Moderne kristne lutheranere og katolikker taler med mange tunger. Det gjør også avisene Dagen, Vårt Land, Stavanger Aftenblad OG Klassekampens kristelige spaltister. Blindfeltene er utallige.
Guds fokus for mennesket er livet FØR døden, sier den ene. Nei, sier den andre: Guds fokus for mennesket er livet ETTER døden. Alle forkynner og taler på vegne av den kristne «Gud».
Riktigere vil det være å si den gammeltestamentlige gud var mest opptatt av israelittenes dennesidige liv, mens den nytestamentlige Jesus var opptatt av det hinsidige «himmelriket», eller «Gudsstaten».
Ikke så underlig da han ventet på verdens ende og historiens avslutning i sin egen levetid. Han hadde intet fremtidsperspektiv utover sin egen generasjon. Som en «inkarnasjon» av den mytologisk-apokalyptiske figuren menneskesønnen,
mente Jesus å spille en helt bestemt rolle i det store, nærstående endetidsdrama. Men Jesus fra Nazareth tok feil. Historiens hjul rullet forbi ham. Da Jesus gjenkomst drøyet, ble det nødvendig å utarbeide en teologi
til forklaring og begrunnelse.
Jesu predikantvirksomhet står i eskatologiens tegn. I mange lignelser og beretninger anskueliggjør han hvordan hans folk skulle utsorteres og skilles fra
hverandre i frelste/gode/verdige/rettferdige og fortapte/onde/uverdige/urettferdige. Som den brutale herren i «det store gjestebudet», eller slik hyrden skiller fårene fra geitene. Av sine etterfølgere og tilhengere
forlangte Jesus total lydighet og underkastelse. Han truet sine meningsmotstandere med en grusom hevn.
Den straffende, hevngjerrige og uberegnelige kristne «Gud» er nå blitt svak, sårbar
og avmektig. Han gråter med de lidende, får vi høre. Fordi han er hjelpeløs? Liberalteologene har detronisert Ham fra hans fordums makt og verdensvelde. Det var kirken og dens teologer som tilranet seg "makten og æren i all
evighet".
Dialogpresten Silje Trym Mathiassen skriver i sin søndagspreken i Aftenbladet (10. februar) om «En Gud med angst» (Johannes 12, 20-33). Kan vi anbefale
at den kristne «Gud» går i angst-terapi? Kanskje guden trenger sjelesorg av Trym Mathiassen eller skriftemål av pave Frans?
Hun henter også frem Jesu siste ord på korset: «Min
Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?». Når Gud har forlatt Gud (les: Kristus), har vi forlatt all meningsfull tale. En gud med dødsangst er ynkelig og patetisk. Men Jesus var ikke «Gud», som kirken har gjort ham til.
Som så mange korsfestede jøder under den romersk-europeiske okkupasjon led han en svært smertefull død. Mennesker som dør under den grusomste tortur vil naturlig nok føle angst.
Marcus Borg-teologenes skille mellom «før-påske-Jesus» og «etter-påske Jesus», dvs. hvorvidt han var guddommelig ved sin fødsel, eller først ble guddommeliggjort ved sin oppstandelse,
er slike ville teologiske spekulasjoner vi umulig kan forholde oss saklig-nøkternt til. Men det er i denne og lignende livsfjerne og verdensfjerne tankebobler kirkelige teologer («kriseteologien») stadig oppholder seg.
De søker nå tilflukt til en metaforisk/symbolsk jomfrufødsel, oppstandelse og himmelfart. Da må vel også «den ytterste Dom» tenkes metaforisk? Skal vi forstå det slik
at en metaforisk Jesus skal «komme igjen for å dømme levende og døde»? Hva i all verden skal i så fall en metaforisk dom bety?
Kanskje kan det tenkes en mer
menneskelig og enkel logisk-psykologisk forklaring på Jesu siste ord på korset, nemlig at han i et glimt av erkjennelse innså at han hadde tatt feil? Det er ikke umulig at han tenkte og håpet at han som gudens utvalgte sendebud
skulle unnslippe døden i siste øyeblikk og bli tatt direkte opp i himmelen (som profeten Elias?). Jesus "regisserte" sitt endelikt i samsvar med profetskriftene...
