Fra prestelig hold er det kommet forslag om å fjerne flere av kirkens høytidsdager og helligdager, blant dem Kristi himmelfartsdag. Dette kan synes paradoksalt når man fra samme hold kjemper frenetisk
for å videreføre den «kristne kulturarven».
Oldtidens mytologiske verdenbilde settes på spissen Kristi himmelfartsdag. Denne helligdagen er åpenbart blitt så brysom for
Den norske kirkes geistlighet og teologer at noen mer enn gjerne vil «gi den bort». De er forlegne og vil helst slippe å preke over denne tekst og hendelse. I NRK radio sendes gjerne kirkekonserter himmelfartsdagen.
Himmelen er «der oppe»: et sted. «Fader vår, du som er i himmelen…La din vilje skje på jorden, som i himmelen». Slik ber de kristne i det som kalles «Herrens bønn». Det
kan være liten tvil om at Jesus fra Nazareth tenkte seg en fysisk forflytning fra et geografisk sted til et annet: «For jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort
i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er»… «Mitt rike er ikke av denne verden»...
Jeg siterer Store norske leksikon:
«Peters første brev, fork. 1 Pet, er rettet til kristne menigheter i Lilleasia. De kalles et hellig folk som lever «i fremmed land», dvs. i fiendtlige omgivelser, og borte fra sitt himmelske hjemland». Det
er en velkjent oppfatning og talemåte at de kristne er fremmede på jorden. I dette jordeliv er de (midlertidig) fanget i materien. Men de har et annet opphav og er av annen stofflig kvalitet enn oss andre, både kroppslig og sjelelig.
Paven besitter nøklene til Himmelriket, dvs. han har fullmakt til å avgjøre hvem som skal slippe inn gjennom porten til Himmelriket. I følge Jesu lignelse om det store gjestebudet kan det bli vanskelig
å fylle opp plassene. Veien er så smal og porten så trang at bare et fåtall utvalgte vil finne frem. Det gjelder de som har korsets merke på sin panne.
En stadig større
del av menneskeheten har allerede takket NEI (!) til borgerskap i det kristne Himmelriket. Hva skal den kristne herskerguden («Himlenes Konge») og hans kirke på jorden gjøre med dem? Da får vi høre at vi ikke
har forstått «livets alvor». Å si NEI (!) til «himmelens og jordens skaper» kan ingen gjøre ustraffet. Vi skal ikke slippe unna med den frie vilje, forstår vi. Enten skal vi straffes i en (sideliggende?) torturanstalt,
eller vi skal tvinges til å bøye kne for Rikets diktator, som besitter «makten og æren i all evighet».
Vi vet ikke hvilken «endelige løsning» teologene ender opp
med. De vet det kanskje ikke selv, til tross for at de har hele tre (levende!) mannsguder å konferere med: Faderen, Sønnen (Kristus) og Den hellige Ånd. Men verken bønner, åpenbaringer eller Åndens lys ser ut til å
bringe dem klarhet.
Hvorvidt det er brudd på kommunikasjonslinjene til Treenighetsguden, eller om den kristne kirke og dens paver, biskoper og teologer rett og slett klarer seg bedre uten «Gud»,
er et relevant spørsmål å stille. Hva skal pave Frans med en overstyrende gud når han selv har halvt guddommelig makt over mer enn en milliard katolikker?
Moderne, lutherske teologer
har gjort den allmektige guden sin avmektig, svak og sårbar. Mye av det som kalles moderne tro, moderne teologi og moderne kristendom har hentet himmel og helvete ned til jorden. «Guds rike» er her og nå, sier de allvitende, lutherske
teologer. Etter først å ha opphøyet mennesket Jesus til eneste Skaper og Verdensgud - universets Herre – har de senket ham et lite hakk nedover og gjort ham lik et (over)menneske. Alt som er godt, sant og skjønt i denne verden
er av «Gud» (eller «Kristus»?), sier de nå. Alt ondt kommer fra…Satan?
Når oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth (urettmessig)
sidestilles med Martin Luther King, har kristendommen nærmest avviklet seg selv. Den påfører seg selv de dødeligste slag. De tror de kan redde stumpene av den forrykte Jesus-apoteosen, ved (i det minste) å fremheve ham som et
enestående sosial-revolusjonært og etisk-humanistisk ideal for alle tider og alle behov. Vi kan bare lese kirkens egne overleverte, utvalgte skrifter: Det nye testamentets evangelieskrifter for å konstatere at Jesus fra Nazareth er helt
ubrukelig som etisk, åndelig og intellektuell veileder.
