Kristen «bibelfortolkning» og kristne «Jesusforskere» befinner seg i alvorlige, dype intellektuelle og etiske vanskeligheter. Verken Marcus Borg, Halvor Moxnes, Kari Veiteberg/Sturla Stålsetts
«revolusjonære Jesus», eller Helge Hognestad, Kjell A. Nyhus og Ivar Bu Larssens «Kristus-mystikk» tilbyr noen «bærekraftig» løsning.
Det er ikke så
rart om presteskapet (i sine drømmer og mareritt) frykter å bli avkledd på prekestolen. Det har de all grunn til. De er allerede kledd nakne. Vi kan regne med at det må være en uutholdelig situasjon. Frykten for å
bli avkledd avslører at de har en «dårlig sak». De prøver nye klær, i håp om å gjenvinne tapt autoritet.
Vårt Land har som sedvanlig en særegen
innfallsvinkel i reportasjen nedenfor. Avisen ønsker kanskje at leserne skal føle sympati for det stakkars presteskapets «forventningspress»? Det gjør vi definitivt ikke!
De
vet godt hva de sier og gjør i sine bispe- og prestekapper på prekestolen, som også i NRK’s kringkastede gudstjenester. De VET hvilken makt de har utøvet på menneskesinnet, og for en stor del nyter de makten. Det har den
kirkelige geistlighet gjort ikke bare de siste 500 år i vårt Luther-land, men i nær 2000 år. Med ufattelig kynisme, manipulasjon og beregning har de europeiske kirkers presteskap (i nær allianse med hersker- og statsmakt) holdt
sin diktatoriske jernhånd over europeisk mentalitetshistorie inntil denne dag. Overfor «religiøs analfabetisme» hadde presteskapet suveren makt, men i en stadig mer opplyst og kritisk offentlighet er tendensen at de snarere gjemmer
seg bort. Flombelysningen begynner å bli ubehagelig, kanskje?
Å omgjøre presteskapet til viljesløse marionetter er en like fåfengt strategi, som å gjøre alle kristne
til offer og viljesløse martyrer.
https://reportasje.vl.no/artikkel/274-fem-hundre-ars-forventningspress
«Det er lenge siden søndagens preken var lokalsamfunnets pulsslag.
Men fortsatt tar
hundrevis av norske prester på seg prestekjortelen hver søndag, og går de tunge skrittene opp til prekestolen.
I den minst svette hånda holder de en tynn bunke
ark, hvor noen ord er strøket over og andre er streket under. Når de har kommet helt opp, og har lagt prekenteksten foran seg, sier dagens prester – litt oftere enn før – en stille bønn:
«Kjære Gud, la dette gå bra».
– Det er typisk at prester drømmer at de står på prekestolen og oppdager at de er nakne, sier Merete Thomassen,
prest og førsteamanuensis ved Teologisk fakultet.
– Eller at de står der og ikke aner hva søndagens tekst er. Det er stressdrømmer, som vitner om en frykt for å
bli avslørt».
Frykten for å bli avslørt er høyst reell. «De tunge skrittene» kan bli enda tyngre når
eller hvis gudskontakten svekkes, dvs. om det er den halvortodokse gudsekspert og Jesus-dyrker Marcus Borg, eller Den norske kirkes (kvinnelige) preses' helortodokse gudsbilde ("kirkens tro") vi eksponeres for. De er ikke så påståelige som
de har vært. Tvilen er ikke bare koketteri lenger. Den har satt seg fast og "eter seg innover" i kirkelig-teologiske miljøer.
Hvordan ("schizofrene") lutherske teologer på samme
tid kan fremheve "gode gjerninger" OG fordømme "gjerningskristendommen" (oppheve den ved "nådens teologi" eller "rettferdiggjørelse") er uttrykk for uoverstigelige dilemma og selvmotsigelser i Den
norske (folke)kirkes menneskesyn. Den luthersk-protestantiske (pessimistiske) teologi/ideologi stiller mennesket opp som totalt fordervet og maktesløst.