Ellers kan vi vel bare si at verken
et «Gudsnærvær» eller et «Gudsfravær» berører oss det minste. Vi er tvert om lykkelig frigjort fra slike «projeksjoner av vårt skiftende følelsesliv». Hvorvidt Trym Mathiassen
trenger en «Gud» og/eller en «Jesus Kristus» som er med henne i de tyngste stunder, får være hennes personlige sak.
Jeg vil tro at majoriteten av Aftenbladets lesere ikke har
slike behov som avisens dialogprest. Vi har muligvis bedre jordnær kontakt med våre følelser, impulser, behov og aspirasjoner enn Trym Mathiassen, som tydeligvis ikke har annet holdepunkt i livet enn sin dype tillit til «Gud»?
At livet er kontrastfullt, vet vi alle. Vi trenger ingen kirkelig «dialogprest» for å belære oss om alminnelige menneskelige erfaringer og hverdagslivets selvfølgeligheter. Det spesielle
er at denne dialogpresten personlig ikke kan forstå eller forklare naturlige menneskelige erfaringer uten fastelavns-søndag i kirkeåret som bakgrunn og referanse.
«Jesus viser her hvordan samspillet mellom tillit og frykt kan fungere. Han er himmelsk menneskelig. Og jordisk åndelig. Å være åndelig handler ikke om å være
fritatt for vonde følelser. Jesus gråt. Jesus kjente på angst…
Å se Jesus betyr å bli kjent med sitt eget mørke, men samtidig ane stemmen fra
himmelen som taler om herliggjørelse og himmelsk lysglans. Vi kan bli blendet av lyset, og vi kan bli opplyst av mørket. Jesus viser oss livets dimensjoner. Lys og mørke».
Nei, kirkens Jesus («troens Jesus») er oss fullstendig fremmed. Vi erfarer og tenker helt annerledes om «livets dimensjoner» enn Jesus-dyrkerne. Den profilløse ideal-Jesus
("vennen", «Mesteren») ny-liberale folkekirketeologer dyrker og forkynner i dag har ingen nytestamentlig forankring. Han finnes bare som et fantomvesen i teologenes hoder, i deres skrivebordsteorier. Vi som ikke verken ser eller trenger
Jesus som autoritet og forbilde («sentrum i livet»?) føler bare mer og mer avsky for de kirkelige teologenes Jesus-besettelse.
Jeg for min del synes derfor det er mer interessant å rette
fokus mot autoritetsbehovet til (ordinerte) teologer som Trym Mathiassen, K. Veiteberg, H. Moxnes, T. B. Jørgensen, H. Nordhaug, H. Hognestad og Marcus Borg. Det virker ikke «sunt», for å si det mildt.
Helortodoks («bokstavlig») preken-forkynnelse
Jeg
siterer en diakon i Stavanger Aftenblads ukentlige søndagspreken 3. febr. 2018 («Kristi forklarelsesdag»): Mark 9, 2-13.
«Velkommen inn, Jesus…Vi
får også høre lest i kirken i morgen om når disiplene til Jesus var øyenvitne og fikk oppleve Hans guddommelige storhet på fjellet…
Jesu
innbydende blikk…Ikke til å fatte. Teksten som vi leser i dag er rett og slett ubegripelig. Den er så mektig, så grensesprengende. Ja, så overveldende. Ikke rart at fiskerne fra Galilea ble fylt av frykt».
Og her er «Trøstereglen» fra Åpenbaringsboken, Joh. Åp. 7, 11-17, sitert i Vårt Land 20. jan. 2018, av prekenforkynner og sokneprest i Vårt Land:
Hans Jørgen Nilsen:
«Disse som trøstes er «den store hvite flokk»…de har til felles at de står for Guds trone og synger for ham dag og natt…Nå
trøstes de med at Gud skal bo hos dem og han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne…».
Tårene og smerteskrikene
fra de terroriserte, torturerte hedninger, jøder, kjettere, hekser, muslimer, indianere og afrikanske slaver de forgagne århundrer har åpenbart ikke berørt kirkens autoritære mannsgud og hans kirkelige presteskap. Den kristne
«Gud» og hans kirkes representanter på jorden har vært påfallende lite empatisk innstilt de foregående århundrer og årtusen.
