Religionsfaget er et sensitivt fag, som vi kan regne med kan utfordre religionshistorikeren personlig, både intellektuelt og etisk. Hvordan kan man f.eks. stille seg nøytral til kristendommens helvetestrusler?
Den historiker/forsker som ignorerer konkrete religioners undertrykkende potensiale, er moralsk uansvarlig. Slik er min vurdering.
«…som bringar meg over til det som vert sagt om helvete etc. Kristendomen
sin apokalyptiske arv knytt til dom, helvete, oppdeling av menneskeslekta, Guds rike etc., er: Vanskeleg. Den er vanskeleg både for dei som står i kyrkja, og dei som står utanfor. Skissa som teiknast opp
i innlegget, av å "framfor alt halde fast på den felles kristne tru" etc., er vel kanskje henta frå Athanasium, og har såleis sentrale røter i kristen tradisjon».
(Hallvard
Jørgensen, Verdidebatt 2018)
Kristendommens apokalyptiske arv er trolig «vanskeleg» for de kristne fordi den har den guddommelige og/eller ufeilbarlige
Jesus fra Nazareth som opphavsmann. Kristendommens apokalyptiske arv er «vanskeleg», sier Jørgensen. For oss som står utenfor kirken er ikke kristendommens doms- og helvetestrussel vanskelig. Den er ondsinnet, avskyelig og
forkastelig. Vi undres mer og mer hvorfor kirken selv ikke kan ta endelig avskjed med disse morbide forestillinger «med sentrale røter i kristen tradisjon». Vel, tradisjoner kan endres, men ikke Åpenbaringen og/eller ufeilbarlige (udiskutable) bekjennelser/trossetninger.
Det er synet på
Jesu autoritet som avgjør hele saken.
H. Jørgensen har ved mange anledninger tilkjennegitt sin sympati BÅDE for den katolske tradisjon OG for økumenikk. Da ville det være
rimelig at vi av denne lærde mann og lutherske teolog (som alltid tenker så djupt) fikk en oppdatert innføring ikke bare om pavekirkens aktuelle syn på «helveteslæren» (nå kalt «fortapelsen»),
men også om det såkalt «økumeniske» syn på saken. Har kirkesamfunnene i økumenisk ånd kommet fram til et kompromiss, kanskje? Er den udøpte, barn eller voksen, fortapt?
Det er bekymringsfullt hvis religionshistorikerne trekker seg ut av den offentlige debatt fordi den oppleves som ubehagelig. Tåler ikke religionsforskerne ubehag? Våger
de ikke konfrontasjon med kristne eller muslimske autoriteter? Er samarbeidet for tett?
Hvilken (nøytraliserende) rolle spiller det statsoppnevnte STL (Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn)?
Har organisasjonen et budsjett?
https://www.trooglivssyn.no/om-oss/
Religionshistoriker og Høyre-politiker Torkel Brekke er blant dem som nødig utfordrer den kirkelige læreautoritet og dogmatikk. Han holder seg trygt i ytterkantene, som de fleste av hans kolleger.
Brekke ser fundamentalisme alle andre steder enn i DnKs skriftgrunnlag (evangeliene og bekjennelsen).
Det er verdt å merke seg at to av de mest sentrale (kristelige) islamforskere ved UiO og forfattere
av mange bøker om islam - Kari Vogt og Oddbjørn Leirvik - er blitt ganske tause det siste tiåret. To andre tidligere profilerte (kristelige) religionsvitere og forfattere ved UiB (Ingvild S. Gilhus og Lisbeth Mikaelsson) er også blitt
tause.
Hva skal vi så si om dagens religionshistorikere, som Dag Øistein Endsjø, Helene K. Næss, Anne Kalvig og Ingrid Vik?
Det ser ut til at «kristendomskritikk» er forsvunnet helt ut av deres vokabular.
https://religioner.no/aktuelt/ubehag-forbundet-a-snakke-religion-offentlige-rom/
To kirkelige forkynnere/teologer, den
ene luthersk (Erik Hillestad), den andre katolsk (Bernt Oftestad) har i innlegg på Verdidebatt tilkjennegitt ulike oppfatninger om menneskerettighetenes betydning og opphav. Begge disse teologiske posisjoner, med hver
sin ideologiske forklaringsmodell, fraskriver FN’s forsamling et selvstendig etisk ansvar for erklæringens formulering i Europas skjebnetid - etter de to katastrofale verdenskriger det kristne
Europa satte i gang (med folkemord på jødene og mer enn 50 millioner døde).
«En total krig - I andre verdenskrig ble det for første gang i historien med fullt overlegg
drept flere sivile enn soldater».
Rystelsene etter 2. verdenskrig var den direkte foranledning til FNs noble ideer og prinsipper om mellomfolkelig samarbeid og enkeltmenneskets (ukrenkelige) rettigheter.
Noe lignende ble aldri uttenkt da kirken det foregående årtusen utkjempet sin «hellige krig» mot hedninger, jøder, kjettere, hekser og muslimer.
30 års religionskrig mellom katolske
og protestantiske stater skapte ingen religionsfred, ingen rettighetserklæring. Tvert om, anti-katolisismen økte i vårt Lutherland og munker og jesuitter ble nektet adgang til riket. Det sekteriske fiendskapet rammet også andre protestantiske
bevegelser, som calvinistene og anabaptistene. I Danmark-Norge ble det nedlagt forbud mot å studere ved calvinske læresteder. Etter reformasjonen ble anabaptistene grusomt forfulgt av både lutheranere og katolikker.
https://www.bing.com/videos/search?q=anabaptists+killed+during+the+reformation&view=detail&mid=524DC6E0F0BE9A5ED6BA524DC6E0F0BE9A5ED6BA&FORM=VIRE
De første nybyggerkoloniene i Nord-Amerika var grupper av protestantiske separatister som flyktet fra trakassering og religiøs intoleranse i Europa.
De fant et fristed for sin puritanisme, men de aksepterte selv ingen avvik fra denne retning. De bygget opp sine samfunn etter et teokratisk mønster, som verken tillot religiøse eller politiske dissidenter.
I det første sammenstøtet mellom europeiske kolonister ble en hel fransk koloni av hugenotter utryddet av spanske soldater. I det puritanske New England ble flere kvekere henrettet og katolikker var bannlyst
fra å bosette seg i området. Mormonerne ble forfulgt fra 1830-årene. Både katolikker og protestanter misjonerte blant indianerne.
Det ble anlagt store plantasjer i sørstatene i USA.
Tallet på slaver som ble hentet fra vestkysten av Afrika er usikkert. Sannsynligvis ble nær 15 mill. afrikanske slaver utnyttet som arbeidskraft på plantasjene.
«Kolonistene som kom til
den nye verden var på ingen måter homogene grupper, men heller en stor variasjon av forskjellige sosiale og religiøse grupper som slo seg ned i forskjellige deler langs kysten. Kvekerne i Pennsylvania, puritanerne i New England, de gulltørstige
bosetterne i Jamestown og straffangene i Georgia kom til det nye kontinentet av svært forskjellige årsaker, og de skapte kolonier med svært forskjellige sosiale, religiøse, politiske og økonomiske strukturer».
