Dette skriver «dialogpresten» Silje Trym Mathiassen på kronikkplass i Aftenbladet 15. august 2018. Hvorfor tier hun da om de katolske nonners overgrepshistorier, og om overgrepene i Chile
og i katolske menigheter i Pennsylvania i USA, hvor over 300 katolske prester har misbrukt flere tusen barn? Granskingen omfatter seks av åtte katolske bispedømmer. Nei, misbruk av barn inngår ikke i Trym Mathiassens (kirkelige) Metoo-kampanje.
Hvorfor ties de i hjel?
Trym Mathiassens innlegg i Vårt Land 31. august «Gud som kvinne» er også besynderlig lesning. En kvinnelig gud er like absurd og mytologisk
bestemt som en mannlig gud. «Gud er hevet over de tradisjonelle kjønnskategoriene og derfor like mye kvinnelig som mannlig», står å lese i ingressen. Tvekjønnet, altså?
Hvordan VET hun dette? Har «Gud» (Herren/Faderen) åpenbart seg for henne med en tydelig kvinnelig profil? Har hun hatt et møte med den oppstandne Jesus fra Nazareth, hvor han tilkjennegir sitt syn på Metoo-kampanjen? Jesus
(«sann Gud av sann Gud…») sier intet om homofili, «seksuelle krenkelser», likestilling av kjønnene eller barneoppdragelse.
Jesus godkjente mannens overherredømme, datidens
sosiale hierarki og slaveinstitusjonen. Det gjorde også Paulus. Jesus var en lovtro jøde, og derfor ble «lex talion» innført som rettsprinsipp i det luthersk-protestantiske Danmark-Norge etter reformasjonen.
Martin Luther gikk inn for avstraffelse av ulydige barn, ulydige kvinner/hustruer og ulydige undersåtter. Trollkvinner skulle ikke få leve og blasfemikere skulle straffes med døden eller få tungen
skåret av. «Skriften alene» skulle være norm (også dette nattsvarte kapittel bladde teologene forbi i Luther-jubileet 2017). Jesu gammeltestamentlige gud var ingen humanist eller demokrat. Derfor ble både Calvins og Luthers
samfunnsdannelser langt på vei det man kan kalle «terrorstater»; voldelige og brutale. Menneskenes liv og vandel inntil minste detalj ble overvåket av kirkemaktens «kameralinser», ganske slik også himmeldiktatoren/verdensgudens
øye aldri sov.
Man må ikke glemme at det er det kristne diktaturet som har vært norm og samfunnsideal i kirke-kristendommens historie. I totalitære samfunn, religiøse og
politiske, er herskermakten bygget på undersåttenes frykt: overvåking, angiveri, straffetrusler m.m. Og ikke minst indoktrinering fra de tidligste barneår. Lojalitet og lydighet må sikres! Derfor ønsker kristne kirkesamfunn
en barnehage i hver kommune, slik IslamNet også ønsker å etablere muslimske barnehager.
Trym Mathiassens mannsgud er allerede definert, fanget og fiksert ikke bare i hennes kirkes (offisielle)
bekjennelsesskrifter, men i tusener på tusener prekentekster, andaktsord, eksegese - og «Troslære». Hun sier at hun vil bruke et språk som ikke vil usynliggjøre kvinner: «Språket om Gud må avspeile
at vi alle er skapt i Guds bilde». Vel, den mannlige yngling, Adam, var gudens første skapning. Mannsguden «Kristus» er kirkens hode og mannen er kvinnens hode, sier Paulus. Og slik ble det.
Det nye testamente (den kristne bibel/den nye pakt) er nettopp en usynliggjøring av kvinner og barn. De har ingen egenverdi, men opptrer kun som (hjelpetrengende) «statister» i mannssamfunnet (jfr. brødremenighetene hos Paulus).
Evangelieskriftenes Maria-skikkelser fremheves og hylles som lydige tjenerinner.
------------------------
Når Jesus tas til inntekt for alle
gode sekulære, humane verdier i dagens samfunn, skyldes det at han er fratatt sin historiske identitet. Jeg mener fantom-Jesus er en passende betegnelse, ikke minst for å skille kirkens/teologenes «Jesus» fra det historiske
mennesket Jesus fra Nazareth vi møter i evangelieskriftene. Det er klart ikke samme person vi har med å gjøre, slik heller ikke Tom Egelands (liberalteologiske) ideal-Jesus kan gjenkjennes i de av kirken autoriserte, overleverte
evangelieskriftene.
Teologene H. Moxnes/ S. Stålsetts sosial-revolusjonære «Jesus» og H. Hognestads indre «Kristus-bevissthet» (med Paulus som det store forbilde) er vanskelig
å finne i evangelieskriftene. Disse skrifter i den kristne bibel er vel og merke de eneste kilder vi har til kunnskap om den jødiske oldtidsprofeten og dommedagspredikanten Jesus fra Nazareth: kirkens hovedperson.
Men hvis det nå er blitt slik at enhver kan skape seg den «Jesus» man trenger, kan man vel bare se bort fra evangelieskriftene? Hvorfor skal noen bry seg om disse skrifter hvis teologene har funnet
en annen «Jesus» - eller den egentlige, sanne «Jesus» bak miraklene og mytologien: ånden bak bokstaven?