Det er Kristus-troen som definerer den kristne religion. Hver gang Kristus-figuren utelates i den
(«folkelige») teologiske diskurs, har vi å gjøre med et alvorlig krisesymptom og en etappe i kirke-kristendommens undergangshistorie. Dess mer den kristne kirke og religion, med sin statiske åpenbaringstro, bestreber
seg på tilpasning og omforming, dess mindre relevant og mer likegyldig blir den. Når kirkespråket (jfr. bekjennelse og liturgi) ikke gir mening lenger – og ikke refereres til av teologer og apologeter – kan vi spørre om
det kristne lederskap selv «tror på» kirkens overleverte dogmer, som de tre trosartikler i Den apostoliske bekjennelse eller den grunnlovsfestede evangelisk-lutherske lære - med grunnlag i det heslige, offisielle læreskriftet:
Confessio Augustana.
Teologene underviser kommende prester. Hvilken «Jesus» får de med seg fra presteskolene? Han svever et sted mellom himmel og jord. Ikke kan han løftes
for høyt opp, ikke kan han trekkes for langt ned. Dogmenes «Jesus Kristus» er under press; oppstandelsen og himmelfarten har ikke funnet sted i fysisk forstand, sier de nå, men skal forstås som hendelser (troserfaringer) i den
troendes sinn, eller som gudens nærvær i verden. «Nærværsteologi» kalles det da.
Kirkens løgner
og bedrag har påført millioner (uskyldige) mennesker lidelse og død. Kirkens lærde menn har misforstått sin gud og «Guds ord» i 2000 år. Først nå kjenner de «Gud» rett, og da trengs
en omprogrammering. Det er naturlig da at teologene starter med det kristne fotfolket (Vårt Lands lesere), som de med vitende og vilje har forført og manipulert.
En kvinnelig Krista
er like mytologisk og absurd som den mannlige varianten. Gyrid Gunnes mener seg sensurert av NRK. Man kan ikke gå for langt i eksperimentering, uten at den kristne religion oppløser seg. Hennes kvinnelige motpart, katolikk og andaktsholder i NRK
og i avisen Vårt Land, har absolutt noen gode poeng. Hun finner det interessant at NRK har en sterkere oppfatning av hva det kristne er enn Den norske kirke (jeg minner om at nåværende kringkastingssjef i et intervju med Vårt Land omtalte
NRK som «Norges største kirke»).
«Når hun begynner å snakke om Krista istedenfor Kristus, er det på sin plass at NRK setter foten ned…I det øyeblikk
du begynner å tilbe en gudinne istedenfor en gud, har du skiftet religion. Da er det ikke lenger en kristen andakt».
Det finnes selvsagt ingen kvinnelig Krista-figur annet enn i Gyrid Gunnes hode.
Om det er Den norske (stats)kirke med sine autoriserte bekjennelser, den kristelige statskanalen NRK eller teolog, ordinert prest og statsstipendiat Gyrid Gunnes som skal gjøre de rette «teologiske vurderinger av hva som er kristen forkynnelse
i dag», er det ingen som vet lenger. Alt flyter. Biskopene er tause. De har sikkert nok med sine interne stridigheter.
At NRK praktiserer kirkelig-ideologisk sensur, er ingen nyhet. Alle norske medier
er mer eller mindre «i lomma» på teologene. Det er derfor denne type smålige og latterlige problemstillinger reises overhodet. NRKs utenriksreporter, Tomm Kristiansen, er et grotesk eksempel på inhabilitet og usunne rolleblandinger.
Men han forstår det ikke selv.
For de kristne eksisterer ikke noe skille mellom privat og offentlig. De er forkynnere (Jesu disipler) i alle sammenhenger. Både Arild Hareide (KrF), Olav Elgvin (UiB,
Fafo, Klassekampen) og Sofie Braut (lektor og spaltist i Vårt Land) har fra hver sine flanker bekreftet at et kristenmenneskets identitet ikke kan oppdeles eller atskilles. Om man er forsker, politiker eller journalist styres den kristne
av sin «Kristus-tro» og sin kristne identitet - med tilhørende Kristus-sentrert verdensbilde.
Å være «sant menneske» er å være kristen! Vi med våre «jordkropper»
er av en laverestående substans. Uten Ånden (Den hellige Ånd) er vi ingen. Med «troens øye» ser de kristne oss bare som mangel, tomhet, fravær. Vi har ingen moral. De selv lever og ånder i den "virkelige
virkelighet". De er gjenfødt i blod, vann og ånd.
Når VL og Verdidebatts redaksjon gjør «morgenandakten» til et hovedtema, forteller det mye om kristelig selvopptatthet
og nærsynthet. Men NRK gjør ikke annet enn å påberope seg samme redaktøransvar som Vårt Land, skjønt grensene for «kristen forkynnelse» i begge disse medier er blitt ganske utflytende. Det er ikke første
gang NRK har fått kritikk for stadig mer «tåkete» radioandakter. Det er folkekirke-teologien det statsbærende NRK har som oppgave/oppdrag å forkynne fra kanalens prekestol. Da må det bli tåketale.