«I 1619 startet de med å hente inn mennesker fra slavehandel, som allerede brakte inn et stort antall afrikanere til sukker-produserende øyer i Det karibiske hav…Kolonien Virginia ble sterkt formet
av kultiveringen av tobakk og eierskapet av slaver. Plantasje landbruk kom tidlig til denne regionen».
---------------------
I de første artikler i læreskriftet Confessio Augustana, DnKs sentrale konfesjonelle bekjennelse, hagler fordømmelsene over anabaptistene og andre navngitte «trosavvikere» (også
«muhammedanerne»). Det sekteriske hatet er voldsomt. Luther-jubileet 2017 ga ingen oppreisning til Reformasjonens mange ofre. Det er ufattelig hvordan kirken i dag skamløst hyller religionsfriheten samtidig som dens autoriserte grunnlagsskrift
lærer det helt motsatte. Det evangelisk-lutherske Augustana er en studie i fiendskap og hatefulle ytringer. Om det ikke var ille nok: i Luthers omfangsrike forfatterskap finnes langt grovere ting.
Luthers
jødehat er igjen aktualisert gjennom et av hans brev som nylig ble auksjonert bort i USA, til en anslått verdi på 300 000 dollar. Her omtaler han jøder som «inkarnerte djevler» (Vårt Land 17. juli 2018).
En av historiens verste antisemitter fremkaller en viss forlegenhet hos dagens biskoper og teologer, men ikke mer enn at Luther blir stående på sokkelen. Man må være klar over at Luthers antisemittisme har vært «akseptabel»
i hele 500 år! Men demonisering av jødene var eldgammel. Linjene går langt tilbake, til kirkefedrene og til Det nye testamente.
I dag blir den antijødiske polemikken forkynt
og opprettholdt ved gjentakende skriftsteder fra Det nye testamente, hvor Jesus skjeller ut «fariseerne og de skriftlærde». Siste sørgelige bidrag er søndagens prekentekst i Aftenbladet lørdag 14. juli: Markus
12, 37 – 44.
Her er det (igjen og igjen) den stygge klassiske motsetning mellom den gode Jesus og de onde skriftlærde som stilles på spissen. Konflikt og splid, igjen
og igjen. Men Aftenbladets prest har som fremste oppgave å gjøre teksten tidsriktig og aktuell, og for dette formål forsøker han å binde sammen tempelplassen i Jerusalem på Jesu tid OG fotball-VM i Moskva. Det går
aldeles galt. Under Markus-teksten finner vi to store fotografier av dagens fotballhelter.
Leder for «Åpen folkekirke», teologen Gard Realf Sandaker-Nielsen, skriver i Vårt
Land at han arbeider for en «fordomsfri folkekirke». Men hvorfor starter han ikke da med sin egen evangelisk-lutherske kirkes skrift- og læregrunnlag? Vi hører om homofobi og islamofobi. Jødefobien har vist seg å
være det alvorligste sykdomstegnet på kirkens «kropp». Hvor mange fobier lider kirken av? Enkeltmennesker som lider av så mange fobier på en gang, vil normalt bli henvist til psykiatrisk behandling.
Finnes en effektiv kur for de kirkelige fobier? Fobien mot kvinnelige prester er, etter mange tiår, ennå ikke «ferdigbehandlet». Luthers sterkt nedverdigende kvinnesyn var et ikke-tema
i jubileumsåret. (For den hellige Augustin var fristerinnen Eva arvesyndens mor…).
Sandaker-Nielsen og hans kirkefraksjon har så vidt jeg vet ikke noen uttalt mening om pavekirkens homofilisyn.
Det svekker selvfølgelig troverdigheten. Er pave Frans uangripelig i sin «hellighet»? Tør ikke Sandaker-Nielsen å utfordre «moderkirken», eller er det kynisk-strategiske overveielser og kirkepolitiske hensyn som
styrer perspektiv og prioriteringer?
Innføring av homofile vigsler i kirken har ikke gitt noen uttelling, i form av økt tilslutning eller sympati. Vi kjenner mønsteret. Vi kjenner forhistorien.
Den er mer skammelig enn gloriøs. At homofilisaken skaper splittelse og strid i nesten alle kirkesamfunn verden rundt, viser bare fikseringen på seksualitet, kjønnsidentitet og samliv. Det såkalte homohatet har de
kristne europeiske kirker, som også norske misjonærer, selv eksportert bl.a. til Afrika (i Uganda er 86% av befolkningen kristne, 11% muslimer). Når boomerangen igjen og igjen slår tilbake, blir man forfjamset og forlegen.
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11732959-arbeidet-for-en-apen-og-fordomsfri-folkekirke-fortsetter
http://www.religion-facts.com/no/18
Kvinner og barn har vært annenrangs-borgere gjennom hele kirkens historie. Grusomme avsløringer av barn og unges utsatte posisjon i Den katolske kirke tar ingen slutt. Overgrepsskandalene i Chile har hittil medført
politietterforskning av 14 prester. Fem biskoper har sagt opp sine stillinger etter at saken begynte å rulle. «Det stormer rundt Den katolske kirke», skriver Vårt Land 20. juli. Denne «stormen» som involverer mange
titusener misbrukte barn og unge er tydeligvis ikke viktig eller alvorlig nok for Verdidebatts redaksjon. Den forstyrrer heller ikke Sandaker-Nielsen, selv om unge gutter er overrepresentert i tallmaterialet over overgrepsofrene. De katolsk-troende skribenter
på Verdidebatt, Njål Kristiansen og Eirik A. Steenhoff, er forbløffende og konsekvent tause om uhyrlighetene.
«Ingen er så trygg i fare som Guds lille barneskare»…
Arme, arme barn! Ingen gud kunne redde dem fra pavekirkens pedofile maktmennesker. Omfanget av misbruk og overgrep er uhyggelig. Pavens opptreden er stakkarslig. Paveinstitusjonen fortjener ingen respekt eller ærefrykt. Den latterlige autoritetsdyrkelsen
må nå ta slutt!
Men! å være Førerløs eller farløs synes vanskelig for den kristent oppdratte europeer.
Det
viser seg at den katolske geistlighets forkvaklede seksualitet utgjør en stor fare for omgivelsene. Barn og unge må beskyttes mot katolske prester og biskoper. Helt grotesk blir det når denne sykelige, anemiske mannsstaten skal belære
kirkemedlemmene om familieverdier og familieplanlegging, om samliv, kjønnsroller, ekteskap og barneoppdragelse.
Verdidebatts redaksjon vil heller en ha diskusjon om «Meningen med livet».
(Det er bare innleggene av Jarl Giske og A. W. Blomkvist som bryter opp den kristelige forutsigbarhet og monotoni). Kirken(e) er eksperter på avledningsmanøvre. De såkalte «pengepredikantene» i kristen-Norge og klimakonferansen
i Vatikanet tjener kanskje hensikten som avsporinger fra langt mer påtrengende, ubehagelige emner?
https://no.wikipedia.org/wiki/Seksuelle_overgrep_innenfor_den_katolske_kirke#USA
«Karismatikk for staute
nordmenn», heter et morsomt innlegg i Vårt Land 17. juli. Avisen vet ikke helt hvordan den skal stille seg til Oases sommerstevne. Den kirkelig-lutherske Oase-bevegelsen søkes presentert på en mer sindig måte enn de
emosjonelle og spontane pinsekarismatikerne. Tegn, under og helbredelser skjer, men i mer stillferdige og kontrollerte former, må vite.
