Oppstandelse - gjenkomst - dom

Påsken er kirkens viktigste høytid. Fra prekestoler og mediespalter (som også i NRK) skal kirkens krondogme forkynnes og gjentas: Jesu fysiske oppstandelse fra de døde. Jesus fra Nazareth er oppstått: oppstanden! Han overvant døden og mørket, forkynnes det. Han lever i dag!

Å bli Kristuslik betyr bl.a. at de kristne (gjennom sakramentene) skal lide, dø og gjenoppstå med Ham. Golgata og Via Dolorosa blir forbundet med den lidelsesveien Jesus måtte gå for å "oppfylle skriftene" (det som var profetert). Jesus oppsøkte frivillig lidelsen, slik noen kristne frivillig oppsøkte "martyriet" under Romerrikets sporadiske forfølgelser noen århundrer senere. Vi blir ikke imponert. 

Lidelse, offer og martyrium for "Kristi skyld" er visstnok det beste eller klareste vitnesbyrd om kristendommens sannhet. Middelalderkirkens  nidkjære korsfarere/tempelriddere ("hellige krigere") ble fortalt at kampen mot de "vantro" - våpenmakt, krig og død - åpnet en snarvei til himmelrikets salighet. Vi finner her mange paralleller til politisk og militant islam ("jihad"). 

Tidligere redaktør på Verdidebatt, Johannes Morken, er blant dem som knytter Jesu enestående lidelse sammen med de kristnes "martyrium" i visse muslimske land i dag. At kristne fordrives eller føler seg tvunget til å flykte fra Midtøsten og andre muslimske land, gir selvsagt grunn til bekymring og reaksjon.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11720550-paske-med-terror-og-hap    

 

Men minoritetene har alltid vært spesielt utsatt i de landområder kristendommen og islam har erobret. Morken kunne kanskje reflektere litt over at den kristne kirke (i allianse med den katolske dronning Isabella) i Spania på 1400-tallet landsforviste mer enn 200 000 jøder?  Ca. 50 000 jøder konverterte til kristendommen - for å redde livet! De ble truet med tvangsdåp eller død.  

Jeg spør: burde ikke kirkens teologiske og historiske jødehat/antisemittisme være påskens hovedtema? Hvorfor er antisemittismen så utbredt i de to tvilling-religioner: kristendommen og islam?

Påske + Pasjon er gjennomgangstema for mange av kirkens påskeprogrammer (se div. annonser i avisene). De kristnes "pasjon" (i betydning: lidelse, lidenskap - nidkjærhet)? ble bokstavlig talt livsfarlig, dødelig. Denne "pasjon" og trosfanatisme resulterte i forfølgelser, terror og etnisk rensning gjennom mange århundrer. Ingen kunne føle seg trygge for kirkemaktens dogmatiske voktere, dens lakeier og angivere. 

 

"Fake News" og konspirasjonsteorier gjennomsyrer den kristne religion og kirke fra dens spede begynnelse. Den spredte ut rykter og anklager om jøder som djevlens barn, Satans synagoge, gudsmordere, barnemordere, hostiekrenkere og brønnforgiftere... Slike og lignende groteske beskyldninger kan vi lese hos de hellige kirkefedre.

Som tidligere nevnt: å skrive antijødiske pamfletter var en populær oldkirkelig sjanger. Også den helgenkårede Augustin forfattet et slikt nedrig skrift. 

Inkvisisjonens øye sov aldri. Overvåking, psykisk terror og fysisk tortur var maktmidler kirke-kristendommen benyttet gjennom store deler av middelalderen og langt inn i refomasjonens århundrer. Straffelovene og kirketukten i Danmark-Norge forteller sitt tydelige språk. 

 

"Det hele startet i 1478 da Den spanske inkvisisjonen, eller Tribunal del Santo Oficio de la Inquisición som betyr «Det hellige inkvisisjonsbyrås domstol», ble opprettet for å renske ut de jødene som ble ansett være en destruktiv maktfaktor i kirken og samfunnet.

Årsakene var formelt åger, okkultisme og menneskeofring av barn, misbruk av katolske embeter samt at jøder kollaborerte med og slapp maurene inn i spanske byer, da de invaderte Spania på 700-tallet og deretter fortsatte å kollaborere med disse muslimske okkupantene".

 

De historiske arkiver er fulle av beretninger og dokumentasjon om den lidelse og terror den kristen-europeiske kirke har påført menneskeheten. Det ser ikke ut til at kristenheten klarer å forstå omfanget og rekkevidden av de lidelser den selv har forårsaket hos talløse uskyldige ofre gjennom historien. 

Denne kristne påskehøytid skal den sakrale lidelse igjen dyrkes og opphøyes. Den er visstnok av en ganske annen kvalitet enn annen lidelse: forfinet, opphøyd, hellig. Hagiografien (beretninger/legender om helgener) er full av denne type "sykelige" dyrkelse av lidelse. Dess mer lidelse, dess mer helliggjort.

 

Presteskapet vil igjen forsøke det umulige: å gjøre "guddommelig" lidelse relevant. Uheldigvis for Kirken: her finnes ingen identifikasjon. Vi trenger ingen "Kristus" (og slett ikke det aggressive, voldsmettede "Korset") for å solidarisere oss med våre lidende søsken verden over.

Om det er slik at kristenheten ("Guds folk", "Kirkens folk", "Kristi etterfølgere" og "De helliges samfunn") ikke kan forstå alminnelig, menneskelig lidelse uten et kristent/kristologisk filter - kors og krusifiks - er det mange, mange spørsmål de burde føle seg pliktet til å besvare. 

 

Utallige dagsaktuelle reportasjer forteller oss om menneskelig lidelse i mange konfliktfylte deler av verden, hva enten det gjelder enkeltmennesker eller grupper av mennesker: politiske dissidenter, sannhetssøkende journalister eller religiøse/etniske minoritetssamfunn.

Det er særlig i politiske og religiøse diktaturstater den autoritære overmakt - jernhånden og jernteppet - praktiseres. Nord-Korea, Kina, Iran, Saudi-Arabia og Tyrkia er noen eksempler på hva borgerne må finne seg i av underkastelse, ensretting og overvåking.

Vatikanet er ikke bare et teokrati, men en (rendyrket) maskulin diktaturstat. Også i andre overveiende katolske land i Øst-Europa, Asia (Filippinene), Sør-Amerika og Latin-Amerika strammes grepet. Samme tendens finner vi i det kristen-ortodokse Russland OG i det "evangelikale" Trumph-land. USA er ikke lenger frihetens høyborg eller multikulturalismens hjemland ("the melting pot").

https://www.aftenposten.no/verden/i/20eB/Southern-Poverty-Law-Center-784-aktive-hatgrupper-i-USA  

 

Mange vet at denne vulgære, korrupte og mannsjåvinistiske president - oligarken - kom til makten ved hjelp av kristenfolket. Det var ingen overraskelse. Etter nær 500 års luthersk-protestantisk diktatur i vårt statskirkeland, aner vi kanskje en lignende motreaksjon i vårt eget land?

Kristendommen som ideologi har gjennom hele sin historie vist at den er totalitær, autoritær og antidemokratisk i sitt vesen. Den har aktivt bekjempet sosial-etiske reformer, demokrati og menneskerettigheter, som f.eks. den gryende arbeiderbevegelsens krav og kvinne-emansipasjonen på 1800-tallet. 

https://www.bestselgerklubben.no/_livssyn/religion/bibelsyn-og-samfunnsutvikling-egil-hjelde-9788256013432  

 

Når en ubønnhørlig demokratisk utvikling, almenn opplysning og bevisstgjøring leder i retning av stigende sekularisering og avkristning, trues kirkens mer enn tusenårige teologisk-ideologisk maktmonopol. Da må vi regne med tilløp til reaksjonære og reverserende mottiltak fra kirkelig hold, hva vi ser mange eksempler på i vår urolige tid.   

Verken norsk presse eller Akademias religionshistorikere ser ut til å være spesielt interessert i det kristelige "jordsmonn" hatgrupper, høyre-ekstremister og ny-fascistiske bevegelser og partier springer ut av. FrP og andre kristelige partier langt til høyre på skalaen har mange kristne medlemmer (eks. partiene "Partiet De Kristne" og "Demokratene"). 

http://dekristne.no/  

 

Frankrikes Marine Le Pen har stor støtte i visse katolske miljøer. Den nære allianse mellom Tsaren/Putin og Patriarken/Kirill (den ortodokse kirkes overhode) er velkjent i russisk historie. 

 

"Helt siden Peter den Store som i 1721 avsatte patriarken og innsatte et kollegium av geistlige - Den hellige synode, som han selv utnevnte - har Russlands...verdslige makt hatt kontroll over den religiøse. Ortodoksien ble definert som en del av den nasjonale identiteten". 

"Kirken til patriark Kirill er ikke en ordentlig religiøs organisasjon, men Kremls religionsavdeling".

 

Hva en "ordentlig religiøs organisasjon" er for noe rart, vet jeg ikke.  Men kunne vi ikke si det samme om Den norske kirke i vårt statskirkelige Luther-land? Den er helfinansiert av stat og kommune. Både kongen, statsminister Erna Solberg og mange partiledere har flokket seg omkring "kristne verdier" og den famøse "kristne kulurarv", som selvsagt uten at det sies høyt og klart bekrefter den stadig tette forbindelse mellom stat og kirke, norskhet og kristendom.  

Og slik den norske konge (og lokale partipamper) er til stede ved alle bispeinnvielser, slik er også president Putin nærværende ved viktige seremonier i den russisk-ortodokse kirke. 

Som i Norge og øvrige Vest-europeiske land påvirker ikke kirkens  innflytelse på politikken folks "personlige tro". I Norge sier godt over 40% at de ikke tror på Gud. Dette kan ikke være "godt nytt" for biskoper, kirkepolitikere, kristelige partiledere og fagteologer denne påsketid. 

http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=10773  

I Russland sier 30% at de ikke tror Gud finnes. Bare 3% går i kirken minst en gang i uka - knapt mer enn de to prosentene som deltar på søndagsgudstjenesten i Norge. I Moskva finnes det drøssevis av kirker, men de er folketomme. 

I det protestantiske USA er derimot gudstjeneste-deltakelsen 48%. 

(Kilde: Le Monde diplomatique Mars 2018/nr. 3)  

 

-----------------    

 

Hvert eneste år oppstår spørsmålet om hvordan Den norske kirke (statskirken) skal aktualisere og gjøre nærværende det årlige, rituelle påskedrama. Hvert eneste år er det polariteten (dualismen) som dyrkes og fremheves: mørke-lys, død-liv, godhet-ondskap (de Gode - de Onde). I dette skarpt dualistiske skjema finnes ingen nyanser. For også Ondskap har en egen klang i de kristnes ører. 

NRKs Olav Brostrup Müller og Vårt Lands Erling Rimehaug har kanskje  satt tonen? Det er også ganske forbløffende at preses i Den norske kirke, biskop Helga Byfuglien, knapt nevner Jesus ved navn i sitt innlegg på debattsidene i VG 25. mars. Alt dette rare sammensuriet  kan vi lese nedenfor.

Det kan ikke være enkelt for dagens (ordinerte) biskoper, prester, teologer og forkynnere å gjøre et irrelevant budskap relevant. Når preses foretrekker betegnelsen "Gud", tyder det på at biskopen selv er i tvil om hvem Jesus fra Nazareth var. Da er det selve gudsbildet ("treenighetslæren") kirken ikke lenger klarer å holde samlet. 

