Dette sto å lese i Aftenbladets (helsides) søndagspreken lørdag 17. februar 2018. (Tekst: Matt. 16,21-23)
"Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner?"
(Aftenbladets søndagspreken lørdag 27. januar, signert "prest og utvikler" Tor Magne Nesvik. Tekst: Romerne 10, 13-17).
Her sveiper Nesvik over alle
tenkelige problemfelt og samfunnsområder, og Jesus er selvsagt svaret på alle spørsmål og samfunnsproblemer.
"For finnes det
en tid kirken har noe å komme med, i form av ord, relasjoner, fellesskap og handling, så er den nå. Dagens utfordringer dreier seg om ulike typer utenforskap. Ensomhet. Mobbing. Barn og unges krevende oppvekstvilkår. Prestasjonsjag,
travelhet og rastløshet. Skamfølelser. Integrering og fellesarenaer i en region der stadig færre kjenner naboen. Miljøspørsmål. Omsorgen for den eldste delen av befolkningen. Samtalebehov ved livskriser...
Det var i utenforskapet Jesus levde. Det var i møte med alle de som skammet seg over seg selv, eller erfarte skammen i møte med andre, at Jesus forkynte frihet, tilgivelse, nåde og frelse...Den beste
tiden for å gjøre Jesus kjent, samles om evangeliet gjennom omsorg for hverandre, kampen for rettferdighet og bærekraft, relasjoner som tåler livets alvor, gudsord, dåp og nattverd; den beste tiden - er akkurat nå!"".
(Tor Magne Nesviks prekentekst)
Det er blitt «utfordrende å snakke om tro» (les: Kristus-troen), som
det ble sagt i en søndagspreken på NRK radio nylig. Ja, også de alminnelige og familiære ordene tro – håp – kjærlighet må inn i den kristelige ORDBOKEN, om vi vil forstå deres særegne betydning
innenfor den kristne tankeverden.
Med Marcus Borg-teologien er mange kristne kjernebegreper kommet under press for utskiftning eller omtolkning. De sekulariseres og mister dermed sitt spesifikke religiøst-hellige
betydningsinnhold. En «ny kristendom» (eller en ny religion?) trenger åpenbart et nytt språk.
Det alminnelige og hverdagslige ordet «tro» er i kristelig retorikk blitt et
innholdstomt ord: et mantra, et magisk ord som bare i kraft av meningsløse gjentakelser kastes ut i det offentlige rom. Et godt eksempel er Vårt Lands serier "Min tro" og "Mens vi tror". Slike gjennomgangstitler
er fullstendig uten mening.
Den kristne språkforvirring reflekterer dyp teologisk forvirring. Vi må beskytte vårt normale, sekulære (fellesmenneskelige) språk mot religiøs-kristen
infisering.
Vi ser at når forlegenheten blir tyngende og ubehagelig, tyr kristne teologer og ny-apologeter til projeksjoner. Særkristne betegnelser og aktiviteter (klart
definert i ordbøker og oppslagsverk), som «misjonering», «forkynnelse» og «evangelisering» overføres nå på ny-ateister. Det samme gjelder for ordene «dogmatisk» og «fundamentalistisk».
Slik forsøker de å kvitte seg med sitt særegne kristelige arvegods.
Når teologer ytrer seg i mediespaltene vil de helst snakke generelt om religion, ikke om kristendommen spesielt.
Til og med kristen-navnet er blitt vanskelig å ta i bruk. Noen kaller seg fortsatt (med stolthet) «personlig kristen», mens Vårt Lands kommentator dr. theol. Åste Dokka omtaler seg nå som «upersonlig kristen».
(Merk at hun har ingen profil på Verdidebatt: ingen historie, tittel, yrkesbakgrunn eller alder. Mer upersonlig kan det vel ikke bli. Man kan jo se kontrasten til lekmannsteologene O. Johannessens
og Bastrups laaange CV).
Åste Dokka har aldri hørt Guds stemme, sier hun på Verdidebatt. Hun har aldri hatt en åndelig opplevelse. Men er det ikke «Herrens ord» som
oppleses i kirkens høymesse - også med Dokka som kirkelig liturg - hver eneste søndag? Er det en teoretisk kristendom og en teoretisk gud, løsrevet fra bibel og bekjennelse, Åste Dokka forkynner? Er det ikke
treenighetsgudens (levende) nærvær kirkegjengerne mottar i nattverden: det hellige måltid?