Hovedtaleren (Roy Godwin) kommer fra et retreatsenter i Wales. Tusener
av søkende mennesker «kommer for å møte hans håndgripelige kraft og den konkrete tilstedeværelse av helbredelse og kraft. Over 23000 drar dit årlig, deriblant mange nordmenn».
«Med stillfaren, retreatorientert karismatikk ønsker årets Sommer-Oase å nå det norske folk».
« - Karismatikk er gjerne blitt et betent ord som mange
tenker enten ja eller nei til. Det er synd, for karismatikk er for alle kristne. Det handler om nåde, og i bunn og grunn er alle som har sagt ja til Den hellige ånd, karismatikere…».
Vi ser tendenser til at religionsfrihetens grenser settes ved majoritetskirken/majoritetsreligionens privilegier. Den såkalte «Folkekirken» tåler ikke konkurranse. Polariteten
skjerpes innad, språkbruken blir hardere og hardere. Men med aktiv støtte fra den kristne «trosminister» Trine Skei Grande kan den såkalte «Folkekirken» regne med særordninger
og fortsatt politisk støtte. Ja, selv om aktiviteten og medlemstallet går ned fra år til år. Den har minimal folkelig oppslutning. Medlemsregisteret er i hovedsak basert på tvangsinndøpte spebarn.
Mange tiår med ørkesløse økumeniske samtaler og skjøre kompromisser har ikke brakt kirkefred. Så lenge det ikke foretas noe oppgjør med læreinnholdet forblir kristendommens voldspotensiale en stående
trussel. Det er først når kirken møter motstand og føler sin maktposisjon truet at den viser sitt «sanne ansikt». Da faller den humanitære masken. Kirkens voldshistorie er full av eksempler på hvilken brutalitet
den er i stand til å begå. Den har vært i konstant konflikt og krig med omgivelsene.
«Alt er blitt til ved ham,
og uten ham er ikke noget blitt til av alt som er blitt til». (Johannes kap. 1 i den ny-testamentlige kristne bibel)
http://no.bibelsite.com/john/1-3.htm
https://kirken.no/globalassets/kirken.no/om-troen/kristen-tro/oldkirkelige_bekjennelser2.pdf
https://kirken.no/nb-NO/kristen-tro/kristen-tro/trosbekjennelser/
«Vi tror på én
Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved ham er alt blitt skapt…Og
i denne Treenighet er ikke noe tidligere eller senere, ikke noe større eller mindre, men alle tre personer er seg imellom like evige og jevnbyrdige, så at på alle måter, slik som det allerede er sagt ovenfor, både Treenigheten
må æres i enheten og enheten i Treenigheten. Den som altså vil bli salig, må tenke slik om Treenigheten.
Men til evig salighet er det også nødvendig at han tror ærlig
at vår Herre Jesus Kristus ble menneske. Det er altså den rette tro, at vi tror og bekjenner at vår Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, er Gud og menneske: Han er Gud av Faderens vesen, født før alle tider, og han
er menneske av sin mors vesen, født i tiden, fullkommen Gud, fullkomment menneske, bestående av fornuftig sjel og menneskelig kjød, lik med Faderen etter sin guddom, ringere enn Faderen etter sin manndom.
Men enda han er Gud og menneske, er han likevel ikke to, men én Kristus, - én ikke ved en forvandling av guddommen til kjød, men ved manndommens opptakelse i Gud, i det hele én ikke ved en sammenblanding
av vesen, men ved personens enhet. For likesom den fornuftige sjel og kjødet er ett menneske, således er Gud og menneske én Kristus, som led for vår frelse, for ned til dødsriket, sto opp fra de døde tredje dag, fór
opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faderens høyre hånd, skal komme derfra for å dømme levende og døde. Og når han kommer, må alle mennesker stå opp igjen med sine legemer og gjøre
regnskap for sine gjerninger.
Og de som har gjort godt, skal gå inn til det evige liv, men de som har gjort ondt, til den evige ild. Dette er den felles kristne tro. Den som ikke
oppriktig og fast har denne tro, kan ikke bli frelst».
(Den athanasianske trosbekjennelse, stadig gyldig i Den norske kirke)
«Enhver som vil bli salig, må framfor alle ting holde fast på den felles kristne tro. Enhver som ikke bevarer denne hel og uforfalsket, vil
uten tvil gå evig fortapt. Og dette er den felles kristne tro, at vi ærer én Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten, i det vi hverken blander sammen personene eller deler vesenet. For én person er Faderens, en annen
Sønnens, en annen Den Hellige Ånds. Men Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds guddom er én, herligheten er like stor, majesteten like evig».
https://www.bokkilden.no/kristendommen/grunnsannheter-til-frelse-oeivind-andersen/produkt.do?produktId=74314
https://www.haugenbok.no/Fagboeker/Religion-teologi/Guds-virkelighet/I9788253142906
https://www.regjeringen.no/no/tema/tro-og-livssyn/den-norske-kirke/id1217/
Gudsbehovet/gudsavhengigheten ble angivelig plantet i mennesket fra skapelsen i en mytologisk urtid (alle religioner hadde og har sine skapelsesfortellinger).
Etter syndefallet (opprør, frafall og brudd) handler angivelig hele menneskehetens historie om «reparasjon» eller gjenopprettelse av den opphavelige gudsrelasjonen i uskyldens urtid. Bruddet (syndefallet) må heles. Menneskets
bestemmelse var og er å leve «i samfunn med Gud».
I mer enn halvannet årtusen har kirkeautoritetene fastholdt en bokstavlig lesning av GTs skapelsesberetninger. Naturens
liv og utvikling, menneskelig kulturskaping lå langt utenfor kirkelærernes interesse.
Kristi fødsel år 0 ble historiens begynnelse eller vendepunkt.
Den kristne «Gud» har etter denne tid (les: inkarnasjonen) ikke gitt nye Åpenbaringer om «himmel og jord» til sitt jordiske presteskap. Det var naturforskernes nysgjerrighet og dristighet som spilte kirkens trange, mytologiske
verdensbilde ut på sidelinjen. De fremskaffet en VITEN om jordens alder og alt levendes utvikling, som de ånds - og gudsinspirerte kirkelærerne ikke var informert om. Når moderne teologer
nå, etter mye motstand, ikke lenger kan avvise evolusjonsteorien, søker de enten å putte teologien inn i evolusjonen, eller putte evolusjonen inn i teologien.
De tviholder på skapelsestro
og skapelsesteologi, endog med Jesu «signatur». De har gjort ham, en jødisk dommedagsprofet og mirakelpredikant, til «Gud selv». Denne arme mann forkynte intet forvalteransvar, og ingen prosess-teologi, men tvert om
kosmiske katastrofer, verdensødeleggelse og tilintetgjørelse. Med historiens (generasjonenes) opphør finnes ingen framtid. Jesus ventet utålmodig på at et overjordisk gudsrike/himmelrike skulle bryte frem. Hele hans oppmerksomhet
var vendt bort fra det jordiske.