 

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/5VwJB6/biskop-helga-byfuglien-la-ikke-paasken-gaa-hus-forbi  

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11719871-faderens-lidelse

https://www.nrk.no/ytring/stedet-vi-kommer-fra-1.13974341  

 

"Påsken er et sammensatt mysterium. Fortellingen om et menneske som i kjærlighet gir sitt liv som løsepenge for alle, er ikke lett å begripe. Vitnesbyrdet om oppstandelsen ble helt fra starten av møtt med tvil og avvisning.

Men kirken finnes fortsatt fordi mennesker tror at påskedagen er vendepunktet som proklamerer at livet er sterkere enn døden og at kjærligheten er uovervinnelig...Overlevelseskraften i påskens grensesprengende budskap er ikke bare knyttet til selve hendelsen, men til dens virkningshistorie". 

 

Nå er det vel nettopp "virkningshistorien" som avslører den kristne  kirke og DnK's reformasjonsjubileum år 2017? At kirkens påske  forkynner et "grensesprengende" budskap er riktig nok, men en stadig større andel av det norske folk - også majoriteten av kirkemedlemmene - tror ikke på denne "grensesprengende" oldtidsmytologien lenger. Den tiltaler oss ikke, verken emosjonelt eller intellektuelt. 

Guder blir ikke mennesker, og mennesker blir ikke guder. I mytenes fortellinger kan alt gå an, men i den (faktisk) menneskelige verden og historieutvikling VET vi at en gud eller guder/gudesønners mirakuløse fødsel og gjenoppstandelse ikke har historisk, empirisk eller naturvitenskapelig grunnlag. 

Jeg siterer NRKs spaltist nedenfor, som uttaler svært oppsiktsvekkende synspunkter. Han synes selv langt mer rammet av "berøringsangst overfor kristendommen" (og dens bekjennelsesskrifter) enn kirkens kritikere, som nettopp vil ha offentlig debatt om den kristne religionens (stadig gyldige) dogmer og doktriner (læresetninger, bekjennelse og teologi). Det vil ikke NRKs spaltist ha noe av, skjønner vi. Han klarer ikke å nevne eller omtale Den norske kirkes autoriserte og stadig gyldige bekjennelse: Confessio Augustana (CA).  

Han har en ganske annen innfallsvinkel:    

"Berøringsangst overfor kristendommen er jevngodt med å nekte å bli kjent med seg selv...Ingen tjener noe på å gå inn for å lære minst mulig om kristendommen...Det er, tross alt, stedet vi kommer fra".

 

NRKs kristen-apologet, Olav Brostrup Müller, kunne vel i det minste ha nevnt aktuelle, norske kritikere av oppstandelsesteologien, som forsker, kristendomskritiker og samfunnsdebattant Andreas Edwien (jfr. skriftene 1962/1965), historiker/ateist Per Bjarne Ravnå (2017) og forfatter/ateist Ronnie Johanson (2018)? 

Skulle ikke statskanalen NRK ("Jomfru Marienlyst" eller "Norges største kirke") drive almenn-opplysning? Er NRK igjen rammet av "berøringsangst"? 

 

Den forkynnende, spekulative spillefilmen om Maria Magdalena handler (forutsigbart) mer om ideal-Jesus enn om Maria M. - også i følge Aftenbladets filmanmelder. Alle spekulasjoner om de mange Maria'er og Johannes'er har forøvrig tvilsomt grunnlag.

Under vil Lars Dahle gi et sannferdig bilde av hvem Maria Magdalena (egentlig) var. Han er førsteamanuensis ved NLA Mediehøgskolen Gimlekollen. Merk det! 

 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11720285-hvem-var-egentlig-maria-magdalena  

 

Det finnes ingen "påskefred" i de kristelige avisene: Dagen og Vårt Land. Avisen Dagen opplyser at en påskegudstjeneste er avlyst pga. homofilistandpunktet, og i Vårt Land pågår en opprivende lederstrid.

På Verdidebatt vet ikke de lærde teologer/apologeter hva de skal mene om forsoningslæren og oppstandelses-teologien. Når innlegg fra fjorårets påsketid resirkuleres i dag, er det vel tegn på stillstand og tanketørke i Vårt Land? Her går man ikke fremad, men i ring: rundt og rundt og rundt...(bekjennelse og dogmatikk tillater "ingen slinger i valsen"). 

Om konflikten i det kristelige mediekonsernet Mentor Medier handler om profil eller (interne) samarbeidsproblemer, har vi ikke fått klarhet i ennå. Såvidt jeg har forstått oppsto det konflikt allerede mellom Åshild Mathisen og daværende sjefredaktør Helge Simonnes (nå spalitst i Dagsavisen), en konflikt som resulterte i at Å. Mathisen havnet i NRK - før hun vendte tilbake som sjefredaktør.

Dårlig arbeidsmiljø, tillitskrise og fryktkultur er noen av ordene som har heftet seg ved Vårt Lands redaksjon, styre og mediekonsern. 

Konstituert sjefredaktør Alf Gjøsunds drøm om "påskefred" i Vårt Land og på Verdidebatt er dessverre langt unna realisering. Det er et langt spenn fra påskebudskapets ønske om fred og forsoning til dagens høyspente  konfliktkirke - og konfliktavis.  Om den er mer eller mindre forgiftet og splittet (konfliktskapende) enn oldkirkens fraksjoner mellom athansianere og arianere, og senere mellom øst- og vestkirken, katolikker og protestanter, skal være usagt. Kristenhetens mange splittelser speiles i utallige kirkesamfunn, i partidannelser og i kristelige aviser. 

 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11720609-paskefred  

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11720285-hvem-var-egentlig-maria-magdalena  

 

---------------------  

 

Jeg er ganske forskrekket over at (seriøse?) religionshistorikere/religionsvitere på nettsiden www.religioner.no (med støtte fra stiftelsen Fritt Ord) ikke har omtalt eller anmeldt rekken av de siste par års Jesus-bøker.

Fortielsen er høyst merkverdig. Nedenfor kan man se prioriteringene: ingen bok er anmeldt siden 4. nov. 2017. Ateist og kristendoms-apologet Bjørn Stærks bok står som nr. 2 på anmelderlisten.

På dette nettsted finner vi en salig blanding: Lars Akerhaug, Torkel Brekke, Dag Endsjø, Henrik Syse, Bjørn Are Davidsen, Ivar Bu Larssen, Christian Paaske og Arnfinn Pettersen.

Jeg var ukjent med begrepet "Uenighetsfelleskap" før jeg konfererte denne sære nettside. - Og hvordan går det med samarbeidsprosjektet: "Dialogpilotene" (et kurs initiert av Menighetsfakultetet/Kirkelig dialogsenter)? Vi skjønner hvem som har REGIEN. 

 

http://religioner.no/kategorier/aktuelt/anmeldelser/boker/  

https://www.universitetsforlaget.no/nettbutikk/uenighetsfellesskap-uf.html   

http://www.verdidebatt.no/larslaird  

http://www.dialogpilotene.no/index.php/om-oss

https://kirken.no/nb-NO/bispedommer/Oslo/nyhetsarkiv/dialogpilotene/  

 

Berøringsangsten for teologi- og kirkekritikk synes massiv ikke bare i NRK, men også i toneangivende papiraviser. Jeg er tidvis forundret over visse Human-Etiske utspill, som også de mange offisielle og "uoffisielle" samarbeidsformer mellom DnK/STL og HEF. Både innenfor helseinstitusjoner og i Forsvaret synes samarbeidet tett. På lokalt nivå har vi eksempler på at HEF og DnK samarbeider om deler av  konfirmantundervisningen. 

Økonomisk likebehandling av "tros- og livssynssamfunn" er blitt HEFs nye doktrine. Tankeinnholdet (verdensbilde, gudsbilde og menneskesyn) i den "kristne arv" synes irrelevant. Om politikerne ikke vet hva "kristen" og "humanistisk" i Grunnlovens §2 betyr, er det et like prekært spørsmål om dagens HEF vet forskjellen?

Humanistisk Ungdom (HU) har meget klart avvist religionskritikken. Vi har også den meget spesielle situasjon at Kirkerådets øverste (kvinnelige) leder/regjeringssjef har hatt en sønn godt plassert i HU og på Aftenpostens ungdomsside (Si;D).

Fri Tankes tendensiøse (ukritiske) intervju med mor og sønn Gunnleiksrud kan leses nedenfor. 

 

http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=9868  

http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=8001  

 

Etikken er tilfeldigvis tonet kraftig ned i det sist oppgraderte humanistmanifestet 2016 (som det foregående i 2006 også ført i pennen av Arnfinn Pettersen). 

 

http://trooglivssyn.no/index.cfm?id=430888 http://religioner.no/a-laere-religioner-livssyn-laerer/

http://www.dagen.no/dagensdebatt/kristenliv/trosfrihet/Ja-til-tros-og-livssynsengasjement-hos-elever-588967  

http://fritanke.no/nyheter/den-norske-kirke-og-human-etisk-forbund-sammen-i-protest-mot-egypt/19.10696  

 

--------------------  

 

Når de kristne eter Jesu legeme og drikker hans blod får de del i hans  oppstandelse/udødelighet. Ved blod, vann og ånd er de allerede «en ny skapning». Som hellige og helliggjorte/rettferdiggjorte er de utskilt fra verden. De tilhører den syndfrie menneskerase.

Som det sies i en andakt i avisen Dagen 14. mars 2018: 

"Guds frelse var nøye planlagt fra evighet av. I Jesus Kristus har han utvalgt oss før verden ble skapt, så vi skulle stå hellige og feilfrie for hans ansikt. Ef. 1, 4". 

I alle debatter om moral og verdier kommer det kristne (hovmodige)  selvbildet klart frem: de tilhører den høyerestående, overlegne «rase». De er «Guds utvalgte folk», må vite. Deres egentlige familie(fellesskap) er menigheten, sekten, kirken ("Guds hus" på jorden). De er allerede borgere av det fremtidige gudsriket/himmelstaten.

De ser verden gjennom «Guds øyne», eller hva dr.theol. Åsta Dokka har kalt «troens øye» og «troens ører». Akademisk? Nei, vitenskapen beskjeftiger seg heldigvis med helt andre typer «mysterier» enn om den kristne «tror» med eller uten følelser (personlig eller upersonlig kristen, moderne kristen, "profesjonell kristen"... moderne tro, sunn eller usunn tro...), om vinen (som Jesus blod) skal forstås symbolsk eller reelt, om hvilken forsoningslære man skal gå inn for i dag, om treenighetsguden har gjennomgått et kjønnsskifte, om helvete er bibelsk eller ubibelsk, om "Bibelen" er Guds tanker eller Guds ord…

På moral-etikkens område ser det ut til at den kristne ikke kan gjøre «gode gjerninger» av seg selv, men bare om de forstås som en «frukt av troen», eller som et påbud/diktat av guden. Det er hjelpeløst og uselvstendig. 

«Vår kristne tro lærer oss at vi er forpliktet på å hjelpe mennesker i nød», skriver teologen Endre Stene i flere medier, med referanse til kirkeasyl. Jeg tror den enkeltes samvittighet og våre felles refleksjoner omkring etiske problemstillinger utgjør et langt bedre kompass enn den kirkelige gudens diktater.

«Mennesket er skyldig», sier Aftenpostens biskop, Per Arne Dahl. Dette er altså det glade påskebudskap? Han har i flere år etterlyst den forsvunne Jesus i påsken. Men Jesus fra Nazareth er på vei tilbake til sin historiske oldtid, hvor han hørte hjemme. Etter å ha flakket hjemløst omring i de kirkelig-teologiske hoder og i deres læreskrifter og teorier, bør Jesus (etter 2000 års hysterisk forgudelse i de europeiske kirker) få hvile i fred i sin ukjente grav.

«Oppstandelsen» er verken en hendelse eller et mysterium! 

