse foreldrelojaliteten som modell og forbilde. 

«Barn er, som vi veit, så avhengige av foreldra, så innvovne i deira liv og lagnad, og barn elskar foreldre så hjerteskjærande høgt at dei er villige til å forsvare nærast kva det skulle vera få den kanten. Det er sjeldan eg høyrer omgrepet barnetru brukt for å skildre ein gudsrelasjon så grenselaust omfattande».

--------------------- 

 

Politisk tenkning og arbeid, vitenskap og teknologi har som fremste mål å forbedre vår menneskelige  velferd og våre livsvilkår på jorden. Og ikke minst gjøre oss til selvstendige, ansvarlige samfunnsborgere. Gjennom kriser, opprør og revolusjoner er samfunnsutviklingen drevet fremover (motsatt det statiske, hierarkiske føydale samfunn i den katolske middelalderen). Opplysningstidens tenkere satte i gang den avkristnings-prosess - bevisstgjøring - som etter 2-300 års moden tenkning og modig aktivisme har frembrakt vårt humane, liberal-demokratiske samfunn. Ingen andre enn de kristne lengter tilbake til middelalderens og reformasjonens århundrer, hvor de europeiske folk var lydige og lojale borgere under kirkelige herskere (i ulik forkledning). Den mest voldelige tidsepoke i Europeisk historie er kirkens gullalder.

(Islam har sin gullalder).

Når lydighetskravet er absolutt kan ingen utvikling skje, verken på individnivå eller samfunnsnivå. Opprøreren var den farligste fiende, også for Luther.

Begynnende frigjøringsbevegelser, som kvinneemansipasjonen og arbeiderbevegelsen på 1800-tallet, vakte bestyrtelse og motstand hos toneangivende kirkeledere (også i vårt land). Våre moderne samfunn med de mange politiske og sosiale reformer særlig det siste århundret viser at vi mennesker er i stand til å forme vår egen skjebne. Vi trenger ingen guder eller mestere for å bygge gode relasjoner eller levedyktige samfunn og fellesskap. Men vi ser at visse religioner, som kristendommen og islam, er dypt konservative/reaksjonære og tilbakeskuende. De er bremseklosser i utviklingen.

Fremskrittstroen synes utålelig for de kristne, som derfor i sine samfunnsanalyser konstant leter etter tegn på modernitetens, sekularismens og avkristningens forfallstegn (eks. moralsk utglidning, hedonisme, individualisme, egoisme, grådighet, eksistensiell/åndelig tomhet m.m). Mange vil være kjent med hvordan kristne forkynnere overalt "ser" den "åndelige nød" og den "åndelige lengsel". De ser menneskelivet uten "Gud" som fattig, tomt og ufullstendig: en jammerdal, en mørkets tid, en Satans herskertid. Dette er i samsvar med den kristne historieoppfatning, forstått som en undergangshistorie. Jesu eskatologi er ikke oppgitt, den er bare omtolket og utsatt.

(Les bare forestillingene om "tusenårsriket". Jeg nevner igjen historikeren Norman Cohn og teologen Oskar Skarsaunes helt ulike fremstillinger av dette fenomen).  

Når gudsrelasjonen, gudsautoriteten og den infantile gudsavhengigheten er eneste norm og referanse, eneste mål og mal for mening, blir det umulig for de kristne å verdsette menneskelige og samfunnsmessige fremskritt. Humanisme, demokrati og liberalisme har til tider var nærmest «skjellsord» i kristne miljøer, særlig i første del av det forrige århundret.

De kristne har gjennom «gudsåpenbaringen» og «Guds Ord» angivelig fått «slukket tørsten» for evig og alltid. De har ingen andre behov, ingen spørsmål å stille. Eller, som Vårt Lands prest skriver 13. juni: «Ord fra Bibelen er som Guds vann i skogen på en varm junidag». Her siterers Jesu ord i «dagens bibeltekst» (møtet med den samaritanske kvinne ved brønnen):

«Den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste». For meg ser det ut til at Jesus og den samaritanske kvinne snakker helt forbi hverandre.

I Aftenbladet møter vi samme dag den samme tekst og forkynnelse. Forkynnerne og fortolkerne av «Dagens ord» (bibeltekst) har gjennomgått nøyaktig samme dogmatiske opplæring og undervisning. Den som konstant får høre at mennesket er hjelpeløst og fortapt uten gudens nåde og syndstilgivelse - for ikke å si kravet til overgivelse - vil miste tiltro til egne evner.

 

«Jo, én ting eier jeg som jeg ikke skal miste: Tilhørigheten jeg har fått av Jesus til Guds rike. Det er det eneste jeg eier, både i liv og i død. Den dagen jeg ble døpt, og presten øste vann over mitt hode, leste han disse ordene: Jeg tegner deg med det hellige korsets tegn, på din panne og på ditt bryst, til et vitnesbyrd om at du skal tilhøre den korsfestede Jesus Kristus og tro på ham».

(Karsten Isachsen, en radioandakt i NRK for en del år siden) 

 

Det fatalistiske (utviklingsfiendtlige) menneskesynet kommer tydelig frem også når kristenfolket diskuterer «menneskeverdet». Mennesket er redusert til et «tomt kar»; det er ingenting uten Gud/Jesus er det blitt sagt. «Gud er alt, mennesket er intet». MF-professor Sturla Stålsett har sagt det samme med andre ord:  menneskeverdet er gjemt i Gud.

Vi får ikke en gang vite hvilken gud som bestemmer vårt menneskeverd: Jahve, Kristus, Allah? Og heller ikke hvor og hvordan menneskets ukrenkelige verdi er nedfelt i den hellige skrift, av Sturla Stålsetts "Gud" (les: "Kristus"). Hvor var menneskeverdet når det måtte en himmelsk og guddommelig frelsesaksjon til for 2000 år siden (i oldtidens "Palestina"), for å frelse/redde menneskeheten fra dens syndige natur?

Er det kanskje ene og alene de kirkelige sakramenter (dåp og nattverd) som setter verdi- og verdighetsstempelet på mennesket? Ja, hva har kirken lært og forkynt om udøpte barn? DnK strever med dette interne problemet den dag i dag.

«Gjør ikke Den hellige ånd sorg», kan man lese i den kristne bibel. Den hellige ånd kan altså bli bedrøvet? Etter pinse følger Treenighetstiden i kirkeårets liturgiske kalender. Alle de tre mannspersonene i treenigheten forlanger ære og tilbedelse. Det er altså ikke menneskeverdet som er ukrenkelig, men den kristne gudens hellige navn!

(Derfor ble blasfemiparagrafen innført i straffeloven).  

 

«Derfor sier jeg dere: All synd og spott skal menneskene få tilgivelse for, men spott mot Ånden skal ikke bli tilgitt...»  (Matt. 12, 31 – 32) 

«Når noen en gang har fått lyset, har smakt den himmelske gave og fått del i Den Hellige Ånd, har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og de så faller fra, da er det umulig å fornye dem så de igjen vender om. De korsfester selv Guds Sønn på ny og gjør ham til spott»

(Hebr. 6, 4 f.)

«Synder vi med vitende og vilje etter at vi har lært sannheten å kjenne, da finnes det ikke lenger noe offer for synder. Forferdelig er det vi da har i vente: dommen og Guds brennende iver som skal fortære dem som står ham i mot. Når noen forkaster Moseloven, møter han ingen barmhjertighet, men må dø på to eller tre vitners ord.

Hvor mye strengere straff synes dere ikke den fortjener som har trådt Guds Sønn under fot, vanhelliget paktsblodet som han selv er blitt helliget ved, og spottet nådens Ånd? Vi kjenner jo ham som har sagt «Straffen hører meg til, jeg skal gjengjelde». Og videre: «Herren skal dømme sitt folk». Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender».

(Hebr. 10,  26 f.)

 

«Guds stempel på min panne»

 

Dette skriver Georg Fr. Rieber-Mohn på Verdidebatt (se hans karriere som riksadvokat, høyesterettsdommer og styreleder i Fritt Ord). Vi forstår at den som er merket med den kristne gudens stempel – korset/Åndens merke - tilhører de hellige, utvalgte. Kun de har den «verdi» som kvalifiserer til evig salighet.

«Takk for et tydelig innlegg som understreker at frelsen er en gave og ikke et resultat av vår etiske innsats. Helt avgjørende poeng!.....Dersom man ikke tror at Gud har satt sitt merke på hvert menneske og gitt det dets verd, uavhengig av bevissthetsgrad og egenskaper, blir menneskeverdet en konvensjon/konstruksjon som er svært sårbar dersom viktige og aktverdige hensyn taler for at uønsket liv bør avsluttes». 

(Biskop Hallvor Nordhaug på Rieber-Mohns tråd, Verdidebatt)

 

Biskop Nordhaug, biskop emeritus Tor Berger Jørgensen og bispekandidat i Oslo Sturla Stålsetts luthersk-evangeliske kirke har i teologi og historisk praksis vist hvordan «uønsket liv», med teologisk begrunnelse, er blitt fratatt alt menneskeverd. Deres liv ble krenket og trampet på, deres kropper ble mishandlet. På kirkebakken skulle de fromme kirkegjengerne avskrekkes ved synet av gapestokken. Såkalt troløse kvinner var overrepresentert i denne ydmykende straffeanstalt (men også noen barn). Publikum kunne vise sin moralske forargelse ved å spytte eller kaste stein på offeret. Det hendte ikke sjelden at slik steinkasting medførte døden.

I visse muslimske land praktiseres steinkasting, pisking og halshugging/hengning i det offentlige rom. Man må da være klar over at slike perverse «forlystelser» også ble praktisert i reformasjonens århundrer. Skal man forstå kirkens djevelskap og ondskap, bør man se nærmere på den mørke, uhyggelige torturkjelleren. Men i tillegg til den grusomste tortur var offentlig ydmykelse del av (døds)straffen i flere århundrer.

Nordhaugs teologiske autoritet, Martin Luther, gikk inn for dødsstraff for «hekser» og for blasfemi. «En trollkvinne skal du ikke la leve», står det i GT. Hvilket menneskeverd hadde hun? Den hatefulle, forvillede Luther og den kristne kirke tolket dette helt bokstavlig. «Viktige og aktverdige hensyn» talte for at hennes liv skulle avsluttes, bl.a. på bålet. 

Frelsen er slett ikke «en gave», men har troskravet som betingelse. For frelsen kreves lydighet og underkastelse. Ulydighet skal straffes med «pine uten ende», leser vi i Augustana art. 17.

Læren om «de to utganger» står fast i Den norske kirke, bekreftet av kirkens preses ("erkebiskop") i et påskeintervju dette år. Alle som med nøkternt blikk leser Det nye testamente (den kristne bibel) vil gjenkjenne disse morbide tanker.

Jesus er ikke til å misforstå. Hans voldseskatologi og dualisme er brutal og knivskarp. At såkalte (frigjørings)teologer som Sturla Stålsett og Tor Berger Jørgensen forsøker å snakke seg bort fra dette enkle faktum, kan ikke bety annet enn at det er JESU AUTORITET som står på spill.

Ingen gaveutveksling mennesker imellom skjer på denne måte, med en dulgt straffetrussel i bakhånd (å true mennesker på deres liv og helse er straffbart i norsk straffelov). I disse dager har avisen Dagen gjennomført et intervju med bispekandidatene i Oslo. De blir bl.a. spurt om hva de tenker om Jesu gjenkomst og hva det betyr at «Jesus skal komme igjen for å dømme levende og døde». Dette er fundamentale spørsmål i kirkens offisielle lære (jfr. Apostolicum/Augustana), som derfor alle kirkemedlemmer (70% av den norske befolkning) har rett og krav på å bli informert om i full offentlighet - ikke i lukkede rom!   

Vi som ikke vil ha denne «gaven», er «uønsket liv». Vi er under dommen...vi er allerede fordømt fordi vi ikke «tror på» (underkaster oss) den guddommelige og kirkelige autoritet (Jfr. Joh. evang 3:18). Vi skal straffes med lidelse, pine og tortur i all evighet. Som ved så mange ord og begreper har kirken også sin særegne, interne forståelse av hva en gave er. Jesu beskrivelser av pinen i den hinsidige straffeanstalt er høyst fysiske og sansebetonte. Problemet for kirken er at den i årtusener har autorisert dette mytologiske barbariet som "Guds ord".

Ikke bare det: Jesus er Ordet (i følge den kryptiske Johannes-prologen). Jesu person er Veien, Sannheten og Livet: ingen kommer til Faderen uten ved Ham... Derfor: "å ta imot Jesus" er selve frelsen! 

Når hele menneskehetens frelse til alle tider avhenger av Jesu person (slik kirken postulerer), er det et spørsmål hvorfor han ikke gjorde seg bedre kjent og ikke engang etterlot seg skrifter i sitt eget navn. Se ndenfor hvordan Jesus framstilles på Store norske leksikon av to "Kristus-troende" TF-teologer (unnskyld: professorer).

https://snl.no/Jesus 

Den enkle forklaring er at Jesus ikke forutsatte noen "kirke", men ventet utålmodig på historiens opphør i sin egen levetid. Så hvorfor skulle han skrive ned noe for ettertiden når gudsriket (og Menneskesønnens komme) kunne bryte frem når som helst? Da gjaldt det bare om å gjøre seg klar for denne nærstående eskatologisk-apokalyptiske begivenhet.

Det handler ganske riktig ikke om etikk, og ikke om en rettferdig straffejustis, men om autoritær religiøs IDEOLOGI. Førerdyrkelse! Vårt Lands kommentator, Åste Dokka, har helt rett i at kirken ikke forkynner en etikk, men en teologi (en LÆRE). Da handler det heller ikke om å «fortolke livet og relasjonene», men om «rett tro», og om å befinne seg på den rette side: «den smale vei» - for å komme inn gjennom «den trange port» og bli del av «den store hvite flokk».

Slik gjeteren har merket og skilt ut sine sauer, slik har den kristne guden og hans biskoper ("hyrdene") merket noen av sine «barn» med et verdighetsstempel (les: lydighetsstempel). Korsmerket! Som vi har sett, den katolske Rieber-Mohn (juristen!) har allerede Guds stempel på sin panne. Han er allerede frelst og frikjent!

Bildet av gjeteren og saueflokken, hyrden og fårene (Jesus som "den gode hyrde"), var også tema i Aftenbladets spalte 28. juni: Dagens ord. Avisens prest har denne dagen satt den megetsigende overskriften:  Bæ  

"Og Gud eller Jesus er den gode hyrden som passer på oss", skriver Aftenbladets sokneprest. Han sier intet om utsorteringen, eller hva som skjer når saueflokken ikke lystrer. Men Jesus har i Matt. kap. 25 talt klart og brutalt om hvordan Menneskesønnen skal skille folkeslagene fra hverandre, lik gjeteren skiller sauene fra geitene (eller bukkene): den ene gruppen (de rettferdige) til høyre og den andre (de fordømte) til venstre. 

(Majoriteten av vokterne og morderne i nazistenes konsentrasjonsleire tilhørte et kristent kirkesamfunn. Også de skilte fangene ut i en høyre og venstre akse. De første (arbeidsdyktige menn og kvinner) skulle få leve til de stupte, de andre unyttige fanger (fortrinnsvis kvinner og barn) ble beordret rett til gasskammeret).

 

Les hva Jesus sier (fredsord?):

"Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene til høyre for seg, og geitene til venstre. 

Så skal kongen si til dem på sin høyre side: «Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta det rike i eie som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt"...

Deretter skal han si til dem på venstre side:  «Gå fra meg, dere som er forbannet, bort til den evige ild, som er gjort i stand for djevelen og hans engler"...

Men han skal svare dem: «Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot en av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.» Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv".

 

Man må være klar over at Jesus her ikke forkynner en almen etikk, men  konsekvensene av å avvise hans disiplers misjonsfremstøt ("disse minste"). Han snakker til sin tid, inn i en konkret situasjon.  Hvordan disiplene ble mottatt i de jødiske landsbyer, ville slå tilbake på Jesus selv. Jesus og hans disipler arbeidet ikke, de var derfor helt avhengig av deres sympatisørers praktiske underhold.

Jesu fattigdomsideal var heller ikke konsekvent. Han hadde selv flere velstående kvinner og menn i sitt følge. Han holdt derfor en "bakvei" åpen for de rike, og denne tvetydighet har kirke og kristenhet utnyttet til det fulle.  

Annet sted i evangelieskriftene blir så Jesus så rasende over at hans disiplers misjonsreiser ikke blir tatt vel i mot av lokalbefolkningen i noen navngitte galileiske byer at han slynger de verste domstrusler over dem - kollektivt!

Les  Matt. 11, 20-24 og Luk. 10, 13-15. 

 

Om man ikke har sans for Andreas  Edwiens tidlige epokegjørende og grundige idéhistoriske OG etiske teologikritikk (eller kanskje provoseres av den, som Hallvard Jørgensen?), kan man jo skumlese litt i MF-teologen Hans Kvalbeins murstein av en bok publisert langt senere, basert på hans doktoravhandling ved UiO 1981:  "Jesus og de fattige. Jesu syn på de fattige og hans bruk av ord for «fattig». (Luther forlag 1981).

http://www.nb.no/nbsok/nb/3286328bf97b68b4f16ad3ee2c97f186?index=1 

 

Ingen jordisk far behandler sine barn så nådeløst og vilkårlig. Ingen menneskelig far skiller søskenflokken i verdige og uverdige. Ingen far vil si til sitt barn: jeg kjenner deg ikke.

Ingen sivilisert rettsstat har en så skummel straffejustis som den kristne kirke.

De troslydige er merket med Guds stempel på sin panne og bryst og skal skilles ut (utsorteres) når himmeldiktatoren kommer igjen for å dømme levende og døde. Menneskeverdet i den kristne teologi er knyttet til troskravet. Gode gjerninger har som kjent ingen betydning i luthersk frelseslære. Etisk og rettslig tenkning er irrelevant, forstår vi. Det er autoritetsdyrkelsen som gjelder.   

 

Hanne Nabintu Herlands  patetiske pinsepreken er tull og tøys. Hun fabulerer vilt. Derfor oppgir hun ikke et eneste skriftord av Jesus selv. Det står skrevet i De Hellige Skrifter, sier hun. Hvor? Jo, fortellingen er nedtegnet i Apostlenes gjerninger, kapittel 2  

"og innebærer en vidtrekkende symbolikk om hvorledes vi alle, uansett etnisk tilhørighet, religiøse oppfatninger eller kjønn likevel utgjør deler av den samme familien, den samme menneskeslekten".   

Jeg tror ikke Herland kan ha lest evangelieskriftene og apostelbrevene særlig godt og samvittighetsfullt. I den kristne bibel (NT) skjæres det knivskarpt GJENNOM menneskeslekten, som lignelsen ovenfor er et av mange eksempler på. Om Herland bare er uvitende og grenseløst naiv, eller om hun bevisstsløst har adoptert liberalteologiens fantom-Jesus, kan jeg ikke si for sikkert.

Det er nok sin egen ønsketenkning Herland projiserer på "pinsen". Til en religionshistoriker å være (som hun ofte har betegnet seg som), vil jeg nok si at denne pinsepreken er ganske pinlig lesning. Man må bare være klar over at hun ikke er historiker, men forkynner og kristen-apologet.

Hanne Nabintu Herland har gjennom mange år utbredt sine reaksjonære og kristen-konservative ideer i det offentlige rom. Jeg har selv polemisert mot henne ved flere anledninger, den tid jeg var aktiv debattant på Verdidebatt.

Det er ganske snedig hvordan Vårt Land og Verdidebatt nå annonserer for Herlands nettside. Rare allianser oppstår.

http://www.hannenabintuherland.com/news/pinsen-en-feiring-av-guds-kjaerlighet-til-hele-menneskeslekten-vi-er-alle-sosken-og-barn-av-samme-far   

 

Så kan vi også spørre, på bakgrunn av den senere tids debatt: skal sterkt utviklingshemmede individer møtes for Guds domstol? Hvordan skal i så fall deres «Kristus-tro» vurderes og måles? Har den kristne guden og hans fremtidige dommerfullmektig nedfelt noen paragrafer for mennesker som ikke er «strafferettslig tilregnelige»? Finnes det formildende omstendigheter for individer som i sin biologi og psyke ikke har forutsetninger for å forstå bekjennelsen?

Dette skulle man tro dr. theol. Åste Dokka har inngående kunnskap om, hun som i sin doktoravhandling har tenkt seg frem til (eller fått åpenbaring om) at det skal finnes kjønn i himmelen, følgelig også kvinner. Har hun gjort seg opp noen mening om det skal finnes mennesker med Downs syndrom i himmelriket? I det hele tatt, inngikk psykisk og fysisk funksjonshemning i Skaperens plan, eller var/er det en konstruksjonsfeil fra Skaperens side? Skal de på oppstandelsens dag, ved Jesu gjenkomst, ikles «oppstandelseslegemet», dvs. forvandles til en «ny skapning»?

En debattant stilte for en tid tilbake spørsmålet om hva som skal skje med de (gudvillete?) spontanaborterte fostere. Var dette begynnende liv ikke levedyktig? Hadde de ikke livsrett eller menneskeverd? Også kristne kvinner spontanaborterer, ikke sjelden så sent som i 4. måned.

Hvordan skal disse fostere gjenoppstå på den ytterste dag? Har teologene utarbeidet en teologi om dette? Det skulle man tro, ettersom de er så opptatt av å forsvare og beskytte det "ufødte liv". Skal det foregå en utsortering også mellom spontanaborterte og framprovoserte fostere?

Hadde Skaperen oversikt over aldringsprosessens fysiske forfall, som demens? Hvordan skal de demente gjøre rede for seg overfor Dommeren i gudsstatens rettssal?

(Er sykdommer og fysiske "defekter" et resultat av syndefallet? Var ikke alt såre godt, likevel? Det var kirkeledere og kirkelærere som mente at også  fattigdom var en konsekvens av synden. Andre hevdet at klasseskillet var i samsvar med «Guds orden»).

 

Prost Bakkevig og "tolket religion" 

 

Det meste av teologi og kirkelige prekener er meningsløse, livsfjerne spekulasjoner uten nytte for samfunnet eller for våre liv og relasjoner her på jorden. Det verste og mest skremmende er deres historieløshet.

Det gjelder også for sokneprest Ivar Skippervold (se innlegg i avisen Dagen og på Verdidebatt). Han er så hovmodig og selvrettferdig at han forlanger at moskeer og muslimske ledere under ramadan tar oppgjør med «ekstremismen i egen trostradisjon». Men hvorfor forlanger han ikke det samme av sin egen kirke, ikke minst i dette Luther-året? Hvorfor ser han ikke bjelken i sitt eget øye - eller det som nå kalles elefanten i rommet?  

Noen katolske skribenter har i Dagen, Vårt Land/Verdidebatt rettet skarp og velfortjent kritikk mot lutherdommens lære og menneskesyn, men de har (dessverre) mer enn nok å holde orden på i sitt «katolske hus». De sitter ikke i glasshus, like lite som protestantiske lutheranere og reformerte. Vi er ellers godt kjent med at kirke-kristne ledere og apologeter (også politikere) forlanger oppgjør av alle andre enn seg selv, om det er Skippervold, Solhjell eller Erstad. 

Prost Trond Bakkevigs siste innlegg i Vårt Land 21. juni ("Ord er mektige våpen") føyer seg godt inn i dette mønsteret. For å vise hvordan "fiendebilder finnes i alle religioner", starter han i velkjent modus med å sitere stormuftien av Jerusalem og hans hatske ord mot jødene. Dessverre, Bakkevig fortsetter gjennom hele innlegget i dette blinde sporet. I Luther-året 2017 blir denne type umoralske ansvarsfraskrivelse og skyldfrihet svært påtrengende og ubehagelig.