Det er jødedommen og den jødiske bibel som bærer fram fredsord og framtidshåp for denne verden. Jødedommens gud har ingen torturanstalt
i vente for sine slemme, onde barn/skapninger. Her er ingen Satan-figur som lokker mennesker til synd.
Med sine urimelige fordringer, som dualismen og troskravet, skapte Jesus ufred og splid. Derfor var han kommet,
som han selv sier det. Hans «fiendekjærlighet» omfattet ikke fariseerne og de skriftlærde. Jesus blir rasende når han møter motstand. Som enhver autoritær sektleder forlangte han lydighet av sine tilhengere. Hans
«nestekjærlighet» omfattet ikke mor, far, søsken eller hushold. Med sin voldsomt provokative atferd måtte Jesus komme i konflikt med det jødiske samfunn som hadde slekts- og familietilhørighet som grunnsten (fariseerne
flyttet gudsdyrkelsen fra tempelet til hjemmene).
Vil «fariseerne og de skriftlærde» - Jesu fiender – finne nåde på Dommens dag, eller skal straffetruslene fullbyrdes?
Er de allerede fortapt?
Vi andre finner begrepene evolusjon og utvikling langt mer velegnet for å forstå jordens liv og vår menneskelige historie på jorden
- hundretusener og millioner av år FØR «Kristi fødsel» år 0. Men her begynner og slutter kirkens tidsregning (Jesus er «alfa og omega»).
Kirken og dens teologer
kan ikke innrømme sine grove feiltakelser de siste par årtusen. Det ville bety at den gudommeliggjorte og/eller etisk ufeilbarlige Jesus også tok feil. Det
gjorde han naturligvis, som så mange andre religiøse oldtidspredikanter. De fortolket sin samtid ut fra sine begrensede forutsetninger.
Kirke og presteskap kan ikke erkjenne at menneskets
selvforståelse - og dets (av kirken forhatte) autonomi – har vært en naturlig utvikling og forutsetning for vitenskap, kreativitet og demokratisk samfunnsbygging. Med kunnskap er våre moderne samfunnsinstitusjoner bygget.
De kristne roper ut om materialisme og grådighet (Vårt Lands kristne kommentator har nylig opplyst leserne at han har 40 shortser i skapet). Kirken ser bare «egoisme» - syndens virkninger
- men det er i denne av kirken utskjelte egoismens og individualismens tidsalder at demokrati, likestilling, religionsfrihet og sosiale velferdsgoder er kjempet frem. For en stor del med kirken som bremsekloss!
Mye
tyder på at sterke krefter i kirken ønsker seg tilbake til den statiske, autoritære og hierarkiske (føydalske) samfunnsordning i middelalderen. Den årlige Olavsfeiringen vitner om en lengsel etter det religiøse diktaturet.
Med ikoner og idoler som Olav Haraldsson og Martin Luther kommer de anti-demokratiske og inhumane verdier i forgrunnen. Den stadig mer anemiske paveinstitusjonen er en etterlevning av det keiserlige diktatur, forhåpentlig utdøende.
Ny-apologetene fra tankesmien Skaperkraft henter fram katolsk teologi fra middelalderen (Thomas av Aquinas er en favoritt). Det børstes støv av relikvier, Maria-statuer, hellige nonner/munker og pilegrimsleder.
Tendensen er regresjon, ikke progresjon. Gullalderen i kirkens historie er også den mest voldelige epoke.
Vi har i vår tid erfaring
med at kollektiv solidaritet og individuell frihet kan forenes. Ingen tilbakeslag vil kunne slette minnet om etterkrigstidens tiår med mellomfolkelig forståelse, fredelig samarbeid og frihet: skapt av den menneskelige tanke, vilje og energi. Ikke
på nær 2000 år klarte kirke og kristendom (hele tiden med «Gud» og herskermakt på laget: kors, krone og sverd) å tenke ut eller frembringe noe i nærheten av vårt humane og liberal-demokratiske samfunn.
Det avslører den kristne Kirke som fiende av utvikling og sivilisasjonsbygging (igjen: den teokratiske Vatikanstaten er et aktuelt, grelt eksempel).
Når
det moderne mennesket i dag skaper nye ritualer, uttrykksformer og kulturutrykk, nye bilder og symboler, nye mytologier og nye fiksjoner for å tolke vår tids virkelighet, får vi høre at det egentlig og dypest sett handler om en fortrengt
«gudslengsel», et religionssubstitutt eller et religiøst-åndelig behov vi ikke selv vet om.
Et gudløst menneske, som et gudløst samfunn lider av en slags «mangelsykdom».
Slik nedlatende og diskriminerende holdning, åpen eller latent, ble godt tilbakevist her
http://fritanke.no/nyheter/nei-humanisme-er-ikke-mangel-pa-tro/19.10852
Sjelesørgere og kristne psykologer står
klar til å hjelpe sine «pasienter» med å reparere og gjenopprette sitt gudsforhold («farsbildet»). Sunn mental helse blir ensbetydende med en «moden tro» eller et «voksent gudsbilde». Da har man kommet
i havn og funnet «det faste punktet»: Gud/Kristus. Som et lite barn skal man hvile i «Guds faderhånd» og la seg lede av Hyrden (jfr. bilder på Internett av hyrdemotivet: den gode hyrde).
Men når stadig flere vokser opp uten å ha kommet i kontakt med dette autoritetsbehovet – med Gud og kirke – blir det meningsløst å snakke om «mangel på tro».
Kirkens teologer (som hopper mellom politiske taburetter, kirkelige prekestoler, medieinstitusjoner og akademiske fakulteter), kristne religionssosiologer og religionspsykologer, vil stadig forklare
den rette sammenhengen for oss. Jfr. Kirkeforskning/KIFO og Modum Bad. Disse institusjoner/stiftelser er svært viktige for kirkens kontrollapparat.
Men langt viktigere for kirken er det å få styringen
over undervisning og mediebedrifter. Derfor er langt de fleste folkehøgskoler overtatt av kristne organisasjoner. Og kristne privatskoler skyter opp som paddehatter, særlig i «bibelbeltet» (også kalt «det mørke fastland»).
Under VIDs paraply er mange kristne høgskoler samlet, som journalistutdanningen (Mediehøgskolen Gimlekollen, Kristiansand), misjonærutdanning/misjonsprest (Misjonshøgskolen, Stavanger), lærerutdanning (NLA Høgskolen,
Bergen) og sykepleieutdanning (Diakonhjemmet Høgskole).
«VID vitenskapelige høgskole tilbyr studier i sykepleie,
vernepleie, ergoterapi, sosialt arbeid, teologi, diakoni, ledelse og familieterapi og en rekke relaterte videreutdanninger».
https://www.vid.no/studier/teologi-profesjonstudium/
https://utdanning.no/studiebeskrivelse/bibel-_misjonaer-_og_menighetsarbeid
Vårt Land henter ofte ekspertkommentarer fra det
«teologiske» UiA, hvor også Verdidebatts Oddbjørn Johannessen er ansatt. Han var - ikke overraskende - den første til å gi anerkjennelse på den utrolige tråden: «Bibeltime for politikere».
Når politikk synker ned til dette lave nivå, kan man bare gremmes. At våre folkevalgte på Stortinget skulle behøve bibeltimer om Jesu forkynnelse, er mildt sagt underlig (om ikke komisk). Men i et kristelig dominert
Storting er det ikke utenkelig at det kan innføres både bønnefrokost og bibeltimer.
