"Uten Gud er vi ingenting"

«Ingen lyd i Herrens hus», skriver fengselsprest Kjell A. Nyhus på Verdidebatt. 0 kommentarer kan vel tyde på at hans språk og tanke er ubegripelig for det jevne lekfolk. Men jo, det er mye «lyd» og mye støy i Guds hus (kirken). Den rørete og tåkete oppstandelsesdebatten på Verdidebatt viser dette. Som vi kunne vente ble den avsluttet uten en samlende konklusjon fra den lutherske geistlighet og professorale teologistand. Med andre ord: ingen løsning.

Det betyr at samme uløselige problem vil bli reist neste års påskehøytid, og år etter år etter år etter dette igjen. Å si JA og NEI på samme tid er en midlertidig forsvarsstrategi og dekkmanøver. Slik språklig og tankemessig uklarhet tjener bare til å forlenge kirkens "dødskramper".

Den apofatiske teolog og mystiker Nyhus bidrar med mange ord, som også sønnen Håvard Nyhus. Begge er representert på Verdidebatts interne (luthersk-protestantiske) oppstandelsesdebatt. Det er flere «Nyhus» for tiden på Verdidebatt.

Presten Ingrid Nyhus sier at hun har rikelig tilgang til det som tidligere var «uimotståelig gåtefullt». Hvilke spørsmål har hun funnet svar på? Hvis hun som voksen og ordinert, praktiserende prest har funnet «gode nok» svar, hvorfor formidler hun ikke for Verdidebatts lesere HVA hun har funnet innenfor døren hun har banket på og bakenfor forhenget? Hvilke mysterier har hun fått avslørt? Hvordan har verden åpnet seg for henne, som prest i Den norske kirke? Hvorfor tier hun om dette?

«Berget skal åpne seg. I én forstand står jeg der fortsatt, bak gardinforhenget og venter på svar. Venter på at verden skal åpne seg. Forventningen er selvsagt barnslig. Jeg er tross alt voksen selv nå, og har dertil rikelig tilgang til det som tidligere var så uimotståelig gåtefullt...Og det finnes svar. Svar som er gode nok. Den som leter skal finne. Og den som banker på skal det lukkes opp for. Forhenget skal trekkes til siden.».

 

Mystikere og munker representerte tradisjonelt «den religiøse elite» i romerkirken. Det gjelder også klosterbevegelsens krigerklasse, kirkens elitekrigere, kjent som "tempelordenen". De fleste middelaldermystikere vi kjenner til sprang ut av den katolske kirke. Man kan spekulere litt over hvorfor «mystikere» og «profeter» glimrer med sitt fravær i vår moderne tid. Som vi vet, har det vært ganske stille etter oldtidsprofetene Jesus' og Muhammeds "åpenbaringer".

Er det ikke på tide at den monoteistiske gud utsender en ny profet eller profeti med fredsbudskap til sine to yngste og mest krigerske "abrahamittiske sønner"?

Om de religiøse mystikere og andre har mistet talens bruk, eller ikke lenger befinner seg på "Guds frekvens", har teologene til gjengjeld talegaver så det holder. Men verken den ene eller den andre gruppen evner å gjøre seg forståelig.

«Jeg velger ikke Gud, slik man gjør i et stemmelokale», sier Kjell A. Nyhus. Nei, han behøver ikke å velge. Han er utvalgt, forutbestemt til frelse, kan vi anta.

«Hvis «Gud» overhodet skal ha noen mening, så er han den han er. Gud er virkelig virkelighet, han er liv og væren på en uendelig måte. Hvordan jeg som subjekt opplever denne virkeligheten, er like mangfoldig som livet selv. Dessuten finnes ikke «rene» erfaringer, de er transformert til språk innenfor omfattende meningshorisonter».

«Jeg prøvde bare å si noe om hvor forkjært det er om slike opplevelseskvaliteter blir troens mål. Slike erfaringer er nemlig ikke lovmessige, nødvendige eller tilstrekkelige til å kunne begrunne troen, enn si å kunne godtgjøre Gud».

«Ingenting er som når Det mektige bader i sol. Jeg tror på lyset. Det begrunner seg selv. Ikke minst når det er mørkt».

«Manges tvil på «Gud» har sin årsak nettopp i tankens Gud. Tanken kan ikke fatte at Gud bor i tomheten og i mørket bortenfor begrepene. ­ Mange tyder dette som at han ikke er. ­ For han kan ikke lenger brukes som sikker begrunnelse for eller forklaring på noe som helst». 

 

Hvis Gud er «virkelig virkelighet», er det underlig at denne «virkelighet» skal være ubegripelig og ugripbar for en stor del av jordens befolkning. Den kristne «Gud» («Kristus») som påstås å være Sannheten, Virkeligheten, livets kilde, verdens lys, all værens grunn lar seg altså verken erfare, observere eller identifisere? Da er det merkelig at han er beskrevet så konkret og "gripbart" i bekjennelsesskriftene (jfr. Apostolicums tre trosartikler).

Hvis tanken og emosjonenes «Gud» ("opplevelseskvaliteter"?) ikke tilbyr noen begrunnelse eller forklaring for tvilende eller troende mennesker, er han som religiøs-teologisk, dogmatisk og retorisk figur uinteressant. En avmektig gud uten noen mening og nyttefunksjon har utspilt seg selv. En svak og sårbar gud som passivt gråter med sine lidende skapninger, uten makt eller evne til å gripe inn, kan man enten stille seg likegyldig til eller føle medlidenhet med.

Stakkars gud, som er så trist og lei seg, men helt uten handlekraft. Hvordan skal vi trøste en gud som gråter? Ja, himmelens og jordens skaper er sannelig blitt puslete. I moderniseringens kvern er han blitt "mennesker lik". Han har mistet sin fordums fryktinngytende allmakt og hellighet. Hans navn vekker ingen "frygt og bæven".

Hvis det er slik at mystikerens gudsoppfatning utelukker det menneskelige begjær (emosjonelt, sanselig og intellektuelt), står denne «Gud» fremmed for den dypeste menneskelige drivkraft og kan følgelig ikke ha noen trøst å gi. Guden er ikke lenger involvert i vår fellesmenneskelige virkelighet. Han forstår ikke de menneskelige lidenskaper. Var han ikke «historiens Herre» likevel?

Det er nettopp «tankens Gud» teologien beskjeftiger seg med. Den kan vel da med god grunn avfeies som ørkesløse tankeleker, blendverk, illusjon, fiksjon...eller som «fake news»? Men så var det denne Inkarnasjonen (mysterium?), hvor guden endog ble omskåret som guttebarn. Merk dette: himmelens og jordens skaper er identisk med en jødisk omskåret mann. Hvor komisk!

 

"VOKTERRÅDET"

 

Gjennom hele det forrige århundret i vårt statskirkeland har den lutherske (stats)kirke i lære og praksis demonstrert sin etisk-moralske fallitt. Hva enn konge, regjering og partiledere bevisstløst mobiliserer av «kristne verdier» og «kristen tradisjon» (i tett samarbeid med medienes kristelige redaksjoner), vet vi at kristendommens historie og tradisjon er blodstenkt og voldelig. Krigskorset med sverd ble nylig igjen tildelt en soldat for tapperhet i krig. Krig – kors – sverd er nøye sammenbundet i kirkens teologi og historie.

Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør, sa Jesus på korset om de romerske soldater. Skal vi tilgi teologene for at de i 2017 VET hva de sier og gjør?

Skal vi tilgi den smilende Helge Simonnes i Dagsavisen/Rogalands Avis ("Når religion blir makt", 22. mai) for at han ikke forstår hvordan hans egen avis, kirke og religion, har utøvet sin makt inntil denne dag? Som sjefredaktør i Vårt Land fra 1987 har han svært mye å svare for, som "vokter" over kirkens bekjennelse og teologi. Med andre ord: han har tilhørt det norske statskirkelige "vokterråd" i flere tiår.

"Alle politiske maktpersoner bruker tro og religiøse følelser for alt det er verdt i kampen om velgerne, er blitt gjentakende. Slikt skjer også i Norge...".

Dette skriver Simonnes, etter at han innledningsvis har sveipet innom Iran, presidentvalget og "vokterrådet". Han nevner ikke kirkelige eller religiøse maktpersoner i vårt land. Han nevner ikke likhetene mellom Norge og Iran når det gjelder statsreligion. Det er slik historieløshet vi i dette Luther-jubileet kan gremmes over.

Det er dypt urovekkende hvis det er slik at vårt samfunn ikke har annet å stille opp med overfor «den muslimske fare» enn en tilsvarende autoritær, antidemokratisk religion. Den meget usunne Jesus-dyrkelse, Luther-dyrkelse og pavedyrkelse særlig de to største kirkesamfunn holder seg med, undergraver demokratiets bærebjelker. Førerdyrkelse og autoritetstro må bekjempes i enhver form, hva enten det handler om Saudi-Arabia, Iran, Nord-Korea, Kina, Russland, Vatikanstaten/Den katolske kirke eller Den norske kirke.

Hvem utgjør det evangelisk-lutherske "vokterrådet" i dagens Norge?

Kirke-kristendommens fiendehat, som i den grunnlovsfestede «evangelisk-luthersk lære», er dypt inhuman og vil være nedbrytende for ethvert sivilisert kultursamfunn. Den "kristne arv" må ikke videreføres, men brytes. Den har gjort nok skade. Når den geistlige og teologiske makt allierer seg med både presse og politisk elite i benektelsens og fortielsens strategi, er ensrettingen kommet langt i vårt land. Den har på «listende føtter» sneket seg inn i våre samfunnsinstitusjoner, praktisk talt uten at noen har merket det.

Det er slik kirkemaktens talsmenn (les: folkekirken) opererer i moderne tid. De er språklige manipulatorer. Mer enn noe annet søker Den norske kirke å forhindre konfrontasjon og oppgjør. Alle branntilløp slukker den lynraskt. Alle motsetninger glattes over. Derfor snakker den heller avledende om homofili, klima og flyktninger enn om bekjennelsen, heller om «religionsdialog» enn om fiendehatet i sin lære, heller om ugripbare mysterier enn om kristendommens faktiske gudsbilde, verdensbilde og menneskesyn. Derfor skriver pressemannen Simonnes heller om Iran enn om kirkemakten i vårt land, heller om politiske maktpersoner enn om kirke-kristen manipulasjon.

Derfor har Vårt Land tilranet seg eierskap til religionsdebatten, som avisen viser inkompetanse for. Oddbjørn Johannessen og Njål Kristiansen er eksempler på slike «brannslukkere» kristen-Norge overalt sender ut. Jeg kaller dem "kameleoner". Som jeg har påpekt tidligere: førstnevnte kritiserer aldri liberale teologer, sistnevnte kritiserer aldri paveautoriteten. De sørger for at kristendommens nattside, som stadig bryter frem på Verdidebatt, blir justert i samsvar med det moderne "vokterrådets" intensjoner.

Men så langt har verken Johannessen eller Kristiansen uttalt seg på Skjeldals tråd. Det har derimot den "sofistikerte"  teolog Hallvard Jørgensen, som hopper elegant fra Albert Schweitzer - historieløst over hele etterkrigstidens mest utfordrende teologi- og dogmekritiker i vårt land - til vårt tids teologiske etterplaprere (fortrinnsvis anglo-amerikansk teologi).

Jeg har i eie boken "Moderne teologi. Tradisjon og nytenkning hos det 20. århundrets teologer" (Høyskoleforlaget 2008, over 700 s.), som i kapitlet om protestantisk teologi ender med de lutherske teologer: Regin Prenter - Gustaf Wingren - Jürgen Moltmann - Wolfhardt Pannenberg - Eberhard Jüngel"... 

Ingen norsk teolog er nevnt blant de ca. 30 utvalgte (protestantiske, katolske og ortodokse). Hallvard Jørgensen kan sikkert forklare hvorfor hans foretrukne teologiske referanser, som Wright og Dale Allison, heller ikke er omtalt.

Et kapittel i boken er viet "nye bevegelser og perspektiver", som i disse avsnitt: Økumenisk teologi - Frigjøringsteologi - Feministteologi - Postmoderne teologi - Radikalortodoxi.

 

HALLVARD JØRGENSEN: "Kva med Jesus?"  

 

Eller, hva med "Kristus" og "Kristologien" Jørgensen blir konfrontert med i det kristelige tidsskriftet Minerva, hvor han blir presentert som teolog og rådgiver i tankesmien Skaperkraft? Jørgensen har skrevet avisinnlegg i samarbeid med både Silje Kvamme Bjørndal OG Bjørn Are Davidsen.

 

http://dekodet.blogspot.no/2013/07/mrke-tider-i-dagbladet.html

http://skaperkraft.no/publikasjoner/forfatter/article/1319261

http://www.lundeforlag.no/bok.cfm?id=1762

https://itro.no/ibibelen/det-som-var-umulig/

http://www.trotvil.no/no/hvem-er-vi/

 

På Verdidebatt har Hallvard Jørgensen ingen profil (bare bilde og alder). Han er langt fra den eneste teolog som opptrer anonymt. Ikke en gang dr. theol. Åste Dokka våger å opplyse om sine kirkelig-teologiske meritter.

Ansvarlig redaktør i Minerva, Nils August Andresen, vet vi nå mer om. Det er helt greit at han har tilkjennegitt sin kristne tro på Verdidebatt. Da vet vi hvor vi har ham.

Hallvard Jørgensens siste innlegg på Verdidebatt bør man også merke seg: "Koranen i møte med moderne forskning". Som kristen teolog og prest er han altså ikke bare bibelforsker ("ekseget"), men også Koran-forsker? Ordinerte prester og kirkelige teologer trenger ikke faglig kompetanse for å uttale seg bombastisk om andre religioner.

Jeg nevner dette fordi såkalte "ny-ateister" (som evolusjonsbiologen Dawkins) fra kirkelig hold er blitt kritisert for å mangle teologisk kunnskap.

Det er litt av hvert å lese på (sivilingeniør!) Bjørn Are Davidsens blogg.

http://dekodet.blogspot.no/2013/04/nye-nye-ateister.html

 

Hallvard Jørgensen har hatt flere referanser til boken "God of surprises", en veldig morsom tittel. Det er ikke "gudsoverraskelser" som forbløffer oss, men heller teologiske teoretikere som Hallvard Jørgensen. 

For en del år siden skrev Hallvard Jørgensen dette:

"Kristendommen forkynte at naturen var Guds gode skaperverk, gitt som en gave til menneskenes rådighet. Like ens var ikke kroppen et verdiløst fengsel, slik det var vanlig å tenke innenfor mange religiøse retninger. Nei, kroppen var et tempel for Den hellige ånd, og den skulle helliggjøres til Guds ære.