Empati og barmhjertighet er heller
ikke særlig fremtredende i moderne teologiske teorier. De titusener av mishandlede og (seksuelt) misbrukte barn og unge ved katolske og lutherske institusjoner inntil 1980-årene vekker ingen medlidenhet eller barmhjertighet, verken hos kvinnelige
eller mannlige kirkelærere og forkynnere.
Den kristne «Gud» var og er, som sine (jordiske) prestemenn, bare opptatt av lydig tilbedelse fra sine utvalgte tilhengere: «den
store hvite flokk». I spissen står den hvitkledde pave Frans, som hylles av Vårt Land, VG og Aftenpostens redaktører.
I
avisen Dagen blir «en brølende løve» assosiert med både Jesus og djevelen. Løven er et farlig rovdyr vi har grunn til å frykte. Se disse to fantastiske innslagene, med illustrasjoner.
http://www.dagen.no/Inspirasjon/sang/Kraften-i-Jesu-navn-569335
http://www.dagen.no/Inspirasjon/ANDAKT/En-br%C3%B8lende-l%C3%B8ve-570936
http://www.dagen.no/Inspirasjon/
http://www.biblen.info/Selvmodsigelse.php?id=589
Liberalteologene og folkekirke-teologene strever hardt med å «humanisere» kristendommen og den kristne lære. Det er et umulig forehavende. «Dialog», som bare kan
bygges på likeverdighet, kan aldri (!) forenes med kirkens imperialistiske misjonstanke at «ALLE skal bøye kne og bekjenne at Jesus Kristus er Herre».
Misjonsorganisasjonene
har et spesielt ord for de uomvendte (udøpte) folkeslag i verden: «de unådde».
«Dialogprestene» i DnK bærer voldstrusselen med seg i sin teologiske bagasje.
De er ikke ærlige. Den ny-liberale (halvortodokse) teologi bedriver hardhendte og fantasifulle omtolkninger for å tilpasse Jesu oldtidsmytologi og eskatologi dagens humane samfunnsetikk.
Noen eksempler:
«Nåde» er blitt til gave, «forsoning» til kvasi-psykologi, «frelse» til sosial frigjøring eller indre fornyelse, «synd» til selverkjennelse, «dom» til gjenopprettende rettferdighet, «himmel»
til sosial rettferdighet, «helvete» til sosial urettferdighet.
Hvis dette er alt som blir igjen av religionen kristendommen, er den allerede oppløst. I motsatt
fall trenger vi en kirkelig-teologisk ORDBOK.
Kirkebygningene står som fysiske landemerker på en religion og kirke som har utspilt sin rolle. Kirker nedlegges og forfaller
i stort antall, både i Norge og på kontinentet. Når alt går i stykker blir ropet på den autoritære leder («Føreren») sterkere. Når en smule demokratisering truer bispemaktens autoritet, blir tanken
om en erkebiskop mistenkelig forlokkende.
Den for lengst avdøde Martin Luther kan ikke konkurrere med en lys levende pave (endog apostelen Peters etterfølger). Blant Jesu disipler og de senere
«apostler» var det også mye indre strid og forvirring.
Vi undres mer og mer: hvordan skal et dypt splittet bispekollegium i DnK forvalte læremyndigheten? De to lutherske biskoper
Kari Veiteberg og Hallvor Nordhaug er to av 12 «hyrder» som åpenbart ikke klarer å holde styr på «saueflokken» lenger.
Det Kristus-sentrerte
fellesskapet («de helliges samfunn») lokker få til kirkerommet. Vi er blitt mer voksne og trenger ingen Far i himmelen, slik biskopene selv gjør det og slik de stadig søker å innprente denne merkverdige, fremmedgjørende
«gudslengselen» i oss.
«Jeg opplever at det er mange som sier de har vanskeligheter med å tro på en Gud som tillater det vonde, samtidig som de benekter Guds eksistens. De klandrer
Gud, samtidig som de ikke tror på ham. Det kan være krevende å forholde seg til, forklarer Per Arne Dahl».
Det er kanskje «krevende» for en biskop av Per Arne Dahls type
å forstå at kristendomskritikk (dogme- og teologkritikk) stiller spørsmål ved hans kirkes gudsbilde, på historisk, intellektuelt og etisk-rettslig grunnlag. Han vil kanskje forstå kritikken bedre hvis vi presiserer
at det ikke er noen gud/Gud vi klandrer for å tillate det vonde, men hans egen historisk-faktiske kirke.