Se her hvordan Bakkevig iskaldt manøvrerer utenom sin egen religion og hans kristne kirkes terrorister, ekstremister og fundamentalister de foregående årtusen. Var de ikke "dypt religiøse"?

 

"I Koranen, Hadithene, Bibelen, og de fleste hellige skrifter, finnes fiendebilder. De fineste og frommeste deler av de hellige skrifter er ofte fulgt av ønsker om drap og ødeleggelse av fiender. Slike ønsker kan letes opp og brukes nærmest i en hvilken som helst konflikt. Terrorister gjør det. Derfor er det en sammenheng mellom religion og terror, slik det ofte også er mellom terror og en ikke-religiøs terror...  

Akkurat nå er Vesten og Mistøsten mest utsatt for islamistisk terror...Islamistene søker støtte i Koranen og muslimsk tradisjon for å handle som de gjør. Der finner de begrunnelser for å identifisere fiender og ta livet av vantro fiender...Religiøse terrorister tolker sine hellige skrifter ut fra motsetningen mellom tro og vantro, mellom gudløse og gudstroende, eller mellom onde og gode".  

 

Dette er som "klippet ut" av den kristne bibel (NT) og kirkelærernes autoriserte, hatefulle skrifter. Det offisielle, konfesjonelle læreskriftet Confessio Augustana er i vår (evangelisk-lutherske) sammenheng det mest nærliggende, aktuelle eksempel. På Verdidebatt ser vi at kristne forkynnere ikke behøver å ende opp som terrorister for å bekjenne (formulere) det samme fiendehatet.

Vi er mange som har vokst opp med denne eskatologiske voldsdualisme tett inn på livet, som en helt selvfølgelig referanseramme inntil 1980-årene. Jesu domsord og straffetrusler ble aldri korrigert i Den norske (stats)kirke og misjonssammenheng (NMS). Vi er mange som fra barnsben har hørt skriftordene i Den hellige skrift/Evangeliet opplest og forkynt i familiesammenheng, i kirkerommet og på bedehuset. Vi kjenner bibelversene (og tolkningene) ut og inn. Alltid det samme budskap!

Uanfektet liberalteologiske, sosial-etiske og kristen-sosialistiske teorier de siste årtier: ikke en bokstav eller tøddel er endret i Den norske kirkes bekjennelsesgrunnlag inntil i dag.

Bakkevig gjør alt han kan for å avlede oppmerksomheten fra hans egen kirkes vanvittige lære og voldshistorie. I dette Luther-året klarer han ikke å nevne noen navn, verken fiendehatet hos Jesus fra Nazareth, hos romerkirkens biskoper og munker (mange helgenkåret), eller i Martin Luther hatefulle skrifter.   

Var de ikke dypt religiøse, kanskje, de kirkeautoriter som i århundrer og årtusener i skrifter, prekener og pamfletter hisset folkemassene til krig mot vantro: hedninger, jøder, kjettere og hekser? 

Hva med den katolske kirkelærer, munk/abbed og helgen  Bernhard av Clairvaux (død 1153) som uttalte dette:

"Å drepe og utrydde hedninger er den aktverdigste oppgaven for alle kristne...Kristi stridsmann kan drepe med god samvittighet og dø i fred. Dør han, så arbeider han for seg selv; dreper han, da arbeider han for Kristus...Hedningenes død tjener til å øke hans ry, for det betyr større ære for Kristus".

Hvorfor det i det hele tatt finnes fiendebilder i de "fleste hellige skrifter", blir ikke problematisert. Eller, de kristne teologer betegner de negative og primitive sider ved det bibelske gudsbilde som "jødiske", og de positive og humane sider som "kristne".

"Hvordan volds- og krigsteologien i kristendommens form for autoritetsdyrkelse kan overdøve de etiske bud om humanitet og nestekjærlighet, viser kirkenes historiske praksis og et stort antall kirkelige røster om kristendom og krig".

(Andreas Edwien: "Er kristendommen en fare for verdensfreden?", 1977/1986)

 

Nei, man kan tolke det hele bort, kanskje? Både muslimske og kristne apologeter strever med dette spørsmål. De "historiske omstendigheter" som fantes da de hellige skrifter ble skrevet, blir lite berørt. Da måtte også Jesu historisitet (hans menneskelige feiltakelser og begrensninger) bli påtalt. Det er en umulighet for en ordinert prest, prost og teolog.

Vi kan videre merke oss at Bakkevig ikke nevner noen eksempler på kirke-kristen terrorisme mot jøder det foregående årtusen, men oppgir som eksempler på "historiske omstendigheter" at den jødiske Goldstein i 1994 drepte 29 bedende muslimer OG at Yigal Amir som drepte statsminister Rabin, begge var dypt religiøse. En muslim, stormuftien, og to jødiske ekstremister kan i følge Bakkevig tjene som eksempel på "religion og fiendebilder". Han holder sin egen religion utenfor. Den tåler ikke nærlyset.

Er det ikke ganske merkelig at Bakkevig ikke refererer til noen språkbruk, tenkemåte eller voldshandling i hans egen kirkehistorie? Kirkens vanvittige jødehat, med mer enn tusen års folkeforfølgelse i det krstne Europa, har ingen historiske paralleller. Prost Bakkevig har Luthers antisemittisme med seg i sin teologiske og mentale baggasje.

Lyskasteren må alltid vendes mot "de andre". De kaster skiten sin på alle andre, som det en gang ble sagt så treffende av en kritiker på Verdidebatt. Vårt Lands journalistkorps synes også svært ivrige etter å avlede oppmerksomheten fra den kristne ideologi: skriftgrunnlag, bekjennelse, teologi og tradisjon/historie

Vi finner det samme fenomenet hos den kristne islamkritiker Hege Storhaug og nå sist i legen Stig Frølands voldsomme utfall mot forstander Ervin Kohn på Dagbladets debattside. Frøland går helt fra konseptene når Kohn våger (meget forsiktig) å pirke i forestillingen om den "fredelige" kristendommen. Kristendommen skal helst ikke "røres" i det hele tatt, forstår vi, og slett ikke nevnes i samme åndedrag som islamistisk og/eller høyre-ekstremistisk terror. Da vekkes VREDEN. Alle fine og tidsriktige floskler om betydningen av "religionskritikk" faller døde til jorden.  

Som jøde har Kohn selvsagt detaljert og inngående kjennskap til de lidelser og den terror "den kristne etikk" (rettere: voldsmaskineri) påførte hans folk gjennom mer enn halvannet årtusen.

Det kristne jødehatet er formulert i kirkefedrenes skrifter mange århundrer før islam eksisterte - og mer enn tusen år før Luther reproduserte det samme jødehatet. Som jeg har nevnt før: å forfatte antijødiske pamfletter var en populær kirkelig "sjanger" fra oldkirkens tid (den hellige Augustin på 400-tallet gjorde også dette).

http://www.dagbladet.no/kultur/hvem-skal-vi-frykte-mest/67971068 

 

Stig Frøland (og hans likesinnede) kan få en grundig historisk gjennomgang av kristendommens antisemittisme her:

http://edwien.no/kristendommens-mythos-bakgrunn-jodeforfolgelse/

 

DnK’s biskoper og teologer synes i sin tilbakelenthet godt fornøyd med at islam/islamisme/IS dominerer i religionsdebatten (de korrigerer sjelden sine «elever» på Verdidebatt). "Muhammedanerne" blir da også eksplisitt fordømt i Confessio Augustana art. 1:  DnK's mest sentrale, konfesjonelle bekjennelse.

Leserne kan google «islamkritikk» og «kristendomskritikk», så skjønner man nok fort tegningen. Muhammed-karikaturer ble bejublet i ytringsfriheten og religionskritikkens navn, men ingen Jesus-karikaturer..? Ingen har forklart seg om denne slående inkonsekvens det siste tiåret i norsk offentlighet. 

Vel, en profet kan kritiseres, men ikke kirkens gudemenneske ("sann Gud og sant menneske").

 --------------------- 

   

Når kristenfolket hoverer med det særegne kristne «menneskeverd», må vi igjen minne dem om at menneskeheten ikke er inndelt i «helgener og syndere», i grupper av gode og onde mennesker.

Det var ikke tegn til (selv)oppgjør i Den norske kirkes 40 dagers fastetid dette år: bønn og bot («sekk og aske»)? Hva ville Den norske kirke sagt om muslimer hvis de hadde innledet en bønneaksjon rettet mot de kristne verden over - «Kirkens hus» - under deres fastetid? Det ble sagt at et delmål med den kristne bønneaksjonen i muslimenes fastemåned var ønsket om at de skal få "treffe" Jesus. Ja, visste vi det ikke! Det var bare en lett kamuflert misjonsstrategi. Vi ser denne voldsomme, fanatiske misjonsiver gjenspeilet i utallige helsides annonser i avisen Vårt Land.

 

Se også misjonsbiskop (og misjonsgeneral) Tor Berger Jørgensens innlegg her.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11648357-tabu-a-forkynne-evangeliet-for-muslimer

 

Les på Verdidebatt fanatikeren Stig Magne Heitmann, som heller ikke kjenner sin historie (kristendommens "religiøse mørke"). Heller ikke han våger å oppgi noen opplysninger om seg selv på sin profil (vi er ikke interessert i hvordan han ser ut).

Jeg siterer Heitmann og hans "sønderknuste hjerte":

"Hjertet mitt slår enda sterkere under de siste ramadan-uken, ikke på grunn av frykt, men fordi jeg kjenner meg så trist. Når jeg tenker på de mange menneskene rundt om i verden som prøver å tilfredsstille Gud på denne måten, blir mitt hjerte sønderknust...

Det er vanskelig, ja nærmest umulig, å forstå at det å angripe, skade eller drepe mennesker kan være en måte å ære Gud på. Men det er altså likevel noen som tenker slik...La oss be om at lyset fra Jesus vil lyse i deres liv slik at de ser det sanne lyset midt i sitt religiøse mørke".

 

Dette er et velkjent, uhyggelig "ekko" fra misjonsimperialimens første tider. Heitman nekter å innse at hans egen religion og kirke "angrep, skadet og drepte" millioner av mennesker de foregående århundrer. Innlegget har gått glatt gjennom redaktør Alf Gjøsunds filter. Det er publisert av Vårt Land/Verdidebatts redaksjon, og det er blitt stående UTEN KOMMENTAR. Tenk! ingen kommentar fra Verdidebatts mange biskoper, prester og teologer!  

Den forakt og nedlatende belæringer vi her møter overfor muslimer (under deres fastemåned) er et av flere kjennetegn på den kristne kirkes ufattelige hovmod - som "Übermensch"?  Slik har den kristne kirke med sine koloniherrer og misjonsimperialister talt og virket i århundrer og årtusener.

Alle andre enn dem selv lever i "sitt religiøse mørke". Men det er vanskelig å forestille seg et mørkere og svartere evangelium enn det kirke-kristendommen har forkynt og fortsatt forkynner, både når det gjelder gudsbilde, verdensbilde og menneskesyn.

 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11688749-den-siste-uken-i-ramadan

http://www.sokelys.com/?tag=stig-magne-heitmann

http://www.dagen.no/Innenriks/Heitmann_g%C3%A5r_av_i_%C3%85pne_D%C3%B8rer-1190

 

Kirkerådslederens tale

 

Jeg foretrekker ofte å bruke termen "Kirkens hus" (ikke «kristendommens hus»), da den i større grad betegner kristendommen som den institusjonaliserte, byråkratiske, hierarkiske og politiske religion den er.

Et godt eksempel er kirkerådsleder Kristin Gunnleiksrud Raaums tale ved åpning i Kirkerådet 12. juni 2017, publisert på Verdidebatt. Hun er Den norske kirkes regjeringssjef. Talen burde vært trykket i alle aviser, som skrekkeksempel på byråkratisk-administrativt maktspråk og fremmedgjøring. Skal dette liksom være «folkets kirke»? Denne iskalde, tørre byråkratiske tale kan forklare hvorfor Den norske kirke har spilt seg selv ut på sidelinjen, men også  hvordan den skiller seg fra andre trossamfunn/frikirker. Ånden er borte vekk!  Det er finanisering/rammebetingelser, stillinger, organisasjon og struktur som står i kirkerådslederens fokus.

Her finnes intet innhold: verken Jesus eller Ånden synes å ha vært til stede på dette møtet. I denne pinsetid og treenighetstid er det høyst merkverdig, men det er nok et symptom på hvor langt verdsliggjøringsprosessen har kommet. DnK er nær oppslukt av sekularismen og materialismen. Uten innhold står bare strukturene igjen, et byggverk som ligner et «spøkelseshus». DnK er en statsbærende monolitt og seremonileverandør – nå et offentlig «foretak» - som kjemper desperat for sin (fysiske) overlevelse.

Den står på leirføtter, og den vet det. Den har ingen erfaring med politisk uavhengighet. Uten et åndelig-etisk innhold og grunnlag ser vi at dens politiske karakter blir mer og mer fremtredende. Med sin autoritære, nasjonalistiske og fremmedfiendtlige tradisjon lar kirke-kristendommen seg godt forene med høyre-ekstreme krefter. Vår nære historie er full av eksempler på dette tette båndet.

I sitatet nedenfor er det bare «tomme tønner som skramler»: floskler og slagord. Hvorfor kirkerådslederen hevder «tro og livssyn» er så sentralt (essensielt og eksistensielt?) i menneskers liv, får vi ingen klarhet i. Det er kanskje kirkerådslederen selv som befinner seg i eksistensiell og etisk-åndelig krise? Det er ikke mye i talen som tyder på at «troens» innhold (Kristus-troen) er viktig i hennes eget liv. Har hun kanskje selv berøringsangst?

Valg av livssyn og religionstilhørighet er for stadig flere et privat, personlig anliggende. Det er derfor et spørsmål hvorfor kirkerådslederen tar for gitt at det offentlige må «hjelpe» oss i våre private livsanskuelser (hvis det ikke utelukkende handler om statsunderstøttelse:  økonomi og medlemskap). Vi vet godt at det for kristendommens del ikke finnes noen grense mellom offentlig og privat. Derfor har vi hatt en statskirke/statsreligion i mer enn 500 år i vårt land. Ingen må tro at denne fortidige «vanskapning» er avskaffet.

Vi kan også merke oss at etter det regjeringsoppnevnte Stålsettutvalgets rapport/innstilling ble det innført et slags standarisert formular: TROS- OG LIVSSYNSSAMFUNN. Dette formularet gjentas og gjentas i alle offentlige sammenhenger, uten at begrepene blir definert eller presisert.

Vet ikke heller Kirkerådslederen forskjell på «kristen tro» (les: Kristus-tro) og «livssyn»? Mener hun virkelig at den «kristne tro» ikke handler om annet enn å bygge fellesskap (samfunnsinstitusjoner)? Eller er det uuttalt «de helliges samfunn» hun har i tankene?

«Tro- og livssyn er sentralt i veldig mange menneskers liv, det er en essensiell del – og en eksistensiell del – av det å være menneske. Derfor er det naturlig at dette får prege lokalsamfunnene og at kommunal tjenesteyting må være seg bevisst. Jeg mener at vi i større grad enn i dag må tenke tro og livssyn som en ressurs både i lokalsamfunn og storsamfunn.

Et tros- og livssynsåpent samfunn anerkjenner at tros- og livssynssamfunn er samfunnsinstitusjoner som opprettholder, bygger og utvikler fellesskap. Et livssynsåpent samfunn arbeider for å redusere berøringsangst for tro og livssyn. Også som et grunnlag for kritisk refleksjon om usunne eller problematiske sider ved religioner og livssyn".  

 

DEN KRISTNE KIRKES RASEHOVMOD: BLODETS RENHET

 

I en kirkelig menighet ble det nylig arrangert en såkalt  SINNSROGUDSTJENESTE:

«En sinnsrogudstjeneste er et pustehull, et sted å stoppe opp, finne ro, styrke og hvile. Velkommen til en annerledes gudstjeneste...VI har fokus på fokus på ro, vakker musikk og sang. Vi går til nattverd og har felles bønnevandring».

Intet oppgjør, altså. Bare ro, vakker musikk og sang. Nattverd (enhet i "Kristi blod") og bønnevandring. "Korleis smakar Jesu blod?", var den makabre overskriften på Vårt Lands andakt onsdag 21. juni. Sunn tro? Voksentro?

(Hva sier Alf Gjøsund til dette, mon tro).

 

Hvilke brutale handlinger «pinseånden» har fått de kristne til å utføre gjennom mer enn halvannet årtusen, var det helt taust om i kirkens fastetid. For å bevare «sinnsroen» må kirken benekte og fortrenge sin historie.

Sokneprest Skippervold mener vel ikke at kirkelig-religiøs ideologisk, politisk og militant ekstremisme gjennom mer enn halvannet årtusen kan avgrenses og reduseres til korstogene, eller til Ku Klux Klan?

Etter mer enn halvannet årtusen med systematisk (teologisk begrunnet) terror mot den jødiske minoritet i Europa og nær 400 års (sammenhengende) slavehandel og slavehold på det kristen-europeisk koloniserte amerikanske kontinent (og de karibiske øyer), nytter det ikke å komme trekkende med Frans av Assisi eller Martin Luther King.

Sokneprest Ivar Skippervold har ingen teologiske argumenter, annet enn at «religionen misbrukes på det skammeligste». Dette er i hovedsak den teologi og preken som forkynnes for «de utvalgte», «de helliges samfunn»; de som har sitt egentlige «hjemland» i himmelen og derfor føler seg fremmede på jorden.

De er angivelig gjenfødt av vann, ånd og blod. De er «Übermensch»: raserene og overlegne.

"Korleis smakar Jesu blod", Alf Gjøsund? Han er vel klar over at en førstelektor ved NLA 21. juni i hans avis har publisert en andakt/preken med denne tittel? Hvis han vil fremstå som intern kritiker ("tviler"), hvorfor går han ikke i kritisk dialog med prester og forkynnere i sin egen avis? Er han kanskje komfortabel med innholdet i deres daglige og ukentlige forkynnelse?

-------------------- 

 

De kristne europeernes erobringskriger og rasehovmod resulterte i SEGREGASJON overalt i verden, enten det gjaldt jødiske ghettoer, indianernes reservater eller sør-afrikanske ghettolignende bydeler og/eller landområder: homelands/townships/bantustater.

Den katolske Hallvard Thomas Hole skriver rystende i kommentarfeltet på sin egen blogg («Jakten på menneskeverdet», Verdidebatt 14. juni): 

«Det er et interessant spørsmål. Europa (?) måtte stille seg nettopp det spørsmålet når det kom til det  nye kontinent og møtte indianerne. Avgjørende ble det at Kirken fastslo at indianerne hadde sjel, hvilket innebar at de hadde samme rettigheter som alle andre mennesker. Det samme spørsmålet må bli stilt i tilfelle møtet med intelligent liv i andre steder i universet».

Skal vi forstå det slik at Hallvard Thomas Holes katolske kirke har som hensikt å delta i NASA-forskernes romferder for å "misjonere" for mulige intelligente vesener på andre mulige beboelige planeter i vårt grenseløse univers? Skal katolske munker utdele "sjel" til universets beboere?

Det var altså kirken (katolske munker fra Spania) som fastslo at indianerne hadde «sjel»? Hadde de ingen "sjel" før de ble (tvangs)døpt av Den katolske kirkes munker og misjonærer fra 1400-tallet? Alt dette kan vi i dag avfeie som religiøst sludder og teologisk babbel. Men for den indianske befolkning, som for alle urinnvånere, ble konsekvensene av de europeisk-kristne erobringer, deres misjonsiver og definisjonsmakt, katastrofale.

Jeg har boken «Paradiset og tårene» av Yngvar Ustvedt (Tiden 1977). «Drømmelandet som ble et helvete», lyder et av kapitlene. Da Columbus forlot Haiti og seilte mot Spania igjen, oppstod motsetninger og fiendtligheter mellom indianerne og europeerne på øya.  Dette første sammenstøt mellom indianer og hvit i historien, er aldri blitt helt klarlagt i følge forfatteren Ustvedt.

Columbus’ beretninger om «det nye landet i vest» vakte voldsom oppsikt i Spania. Denne store eventyrer og oppdager berettet om  «levende indianere, papegøyer og andre selsomme dyr, eksotiske frukter og merkelige blomster, gullsmykker og kostbare steiner – en første prøve på all den rikdom som etter hvert skulle bli ført over fra Amerika til Spania».

I et brev skrev den hjemvendte Columbus dette om øyas innbyggere:

«De var så rørende og snille at det nesten ikke er til å tro! De ga gjerne bort alt de eide mot en liten bagatell. Ved å vise godhet mot dem vil de bli lette å kristne, og de vil sikkert tjene kongen og dronningen og hele vår nasjon samtidig som de vil gi oss av deres produkter når vi er i nød».

Ca. 1500 reiste Columbus ut på et nytt koloniseringsforsøk. Ekspedisjonen endte opp på nordsiden av Haiti. Men det var i det indre av øya gullet fantes, og Ustvedt skriver at Columbus var som besatt av å finne gull – ikke bare for å kunne rettferdiggjøre sine reiser overfor dem som finansierte dem, men også fordi gullet i hans øyne hadde nærmest magisk og metafysisk verdi:

«Gull – å dette fortreffelige gull! Den som har gull, har en skatt som gir ham alt han ønsker. Det påtvinger verden hans vilje, hjelper til og med sjelene inn i paradiset!» 

Vi kan vel ikke si at verken Haiti eller Den dominikanske republikk, etter mange århundrers katolsk innflytelse og kristning, er noe «drømmeland»? Fattigdom, naturkatastrofer, arbeidsløshet, elendighet og overbefolkning preger fortsatt etterkommerne: svarte og mulatter. Men som overalt ellers finnes her en liten hvit overklasse, som tviholder på sine priveligier.

Som de europeisk-kristne erobrere og kolonister på 14- og 1500-tallet, jakter også dagens vestlige imperialister på jordens mineraler og havets ressurser. Kristen misjon, rasehovmod, etnisk rensning og ressursutnyttelse har gått hånd i hånd gjennom historien.  

I Ustvedts bok får vi en god dokumentarisk skildring av hva som skjedde da de spansk-katolske «conquistadorer», med tilslutning og finansiell støtte fra det spanske kongehus - sammen med utallige katolske munker - la indianerkulturer i grus:  «Med korset i seilet og gullbegjær i blikket drepte de femten millioner indianere».

Forestillingen om blodets renhet er kjent i det spansk-katolske samfunn fra 14 - 1600-tallet. Om tvangsomvendelse/tvangsdåp og utdrivelse av jødene i 1492 og av maurerne i 1609 kan man bl.a. lese mer om nedenfor. Maurerne er «betegnelse på de muslimske innbyggerne på Den iberiske halvøy og i Maghreb/Nord-Afrika i middelalderen».

Så tidlig som i 718 begynte reconquista, den langvarige kristne gjenerobringen som skulle fortsette helt til 1250 i Portugal og 1492 i Spania. 

I vårt land blir den (brutale) kristne erobring av våre landområder i nord, hvert år feiret. Nidarosdomen er "landets nasjonalhelligdom, knyttet til Hellig Olav, og er den eneste kirken i landet som staten finansierer", skriver Vårt Land 30.06.2017.