Og ikke minst var det kristne evangeliet et frihetsbudskap; nå var det ikke lenger nødvendig å presentere offer og bønner for å blidgjøre lunefulle og brutale guder. Som Paulus hadde sagt: Det finnes bare én Gud (1. Kor 8,6), og han har attpåtil ved sin sønn beseiret alle onde makter (Kol 2,15), slik at de troende ikke trenger å frykte å bli revet bort fra Kristi kjærlighet (Rom 8,38-39)". 

...som har en ganske annen åpning for det menneskelige enn pietistisk tradisjon. (Se særlig bøker av Gerard Hughes, SJ, særlig God of surprises). Her er det vanlig å stanse opp i møte med bibeltekster, og spørre: "Hva føler jeg i møte med denne teksten? Hva gjør denne teksten med meg? Hvordan påvirker den meg, som menneske?" etc. Så tas disse spørsmålene inn i den åndelige veiledningen. Tekstens virkeområde på meg som troende, blir dermed mer fleksibelt, og jeg som menneske får en stemme.

Mine erfaringer og følelser i møte med teksten skal aldri undertrykkes eller skamliggjøres:  de er uansett sannhet for meg, og sannheten kan trygt erkjennes. Og hvordan en tekst skal leves ut, påvirkes mye av hvem jeg er, og hvilken situasjon jeg er i.

På mange vis tror jeg det er opplagt, bare ut fra NT selv, at det må være slik. Tenk for eksempel på hvordan Jesus i Matteus 25 taler om noen som har ressurser til å hjelpe, mens andre er sultende, i fengsel etc. Eller hvordan Paulus flere ganger taler om "sterke" og "svake" i menigheten. Det er åpenbart at disse ikke kan følge den samme vei, i å leve ut den kristne troen. (Se for øvrig, igjen, Allisons "Problem of Audience")".

https://en.wikipedia.org/wiki/Dale_Allison

 

Hallvard Jørgensens teologiske referanser er av langt senere dato enn Edwiens epokegjørende hovedverk i 1958: "Idékampen i det bibelske gudsbildet", som kan leses på  www.edwien.no (bøker og publikasjoner).

Her vil man se at gudsbildets utvikling fra polyteisme - monolatri - monoteisme - dualisme ble grundig belyst mange årtier før Hallvard Jørgensen fant redningen hos teologen Dale Allison. Den unge, mektige Jørgensen kan sikkert forklare hvorfor Allisons bøker ikke er oversatt til norsk, og hvorfor forfatteren ikke er funnet verdig til noen omtale på våre norske digitale oppslagsverk.

Luthersk sokneprest, teolog og bibelforsker Hallvard Jørgensen kan sikkert forklare oss hvorfor Dale Allison ikke eksisterer i norsk, moderne teologihistorie. Det er vel en grunn til at han ikke er blitt gjort kjent for norsk almennhet? Jeg antar at Jørgensen kjenner forklaringen.  

Teologene har ennå ikke kommet til sans og samling. Den unge Jørgensen har ikke fulgt med i timen. Men det er morsomt å se hvordan Jørgensen, som kristen teolog, manøvrerer seg bort fra Andreas Edwiens historisk-kritiske forskningsarbeider. Han klarer det kunststykket å hoppe fra den (lenge) fortiede Albert Schweitzer til Dale Allison i vår tid. Hvilket sprang!

Mye av Jørgensens (Dale Allisons) tankeinnhold nedenfor er "gammelt nytt". Alt dette og mer til finner leserne i Andreas Edwiens forfatterskap, som nå foreligger tilgjengelig for almenheten. Det er svært pinlig at Jørgensen ikke er bedre informert og oppdatert om den historisk-kritiske forskning (hans fakultet støtter seg til halvortodokse teologer i den anglo-amerikanske kulturkrets).

 

"Kva med Jesus? Han hadde mange ulike kjelder for sitt gudsbilete. Ein kan tenke på: GT og jødiske tradisjonar; tempelteneste, synagogar og rituale; psykologiske farsbilete; erfaringar av natur og folkeliv; syner og visjonar; Johs døyparen si apokalyptiske rørsle et cetera.

Gudsbiletet hans er prega av trua på Gud som Far og Skapar, men framfor alt av gudsriketanken. Gud er den som snart vil døme verda og gjenopprette sitt rike for Israel, og fornye skaparverket. I alt dette ligg det interessante utgangspunkt for spiritualitet og refleksjon om Gud i dag, meiner eg. Men her kan ein også ta med i rekninga Schweitzers Jesus-bilete; Guds rike kom ikkje på den tida, eller på den måten, Jesus forventa. Dette får radikale konsekvenser for den teologiske vurderinga av heile Jesu bodskap, inkludert Jesu gudsbilete. 

- Ei vesentleg spenning i Jesu gudsbilete dreier seg om Gud som domar og Gud som frelsar. Båe delar føreset kvarandre, i apokalyptikk og i gudsriketanken. Gud er den omsorgsfulle Far som byd å lækje og tilgje og elske. Han er også den avsindig, uendeleg brutale domar som gjer forferdelege ting mot sine fiendar. Det er gode grunnar til å tenke at Jesus sjølv ikkje nett hadde nokon fornuftig sameining av desse sidene ved gudsbiletet, sjølv om han tydelegvis heldt dei saman. Spørsmålet om kven Gud er for oss i dag - om vi altså står i tradisjonar der ein reknar med Guds eksistens - vil måtte vere basert eigne teologiske vurderingar. Ein kan ikkje her berre "hente ut" ting frå Jesus el.l."

 

Det er merkverdig at ingen av Hallvard Jørgensens (anglo-amerikanske)teologiske preferanser, som J. D. Crossan, Dale Allison eller N. T. Wright foreligger i norsk oversettelse (motsatt Andreas Edwien som skrev for et norsk publikum).

Jeg husker godt det rabalderet Bart Ehrmans eneste oversatte bok vakte i kristen-Norge omkring år 2006 ("Jesus feilsitert"). Til tross for hans etter mitt syn åpenbare kirkelojalitet er ingen av hans senere bøker oversatt til norsk. Det var kanskje aldri meningen at den interne "sofistikerte" teologi, av Hallvard Jørgensens type, skulle komme legfolket og offentligheten for øre?

I stedet har vi fått dette besynderlige utvalget av Jesus-bøker. Jørgensen er sikkert godt fornøyd.

https://www.haugenbok.no/sok/?q=Jesus    

 

https://www.logos.com/product/8780/the-resurrection-of-the-son-of-god

https://sv.wikipedia.org/wiki/N.T._Wright

http://ja-nei.blogspot.no/

 

Les hele hele Hallvard Jørgensen blogg på Verdidebatt (gjerne også hans private blogg), men se særlig dette innlegget.  

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11533728-hva-skal-vi-tenke-om-helvete 

 

-------------------------

 

På Verdidebatt kan presteskap, teologer og apologeter føre sine dialogiske monologer i forståelse med avisredaksjonen. Her kan de innenfor sterkt kontrollerte former lufte sine smålige teologiske kontroverser og belære sine elever og konfirmanter. Moderator/debattredaktør tolererer alt i forkynnelsen og evangeliseringens hensikt. Avsporinger får ingen konsekvenser.  

At «broen mellom mennesker, tro og tanke" (et av Vårt Lands slagord) kollapser ustanselig, er akkurat hva vi kan forvente på et kristelig-ortodoks debattforum. Det kirke-kristne språk og dens tankeverden er kjent for Verdidebatts "menighet", men trolig ganske ubegripelig for den uinnvidde. Kirkespråket (jfr. bekjennelse og liturgi) og de interne teologiske tema er uten mening, og derfor strever teologene med å gjøre sin stemme gjeldende i den offentlige samtalen. De er i ferd med å miste sitt språk.

Kirkemakten trives ikke i åpne landskap, men i lukkede rom. Derfor ble den såkalte «oppstandelsesdebatten» avgrenset til Vårt Lands indre gemakker. Ingen andre aviser plukket opp dette eksplosive, høyaktuelle tema. Ikke engang Aftenpostens mektige redaktør Harald Stanghelle, som kanskje selv bøyer seg i lydighet for «påskemysteriet»?  

Det var også underlig å lese Bjørn Eidsvågs selvforherliglese i Rogalands Avis nylig, hvor han reklamerte for sitt teaterstykke («Jesus etterlyst») og hevdet at denne forestillingen hadde skapt mye debatt...Jeg holder meg godt orientert om avisenes religionsstoff, men noen kritisk Jesus-debatt har jeg ikke funnet. Har den funnet sted i «private klubber», kanskje?

 

JESUS FRA NAZARETH

 

Det er nylig utgitt en Jesus-bok («Seloten»), skrevet av en iransk-amerikansk forsker og forfatter:  REZA ASLAN.

https://www.haugenbok.no/Generell-litteratur/Kristendom/Seloten/I9788280876089  

Boken har vist seg å være en salgssuksess i mange land, hvilket tyder på at behov og etterspørsel etter kristendomskritisk litteratur er stort. Forfatteren har en interessant bakgrunn. Fra en oppvekst i et ikke-religiøst hjem vandret han inn i  kristendommen, ut igjen - og inn i islam. Kristendommen tiltalte ham emosjonelt, islam intellektuelt. Han har både et innenfra og utenfra-perspektiv.

Reza Aslans bestemmelse av Jesus som «revolusjonær» (politisk opprører) er lite holdbart, men liberalteologer av Moxnes’ type vil kanskje bifalle dette perspektiv. Kanskje også Walid al-Kubaisi? Jfr. hans artikkel i ukeavisen Dag og Tid siste påskehøytid:  «Min venn Jesus». For meg ser det ut til at al-Kubaisi her bekrefter den oppkonstruerte motsetning mellom GT og NT kirkens teologer stadig vedlikeholder. Jesus og NT brakte noe «nytt», i følge al-Kubaisi. Tja, mon tro det. 

Det er ganske forbausende at en sekulær muslim befester den kristne forestilling om Jesus som «unik» og opphøyet. Da må man selvsagt se helt bort fra den dualisme, eskatologi og mytologi Jesus delte med senjødedommens sekteriske bevegelser. Reza Aslan har i sin bok ikke utelukket eller ignorert Jesu apokalytiske, eskatologiske motivasjoner.

Andreas Edwien omtalte Jesus som "revolusjonær eskatolog". Disse ideer gjenfinner vi i de pseudepigrafer og apokryfiske skrifter som er «skåret ut» i den kristne bibel (nettopp i den hensikt å markere bruddet mellom de to skriftsamlinger - og "det nye" som angivelig kom med Jesu opptreden i NT).

Jesu lære og virksomhet var bestemt av hans endetidsforventning, som han hadde felles med andre sekter som splittet jødedommen i noen få århundrer. Selotene var en militant fraksjon i denne bevegelse, som med voldelige midler ville fremskynde den nært forestående apokalyptiske krig mellom «mørkets sønner» og «lysets sønner». Jesus fra Nazareth (som døperen Johannes) valgte den passive tilbaketrekning, mer i likhet med Qumran-samfunnet. De forberedte seg på gudsrikets snarlige komme ved bl.a. innvielsesritualer, bønner og forsakelse.

Blant Dødehavsrullene står Disiplinrullen og Damaskusskriftet i særklasse.

«I tillegg finnes en lang rekke bibeltekster, og alle de gammeltestamentlige bøkene, med unntak av Esters bok, er representert. Videre finnes en rekke salmer og andre liturgiske tekster, bl.a. Hodajot (hebr. 'lovsanger'). Det finnes også en rekke eskatologiske og apokalyptiske tekster, best kjent er Krigsrullen. Den lengste av alle tekstene (nesten 9 m lang), Tempelrullen, gir en rekke forskrifter for idealtempelet, samt omfattende renhetsforskrifter. Biblioteket inneholder også bøker som ellers er kjent som gammeltestamentlige pseudepigrafer, f.eks. Henoks bok».

Men det eksisterte såkalte «by-essenere». Jesus var en omvandrende dommedagspredikant som forkynte omvendelse og frelse, verdens ende og gudsrikets snarlige komme. Han etablerte riktig nok ikke et avsondret asketisk samfunn i ørkenen, men forlangte av sine disipler og tilhengere et radikalt brudd med fortiden, med familie, samfunn og eiendom. Det er ikke uten grunn at Jesu forkynnelse er kalt interims-etikk.

At Jesus med sine overmodige messias-pretensjoner OG forakt for bærebjelkene i datidens  israelittisk-jødiske samfunn må ha provosert Sanhedrin («Det jødiske råd») under rettergangen, er hevet over enhver tvil. Det er synd at denne rettsprosess har så mange «huller», og at den heller ikke er omtalt av samtidens kronikører.

Hvis Jesu  politisk revolusjonære aktivitet ikke har annet skriftgrunnlag enn hans eneste aggressive, irrasjonelle opptreden i Jerusalems tempel, er det skriftlige materialet syltynt. Det er lite som tyder på at Jesu opptreden (i følge evangelieskriftene) brakte noe kaos i det jødiske samfunnet, slik teologene vil ha oss til å tro. Det er tvilsomt om han ble oppfattet som en politisk trussel mot den romerske okkupasjonsmakt. Dette forsto kanskje Pontius Pilatus da han «toet sine hender». Han skjønte kanskje at Jesus var en av mange forvillete endetidspredikanter, som ikke truet den romerske okkupasjonsmakt.

Jesus ble altså ikke dømt og korsfestet fordi hans «messianske ambisjoner» truet den romerske okkupasjonsmakt, slik forfatteren Reza Aslan hevder. Det «kongelige herredømmet» Jesus forkynte var ikke av jordisk eller politisk art. Hans rike var "ikke av denne verden". Skal vi feste lit til evangelieskriftene, var det mer eller mindre «tilfeldighetenes spill» som avgjorde Jesu endelige skjebne: korsfestelse og død.

Bokens betydning ligger i dens vurdering av det historiske mennesket Jesus fra Nazareth. Han blir plassert i sin oldtid, i det kulturmiljø og den religiøse stemning han levde i. Forfatteren avviser selvsagt kirkens dogmer om Jesus, som at han var «Guds Sønn»...Forfatteren er ingen «ekseget» og bedriver ikke «kristologisk hermeneutikk». Nettopp derfor er han interessant!

Jeg er spent på om boken blir vurdert av seriøse og nøkterne anmeldere i de store dagsavisene, eller om den søkes kastet i glemselens hav (fortielsens sensur). Vi vet godt hva som skjedde med Richard Dawkins bok da denne ble overlatt kristne anmeldere i Aftenposten, Klassekampen og Morgenbladet (for ikke å si Humanist).