Geistlighet, teologer og (kristelige) religionspsykologer vil så gjerne tro og forkynne
at vi ALLE har et «gudsforhold» eller en «gudslengsel» å bearbeide, som det sies her:
«Halstensen beskriver hvordan forholdet mellom tanken og følelsenes Gud ofte kan
være konfliktfullt».
Bare vi kan frigjøre oss fra dette misforholdet, dvs. fra oppveksten eller barndommens «emosjonelle gudsbilde», kan vi ledes fram til en mer sunn,
moden (moderne/reflektert) gudsoppfatning. Ny-liberale teologer og religionspsykologer fra de teologiske fakulteter skal visstnok tilføre oss et slikt tidsriktig «gudsbilde», for bare de har angivelig den rette forståelsen
av kirke-kristendommens "Jesus" og "Gud". De tidligste apostler og kirkefedre samt flere hundre biskoper i Nicæa, middelalderens munker og paver, må vel da anses som upålitelige forførere: vranglærere?
Det finnes ingen "tanken og følelsenes Gud" i kirkens bekjennelsesskrifter - og derfor ingen konflikt.
Hvis det er slik at verden, historien og
menneskehetens utvikling ikke kan forstås uten en kristen "Gud" som eneste opphav og beveger, eneste aktør og referanse, har vi ingen felles-menneskelige møtepunkter. Heller intet felles språk. De kirkelig-teologiske fraksjoners kamp
om historien er meget uverdig. At norske fagteologer året 2017 ikke har klart å hente frem andre teologiske autoriteter enn den spekulative Marcus Borg (tilknyttet "Jesus-seminaret"), forteller hvor dårlig det står til med historie-forskningen
ved TF og MF.
Ordinert prest, misjonær og "misjonsgeneral" i NMS, biskop T. B. Jørgensen kommer selv fra det konservative og mest bekjennelsestro teologiske fakultet (MF), som
mest standhaftig og bokstavtro har forsvart helveteslæren. Han er som sine bispekolleger ingen troverdig historieskriver.
"Borgs metodiske grep og hans «gjenoppdagelse» av Jesu
«egentlige» budskap, er ikke unikt i et forskningshistorisk perspektiv. De hører hjemme i den akademiske tradisjonen som startet for rundt to hundre år siden hvor en for alvor begynte å jakte på den historiske Jesus.
I Norge tok det lang tid før de nye tonene for alvor slo inn i skoleteologien og skapte sine konflikter mellom «liberale» og «bibeltro». Institusjonalisert mellom Teologisk fakultet ved Universitetet
i Oslo og Menighetsfakultet".
"Personlig savner jeg nok en «dypere» beskrivelse av ondskapen eller Guds motkrefter både i den store historien og den enkeltes liv. Forståelsen
for et endelig oppgjør, en endelig dom og seier for Gudsriket ved «tidens ende» ville dermed bli en mer integrert del av det kristne språket og dermed også visjonen om et evig liv på den andre siden av det skillet den siste
fiende, døden, skaper. For meg handler det kristne språket også om det. Det hører med i gjenoppdagelsen".
«Helvetesstriden
viste hvor sterk makt den pietistiske lekmannskristendommen hadde i Norge i den første perioden etter andre verdenskrig», skriver MF-teologen T. B. Jørgensen på Verdidebatt, med referanse til TF-teologen Halvor Moxnes.
Jeg har bøker, tidsskriftartikler og avisdebatter fra utallige fakultetsteologer (mange dr. theol. og professorer) i denne tidsepoke, som forteller en ganske annen historie enn den H. Moxnes og T. B.Jørgensen
forkynner. Ja, det handler som alltid om dogmatisk forkynnelse, ikke om sannferdig historieskriving.
Jeg sier bare: fri og bevare oss for Jervell/Moxnes/Eidsvåg/Jørgensen/Marcus Borgs
"nye Jesus" og/eller "nye kristendom". Kristendommen er ikke "gjenoppdaget", men snarere sementert i det fastfrosne Jesus-idolatri (idolatri betyr i følge Store norske leksikon: avgudsdyrkelse).
