Idehistoriker, kristendomskritiker og humanist Andreas Edwiens
første bok (utgitt under pseudonym fire år etter 2. verdenskrig) bærer den betegnende tittel: «Ut av mørket». Krigens redsler, med kristendommens etiske og teologisk-ideologiske sammenbrudd, gjorde det for alvor
klart for ham hvor nødvendig det var med et oppgjør med selve roten i den kristne kirke og religion.
Dogmekritikken
og den etiske kritikken var og er to sider av samme sak i Edwiens bøker. De henger på det nøyeste sammen, som også i den offentlige religionsdebatten han deltok i gjennom mange tiår.
Mer enn 70 år senere – fire år etter Edwiens død - har intet oppgjør med Jesus-forgudelsen funnet sted. Følgelig heller ikke med
de doms- og straffetrusler «Guds enbårne Sønn» slynget over sine meningsmotstandere, og som Martin Luther videreførte 1500 år senere.
Men
«Ordet» har opplagt mistet sin overbevisende kraft. Religionens «fortryllelse» er brutt. Jesus er ikke en mer "gåtefull" person enn Muhammed.
Rudi Kessel, frafallen katolsk prest, utga i 2011 boken «Hva skal vi med religion?». Spørsmålet synes mer påtrengende enn noensinne. To år senere, i 2013 utkom boken «Gud er tilbake!
Religionens rolle i fremtiden». Her bidrar en rekke profilerte samfunnsaktører, bl.a. tidligere SV-politiker (kristen-sosialist) Bård Vegar Solhjell som skriver kapitlet «Slepp religionen inn».
Hvilken religion? Hvilken Gud/gud er tilbake? Det kan ikke være kristendommen det refereres til, for all statistikk viser dens tilbakegang i vår del av verden.
Det siste tiår er islam sluppet inn i det offentlige rom, og de fleste norske og europeiske religionsdebatter handler om politisk islam/islamisme. Religionens rolle er konfliktskaping. Overalt hvor
kristendom og islam støter sammen blir det konflikt.
Det er på tide å rette et kritisk blikk mot vår egen religiøse tradisjon, slik Rudi Kessel
gjør i sin bok. Da spyr de kristne forlagene ut dialogbøker, kristen apologetikk (akrobatiske tankeøvelser) og vitnesbyrd om muslimske konvertitter (muslimer som har «møtt» Jesus i drømmesyn). Denne type kristelige,
litterære sjanger blir høyst sannsynlig bare lest av egne tilhengere.
Det er kanskje derfor sjefsapologet/forfatter Bjørn Arne Davidsen
og journalist/forfatter Lars Akerhaug endte opp i den kristen-konservative avisen Dagen? Akerhaug har en svært interessant bakgrunn, politisk og religiøs. Han har beveget seg fra det ytre venstre, via kristendommen, til det ytre
høyre. De som har svermet for en autoritær politisk ideologi, ender ikke sjelden opp som like fanatiske kristne og/eller muslimer (som noen av IS-krigerne).
Trond
Ali Linstad har også en fortid i AKP (m-l) på 1970-tallet. Klassekampens mangeårige spaltist, islam-apologet Lars Gule, har bakgrunn i den
samme bevegelse. Hva som er sant og usant om Lars Gule er uvisst. For noen år siden ble en artikkel om ham gjenstand for det som ble kalt «redigeringskrig» på Wikipedia. Frontene har lagt seg, men på Verdidebatt vakte
han i flere år harme pga sin autoritære, arrogante debattstil. Det er interessant at Lars Gule figurerer blant 15 «nettkrigere» i VGs dokumentar. Han er nok mer kjent som Palestina-aktivist enn som seriøs forsker.
https://www.vg.no/spesial/2015/nettkrigerne/
Akerhaug er nå ansatt som redaksjonssjef
i nettavisen Resett. Kanskje kan han tjene som illustrasjon/eksempel på Didrik Søderlinds såkalte «hesteskoteori» i VG nylig?