 

https://www.nrk.no/andakten/tor-b.-jorgensen_-samlingsmerke-og-fredsskaper-1.894171 

http://www.europas-historie.net/spanskinkvisisjon2.htm    

 

Fra siste halvdel av 1800-tallet og gjennom mellomkrigstiden hadde raseteorier og «rasehygiene» sin storhetstid (også i Skandinavia). Denne rasistiske ideologi er altså skremmende nær oss i tid. Det er også ny-nazistiske og høyre-ekstreme bevegelser.

Hos nazismens raseideologer ble jøder vurdert og skilt ut på grunnlag av andel prosent jødisk eller arisk avstamning de hadde. Var de heljøder eller halv- og kvartjøder? En 100 % jøde kunne ikke lenger redde sitt liv ved kristen (tvangs)dåp, som under Inkvisisjonens redselsregime.

I det kristne apartheid-samfunnet i Sør-Afrika gjaldt det også om å holde raser atskilt ut fra graden av «rent blod». Kristne boere på 1600-tallet og kristne briter på 1800-tallet grunnla dette brutale samfunnssystem. Også nordmenn og skandinaver utvandret til Sør-Afrika, og de identifiserte seg med  den hvite, overlegne rasen:  boerne og britene.

Raseskillepolitikken ble ikke formelt avskaffet før i 1994.

Folkegruppene i Sør-Afrika ble langt inn i det forrige århundret klassifisert og registrert ut fra rasetilhørighet. Utallige lover og  bestemmelser gav forordninger om hva hvite, fargede, svarte og asiater kunne gjøre og ikke gjøre. Den svarte befolkningen (75%) ble inndelt i ti forskjellige undergrupper. Ekteskap mellom folkegruppene ble forbudt i 1949. Ikke engang ulike fargede barn kunne gå på samme skole. De ble henvist (tvangsisolert) til fattige, skitne og usunne slumområder, som jødene i de foregående århundrer. Hvite og ikke-hvite måtte benytte ulike toaletter, busser, parker, strender, t-baner, skoler, idrettsstevner osv.

Slike raselover kjenner vi også fra det dypt kristne Amerika, ikke minst fra Sørstatene. De svarte fikk ingen menneskerettigheter, men ble fratatt dem. Hadde de ingen «sjel», kanskje (selv om mange var døpt)?

"Til dette bildet hører at misjonærene selv hadde plantasjer, komplett med slavelandsby. Mange misjonærer unnlot å døpe egen bestand, da dette ville medføre et moralsk krav om å betrakte slavene som likeverdige, følgelig med kristenplikt til elske sin neste som seg selv, hvilket i siste instans umuliggjorde slavehold".

 

http://www.aftenbladet.no/meninger/debatt/Norges-grusomme-kolonihistorie-540062b.html

http://www.aftenbladet.no/meninger/debatt/Misjon-i-framande-land-fall-i-stor-grad-saman-med-vestleg-imperialisme-530543b.html

 

Først i 1964 ble de amerikanske raselovene opphevet. I noen stater blir en form for segregasjon fortsatt praktisert. Hvite og svarte lever i atskilte bydeler, det finnes skoler for hvite og svarte.

 

Et passbevis de svarte i Sør-Afrika (og i nabostatene) måtte bære med seg overalt og til enhver tid, stengte dem ute fra alle offentlige arenaer. Av kristen-europeiske koloniherrer og misjonsimperialister ble alle urinnvånere gjort til fremmede i sitt eget land. De ble redusert til  usiviliserte og vantro «misjonsobjekter». De ble gjort til de kristne europeeres tjenerskap.

I vårt land pågikk fornorskningen (les: kristningen) av tatere, samer og kvener i mer enn 100 år, fra midten av 1800-tallet. Kristen Samemisjon («Norsk Finnemisjon») vil nok ikke komme så heldig ut av historiens nærlys, som heller ikke «statskirkens» overgrep mot taterne.

Noen håper nok at kirken kan komme seg unna historiens brutale nærlys, om man bare ensidig retter blikket på pinsekarismatikken eller indremisjonen.  

http://www.barnasrett.no/tema/overgrep_mot_taterne.htm 

 

«Det lappiske barnehjem begynte sin virksomhet på Badderen i Kvænangen i 1886 med kirkesanger Sivert Sogge som den drivende kraft. I 1903 ble det innviet en institusjon for eldre i Kistrand, og i de følgende år ble det reist institusjoner på følgende steder: Leirpollen, Austertana (1914), Nesseby (1916), Kolvik (1920), Kautokeino (1923) og Lebesby (1935)....

I 1910 opprettet Trondhjems Indremisjonskrets Haviken skolehjem for sørsamiske barn, like ved Namsos. Finnemisjonen overtok driften i 1917 og skolen ble drevet til 1951.

Den første skolen Finnemisjonen var med på å opprette, var Øytun ungdomsskole i Havøysund. Dette skjedde i 1916. I 1936 begynte den Samiske ungdomsskole sin virksomhet i primitive lokaler i Karasjok, og i 1949 besluttet Det Norske Misjonsselskap og Samemisjonen å gå sammen om opprettelse og drift av Misjonsbibelskolen på Stjørdal...».  

 

FRA FINNMARK TIL AFRIKA... 

 

Kolonimaktene var dyktige når det gjaldt splitt og hersk politikk. I det kristnede Rwanda ble folkegruppen tutsier favorisert, betraktet som mer høytstående av den europeisk-kristne kolonimakt. Tutsiene ble oppfattet som mer «europeiske» av utseende. 

«Tutsiene ble derfor ansett for å være etterkommere av en overlegen, arisk rase, med en stamtavle som kunne trekkes tilbake til Noahs sønn Kam.

Tutsiene ble derfor valgt ut, først av tyskerne og så av belgierne som samarbeidspartnere i koloniseringsprosjektet og til å holde hutuene nede Det ble observert at tutsiene, i gjennomsnitt, var 12 cm høyere enn hutuene de levde sammen med, og dette tok man som et tegn på at hutuer og tutsier var to forskjellige folk. I tillegg ble det sagt at tutsiene var lysere i huden og hadde smalere, mer «europeiske» neser, sammenlignet med hutuenes «bantuneser».

 

I Namibia er herero-folkets grusomme skjebne i det tysk-koloniserte landet (kolonisert i 1884) OG kongolesernes ufattelige lidelser i Belgisk kongo (1908 – 1960) så grusomme og tabubelagte at kirkehistorikere/misjonshistorikere ikke våger å nevne dem.

Den belgiske kong Leopold II (praktiserende katolikk) er best kjent for å ha opprettet og (personlig) eiet Fristaten Kongo, der han tjente store penger på elfenben og gummi.

«...de grusomme metodene som ble benyttet for å få tak i disse varene, kostet sannsynlig omkring 10 millioner afrikanere livet – halve befolkningen i landet. Han igangsatte også masseavkutting av hender, føtter og så videre på slaver som ikke produserte nok av varene belgierne hadde pålagt dem å levere». 

«Belgia ble kjent for sin brutalitet i området, hvor den privateide Kongostaten var basert på slaveri, tortur og terror».   

«Fristaten Kongo løsrev seg imidlertid fra belgisk styre i 1960. Frem til slutten av 1970-årene var samtlige dokumenter om Leopold og massemordet på millioner av mennesker hemmeligstemplet og trygt forvart bak solide murer i belgiske arkiver. Leopold begrunnet overtakelsen av området for resten av verden med at de innfødte skulle siviliseres, og at slavehandelen muslimer drev med i Afrika, skulle utryddes».

«I løpet av de 28 årene sank folketallet i Fristaten Kongo drastisk på grunn av utmattelse fra slavearbeidet, mangel på mat, nye europeiske sykdommer og regelrette massakrer. Mange anslag regner med flere titalls millioner.

Edmund Dene Morel var sentral i avsløringen av overgrepene for resten av verden. Han samlet historier og fotografier i en årrekke fra en mengde mennesker som hadde vært i Kongo, og publiserte dem i aviser».

-------------------  

 

«– Både i islamsk og kristen rettstradisjon var frafall fra religionen forbudt. Heller ikke felles måltider eller felles markeringer av religiøse høytider var tillatt...En muslimsk mann i al-Andalus kunne gifte seg med opptil fire kvinner fra alle monoteistiske religioner, det vil si også med kristne og jødiske kvinner. Og han kunne ikke forby sin kristne kone å drikke vin eller å gå i kirken.

Ellers var interreligiøse ekteskap ulovlig.

En kristen mann kunne bare gifte seg med en kristen kvinne eller en jødisk eller muslimsk kvinne som konverterte til kristendommen før ekteskapet ble inngått. Konkrete rettsdokumenter viser likevel til tilfeller der folk ikke respekterte lovgivernes forbud».

http://www.apollon.uio.no/artikler/2007/ekteskap-middelalder.html  

 

Kristne (antisemittiske) raseteoretikere på 1800-tallet fikk avgjørende innflytelse på nazistisk ideologi, som bl.a. den kristen-troende Houston Stewart Chamberlain - og senere hans like kristen-troende elev Alfred Rosenberg (minister i Hitlers regjering). Så vidt jeg vet skrev den kristne nazisten Rosenberg en biografi om Mester Eckhart.  

(Se annet innlegg på denne hjemmeside: «To kristne rasister»).

 

Jeg siterer misjonær og biskop  Tor Berger Jørgensen (Verdidebatt):

«Ned i kjelleren. Her kommer endelig Jesus inn i kjernen av Skjeldals resonnement. Det er jo dette perspektivet jeg har etterlyst. Hva betyr det «at i Jesus har Gud tatt opp i seg alt menneskelig?» For meg er det troens og teologiens hovedspørsmål. Det angår meg. Som troende. Som teolog. Som prest og som misjonær.

Jeg beveger meg gjerne ned i kjelleren, om det er der vi møter virkeligheten. Jesus er der også. Ingen ting er skjult for den Jesus jeg møter i evangeliene. Han som i sin dødsangst kunne utbryte:  «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg».

 

Dette er dåraktig tale, eller kanskje «Guds visdom»? Les 1. Korinterbrev. Den Jesus («Kristus») Jørgensen «tror på» finnes ikke i kjelleren, ikke i noen virkelighet, men i kirkens hierarki:  nærmere bestemt i øverste etasje. Her sitter vokterrådet, kan man si: pave og biskop. I etasjen under finner vi teologene (troslærerne).

Som «oppstanden» er «Kristus» overalt, sies det. For noe sludder! Han er bare der hvor biskopene og teologene er. Det var de som skapte ham. Han var der hvor jødeforfølgerne, korsfarerne, inkvisitorene, heksebrennerne, torturistene, slaveeierne og koloniherrene var.

I følge Apostolicum sitter Jesus ved Faderens høyre hånd. Som sønn og arvtaker, dommerfullmektig, har han sittet på/ved himmeltronen i 2000 år (sammen med den hvithårede «gamle av dage», jfr. Daniels bok).

 

Pinseåndens gjerninger (les: kirken)

 

Resultatet av «Åndens arbeid» i den kristnes kirkes historie er virkelig bedrøvelig. Jeg har gitt noen få eksempler ovenfor. Gjennomgangen avslører hvor tett sammenvevet kristendom og politikk er, som også imperialisme og misjon.

Åste Dokkas innlegg på Verdidebatt bekrefter det vi vet: kristendommen og dens «teologi» har ikke noe med (almenn) etikk å gjøre. Kirkens uhyggelige, bedrøvelige voldshistorie gjennom årtusener viser da også at etisk-moralsk tenkning er ganske fraværende. Det finnes ingen etiske refleksjoner i bekjennelsesskriftene, bare lære og postulater. Kristendommen er først og fremst en IDEOLOGI.

Ikke bare har Dokka avvist «tvilen», men nå også «etikken». Da står hun igjen med den kirkelig-teologiske autoritære LÆRE.

«Nok etikk, takk! Først når den kirkelige etikken blir teologisk, blir den interessant».

Formuleringen ovenfor er ikke bare selvmotsigende, men meningsløs. Dette er teologiens fremste kjennetegn, etter mitt syn. Nå kan det synes som om Helligånden har villedet geistligheten og dens kristne folk («Kirkens barn»), slik at ondt er blitt godt og løgn er blitt sannhet.

Den katolske kirke brente brysomme mennesker og forbudte bøker. Alle diktaturer, religiøse og politiske, har praktisert bokbål og bokbrenninger. Talmudiske skrifter ble brent i middelalderen. Katarenes (kjetterske) skrifter ble brent på 1400-tallet. Luther brant pavelig vranglære i 1520. Bokbrenningen på Opernplats i Berlin 10. mai 1933 kan leserne finne stoff om på nettet.

Den katolske kirkes Index over forbudte bøker fra 1500-tallet inneholdt 230 titler.

«De fleste verkene på katolsk index var teologiske/religiøse skrifter, men blant verkene som har stått på forbudslista var også tekster av Kopernikus, Newton, Descartes, Voltaire, hele den store franske Encyklopedien, Kant (Kritikk av den rene fornuft), Darwin, Heinrich Heine, Gustave Flaubert (Madame Bovary) og Victor Hugo (Ringeren i Notre-Dame) (Plachta 2006 s. 31-32). Romaner som beskrev ekteskapsbrudd eller andre tydelige brudd på kirkens moralske idealer, havnet ofte på index. Den franske feministen Simone de Beauvoirs Det annet kjønn (1949) og Mandarinene (1954) ble satt på index. Beauvoir var mislikt av kirken både på grunn av sin feminisme og sin eksistensialistisk begrunnete ateisme».

I vår tid: amerikanske kristne oppfordret til bokbål av Harry Potter- bøkene. Den kristne pastor Terry Jones brant Koranen ved flere anledninger, i 2011 og 2012. Amerikanske soldater i Afghanistan brant Koranen og flere andre islamske skrifter, angivelig etter en (bevisstløs?) opprydning i arkivene.

Flere titalls døde ble resultatet.

--------------------    

 

Det var menneskelig fornuft og erfaring - lykkeligvis ikke Helligånden - som inspirerte opplysningstenkerne og de påfølgende revolusjoner da føydalismens privilegiesamfunn ble omstyrtet. «Frihet, likhet og brorskap» fant gjenklang i de folkemasser som i århundrer var holdt i fysiske og psykiske lenker av konge, adel og geistlighet (den jordiske treenighet?).

De mange voldelige eksesser som ble utløst i revolusjonenes kjølvann kan ikke unnskyldes eller forsvares, men forklares. Omveltningen måtte kanskje bli like voldelig som det massive trykket de europeiske folkene hadde levd under det foregående årtusen. Det er en sannhet i at vold avler vold.

Når den undertrykte tjener (les: trell/slave) ikke lenger vil vaske sin herres føtter, retter han den samme terror mot herren som han selv er blitt utsatt for. Rettsstaten var ikke etablert i datidens mentalitet; det var hevntanken kirken hadde innpodet i det europeiske mennesket (helt fra Jesu tid). Det irrasjonelle raseriet - domstruslene - geistligheten hadde slynget over de kuede folkemasser gjennom århundrer og årtusener, fikk den tilbake.

T. B. Jørgensen kan ikke hente fram noen politiske eller sosiale reformer som dokumentasjon på hans kirkes Jesus-inspirerte solidaritet med «de små og svake i samfunnet». Det er avslørende nok.

Den hellige Majesteten (Kristus Konge og Allhersker) var/er i øverste etasje, sammen med den lille, priviligerte maktelite:  pave, biskop, konge og fyrstemakt. På toppen av maktpyramiden troner også den brutale, primitive krigerkonge, Olav Haraldsson (kalt «helgenkonge» og «den evige konge»).

Martin Luthers forakt for småfolket, bønder og landsbyfolket, er tydelig nok uttalt i hans skrifter. Han foretrakk alliansen med fyrstemakten, som beskyttet ham mot den katolske pavemaktens vrede (slik biskop Jørgensen og hans geistlige stand har vært beskyttet av den offisielle evangelisk-lutherske kongemakt inntil denne tid). Luther identifiserte seg med herskermakten. Han ble rasende over ulydighet og opprør fra «småfolket».

Ved Tor Berger Jørgensens (offentlige) bispeinnvielse var nok ingen fattige "lazaruser" invitert, men mange samfunnstopper. Biskopen lot seg avbilde med kong Harald på kirketrappen, en velkjent symbolhandling ved enhver bispeinnvielse: den ubrytelige enhet mellom kongemakt og kirkemakt.

Det finnes mange fotografier fra ulike bispeinnvielser på nettet. Den kongelige og biskoppelige makt og rikdom, drakt og prakt - pompøsitet - er bare et syn!

 

Symbiosen keiser - pave/biskop kjenner vi fra den romerske (ene)keiser Konstantin den stores tid, 306-337. Han er omtalt som den første kristne keiser, som sankt Konstantin, eller som Den salige keiser Konstantin den store.  

Jeg siterer noen avsnitt fra norsk Wikipedia, som reproduserer den ukritiske beundring for denne despotiske keiseren (romerkirkens grunnlegger):

"Han bygget ny keiserresidens i Bysants og døpte det til Nye Roma, men i hans ære kalte romerne byen for Konstantinopel. Den ble senere hovedstaden for det som ble kjent som Det bysantiske rike for over tusen år...

Hans omdømme blomstret i løpet av levetiden til hans barn og i århundrene etter hans styre. Middelalderkirken fremmet ham som et mønster på dyd mens sekulære herskere fremmet ham som en prototype, et referansepunkt, og som symbolet på keiserlig berettigelse og identitet....

Konstantin - som den første kristne keiser - er en betydelig figur i kristendommens historie. Den hellige gravs kirke, bygget på hans ordre på det antatte stedet for Jesu grav i Jerusalem, ble det helligste stedet i kristendommen. Pavedømmet krevde verdslig makt via Konstantin og den konstantinske skjenkelse.

Han er opphøyd til helgen av den østlige ortodokse kirke, orientalsk-ortodokse kirker og den anglikanske kirke. Østlige kristne kirker holder hans minne i særlig høy anseelse og anser Konstantin som isapostolos, eller "likestilt med apostlene".

(sitat slutt)

 

^{https://no.wikipedia.org/wiki/Isapostolos}

http://www.katolsk.no/biografier/historisk/konststor

http://bandoli.no/norsk/konstantin2.htm

 

 

Ånden: utgått fra Faderen og/eller Sønnen?

 

«...Dette sa han om den Ånd de som trodde på ham, skulle få. For Ånden var ennå ikke kommet, for Jesus hadde ennå ikke fått del i herligheten».

(Joh. 7, 37-39) 

Som nevnt i forrige innlegg opptrer Den hellige ånd (!) allerede i møtet mellom Elisabet og Maria, altså før Jesus var født. Det fortelles også i den kristne bibel at engelen Gabriel gjestet Maria ved unnfangelsen. Var det engelen Gabriel eller Den hellige ånd som gjorde jomfru Maria gravid? Vel, det er ikke så lett å skille klart mellom de mange ånder og engler som opptrer i bibelens to skriftsamlinger.

Hvordan skiller kirkens biskoper og teologer disse «ånder» fra hverandre? De har en teologi om dette også, dvs. om «rett ånd» (læren om Den hellige ånd kalles «pneumatologi»), slik de også kan identifisere en demon.

Hva enn Alf Gjøsund personlig synser i sin kommentarspalte i Vårt Land, er engler og demoner tenkt som reelle, maktfulle vesener i det kristne verdensbilde. At han dette Luther-år ikke nevner Martin Luthers djeveltro, er nok ingen «glipp». Motivene kan vi bare spekulere over.

Som debattredaktør på Verdidebatt viser Gjøsund seg mer og mer inkompetent. Denne inkompetanse kommer etter mitt syn klart til syne på Morten Fastvolds blogg. I deler av kommentarfeltet møter vi et intellektuelt lavmål som etter normale, anstendige kriterier klart må anses uforenlig med saklig, seriøs debatt. Men åpenbart ikke for Alf Gjøsund. Presse-etiske retningslinjer praktiseres ganske vilkårlig og subjektivt. Det er helt ufattelig hva han tillater av avsporinger og usaklighet - forkynnelse og misjon - på Verdidebatt.

Nå skjelver noen biskoper og MF-teologer over at Den norske kirkes "konspiratoriske" virksomhet skal bli offentlig kjent. Den private, teologiske klubben Velferden er kommet på dagsorden. Men den har eksistert siden 1908, leser vi, som en reaksjon på fremmarsjen av den liberale teologi.

Det er ikke første gang den teologiske forening Velferden er tematisert. I en VG-artikkel 2005 ble dette lukkede kirkenettverket sammenlignet med Frimureriet, en Rotary-klubb og med Opus Dei. En "kirkelig mafia"? Og ja, i høy grad. At noen (innenfra) graver seg ned i denne materien, er svært positivt.

 

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/lukket-nettverk-skaper-strid/a/102888/ 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11689456-mystisk-og-muntert-om-bisper?side=1#svar-11689663

 

Sturla Stålsetts kirkeparti "Åpen folkekirke" (i det vesentlige utgått fra TF) er ikke like hemmelighetsfullt, men fremstår ikke desto mindre som en "kirkelig mafia". Det er skrekkelig og opprørende hvordan de teologiske fakulteter fortsatt kjemper (konkurrerer) med og mot hverandre om kirkens høyeste embete: bispemakten. 

Kirkepolitiske fraksjoner og kampanjer, skjult eller åpent, er en demonstrasjon av kirkelig-teologiske intriger og maktbegjær.  

 

Dyretelepati - eller telepati med avdøde mennesker? 

 

Avisen Vårt Land og Den norske kirke (ved dialogprest Silje Trym Mathiassen i Stavanger) har nådd et bunnivå når dyretelepati, kommunikasjon med avdøde dyr, blir et hovedoppslag. Bakgrunnen er at det i en dansk kirke ble holdt et foredrag om såkalt dyreclairvoyance. 

(Den danske presten ble suspendert fra presteembetet, men gjeninnsatt da hun "forsikret biskopen at hun sier nei til kommunikasjon med avdøde dyr, men ja til tilsvarende kommunikasjon med levende dyr").

Men hvor går skillet mellom levende og døde dyr? Spørsmålet er vel heller: hvor går skillet mellom den avdøde Jesus fra Nazareth OG kirkens oppstandne Kristus?

Har Trym Mathiassen plutselig fått mer interesse for telepatisk kontakt med avdøde og levende dyr enn med avdøde mennesker? Vi er langt mer interessert i hennes telepatiske kommunikasjon med Jesus fra Nazareth enn hva dyretolkere og hestehviskere formidler og praktiserer. Ettersom dødekontakt og telepatisk kontakt daglig praktiseres i Den norske kirke, er spørsmålet heller hvorvidt de kristne kan oppnå lignende telepatisk kommunikasjon med alle avdøde kirkelærere, som Paulus, kirkefedrene og Martin Luther?

For en farse! Vårt Land opplyser at dialogprest Trym Mathiassen har arrangert dyregudstjenester, hvor hun har lagt hendene på kjæledyrene og velsignet dem. Hva består den kirkelige velsignelse i? Hvordan virker Åndens sterke kraft på dyrene, eller hvordan tar dyrene i mot "tilsigelse av Guds nåde"? Har dyrene en udødelig sjel - uten å være døpt?

"Her er det den hellige Gud som gjør noe med oss ved sin Ånd. Det er den eviges sterke kraft som virker i alle som vil ta imot. Ingen er for stor og ingen er for liten, for Guds velsignelse er for oss alle".

I følge religionsviter Anne Kalvig  betyr dødekontakt og dyregudstjenester (hvor kjæledyrene blir velsignet) at kirken går i dialog med "nyåndelige elementer" og "alternativ åndelighet". Det tilsier i følge religionsviter Kalvig og dialogprest Mathiassen at kirken er "i samhandling med tiden".