Vårt Lands anmelder påpeker ganske riktig at forfatterens vurdering av Jesus rokker ved kirkens grunnvoll. Da vil jeg si at boken tjener en god hensikt. Det er denne og lignende bøker vi trenger mye mer av. Vi har fått nok av «teologenes Jesus» og  «kirkens Kristus». Vi kan parkere både B. Eidsvåg og H. Moxnes’ idol-Jesus (begge ordinerte teologer). Hvordan moderne (liberal)teologer på grunnlag av evangelieskriftene og den kunnskap vi har om jødedommen på Jesus tid, er det ubegripelig hvordan Jesus kan omformes til  samfunnsreformator, politisk og sosial-etisk revolusjonær.  

Det er på høy tid at kritiske Muhammed-biografier etterfølges av kritiske Jesus-biografier (gjerne også utenfra: fra muslimsk og jødisk hold).

 

KIRKEN: KJÆRLIGHETENS FIENDE

   

Man kan undres over hvordan bærekraftige kultursamfunn - sivilisasjon - kan skapes og utvikles dersom Jesus og hans apostler, de senere kristne asketer, eremitter og munker/nonner, skulle være våre forbilder. De hadde helt andre ambisjoner enn menneskelig samfunnsdannelse og statsbygging.

Hva er innbyggertallet i den romersk-katolske Vatikanstaten? Hva kvalifiserer til statsborgerskap? Regnes alle (døpte) katolikker som en slags åndelige borgere? En normal stat har geografiske grenser, men hvor går Vatikanstatens grenser? Er den ment å være en avspeiling, et gjenskinn av det himmelske Gudsriket: «Guds stat», som i Augustins skrift på 400-tallet (Vestens største kirkelærer, i følge Store norske leksikon)?

Jeg siterer Wikipedia: 

«Boken presenterer den menneskelige historie som en konflikt mellom det som Augustin kaller for menneskenes stat og Guds stat, en konflikt som er bestemt å ende i en seier for sistnevnte. Gudsstaten er merket for mennesker som gir avkall på jordiske gleder og dedikerer seg til å fremme kristne verdier.

Menneskenes stat, på den annen siden, består av mennesker som har blitt avledet fra Gudsstaten. De to statene er ikke ment å representere faktiske steder eller organisasjoner, skjønt Augustin tenkte opplagt at den kristne kirke var hjertet i Gudsstaten».

(Sant og si:  Den norske kirke begynner å ligne «en stat i staten», dog i en litt annen variant enn Vatikanet).

Vatikanstaten er et ypperlig eksempel på hvordan autoritær, patriarkalsk makt og hegemoni fra oldtiden stiller mannen («Adam») opp som gudens ypperste skapning, både i dette liv og det neste. Kvinnelige prester i Den norske kirke – også feministene - bøyer alle kne for mannsguden: Herren, Faderen og Sønnen. Jesus, Paulus, kirkefedrene, Augustin, Martin Luther og paven(e) fremviser alle det samme mannshovmot. Man må ikke glemme at guden skapte den første kvinne – Eva – av mannens ribbein OG for mannens skyld (jfr. alle kirkelærere).

Kvinnen var fra Skaperens hånd en ufullstendig mann!

Vatikanstaten er et aktuelt, grotesk eksempel på livsfornektelse: utviklingsfiendtlighet. Denne mini-staten er befolket av eldre, kyske menn – uten nære relasjoner til kvinner og barn. Den selsomme ansamling av mannlige «evnukker» i Vatikanet må nødvendigvis bety sivilisasjonens død. Uten forplantning og generasjonsskifte kan ingen samfunnsutvikling finne sted. Dette anemiske mannssamfunnet, med den totalitære pavemakt i spissen – teokratiet - våger til alt overmål å utstede normative utsagn om kjønnsspørsmål, seksualitet og familieliv.

Nyhus antyder at den som vil "leve i Gud gjennom Jesus", må gi avkall på det menneskelige fellesskap.

«Jeg tror Johannes av Korset har rett når han sier at begjæret etter emosjonelle og sanselige stimuli kan hindre et menneske i å leve i Gud gjennom Jesus. Var det ikke nettopp derfor at Jesus regelmessig trakk seg unna, ut i ørkenen og fjellet, og inn i stillheten for å be?

Slik jeg ser det, er og forblir det tolkningen av erfaringene, som avgjør om vi har en kristen identitet eller ikke. Jeg snakker om de grunnleggende tolkningsmønstrene våre erfaringer faller på plass i, passes inn i».

«Brillene vi ser verden gjennom avgjør hvordan vi ser, og hva vi ser», sier Nyhus. Det er nok helt riktig. Men verken en kristen tolkningsramme eller en kristen identitet gir mening for mennesker flest i år 2017. Vi har avlagt de katolske brillene og kan også snart legge vekk de luthersk-protestantiske brillene. Når dette hysteriske, eksalterte Luther-året er omme, får vi håpe at Martin Luther forblir DØD.

Mystikerne har tolket sine erfaringer innenfor den lokale, mytologiske ramme. En muslimsk eller buddhistisk mystiker vil ikke inndra eller «se» Kristus i sine erfaringer, visjoner eller syner. Under pavens besøk i Portugal i disse dager er to barn blitt kanonisert til helgener. I følge tradisjonen «møtte» eller «så» de  jomfru Maria. Tolkningsmønstre og meningshorisonter er altså  kristen-katolske.

(Her vil jeg anbefale pater Kjell Arild Pollestads omtale av Eskil Skjeldals bok i ukeavisen Dag og Tid 12. mai 2017. I følge Pollestad hadde Skjeldal en «usunn tro», men denne karakteristikk slår tilbake på ham selv. Han holder opp den livsfjerne Teresa av Avila som forbilde for en sunn tro).

Nyhus’ kristne briller styrer hans subjektive tolkningsmønstre. De er grunnleggende for at hans erfaringer «faller på plass». Han bør passe seg for å generalisere. Jeg selv har intet anlegg for «mystikken», og det lille jeg har lest om mystikernes tolkninger av sine gudserfaringer/Kristuserfaringer tiltaler meg lite. Jeg føler heller ingen tiltrekning til isolasjon (og meditasjon) i ørkenens øde landskaper. Å trekke seg ut og bort fra det menneskelige fellesskap for å søke den kristne "Gud", er ikke hva jeg forbinder med en sunn tro, teologi eller religion.

 

Jeg anbefaler samlingen av filosofiske aforismer i boken «Hellighet og tårer» (1996), av forfatteren  E. M. Cioran, i «Cappelens upopulære skrifter».

http://www.nb.no/nbsok/nb/be325e1fad0080f24a6d508d600d9425?index=1 

https://bokelskere.no/bok/taarer-og-hellighet/72579/ 

 

Å føle seg som del av noe stort (større enn seg selv) er ikke avgrenset til "heroisk" verdensforsakelse, til eksklusiv religiøs eller "kristen-mystisk» opplevelse i avsondret meditasjon, stillhet og ensomhet. En slik opplevelse eller fornemmelse får mange ved å se på stjernehimmelen midt i storbyvrimmelen, ved studier i kosmologi og astro-fysikk, eller ved å betrakte vår fysiske natur. Den gudløse verden er full av mysterier.

"– Verda er så mykje meir interessant om Gud ikkje finst. Sjølv klarer eg ikkje å sjå for meg at det finst nokon Gud i kristen, jødisk eller muslimsk forstand, og eg har heller ikkje noko ønske om ein slik personleg Gud".

(Forfatter Ingvild Burkey, Vårt Land 15. mai 2017).

"Verre var det for alle dei alle dei som vart tvangsinformerte om dei personlege problema han (Luther) hadde i dei neste fire-fem hundre åra, som om det hadde noko med dei å gjere, som om det var svaret på deira eigne utfordringar. Og blei dei ikkje tvangsfora med Martin Luthers tru og tankar, slapp dei i alle fall ikkje unna den allmektige Gud Fader, han som du aldri kunne vita kor du hadde. Men det var berre di eiga skuld, fordi du ikkje hadde lese det som stod med lita skrift nedst på kontrakten.

Somme blei vettaskremde, andre keia berre vettet av seg. Alle saman fekk merksemda vridd vekk frå her og no. I staden for å setja seg inn i den naturen dei levde i, blei dei sette til å grunda over den treeinige naturen til den monoteistiske guddomen. I staden for kunnskap om kva som skjer når fabrikkrøyken stig opp i himmelen, fekk dei læresetningar om ein annan dimensjon der Jesus sit ved Gud faders høgre hand, for ein gong å koma att for å døma levande og døde".    

(Forfatter Solveig Aareskjold, Klassekampen 6. mai 2017) 

 

Det er kanskje de kristne som ikke riktig forstår den verden de lever i (de er «ikke av verden» nemlig!). Den «virkelige virkelighet» («liv og væren»?) de beskriver er ikke vår. Det er løsrevne postulater uten innhold og begrunnelse, svulstige ord uten mening 

Mange kristnes forakt for og nedvurdering av «naturalisme» og «materialisme» avslører deres egen fremmedhet for vår felles fysiske virkelighet. Materien er ond. Det er den mange munker/nonner og mystikere har flyktet fra. De søkte bort fra det menneskelige samfunn og fellesskap som angivelig holdt dem fanget i synden. Ettersom de kristne føler seg fremmede på jorden, søker de selvbekreftelse i den hinsidige verden med mannsguden som eneste og høyeste autoritet. De er av et annet «stoff», må vite. Tankefiguren «Gud» og «Kristus» var og er deres eneste kjærlighetsobjekt.

De lengter etter å tilbringe evigheten på kne, i tilbedelse. De lengter «hjem» til Edens have og den tilstand som hersket før den første Adam begikk sin store synd. Det var ikke nok at Jesus som Verdens frelser og "Guds eneste Sønn" (den annen Adam) sonet menneskehetens synd for 2000 år siden. Munker og nonner tilbrakte sitt jordiske liv med å pine og straffe seg selv.

Og så snakker kirken(e) om "menneskeverd"?! Å være menneske var/er å være fordømt og forbannet. For en selvforakt! Klostrene var full av masochister. (Fra å straffe seg selv var veien kort til å straffe andre).  

Kvinner og menn måtte leve i atskilte klostre. Kjønnene kunne ikke leve sammen. Var det slik Skaperen hadde tenkt seg realisering av sitt skaperverk? Skal menn og kvinner holdes atskilt også i himmelriket – for å unngå barneavl?

Kirkens mannlige treenighetsgud har utelukket jomfru Maria. Faderen (den høyeste gud) har ingen kvinnelig partner, som i andre gudemytologier fra oldtiden. Moderen har en underordnet status i forhold til den maskuline treenighet. Ikke en gang hennes kyskhet/jomfruelighet/syndfrihet kan rykke henne opp blant de tre hellige mannspersoner i treenigheten:  Faderen – Sønnen – Den hellige ånd. Gudsmoderen selv og alle Evas døtre er dømt til underordning.  

I det foregående årtusen, hvor kirkemakten hadde nærmest total kontroll over menneskesinnet fra vugge til grav, ble undersåttene innprentet at det hinsidige liv var langt mer viktig og ettertraktelsesverdig enn det jordiske. «Søk først Guds rike...», sa Jesus. Men det var Kirken som kom!

 

«Jeg vil hjem til menneskene», skrev lyrikeren Gunvor Hofmo i en av sine diktbøker. Og ja, menneskelig begjær og lengsel retter seg fremst mot det jordisk-menneskelige fellesskap, ikke mot (manns)guden i ørkenlandskapet eller i ensomme klosterceller. Det forekommer meg underlig om det er slik at Nyhus’ mystiske erfaring og opplevelse av "virkelig virkelighet" ikke berører hans følelsesliv. Slik måte «å være i verden på» er ikke bare lite tiltrekkende, men også ubegripelig.

«Om jeg likevel skal prøve på noe jeg ikke klarer – nemlig å beskrive dette – vil jeg bruke ord som gjenkjennelse, fred, enhet og beskyttelse. Det er en måte å være i verden på som er uavhengig av gleder, skuffelser og angst. Jeg merker hvordan ordene kollapser. Det er rett og slett vanskelig å sette ord på det man elsker høyt».

Nyhus sier at «det man elsker høyt» ikke forbindes med emosjonell innsikt, men ligger "dypere enn følelsene og jeg’et». Hvor dypt? Så dypt at man aldri når bunnen? Jeg får ikke tak på hva Nyhus’ kjærlighetsobjektet omfatter: «det» (saksforhold?) eller «den» (person?). "Det mektige" - eller personen Jesus? Hva eller hvem er hans kjærlighet rettet mot? Inntar han Jesu Kristi legeme og blod i det hellige sakrament: nattverden?

Nattverdbrødet - identisk med "Kristi guddommelige legeme" - var mange nonners "hellige føde" i middelalderen. Ikke så få av dem nektet seg all annen mat (ved bl.a. "hellig faste"), i den tro at de derved kunne oppnå "englelikhet". De søkte i denne verden å foregripe det "oppstandelseslegemet" som ved historiens ende ikke behøvde å ta til seg føde. 

Det vi i dag vil kalle patologisk, blir av kirkehistorikere omtalt som hellighet. (Katarina av Sienna er blitt kalt historiens første anorektiker).

------------------------- 

 

Den menneskelige kjærlighet finnes og opptrer i mange former og i ulik grad av intensitet. Vi vet godt at den ikke er fullkommen. Den trenger ingen ord eller intellektuell analyse, men oppleves av de berørte som livsbejaende, styrkende og utviklende. Men den er også kilde til alvorlige kriser og oppbrudd.

Fordi vi berøres helt konkret og emosjonelt, utvikler vi oss. En (abstrakt) gudskjærlighet som ikke berører følelsesliv og personlighet («uavhengig av gleder, skuffelser og angst», i følge Nyhus), er vanskelig å forestille seg og umulig å forholde seg til. Å bli "sett av Gud" er for mange prekenforkynnere ALT et menneske trenger. Det er et teoretisk postulat uten mening.

 

Almenn og spesiell åpenbaring... 

 

Dette er, så vidt jeg forstår, ikke noe tema i Skjeldals siste innlegg på Verdidebatt. Men sokneprestene Sjåstad og Jørgensen vrir fokus til å handle om noe helt annet. Den (sofistikerte) lutherske sokneprest Hallvard Jørgensen vil gjerne gjerne være på lag med Skjeldal ("Eg tykkjer dette er ein spennande diskusjon"), men han har ikke tid til å delta i debatten. 

Etter sin undervisningstime i KRLE (med hvilken kompetanse: som luthersk sokneprest/teolog/troslærer/apologet eller faglærer?) kommer det:

"- Skiljet mellom "allmenn" og "spesiell" openberring tenker eg nok bør problematiserast. Barr - Biblical faith and natural theology - peikar på at det finst mange "måtar" å erkjenne Gud på, i det bibelske materialet. "Spesiell/direkte openberring" er berre éin av dei (og ein ganske avgrensa del, kan ein nok seie). I alle høve har moderne forskning på mange vis problematisert tanken om at det finst ei "spesiell openberring frå Gud".