Er det kirkefedrenes "hellige" ord (som Iræneus av Lyon, 130-200) hun fester lit
til?
https://www.prest.no/ny-doktorgrad-kjonn-i-himmelen/
http://www.tf.uio.no/tjenester/kunnskap/podkast/disputaser/2016/Åste%20Dokkas%20disputas
Hvordan kan Dokka VITE så mye om Guds verden, hans vesen, vilje, personlighet og plan for livet og døden, hvis hun ikke er i kontakt med denne guddommen? Jo, hun har det hun kaller «troens
øye» og «troens øre», og da ser og hører hun (teologien?) «Gud» i alle ting...
Jesus var ingen
intellektuell eller visdomslærer ("Mesteren"). Hvilken skolering hadde han gjennomgått? Vi vet ikke en gang om han var lesekyndig. Han appellerte til de mest «primitive» følelser og behov i den utrygge, utsatte tilværelse
oldtidsmenneskene levde i. I mange av oldtidens samfunn var småfolket hjelpeløst utlevert "krefter og makter" de ikke forsto og ikke hadde kontroll over: naturkatastrofer, sykdommer, nabofolkenes erobringer og krigføringer, den herskende
elites skattetrykk m.m.
Når israelittene ble rammet av ulykker, som invasjoner og deportasjoner, ble det forstått som gudens vrede og straff. Det resulterte i en form for "bot", refleksjon og selvransakelse,
som vi aldri har sett hos de kristne. Etter mitt syn er det slike indre (selvkritiske) tankeprosesser - mer og mer sentrert omkring etiske og rettslige problemstillinger - som mer enn noe annet skiller jødedommens utvikling fra kristendommens
stagnerende dogmatikk.
I jødedommen finnes ikke noe tilsvarende kirke-kristendommens autoriserte bekjennelsesskrifter. Jødedommen har, så vidt jeg vet, aldri fastsatt en offisiell "lære
om Gud". Kristendommens berg av biblioteker om arvesynd, Satan, fortapelse og misjon er ukjent i jødedommen.
--------------------
Jesus forkynte at bare den som sluttet seg til hans eskatologisk-apokalyptiske sekt, ville oppnå rettferdighet og evig salighet i den neste (overjordiske) verden: himmelriket/gudsriket/gudsstaten.
Mange lot seg forføre, den gang som i dag. Det er betegnende at de kristne ideer og kristendommens teologisk-ideologiske makt ikke nevnes i innlegget nedenfor.
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11715720-idear-og-deira-forforande-makt
Religiøs-kristne ideer
har gjennom historien ikke bare hatt forførende makt, men også manipulativ og dødelig makt.
https://no.wikipedia.org/wiki/Augustin_av_Hippo
Med økende opplysning, utdanning og bevisstgjøring har biskoper og teologer gradvis mistet sin posisjon og status som idéleverandører,
nasjonens "moralske samvittighet" og åndelige veiledere. Vi lytter ikke til dem med den ærbødighet våre forfedre gjorde i forgagne tider. Vi lar oss ikke forføre av de ny-liberale teologenes tomme snakk om menneskeverd, likeverd
og rettferdighet.
"Katolsk humanisme" er like selvmotsigende som luthersk-protestantisk humanisme (og islamsk humanisme). I disse religioner og kirkesamfunn eksisterer mennesket kun for gudens skyld,
dvs. for å bringe den majestetiske guden ære og tilbedelse.
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11715404-transhumanisme-og-katolsk-humanisme
"Her er det den korsfestede Kristus som er menneskenes håp, ingen annen, verken «på jorden eller over jorden eller under jorden». Dette er i høyeste
grad paulinsk så vel som økumenisk og katolsk teologi. Denne tenkningen står ikke i motsetning til en «jordnær» korsteologi...
Korsteologien
er her dypere forankret, helt ned i dypet av verdens grunnvoller, og helt inn i den himmelske virkelighet der vi frimodig tør håpe at Kristus en gang vil ta imot oss med sine sårmerkede hender".
Det er Kristus-mytologien igjen og igjen...