I Vårt Lands papiravis holdes de daglige andakter og den ukentlige søndagspreken innenfor strengt kirkelig-dogmatiske rammer (med «kristologien» som eneste tolkningsnøkkel). Avisen kan ikke
risikere å miste sine kjernelesere. På samme tid strømmer TF-teologene til avisen for å oppdra og undervise leserne om «moderne tro» og «moderne teologi».
Kristendomskritikeren
Andreas Edwien fikk for mange tiår siden et svært ubehagelig og ublidt møte med Dagbladets kristelige journalist, NRKs kirkelige bindinger og Rikskringkastingens teologiske anmelderkorps. Alle aviser måtte den gang
holde seg med en andaktsspalte, eller en kirkeredaktør (som Per Lønning i Aftenposten). Det er fortsatt tette bindinger mellom Dagbladet og NRK. Disse to medieinstitusjoner utveksler stadig journalister, slik noen spaltister hopper mellom Klassekampen
og Vårt Land.
Den ultra-liberale (og bekjennelsestro!!) Gyrid Gunnes, som også Helge Hognestad, representerer kriseteologien i høyeste potens. De er begge uønsket som prester i Den norske
kirke. De kan ikke kan være både innenfor og utenfor, uten å komme i dyp konflikt med den kristne religionens skrift- og læregrunnlag. Hvorfor kan de ikke bare etablere en ny religion, eller en ny menighet/sekt?
Innenfor rammen av et humant, liberalt demokrati, med rettsstaten og menneskerettighetene som bærebjelker, forsøker kriseteologene å konstruere en mer tidsriktig og mildere variant av Jesu mytologiske helvetesforestilling.
De fleste vil forstå at en rettsoppfatning som avskriver LOVEN og handlingenes konsekvens («troen alene») har intet med rettferdighet å gjøre. I den himmelske rettssal gjelder bare å bøye kne for Dommeren for å
bli «frikjent» (rettere: frelst). Lydighet og underkastelse er eneste frelseskriterium. En Hitler eller Stalin kan derfor godt finne sin plass blant Den store hvite flokk, mens en Anne Frank vil bli henvist til torturanstalten. Det er den logiske
og brutale konsekvens av «troen alene».
Dr.theol. Åste Dokka tenker så konkret om himmelen at dette «sted» skal befolkes av kjønnede mennesker,
men i en foredlet eller forfinet form. Relasjonene som er ødelagt av synden i denne verden tenkes gjenopprettet i himmelriket. ”Vi skal møtes igjen i himmelen, og vi kommer til å ha kjønn”, konkluderer hun. Når,
hvor og hvordan skal dette «møtet» skje? Umiddelbart etter døden, eller ved Jesu (Kristi) gjenkomst og dom? Hvor befinner de utvalgte seg i mellomtiden? I dødsriket, hvor Jesus «for ned» og oppholdt seg i 3 dager?
Skal de hensovede vekkes opp når den himmelske basun lyder? Ja, dette er gangbar mytologi den dag i dag i store deler av kristenheten.
Det interessante er at Dokka ikke støtter seg til Jesus
fra Nazareth (forstått som «Guds enbårne Sønn» og «Gud selv»), men til den langt senere kirkefader Ireneus og hans «lære om frelsen» og begrepet «rekapitulasjon». Når teologer og
kirkelærere kan VITE så mye om himmelrikets beskaffenhet, er det nærliggende å anta at de må ha foretatt en gjestevisitt til dette eksisterende, avgrensede «Riket». Hvordan har de ervervet sine kunnskaper om vår
status og tilstand etter døden, om de ikke har foretatt en himmelreise? Vi vil gjerne ha klarhet i dette spørsmål. De uttaler seg bombastisk om min og dins «evige skjebne», og vi vil gjerne vite hvilket grunnlag de bygger sine
teorier på.
Som hovedtema i en doktoravhandling må dr.theol. Åste Dokka ha langt mer enn subjektive fabuleringer å bidra med. Men vi får (igjen) bekreftet at de teologiske
fakulteter holder seg med helt andre kriterier for vitenskapelighet enn det øvrige Akademia, både når det gjelder kilder og referanser, virkelighetsforankring, argumentasjon og logisk resonnement.
Det kan ikke sies ofte nok: for oldtidspredikanten og dommedagsprofeten Jesus fra Nazareth var «himmelen» (som også helvete/fortapelse, Gehenna/ildsjøen/ildovnen) et sted: konkret og lokaliserbart. Jesus var like mye som sine
samtidige trosfeller bundet og begrenset av datidens mytologiske verdensbilde. Det er ganske påfallende hvordan teologiprofessorene i serien «Alt om Kristi himmelfart» på Verdidebatt ignorerer Jesu mytologi. De skyver ansvaret
for event. feiltolkninger og feiloppfatninger på Lukas og overleveringen.