(Hvilke andre måter finnes for "å erkjenne Gud på", Jørgensen? Hvilke teologer vil han henvise oss til?)

Hallvards Jørgensens kollega, Runar Foss Sjåstad, sier det slik på samme tråd:

"Den spesielle åpenbaring. Jesus er Guds selvåpenbaring i historien, og bibelen vitner tilstrekkelig nok, selv om det tidvis er stykkevis og ufullkomment bevitnet i Bibelen  (GT og NT). GT har en profetisk art som peker på Messias (GT innholder for øvrig svært mye annet også, som ikke er viktig i denne sammenheng), og NT bevitner at Jesus er Messias. Er denne bevitnelse tilstrekkelig nok? For å kunne tro på Jesus som Gud, Guds Sønn, Messias? Ja, det mener jeg at den er...

Og som prest må jeg påpeke at jeg erfarer mye av Gud i møte med mennesker. I nestekjærligheten finnes Gud. Kjærligheten er Gud. Og gjennom Jesus utviste Gud denne ubetinget kjærligheten, som vi mennesker har lært mer og mer å utvise i møte med hverandre. Samtidig er forbedringspotensiale stort. Noen få tanker fra meg".(Flere tanker og prekener finner vi på soknepresten Sjåstads blogg. Se hans siste innlegg på Verdidebatt).

 

Eskil Skjeldal påpeker et langt større og dypere problem i den kirke-kristne teologi og dogmatikk, nemlig den absurde "kristologien" og derav den "kristologiske tolkningsnøkkel" brukt på hele det bibelske tekstmateriale.

"Jeg opplever uansett alle forsøk på å stemple jødisk teologi som et "lavere stadium" enn kristendommen, eller noe "foreløpig", som kristen-teoretiske overgrep. Det er håpløs svak tenkning med null respekt for det enorme tankearbeidet som er gjort fra jødisk hold, og det lenge før den kristne frelseren skal ha åpenbart seg. Og det enorme spekteret av jødisk teologi har mer enn godt nok forklart og rettferdiggjort hvordan mennesket kan tenke konseptet "Gud" helt uten Jesus-skikkelsen i alle dens fasetter".

Hallvard Jørgensen nevner ikke verken "kristologien" eller Nicæneum. Men vi vet fra hans skriverier at han er veldig opptatt av det katolske begrepet: tradisjon. Han er så tiltrukket av katolsk tradisjon at han har gjennomgått en "ignatiansk retreat" i et katolsk kloster.

På norsk foreligger boken av jesuitten Ignatius av Loyola: "Pilegrimens beretning" (St. Olavs Forlag). Se mer nedenfor:

http://ja-nei.blogspot.no/

https://bokelskere.no/bok/tro-og-politikk-en-reformasjonshistorie/174053/

https://snl.no/Ignatius_Loyola

http://www.katolsk.no/biografier/historisk/igloyola

 

 

"KLIMA OG KRISTUS" 

 

"Tror på en Gud som har latt seg veve inn i skaperverket", sier sokneperst, misjonær og aktiv politiker i partiet Miljøpartiet De Grønne: Tom Sverre Tomren (Vårt Lands spalte "Min tro").

Og videre, i følge Vårt Land: "Engasjementet for klima og Kristus har sendt Tom Sverre Tomren fra Kyoto til Kamerun".

KLIMA og KRISTUS? Hmm...En større og mer graverende motsetning finnes ikke. Jesus fra Nazareth forkynte historiens slutt og verdens ende for ca. 2000 år siden. Når det gjelder fredstanker og framtidshåp er det svært interessant å notere seg at de kristne i hovedsak søker redning og tilflukt til den jødiske/hebraiske bibel (GT). Det må bety at de ikke finner framtidshåp i Jesu lære, eller i den kristne bibel (NT).

Vi trenger ingen sofistikert "eksegese" eller "kristologisk hermeneutikk" for å forstå den nytestamentlige enkle dualistiske og mytologiske virkelighetsoppfatning. Les bare det pessimistiske verdensbilde og historiesyn i Matteus og Johannes Åpenbaring: første og siste skrift i Det nye testamente.  

Jeg siterer Tomren (les nøye): 

"...Fordi Gud har skapt hele denne grønne planeten. Og når den forrykes, er vi på kollisjonskurs med Guds vilje for skaperverket...Kjøttpåkledelsen betyr at Gud selv har latt sin kropp bli bygget opp av vann som fordamper, regner ned, tas opp i druer og blir til vin. Jesus drakk av vinen, og bygde sin kropp på jordens mirakler. Det er Guds solidaritet, ikke bare med mennesket, men med alt han har skapt".

Intervjuet i Vårt Land avsluttes med disse motsetningsfulle, kryptiske ord:

"Jeg tror at alle mennesker søker Gud, og jeg har dyp respekt for alle menneskers religiøsitet. Men jeg tror det bare finnes én Gud, som har åpenbart seg i Jesus Kristus".

-----------------------

 

Når teologer i dag forkynner "Guds ubetingede kjærlighet", vet vi godt at dette ikke stemmer, verken med Jesu forkynnelse i evangelieskriftene eller med kirkens lære og praksis. Den kristne "Gud" (les: Kristus) forlanger absolutt troslydighet. Det er kjærlighetens "vrangside".

(Erich Fromm er en forfatter jeg personlig verdsetter høyt. Hans bok "Om kjærlighet" er et humanistisk korrektiv til de autoritære religioners menneskesyn, som også den kristne såkalte kjærlighetstanke inngår i).

Den tidlige mor-barn-relasjonen og foreldreskapet i det hele er i høy grad preget av «enhet og beskyttelse». Foreldrekjærligheten er for det meste ubetinget og uegennyttig (altruistisk). I den romantiske kjærlighet speiler de elskende seg i hverandres blikk, kortvarig eller langsiktig. De finner «gjenkjennelse og fred», kan man vel godt si.

Den menneskelige kjærlighet (hvor ufullkommen den enn er) tilfredsstiller altså langt på vei Nyhus' betegnelser av den ugripbare, men opphøyde gudskjærligheten.

Men hva enn den menneskelige kjærlighet i ulike former og livsfaser frembringer av nytte, godhet, uegennytte og livsforvandlende kraft er den alltid  mindreverdig  sett med kristne briller (noe mer foraktet i den katolske lære og praksis enn i den protestantiske). 

Den selvoppofrende morskjærligheten kan nok hylles og opphøyes, men bare hvis den er kristen, slik vi ser det i den underlige Joshua French-historien. At han kom i fosterhjem som 9-åring, er en opplysning som ikke akkurat befester kristne familieverdier (French' steinansikt er et kapittel for seg). 

Det er mye som STINKER i denne saken. Det handler ikke bare om såkalt uskyld og justismord, om Kongos angivelig korrupte rettsvesen, vanskelige soningsforhold, helseproblemer, eller om kristen morskjærlighet, bønn, penger og et kristent nettverk (med forgreininger dypt inn i norske og kongolesiske regjeringskretser). Denne både tragiske og melodramatiske familiehistorie kommer nok til å rulle og gå i mange uker og måneder fremover. Vi vet at at det er slikt tabloidene og den kristne presse, som Dagen og Vårt Land, særlig interesserer seg for. Historien har alle de ingredienser kristenheten dyrker: "unntaksmennesker" og deres lidelse, offer og selvoppofrelse.

En norsk spillefilm om French/Moland-historien annonseres spilleklar neste år, men vi kan vel allerede nå forstå hvor det muligvis bærer hen...En sjåvinistisk heltehistorie med kristen-kolonistisk koloritt? Det vil vise seg. Men det kan være nyttig å minne om at en kongolesisk filmskaper i 2013 ble intervjuet om en mulig dokumentar om samme sak:  sett fra en kongolesisk synsvinkel.

http://www.dagsavisen.no/kultur/kongolesisk-dokumentar-om-french-og-moland-1.277486

 

---------------------- 

 

Tilbake til Kjell A. Nyhus. Vi forstår at hans kjærlighetsoppfatning ikke er av det menneskelige slaget, for denne kan endre seg og finne nye veier. Den kan også ta slutt. Den kan være stabil eller omskiftelig og uforutsigbar. Men den blir ikke borte. Den kunne ramme munker med voldsom kraft, og derfor måtte de mobilisere strategier – en umenneskelig selvbeherskelse - for å kontrollere sine drifter og kanalisere dem ad andre veier. Når kvinnekjønnet, eller kjønnsdriften, på samme tid blir både lokkende og truende har de gått løs på forsvarsløse barn og unge (for det meste gutter).

Resultatene av den forkvaklede seksualitet blant voksne, umodne kristne menn kjenner vi nå fra utalllige, skandaløse overgrepshistorier i vår tid. (120 overgrepssaker i Tysfjord, konsentrert omkring kristne læstadianske miljøer, etterforskes av politiet). Barn og kvinners lidelseshistorie finnes ikke i den offisielle kirkehistorie, som vi bl.a. kan lese om i både bokverk og digitale leksika. Ikke overraskende er kvinner i flertall når kristne prester og predikanter bedriver sine perverse demonutdrivelser (som på et norsk hotell nylig).

Menneskehetens utviklingshistorie viser at BÅDE kjærlighetsevnen (humanitet og altruisme) OG den erotiske drift består. Men dynamikken i det menneskelige samspill (som den mellom kjønnene) finnes ikke i eremittens golde ørken og i munkens klostercelle. Den abstrakte kjærlighet – mystikerens kjærlighet til og enhet med den mannlige Kristusfigur – er angivelig ren og kysk. Den er ubesmittet av det onde skaperverk («hele verden ligger i det onde»). Å dyrke hellighet og renhet innenfor klosterlivets isolasjon og forsakelse har vært utallige munker og nonners livsoppgave, kall og kjærlighetsideal.

Den katolske middelalderens (hellige) mystikere, som Johannes av Korset  og Teresa av Avila, utøver verken interesse eller fascinasjon. Det er slutt på den tid de tjente som forbilder og identifikasjonsobjekter. Middelalderens livsfjernhet, mørke og overtro er tilbakelagt. Vi lever i forlengelse av opplysningstidens tidsalder. Vi VET ganske enkelt mye mer om verden og naturens beskaffenhet, om historien og menneskesinnets irrganger enn kirkens forbilder fra middelalderen.

Det hjelper ikke hvor mye Vårt Lands Erling Rimehaug og Olav Egil Aune samt Kjell Arild Pollestad i Dag og Tid profilerer dem. Derfor sliter også klostrene med rekruttering.

Vi ser visse likheter mellom den stramme «hijab» hos Teresa av Avila OG noen av dagens kvinnelige islam-apologeter, som f.eks. i avisen Klassekampen. Det kalles frigjøring, må vite. Hva i all verden er det med kvinnens hår (og hals) som er så farlig og truende for det mannlige blikk? Hva er den kristne og muslimske mann så redd for?

https://www.bing.com/images/search?q=teresa+av+avila&qpvt=teresa+av+avila&qpvt=teresa+av+avila&qpvt=teresa+av+avila&FORM=IGRE 

 

https://snl.no/anakoret 

https://no.wikipedia.org/wiki/Eremitt 

https://sv.wikipedia.org/wiki/Eremit 

http://www.katolsk.no/@@search?SearchableText=anakoreter     

 

Jeg kan nevne at i  Illustrert Vitenskap Historie 1/2017 finner vi en artikkel om (fortrinnsvis) kristne nonner som på 1400-tallet murte seg inne for livstid («Kristne dømte seg selv til livsvarig fengsel»). Jeg spør: finner vi en tilsvarende tradisjon og praksis i islam og jødedommen? 

«De første kristne eneboerne dukket opp på 200-tallet, da særlig menn søkte ut i ørkenen for å leve som eremitter. I tidlig kristendom ble den verdslige verden foraktet, og eremittene forsøkte derfor å unngå den. De bodde i huler, levde i fattigdom og spiste bare det som måtte til for å overleve. Da kristendommen spredte seg nordover, fulgte eneboertradisjonen med.

Men nordlige himmelstrøk bød ikke på samme gunstige klima som Midtøsten, og de kristne begynte istedet å mure seg inne i små celler for å være alene...Men mens eremittene kunne reise seg opp og gå sin vei hvis de ble lei av det religiøse livet, var anakoretens valg i prinsippet permanent, og kunne bare opphøre ved døden.

De innesperrede ble kalt anakoreter etter det greske ordet for å trekke seg tilbake...Bare i England kjenner man til 780 personer, og trolig var fenomenet like stort i resten av Europa. Innemuringsmanien grep folk fra alle samfunnslag: rike og fattige, unge og gamle, geistlige og helt vanlige borgere...Annalene viser at innemuringen særlig var populær blant kvinner. Mer enn tre ganger så mange kvinner som menn lot seg mure inne. Kvinner var underlagt menn i nesten alle middelalderlivets aspekter, og hadde ikke på samme måte mulighet for aktivt å utøve troen sin.

Menn kunne vinne rikdom og makt i korstogene eller klatre til topps innenfor kirken som kardinal eller biskop. Kvinnenes eneste reelle karrieremulighet var å gå i kloster og strebe etter å bli abbedisse – eller la seg mure inne».

 

De såkalte «anakoreter» levde innesperret i en celle (et lite tilbygg til kirken) uten dører og vinduer. Innemurt, med bare små kikhull i veggen, mente de at de kom nærmere Gud. De ble betraktet som så hellige at deres bønner fungerte som en snarvei til himmelen. En av «anakoretene» som nevnes  ved navn i Illustrert Vitenskap hadde tilbrakt 80 år som innemurt. Hennes eneste kontakt med omverdenen begrenset seg til et lite kikhull i veggen, der hun kunne følge prestens prekener og få litt mat.

For en livsskjebne! Det er vanskelig å finne ord for dette religiøs vanvidd i Den katolske kirke. Det finnes mange flere eksempler på livsforakt, menneskeforakt og kvinneforakt.

«Det er vanskelig for historikerne å vurdere om innemuringen og det strenge religiøse livet gjorde anakoretene gale. Kildene forteller imidlertid at mange av dem begynte å høre stemmer».

 

«KROPP OG OPPSTANDELSE»  

Pax Forlag 2001. Troels Engberg-Pedersen og Ingvild Sælid Gilhus (red.)

 

https://bokelskere.no/bok/kropp-og-oppstandelse/179621/ 

http://forskning.no/historie-religion/2010/01/det-evige-kjottet 

 

På bakgrunn av Vårt Land/Verdidebatts ugripbare «oppstandelsesdebatt», kan denne boken ha interesse. Vi kan se litt nærmere på religionsviterne ved UiB Ingvild Sælid Gilhus (og Lisbeth Mikaelsson) publikasjoner her. De står som redaktører av denne bok.