I Trym Mathiassens
innlegg nevnes verken den historiske mannspersonen Jesus fra Nazareth eller kirkens mannsgud: «Kristus» (avledet av herskertittelen: messias – altså ikke et egennavn). I stedet omskaper hun denne mannsguden
i sitt bilde (slik presten Gyrid Gunnes, like historieløst, forsøker seg med en kvinnelig Krista-figur). Det er uinteressant hvilke (menneskelige) egenskaper og kjønnskarakteristikker hun personlig har behov for å projisere
på guden sin. Hva enten hun omtaler den kristne «Gud» som Han eller Hun (eller Hen?), er det like innskrenkende. Det er oldtidsmytologien som ligger til grunn for alle ville, subjektive fabuleringer og teoretiske spekulasjoner fra moderne
folkekirkelig og liberalteologisk hold.
«Gud» forblir et kjønnsvesen, og som sådan like begrenset som ethvert menneske. Den kristne «Gud» har navn, kjønn og historie.
Han gir seg til kjenne i Det nye testamente: «Herrens ord». En kjønnsløs og navnløs (mer åndspreget) «Gud» er en umulighet for den kristne kirke. Ingen feministisk teologi kan oppheve kirkens mannsgud: Jesus
fra Nazareth (kalt «Kristus» etter oppstandelsen og himmelfarten).
Vi bør holde klart at jødisk teologi – med rette –
standhaftig har tatt avstand fra Jesus-kultusen: dyrkelsen av et menneske – en av oss – som «Gud», med den nærmest materialistiske autorisering av Bibelens gudsbegrep som et bl.a. avledyktig hankjønnsvesen og fysisk
far til en «sønn…av samme vesen som Faderen».
Og det må ikke glemmes at jødedommens teologer – i motsetning til kristendommen – bestemt har hevdet
at mennesket er utstyrt med etiske anlegg og forutsetninger for å skape varig «fred på jorden». Derfor har de også tatt avstand fra kristendommens nattsvarte historiesyn og dens grove dualisme med den teologiske autorisering av
voldsmentaliteten i helveteslæren. De mest barbariske trekk i vår statsreligions gudsbegrep er således ikke «jødiske», men «kristne».
(Andreas
Edwien: «Er kristendommen en fare for verdensfreden?», 1977/1986)
DET A-MORALSKE PAVEDØMMET
Nå ser vi hva en kristen-katolsk mannsstat (Vatikanet) er i stand til av kyniske maktovergrep overfor barn og unge. Hvorfor spør man ikke hvor disse
mannlige overgriperne blant presteskapet har fått «fullmakt» til å begå sine illgjerninger i det skjulte, gjennom tiår etter tiår (eller århundrer)? Hvem har de som arbeidsgiver og høyeste beskytter:
«Gud» eller paven? Hvilken autoritet står de ansvarlig for?
Når de konfronteres med sine forbrytelser, benekter de dem. Kan de ikke skille løgn fra sannhet? Forteller de sannheten
under skriftemålet? Av hvem har skriftefaderen fått fullmakt til å tilgi synder (forbrytelser)?
Hvilket moralsk, åndelig eller kirkelig kompass navigerer de etter, når det
stilltiende «godkjennes» at kirkemennenes (patologiske) seksuelle lidenskaper kan rettes mot forsvarsløse barn og unge (fortrinnsvis gutter)? Hvorvidt disse allmektige, selvgode prestemennene mangler evne til empati og barmhjertighet,
eller de mener seg høyt hevet over menneskelige etisk-rettslige standarder, er et spørsmål man kan stille.
Sikkert er det at alle kristne kirkesamfunn har den guddommeliggjorte Jesus
som ideologisk førerskikkelse. Den enkelte skal dømmes på sitt forhold til ham, men Jesu «person» kan selvsagt aldri bli en objektiv størrelse. Når Loven og budene er opphevet, står man igjen med den subjektive
vilkårlighet. Da finnes ingen grenser, slik den katolske geistlighets maktmisbruk klart viser.
Men seksuelle utskeielser, voldsutgytelser, korrumpering og korrupsjon har ikke forhindret historiens paver i
å oppnå helgenstatus. Det betyr bl.a. at de ikke vurderes etter normale etiske, menneskelige normer. De katolske helgener danner en egen «menneskerase»; i 2011 ble antall helgener og salige anslått til 11 600 personer
og martyrgrupper (jfr. Den katolske kirkes nettside).
https://www.nrk.no/arkiv/artikkel/historiens-verste-pave-1.4773572
https://www.dagbladet.no/tema/historiens-verste-paver-n-solgte-datteren-sin-for-pavetittelen-mens-en-annen-drev-med-prostitusjon-og-giftdrap-i-kirken/67362422
https://historienet.no/samfunn/religionshistorie/historiens-verste-paver
Det er forbløffende at presteordinerte Trym Mathiassen i artikkelen øverst ikke refererer til noe kirkesamfunn eller religiøs-kristen institusjon som eksempel på kristelig maktmisbruk. Ved
katolske og protestantiske institusjoner verden over er det de siste tiår avdekket grufulle forhold for barn og unge. Det gjelder både mishandling, vanskjøtsel og seksuelle overgrep.
Er det ikke
samme «Gud» lutherkirkens Trym Mathiassen og den katolske kirkes overgripere tilber? Hvordan kan en og samme «Gud» godkjenne Metoo-kampanjen OG pavekirkens overgrep? Like høylydt og gjentakende kirken de foregående århundrer
innprentet menneskene frykten for den vrede, straffende «Gud», like monotont, tilslørende og slagordpreget forkynner Den norske kirke at «Gud elsker alle». Vi vet at dette ikke er «sant», for når vi
ikke elsker «Gud» tilbake skal vi straffes med «pine uten ende». Da er vi onde som djevlene: dehumanisert. Dette står skrevet svart på hvitt i Den norske kirkes mest sentrale, konfesjonelle bekjennelse:
Confessio Augustana (jfr. «evangelisk-luthersk lære» i Grunnlovens paragraf 2).
