"Gud - liten eller stor?"

Den kristnes grandiose selvoppfatning blir neppe bedre uttrykt enn i sitatene nedenfor. 

 

"Vi har allerede del i oppstandelseslivet. Vi er allerede på åndelig vis oppstått fra de døde. Vi er født på ny. Vi er blitt himmelborgere. Vi har fått et nytt liv i Kristus". 

«Er dere da oppreist med Kristus, så søk det som er der oppe» (Kol 3:1)." 

(Påskeandakt Dagen 6. april 2018) 

 

"Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys, dere som før ikke var et folk, men nå er blitt Guds folk, dere som før ikke hadde funnet miskunn, men nå har fått miskunn."

(Det nye testamente/den nye Pakt: 1. Pet 2:9 -10) 

 

"De fleste barn vet hva de skal bli når de blir store, men jeg visste allerede som liten at jeg var stor. Jeg var ikke en normal fireåring. Jeg var en soldat i Guds hær. Jeg var en Jesussoldat. Jeg var en barnesoldat i den åndelige krigen".

(Anders Torp, VG 15.10.2017)  

 

«Vi må ikke bli korsblinde», skriver en baptistpastor i avisen Dagen (28. mars). Men det er nettopp korsblindhet de kristne viser i sin påskefeiring, år etter år etter år…

«Jeg må ikke legge bort dømmekraften fordi om jeg ser et kors. Jeg må prøve det som sies opp mot Jesu ord og lære».

I påskens årlige korsvandringer markerer de kristne Korsets enorme betydning, symbolsk og reelt. Uten Korset, ingen kristendom. Uten oppstandelsen, ingen Kristus. I denne korsblinde religionen finnes ingen annen korsfestet enn Jesus fra Nazareth, ingen annen lidelse enn  "Kristi lidelse". 

De kristne ser ikke mennesket Jesus, men «Gud» («Kristus») på korset. Det kan man trygt kalle korsblindhet.   

Guder lider ikke, det gjør bare mennesker (og dyr). Den kristne «Gud» som lar seg fysisk henrette av mennesker er ingen gud!

Når man spør hvem som drepte Jesus, kan man omformulere slik: Hvem drepte «Gud» og/eller "Guds enbårne Sønn"? Var det den europeisk-romerske okkupasjonsmakt som drepte den kristne «Gud» ("Kristus")?

 

Se samlingen av kors og krusifikser her 

https://www.bing.com/images/search?q=krusifiks&qpvt=krusifiks&FORM=IGRE 

https://no.wikipedia.org/wiki/Kors 

 

http://www.dagen.no/Inspirasjon/andakt/Jesus-hadde-rett-596651  

 

I andakten rett over står med store trykksterke bokstaver:

«Stadfestet. Bekreftet. Bevist. Dette er ord som Bibelen (??) bruker om Jesu oppstandelse» .

 

Kristendommens to "hovedvitner" for oppstandelsesdogmet er Maria Magdalena og Paulus. Den første sto i et psykisk avhengighetsforhold til (healeren) Jesus og kom i et så stort "sjokk" ved hans død at hun hallusinerte (et velkjent fenomen i psykiatrien). Den andre hadde aldri møtt Jesus.

Paulus var den av apostlene som levde nærmest Jesus i tid. Han var i kontakt med Jerusalem-menigheten, men er helt uinteressert i mennesket Jesus og hans liv på jorden. Han var kanskje heller ikke psykisk eller fysisk stabil da han falt om i et "anfall" - eller i religiøs ekstase på veien til Damaskus? 

Er Romerbrevet og det sene Johannes-evangeliet «Bibelen»? Burde det ikke bli presisert at det er Det nye testamente/den nye Pakt/den kristne bibel kirke-kristendommen alltid har som fremste, avgjørende skriftgrunnlag?

I Det gamle testamente (den jødisk-hebraiske bibelsamling, 1076 s.) finnes ingen Jesus fra Nazareth eller "Jesus Kristus". Her finnes ingen "Jesu oppstandelse".

Det er heller ikke "Bibelen" som forkynner djeveltro/demonologi, helvetes pine, fordømmelse og fortapelse - de to utganger - men Det nye testamente. Til dere kristne: hold opp med denne tilslørende og manipulende språkbruk!  

Andakten fremfører ellers de velkjente stereotypier og fordommer mot «fariseere og skriftlærde». Ingen påske uten antijødisk polemikk. 

 

På Verdidebatt kan vi lese følgende forrykte kommentar: 

"Det er bare at det er ingenting som tyder på at staten Israel er det folket som "bærer de fruktene som tilhører Riket" (Matt.21.43). Abrahams ætt er Kristus". 

 

I disse dager er korset tatt ut av sin kristne og kristologiske sammenheng (kors – Kristus). Bildet av en korsfestet Listhaug er opprørende og fremkaller mange assosiasjoner. En naken kvinne på korset vekker andre følelser enn de billedlige framstillinger av den «lidende» mannsguden: "Kristus" (som angivelig bærer – soner - verdens synd).

Listhaug er da heller ikke blitt fysisk men psykisk pisket i det offentlige Norge (fremst av sine egne trosfeller) for sine politiske oppfatninger.  

Når et romersk straffe- og torturinstrument bringes inn i den politiske debatt er det nok et eksempel på hvordan grenser for anstendighet og ansvarlighet (ytringsansvar) flytter seg. Det er ikke tilfeldig at det er FrP-politiker/minister Sylvi Listhaug som er valgt ut til offentlig korsfestelse. Hun har vært nasjonens hat-objekt i flere år.

Ironien er jo at hun selv bærer det voldsmettede symbolet korset rundt sin hals. At hun som kristen politiker representerer både FrP og Jesus, er utålelig for mange. Hun måtte straffes – ved offentlig ydmykelse!

Det kan være nyttig å påpeke noen historiske linjer. En liten del av «Skammens historie» (Cappelen 2014) i vårt Luther-land blir fortalt i denne fortiede og oversette boken. Her dokumenteres overgrepene mot sosiale og religiøse avvikere OG institusjonalisert vold mot folkegrupper/minoriteter som jøder, tatere og samer.

Å brennemerke religiøse avvikere har vært «normalen» i kirkehistorien. Nevnte bok passet ikke inn i et norsk, luthersk-protestantisk glansbilde ved Grunnlovsjubileet 2014.

 

Hatpredikanten Martin Luther ble feiret av protestanter/lutheranere i hele 2017. Denne hatefulle kirkelærer var en lidenskapelig Jesus-dyrker og Kristus-troende.

Hvor var karikaturtegnerne og satirikerne?

Kan vi forestille oss at sjefredaktør i Dagen Vebjørn Selbekk, i ytringsfrihetens navn, ville ha publisert en karikatur av Luther? Selbekk hyller maleriet av en korsfestet Listhaug. Ville han med samme begrunnelse hyllet en korsfestet (naken) pave? Er det ikke på tide at pavemakten blir avkledd den skinnende hvite drakt?

Hvilke synder eller forbrytelser har Listhaug begått som tilsier at hun fortjener å avkles, ydmykes og straffes i det offentlige rom? 

Når får vi se en karikaturtegning i norske aviser av Jesus, Paulus, Olav «den hellige», Martin Luther og pave Frans? Etter at islams profet (Muhammed) og Mormonerkirken har fått sin dose med karikaturtegninger og satire på teaterscenen, er det vel kirke-kristendommen som nå står for tur?

Hvor går grensen for ytringsfriheten, Selbekk? Trenger kirkelærerne særlig beskyttelse mot krenkelse? 

 

Hedningesamfunnet – nå Ateistene – har i sitt arkiv en skattkiste, intelligent og humoristisk, med karikaturtegninger av Jesus og kirkelig dogmatikk. Kanskje Selbekk kan hente frem noen av dem?

http://hedning.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=996 

http://hedning.no/hjemme/fra-dnh/historien-bak-et-paskestunt/19.1095   

 

Treenigheten, inkarnasjonen og kristologien samt hele den kristne mytologien, som også helveteslæren, burde gi rikelig stoff til satire.

Som «oppstanden» er Jesus fra Nazareth blitt til «Kristus». Neste hendelse (!) i kirkeårets kalender er Kristi himmelfart. Det er offentlig hellig dag.

 

Lite tyder på at Listhaug identifiserer seg med «Kristi lidelse», som så mange helgenkårede «martyrer», munker og nonner gjorde det gjennom århundrene. De gjemte seg bort i sine ensomme klosterceller, slik også Jesus trakk seg bort fra det menneskelige samfunn og fellesskap.

Etter sin Johannes-dåp trakk Jesus seg tilbake i ørkenen, hvor han i 40 dager og 40 netter kjempet mot Satans fristelser... 

Alle som leser evangelieskriftene med et nøkternt blikk, vet at Jesus ikke hadde noen samfunnsinteresser. Som den apokalyptiker han var avviste Jesus fra Nazareth alle bindinger til slekt, familie og samfunn. Han var totalt a-politisk.

Jesus var revolusjonær i eskatologisk mening. En stor del av hans forkynnelse og virksomhet sto i endetidens tegn. Man skulle våke og be, dvs. holde seg klar, forberedt for den snarlig kommende utvelgelse og opprykkelse.

- For ingen kjenner dagen eller timen… Menneskesønnen skulle komme brått og plutselig «som en tyv om natten»...

 

Markus 13:32  

Men hin dag eller time vet ingen, ikke engang englene i himmelen, ikke engang Sønnen, men alene min Fader.  

Matteus 24:43

Men det skal I vite at dersom husbonden visste i hvilken nattevakt tyven kom, da vilde han våke, og ikke la nogen bryte inn i sitt hus.

Lukas 12:37

Salige er de tjenere som herren finner våkne når han kommer. Sannelig sier jeg eder: Han skal binde op om sig og la dem sette sig til bords og gå frem og tjene dem.

Lukas 12:39

Men dette skal I vite at dersom husbonden visste i hvilken time tyven kom, da vilde han våke og ikke la nogen bryte inn i sitt hus.

Matteus 25, 1-4 

"Da skal himlenes rike være å ligne med ti jomfruer som tok lampene sine og gikk ut for å møte brudgommen. Men fem av dem var uforstandige og fem kloke. De uforstandige tok lampene sine, men de tok ikke olje med seg. Men de kloke hadde også tatt med seg olje i kannene sammen med lampene sine".

 

Lignelsen ender med forferdelse. Det gjør mange av de Jesu lignelser som "er å ligne med himmelriket". Hva skal vel Thor(n)nes og Sjåstad på Verdidebatt gjøre med Jesu lignelser om den "harde Herre"? Vi forstår hvorfor de ikke liker at bibeltroende/bokstavtro kristne siterer Jesus og/eller  apostlenes ord i den hellige Skrift eller Ordet. 

Den folkekirkelige forkynner Dag Løkke liker merkelig nok ikke "lange tirader av Bibelen" på Verdidebatt. Noen av oss finner det svært opplysende - og relevant for "helvetesdebatten" - å få sitert de bibelvers i "Bibelen" (fremst fra NT) de folkekirkelige/liberale prester overser. 

"Jeg er glad i Bibelen og har lest i den hele livet. Men når noen (?) siterer lange tirader av den her på Verdidebatt, leser jeg ikke de utdragene".  

Dag Løkke fabulerer, skriver og leser bare for seg selv, kanskje? Vi andre har langt større interesse for hva som faktisk står skrevet i "Bibelen", dvs. den autoriserte skriftsamling som er oss overlevert av kirken selv: Guds Ord og Herrens Ord.

Altså ikke Dag Løkke, Runar Foss Sjåstad, Thor Ivar Thorn(n)es eller O. Johannessens ønsketenkning og fabuleringer. Vi trenger ikke deres mellomfortolkende ledd for å forstå dommedagsprofeten Jesus, hans enkle forkynnelse og "klare ord". Han tilhører sin samtids kulturmiljø (israelittisk-jødisk religionsutvikling), som vi også vet mye om.

 

Om det er slik, som den reformivrige teologen Marcus Borg mer enn antyder, at århundrers skriftkyndige eksperter (svært mange med akademiske titler) har "misforstått" Det nye testamentet, slår det selvsagt bare tilbake på dem selv.  Teologien selv kommer i vanry. 

Den type virksomhet som Jesus-seminarets "Constructing Jesus", eller Moxnes og TFs "Jesus in cultural complexity" har bedrevet de siste tiår har som fremste hensikt å oppstille Jesus som et enestående, ufeilbarlig etisk-humanistisk ideal for alle tider, alle samfunn og alle behov. Kort sagt: Jesus MÅ være universell!

For å få dette kunststykket til må teologene ha "Kristus-brillene" på (ingen historiske mennesker er universelle). Slik kristologisk lesning av de to bibelske skriftsamlinger er igjen styrt av bekjennelsesskriftene (Nicæneum og Apostolicum). 

http://www.tf.uio.no/forskning/prosjekter/jcc/index.html   

 

Disse moderne Jesus-apologeter har vi gjennomskuet. I norsk (teologisk) sammenheng er de spekulative Jesus-konstruksjonene særdeles godt framstilt i den Jesus-antologien H. Moxnes redigerte ved årtusenskiftet: "Jesus - år 2000 etter Kristus". Jeg anbefaler interesserte lesere å skaffe seg denne boken. 

 

https://bokelskere.no/bok/jesus-aar-2000-etter-kristus/178916/  

http://www.tf.uio.no/tjenester/publikum/nettbokhandel/jesus-år%202000-etter-kristus.html  

 

Jeg siterer fra forordet, skrevet av Moxnes: 

"Gjennom to tusen år har bilder av Jesus formet vår tradisjon. Noen ganger har bildene vært spesielt kontroversielle, og i overgangs- og oppbruddstider har nye bilder av Jesus gitt ansikt til nye idealer og mål for fremtiden...Jesusbildene er felles arvegods.....På hvilken måte kan vi knytte Jesusbildene og samtalen om vår egen identitet sammen? Det krever litt ettertanke". 

At teologen Moxnes ikke forstår historikerens oppgave ser vi her: "Alle historikere, uten unntak, tegner Jesus - og alt de beskriver - i sitt eget bilde". For noe sludder! 

 

Et grunnpremiss i boken (som ikke diskuteres) synes å være at nær sagt "alle" har sterk interesse og engasjement for spørsmålet om hvem Jesus er... Nei! det er bare den som trenger Jesus i sitt personlige "trosliv" som stiller denne type meningsløse spørsmål (jfr. Eidsvåg/Moxnes teaterforestilling).