Evangelieskriftenes Jesus var en naiv, fanatisk lekmannspredikant og endetidsprofet som mange andre i hans samtid – og senere gjennom historien. Også Paulus og Muhammed er gode eksempler på hvordan profetskikkelser oppstår og samler tilhengere rundt sine eksklusive gudsåpenbaringer (f.eks. ved "himmelreiser").

Vi kjenner «typen», også i dag. Å påberope seg særlige åpenbaringer og en særlig utvelgelse er et velkjent fenomen i religionshistorien. De blir ikke mer troverdige eller sanne av den grunn.

Å påføres skyld fordi man er et menneske, for så å postulere en stedfortredende soning som eneste redning, er en strategi som ganske enkelt ikke virker lenger. Stedfortredende straff og soning støter an mot både alminnelig rettferdighetsfølelse OG sivilisert rettstenkning. 

Arvesyndens kvelende hånd er oss forlatt. Vi trenger ingen «nåde», vi trenger intet «sonoffer». Der hvor det ikke finnes syndserkjennelse eller brudd i en tenkt gudsrelasjon, finnes heller intet behov for gjenopprettelse eller forsoning (nåde, tilgivelse, legedom). Kirkens definisjonsmakt er brutt!

I all kirkelig forkynnelse, som i påskeprekener, vil det være følelser og behov prestene søker å appellere til. Tro og håp er subjektive, personlige holdninger som involverer følelseslivet. Når den kristne sier "jeg tror at...jeg tror på...", er det selvsagt et subjektivt utsagn.

Men! kirkens bekjennelse og teologi postulerer Jesu oppstandelse som en (objektiv) historisk-faktisk hendelse ethvert menneske må forholde seg til - for å bli frelst! 

 

På Verdidebatt kan man lese følgende leserinnlegg: 

"Han er mitt fundament, og hele menneskehetens fundament, vår livsbetingelse. Han er livets frigjører. Han som er skaper av solen, naturlovene, og alt det gode. Han opprettholder alt liv.

Solen gir varme, lys, næring og livsvilkår til alt levende. Uten solen ville alt liv ha dødd ut, uten Gud ingen sol. Jesus er universets usynlige sol, denne usynlige sol opprettholder og gir liv til alt det synlige og usynlige.

En dag skal jeg og du stå ansikt til ansikt med universets sol-Jesus".

 

Hva skal en kirkens biskop gjøre når språk, gudsbilde, menneskesyn og virkelighetsoppfatning ikke «treffer» det moderne mennesket? Noen tror og håper at slagordet «Gud elsker alle» skal berøre oss, men den underliggende tanke er alltid at vi er uverdige (derfor trenger vi – ufortjent - «nåden»). 

 

I kirkens historiske praksis vet vi mye om hvem de uverdige var, og hvordan de ble behandlet (straffet!). Når kirken hykler bekymring og liksom-solidaritet med Egypts svært utsatte ateister (de gudløse/ugudelige), kan vi bare hente frem Luther-kirkens HAT mot dem. Agøy (se nedenfor) har det heslige Augustana i lommen og i sin mentale bagasje.   

http://www.dagen.no/Nyheter/LIVSSYN/Den-norske-kirke-bekymret-for-ateister-i-Egypt-566536  

 

At den kristne "Gud" skal holde Dom står fast og urokkelig i den kristne lære og teologi. Ikke en gang de som klamrer seg til læren om "apokastasis", kan oppgi den uhyrlige domstanken.

Vi skal muligvis gjennomgå noen renselsesprosesser (Skjærsilden?) eller "pedagogiske" øvelser - før vi kan bli verdige nok til å innlemmes i samfunnet av de hellige i gudsriket/himmelstaten, med mannsguden KRISTUS HERREN som eneveldig himmelhersker i all evighet.

 

Teologiprofessor fra Menighetsfakultetet, Atle O. Søvik, som nå promoterer "kritisk tenkning" på Aftenpostens debattsider er en stor vits. Denne MF-teolog og prof. i systematisk teologi er plutselig blitt blitt "stolt ex phil/ex fac-lærer". 

Søvik avslutter sitt innlegg med følgende pompøse sats:

"Det er utrolig viktig med effektiv sannhetssøken gjennom effektiv meningsutveksling. Det oppnås gjennom saklig argumentasjon og forhindrers av usaklig argumentasjon.

Kristisk tenkning bør derfor få en mye mye større plass i skolen". 

 

Dette er svært interessant. "Kritisk tenkning" har allereede stor plass i skoleverket (helt fra grunnskolen), og det kan vel være noe av grunnen til at den oppvoksende slekt stiller seg seg kritisk eller helt likegyldig til den "kristne livstolkning" slik den blir presentert, pakket pent og pyntelig i grunnskolens lærebøker. 

Det kristne radarparet Søvik/Davidsen og/eller sokneprest John Sylte er neppe fornøyd med resultatet. Om vi skal foreta en kritisk gjennomgang av lærebøkene i KRLE-faget, må vi se på ALT som er utelatt (sensurert?) i kirke-kristendommens voldshistorie. Hvordan blir korstogene, inkvisisjonen, jødehatet, kjetterforfølgelser og heksebålene presentert for grunnskolens elever?

Er det "forholdet mellom religion og vitenskap" dette handler om, eller handler det om noe ganske annet? 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11720126-skoleboker-og-fordommer

 

Jeg kan nok være noe enig i Syltes utsagn her: 

"For det første må man slutte å bruke «religion» som et samlebegrep. Hvilken religion snakker man om?

Snakker man om noen, eller om alle? Religionene har dypt forskjellige holdninger til, og meninger om både Gud, livet, verden, mennesket og vitenskapen". 

 

Ja, det skal være visst! Kristne teologer og apologer har selv en lei tendens til å "gjemme seg" bak det det diffuse religionsbegrepet. Det er godt om vi kan få en klargjøring av religionen kristendommen, dens tankeinnhold og skriftgrunnlag (ufeilbarlige dogmer/læresetninger og  bekjennelser): verdensbilde, gudsbilde, historiesyn og menneskesyn. 

 

SKYLDIG OG USKYLDIG LIDELSE 

 

Hvis MF-professor Atle O. Søvik virkelig ønsker mer "saklig argumentasjon", må han vel ta tak i kirkens bekjennelser, voldshistorie, kristne ekstremister og deres konspirasjonsteorier gjennom århundrer og årtusener?

Som professor i systematisk teologi er det vel ikke språkfilosofi, logikk  og vitenskapsteori han har spesialisert seg på? Det hadde vært interessant om Søvik kunne gi en kortfattet oppsummering av innholdet i sin doktoravhandling fra 2010. 

https://forskning.no/filosofiske-fag-kristendom/2010/03/det-ondes-problem  

https://forskning.no/religion/2013/09/argumenterer-likkledet-er-ekte 

 

Hvilke "saklighetsnormer" og "logiske emner" er det MF-teologen Atle O. Søvik fremhever som holdbart og relevant? Bør han ikke spørre seg   hvorfor han tror på visse typer (kristelige) dogmer, doktriner,  konspirasjonsteorier, og ikke på andre?

"Ehver ufalsisiferbar konspirasjonsteori er derfor like usannsynnlig som et utalll andre ufalsifiserbare konspirasjonsteorier". 

Er det ikke på tide at vi får klarlagt, også i Klassekampen og hos TF-teologen Hallvor Moxnes, synet på "de ansvarlige for verdenshistoriens mest omtalte henrettelse"?

Er det ikke litt merkelig at den ordinerte TF-professor Moxnes ikke kan oppgi en eneste historisk (skriftlig) kilde som referanse i sitt to-siders essay i Klassekampen 27. mars: "Krangelen om korsfestelsen".

Var det bare en simpel krangel som ledet til 2000-års mareritt for Europas jøder? 

Vet ikke H. Moxnes hvem som først fremsatte anklagen om jødene som "gudsmordere"? Vet han ikke at hans kirke i nær 2000 år har jaget, myrdet, hundset og fornedret "de ansvarlige" for drapet på Jesus: Guds Sønn?

H. Moxnes gjemmer seg. Jo, sier han pliktskyldig i Klassekampen:

"Gjennom store deler av europeisk historie er jødene blitt anklaget for å ha drept Kristus. Denne anklagen har bidratt til utviklingen av antisemittismen". 

Jeg spør: var det bare en simpel "krangel" som utløste Romerkirkens mer enn tusenårige hat og forfølgelser mot europeiske jøder? Avsnittet nedenfor viser klart nok hvorfor de kristne den dag i dag ikke kan føre en normal samtale med jøder.  

 

"Men det burde nå være mulig å føre en samtale mellom jøder og kristne som ikke legger skylden for Jesus død på jøder som lever i dag. Hvis en skal snakke om skyld i Jesu død som et aktuelt problem, er det den ondskapen som truer hele menneskeheten.

Og kanskje kan korset bli et felles symbol for den uskyldige lidelsen som rammer både kristne og muslimer?". 

 

Det er skremmende hva "Kirkelig dialogsenter" pønsker ut, og det blir ikke bedre av at Det teologiske fakultet (UiO) oppretter islamstudier, eller at Menighetsfakultetet etablerer et nytt senter for religionsforskning.  

http://idag.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=28343  

 

"I følge Haanes vil også forskning på kirke og menighet samles og organiseres i et tilsvarende senter som teologi- og religionsforskningen..– For oss er det viktig å ha høy kompetanse og utvikle videre religionsforskning. Vi mener at forskning på religion og samfunn er veldig viktig, sier Haanes. 

– I det vanlige norske samfunnet virker det som om religionens innflytelse blir mindre, men mer internasjonalt og i det store politiske bildet ser vi at religionen er viktigere enn noen gang. Dette må vi ta ansvar for å gå inn i og følge opp, sier rektoren som ønsker at MF også skal være et ressurssenter for norske kristne, menigheter og kirker... 

Lederen for MF CASR er førsteamanuensis ved MF Iselin Frydenlund som skal ha drift av forskningssenteret som en del av stillingen sin.

– Iselin Frydenlund er en veldig dyktig religionsforsker og er veldig involvert i det å synliggjøre forskningens betydning for politikk og aktuelt samfunnsliv, sier Haanes.

Frydenlund er ekspert på militant buddhisme på Sri Lanka og i Myanmar og har vært mye ute i media, særlig i forbindelse med flyktningsituasjonen i Myanmar.

– Vi ser at hun og flere av våre forskere er hyppig ute i mediene og brukes som eksperter på områder som har stor betydning politisk. Vi ser at Iselin har evnen til å omsette forskningen til bidrag som både politikere og vanlige folk forstår, sier Haanes". 

 

--------------------  

 

Sokneprest Runar Foss Sjåstad gir oss denne (pedagogiske) instruksjon på Verdidebatt: 

 

"Du kan allerede begynne i dag å lære både Gud, deg selv og din neste mer å kjenne. Det starter med han eller henne du ser i speilet hver morgen og kveld. Stopp derfor opp, ta kontroll på din dyrebare tid. Tiden er din.

I dette tidsrommet kan livet her og nå bli så mye mer meningsfullt, trygt og godt om du begynner å søke i dybden, høyden, bredden og lengden. Lykke til med din søken etter ditt egentlige jeg, og etter Gud. Gud venter på deg".

"Jesus kom for å frelse oss mennesker i kraft av å både være Gud og mann på en og samme tid. Kristus kom for å bringe himmelriket oss nær en gang for alle. Det er derfor takket være Jesus at himmelens rike er inne i oss i dag. Jesus har frelst oss for liv og evighet. Dette riket som er i våre hjerter, er kjærlighetens rike. Et rike som dufter av himmel".

"Jeg har dessuten mer troen på den kirkelige skriftestolen enn den offentlige. En kirkelig skriftestol kan mennesker komme og betro seg til en prest eller/og sjelesørger. Om vi ønsker at vår neste skal skikke seg bedre, trenger både den som har krenket og de som har blitt krenket tryggere rammer enn vi ser i dag i kjølvannet av metoo-kampanjen". 