Noen grunnleggende perspektiver, ifølge DnKs
preses Helga H. Byfuglien (Kirkemøtet 2010):
«Den norske kirke er en evangelisk-luthersk kirke. Dette er nedfelt i Grunnlovens §2. Det inngår også
i § 1 i Kirkeloven av 1996. Våre bekjennelser er de tre oldkirkelige bekjennelsene, den nicenske, apostoliske og den mer ukjente og mindre brukte athanasianske. De to første samler de fleste kirker over kloden, den tredje er vestlig.
I tillegg består vår bekjennelse av Confessio Augustana fra 1530 og Den lille katekisme fra 1529. Det er disse to som spesifikt knytter oss til evangelisk -luthersk lære og tradisjon. Confessio Augustana
er mye tekst og består av 28 artikler som må leses ut fra sin tid. Den lille katekisme, med sine forklaringer er det ennå i denne forsamlingen mange som har hatt sitt eget eksemplar av. Vår kirke er i et luthersk fellesskap av 75 mill.
i LWF. 1.
Mange vil stille spørsmålet: Er ikke utfordringene våre i det tredje årtusen tid å være kirke i generell forstand, i møte med religiøst
mangfold og voksende sekularisering og materialisme i vid forstand? Har ikke vi nok med å løfte frem det kristne budskapet og ikke ha oppmerksomhet på det særlutherske? Er ikke konfesjonenes tid forbi?
Som evangelisk- luthersk kirke har vi en arv å forvalte, fornye og gi videre som et viktig bidrag til Jesu Kristi kirke over hele jorden. Kjernen i luthersk forståelse av det kristne budskapet har stor relevans
i møte med mennesker over hele jorden i vår tid. Jeg har funnet at mye Luther-glede er gjemt i et av våre aller vanligste ord, nemlig det lille ordet OG:
• Loven OG
evangeliet. • Samtidig rettferdig OG synder (”Simul justus et peccator”). • Det åndelige OG det verdslige regimentet. • Det hellige OG det profane.
På
en genial måte lærte Luther oss å holde sammen det som synes å være motsetninger. Det er jo også slik at det lutherske OG i disse eksemplene utfylles av det like lutherske ALENE: Nåden alene, troen alene,
skriften alene, Kristus alene. Dette kan oppfattes som paradoksalt, men Luther var jo nettopp en som maktet å holde sammen de paradoksene som vår tilværelse er så full av. Derfor blir de lutherske kjernebegrepene OG og ALENE stående
side ved side som utfyllende dimensjoner ved både tilværelsen og troen».
A. Edwien har ganske riktig beskrevet sidestillingen frykt
- kjærlighet - som de to mest antagonistiske begreper i religionshistorien. Vi kan regne med at Den katolske kirkes overgripere har manipulert sine unge ofre til å tro at de krenkelser, ydmykelser og forbrytelser de ble påført,
var av kjærlighet. Det er vel slik, ved hjelp av straffetrusler OG kjærlighet, pedofile menn gjerne lokker vergeløse barn i sine «feller» og får makt over dem?
https://www.tv2.no/a/8968340
« - Det ble gjort et avansert arbeid med å dekke over sakene. Og samtidig førte kirkens lederskap på sjokkerende vis arkiver
om misbruket og dekkoperasjonene, fortalte Josh Shapiro, lederen for Pennsylvanias påtalemyndighet, på en pressekonferanse i Harrisburg tirsdag. – Disse dokumentene fra bispedømmenes egne «hemmelige arkiver» utgjorde
ryggraden i denne etterforskningen, sier Shapiro om den to år lange granskningen».
De fleste sakene er foreldet, noe som gjør det umulig
å ta ut siktelser og tiltaler. Det er sikkert pave Frans godt fornøyd med. Ingen tror vel i fullt alvor at paven med sin bakgrunn og posisjon i Den katolske kirke har vært uvitende om den massive overgrepskulturen i hans katolske kirke?
Det er først når dokumentasjonen ikke lar seg avfeie at pave Frans plutselig «stiller seg på ofrenes side» (ifølge en talsmann for Vatikanet). Paven har nok holdt sin beskyttende hånd over mang en overgriper.
https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/gPebm5/Avsloringene-er-rystende_-tragiske-og-bisarre-Ikke-la-pavens-unnskyldninger-stjele-oppmerksomheten--Ola-Tjorhom
Det kirkelige hykleri og maktmisbruk kjenner ingen grenser. Pave Frans synes like hardt presset som sin forgjenger i pavestolen. Det ser ikke ut til at
noen pavelige strategierkan redde Den katolske kirkes vanære og moralske kollaps. Pavens skinnende hvite drakt er sterkt besudlet. Det finnes ingen tilgivelse, nåde eller forsoning for pavekirkens forbrytelser. Det er bare straffeforfølgelse
og en rettferdig rettergang som kan gi ofrene oppreisning.
«Vi ser tusenvis av katolikker som fyller gatene og demonstrerer mot lovlig abort og homoekteskap. Men ingen av dem et ute og demonstrerer
mot pedofile prester og beskyttelse for barna». (Verdidebatt)
Den norske kirke og de teologiske fakulteter har vært forbløffende tause om DKKs misbruk og maktovergrep. Stålsett-teologien
har vært langt mer opptatt av å få innført homofile vigsler i DnK enn av å rette fokus mot de virkelige ofrene i den kristne kirke: barna. Vårt Lands Verdidebatt våger ikke å ta tak i problemet. Det
er nok for stort, betent og kompromitterende.