Vil man vite hvem den historiske (endetidsprdikanten) Jesus fra Nazareth var, er det nok å lese evangelieskriftene i NT. Vi har ingen andre kilder. Kirken og teologenes fantom-Jesus ("troens Kristus") har mindre og mindre interesse og relevans for almenheten. Derfor ble Jesus "etterlyst" av to biskoper i deres påskeprekener dette år (VG og Aftenposten). 

Øvrige publikasjoner av teologiprofessor H. Moxnes kan leses her. 

https://wo.cristin.no/as/WebObjects/cristin.woa/wa/fres?sort=ar&pnr=22254&la=no&action=sok  

 

MAKTEN OG ÆREN 

 

Hvordan TF-teologene Jacob Jervell, Inge Lønning og Dagbladets litteraturkritiker Philip Houm (noe senere: Halvor Moxnes) ble dominerende i norsk kristelig medieoffentlighet fra 1960-årene og ti-årene fremover, kan vi lese om i avisarkivene.

Deres kirkepolitiske, teologisk-akademiske meritter og æresbevisninger er ganske imponerende. Bultmann-elev, Luther-kjenner og Høyre-politiker Inge Lønning står i særklasse (konfr. Wikipedia).  

Jeg nøyer meg med en omtale av Jacob Jervell i Norsk biografisk leksikon:

 

"Han var dekanus ved Det teologiske fakultet ved UiO og formann i styret for Det praktisk-teologiske seminar 1975–76 og prorektor ved Universitetet i Oslo 1976–80.

Han hadde gjestestillinger ved flere utenlandske universiteter (Lund, Sverige 1963–64, Yale, USA 1970 og Århus, Danmark 1973), og etter at han gikk av i Oslo, har han vært professor II ved Universitetet i Tromsø 1997–2000...

Under oppholdet i Tyskland som ung stipendiat knyttet Jervell sterke bånd til en såkalt kerygmatisk teologi og den kritiske videreføring av tradisjonen fra Rudolf Bultmann, som særlig Ernst Käsemann representerte...

Jervell hadde en rekke verv i kristelige og ideelle organisasjoner, bl.a. som formann i Norges Kristelige Studentbevegelse 1958–65, medlem av sentralstyret i Det norske Bibelselskap 1966–75, leder av Sosialministerens referansegruppe mot Aids 1987–93 og formann i Foreningen til fremme av sivilt mot 1998–2000.

Han var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1975, ble samme år æresdoktor ved Århus Universitet, og 2000 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden".  

 

Alf van der Hagens intervju med Jacob Jervell kan leses her (bla litt nedover på nettsiden).  

 

https://www.bokklubben.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=135756  

https://nbl.snl.no/Jacob_Jervell

http://www.uis.no/om-uis/nyheter-og-presserom/jacob-jervell-holder-forelesning-article25348-8108.html  

 

Representantene for "Jesus-seminaret" - anglo-amerikanske teologer - har først det siste år skyllet inn over oss, bl.a. i litteraturlistene til (ateist og historiker) Per Bjarne Ravnå og (ordinert teologiprofessor) Halvor Moxnes Jesus-bøker.

Deres bøker ble utgitt med få ukers mellomrom oktober 2017, med forhåndsomtaler og intervjuer kun i avisen Vårt Land. En mildt sagt eiendommelig situasjon! 

 

https://www.bing.com/videos/search?q=jesus+seminar&qpvt=Jesus+seminar&FORM=VDRE  

https://da.wikipedia.org/wiki/Jesu-liv-forskning

 

"Jesus-seminaret blev dannet 1985 som en del af Westar-instituttet i Californien af de amerikanske orientalister Robert W. Funk og John Dominic Crossan.  

Jesus-seminaret har opstillet meget specifikke kriterier for arbejdet, der sjældent vinder tilslutning i den øvrige historisk-teologiske forskning...Jesus-seminaret fremstiller ofte sine publikationer som repræsentative for den videnskabelige teologi. De fleste tyske teologer deltager ikke og føler sig ikke repræsenteret".

 

En reformert "ny kristendom" i følge ny-oversatte Marcus Borg OG Helge Hognestads store inspirasjonskilde biskop John Shelby Spong, har begge tilknytning til Jesus-seminaret. 

https://da.wikipedia.org/wiki/John_Shelby_Spong  

Jeg har Spongs bok "En ny kristendom i en ny verden" (2004, i dansk oversettelse). 

 

RELIGION OG KRISTENDOM FOR ATEISTER?

 

Som mange teologer og apologeter de senere år har også biskop Spong skrevet en bok for ikke-kristne: Jesus for the Non-Religious (2007).

De tror visst av vi trenger en spesielt tilrettelagt kristendom og Jesus?  

I våre skandinaviske land kjenner vi denne sjangeren fra den tvetydige Bjørn Stærks bok "Å sette himmelen i brann" (Humanistisk Forlag, 2016) OG i den svenske boken "Kristendom för ateister" (Olle Carlsson, 2007). 

Stærks bok ble hyllet av teologer, som MF-professor Jan Olav Henriksen i Vårt Land. Men også her:  

https://www.vl.no/kultur/anmeldelse/en-ateist-leser-bibelen-1.775141  

 

Andre nyere utgivelser i samme sjanger er bøkene "Grill en kristen" (2017) og "Ærlig talt, Gud!" (Harald Giesebrecht, 2017).

Nevnes kan også Tomm Kristiansens lille skrift: "Gudsord for tvilere" (2017). Predikant og NRKs utenrikskorrespondent har her skrevet en andaktsbok "for dem som ikke tror".

Folkehøgskolelærer Tom Arne Møllerbråten utgav 2015 "Tro under tvil. Tanker fra en kristen skeptiker". 

(Selverklærte "kristne skeptikere" er det all grunn til å være skeptisk til). 

 

Steg er et tidsskrift for kristen folkehøgskole, som det er grunn til å se nærmere på. Redaktør: Tom Arne Møllerbråten. Første nummer 2018 har (ikke overaskende) hovedtema: Jesus. 

https://nkf.folkehogskole.no/nkf/filer/2018/02/Steg-1-2018.pdf  

 

Dialogbøker/samtalebøker er en spesiell sjanger kristenheten har eksperimentert med de senere år. Når dialogkirker, dialogprester og dialogteologi har vært kirkens profilerte, utadrettede satsing de senere år, kan vi ikke undres om "dialogen" kommer til uttykk også i litteraturen.

Spørsmålet er om dialogpartnerne bare "klør hverandre på ryggen", eller om de tilfører leserne noen ny innsikt? 

Pressemann (tidligere sjefredaktør i Morgenbladet) og forfatter Alf van der Hagen har spesialisert seg på samtalebøker og dybdeintervjuer om trosspørsmål i utvalgte tidsskrift. Han er nå spaltist i Vårt Land. Siste bokutgivelse: "Håpet er hellig" (Vårt Land Forlag, 2017). 

"Gjennom samtaler med ti høyst ulike kulturpersonligheter åpner Alf van der Hagen opp for et språk for å snakke om Gud, døden og livet".

(Som sin kollega, Knut Olav Åmås, er han mistenkelig opptatt av å presisere at han ikke er troende eller religiøs).

I bokform har vi i tillegg fått brevvekslinger/samtaler mellom Karsten Alnes - Notto Thelle, Eskil Skjeldal - Jon Fosse, Didrik Sderlind - Stian Kilde Aarebrot.

 

"BIBELSK TRO"         

 

Jesus oppfordret sine disipler og tilhengere til BRUDD med fortiden og HAT mot sine nærmeste. Slik tale er ikke verken dialogfremmende eller fredsskapende. Jesu utskjellinger er mange og grove. Han skapte splid. Han forlangte av sine disipler og etterfølgere at de skulle forlate ALT som bandt dem fast i denne timelige verden. Den som ikke oppgir sitt liv og fornekter seg selv er ham ikke verdt, sier Jesus.

Paulus kaller seg "Kristi trell" (les: slave). 

Interessant nok avviste Jesus bryskt en (fremmed, ikke-jødisk) syrisk-kanaaneisk kvinnes bønn om helbredelse for sitt syke barn, men ble svært smigret over at en utsending fra en romersk offiser oppsøkte ham i lignende ærend.

(Igjen: man bør merke seg at det er fariseerne/de skriftlærde – åndsbrødrene - som er Jesus fiender og motstandere, ikke verken hedninger eller den romerske okkupasjonsmakt.

Gå ikke til hedningene, sa Jesus før han sendte sine disipler ut på misjonsreiser. Han sier klart at han ikke var utsendt til andre enn Israels folk: sine egne landsmenn). 

 

Matt. 15, 21-28 

Luk. 7, 1-10 og Matt. 8: 5-13

 

«Ikke engang blant israelittene har jeg funnet så stor tro», sier Jesus i Lukas 7:9. Da den romerske utsending kommer tilbake til offiserens hus, oppdager de at tjeneren som var så syk, plutselig var blitt frisk!

«Stor tro» var det avgjørende. "Din tro har frelst deg", sier Jesus ved en annen anledning. Helbredelse, tro og frelse hang uløselig sammen. I sine hjemtrakter kunne ikke Jesus gjøre sine "undergjerninger" fordi folket der manglet tro. 

 

https://www.biblegateway.com/passage/?search=Lukas+7&version=LB 

http://www.bibelsk-tro.no/09-01-07.html 

 

Politikeren Listhaug er ingen ydmyk eller slagen kvinne. Hun vil slåss for sitt regjeringsparti og partiets samfunnsideologi. Hun vil forandre samfunnet. Listhaug har således ingen likhet med endetidspredikanten Jesus, som frivillig overga seg først til den jødiske domsmyndighet (Sanhedrin), og deretter til den romerske eksekutør.

Det var ikke mye motstand hos Jesus. Han hadde sørgelig lite å si til sitt forsvar. Ingen vitner ble ført som kunne bekrefte hans kongeverdighet (som "himmelkongen") og mektige gjerninger/under. Jesus bøyde seg lydig og villig for den rolle og skjebne han mente seg utvalgt til – i henhold til skriftene og profetiene. Vi kan si at han handlet i "god tro". (Det gjør ikke dagens geistlighet og teologer). 

Jesu kongerike var ikke av denne verden. Han var ingen politisk messias, men oppfattet seg som en aktør i den guddommelig plan; han inkarnerte en slags åndelig eller mytologisk engel/messiasfigur. Jesus fulgte og innrettet sitt korte predikantliv etter et bestemt (eskatologisk) skjema. Hans endelikt ble tragisk. 

Frem mot sin (regisserte) død håpet han kanskje å fremskynde Verdens undergang, Himmelrikets gjennombrudd og Menneskesønnens komme på himmelens skyer? Jesus lengtet etter enden: den apokalyptiske ild. Hans "lidelsesvei" (Via Dolorosa) skulle bli belønnet. Han så kanskje for seg en privilegert plass i himmelriket blant de store profetene: Moses, Abraham, Elias?

Ja, Jesus gikk så langt i sin selvovervurdering at han ga de tolv disipler løfte om hver sin domstrone i dette gudsriket. Som Peters etterfølger kan vi regne med at pave Frans tenker seg en tronstol/domstrone i samme selskap.

 

«Ild er jeg kommet for å kaste på jorden. Hvor gjerne jeg ville at den alt var tent! En dåp må jeg døpes med. Hvor nedtynget jeg er til den er fullført!

Tror dere at jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg dere, ikke fred, men strid. Om det er fem i et hjem, skal de fra nå av ligge i strid med hverandre: tre mot to og to mot tre, far skal stå mot sønn og sønn mot far, mor mot datter og datter mot mor, svigermor mot svigerdatter og svigerdatter mot svigermor.»

(Lukas kap. 12)

 

Korsfestelse som romersk dødsstraff, straffe- og torturredskap, ble avskaffet år 315 evt. Men den kristne romerkirke og den senere protestantismen fant andre midler for å ydmyke og torturere sine motstandere til døde.

Offentlig ydmykelse ble en del av straffen for de stakkars fordømte ofrene.

Budet «Du skal ikke slå i hjel» ble opphevet av romerkirken. «Lovgiveren» fra GT ble forvandlet til «Rettroenhetens vokter». Korsfarerne skulle plante korset i Det hellige land (den muslimske halvmåne måtte bekjempes med voldelige midler), som i alle senere imperialistiske misjonsfremstøt: først i Europa, så i andre verdensdeler.

Der Korset er blitt plantet, som i mange afrikanske og sør- og latinamerikanske land, er fattigdom, kriminalitet, ufrihet, etnisk og religiøs-sekterisk vold dominerende kjennetegn. Utallige diktatorer er fostret av kristen-europeisk imperialisme og misjon. 

Den såkalt «ydmyke Konge» som red inn i Jerusalem på en eselfole Palmesøndag (etter skjema hos en profeti i GT), ble i den kristne romerkirke opphøyet til verdens/universets skaper, hersker og dommer. Jesus fra Nazareth ble støpt i den romerske Keiserens bilde (jfr. den "konstantinske" bekjennelse: Nicæneum, som fremsies i Den norske kirke ved de store høytider).  

Som det sies i kirkebønnen Fader vår: din er makten og æren i all evighet.

https://nettkirken.no/soendagstanker/2017/04/den-absurde-kongen/ 

 

Den kristne kirkes autoritære geistlighet, dens torturister og bødler, handlet etter Den nye pakt (NT) og oldkirkens Bekjennelser, som erstattet en objektiv Lov med en subjektiv «tro»; troen på korset og den korsfestede.

Nåde den som ikke bøyet kne for "Kristus Pantokrator" (allherskeren/Allhærs Gud): himmelens og jordens hersker! Med ild, sverd og kors skulle verden kristnes. Kristi soldater og hellige krigere ble utsendt fra Europa. Nidkjære katolske munker fulgte med skipene som seilte på verdenshavene i "oppdagelsesreisenes" tidsalder. 

Autoritetsdyrkelsen går som en rød tråd gjennom hele kirkehistorien. "Himlenes Konge" og hans geistlighet på jorden forlangte lydighet og tilbedelse av undersåttene, akkurat som den politiske hersker og despot.