Jesus som «Gud selv» og «Guds eneste Sønn» kan jo umulig ha tatt feil!? Og teologene kan selvsagt ikke
innrømme kirke-kristendommens aller største vrangforestilling, feiltakelse og løgnhistorie: opphøyelsen av et historisk menneske til Gud («himmelens og jordens skaper»).
EVANGELIST OG JESUS-PREDIKANT, BJØRN EIDSVÅG, OM «DET VIKTIGSTE I TROEN»
Den enhet (ensretting) den kristne kirke tvang gjennom med diktatorisk makt det foregående årtusen, eksisterer ikke lenger i samme form. Det er noe desperat og antikvert over VGs voldsomme oppslag om Bjørn
Eidsvåg 19. mai. Hans store ego brettes ut i VGs helgemagasin 19. mai, med den betegnende tittel over en helside: «MYSTERIET MEG» (store svarte blokkbokstaver på rød bunn). Hvor selvopptatt han
er!
Som gjenfødt, hellig og utvalgt, oppfatter vel enhver kristen seg som «verdens navle». De er kalt til…, sier de ofte. Hva er Eidsvågs kall?
Han prøver å finne ut om han tror på Gud, skriver VG, og dette vil avisens redaksjon ha leserne til å tro er VELDIG interessant. Spørsmålet om Eidsvåg personlig «tror på Gud»
er like lite interessant som spørsmålet han stiller i sin teaterforestilling: «Hvilken Jesus trenger vi i dag»?
Hva og hvem Eidsvåg «tror på» er enkelt og klart
formulert i den bekjennelse han har avgitt presteløfte til. Det er noe planmessig og regissert ved den overdrevne medieeksponeringen av Eidsvågs gudsforhold og troskriser. Er han troverdig? Jeg mener nei. Han har trolig fått et bestemt oppdrag
fra «Folkekirken», Det teologiske fakultet (v/Halvor Moxnes) og Bibelselskapet. Eidsvåg er en av mange forhenværende prester som ikke klarer «å slippet taket». Men ved å plassere seg litt i periferien, kan han
fremstå som litt opprørsk og litt kritisk. Da blir han populær i NRK, i Dagbladet og VG. Den norske kirke er sikkert godt fornøyd med ham. Så lenge han fastholder ideal-Jesus, kan han si hva som helst. Servile journalister klapper
for ham, slik de gjør for pave Frans.
Magasinet har to gigantiske (helsides) fotografier av Eidsvåg, blant annet med foldede hender: i bønn til den Gud han ikke vet om han tror på? I sin
teaterforestilling harselerer Eidsvåg over «bedehuskristendommen», men det er kanskje like mye seg selv han blottstiller. Jeg vet ikke om den tvetydige reportasjen i VG ironiserer over fenomenet Eidsvåg.
I mange år har Bjørn Eidsvåg (ukritisk) jevnlig eller årlig figurert i Dagbladets Magasin, som avisens kirkelig-teologiske «alibi». I NRKs programmer har han vært en hyppig gjest. VGs spektakulære Eidsvåg-reportasje
lørdag 19. mai, i bilde og skrift, overgår alt vi kan tenke oss av «Hjemme hos» - reportasjer og personfokusering i de kristelige ukeblader/tabloidaviser. Han er nok bare en marionett på den kirkepolitiske kamparena. Han er en
«løpegutt» for de høyere herrer, som teologiprofessor Halvor Moxnes.
«Kona mi har betydd vel så mye for meg som Jesus», sier Eidsvåg til VG. Jaså?
Kan vi annet enn smile? Er det derfor han har reist land og strand rundt med sin teaterforestilling: Etterlyst: Jesus?
Kirkelige maktkamper og fiendskap, deres interne, sekteriske stridigheter er ikke
et tilbakelagt stadium. Mangfold i kirkelig-teologisk sammenheng er i vårt Lutherland ensbetydende med «folkekirkelig» propaganda. Eidsvåg henter frem logos-guden når VGs journalist spør ham om han tror på
Gud, men han velter hele spørsmålet over på journalisten. Eidsvåg vil heller ha mythos enn logos, får vi vite.
Tilhører Den apostoliske bekjennelse og Confessio Augustana mythos
eller logos? I hvilken kategori vil Eidsvåg plassere det siste århundrets teologiske teorier? Hva med begrepene: dogme og doxa, for ikke å nevne Bultmanns «avmytologisering» og begrepet «kerygma»?
«Bultmann fant det historisk problematisk og teologisk uinteressant å finne tilbake til den historiske Jesus. Det viktige var at Jesus faktisk hadde levd, at Gud hadde handlet på avgjørende vis
ved Jesu korsdød, og at forkynneren Jesus ble den forkynte Kristus. For troen ville det være ødeleggende å bygge på en historisk bevisførsel og objektivisering, fordi troen fornekter seg selv om den skal ha garantier».