«Det stormer rundt Jesus i Flekkefjord»,
skriver Vårt Land over to sider 8. febr., med velkjente dramatiske skrifttyper og illustrasjoner. Nei, det stormer ikke rundt Jesus, men kun i avisen Vårt Land OG i det kirkeskipet som
seiler på det opprørte hav, tydeligvis uten kaptein, styrmann eller los.
Fagteologene forsøker å styre skuta inn i roligere farvann, men deres skrivebordsteorier overbeviser ikke. Flere
og flere forlater det synkende kirkeskipet. Men vi får ikke vite om de "frafalne" også har forlatt Jesus som skipets styrmann? Det er høyst merkelig at kirkens fundamentale dogmer om Jesus ikke omtales med ett ord
av de "frafalne". Det kan vel tyde på at oppgjøret ikke stikker særlig dypt?
En av de "frafalne" sier det slik (han presiserer at han ikke har falt så langt):
"Fra å være komfortabel med Gud, men anspent i møte med kristne, er jeg nå ganske så komfortabel med kirken og kristne, men ikke Gud og troen".
"Den
mer liberale kristendommen var intellektuelt mer mulig for meg. Slik er det vel den dag i dag også. Det finnes kristne verdensbilder, gudsforståelser og teologier jeg helt sikkert kunne stått inne for.
Jeg har også forståelse for den historiske konteksten den åpne folkekirkelige tankegangen kommer fra: Det var reelt at man kunne bli sett på som «ikke god nok» til å få
100 prosent kristenstempel. Det har vært frigjørende å fortelle folk at deres tro er god nok, at de er kristne uavhengig om de tikker alle boksene. Også det skjønner jeg".
"Mer
glad i kirken. Det finnes en klisjé som sier «jeg liker kristendommen, men ikke kirken». Jeg er klar over at det finnes sprø og farlige kristne. Jeg leser om dem i avisen. Men de er ikke i min hverdag. I motsetning til klisjeen
er jeg i stadig økende grad glad i kirken - og mange folk der - men troen er ikke noe nærmere".
Den stakkars Ap-politiker i Flekkefjord
visste ikke hva han risikerte ved sin uskyldige «Jesus-vits». Reaksjonene er ganske skremmende. Han trodde kanskje at kristenheten var blitt litt mer romslig, voksen og sindig - etter at den høyrøstet det siste tiår har forsvart
sjikanerende Muhammed-karikaturer i ytringsfrihetens og religionsfrihetens navn.
Den kirkelojale avisen Vårt Land innprenter oss tvert om hvor risikabelt det er å utfordre
Den norske kirkes ideal-Jesus og den kirkepolitiske vrede. Avisen konstruerer som så ofte kunstige problemstillinger. Det er kirkens dogmatiske lære om «Jesus» som er nær skipsforlis og havari på det «opprørte
hav» (se illustrasjonen i avisen).
Den historiske Jesus er ikke truet fra noen kanter. Han er død og begravet for 2000 år siden. Han er ikke interessant eller relevant. Ingen «minnenes Jesus»
kan gi ham nytt liv i vår tid, slik de ny-liberale (halvortodokse) teologene Bjørn Eidsvåg og Halvor Moxnes kanskje håper.
All teologi, konservativ eller liberal/progressiv, handler
om å redde Kirkens opphøyde, ufeilbarlige «Jesus» fra forlis, havari og drukningsdød. Da må det sterke språklige og visuelle virkemidler til. Men det er kun internt i kirken, blant biskoper og teologer,
det stormer som verst.
https://www.vl.no/nyhet/det-stormer-om-jesus-i-flekkefjord-1.1098114
Når den jødiske mannsperson og dommedagspredikant Jesus fra Nazareth - som "Kristus" og "Gud selv" - framstilles BÅDE som et sårbart guttebarn
OG universets (eneste) Skaper, Herre og Dommer, rommer det kristne gudsbildet så dype motsetninger at det må sprenges i stykker.
(Les bare de felles oldkirkelige bekjennelser: Nicæneum og Apostolicum).
Siden Albert Schweitzer for mer enn hundre år siden rettet sin skarpe kritikk mot den liberale/moderate teologi for sin moderniseringsiver, er det utformet utallige teologiske teorier
det siste århundret som bekrefter Schweitzers advarsler. Vi kan ramse dem opp: frigjøringsteologi, feministteologi, postmodernistisk teologi, skapelsesteologi/økoteologi, dialogteologi og nå: MF-professor Sturla Stålsetts sorgbarhetsteologi.