Det er ikke sikkert at det hinduistiske
Indias syn på de "kasteløse" skiller seg vesentlig fra kirke-kristendommens nedarvede forakt for de undersåtter (hedninger) de underla seg i imperialismen og kolonialismens tidsalder. En kristendemokrat og ideolog fra KrF har skrevet boken
"Uønsket". Han er merkelig nok mer opptatt av Indias undertrykkelse av kvinner og kasteløse enn av vårt statskirkelige Luther-lands utryddelsespolitikk overfor "tatere" eller "sigøynere": romfolket.
https://www.haugenbok.no/Generell-litteratur/Historie/Et-uønsket-folk/I9788202562601
http://www.dagen.no/dagensdebatt/samfunn/utenrikskommentar/Kampen-for-de-undertrykte-377994
"De fattige og undertrykte" (det stående formular kirken dyrker og gjemmer seg bak) fant liten trøst og forhåpning i den autoritære kristne kirke gjennom middelalderen. Kristne jødehatere,
Inkvisitorer, korsfarere, bålbrennere, bødler, slaveholdere og koloniherrer viste ingen nåde eller barmhjertighet mot småfolket og/eller minoriteter. De ble ikke bedre ivaretatt i Reformasjonens grufulle århundrer, som heller
ikke i Vårt Lands glansbilder i vår tid.
Å gjemme seg bak en katolsk, helgenkåret nonne fra 1300-tallet er ikke verken (aktuelt) samfunnsrelatert eller fremtidsrettet. Moderne kvinner tørster
ikke etter "ørkenens oaser".
Jeg siterer Gjøsund på Verdidebatt:
"Mandag lanserer vi en ny spalte her i avisa: Gudstjenesteanmeldelsen.
Vi er klar over at en gudstjeneste ikke kan vurderes uten deltakelse, kun den som allerede har funnet sitt åndelige hjem, kan bedømme det. Men vi vet også at mange mennesker – kanskje kan de kalles vår tids pilegrimer –
går rundt og leter etter sitt hjem, uten å finne det.
De færreste oppsøker nye menigheter fysisk, det krever for mye engasjement og mot. Derfor gjør vi forarbeidet for dem,
sender en person rundt i hovedstadens menigheter. Vi lar personen være anonym, og sier ikke om det er en mann eller kvinne – men kaller vedkommende St. Birgitta, etter pilegrimenes skytshelgen.
Hensikten er ikke å snakke menighetene opp eller ned. Vi gir ikke terningkast, bare et kart for tørste sjeler til ørkenens oaser.
Og så innrømmer
vi at anmeldelsen er en svært personlig sjanger. St. Birgitta er subjektiv og kan ta feil. Vi er ikke engang sikre på hva St. Birgitta ser etter, eller hvorfor han eller hun legger merke til bestemte ting. Men
vi tror at det vil bli nyttig lesestoff".
Mandagens anmeldelse har tittelen Som å gå attende i tid. God lesning!
Vårt Lands (anonyme) gudstjeneste-anmeldelse har vakt reaksjoner, som her:
Mange lutherske skribenter på diverse nettsider strever med interne (tros)spørsmål, som også skribenten nedenfor.
Tvetydigheten er gjennomgående. Intet dogmatisk oppgjør er gjort. Hvis teologer og forkynnere ikke klarer å gå lenger tilbake enn til den evangelisk-lutherske Ole Hallesbys "skremselsforkynnelse" i 1950-årene,
står det svært dårlig til med deres historiske og teologiske kunnskaper.
"Jeg innrømmer det: Jeg har trosmessige vanskeligheter (ikke etiske?) med læren
om den evige fortapelse slik den har vært formidlet i tradisjonell forkynnelse her i dette land, og hvor Ole Hallesby i sin tid var en av de fremste eksponenter for en slik skremselsforkynnelse. Som ville gjort Gud til den store taper i kampen om sjelene,
og djevelen vinne det store gross med seg i undergangen. Aldri!
Men når det er sagt: Jeg kan heller ikke slå meg til ro ved tanken på at det ikke skulle eksistere noen kommende dom i det
hele tatt. Så mye bestialsk ondskap som det er i verden. Det var det som var de fattiges og undertryktes trøst i middelalderens frodige gjengitte helvetesskildringer når de var utsatt for sine plageånder, pengepugere m.m.:
Bare vent!
Men dommen er Guds. Heldigvis. Og ikke min. Og ikke noe annet menneskes.