https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/KvxyBX/ytre-hoeyre-og-ytre-venstre-omfavner-de-samme-sterke-mennene
«Ble kampen mot slaveriet født i Betlehem?», spør Davidsen
i Dagen 12. desember 2018. Davidsen klarer det kunststykket å gjøre Jesu forsvar for slaveinstitusjonen i hans mange lignelser til en «programerklæring» mot slaveriet. Historiske fakta er ikke viktig for en kristendomsapologet
og Jesus-dyrker. Igjen og igjen ser vi det samme syndrom: den undertryktes perspektiv – her slaven – har ingen stemme. Deres historier blir ikke fortalt. 3-400 års slavehandel og slavehold i de kristen-europeiske kolonistater eksisterer ikke
i Davidsens verden. Det skyldes kanskje «dårlig lesning» av Det nye testamente?
Jeg siterer Davidsen: «Og det begynte slik Juleevangeliet forteller
med en Gud som ønsker fred og har glede i mennesker. Noe så sensasjonelt førte over tid til et fundamentalt nytt menneskesyn – og motivasjon til å gjøre noe med det».
«Den Gud vi møter i juleevangeliet, er ikke fjern og uengasjert. En allmektig Gud gjør seg selv liten og maktesløs. Ved selv å bli menneske opphøyer
han oss».
Ja, det tok sin tid før «kristne aktivister» forsto at slaveri var galt. 1700 år er meget lang tid. Gjennom århundrene
ble jøder, kjettere, «hekser» og afrikanske slaver nedverdiget på det grusomste. Ikke av juleevangeliets sentimentale «barnegud», men av historiens allmektige kirke.
https://www.dagen.no/dagensdebatt/samfunn/debatt/Ble-kampen-mot-slaveriet-født-i-Betlehem-688811
De kristne vil nødig snakke om politisk kristendom/kristianisme (eller jesusianisme?).
Når oldtidsprofetene Jesus og Muhammed, som også kristne verdier og muslimske verdier, konstant stilles opp i kontrast er religionskonflikten et faktum. Med andre ord: mer religion i offentligheten betyr mer splittelse og konflikt. Det
sier seg selv at det ikke vil være rom for to selvhevdende, imperialistiske verdensreligioner i ett og samme samfunn. Den ene vil nødvendigvis bekjempe den andre.
Hvor
farlig islam er for det kristne Vesten kan vi lese om i avisen Dagen.
Hege Storhaugs skjønnmaling av Jesus og kristendommen, med tilsvarende svartmaling
av islam, plasserer henne godt innenfor den kristne dualistiske tenkning. Hun var fra 2007 fast spaltist i Dagen/Magazinet. Det er altså ingen grunn til å bestride Storhaugs kristen-fundamentalistiske tilhørighet. Hun befinner
seg i et tvilsomt selskap.
Storhaugs lidenskapelige «korstog» mot islam fra år 2000/2001 er helt klart motivert ut fra hennes «kristne tro». Som
de fleste kristne er hun totalt blind for kristendommens blodige erobringer og krigføringer.
https://www.dagen.no/Innenriks/En_av_Norges_mektigste_synsere-36086
https://www.dagen.no/Innenriks/-_Kristne_bør_være_stolte-12103
https://www.dagen.no/Innenriks/Viser_Sverigedemokraterna_sympati-15162
https://www.dagen.no/Nyheter/motbør/Mener-Storhaug-går-av-skaftet-308867
https://www.dagen.no/Innenriks/–_Skrekkinngytende_utvikling-36532
Hvor farlig kristendommen har vært (og er) for den arabisk-muslimske verden får vi ingen informasjon om i den kristelige presse. Hvorfor tillates ikke
at kristendommen blir «gransket, kritisert, utfordret?». Hvem er tjent med at kristendommen males i rosenrøde farger?
Avisen Dagens sjefredaktør,
Vegard Selbekk, bærer et blytungt ansvar for denne fortielse. Det gjør også Vårt Land/Verdidebatts tungetalende stemmer. Visse dialogiske stemmer ved siden av aggressive, hatske uttalelser er lite tillitvekkende.
Jeg siterer kameleonen Selbekk, som har mye å svare for.
«– I et svakt
øyeblikk i 2004 tillot jeg meg å skrive en leder til støtte for Bondevik-regjeringas syn i den saka, og hevda at vi trengte en blasfemiparagraf. Det har jeg angra på, sier han til NRK i dag».