 

Hvilke trygge rammer og rettssikkerhet har den kirkelige skriftestolen tilbudt ti-tusener av mishandlede og overgrepsutsatte barn og ungdom? Hva når prest/biskop og sjelesørger/skriftefar selv er overgriperen? Mener virkelig sokneprest Sjåstad at skriftestolen kan erstatte offentlige granskninger?

Han tror, vet og vet ikke... Logikk og resonnement hos denne kirkelige prest, med mer enn 5 års akademisk utdannelse, er ikke videre imponerende. Sokneprest Sjåstad snakker bare med seg selv, med oldtidens kirkefedre og/eller med sine trosfeller i "Nådeskirken" på Verdidebatt.

Jeg gir noen smakebiter nedenfor (hele bloggen, med innlegg og kommentarer, kan studeres nærmere på Verdidebatt). 

 

"Det vi vet er at det er to krefter i vår virkelighet...

Hvor kommer så det gode og det onde i fra? Først: Jeg tror at Gud - skaperen er god. Den treenige Gud skapte alt godt- og stadig forsøker å påvirke sitt skaperverk i riktig retning ved sin nåde og kjærlighet. Den ene og treenige Gud, som både er creatio ex nihilo (Gud skapte av ingenting), creatio contiuna (Gud opprettholder og forsetter å skape) og creatio nova (Gud skal nyskape).

For det andre: Det onde var fra begynnelsen av - som et eget opphav utenfor Gud. Om dette er en fallen engel - Satan, eller noe annet, vet vi heller ikke...Det er heller sannsynlig at det finnes et ondt opphav, som ikke har noe med Gud - Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd å gjøre, noe ondt som ikke er skapt av Gud, noe uskapt - men likevel eksisterende.

Dette onde er dermed en eksistens som stadig er destruktiv, og som bestandig forsøker å infisere Guds skaperverk...Jeg tror for øvrig ikke at Gud er opphavet til både det onde og det gode, men opphavet utelukket bare til det gode. Dvs at det onde sannsynligvis har et annet opphav.

Og dette opphavet må derfor være gjennomsyret ondt. M.a.o. kan det umulig både være godt og ondt i Gud.

Bibelens kjernebudskap formidler Gud som god, kjærlig og nådefull. Men periferien (?) i bibelen peker ofte på en Guddom som oppleves grusom og ubarmhjertig.

Derfor må kjernebudskapet være riktig, Jesus som Guds sanne bilde av Gud, og det andre feil iht hvem Gud er". 

 

Oppgjøret med den Onde/det Onde - metafysisk Ondskap personifisert i konkrete mennesker - ble praktisert på bestialsk vis av kirkens Inkvisisjonsdomstoler gjennom middelalderens århundrer. Jeg kan ikke forstå hvordan kristne (les: Kristus-troende) forkynnere og teologer kan "tro" og "håpe" at en slik absurd, vilkårlig og autoritær rettsjustis virker tillitvekkende. Da er nok jødedommens "lovreligion" i Det gamle testamente langt å foretrekke. Konkrete lovstridige handlinger kan enhver forholde seg til.

 

Men hvem kunne og kan beskytte seg mot anklager om å være Satans håndlanger - eller "djevelens barn"? Jfr. det stadig gyldige Augustana art 17 hvor vi gudløse og vantro blir sidestilt med "djevlene" (følgelig onde av natur). 

 

En rettsprosess (med vitneprov/bevisførsel) og dom/domsavsigelse   uten frikjennelse eller en form for straff er utenkelig. Da finnes ingen "dom" overhodet. Nettopp derfor må spørsmålet om juridisk/strafferettslig ansvar og skyld (eller uskyld) bli svært påtrengende for kirkens teologer.

Vi har ellers nok historisk dokumentasjon på hvordan domstanken og rettspleien ble tenkt og praktisert i de kirkelige tribunaler. Hvordan kom tvilen de tiltalte til gode? Torturinstrumentene ble bare mer og mer bestialske i det kristne Europas århundrer frem mot 1700-tallet. Først med opplysningstiden vokste det frem en mer human rettspleie.

 

http://historienet.no/samfunn/hverdagsliv/tortur-ti-metoder  

https://loveunge.cappelendamm.no/_den-fromme-boddelen-joel-harrington-9788202438739  

 

I påskeuken bør vi får klar beskjed fra gudsekspertene ved de teologiske fakultetene om hva guden (Faderen) og hans dommerfullmektig (Sønnen) har som objektivt doms- og rettsgrunnlag. Hvis det ikke finnes noe slikt, er vi helt overgitt kristelig subjektivisme og anarkisme.  

I følge moderne teologer er det først i den himmelske rettssal  overgriperen (endelig) skal få sin velfortjente straff og offeret oppreisning. 

Jeg spør igjen: hvem er "overgriper" og hvem er "offer" i de kristne kirkers voldshistorie? Skal vi forstå det slik at jøder, kjettere og hekser som ble torturert, massakrert og kastet på bålet var "overgripere" - som ennå ikke har fått sin rettferdige straff?

Jeg tror Sjåstad og Tornnes fortielser forteller oss hva vi trenger å vite om disse skamløse apologeter og Kristus-dyrkere. De er på mange måter mer skremmende enn deres konservative ("biblistiske") motparter. De kaller seg progressive, men er håpløst regressive.

Ikke bare Runar Foss Sjåstad, men også Hallvard Jørgensen griper tilbake til de oldkirkelige kirkefedre. Den som henger fast i oldkirkens lære - kristologien - kan vel ikke sies å være verken reformert, opplyst eller moderne? 

Hvem er de skyldige (les: fordømte og fortapte) i Martin Luthers bekjennelse og lære? Verken Jesus, Paulus eller Luther snakker om "overgripere", men om manglende tro og lydighet som fellende domsgrunnlag - med skjebnesvangre konsekvenser for det evige liv. 

-------------------     

 

Håvard Nyhus’ nedlatende omtale av den nylig avdøde fysikeren Stephen Hawking (jfr. Verdidebatt) trenger en kommentar. Når mytologien og åpenbaringstroen kolliderer med fysikerens verdensbilde, føler apologeten seg kraftig utfordret.

Når Hawking avviser at (den kristne) skaperguden har noen plass i universet betyr det visstnok at han ikke har samme tilgang til «vårt livs dypeste mysterier», som en kristen-troende har.

Med den dødelige og invalidiserende sykdom Hawking led av fra sine unge år, tror jeg nok han som fysiker og menneske erfarte både de mørkeste og lyseste mysterier i livet. Med sitt liv og sine forskningsarbeider har Hawking vist hvordan det menneskelige potensiale – viljen til liv, overlevelse og bevissthet – kan overgå de mest dystre spådommer.

Det blir ganske klart at vitenskapen fortsatt er kirkens farligste fiende. Hvis den ikke kan bekjempes ved rasjonelle metoder, griper man til andre strategier: kristianisering, som at forskerne (uten å vite det) er Guds redskaper (for alt som er godt for menneskeheten kommer selvsagt fra Gud). Intet godt kan komme fra en fallen, ond og syndig menneskeslekt.

I nedvurderende hensikt søker man å klistre (negativt ladede) religiøse etiketter på forskeren og kritikeren, eller ved å omtale ham som «religiøs analfabet». Da Richard Dawkins ble anklaget for manglende kunnskaper om teologi, svarte han med et motspørsmål: hvilken teologi?

Ved å omtale forskeren Steven Pinker som «herlighetsteolog» vil Nyhus frata ham hans faglige tyngde og autoritet. Å uttrykke optimisme på menneskehetens vegne må naturlig nok komme i dyp konflikt med kristendommens svartsyn. Ny-apologetene fremviser ofte et svært ambivalent syn på opplysningstiden, som de selv er barn av. «Utvikling» (som avkristning/sekularisering) er nærmest et fremmedord i denne trosbransjen. En langt mer sindig og nyansert stemme kan leses her. 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11719709-kamprop-mer-enn-herlighetsteologi  

 

Ny-apologeter som Nyhus kan ikke forstå kritikere uten gjennom et kristent filter. Det er ikke engang «religiøst» (et svært flytende, tvetydig begrep), men langt mer presist: «kristent»!

Kirke-kristendommens hellige, uforanderlige «grunnlov» - filteret - kan enhver, opplyst eller uopplyst, enkelt lese seg til i de to oldkirkelige bekjennelser: den nicænske og apostoliske bekjennelse. I Den norske kirke kommer selvsagt i tillegg det evangelisk-lutherske læreskriftet: Augustana fra 1500-tallet.   

Nyhus synes å mene at den kristne skaperguden («himmelens og jordens skaper», i følge det hellige, uforanderlige Apostolicum som bekjennes i alle kristne kirker) står utenfor sitt skaperverk. Hvor i det grenseløse universet befinner Han seg da? Hvor går grensen for «innenfor» og «utenfor» i det totale univers (Altet)?

Nå er det jo den kristne mannsgudens faktiske og fysiske inngripen i historien (rom-tid-dimensjonen) kirken forkynner/postulerer i sine to viktigste høytider: jul og påske. Det er vel på tide at akademisk skolerte (forskningsbaserte) teologer forklarer eller begrunner hvordan og hvorfor den kristne skaperguden omkring år 0 i vår tidsregning fant å oppheve de «naturlover» for menneskelivets fødsel og død han selv hadde skapt?

Som moralsk og etisk-rettslig autoritet ("lovgiver") kan ikke den uberegnelige gammeltestamentlig gud - eller den inkonsekvente Jesus i Det nye testamente, guddommeliggjort i den kristne kirke - være noe ideal eller forbilde for oss i dag. Kirkens historiske praksis har vist dens etiske inkompetanse. 

 

Dekan Aud Tønnessen ved Det teologiske fakutletet skriver følgende i Vårt Land 16. mars 2018:

"Det hører med til Akademia å stille spørsmål. Det som holdes for sant, skal kritiseres og prøves. Gitte normer skal diskuteres og problematiseres. Til studiet av teologi hører religionskritikken. Evnen til kritisk refleksjon kjennetegner all god akademisk praksis...

Et moderne religiøst lederskap må være tuftet på forskningsbasert kunnskap...". 

Kan dekan Tønnessen forklare hvorfor den teologisk-akademiske elite utdanner prester til tjeneste i Den norske kirke - med krav om lydighet og lojalitet til Apostolicum og evangeliske luthersk lære (Augustana)? Kan hun forklare oss hvordan prestekandidatenes ordinasjonsløfte/lydighetsløfte samsvarer med Akademias prinsipper om fri og uavhengig forskning? 

Kan hun gi eksempler på at forskningsbasert teologi ved hennes fakultet problematiserer og stiller kritiske spørsmål ved "dogmet om Jesus"? Hvordan blir kristendomskritikk (teologi- og dogmekritikk) ivaretatt og formidlet til studentene? 

 

Bypresten Ingeborg Erikstein Krager er prekenholder i Aftenbladet 24. februar. Jeg siterer henne: 

"Den ødelagte relasjonen mellom Gud og mennesker ville Gud gjenopprette. Det skjedde gjennom ei kvinne og en fødsel hvor et lite sårbart barn kom til jord. Da Jesus ble født skapte det ei bru mellom himmel og jord og for all ettertid fikk vi se hvem Gud er". 

Krager har sin mangeårige presteutdannelse fra et av de teologiske læresteder. Jeg spør: er nevnte preken eksempel på "forskningsbasert" teologi? 

 

Nevnes må også Aftenbladets andakt 15. mars 2018 (med "Maria budskapsdag/bebudelsesdag" som bakgrunnstekst): 

"Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud", sa engelen. Lukas 1, 26-33. 