Hva blir det neste mon tro?
Når den teologiske maktelite smykker seg med alskens akademiske titler (ikke minst professor-tittelen), er det desto viktigere å konfrontere
dem med de akademiske prinsipper og metoder for kunnskapstilegnelse.
https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/4weaG/Det-river-i-sjelen--Sturla-Stalsett
http://www.mf.no/nyhet/stalsett-professor-pa-mf
https://www.bistandsaktuelt.no/nyheter/2017/sturla-stalsetts-sarbarhet/
Jeg siterer Stålsett:
«Demonisering og offer. Når menneskelige motstandere gjøres til dyr
eller demoner, blir det lettere å øve vold mot dem. Forut for folkemordet i Rwanda, beskrev hutudominerte radiostasjoner tutsier som «kakerlakker»...
I møte med slike
temakretser ser Juergensmeyer et behov for å «omdirigere mytologien». Med andre ord: De voldsfremmende mytene og forestillingene må fortolkes. En slik ny fortolkning må være åpen for at tekstens budskap
må avvises. Eller den kan få fram andre meningslag og mulige forståelser ved teksten som gjenvinner dens livsbekreftende potensial. Voldelige tekster kan og bør avvæpnes…
Hvem
rammes av vår lesning? Hermeneutikk – eller tolkekunst – er slik sett også en etisk virksomhet. I en teologisk ramme kunne vi si det slik: Vi står til ansvar overfor Gud og vår neste med våre lesninger.
Hvem rammes av måten vi tolker på?».
Hvordan blir kirkens (dokumenterte) voldelige handlinger «omdirigert» av MF-professor Sturla Stålsett? Ved fortielse? Hvordan vil Stålsett
«avvæpne» voldspotensialet i «skrift og bekjennelse»: Det nye testamentet og kirkens autoriserte bekjennelser?
Hvilke voldsfremmende myter og forestillinger hos Jesus (i evangelieskriftene)
vil Stålsett avvise eller «avvæpne»?
Hvordan står teologene «til ansvar overfor Gud», når denne kristne guden og hans presteskap beordret massakrer,
etnisk rensning og torturstraff «på jorden som i himmelen»? Det jødiske folk ble grusomt og brutalt rammet av kirkelig-teologiske "lesninger". Stålsett forbigår (ignorerer) hans kirkes grufulle demonisering av
jødene det foregående årtusen. Han vil heller snakke om Rwanda, men uten å nevne at majoriteten av Rwandas befolkning (tutsier og hutuer) er kristne. dvs. kristnet som resultat av langvarig aggressiv kolonisering ("splitt
og hersk") OG kristen misjon (rasistisk "sjelelære").
Kirke-kristendommen og dens voldshistorie er et kroneksempel på hvor farlig religiøse ideer kan være.
Forut for folkemordet på 6 millioner jøder (Holocaust) hadde kirken gjennom utallige århundrer systematisk brutt ned deres menneskeverd, ved å assosiere dem med djevelen, svin, geiter, slanger og edderkopper. Ikke bare det, de var
en kreftsvulst på den kristne «kropp» (les: kirken).
For sin avvisning av kirkens Jesus-dogme ble den jødiske minoritet gjennom århundrer trakassert, fornedret, massakrert,
jaget, innestengt (i ghettoer) OG utestengt fra land etter land i det kristne Europa.
«Kan man stole på en Jesus-forsker»?
Den tvetydige MF-teologen Hilde Brekke Møller fremkalte for få år siden en så hissig debatt om Jesu historisitet i Vårt Land
at selveste Halvor Moxnes fra TF måtte innhentes for å slukke brannen Brekke Møller fra MF hadde antent. Jeg siterer henne:
«Hvor er de kristne forskerne? Har
de ikke sett spørsmålet om Jesu eksistens som viktig nok? Eller våger de ikke gå inn i spørsmålet?»
https://forskning.no/content/kan-man-stole-pa-en-jesusforsker
https://forskning.no/content/har-jesus-virkelig-levd
https://forskning.no/content/jesus-bevis-eller-myter
Kan vi stole på en Jesusforsker, spør Brekke Møller. Et godt spørsmål. Nei, ikke hvis forskeren er kristen (Kristus-troende). Jeg
spør: er hun selv, som teolog ved Menighetsfakultetet, til å stole på? Når såkalte «misforståelser», feiltolkninger og skriftforfalskninger har skapt og vedlikeholdt den makt- og undertrykkelseskirke som gjennom
mer enn halvannet årtusen dømte millioner uskyldige mennesker til tortur og død, har teologien og teologen spilt totalt fallitt, faglig og etisk.