Selbekk vil gjerne framstå som ytringsfrihetens apostel, men i sin avis tillater han ingen kritikk (og ingen karikatur) av oldtidsprofeten Jesus.
https://www.dagen.no/dagensdebatt/kristenliv/debatt/Hva-lærer-islamismen-697099
https://www.dagen.no/dagensdebatt/kristenliv/synspunkt/Samme-Gud-i-kristendom-og-islam-691060
https://www.dagen.no/dagensdebatt/samfunn/debatt/Islam-kristendom-og-realitetar-651501
https://www.dagen.no/Innenriks/Hvor_farlig_er_islam-30035
Kristendomskritiker Preben Aavitsland ga en meget god situasjonsbeskrivelse av kirkens
krise og indre selvmotsigelser i Fædrelandsvennen 22. desember 2018. Jeg undres litt over hvorfor HEF/Fri Tanke ikke har plukket opp denne gode og skarpe artikkel.
Aavitslands oppsummering av argumentene for skolegudstjenester viser hvor svake og inkonsistente de er. Det kan vel være grunnen til at den rituelle debatten om skolegudstjenester siste år var mer avdempet enn tidligere år.
«Kirkens problem er at budskapet – ordet – ikke fenger lenger, og at folk nå kan velge ikke-religiøse alternativer til de kirkelige
seremoniene».
«Forkjemperne for skolegudstjenester underslår her ordets kraft. De forteller oss at det kristne
budskapet, prestens ord fra talerstolen og menighetens bekjennelse av troen ikke har noen betydning. Ordene har ingen evne til å overbevise; de er bare tomme klisjéer».
http://epidemi.as/?p=2250
Det mest oppsiktsvekkende ved forsvaret for skolegudstjenester er at den kirkelig-apologetiske
argumentasjon kommer fra alle samfunnsnivåer i vårt lutherske statskirkeland/folkekirkeland: biskoper/prester/teologer, rektorer, politikere, statsråder, redaktører/journalister og religionshistorikere. Slike allianser viser at det
er sterke motkrefter vi står overfor.
Når skolen, barn og unge, blir en så viktig arena for religiøs-kristen
påvirkning, er det tegn på at kirken er i ferd med å miste kontroll også over hva den gjerne kaller tradisjonsformidling («den kristne kulturarv»).
Hvordan formidles «inkarnasjonens mysterium» til barn? Kristologien? Treenigheten? Hvordan unngår man å krenke barnets logikk? Tro uten forståelse - i et kunnskapsfag?
Jeg kjenner ikke til forskningsarbeider, heller ikke fra KIFO, som dokumenterer skolebarns særlige behov for det som kalles kristen livstolkning. Mer presist: at de trenger nåde. Ingen nye
pedagogiske prinsipper eller nye teologier gjør kirkens budskap salgbart. Kirken har en «dårlig sak» som den knapt tror på selv.
Spesialsydde
prestestillinger søkes opprettet. Målgrupper og formål defineres. Prester og diakoner forlanger å være tilstede overalt (jfr. dialogprest, kommuneprest, gatediakon…). Den gjenstridige ungdommen er det mest krevende misjonsobjekt.
Det er utarbeidet en såkalt «omsorgsfilosofi» rettet mot helseinstitusjoner. Signalene fra menighetsbaserte «forskningsinstitusjoner»,
som VID, er ikke videre beroligende. Med «sårbarhetsteologien» fra Menighetsfakultetet (Sturla Stålsett) tramper man over de mest utsatte grupper i samfunnet.
---------------------
Det kristne Vesten synes igjen på vei inn i mørkets tidsalder. Autoritetsdyrkelsen består.
Vi ser at de kristne hovedkirker på ny allierer seg med autoritære (kulturkristne) statsledere. Presteordinerte teologiprofessorer i vårt land er lojale mot Grunnlovens «Folkekirke»: evangelisk-luthersk lære.
Med det heslige lutherske læreskriftet som grunnlag, Confessio Augustana, er religionshat, rasisme og antisemittisme (gjen)innført i vårt lands konstitusjon. De morbide helvetestruslene
består. De rammes ikke av straffelovens paragraf om «hatefulle ytringer». Hatpredikanten Luther er beskyttet av Grunnloven.