 

https://pax.custompublish.com/gilhus-ingvild-saelid.5610801-328168.html 

https://no.wikipedia.org/wiki/Religionsvitenskap 

https://www.haugenbok.no/Fagboeker/Historie/Hva-er-religion/I9788215016757 

https://www.nrk.no/livsstil/gud-blir-annerledes-1.897036 

http://www.holbergprisen.no/holbergprisen-i-skolen/forskerkontakten-ingvild-gilhus.html   

 

Gilhus ble på forskning.no i 2001 presentert som «en troens kvinne». Det er nok ingen overdrivelse. Men det er synd at vi ikke får flere konkrete detaljer om hennes teologiske bakgrunn.

http://forskning.no/religionshistorie-stub/2008/02/en-troens-kvinne 

«Parallelt med sitt fokus på religionenes fremtredelsesformer, har Ingvild Gilhus sittet i utallige bedømmelses- og evalueringskomiteer. Blant hennes mange tunge verv kan nevnes at hun har vært instituttstyrer ved Institutt for religionsvitenskap og første kvinnelige dekan på Det historisk-filosofiske fakultet ved UiB.

Som akademisk styregrossist kan hun vise til en imponerende merittliste: nestleder i Forskningsrådets hovedstyre, medlem/leder av styret for Christian Michelsens Institutt, styret for Senter for middelalderstudier ved UiB, styret for festspillene i Bergen, styret i Det Norske Videnskaps-Akademi, og for perioden 2010â2015 Visepresident i IAHR (International Association of the History of Religions) Executive Comittee».

 

Jeg siterer KIFO’s nettside 16.09.2013: «Kirkerådet er fra og med 2013 tilskuddsforvalter for det årlige statlige tilskuddet som Stiftelsen KIFO mottar». Ingvild Sælid Gilhus foreslås gjenoppnevnt som leder av representantskapet. Hun er professor i religionshistorie ved Universitet i Bergen. Også psykiater Anne Tveter foreslås gjenoppnevnt i KIFO (hun har sittet i Kirkemøtet i flere perioder).

På Internett får man opp mer 23 000  treff på emneordet «oppstandelse». Det er ikke mye å bli klok av.

http://www.nb.no/nbsok/nb/74fbc44672a0b65a6edc3852ff256521?index=33 

 

Jeg siterer fra boken «Kropp og oppstandelse» (fra innledningen):

«Læren at kjødet oppstår ble utviklet i det annet århundre. Blant kirkefedre som Justin, Athenagoras, Tertullian, Minucius Felix og Ireneus var det stor enighet om at det ville være identitet mellom den jordiske og fremtidige kroppen. For Tertullian var det kadaveret som skulle stå opp...Kristne i de første århundrene forventet at oppstandelsen, da ens kjære avdøde igjen skulle stige frem fra gravene, var nært forestående...

Justin avviser at blinde og lamme skal fortsette å være slik etter oppstandelsen, og henviser til hvordan Jesus mirakuløst helbredet syke...Slik kristne forfattere i det andre århundre så det, vil det oppståtte legemet ikke lenger hengi seg til nytelse av mat og seksualitet. Vi møter en forventning om at enkelte organer får nye funksjoner i oppstandelsen. Justin sier at selv om man har en livmor, behøver man ikke bli gravid, og nevner muldyret som et eksempel på dette...

At religionen flyttet inn i mennesket og at det ble lagt en stor symbolsk byrde på menneskelige kropper, var ikke uten omkostninger. Kroppen var nok et tempel for det guddommelige, men den var også bærer av en sterk ambivalens.

Flere krefter kjempet om makten i mennesket. Det var ikke bare Den Hellige Ånd som kunne ta bolig i mennesket, også Djevelen og hans demonhær kjempet for å få innpass. Den kroppen som gir etter for fristelser, trekkes ut det kjødelige og lar seg drive til legemlig nytelse, blir karakterisert som et bordell (jfr. Hieronymus)...

Oppstandelseskroppen forholdt seg til martyrenes lidelseskropp og til munkenes og ørkenboernes asketiske kropp...Martyrenes og asketenes erfaringer er kan hende den type erfaringer som har hatt mest å si for utviklingen av den kristne lære om oppstandelsen.

I sitt brev til romerne sier Ignatius, som døde som martyr i Roma ca. 108, at han er Guds hvete. Ignatius beskriver hvorledes han ønsker å blir knust mellom villdyrenes tenner for å bli brød for Kristus. Han ber om kors, ild og ville dyr, om at kroppen hans skal slites i stykker, lemmene rives fra hverandre og bena knuses, bare han når Kristus...Om biskop Polykarp som ble brent i Smyrna ca. år 160, fortelles det at han sto i flammene «lik sølv og gull ble renset med ild i en smelteovn», og tilskuerne kjente en duft av kostelig krydder og røkelse (jfr. Eusebius)...

Etter at martyrtiden var slutt, videreutviklet kristne asketer og jomfruer det syn på kroppen som martyrene hadde lagt grunnlaget for. De forvandlingene som skjedde med martyrenes kropper i døden, arbeidet asketene hele livet for å oppnå...Asketenes prosjekt var allerede i dette liv å forvandle kroppen til et oppstandelseslegeme...

Den mest omfattende kritikken mot oppstandelseslæren finner vi hos platonikeren Celsus, som skrev et verk mot de kristne ca. 177-180. Han fremhever at Jesus hadde en dødelig kropp og at det blodet som strømmer fra hans sår, ikke tilhører noen gud. Det var i følge Celsus bare et hysterisk kvinnemenneske og kanskje en annen som hadde «sett» oppstandelsen, og de må ha hallusinert eller drømt. Jesus fremsto som et spøkelse, og Celsus kan i det hele tatt ikke forstå at han ble dyrket som udødelig.

«Hvordan kan et dødt menneske være udødelig», spør han. Celsus hevder at å tro på kroppens oppstandelse er å misforstå sjelens inkarnasjon i et legeme. Kropper som har råtnet kan aldri vende tilbake til den tilstand de hadde før forråtnelsen. Lik burde kastes vekk, de er verre enn gjødsel. Hvilken menneskelig sjel ville vel ønske seg tilbake til en kropp som har råtnet?».  

http://www.pax.no/kropp-og-oppstandelse.5601548-331610.html

Jeg har søkt opp bokens tittel «Kropp og oppstandelse» på Nasjonalbibliotekets nettside og digitale innhold, men får ingen treff. Derimot popper det opp mer enn 10 000 treff.  

 

Bidrag i boken:

Dale B. Martin: Oppstandelseslegemets ideologi

Jens Braarvig: Jesus og Dionysos

Dag Øistein Endsjø: Oppstandelse og evig liv i det gamle Hellas

Troels Engbergh-Pedersen: Krop og opstandelse hos Paulus

Turid KarlsenSeim: Udødelig og kjønnsløs? Oppstandelseskroppen i lys av Lukas

Ingvild Sælid Gilhus: «Glad og leende over korset...» Den gnostiske utfordringen

Einar Thomassen: Et gnostisk syn på oppstandelsen

Samuel Rubenson: Kroppens uppståndelse i martyrakter og helgonbiografier

Jostein Børtnes:  Oppstandelsens mysterium hos Gregor av Nazianz

 

Boken ble anmeldt i Vårt Land 10. april 2001:  «Med hvilken kropp oppstår vi?». Jeg siterer nedenfor  Vårt Lands anmelder, Hjalmar Atle Kjelsvik, som nok sitter fast i det samme umulige og stadig uavklarte problem:  «oppstandelsen» (den tomme grav) som BÅDE under/mysterium OG som faktisk hendelse. Avisens oppstandelsesdebatt siste påskehøytid viser at kristne fakultetsteologer og apologeter fortsatt ikke er i stand til å håndtere dette emnet på forsvarlig faglig og historisk-faktisk grunnlag. Man skjønner jo årsak og motiver, for uten oppstandelses-dogmet (jfr. Nicæneum og Apostolicum) faller den offisielle kristendommen sammen.

«Hvilken kropp skal oppstå – den unge tilnærmet lytefrie kroppen eller den utslitte kroppen vi eier i dødsøyeblikket?

«Jesus lever, graven brast! Han sto opp med guddomsvelde.» Påskens under og troens mysterium: «Korsfestet, død og begravet. Sto opp fra de døde...»; -  selve kjernen i den kristne tro. En tom grav, en oppstandelse. Denne troen på oppstandelsen som faktisk hendelse utløser også følgende håp og trosbekjennelse:  «...legemets oppstandelse og det evige liv.»

I moderne forskning har Caroline Walker Bynum reist spørsmålet om hvordan den foranderlige kroppen kan knyttes til det som skaper identitet, kontinuitet og evig liv. Hun hevder at det er redselen for fragmentering og ødeleggelse som har næret forestillingene om oppstandelsen. I følge Bynum var martyriet den avgjørende bakgrunn for forstillingen om legemets oppstandelse. Relikviekulten ble sammen med troen på en kjødelig oppstandelse, ulike måter å vise at integrasjon og uforanderlighet vil seire over forråtnelse og forandring.

Dale B. Martin analyserer hvilken ideologi som ligger bak når temaet kroppens oppstandelse relateres til maktstrukturer og maktutøvelse. Deretter gjør han en ideologisk analyse av Paulus’ brev, og viser hvordan Paulus gjorde et retorisk kupp når han hevder at oppstandelseslegemet kommer til å være et «pneumatisk legeme», altså et legeme sammensatt av det fineste og mest opphøyde stoff i kosmos, av samme stoff som stjernene...

I sin studie av Gregor av Nazians evner Børtnes å skape et felles rom for tro og tanke, ikke som motsetninger, men som ledsagere til dypere erkjennelse og større ydmykhet i møte med den svimlende tanke oppstandelsen er...Sannheten er ubegripelig, og den endelige sannhet om dødens mysterium tilhører Gud alene».

http://www.dagbladet.no/kultur/2007/01/16/489052.html 

 

Sturla Stålsetts kirke og menneskeverdet: 

"gjemt i Gud" 

 

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11684164-menneskeverd-er-mysterium 

 

Observante lesere vil kanskje merke seg at Stålsett i dette famøse innlegget ikke siterer et eneste Jesus-ord, men hopper fra Salmenes bok og 1. Mosebok i GT til Haldis Moren Vesaas og K. E. Løgstrup...Om Luthers antropologi nøyer han seg med sitatet nedenfor.

Det blir klart nok at det ikke er menneskerettighetene, men Martin Luther som definerer vårt menneskeverd: av «Guds rettferdiggjørelse». Når Stålsett ikke finner grunn til å definere, forklare eller problematisere den lutherske teologi/antropologi om «rettferdiggjørelsen», kan leserne selv ved enkle søk på internett finne at dette lutherske slagord betegner noe ganske annet enn et "skjult" menneskeverd. 

«I luthersk teologi møter vi det i tanken om «det skjulte mennesket». I Luthers teser «Om mennesket» fra 1536 defineres mennesket, ethvert menneske, av Guds rettferdiggjørelse. Innerst inne er vi ukjente, selv for oss selv. Og denne ukjente kjernen er det ingen som eier, eller kan kontrollere, beherske eller begripe fullt ut.

Kristen tro vil si:  Bare Gud kjenner oss fullt ut. Menneskeverdet er skjult for oss, det er gjemt hos Gud, og gitt oss som gave. Derfor er det hellig».

 

Jeg siterer Store norske leksikon: 

«Rettferdiggjørelse innebærer at menneskene, som på grunn av syndefallet var hjemfalne til dom og død, får Guds tilgivelse og forlikes med ham uten menneskelig fortjeneste, men bare ved i tro å ta imot den frelse som tilbys i Jesus Kristus (Rom 3,21–26; Gal 3,13; 2 Kor 5,18–21).

Rettferdiggjørelse betyr syndsforlatelse (Luk 18,14; Rom 4,6–8; Kol 1,14; 2,13), men samtidig at det ikke er en selvfølge at Gud tilgir menneskene. Rettferdiggjørelsen kan bare finne sted fordi Kristus på Guds vegne og i vårt sted soner straffen og befrir oss fra syndens herredømme».

https://snl.no/gud_-_kristen_teologi 

Å innbille oss at vårt menneskeverd  «er skjult for oss», at vi  «innerst inne er ukjente, selv for oss selv», er bare teologisk abra-kadabra språk. Slikt hemmelighetskremmeri tjener ingen nytte eller hensikt for andre enn kirkens teologer.

 

«Hovedproblemet er selvsagt at Gud og vi ikke er på samme plan;  Gud er utenfor vårt direkte erfaringsområde, han er evig og transcendent, mens vi tilhører den timelige og sansbare verden.

Vi kan derfor ikke se eller høre Gud. Likevel er han nærværende, og han både «hører» og «ser» oss...Gud selv er skjult, men vi søker ham ikke i det tomme, for med troens øyne ser vi at han er virksom i vår verden. Vi må bare ikke gjøre Gud dennesidig — lik de som bærer på gudebilder av tre.

Det kan likevel være litt vanskelig å dialogere med en allestedsnærværende, usynlig Gud som er utenfor tiden og rommet. Han virker fjern. Vi kristne har imidlertid en fordel, som de gammeltestamentlige israelittene ikke hadde. Vi kjenner Jesus Kristus, den inkarnerte Gud som ble mennesker lik  [Fil 2:7]. Det er derfor ikke uten grunn at Kirkens liturgiske bønner avsluttes med «ved Kristus, vår Herre» (eller tilsvarende, lengre avslutninger).

Gud hører alltid våre bønner, men hvis vi opplever at dialogen med Gud er vanskelig, kan det derfor hjelpe mentalt å ha et fokus på Jesus. Det gjelder også når vi ber de gammeltestamentlige salmene. Jeg innrømmer at det kan være krevende alltid å holde dialogen levende når jeg ber tidebønnenes salmetekster. Av og til må jeg innrømme og be «Herre, det er ikke DU som er langt borte fra meg, det er JEG som har fjernet meg fra deg».

(Helge Erik Solberg på en katolsk nettside) 

 

«Gud skapte mennesket i sitt bilde» (1. Mos. 1:27). I hvilken guds bilde: den gammeltestamentlige/mytologiske Jahve, jødedommens senere gudsoppfatning - eller kirkens Jesus («Kristus») i Nicæneum? 

Verken jøder eller muslimer anerkjenner kirkens "Gud" (treenighetsguden). Men kirkens historie viser at den nicænske "Gud" som keiser Konstantin og hans biskoper oppstilte på kirkemøtet år 325 ble forkynt og utbredt som eneste verdensgud og verdenshersker de påfølgende årtusener på alle kontinenter: med ild, kors og sverd. Den autoritære "Gud" kristendommen utbredte gjennom mange, mange århundrers misjonsimperialisme og kolonialisme forlangte (og forlanger) lydighet og underkastelse.