Man vil be om at Guds vilje må skje for landet vårt, og man vil spørre: Hva
ville Jesus sagt og gjort?
O. Johannessen hadde ingen innvendinger. Som litteraturviter i nordisk har han en imponerende CV, og antakelig også den lengste og mest omfattende profil som er publisert på
Verdidebatt. Denne detaljerte profilering av seg selv er underlig tatt i betraktning at O. Johannessen åpenbart har en helt annen rolle å spille på Vårt Lands debattforum. Han opptrer ikke som litteraturviter, men som kristen-apologet
eller lekmanns-teolog.
Sokneprest Runar Foss Sjåstad er en annen av disse morsomme (selvmotsigende) kritikere fra innsiden, som nå refser «pengepredikantene», men hyller karismatiker og mirakelpredikant
Jesus fra Nazareth. Ikke bare det, han dyrkes som «Gud selv»! Det er ellers et rart miljø som har oppstått i og rundt Universitetet i Agder.
Verdt å merke seg: ikke så få av deltakere og ledere i Religionslærerforeningen kommer fra UiA.
http://www.religion.no/
-----------------------
Typisk nedlatende er et to-siders innlegg i avisen Vårt Land 9. juli. Og sannelig er ikke forfatteren, Øystein Helmikstøl, knyttet til Tidsskrift for Norsk psykologforening - som teolog, psykolog, eller en krysning?
Jeg siterer ham:
«Den kosmiske terapeuten. Psykologar er dei nye prestane. Prestane er blitt terapeutar. Skal me snart bli ferdige med denne tåpelege kjenslenes
inkvisisjon?».
«Mennesket blei fritt og heimlaust, alltid på jakt etter det faste punkt, som forsvann. Den plassen har kjenslene teke over…..Før hadde me moralske eller
religiøse forklaringar på det meste. Kulturen sette oss inn i noko større enn oss sjølve, for å stagge egoisten i oss. No er sjølvet i sentrum, og kjenslene vert det sentrale».
De kristne har vært (og er) besatt av personlig syndsbekjennelse, omvendelse og sin sjels evige frelse - på bekostning av de fortapte. Det er vel nettopp å stille egoismen, sjølvet
og kjenslene i sentrum?
Alle som har sitt daglige arbeid ved psykiatriske helseinstitusjoner vet hvor sårbart, sammensatt og rikt det menneskelige følelsesregisteret er. Jeg tviler på at
fagpersonalet kjenner seg igjen som «kosmisk terapeut» eller «guddommeleg hovmeister». Men kanskje er det nettopp slik sjelesørgeren oppfatter seg?
Hjelp med realitetsorientering
i hverdagen og opprydning i et følelsesmessig kaos vil ofte fremkalle mestringsfølelse og velvære. Skulle det være noe nedverdigende (egoistisk) å ønske seg lykke og et godt liv? Nei, det er et høyverdig mål.
Kunnskap om menneskesinnets kompleksitet er det ikke teologien, men psykologien som har gitt oss. At det finnes en yrkesgruppe med særlige kvalifikasjoner og kompetanse for å redusere enkeltmenneskets psykiske smerte og lidelse, må vi bare
være glad for.
Kristne psykologer som vil ha «Gud» inn i terapirommet, bør man være oppmerksom på. Det er ingen grunn til å tro at de har en mindre sterk «kallsbevissthet»
enn andre kristne. Når «åndelig omsorg» sniker seg inn i læreplanene ved ulike studieretninger, kan man stille spørsmål ved den helsefaglige profesjonalitet. Det er misjon og evangelisering i fordekt form.
http://kfhelse.no/innhold/åndelige-behov
https://forskning.no/helsetjeneste-helseadministrasjon-sykepleievitenskap-religion/2015/07/hva-har-gud-i-eldreomsorgen
«Samtidig finnes det et område som sjelesorgen må vie særlig omtanke, blant annet fordi det ofte overses av andre profesjoner. Det kan gjerne kalles «det åndelige felt», om dette bare forstås bredt
nok. Hovedstikkordene er da eksistens, verdi og livssyn. Under det siste temaet hører felles refleksjoner omkring alle former for livsgrunnlag hjemme og selvsagt også spørsmål knyttet
til viktige sider ved den kristne tro. Også personer som er skadet av usunne trekk ved kristne miljøer, kan da få hjelp».
(Tor Johan S. Grevbo, professor em. sjelesorg, Aftenposten
5. juli 2018)
Det er ikke uten videre opplagt at kirkens prester har kompetanse på andre områder enn «sjelens frelse». Jeg tror heller
ikke folk flest oppsøker psykologer fordi de «ønskjer trøyst og tilfredsstilling». Da oppsøker man heller sjelesørgeren, eller kanskje den aktverdige kristne healeren, Joralf Gjerstad?
Det var nok ikke tilfeldig at «Snåsamannen» ble invitert til Oslo domkirke nylig. Ydmykt, med hodet senket, svak og aldrende i en rullestol, understreket han sin litenhet. «Kirken er så mye større
enn meg», uttalte Gjerstad. Å stille ham ut i høymessen opp mot den brautende, skandaliserte Svein-Magne Pedersen (uten at han ble nevnt eller omtalt), var trolig en nøye uttenkt strategi.
Med prest Elisabeth Thorsen, filmskaper Margreth Olin og teologiprofessor Jan Olav Henriksen (som også har «varme hender») forstår vi at «helbredelse ved bønn» er respektabelt bare innenfor institusjonelle,
(stats)kirkelige rammer.
Det er ofte gjennom konfrontasjoner og utfordringer vi finner ny erkjennelse og innsikt, kollektivt eller individuelt. I brytninger mellom
gammelt og nytt åpnes nye veier. Å kjenne seg selv fordrer selvsagt inndragelse av de personlige erfaringer og følelser som alltid gjør oss unike.
Mange vil nok si at det var
når irrasjonelle fastlåste tankemønstre slapp taket at de kunne finne veien videre, åpne et nytt vindu. Når ett fast punkt forsvinner, finner man et nytt (eller flere). I en mangfoldig, omskiftelig verden finnes mange
orienteringspunkter. Noen glipper, andre holder. Frihet kan bety hjemløshet (som kan virke befruktende), men også en omvei hjem til seg selv, sin historie og sine omgivelser.
Som håpet og lykken
er opplevelsen av mening subjektiv, og ofte flyktig. Selv finner jeg stor nytelse (mening!) i å lese gode tekster med stram oppbygning og kortfattede, presise poenger, da jeg selv så lett fortaper meg i detaljer og unødig pratsomhet.
Det å oppdage nye sammenhenger, få ny innsikt og forståelse, kan være gode opplevelser av mening og lykke. Mennesket utfolder sitt kreative potensiale på mange vis, ved relasjonsbygging, altruisme eller gjennom kulturskaping og
kunnskapsproduksjon. Motsatt kirkens statiske dogmatikk er kultur og kunnskap dynamiske fenomener.
Som tankens kaos, kan våre følelser villede oss, men også veilede oss. Når erfaring og
tanke samvirker til ny forståelse, har man ofte fått flere verktøy til disposisjon for livsmestring og utvikling.