Det er ikke mye «ydmykhet» i kirkens voldshistorie det siste halvannet årtusen. Der hvor det ikke finnes en objektiv lov alle borgerne kan forholde seg til (likhet for loven), finnes heller ingen rettferdighet.

Kirke-kristendommen har nettopp i konkret handling vist sitt primitive, lavtstående etisk-rettslige nivå. Ikke bare ved enkeltstående episoder og tilfeldig misbruk, men systematisk og konsekvent gjennom mer enn halvannet årtusen.

Kirkens Janus-ansikt er mer fremtredende enn noen gang.

I Grunnloven sidestilles kristen og humanistisk arv, en sidestilling både aktuell teologi (bekjennelse) OG historisk praksis på det groveste har krenket. Den kristne kulturarvens hesligste frembringelse er nær 2000 års JØDEHAT. 

 

Den lutherske journalist i Vårt Land/Verdidebatt, Lars Gilbert, skriver i sedvanlig selvmotsigende modus ("Frihet til å tro og mene"). Heller ikke teologene blir enige seg i mellom om de skal anse et stadig mer sekulært samfunn for et GODE (da nødvendigvis inspirert av kristendommen) eller et ONDE. 

 

"Jeg sliter med å forstå hvorfor mange troende mennesker har allergi mot sekulære verdier...Begrepet sekulært ble (og blir) langt på vei brukt som et synonym for anti-religiøst. Ingen så ut til å tenke på at trosfriheten – i likhet med ytringsfriheten – i langt større grad er en sekulær enn en religiøs verdi.

For der hvor de store monoteistiske religionene får dominere, har det historisk sett ofte vært trangt for alle som tror annerledes.  

Mange kristne mener at kristendommen la grunnlaget for de sekulære verdiene. Det henvises da gjerne til Matteusevangeliets oppfordring om å «gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva "Guds er»?   

Her kan man spore ideen om å skille de to regimentene, slik Luther gjorde seg til talsmann for". 

 

Man kan merke seg følgende: Gilbert problematiserer ikke kristendommens "monoteisme". Han omtaler ikke den evangelisk-lutherske statskirke i 500 år. Han nevner ikke Vatikanstaten blant de "80 land i verden som favoriserer innbyggere med en bestemt religion". Han nevner ikke lovene i vårt eget Luther-land som utestengte jøder, jesuitter og sigøynere.

------------------

 

"Hvis du kjenner toregimentslæren vet du at Gud tar seg av sitt og staten sitt. Dette er barnelærdom. Og det ligger i kortene at man ikke kan skyve Gud foran seg for å skaffe seg poeng i politikken".

(Morsom kommentar fra den katolsk-troende Njål Kristiansen, Verdidebatt 13.04.2018. Hvor går skillet mellom hva "Gud" og staten tar seg av, når herskeren er Guds redskap?

I teokratiet Vatikanstaten, som i Iran,"inkarnerer" herskeren/diktatoren både verdslig OG åndelig makt. Prinsipielt er det liten forskjell mellom en Ayatollah Khameini, en pave Frans og en Kim-Jong-un). 

 

Ja, religionsfrihet (la oss heller kalle det det) er en av mange friheter, som ytringsfrihet og pressefrihet, organisasjonsfrihet, bevegelsesfrihet, politisk frihet osv. Gilberts religion og kirke har effektivt bekjempet og møtt alle frihetslengsler med krav om lydighet, straffesanksjoner, uniformering og ensretting. Han gjør en viss innrømmelse. 

I evangelisk-luthersk lære (Augustana) finnes ingen "trosfrihet". Tvert om, vi skal straffes med evigvarende tortur for at vi ikke underkaster oss "rett tro" og "rett lære".

Sekulære verdier beskytter oss. Det er bare et sekulært samfunn som kan ivareta våre friheter og rettigheter som samfunnsborgere. Religiøs-kristne verdier har som mål å kontrollere våre tanker og innskrenke vårt handlingsrom. De foregående 500 år (!) med luthersk-protestantisk enevelde, statstyranni og skrekkregime i Danmark-Norge bør gi oss større grunn til å verdsette de demokratiske friheter vi nyter godt av i dag.

En mer og mer "politisert" kirke (den motsetter seg sterkt "privatisering") representerer en trussel mot alle demokratiske samfunn. Kirkens samfunnsideal var og er diktaturet, med "Gud", biskop og pave som hersker. Vatikanstaten og pavemakten er et skrekkens eksempel. Vi kan se tilløp til lignende autoritære tendenser hos Den norske kirkes bispekollegium. For litt tid tilbake ytret biskop Atle Sommerfeldt ønsket om å gjeninnføre erkebiskopen. Vel, derfra er det kanskje ikke langt til en "luthersk pave"? 

https://www.vl.no/nyhet/bisp-vil-ha-erkebiskop-1.955503  

 

 

"MED GUD OG FASCISTENE" 

 

På Nasjonalbibliotekets nettsider ("bokylla") kan man lese to av den nå avdøde skarpe kirkekritiker/kirkehistoriker Karlheinz Deschners bøker i norsk oversettelse, 1971 og 1972.

1970-80-tallet representerer kanskje slutten på det frie åndsklima som rådet i vårt land tiårene etter 2. verdenskrig? Den type dristige, religionskritiske debattbøker som ble utgitt bl.a. på Pax Forlag og Humanist Forlag i denne epoke synes utenkelig i dag. Det teologiske jernteppet har stille og umerkelig senket seg over norsk offentlighet. 

 

https://www.nb.no/search?q=karlheinz deschner        

https://www.nb.no/items/e5d80a2bf86818e1c52969c6db854684?page=0&searchText=karlheinz deschner        

 

Jeg vil også gjøre leserne oppmerksom på forskeren Daniel Jonah Goldhagens forfatterskap, som (selvsagt) ikke er oversatt til norsk. 

 

"Goldhagen reached international attention and broad criticism as the author of two controversial books about the Holocaust: Hitler's Willing Executioners (1996) and A Moral Reckoning (2002).

He is also the author of Worse Than War (2009), which examines the phenomenon of genocide, and The Devil That Never Dies, in which he traces a worldwide rise in virulent anti-Semitism (2013)".

 

På Store norske leksikon, snl.no, får man ingen treff på Daniel Goldhagen. Det forteller sitt om den "sensur" kirkelige teologer praktiserer.

Norsk Wikipedia derimot har en artikkel (med kilder og referanser) om Goldhagen og debatten som fulgte.

 

"Han er mest kjent for sin bok Hitlers Willing Executioners – Ordinary Germans and the Holocaust som kom ut i 1996. Denne boken vakte oppsikt i Europa og særlig i Tyskland.

I boken fremfører han den oppsiktsvekkende påstand at årsaken til Holocaust er å finne i en særlig sterk og særegen tysk antisemittisme".

 

Hvorfor "oppsiktsvekkende"? Var ikke antisemitten Martin Luther tysker? Er det ikke i Wittenbergs slottskirke/bykirke vi finner det grusomme relieff av "jødepurka"? 

https://no.wikipedia.org/wiki/Judensau  

 

At boken til Goldhagen solgte særlig godt i Tyskland, skyldes "Goldmans PR-evner" i følge norsk Wikipedia. Ingen kilder oppgis. Kritikken fra fagfolk og historikere var stort sett negativ, skriver norsk Wikipedia. 

 

"Denne debatten startet med en massiv kritikk mot Daniel Goldhagen, både fra historikere og legfolk. Imidlertid forandret dette seg etter at debatten hadde vart en stund. Kritikken fra fagfolk var stort sett negativ, men Goldhagen opparbeidet en stadig større popularitet hos ikke-historikere...

Daniel Goldhagen ble tildelt den ikke-faglige Demokratipris januar 1997.

Overrekkeren av prisen var Jürgen Habermas".

 

Filosof og sosiolog Habermas har i mange år vært hyllet av norsk kristenhet, fra venstre til høyre i det kirkelige landskap, fra dekan Trygve Wyller ved TF til Jan Olav Henriksen ved MF - og til Hanne Nabintu Herland. 

 

https://no.wikipedia.org/wiki/Jürgen_Habermas  

https://morgenbladet.no/debatt/2005/habermas_som_religionsfilosof  

 

Akkurat slik høyre-ekstreme og ny-fascistiske partier/bevegelser kan utnytte demokratiet til å oppheve demokratiet, kan de kristne kirker gjøre det samme. Det går mange linjer og understrømmer mellom kirke-kristendom og fascisme.

Jeg kan istemme at vi som kristen (antisemittisk!) kulturnasjon er "Quislings barn". Martin Luthers grufulle jødehat gjennom 500 år ble ble høyt verdsatt av nazismens ideologer. Luthers antisemittiske skrift ble trykket opp igjen av skandinaviske ny-nazistiske bevegelser få tiår etter 2. verdenskrig.

Vi bærer med oss den skammelige jødeparagrafen fra år 1814. Ca. hundre år etter at paragrafen ble opphevet klarte vi ikke å beskytte våre jødiske medborgere fra deportasjoner til nazismens utryddelsesleire i Luthers hjemland.

For den kristne kirke var jødenes nærvær i Europa så utålelig at de gjennom foregående århundrer først ble innestengt i ghettoer, så utestengt fra land etter land - og til sist forsøkt utryddet i den moderne "ildovnen". 

 

Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

 

At prestesønnen Quisling var utdannet (luthersk) teolog er ikke uten betydning (også Stalin var teologiutdannet). 

En nyutgitt bok (2017) bærer tittelen "Quislings biskoper. En norsk kirke i nazismens tjeneste". Hele 11 (lutherske) biskoper/prester gikk i nazismens tjeneste under okkupasjonsårene i Norge. Flere av dem forkynte fra prekestolen at Vidkun Quisling og Adolf Hitler var sendt oss av Gud. 

En av dem sier det slik (henvisningen til Romerbrevet er selvsagt ikke tilfeldig. Det var Martin Luthers foretrukne skrift): 

"Når Gud, som er historiens allmektige Herre, tar et gammelt styre vekk og lar et nytt styre få makten i et land, så plikter vi som kristne, etter Romerbrevet 13,1 å lyde dette nye styret som er innsatt av Gud.

Står vi imot, står vi Guds ordning imot. Grensen for vår lydighet er trukket opp i Apostlenes gjerninger 5,29 og 4,19". 

https://arendalstidende.no/kultur/norsk-kirke-nazismens-tjeneste/  

 

I lutherdommens rettsoppfatning skal hele menneskeheten dømmes på grunnlag av «troen alene», såkalt «rettferdiggjørelse ved tro». I følge luthersk rettsjustis er vi da hjelpeløst overgitt gudens (himmeldiktatorens) vilkårlighet og «nåde».

 

Se bildene av det forrige århundrets diktatorer i det kristne Europa: Mussolini, Franco, Hitler og Stalin. Franco kalte seg "Spanias fører, av Guds nåde". 

https://www.bing.com/images/search?q=franco%2c+mussoline+og+hitler&qpvt=franco%2c+mussoline+og+hitler&FORM=IGRE  

Det er ikke videre flatterende for den kristne kirke at Vatikanstaten/Den katolske kirke etter krigen var behjelpelig med å skjule ettersøkte nazister og arrangere fluktruter for dem.  

https://jyllands-posten.dk/kultur/historie/article4535359.ece  

 

I VGs utmerkede serie "Det hvite raseriet" er kapittel 10  spesielt viet norsk kristen-nasjonalisme. Kjersti Margrethe Gilje er en frontfigur i denne bevegelsen (også aktivt medlem i partiet Demokratene). Hun er en dypt troende kristen. Hun hyller Breivik og "Gud". 

http://pluss.vg.no/spesial/2017/det-hvite-raseriet/  

 

-------------------  

 

Ved korset og Kristus-troen er de kristne ALLEREDE frelst og frikjent. Det er alle vi andre som ikke bøyer kne ved korsets fot, som skal stilles for den kristne gudens domstol. Vi skal straffes på det mest uhyrlige (utenkelige) for vår VANTRO.

Som kjent, Martin Luther og hans luthersk-protestantiske kirke ramser opp en rekke grupper av ulydige og trosavvikere (også muslimer!) som fordømmes på det grusomste.

 

Det kan ikke gjentas ofte nok:

I Augustana art. 17 er vi fratatt all menneskelighet ved at vi sidestilles med djevlene. Vi er ALLEREDE fordømt: dehumanisert! (jfr. Jesu fordømmelse i Joh. 3: 18). 

Confessio Augustana er Den norske kirkes konfesjonelle grunnlagsskrift. Dette er den såkalte «Folkekirke»! Det er evangelisk-luthersk lære: grunnlovsfestet!!

 

Ingen annen religion har en tilsvarende heslig offisiell bekjennelse, sanksjonert av staten. I 500 år har Augustana veiledet (eller villedet) det kristne Norge: biskoper, teologer og lekfolket. Ja, også konge og statsmakt.

Det handler ikke bare om to artikler. Hele læreskriftet er gjennomsyret av menneskefiendtlighet. Ved å supplere med Luthers øvrige skrifter/bøker kan man med Erich Fromm trygt betegne ham som en av historiens mest hatefulle forgrunnsskikkelser.

Med sine autoritære tendenser og et noe ubalansert sinn ligner Luther mange av sine forgjengere: mannsgalleriet i kristendommens historie.

De har alle Jesus som forbilde og trosobjekt.

 

http://www.katolsk.no/biografier/historisk/sep14 

https://antikvariatnorge.no/product/dod-pine-dodsstraffens-historie-vesten-2/

 

Den årlig gjentakende omskjæringsdebatt i norske (kristelige) partier, medier OG på Verdidebatt er ganske snodig, med høylytte bidrag fra Ap-LO/SV og Krf (de to motpoler i debatten?). Den norske debatten mangler vesentlige nyanser. Det er selvsagt litt underlig om 1500 jøder skulle være mer "truende" enn 200 000 muslimer? Men det er et faktum at det er jøder som særlig eksponeres og stilles til veggs i omskjæringsdebatten. De kan vel ikke være gode foreldre når de "lemlester" sine barn?

Nestleder i SV, Snorre Valen, har publisert et godt, saklig og nyansert innlegg i VG 13.04.2018. Det har også ateist og SV-sympatisør Torvid Høiland på Verdidebatt.