PÅ samme måte har vi alle funnet nåde hos Gud. Derfor satte han i gang tidenes redningsaksjon, for at vi ikke skulle gå fortapt, men får være sammen med ham i all evighet. Av nåde! Faren er at vi ikke er opptatt av Guds nåde!". 

 

UFEILBARLIGE AUTORITETER 

 

Åpenbaringstiden (jfr. kirkeårets liturgiske kalender) har heller ikke dette år brakt noen avklaring (heller ingen «kirkelig enhet»). Med hele tre (nærværende) guddommelige mannspersoner (Faderen – Sønnen – Den hellige Ånd) til hjelp for forståelsen eller åpenbaringen, er resultatet sørgelig. I innsikt og presisjon er det intellektuelle nivå  mildt sagt lavt.   

Allmaktens "Gud" og historiens Herre, som i følge kirkelige teologer har virket i ca. 2000 år, er nå blitt svak, avmektig og sårbar. Kirkens «Gud» er avslørt. Han tilhører definitivt oldtidsmytologiens verden, som i mangt og mye var et speilbilde av den menneskelige verden (bare mer mektig og amoralsk). 

 

«…Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen: Menneskesønnen, som er i himmelen. Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv».

(4. søndag i fastetiden. Johannes 3, 11-16).

 

Jeg har foran meg Aftenbladets smilende prest, Tor Magne Nesvik, og hans forunderlige søndagspreken 10. mars over denne ny-testamentlige tekst. Tittel: «Slik tror jeg».

Jeg tror ikke Nesviks subjektive tro er særlig troverdig. Hans tro er en viljeshandling, sier han: «Jeg vil tro på Gud. Jeg liker det».

«Troen på Gud er et tillitsforhold. En (hellig) relasjon…Jeg liker ikke enhver tolkning av kristendommen. Jeg skammer meg over en del av kirkehistorien. Men jeg ender ut på plussiden likevel. Jeg vil tro».

Dette er et typisk kristelig (ansvarsfraskrivende) formular: kort, rundt og upresist. «Troen» er overordnet alle andre hensyn og perspektiver på kirkehistorien. Det var ikke tillit, håp og frihet de «troende» korsfarere, jødeforfølgere, inkvisisjonsjegere, heksebrennere, slavehandlere og koloniherrer utviste overfor sine ulykkelige ofre, men lidenskapelig og fanatisk «tro», i betydning: hellig overbevisning. Den kristne trosfanatisme fikk fatale følger. 

Kristianismens hellige krigere de foregående århundrer var like brutale og voldelige som islamismens IS-krigere i dag. Voldspotensialet hos de to autoritære oldtidsprofeter, Jesus og Muhammed, har vår tid ingen bruk for. Vi har fått nok av det religiøse vanvidd som har brakt så mye redsel og tatt så mange menneskeliv.

Ikke å glemme: både fascismen/nazismens og stalinismens heslige ansikter sprang ut av det kristne Europa. Den altødeleggende atombomben ble oppfunnet av det kristne Vesten. De to katastrofale verdenskriger det siste århundret oppsto i det kristne Europa. 

 

"Det er nok å huske at for et århundre siden førte navlebeskuende, sår-slikkende og antiliberale nasjonalstater og deres følelsespolitikk Europa til det største folkemordet noensinne. Wiesels råd var: Ikke ta demokratiske verdier for gitt. Kjemp for dem hver dag". 

(Nina Witoszek, Aftenposten 18. mars 2018) 

 

Historiens mørke skygger og uoppgjorte "synder" kastes over oss igjen: førerdyrkelsen/autoritetsbehovet, den kalde krigen, fiendebildene, militarismen...Ja, også "kappløpet om Afrika". 

 

VI VIL IKKE HA DERES FIENDEBILDER! LEGG NED DERES

UMENNESKELIGE DOKTRINER! LEGG NED DERES VÅPEN!

 

«De ufeilbarlige autoriteter og «grunnsannheter» samt deres troende tilhengere kan koste oss livet. Det er viktigere i dag enn noen gang før, at all maktlyst og autoritær frelsestrang blir avslørt inntil sin innerste kjerne, - og at det blir slått fast at det å øve kritikk av alle systemer, partilinjer og autoriteter ikke er en borgerlig rettighet, men en borgerlig plikt».

(Jens Bjørneboe i «Vi som elsket Amerika» 1970/1993, s. 46: «Om den autoritære tenkning. Andreas Edwien og Dogmet om Jesus»).   

 

De farlige «religiøse ideene» (ufeilbarlige dogmer og doktriner) ble og blir plantet ovenfra. Uten religiøs analfabetisme hos det brede lag av folket kunne kirke-kristendommen aldri ha opprettholdt sitt totalitære diktatur gjennom så mange århundrer (årtusener?). Først katolsk, så protestantisk.

Hadde det vært det minste rom for «tvil» hos kirkemakten, geistligheten og dens bødler/torturister, kunne historien ha funnet andre utløp. Heller ikke Martin Luther kunne utholde den forræderiske (djevelske/sataniske) «tvilen».

-------------------    

 

Den kristne «Gud» (identisk med «Jesus Kristus»?) er ikke bare en tilbaketrukket Skaper av universet (som bakeren og bollen, jfr. H. Nyhus på Verdidebatt), men er INNE I sine skapninger. Den kristnes kropp er Den hellige Ånds (midlertidige) bolig, og Helligånden er som kjent den tredje mannsperson i den guddommelige treenighet. 

Ved det hellige måltid blir Skaperen og skapningen én kropp! De kristne oppfatter seg som lemmer på samme legeme eller som grener på det samme tre. Hodet eller kronen er Kristus. Så lenge skapningen (les: de kristne) slik - fysisk - forblir forenet med sin Skaper og Livgiver, dvs. innpodet i Kirkens kropp eller Kristi legeme, skal de unnslippe Dommen: "Himmelens hevn" og "Guds hevn" (jfr. Vårt Lands andaktsholder 8. des.)!

Den kristen-troendes intime (kjærlighets)forhold til den for lengst  avdøde mannspersonen og oldtidsprofet, Jesus fra Nazareth, beskrives på mange (sære) måter, som møte med Jesus…overgivelse/hengivelse  til Jesus…vandringer med Jesus…Jesus som frelser og Herre i livet…Og ja, også som en forelskelse, og mer intimt kan det vel ikke bli.

For kristen-sosialistene var han "Kameraten". For Oddbjørn Johannessen og Eidvåg/Moxnes er Jesus "Vennen" de trenger i dag. For de mer katolskinspirerte debattanter på Verdidebatt, som Hallvard Jørgensen og Geir Wigdel, er Jesus "Mesteren".

Men i kirkens offisielle lære og bekjennelse er Jesus fra Nazareth "Gud selv" og/eller i samme betydning: "Guds eneste Sønn". Han er født av Faderen (før alle tider) og samme vesen som Ham (i følge Apostolicum). 

Slik lyder en salme: «Jesus meg selv jeg deg bringer, legger meg ned for din fot. At du meg evig skal eie, jeg er jo kjøpt med ditt blod».

Dette er den totale underkastelse og selvoppgivelse kirken forlanger av hele menneskeheten. Det er ingen enkeltstående "synder" vi skal dømmes og straffes for i gudsrikets rettssal, men for relasjonsbrudd. Med andre ord: ulydighet og opprør. Vi kan bare redde oss ved å bøye kne «ved korsets fot». Dette er kjernen i påskebudskapet.

Alle vi som ved rasjonell overveielse og aktiv viljeshandling erklærer oss for evig separert og skilt fra kirkens «kjærlige» mannsgud (les: Jesus) "står under Dommen", som det heter. 

Presten Runar Foss Sjåstad (jfr. Verdidebatt) opplyser ikke hvordan gudens (rettferdige) "oppgjør med ondskapen" i den hinsidige domsprosess skal forløpe. Men mange fagteologer og teologiprofessorer det siste århundret har skrevet inngående og detaljert om dette morbide tema. Sjåstad er kanskje ikke så godt oppdatert på hans lutherske kollegers "forskningsbaserte" teorier og skrifter det siste århundret?

Troen alene - som Sjåstads tro - bærer ikke langt. Dogmatikken og historien er knusende for den kristne kirke, katolsk og protestantisk.  

La oss igjen slå fast: det foreligger ingen rettsprinsipper og ingen objektive straffelover. Vi får intet vite hva "rettferdigheten" (oppgjør eller oppreisning) har som juridisk grunnlag. Vi er helt og fullt overgitt teologenes subjektive spekulasjoner og teorier. 

"Jeg kan betrygge ...på at jeg tror på en dom i det hinsidige, med bl.a. oppgjør med både ondskapen og oppreisning for de lidende. Rettferdigheten skal derfor seire. Jeg tror samtidig på at Guds dom vil være gjennomsyret av Guds nåde og kjærlighet, akkurat slik som vi får nåde i dette livet".

Jeg tror Sjåstads forestillinger om "Guds dom" ligger nær diktaturets autoritære, korrupte og vilkårlige rettsjustis. Vi trenger ikke den kristne gudens "nåde", verken i dette liv eller i det neste.

I motsetning til den kristne gudens personlig nykker og preferanser, nyter vårt (uavhengige) rettsapparat/domstolene stor grad av tillit fordi rettstenkning og straffelover har et konkret og objektivt grunnlag. I prinsippet er "Loven lik for alle". Vi kan alle forholde oss til Straffelovens mange bestemmelser, men ingen vet hvilke (konkrete) strafferettslige kriterier den kristne guden skal dømme etter.

Ut fra en rekke ny-testamentlige tekster (gjentatt og gjentatt gjennom århundrer i kirkelig-teologisk, forkynnelse, troslære og prekentekster), forstår vi at en stor del av menneskeheten allerede er skyldig: fordømt og fortapt (som Jesu ord hos Joh. 3:18). 

https://jusleksikon.no/wiki/Straffeloven_2005  

 

"Nåde" og "kjærlighet" har heldigvis ingen plass i vår siviliserte rettsstat. Vi har lagt bak oss de meget brutale kristelige og statskirkelige straffelover som overvåket og terroriserte alminnelige folk gjennom Reformasjonens mange århundrer (som Sharialovene i visse islamske stater). 

 

Det er ganske skremmende hva man kan lese her. 

http://www.verdidebatt.no/runarfoss  

 

"Den kritiske tenknings evangelium" 

 

Dette skriver den skamløse teologiprofessor v/Menighetsfakultetet Atle O. Søvik på Aftenpostens nettavis denne påsketid, med et usedvanlig frekt innlegg til forsvar for "kristisk tenkning".

Hvilke saklighetsnormer benytter han selv overfor "dogmet om Jesus", når han i Aftenposten betegner seg som teolog og "stolt ex. phil/fac.-lærer, MF"? Hvilke populære teorier har han som (kirkelig)  teolog falsifisert?

Søviks trosunivers (her kalt "forskning") er ikke mindre "ekstremt" enn andre falisifiserbare konspiarasjonsteorier.  

"Det er bra å være kritisk, men da må man også være kritisk til alle slags nettsider og alternativ-medisin-guruer osv.", sier Søvik.

Mener Søvik vi skal være like kritisk til alle slags kirkelige og kristen-teologiske nettsider? Representerer han en enkeltrøst eller et forskningsfelleskap? 

Leserne bør se nærmere på Atle O. Søviks doktorgrad (2009) OG hans senere publikasjoner (bl.a. sammen med apologet og lekmannsteolog  Bjørn Are Davidsen").

Pseudovitenskap, konspirasjonsteorier og "fake News" er kjennetegn på all kristendom. Merk at Atle O. Søvik kaller seg "systematisk teolog". 