Kirken er kanskje den instans som spiller mest på følelser (man
går ikke til gudstjeneste for å bli intellektuelt stimulert). «Føleriets tyranni», eller hvordan man planmessig skal appellere til følelser og behov (som i reklameindustrien?), blir nok prestekandidatene drillet i under
sine studier. I et innlegg på Verdidebatt for kort tid tilbake fikk vi en inngående innføring i hvordan en prest forbereder sine prekener.
https://snl.no/homiletikk
For den kristne er spørsmålet om mening (Mening!) uløselig
forbundet med en Gudssentrert og Kristus-sentrert virkelighetsoppfatning. Når Jesus er «veien, sannheten og livet», er det ingen spørsmål igjen. Og ingen tørst! Vel, vi som ikke har det sterke åndelige
behovet, plages ikke av tørsten. Den er oftest forbigående og kan tilfredsstilles ad mange veier.
Vi trenger ikke guddommelig vann, blod og brød for å stille tørst eller sult. Vi
har intet ønske om å bli «gjennomvåt» (beruset?) av Den hellige Ånd.
Kirken oppstiller som kjent bare to veier: den brede vei (fortapelsens vei) og den smale vei (frelsens vei).
Det er bare to utganger på livet, og bare to endepunkt. Det er dualismens enkle skjema! Det ser ikke ut til at kirken klarer å endre sine stivnede tankemønstre. Det skyldes at Jesus (kirkens «Gud») har uttalt seg til dels detaljert
om verdens ende, dom og (evig) straff for de ulydige og troløse – med gjenopprettelse av en gudsstat (paradiset) hvor Jesus/Menneskesønnen skal herske i all evighet.
Hvor konkret dette
Riket (eller Byen: det nye Jerusalem) tenkes, kan man få et inntrykk av i de siste bisarre kapitler av Johannes Åpenbaring.
I ymse teologier kan man lese at Skapelsens hensikt er å ære og tilbe Skaperen. Når teologene hevder at Guds skapelse gir svaret på et HVORFOR, kan vi altså bare lete opp «Herrens ord» i Jesus munn.
Vi finner liten personlig tilfredsstillelse eller mening i den kristne bibel. Jesu livsopplevelse og virkelighetsoppfatning for 2000 år siden er helt fremmed, naturlig nok. Hans perspektiv er snevert og trøstesløst.
Kloke mennesker etter ham har tenkt langt større, videre og bredere. Forøvrig, det er mye mer livsvisdom og livserfaring i den jødisk-hebraiske bibel enn i den kristne.
Nå er det 950-årsjubileet for Bjørgvin bispedømme som feires. Biskop i Bjørgvin, Hallvor Nordhaug, publiserte sin jubileumspreken i Vårt Lands papiravis 9. juli 2018. «950
år med menneskefiske» er den prangende overskriften (se Verdidebatt). Biskopen håper at fortsatt «menneskefiske» skal gi stor fangst. Men hvor mange garn man enn legger ut på havets dyp («der evangeliet blir
forkynt»), er fiskefangsten liten. Men biskop Nordhaug holder fast på sin gloriøse historiefortelling:
«Den nye troen. Det tok omtrent 1000 år før lyset
fra Midtøsten nådde våre kyster, og vi fikk en annen gudstro innført av kristne konger, ofte med hardhendt maktbruk. Men i deres følge kom biskoper og prester og munker som forkynte den nye troen på Gud og på
mennesket og dets verdighet.
Og langsomt slo denne troen rot…En ny tro kom hit for om lag 1000 år siden, men ikke bare en tro, også et nytt hjertelag…Fortellingen
om Bjørgvin bispedømme begynte i de dager da snekkersønnen Jesus fra Nasaret gikk rundt i Galilea og Judea og forkynte og helbredet».
(Snekkersønnen Jesus fra Nazareth er
kirkens «Gud». I evangelieskriftene er Jesu hjertelag begrenset til «sekten» og betinget av tilhengernes omvendelse og lydighet).
Hvilket «hjertelag» den nye troen (sunn og levende tro?) medførte for millioner tvangskristnede mennesker i vårt land, først underlagt katolsk tyranni i 500 år, så 500 års protestantisk
diktatur, har mange sannferdige historikere avdekket.
På kommentarplass samme dato i Vårt Land kunne vi lese en kronikk om «tro» og «troen» (skrevet av sivilingeniør Sissel Bergljot Eggen, en av bidragsyterne i Vårt Lands konkurranse for kvinner «Hev stemmen»). Det mest bemerkelsesverdige i denne kronikken er at trosbegrepet er uten innhold. I fire spalter
skriver kronikøren (rundt og rundt) om «tro», uten å presisere «troens» innhold, objekt og retning. Kristendommens hovedperson er knapt nevnt.
Såkalt «moderne tro»
er uten mening og substans. Hva i all verden betyr det at «troen» er tidløs og eksistensiell?
http://www.verdidebatt.no/etikknerd1
«Tro er motkultur…tro har en grunntone som gjør at nåtidens musikk skifter fra år til år og fra sekel
til sekel…tro er en risikosport…Troen er noe annet enn ideologi…Troen er ukontrollerbar, den kan ikke fanges eller fases ut. Den forplikter i en retning andre ikke ser. Derfor utfordrer
den makten og oversikten…Det som likevel kan være moderne er troens infrastruktur…
Skal troen gi mening, må den være levende. Det som er
levende, står aldri helt i ro…Hver egen troende har sin egen troshistorie og sine egne trosomgivelser, som heller ikke står i ro…
Hvorfor er debatter om tro så
utbredt i dag, og hvorfor er trosutrykk tema for utvikling av ny politikk?...Mange har ikke skjønt hva tro er. De har begrenset erfaring med troende mennesker. Dermed forstår de dårlig hvordan tro trigger etiske dilemma
– for den som tror».
Debatter om en diffus, innholdsløs «tro» er nok lite utbredt - og hvordan er trosuttrykk tema «for
utvikling av ny politikk»? Debatter om konkrete religioner derimot engasjerer mange. Men vi forstår ikke hva Eggens «tro» er for noe rart.
En «tro» som forplikter i
en retning andre ikke ser, kan da vel ikke utfordre noen? Men en «kristen tro» (Kristus-tro) har vi årtuseners erfaring med i vårt Statskirkeland. Og mange har tunge og betydelige (personlige) erfaringer med både «troende»
kristne og den luthersk-evangeliske tro og lære. Den finner vi nedtegnet i det autoriserte læreskriftet «Confessio Augustana».
«Troen alene» er med Martin Luther også
DnKs frelseskriterium. Den som ikke «tror på» Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd (slik «de helliges samfunn» gjør) er allerede fortapt.
I unison fremsigelse
av Apostolicum hver eneste søndag i Den norske kirkens gudstjenester/høymesser, innledes alle trosartiklene slik: «Jeg tror på…». Vi forstår ganske riktig ikke hvaEggen «tror på»,
men hun tar grunnleggende feil når hun sier at «mange har ikke skjønt hva tro er». Vi har skjønt det så altfor godt.
Å
presse naturvitenskapen til å forholde seg (seriøst?) til den kristne «Gud», er nytteløst. Denne mannsguden var, er og blir teologenes problem. «Læren om Gud» er for spesielt interesserte. Med økende
sekularisering og avkristning blir spørsmålet om «Guds eksistens» stadig mindre relevant og interessant.