 

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/xRWwrl/omskjaeringsdebatten-et-umulig-forslag-for-norske-joeder

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11723291-farlig-omskjaerings-vedtak-fra-sv?side=1#svar-11723388  

 

Ved voldelige og militære konfrontasjoner mellom Israel og det selvstyrte Gaza, blir israelske soldater ikke sjelden framstilt som om de dreper palestinere av "ond lyst". Når palestinske aktivister skyter raketter over grensen fra den Hamas-kontrollerte Gazastripen, utfører knivdrap inne i Israel, bygger et militært tunnelnettverk inn i Israel og plasserer eksplosiver/bomber innenfor Israels grenser, er det visstnok ikke "terrorhandlinger" vi har å gjøre med. 

Det er om å gjøre å sementere forestillingen om Israel/jøden som "den Onde". I denne spesielle konflikten, så religiøst og emosjonelt betent, tåles ingen nyanser. Er man Palestina-venn MÅ man være Israels fiende (og omvendt). Man er enten VENN eller FIENDE i denne konflikten. 

Yasir Arafat var egypter, inntil han plutselig ble fører for et palestinsk folk på 1960-tallet? Man må være klar over at i de 20 år (1948-1968) Jordan og Egypt okkuperte/kontrollerte Vestbredden, Øst-Jerusalem og Gazastripen, var det aldri snakk om et "palestinsk folk".  

Jeg finner det underlig at landet Jordan ikke er blitt trukket inn i Midtøsten-forhandlingene. I monarkiet Jordan er 93 % av befolkningen sunnimuslimer, og islam er statsreligion. I vest grenser landet mot Israel og Palestina (nå kalt: Vestbredden). 

 

"Jordan har allerede en stor palestinsk befolkning som er resultat av at mange flyktet da staten Israel ble opprettet i 1948.

Landet fører ingen offisiell statistikk over hvor stor del av landets befolkning som er palestinere, men anslag går ut på at over halvparten av de snaut åtte millioner innbyggerne i Jordan er palestinere.

FNs flyktningorganisasjon UNRWA har registrert over to millioner palestinske flyktninger i Jordan som kom etter opprettelsen av Israel i 1948. Snaut 370.000 av dem bor i flyktningleirer rundt om i landet". 

 

Til sammenligning kan nevnes at opp mot 900 000 jøder flyktet eller ble fordrevet fra arabiske land etter 1948 (Algerie, Egypt, Irak, Libya, Marokko, Syria, Tunisia, Jemen). Dette "exodus" fra den arabiske verden fikk ingen særskilt FN-støtte. Men den nyopprettede staten Israel tok i mot flyktningestrømmen (ca 600 000 jøder) og søkte å integrere dem på best mulig måte. Andre jøder søkte tilflukt i USA og Frankrike.

Staten Israel skulle være en trygg havn for alle jøder, ikke bare for dem som flyktet fra det morderiske Europa.  

Når man anklager jøder for å ha tilranet seg flyktende palestineres eiendommer, kan man vel spørre hvem som overtok de flyktende jødenes hjem og eiendommer i de arabiske land?  

 

https://landinfo.no/asset/1406/1/1406_1.pdf  

https://www.nrk.no/urix/_-jordan-kaster-ut-palestinere-1.11867889  

 

Jeg siterer videre fra Store norske leksikon: 

 

"Jordan styres av et hashemittisk dynasti som offisielt nedstammer fra profeten Muhammed, og er forankret i landets beduin-befolkning.

En stor del av innbyggerne er av palestinsk herkomst. Offisielt språk er arabisk.

Jordan er en ny statsdannelse, opprettet etter første verdenskrig. Det var først underlagt britisk styre, og ble selvstendig som Transjordan i 1946.

Områdets historie tilbake til oldtiden omfatter flere sivilisasjoner, og også området øst for Jordan-elven innehar en sentral plass i bibelsk historie.

Historien til staten Jordan er tett knyttet til Midtøsten-konflikten; landet deltok i angrepet på Israel i 1948, og de to landene inngikk en fredsavtale i 1994".

 

Vårt Lands Midtøsten-kommentator, Erling Rimehaug, er i glideflukt fra det ene ytterpunkt til det andre (han er mangeårig reiseleder til "Det hellige land"). Kristne palestinere har klart å overbevise de vestlige kirker om at de er rettmessige etterkommere av den opprinnelige befolkning. Dette er også oppfatningen i den omliggende arabiske verden: en jødisk stat er et fremmedlegeme i denne regionen (også kalt "kreftsvulst").

Teologene Jens Olav Mæland og Hans Morten Haugen er aktører i denne nye (religiøse) historiefortellingen - eller erstatningsteologi?

En kristen palestiner i boken nedenfor sier litt flåsete og  humoristisk at hans tipp-tipp-tipp-tipp oldemor var Jesu barnepike...Vi ser i dag, også i FN, at jødisk kulturarv og deres minnesmerker (som gravsteder) "palestiniseres", ganske slik oldkirken gikk frem i sin kristningsiver.

Da de kristne utpekte seg selv som Guds nye "utvalgte folk" og Abrahams (rettmessige) åndelige arvtakere, måtte de fjerne sporene etter jødisk nærvær i Det hellige land.

På internett kan man lese den fantastiske historien om byggingen av Gravkirken i Jerusalem, som den salige keiser Konstantin og hans mor, Sankt Helena, var sterkt involvert i.

I følge keiser Konstantins tendensiøse biograf, Eusebius, ble gravkirken bygget på det sted hvor et romersk Venus-tempel var oppført.

Når det ikke finnes noen Jesu grav, må den oppfinnes. Hvordan gravkirken administreres i dag, fysisk oppdelt mellom ulike kirkesamfunn, burde fanges opp av den religionskritiske satire.  

https://www.haugenbok.no/Generell-litteratur/Historie/Glemt-av-sine-egne/I9788249400799   

http://sabeelnorge.org/Venner_i_Norge.html  

 

Nyheter om Israel blir for en stor del negativt vinklet i norsk presse. De gode nyhetene blir fortiet. Den kristne organisasjonen MIFF har et våkent blikk for medienes tendensiøse og skjeve framstilling, men den har selv en "skjult agenda". 

Dagbladets Jan-Erik Smilden spør typisk nok 15. mars 2018: "Skal Israel være en jødisk stat eller et demokrati?".

 

Her er en mer sindig og nyansert framstilling: 

https://www.dagsavisen.no/verden/optimistisk-70-arsdag-for-israel-1.1131050  

 

Et "både - og" er åpenbart umulig å tenke seg for Israels kristent oppdratte fiender. Ingen aviser drar denne "enten - eller" tenkningen så langt som Klassekampen. Ingen annen stat blir gjenstand for slik aggressivitet og emosjonelle lidenskaper som staten Israel.

Tidligere generalsekretær i HEF, Lars Gule, er SBDs norske representant. Verdt å merke seg er at fredsprisvinner og angelikansk biskop Desmond Tutu er en av dem som har påført Israel stempel som apartheidstat. Man skulle tro han visste bedre, men når han har Lukas-evangeliet som inspirasjonskilde, må det bære galt av sted.

Denne sør-afrikanske biskop har i en av sine bøker fremhevet Jesu fryktelige, hevngjerrige beretning om "Den rike mann og Lazarus". Det gjorde også SVs kristen-sosialistiske minister Erik Solheim for noen år siden - fra Oslo Symposiums talerstol (til stormende jubel fra tilhørerne)! 

 

Palestinske flyktninger har en særskilt status og en egen avdeling/hjelpeorganisasjon i FN-systemet (UNRWA). Vi får ikke vite hvorfor palestinske flyktninger nyter et slikt enestående priviligium. Hva skiller dem fra andre flyktningestrømmer i kjølvannet av de to verdenskriger og kolonikrigene?

Palestinerne holdes fast i en permanent flyktningestatus, generasjon etter generasjon. Hvorfor nektes de integrasjon i sine arabiske nærområder/vertsland, med hvem de deler kultur, språk og religion?

De har ingen mulighet for å unnslippe sin flyktningestatus så lenge de kan utnyttes som forhandlingskort og brikke i et strategisk maktspill mot Israel. 

Hvor utrolig det enn lyder; det finnes "palestinske flyktningeleire" i det selvstyrte, palestinske Gaza!!!  

I FNs organer topper Israel listen over antall offisielle fordømmelser og resolusjoner (ikke Syria, Irak, Iran, Afghanistan, Saudi-Arabia, Nord-Korea eller Kina). Proporsjonene er groteske.

Vi skjønner at ikke bare "Menneskerettighetene", men også "Folkeretten" og "Internasjonale lover" tolkes svært fleksibelt i den kristen-europeiske og vestlige verden. 

 

Også i debatten om slaktemetoder for noen år siden (kosher og halal) var hovedfokus på jødisk skikk. Når kravene om boikott av israelske jøders varer, deres deltakelse på kunstarenaer, idrettsarenaer og i akademisk sammenheng lyder høyere og høyere i vårt Luther-land, er det grunn til å rope et varsko.

I mellomkrigstiden frem mot krigsutbruddet ble jødene i det lutherske, nazi-infiserte Tyskland gradvis utestengt fra alle samfunnsområder: arbeidsliv, handelsnæringen og Akademia. For de jøder som ikke klarte å flykte i tide, ble handlingsrommet og bevegelsesfriheten begrenset til et minimum, inntil de også ble oppsporet og hentet ut fra sine gjemmesteder og hemmelige rom. Det nyttet ikke hvor usynlige de gjorde seg.

 

Hva gjør det med et folk å bli behandlet som "untermensch" (ikke-ariere): verdiløse? Jeg gjentar: kirken hadde forberedt Holocaust. Det er utenkelig at Holocaust kunne finne sted om ikke den kristne kirke det foregående årtusen hadde brutt ned de siste rester av jødenes menneskeverd. 

Jødene hadde tidligere kunnet redde sitt liv ved å la seg døpe: konvertere til kristendommen (det var den kristne dåp som satte verdistempelet på et menneske, akkurat slik det forkynnes i dag).

Med 1800-tallets raseteorier ("rasehygiene") i det kristne Europa - og den senere nazismen - ble denne utveien også stengt. Som på 1400-tallet i det katolske Spania, ble det nå blodets renhet eller urenhet som avgjorde menneskets verdi.

Da den rasemessige/biologiske og religiøs-kristne sortering gled sammen, fikk vi den jødiske Shoah. Det var intet håp tilbake. Som det sies i Dantes grusomme visjon: "La alt håp fare, dere som går inn her".

https://no.wikipedia.org/wiki/Helvetes_porter  

 

De 6 mill. jøder som passerte "Helvetes porter" i nazismens konsentrasjonsleire for bare litt over 70 år siden, har kanskje ikke sett enden på deres "rettferdige", straffedømte lidelser? For i følge Augustana og luthersk lære skal de "djevelske" og "demoniske" jøder lide evig torturstraff.

For hva skal de straffes? Hvilke synder og forbrytelser hadde og har de begått mot den kristen-europeiske kirke? Gudsmord? Fariseeisk hykleri? Hvorfor blir de utskjelt år etter år i kirkens prekentekster? 

 

«Gud er akkurat som Jesus»

 

Dette skriver Thor Ivar Hornes fra «Nådeskirken» på Verdidebatt (noe lignende uttalte baptistpastor Harald Giesebrecht). En pussig formulering, som kanskje avslører den kristne religions umulige dilemma og uløselig problem?   

Hornes får stor støtte og tilslutning fra Den norske kirkes sokneprest: Runar Foss Sjåstad. 

Jesus omtales og benevnes som Guds inkarnasjon, Guds åpenbaring, Guds bilde, Guds enbårne Sønn - og Gud selv! Vel, da er det vel bare å lese evangelieskriftene?

 

Slik Jesus er, slik er altså den kristne «Gud» (jeg tror vi betakker oss). Ligner han bare «Gud»? Var/er han ikke «Gud selv» likevel?

Snakker vi da om to atskilte guddommer: Faderen og Sønnen?

 

Jesus oppfattet seg aldri som identisk med den gammel-testamentlige guden Jahve. Det er heller ingen tvil om at det er Moses gud, Abrahams gud og Noahs gud Jesus dyrker. Paradis-mytologien og Adam-historien, Syndfloden og Jonah-beretningen er konkret og bokstavlig oppfattet av Jesus.

I et religionshistorisk perspektiv er Jesu lære og opptreden i evangelieskriftene ikke det minste underlig. Han ventet utålmodig på "den annen syndflod" ("Som det var i Noas dager"...) - og et nytt massemord!

Når Jesus i den kristelige overlevering ikke uttaler hva sokneprest Runar Foss Sjåstad personlig ønsker han hadde uttalt, er det de arme apostler, etterfølgere og nedskrivere som diskrediteres. Når motsetningene i Jesu gudsbilde blir for grove, må det være fordi han er blitt misforstått og feilsitert. Det gjelder å redde ikke bare Jesu (gloriøse) ettermæle, men kirkens autoritet og troverdighet. 

 

"Jeg mener at kjernebudskapet er sant, resten er periferi, og noe er vrangforestillinger ja... Jeg er overbevist at Jesus er feilsitert noen ganger i Bibelen.

Det er fullstendig umulig å holde sammen noen av Jesu ord som er fulle av brutalitet, vold og hevn med alle de andre henvisninger fra Jesus som bare er godt, fulle av kjærlighet, nåde og tilgivelse".

 

For Jesus fra Nazareth var det helt naturlig å sammenholde de to selvmotsigende gudsbilder: skapelse og tilintetgjørelse/ødeleggelse, frelse og torturstraff. I bilder og lignelser av Faderen - sønnen, Herren - trellen, møter vi de samme grelle motsetninger i gudsbilde og menneskesyn.

 

Men la oss gjøre som den sterkt kirkelig-dogmatiske Thor Ivar Hornes oppfordrer til på Verdidebatt:

"....stanse opp ved hva vi egentlig leser i Bibelen (??). Det snakkes altså om den kristne guden, vår gud, og den Gud med stor G som det forkynnes om i mange menigheter og kirker.

Dette er den gud faktisk majoriteten av kristne tror på, han som vi forkynner at elsket oss så høyt at han til og med ofret sin egen sønn for vår skyld". 

 

Jaså? Nei, det er nok ikke "vår kristne Gud" vi møter i de to bibelske skriftsamlinger, men det israelittisk-jødiske gudsbildets utvikling og indre brytninger. Med sine motsetninger speilet Jesus fra Nazareth den splittelse som oppsto i jødedommen århundrene omkring vår tidsregning. Den apokalyptiske sektbevegelse ("sen-jødedommen") fremmet en dualisme som var og ble fremmed for den jødiske monoteisme. 