Når uforenlige idealer/verdier
søkes sammenholdt, er bomben under kirkemakten nær ved å sprenges. Det hjelper ikke at den norske evangelisk-lutherske kirkes «Gud» skiftet mening i 1968, etter teologenes vilje.
Grunnlovsendringene ble vedtatt for få år siden av et forvillet Stortingsflertall uten offentlig debatt, og uten at «folket» ble informert om det konfesjonelle læregrunnlaget for
det som nå kalles «Folkekirke». Jeg minner om at nå avdøde teolog og Luther-kjenner var Grunnlovsutvalgets leder.
Avslørende nok: Stortinget
har sitt kapell og sin (evangelisk-lutherske) Stortingsprest. At norske parlamentarikere trenger kapell og prest tror jeg må være ganske enestående i de vestlige demokratier. Blant kandidatene til prestestillingen på Stortinget, etter
(nå avgåtte biskop) Per Arne Dahl, var det Sjur Isaksen som fikk stillingen høsten 2014. De er begge uteksaminert ved den lutherske ortodoksiens høyborg: Menighetsfakultetet.
Nåværende Stortingsprest ble presentert slik i Vårt Land: «Konstituert praktikumsleder ved Menighetsfakultetet (MF). Har tidligere vært engasjert av Presteforeningen,
Kirkerådet og Areopagos for å reise rundt og snakke om hvordan prester kan bevare vitaliteten og lidenskapen i tjenesten».
https://www.vl.no/troogkirke/stortinget-far-ny-prest-til-hosten-1.85770
https://www.vl.no/troogkirke/disse-vil-bli-stortingsprest-1.88540
https://www.vl.no/troogkirke/alle-vil-ha-stortingsprest-1.80526
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11506707
«Pinlig å være norsk med Stortingsprest», skrev Levi Fragell.
« – Stortinget bør absolutt ha en prest, sa Martin Kolberg, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet».
Hvordan den særskilte «kristne kulturarv» i norsk-luthersk utgave kan sidestilles med humanismen er et spørsmål som fortsatt står ubesvart. Kristen og humanistisk
er en selvmotsigelse. Jesu lære, «Skrift og Bekjennelse», er anti-humanistisk. Nevnte Grunnlovsendringer (§2 og §16) preges av «selvmotsigelser, motstridende paragrafer og moral».
I år 2018 står det religiøs-kristne barbariet ved siden av de høyverdige prinsippene: demokrati, rettsstaten og menneskerettighetene. Dette må være svært pinlig
for det offisielle Norge, som også for kirkestaten/statskirken/folkekirken.
Med en fanatisk antisemitt, Martin Luther, på sokkelen som kirkelærer, og med
den skammelige «jødeparagrafen» i Grunnloven 1814-1851 ble det eldgamle jødehatet holdt vedlike og videreført til nye generasjoner i vårt Lutherland. Det var ikke tilfeldig at nazismen oppsto i Tyskland: et gjennomkristnet
land. Kolonialisme, militarisme, nasjonalisme og kristendom (kristianisme) var uløselig sammenbundet fra 1800-tallet.
To katastrofale verdenskriger i første halvdel
av 1900-tallet, påfølgende kolonikriger og «kald krig» i etterkrigstidens kristne Europa viser med all tydelighet at den kristne kirke og religion ikke ville, eller ikke evnet å fremme mellomfolkelig fred.
Det var heller ikke Jesu oppdrag å bringe fred til sitt folk, men splid. Dialogen er fremmed for kristendommens vesen. Historien bevitner at det er konfrontasjon og konflikt som har dominert
kirkens forhold til den omgivne verden, slik Jesus knivskarpe dualisme utelukket ethvert dialogrom. Jesu aggressive tale og forkynnelse etterlater liten tvil.