Religiøse argumenter finner ingen jordbunn å vokse i. Religionsfilosofien
har kanskje hatt sin tid? Mengden av ny-apologetisk litteratur de senere år har vunnet liten gjenklang i det offentlige ordskiftet. Dogmatikkens gjentakende monotoni gjennom århundrer blir ikke «moderne» av språklig kosmetikk.
Med erfaring, kunnskap og bevisstgjøring i bagasjen har vi nok av sekulære argumenter mot den kirkelig-dogmatiske påstand om en intervenerende og allestedsnærværende gud. Abstrakte teorier
og metafysiske spekulasjoner om «Gud» gjør ikke dette vesen verken levende, nærværende eller virksom.
Tvert om, naturen og vår fysiske virkelighet
blir mye mer fascinerende UTEN den diffuse «Gud i skyen». Naturforskere, biologer og astrofysikere er langt mer kompetente når det gjelder å beskrive verden og universets beskaffenhet. De mange «mysterier» forskningen ennå
ikke har avdekket pirrer vår nysgjerrighet og årvåkenhet.
Den som vil «se til fuglene» oppsøker nok heller en ornitolog enn bibelen, Erling Rimehaug og hans «ignatianske
retreat». Jeg tviler på at fuglene er bærere av «sann åndelighet». I kristelig mening må vel det bety at fuglene er fylt av Den hellige Ånd?
«Jesus bruker
også fuglene som eksempel på det bekymringsfrie liv i tillit til Guds omsorg», sier Rimehaug. Er fuglenes liv bekymringsløst? Det tror jeg ikke. Og som fuglene må vi mennesker streve for føden og arbeide for vårt
livsopphold, ikke bare for oss selv, men også for vårt avkom.
Når sesongen for fuglejakt innledes, kan ikke alle fuglearter føle seg trygge. Under ser vi jegeren på plass med sitt
prosjektil. Å skyte på fugl for tidsfordriv og fornøyelsens skyld, er vel ikke akkurat hva vi forstår med dyrevelferd.
http://jaktogfiskeskognfhs.blogg.no/fuglejakt.html
Teologene kan ikke lokke med annen visdom eller en
dypere og sannere virkelighet. Alt er tomhet, som predikeren sier i et av visdomsskriftene i GT. Eller: lydende malm og klingende bjeller, som Jesus sier et sted. Vi skremmes ikke av tider med tomhet, meningsløshet og ubesvarte spørsmål.
I glimt og bølger kan vi oppleve enhet med noe større enn oss selv, om det er i naturens yrende liv, i den kosmiske uendelighet, eller bare en genial tanke frembrakt i den menneskelige bevissthet.
-----------------------
Med Nicæneums (ubegrunnede) postulater om Jesus som «sann Gud og sant menneske»,
skjønner vi at det må være maktpåliggende å forsvare og beskytte den kristne gudens uangripelighet.
Den gammeltestamentlige gud (som også var Jesu gud) forårsaket død,
krig og destruksjon i GT’s mytologier. Men Jahve gir også noen gode bud. Han er både barmhjertig og ubarmhjertig. Han er kilde til godt og ondt. Jahve skaper lykke OG ulykke. Slik forstått er mytens gud en gjenspeiling av menneskets
erfaringer og forestillinger.
Lenge før tordenguden Tor med hammeren trodde oldtidskristne i sin uvitenhet at naturkatastrofer var gudens straff. Dette tror mange kristne den dag i dag, ganske
enkelt fordi «det står i Bibelen». Vi trenger ingen Satan-figur for å forklare at onde handlinger skjer. Historien og menneskelivet viser klart nok at vi har potensiale i oss for både godt og vondt, men at vi også kan motvirke
og bekjempe nedbrytende impulser.
Kristendommens heslige helveteslære kan bare forstås idehistorisk, dvs. ut fra det samfunn som frembrakte disse forestillingene. I en hard og nådeløs tilværelse,
særlig for småfolket, kunne den fattige og utbyttede finne trøst ved tanken på en fremtidig hevn over undertrykkeren: herskeren, herren, skatteoppkreveren eller godseieren (jfr. Jesu lignelse hos Lukas: Den rike mann og Lazarus). Langt
verre er det å forklare at kirken har vedlikeholdt denne uhyggelige forestilling inntil i dag. Da har verken opplysningstanken, humanismen eller evolusjonsteorien nådd inn gjennom kirkens dogmatisk barrikaderte dør.
Syndefallet, fullkommenhetsidealet og paradislengselen fra Det nye testamentet (Den nye Pakt) er likeledes gammelt og utdatert. Forestillingen om en annen, ren og kysk Adam (Jesus) som avløser den første (falne) Adam er slikt
mytologisk tankegods kirkefedrene, som den hellige Augustin, oppfattet bokstavlig og reelt. (jfr. Elaine Pagels avslørende bok: «Adam, Eva og slangen», dansk utg. 1989).
Kirkehistorien
er full av helligkårede menn: kirkefedre, biskoper, paver og munker. Etter alle deres feiltakelser og villedninger – er det ikke på tide å desakralisere dem?
I evangelieskriftenes mytologiske fortellinger intervenerer guden i menneskenes liv. I Lukas 13, 1-8 blir Jesus foreholdt opplysninger om at noen galileere var blitt drept av Pilatus, og i tillegg
hadde 18 personer omkommet i en ulykke da et tårn hadde rast sammen. Hva er Jesus forklaring? Jo, alle de døde blir omtalt som syndere og skyldige. De hadde ikke omvendt seg og fortjente derfor døden.
Så vender han trusselen mot sine tilhørere: «Jeg sier dere: dersom dere ikke vender om, skal dere alle omkomme slik som de».
Kirke-kristendommen har i tusener av
år postulert og forkynt at guden grep inn i verden og historien på en så konkret og fysisk måte at han for 2000 år siden lot seg føde i menneskelig skikkelse og endret verdenshistoriens gang. Kirken har i sitt hoverende
overmot forkynt og misjonert at «Gud ble menneske». Dette skulle vise kristendommens overlegenhet, et trumfkort over alle andre religioner.
Nå slår boomerangen tilbake. Kristendommen
har framstilt seg som den mest høyerestående religion, mens den snarere framstår som den mest primitive. Den sitter håpløst fast i oldtidsmytologien.
«SAKKEUS ER POPULÆR»
(Søndagens prekentekst, Aftenbladet 8. juli: Luk. 19, 1-10)
Jaså, er han det? For hvem? Slik innleder Aftenbladets sokneprest sin spekulative søndagspreken i avisen lørdag 7. juli. Det er Sakkeus-historien hos Luk. 19, 1-10 vi nå skal
lære noe av (7. søndag i treenighetstiden). Dette er en tekst som oppleses på ny og på ny i kirkeårets liturgiske kalender. Vi må derfor regne med at den gjentakende historien om Sakkeus oppleves meningsfylt for
kristne tilhørere.