Jeg har ovenfor sitert første setning i Aftenbladets andaktsord 12. mai 2017. Aftenbladets prest (S. Stålsetts kollega) skriver videre:  

«Vi har en relasjon til Gud...vår bestemmelse, sier Luther, er å takke, love, lyde og tjene Gud. Derfor er det vårt rette element å leve i fellesskap med ham som har formet og dannet oss i sitt bilde. Ikke et kjølig  jeg-det forhold, men et nært jeg-du forhold, som er mulig fordi mennesket kan tro og be».

 

Jeg siterer nedenfor Vårt Lands søndagspreken 12. mai over den fryktelige teksten i Joh. 15, 1-8, hvor Jesus sier følgende:

«Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingenting gjøre. Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en grein og visner. Og greinene blir samlet sammen og kastet på ilden, og de brenner». 

(Vi vet godt hva som hendte med millioner av trosulydige mennesker: de ble kastet på ilden og brent. De hadde intet menneskeverd).

 

Vårt Lands prest, Jostein Ørum, sier det slik i sin preken («sorteringssamfunnet» blir klart og utvetydig uttalt, med skrifthenvisning): vi er som visne og ufruktbare grener uten den kristne "Gud". Vi må knekkes av og kastes vekk. Det gjør vondt, men det er nødvendig og selvsagt.

«Gjennom enda en hverdagsfortelling minner Jesus forsiktig (?) om det selvsagte: Uten Gud er vi ingenting. Det vil uansett gjøre vondt. Visne, fruktløse greiner må knekkes av og kastes vekk. Vinbonden må rydde i trærne sine. Greiner må bort.

Det gjør vondt å knekkes av og kastes vekk...gjennom enda en hverdagsfortelling minner Jesus forsiktig (?) om det selvsagte:  Uten Jesus er vi ingenting, utenfor Gud er det mindre fruktbart. Romerbrevet sier omtrent det samme i en liten setning som er større enn det meste:  «Fra ham og ved ham og til ham er alle ting».

 

Jeg siterer fra kirkeårets bibeltekst i Joh. 15, 9-17, i Vårt Land 15. mai, hvor tjenerskap/trelldom, vennskap, offer og underdanig lydighet er sauset sammen i en ufordragelig smørje. Over- og underordningsforholdet er klart formulert. Jesu oppfatning av (mannlig) disippelskap, etterfølgelse og "vennskap"  har vi ingen forståelse eller sympati for i dag.

 

Sokneprest  Hans Jørgen Nilsen har som tittel på sin prekentekst i Vårt Land: "Det store hjertet". 

"Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner. Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere. Jeg kaller dere ikke lenger tjenere (?),  for tjeneren (?) vet ikke hva hans herre gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har sagt dere alt jeg har hørt av min Far. Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere...".

Man bør lese fortsettelsen i kap. 16 og 17, om Verdens hat - Talsmannen - Sorgen skal bli til glede - Fullendelse og trengsler - Jesus ber for alle sine. 

Hvem er "dem"  og "de" Jesus ber for?

"Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine. Alt mitt er ditt, og det som er ditt er mitt, og jeg er forherliget gjennom dem. Jeg blir ikke lenger i verden, men de er av verden, og jeg går til deg.  Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navn du har gitt meg, så de kan være ett likesom vi  rett.

Da jeg var hos dem bevarte jeg dem i ditt navn, det navn du har gitt meg. Jeg voktet dem, og ingen av dem gikk fortapt, uten den ene som hørte fortapelsen til, så Skriften skulle bli oppfylt.

Nå kommer jeg til deg. Men dette sier jeg mens jeg er i verden, for at de kan eie min glede i fullt mål. Jeg har gitt dem ditt ord. Men verden har lagt dem for hat, for de er ikke av verden , likesom jeg ikke er av verden. Jeg ber ikke om at du skal ta dem fra verden, men at du skal bevare dem fra det onde.

Hellige dem i sannheten; ditt ord er sannhet. Likesom du har sendt meg til verden, har jeg sendt dem til verden. Jeg innvier meg for dem, så de også skal være innviet for sannheten".

 

Presten Eyvind Skeie på Verdidebatt:

«Jesu oppstandelse er enestående, ikke bare i verdens historie, men i den store fortellingen om kosmos, om kloder og stjerner og naturens kretsløp...Når Jesus har stått opp med sin kropp, kan vi ikke lenger bare tale åndelig eller sjelelig om det som finnes bak døden. Det som er bak døden har også en kroppslig side.

I kirken bekjenner vi at vi tror på legemets oppstandelse og det evige liv...Gjennom det som nå er sagt, har vi ikke løst alle tankemessige, teologiske, naturvitenskapelige eller filosofiske sider ved den kristne oppstandelsestroen eller Jesu oppstandelse. Men vi har sagt noe om gyldigheten av denne troen, også for oss som lever i en annen tid enn de første kristne».

 

Leses bør også Arve T. Thorsen innlegg på Verdidebatt (han kommer visstnok fra Kristne Arbeidere Oslo & Akershus), og innfører det subtile begrepsparet: moderne – umoderne.   

«Moderne kristne deler først og fremst en AMBISJON. Vi ønsker å forvalte kjernen (?) i det kristne budskapet i en ny tid, å tilpasse troen og tradisjonen til den moderne verden uten å miste det vesentlige (?) av synet».

Hva er kjernen og det vesentlige i det kristne buskapet i en ny tid? Det får vi ingen svar på. Vet ikke Thorsen hva dette er? Har «moderne kristne» oppgitt Jesus fra Nazareth som verdens og universets eneste Skaper, Verdenshersker, Frelser og Dommer? 

Er det Dokkas "forlegenhet" ved nevnelse av Jesus vi igjen møter?

 ---------------------  

 

Jeg har ovenfor sitert noen av Sturla Stålsetts (ordinerte) prestekolleger, slik de har uttalt seg i det offentlige rom den senere tid. Det er avslørende og høyst merkverdig at den lojale evangelisk-lutherske teologiprofessor (og mulig fremtidig biskop i Oslo) Stålsett innleder sitt innlegg på Verdidebatt med art. 1 i Menneskerettighetserklæringen, og ikke art. 1 og 17 i hans kirkes autoriserte og offisielle bekjennelsesskrift: Confessio Augustana.

(Fem bispekandidater er nå presentert (les Vårt Land og Dagen). Fire av dem kommer fra Menighetsfakultetet.

"Bispedømmerådet har sett etter en biskop som vil peke på Kristus, engasjere folk og som kan stake ut veien framover for folkekirken i bispedømmet. – Vi har også lett etter en biskop som kan være både tydelig og samlende, som kan vise vei og som kan hjelpe oss til å forstå hvordan evangeliet er relevant for mennesker i dag").

 

Vi vil gjerne vite hvordan Stålsett får de to uforenlige skrifter til å henge sammen. Igjen: jeg minner om at Stålsett (offentlig) har avgitt lydighetsløfte til Confessio Augustana (CA). Det vil være interessant å se hvordan Stålsett, som MF-professor, kirkepolitiker, frigjøringsteolog, kristen-sosialist og mulig biskop vil "peke på Kristus"...

Det står ikke noe sted i Menneskerettighetene at mennesket er skapt «i Guds bilde» (Jahve? Kristus?). Vi må være glad for at ingen guder nevnes eller favoriseres i denne erklæringen. Den understreker tvert om menneskehetens enhet og felles grunnvilkår, helt motsatt kirke-kristendommens fatalistiske, dualistiske bestemmelse av mennesket. 

Det er en teologisk-mytologisk fiksjon Stålsetts «menneskeverd» hviler på.

Verken i Jesu lære i evangelieskriftene (verdensbilde og menneskesyn) eller i teologiprofessor Stålsetts (stats)kirke finnes forestillingen om et «iboende menneskeverd». Heller intet paradoks «som hviler i mysteriet», men snarere en uttalt sjelelig rasisme og dualisme. Det ikke-kristne mennesket har intet menneskeverd!

Den kristne kirkes (spebarns)dåp er i seg selv en fornektelse av menneskeverdet. Hvorfor i all verden må spebarn døpes i Den norske kirke - renses og gjenfødes – hvis alle mennesker er født frie? Da må vi spørre hvilket merkverdig "frihetsbegrep" Stålsetts kirke opererer med i " Skrift og Bekjennelse". Han gjør som Bøygen: går utenom.

Martin Luther har skrevet en bok om  den kristne frihet. Både denne boken, utgitt i 1520, og skriftet Den trellbundne vilje (1525) bør hentes frem og belyses i dette Luther-året. Når Stålsett fremhever menneskerettighetene er det rart at han som (ordinert) luthersk teologiprofessor ikke trekker frem de autoriserte evangelieskriftene i NT og Luthers sentrale skrifter.

Skal vi forstå Stålsett slik at Menneskerettighetserklæringen, utformet etter de to siste katastrofale verdenskriger i det kristne Europa, står over Jesu (mytologiske) menneskesyn og Kirkens (mytologiske) bekjennelsesskrifter, tre av dem fra oldtidens romerkirke? 

http://www.lutherdansk.dk/Web-Den%20kristne%20frihed/default.htm  

http://edwien.no/wp-content/uploads/2016/04/Internettutg.-Jesus-i-konflikt-med-menneskerettighetene.pdf 

 

Jeg har ellers merket meg at fag-teologer og kristne psykologer er særdeles opptatt av språklige nyvinninger som  «sårbarhet», «sorgbarhet» og «skam». Psykologen Gry Stålsett er et navn å merke seg i denne forbindelse. Det handler nok helst om omskriving/omtolkning, hjelpeløse forsøk på aktualisering/modernisering av det kirkelig-teologiske syndsbegrepet. Man forsøker å utforme en ny antropologi som skal inkludere synden, bare i annen språklig forkledning. Kirken kan ikke oppgi synden. Den bestemmer menneskets (iboende) natur som forbannet og fortapt. Den bestemmer menneskets skjebne til enten frelse eller fortapelse.  

Hvor teologene strever! De fikk god drahjelp av legmannsteologen og ateisten Bjørn Stærk, som i sin bok på Humanist Forlag (!) også vil rehabilitere synden. Har moderne (liberal)teologi og HEF en felles ambisjon?

 

Jeg siterer nedenfor andre eksempler på moderne teologers omtolkninger:

«Historien om hvordan Jesus ble forrådt, forlatt, fornektet, fordømt, forhånet, korsfestet og til sist gravlagt, utgjør den lengste sammenhengende fortellingen i samtlige av Det nye testamentets fire evangelier. I alle de overleverte evangelietradisjonene går de apostoliske bånd i oppløsning før Jesus korsfestes – og alle har bevart fortellingen om Peters fornektelse...

Det er blitt argumentert overbevisende (?) for at årsaken til at Lukas unnlater å beskrive Jesu følelser i Getsemane, slik Markus/Matteus gjør, er å finne i den virkningen disse følelsene ble antatt å ha på gresk-romeske lesere. Det å gi uttrykk for en følelse som sorg i møte med lidelser, ble ansett som irrasjonelt, syndig og dessuten som et tegn på manglende selvkontroll».

 http://www.klassekampen.no/article/20131221/ARTICLE/131229994

 

Jesus som "freds- og helbredelsesarbeider"? 

 

Ja, dette er ord hentet fra Bjørn Eidsvåg. Det er ufattelig hvordan dagens (opplyste?) teologer omformer Jesus til noe helt annet enn den han var. Eidsvågs kronikk i VG 26.03.2016 er avslørende. Han er ingen Jesus-kritiker, men ukritisk Jesus-dyrker.

Både når det gjelder språkbruk og mangel på skriftreferanser viser han sin kirkelojalitet. At det består et nært kirkelig-teologisk og ideologisk slektskap mellom Eidsvåg og Moxnes er ikke overraskende. De mener vår moderne tid trenger Jesus, men en Jesus som er skapt i deres bilde. Det ble en gang sagt at Gud lignet på Hallesby. I dag ligner han liberale teologer. Slik går det når Jesus allerede er rykket ut og over sin historiske oldtid. Han er overmenneskelig. Fratatt sin historiske identitet kan han formes og omskapes helt etter teologenes hoder.

http://www.vg.no/nyheter/meninger/jesus/hvem-er-jesus/a/23646375/

 

Jesus: "bondeopprøreren"?

(Her er det den katolske kriseteolog, John Dominic Crossan, som spøker i bakgrunnen).  

 

"Jesus og hans følge ankommer Jerusalem. I følge evangeliene rir han på et esel. Folkemengden hyller han med palmegreiner og sang. Det er ikke sikkert at de vekker spesielt stor oppsikt i det ståket som råder i byen. Jesus har gått rundt i Galilea en tid sammen med sin gjeng. 

De har varslet at et nytt rike er på gang. Et Gudsrike der rettferdighet og fred skal råde, der fattigdom skal avskaffes, sykdommer leges og sult og undertrykkelse opphøre. Rang og stand skal ikke lenger avgjøre menneskets verdi, alle er like verdifulle. 

Dette er ikke et utopisk framtidssted, dette er et rike som er i gang her og nå og slutter man seg til bevegelsen og dette freds- og helbredelsesarbeidet, er man med på å drive fram Gudsriket. Det er et dristig og farlig prosjekt.

Romerne slår hardt ned på opprørsbevegelser. Mange har likevel sluttet seg håpefullt til Jesus-bevegelsen og nå er noen av dem på vei inn i Jerusalem".

 

Om Jesu opptreden på tempelplassen, skriver Eidsvåg følgende:

"Hva skjedde med Jesus?  Klikka det for ham?  Eller var dette et varsel om at det riket han kjempet for var noe nytt og noe annet; penger og makt har ingenting i et gudshus å gjøre. Jesus har tidligere talt tydelig om rikdommens og maktens farer og opptrinnet skjedde i korrupsjonens høyborg. Hendelsen vekker i hvert fall oppsikt og overprestene og de skriftlærde reagerer sterkt og romerne rasler med sablene. Men Jesus og hans følge unnslipper i denne omgang...

Jesus ble dømt for oppvigleri. Myndighetene mente han hadde utropt seg til jødenes konge. Han ble korsfestet. I følge Markus, som er det eldste evangeliet, skriker Jesus i det han dør:  Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Bondeopprøreren Jesus dør en angstfull og grusom død". 

 

Om de materialistiske, statslønnede overprester og skriftlærde i Den norske kirke år 2017, en stand også Bjørn Eidsvåg tilhører, vet vi mye om. Kirkens gudshus er gjennom mer enn halvannet årtusen korrumpert av penger og makt. Den er grådig, hyklersk og råtten inntil margen, finansielt helt avhengig av statlig velvilje og understøttelse. Helt inntil nylig har kongen vært kirkefyrste, øverste kirkestyrer. Kirken overlever ikke uten statsmaktens hjelp.