Hmm...En dansk teolog sier det helt motsatte og advarer kirken mot en "identitetsløs folkekirke". Ja, en kirke og religion som må søke seg til spiritualistiske erfaringer med mennesker (dødekontakt) og dyr (kommunikasjon med avdøde dyr), befinner seg i en dyp identitetskrise.

Hvor mange av medlemmene i Den norske kirke (og i befolkningen forøvrig) som søker telepati med avdøde dyr, kan man jo bare spekulere over. Jeg er rimelig opplyst, men telepati med avdøde dyr har jeg virkelig ikke forstått er et alment ny-åndelig behov.

Jeg tror ikke at verken Trym Mathiassen eller Anne Kalvig "treffer" verken folkemeningen eller folkedypet. De har nok heller forvillet seg i sine egne viltvoksende teorier og/eller ønsketenkninger. Men de mener åpenbart at de snakker på vegne av et reelt behov og erfaringsgrunnlag.

"...og jeg tror nok at fortolkningene og grensene vil flytte seg i tråd med hva folk har behov for, og i tråd med endret erfaringsgrunnlag", sier religionsviter Kalvig.

Erfaringsgrunnlaget er syltynt. Men dess mer grensene mot såkalt ny-åndelighet forflytter seg, dess klarere blir det at Den norske kirkes (dialog)prester ikke har tillit til sin egen kirke og religions autoriserte lære- og skriftgrunnlag. Kirken er i fri flyt. Den står ikke støtt på egne ben lenger. Fundamentet - bekjennelsen - smuldrer opp. Det har vi visst lenge.

 

KAJ SKAGEN (Dag og Tid 30. juni) og IVAR BU LARSSEN (Vårt Land 01.07.2017)

 

Disse to (halv-kristelige) skribenter er ganske uenige i sine analyser av kirke-kristendommens status i dag. Det er morsomt å stille dem opp mot hverandre.

Kaj Skagens kommentar i Dag og Tid 30. juni er meget interessant ("Politikarprestane").

"Kyrkja er like autoritær i dag som på Ole Hallesbys tid, berre at grensene for kva dei tillet no, fell meir saman med god tone elles i samfunnet...Kyrkja, som i dag talar som ei røst for dei utsette og einsame, nett som alle andre gjer, har sidan 1970-talet forfølgt, frose ut og fordrive alle dei teologiske einstøingane sine, og har ingen markante personlegdomar att".

Kaj Skagen nevner både Kristian Schjelderup, Per Lønning, Børre Knudsen, Helge Hognestad og Einar Gelius som eksempler i nyere tid. Ja, hva enn vi måtte mene om dem enkeltvis, har han rett i at de på ulikt vis ble støtt ut i mørket. Men, de fant veier inn i igjen. Det gjorde også Schjelderup.

Hognestad er uønsket av kirken, men han har selv ønsket å forbli innenfor kirken. "Min dypeste identitet er å være prest. Det er min bestemmelse", sier han.

Gelius er som kjent tilbake på prekestolen, på "bekjennelsens grunn". Ingen av disse har klart å reformere kirken innenfra; de har bare skapt noen forbigående bølger og krusninger på overflaten.  

"Prestane er blitt politikarar", sier Kaj Skagen. Men dette er da ikke noe nytt? Jfr. Per Lønning (KrF) og Inge Lønning (H), Kjell Magne Bondevik (KrF), Helen Bjørnøy (SV), Einar Gelius (Ap) m.fl. Ikke så få bispekandidater de senere år har kommert fra Ap's ordførerstol. Når de blir nominert til bispekandidat, skynder de seg å melde seg ut av Arbeiderpartiet.

Jeg anbefaler alle politisk interesserte å følge nøye med på samrøret mellom KrF og tankesmien Agenda. Det er en helt ny og høyst uvanlig allianse som er knyttet mellom Ap's Marte Gerhardsen OG Krf's Emil Andre Erstad/Dagrun Eriksen.   

https://tankesmienagenda.no/ansatte/ 

Kaj Skagen nevner som eksempel hjertesakene til bispekandidaten Anne-May Grasaas: flyktningekrisen og overgrep mot barn. Ja, dette er som Skagen sier gode saker vi alle er opptatt av. "Men kvifor stiller ho då ikkje til val for Venstre, KrF, SV, Arbeidarpartiet eller Miljøpartiet, heller enn å verte biskop?".

Ja, det lurer vi på. Et godt spørsmål.

"Det er dei sjølvstendige personlegdomane som kyrkja går etter. I botn og grunn har det alltid vore slik i kyrkja, heilt sidan dei stengde Henrik Wergeland ute på grunn av feil tru på 1800-talet".

Jeg synes nok at Kai Skagen er litt vel euforisk (ukritisk) i sin omtale av "mystikaren Kristian Schjelderup" (1894-1980). Det er også litt rart at hans historieframstilling ikke går lenger tilbake enn til 1800-tallet.

"Lange danningsreiser førte han på 1920-talet først til Tyskland, og sidan til India, Kina og Japan for å studere verdensreligionane på nært hold...Likevel var han blitt overtydd om at han, viss han "noen gang skulle finne veien inn i Guds verden, (så) måtte det bli i den religion som er vår religion, kristendommen"...

Vegen til den religiøse erfaringa fann han gjennom ei indre røynd han sjølv berre antyda, men som ser ut til å ha vore eit meir konkret "Kristusmøte" enn det dei fleste meiner når dei nyttar omgrepet".

Jeg har boken til Kristian Schjelderup fra 1973: "Jeg tror, Herre, hjelp min vantro". Den er ikke mye å bli klok av. Siste kapittel har han kalt Ved veis ende. Da hadde han vært biskop i Hamar fra 1947-1964.

Etter krigen endte han opp som en lojal og bekjennelsestro Jesus-dyrker, eller som det sies på Store norske leksikon: "Etter en religiøs krise (1940) vendte Schjelderup tilbake til sentral kristelig bekjennelse".

Hans livsløp fremstår heller trist og tragisk. Å ende opp som biskop i DnK ser jeg som en fallitterklæring. Jeg siterer Schjelderup:

 

"Men så kjenner jeg også enda sterkere dragningen til kjærlighetens Kristus. Det eneste som gir frimodighet og håp i den spenningsfylte virkeligheten. Fordi Kristi frelsende kjærlighet er sterkere enn alt. "Vær frimodig, sønn, dine synder er deg forlatt"...

Underlig nok - følger jeg Jesu anvisning og åpner meg for hans evangelium, fattig i ånden, hungrende og tørstende etter rettferdighet, lengtende etter å bli ren av hjertet, barmhjertig og fredsommelig - slik hans saligprisninger i Bergprekenen forkynner det - da opplever jeg hvordan den evige verden kan åpne seg for meg:  Et nytt liv begynner å røre seg".

 

Ivar Bu Larssen har et annet ærend i sin artikkel i Vårt Land: "Den vrange tro". Han er nok ingen heretiker eller vranglærer, slik han så gjerne vil oppfatte seg. Som alle "ny-apologeter" er han stokk konservativ og hel- eller halvortodoks i teologien, som man lett kan se i sitatene nedenfor. 

Leserne får ikke vite hva (konkret) som kvalifiserer Bu Larssen til såkalt heretiker og vranglærer. "Min tro er av det vrange slaget", sier han. Men hva er det som er vrangt i Bu Larssens "tro", slik han koketterer i Vårt Land? Hva slags annerledes "tro" har han? Vi får intet vite om hva han opponerer mot i den kirkelige liturgi og lære ("troslæren"). 

Er det dogmene om jomfrufødsel, oppstandelse og himmelfart som volder ham besvær? Er det sakramentene: dåp og nattverd? Ordet "tro" gjentas og gjentas som et mantra, et magisk ord uten innholdsbestemmelse, retning eller objekt. Men han tror vel på noe eller noen, også om det er en "vrang tro"? Bu Larssen har forlatt presteyrket, men har han forlatt "Kristus-troen": TROEN PÅ KRISTUS? Er han fortsatt "kristen"?

I historisk tid hadde nok heretikernes/kjetternes brudd med den offisielle kirke og kristendom langt mer dramatiske konsekvenser enn en hyggelig, ryddig prat med biskopen. Historiens kjettere var ikke statsansatte prester; de kunne ikke gå til NAV, få permisjon m/lønn eller sykemelde seg i påvente av ny jobb. Noen blir statsbetalte stipendiater, som Gyrid Gunnes, også uønsket prest i Den norske kirke.

Da kristendommen ble statsreligion (Romerrikets eneste tillatte religion på 400-tallet), ble alle avvik fra Romerkirkens offisielle lære til "vranglære". Allerede Augustin oppfordret staten til å gripe inn mot heretikerne. I keiserlige forordninger fra slutten av 300-tallet uttales med sterke ord at den som vanhelliger den hellige dåp (les: barnedåpen) skal ekskluderes fra det menneskelige samfunn. Den kristne keiser Theodosios (408-450) utstedte ikke mindre enn 60 lover mot kjettere og gjendøpere.

Heretikerne/kjetterne ble forbannet, truet, landsforvist, brent på bålet - de dannet nye "trossamfunn". Hva mener Bu Larssen om alle de (fordømte) trosavvikere Confessio Augustana regner opp i de første artikler? Anabaptistenes historie er lite lystelig lesning.

Hvis Helge Hognestad og Ivar Bu Larssen mener de har funnet en annen (sannere?rettere?) kristendom enn den offisielle, kan de vel gjøre som så mange andre trosavvikere har gjort gjennom årtusener: etablere en alternativ menighet, en ny religion eller et nytt trossamfunn? Dette kan de i dag gjøre uten å risikere sanksjoner av noe slag. Vi har religionsfrihet, i det minste i teorien.

 

Men vi kan selvsagt undres litt over hvorfor Helge Hognestads bok fra 2015 (2. oppl. 2016):  "Ny tid - ny åndelighet" har druknet i glemselens hav, der hvor den offisielle kirke og dens medieklakører i stillhet kaster all brysom litteratur. Det kan her passe å nevne at bokens forord innleder med et lengre sitat av nettopp Kaj Skagen.

Kristus-mystikerne er i sannhet et spesielt folk. Jeg har en viss følelse av at også Bu Larssen tilhører denne stand.

 

For mange år siden, da jeg var aktiv på nettavisenes debattsider, etterlyste jeg Tor Berger Jørgensens syn på Hognestads teologi. Han var biskop, den gang en gjenganger i Klassekampen, og opplyste ved en anledning i avisen at han skulle bruke påskeferien til å lese seg opp på Hognestads teologi (avisens abonnenter kan sikkert hente frem dette innlegget i Klassekampens arkiv).

Jeg var forbauset over at en biskop, i all turbulensen omkring Hognestads posisjon i Den norske kirke, ikke engang hadde les Hognestads bøker. Det kom aldri noen oppfølging eller klargjøring fra biskop Jørgensens side. Det som derimot har skjedd er at T. B. Jørgensen har forsvunnet fra Klassekampens spalter, mens H. Hognestad har fått mer og mer spalteplass, ikke minst ved høytidene.

Hognestad kaller boken sitt "åndelige testamente". De to hovedkapitlene handler om Kristushendelsen og Kristusimpulsen. Paulus' "Kristus" og hans åndelige erfaringer, som Hognestad har skrevet bøker om tidligere, gjenkjenner vi i Del 1, kap. 2:  Glimt av ny bevissthet - "Kristus i meg" - "blir forvandlet til det samme bilde" - Jesu kors er bilde på veien - Evnen til nestekjærlighet blir forløst - Mesteren ble sett -. 

La meg også i denne sammenheng nevne den amerikanske biskop John Shelby Spong, medlem av Jesus-seminaret, som også har utøvet sterk innflytelse på Hognestad (se bokens litteraturliste).

Andre medlemmer av Jesus-seminaret kan man lese mer om her.

https://sv.wikipedia.org/wiki/Jesus_Seminar

 

"Var Jesu fysiske oppstandelse et påfunn fra de kristne etter Jesu død? Påstanden har ikke bare kommet fra ikke-troende kirkekritikere. I løpet av 80- og 90-tallet (så sent altså!) vedtok det såkalte Jesus-seminaret i USA at troen på Jesu oppstandelse bygget på syner, hovedsaklig fra Paulus, Peter og Maria Magdalena".

Biskop John Shelby Spong beskrives som en episkopal kirkeleder og teolog som har en liberalteologisk holdning:  "Han mener at kristendommen må omtolkes og bli mindre teistisk". 

(I Store norske leksikon er ordet "episkopal" forklart med kun tre ord. Man bør konferere flere kilder for å få det store bildet. Dansk og svensk Wikipedia har ofte mer utfyllende informasjon).  

 

https://sv.wikipedia.org/wiki/Episkopalkyrkan_i_USA

https://da.wikipedia.org/wiki/John_Shelby_Spong 

https://www.flux.no/shop/mennesket-vakner/

http://www.helge-hognestad.no/hefter_boker

 

Når nær 300 s. i Hognestads bok handler om det indre, åndelige landskap, kan jeg forstå at boken kanskje ikke tiltaler andre enn dem med anlegg for mystikk og mystisisme. Personlig har jeg ikke dette "genet". Fra mitt ståsted er innholdet like livs- og verdensfjernt som det meste av den teologiske litteratur som spys ut fra de teologiske fakulteter.

(Brødrene Nyhus' bok: Kristen tro - oppdatert, 2013, ligger kanskje litt i samme gate).

Selv har jeg intet ønske om eller behov for "å leve åndelig". I min skumlesing av boken blir jeg tvert om ganske forferdet over at det ikke finnes noe kronkret, historisk-faktisk menneskelig samfunn i Hognestads innelukkede og selvsentrerte metafysiske rom.

I "den kristne åndsarv og bevissthetsforvandling" (undertittel i boken) finnes ikke LEVD LIV. Det finnes ikke mennesker, bare abstrakte ideer. Den menneskelige kamp for tilværelsen de siste to eller tre årtusen eksisterer ikke i Hognestads bok. Den kristne åndsarven har ingen rot i en konkret livsverden.   

 

En bok som utelukkende handler om religiøs-åndelige ideer;  den indre veien, den indre bevissthet/erkjennelse, den indre veileder, den kosmiske hyrde, den hellige visdom, og videre: om gudsnærvær/gudsforbindelse/gudskraften, om Kristusbevisstheten og Mariabevisstheten, kan ikke tilføre oss noen samfunnsnyttig, menneskevennlig eller livsbekreftende kunnskap.

Hvordan "den kjærlige skaperkraft i kosmos" har innvirket på naturkatastrofer, epidemier, tyranniske statsdannelser, kirkelig undertrykkelse og religionskriger de foregående årtusen, ligger tydelighvis helt utenfor Hognestads interessefelt. Menneskelige ofre, kamper og lidelser - overlevelsesevne - var ikke av åndelig art. Men denne brutale historien nedenfra passer kanskje ikke inn i Hognestads kristne, elitistiske åndsarv?

De som sultet og led, eller som var prisgitt føydalherrenes overmakt (kirkelige eller verdslige godseiere, vasaller eller lensmenn) filosoferte ikke. De hadde ikke overskudd til å leke seg ikke med meditasjon, mindfullness, healing, reading eller drømmetyding, slik de velfødde teologer gjør i dag.

Man kan ellers forstå alle disse "ny-religiøse" bevegelser som en kritikk av og/eller protest mot den offisielle Dogmekirken (DnK). I håp om å nøytralisere all opposisjon, "allierer" teologene seg med dem. Denne type taktikkeri og strategi er velkjent også innenfor politikken.

 

STL: religiøs dialog, religiøs synkretisme eller religiøst diktatur?

 

Den presteordinerte Helge Hognestad har i flere tiår flørtet med den såkalte "ny-åndeligheten". Dnk's dialogprest Trym Mathiassen flørter vilt med Norsk Spiritualistisk Forening, en forening den eksklusive, statsstøttede klubben STL (Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn) har avvist som medlem.

http://fritanke.no/nyheter/humanistforbundet-ikke-godkjent-som-medlem-i-stl/19.10418

Også HEF er medlem av denne klubben, som har gitt seg selv myndighet til å definere hva som er et "fullverdig livssyn". Styrkeforholdet viser seg i antall medlemmer: DnK (3,8 mill.), HEF (80 000), IRN (100 000).  

14 medlemmer er funnet verdige til opptak i denne eksklusive klubben, blant dem Holistisk Forbund (ca. 1100 medl.) og det antroposofisk inspirerte Kristensamfunnet (1500 medl.).  

Siste nyvalgte leder i STL kommer fra Bahai-samfunnet (mens Humanistforbundet nylig er blitt utestengt). Er Bahai en muslimsk sekt, eller en synkretistisk religion? I Norge er det om lag 1100 bahaiere.

Sikhismen (mellom 2- 3000 medl.), en synkretistisk religion med elementer fra både hinduismen og islam, er kvalifisert til medlemskap i STL, mens Ahmadiyya-samfunnet ikke står oppført som medlem. Det finnes 1500 registrerte ahmadiyya-muslimer i Norge.

https://no.wikipedia.org/wiki/Ahmadiyya#Ahmadiyya_i_Norge

 

Jeg vil igjen anbefale leserne å studere nøye STL's nettside. Man kan jo merke seg at mormonerne, Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige (4300 medl.), er godkjent av STl (og også hatt ledervervet), mens Jehovas vitner (11 500 medl.) synes utestengt fra det gode selskap i STL.

Men Jehovas vitner mottar offentlige tilskudd på lik linje med alle registrerte trossamfunn i Norge, i følge norsk Wikipedia. Jehovas vitner omtales som en kristen millenaristisk sekt, men den betrakter seg selv som "de eneste sanne kristne, en videreføring av de første kristne, og som verdens eldste monoteistiske religion". 

I disse tider er all oppmerksomhet vendt mot "sosial kontroll" i visse muslimske miljøer og menigheter. Også "trosministeren" (den kristne kulturminister Linda Hofstad Helland) er ensidig fiksert på Islamsk Råd, etter ansettelsen av en niqab-kledd kvinne i organisasjonen. Statsstøtten holdes tilbake inntil videre, mens den kristne lukkede menigheten Samfundet (Kristiansand, Søgne, Egersund) får millioner i året av staten for å drive strengt religiøse skoler. Her kan en kvinnes hårfrisyre (langt eller kort hår) avgjøre om hun blir inkludert eller utstøtt.

Også Amish-folket i USA, en gren av anabaptist-bevegelsen fra 1500-tallet (protestanter!) er "sykelig" opptatt av håret. Menn skal, etter å ha giftet seg (i likhet med ugifte menn som har fylt 40) ha skjegg. Bart er forbudt fordi dette forbindes med soldater. Håret til gutter skal klippes av ved ørene og de skal ha pannelugg. Jenter skal ha fletter som festes i pannen mens de er under 10 år. Fra 10 år og oppover skal håret festes i en knute i nakken. Å klippe håret, barbere leggene, nappe øyenbrynene og bruk av sminke er forbudt.

Om andre kleskoder, se her

http://www.academia.edu/5135115/Om_Amish_kleskoder_symbolske_og_kj%C3%B8nnede_kl%C3%A6r_religi%C3%B8st_fellesskap_og_kledelig_kontrol

  

"Det første ”lasset” med Amisher som immigrerte fra Europa til USA, med en båt ved navn ”The Adventure”, dro fra Rotterdam og kom fram til Philadelphia 2. oktober 1727. De immigrerte til USA pga at den katolske, lutherske og reformerte kirke forfulgte dem og gav dem dødsstraff pga sitt syn på kristendommen og hvordan de valgte å leve. De ble dømt for forræderi, og mangle ble brent eller bundet fast i et hjul og døde på det viset. Noen ble også kastet i en elv eller på havet".

 

"Dei sterktruande", heter en bok som ble ugitt i 1990 (omtalt som et pionerarbeid). Jeg siterer fra forordet:

"Målet med boka er å kaste lys over ei til nå lite kjend rørsle i det norske kyrkjelandskapet. Sjølv om denne rørsla berre tel omlag to tusen sjeler, er det tallmessig mindre kyrkjesamfunn som har fått langt større blest og omtale enn Samfundskyrkjene på Sør- og Vestlandet.

Frå leiarar i dei sterke kyrkjene er det sagt klart frå om at de helst ser at denne boka ikkje kjem ut. Av den grunn er det viktig at boka kjem ut nå. Ingen er tente med at så store kyrkjer arbeider bak lukka dører".

 

https://no.wikipedia.org/wiki/Det_Almindelige_Samfund

https://www.fvn.no/nyheter/lokalt/Slik-ble-livet-deres-da-de-meldte-seg-ut-av-Menigheten-Samfundet-596266b.html 

http://www.dagbladet.no/kultur/mot-menigheten-som-forbyr-17-mai-og-nekter-kvinner-kort-har/60425600

 

-----------------------    

 

Jeg siterer (profeten) H. Hognestad, som har funnet Sannheten med stor S ("rett tro" og "rett lære", kanskje?):

"Jeg pretenderer ikke å vite alt om Bibelen og dens historie, men jeg mener studiene som jeg har hatt anledning til, likevel har gitt meg innsikt som mange andre ikke har fått tilgang til...

Og sammen med alle sannhetssøkende mennesker ønsker jeg å bidra til at Sannheten om mennesket og dets historie og forhold til det guddommelige kommer fram".

"Jeg deler det tradisjonelle synet at Gud er Kjærlighet, den kjærlige skaperkraft i kosmos, som også er forsonende og tilgivende. Jeg tror, som en har sagt, at universet er "støttet av visdom, gjennomstrømmet av lys og omgitt av kjærlighet".

 

Ved å benytte ordene "vrang tro" og "vranglærer" om seg selv gjør Bu Larssen en (ufrivillig?) innrømmelse til kirken. Han kan bare definere sin "vrange tro" i forhold til en "rett tro". Dette er sekterismens dualistiske kjennetegn: RETT - VRANG.  

"Jeg har alltid opplevd meg selv som en annerledes tenkende når det gjelder tro og teologi. I denne forstand er jeg en heretiker, en vranglærer. Min tro er av det vrange slaget, det er en tro som har vokst frem gjennom å kjempe med forestillingene om en «rett tro», altså det som er kirkens lære...

Heresien har lange røtter. Den profetiske stemme som kaller til oppbrudd og nytenkning har gjennom kirkens historie blitt stemplet som heresi. Dette er også historien til profetene i Det gamle testamentet, og det er historien om Jesus, som ble korsfestet for blasfemi og for å ha utfordret presteskapet og de religiøse autoritetene.

Denne heresiens historie har gått gjennom kirkehistorien som en rød tråd, og har kallet mennesker til å formulere troen på ny, slik vi ser det i reformasjonen og Luthers kritikk av en korrupt kirke, også han ble stemplet som en vranglærer".

(Burde han ikke her ha nevnt at Luther på sin side betegnet paven som vranglærer - og som Antikrist? Hvordan vil Bu larssen forklare at Luthers "vrange lære" ble til "rett lære" i Den norske statskirke - også Kongens tro -, og har vært det i ca. 500 år?)

Jeg håper dette innlegget av Ivar Bu Larssen blir publisert på Verdidebatt. Jeg siterer ingressen, som er provoserende nok:  

"Selv om kirken historisk har brent heretikere på bålet, er det nettopp annerledes tenkende som kan gjenopplive "folkekirken" i ordets rette forstand".  

Hva er "folkekirken" I ORDETS RETTE FORSTAND? Når har den eksistert, ettersom den tenkes gjenopplivet?