(Store norske leksikon)
Er det mytiske forestillinger og/eller en bestemt gudefortelling fra oldtiden spebarn blir døpt til i Den norske kirke? Er det en
mytisk fortelling den kristne kirke har utbredt til hele verden, gjennom aktiv og aggressiv misjonsvirksomhet? Så vidt jeg vet er det ikke Eidsvågs uklare og usikre gudsbilde, men bekjennelsenes klare gudsbilde den kirke-kristne misjon lærer
og forkynner i alle deler av verden. Eidsvåg etterlater ingen tvil om at han «tror på» Jesus. Det gjør alle kristne kirkesamfunn, katolsk, ortodoks eller luthersk-protestantisk. Han er en uforbederlig, autoritetstro Jesus-dyrker.
Derfor bekjenner han gjerne offentlig sine synder og svake punkter. Som Martin Luther er han ganske sikkert avhengig av «nåden alene».
«Jeg kan ikke uten videre si at jeg tror på
Gud. Jeg vet ikke hva du spør om, for du spør ut fra et gudsbilde du har. Og det er ikke sikker på at jeg kan bekrefte det… - Hvis du definerer Gud innenfor rammen logos – altså innenfor rasjonaliteten, vil jeg få
trøbbel. I logos skapes det et bilde som jeg ikke kan ha tillit til. Men hvis du plasserer Gud i mythos, sammen med kunsten – som noe som kan utvide vår horisont – da tror jeg på ham. Jeg tror på gudstjenesten, kulten,
liturgien, slik jeg har tro på å gå i teateret eller på utstilling».
På spørsmålet om han er kristen, svarer Eidsvåg et ubetinget ja (men passelig svevende):
«…for det er så mye med den tradisjonen som jeg ikke har lyst til å gi avkall på. Men i det øyeblikket kirken definerer seg bort fra det jeg synes er det viktigste i troen – en solidarisk Jesus og
en Gud som er med på å forsterke og forskjønne oss som mennesker – vil jeg ikke lenger kalle meg kristen».
Ideal-Jesus
må som myte betraktet holdes utenfor kritisk refleksjon (Logos) - i samsvar med bekjennelses-fundamentalismen! Etter at kirkeautoritetene (kirkeledere og kirkelærere) i nær 2000 år har postulert Jesu guddommelighet
og ufeilbarlige autoritet, kan de selvsagt ikke nå plutselig innrømme at Jesus fra Nazareth faktisk TOK FEIL i sitt mytologiske verdensbilde/gudsbilde, menneskesyn og historieoppfatning.
Om Jesus ikke
var «Gud selv» (men en åpenbaring eller et bilde av Gud), må han i det minste plasseres ved siden av frihetskjempere som Martin Luther King. Men da er Jesus allerede fratatt sin gudommelige autoritet, og må
vurderes etter en alminnelig, menneskelig målestokk. Martin Luther King, Mahatma Gandhieller Nelson Mandela var langt fra fullkomne mennesker - slik Jesus antas å være. Det finnes ingen likhet mellom den eskatologisk-apokalyptiske
oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth OG det siste århundrets sosial-politiske, revolusjonære forgrunnsskikkelser og bevegelser. Uansett hvor teologene plasserer Jesus, i himmelen eller på jorden, blir han frarøvet sin menneskelige feilbarlighet.
Kirkens «Jesus» er et fantomvesen uten konturer. «Evangelistene» kan ha tatt feil (de var jo bare mennesker), men ikke Jesus!
Enhver som våger å trekke Jesu autoritet
i tvil, vil rammes av enten sjikane eller taushet. Fortielsens sensur er kirkens farligste og mest effektive våpen.
Ironien er at de ovenfor nevnte frigjøringshelter det siste århundret
kjempet mot den kristne verdens overmakt; århundrers slavehold, apartheid, imperialisme/kolonisering og undertrykkelse/fornedring i mange deler av verden. Slike historiske fakta har liten interesse for Jesus-troende forkynnere og skribenter.
Hva enn Jesu disipler og Kristi etterfølgere på jorden har foretatt seg av uhyrligheter, er de uangripelige. Jesus-dyrkerne er immune mot all historisk-kritisk forskning. Mytologien og de teologiske mysterier fungerer som en beskyttende
buffer eller skanse mot fornuftens lys.
Mange ti-tusener barn og unge har fått sine liv ødelagt og formørket ved oppdragelse og undervisning innenfor kristne menigheter og kirkesamfunn. Pavekirken
(DKK) konfronteres jevnlig med historiens overgrep mot talløse og forsvarsløse barn og unge. I vårt land har det evangelisk-lutherske kirkesamfunnet DELK sendt brev til ca. 2300 tidligere elever ved sine privatskoler, med unnskyldning
for trakassering, mobbing og undervisning/forkynnelse som fremkalte helvetesangst og nederlagsfølelse.