Selv om vi enkelte ganger får fornemmelsen av
at noen prøver å foregripe den. På vegne av Gud".
Hevntanken er høyst levende i kirkelige kretser. De kristne kan ikke slippe tanken på "Guds dom". Samtidig med at Dantes
uhyggelige beskrivelser av de fordømtes (fysiske) pine og tortur i Inferno på ny blir utgitt og hyllet (!) som et mesterverk, strever moderne teologer/apologeter med å dempe eller omskrive den ny-testametlige, oldkirkelige
og middelalderske fysiske straff - i retning av mer sofistikerte former for psykisk tortur?
Den fortapte/fordømte skal pines ved bevissthet (og anger!) om å være
utestengt fra himmelrikets salighet, dvs. ved å kjenne tyngden av den kristne «Guds» fravær i all evighet.
Å si NEI (!) til den kristne gudens «frelsestilbud», den generøse
«nåden» eller «gaven» i moderne (luthersk) terminologi, har ifølge kirkelig teologi katastrofale konsekvenser for etterlivet. Språklig kosmetikk (tilsløringer) er lett å gjennomskue. Vi vet altfor godt
hva som står skrevet.
Ulydighet skal straffes, lydighet belønnes!
Jesus selv formulerte diktaturets grunnleggende sentens: «Den
som ikke er med meg, er mot meg». Jesus fremsetter intet tilbud, men ultimatum: ENTEN – ELLER. Slik har også den kristne kirke de forgagne århundrer, inntil i dag, forstått og praktisert Jesu (volds)dualisme.
Det kirken kaller "Rettferdighet" er ikke annet enn hevnfølelser satt i religiøst system.
Med slike skrekkscenarier vi finner i Jesu lære OG i
de hellige kirkefedres skrifter, kunne man tro at utslettelse var en barmhjertig løsning for den (evig) fordømte. Men «annihilasjon» har ikke vunnet stor oppslutning blant kristne teologer, kanskje fordi den mangler straffeelementet?
På den annen side understreker denne fortapelsesteorien at den fordømte er totalt verdiløs (han/hun er uten sjel eller ånd). Heller ikke «apokastasis» har vunnet utbredelse, for tanken at «alle skal
bli frelst til slutt» truer med å oppheve de utvalgte og saliges eneste Håp, deres eksklusivitet: «de helliges samfunn».
Hvorfor forkynne og misjonere omvendelse til kirkens
«Kristus-tro» og «Guds rike» hvis det ikke skal foretas en utsiling og utsortering av de døpte og frelsesverdige? Et liv i kamp, forsakelse og lidelse på jorden (for Jesu Kristi skyld) må og skal bli belønnet
i himmelstaten – også ifølge kristendommens stifter og hovedperson: Jesus fra Nazareth.
I kristen-sosialistenes yndlingsskrift - Lukas evangelium - er hatet og hevntanken mot
"den rike mann" svært påtrengende. Men det ser ikke ut til at den "kristne, rike kirke" føler seg særlig rammet eller anfektet. Både Vatikanstaten og Den norske kirke tviholder på sine økonomiske
og politiske privilegier. Når disse monstruøse grådige maktinstitusjoner (kirkesamfunn) messer om "de utstøtte, fattige og undertrykte" (nå: flyktninger), er troverdigheten lik null.
Å ofre sitt liv for «Guds rikes skyld» gjennom (selvpåført) lidelse, som faste, askese og forsakelse (begjærets utslukning?), ved isolasjon/verdensflukt og martyrium av ulikt slag, har kristendommens straffe- og
belønningsmotiv som inspirasjonskilde og forutsetning.
Både i kristendommen og islam har den «hellige kriger» - jihadisten og korsfareren – martyrstempel. Begge disse religioner dyrker
sine martyrer, særlig de som frivillig oppsøker martyriet. Hva er vel dette korte jordiske liv opp mot evighetens privilegier?
Følelsesstyrt
lekfolk vs. tankestyrte teologer
Her finnes kimen til mange fremtidige (interne) konflikter. Utenfra sett er det den særegne «gudsrelasjonen»
og/eller «Kristus-relasjonen» vi særlig interesserer oss for. Er kristendommens «Gud» en teoretisk skrivebords-konstruksjon, eller en historisk-faktisk og erfart størrelse (guddom)?