Også den evangelisk-luthersk ordinerte Trym Mathiassen  virker kriserammet og splittet. Eller, hun er kanskje bare en overflatisk og kynisk (geistlig) taktiker som følger vindens vilkårlige retninger? Det er ikke så få av dem i dagens kirke-Norge, noen av dem sterkt representert i avisen Vårt Land.  

Som kjent, Den hellige Ånd blåser dit den vil, eller dit liberalteologen, folkekirkepresten og dialogpresten vil. Nå blåser den også dit Ivar Bu Larssen vil. Vi kan dessverre ikke følge ham på denne galeien. Han er nok en ubehjelpelig Kristus-dyrker.

 

Rockepresten Bjørn Eidsvåg burde også nevnes i denne sammenhengen. Han er heller ingen "kjetter" eller "heretiker". Han har ikke engang frakjent seg sitt ordinasjonsløfte: bekjennelsestroskapen. Han personlig trenger Jesus som ideal og holdepunkt. Da mener han at alle andre også må ha det samme behov (han er misjonær på sin måte).

I annonsering og intervjuer i forkant av sin teaterforestilling, stilte han spørsmålet: "Hvilken Jesus trenger vi i dag"? Man må bare bringe Jesus i samsvar med Eidsvågs idealer om den moderne mannen. Frakoblet tiden og historien kan Jesus fra Nazareth formes både i Eidsvåg og Gelius bilde.

Som en ånd svever Jesus over vannene...Kristus er over alt, sies det.  

 

Jeg synes teologen Eskil Skjeldal hadde flere gode poenger i denne artikkelen 18.12.2010:

http://forskning.no/meninger/kronikk/2010/12/hoyden-under-taket 

 

-------------------   

 

Jeg spør: har Den hellige ånd (som også «Sønnen») eksistert fra evighet av? I så fall, holdt han seg skjult inntil Jesu fødsel for 2000 år siden? Nicæneum lærer at Jesus er født av Faderen før alle tider. Vi har forstått at Den hellige ånd er «kristen», dvs. det er ikke den samme Ånden som opptrer i GT og NT.  

Men den tredje (manns)person i treenigheten er visstnok ikke født eller skapt, men utgått fra Faderen og/eller Sønnen? 

Trinitariske stridigheter i oldkirken pågikk i århundrer blant kirkelærerne. Slikt meningsløst tankespinn er svært vanskelig å ta på alvor. Om det ikke var for de svært alvorlige konsekvenser (virkningshistorien!), kunne vi bare le av det hele.  Dette er lite flatterende for teologien og teologihistorien, som gjerne vil oppfatte seg som seriøs vitenskap.

Men det handler altså om kirke-kristendommens GUDSBILDE. Straffetrusler, forbannelser, ydmykelser, overvåking, tvangsdåp, forfølgelser, ild og sverd ble benyttet for å forsvare det absurde treenighetsdogmet.

Ånden som skulle forene og veilede «kirkens folk», gjorde altså det helt motsatte. Splittelsen i Jesus-bevegelsen (sekten) startet kort tid etter hans død. Paulus fremstår som en av de første virkelig store konfliktskaperne. Den sterke, maskuline Ånden som fylte kirkelærernes forvirrede hoder splittet dem og gjorde dem til hverandres fiender. Vi snakker om århundrer! I den katolske munken Holes siste innlegg på Verdidebatt får vi igjen demonstrert splittelsen i den kristne kirke.

Den katolske Inkvisisjonen innledet en hatefull og morderisk kjetterjakt i middelalderens århundrer. Var også kirkens morderiske jødehat drevet av Den hellige ånd? Var det Helligånden som bød kristne europeiske kolonister å gjøre afrikanere til sine slaver gjennom nær 400 år?

Den kristne slaveeier i Sørstatene kunne den ene dagen straffe sin slave og den neste dag gå til gudstjeneste og lytte til «Herrens ord». 

 

Begrepet «filioque» er verdt å merke seg.

«I vest hadde man, i det 5. århundre, innført et ekstra ord i den nikenske trosbekjennelse, nemlig filioque (latin: 'og sønnen') i beskrivelsen av Den hellige ånd. Dermed ble linjen som opprinnelig lød «Og Den hellige ånd, som utgår fra Faderen» i vest til «Og Den hellige ånd, som utgår fra Faderen og Sønnen.

Selv om disputten omkring dette tildels dreide seg om teologiske sider ved uttalelsen, var hovedproblemet at det ved konsilet i Efesos i 431 hadde blitt besluttet at man ikke skulle endre på trosbekjennelsen. Fra vestlig side ble det anført at ordet ble innført for å presisere treenighetens natur overfor arianerne, som fornektet treenigheten, og at det ikke var gjort noen forandringer i forståelsen av teologien, bare i formuleringen av den.

I dag forblir dette et stridspunkt mellom øst og vest. I de orientalske katolske kirker sies trosbekjennelsen uten filioque, selv om disse kirkene er del av den katolske kirke. Den latinske delen av den katolske kirke (Romerkirken) fortsetter å bruke formelen».

(Wikipedia)

 

«Forskjellen mellom vestlig og østlig tradisjon utdypes når den vestlige kirke tilføyer filioque (Ånden utgår ikke fra Faderen alene, men fra Faderen og Sønnen) til den nikenske trosbekjennelse på 800-tallet. Dette bidro til kirkesplittelsen mellom den østlige og vestlige kirke. For den østlige tradisjon (de ortodokse kirker) innebærer filioque en frakjennelse av Den hellige ånds selvstendighet, og reduserer treenighetsteologien til et speilbilde av den frelseshistoriske utviklingen».

(Store norske leksikon)

 

«Skismaet var et faktum da pave Leo IX og patriarken av Konstantinopel, Mikael Kerularius, gjensidig ekskommuniserte hverandre (og hverandres medlemmer) i 1054. Denne ekskommunikasjonen ble stående inntil 1965, da man i forbindelse med Andre Vatikankonsil opphevet den i tråd med den nye økumeniske ånd.

Begge kirker anser den andre som skismatisk, hvilket vil si at den i utgangspunktet har den rette tro, men ikke forvalter den på korrekt måte. Dette til skille fra en kjettersk kirke, som regnes for å ha avveket så mye fra dogmene at den har forlatt den rette tro».

 

Innføringen av Den hellige ånd skapte et skisma – fiendskap – mellom to kirkesamfunn, som har vedvart inntil vår tid. Etter pinsehøytiden følger «treenighetstiden» i kirkeåret. Den kristne kirke har altså tre guddommelige personer å holde styr på.

Moderne teologer strever ikke bare med å holde Jesus fra Nazareth på plass i denne triaden, men også Den hellige Ånd. De tre beina kirkens triade står på er vaklende og skrøpelige. Når den ene guddommen blir brysom, trekker man frem den andre. De vet knapt hvem og hva de selv «tror på» lenger. Det er særlig i språket denne forvirring og oppløsning viser seg. Etter nær to tusen år med nitidige skriftstudier, grublinger og teologiske teorier vet de skriftlærde teologer ennå ikke hvordan de skal betegne Jesus med riktig tittel, autoritet og status.  

«Det har vært en rar tid. De elleve (?) mennene har vokst opp med den kompromissløse troen på én gud, men de siste ukene har det svirret i luften mange tilnavn på vennen deres: Jesus fra Nazaret, Marias Sønn, Guds Sønn, Menneskesønnen, Messias, Herre og Gud».

(Jfr. Vårt Lands pinsereportasje: «tidsreisen»...)

 

Det er nok ikke lett verken å sammenholde eller atskille de tre guddommelige personer i treenigheten. Den athanasianske trosbekjennelse blir sjelden omtalt, men den er holdt som et dogmatisk skrift i mange vestlige kirker, herunder den romersk-katolske kirke, den anglikanske kirke og de evangelisk-lutherske. I østkirken og i de reformerte kirkene ble denne trosbekjennelsen ikke brukt. Sammen med den apostoliske trosbekjennelse og den nikenske trosbekjennelse er denne regnet blant de tre oldkirkelige trosbekjennelser, og slik er den også, sammen med Den augsburgske bekjennelse og Luthers lille katekisme, en del av Den norske kirkes bekjennelsesskrift».

«Og dette er den felleskristne tro, at vi ærer én Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten, i det vi verken blander sammen personene eller deler vesenet. For én person er Faderens, en annen Sønnens, en annen Den hellige ånds».

 

2. søndag i treenighetstiden (Matteus 3, 11-12) lyder igjen den eskatologiske forkynnelse, voldsdualismens evangelium:

«Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild. Han har kasteskovlen i hånden og skal rense kornet på treskeplassen. Hveten skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner».

 

3. søndag i treenighetstiden (Luk. 14, 15-24) kan vi lese Jesu lignelse om "Det store gjestebudet". Det er en svært lite oppbyggelig tekst.

La oss se litt nærmere på denne teksten. De innbudte gjestene, spesielt utplukkede, var ikke interessert i "herrens" gjestebud, naturlig nok. De hadde mer enn nok med sine daglige gjøremål. Da tjeneren/trellen (!) fortalte sin herre (!) dette ble han HARM og bød at tjeneren skulle hente inn "de fattige og vanføre, blinde og lamme". Men heller ikke de kunne fylle opp plassene i godseierens gjestebud ("Herrens hus").

Jesu lignelse avsluttes med den velkjente hevntanke og straffetrussel ("herren" er nå veldig sint). Han forstår ikke at alminnelige arbeidsfolk ikke lar seg lokke eller true. Men vil de ikke, så skal de tvinges.

"Gå ut på veiene og nød (tving) folk til å å komme inn, så mitt hus kan bli fullt. For det sier jeg dere: ingen av dem som var innbudt, skal få være med i mitt gjestebud".

Hos Vårt Lands (stats)kirkelige prest, Jostein Ørum, blir denne stygge, hevngjerrige lignelse selvsagt tolket og utlagt innenfor den antijødiske polemikk og tradisjon vi er kjent med fra oldkirken og kirkefedrenes tid frem til i dag.

Jesu lignelse er et bilde på jødenes utestengelse fra himmelriket.

Vi vet fra kirkens faktiske historie at "de som var innbudt" - men avviste innbydelsen - det påfølgende årtusen ble fysisk og sjelelig straffet på det grusomste. Det jødiske folk ble demonisert, atskilt og utestengt ikke bare fra den kirkelige rettsorden, men fra all normal samfunnsdeltakelse i de kristen-europeiske stater.

Presten Ørum stiller det hele på hodet. Jeg siterer ham:

 

"For de første lytterne var Guds rike et lukket selskap. Herren Jahve, var Israels Gud og bare Israels, jødenes Gud – og kun jødenes. For å kvali­f­isere til plass ved bordet måtte man ha jødisk mor og det rette DNA. Man måtte være omskåret og ha landet sitt liv trygt innenfor renhetsforskriftene. Det store gjestebudet var etnisk eksklusivt og begrenset...

I Jesu versjon av Guds rike bys man inn til festen, man fødes ikke inn. Man takker ja eller nei, og det nytter lite å vise til fødselsattester eller forbindelser.

Alt er ferdig. Det går ut en invitasjon som sier: Kom, for nå er alt ferdig! Invitasjonen til bords i Guds rike går over alle grenser, og den når ut til overraskende steder. Den strekker seg ned til sammenhenger og inn til menneskehjerter man ikke hadde tenkt, og de som var innbudt først er kanskje ikke der".

 

Tja, mon tro det. Merkelig at Ørum ikke nevner at Jesus (Gud selv?) var omskåret. Paulus mente han var utvalgt allerede i mors liv. Predestinasjonstanken finner vi også hos Jesus, som hos andre kirkelærere.

Vi vet godt hvorfor "de som var innbudt først" ikke er der (Jesu mottakere og tilhørere var ingen andre enn hans jødiske landsmenn). Vi vet også at verken "fødselsattester eller forbindelser" kunne redde jøder fra kirkens hevngjerrighet og vrede - som Holocaust - i det kristne, morderiske Europa de foregående århundrer.

Det stående formularet "alt er ferdig" i kirkens nattverd-liturgi er eksklusivt rettet til den kristne, raserene menighet: de helliges samfunn. Grensene er tydelig satt, betingelsene er klart uttalt. Det er et lukket samfunn av spesielt inviterte og utvalgte gjester. Det vet alle som (ufrivillig) gjester en kirkelig høymesse. Det vet også alle som har et minimum av kjennskap til skriftgrunnlaget og kirkehistorien.

Dess flere som unnlater å døpe sine barn til dette sekteriske "blodssamfunn", dess bedre. Det er langt fra bare jøder og muslimer som takker NEI (!) til dette besynderlige (sekteriske) måltidsfellesskap/gjestebud i "kirkens hus". Vi føler ingen tiltrekning til presten Jostein Ørums nattverdmåltid. Vi vil på ingen måte være del av et slikt rasefellesskap, hvor de inviterte forenes i "Kristi blod".

Utenfra sett fremstår dette som et avskyelig og makabert rituale. Å drikke blodet (symbolsk eller reelt) til en forvillet oldtidsprofet som har vært død i 2000 år, forekommer oss ganske underlig (mildt sagt).

 

I Aftenbladets "Søndagstanker" lørdag 24. juni bekrefter sokneprest Andreas Haarr at lignelsen om gjestebudet skal fortelle hvordan Gud er. Jeg kan forsikre ham, noen av oss får frysninger av denne guden. Jeg siterer nedenfor noen avsnitt fra hans fundamentalistiske/bokstavtro søndagspreken i Stavanger Aftenblad. Merk historiesynet!

 

"Gud er innbyderen til et stort selskap. Alle er invitert. Gud har god plass...Bakgrunnen for alt er det som skjedde med Adam og Eva for lenge sidan, då dei vart stengt ute frå paradis. Etter det har med alle vore på utsida av Guds gode selskap. Så har Gud sett himmel og jord i bevegelse for å få oss innanfor, der han sjølv er. Alt me les om Jesus kan då lesast som Guds store invitasjon til at me er velkomne til selskap med Gud...

Gud inviterar. Gud er ikkje kven som helst...Å takka nei til Guds invitasjon er noko ganske anna. Gud er Gud. Gud er skapar av himmel og jord. Gud er liv, og Gud er startpunkt og målet for alt liv. Å takka nei til Gud er å takka nei til alt...Gud inviterar i dag. Det er nå festen er i ferd med å starta...God plass. Det er framleis plass ved bordet. Jesus er vert. Alle får plass. Inngangsdøra er nåde...Alle som kjem får utdelt nye og reine selskapsklede...".

 

Vi får i denne helsides søndagspreken høre at ingen unnskyldninger holder mål fremfor "Gud", men vi får heller ikke vite hvorfor dette gjestebudet (festen!) er så viktig for "herren". Må han bare demonstrere sin makt?

Akkurat som de innbudte gjestene i lignelsen (datidens jøder) hadde mange gode grunner for å avvise invitasjonen til gjestebudet, har vi i dag mange gode grunner for å takke kontant NEI til "Guds selskap" (kirkens nattverdmåltid?). Hvorvidt det finnes ledige plasser ved bordet, er bare et problem for den kirkelige guden og hans geistlighet på jorden. Derfor driver den aktiv misjonsvirksomhet over hele verden. Vi bryr oss ikke det grann om plassmangel i himmelriket!

"Nye og rene selskapsklær" lokker oss ikke. Vi vil ikke akseptere at våre livserfaringer, i form av slitne og skitne klær, skal bli oss fratatt. Vi ønsker ikke å bli "forvandlet". Om det i dag (tilsynelatende) ikke spørres etter stand, stilling eller fin oppførsel ved inngangen, er helt likegyldig. Det spørres etter noe ganske annet. Hva i all verden betyr det at inngangsdøra er nåde?

Vi VET hvordan sosial status og rangordning bestemte benkeplassene i kirkerommet, langt inn i nyere tid. Vi VET også at "småfolket" måtte stanse, ta av luen og bøye hodet når presten for forbi i sin karjol. Vi VET at det i dag arrangeres egne gudstjenester for fattige "lazaruser" (tiggere, hjemløse og rusmisbrukere).

De kristne driver aktiv veldedighet (barmhjertighetsgjerninger) overfor "lazarusene", men de vil helst ikke ha dem inn i kirkerommet. Dette kan lett observeres i alle NRK-overførte høymesser, hva enten det gjelder Den norske kirke eller Peterskirken. Her er benkeradene alltid fylt opp av det pyntelige, velfødde borgerskap.

Det er "herrens" raseri over de innbudtes avslag som frastøter oss i nevnte lignelse. Vi kjenner godt igjen denne uberegnelige, hevngjerrige herren/guden, som ikke tåler et NEI.  

 

«Å drikke av Ånden»; vannsymbolikk og blodmystikk 

 

«Den som ikke blir født av vann og ånd, kan ikke komme inn i Guds rike. Det som er født av kjøtt, er kjøtt, men det som er født av Ånden, er ånd».  

(Joh. 3, 1-6)

 

«Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens legeme og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. Men den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag. For mitt legeme er den sanne mat, og mitt blod er den sanne drikk. Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham. Likesom Faderen, den levende, har sendt meg, og jeg har liv ved ham, slik skal også den som spiser meg, ha liv ved seg».

(Joh. 6, 53-57) 

 

«Dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse».  

(Matt. 26:28)

 

«Den som tørster, skal komme til meg å drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det renne, som Skriften sier, renne elver av levende vann».

(Joh. 7, 37-39) 

 

Den hellige ånd befinner seg i vannet og blodet, ser det ut til. Denne type «innvielser» har delvis opphav i oldtidens mytologisk-primitive forestillinger og religiøse praksiser. Ingen  opplysningstid  har trengt inn i kirkens mørkbelagte kroker.

Jeg har lagt merke til at avisen Vårt Land ofte resirkulerer gamle artikler og reportasjer ved kirkens høytider. Det tyder vel på en viss tretthet eller tanketørke. Språket er oppbrukt, kanskje? Erling Rimehaugs innlegg på Verdidebatt («Den svarte mannen og Ånden») ble først publisert i avisen år 2008.

Avisens lederartikkel pinseaften 3. juni («Pinsens paradoks») fremstår som et oppgulp fra tidligere år. Det gjentas til det kjedsommelige: «For mange er Den hellige ånd noe av det vanskeligste å forstå i kristen tro».

"For mange", eller for avisens redaksjon?

Jeg har sett gjennom publiserte lederartikler på Verdidebatt, og har merket meg at verken lederartikkelen pinseaften (3. juni), eller lederartikkelen «Karismatikk i Afrika» (15. juni) er publisert på Verdidebatt.

Er ikke (pinse)karismatikk kristendom?

---------------------     

 

At kristen misjonsimperialisme fra de forrige århundrer i dag resulterer i angrep og drap på homofile bl.a. i Uganda, anklager om hekseri og demonbesettelse mot barn i Nigeria OG drap på albinoer i Malawi, er en ulykkelig arv etter kristen misjonsvirksomhet.

FN opplyser at 10.000 albinoer i Malawi (i et land hvor befolkningen utgjør 82% kristne) står overfor systematisk utryddelse. Kirkens Nødhjelp kan kanskje forklare dette fenomen?

Hvor påvirket er «afrikanske heksedoktorer» av kristen misjon og dens lære om ånder, engler og demoner? Dette finnes det forbausende lite forskning om. Er det afrikansk folketro eller europeisk kolonialisme og kristen misjon som har hindret  utvikling på det afrikanske kontinent?

De kristne protestantiske kirkesamfunn (som pinsemenigheten i dag) har i over 100 år planmessig og aggressivt utbredt den såkalt frigjørende og opplysende Ånden over hele Afrika sør for Sahel-beltet.

Status pr. i dag er at mange av de mest voldelige, konfliktfylte og utarmede afrikanske stater har en overveiende kristen befolkning. Fiendehatet mellom kristne og muslimer har nedfelt seg i mange skillelinjer (nord-sør) på det afrikanske kartet, som i Sudan/Sør-Sudan, Nigeria og Den sentralafrikanske republikk (SAR). 

I SAR står kristne anti-balaka-militser og muslimske Seleka-opprørere mot hverandre. Ca. 89% av befolkningen i Den sentralafrikanske republikk er kristne, 8% muslimer. Her er 0% jøder, buddhister og hinduister. 

At 300 mennesker i SAR er drept siden midten av mai er bare gjengitt som fotnoter i norske aviser.

https://www.nrk.no/urix/fn-slar-alarm-om-forferdelige-overgrep-i-den-sentralafrikanske-republikk-1.13538789

 

Det er oppsiktvekkende at den norske stats(kirkes) bistandskroner til de palestinske selvstyreområder langt overgår Norads støtte til den mislykkede staten: Sør-Sudan. Få statsdannelser i nyere tid har hatt så sterk påvirkning fra norsk regjeringshold (KrF/Hilde Frafjord Johnson), norsk bistand og kristen misjon.

Det er mange år siden kritiske forskere påpekte at palestinske myndigheter har brukt deler av norsk bistand til å berike seg selv. Det ser ut til at norske poliikere overfor de palestinske selvstyremyndigheter ikke stiller krav til kontroll, bekjempelse av korrupsjon og oppbygging av rettsstaten.

Det har naturlig nok vakt betimelig oppsikt at Stortinget (enstemmig!) har avvist SV’s forslag om evaluering av norsk bistand til Palestina det siste tiår (ca. 600 mill. pr. år).

«Den anti-israelske norske bistandspartneren som mottok aller mest prosjektstøtte i 2016, var Norsk Folkehjelp. Deres arbeid for palestinerne skjer i nær allianse med, og finansiering fra Fagforbundet (LOs største arbeidstakerorganisasjon med over 350.000 medlemmer). Fagforbundet går inn for full boikott av Israel...

Kirkens Nødhjelp står på ingen måte tilbake for Norsk Folkehjelp i anti-israelsk retorikk. Begge organisasjonene gir også støtte til palestinernes krav om å flytte millioner av arabere inn i Israel, slik at verdens eneste jødiske stat opphører å eksistere. Til tross for dette, ga regjeringen 10,4 millioner kroner av våre skattepenger til prosjekter for palestinere i Kirkens Nødhjelp-regi».

 

Flyktningehjelpen er ikke nevnt i denne sammenheng, men denne mektige organisasjonen (med den kristelige Jan Egeland som generalsekretær) er svært aktivt til stede i Israel og det palestinske samfunn og mottar mange (norske) stats- og troskroner i sine ideologiske kampanjer bl.a. for å undergrave det israelske rettssamfunn.

Nå er det ikke bare Israel som reagerer på utenlandsk (europeisk-vestlig) støtte til ikke-statlige organisasjoner (NGO). Vi kan vel bare tenke oss hvordan norske myndigheter ville reagere dersom en rekke utenlandske NGO, med betydelig finansiell støtte fra deres lands regjeringer, gikk inn for å undergrave norske demokratiske institusjoner.

 

En palestinsk menneskerettighetsaktivist sier i dag:

«Til LO vil jeg si at det er JEG, sammen med resten av den palestinske og israelske befolkningen, som er eiere av konflikten. Jeg mener at det er VI som skal bestemme hvordan vi løser den. Ikke LO, ikke Norge og ikke resten av verden. Jeg vil ikke tillate dere å blande dere inn i MIN konflikt». 

Dette minner litt om hva den svarte menneskerettighets-aktivisten James Baldwin sier i dokumentarfilmen: «I am not your negro».