Man må
alltid ha i bakhodet hvordan kirke-kristendommens makt og kontroll over folk og samfunn i Europa gjennom århundrer og årtusener har preget europeerens mentalitet, selvbilde og virkelighetsoppfatning. Verden og menneskeheten ble (og blir) oppfattet
som en kampsone mellom de gode og de onde, eller mellom de selvrettferdige og de stakkars trengende (de som ikke har forstått at "Kristus" er deres eneste håp). Med andre (evangeliske) ord: Lysets barn – Mørkets barn, Guds
barn – Satans barn.
Korsfarer-mentaliteten og konseptet «hellig krig» føres videre gjennom bistandsmisjonærer og såkalt «humanistiske
intervensjoner», påfallende konsentrert til muslimske land. I det muslimsk dominerte Sahel-belte er vestlige militære styrker, Kirkens Nødhjelp og norske misjonærer tungt til stede.
Religionskrig i dag føres ikke bare på slagmarken (jfr. Afghanistan, Irak, Libya og Mali), men også gjennom teologisk-ideologiske kampanjer. Også i norske medier. Forskeren Terje Tvedt
har avslørt det tette samarbeidet mellom misjonsorganisasjoner, bistandsindustrien, forskningsinstitutter, politikk og medier. Aktørenes nettverk og karriereveier er et studium verdt. Veien er kort mellom bistandsindustrien og politiske taburetter.
Jonas Gahr Støre var leder i Norges Røde Kors. Dagens leder i Flyktningehjelpen, Jan Egeland, ble i sin tid vurdert som alternativ kandidat til utenriksminister-posten
i Stoltenberg-regjeringen. Nylig avgåtte leder i Kirkens Nødhjelp står kanskje klar for en statsrådspost?
Det er mye prestisje, penger og kynisme i
omløp. Det er mange havarerte bistandsprosjekter og mislykkede forsøk på statsbygging. Hilde Frafjord Johnsen (KrF) og Erik Solheim (SV) er eksempler på at fallhøyden kan være stor. De var ikke «engler» likevel.
Som Bymisjonsprester er både Sturla Stålsett og Kari Veiteberg omtalt som «gatas engler».
Kristelige bistandsengler og godhetsapostler
hylles i mediespaltene. Med store ord skal de redde verden fra fortapelse, fra fattigdom og nød. De presenteres uten egennyttige motiver. De ofrer seg i det godes tjeneste.
Merkevaren «godhet» (godhetsuke, godhetsmagasinet, godhetskurs…) kan man lese mer om her. Selvbildet er uovertruffent!
https://www.imikirken.no/blogg/godhetsuka-pa-over-80-skoler-og-studiesteder
De fleste medier har (programmessig?) portrettert FNs norske utsending og «Syrias engel»:
Elizabeth Hoff. Sist ute var VGs Hanne Skarsteins servile portrettintervju. Det er svært interessant hvor samstemmig – ensrettet - norske medier opptrer.
VGs politiske redaktør, Hanne Skarstein, er ikke bare fortrolig med rockepresten Bjørn Eidsvåg (se avisens podcast), men også med Elizabeth Hoff som hun (ukritisk) betegner som en moderne «moder Theresa».
Skarstein har gjennom årene produsert mange kirke-lojale julekommentarer i VG. Ved siste julehøytid var avisen utvilsomt kirkens foretrukne talerør.
«Ett menneske alene kan ikke redde verden. Men det finnes noen mennesker som vier livet sitt til å gjøre verden litt bedre. De modigste hjelper menneskene
som lider i møte med ondskapen. Elizabeth Hoff er et av dem. Hun minner meg om en moderne Mor Theresa».
https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/On7AAl/engelen-i-helvetes-forgaard
Det er sterkt foruroligende hvordan nettavisene, som bl.a. VG og Dagbladet, degraderer seg
til ukebladenes nivå med fokus på personlige livshistorier, livsstil, idrett, sykdom og sorg, kjendisstoff, TV-serier, sex og mord (Aftenposten og NRK følger hakk i hæl). Dess mer oppsiktsvekkende, perverst og brutalt, dess flere abonnenter
kanskje?
Dagbladet ble kjøpt opp av et ukeblad-konsern (Aller Media AS), så når ukebladet Kvinner og Klær (KK) stadig reklamerer for sine artikler
på Dagbladets forside blir vi ikke lenger sjokkert.