"Det er en del populære teorier som ikke er direkte ufalsifiserbare, men som har massiv forskning mot seg, for eksempel klimaskepsis eller vaksineskepsis".

Hva med alminnelig skepsis overfor påskens oppstandelses-teologi? Er det "tilfeldidig" at Atle O. Søvik ikke nevner denne i sin oppramsing av "populære teorier"? 

 

https://no.wikipedia.org/wiki/Systematisk_teologi  

https://forskning.no/profil/atle-ottesen-sovik

https://no.wikipedia.org/wiki/Atle_Ottesen_Søvik  

 

En normal og sunn utvikling tilsier at barnet gradvis løsriver seg fra foreldreautoriteten. Men slik selvstendighet og uavhengighet er selve URSYNDEN i den kristne religion og kirke. Opprør mot guden og hans presteskap på jorden har hatt og har skjebnesvangre konsekvenser.

 

Kirkens viktigste symbol, KORSET, er for den Jesus-troende selve frelsen, men for alle oss andre en stående straffetrussel! Med korset på takene, veggene, på draktene og rundt halsen signaliseres det skjebnesvangre ultimatum: JA eller NEI til korset betyr enten frelse eller fortapelse/straff.

Den årlige "korsvandring" i Oslos gater signaliserer til alle ikke-kristne hvilken lidelse og voldelig torturstraff som venter oss: pine (tortur) uten ende, i følge den feirede kirkelærer og reformator MARTIN LUTHER. 

 

For millioner døde var korset et fryktinngytende og dødbringende symbol. De ble rammet fysisk og dødelig av «Himmelens hevn» (rettere: kirkens hevn). Guds kirke på jorden iverksatte torturstraffen allerede i dette liv.

Verdt å merke seg: majoriteten av bødlene i nazismens konsentrasjonsleire var medlemmer av et kristent kirkesamfunn. Kanskje gikk de regelmessig til nattverd? Kanskje hadde de et kors eller krusifiks på veggen i sine stuer?

Terrorist og høyre-ekstremist/nyfascist Anders B. Breivik søkte seg til frimurerlosjen og identifiserte seg med middelalderens (katolske) tempelriddere. Hvor mange kristne fascister kjenner vi? Breivik er bare en av mange kristelige fascister (jfr. boken "Med Gud og fascismen", av Karlheinz Deschner). At kristne flokker seg rundt den vulgære, anti-demokratiske Donald Trumph er ikke det minste rart. 

Breivik uttalte at kristne og muslimer i stor grad deler samme verdensbilde. I dette mytologiske verdensbilde ser de hverandre som «fiender».    

 

Helvetesilden brenner i Kirkens hus («Guds hus») og i Vårt Lands redaksjon   

 

Den lar seg ikke slukke uten at Kirken samtidig oppgir Jesu guddommelige/ufeilbarlige autoritet. Dette er Kirkens uløselige problem. Jesu enkle, tallrike  doms- og straffetrusler er guddommelig sanksjonert. 

Vi vil den nærmeste tid i kirkeåret få gjentatt og bekreftet kirkens usanne dogmer om Jesu (historisk-faktiske?) oppstandelse, himmelfart, gjenkomst og dom.

I stedet for å ta et fundamental-oppgjør med Jesu abnorme autoritet i den kristne kirke og religion, som universets skaper, himmelhersker, frelser og fremtidig dommer over hele menneskeslekten (døde og levende), blir den arme, høyst feilbarlige oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth hyllet som et overmenneskelig, ufeilbarlig politisk og etisk-humanistisk ideal i vår tid.

Autoritetsbehovet kirken med sine mange maktmidler har plantet i den europeiske mentalitet siden 3-400-tallet, har vist seg vanskelig å utrydde. Runar Foss Sjåstads protestantiske kirke bærer et blytungt ansvar. 

Pavemakten og Vatikanstaten består (dessverre) som en utdøende etterlevning av Romerrikets keiserlige diktatur. Noen av oss får frysninger når vi ser den massemønstring og hyllest pave Frans mottar på sine reiser. Men det er enhver diktators «våte drøm» å motta (lojal) hyllest fra folkemassene.

Vi kan se det som et sunnhetstegn ved våre vestlige demokratier at republikanske statsledere (presidenter) ikke konkurrerer med «Den hellige stol», eller med «Den hellige far» (som Nord-Korea og Vatikanstatens uangripelige ledere/Førere).

 

«Heldigvis tror nok ikke de fleste på den absurde og ondskapsfulle Helveteslæren, prest som lek.

Men det finnes unntak. Men når det er sagt bør Helveteslæren en gang for alltid nå skrinlegges, kirken og alle menigheter bør virkelig ta et oppgjør med enkelte dogmer som ligger der og ulmer i bunn».

 

Dette skriver sokneprest Per Runar Sjåstad på Verdidebatt. Det er ikke sant! Men Sjåstad er så forblindet i sin Jesus-dyrkelse at han ikke ser «elefanten i rommet». Så vidt jeg vet har han ikke selv tatt noe oppgjør med "enkelte dogmer som ligger der og ulmer i bunn"...

Hvis det presteordinerte Sjåstad sier skulle være SANT, må det snarest komme en offisiell erklæring (ex cathedra) fra Den norske kirke: ved bispemøtet og dens presteskoler (de teologiske fakulteter) nå i påsketiden og/eller på Kirkemøtet 11/4 – 16/4.

Vi bryr oss ikke om hva presten Sjåstad skriver i sine naive, eksalterte Jesus-prekener. Hans andakter på Verdidebatt og i Fædrelandsvennen (FVN) er pinlig lesning. Det er nemlig ikke hva den enkelte prest personlig synser, mener og føler om vårt «evige liv» sakramentene DÅP og NATTVERD handler om. Det er heller ikke Sjåstads subjektive meninger om helveteslæren kristne misjonærer forkynner verden over.

Sjåstads (klamme) kjærlighetsbegrep er nok av en ganske annen art enn den vi erfarer i vårt dagligliv. Jeg tror han lever i en helt annen verden enn vår. Ingen meningsfull kommunikasjon er mulig. Sjåstad kommuniserer bare med sine egne trosfeller. Han bedriver hva jeg kaller dialogisk monolog - eller monologisk dialog. Han snakker egentlig bare med seg selv. 

 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11717902-gud-er-god   

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11717518-gud-er-kjaerlighet 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11713312-til-ettertanke 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11705265-den-norske-kirkes-gud 

 

Vi ser at ingen av de lutherske "nådesteologene" på Verdidebatt, som Tornnes, Sjåstad eller Løkke, har mot til å adressere kritikken (jfr. Verdidebatt). Har sokneprest Sjåstad tatt opp saken - helvetesproblematikken - med sin overordnede: biskop Stein Reinertsen?

"Ved siden av det læremessige tilsynsansvaret, er biskopens hovedoppgave å lede prestetjenesten i bispedømmet. Biskopen er kirkelig tilsynsmann med ansvar for tilsyn med kirkens lære, de kirkelig ansatte og den kirkelige virksomheten i bispedømmet". 

------------------     

 

«Kirken har vist gjennom 2000 år at den er levedyktig», sier en av de kvinnelige bispekandidater til Tunsberg bispedømme. Nei, den er kunstig holdt i live kun ved herskermaktens hjelp. Vi har sett hvordan en liten kosmetisk endring i statskirke-bindingen har brakt alvorlige rystelser 

Og som sagt, Åpenbaringstiden i kirkeåret har ikke brakt verken teologisk avklaring eller kirkelig enhet. Den hellige Ånd splitter mer enn Han samler. Det hjelper ikke hvor mange ordinerte (lydige) kvinner som erobrer maktposisjoner i DnK ("konfliktkirken?"). Det hjelper ikke hvor mange delegater Kirkemøtet mønstrer. Dess mer byråkrati og pengebegjær, dess mindre "ånd". 

Når Treenighetsguden («himmelens og jordens skaper») er blitt svak, avmektig og sårbar, kan vi ikke forvente annet enn tilsvarende hjelpeløshet og strid innad i kirken. Etter den første «syndflod» mistet guden tillit til og kontroll med menneskeslekten. Men menneskene har vist seg langt mer selvstendige, utviklingfremmende og kapable til samfunnsbyggende fellesskap enn hva den gammeltestamentlige guden (også Jesus gud) kunne forutse i sin mytologisk oldtid.

Når Gud Herren (les: «Jesus Kristus») 2000 år senere sitter på himmeltronen og bare gråter, må hans byråkrater (terapeuter og/eller sjelesørgere) på jorden trå til. Vi forstår at «en Gud med angst» trenger en hjelpende, korrigerende hånd. En bedrøvet, angstfull og avmektig "Gud" er ikke til mye hjelp. En sårbar, lett fornærmelig gud  må vi ta spesielt hensyn til. 

Men det ser ut til at hans presteskap på jorden har langt større selvtillit. Når de blir sinte projiserer de sin uerkjente aggresjon på guden sin. Da kalles det hellig, rettferdig vrede. 

Som seremonimester er nok også kirkens dager talte. Folket flykter fra den såkalte "folkekirken". Ikke bare synker dåpstallene, men også oppslutningen om alle seremonier i DnK. «Dåp er selve nøkkelen for fremtiden», sier biskop Reinertsen. Det er ganske riktig. Uten tvangsinndøpte medlemmer skjer liten eller ingen ny rekruttering. Kirkens medlemsregister er basert på ufrivillig (udemokratisk) medlemskap.

Vårt Lands opplagstall er sterkt nedadgående, som vi kunne forvente. Til tross for betydelig pressestøtte og nysatsinger (såkalt "ny profil"), må opplagstallene i den kristelige avisen Vårt Land være alarmerende for redaksjon og styre. Avisens forsøk på monopolisering av religionsdebatten kan vi se det sørgelige resultat av på Verdidebatt (passende kalt «verdiløs debatt»).  

Partiet KrF befinner seg under sperregrensen. Det er et stort fall, men  en naturlig utvikling som verken Solberg, Listhaug, Hareide, Vedum eller Støre kan stoppe eller motvirke. "Kristne verdier" har liten appell utenfor egne, snevre kretser. Populismen blir ikke mer anstendig om den iføres en kristelig drakt og retorikk. Om korsbæreren heter Sylvi  Listhaug eller Arild Hareide gjør ingen stor forskjell. 

Avisen Dagen og Dagens Næringsliv har gitt interessante beskrivelser av det usunne samrøret mellom KrF-leder Arild Hareide og sjefredaktør Åshild Mathisen. Det er stygt, men ikke overraskende. Den kristelige avisen Vårt Land er ingen uavhengig avis, verken politisk eller kirkelig-teologisk. 

http://www.dagen.no/dagensdebatt/samfunn/kommentar/Uryddig-Hareide-i-redaktørstrid-590352   

 

Det blir interessant å se om/eller hvordan Vårt Lands tidligere (mektige) sjefredaktør (administrernde direktør?) ca. 30 år, Helge Simonnes, vil kommentere "lederstriden" i sin faste spalte i Dagsavisen/Rogalands Avis (eier er Vårt Lands mediehus: Mentor Medier).

Dagsavisens nåværende (pludrende) redaktør, Eirik Hoff Lysholmen, har visst også en rolle å spille i dette drama. Ikke overraskende er han  styremedlem i Norsk Redaktørforening og varamedlem i Mediebedriftenes Landsforening.

Maktkamp og sjikanering er noen av ingrediensene i det kristelige mediekonsern: Mentor Media. Alt er ikke avdekket ennå. 

Nåværende sjefredaktør/administrerende direktør Åshild Mathisens journalistiske karriere befinner seg i gråsonen: politikk – kirke - medier. Det er mange som henne i vårt lille, grumsete medielandskap, som hopper lett og lekent fra det ene medium til det annet, fra redaktørstol/prekestol til partier og departementet – og tilbake igjen. 