 

Kan ikke vi hovmodige, kristen-oppdratte europeere innse at vi verken kan forstå eller tale på vegne av de minoriteter og urfolk vi i århundrer gjorde til våre tjenere og slaver? Skal vi, etterkommere av de kristne koloniherrer, verdensherskere og slaveeiere, definere de koloniserte, slavebundne folkeslag verden over?

Den kristne koloniherren forstår ikke sin forbrytelse. Han føler ingen skyld. Derfor liker han ikke «sannhetskommisjoner». Derfor avviser han alle erstatningskrav fra etterkommerne av europeernes nedslaktede folkegrupper.

 

«Tysklands systematiske drap i Namibia i perioden 1903-1908, regnes som det tjuende århundres første folkemord».

«I strevet med å kue herero- og namafolket i Namibia – etter eit opprør, drap tyske, militære styrkar mellom 85.000 og 110.000 menneske i perioden 1904-1908. Samstundes konfiskerte tyske kolonistar enorme landområde - land som i dag er eigd av kvite namibiarar...Tyskland var like brutale i Tanzania som i Namibia. I åra mellom 1905 og 1908 drap tyske styrkar om lag 70.000 menneske då kolonisten slo ned maji-maji-opprøret.».

 

 

Det kan ikke være ukjent at det også arbeides med et erstatningskrav overfor Norge for slavehold på de karibiske øyer? Danmark-Norge hadde som kjent tre vestindiske øyer som slavekolonier (utenom koloniene i India og Ghana).

Man bør merke seg de perverse navnene: St. Thomas, St. Croix og St. John. Slaveøyene - slaveriet - bærer et hellighetsstempel!

https://www.nrk.no/urix/krever-slaveri-erstatning-fra-norge-1.11412511 

    

Etter å ha «drukket av Ånden» i utallige århundrer (årtusen) er Den hellige ånd like diffus for de kristne, selv om hans komme til verden - pinsen - betegner den såkalte "kirkens fødsel", og intet mindre enn et "skille i verdenshistorien" (i følge diakon i DnK Hans Eskil Vigdel i det innledende sitatet).

Men da kan vi vel ikke forvente at de kristnede afrikanerne skal forstå denne diffuse «treenighetspersonen» noe bedre? Det var misjonærene som brakte ham - den kristne Ånden - til Afrika.

Hvem er "drukne" og hvem er "edru"? Hvem har myndighet til å identifisere Helligånden og dens frukter i Afrika? På hvilken side står han? Hvilket kirkesamfunn har mest rettmessig krav på ham? Var ikke Jesus fra Nazareth "pinsekarismatikeren" fremfor noen? Vekkelsespredikanten? Svovelpredikanten?

Når Ånden ikke kan bestemmes og hans manifestasjoner uteblir, sier man som gatepresten Opsahl:  Den hellige Ånd er overalt (slik man sier om den «oppstandne» Jesus/Kristus): Ånden er livet...Kristus er livet...

For millioner av mennesker verden over var det DØDEN som kom.

Misjonsgeneralen i Det norske Misjonsselskap (NMS) lengter etter VEKKELSE og åndelig oppvåkning, i følge avisen Dagen. Denne misjonsorganisasjonen har sendt ut horder av misjonærer helt fra 1800-tallet. Kommende uke arrangerer NMS en flere dagers "sommerfest" i Stavanger sentrum. Man håper nok at kultur og misjon skal gjøre byens innbyggere mottakelige for Åndens gjerninger. Vi kan regne med at det "bedes" mye og intenst i forkant om at Den hellige ånd skal gjøre sin virkning og vise sin makt.

Målet for kristen misjon er jo at hvert kne skal bøye seg...

 

Rimehaug publiserte for et par år siden på Verdidebatt dette innlegget

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11578514-den-anomyme-and 

 

Rimehaug har også skrevet om himmelfarten

http://www.verdidebatt.no/innlegg/56855-himmelfart 

 

Vårt Lands spekulative reportasje-serie («tidsreise») fra 2014 er resirkulert her   

http://www.vl.no/kultur/ar-33-pinse-festen-odelagt-av-opptoyer-1.85206  

 

«Ånden blåser dit den vil»

 

Ja, det ser ut til at den også blåser dit Alf Gjøsund vil, «for denne journalisten vet bedre enn Jesus».

«Jesus talte til demoner/urene ånder, og drev ut demoner/urene ånder. Han underviste også om demoner/urene ånder».  

(Matt. 12, 43ff)

Gjøsunds siste kommentarer i Vårt Land og på Verdidebatt er en fantastisk demonstrasjon av den historieløshet og rasjonaliseringsevne noen kristne teologer, apologeter og journalister er i besittelse av.

Lar Gjøsund seg lede av Ånden når han trekker omskjæring og homofili inn i sentrum av Vårt Lands debatt? Er synet på homofilt samliv et frelsesspørsmål, eller ikke?  Et lærespørsmål? Et teologisk spørsmål? Gjøsund vet ikke, eller han vil ikke ta stilling. Som kommentator i Vårt Land vet han ikke hva som er avisens redaksjonelle linje. Han gjemmer seg bak en nøytralitets-maske i en avis som høylydt profilerer seg i trosspørsmål.

Da kan jeg minne om at hans kollega, Erling Rimehaug, på samme kommentarplass for noen år siden forkynte dommen og Dommens dag med STORE BOKSTAVER. Mange av Rimehaugs kommentarer er rene "vitnesbyrd".

De såkalt bibeltro opponenter, som Odd Sverre Hove og Torkild Masvie, er mer historisk etterrettelige enn Gjøsund, som på sin side ikke kan oppgi et eneste Jesus-ord fra evangelieskriftene. Det er avslørende nok. Det er liberalteologiens ideal-Jesus han beskytter. Denne fantom-Jesus finnes ikke i evangelieskriftene.

De foraktede «bibeltro» har ikke behov for å pynte på Jesus-skikkelsen, eller for å utelate og omtolke hans mange harde ord. I denne sammenheng kan også nevnes Jon Kvalbein og Håkon Hovda. .

------------------- 

 

Vi kan også spørre: hvor avgjørende er Den hellige ånds innflytelse ved et bispevalg? Foretrekker Helligånden en konservativ eller liberal kandidat i Oslos bispestol? Mann eller kvinne? (Vi har jo sett at uten Ånden vet ikke den kristne forskjell på rett og galt).

TF-professor emeritus Halvor Moxnes har gått sterkt ut med anbefaling av Kari Veiteberg som ny biskop i Oslo. Hun omtales som «en tydelig stemme, enten det gjelder feminisme, likekjønnet ekteskap eller palestinernes rett til hjemland. Sammenhengen mellom tro og menneskeverd er hele tiden avgjørende for henne». 

Det er svært interessant at «palestinernes rett til hjemland» her trekkes frem som en kvalifiserende holdning for en biskop. Alle som leser evangelieskriftene vet at Jesus ikke med ett ord har omtalt Moxnes’ favorittema ovenfor. Sammenhengen mellom «tro og menneskeverd» er altså noe helt annet i evangelieskriftene enn hos Moxnes og Veiteberg.

(I følge Moxnes' kollega fra TF, Åste Dokka, er etikken underordnet i kirke og kristendom).

Det er nok tenkelig at disse to, som også Alf Gjøsund og Geir Wigdel på Verdidebatt, leser NT med helt spesielle, teologisk-ideologiske briller. Det påfallende er at Jesus fra Nazareth ikke siteres med ett eneste skriftord - han som vel er deres ufeilbarlige (etiske) IDEAL og MESTER?

Det ville være underlig om den guddommeliggjorte nicænske Jesus: skapningens, verdens og historiens Herre, med all makt og visdom, skulle ha manglet innsikt i menneskesinnet? Skulle han som «Gud selv» og "Guds enbårne Sønn" - skaper av himmel og jord - ha forvekslet psykisk og fysisk sykdom (psykose og epileptiske anfall) med demonbesettelser, Gjøsund?

Her oppstår slike tankeforstyrrelser som er typisk for den liberale («progressive») teologi.

«Slik må en også se på utdrivelsen av "onde ånder". På Jesu tid fantes ingen alternativ behandling for slike. Besettelse av onde ånder var den beste forklaring de hadde, og Jesus måtte holde seg til tidens viten og muligheter. At folk i dag fortsatt henger fast i det samme forståelsesregimet, er bare tragisk».

 

Geir Wigdel og Alf Gjøsund passer godt på ikke å nevne noen skriftord om Jesu demonutdrivelser, hvor Jesus snakker med og til de «inkarnerte» demoner. Slikt passer nok ikke med Gjøsunds ideal-Jesus, som lyder slik:  «Hadde han kommet trekkende med våre moderne diagnoser ville han antakelig blitt korsfestet før tiden».

For noe sprøyt!  

 

Gjøsund og Jesus: to verdener kolliderer    

 

Det må bemerkes at Alf  Gjøsunds (kristelige) avis trykker daglige og ukentlige andakter og prekener hvor djevelen og hans demoner postuleres og forkynnes som reelle (aktive) kosmiske vesener, eller «onde åndsmakter». Her forkynnes kav ortodoksi år etter år, hva enten det er prester i Den norske kirke eller frikirkepastorer som fører pennen.

 

Jeg siterer sokneprest Hans Jørgen Nilsen, Vårt Land 11.07.2017:

"Kallelsen av disiplene er gjengitt i alle fire evangeliene, på ulikt vis og med ulike navn på disiplene. Det er veldig fint å lese hva Jesus faktisk kaller dem til. «De skulle være sammen med ham, og for at han kunne sende dem ut for å forkynne og ha makt til å drive ut onde ånder».

 

Folkekirkepresten Runar Foss Sjåstad på Verdidebatt forkynner den samme mytologiske dualisme vi kjenner fra Jesu lære og kristendommens oldtid. Han strever hardt for å frita guden sin for ansvar ("det onde var der før begynnelsen"). Det er ikke "tenkning" han fremfører på bloggen sin, men enkel og naiv kristelig forkynnelse.

Det er både pinlig og avslørende at det mytologiske verdensbilde fra oldtiden reproduseres på Verdidebatt i år 2017 (med Gjøsunds godkjennelse). Det er så velkjent alt sammen. Klarere kan det ikke sies:

"Enig i mye her, samtidig tror jeg Djevelen bare er en liten avgrening av ondskapens vesen og opphav. Vi ber i Fader vår, "frels oss fra det onde". Gud forsøker hele tiden å gjøre det, og han har gjort det i Jesus.

Men han har en motstander, og Djevelen er bare en definisjon av ondskapen. Gud slapp ikke Djevelen inn fra begynnelsen, det onde var der allerede. Noe å tenke på...jeg tror også skapelsen er i en prosess, og at det er to evige makter som står hverandre imot, en god og en ond, lys og mørke".

 

Gjøsund synes også helt uanfektet av den «vrangsnudde» verden som hans aviskollega, sokneprest Jostein Ørum, mener vi trenger frelse fra. (Ørum er visstnok statskirkeprest, ikke verken pinsekarismatiker eller annen frikirkemann/indremisjonsmann).

«Det er en vrangsnudd generasjon vi lever blant, på noen måter. Vi er rett og slett en vrangsnudd gjeng. Det er mye som er så bakvendt som det kan få blitt. Ta for eksempel verdipyramiden. Det er som om hele skalaen er vridd vrang ut fra Jesu standard».

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11688438-helvete-som-bakteppe 

 

Hvis Gjøsund går regelmessig til høymesse/gudstjeneste i Den norske kirke, vil han møte djevelen i liturgien og i utallige prekentekster. At han i sine kommentarer ikke reflekterer over tankeinnholdet i de kirkelige høytider (påske, himmelfart og pinse), men griper til homofilisaken og omskjæring, ser jeg som en strategisk avledningsmanøver. Dette er ikke noe nytt.

Det er Jesu mytologiske, «vrangsnudde» verdensbilde Gjøsunds kirke forkynner.  Jesu etterfølgere de påfølgende tiår, århundrer og årtusener, som Paulus, kikrkefedrene og langt senere Martin Luther, var like uopplyste og naive som sin galileiske mester. Også dagens djevelutdrivere (som for en stor del er menn) følger i «Mesterens» spor. De gjør bare som Jesus gjorde, sier de. Om de tar betaling for sine tjenester har liten betydning. Vi vet alle at Den norske (stats)kirkes geistlighet er sikret god lønn for å forkynne Jesu mytologiske lære og virksomhet.  

Helvetestrusselen er et sentralt innslag i den kristne arv. Voldselementene i «den nasjonale kristenarven» (se biskop Atle Sommerfeldt, Vårt Land 2. juni) i vårt land og andre europeiske land inkluderer både autoritetsdyrkelse, hellig krig, sekterisk hat, rasisme/antisemittisme, erobringskriger, imperialisme, massakrer, etnisk rensning, Holocaust, slaveri, samt kolonialisme  m/utryddelseskriger og frigjøringskriger langt inn i forrige århundre.

Fra særlig kristne, tyske teologer og kirkeledere finnes et rikholdig materiale for deres støtte til de to verdenskrigene det forrige århundret som drepte ca. 50 mill. mennesker. 

Med et slikt voldsregister blir den "kristne etikk" vanskelig å forsvare. Da er det forståelig at alt fokus søkes rettet mot politisk islam/islamisme og IS. Men den kristen-europeiske korsfarerideologi (og mentalitet) ble på ingen måte avviklet ved det 8. korstog i 1270. Krigen mot «de vantro» og "usiviliserte barbarer" fortsatte på alle kontinenter. 

 

"Hvor sunt er det å vokse opp med Satan, dommedag og fortapelse i bagasjen", spør Alf Gjøsund i en av sine siste kommentarer.

 

Jødene ble kollektivt assosiert med djevelen gjennom alle kirkens århundrer. Konsekvensene var ikke bare psykisk terror, men fysisk og samfunnsmessig terror. De fleste av oss som har dette nattsvarte tankegodset i bagasjen, har ikke slike erfaringer. Gjøsund burde kanskje spørre dem hvorvidt "sunt" er en passende betegnelse.

Jeg har tre bøker fulle av kirkens infame, demoniserende/dehumaniserende jødekarikaturer fra middelalderen til nyere tid (jødene ble også assosiert med svin, geiter, ormer og edderkopper).  

 

Det mest interessante er hvordan Gjøsund omdirigerer hele problematikken. Han spør ikke hvorfor og hvordan kirken så lenge den har eksistert, inntil i dag, har kunnet holde fast på læren om og  "troen på"  Satan/djevelen, dommedag og fortapelse/helvete. Ja, ganske uberørt av vitenskapelige innsikter.

Da er Jesus fra Nazareth ikke til å komme utenom. Dette mytologiske tankegodset kommer fra ham. Så lenge Jesu guddommelige/ufeilbarlige autoritet fastholdes vil straffe- og helvetestruslene også bli stående.

Gjøsund burde vite såpass at kirken selv aldri har spurt seg om slike forestillinger er "sunt" for den mentale helse. Det handler ikke om «sunnhet», men om RETT TRO og RETT LÆRE. Teologi og dogmatikk tar ikke menneskelige hensyn. Historien underbygger dette.

Det er et hovedpoeng i kristen (og teologisk) forkynnelse at man ikke skal bygge sin "tro" og "frelsesvisshet" på følelser eller personlige erfaringer, som betraktes som falske, villedende og ustabile indikatorer. Hva den enkelte opplever som sunt/usunt betyr følgelig lite i denne spesielle sammenheng. Men det betyr også at det som fremfor alt kjennetegner vår menneskelighet og gjør oss UNIKE som individer, frakjennes verdi og betydning.

 

Det er riktig som Torkild  Masvie sier:

«Jesus mener det Jesus sier. Ved å påstå at Jesus egentlig visste bedre, men tilpasset sitt budskap til det publikum han hadde, så har en innført en tolkningsmetode som kan vri innholdet i alle Jesu ord».

Jesus sier ikke hva Alf Gjøsund (subjektivt) mener eller ønsker. At Jesus skulle ha tilpasset sitt budskap til publikum, er bare tåpelig. Det kan ikke være tvil om at han trodde helt og fullt på hva han forkynte. Jesus sto ikke over eller utenfor sine tilhørere, slik Gjøsund og Geir Wigdel vil ha oss til å tro. 

Liberalteologien har det siste århundret forsøkt å innbille oss at Jesus ikke har ment hva han har sagt. Vi tror ikke på dem et øyeblikk. De vil ha det til at etterfølgerne og overleveringen har feiltolket og misforstått Jesus.

Jeg gjentar: denne teologiske strategien er ikke holdbar lenger.

Vi vet godt hva som står skrevet i Det nye testamente: skrifter kirken selv har utvalgt, samlet og overlevert som «Guds ord». Jesus var helt og fullt et «barn av sin tid». Det er også Gjøsund, og derfor oppstår naturlig nok slik forvirring han målbærer i sine kommentarer. Som senjødisk oldtidsprofet og dommedagspredikant har Jesus en viss religionshistorisk interesse. Men vår tid kjenner nok mer og mer på en trøtthet og avsky for denne oldtidsprofeten.

Noen teologer har langt om lenge forstått at tidsånden arbeider ubønnhørlig mot dem. De må derfor gjøre visse innrømmelser overfor den historisk-kritiske forskning, som de så lenge har foraktet og fortiet.

Det er i møte med kirkens (autoriserte) verdensbilde og historiesyn to verdener kolliderer; Jesu mytologiske verdenbilde og dualistiske menneskesyn lar seg ikke forene med vår tids vitenskapelige virkelighetsoppfatning, uansett hvordan Gjøsund vrir og vrenger på det. Men han trenger en «fiende», som alle kristne gjør det. Hove og Masvie ser ut til å passe inn i hans forskrudde fiendebilde. Dnk vil jo gjerne skape et bilde av seg selv som "moderne" motsatt forkynnere av Hove og Masvies type, som man derfor strever med å markere avstand til.  

Om de alle tre møtes ved nattverdbordet, sier Gjøsund intet om.

 

Hallvard Jørgensen forsøker å komme Gjøsund til hjelp, men han står i den samme «spagaten». Når en ordinert teolog og sokneprest vil være historiker, går det alldeles galt. Da kan han selvsagt ikke (som heller ikke Gjøsund) nevne Treenigheten, Inkarnasjonen, Kristologien...H. Jørgensen bør selv forklare hvordan han som (luthersk) sokneprest kan forene «moderne naturvitenskap og historieforskning» med det absurde, mytologiske tankeinnholdet i NICÆNEUM, ATHANASIANUM, APOSTOLICUM og AUGUSTANA.

Han har som ordinert teolog autorisert Jesu mytologiske "virkelighetsoppfatning og historieforståelse". Her ligger kirkens hovedproblem. Det er like mye synd på Hallvard Jørgensen som på Odd Sverre Hove. Den «sofistikerte» teolog  H. Jørgensen strør om seg med teologiske referanser og kryptiske kilder. Han kommuniserer helst bare med likesinnede (anglo-amerikanske) teologer. Men de har for en stor del bare gjentatt - for et uopplyst amerikansk publikum - den tyskspråklige teologiske "forskningstradisjon" (tekstkritikken) de siste par århundrer.

Da Bart D. Ehrmans bok ("Jesus feilsitert", 2006) ble utgitt i Norge, ble det sagt fra norsk teologisk hold:  dette har vi visst lenge...

Under gir H. Jørgensen et spark og en hovmodig belæring til Odd Sverre Hove, uten å nevne at Jesu «røyndomsforståing og historieoppfatning» ble opphøyet til  guddommelig åpenbaring og offisiell lære ved Nicæa-møtet år 325. Dette har vært kirkens Sannhet og autorisert kirkelig lære i Jørgensens katolske og protestantiske kirke de påfølgende årtusener inntil i dag.

«Men ja. Skal du forsvare Jesu røyndomsforståing og historieforståing trengst det ikkje berre nokre alternative dateringar her og der, Odd Sverre. Du må forkaste all moderne naturvitskap også, inkludert moderne fysikk, moderne geologi, moderne biologi. Ja, for ikkje å snakke om altså all moderne, antikk historieforskning. Det blir diverre absurd».  

Hvor mange (spe)barn har sokneprest H. Jørgensen døpt i/til «Faderen, Sønnen og Den hellige ånds navn»? Har han forvaltet sakramentene rett? Det er høyst merkelig at han ikke oppgir noen erfaringer fra sin praksis som luthersk sokneprest i Den norske kirke. 

Hvordan har han forsvart eller utlagt Jesu «røyndomsforståelse og historieforståing» fra prekestolen for sin menighet?

 

Katolsk i hodet?     

 

Hallvard Jørgensen er etter mitt syn en karakteristisk representant for den absurde «kriseteologien» i vår tid. Med det ene beinet i den katolske kirke og det andre beinet i den lutherske kirke, har han mye å forklare. Han unnviker glatt hovedproblemet i kirkens bekjennelse og teologi, akkurat som hans lutherske navnebror T. B. Jørgensen og hans katolske navnebror Hallvard Thomas Hole.  

Han sier JA og NEI på samme tid (se hans private blogg nedenfor). Han nøytraliserer motstand og avverger motforestillinger ved å belære og strø om seg med teologiske referanser ingen har interesse for. Han klamrer seg til Dale Allison.

Det er kanskje på tide at lutherske teologer jekker seg ned noen hakk?

 

Innimellom koselige fjellturer, helsetips og økonomiske råd på Hallvard Jørgensens private blogg, kan man finne noen anfektelser og helvetesbetraktninger. Hva som er reelt, personlig opplevd og hva som er teologisk koketteri er ikke så lett å avgjøre. For å få sove bedre om natten har Jørgensen tatt seg en pause fra prestetjenesten. Det kan man forstå.

http://ja-nei.blogspot.no/

 

Tiden er for lengst forbi da teologi ble omtalt som vitenskapens eller filosofiens «dronning». Men det kan jo tenkes at den unge MF-teolog og sokneprest H. Jørgensen, som også hans kollega Atle O. Søvik, ennå ikke har forstått at tiden har løpt fra dem?  De lever og ånder i sin lille teologiske tankeboble, plukker litt herfra og derfra og vil nok gjerne bli oppfattet som representanter for en ung, ny-tenkende teologisk generasjon. Det gjelder fremfor alt å redde stumpene av kirken og kristendommens krondogme: Jesus-forgudelsen.

Hvordan skal den historiske Jesus forenes med den guddommelige Kristus? Teologene står overfor en umulig oppgave. Det er forståelig at noen av dem går inn og ut av "tenkeboksen".

Søvik og Jørgensen har begge vært tilknyttet, løst eller fast, den konservative Espen Ottosens (ny-apologetiske) tankesmie: Skaperkraft. H. Jørgensen har også en viss forbindelse til Bjørn Are Davidsen.  

Jeg har merket meg H. Jørgensens avventende, defensive kommentar på hans (katolske) kollega  Bernt T. Oftestads  tråd  («Fordi du fortjener det»): «Eg tykkjer det var interessant om nokon frå Dnk sentralt (evt. MF/TF) ville freiste å svare på dette, og vi kunne få ein dialog».

La meg svare slik: 

Eg tykkjer det var interessant om Hallvard Jørgensen ville freiste å svare på dette.., som f.eks. akkomodasjons-prinsippets grunnlag i Skriften/Ordet, bekjennelse og tradisjon. Ja, begrepene akkomodasjon og tradisjon har vært gjennomgående i H. Jørgensens tenkning. Og står han ikke selv sentralt i Dnk, event. ved MF/TF?

Det er lite tillitvekkende at han her gjemmer seg bort på en katolsk blogg på Vårt Lands Verdidebatt.