STL (Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn) har så vidt jeg vet ikke avgitt en
samlet, offentlig erklæring eller fordømmelse av det omfattende misbruket av barn og unge i Den katolske kirke. Medlemsjukset i DKK kirke fikk mye (kritisk og fordømmende) oppmerksomhet i mediene, mens de talløse overgrep mot barn
og unge er mer eller mindre ignorert.
Norske medier har (med god grunn) hatt et sterkt fokus på Metoo-kampanjen, men det er uforståelig at de samme medier har underrapportert og til dels fortiet pavekirkens
pedofile aktiviteter, som har vært delvis offentlig kjent fra 1950-årene. Hvilke lyssky affærer den katolske geistligheten har bedrevet på dette området de foregående århundrer kan man inntil videre bare spekulere
over. Hva skyldes norske og europeiske mediers servilitet overfor pave Frans? Hvorfor mister de all kritisk sans overfor denne kyske, anemiske «gallionsfigur» som reiser verden rundt og refser og fordømmer andre statslederes svikt
på visse samfunnsområder (klima, kapitalisme og flyktningekrise), og som utsteder bindende dekreter om kirkemedlemmenes kjønnsliv og samlivsformer?
DnKs konservative prester kritiseres i mediene
for sitt homofilisyn, mens pave Frans med sitt ultra-konservative syn på homofilt samliv blir gjenstand for en helt annen form for ærbødighet, sympati og overbærenhet. Er det hans skinnende hvite kappe (renhetens symbol) som beskytter
ham mot nærgående kritikk? Hva er det som gjør paven så uangripelig? Er han kanskje ikke et menneske som vi?
«Som leder
for den katolske kirke må paven klargjøre viktige trosspørsmål. Når kirken gjennom paveembetet definerer viktige lærespørsmål, f.eks dogme, ex cathedra, anses avgjørelsen som ufeilbar».
Boken «Pave Frans blant ulvene» (2017) ble omtalt av NRK-korrespondent Arnt Stefansen. Hvilke kvalifikasjoner utenriksreporteren Stefansen har som anmelder av boken, blir ikke helt klart
for oss. Hans tvilsomme habilitet og rolleblanding ligger kanskje på linje med NRKs utenriksreporter og predikant, Tomm Kristiansen?
https://www.nrk.no/urix/_pave-frans-blant-ulvene_-_-sterk-bok-fra-vatikanekspert-1.13774782
Pave Frans framstilles som et «offer»: det uskyldige lam blant ulvene i Vatikanstaten (verdens minste stat, både i areal og folketall). Det faktum at Vatikanet er verdens eneste mannsstat synes ikke
å forstyrre avisredaksjonenes pavedyrkelse. Det ville være underlig om den halvt guddommelige regjeringssjef – paven – tilsynelatende ikke har kontroll over denne bittelille gudsstaten/kirkestaten på jorden.
Vi har vitterlig å gjøre med en kristen teokratisk og diktatorisk statsdannelse midt i hjertet av det demokratiske Europa, og norsk (kritisk?) journalistikk synes visst dette er helt i orden. De våger
ikke å angripe verken paveinstitusjonen eller pavestaten/Vatikanet. Det er kanskje på tide å spørre hvilke usunne bindinger avisredaksjonene har til de kristne hovedkirker?
«Paven,
som velges av det hellige kardinal-kollegium for livstid, utøver i prinsippet all myndighet innen Vatikanstaten og i administrasjonen av kirken mer allment….Det meste av pavens tid går med til å lede pavestolen, altså
kirken. I dette arbeidet assisteres han av et kollegium av kardinaler og det kirkelige byråkrati, den romerske kurie («ulvene»?), med over 3000 geistlige og ikke geistlige ansatte».
Det
kan vel ikke undre noen da at den anti-demokratiske autoritetstro og førerdyrkelse igjen finner grobunn i det kristne Vesten (Franco, Mussolini og Hitler hadde mange sympatisører blant kristne kirker og teologer, katolske og protestantiske).
På bakgrunn av kirke-kristen teologi og historie er det ikke det minste rart om kristne i stort antall slutter opp om høyre-ekstreme og ny-fascistiske bevegelser og partier. Det gjorde de også i mellomkrigstiden og ved krigsutbruddet i 1939.
I Tyskland tiljublet storparten av presteskapet Hitlers maktovertakelse i 1933. Fremfor alt uttrykte de antijødiske holdninger.
Hva kirkelige teologer
har tenkt og uttalt om kristendom og krig fra den hellige Bernhard av Clairvaux (død 1153) til det forrige århundrets teologer og deres støtte til de to verdenskrigene som drepte ca. 50 millioner mennesker, er nok pinlig
for moderne teologer og kirkehistorikere å bli minnet om.
«Var den første verdenskrig en «hellig krig» for de tyske kirker, så var øyensynlig ikke de kristne teologenes
tilfredshet med Hitlers felttog under den annen verdenskrig særlig mindre. Den kristne Franz von Papen, som var tysk rikskansler i 1932 og hjalp Hitler til makten i 1933, erklærte samme år i en tale til en representativ katolsk
forsamling:
«De strukturelle elementer i nasjonalsosialismen er den katolske livsanskuelse ikke vesensfremmede – snarere svarer de til den i nesten enhver henseende».
«Vi kan takke i ikke liten grad de tyske katolikkers mangeårige og iherdige arbeide for disse herlige krigsutbrudd».
«Når vi står
samlet bak krigføringen, med alvor, fromhet, ydmykhet og med bønn i hjertet og på leppene, da er krigen selv en gudstjeneste, en virkelig hellig krig».
Foruten
nazismens antisemittisme var det utvilsomt dens antikommunistiske holdning som vakte de tyske kirkers særlige interesse. I et hyrdebrev uttalte den katolske kirkes biskoper i 1936: «Vi katolikker vil være innstilt på å støtte
Føreren i hans forsvarskamp mot bolsjevismen».