Disse avisers daglige forsider er til å gråte over. Mangeårig redaktør i Dagbladet Magasinet,
Bjørn Kristoffer Bore, er nå ansatt som ny sjefredaktør i Vårt Land. Da kan vi vel regne med at det blir mer vulgærteologi, sosialpornografi og voldsforherligelse i avisen? Han er sønn av den mektige
mediemann og tidligere kirkerådsleder, Thor Bjarne Bore.
"35 år etter at faren Thor Bjarne Bore gikk ut dørene i Vårt Land, kommer sønnen
Bjørn Kristoffer Bore inn som ny sjefredaktør og administrerende direktør. Han kommer fra Dagbladet der han har vært i 20 år".
https://www.dagbladet.no/kultur/fra-dagbladet-til-vart-land-er-avisas-nye-sjefredaktor/70532684
https://www.vl.no/kultur/ny-sjefredaktor-i-vart-land-1.1243999
I Dagbladet Magasinet lørdag før julaften, med Bjørn Bore som redaktør, var portrettering av Joshua French og Stein Erik Hagen hovedoppslag. Hadde vi ikke fått nok av Joshua French? Etter fredsprisutdelingen var dette innslaget et totalt bomskudd, for ikke å si en hån mot Kongos lidende befolkning.
Hva mon tro var beveggrunnene for redaksjonens selektive utvalg (mange siders reportasje) av disse to menn: en tvilsom halvkriminell leiesoldat og en storkapitalist? Den uskyldig dømte og den sørgende?
Tabloidpressens kynisme, vulgaritet og overflatiskhet er sjelden blitt bedre demonstrert. Vurderte Dagbladet Magasinet andre kandidater, eller var det besettelsen av kjendiseriet og det sensajonelle som tok overhånd?
Hva skulle Magasinets lesere tilføres av innsikt og ideer tett på kirkens julehøytid?
Når personfokuset og den personlige fortellingen overtar for politiske analyser, maktkritikk og samfunnsinnsikt kan vi anta at redaksjonene har et stort innslag av kristne aktører. De har alltid en annen agenda, som er å fremme «kristne
verdier». Politiske ideer, analyser og nyheter har bare interesse hvis de kan innordnes et kristelig, dogmatisk rammeverk.
Avisene Dagen og Vårt Land er gode eksempler
på hvordan «troens øye» og «troens ører» styrer stoffutvalg og perspektiv. Disse aviser er fulle av personlige fortellinger med et overordnet siktemål: trosbelæring! Informasjonshenting, politikk
og samfunnsanalyser er underordnet forkynnelse.
En kristen redaktør, politiker og forsker vil ha vansker med å skille sin yrkesutøvelse fra sin
kristne identitet. En samfunnsforsker uttalte at han ikke kunne legge igjen sin kristne identitet på hattehyllen hjemme. KrF-leder uttalte i en VG-kronikk 2016: ”Jeg er først og fremst kristen, deretter kommer min identitet som nordmann".
Derfor kan også et kristendemokratisk parti oppheve partigrenser og samarbeide med både Ap og FrP. Et kristelig parti som kjemper for
«ikke-materielle verdier» (moralsk perfeksjon? åndelig fellesskap? sjelens frelse?) har ikke samfunnets velferd som mål. Betydningen av nestekjærlighet, likeverd og forvalteransvar vil trolig alle politiske partier enes
om. Men straks man setter «kristen» foran honnørordene, endres betydningsinnholdet radikalt.
Det kristne mennesket forventes å «vandre i tro»
eller «vandre i Ånden». Det kristne mennesket gir Gud all makt og ære. Folkemeningen er underordnet «Guds vilje». Vi er viljesløse brikker i Guds skaperordning.
Det sekulære mennesket baserer sin tillit på egne og andres samfunnsskapende vilje, evner og ressurser. Det kristne mennesket gjør barmhjertighetsgjerninger «for Jesu Krist skyld». Det sekulære
mennesket tror på holdningsendringer og samfunnsendringer ved opplysning, politisk arbeid og politiske virkemidler, også på tvers av nasjonale grenser.