 

RELIGIONENES "FRIGJØRENDE POTENSIAL" 

 

Jeg siterer Sturla Stålsett på Verdidebatt, som på utrolig vis roper høyt om det menneskeverdet hans kirke i lære og praksis har krenket i halvannet årtusen. 

«Tvert imot, når menneskeverdet trues, må vi tale. Rope. Debattere. Vi må bryte tausheten og ta til orde for å fastholde det som på nesten utrolig vis, midt i den konfliktfylte og kontingente politiske historien, faktisk har nedfelt seg som en enighet på tvers av ideologier, religioner og kulturer: Menneskeverdet er iboende.

Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd. Det må vi fastholde som sant, nettopp fordi det ikke framstår slik i dagens verden. Menneskeverdet er et paradoks som hviler i mysteriet. Det blir ikke mindre politisk av den grunn».

 

Og ja, den kristne kirkes posulater om "Gud" rommer umulige paradokser. Og nei, den kristne kirkes fatalistiske og enkle dualistiske menneskesyn og verdensbilde - usannferdighet - er intet mysterium. Dens voldshistorie er ingen fiksjon.

Det foreligger heller ingen enighet på tvers av ideologier, religioner og kulturer at «menneskeverdet er iboende». Den dokumenterte kirkehistorie gjennom halvannet årtusen forteller en helt annen historie. Stålsett bør pløye dypt ned i den grufulle volden hans kristne kirke har praktisert det foregående halvannet årtusen. Vi kan ikke betenke om det vil være pinlig og besværlig for ham.

Som "frigjøringsteolog" må han derfor lete etter "en annen Jesus" ("Kristus"?) enn den person vi finner i evangelieskriftene, i kirkens tologi og historie.   

Kanskje mener Stålsett at den «sanne» kristendom (frigjøringsteologien og forvalteransvaret?) først oppsto med ham selv på 1900-tallet: ca. 2000 år etter Kristi fødsel og Jesu opptreden på jorden? Vel, når det gjelder teologer kan man ikke vite hvor oppblåst deres selvbilde er. De omtaler seg aldri som "profeter" (gudens budbringere), men vi kan ikke utelukke at de oppfatter seg slik. Både Sturla Sålsett, Tor Berger Jørgensen, Atle O. Søvik og Åste Dokka m.fl. taler som om de har hatt en "åpenbaring". De har mottatt en priviligert innsikt om den hinsidige verden som ingen annen kjenner til.

"Profet, en som i ekstase eller på annen måte mottar og forkynner guddommelige åpenbaringer. Det er karakteristisk for profeten at han eller hun på et eller annet tidspunkt blir en person med hellig status, og at budskapet anses for å være gyldig for all fremtid". 

(Store norske leksikon) 

 

Han eller hun? Kvinnelige profeter i de tre abrahamittiske religioner er det ikke så mange av.

https://snl.no/profet 

https://no.wikipedia.org/wiki/Profetb%C3%B8kene_(GT) 

 

Vi vil gjerne vite hvorfor kirkens maktapparat gjennom mange, mange århundrer fant det nødvendig å drepe hedninger/vantro, jøder, kjettere og hekser (under den grusomste tortur) - hvis de var bærere av et ukrenkelig og iboende menneskeverd? Som teologiprofessor og bispekandidat i Oslo etter Ole Christian Kvarme, bør Sturla Stålsett snakke langt mer redelig, sannferdig og tydelig – offentlig – om det teologiske og ideologiske tankeinnholdet i hans kirkes stadig gyldige, konfesjonelle grunnlagsskrift. 

Hvilken "åpenbaring" kunne muliggjøre og rettferdiggjøre kirkens voldsregime gjennom mer enn halvannet årtusen: katolsk og protestantisk?

I dette selsomme Luther-året er menneskesynet og den lutherske antropologi høyaktuelt. Men frigjøringsteologen Stålsett er ingen historiker. Han er kristen apologet og dogmatiker, som også Bjørn Eidsvåg. Ingen av dem har (klart nok) noen interesse for en kritisk, offentlig debatt om Jesu autoritet som de selv ikke har styring på.

Også visse muslimske apologeter (i likhet med Stålsett) leter etter religionens, eller «Islams frigjørende potensial». Begge disse religioner vil nå knytte seg til både humanisme og liberal-demokratiske verdier. Strategisk og taktisk har de opplagt felles interesser. Det er nok ikke tilfeldig at de rotter seg sammen på det teologiske fakultet/TF.

Jeg må igjen innrømme at jeg ble ganske forskrekket over al-Kubaisis helsides kommentar i ukeavisen Dag og Tid påskeuken (7. april): «Min venn Jesus». Denne kommentaren kunne vært skrevet av en hvilken som helst kristen liberalteolog. Jeg ser ikke den store forskjellen.

Jeg siterer al-Kubaisi: 

«No vil eg tala om Jesus slik eg ser han: ikkje frelsaren Jesus, men læremeisteren til menneskeslekta. Eg vil tala om korleis tankane hans måtte føre han til krossen og krossfestinga. Lagnaden hans var lagt. For Jesus vart farleg for presteskapet og dei rike i Jerusalem...Han kom med ein heilt annan bodskap enn den jødiske, og utfordra tilhøvet mellom Gud og mennesket i jødedommen».

Jaså, gjorde han det? Al-Kubaisi praktiserer nok en svært selektiv (kristelig og muslimsk) lesning av Det nye testamente, akkurat som kristne liberalteologer har gjort det siste århundret. Den revolusjonære Jesus er en velkjent og a-historisk figur i liberal teologi. Det er forunderlig at al-Kubaisi ikke oppgir skriftgrunnlag som underbygger Jesu historisitet: mytologi, dualisme og eskatologi.

Da er nok den iransk-amerikanske forsker og forfatter, Reza Aslan, langt mer interessant. Hans bok «Seloten» er blitt en internasjonal bestselger, men ikke i Norge. Selvsagt ikke, når indremisjons-teolog og bibelskole-lærer Torleif Elgvin (kalt Qumran-forsker) har vært involvert som konsulent ved oversettelsen. Da skjønner vi tegningen.

Vi bryr oss lite om hva teologer synser og mener om denne boken. Som Kristus-dyrkere er de alle inhabile. Det interessante er at vi her står overfor en iransk (muslimsk?) kritisk Jesus-forsker. Hvis vi ser bort fra Aslans «revolusjonære Jesus» («seloten»), har han mye annet av interesse å tilføre.

 

"DEN KROPPSLIGE SÅRBARHETEN" 

 

Norsk kristenhet er hysterisk fiksert på «det ufødte liv», og det de kaller «sorteringssamfunnet». Det er både skrekkelig og forunderlig at Stålsett ikke med ett ord nevner de millioner «fødte liv» som brutalt og kaldblodig i det kristne Europa og på andre kontinenter ble torturert, terrorisert og myrdet det foregående årtusen: i massakrer, etnisk rensning, ved bålbrenninger og på slagmarken. (Dødsstraff i USA, med massiv oppslutning blant kristenfolket, vekker heller ingen etisk-rettslig forargelse i vårt statskirkeland).

De (og vi) vantro, ugudelige/gudløse og trosulydige hadde og har ingen sjel, intet menneskeverd. De (og vi) fordømte var og er onde av natur, sidestilt med djevlene, og derfor skal vi "pines uten ende". Slik står det skrevet i Stålsetts konfesjonelle læreskrift (Augustana art. 17).

De kristne var ikke synderlig opptatt av ofrenes "fysiske sårbarhet" det foregående årtusen. Planmessig, iskald tortur av det "synlige" (konkrete) mennesket velter alle moderne, teologiske floskler. Ofrenes sårbarhet var kanskje ikke mystisk nok, ikke "hellig" nok eller "kristen" nok? De som ble kastet på ild og bål var ikke gudbilledlige eller rettferdiggjort, kanskje? Nei, de var djevelens barn!   

Mange av disse fordømte grupper nevnes ved navn i Augustanas første artikler. I dette Luther-året finnes ingen vilje eller evne til oppgjør med dette  menneskefiendtlige skriftet. Den luthersk-ordinerte Stålsett velger fortielsens sensur, men den faktiske, dokumenterte kirkehistorien slår tilbake. Formuleringen "kroppslig sårbarnet" fra en kirkens mann er en HÅN mot alle som ble myrdet, med den kristne gudens velsignelse. Både dogmatikkens voktere, bødler og torturister, hadde den samme kirkelige "Gud" som fører og forbilde for sine illgjerninger.

Folkegrupper som jøder, indianere og afrikanske slaver ble både demonisert og dehumanisert, og derfor kunne de (uten empati, "nåde" eller barmhjertighet) ydmykes, straffes, tortureres og drepes av den kristne kirkes mektige geistlighet: ideologer, misjonærer og kolonister. Det er ingen overdrivelse å hevde at de kristne "herrer" (imperialistene) betraktet verdens folkeslag som sine "slaver".

Vi har sett det klart formulert hos biskop og misjonær Tor Berger Jørgensen:  alle skal bøye kne for Jesus Kristus Herren.

Patos og svulstighet tar ingen ende hos Sturla Stålsett. Det konkrete (kroppslige) mennesket eksisterer ikke i hans livsfjerne teologi. Historiens synder er utvisket, slettet "i Lammets blod", kanskje?  "Sorgbarhetens evangelium", som MF-professoren forkynner på Verdidebatt, kjenner intet ansvar, ingen selvkritikk og ingen skyld for kirkens historisk-faktiske forbrytelser mot menneskeheten.

Derfor nevner han ingen eksempler på konsekvensetikken, dvs. hvordan kirken krenket og trampet på "menneskets sårbarhet" i århundrer og årtusener. Også mot pliktetikken har kirken syndet på det groveste, som budet:  "Du skal ikke slå i hjel". Kanskje er det sinnelagsetikken som best karakteriserer kirke-kristendommen? Men om (tilsynelatende) god vilje, gode hensikter og edle motiver kan forsvare og rettferdiggjøre jødeforfølgelser, korstog, kjetterbrenninger og slavehandel er heller tvilsomt. Hvilke andre etisk-moralske begrunnelser kan kirken forsvare og/eller gjemme seg bak?

Så lenge Paven vandrer omkring med sin skinnende hvite drakt, signaliserer han renhet og skyldfrihet. Hans hellighet og autoritet er uangripelig. Han betrakter seg hevet over alminnelig Lov og Rett. Ingen forbrytelser, anklage eller tiltale kan ramme ham eller hans hellige "gudsstat" på jorden. Paven er Kristi apostel og Guds representant på jorden. Kort sagt: et overmenneske.  

En sjelden kritisk innfallsvinkel til pave Frans' omfavnelse av diktaturet kunne leses i Klassekampens religionsspalte torsdag 11. mai, med den morsomme tittelen "Paveplask i Egypt", av Bjørn Olav Utvik (mangeårig forsvarer for "det muslimske brorskap"). Pavens patetiske figur og opptreden på verdensscenen, samt hans tvilsomme allianser, bør kritisk-tenkende mennesker se nærmere på. Norske mediers servilitet har så langt vært pinlig og skammelig.

Vi må håpe at ingen demokratisk innstilte statsledere trakter etter slik underdanig hyllest og autoritesdyrkelse paven er gjenstand for blant sine troslydige tilhengere. Fotografiene nedenfor viser dessverre bare et lite utsnitt av den farlige autoritetstro det kristne Vesten fortsatt er skadelig "infisiert" av. At både Donald Trump og Vladimir Putin figurerer i billedgalleriet, er ikke overraskende.

https://www.bing.com/images/search?q=pave+Frans+bes%c3%b8k&FORM=HDRSC2

 

Det ville være naturlig om den katolsk-troende teolog og forfatter Eivor Oftestad - også spaltist i Klassekampen - kommer på banen. Det må da finnes noen i dette land som våger å utfordre pavens tåpeligheter (halvt guddommelige autoritet)? Den ubegripelige og ugripbare ærbødighet for paveautoriteten bør nå bli tema.

Jo, noen interne kritikere finnes (men man kan risikere å bli ekskommunisert). I norsk sammenheng kan nevnes dr. theol. og professor Ola Tjørhoms bok: "Fornyelsen som forsvant: Et kritisk blikk på Den katolske kirkes utvikling fra 1850 til i dag" (Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2014).

Se også innlegget nedenfor, hvor verken O. Johannssen, Njål Kristiansen eller Olav Rune Ekeland Bastrup påfallende nok har uttalt seg.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11684246-uten-pavekulten-faller-kirken-fra-hverandre-men-med-kulten-og-lydighetskravet-ender-katolisismen-i-en-blindvei  

 

Geir Wigdel, først ute i kommentarfeltet, har blamert seg kraftig på tråden til Finn-Erik Vinje, med den meget passende tittel: "Teologisk nonsens". Jeg siterer Wigdel, som (overraskende) fremstår ganske sint og "vonbråten". Er han kanskje skap-katolikk?  

 

"Den mest hysteriske 

her synes å være den gode språkprofessor. Et gammelt ord sier: Skomaker bli ved din lest". 

 

Mener Geir Wigdel i fullt alvor at enhver kritiker må legge fram en "alternativ teologi"? Finn-Erik Vinje demonstrerer ikke bare den (frigjørende) interesseløshet for teologi, som majoriteten av det norske folk deler. Det er fordi folk flest er totalt likegyldige til den (absurde) katolske helgendyrkelse, at de får ha den i fred. 

Men Vinje reagerer og opponerer med velbegrunnet kritikk og harme, selv om ikke bare Geir Wigdel, men også Hallvard Jørgensen opplagt blir såret i sine katolske følelser. Reaksjonsmåtene fra Wigdel og H. Jørgensen forteller mer enn tydelig hvor grensen går, hvor lite som tåles og hvor trangt det er på Verdidebatt.

Jørgensen hoverer og belærer i velkjent stil:

"Det kan bli ei interessant øving for deg, dette her, Finn-Erik. Du erkjenner at intelligente menneske tiltrekkast av Den katolske kyrkja. Du forstår det ikkje. Neivel. Men då er vel ikkje nett raljering tingen...".

Vi har rikelig erfaring med at intelligente mennesker mister forstanden når de bøyer kne for kirke- og paveautoriteten. Det er intet nytt eller merkverdig i dette. Kirke- og teologihistorien er full av eksempler. Wigdel og Jørgensen utgjør ingen unntak.

Ellers er det ikke prinsipiell kritikk av paveautoriteten som preger vårt lands mediebilde, men overgrep og exorcisme/djevelutdrivelse (jfr. VG under). Ille nok!