Året etter forsikret de katolske kirkeledere at de gir «Hitler sin spesielle troskap og sin glade oppslutning om den nasjonalsosialistiske
stat og hyller Hitler for å gjenopprette menneskeverdet, lovpriser Det tredje rike som rettsstat og som forsvarer av den europeiske kultur».
Ved krigsutbruddet i 1939 erklærte ledelsen for
den evangeliske kirke i Tyskland følgende:
«Den evangeliske kirke har alltid trofast delt det tyske folks skjebne. Til våpen av stål har den gitt uovervinnelige krefter fra Guds ord…Derfor
går vi også i denne timen sammen med vårt folk i forbønn for Føreren og riket».
(Kilde: Andreas Edwien og Karlheinz Deschner. Se Jens Bjørneboes forord i sistnevntes
bok)
Mange norske prester ble lojale støttespillere for NS-regimet under den tyske okkupasjonstiden i Norge. Boken «Quislings biskoper»
(2017) handler om 11 prester/biskoper som gikk i nazismens tjeneste. Noen av dem forkynte fra prekestolen at Vidkun Quisling (selv teolog) og Adolf Hitler var sendt oss av Gud. Etter krigen forsvarte disse lutherske NS-biskoper seg med at de var pliktige til
å adlyde øvrigheten, innsatt av Gud - i henhold til Paulus brev til romerne 13: 1-3.
----------------------
Når en steingammel, autoritær overlevning fra oldtidens keiserlige Romerkirke har overlevd inntil i dag, er det ikke så underlig om NRK, Aftenposten, VG og Vårt Land/Verdidebatt (ukritisk) reproduserer den kirke-kristne
autoritetsdyrkelsen. Hva står på spill om pave Frans mister sin kirkelig-teologiske autoritet? Han har allerede falt dypt i aktelse og autoritet.
Til alt overmål lanserte pave Frans 2016
som «barmhjertighetens år». For en hån mot ti-tusener overgrepsofre!
http://www.katolsk.no/nyheter/2015/11/pave-frans-brev-i-anledning-barmhjertighetens-ar
I avisen Dagen appellerer den kristne filosof og etiker (!) Henrik Syse til kristent måtehold. MÅTEHOLD??? Han er opptatt av unge menneskers
utskeielser i reality-serier på TV, ikke av kristen-katolske geistliges kyniske, groteske utnytting og misbruk av de mest forsvarsløse og sårbare blant oss: barn og unge. Hvilket overmodig hykleri! Hvilken snedig avledningsmanøver
– av en kristen etiker!
http://www.dagen.no/Inspirasjon/måtehald/Måtehald-når-det-gjeld-alkohol-språk-sex-pengar-–-og-Gud-6494571
Nå er det ikke bare pavekirken som har drevet med seksuelle krenkelser og overgrep i stor skala (det er heller ikke bare pavekirken som utmerker seg i materiell og finansiell grådighet). Hele eldsterådet
i den berømmelige (protestantiske) Willow Creek-menigheten har gått av etter at dens amerikanske leder Bill Hybels trakk seg som følge av «anklager om grenseoverskridende seksuell atferd over lengre tid».
En av avleggerne i kristen-Norge er beskrevet slik (Wikipedia):
«Willow Creek Norge er et tverrkirkelig ressurssenter som har som visjon å hjelpe menigheter og forsamlinger
til å nå sitt gudgitte potensial. Dette skjer gjennom konferanser, utvikling av ressursmateriell og gjennom å bygge et nettverk av ledere som vil bygge levende menigheter som hjelper mennesker til levende tro på Jesus.
Willow Creek Norge er tilknyttet Willow Creek Association, som er et internasjonalt nettverk av mer enn 12 000 menigheter over hele verden».
https://willowcreek.no/om-oss/
«Jehovas vitner har vært gjenstand for etterforskning i en rekke land, blant annet Australia og USA. Nå trappes etterforskning av trossamfunnet i Storbritannia
opp. I britiske medier har en rekke tidligere medlemmer av trossamfunnet hevdet at de har blitt nektet å anmelde overgrep. Den britiske regjeringen etablerte i 2014 en egen granskningskommisjon for overgrep mot barn, etter avsløringer
om seksuelle overgrep i religiøse institusjoner. Denne kommisjonen har etterforsket overgrep i flere kirkesamfunn, samt en rekke kommunale institusjoner. Nå vurderer kommisjonen å opprette en egen granskning av Jehovas vitner, ifølge
avisa The Guardian».
https://www.tv2.no/a/6261045
https://www.spaniaidag.no/2018/04/13/sitter-fengslet-for-overgrep-mot-firearing/
Barn og unge som er oppdratt til ærbødig respekt og underdanighet overfor katolsk geistlighet har ikke forutsetninger for å forstå hvorfor og hvordan
disse betrodde, høyaktede «Guds menn» - og «Guds kirke på jorden» - krenker og ydmyker dem.
«Sårbarheten er hellig», skriver Vårt Land
29. august 2018. Jaså!? Det refereres fra et nylig avholdt seminar i regi av VID Vitenskapelige Høgskole, hvor den amerikanske teoretikeren Judith Butler fremheves som «diakonal» inspirator, selv om hun ikke selv plasserer seg der.
Sturla Stålsett og Gyrid Gunnes er to profilerte prester/teologer som er avbildet i denne reportasjen.
Jeg refererer ingressen: «Fornekter vi vår egen sårbarhet, er veien til
å utøve vold mot andre kort, i følge Judith Butler». Ja, kirkens voldshistorie gjennom mer enn halvannet årtusen demonstrerer dette poeng meget godt. På historiens veier ligger de millioner døde som
ble offer for kirkens menneskeforakt.