Lekfolkets oppfatninger kan man lese mer om nedenfor. Noen av innleggene er publisert både i Dagen og på Verdidebatt (to menn og to kvinner). Det kan tenkes at disse og lignende innslag er svært forstyrrende for Vårt Lands redaksjonelle
«redningskomite»: kommentariatet. Men avisen trenger dem, ettersom de fortsatt utgjør grunnfjellet av abonnenter og lesere.
Vårt lands sjefredaktør, Åshild Mathisen,
har ikke lyktes med sine vidløftige ambisjoner og visjoner. Avisens opplag faller (kke overraskende) som en sten, hvilket tyder på at dens (desperate) nysatsinger ikke appellerer - og ikke blir forstått eller vekker noen interesse/nysgjerrighet
- i norsk medieoffentlighet. Avisen Vårt Land er en håpløst (tilbakeskuende) kristelig-dogmatisk avis, som svært forutsigbart tolker alle samfunnsspørsmål i "troens lys" - eller hva "Bibelen lærer"...
Jeg viser til innleggene på Verdidebatt den senere tid, hvor vi møter en helt annen virkelighetsoppfatning:
Bibelen,- Guds tanker?...Er helvete
bibelsk?...Bibelen Guds ord?..Sender Gud mennesker til helvete?...Gud er kjærlighet...Gud er god...Er Jesus bibelsk?...Hva er det Gud venter på?...Blod og vin...Når ordene
ikke strekker til?...Undrenes tid er ikke forbi...
Vi forstår godt hvorfor færre leser Vårt Land, og hvorfor teologenes/apologetenes belæringer, vitnesbyrd og prekener er så
kjedelige og meningsløse. Jesus-predikanten Thor Ivar Hornnes (medleder i Nådeskirka Kristiansand) er svært lite troverdig. Det skyldes bl.a. at han ikke retter sin subjektive, følelsesladete "helveteskritikk"
mot noen av kirke-kristendommens læreautoriteter. Enkelt sagt: han adresserer ikke sin kritikk.
Hvem har ansvar for nær 2000 års historisk-faktiske helvetesforkynnelse (doms- og straffetruslene)
i det kristnede Europa - om ikke Jesus selv og hans etterfølgere i den kristne romerkirke, som til alt overmål opphøyet ham til "Gud"?
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11716785-guds-kalender
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11716838-fra-uganda-til-stord
http://www.dagen.no/dagensdebatt/kristenliv/AVGUDSDYRKELSE/Å-dyrke-mennesker-er-avgudsdyrkelse-583602
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11716818-hvordan-skille-mellom-ander
Nedenfor er to gode eksempler på de forvirrede teologers "diskurs" i dag:
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11716781-nar-det-lauvast-i-lundar
http://www.dagen.no/dagensdebatt/kristenliv/debatt/Forsoningslæren-–-en-lære-i-kamp-583149
Såkalt «progressive» teologer forsøker (forgjeves) å overdøve de kirkelige doms- og straffetrusler med «kjærlighet»
og «ubetinget nåde», hva vi ikke tror på et øyeblikk.
Vi har nok dokumentasjon om Gehenna og/eller helvetesforestillingens betydning og virkninger i "Skriften" og i kirkehistorien.
Den enkle, knivskarpe voldsdualismen i Jesu forkynnelse og predikantvirksomhet («de to utganger»), eller hva noen teologer i nyere tid har omdøpt til «livstolkning» og «livets eksistensielle alvor», er bare avledende
tåkeprat.
Når stadig flere kristne fremhever «hva jeg tror på“ (ikke kirkens tro eller kirke-kristendommens offisielle lære) bekreftes at den enkeltes subjektive kristen-tro
tilhører privatsfæren.
Det er virkelig ikke verken originalt eller spesielt kristelig «å tro på kjærligheten», eller på vår iboende trang til
å skape et godt liv for oss selv og våre etterkommere... Men det er slikt svevende svada «folkekirkens» tåkefyrster og kriseteologer griper til når kirkespråket (de teologiske grunnbegreper) tømmes for mening
og innhold.