Hva sier MF-teologen Brekke Møller
i dag? Jeg siterer Vårt Lands tittel og ingress 15. febr.:
«Vår Gud han er som Marcus Borg. Boken Gjenoppdag kristendommen baserer seg på et Jesusbilde
som verken representerer evangelienes Jesus, kirkens tro på ham, eller bredt anerkjente konklusjoner blant forskere».
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11715285-var-gud-han-er-som-marcus-borg
Nå er vi virkelig spent. Hvilket Jesusbilde er det MF-teologene Brekke Møller og Filtvedt går for, som representerer «evangelienes Jesus,
kirkens tro på ham, eller bredt anerkjente konklusjoner blant forskere»? Hvilken «Jesus» har de i ermet?
Hvorfor oppgis ingen alternative forskere/teologer med sine «bredt
anerkjente konklusjoner»? Er det kanskje seg selv disse to MF-teologene (indirekte) refererer til?
Les den utrolige bloggen til MF-teologen Hilde Brekke Møller på Verdidebatt (jfr. også
hennes innlegg i avisen Dagen og i tidsskriftet/nettavisen Minerva).
«Constructing Jesus»
Kirkelojale fakultetsteologer har mye å forklare. Vi har ennå ikke fått svar på hvorfor den bejublede teologen Dale Allison ikke er oversatt til norsk.
TF-teologene bør også forklare hvorfor Jesus-seminarets publikasjoner ikke tidligere er introdusert for norsk almenhet. Hva mer skjuler teologene?
Hilde Brekke Møller kan kanskje opplyse
oss om de hemmelige irrganger i de teologiske korridorer? Hvor står hun selv – egentlig? Er hun Jesus-dyrker, eller Kristus-mystiker? Finnes en teolog, som ikke er det ene eller det andre?
Jeg
tror boktitlene «The Historical Christ and the Theological Jesus» og «Constructing Jesus: Memory, Imagination, and History» forteller mer enn nok hva vi trenger å vite om D. Allisons ideologiske
og teologisk-apologetiske prosjekt (som også H. Moxnes boktittel: «Historien om Jesus»).
Enkelt sagt: den kirkelig-teologiske Jesus («troens Jesus») er uten interesse for historikeren.
Den historiske Jesus er uten interesse for teologien.
D. Allison er visst en så ubetydelig (anglo-amerikansk) teolog at han ikke er funnet verdig å nevnes på Store norske lekiskon.
Vi må igjen oppsøke Wikipedia for å finne relevant informasjon om denne ubetydelige (?) teologen, som på samme tid betegnes som “en av verdens ledende Jesus-forskere».
«Constructing Jesus» har vist seg som et feilslått prosjekt. Jesus-seminaret er nedlagt, begravet. Det var et av mange feilspor i den såkalte "Jesus-forskningen". Men hva utallige teologer (forskere?)
har investert i «Constructing Jesus», viser hvor mye som står på spill for den kristne religion og kirke. Når man ikke finner («gjenoppdager») den egentlige, sanne Jesus i eller bakenfor skriftene,
ender man opp med sin private, personlige Jesus.
Men hvis den kristne "Gud" ikke er som teologen Marcus Borg, er han mer som MF-teologen Hilde Brekke Møller? Den moderniserte Jesus i norsk versjon avspeiler
ingen gud, men Bjørn Eidsvåg og Halvor Moxnes’ personlige behov og private lesninger/fortolkninger. Ingen historiske kilder behandles så skjødesløst (respektløst), subjektivt og uvitenskapelig som de bibelske
skriftsamlinger fra oldtiden.
«Hva føler jeg i møte med denne teksten» er ikke den type spørsmål en seriøs forsker/historiker stiller i møte med antikke
tekster.