Det er også interessant hvordan dr. theol Åste Dokka har forsøkt å knytte sammen kirkefader Ireneus
OG Judith Butler.
https://www.tf.uio.no/forskning/aktuelt/arrangementer/disputaser/2016/dokka.html
http://kjonnsforskning.no/nb/2016/11/vi-er-kjonn-i-himmelen
Å. Dokka som kommentator i Vårt Land presenterer ikke temaer fra sin doktorgrad for Vårt Lands lesere. Hvorfor skriver hun om alt mulig annet? Har det interesse hvordan hun personlig opplever treningsmentaliteten hos det norske
folk, eller sommerferiens utfordringer? Avisens kommentatorer er drevne retorikere og apologeter. De vet hvordan de skal avlede oppmerksomheten fra kirkens hovedproblem, ved bl.a. å konstruere kunstige problemstillinger i periferien og på
overflaten, slik Dokka har gjort i noen av sine skjødesløse kommentarer i Vårt Land og på Verdidebatt. Det kalles «eksistensiell refleksjon».
Hun har mange roller
og bærer mange hatter. Gjennom annonser i avisen Vårt Land (også i Klassekampen) vet vi at Dokka brukes som foredragsholder ved diverse seminarer i kristelig eller teologisk regi. Hun er dr.theol. og ordinert teolog fra TF. Hun var en kort
tid spaltist i Klassekampens ukentlige religionsspalte før hun hoppet til Vårt Land, nå som kommentator i avisen og forlagsredaktør i Vårt Lands Forlag. Hun har opptrådt som (seriøs) «liturg» i NRK-serien
Presten (om Bjarte Tjøstheim) OG som skribent i nettavisen Minerva. Hun var også aktiv deltaker ved Trosopplæringskonferansen 2017.
Kunne vi
ikke forvente at hun som deltaker i det minste refererte fra de annonserte seminarene nedenfor, for Vårt Lands lesere?
«Hvor ble det av sjelen?» (Norefjell Resort, 28 juni - 1 juli, Areopagosfestivalen
2018).
«En kristendom for vår tid» (Olavs-seminar 30. august i Søsterkirkene)
http://www.areopagos.no/om-areopagos/arrangementer/hvor-ble-det-av-sjelen
https://www.granavolden.no/Om-gjestgiveriet/Mye-aa-oppleve-paa-Granavollen/Olavsseminar-paa-Granavollen
«DET KRISTNE SANNHETSBEGREPET»
Håvard
Nyhus har på Verdidebatt nylig lansert denne spektakulære formulering: «Det kristne sannhetsbegrepet tilbyr en kritisk korreks til Rudy Giulianis forsvarsstrategi så vel
som Sam Harris’ reduksjonisme og Donald Trumps løgner».
Igjen og igjen ser vi at kristne begreper og verdier ikke kan bestå uten i motsetning eller konflikt med en motstander. Jeg håper
at H. Nyhus i neste omgang kan begrunne «det kristne sannhetsbegrepet» uten å ty til Giuliani, Harris eller Trump. Kan han ikke bare enkelt og klart forklare avisens lesere hva det kristne sannhetsbegrepet går ut på?
Kan det stå alene? Finnes en innholdsdefinisjon?
(Jeg har tidligere etterlyst en ordbok som innføring i det kristelige språket og de kirkelige begreper).
Mange vet at ordet «sannhet» eller «Sannheten» forekommer hyppig i Det nye testamente. Mange forstår også at kirkens «trossannheter» er noe ganske annet enn vitenskapelige sannheter. Jfr. de tre trosartikler
i Den apostoliske bekjennelse, som av prest og menighet hver søndag fremføres i DnKs liturgi - uten begrunnelse og «korrespondansekrav».
Den kristne lære skal «tros»
uten tvil, uten refleksjon (som dåpsbarnet ved døpefonten). Et kristent sannhetsbegrep som tilbyr «kritisk korreks» må selv presiseres og utdypes. Den Hellige Ånd (3. person i treenigheten) kalles «Sannhetens
Ånd». Er det Helligånden som opplyser de kristne om Sannheten?
Det ligger nær å spørre Nyhus hvordan han relaterer de uforanderlige og steinharde
oldkirkelige bekjennelser til «sannhet i bevegelse». Han forteller oss at det finnes andre måter å forstå sannhet på enn «korrespondansekravet» (som at han spiste havregrøt til frokost,
eller at jorden beveger seg rundt sola), men han nevner ikke at Jesus ER Sannheten i hans kristne religion.
Den kristne Sannheten er knyttet til en person. Jesus fra Nazareth ER «veien, sannheten og
livet».
Er ikke Jesus gyldig som Sannheten lenger, kanskje? Er kirkens urørlige dogmer og påstander om hans guddommelige unnfangelse, fysisk oppstandelse fra de døde og himmelfarten
(40 dager senere) – bevitnet av engler – blitt «sannhet i bevegelse», ikke løgn eller usannhet (Fake news)?
Forkynner ikke engler Sannheten? Finnes de eller finnes de ikke?
VGs katolske spaltist, Kim Larsen, vil gjerne hente englene tilbake til kirken.
http://www.larsenkim.no/kall-englene-tilbake/
Jeg siterer H. Nyhus:
«Det som er sant er det som bærer; det som er robust og eksemplarisk over tid, mente
han (Jordan Peterson), og viste blant annet til Bibelen (GT eller NT?) som eksempel (selv om han strengt tatt ikke er kristen)».