«Jeg tror på kjærligheten. Kjærlighet er blant annet bånd mellom mennesker, og jeg tror at bånd mellom mennesker er det som skal redde verden.
Jeg tror på at mennesker selv definerer disse båndene…
Vi har så mye til felles at fellesskap mellom alle mennesker kunne ha vært en selvfølge. At
vi er gitt et liv på jorda, har vi til felles. Våre lengsler, håp og drømmer er ikke så ulike, og vi har alle – eller vi har på et tidspunkt hatt – lengsler, håp og drømmer. Vi har alle
en iboende trang til å skape et godt liv for oss selv og våre etterkommere.
Vi søker glede. Det er ikke annerledes for meg enn for Ma i Nord-Korea,
Antonio i Brasil eller Fatima i Afghanistan».
Joda, det er en ganske annerledes "glede" som søkes i det jordiske liv enn hva kirken forkynner for
det kommende kristne himmelrike.
Therese av Lisieux (død 1897): verdens mest bereiste lik; en superstjerne i den katolske kirke
Dette skriver Klassekampens katolske spaltist, dr. theol. Eivor Oftestad. Hun forteller oss i avisen 1. mars at «Alle kan være hellige», som Therese
av Lisieux. Som om vi trakter etter kristen-katolsk «hellighet»!
Theresa ønsket å komme så nær Gud som mulig. Hun levde et kort liv uten begivenheter, men hennes
tilnærming til Gud var revolusjonerende, skriver Eivor Oftestad i Klassekampen.
Jeg tror ikke «hverdagslige gjøremål» i et kloster, som bønn og isolasjon, tiltrekker
dagens kvinner. Thereses tilnærming til Gud i stille fromhet, som Oftestad sier det, er et reaksjonært kvinneideal vi har bekjempet særlig det siste århundret. Vi har langt på vei kvittet oss med den
stille, lydige og rene jomfruen Oftestad nå henter frem igjen.
Det er ikke første gang katolskinspirerte historikere hyller jomfruelige helgener. «Reis deg, Maria!» var tittelen
på religionshistoriker Gro Steinslands innlegg i Klassekampen 4. juni 2015.
Jeg siterer:
«Men så brøt Maria-kulten gjennom
med veldig kraft også i nord, på 11- og 1200-tallet. Gudsmoren ble den fremste eksponenten for den folkelige kristendommen. Maria forsto seg på kvinners erfaringer, hun ble den store trøster og hjelper i alle livets prøvelser.
Hun ga status og verdighet til kvinner i det som i datiden var deres viktigste oppgave».
Vi forstår ikke denne trang til «hellighet», heller ikke den type skakkkjørte katolske
«kjærlighet» som ble og blir praktisert i isolerte klosterceller. Theresias «indre liv» tiltaler oss ikke det minste. Det er ikke mindre oppsiktsvekkende at kirkehistoriker Eivor Oftestad avslutter med
et sitat av "kollega" og trosfelle Kjell Arild Pollestad (katolsk pater), som i en biografi om Therese sier følgende:
«Hennes liv er en kjærlighetshistorie det neppe finnes
maken til, verken i inderlighet, lidenskap eller lidelse… bortgjemt i en klostercelle i en fransk provinsby rakk hun å vise verden at det eneste som betyr noe i livet er Kjærligheten. Den overvinner alt».
Hvilken «Kjærlighet» pater Pollestad muligvis har praktisert i (bortgjemte) katolske klosterceller, har vi fått en viss indikasjon på her. Men han er kanskje «rehabilitert»?
https://www.vg.no/nyheter/innenriks/pater-pollestad-er-den-paastaatte-overgriperen/a/595832/
Jeg tror ikke at Alf Gjøsund og Vårt Lands hellige "St. Birgitta" (pilegrimenes skytshelgen) har så mye å tilføre
kvinner eller kristne menigheter i dag. Hun er like INHABIL som alle forkynnere i avisen Vårt Land. Hun er ikke verken kjønnsløs eller anonym. Mer om denne helgenkårede kvinne og nonne på 1300-tallet kan leses nedenfor. Noen
av oss er ganske forskrekket over hva Vårt Land har funnet på. Men vi forstår bedre hvor Gjøsund har sitt "åndelige hjem", som kanskje også redaktør: Olav Egil Aune?