(Den kristne "Gud" trer ikke frem før Nicæa-møtet år 325).

Den skrattende Thorn(n)es siste innlegg på Verdidebatt 18. april: "Finn en ny Gud", er bare helt utrolig. Han belærer oss i velkjent, autoritær stil. Vi kan bare skratte tilbake.   

 

"Det er kun Jesus og hans liv og gjerninger som beskriver Gud med stor G, den eneste sanne Gud.

Gud er som Jesus ubetinget kjærlighet og nåde, og det er den Gud vi skal tro på.

Ikke den guden som Bibelen (??) via enkelte fortellinger tegner et bilde av som en psykotisk massemorder med et sinnemestrings-problem, som angrer, angrer at han angrer, og som er totalt ustabil og uegnet som gud...

Den sanne og ekte Gud dreper ikke, angrer ikke, hater ikke, og mister ikke et eneste av sine barn.

Den sanne Gud er hundre prosent lik Jesus, han er ubetinget kjærlighet og nåde, og han kommer til å søke den ene siste sauen helt til flokken...

Finn deg en ny Gud, finn Jesus!". 

 

Ganske riktig! Det er ikke den gammeltestamentlige guden som historisk-faktisk har drept, hatet og nå angrer, men tvert om den kristne kirkes presteskap: her representert ved Jesus-dyrkeren Thor Ivar Thorn(n)es på Verdidebatt.

Det er altså ikke guden som har et "sinnemestringsproblem", men hans menneskelige forvaltere på jorden. Jesu aggressivitet kommer da også sterkt til uttykk når han møter motstand. 

Hornes og hans (historiske) kirke har et mye større forklaringsproblem enn den mytologiske gammel-testamentlige og ny-testamentlige gud. Den "gode og onde dualistiske guden" (hvilken selvmotsigelse!) blir i velkjent, antisemittisk tradisjon henvist til de fæle Mosebøkene i den gamle Pakt...

Det ser ikke ut til at den godeste Hornes forstår at en (jødisk) monoteistisk og en (kristen) dualistisk livsanskuelse - verdensbilde og menneskesyn - er helt uforenlig. Det er heller ikke mulig å forene en monoteistisk gudsoppfatning med den kristne "Treenighetsguden".

Ikke bare er den kristne guden et trehodet (maskulint) troll, men han har også en kosmisk motstander i den onde Satan! Sjåstad klarer ikke helt å forstå eller forklare oppkomsten av "det Onde/den Onde" ("Ondskapen"), som angivelig har eksistert fra tidenes begynnelse og skapelsens morgen... 

Sjåstads blogg på Verdidebatt er etter mitt syn et ypperlig eksempel på de (teologiske) tankeforstyrrelser som rir kirken som en mare i dag. Vårt Lands førsteside 21.04.2018 visualiserer bispekandidatenes leting "etter en vei ut av tåken for Den norske kirke".  

En student og prestekandidat uttrykker samme tåkelegging og selvmotsigelse. Hvorfor i all verden trenger de kristne den berømmelige "nåden" hvis de er gode nok?

I århundrer har vi av kirkelige autoriteter fått banket inn i oss at vi er avmektige og fordervede syndere. Nå vil det kirkelige parnasset fortelle oss at vi er "gode nok". Hvem er "vi" og "for hvem" er vi gode nok?

Er det den kristne mannsguden - den ufeilbarlige Jesus/Kristus - vi skal måles opp mot? Er det guden eller hans presteskap som skal bedømme våre kvalifikasjoner? Bør vi ikke få vite HVEM som foretar bedømmelsen? 

 

"– Kirken kan være et motsvar til hva mye av samfunnet krever av prestasjoner. Dette prestasjonsjaget, at man aldri er god nok. At man kan være en stemme som forteller at mennesker er gode nok, sier den 26 år gamle teologistudenten Marte Birkeland Åsen"

 

Det er "prestasjonsjaget" i den kristne kirkes lære og teologi som  opprettelse av eukaristien, skriftestolen og sjelesørgeren.  

Den kristne kirke opererer med flere makter og vesener som kjemper om herredømmet i verden og i menneskers sinn. Læren om "de to utganger" er dualismens  verste og styggeste frembringelse. Den ble stadfestet av Den norske kirkes preses (Helga Haugland Byfuglien) i et intervju med Nettavisen ved påsketider i fjor. 

 

Opp mot den krigerske og morderiske guden i GTs mytologiske univers, forteller Thornes at han selv "ikke klarer å ta livet av en kattunge en gang"...

Men den gammeltestamentlige guden tok ikke livet av verken katter eller mennesker. Klarer ikke Thornes å skjelne mellom mytologi og historie? Hans kirke har i historisk tid - ulykkeligvis - tatt livet av millioner uskyldige mennesker.

Vi har ingen dokumentasjon på den mytologiske "syndfloden", men vi har dessverre rikelig med dokumentasjon på Thornes kirkes svært voldelige eksesser i historisk tid.

 

Runar Foss Sjåstad mer enn antyder at noen av "Vår Herres" utsagn er så ille at de passer bedre til en annen religion fra Midtøsten... Alle forstår at han sikter til islam. For å hvitvaske seg selv og sin guddommelige profet, kaster de kristne gudens demoniske apekter på jødedommen og islam. En slik kynisk strategi er ikke verken teologisk eller religionspsykologisk forsvarlig. Det er ansvarsfraskrivelse i høyeste potens. 

Hvor mange menneskelige tragedier, etnisk-religiøse rensinger og massakrer de kristne har forårsaket i historisk tid - med "Jesus Kristus" og Den hellige Skrift/Herrens ord som inspirasjonskilde - kan ikke telles.

Derfor er disse voldseksesser ikke nevnt i den statsfinansierte "Trosopplæring" for barn og ungdom 0-18 år, som heller ikke i KRLEs lærebøker i grunnskole og videregående opplæring.  

 

Nå er det feiringen av den brutale middelalderhøvding og krigerkonge Olav den helliges død ved Stiklestad Den norske (stats)kirke forbereder i år 2030.

Jeg tror ikke jøder og jødedommen stiller seg bak en slik (selsom) jubileumsfeiring. Såkalt judeo-kristen tenkning måtte også bli en umulig sammenstilling i reformasjonsjubileet og Luther-året 2017.

Jødedom og lutherdom er gjensidig utelukkende, som ild og vann. 

 --------------------  

 

Jeg siterer prest og statsminister Kjell Magne Bondevik, i forbindelse med hans mislykkede "Verdikommisjon" 1998-2001: 

"Her dreier det seg om vår kollektive kulturarv, de tradisjoner, kulturmønstre og verdioppfatninger som vi ofte ikke er oss bevisst, men som vi bekymret slår ring rundt når de blir truet.....

I praksis har det norske folk et stort stykke felles, etisk ballast. Tusen år etter kristningen av Norge synes folk flest at de 10 bud er gode livsregler.....

Det er en grunnvoll vi som folk må ta vare på! Og vår etiske og religiøse tenkning er inspirert av kristendommen og jødedommen". 

(Terje Tvedt, Ny Tid 20. april 2018)

 

Det er ikke kristendommen eller denne religionens stifter som har frembrakt de 10 bud. Det er riktigere å si at det er jødedommens profet, moses, som er lovgiveren. 

Kristendom og nasjon er vel ikke mindre sammenknyttet i den vestlige verden enn islam og nasjonalisme i den arabiske verden? 

https://stiklestad.no/nasjonaljubileet-2030/  

 

Martin Luther og protestantismens innføring i Danmark-Norge fra 1530 og hundreårene fremover oppfordret til å henrette jøder, hekser, blasfemikere, utro ektefolk og opprørske bønder.

Av kjærlighet, kanskje?

 

"Luther avskydde folkestyre og foretrakk gudsinnsatte fyrster, som undersåttene skulle vise ekstrem lydig overfor. Han støttet sensur og avskydde toleranse. Luthers demonisering av annerledestenkende utløste noen av de mest blodige religionskriger i verdenshistorien".

(Jens-Andre P. Herbener, 2017) 

 

Martin Luther var ganske enkelt en religiøs-fanatisk ekstremist og fundamentalist, som så mange katolske munker og  kirkelærere før ham og etter ham. Vi gjenkjenner det autoritære tros- og læreinnholdet den dag i dag. 

 

--------------------  

 

Jesus fremtrer tidvis litt forvirret over sin «rolle» (sitt «mandat»), men han henvender seg konsekvent til sin Fader. Han ber til Faderen og Herren, ikke til seg selv.

«Menneskesønnen» (en av Herrens engler i den mytologiske himmel) som Jesus mente tok bolig i ham ved Johannes-dåpen, ble utsendt av Faderen og skulle etter utført «oppdrag» i verden vende tilbake til Herrens trone. At dette var Jesu mytologiske oppfatning, finner vi mange eksempler på i evangelieskriftene. 

 

Profetenes tid var forbi. Jesus var en av mange «sønner» av Jahve. Israelittene oppfattet seg kollektivt som «Guds folk». Rettferdige herskere og spesielt fromme menn ble gjerne omtalt som «Guds sønner».

I senjødedommens sektvesen, som Jesus utvilsomt tilhørte, var tanken at ånder, engler og demoner «trafikkerte luftrommet», dvs. de ivaretok forbindelsen mellom den himmelske og jordiske verden. Disse engleaktige vesener kunne ta bolig i menneskets kropp og overta styringen over livet.

Guden var ikke lenger "Far" eller "Herre" for hele folket, men "Far" for sine spesielt utvalgte tilhengere. Med andre ord: han var bare god mot sektmedlemmene. 

De inkarnerte åndene (mange av dem: sykdomsdemoner) «gjenkjente» hverandre, hva vi har mange eksempler på i Jesu predikantvirksomhet, som demonutdrivelsene. Datidens  fryktinngytende aspekter ved gudsbildet ble skilt ut og personifisert i Satan-figuren. I kristendommens teologi og historie er denne dualisme et helt avgjørende grunntrekk (også i dag). 

 

Man bør nøye merke seg at når Jesus svært hyppig omtaler seg som «Menneskesønnen», gjør han det ganske konsekvent i 3. pers. entall.

Kirkens teologer og bibelforskere har en påfallende og lei tendens til å ignorere «Menneskesønnens» avgjørende betydning for Jesu selvoppfatning.

 

Jesus-forsker og idéhistoriker Andreas Edwien har gitt en grundig religionshistorisk gjennomgang og analyse av de relative/tidsbestemte religiøse forestillinger Jesus var avgjørende påvirket av i sin samtid.

Se særlig Edwiens to hovedverk: Idékampen i det bibelske gudsbilde, Tanum 1958, og Dogmet om Jesus, Pax 1965, 5. oppl. 1995.

 

HELVETESDEBATT UTEN JESUS?    

 

Når dagens forsiktige og forvirrede «helveteskritikere» blant visse forlegne prester og apologeter på Vårt Lands debattforum («Verdidebatt») åpenbart ikke klarer å plassere kristendommens morbide forestilling om evigvarende torturstraff  i sin rette religionshistoriske sammenheng, kan man bli ganske forferdet.   

 

Det handler helt opplagt om avledende strategier for å unngå at ideal-Jesus stilles i kryssforhør.

Kirkens guddommeliggjøring av Jesus er "elefanten i rommet". 

 

Det er selvsagt et godt tegn i tiden at deler av den (all)mektige geistlighet og apologeter er i ferd med å våkne opp fra årtuseners bevisstløshet: etisk barbari. Noen av dem har begynt så smått å innse at kristendommens straffende og hevngjerrige gudsbilde gjennom årtusener kolliderer på det voldsomste med alminnelig og human etisk-rettslig tenkning.

 

Jeg siterer deler av Paul Leer-Salvesens blogg på Verdidebatt (han er omtalt som teolog og professor i etikk ved UiA). 

 

"I den sosial-etiske vekkelsen i kristne miljøer for 40-50 år siden kom noen av oss fra bedehusene på Sør- og Vest-landet, andre fra St. Dominicus på Majorstua eller Ten Sing miljøet i Bergen eller bredkirkeligheten på Bekkelaget.

Dette var styrken i Forbundet: Vi lærte å bli glad i hverandre og å kjempe for noen felles, viktige saker som vi faktisk mente hadde muligheter i seg til å gjøre verden til et bedre sted å være. Vi fikk også skrive om engasjementet vårt.

Det kom viktige bøker på Pax og andre forlag om den sosial-etiske vekkelsen, og spaltene var åpne ikke bare i Vårt Land og Morgenbladet, men også i Dagen, Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad, og ikke minst i ukeavisen Vår Kirke.

Når jeg de senere år har lest uttalelser om etikk og solidaritetsarbeid fra Kirkemøte, Mellomkirkelig Råd, Bispemøte og fra kristne organisasjoner og frikirker, hender det ofte at jeg tenker: Ja! De første impulsene til dette engasjementet kom fra vekkelsen i kristne ungdomsmiljøer for 50 år siden". 

 

Først 2000 år etter Jesu død kom den "sosial-etiske vekkelsen" i kristne ungdomsmiljøer? Litt lovlig sent, eller hva? Det er ikke mye å være stolt av. 

Det er et alvorlig tankekors - svært avslørende - at kirkemennene ennå ikke kan erkjenne den etiske skavank (skamplett) som stadig hefter ved den kristne religions hovedperson og stifter: Jesus fra Nazareth.  

 

Vi lar oss ikke manipulere til å tro at kirkens morbide helvetesforestilling (læren om "de to utganger") gjennom nær 2000 år kan avgrenses/isoleres til Ole Hallesby og den tvetydige Kristian Schjelderup i 1950-årene (sistnevnte utrolig nok utnevnt til biskop i Hamar bispedømme).

Denne "helvetesdebatten" er tvert om en ytterligere skamplett på Den norske kirkes frynsete renommé. Kirkens etiske "rulleblad" blir bare verre og verre dess mer som avdekkes - ikke minst med den avstand vi nå har til begivenhetene. 

Mer enn 50 år senere, år 2018, kan vi ikke registrere noen  "helvetesdebatt" verken i bispemøter eller på Kirkemøtets dagsorden. Intet oppgjør. Ingen debatt. Ingen avskyresolusjoner. Ingen erklæring "ex cathedra". Det tyder på lammelse og skrekk.