Jordan Peterson er nok en like unnfallende tåkefyrste
som Håvard Nyhus og Atle Ottosen Søvik (professor i systematisk teologi ved MF). Vi får ingen konkrete eksempler på hvilken sannhet som bærer over tid - om det ikke skulle være kristendommens ubevegelige, steinharde
dogmer fra romerkirkens oldtid?
H. Nyhus fremfører ingen konkrete eksempler på åpenbarte sannheter, skjulte sannheter eller sannhet i bevegelse...
«Sannhet er ikke noe som bare er, slik det er vanlig å tenke i dag – sannhet er noe som beveger seg og virkeliggjøres gjennom historien…det kristne sannhetsbegrepet kan
oppsummeres som en sammensmeltning av det greske og det jødiske. Ingenting galt med naturvitenskapens korrespondansekrav, men sannheten er større enn som så.
Det finnes sannheter –
skjulte og åpenbarte – som ikke kan testes, bare illustreres (for eksempel ved hjelp av en lignelse). Og det finnes sannheter som ikke kan argumenteres – bare gjøres».
Det er merkelige resonnementer også Å. Dokka bringer til torgs i innlegget «Apologetikk på ateismens premisser» (29. aug. 2018). Forveksler hun ateisme med historisk-kritisk forskning?
Er apologetikk på teologiens premisser troverdig?
"Jomfrufødselen" (Jesu unnfangelse) er ingen subjektiv «tro» i Dokkas kirke, men en påstand om en historisk-faktisk hendelse.
Man kan hente fram utallige statskirkelige prekener om engelen Gabriels besøk hos Maria, som viser at DnKs prester forstår denne hendelse BOKSTAVLIG. At Maria ble besvangret uten en menneskelig manns medvirkning, har kirkens biskoper og prester
postulert og forkynt i mer enn halvannet årtusen.
Åste Dokkas tro hviler ikke på hva «historievitenskapen kan finne ut eller ikke finne ut». Det som er viktig, sier hun,
er hva forestillingen om unnfangelsen ved Den hellige ånd forteller meg - på godt og vondt. Hun spør: hvordan illustrerer den inkarnasjonen? Hva forteller den om hvordan de første kristne så på Jesus?
Hva forteller den om synet på seksualitet? Vi håper at Dokka kan gi fornuftige svar på de spørsmål hun her har stilt.
Hva forteller «unnfangelsen ved Den hellige ånd»
henne personlig? Dokka synes ikke spørsmålet er så viktig. «Dette vil jeg egentlig ikke diskutere», sier hun klart, men defensivt.
Hennes kollega, prost Trond
Bakkevig, har vært av en annen oppfatning. Se nedenfor hvordan han blåser opp denne angivelig historiske hendelse (eller mytologiske forestilling?) - «Marias lovsang» - som trussel mot argentinske
makthavere i vår tid (Argentina er som kjent pave Frans hjemland).
https://www.aftenposten.no/meninger/i/zGy1w/Den-troende-og-den-farlige-Maria
Det er utrolig hva kirkelige prester og teologer kan få til av aktualiserende tolkninger. Som alle kan se i utallige billedserier på Google, er det ingen
fattig Maria, men en fornem og aristokratisk Maria som får uventet besøk av erkeengelen Gabriel.
https://no.wikipedia.org/wiki/Gabriel
Som «Himmeldronning» måtte Maria selvsagt avbildes standsmessig. Hun er verdensberømt for sin kyskhet og jomfruelighet. Men selv ikke som gudeføderske
fikk Maria plass ved siden av «Himmelkongen», da keiser Konstantin og hans lydige biskoper utformet Den nicænske bekjennelse år 325.
Den vulgære framstilling av «fattigfolkets»
Maria, Josef og Jesus-barnet i krybben og stallen finnes ikke i de gloriøse, romantiserte billedserier på Google.
Både TF-teolog Anders Martinsen (Aftenposten 23. des 2014) og
Vårt Lands kommentator Håvard Nyhus (Vårt Land 5. desember 2014) har strevet med å hente fram den ukjente og anonyme Josef, som et mulig mannlig forbilde i likestillingens tidsalder. Dess mer ukjent en person er, dess
større frihet har man til å fabulere og dikte.
Jeg vet ikke om også den halv-kristne/skap-kristne Jordan Peterson har hentet fram Josef som et maskulint ideal? Men ettersom Peterson
tillegger kristendommen (og Bibelen) så stor betydning for vår vestlige sivilisasjon, er det altavgjørende å få brakt på det rene hvilket syn han har på Jesus fra Nazareth (kirke-kristendommens «Kristus»).
Det er i dette spørsmål alle moderne «profeter» og kristendoms-apologeter må klargjøre sin posisjon. Uten Jesus-apoteosen finnes ingen kristendom og ingen kirke.
Er Jordan Peterson
bare «en humanist som liker de kristne metaforene»? Vel, han har iallfall «omvendt» ateisten Thomas Haarklau Kleppestø (skribent i den kristelige nettavisen Minerva). Kleppestø har angivelig fått
et nytt syn på den «kristne kulturarven».
Men historien om Kain og Abel tilhører ikke kristendommen, men jødedommen. Det gamle testamente (GT) er jødedommens bibel.
Alle historiene har bakgrunn i israelittisk-jødisk kulturhistorie, tenkning og livserfaring. Det finnes intet kristent i den hebraiske bibel.
De ny-testamentlige skrifter ble samlet mange, mange
århundrer senere. Har Jordan Peterson rotet det slik til at Kleppestø oppfatter bibelens to skriftsamlinger som kristne? Jesus var jøde, ikke kristen! Denne enkle endetidspredikanten kunne aldri ha forutsett den monstruøse
Romerkirken, som tok form ved kirkemøtet i keiser Konstantins sommerredsidens år 325 i Nicæa.