"Her
gjør Eidsvåg, prest og trubadur, opp sitt teologiske bo med å avlyse den «doble utgang» og en evig fortapelse. Det er i denne sammenheng vi må se Kom forlags initiativ med å utgi Borg på norsk. Nærmest
som en videre teologisk underbygging av Eidsvågs helveteskritiske posisjon".
Verken Eidsvåg, Moxnes eller Jørgensen har så vidt meg bekjent ta noe oppgjør med bekjennelsesskriftenes
guddommelige "Jesus". Dermed har de vel også autorisert Jesu dualistiske menneskesyn og mytologiske verdensbilde?
--------------------
Den kristne teolog og folkehøgskole-lærer, Tom Erik Møllerbråten, utga boken "Tro under tvil" (Verbum 2015). Jeg synes nok det er litt merkelig at han nå opptrer som journalist/forfatter
av denne tekst på nettavisen Fri Tanke:
http://fritanke.no/kommentar/religion-og-livssyn-er-mer-enn-krydder-det-er-a-soke-selve-meningen-med-livet/19.10719
At vi ikke føler (emosjonelt) savn eller lengsel etter den kristne «Gud», verken i fortid eller nåtid, synes å være en umulig tanke for
biskoper, prester og (kristelige) religionspsykologer. Hva skal de gjøre når vi Ikke heller intellektuelt utfordres det minste av den akademiske fagteologi eller ny-apologetenes argumentasjon?
Vi er mer sjokkert over kirke-kristendommens stadig gyldige og aktuelle dogmer, bekjennelse og teologi.
https://no.wikipedia.org/wiki/Fader_vår
https://www.vl.no/nyhet/lengter-alle-etter-gud-1.1100748
https://www.bibel.no/Verbum/Nettbokhandel/Tro__og__livshjelp/Tro__og__bonn/Tro-under-tvil
Kirkens autoritære ledere og lærere kan ikke akseptere eller tolerere at vi ikke er lydige barn lenger. Vi bærer ingen skyld, arvesynd eller «sunn
skam» som ukentlig må bekjennes for den geistlige overhøyhet eller for den maskuline, nådige himmelherskeren: Faderen og/eller Sønnen.
Ennå har man ikke nådd bunnen. «Kristendommen
mot undergangen» er den passende på tittel på en bok som utkom i 2016. Så langt har det kommet at Kirkemøtet holder seg med en bar for alkoholtørste delegater. Kan det påvirke dømmekraften, mon tro? Lett
tilgang til alkohol er kanskje blitt «kristne verdier»?
Avisen Vårt Land reflekterer meget godt utglidningene, dvs. hvordan grensene stadig forflytter seg. Avisen har lørdag 3. febr. på
den ene side en hyllest til «de edle dråper» (signert Alf van der Hagen) og på motsatt side en annonse for kommende seminarer kalt: «Salig er tørsten». Virkelig fornøyelig lesning! Det er
god grunn til å spørre om det er vinens edle dråper eller Den hellige ånd som slukker tørsten? En kombinasjon av vinen og Helligånden gir kanskje en kraftigere «rus»?
I debatter om lærespørsmål på Verdidebatt ser vi at teologene stoler mer på egne teorier enn på «Den hellige skrift» og «Herrens ord». Det er interessant
at det er det «bibeltro» lekfolket på Verdidebatt som både siterer «Skriften» OG Jesu ord mest omhyggelig. De har fått sitt bibelsyn, gudsbilde og verdensbilde formet av prester utdannet ved de teologiske fakulteter
(«presteskolene»).
Prestelærernes «konfirmanter» og «elever» gjentar hva de har lært om Jesus, Paulus og Martin Luther - gjennom oppdragelse og trosopplæring.
De skjemmes ikke av den forlegenhet akademisk skolerte teologer og apologeter, som også Vårt Lands kommentariat, plages med i dag.
Troslærerne/teologene høster som de har
sådd.
Elevene belærer og korrigerer sine lærere. Rollene er delvis snudd om. Biskopen og teologens (lære)autoritet er i fritt fall. De mest markante «bibeltroende» opponenter
er Sven Erik Hove og Jon Kvalbein. Det er flere generasjoner/familiedynastier på Verdidebatt, som navnene Kvalbein, Dokka og Nyhus indikerer.
--------------------
13.02.2018 (rev. 14.02.2018)
G. Ullestad