 

https://www.bing.com/search?q=djevelutdrivelse+VG&FORM=EDGNNC

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/paven/taust-om-overgrep-i-pavens-paasketale/a/586167/

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/paven/kritiserer-pave-frans-for-aa-vike-unna-opprydding/a/10121669/

 

Den tilsynelatende (klamme) harmoniske arbeidsfordeling som i mange år har rådet mellom kristen-apologeter og islam-aplogeter i Klassekampens ukentlige religionsspalte, kan vi håpe endelig brytes opp. Religions- og kristendomskritikk har vært et "fremmedord" lenge nok i denne såkalte revolusjonære avisen (Venstresidas dagsavis). Men altså ikke mer revolusjonær enn at reaksjonære katolske patere og munker har fått rikelig spalteplass i avisen de siste ti-årene. 

SV-politiker Bård Vegar Solhjell (Erik Solheims elev?) har hjelpeløst forsøkt å rette opp venstresidens fatale svik på religionsfeltet, men hvis han er like kulturkristen og folkekirkelig orientert som sjefredaktør Bjørgulv Braanen i Klassekampen, kan vi ikke forvente noen nytenkning.

I religionsspørsmål er avisen like borgerlig og konservativ som Aftenposten og Vårt Land. Når selveste sjefredaktøren er "religiøs", med stor sans for den såkalte "Folkekirken" (jfr. avslørende intervju i Vårt Land), og med et stort korps av kristen-sosialistiske journalister i redaksjonen, forstår vi årsaken.

Spalten "Signert" har også en tydelig religiøs slagside.

-------------------   

 

Jeg siterer (frigjøringsteologen) Stålsett igjen, som ser ut til å trenge beskyttelse mot å bli såret. Det signaliserer kanskje at man helst ikke skal eller må pirke ved hans kirkes ømmeste punkter. Det er nok seg selv og sin teologiske stand han beskytter. Men sine personlige motiver pakker han godt inn i luftig, ubegripelig språkbruk, med en passelig mix av menneskerettigheter, rettferdiggjørelse og gudbilledlighet. Hvem forstår slik teologisk tale?

"Menneskeverdet er større enn vår definisjonsmakt. Dette reflekteres i en kristen tolkning som forankrer menneskeverdet både i gudbilledlikheten og rettferdiggjørelsen...Den kroppslige sårbarheten er ikke bare en forankring av vårt verd. Den er også verdifull i seg selv.

Sårbarheten setter oss i stand til å ta imot. Den setter oss i stand til å ta innover oss den andres nærvær, annerledeshet og behov. Den gjør det mulig for oss å oppfatte den etiske forventningen til oss, og til å handle moralsk mot hverandre.

Er dette en idyllisering av sårbarheten? Nei. Her er det en viktig forskjell på å være sårbar og å bli såret. Vi skal beskytte hverandre mot å bli såret. Sårbarheten er allmenn. Det er en styrke. Den kan også belyses teologisk: Vi er skapt sårbare. «Og Gud så at det var godt».

Gud selv viser seg sårbar til døden – på korset. Sårbarheten er hellig. Det hellige – mysteriet – viser seg i det sårbare".

 

"KRISTI ANSIKT": EN GUD I SMERTEN...   

 

(Biskop emeritus Tor Berger Jørgensen, Verdidebatt 15.05.2017) 

 

"I dette universet er Guds nærvær i Jesus Kristus det konkrete møtet mellom Gud og den andre. Ja, i identifikasjonen mellom Gud og den andre, som åpner rommet både for mitt forhold til Gud og til mine medmennesker.

Det er "rapportene" fra disse møtene mellom Jesus og menneskene rundt han, som gir min tro farge og puls. Det er tekster som stadig blir nye både i møtet med meg selv og med ansiktene rundt meg. Møtet med stadig utvidet kunnskap om tekstenes tilblivelse og tolkningshistorie utdyper disse møtene.

Det undrer meg altså at ikke Skjeldal vier evangelienes bilder av Kristi ansikt større oppmerksomhet.

Hovedbegivenhet i dette sammensatte bildet av Jesus er hans død på korset og hans venners møte med den tomme graven og den oppstandne Kristus. Her underslås ikke lidelse, mørke og meningsløshet.

Forsoningens mysterium kan ikke settes på noen formel. Oppstandelsesunderet kan ikke forklares. Det er svakt. Rett og slett. Dårlig håndverk hvis Gudsbildet skal være konsistent og forståelig.

Men er det ikke nettopp i denne svakheten at et ekte, guddommelig ansikt trer fram?  En gud i smerten".

 

Hva i all verden er et "ekte, guddommelig ansikt" ? Hva i all verden er "en gud i smerten"? Hva konkret betyr dette? Jørgensen og Stålsett har mange kirkelig-teologiske og historisk-etiske problemer å forklare seg om.   

Stålsett og Jørgensens kirke-kristendom viste ingen respekt for menneskeverdets ukrenkelighet det foregående årtusen, men tvert om en grusom forakt og nedvurdering av menneskelivet.

Deler av den militante og politiske islam ("islamisme") i dag er som skutt ut av kirke-kristendommens historie. Islam følger i nøyaktig samme spor som den voldelig-autoritære, antisemittiske kristne religion og kirke. Såkalt "moderate" muslimer (som vil modernisere/aktualisere/humanisere Koranen) gjenkjenner vi hos moderne kristne teologer som i mer enn hundre år har strevet med å "modernisere" Bibelen og Jesus-skikkelsen.

De strever ennå med dette håpløse prosjektet.

Martin Luthers jødehat og menneskeforakt fra 1500-tallet, med opphav i den katolske romerkirke, er forferdende. Lovverk og strafferett, volden og torturen, taler sitt tydelige språk. Brutaliteten gjennom de foregående århundrer i vårt land står intet tilbake for diktaturet i visse islamske områder i vår tid. Kristne og muslimske diktatorer forstår hverandre.

Jødehatet i den muslimsk-arabiske verden har kristent opphav. Det er interessant hvordan muslimsk jødehat i dag repeterer den kristne anti-jødiske propaganda. 

 

"Eliten, det er meg"

 

http://forskning.no/content/eliten-det-er-meg

 

Da den danske historiker, Peter Tudvad, for få år siden våget å røre ved det kristne ikonet - Søren Kierkegaard - ble han sablet ned av Timman Mjaaland på forskning.no. Både teologen (Timman Mjaland) og idéhistorikeren (Trond Berg Eriksen) rykket ut til Kierkegaards forsvar, både her og i Teologisk Tidskrift.

Å knytte den idealiserte Kierkegaard til antisemittisme, medfører et akademisk selvmord. Men noen har mot og kraft - integritet - til å stå i mot den massive kirkelig-teologiske hovedstrøm, selv om det kan koste tap av akademisk prestisje.

Jeg siterer Peter Tudvad:

"Og dog kan man også blive noget forbløffet over, at en hærskare af især teologer allerede er i stand til at bedømme bogen, selvom de endnu ikke har haft den i hænde, end sige læst den. Titlen på den er Stadier på antisemitismens vej  – Søren Kierkegaard og jøderne. Og emnet er dels de antisemitiske aspekter af Kierkegaards forfatterskab, dels hans samtids forhold til jøder og jødedom i teologi og politik, litteratur og hverdag...

På den anden side får det en til at besinde sig på, at antisemitismen ikke faldt ned fra en krystalklar himmel over Berlin, da Hitler kom til magten i 1933. Den har historiske rødder, ikke bare i Tyskland, men også i det øvrige Europa, herunder Danmark.

Her, især i København, oplevede vi i 1819 en regulær pogrom, der blev så voldsom, at kongen måtte sætte militæret ind mod den kristne majoritet for at beskytte sine jødiske undersåtter. Derfor har jeg fundet det betimeligt at udgive min bog 9. november, på årsdagen for Krystalnatten – for at minde os om, at andre end tyskerne har været til fals for antisemitisk hetz, vold og hærværk".

 

 

 

https://morgenbladet.no/debatt/2011/kierkegaards_jodeforakt 

 

https://www.information.dk/moti/2013/05/laeserne-spoerger-peter-tudvad?lst_tag#kommentarer

 

http://forskning.no/search/google/timman%20mjaaland 

 

https://www.minervanett.no/fra-wagner-til-eksistensfilosofi/ 

 

 

Temaet er ikke mindre akuelt nå som forfatteren  Sørine Gotfredsen  i Vårt Land sies å være "reddet av Søren Kierkegaard". Hun "følte" at han skrev rett til henne. Og ja, vi vet at i Vårt Land "føler" mange veldig mye, spesielt overfor Israel og jøder. Det gjør også Lars Gule. Han står helt på den "sionistiske" linje, bare med motsatt fortegn. Han synes like emosjonelt og ideologisk forstyrret som de fundamentalistiske kristne han kritiserer.

Vi undres litt over at han som seriøs forsker/Midtøsten-historiker (BDS-aktivist?) har slik trang til å breie seg ut på Verdidebatt. For det gjør han! Gules autoritære debattstil er etter mitt syn det mest karakteristiske ved ham. Personlig får jeg de samme frysninger av hans innlegg, som av hans motparter. De som søker balansert informasjon i denne religiøst betente konflikten, vil nok ikke bruke verken Lars Gule eller Verdidebatt som kilde.

Men hvorfor i all verden publiserer Gule et anti-Israelsk innlegg han VET vil provosere majoriteten av kristenfolket? Han søker kanskje sine likesinnede, som visse biskoper i Den norske kirke, eller teologene i Det lutherske verdensforbund og ledsagerprogrammet Kirken Nødhjelp administrerer? At Gules meninger vekker stor strid og debattaktivitet i et kristelig debattforum, hysterisk Israel-fokusert, er ikke til å undres over.

For min del ser jeg ikke den store forskjellen mellom Gules fundamentalisme og de såkalte "kristensionistene". De er like enøyde og emosjonelle. I konflikten Israel-Palestina finnes ikke nyanser, bare PRO - KONTRA (pro-sionister/Israelsvenner eller anti-sionister/Israelsfiender). 

Hva enten det er staten Israel eller Jødedommen som fordømmes, er den ideologiske og religiøse retorikken ganske sammenfallende. Den ufattelige aggresjon som rettes mot jøder (i dag: staten Israel) kan bare forstås ut fra den kristne kirkes antisemittiske teologi og historie de foregående årtusen. Det er den følelsesmessige intensitet som kjennetegner aktørenes holdning til denne konflikten, helt motsatt deres mer nøkterne, avstandspregede stilling til andre (sammenlignbare) konflikter i verdenssamfunnet.

Reportasjer om etterkrigstidens oppdelte statsdannelser, som Nord-Korea, Kypros eller Pakistan/Bangladesh, for ikke å snakke om grensene som ble trukket opp av europeiske kolonimakter i Afrika, vekker ingen slike voldsomme følelser og lidenskaper som staten Israel gjør for den kristent oppdratte europeer. 

Vesentlig sider av Midtøstens historie etter 1. verdenskrig  blir ikke fortalt. Hvordan det nåværende kongedømmet Jordan, området øst for elven Jordan (med overveiende "palestinsk" befolkning) ble dannet, er en påfallende underkjent historie. Det ligger mye "krutt" her. For et kynisk, maktpolitisk spill!

Etter første verdenskrig delte stormaktene Levanten (en eldre geografisk og kulturell betegnelse på et ikke spesifikt definert område i det indre av Middelhavet) inn i mandatområder.

På San Remo-konferansen i 1920 ble Storbritannia tildelt et mandat i Palestina, herunder området øst for elven Jordan, samt dagens Irak, mens Frankrike fikk kontrollen med Syria. Dermed ble de politiske båndene mellom Transjordan (dagens Jordan) og Syria svekket.

Faisal I (fra det hashemittiske dynasti) ble konge av Stor-Syria i 1920, men ble samme år av franskmennene tvunget ut av Damaskus, da Storbritannia gikk inn for selvstendighet for Transjordan – med Faisals bror Abdullah som konge.

Den britiske høykommissær utnevnte Faisal til konge i Irak, som var under britisk mandat på den tiden. Faisal var konge i Irak til 1933. Kongeriket Irak endte da kong Faisal II i 1958 ble styrtet og henrettet i et blodig kupp.  

 

https://no.wikipedia.org/wiki/Kongeriket_Irak

https://snl.no/Jordans_historie

 

Jeg skal spare leserne for å ramse opp alle andre norske (forvillede) Luther-apologeter, bare minne om at den mest hatefulle og antisemittiske kirkelærer i historien fortsatt står som vårt lands kirkelige, øverste autoritet.

Sivil dødsstraff ble ikke opphevet før så sent som år 1902 i vårt statskirkeland. Hva annet kan vi ikke nevne av grusomme straffereaksjoner i Luther-land?Heksebrenninger? Dødsstraff for blasfemi? Landsforvisning? Gapestokk? Var det "menneskeskeverd" og "kroppens sårbarhet" Stålsetts kirke-kristendom slik utviste de foregående 500 år?

Mange kjenner nå til den famøse "Jødeparagrafen" i vårt protestantiske statskirkeland, i et land hvor det knapt fantes jøder. Den kristne kirke og dens kirkelærere/teologer forstod ikke at mer enn halvannet årtusen med fanatisk jødehat var galt. Den forstod heller ikke at nær 400 år med slavehandel og slavehold var galt. Den forstår det ikke ennå. Den er helt fortumlet. 

I nær to tusen år var den kristne kirke besatt av brutale straffeforfølgelser av «annerledestenkende», og den hadde all makt til å lovfeste og iverksette sitt barbari. Hvilket den også faktisk gjorde, i nært samarbeid med keiser, konge og fyrstemakt.

Hvordan vil den ordinerte teolog  Stålsett forklare slik kristelig, primitiv atferd? Det er et «mysterium», kanskje? Ja, vi er vant til at kirkelige teologer griper til «mysteriet» når de ikke kan forklare seg ved saklig argumentasjon, logisk resonnement og kildehenvisninger. De gjemmer seg bak «mysteriet», språklige finurligheter, abstrakte teologiske teorier, og håper at kritikerne lar dem i fred.

Såkalt "progressive" og moderne teologer som Tor Berger Jørgensen, Sturla Stålsett, Åste Dokka og Marius Timman Mjaaland bør man følge meget nøye.

 

Statskirkens mordere: bødler og skarprettere  

 

«Den eneste brukte henrettelsesmetoden på 1800-tallet var halshugging med øks. Skyting var anvendelig ved krigsrett, men ble aldri brukt før 1945. Henging ble avskaffet ved kongelig forordning av 20. februar 1789, det samme ble brennmerking og pisking av tyver.

I 1812 ble bot offentlig skriftemål i kirken dersom man hadde begått leiermål (utenomekteskapelig samleie), avskaffet. Brenning på bål, drukning og radbrekking, beskrevet i  Christian Vs  Norske Lov av 1687, var formelt gyldige straffer helt frem til straffeloven av 1842, men ble ikke brukt siden tidlig på 1700-tallet. Den norske straffeloven av 1842 beholdt dødsstraff, men de dømte fikk etter hvert ofte dødsdommen omgjort til straffearbeid». ^.