Det gamle testamente er ikke en studie i menneskers psykologi, men en nedtegnelse av et lite
folks nomadiske vandringer, samfunnsdannelser, levevis og religiøse forestillinger for mer enn 2-3000 år siden. Mangfoldet av stemmer, skrifter og sjangre: legender, historie, poesi, profetier og visdomslitteratur gjør GT langt mer dynamisk
og innholdsrikt enn det stramt teologisk-forkynnende NT.
Det gamle testamentet rommer spennvidden mellom avgrunnene og storheten i den menneskelige tilværelse i oldtiden. At mange rop, klager, selverkjennelser
og takksigelser, som også anger, botsøvelser, tilbedelse og offer steg opp til israelittenes "paktsgud", kan vi forstå. Når flom og tørke rammet, eller nabofolkenes invasjonsstyrker erobret landområder og deporterte folket,
måtte det være et TEGN fra guden.
Katastrofene som rammet israelittene ble forstått som at de hadde misligholdt «pakten» med sin gud. De hadde sviktet, og derfor ble de straffet. Selvkritikken
løper som en rød tråd gjennom mange av de gammeltestamentlige skrifter. Jahves straffedommer manet jødefolket til selverkjennelse og botsgang, men også til ny innsats og gjenoppbygging «her og nå».
«Peterson har gjort at jeg tenker annerledes om Bibelen (?). Det har åpnet for en mer metaforisk forståelse av de kristne
tekstene. Nå leser jeg Bibelen (?) som et forsøk på å forstå menneskers psykologi, sier Kleppestø, og fortsetter:
– Tidligere anså jeg kristendom
som en samling førvitenskapelige påstander om hvordan verden fungerer. Nå forstår jeg derimot kristendommen som en samling historier som sier noe om hvordan det er å være
menneske i en tøff virkelighet.
For eksempel viser historien om Kain og Abel at hvis man lar sjalusi og misunnelse ta overhånd, skaper man grobunn for noe ondt inni seg, som igjen
kan gjøre at du skaper et helvete for deg selv. Peterson får frem dybden i disse historiene».
GT handler ikke om kristendommen! Har ikke Kleppestø tenkt tanken at han kunne konferere jødiske bibelforskere og historikere, for å få dypere innsikt i den israelittisk-jødiske tenkemåte, kulturhistorie
og religionsutvikling i deres egen skriftsamling (GT)? Han er kanskje ikke interessert?
Kleppestø mener vel ikke i fullt alvor at historien om Kain og Abel er en "kristen tekst"? Man kan aldri vite
hva kristendoms-apologetene finner på av snurrige bibelfortolkninger. Nå er det til dels en metaforisk lesemåte som gjelder, slik noen tidlige kirkefedre grep til den "allegoriske" metoden.
Store
norske leksikon skriver meget avslørende:
Metoden fikk utbredt anvendelse hos enkelte av kirkefedrene,
for eksempel Clemens fra Alexandria og særlig Origenes, som ved å fortolke allegorisk kunne lese hele Det gamle testamente som et rent kristent dokument. Også Augustin tok metoden i bruk.
Religionshistorikere, religionsfilosofer, religionspsykologer, religionssosiologer og kristne sosialantropologer ser ut til å ha en sterk kirkelig-teologisk slagside. Ikke så få av dem ender opp i
KIFO (Kirkeforskning).
Kristologisk hermeneutikk ligger alltid i bunnen. Kirkens dogmatiske rammeverk styrer all forskning som utgår fra MF, TF, UiA, VID og KIFO. Man bør
være spesielt oppmerksom på "religionspsykologene" fra MF og "religionssosiologene" og "religionsfilosofene" fra UiA, som hyppig konfereres i den kristelige avisen Vårt Land. Det er heller ikke uten betydning at både foregående
og nåværende rektor ved Universitetet i Stavanger (UiS) er kristne. Det vil nødvendigvis influere på lærestedets profil, vinklinger og prioriteringer.
Det
har vært tett utveksling og samarbeid mellom MF, UiA, UiS og Misjonshøgskolen i Stavanger. Jan Olav Henriksen er f.eks. professor i systematisk teologi (religionsfilosofi?) ved Menighetsfakultetet, men fra 2002 også professor II ved UiA.
Det er litt rart at Kleppestø ignorerer de for kirke-kristendommen langt viktigere grunnfortellingene i Det nye
testamentets teologi OG kirkens hovedperson. Hva skal forstås metaforisk i «de kristne tekstene» (NT), som evangelieskriftenes beretninger om den jødiske domsprofeten: Jesus fra Nazareth?
Hvordan kan det ha seg at en norsk psykolog i år 2018 griper til en gammeltestamentlig tekst og historie for å forstå "hvordan det er å være menneske i en tøff virkelighet"?
Har han ikke annen kunnskap, referanser eller efaringer? Har det ikke skjedd noen utvikling siden Kain og Abel-historien i Det gamle testamente?
(Jeg minner om at jødiske psykologer og
psykiatere det siste århundret har stått i fremste rekke når det gjelder forskning på menneskesinnet og den menneskelig psyke).
Hvordan vil Kleppestø,
metaforisk eller psykologisk, tolke beretningene om Jesu guddommelige unnfangelse, oppstandelse og himmelfart? Hvordan vil han metaforisk forstå innholdet i Den
norske kirkes fem autoriserte, offisielle bekjennelsesskrifter?
Kan Brekkestø, metaforisk eller psykologisk, forklare hva dåpsformularet og dåpsritualet går
ut på?
----------------------
02.09.2018 (revidert 03.09.2018)
G. Ullestad