Avgåtte lutherske (misjons)biskop Tor Berger Jørgensen (rekruttert fra MF og Misjonshøgskolen), teologiprofessor ved MF og nestleder i Kirkerådet, Harald Hegstad, og Kirkerådsleder Kristin Gunnleiksrud Raaum, representerer alle den samme offisielle  kirkelige lære og teologi. 

Det er selvsagt Jesu skriftord OG kirkens guddommelige autorisering av hans person og lære som blir så umulig å håndtere for de kirkelojale teologer, hva enten de heter Tor Berger Jørgensen, Harald Hegstad, Marius Timman Mjaaland, Sturla Stålsett, Halvor Moxnes eller Paul Leer-Salvesen.

Om de titulerer seg som biskop, dr.theol. eller professor er de forpliktet på den samme (steinharde) bekjennelse og mytologi; hva den maskuline kristne kirke har fastslått og overlevert i mer enn halvannet årtusen.

Det hjelper ikke om kvinner inntar kirkens mannsbastioner. De er dessverre like indoktrinert i den overleverte mannsteologien. 

 

Kristin Gunnleiksrud Raaum er pr. dags dato Den norske kirkes øverste leder ("regjeringssjef"), men merkelig nok finner vi ingen opplysninger om hennes faglige bakgrunn, utdanning og yrkesutøvelse på norsk Wikipedia. Kun to intetsigende setninger.

Hun er kanskje ikke så godt skolert i den kirkelig-akademiske teologi, men mer i administrasjon, byråkrati og statskirkelige (økonomiske) rammebetingelser? 

Hun omtales heller ikke på Store norske leksikon. For her er det Svein Erik Lindø som fortsatt er Kirkerådsleder ("Kirkens hode"?).

Vi kan vel si det slik: de mange kvinnelige liturger og administratorer bærer tre mannshoder på sin hals (Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd). Det må være ganske tyngende. 

Pr. i dag kan vi lese følgende feilmelding på www.snl.no  :

"Leder fra 2010 og gjenvalgt på Kirkemøtet i 2014 er Svein Arne Lindø fra Stavanger bispedømme". 

 

https://kirken.no/nb-NO/om-kirken/aktuelt/gunleiksrud-raaum-ny-leder-i-kirkeradet/  

https://no.wikipedia.org/wiki/Kristin_Gunleiksrud_Raaum  

 

Da Gunnleiksrud overtok som Kirkerådsleder i 2016 fikk vi bl.a. i Dagsavisen detaljer om hennes forkjærlighet for dyre stilettsko. I andre medieoppslag ble hun portrettert med hovedvekt på sin (strevsomme) graviditet.

https://www.vl.no/reportasjer/mintro/slem-pike-1.317803  

 

På Kirkemøtet dette år er Gunnleiksrud avbildet med hvit kjole og utstrakte hender. Det er en "positur" vi kjenner igjen fra mange kristelige sammenhenger. Det ble ingen debatt om "fortapelsen" og "de to utganger" i år heller. Kanskje neste år - om ikke sprengkraften allerede har resultert i total blokkering? 

 

http://www.dagen.no/Kristenliv/-_Helvetet_er_uegnet_for_fjernsynsdebatt-71248 

http://www.dagen.no/Nyheter/FORTAPELSE/Avlyser-livets-to-utganger-391638  

https://www.vl.no/troogkirke/teologisk-fakultet-velkommen-etter-mf-1.88085  

https://www.vl.no/samfunn/menighetsfakultetet-a-la-ottosen-fantes-aldri-1.88155  

https://forskning.no/content/jesu-bilde  

 

Jeg har boken som oppsummerer den uverdige, tåpelige "helvetesdebatten" i 1950-årene. Hvordan politikere, jurister og teologiske fakulteter (i største alvor) ble involvert i denne striden er så fantastisk at vi nesten ikke kan tro det er sant. Men det er sant.

Den absurde historien for bare ca. 50 år siden kan leses nedenfor.

https://www.nb.no/items/7a62eab0fc1f5117ddfcc5431b9ef04c?page=0&searchText=helvetesdebatten  

 

Det er da også et sterkt kontraproduktivt tegn i tiden at Dantes grufulle middelalder-mytologi «Inferno» er utkommet i to ny-oversettelser dette år, endog hyllet og omtalt som et litterært mesterverk. Ja, også i Klassekampens bokmagasin.

Oversetteren er intervjuet i avisen Vårt Land, og det opplyses (ikke overraskende) at han har teologisk utdannelse. Vi kunne ikke forvente annet. 

Noen kjenner den kristne idéhistoriker Trond Berg Eriksens voluminøse bok "Dantes inferno. Reisen gjennom helvete" (1993). Idéhistoriker T. B. Eriksen er identisk med  "Etikeren" i Morgenbladets ukentlige spalte. Jeg tror spørsmålstillinger og svar i denne spalte har sjokkert flere enn undertegnede. 

Skal vi bli oppbygget av å lese om hvordan profeten Muhammed tortureres i Dantes «Inferno»?

 

Det ser ut til at også den svært aktive og pågående 1. amanuensis ved UiA, Oddbjørn Johannessen, har en sterk interesse på Verdidebatt i å henlede all oppmerksomhet mot (mørkemannen) Ole Hallesbys radiopreken 1953. For et bomskudd!

Som den katolske Dante og den protestantiske Martin Luther, hadde selvsagt også Ole Hallesby den guddommeliggjorte Jesu (klare!) doms- og straffetrusler som autoriserte kildehenvisninger. 

Hvis O. Johannessen fritar ideal-Jesus («vennen») ansvar for kirke-kristendommens helvetesforestilling (om man kaller straffestedet for «helvete», «fortapelse» eller «Gehenna» har liten prinsipiell betydning), bør vi få en grundig, alternativ religionshistorisk /idéhistorisk redegjørelse for hvordan og hvorfra helvetesforestillingen - og dualismen - i det hele tatt kom inn i kristendommens autoriserte skrifter OG offisielle lære.

 

O. Johannessens kortsiktige og historieløse perspektiv gir etter mitt syn et kraftig og nedslående signal. Når Jesus knapt nevnes i hans bekjennelser (jfr. tråden «Helvetesangst») forstår vi «tegningen». Johannessens jule- og påskeprekener taler sitt tydelige språk.

Ja, kanskje er det «vennen» Jesus som har reddet O. Johannessen fra helvetesangsten?

Jeg tror for min del at O. Johannessen tilhører kretsen rundt Bjørn Eidsvåg og Halvor Moxnes. De stiller det absurde spørsmålet: «Hvilken Jesus trenger vi i dag?». Det er altså ikke spørsmål OM vi trenger Jesus, men HVILKEN Jesus vi trenger. Da vet vi godt hvor vi har dem.

 

Fem år før Hallesbys famøse radiotale ble innlegget nedenfor publisert i Dagbladet (1948). Det styrker ikke Johannessens troverdighet som akademiker og lekmannsteolog at han fortier og underkjenner Edwiens kristendomskritikk, som ifølge Jens Bjørneboe «er radikal i ordets virkelige mening, den går til bunns, til kilden, til roten».

(Pax 1970/1993).

http://edwien.no/skampletten-pa-var-andskultur-et-oppgjor-med-helveteslaeren/ 

 

http://kristenbloggen.net/ole-hallesbys-radiotale-fra-1953-som-norge-ikke-talte-a-hore/ 

http://aomoi.net/blogg/2006/12/ole-hallesby-renvasket/  

 

FRA MØRKE TIL LYS... 

(fra den gamle Pakt til den nye Pakt)

 

Hvert eneste år i NRK, i Peterskirkens monotone, søvndyssende messe påskeaften, får vi demonstrert den stygge antijødiske tendens. Liturgien er utformet som en bevegelse fra MØRKET (Det gamle testamente/den gamle Pakt) til LYSET (Det nye testamente/den nye Pakt).

Mange kjenner motsetningen Lov – Evangelium. Den er gjentatt og gjentatt av kirkens geistlighet, hamret inn i europeernes forstyrrede sinn i årtusener.

Pavekirkens mannlige opptog/prosesjon påskeaften, med den aldrende pave i spissen, beveger seg inn i et mørklagt kirkerom, hvor tekster fra GT oppleses (mange fra Salmenes bok).

Så tennes Lyset: Oppstandelsen! Menigheten (kirkens folk og kirkens barn) trer inn i den nye Pakt.

http://www.katolsk.no/praksis/syklus/artikler/paasken    

 

Jeg siterer noen utdrag og (talende) overskrifter fra avisen Dagen og Vårt Land/Verdidebatt denne påsketid, som klart viser at disse og flere andre kristen-ortodokse aviser ikke er kirkelig-teologisk uavhengige.

 

«Store profetier oppfylles» (Dagen 24. mars)

«Gud – liten eller stor?»  (Aftenbladet 17. mars)

«Alle bibeltekster vi leser, leser vi i lys av påskedagen» (spaltist i VL, 28. mars) 

«Kong Jesus» (Dagen, 2. april)

«Ukontroversielt om oppstandelsen» (Verdidebatt 26. mars)

«Hvem drepte Jesus?»  (Verdidebatt 30. mars)

«Hvem ble korsfestet på langfredag?» (Verdidebatt 30. mars)

«Krangelen om korsfestelsen» (Klassekampen 27. mars)

"Fullverdig påske uten Jesus?" (Dagbladet 27. mars 2018)

 

Det er sørgelig at den kristne kirkes geistlighet og (ordinerte) teologer ikke har kommet lenger i etisk og historisk erkjennelse. Enda mer alarmerende er det at religionshistorikere/religionsvitere ikke tar tak i kirke-kristendommens mytologiske og autoritære tankeinnhold.

Det bør snart være på tide at kirkelige teologer og apologeter vender oppmerksomheten bort fra «verdenshistoriens mest omtalte henrettelse» (en enkeltstående episode for 2000 år siden) til det langt mer prekære spørsmål:

Hvem forfulgte, terroriserte og drepte jøder (Jesu landsmenn) i mer enn halvannet årtusen i det kristnede Europa?

 

KRISTEN (TROS)FUNDAMENTALISME - ELLER  KIRKELIG BEKJENNELSES-FUNDAMENTALISME  

 

- Eller «troens ører» og «troens øye» som retningsgivende kompass for å forstå verden, virkeligheten og historiens utvikling?

"Islam har svar på alt" skrev Aftenposten med store trykksterke bokstaver i en serie om Islam i Norge (juni 2015). Det handlet om "bokstavtro islam", må vite. Men vi kan si nøyaktig det samme om kristendommen.

TF-teologene Sturla Stålsett og Åste Dokka tolker historie og samfunn, all menneskelig atferd og virkelighet i "Troens lys".

Hva er denne "troens" skriftgrunnlag" i Den norske kirke? Jo, det er i første rekke DnKs fem offisielle, autoriserte bekjennelser. "Bibelen" viser seg å være sekundær i forhold til bekjennelsene. "Bibelen" kan angivelig revideres og tolkes i mange ulike retninger. Men bekjennelsene er URØRLIGE.

Oppstandelses-teologien og Kristus-mytologien - "Kristologien" -består uendret fra oldtiden. Ikke en tøddel eller bokstav er blitt endret i de oldkirkelige bekjennelser!

Kristendommen som en fundamentalistisk og bokstavtro religion viser seg klart i hver eneste gudstjeneste/høymesse: "La oss bekjenne vår hellige tro". Så fremsier prest og menighet unisont Den apostoliske bekjennelse (uforandret og ufortolket). Det er klart denne trosbekjennelse fra oldkirken  som også styrer de to "skriftro" fundamentalister på Verdidebatt: Thor Ivar Horn(n)es og Runar Foss Sjåstad. 

Denne hellige bekjennelse er konkret, enkel og kortfattet (noe mer detaljert i Nicæneum). Her er ingen mysterier, filosoferinger, metaforer, myter, minner eller fortellinger. 

I de tre "trosartikler" blir Jesu guddommelighet fastslått hver eneste søndag i landets kirker, dvs. ved postulatene/påstandene om hans jomfrufødsel, oppstandelse, himmelfart, gjenkomst og dom. Alle disse ekstraordinære begivenheter/hendelser skal forstås som historiske fakta:  faktiske hendelser i historisk tid - med umåtelige konsekvenser for menneskehetens evige skjebne.

Det har da også vært kristendommens hybris gjennom århundrer at dens "Gud" (i motsetning til alle andre religioner og guder) var og er "historiens Herre". I årtusener er vi blitt oppflasket med at "Kristi fødsel" år 0 var begynnelsen på en ny verdenshistorisk orden og epoke. Det forteller sitt at det først er det siste ti-år at seriøse forskere, med god grunn, unnviker en slik mytologisk tidsangivelse.  

Men i den kristne, sære historieoppfatning ("frelseshistorie") stiller saken seg helt annerledes. I Vårt Lands daglige andakter og ukentlige prekener får vi bekreftet både mytologi, bokstavtrohet og fundamentalisme. Det er synd at Vårt Lands redaksjon ikke publiserer disse i en egen "avdeling" på Verdidebatt, slik den gjør med lederartiklene. 

At Jesus (eller Menneskesønnen) "skal komme igjen for å dømme levende og døde" er ikke verken metaforisk/symbolsk eller mytologisk oppfattet. Biskop emeritus Tor Berger Jørgensen har på Verdidebatt ikke etterlatt noen tvil om at Jesu gjenkomst og dom - Kristusmytologien - skal forstås i helt konkret, faktisk mening.

Læren om "apokastasis" tilsier at vi ALLE lydig skal bøye kne for Jørgensens kristne "Gud" (les: "Kristus"). 

Hans kollega, gudsekspert og MF-professor Atle O. Søvik (nå også foreleser i ex-phil) har fortalt oss at vi som avviser "Guds nåde" i dette livet kan få en andre (siste!) sjanse til å si JA: etter døden, i det neste liv. Om vi igjen sier NEI til gudens storsinnede gave, nåde og frelsestilbud er alt håp ute. Da er straffens konsekvens vårt eget ansvar og valg. Vi er skyldige i den verste synd og forbrytelse som er uttenkt: ulydighet, opprør og majestetsfornæmelse. 