En av de berørte kaller det «hjernevask og total indoktrinering».
Et karakteristisk trekk ved visse kirkelederes offentlige «syndsbekjennelser» er at de ikke ledsages av oppgjør med tanke- og læreinnhold: den kristne ideologi!
Ved første anledning går de til nattverd og mottar blodets renselse. Verdensbilde/gudsbilde og menneskesyn består uforandret. Så lenge bekjennelsesskriftene forblir urørlige kan ingen reformasjon finne sted.
De kirkelige synder og forbrytelser handler ikke bare om den fjerne middelalderen, men om vår tid (frem til 1990-tallet). Kontinuiteten er entydig. Kan det bli verre? Ja, det vil bli mye verre når den
tid kommer at nøkterne, sannferdige historikere griper tak i den kirkehistorien teologene inntil i dag har hatt kontrollen over. Man må ikke tro at det er snakk om tilfeldige, enkeltstående fenomen.
Det totalitære skrekkregime ble innført av kristne (misjons)kirker overalt i verden. Misjonærene som ble utsendt fra Norge til Madagaskar i siste del av 1800-tallet etablerte pikeinternater for lokale gassere, som fremviser
alle kjennetegn på totalitarisme. Det går igjen i alle beskrivelser av kirkelige institusjoner og internater for barn og unge at de var svært autoritære. Over hele verden avdekkes de grusomheter den kristne kirken har påført
barn og unge i deres mest sårbare alder. Offentlige granskinger og «sannhetskommisjoner» har bare avdekket en liten flik av den massive volden kirken har utøvet. Den katolske kirke kan ikke lenger gjemme seg bak guddommelig «immunitet»,
som Den hellige far og Den hellige stol.
Vi er langt bedre informert enn generasjonene før oss. Kirkene og deres presteskap mister autoritet, tillit og troverdighet. De herjes av sekterisme, økonomiske
og strukturelle problemer. Når også dogmene bestrides ramler hele bunnen ut.
Med pave Frans er trolig pavedømmets herskertid over. Hans hellige aura er sterkt falmet, til tross for norske
mediers krampaktige hyllest til paveautoriteten. Pave Frans er på defensiven. Han er presset fra mange kanter. Han har på sitt hjelpeløse vis beklaget de seksuelle overgrep flere titalls chilenske barn ble utsatt for av Den katolske kirkes
prester og biskoper. Paven innrømmer at han har begått alvorlige feil i vurderingen av situasjonen. Det er et illevarslende tegn. Han vet nok godt at det bare er toppen av isfjellet som er avdekket. Det vil komme avsløringer på avsløringer.
Han kan ikke lenger beskytte pavekirkens renomme. Hans hvitkledde drakt er allerede besudlet.
http://www.katolsk.no/nyheter/2018/04/overgrep-i-chile-paven-ber-om-tilgivelse-for-alvorlige-feil
Paven vil derimot ikke gi en offentlig unnskyldning til de flere hundre tusen canadiere som ble utsatt for vold og overgrep i kristen-katolske institusjoner. Det er mange «blindsoner»
igjen for den stakkars pave, som for hele kristenheten. Historiens byrde er så tung og knugende at kirken ikke kan håndtere den. Den bare segner om og mister pust og kraft, med et siste håp om at det magiske ordet «tilgivelse»
skal gjenopprette æren. Forbryterske, straffbare handlinger skal behandles i rettsapparatet, ikke i offentlige skriftemål eller ved nattverdbordet.
Samer og «tatere» i vårt land måtte
gjennomgå den samme brutale disiplinering de fleste urfolk, minoriteter og lokale innfødte ble utsatt for av koloniherrer og kristelige misjonærer: den invaderende, overlegne herskerklasse. Overalt hvor de erobret nytt land, gjorde de lokalbefolkningen
til tjenere for seg. Kirken har påført store deler av menneskeheten så mange traumer og lidelser, overført fra generasjon til generasjon, at ofrenes krav om kompensasjon og erstatning vil ruinere kirken.
Det handler ikke bare om enkeltmennesker, men om folk, kulturer og stater (fortrinnsvis tidligere «slavestater»).
Den norske, kristelige varianten av «sosial kontroll» i vår
modere tid blir beskrevet slik i Vårt Land: «Det var et lukket system av kirke, kristen skole og kristen familie 24 timer i døgnet. Det var en sektlignende kultur der man ikke skulle delta i andre aktiviteter enn i kirkens regi, ikke
omgås andre enn barn fra menigheten…».
På Verdidebatt kan vi lese to varianter av den blinde Jesus-dyrkelsen (autoritetsdyrkelsen).
Det er ytterst skremmende.