Nedarvede
religiøs-kristne tradisjoner, også i kjønnsspørsmål og samliv, er blitt omstyrtet. Detaljerte, smålige reguleringer av den kristnes livsførsel er for en stor del oppgitt. Den kristne "Gud" og hans kirke på
jorden er blitt mindre smålig og pirkete det siste halve århundret.
St. Augustin og Martin Luthers kvinnehat tilhører kirkehistoriens museum. En evangelisk-luthersk
prest på Jæren sent i det forrige århundret kunne ikke håndhilse på en kvinnelig prest. Et annet spørsmål er hvordan dagens kvinnelige prester, biskoper og administratorer kan bøye kne for
Den norske kirkes mannsgud: Herren, Kongen, Faderen, Sønnen?
Den kristne kirke og religion har vært den fremste bremsekloss i utviklingen mot vårt moderne,
egalitære samfunn. Solidaritetstanken rekker ikke lenger enn til den egne menighet, akkurat slik Jesus og Paulus «likhetstanke» bare gjaldt innenfor sektens medlemmer, dvs. innenfor brorskapet/brødresamfunnet/disippelskapet.
Derfor tviholder Misjonssambandet, med Espen Ottosen som informasjonsleder, på mannsprivilegiene. Derfor finnes ingen kvinner i Vatikanets mannsstat. Signalet er tydelig: kvinnen er ingen
likeverdig partner!
https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/novK5/-En-trussel-mot-norsk-kultur--Espen-Ottosen
Siste bibeloversettelse
har ved «politisk korrekthet» erstattet Paulus tiltaleform «brødre» med «søsken», hva det ikke er skriftlig grunnlag for. Institusjoner og organer som Menighetsfakultetet, Bispemøtet, KrF og avisen Vårt
Land har en lite ærerik historie i så henseende. Motstanden mot kvinnelige prester var seig og langvarig det forrige århundret.
Men innhyllet i glemselens
tåke konstruerer kristenheten «alternative fortellinger» om sin gloriøse fortid. Vi får høre at det var kristendommen som siviliserte oss. Selv om ingen Maria, verken gudefødersken eller oppstandelsesvitnet,
figurerer blant Jesu 12 disipler eller i Kirkens maskuline treenighet, forkynnes Jesus som kvinnekjønnets forsvarer.
Hvorfor «demokratisk» hektes på
partibetegnelsen, er vanskelig å forstå. Det er ikke mye «demokratisk» i den kirkelige lære og liturgi, som heller ikke i «misjonsbefalingen». Kirke-kristendommens krav til underkastelse og lydighet under «Herren
Jesus Kristus», eller under paven og biskopens autoritet, er uforenlig med demokratiets grunnpilarer.
Derfor kan Verdidebatt aldri bli noe annet enn et
mikrofonstativ for skiftende kirkelige interesser og fraksjoner. At kommentarfeltet er slettet endrer lite. Vårt Lands redaksjon har bare gitt seg selv mer spillerom for å utbre sin stadig mer utydelige folkekirke-teologi.
De har kvittet seg med «mørkemennene», de tydelige «bokstavtro» trosfeller debattredaksjonen ikke kunne sensurere eller kontrollere. Da blir det trolig
mer Nyhus-teologi, Dokka-teologi og Stålsett-teologi. Mer utydelighet fremmer mer likegyldighet. Slik kan Vårt Land/Verdidebatt ha spilt seg selv helt ut på sidelinjen.
Alle biskoper og teologer som har vært registrert på dette debattforum er TAUSE. Vi venter på teologiske avklaringer – klar tale - når de nå kan slippe avsporende kommentarfelt. Og hvis det virkelig er klimakrisen
kirken nå skal profilere seg ved og kjøre fram som sin «nye sak», er den mange skritt nærmere avgrunnen.
En «Kristendom uten Gud»,
med klimakrisen som hovedsak, er kanskje et passende evangelium for moderne ultra-liberale teologer (som strever med dogmatikken). Men som kirke/trossamfunn og religion har den da opphørt å eksistere.