 

Er det kanskje den utilgivelige forherdelsen vi da rammes av? 

https://itro.no/ibibelen/synd-mot-den-hellige-and/  

https://jesusnett.com/?p=2111  

 

"Den som ikke er med meg, er mot meg, den som ikke samler med meg, han sprer. Derfor sier jeg dere: All synd og spott skal menneskene få tilgivelse for, men spott mot Ånden skal ikke bli tilgitt.

Den som taler et ord mot Menneskesønnen, skal få tilgivelse. Men den som taler mot Den Hellige Ånd, skal ikke få tilgivelse, verken i denne verden eller i den kommende".  (Matt 12:30-32).

 

"Sannelig, jeg sier dere: Alt skal menneskene få tilgivelse for, både synder og spott, hvor mye de så spotter; men den som spotter Den Hellige Ånd, får aldri i evighet tilgivelse, for han er skyldig i en evig synd."  (Mark 3:28-29).  

  
"Synder vi med vitende og vilje etter at vi har lært sannheten å kjenne, da finnes det ikke lenger noe offer for synder.  Forferdelig er det vi da har i vente: dommen og Guds brennende iver som skal fortære dem som står ham imot. (Hebr. 10. 26-31) 

"For Gud skånte ikke de engler som hadde syndet, men styrtet dem ned i avgrunnen (tartaros), hvor de holdes i varetekt, lenket til mørket, inntil dommen.
Heller ikke sparte han den gamle verden. Det var bare Noah, rettferdighetens talsmann, og sju andre han lot overleve da han førte storflommen over de ugudeliges verden.

Byene Sodoma og Gomorra dømte han til ødeleggelse og la dem i aske; han gjorde dem til et avskrekkende eksempel for dem som senere ville leve et liv i ugudelighet.
Men han reddet den uskyldige Lot, som led under det umoralske liv de hemningsløse menneskene førte der.
Ja, denne rettskafne mannen som bodde midt iblant dem, pintes dag etter dag helt inn i sin rettferdige sjel når han så og hørte alt det onde de gjorde". (2 Pet 2:4 - 22) 

 

Katolikker og lutheranere blir ikke enige om "frelseslæren" (Soteriologi). Men de mener like fullt at de holder vår evige skjebne i sine hender? Finnes det to sett av "himmelrikets nøkler"? 

 

http://www.dagen.no/dagensdebatt/kristenliv/Synd-og-frelse-–-en-analyse-av-katolsk-og-luthersk-lære-556152  

https://no.wikipedia.org/wiki/Nøkkelmakten  

 

Eller, som en spaltist i Vårt Land 28. mars sa det, så avslørende og klart: 

"Alle bibeltekster vi leser, leser vi i lys av påskedagen". 

 

Hvordan nyutnevnte Oslo-biskop Kari Veiteberg kan forene Marcus Borgs teologi med sitt (luthersk-evangeliske)  ordinasjonsløfte OG sitt læreansvar som "Hyrde", gjenstår å se. Hun bør kanskje forklare hvorfor praktiserende prest og teolog Helge Hognestad (med de samme preferanser, jfr. Marcus Borg-teologien) ble utstøtt av det "liberale" bispedømmet Hamar? 

 

«På tross av og på grunn av» (VL 21. mars, Sunniva Gylver)

«Jeg ser ikke før jeg tror det» (VL 28. mars, Jostein Ørum) 

 

https://www.vl.no/meninger/spaltist/jeg-ser-ikke-for-jeg-tror-det-1.1122321  

 

"Uten oppstandelsen er det lite igjen å leve på – og i alle fall ikke noe å dø på", skriver Vårt Lands prest. 

Paulus sier det slik (1. Kor.): 

«Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. Da står vi som falske vitner om Gud  (…) Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening». 

https://kirken.no/nb-NO/kristen-tro/kirkearet/pasketida/  

 

 

«Gud – liten eller stor?» 

(Aftenbladets «Søndagstanker» 17. mars 2018) 

 

Jeg vil heller stille spørsmålet slik: "Den Kristus-troende - liten eller stor?" 

Og - var det ikke Kirken som valgte å gjøre et menneske til gud? 

Er det et "klassisk bibelsyn" vi møter i Aftenbladets prekentekst?   

 

«Gud valgte å bli menneske… Det har fulgt meg, dette at Jesus ikke bare var en baby i Marias mage, men at Han også ønsker å ta bolig i våre liv og leve i oss. Det eneste vi kan gjøre er å åpne opp for Ham. Også dette er jo for vår tanke helt ubegripelig".

(Men begripelig for "Troen", "Ånden" og "Åpenbaringen"?) 

"Men det er jo nettopp dette som åpenbares for Maria, i det hun møter Elisabeth som på sine gamle dager var blitt gravid med døperen Johannes, veirydderen for Jesus. Englebesøket drev Maria til sin slektning. Og så, når disse to møtes, kommer Den hellige ånd over Maria og ordene som kom er blitt kalt «Marias lovsang»…

I kirkene i morgen blir det lest fra Paulus sitt brev til Efeserne 1, 3-6:

«I Kristus utvalgte Gud oss før verdens grunnvoll ble lagt, til å stå for hans ansikt, hellige og uten feil».

Jeg føler meg så ufattelig liten når jeg leser dette. Samtidig blir jeg så ubegripelig glad når jeg tenker på at dette får jeg være en del av».

(Lukas, 1, 46-55)

 

Jeg forstår ikke hva presten Sunniva Gylver (Vårt Land 21. mars) mener den subjektive oppramsing «Jeg tror, fordi…» - repetert i 16 linjer – har å gjøre med den ny-testamentlige teksten Johannes 11, 11-27: gjenoppliving av Lasarus, som hadde ligget fire dager i graven?

De tre trosartikler i Den apostoliske bekjennelse innledes med «Jeg tror på…». Det betyr ikke at ordinerte prester og teologer kan dikte og synse hva de vil. De tre trosartikler i Den norske kirkes (DnK) viktigste bekjennelse betyr bare at DnK forlanger at menigheten – enstemmig – slutter seg lydig og lojalt til postulatene (påstandene) om Jesu jomfrufødsel, oppstandelse og himmelfart, gjenkomst og dom. 

Den samme fundamentalisme (bokstavtrohet) styrer all  teologisk-dogmatisk lesning av «Bibelen», som også tolkningen av Marias bebudelsesdag i Kirkeåret: Lukas 1, 46-55.

Jeg gjentar; teologene leser ikke bibelens skriftsamlig historisk, men "kristologisk"! Det er denne (korsblinde) lesemåte som også genererer slike tøysete "helvetsdebatter" vi har sett en del eksempler på i Vårt Lands Verdidebatt den senere tid.

Den kristologiske tolkningsnøkkel forener alle kristen-troende.

Det er liten prinsipiell forskjell mellom de kristelige fraksjoner (konservativ/bibeltro/klassisk - liberal/moderne/progressiv) i synet på Jesu guddommelige autoritet, enten det er hans guddommelighet eller hans etiske ufeilbarlighet som vektlegges.

Det er fordi Jesus fra Nazareth er fratatt sin historisitet at han kan omformes og tilpasses ethvert behov. Halvor Moxnes og Runar Foss Sjåstad, begge ordinerte teologer, er derfor like dogmatiske og fundamentalistiske i sin Jesus-dyrkelse som alle Kristus-troende. Sofie Braut og Kari Veiteberg skiller kanskje lag i bibelsyn, men trolig ikke i bekjennelsessyn. 

Sitatet av Sjåstad nedenfor bekrefter etter mitt syn at det er han og hans kirkes holdninger som er farlig. Sjåstads kristologiske tolkningnøkkel av "Bibelen" ble bokstavlig talt livsfarlig for det jødiske folk i Europa. 

"Problemet med Bibelen er at den kan passe inn i hvilket som helst tankesett. Har man ikke nåden, og Guds ubetingete   kjærlighet som tolkningsnøkkel er bibelen en farlig bok".

 

Nei! bibelen er ikke et problem når den leses med kulturhistoriske briller, men bare når den leses med "kristologiske" briller. Verdidebatt er full av eksempler på slike skakkjørte, korsblinde lesninger. 

Det er ingen tvil om hva Aftenbladets fundamentalistiske (bokstavtro) prekenholder lørdag 17. mars mener eller holder for sant.

«Gud valgte å bli menneske i Marias mage». (I Vårt Land er denne teksten også utlagt som et møte mellom to fostre).  

Aftenbladets forkynner 17. mars forteller videre om en samtale med en araber/muslim i Bibelbutikken i Langgata i Sandnes.

«Han så på Jesus som en profet, jeg så på Jesus som Guds Sønn. Så kom hans kommentar som jeg har grunnet på i ettertid. Hvis Jesus var Guds Sønn ville Gud blitt så liten...

(Marias lovsang) handler i høyeste grad om Gud som har bøyd seg ned. Gjort seg liten. Blitt en tjener. En livredder. Ja, til og med døde han og sprengte dødens grenser for å gi oss evig liv. Alt drevet av kjærlighet».

 

Åh nei, den kristne allhersker/pantokrator har vært ubegriplig stor, mektig og fryktinngytende, som også hans kirkes geistlighet på jorden (skapt i gudens bilde). Det er særlig det siste århundret at den kristne guden er blitt svært liten – og puslete. I sin menneskeliggjøring/antropomorfisme var og er Han «en dverg av en gud», som Edwien sier et sted.

Guden føler angst, gråter, lider og raser fra sin himmeltrone, men Han er blitt avmektig og hjelpeløs.

Begrunnelsen skal angivelig være at Han ikke kan gripe inn i menneskets «frie vilje». Da bør man lese Martin Luthers bok: «Den trellbundne vilje» (1525). Hvorfor finnes ikke denne boken, som heller ikke «Et kristent menneskes frihet», i norsk oversettelse?

 

Det er avslørende for den akademiske fagteologi at norsk almennhet ikke har fått innsyn i den voldsomme kontrovers mellom den hellige kirkefader Augustin og Pelagius/pelagianerne, som heller ikke den bitre konflikten mellom Martin Luther og Erasmus av Rotterdam (mer enn tusen år senere). Hva mer skjuler teologene? 

 

«I sitt verk «De libero arbitrio» (1524 – om den frie vilje), analyserte Erasmus det han oppfattet som Luthers overdrivelser om den menneskelige frihets begrensninger. Luther tok dette ille opp og svarte med «De Servo Arbitrio» (1525, om den trellbundne vilje), der han ikke bare angrep Erasmus' verk, men også Erasmus personlig».

 

Predestinasjonstanken kommer til uttrykk både hos Jesus, Paulus, Augustin og Luther. Men klarest formulert hos protestanten, den reformerte Jean Calvin (1509-1564).

Wikipedia beskriver predestinasjon som

«læren om Guds forutbestemmelse av det enkelte menneske til frelse eller fortapelse. Utgangspunktet for tenkningen er troen på Guds allmakt og allvitenhet, og at ikke noe skjer uten at det er Guds vilje.

Til grunn for læren ligger også forestillingen om at mennesket i seg selv er syndig og dermed fortapt, men at frelsen er et under, og denne skyldes at den troende er utvalgt til frelse ifølge Guds evige beslutning».

https://snl.no/predestinasjon_-_teologi 

 

Sunniva Gylvers "Følelsesgud" 

(Vårt Land 22. mars 2018)

   

I våre dager er «liberalteologenes gud» blitt så menneskeliggjort at vi ikke kan se noen guddommelig storhet hos ham. Han inngir ikke verken «Frygt eller Bæven», for igjen å sitere Kierkegaard. Derfor får Han ikke lenger den tilbedelse og ærefrykt han forlanger.

 

En passiv, hjelpeløs skapergud har ingen bruk for.

Den samme guden sies å elske oss med en faderlig kjærlighet (ubetinget og grenseløs) som overgår all jordisk farskjærlighet.

"Jeg håper og tror at Gud er god. Det kan ingen ta ifra meg".

Nei, vi ønsker ikke å frata noen deres håp og tro om at "Gud er god". Men et slikt utsagn av presten Sjåstad på Verdidebatt kan vel tyde på at han selv ikke har erfaring med gudens overjordiske godhet og kjærlighet...

Langt de fleste av oss foretrekker den menneskelige samhandling, varme og godhet vi kan erfare i mellom-menneskelige relasjoner. Men dette er opplagt ikke "godt nok" for den Jesus-dyrkende og Kristus-troende menighet.

Hvorfor er ikke vår menneskelige livsverden "godt nok" for de Kristus-troende? Vi skjønner at de har helt andre behov enn oss andre. Da er det rimelig at de flytter fokus fra oss "annerledestenkende" til seg selv og sine egne behov.

I stedenfor å definere oss som "de andre" (fordømte, tomme, verdiløse, ubevisst lengtende etter "Kristus", som skal fylle alt i alle), vil vi gjerne vite hvordan den kristne opplever seg eksklusivt og enestående åndsfylt. Med andre ord: utvalgt og allerede frelst. 

Vårt Lands Verdidebatt er ikke et forum for saklig debatt, men et forum for kristelige trosbekjennelser og vitnesbyrd.

Under Alf Gjøsunds ledelse (nå konstituert sjefredaktør) er Verdidebatt degradert til et internt kirkelig "trosforum", med de sære tema og vinklinger redaksjonen (i samarbeid med Bispemøte, Kirkemøte og Kirkeråd?) oppstiller i "Lesetips" og i spalten "Alt om...".

Det er selvsagt bare Kirkemakten, teologer, Vårt Lands styre, redaksjon og trofaste abonnenter som har interesse for spørsmålet om "Veier til prestetjenesten" og "Kirkevalg"... 

Forøvrig: en gud som gjennomgår store personlighetsforvandlinger vil ha størst interesse for religionspsykologien. 

 

Verken mannsguden eller hans (mannlige) forvaltere og tilbedere på jorden har gjort seg fortjent til respekt,  opphøyethet og/eller æresbevisninger.

Verken keiser/konge, biskop eller pave det foregående årtusen kjente på småfolkets materielle og/eller eksistensielle behov. Geistligheten tenkte for dem.

Martin Luthers forakt for bondebefolkningen og landbyfolket (de er "som griser uten vett", sier han et sted) er godt nok dokumentert. Noen likeverdig dialog med kirkens tvangsinndøpte medlemmer kan vanskelig konstateres i det årlige Kirkemøtets dagsorden og prioriteringer.