Fra den kristne mediehøgskolen Gimlekollen (etablert 1981) er mange journalister strategisk plassert rundt omkring i avisredaksjonene. Vi kan lett gjenkjenne og identifisere dem. Det rare er at mange ikke synes å forstå at de pådrar seg et gedigent habilitetsproblem. Men selvkritikk har aldri vært en kirkelig dyd eller kvalifikasjon.

Siste piruett er teologen Ingrid Vad Nilsens hopp fra embetsverket i Kulturdepartementet (ekspedisjonssjef) til direktørstilling i Kirkerådet (kirkestatens "regjering").

Ap's kultur- og kirkeminister, Rigmor Hansen, har i ettertid tilfeldigvis havnet i Sjømannskirkens styre OG i Kirkemøtet. Også SVs Rolf Reikvam og Sps Anne Enger Lahnstein har tilfeldigvis søkt seg til Kirkemøtet. Vi vet i hvilket uføre Aps foregående (kristne?) kultur- og kirkeminister Trond Giske har havnet, han som ble omtalt som "kirkeforlikets arkitekt".   

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_nye_statskirkeordningen_(2008)  

Høyres kristelige kulturministre, Thorhild Widwey og Linda Hofstad Helleland, profilerte ikke kulturlivet i noen særlig grad. Som kirkelige "trosministre" hadde de en helt annen agenda. Et prioritert  satsningsområde har vært pilegrimsleder/pilegrimsvandringer. Noen av dem har sågar vært til stede ved den årlige Olavsfeiringen i Nidaros. Jonas Gahr Støre markerte seg som partileder i Ap med å holde et foredrag for bispemøtet i Trondheim. 

Widvey kom fra oljebransjen og var blant de mest formuende/velbemidlede i regjeringen. Hun inviterte avisredaktører til "religionsvandring i Oslos gater" (med Aftenpostens redaktør Harald Stanghelle som pådriver, i følge Vårt Land).

 

https://www.nrk.no/norge/sa-rik-er-regjeringen-1.11990150  

https://www.vl.no/nyhet/religionsvandring-i-oslos-gater-1.420838 

 

Hofstad Helleland var mer opptatt av en idrettskonferanse i Vatikanet enn av kulturbudsjettet år 2016. 

https://www.dagsavisen.no/kultur/forsvarer-reisen-1.787824  

 

Det forteller vel sitt at den kristne sosialdemokrat og AP-leder Jonas Gahr Støre år etter år figurerer blant Stortingets rikeste menn, med en formue på ca. 60 mill.? Politisk-ideologisk og moralsk integritet ("ryggrad") er dessverre ikke mer fremtredende hos denne Ap-lederen enn hos populistene i FrP og i KrF. Populismen i Den norske kirke og i avisen Vårt Land/Verdidebatt får vi talløse eksempler på hver eneste dag. 

 

https://www.nettavisen.no/na24/slik-ble-ap-lederen-skkrik/7776581.html  

http://sissener.blogg.no/1497601571_kan_vi_leve_med_stre_som_statsminister.html 

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/stortingsvalget-2017/stoere-om-sin-omstridte-formue-hoerer-ikke-hjemme-i-en-valgkamp/a/24134254/  

https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/P6EW5/Her-er-Stortingets-rikeste-politikere

https://www.dagsavisen.no/nyemeninger/anmeldelsen-medianorge-ikke-snakker-om-1.454477

 

Kulturminister i dag er Venstre-leder Trine Skei Grande, som har skandalisert seg ved sin lemfeldige (dels benektende) omtale av samleiet med en beruset 17-årig gutt i et beryktet bryllup år 2008. Når Solberg-regjeringen ikke har andre kanditater til justisminister-posten (etter Sylvie Listhaug) enn en tidligere straffedømt politiker fra FrP, kan man bare undres over hvordan det står til med det etisk-rettslige kompass i denne regjering.  

Tidligere kulturredaktør i Aftenposten, Knut Olav Åmås, er et annet eksempel på den type vandringer og rolleblandinger (uavhengige) journalister burde avstå fra.

Også prester, som Trond Bakkevig og Einar Gelius, har foretatt denne type rare vandringer. I dette tilfelle: fra prekestolen til departementet – og tilbake igjen. Ikke så få bispekandidater har vært Ap-ordførere. Kirkelig og politisk makt er altså langt tettere forbundet enn hva vi normalt får opplyst i offentlige medier. 

 ---------------------    

 

«Kirken kan leve med uenighet», skriver en pensjonert prest i avisen Dagen 5. febr. 2018. Faktisk ser det ikke slik ut, og det er nok ikke bare homofilisaken som splitter kirken i dag. Det er langt mer alvorlige og dypereliggende teologiske problemer Den norske kirke (og andre kirkesamfunn) sliter med.

Teologiske stridsspørsmål truer kirke-kristendommen innenfra. Både bibelsyn, gudsbilde og menneskesyn er under press. Det spørres og debatteres på Vårt Lands debattforum om «Bibelen» er Guds ord, om Guds tanker om «helvete er bibelsk»..?

Spagaten Den norske kirke står i, rammer også det kristelige partiet: KrF. Ideologisk og teologisk spagat er like ødeleggende for de teologiske fakulteter, som for partiet KrF OG avisen Vårt Land.

Hva betyr det at noe er «bibelsk» eller «ubibelsk»?

Vi nærmer oss den viktigste høytiden i kirkeårets liturgiske kalender. Så viktig er Jesu (fysiske) oppstandelse 1. påskedag at denne helligdag stadig er offisiell flaggdag i vårt Luther-land. 

På Verdidebatt kan man lese (tilsynelatende) ulike posisjoner om helvetesforestillingen («Gehenna») i NT – ikke «Bibelen» - hos skribentene Thor Ivar Hornnes/Runar Foss Sjåstad OG hos de noe mer historisk etterrettelige skribenter (også Jesus-dyrkere), som Ole Paulshus /Aase Marie Holmberg.

Noen eksempler: 

«Om man ikke tror på en "evig pine" er det hele setninger og avsnitt i bibelen som må fjernes, og det mange steder. Da bunner det i om man egentlig tror på bibelen og Jesu ord...Bare i Matteus snakker Jesus mer enn 24 steder om dom og advarsler».

"Av hensyn til folkekirken og den forvirring og tvil som råder blant dens medlemmer, må biskopene nå fortelle hva kirken mener om disse ting i dag. Kanskje det er på tide å fjerne de mest bastante og fordømmende formuleringene i Augustana og den Athanasianske trosbekjennelse?". 

(Merk at de to mest sentrale oldkirkelige bekjennelser, Nicæneum og Apostolicum, ikke blir nevnt). 

 

På Thor Ivar Hornnes blogg finner vi følgende innlegg: «Er helvete bibelsk?», «Eksisterer det en evig pine?», «Sender Gud mennesker til evig helvete?», "Den rike mannen og Lazarus", "Ildsjøen - Guds omsorg eller straff?", "Du slår ikke av mørket - du slår på lyset".   

Stakkars Hornnes, han har det vanskelig. Han kjemper en håpløs kamp mot Læren, Skriften, Bekjennelsen og Historien. Da er det fristende å gjøre det enkle komplisert.

Jesus-forgudelsen og Kristus-mytologien er like avskyelig, enten vi konfererer Tornnes (hjemmehørende i den rare "Nådeskirken" i Kristiansand) eller statskirkeprest/folkekirkeprest Runar Foss Sjåstad.

Jeg siterer Tornnes:   

«Bibelen (?) snakker riktig nok om to utganger på livet – evig liv eller fortapelse – og det er selvsagt viktig å forkynne at Kristus er den eneste veien til det evige livet med Gud. Akkurat hvordan fortapelsen i det neste liv vil arte seg, og hvor lenge den skal vare, skal jeg ikke mene så mye om her.

Men én ting er jeg viss på: Gud er mye mer kjærlig og tilgivende enn noen jordisk far eller mor… Om vi også er villige til å la Jesus være fasiten, og prøve alle doktriner og dogmer på det fullkomne bildet av gud som Jesus viste oss, ja da tror jeg Guds lys vil kunne stråle inn i denne verdens mørke som aldri før».

 

Jeg siterer (ordinert) sørlandsprest og Verdidebatts (folkekirkelige)  forkynner, Runar Foss Sjåstad:

«I Den Norske Kirke er det heldigvis plass for teologer og prester som meg som tolker Bibelen (?), troen, og livet i lys av Guds ubetingete  kjærlighet i Jesus Kristus. Om det ikke hadde vært plass for meg i denne kirken, hadde jeg sluttet på dagen. Dessverre er det ikke slik alle steder, verken i Norge eller i verden.

Totalitære religiøse systemer styrer menneskenes tanker, følelser og liv. La oss bli befridd fra lenkene som binder oss. Om Jesus får sette deg fri, først da blir du virkelig fri».

Hvilke "lenker" er det som binder oss, Sjåstad? 

------------------    

 

«Jesus visste hvem han selv var. Han kjente til sitt opphav, han kjente Gud og seg selv, og han visste hva han måtte gjøre her på jorden og for evigheten. I kraft av den han var og er, så var og er Jesus - Guds Sønn. Den evige...".  

 

Prest og "lærling av Jesus" Stian Kilde Aarebrot sier det slik (i samme ånd):

«Hvordan blir jeg et godt menneske? Hvordan kan vi leve ut kjærligheten Gud har nedlagt i oss…Disippelskap er bare et annet ord for å være lærling av Jesus – å ha Jesus som forbilde for hvordan man ønsker å leve».

 

Visste vi det ikke! Det er et «mysterium» hvordan moderne, opplyste teologer/apologeter får vridd det slik til at hos (ideal)Jesus viser fortapelse til en tilstand i nåtiden…Helvete er her og nå, sier de. Med "Kristusbrillene" på er alt mulig. 

Men Jesus fra Nazareth henvendte seg aldri til oss, men kun til et lite segment i det (splittede) sen-jødiske samfunn noen århundrer før og etter vår tidsregning. 

For å opprettholde Jesus fra Nazareth som overmenneskelige autoritet og universalistisk ideal må hans (relative/tidsbegrensede) apokalyptisk-eskatologiske forestillinger forties eller omtolkes, i strid med religionshistoriske innsikter de siste par århundrer.

Men Jesu religiøs-mytologiske forestillinger og predikantvirksomhet kan enkelt forstås innenfor den religionshistoriske kontekst kirkelige teologer stadig frarøver ham. Evangelieskriftene gir god nok dokumentasjon om Jesu (primitive) djeveltro/åndetro, mytologi og dualisme.  

 

Jesus er ikke verken et guddommelig "mysterium" eller et  menneskelig "unikum". Han står ikke over eller utenfor historien. Det gjør ingen historiske personer. Kristne teologer/apologeter er ikke lenger like sikre eller enige seg imellom om Jesu gud-menneskelige status.

Kirkens stifter og hovedperson, "Jesus Kristus" og/eller "troens Kristus", befinner seg et sted MELLOM himmel og jord, men ingen vet HVOR? Sitter Han "ved Faderens høyre hånd", eller er Han "over alt" - som "alt i alle"? 

Den historiske Jesus var en forvillet endetidspredikant som iscenesatte sin "lidelse og død" etter visse profetier i Det gamle testamente. Han var ikke den eneste. 

 

Hornnes og Sjåstad avslører at de definitivt ikke er historikere, men kirkelige dogmatikere - og forkynnere! Uten den hysteriske Jesus-apoteosen faller hele hele kirkens lære sammen. Svært mye står på spill. 