 

http://www.katolsk.no/tro/tema/kirken/artikler/menneske  

https://itro.no/ibibelen/det-som-var-umulig/    

 

Ja, det var merkelig hvor stille den høyrøstede H. Jørgensen ble på denne tråden. Men han er jo så ung og våger nok ikke å utfordre den langt eldre, konservative Bernt T. Oftestad. I stedet kjører han ut mot «bibeltro» lutheranere. Men (professor emeritus) Oftestad står vel på samme linje som dem? Ja, som også en annen ny-testamentlig professor på Verdidebatt: Jarl Henning Ulrichsen?

Det er til dels i protest mot liberalteologiske utglidninger i DnK at så mange prester og teologer ved MF (Jørgensens fakultet) konverterer til Den katolske kirke. De søker den faste grunn som bare  paveautoriteten  gir. Og her gis ingen innrømmelser til homofilt samliv eller kvinnelige prester.

Men det anfekter ikke Verdidebatts katolske skribenter, som heller ikke Njål Kristiansen. Den norske kirkes lutherske biskoper har mistet deres autoritet, men nåde den som kritiserer PAVEN. Hans autoritet er uangripelig.

 

Jeg siterer Vårt Land: 

"- Hvorfor anerkjenner ikke Den katolske kirke kvinnelige prester?

 – Kort sagt fordi Jesus var mann. Det er logikken. Prestemyndigheten går fra mann til mann; fra Jesus til Peter, fra Peter til biskoper, fra biskoper til prester. I tillegg støtter man seg til et komplimentært syn på kjønn hvor kvinnen er underordnet. Mannen må være den som bestemmer".

 

H. Jørgensen har ved mange anledninger tilkjennegitt sin sterke katolske orientering (så vidt jeg vet har han ikke konvertert ennå). Jeg minner igjen om at han har gjennomgått en Ignatiansk retreat i et katolsk kloster. Dette har han selv opplyst om på Verdidebatt.

 

 

http://www.liagard.no/ignatiansk-5-dagers-retreat

http://sandom.no/informasjon-om-ulike-retreater/om-ignatiansk-retreat/

http://meditasjoner.no/ressurser/aandelige-oevelser-i-ignatiansk-tradisjon 

 

 

"Derfor er troen og tvilen tvillinger" 

 

https://itro.no/ibibelen/det-som-var-umulig/ 

http://tenktom.blogspot.no/2011/02/grubling-og-tvil.html 

http://forskning.no/2008/02/tro-mot-vitenskap

http://www.trotvil.no/2007/08/14/hvorfor-jeg-tror-og-ikke-tror/

 

Fra kirkelig hold er det skrevet mye rart om "tvil og tro" de senere år. TVILEN er åpenbart blitt et alvorlig teologisk problem, og en trussel av helt andre dimensjoner enn tidligere. Den søkes derfor integrert (nøytralisert!) i en "teologisk diskurs", men den undergraver kirken innenfra. Det skyldes bl.a. at kirkelige teologer ikke lenger kan avfeie menneskets fornuft og erfaring som "idioti" (se nedenfor).

Tvilen er fornuftens følgesvenn og "troens" fiende (anfektelser er bare noe de kristne opplever). Den er ingen teologisk tankelek, men en pålitelig veiviser for søkende, erkjennende individer. I det øyeblikk man ikke kjenner frykt for tvilens undergravende spørsmål, er man reddet og befridd. Det vil alltid åpne seg nye veier og nye rom for det sannhetssøkende mennesket. Vi leter og famler oss frem. Vi går ikke i flokk. Når et nytt vindu åpnes, kan vi kjenne den forfriskende luften som slår mot oss. Som det er sagt: det er fint at nordavinden blåser fra mange kanter.

Frafalne kristne og muslimer gir nye innsikter og perspektiver. Nettavisen Fri Tanke har en god artikkelserie om dette.

Innenfor den kristne bekjennelse og teologi er tvilen kontrollert og innestengt. Den innrømmes og tillates bare innenfor visse grenser. Den skal helst munne ut i sterkere trosvisshet. Mange "hjelpere" står klar for å lede villfarne tvilere gjennom "sjelens mørke natt" og tilbake til en moden tro (hva nå det er for noe rart).

Vårt Land annonserer for det kristne månedsmagasinet Agenda 3:16, med hovedtema: "Trosstyrkende tvil?".

 

I avisen Dagen søndag 11. juni kunne man lese Anne (Margrethe) Lunds innlegg, med den famøse tittelen "Tvilens idioti". Hun presenteres ikke med noen tittel eller yrkesbakgrunn. Hvem er hun? Er hun en av mange amanuensiser ved de kristne Høgskoler (VID), eller en privatperson?

http://annemlund.blogspot.no/2017/06/tvilens-idioti.html 

 

Jeg siterer et avsnitt:

"Den ivrige tviler vil fastholde at Gud ikke er der, at han aldri har vist seg i verken skapelse, historie eller former for kommunikasjon. Den idiotiske tviler skuer ned på sin egen navle og med sin "demon of self interest" søker å avgjøre om det finnes en gud skapt i subjektiv menneskelig erfaring, for så å gå i rette med dette monsteret".

http://www.dagen.no/dagensdebatt/kristenliv/Tvilens-idioti-488942   

 

Biskop Per Arne Dahls pinsepreken på Verdidebatt 02.06.2017 er et annet eksempel. Tittelen på dette avsnitt er hentet fra Dahls innlegg, men det er morsomt nok i ettertid endret til «Kirkens trådløse nettverk». 

«Jesus er nøkkelen til Gudsriket. Dermed er vi på nett, med tilgang til en vare som ikke har utløpsdato og ikke kan kjøpes for penger...Pinsedag skjedde dette...Gud hadde etablert et nettverk av en annen verden midt i verden».

Dette er typisk Dahlsk språkbruk. Han er alltid gjenkjennelig i sine pompøse og sentimentale skriverier. I kommentarfeltet på denne tråden blir biskopen interessant nok korrigert av sine "elever". Riktig nok ikke av «Bibelen», men av Jesu ord i Matt. 16:23, Mark. 4:15 og Matt. 4:10. 

Ja, både Jesus og Martin Luther anså tvilen som djevelens verk: fristeren, forføreren og Den Ondes gjerninger. Vi kan regne med at langt de fleste som ble forfulgt og terrorisert av den kristne kirke de foregående årtusen, var nettopp «tvilere». 

 

Jeg siterer Vårt Lands lederartikkel pinseaften:

«Er det likevel noe som knytter kristne sammen? Apostelen Johannes er opptatt av at Åndens oppgave er å framheve kirkens hovedperson, Jesus Kristus. Kanskje gir dette oss et hint om at den dypeste årsaken til splittelse er at kristne lar perifere spørsmål skygge for kjernebudskapet:  Den oppstandne Kristus».

 

Da er det i sannhet et "pinsens paradoks" at Alf Gjøsund  gjør akkurat det hans avis advarer mot. Han bidrar til å holde liv i «perifere spørsmål», ved å fokusere på omskjæring og homofili. Eller, kanskje er det ikke perifere spørsmål?

Ikke nok med det: i avisen samme dag demonstreres kirkesplittelsen i Sigurd Hareides kritikk av Kirkerådets profildokument.  

I spørsmålet om «demonenes eksistens» sier Gjøsund både JA og NEI (typisk for dagens «folkekirkelige» retorikk):

 

«Jeg har jo ikke fornektet demonenes eksistens. Tvert imot bruker jeg uttrykket selv: «... kan godt se for meg at en mann med en sånn autoritet og styrke  (...) kunne få både sykdommer og demoner til å forsvinne».

Jeg skriver også om «demonene som herjet for to tusen år siden, og for så vidt gjør det fortsatt».

Jeg mener tvert imot at det er mulig å tro på Bibelen fra a til å og samtidig bruke andre og mer presise navn på de demonene som herjet i disse fortellingene. På Bibelens tid var «onde ånder» en svært vanlig  diagnose. I vårt samfunn er det ikke det. Hva tror Hove om det?

Har de onde åndene sluttet å angripe mennesker? Eller tror Hove at det finnes mange besatte mennesker, også i vårt samfunn, og at de med sine psykiatriske diagnoser er feildiagnostiserte? Jeg er veldig nysgjerrig på Hoves tanker om dette».

 

Hva Odd Sverre Hove tenker om dette vet vi godt. Det er langt mer interessant hva Gjøsund og hans kristelige avis mener om «onde ånder» (åndsmakter?), basert på Jesu verdensbilde fra oldtiden slik det er oss overlevert i evangelieskriftene.

Han burde være i stand til å skille klart mellom en oldtidprofets verdensbilde/menneskesyn og sitt eget. Han burde vite at Jesus «helbredet» demonbesatte mennesker, ikke psykiatriske pasienter med vår tids medisinske forskning og diagnoseapparat. Hvis Jesus ikke kan tjene som forbilde for oss i dag, burde vel Gjøsund kunne si dette klart og tydelig? Trenger han Hove for å rettferdiggjøre sin egen posisjon? Er det Hove eller Jesus han har som autoritet? Det er nettopp slik klargjøring som søkes tilslørt, for at Jesus skal fremstå som "enestående" for sin tid, eller rett og slett: "overmenneskelig".

Dagens djevelutdrivere ("exorsister") følger Jesu eksempel og forbilde. Det er merkelig at Gjøsund ikke nevner at det avholdes årlige kurs og seminarer i Vatikanet for utdannede og kommende "exorcister". Han er skremmende nærsynt.

Det er også Hallvard Jørgensen og hans katolske medsammensvorne på Verdidebatt. De vil ha oss til å tro at det var Pinsekarismatikken og Indremisjonen som så og si oppfant "djevelen". Men ingen av H. Jørgensens "sofistikerte" teologiske referanser i nyere tid kan vel bortforklare djevelen/Satan og Helvete i den kristne kirkes offisielle lære?

Har Dale Allison direkte konfrontert den kirkelige geistlighet og dens lære på dette punkt?

Hva den ordinerte MF-teolog og soknperest H. Jørgensen personlig synser og mener er lite interessant. Han viser snodig nok liten interesse for læreinnholdet i kirkens bekjennelsesskrifter. Men det er hva kirken offisielt og autoritativt lærer vi må ha fokus på. Jeg håper leserne forstår forskjellen. Det er viktig for å kunne gjennomskue dagens "folkekirkelige" teologiske, manipulerende retorikk.

På Verdidebatt er det ingen som tar tak i Den katolske kirkes fryktelige DEMONOLOGI.

Har ikke Gjøsund fått med seg dette foredraget ved Modum Bad i 2002?  (Spesialspsykolog Gry Stålsett har i over 20 år arbeidet her).

 

http://www.katolsk.no/tro/tema/engler-andsmakter/artikler/exorcism    

http://forskning.no/psykiske-lidelser-religion-psykologi/2012/01/apner-terapidoren-gud 

 

«Din tro har frelst deg»...«dine synder er deg forlatt».., sa Jesus til de hjelpetrengende som oppsøkte ham. Han forkynte og preket hovedsakelig til sin lille krets av trofaste disipler og tilhengere, som også i den berømmelige Bergprekenen. Frelse og helbredelse hang sammen, som også synd og demoner, sykdom og djevelbesettelse. Er det så vanskelig, Gjøsund? 

Jesus tok ganske enkelt feil. Hans sterkt begrensede innsikt i menneskets biologi og psyke delte han med sine tilhørere, sin samtid. I sitt syn på engler, ånder og demoner skilte Jesus seg ikke fra det særegne (senjødiske) sektvesenet han tilhørte.

Det var alminnelig oppfatning i disse kretser at ånder og demoner kunne ta bolig i et menneske, og det så grundig at det var demonen som bestemte hva mennesket sa og gjorde. Jesus ble selv beskyldt for å være besatt (og det var han jo på et vis, da han mente engelen/ånden/Menneskesønnen var «inkarnert» i ham). Men ellers var det sykdom, blindhet, stumhet, døvhet eller epilepsi som ble forklart med demonbesettelse.

Jesus ga sine disipler fullmakt til å utdrive demoner. Tanken at kampen mot det onde/den onde ennå ikke er overvunnet, er høyst aktuell og levende i kristenheten i dag. SATAN er ennå ikke beseiret!

I oldkirken ble det foretatt en demonutdrivelse forut for dåpen. Det syndige mennesket ble oppfattet som «besatt». Igjen kan vi spørre: hvorfor må spebarnet renses (gjenfødes) ved dåpsvannet i DnK i dag? 

Det er påfallende at Gjøsund ikke henviser til Jesu møter og samtaler med Satan/djevelen OG hans demonutdrivelser. Har han ikke ennå forstått at Jesus SNAKKET til og med demonene? Han kjente dem, og de kjente ham. De hadde jo navn!

Det er forståelig at han viker unna alle skriftreferanser i NT som kan undergrave Jesu etiske, ufeilbarlige autoritet. Det gjør også den kristne psykolog/teolog, Gry Stålsett (omtalt som fagperson i «religionspsykologi» ved MF). 

 

Liberalteologenes berøringsangst for Satan-figuren er virkelig forbløffende. Jeg har nylig lest TF-teologen Marius Timman Mjaaland uttale seg om djevelen på minervanett.no. Han snor seg som en ål rundt dette ubehagelige (kompromitterende) tema.  

https://www.minervanett.no/hollywood-er-viktigere-enn-bibelen/ 

Jeg har ikke telt hvor mange ganger Timman Mjaaland henviser til den diffuse "Bibelen" - uten presisering, uten konkrete referanser. Jesus selv nevnes bare i de siste linjer, hvor professoren bekrefter at han tror på Jesu oppstandelse. Og det mener han visst er rasjonelt, mens han altså avviser den personifiserte djevel.

Vi som ikke leser Det nye testamente med de spesielle "kristologiske briller", vet at Timman Mjaaland tar feil. Den personifiserte djevel er høyst nærværende både i Jesu virkelighetsforståelse, i apostelbrevene OG hos Luther. Derfor har også den kristne kirke i nær 2000 år forkynt djevelens/Satans personifiserte nærvær i verden.

(Man kan bare lese historikeren Norman Cohns bok: "Europas indre demoner").

Teologiprofessoren opptrer dypt uredelig i denne artikkelen. Men Minerva er et kristelig tidsskrift. Journalisten har kanskje verken vilje eller kompetanse til å utfordre teologiprofessoren på disse ord:   

"Jeg tror ikke at hvert ord er guddommelig inspirert, men lener meg også her på Luther. Det viktigste er Kristus, og man må lese Bibelen i lys av ham".

 

Forbløffende er også Vårt Lands lederartikkel 30. juni. Men her er det berøringsangsten for Den katolske kirkes seksualforbrytelser som slår ut.  

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11689890-pave-frans-i-motvind

Her står 0 kommentarer: ingen kommentarer verken fra Hallvard Jørgensen, Oddbjørn Johannessen eller Geir Wigdel. Som heller ikke fra de mest aktive katolske skribenter på Verdidebatt: Njål Kristiansen, Bastrup, Steenhoff, Oftestad m.fl.

Fullstendig taust! Har disse (veltalende) herrer mistet talens bruk? Vi kan forstå at språket kollapser i møtet med den brutale virkelighet. Det finnes ingen unnskyldning, ingen formildende omstendighet (og ingen straffefrihet) for den kyniske geistlighetens maktovergrep og misbruk av barn og unge. En overgriper og voldtektsmann i Vatikanstatens øverste sjikt har ingen immunitet lenger. Han kan ikke beskyttes, gjemmes bort eller omplasseres. Hans "hellighet" kan ikke hjelpe ham. Han er avkledd. Han kan ikke gjemme seg under pave Frans' hvitkledde drakt. Blodflekkene lar seg ikke vaske bort.  

Den kirkelige "kropp" er full av verkebyller. Med andre ord: sykdomsfremkallende bakterier. Den katolske kirke - Vatikanet - er SYK inntil margen. Den er betent fra topp til bunn. Alle vet at dette er bare en i rekken av mange, mange avsløringer og skandaler. Når selveste "finansministeren" (pavens nærmeste medarbeider) i Vatikanstaten er siktet for seksuelle overgrep, kan man bare måpe eller gråte. 

Er det fortsatt bare "toppen av isfjellet"?

Pave Frans har åpenbart ikke (moralsk) autoritet, evne eller integritet nok til å rydde opp i sitt gjennområtne, fordervede "katolske hus". Han beskytter sin finansminister så lenge han finner det formålstjenlig. Det er kynismen som rår innenfor pavestatens murer, ikke barmhjertighet eller empati.

Se her hvordan Vårt Lands lederartikkel 30. juni vurderer saken:

"PAVENS POPULARITET er nært knyttet til hans omsorg for de svakeste. Han er kjent som en genuint varm og karismatisk mann, som i tillegg får en del gratis ved at han blir sammenlignet med forgjengeren Benedikt. I saken mot George Pell må Frans veie empati med de angivelige ofrene opp mot kommunikasjon av grunnleggende rettsprinsipper for en av sine medarbeidere".

Paven fortjener ingen "arbeidsro"!

---------------------- 

 

Nåværende debattredaktør Alf Gjøsund har gått til det drastiske skritt å slette (sensurere) et homofiendtlig innlegg skrevet av en muslim, mens Verdidebatt var og er fullt av hatefulle innlegg postet av kristne debattanter, helt fra dette forumets første tid.

Gjøsunds begrunnelse og forklaring på sletting (sensur) lyder slik:  

"Dessverre var innlegget preget av sterk stigmatisering av homofile som gruppe. Det inneholdt usaklige og udokumenterbare påstander om denne gruppen som vi som avis ikke kan stå ansvarlig for. Derfor ble det slettet".

"Nå har vi innført sletting som en ganske konsekvent reaksjonsform".

 

Konsekvent? For noe tøys! I kommentarfeltet skriver Gjøsund:

"Som understreket i teksten er det ikke meningssensur på verdidebatt.no. Derimot må det som presenteres som fakta kunne underbygges. Noen meninger er dessuten så åpenbart i strid med fakta at de blir usaklige og dermed uegnet til debatt.

Som nevnt er verdidebatt.no et nettsted for debatt, ikke for spredning av sjikane og usakligheter. I slike tilfeller vil teksten derfor bli slettet".

 

Njål Kristiansen er raskt på pletten, som vanlig: "Noen av oss er veldig lei av maset om homofile og islam", sier han i velkjent kokketerende stil (med nær 18 000 avslørende kommentarer).

Hvorfor er han så aktiv på de tråder som han er så "veldig lei av"? Vi kjenner ham igjen overalt. Han er ikke mer lei enn at han kaster seg over alle tenkelige og utenkelige emner. Han kjenner ingen begrensninger. Njål Kristiansen er en kirkelig-katolsk papegøye.

Han har nok, som også Oddbjørn Johannessen (12 000 kommentarer), en helt speisell rolle og funksjon på forumet. Det er ikke umulig at disse to "ordstyrere" er engasjert og betalt av Vårt Lands redaksjon. De skiller seg markant ut fra alle andre debattanter. Det mener jeg er lett å observere, bl.a. ved å følge deres hektiske aktivitet nær sagt overalt med sine kjappe, tidsriktige kommentarer. Det er ikke et emne de ikke har en mening om, eller bare en intetsigende kommentar.

Men det er verdt å merke seg hvor de er tause.

Vil N. Kristiansen kanskje ha mer kristen-katolsk forkynnelse? Noen av oss er veldig lei av hans konsenkvente fortielse av pave Frans' forstokkede homofilisyn. De kristnes "mas" (sjikanering) om homofili har vi måttet tåle i flere tiår, både på Verdidebatt og i mange offentlige medier. Fra lutheranere og katolikker.

Men pavekirken og pave Frans' homohat er den katolsk-troende Njål Kristiansen forbausende taus om. Hvor lenge skal han tie? Her kan også nevnes pavemaktens kvinnesyn og synet på ekteskap, skilsmisse og gjengifte. Hva mener N. Kristiansen om pavekirkens straffesanksjoner, som "ekskommunikasjon"?

Hvor trekkes grensen mot sjikane og kjønnsdiskriminering?

Er det tegn på opplysning, modernisering og fremskritt at en liten lukket mannsstat midt i det demokratiske Europa - med en kristen diktator/enevoldshersker som regjeringssjef - fastslår kvinners underordnede status i år 2017? Har ikke det iranske mannlige presteskapet (vokterrådet), som også sunniene i Saudi-Arabia, samme oppfatning i kvinnespørsmålet? Det er ganske utrolig at opplyste, demokratisk innstilte mennesker, særlig kvinner, fortsetter å søke seg til disse to autoritære mannsreligioner.

Se det spektakulære bildet i Vårt Land fra en kristen-ortodoks eritreisk menighet, med tildekkede kvinner på den ene siden og mennene på den andre siden. De er alle hvitkledde, som paven (jfr. muslimske pilegrimer til Mekka). Den hvite drakt symboliserer hellighet, renhet og uskyld...

Her er det altså kjønnssegregasjon, akkurat som i moskeen. På veggen bakerst kan man skimte ikonet av den kyske jomfrumoderen, som på siste side/baksiden i avisen omtales som "Den vakreste moderen av alle". Det er vel ingen tvil: den ubesmittede jomfru er idealkvinnen!  

http://reportasje.vl.no/artikkel/110-frykter-spioner-og-angivere-i-kirken

Er det Paven eller Den hellige ånd som ikke klarer omstilllingen til den moderne tid? Er Ånden liberal i visse lutherske kirkesamfunn, men konservativ i de katolske og ortodokse? Mannssjåvinisten Martin Luther ville nok snudd seg i sin grav om han visste at Den norske kirke (kirkestaten) i dag har en kvinne som regjeringssjef - selv om hun er lojal mot hans evangelisk-lutherske læreskrift.

Man kan lese innlegget nedenfor og spørre seg hvorvidt pavekirken er mer sivilisert enn islam.

http://www.dagen.no/Nyheter/gjengifte/Ny-pave-velkomst-for-skilte-statsoverhoder-314430

 

Mange muslimer gjentar bare de samme fordommer vi kjenner så godt fra kristelig hold, både på dette emnefelt og på andre områder. Man kan bare bla seg gjennom Verdidebatts arkiver, så gjenkjenner man dette hatet. Muslimer og kristne snakker i det vesentlige samme språk. Homofile fra muslimske miljøer må gjennomgå nøyaktig de samme kamper og traumer som homofile fra kristne miljøer har gjennomlevd i mange årtier, og til dels ennå.

 

Kaltham Alexander Lie har etter mitt syn en svært god artikkel i VG 30.06.2017 og i Klassekampen 01.07.2017. Han stiller viktige, prinsipielle spørsmål:

"Blir Islam en mildere religion av at kvinner forvalter det samme innholdet?.. Hva skal vi gjøre med koranen i en eventuell "feministisk" moske? For om vi ikke skriver om koranen, så sitter vi igjen med den samme patriarkalske ideologien. Blir Islam en mildere religion av at kvinner forvalter det samme innholdet?".

Jeg synes vi kan stille nøyaktig samme spørsmål til "feministene" i kirken og deres syn på kristne bibelen. Vi har flere årtiers erfaring med kvinnelig dominans i Den norske kirke. De har så vidt jeg vet ikke endret en tøddel eller bokstav i bekjennelsesskriftene. De nøyer seg med omtolkninger av bibelens tekster. De har omformet Jesus til feminist. Guden er blitt omdannet til en kvinnelig omsorgsperson (men han er fortsatt mann).

http://www.vg.no/nyheter/meninger/homofili/naar-gjorde-en-moske-eller-en-kirke-oss-til-bedre-mennesker/a/24086580/ 

 

I vårt land er homofile nå beskyttet av det sekulære samfunnets toleranseideal, og av et humant lovverk. Det er de ikke i andre stater. Alle vet at det er i muslimske og kristne stater at de homofile lider størst overlast. Det er ikke verken kirke eller moske som har kjempet fram deres menneskerettigheter (for ikke å si menneskeverd) i deler av den vestlige verden. Flere kirker og moskeer, flere kvinnelige prester og imamer, har så langt ikke rokket ved Bibelens eller Koranens autoritet. Den største villfarelse er troen på at disse oldtidsskrifter kan moderniseres og aktualiseres.  