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11727613-faktafundamentalisme
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11725490-les-jesus-inn-i-bibelen
http://www.verdidebatt.no/innlegg/193958-er-den-kirkelige-kristendommen-en-autoritaer-politisk-ideologi-og-kristenheten-et-politisk-parti
Dantes Inferno fra den autoritære katolske middelalder er også et fysisk straffested, men som «Peters
apokalypse» (omkring 100-tallet) langt mer detaljert skildret enn Jesu beskrivelser hva angår den fortaptes/fordømtes lidelser, pine og tortur. Det er interessant at Inferno er ny-oversatt av en luthersk teolog. Omkring et par århundrer
etter Dantes morbide torturskildringer, får vi Martin Luthers skrekkelige forestillinger om djevelens makt over sjelene og helvetes «pine uten ende». Den norske kirkes fremste teologiske autoritet var altså hjelpeløst fanget
i den samme mytologi, dualisme og eskatologi som Jesus forkynte. 1500 år etter Jesus død var den lutherske forstanden like formørket. Pinseånden (DHÅ) var ikke mer opplyst om virkeligheten enn hans «oppdragsgiver»
fra den mytologiske himmel.
(Boken «Himmelens historie» og trebindsverket «Dødsrikets verdenshistorie» kan gi nyttig informasjon om «Menneskehetens forestillinger og kunnskaper
om livet etter døden»).
Torturanstalten og voldsbarbariet har dype ny-testamentlige og kirke-kristne røtter. Jesu gudsrike/himmelstat gjenspeiler datidens despotier, patriarkalske hierarkier
og maktforhold. Helvetesskildringene er barbariet satt i religiøs-kristent system. De kristne kirker har gjennom sin autoritære, voldelige og rasistiske historie i praksis demonstrert herskerideologien.
Treenigheten/den treenige gud er relasjonell, sier teologene i dag, og dermed leser de inn i den: mangfold, dialog og demokrati. De går seg helt vill i sine teologiske teorier og åndelige mysterier.
Jesu herskermakt som Christos pantokrator kommer klart til uttrykk i avisen Dagen (andakt 15. mai 2018):
«Evig liv og herskemakt. Han fikk myndighet over det skapte, herskermakt over
alle mennesker. Denne makten fikk han primært for å frelse og gi evig liv til dem som vil tro. «For du har gitt ham makt over alle mennesker, for at han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham» (Joh 17,2)».
Kirkens bekjennelse og teologi står plantet i det før-vitenskapelige verdensbilde. To verdensbilder kolliderer på det voldsomste. 40 dager etter Jesu fysiske «oppstandelsen» skjer et nytt enestående
brudd på naturlovene. Med himmelfarten oppheves tyngdekraften. Kirkens bekjennelser postulerer både Jesu oppstandelse fra de døde OG himmelfarten som fysiske, reelle hendelser.
(Det er
interessant at Kristi himmelfart ble feiret fra siste del av 300-tallet, flere århundrer FØR Jesu fødsel ble feiret. Jfr. kirkemøtet i Nicæa år 325 hvor Jesus var blitt opphøyet til «Gud selv»
- av keiseren og hans lojale biskoper)
Det er ikke som billedlige fortellinger, subjektive troserfaringer, minner, synsforstyrrelser eller «troens mysterium» kirke-kristendommen i ca. 2000 år har
postulert nazareeren/galileeren Jesu naturlovstridige unnfangelse/fødsel, oppstandelse og himmelfart. Kirken har tvert om inntil i dag sterkt understreket det fysiske og historisk-faktiske aspektet ved disse hendelser i «frelseshistorien»,
samt deres enestående karakter.
«Inkarnasjonen» («Kristi fødsel») var og er angivelig en verdenshistorisk begivenhet, en unik og konkret hendelse i tid og rom - med
skjebnesvangre konsekvenser for ethvert menneskes «evige liv». De kristne hovedkirker, som også DnK, forlanger i dag at ethvert menneske må ta stilling til disse hendelser og dogmenes eviggyldige Sannhet.
«Kristi himmelfart markerer et vendepunkt i Guds Sønns historie på jorden», kan man lese på Den norske kirkes nettsteder. Er dette hva teologiprofessor Halvor Moxnes på Verdidebatt kaller «Historie
som forkynnelse»? Med andre ord: det kristne historiesyn kan bare forstås og aksepteres med «troens øye» og «troens ører», eller med pinseåndens opplysning og veiledning?
Vi har sett at teologiprofessor Timman Mjaaland «lar seg informere av troen», dvs. av Den hellige Ånd.