 

TROENS «PARADOKSER» 

 

Kirkelige teologer elsker den paradoksale tenkning, som de gjerne betegner som «mysterium». Dess mindre fornuft og logikk, dess bedre teologi. Velkjent er oldkirkens apologet og kirkefader Tertullians ord: «Jeg tror, fordi det er absurd».

(Også det latinske ordet «trinitas» stammer fra ham).

https://da.wikipedia.org/wiki/Tertullian    

 

Den kristnes «tro» er på samme tid (angivelig) subjektiv og kollektiv. Den er både emosjonell og intellektuell, transcendent og immanent. Den kommer innenfra eller utenfra, ovenfra eller nedenfra, alt etter hvilken kirke eller (herlighets)teolog vi konfererer.

"Jeg tror på Den hellige Ånd..." - eller: "Jeg tror på Troen"? Ånden - Troen - Ordet - Skriften er slike interne, selvrefererende begreper og redskaper teologene benytter i sine bibeltolkninger. Bibelens to skriftsamlinger er ikke selvforklarende, de kan bare forstås i Åndens eller Troens lys.

Mange har nok hørt dette munnhellet: I Åndens lys blir Skriften levende...Slik språkbruk er selvsagt ubegripelig og meningsløs. Men det er på dette og lignende vis teologene har skapt inntrykket av at "Bibelen" er en hermetisk lukket bok for alle andre enn dem selv: skriftspesialistene. Så viser det seg at Troen og Ånden ikke verken veileder eller opplyser, men snarere splitter og forvirrer leserne av Den hellige Skrift og Herrens Ord. Eller rettere: enhver har sin egen "Ånd" og sin subjektive "Tro", slik man kan se det på Verdidebatt.

Man sier ikke like selvfølgelig at Kirken tror og lærer.., men "Jeg tror at...".

"Dere har hørt det er sagt..., men JEG sier...". Dette er ord av Jesus i evangelieskriftene, men i dag ser det ut til at teologene har inntatt denne priviligerte posisjon. Sokneprest Sjåstad og dr. theol. Dokka har skjøvet den guddommeliggjorte Jesus til side og inntatt plassen. De snakker helt klart ut fra en subjektiv JEG-posisjon. Men de VET så mye om gudens innerste følelser - hvem Han er - at de opplagt må ha hatt en særlig gudsåpenbaring. Hvordan kan man ellers gi så inngående beskrivelser av gudens vesen, vilje og personlighet? Ja, de VET jo mye mer om "Gud" enn hva Jesus (angivelig "Guds" første og siste åpenbaring") har fortalt?

Nå er ikke dette et nytt fenomen, da det er "læren om Gud" teologien har hatt som sitt fremste studieobjekt. De har fanget og fiksert mannsguden sin i hele biblioteker av bøker, men fremst i de autoriserte, stadig offisielle og gyldige bekjennelsesskrifter.

Det er de "tre trosartiklene" i Apostolicum kirkens påskefeiring handler om. Betegnelsene kristen - kristendom - Kristus angir grunnvoll og kjerne i denne autoritetsdyrkende, maskuline   åpenbaringsreligion. 

Kort sagt: troen er alt – og ingenting? Hos den kristen-troende finnes ikke et «trosfritt» rom. Den Kristus-troende er «ingen» uten troen. Når hans/hennes identitet, selvbilde og virkelighetsoppfatning er knyttet så sterkt til Kristus-troen, forstår vi hvorfor kristendomskritikk blir helt umulig. 

Selvmotsigelsene står i kø også i Aftenbladets prekentekster 24. februar («Å bli sett») og 10. mars («Slik tror jeg»). Her blir «troen» definert som tillit, håp, erfaring, tradisjon, vilje og frihet. Tro er handling, sies det. På samme tid sies at Gud er den «handlende part».

 

Søndagens tekst 10. mars fra Joh. 3, 11 – 16 sier følgende:

«Vi taler om det vi vet og vitner om det vi har sett».

 

«Gud» er nevnt nær 20 ganger i Aftenbladets prekentekst, mens Jesus ("Sønnen") er nevnt 2 (fattige) ganger. Hva skal det bety? Jeg håper vi den kommende påskehøytid kan få en skikkelig opprydning i og klargjøring av de kirkelige gudsbetegnelser.

Faktum er: ingen steder i evangelieskriftene omtaler Jesus seg som «Gud selv", dvs. identisk med guden Jahve (den eneste guden han kjente).

Noen konsekvent monoteist var den sen-jødiske sekteriker Jesus ikke. Han forkynte en form for toguderi: Faderen/Herren/Kongen OG arvtakeren/arveprinsen: Sønnen («Menneskesønnen»). Som enhver jordisk hersker og konge måtte også himmelguden ha en arving. I oldtidens mytologier kunne guder bli gamle (jfr. Daniels bok: den hvithårede «gamle av dage»).

Jeg vet ikke hva som er «pensjonsalderen» for de tre (mannlige) guddommer i den kristne Treenighet. Sønnens maktfulle posisjon «ved Faderens høyre hånd» beror vel ikke på en teologisk eller bibelsk  misforståelse..?

Kirken lærer at det er ca. 2000 år siden den jødiske mannspersonen  Jesus fra Nazareth etter sin død sto opp av graven og (fysisk) for opp til himmelen og satte seg ved Faderens tronstol, på hans høyre side, slik det står skrevet (med hellig skrift?) i den apostoliske bekjennelse art. II.

Derfra skal Han komme igjen «for å dømme levende og døde».  

Kunne vi få noen presise anslag fra «gudsekspertene», som f.eks.  dr.theol Åste Dokka i Vårt Land, om hvor nært forestående Jesu gjenkomst er? Det er vitterlig Jesu eskatologi - ikke Irenæus teologi – kirken oppleser som «Herrens ord» i Høymessens liturgi hver eneste søndag i Dokkas kirke. Svært mange av Vårt Lands lesere mener at vi nå lever i den endetid Jesus profeterte. Hva sier Dokka til dem?   

Som presteordinert teolog med doktorgrad skulle hun vel være rett person til å opplyse oss om det (kjønnsbundne?) frelste, oppstandne mennesket: «frelsesteologien»? Hvis himmelrikets (ideal)samfunn skal speile den menneskelige verden, med kjønnede, relasjonelle og bevisste vesener, vil vel seksuelle relasjoner, barneavl og generasjonsskifter sette visse grenser i den himmelske verden?

Hvordan stemmer et slikt framtidsscenario med Paulus "herlighetslegeme", eller med Jesu ord hos Matteus 22:30: "For etter oppstandelsen tar de ikke til ekte og tas ikke til ekte, men de er som englene i himmelen".

Hører vi om kvinnelige engler i de overleverte bibelsamlinger? Har ikke alle engler maskuline navn? 

http://www.trosvitne.no/Arkivet/himmelen.htm  

 

På en av TFs nettsider er Dokka sitert slik: 

«Logikken i rekapitulasjonen er at det som er sant menneskelig i det dennesidige også er det sant menneskelige i det hinsidige. Det betyr at det mennesket som vi kjenner som relasjonelt bestemt her, også vil være det i frelsen.

Å bli frelst betyr med dette at de relasjonene vi står i heles og fullkommengjøres».

 

https://kirken.no/nb-NO/kristen-tro/kristen-tro/trosbekjennelser/ 

 

Hvorfor blir «Kristi himmelfart» markert som offisiell helligdag i 2018, hvis denne hendelse aldri historisk-faktisk har funnet sted? Det er vel ganske klart at uten oppstandelse og himmelfart vil heller ingen gjenkomst eller dom finne sted?  

 

http://sv.bibelsite.com/daniel/7-13.htm 

http://bibelkommentarer.blogspot.no/2007/09/daniel.html 

 

"Kraften som ligger i Guds sinne vil drive rettferdigheten fram" 

 

Dette er ingressen i Åste Dokkas oppsiktsvekkende kommentar Vårt Land 20. mars (se også Verdidebatt). På sin blogg har hun (koketterende?) fortalt at hun aldri har "hørt Guds stemme" og aldri har hatt "en åndelig opplevelse", et fenomen hun refererer til som en bestemt "kultur"; motsatt "Tro uten fyrverkeri"?  

Hun er en "upersonlig kristen", sier hun. Og likevel VET hun hvilke følelser og beveggrunner "Gud" har? Det vil jeg nok si er ganske ekstraordinært. Det kan ikke forstås på annen måte enn at hun (som presteordinert dr. theol.) har en eksklusiv og personlig kanal eller tilgang til "Guds" innerste vesen. 

Åste Dokka oppgir ingen skriftreferanser fra den kristne bibel: Det nye testamente, men henviser til en teologiprofessor ved navn: Anders Runesson, som visstnok har holdt et "vekkende" foredrag om Guds vrede og frelse i Matteus-evangeliet.

Teologene klamrer seg desperat til Bergprekenen ("Saligprisningene"), men det er virkelig ikke verken noen god eller allmennmenneskelig moral Jesus her forkynner. Han henvender seg bare til sine egne. 

 

Wikipedia sier det slik: 

"Bergprekenen er en av de mest kjente nytestamentlige tekster, hvor Jesus fra Nasaret gir etisk undervisning til disiplene om Guds rike og hva det betyr å være disippel. Talen står i Matteusevangeliet, kapittel 5-7".

"Saligprisningene er åpningen av Bergprekenen, gjengitt i Evangeliet etter Matteus 5:3–12 i Bibelen. Jesus beskriver her egenskapene til forskjellige mennesker, og hvordan de skal bli belønnet i Himmelriket. Deler av bergprekenen er også gjengitt i Evangeliet etter Lukas".

 

Jeg siterer Dokka: 

"Når vi overser et menneske i nød, i fengsel, sulten eller naken, er det Jesus vi overser. Og når vi hjelper en av disse, er det Jesus vi hjelper... Det vi gjør mot hverandre, gjør vi også mot Gud". 

 

Åste Dokka VET at Gud ikke er sint (eller krenket) på egne vegne, men på vegne av millioner lidende..? På samme tid sier hun at det ikke er de lidende selv som står i fokus, men Jesus! Det er riktig nok, for Jesus hadde bare seg selv og sine tilhengere og disipler - gudsriket - for øye. Slik er sekterismens vesen.

Jesus slynget sine forbannelser over alle som forkastet hans lære, følgelig også enhver avvisning av hans disiplers predikantvirksomhet og misjonsreiser ("disse mine minste"). Det kan vi regne med at mange jøder gjorde.

Vi leser at Jesus forbannet (kollektivt) hele byer for at de ikke "tok i mot" ham og hans disipler. Jesus tålte ikke motstand. Han tålte ikke avvisning.

Historien har vist at heller ikke kirken tålte motstand.   

Vi har all grunn til å frykte den kristne "Gud" og hans kirkes representanter på jorden. Jeg vet ikke om de terroriserte og døde hedninger, jøder, kjettere, hekser og slaver klarte å se eller forstå forskjell på den vrede "Gud" og den rasende kirkes geistlighet.

Om de opplevde "Kristi" kjærlighet og barmhjertighet da de ble torturert, massakrert eller kastet på bålet, vet vi ikke så mye om. Det er kanskje ikke slike refleksjoner man gjør seg under tortur?   

Åste Dokka forklarer ikke hvorfor det var nødvendig med en blasfemiparagraf i dansk-norsk og norsk straffelov gjennom mange århundrer i vårt Luther-land. Hvis det ikke var den kristne "Guds" ære, hellighet og ukrenkelighet som skulle beskyttes, hva var da det tilgrunnliggende motiv for en straffelov mot "gudsbespottelse"?  

Et helt enkelt spørsmål enhver kristen (Kristus-troende), lek eller lærd, bør kunne svare på denne påskehøytid:

Er Jesus fra Nazareth Gud: himmelen og jordens skaper? 

 

------------------

 

18.03.2018 (revidert 29.03.2018)

G. Ullestad