http://www.verdidebatt.no/innlegg/11717125-kunsten-a-berore
http://www.katolsk.no/biografier/historisk/birgitta
https://no.wikipedia.org/wiki/Birgitta_av_Vadstena
https://no.wikipedia.org/wiki/Birgittinerordenen
http://birgittalosjen.org/den_norske_birgitta_storlosje.htm
Aftenbladets
prest onsdag 21. februar mener alle i verden dypest sett er «I samme båt». Men det sier ikke Jesus, som heller ikke Paulus, Augustin, Dante eller Martin Luther. Vi skal plasseres i
to eller tre båter, som skal føre oss til to eller tre bestemmelsessteder (avdelinger): Inferno – Skjærsilden – Himmelen. De to og tre kristne hovedkirker blir som kjent ikke enige om himmelrikets/gudsstatens innretning.
«Vi er i faste nå og mange forbereder seg til å feire påske. Den troende følger Jesus på korset. Fasten er også en tid for ekstra solidaritet med de fattige og
undertrykte…Felles solidaritet må kjempes frem gjennom bønn og arbeid…
Det er ikke nok at noen fremst i båten har det fint og godt, hvis det lekker i bakre del av båten.
Og det er det som nå er i ferd med å skje. Mange mennesker merker de menneskeskapte klimaendringene i sine liv. Det er dramatisk…
Fasten er ikke å snu ryggen til alt det gode i
livet…Fasten inviterer oss til å leve enklere, slik at flere ganske enkelt kan få leve».
Vi kan notere oss at det ikke er Jesu
ord i Det nye testamente presten siterer, men et avsnitt av en tale Martin Luther King jr. holdt 20. august 1963 OG et vers fra den jødisk-hebraiske bibel: Jesaia 58:
«Nei,
slik er fasten som jeg vil ha: at du løslater dem som med urett er lenket, sprenger båndene i åket og setter de undertyrykte fri, ja, bryter hvert åk i stykker, at du deler ditt brød med den som sulter».
Ja, dette er ganske andre toner enn hva dommedagsprofeten Jesus forkynner, og hva kirken lærer og postulerer i sine «hellige» bekjennelsesskrifter og prekener, hvor alle «lengsler, håp og
drømmer» knyttes til den kristne kirkes eneste, eksklusive redningsmann: Jesus Kristus.
Da melder vi reisepass. I følge den ny-testamentlige og «kristologiske»
Jesus befinner vi oss ikke i samme båt: noen er utvalgt til frelse, andre til fordømmelse og fortapelse. Så enkel og knivskarp er Jesu dualistiske forkynnelse OG kirkens lære. Vi er
allerede utsortert til den ene eller andre utgang. Skjærsilden i Den katolske kirke er et langt senere påfunn.
Kirken har ikke forstått at vi har kommet langt forbi dette primitive
stadium i den kirkelige oldtidsmytologi. Vi bygger våre menneskelige fellesskap og samfunnsdannelser på en annen grunnvoll enn kristendommens overleverte lære og skrifter, nemlig alminnelig sunn fornuft (logikk), kunnskap og erfaring. Derfor
har vi også mer tillit til den historisk-kritiske forskning enn til de kirkelig-dogmatiske (antatt: guddommelige) åpenbaringer fra oldtid og middelalder.
--------------------
En kristelig skribent/prekenholder på Verdidebatt stiller denne type absurde spørsmål (jeg tror ikke dette debattforum styrker sin kredibilitet):
«Men hvor kommer fristelsene fra? Ble Eva fristet av frukten, eller var det slangen? Jeg tipper det var frukten som var fristende…
Jesus
ble også fristet, fortelles det. Etter 40 dager i ørkenen ble han sulten. Han fikk lyst på brød. Han hadde makt til å skape brød av stein. Han fikk lyst på makt, han hadde muligheten, han var jo Guds sønn.
Evangelisten forteller at det var djevelen som fristet ham. Djevelen var en overbevisende fyr, men Jesus var lurere. Etter dialogen mellom de to – eller var det egentlig en indre
dialog – fikk Jesus jagd djevelen bort. Bra gjort, Jesus!».
------------------
04.03.2018 (revidert 13.03.2018)
G. Ullestad