MF-professor (nåværende bispekandidat) Sturla Stålsetts "Åpen folkekirke" og dens omsorg for de homofile strekker seg ikke lenger enn til vigsler i kirkerommet (de fleste homofile par foretrekker nok en borgerlig vielse, de trenger ikke kirkelig aksept for sitt samliv). Fra dette hold har jeg heller ikke notert meg noen uttalt solidaritet med de jagede homofile i det kristne misjonslandet Uganda, for å nevne ett eksempel.  

De kristen-konservative i vårt land har bare dempet retorikken. De skarpe kantene er slipt noe ned. De har forstått at kampen er tapt. Men vi vet at i mange andre kristen-konservative land (som i stater dominert av katolske, ortodokse og evangelikale/evangeliske tradisjoner) er språket hardt og stigmatiseringen voldsom.

 

Audun Wold skriver følgende i et tilstøtende kommentarfelt:

"Hva gjelder Heymans/Gjøsund-saken er jeg forsåvidt enig med Gjøsund i at trosgrunnlaget i Islam kan trenge en god porsjon sensur".

 

Jeg spør: er Gjøsund av den oppfatning at de kristne, ekstremistiske meninger ("trosgrunnlaget") til Kjetil Mæhle, Torill Born, Odvar Omland, Petter Kvinlaug, Bjørn Erik Fjerdingen, Anders Helge Myhren, Mona Ekenes, Greta Aune Jotun, Johannes Taranger, Daniel Krussand, Anders Ekström, Sverre Kolberg, m.fl. i samsvar med Vårt Lands etiske retningslinjer for debatt? Ikke i strid med faktagrunnlag, Gjøsund? 

Er deres innlegg/kommentarer så saklige at de er egnet for debatt? Uttrykker de dokumenterbare påstander, Gjøsund? Hvor finner man faktagrunnlaget i den lange rekken av forkynnende innlegg, flammende prekener og vitnesbyrd, på Verdidebatt? Er innlegget "Slangens teologi" (les gjerne hele bloggen til Greta Aune Jotun) innenfor debattredaktørens rammer?

Er sitatet av Dag Løkke nedenfor saklig og faktabasert? Er det virkelig den kristne "Gud" som eier landet Israel og alle land? Er dette påstander Gjøsund og Vårt Lands redaksjon står inne for?

"Du har rett i at Gud eier landet. Han eier alle land. Han er alles skaper og opprettholder. Det er Ham vi skylder livet. Vi eier egentlig intet, men er forvaltere for ham som eier alt. Det er imidlertid ikke så enkelt å legge denne forvaltertanken til grunn i praktisk politikk når ikke alle deler de samme premissene".      

Det er kanskje ikke uten betydning at Alf Gjøsund (som også Erling Rimehaug) har vært reiseleder for kristenfolket til "Det hellige land"...Mye grov, usaklig og stigmatiserende språkbruk går glatt gjennom Gjøsunds filter, bare det er evangelisk, kristologisk og/eller kristelig ("bibelsk") begrunnet. Da gjelder ingen (presse)etiske retningslinjer. Gjøsund står i gjørme helt opp til halsen.

 

Hva er ideologien bak den kristen-konservative motstand mot homofilt samliv? Er deres innlegg slettet? Hva med gjengifte? Sørlands-biskopen kan ikke vie fraskilte, og i bispekollegiet er man ikke en gang ferdig med diskusjonen om samboerskapet. Kan en vigslet prest leve i samboerskap, spørres det her.  

Hva er ideologien bak den sjikane Verdidebatts kristne debattanter år etter år slynger mot den fæle islam og den onde Muhammed? Ingen av de få muslimske debattanter på dette forumet har skjelt ut kristendommen eller Jesus.

Hva er ideologien bak den heslige doms- og helvetestrusselen? Hvordan blir vi (ikke-kristne) stigmatisert i utallige innlegg på Verdidebatt? 

Det er også fristende å spørre: mener Gjøsund at Verdidebatts "oppstandelses-debatt" rundt påsketider var faktabasert? 

---------------------   

 

Sjikanering av homofile, fra kristne eller muslimer, er svært alvorlig. Like alvorlig er den fortielsens sensur som praktiseres på Verdidebatt når det gjelder omfanget av mishandling og seksuelle overgrep særlig innenfor Den katolske kirke, enten det gjelder korgutter eller barn og unge ved institusjoner drevet av munker og nonner. Det må nå være på tide at de katolske skribentene på Verdidebatt (og redaksjonen) tar alvorlig tak i de grusomme overgrepene den katolske geistlighet har gjort og gjør seg skyldig i.

Med sin kristne (maskuline) "Gud" på laget har de veltet de seg i "syndens pøl". Og det gjør de fortsatt, som også denne kardinalen (eller hans sekretær):

http://www.nzherald.co.nz/world/news/article.cfm?c_id=2&objectid=11886097

Skandalene vil ingen ende ta. Paven skal være rasende, sies det. Veldig morsomt. Hvem er det som tror at pave Frans ikke har visst noe om alle de uhumskheter som foregår i hans nærmeste krets, blant hans nærmeste rådgivere (kardinalene)?

Er det Helligånden som har fortalt de perverse geistlige at ondt er godt og galt er rett? At de i kraft av sine kirkelige embeter står høyt hevet over alminnelige normer for atferd og medmenneskelighet, som også over straffeforfølgelse? At de ustraffet kan bryte alle grenser for anstendighet?

Fortielsens sensur, avledninger og ansvarsfraskrivelse, er drepende for kirkens troverdighet og omdømme. Vi vet at Den katolske kirkes lederskap har drevet en omfattende og bevisst tildekning av overgrepshistoriene. Vatikanet er en lukket mannssstat, men Den katolske kirke er også verdens største kirkesamfunn. Det er altså ikke en liten, lukket sekt vi har med å gjøre. 

Det er en seier for FN's barnekonvensjon, for verdenssamfunnet moralske samvittighet, for det åpne demokratiet og for rettsvesenets uavhengighet at Den katolske kirkes uhyrlige forbrytelser mot forsvarsløse barn og unge ikke lenger nyter godt av en slags "immunitet". Hvor langt tilbake i tid disse seksualforbrytelsene har pågått (i det skjulte) vet vi ennå ikke.

 

Den omfattende "pedofile" aktivitet innenfor den katolske (maskuline) geistlighet er et verdensomspennende problem, med titusener av ødelagte liv. For dem det gjelder handler det om terror! For paven og Den katolske kirke handler det om å redde ansikt og beskytte "makten og æren".

Her kan man ikke skyve islam foran seg. Men hver gang man trekker frem den "pedofile" Muhammed, kan vi altså hente frem utallige eksempler i den kristne kirke - og ikke fra oldtiden, men fra vår tid!

 

En «vanekristen» forsker i KIFO 

 

Vårt Lands intervju med  KIFO’s religionssosiolog, Olaf Aagedal, finner jeg ganske underlig. Han betegner seg som «vanekristen». Det kan vel betegnes som en lite reflektert holdning?

Av en religionssiolog ved en kirkelig forskningsinstitusjon forventer man ikke en slik naiv, ureflektert og bevisstløs holdning til den kirkelige troslære og dogmer. Jeg tror ikke vi får mer tiltro til KIFO's forskningsresultater etter dette intervjuet (tilliten er allerede ganske tynnslitt).   

 

Jeg siterer Vårt Land:

« – Så kan en spørre om tro kan reduseres til sosiologi, eller om det dreier seg om noe sterkt personlig. For min egen del opplever jeg at historien om Jesus er noe helt spesielt som har blitt bestemmende for livet mitt, og som jeg aldri vil klare eller ønske å distansere meg fra, sier han...

Den lavkirkelige kristendommen som Aagedal har forsket mye på, har vært preget av at troen skulle være noe inderlig og personlig. Til sammenligning kan den mer høykirkelige trosutøvelsen i Uranienborg kirke karakteriseres som mer intellektuell og rituell. Aagedal mener selv han står i spennet mellom de to.

– Tidligere grunnet jeg nok mer på om jeg egentlig trodde og på hva som skal til for å bli frelst. Nå tenker jeg ikke så mye på det lenger. Jeg har tenkt at det som var et skjellsord i min oppvekst – nemlig vanekristendom – nå er en god del av min kristendom. Det har blitt en vane å gå i kirken, å gå til nattverd, å synge salmer og å høre forkynnelse.

Olaf Aagedal har sans for ritualer. Men han er ingen høykirkelig person.

– På den ene siden er jeg blitt mer opptatt av liturgi og av gudstjenesten som en helhet. På den annen side kan jeg fortsatt bli berørt av å komme inn i et enkelt bedehus, og å tenke på menneskene som har bygget det. Tanken om at vi kan finne Gud i det enkle og hverdagslige facsinerer meg og berører meg følelsesmessig.

– Hvis det er slik at Gud kan skimtes i det hverdagslige, hvem er da Gud?

Det blir stille lenge. En ny trikk kjører forbi.

– Han er vel alt, sier Olaf Aagedal omsider.

– Skaperen. Kraften i tilværelsen. Den som kan finnes over alt, helt uavhengig av symboler og riter. Ja, det er i hvert fall slik jeg tenker om det. Men verken som sosiolog eller person er jeg i stand til å beskrive mer hvem Gud er, det er et så stort spørsmål at enkle svar fort blir banale».

 --------------------  

 

Jesus fra Nazareth hadde selvsagt ikke for 2000 år siden den kunnskap som A. Gjøsund, H. Jørgensen, G. Stålsett, O. Aagedal og G. Wigdel har i dag. Denne enkle erkjennelse sitter langt inne hos disse Jesus-dyrkerne. Deres rasjonaliseringer tror vi ingenting på.  

Det er tydelig, skriver Geir Wigdel på Verdidebatt

«at Hove, Masvie m.fl. fortsatt lever på Jesu tid. Det forklarer jo hvorfor det er så vanskelig å kommunisere med slike. Når en ser bort fra alt menneskeheten har erfart, tenkt ut og lært de siste 2000 år, må en regne med å framstå som en smule akterutseilt. Det utrolige er at disse personene ser ut til å klare seg rimelig bra i det moderne samfunn. Det må kreve et fleksibelt sinn, eventuelt en høyt utviklet fortrengningsteknikk».

Det er nok slik, Wigdel, at den kristne religion og den kristne kirke (fortsatt) "lever på Jesu tid". Det er ikke enkeltpersoner i vår tid, som Hove eller Mavise, som har konstruert og overlevert bekjennelsesskriftene fra oldtiden. Wigdel fremstår ganske naiv og uvitende, eller er han en ureflektert "vanekristen" som forsker Aagedal ved KIFO ovenfor?  

Har han ikke lest eller forstått (biskop emeritus) Tor Berger Jørgensens innlegg og kommentarer på Verdidebatt?

Vet ikke Wigdel at det er Jesu lære og predikantvirksomhet i evanglieskriftene som styrer all kirkelig forkynnelse og teologi? Hvordan har Wigdel klart å unngå slike "skylapper"?

Jeg må innrømme at jeg ble ganske forbløffet over hvordan Wigdels sindighet forsvant som dugg for solen på språkforskeren Finn-Erik Vinjes meget passende innlegg ("Teologisk nonsens").  

Så lenge vi ikke vet noe om Wigdels syn på Jesu autoritet (eller hans syn på den katolske paveinstitusjon og pavemakt), vil det være vanskelig å kommunisere med ham. Han skjuler seg godt, morsomt nok mye mer enn Finn-Erik Vinje.

Men han har røpet seg flere steder, også ved sin særlige interesse for det han kaller de "jødiske grunnfortellinger" i GT, som fortellingen om Elias som utfordret Baal's prester. Wigdel forstår kanskje ikke at dette er en myte? De gammeltestamentlige skrifter med sine mange myter var Jesu bibel, i tilegg til flere apokryfiske/pseudepigrafiske (utenombibelske) skrifter. Her må det igjen sies at Jesus oppfattet Adam-historien, Noah-fortellingen og Jonah-fortellingen helt bokstavlig. Svært mange (de fleste?) kristne gjør derfor dette fortsatt i dag.

Jesus var forøvrig også en lovtro jøde (mer lovtro enn Paulus). Han var fariseeisk oppdratt. Han var til og med omskåret! Wigdel vet nok at Jesus aldri kritiserte omskjæringen. Fariseeismen inngår i den samme "senjødiske" bevegelse/sekt som Jesus tilhørte. Det var i det vesentlige dommens grunnlag som skilte dem. "Den rettferdige" var for fariseerne den som overholdt loven og budene. Jesus satte lydighet mot seg selv - sin person - som frelseskriterium.

Det var perifere spørsmål Jesus kritiserte mht loven, som sabbatsbudet. Men blant fariseere og rabbier selv var det mye diskusjoner om loven og budene - som kristne aldri henter frem. Det eksisterte flere fraksjoner og retninger innenfor fariseer-bevegelsen, fra en streng holdning til den milde. Men de kristne tåler ikke å få korrigert det overleverte fastfrosne bildet de har av fariseerne som Jesu onde motstandere (i årtusener omtalt som hyklere, ormeyngel og hvitkalkede graver...). Den kristne dualismen tåler ikke nyanser.

Det er aldeles fryktelig hvordan T. B. Jørgensen i et innlegg på Verdidebatt setter godkjent-stempelet på Jesus utskjellinger av fariseerne. Ja, biskopen går så langt at han overfor sine politiske motstandere blir fristet til å hente frem skjellsordet "ormeyngel", sier han. Vi må bare være glad for at Jørgensen ikke sitter på Stortinget. Med Jesus som forbilde ville vi i så fall sett en forsøpling av den politiske debatt.

Ved en anledning blir Jesus rasende når han blir invitert til måltid hos en fariseer og denne påpeker med forundring at Jesus ikke vasker hendene før måltidet. Dette utløser en rad av skjellsord fra Jesu side. Han opptrer fullstendig irrasjonelt.

(I en bibelordbok vil man kunne finne alle stygge vredesutbrudd Jesus retter mot fariseerne - mange av dem er prekentekster i kirkeåret).

 

Kirken "historiserte" mytologien. Syndefallsberetningen i GT er helt avgjørende for å forstå kirke-kristendommens historieoppfatning ("frelseshistorie"), og dens stadig aktuelle antropologi. Jeg må også tilføye det selvsagte:  I Den norske kirkes liturgi blir tekstopplesning hver eneste søndag etterfulgt av følgende ord: "Slik lyder Herrens Ord".

Det er derfor helt på sin plass at vi får klar beskjed om når og hvor Jesus taler som Gud Herren, og når han taler som et feilbarlig menneske  (det finnes ikke noe slikt som et "sant menneske"). Forøvrig, uttaler han seg noe sted om at han var "unnfanget ved Den hellige ånd"?  

Så kommer et nytt eksempel på (fantasifull) rasjonalisering fra Geir Wigdels side, når han skal forklare hvorfor Jesus selv ikke skrev noe ned:

"Mitt poeng er at det faktum at Jesus ikke lot skrive ned sine ord og formaninger viser at han var klok nok til å innse at alt som er fastlagt en gang for alle, fører til umenneskelig bokstavtro. Dette kritiserte han datidens skrifttro fariseere for".

Er dette ord som er tillagt Jesus selv i evangelieskriftene, eller er det Wigdels ønsketenkning (om fantom-Jesus)? Wigdel viser merkelig nok langt mindre interesse for de "kristne grunnfortellinger" i Det nye testamente. Hvor den bokstavlige, bibeltro lesning begynner og slutter får vi aldri helt klarlagt hos de kristne, heller ikke hos de såkalt liberale/progressive. 

Det handler om kirkens høytider: jomfrufødselen, oppstandelsen, himmelfart og gjenkomst m/dom. Disse "grunnfortellinger" er bokstavlig fastslått som reelle hendelser som har funnet sted og som skal finne sted i tiden. Dette gjelder for all offisiell kirkelig lære og dogmatikk.

Wigdel gjør som Bøygen: går utenom. Ja, hvorfor kritiserer han ikke Den norske kirkes statslønnede biskoper og teologer for denne "bibeltroskap"? Eller, for hva jeg vil kalle "bekjennelses-fundamentalisme"?

Mye tyder på at han selv har et «fleksibelt sinn, eventuelt en høyt utviklet fortrengningsteknikk". Enhver som ikke våger å berøre de fire evangelieskriftene og de fem (autoriserte) bekjennelsesskrifter, må vel ha et ganske fleksibelt sinn, eller hva? Eller en skjult agenda?

Det handler selvsagt ikke om kvinnelige prester eller homofilt samliv, slik kanskje Gjøsund og Wigdel m.fl. vil ha oss til å tro. Jesus hadde ingen interesse for disse spørsmål. Jesus utvalgte bare menn til disipler. Det finnes heller ingen "menneskedatter" ekvivalent med "menneskesønnen". Patriarker, profeter, konger, rabbier og disipler var alle menn. 

I Jesu  patriarkalske oldtidssamfunn var "mannsforbundet" like selvfølgelig som for (romeren) Paulus noen tiår senere, hvor "brødrene" er hans eneste adressater (det finnes ingen "søstre" i de brevene han skrev til de ulike forsamlingene). Den maskuline overlegenhet - hans privilegier - var så opplagt at det ikke var nødvendig å problematisere den.

Det er en grov skriftforfalskning (utelukkende ideologisk motivert) når siste, norske bibeloversettelse har erstattet "brødre" med "søsken" mange steder i apostelbrevene.

Den kristne kirkes maskuline gudsbetegnelser (luthersk og katolsk) er vedlikeholdt inntil i dag: Herren - Faderen - Sønnen - Kongen. Det finnes ingen kvinner blant kirkefedre, paver eller biskoper i oldkirken og romerkirken årtusener etter Jesu død. Derfor er Vatikanet en ren mannsstat, uten kvinner og barn. Derfor må kvinnelige prester og biskoper i DnK I DAG lydig bøye kne for mannsguden. 

Med biskop (emeritus) Tor Berger Jørgensens ord, ennå en gang (huff og huff):

"Kirka er bærer av en visjon hvor alt skal nyskapes, gjennom Jesu frelsesverk, gjennom dommen og inn den nye, forløste virkeligheten slik Paulus jubler det ut for oss: at en gang skal hvert kne bøye seg i Jesu navn, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre til Gud Faders ære! (Fil 2,10-11)".

Som en av "Folkekirkens" ideologer (og dertil "kristen-sosialist") vil jeg anbefale leserne å studere nøye hele innlegget til T. B. Jørgensen (og man kan merke seg at verken O. Johannessen, N. Kristiansen eller G. Wigdel har ytret seg i kommentarfeltet):

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11674551-jeg-tror-pa-en-hellig-folkekirke-og-de-helliges-samfunn

 

Her er Kristus Pantokrator: allherskeren!

https://www.bing.com/images/search?q=kristus+pantokrator&qpvt=kristus+pantokrator&qpvt=kristus+pantokrator&qpvt=kristus+pantokrator&FORM=IGRE

 

Jeg henter igjen frem lenken nedenfor, som et eksempel på hvordan kvinner bøyer kne for "Kristus Kongen":

http://www.vl.no/annet-innhold/andakt/kristus-kongen-1.63104

 

Kvinnenes inntog i kirke og teologi de senere årtier, som troslærere, liturger og administratorer, har ikke endret en tøddel eller bokstav i kirkens første maskuline, autoritære bekjennelse fra år 325. Jeg synes ikke det er noe å være stolt av i vårt (ellers) moderne likestillings-samfunn. Å framstille Jesus som "en lidende tjener" er like absurd som å stille ham på "herskertronen".

Vi føler like mye avsky for den ene som for den andre, hva enten det er den ultra-liberale Gyrid Gunnes eller den ultra-konservative pave Frans som inviterer til "fotvask" og den berømmelige kristne YDMYKHET. Nei! vi er ikke verken tjenere eller herskere.

"Det Jesus ville vise med å vaske føttene deres, var at han var den tjeneren som ikke bare kom ned på deres nivå, men var villig til å gå ennå lengre ned.
Han gikk ned i følgene av våre synder, som var å komme inn under Guds dom til døden".

 

De ordinerte TF-teologene Merete Thomassen og Åste Dokkas banale pludringer i Vårt Land beveger seg langt utenfor prinsipielle kirkelig-teologiske spørsmål: det steinharde, urørlige tankeinnholdet - selve gudsbildet - i bekjennelsen og dogmatikkens postulater.

Teologenes hovedproblem er at kirke og kristendom har gjort et oldtidsmenneske, en jødisk mannsperson til "Gud selv" (jfr. bekjennelsesskriftene, som det eldste av dem: Nicæneum).  

Det kan tenkes at det vil være lettere å kommunisere med Hove og Masvie enn med Wigdel. De fremstår langt mer tydelige og redelige. De skjuler seg ikke. Vi vet hvor vi har dem, men ingen vet hvor Geir Wigdel befinner seg i det kirkelig-teologiske landskapet. Det er dessverre mange som gjør som ham på Verdidebatt: de skjuler seg.

(Wigdel har så vidt jeg vet hatt debattinnlegg i andre aviser, som i ukeavisen Dag og Tid. Han presenteres bare ved sitt navn og/eller alder: ingen yrkestittel, ingen faglig bakgrunn).

Jo, vi har fått en viss peiling den senere tid, og det lover ikke godt for religionsfreden/kirkefreden, eller for «Åndens enhet». Verken Åndens visdom eller noe Kristus-møte evner å bringe kristenfolket til sans og samling. Den såkalte "folkekirken" er i dyp krise. Den kommuniserer ikke med sin samtid.

Man fødes ikke lenger inn i kirken, som generasjonene før oss. Man skremmes ikke inn heller.Tradisjonens makt er brutt. Den overdrevne respekten for geistligheten er brutt ned. Dåp er ingen automatikk. Kunnskap og utdanning har skjerpet bevisstheten. Oppdragelsen er for mange uten kristne eller kirkelige referanser. Avstanden mellom kirke og folk er bare økende. Likegyldighet, overbærenhet eller kritisk distanse er kanskje de vanligste holdningene. Kirkespråket (bekjennelse og liturgi) støter kraftig an mot både intellektet og den etiske sans.

"Kirkens folk" og "Guds folk" består av de døpte OG troende (Kristus-troende). "De helliges samfunn" er dypt ekskluderende, som også den elitistiske oppfatning av å være utvalgt. Misjonsvirksomhet gjør ikke kristendommen universell. Den stiller sekteriske betingelser og skaper splittelse overalt hvor den etablerer seg. Alle vet at DÅPEN er kriteriet for å bli opptatt blant "det kristne folk". Det finnes ingen andre veier til gudsriket, i følge kirkelig lære.  

Om man ikke lar seg døpe til den treenige gud, hjelper det ikke om man er kvinne eller mann, jøde eller greker, trell eller fri...Den katolske kirke har et stort innslag av ulike nasjonaliteter, men det er bare dåpen som forener dem. Uten sakramentene, intet fellesskap. Og man må ha rett sakramentsyn! 

(Jfr. Hallvard Thomas Hole, Verdidebatt).  

 

--------------------

 

18.06.2017 (revidert 13.07.2017)

G. Ullestad