Liberalteologene ved TF våger ikke å
røre ved bekjennelsenes hellige, ufeilbarlige postulater. Mange av fagteologene har offentlig avgitt det prestelige ordinasjonsløfte. Noen av dem har begynt å innse at menneskelig erfaring og etisk-moralsk erkjennelse, vitenskapens innsikter
og resultater, stiller kirkens steinharde dogmer i et latterlig lys. TF-teologene leter etter bakveier, dvs. de søker en måte å manøvrere seg ut av årtuseners mytologiske mørke og dogmatisk trelldom (uten å miste
ansikt). Og helst uten at noen merker det. De har ennå ikke gitt en god forklaring på hvorfor kirkens tre og fem offisielle bekjennelsesskrifter inntil i dag ikke er opphevet, justert eller revidert i samsvar med et moderne, vitenskapelig
verdensbilde.
I stedet søker man redning i den kerygmatiske Kristus…kristologi ovenfra eller nedenfra… troens mysterium… oppstandelsens metafysikk… den eskatologiske hemmelighet…
Guds skjulte nærvær «i skyen»… Det er særlig når spørsmålene om den hinsidige dom og fortapelsens mulighet/realitet blir for påtrengende eller ubehagelige at teologer abdiserer fra sin ellers allvitende
posisjon og henviser til «den skjulte Gud» eller «mysteriets Gud». Men Han er altså ikke mer skjult enn at TF-professor Marius Timman Mjaaland har skrevet en «Systematisk teologi» på 362 sider (med en
bibliografi på ca. 14 s.).
Om det finnes noen utenfor den snevre teologiske krets som har interesse for teologisk terminologi og teoridannelse, anbefaler jeg gjerne nevnte voluminøse bok. Den er et
godt eksempel på den livsfjerne tankeverden teologene befinner seg i. Her kan spesielt interesserte lese om konstruktivisme og prosessteologi, om analytisk teologi, topisk teologi, doksologi og dogma, om Creatio ex nihilo, Creatio continua og
Creatio nova, om somatologi, apofatisk teologi, katafatisk teologi, om logos og pathos, logos og semeia…og mye mer rørete teologi. Hvem begriper hva teologiprofessorene holder på med? Kryptiske særbegreper og fremmedord hagler over
leseren og dreper all nysgjerrighet og interesse.
For opplyste, nøkterne og jordnære mennesker vil det være ganske umulig og meningsløst å forholde seg seriøst og saklig til
de kirkelige dogmer, læresetninger og teologiske teorier. Ingen dialog eller kommunikasjon med «Folkekirkens» tvangsinndøpte medlemmer (70% av det norske folk) synes mulig. I halvannet årtusen var kirkespråket latin.
Dagens mumlende, usikre tåkefyrster blant liberalteologene skaper den samme avstand og fremmedgjøring. Det er nærliggende å anta at de søker seg til Vårt Land/Verdidebatt fordi de ikke
ønsker motstand eller kritisk debatt om kristendommens lære og tankeinnhold. I avisen Vårt Land er de (redaksjonelt) beskyttet mot den type utenforstående og konfronterende teologikritikk de ikke kan besvare, og ikke kontrollere.
Det er ved påberopelse av en eksklusiv åndelig kanal inn til den guddommelige Treenighet at prester, biskoper og teologer i århundrer (ufortjent) har gjort seg uangripelige og opphøyet. Den
tid er forbi. Serien «Alt om Kristi himmelfart» på Verdidebatt (som tilsvarende serie om «oppstandelsen» ved påsken i fjor) avslører teologenes interne tankeleker og skrivebordsteorier. De snakker bare med
seg selv, som i Teologisk tidsskrift.
Den som leser Timman Mjaalands bok vil forstå hvorfor ingen dialog er mulig med teologer. Vi har ingen felles møtepunkter eller referanser. De er rett
og slett «ikke av denne verden». De utgjør et slags «mysteriesamfunn», med et internt kodespråk helt uforståelig for andre enn innvidde. Som statslønnede vitenskapelige ansatte har fagteologene et samfunnsansvar,
dvs. de har plikt til å bringe sin forskning ut til almenheten. Hvorfor velger Timman Mjaaland Vårt Land og ikke Aftenposten, hvis han vil nå bredt ut med sin systematiske teologi? Er boken kanskje skrevet for invortes bruk, dvs. bare for
prestekandidatene ved TF?
En klok og skarp kritiker har på Verdidebatt sagt det meget treffende:
«Kunstgrepene som blir benyttet i forsøkene
på å gjøre utdaterte og urealistiske fortellinger om overnaturlige ting aktuelle, er lett gjennomskuelige. Her på VD dreier det seg ofte om det å inneha privilegier – om å være velsignet med en eller annen åndelig
kanal til en åndelig sfære i en åndelig dimensjon så åndelig full av åndelig snakk om Den Hellige Ånds lys og nåde, at eventuelle samtalepartnere med bakkekontakt og et mer jordnært livssyn blir satt helt
ut allerede før man kommer i gang».
------------------------
27.05.2018
G. Ullestad