En annen (teologisk) strategi for mulig overlevelse er forsøket på å gjenoppdage/gjenoppvekke den kristne middelaldermystikken. Jeg
tviler på at den katolske og hellige munken, Johannes av Korset, blir folkelesning. Den katolske mystikerens tankeverden (spiritualitet?) er like ubegripelig, ekskluderende og fremmedgjørende, som teologenes abstrakte teorier.
«Han uttrykker sjelens lengsel etter den himmelske brudgom i sine mystisk-religiøse skrifter, både i poesi og prosa», skriver Store norske leksikon om Johannes av Korset.
https://snl.no/San_Juan_de_la_Cruz
https://no.wikipedia.org/wiki/Johannes_av_Korset
http://www.katolsk.no/biografier/historisk/jdeyepes
Jeg
vet ikke om vi blir så mye klokere av å lese den mystisk orienterte Ivar Bu Larsens innlegg her
www.religioner.no
Bu Larsen betegner seg som teolog og tidligere prest i Den norske kirke. Han har den senere tid forlatt kirken, noe Vårt Land hadde mange oppslag om. Også
MF-teolog og sokneprest Hallvard Jørgensen har forlatt kirken og kanskje søkt tilflukt i den katolske mystikken? Han er en av flere lutherske prester som har gjennomgått «ignatiansk retreat» i
et katolsk kloster.
En annen (luthersk) prest og Kristus-mystiker, Kjell A. Nyhus, står derimot godt plantet i den kirke-kristne dogmatikk.
Fastetid: selvpining og forsakelse
"Guddommelig spisevegring" ("Hellig anoreksi") blant
nonner i den katolske middelalder har vi liten interesse for, annet enn som et spesielt (patologisk?) kvinnefiendtlig og livsfornektende kirkelig-katolsk fenomen i religionshistorien.
Vårt Lands hovedoppslag
19. februar, med en illustrasjon av den bleke, lidende Katarina av Sienna med stramt tildekket hår, tornekrone og stigmata, er avskyelig!
"Den
nevnte Katarina av Siena opplevde på en spesiell måte å være Kristi brud og mente hun hadde Jesu forhud på fingeren som sin giftering".
"Historikeren Anne
Kristine Bergem viser til at sult, askese og kloster var et alternativ til tidlig ekteskap og hyppige barnefødsler".
Det er forferdelig trist
at kvinner i den meget langvarige katolske middelalder ikke ble tilbudt andre alternativer enn tidlig ekteskap/barnefødsler og/eller et svært ensomt, isolert klosterliv. Noen kristne teologer kan sikkert få også dette (sykelige)
kvinneidealet til å samsvare med menneskeverd, menneskerettigheter og humanisme.
Når avisen Vårt Land denne "fastetid" i kirkeåret henter frem noen av disse martrede kvinner (nonner!)
fra den katolske religionshistorie, vet vi ikke helt om denne type livsfornektelse, kroppsforakt, selvdisiplin/kroppsbeherskelse er noe avisen tar avstand fra - eller opphøyer som et moderne kvinneideal?
Om
de spesielt utvalgte og innhentede kommentatorer som presten Sunniva Gylver, den kristelige psykiater Anne Kristine Bergem eller forskeren Henning Laugerud mener "gode eller smertefulle kroppslige erfaringer" er relevant for kirkeåret 2018,
forblir litt uklart i Vårt Lands artikkel.
Hvorfor nevnes ikke munkenes selvpining i denne Vårt Lands artikkel? Og hva i all verden betyr det "å bli Kristuslik" i år
2018? Vårt Land har hatt mange oppslag om den kristen-troendes spektakulære Jesus-forelskelse ("jeg møtte Jesus") - og/eller den kristnes dype lengsel etter forening med brudgommen. Om denne forening med med den
mannlige guddom tenkes fysisk, eller bare åndelig/symbolsk, blir ikke helt klart for oss.
I vår (materialistiske) tid er det andre former for "selvdisiplin" kristenheten dyrker denne rare fastetid,
som avståelse fra "snop, sosiale medier og kjøtt".
"Vi bør kanskje (?) redusere ekstravagansen, fråtsingen og og overforbruket av sosiale medier, men kroppen vår
trenger næring", skriver Vårt Land.
----------------
20.02.2018 (revidert 28.02.2018)
G. Ullestad