At kirke og kristendom stjeler uhemmet fra tankestrømninger og -ismer den finner formålstjenlige, kjenner vi godt til fra kirkehistorien. Når det ikke lykkes kristendommen å motarbeide ideene,
ender den opp med å kristne dem. Da får vi slike rare, selvmotsigende betegnelser: kristen humanisme, kristen agnostisisme, kristen ateisme…
Artikkelen
nedenfor kan forstås som nok et symptom på det kristne gudsbildets krise. At selve hovedpersonen, «Jesus Kristus», knapt nevnes tyder på at han er et forstyrrende problem. Noen forsøker å atskille
disse to betegnelser eller figurer, slik det antroposofiske Kristensamfunnet gjør.
Jeg undres: vil man forsøke seg med en sammensmeltning av «Kristus»
og «Den Hellige Ånd»?
https://www.minervanett.no/kristendom-uten-gud/
Teologer
litt ute i periferien vet ikke hva de skal gjøre med Jesus fra Nazareth. En «kristendom uten Gud» betyr en kristendom uten Jesus. Blir Gud Fader sittende på tronen uten Sønnen ved sin side?
Paulus mytologiske, engleaktig Kristus-figur kan man fabulere rundt, men en historisk person kan ikke symboliseres bort. Det finnes ikke noe slikt som en symbolsk jomfrufødsel, en symbolsk oppstandelse eller en
symbolsk himmelfart. Hva med en symbolsk gjenkomst til Dom? Gir det mening?
Det er godt gjort av en forhenværende prest å ignorere julehøytidens fremste
budskap: Inkarnasjonen. Det vitner om en uhyre sterk berøringsangst. Spørsmålet om Jesu status og autoritet er eksplosivt. Var han «Guds Sønn» i fysisk, eksklusiv mening, eller var han det ikke?
Ny-liberal teologi har gjort ham til et unikt, høyerestående etisk ideal (se også Hognestad-teologien). Men med nøktern lesning av evangelieskriftene er en slik betraktning
umulig.
Jesus var verken «sann Gud» eller «sant menneske». Han var en forvillet dommedagspredikant med mange tvilsomme ideer, lik de vi finner i beslektede,
overspente miljøer på hans tid (eks. Qumran-samfunnet). Han transcenderte ikke sin samtid, men var fortrolig med og hjemmehørende i sin tids mytologiske tankegods.
Kirkehistorien framviser ellers mange eksempler på hvordan den eskatologisk-apokalyptiske fantasi løper løpsk i krisetider. I mange kristne miljøer i dag våkner dommedagsforestillinger og undergangsvisjoner.
Forestillingen om «tusenårsriket» er høyst levende blant kristne, også på
Verdidebatt. Vi kan forstå at det måtte bli vanskelig for Vårt Lands «progressive» debattredaksjon å forsvare denne mytologiske forestilling (også kalt «kilianisme») middelalderkirken hentet fra skrifter
i Det nye testamente, som Joh. Åp. 20, 1 – 6 og versene i 1. Kor.
«For likesom alle
dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus. Men hver og en i sin orden: Kristus er den første, deretter følger de som hører Kristus til, når han kommer. Så kommer enden, når han overgir sin
kongemakt til Gud, Faderen, etter at han har tilintetgjort all makt, myndighet og velde.
For han skal herske som konge inntil
Gud «har lagt alle fiender under hans føtter». Den siste fiende som tilintetgjøres er døden… Når så alt er underlagt ham, skal også Sønnen selv underordne seg under Gud som har lagt alt under
ham, og Gud skal være alt i alle».
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11638395-er-vi-i-tusenarsriket-na
https://www.bibleinfo.com/nn/topics/tusenårsriket
https://bibelogtro.wordpress.com/2016/11/14/tusenarsriket/
http://www.mensviventer.no/mvv16/tusenriket.htm
Forfølgelser, avkristning og
moralsk utglidning skal være blant «sikre tegn» på at endetiden er nær. Men ingen Antikrist (Kristi motstander og Satans redskap) er identifisert ennå.
«Uttrykket
er brukt fem ganger i Johannes' første og andre brev i Det nye testamente…Ordet er oftest assosiert med troen på en konkurrerende og antatt ond eksistens som står antitetisk til Jesus fra Nasaret.
Dyret i Johannes' åpenbaring og antikrist regnes av noen som samme person».
(Wikipedia)
------------------
20.01.2019
G. Ullestad