Kirken kjemper for sine privilegier, som i de foregående århundrer. Den har ikke noe interessant å si, som vekker  oppmerksomhet eller nysgjerrighet. Vi forstår godt hvorfor Den norske kirke mister tillit og oppslutning. Kirkerådslederen tale til Kirkemøtet dette år er full av floskler. Hun overgår seg selv i verbalt ordgyteri. 

Det er kirkemaktens ideologi, byråkratiet og pengebegjærets språk vi møter blant Kirkemøtets delegater år 2018. At de våger å blottstille seg slik! Vi ser at en noe løsere binding til staten har resultert i økt politisering, polarisering, sekterisme og partidannelser. Om man ikke ser de store linjer i kirkehistorien vil kanskje en slik vending være vanskelig å gjennomskue.

Kirkens missiologer og teologer er svært dyktige når det gjelder å kamuflere sin globale (misjons)virksomhet i bistandsspråket: menneskerettigheter, demokrati, humanisme og folkerett.  

Jeg for min del ser disse verdsliggjorte og politiske fenomener i Den norske kirke som "de siste spikere i likkisten", en utvikling som startet med alliansebyggingen mellom romerkirken og keisermakten i oldtiden. Den kristne vestlige kirke har kommet så langt i sin verdsliggjøring at den er like nær ved å oppløse seg selv. Det er når den ikke selv ser dette "faresignal" at vi kan snakke om at kirkens endetid er nær. 

Den såkalte "Folkekirke" (luthersk-evangelisk) kommuniserer verken med seg selv eller med det omgivne samfunn. Den klarer ikke engang å legge frem for sine tvangsinndøpte  kirkemedlemmer (nå kalt: "velgere") sitt "ideologiske partiprogram": den felles konfesjonelle bekjennelse (læreskrift) Confessio Augustana. 

 

Kirkepartiet "Åpen folkekirke" bommet totalt da de trodde homofile vigsler skulle revitalisere kirken, skape sympati og mobilisere "folket" til fremmøte ved kirkevalg. Det motsatte har skjedd. De siste statistikker viser at alle piler peker nedover. "Folket" viser ikke den lojalitet kirken hadde gjort regning med. Rekrutteringen til kirkelige stillinger synker dramatisk. Et stort antall kirker nedlegges dette år. For første gang må kirken vise budsjettansvar.

Det hjelper ikke hvilke "stunt" og reklamefremstøt Den norske kirke finner på for å synliggjøre seg. Verken "drop inn dåp" eller "hjemmedåp" kan stanse medlemsfrafallet. Det hjelper ikke om kirken flytter ritualene ut av kirkerommet. Problemet stikker langt dypere enn hva kirkeautoritetene, religionssosiologene og KIFO kan forstå. Enkelt sagt: det er kirkens tankeinnhold ("troslæren") som ikke tilbyr mening.

Vi er ikke blitt mer religiøse, men mer opplyste, bevisste og kritiske til at visse religioner (som kristendommen) tilraner seg større og større plass i politikken og i det offentlige rom. Selvsagt diskuterer vi religionens plass i samfunnet, ikke minst når kristendommen og islam vil ha oss til å tro at homofili og hijab er de store (universelle) spørsmålene vi bør beskjeftige våre tanker med. Hva religionene, som kristendommen, ellers bidrar med av idemyldring og tankestoff er ikke lett å få grep om. Den norske kirkes bastante oppstandelses-teologi (dogmet om Jesus) i påsken dette år oppløste seg i den allerede velkjente tåkeheimen. Det lærde presteskap (med 5 - 6 års akademiske studier) vet ikke lenger om de skal forkynne Jesus som fysisk eller symbolsk/metaforisk "oppstanden". Deler av teologistanden befinner seg i umåtelige vanskeligheter.

Om nyutnevnte Oslo-biskop Kari Veiteberg (med Marcus Borg som referanse) kan eller vil svare klart og tydelig på Sofie Brauts direkte utfordring i Vårt Land/Verdidebatt om hva "klassisk Bibelsyn" betyr, gjenstår og se. Vi venter spent på  klargjøring fra en biskop (Hyrde). 

 

Åste Dokkas strevsomme kristenliv tiltaler oss heller ikke. "Å være kristen er en stor og komplisert jobb", skriver hun på Verdidebatt. 

 

"Kan vi tilby noe som framstår som relevant og godt? Hva er kristendommens mulighetsrom for folk i villrede i dag?

Skal jeg være ærlig, vet jeg ikke svaret. For det oppleves ikke som en hvile å være kristen, det oppleves som et arbeid. Mens en del ser ut til å fortolke kristendommens relevans automatisk inn i sine liv, er det flere av oss som jobber hardt med å få til det samme".

 

"Folket" er ikke interessert, om det er hvile eller hardt arbeid de kristne tilbyr. Likegyldighet ("lunkenhet") er den største trussel for Den norske kirke. Det nytter ikke å spille på "folks villrede", deres åndelig nød eller religiøse lengsel. Vi er ikke "tomme kar", som bare venter på å bli fylt av kirkens Kristus: han som angivelig skal være alt i alt og alle---

Vår kollektive og individuelle historie er full av tyngde og fylde: kunnskap, mening og erfaring. 

Når kirke-kristendommen ikke svarer på det moderne menneskets spørsmål, behov, lengsler og følelser betyr det nok heller at mennesker i dag søker og finner helt andre informasjonskanaler for å tilfredsstille sine følelsesmessige behov og sitt vitebegjær og/eller at vi også kan leve godt med visse utilfredsstilte behov.    

"Jeg vet om dine gjerninger – du er verken kald eller varm. Om du bare var kald eller varm! Men du er lunken, ikke varm og ikke kald. Derfor skal jeg spytte deg ut av min munn.» (Åp 3:15-16). 

 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11722618-et-levende-kirkedemokrati-trenger-alternativer  

http://www.verdidebatt.no/emne/5997-kirkemote  

 

"Da Gud valgte å bli menneske i Jesus, valgte Gud også å kjenne på sult og trøtthet, angst, glede, sinne og fortvilelse". 

 

Det er Vårt Lands kirkeordinerte prest 21. mars (Sunniva Gylver) som skriver dette. Jeg tror folk flest har nok med egne plager, følelser og daglige gjøremål. På godt og vondt. I lykke og ulykke kan vi leve fra dag til dag. 

Hvorfor i all verden skal vi bry oss med en imaginær guds antatte "sult og trøtthet, angst, glede, sinne og fortvilelse"? Hvorfor må denne kirkelige guden belemre oss med sine (materielle) problemer?

Vi trenger ingen "Gud" eller "Kristus" som identifikasjonsobjekt eller forbilde. Og slett ikke som frelser, frigjører eller forløser! 

Gylver skaper seg opplagt den guden hun personlig har behov for. Hennes mannsgud skal ha menneskelige følelser, men hun vil selv bestemme styrken og graden av Hans følelseliv og temperament. Hun understreker at hun trenger en gud (farsfigur) som er trygg og forutsigbar.

(Se Thornes og Sjåstad på Verdidebatt) 

Da blir vel guden akkurat slik hun ønsker Ham, dvs. tegnet i Sunniva Gylvers bilde? Men hun omformer/transformerer sitt ønskelige gudsbilde slik at det passer til den "Folkekirkelige" moderne/liberale/progressive teologi. 

 

Jeg tror på...Jeg tror at...Jeg tror fordi..?  

 

"Jeg tror, fordi den kristne tro, slik jeg har lært den å kjenne, snakker ærlig og gjenkjennelig om oss mennesker, våre liv og vår verden...Jeg tror, fordi det bildet evangeliene tegner av Gud, taler til meg.

Jeg tror fordi jeg har kjent på Guds nærvær, kraft og fred i umulige situsjoner.

Jeg tror fordi jeg hviler i trosvaner: Gjør korsets tegn, ber, samles med andre rundt Ord og sakramenter, søker Gud i kunst, natur, stillhet og samtaler. Jeg tror fordi rollen som prest bærer meg.

Jeg tror fordi jeg opplever å se Guds spor på de mest overraskende steder. Jeg tror fordi troen gir meg retning, ballast, trygghet, håp - midt i alt som er". 

 

Vi tror ikke et øyeblikk på sokneprest Sunniva Gylvers "tro". I sin prekentekst 22. mars går hun svært langt i det psykologien kaller "projisering". Hun beskriver ikke bare sine egne behov, men også gudens følelser. Hennes behov oppstiller grensene for gudens utfoldelse, og disse begrensninger samsvarer tilfeldigvis med hennes behov. Gylvers og "Guds" følelser glir sammen, slik at vi ikke kan skille det ene fra det andre. 

Gylver forteller at det i evangeliene er 60 konkrete, språklige henvisninger til følelser, de fleste hos Jesus - . At et historisk  menneske uttykker følelser er da vel ingen sensasjon? 

Er det sine egne (tros)følelser Gylver omtaler, eller er det skriftordene hos Johannes 11, 11-27 og 11, 39-44? Hun virker ganske "innkrøkt i seg selv".

Det forblir noe uklart om det er presten Gylvers følelser eller "Jesu Kristi" følelser vi snakker om. Den kristen-troendes sammensmeltning og identitet med "Kristus" opphever alle normale og sunne avgrensninger i menneskelivets utvikling. 

 

"...og både Det gamle og Det nye testamente beskriver en Gud full av følelser - en Gud som engasjerer seg, som lytter, ser, kjemper, endrer mening...

På den ene siden synes det ganske umulig med en personlig relasjon til en følelsesløs Gud. Enda mindre kan jeg tro på en Gud som ble menneske, hvis Menneskesønnen var uten følelser...

Samtidig synes jeg det er krevende å tro på en Gud som blir altfor menneskelig... Jeg vil ha en trygg, forutsigbar Gud som er hevet over vårt menneskelige kaos av både uttrykte og undertrykte følelser". 

 

Gjennom mange århundrer måtte den kristne gudens hellighet og ære beskyttes i form av lovparagrafer (jfr. blasfemiparagrafen). Stakkars «Gud», som ennå er så sårbar at vi må ta spesielle hensyn til hans krenkbarhet. Vi kan føle medlidenhet med ham, for han er bare et speilbilde av oss selv. Med andre ord: den kristne «Gud» er skapt i vårt (ufullkomne) bilde.

I den autoritære tidsalder måtte guden bli autoritær. I våre liberal-demokratiske samfunn finner han ingen plass, med mindre han opptrer som liberal sosialdemokrat – eller kristendemokrat. Helst bør han opptre som kristen-humanist, i samsvar med Grunnlovens §2. 

Når Thor Ivar Thornes (og hans likesinnede) nå plutselig har våknet opp og synes at helveteslæren er grotesk, må han få det til slik at «Bibelens» gud og ideal-Jesus aldri har ment hva de har sagt.

Også den amerikanske teologen Marcus Borg vil ha oss til å tro at vi aldri har forstått Bibelens sanne budskap eller Jesu egentlig mening - før de siste ti-år!   

Man skulle tro at kirkelige løgner og bedrageri i nær 2000 år måtte få konsekvenser for kirkens ledelse og lærere. Eller, er det bare uforpliktende tankeleker man driver med i den teologiske sandkasse? 

Hva Thornes i den rare «Nådeskirken» personlig synser og mener om guden sin, har ingen interesse for offentligheten. Det er kanskje derfor han begrenser sin skribentvirksomhet til Vårt Land/Verdidebatt? Dikter og fabulerer han, eller har han hatt en (eksklusiv) åpenbaring av «Guds» vesen og personlighet?

Står hans autoritet over «Skrift og Bekjennelse»?  

Thornes er usedvanlig aktiv på de kristelige medier, som i Vårt Land/Verdidebatt og Dagen. Se her hvordan han og Runar Foss Sjåstad strever med å frikjenne Jesus - og derved seg selv kanskje?

Det er ingen tvil om at Gud har et forklaringsproblem, sier Sjåstad på Verdidebatt. Tull og tøys! Ingen gud eller guder har noe forklaringsproblem. Det har bare kirkens ordinerte presteskap, troslærere (teologene) og yppersteprester (biskopene), som Sjåstad selv.

De utøver en skremmende (fortolknings)makt. De tillegger seg selv myndighet til å tale på vegne av verdens Skaper, Hersker og Dommer. "Guds bilde" er ikke Jesus, men Thor Ivar Thorn(n)es på Verdidebatt, som nå forvalter Sannheten om "fortapelsen". Den finner han i sitt indre, kanskje? 

Skal vi forstå det slik at Thornes har mer inngående kjennskap til hva kirkens "Gud" og den ny-testamentlige Jesus egentlig har ment enn apostlenes/etterfølgernes overlevering?

Ikke uventet sier Sjåstad at Jesus kan være feilsitert. Vi kan altså ikke ha tillit til kirkens overleverte, autoriserte skrifter? 

http://www.verdidebatt.no/freshmind 

 

«Jesu formål med de harde ordene i Bergprekenen tror jeg var å avsløre at ingen ville lykkes gjennom lovens krav. Han argumenterte derfor retorisk ut fra deres feilaktige tankesett hvor de trodde Gud var en som dømte og straffet mennesker på grunnlag av deres gjerninger.

Jesus derimot viste oss et bilde av en alltid tilgivende synderes venn som delte ut nåde, kjærlighet og barmhjertighet til ALLE.

Jeg har ikke tid til å komme mer inn på dette her, men for mange har det vært svært frigjørende å studere det såkalte preteristiske endetidssynet som forklarer at disse kjente endetidstekstene i virkeligheten dreide seg om enden av en jødisk tidsalder "aion" i år 70 e.Kr.

Budskapet var altså adressert til datidens tilhøreres tankesett og har ikke noe med hendelser i vår fremtid å gjøre».

(Se særlig avsnittet: Jesus-testen). 

 

Hva i all verden betyr «preterisme» (motsatt «dispensjonalisme»)?  Verdidebatt gir (som sedvanlig) svar på interne spørsmål vi ikke stiller og ikke forstår.  

 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11607853-alle-kristne-er-preterister?side=1#svar-11608037 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11700584-dispensjonalisme-til-glede-og-besvaer 

https://www.preteristarchive.com/2017_finn-arne-lauvas-hva-er-preterisme-norwegian/ 

https://katolikken.wordpress.com/2009/03/18/kristensionisme-og-dispensjonalisme/ 

 

07.04.2018 (revidert 21.04.2018)

G. Ullestad