Det er kanskje morsomt for de kristne at den småvokste, rike Sakkeus måtte klatre opp i et morbærtre for å påkalle Jesu oppmerksomhet. Men hva skal vi så
lære av dette stuntet? Jo, vi blir fortalt at ingen er for små eller for store, ingen er for bortkomne til at Jesus ikke kan lete dem opp og berge dem (slik prekenforkynnere tror og håper vi skal bli berørt og beveget av å høre
Jesu lignelser om Den bortkomne sønn, eller om gjeteren som lette etter den ene bortkomne sauen).
Er det Skapelsens mening og hensikt at vi skal la oss finne av Jesus?
«Me kan læra at me skal stå på slik at ikkje noko kan hindra oss i få å møta Jesus…Jesus kjem med frelse. Frelse er ikkje noko anna enn å møta Jesus, og ta imot han
i sin heim, eller i sitt hjarta. Då er ting som dei skal vera. Kontakten med Gud er på plass. Eg skal slutta leva som om Gud er død. Guds nåde og tilgjeving gjeld for meg og.
Sjefstollaren
Sakkeus fekk litt å ordna opp i etter møtet med Jesus. Det kan henda me og må det. For nå vert Jesus det viktigaste».
Vi skjønner at det ikke handler om tolleren Sakkeus spesielt, men om Jesu «grenseoverskridende atferd», som er Vårt Lands prangende tittel over samme tekst fredag 6. juli.
«I
spenningsfeltet omkring renhetsidealene utspiller de fleste av Jesu handlinger seg. I forhold til samaritanere. I forhold til romere, i forhold til spedalske, i forhold til kvinner. Og i forhold til overløpere, som tollere. Jesus provoserer grenseløst
ved å krysse grenser til det som var regnet som urent og urett».
«Utenfor anseelse og bortenfor status fant Jesus ofte mål ingen andre ville sett seg ut. I jødiske
øyne sto en overtoller lavt i kurs, som kollaboratør med fienden… Sakkeus spilte med feil drakt. Jesus tusler inn i livet til en som ikke var kvalifisert».
I prekenteksten følger flere forutsigbare avsnitt om de fæle fariseerne (med den velkjente oppramsing av loviskhet, hykleri og renhetsforskrifter). Sakkeus beskrives som overtoller, kollaboratør og korrupt.
Han omtales av Aftenbladets sokneprest som en «sjefskjeltring som hadde gått i teneste for den romerske okkupasjonsmakta».
Vet ikke Aftenbladets sokneprest at vi har straffelover mot
korrupsjon, kjeltringer og overløpere/landssvikere? Det er jo litt rart med denne Jesus, at han «benåder» en korrupt kollaboratør i romersk tjeneste, men skjeller ut «fariseerne og de skriftlærde» for falsk,
utvendig fromhet og selvrettferdighet?
Når ble lovlydighet («loviskhet») en æreskrenkelse?
Fra alle kristne mikrofoner, fra
lek og lærd, forkynnes hatet mot fariseerne (med Jesus som forbilde). Igjen et godt tegn på at ingen opplysning eller evolusjonstenkning har nådd inn i den kirkelige dogmatikks mørkeste kroker. Legg bare merke til hvordan tolleren og fariseeren stilles opp mot hverandre.
«Hans (tollerens) hjerte var åpent, slik at Guds Ånd kunne utføre
sitt gode verk og gjøre ham fri fra syndens makt. Fariseerens stolte, selvrettferdige bønn gav til kjenne at hans hjerte var lukket for Den Hellige Ånds påvirkning. Fordi han stod så langt fra Gud, hadde han ingen forståelse
av sin egen synd i forhold til Guds fullkomne hellighet. Han kjente ikke noe behov, og derfor fikk han heller ikke noe».
http://www.veientilkristus.no/
Hvis denne (evangelie)teksten om tolleren Sakkeus i den romerske okkupasjonsmaktens
tjeneste skulle være overførbart til vår tid, måtte vel naziregimets kristne kollaboratører i vårt land under 2. verdenskrig være en passende parallell? Det var nok langt flere høytstående tjenestemenn
enn «tollere» som havnet på feil side under nazistenes okkupasjon i vårt land. Ikke så få av disse landssvikere ble stilt for riksrett etter krigen. Som et lite folk og et lite land under en stormakts okkupasjon i 5 år,
burde vi vel ha noen forutsetninger for å forstå Israelsfolkets motstand mot det romersk-europeiske keiserrikets okkupasjon gjennom nær 200 år?
https://arendalstidende.no/kultur/norsk-kirke-nazismens-tjeneste/
https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/XwALxo/Rasehygiene_-antisemittisme-og-kvinnediskriminering-Hvem-deler-disse-ideene--Hans-Jorgen-Wallin-Weihe
At Jesus ikke var det minste politisk eller samfunnsbevisst, vises godt i evangelieskriftene. Jesu (passive) godkjennelse av okkupasjonsmakten står i sterk
kontrast til de mange jødiske oppstander, helt fra Makkabeernes tid fra år 165 fvt. – til opprøret mot romerne år 66 evt., som varte i 4 år og kulminerte med Jerusalems beleiring og fall i år 70 evt. - til Simon
Bar Kochba-opprøret (135 evt.).
Det er forbløffende hvordan de brutale romerske keisere beskrives i våre digitale oppslagsverk (Store norske leksikon og Wikipedia) – med en dårlig
skjult beundring. Etter sine felttog og militære erobringer fikk keiserne reist sine «triumfbuer» (jfr. Augustus, Titus, Hadrian).
Titus var både hærfører og romersk keiser (79
– 81). Han var sønn av keiser Vespasian. Da faren ble utropt til keiser, overtok Titus kommandoen og fullførte nedkjempelsen av det jødiske opprøret (66-70 evt.), stormet Jerusalem og plyndret tempelet i 70 evt.
«Titusbuen ble reist av Domitian etter Titus' død. Titusbuen ble bygget til ære for det felttoget som Vespasian og Titus hadde gjennomført i Palestina. Under felttoget ble Jerusalem ødelagt
og viktige symbolske gjenstander som sølvtrompeter og den 7-armete lysestaken ble i triumf ført hjem som krigsbytte til Roma. Det er blitt fortalt at lysestaken senere ble kastet i Tiberelven under et angrep fra barbarere».
(Wikipedia)
Mer enn et halvt århundre senere ville den romerske keiser Hadrian fjerne enhver rest av jøder
fra "det lovede land" en gang for alle, og jødene som rase og folk var nær ved å bli helt utryddet! Mange hundre tusen jøder ble drept i slagene som ble ledet av Simon Bar Kochba mellom år 132 og 135 e.Kr.
«I henhold til den romerske historikeren Dio Cassius omkom opptil 580 000 jøder og enda flere døde av sult og sykdommer. I tillegg var det mange jødiske krigsfanger som ble solgt til slaveri. Det jødiske
samfunnet ble ødelagt i en slik grad at en del forskere har beskrevet det som etnisk utrenskning og folkemord… I et forsøk på å utslette selv ethvert minne om jødene eller oldtidens Israel fjernet keiser Hadrian navnet
fra kartet og erstattet det med Syria Palæstina».
«Hadrian druknet oppstanden i blod, installerte en militærkoloni i Jerusalem og nektet jødene adgang til byen. I likhet
med sine to forgjengere, blir også Hadrian regnet som en klok person…Han ses på som en av rikets beste keisere overhodet».
(Wikipedia)
--------------------------
21.07.2018
G. Ullestad