Tid for oppgjør!

«Mennesker både i Det gamle og Det nye testamentets tid ble overveldet i møte med den usynlige verdens krefter. Energikonsentrasjonen skremte dem, de falt ofte til bakken ute av stand til å røre seg. Gudsfrykten hadde ikke bare sin rot i teoretiske prinsipper eller hellige skrifter. Trosheltene hadde Gudsåpenbaringer hvor de fysisk lærte å kjenne den kommende verdens krefter og å frykte den Gud som er opphavet til alt det skapte.

Nå virker Gud helst gjennom naturlovene han har innsatt, det er sjelden han setter dem til side. Når han gjør det, kaller ofte mennesker gjerningen hans for et under. Uansett, Gud gjør skremmende ting både gjennom og på tvers av naturlovene».

(Dagen 24 juli 2018)

 

«Frafall fra Guds bud i den bibelske historie gjorde at Guds eget folk fikk Gud mot seg og møtte Guds dom! Redningen var at Gud elsker, vekker og tukter slik at det på nytt ble rop om Guds nåde.

Den ene grunn til at Gud er for oss og med oss er Guds nåde som vi møter i Jesu Kristi soning for våre synder. (Rom 8,31-32)».

(Dagen 25. juli 2018)

 

«Hele den verdensvide kristne kirke, fra den minste forsamling og fra den største, fra den mest forfulgte minoritet og fra den åpenlyst jublende majoritet, fra den enkelte troende hvor enn han/hun måtte være kommer denne mektige Kristuslovprisningen. Det er en takk for seieren han vant og en understreking av hans fortsatte makt. Det er en proklamasjon om at han skal ha all æren.

Hans virke er imidlertid ikke slutt. Fortsatt er han virksom. Han er alltid med oss. Han ser oss og hører oss. Han er kongen som troner i gudsriket, som han har gjort til et nåderike».  

(Aftenbladets andaktsord 9. mai 2018: «Æren og makten»)

 

«Ja, men jeg sier dere: Den som har, skal få, og den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. Men disse fiendene mine, som ikke ville ha meg til konge, dem skal dere føre hit og hogge dem ned foran øynene på meg».  

(Jesu lignelse om pundene: Luk. 19, 11ff)

 

«Men innbill deg ikke at du er bedre enn grenene. Gjør du det, så husk at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg! Du sier kanskje: «Grenene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn». Javel, men de ble brukket av på grunn av vantro, og du blir stående på grunn av tro. Vær ikke overmodig, men frykt Gud…Streng er han mot dem som er falt, men mot deg er han god, dersom du holder fast på hans godhet».  

(Rom. 11, 18 ff)

 

«For Guds kraft kjem best til sin rett når eg ser kor hjelpelaus eg er i meg sjølv. Skilt frå Kristus kan eg ingenting gjera. Skilt frå Kristus er eg fortapt! Men halleluja, Kristus har kome til meg, han har funne meg og kalla meg til seg. No kan ingenting skilja meg frå Guds kjærleik!».

«Berre den som er født av Anden, kan koma inn i Guds rike. Eg er født på ny ved Den Heilage Ande. Eg er født inn i Guds familie. Eg er barn av Gud, den Evige Far. Eg høyrer heime i Guds rike».

«Eg er født på ny, av ein uforgjengeleg sæd, ved Guds ord som lever og varer. Difor lengtar eg etter Ordet slik eit barn lengtar etter brystmjølk».

 

(Erling Thu: Kristusmeditasjonar og Kristusidentitet, Kristent Nettverk 2005)

 

«I de mest fundamentale og essensielle spørsmål om tilværelsen og livets dype forhold, er kun Kristus Jesus den pålitelige autoritet. Han er den visdom som bare Skaperen har. For han var med i skaperakten og kjenner alle tings hemmeligheter, tilblivelse og orden.

En gjør vel i å tenke over at det er ham det er tale om. Ham som i Den Hellige Skrift kalles «herrers Herre og kongers Konge». Guds «enbårne Sønn», som «er gitt all makt i himmel og på jord!» Ham alle til sist skal bøye sine kne for «og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre». (Fil.2:10-11)

(Axel Remme: «Tåler du Jesus?», Norge Idag, 05.07.2018)

 

«Gud vet hva du trenger før du ber om det…Så sett ikke din lit til deg selv eller de tilsynelatende gode kreftene i verden. Nei, bøy din vilje under Guds vilje og sett din lit frimodig til Gud».

(Kjetil Mæhle, Verdidebatt)

 

«Det er fordi menneskets vilje står Gud imot at mennesker ikke tar imot evangeliet. Ikke fordi fakta mangler. Men det fins sterke bevis. Troen bygger på fakta.

Paulus sier det slik at dersom Kristus ikke er oppstått, så er vi ennå i våre synder. Og vi som tror, er ynkeligere enn alle andre mennesker, 1 Kor 15:14-19. Så sikker er han på bevisene, han som var den store forfølger av kristendommen tidligere.

Kristendommen står og faller med det historiske faktum at graven var tom og Jesus oppstanden. Beviset som var viktigst den gangen var oppfyllelsen av profetiske forutsigelser. Alt som ble forkynt om Jesus, stemte med det som var skrevet, nemlig GT. Det skjedde slik det var forutsagt. Også helbredelsene tjener som bevis. De er «tegn» på Guds virkelighet og nærhet i frelsen».

(Avisen Dagen 28. august 2000)  

--------------------    

 

Vårt Lands sokneprest i avisens andakt fredag 6. juli innskjerper menneskets utilstrekkelighet. Det fatalistiske menneskesynet hamres inn, igjen og igjen: menneskets avmakt overfor den kristne «Guds» overmakt. Den kristne må trygle guden om nåde for selve sin eksistens. Fremfor Guds storhet, hellighet og allmakt skal og må mennesket kjenne seg liten og avhengig. Uten den menneskelige brist (arvesynden) blir behovet for frelse, nåde, forsoning og tilgivelse meningsløst.

 

«Det er ikkje enkelt å strekkja til…Jesus tar imot oss kvar gong vi mislykkast…Når ein kjenner seg makteslaus og alt kan kjennast fastlåst, når ein har gjort noko dumt eller noko som var galt, då kan vi be Gud om nåde. Om å få nye sjansar».

Ja, også artisten Ole Paus har havnet i dette sporet med selvpisking:  http://www.dagen.no/Nyheter/Ole-Paus/–-Uten-troen-hadde-jeg-ikke-hatt-noen-ting-638469  

 

Men den kristne «skyldebyrde» korresponderer ikke med det moderne menneskets erfaring. I mange situasjoner kan vi føle oss vi hjelpeløse, men i andre situasjoner er vi handlekraftige. Nyere historie er full av eksempler på at mennesker utfordrer vedtatte sannheter, tar fornuftige valg og setter i gang prosesser som får ringvirkninger for liv, samfunn og framtid. Det ene øyeblikk mislykkes vi, det neste øyeblikk lykkes vi. Historien er full av menneskelige nederlag, men også av ufattelig pågangsmot, viljestyrke og framtidstro.

Få skjønner i dag hva det betyr å komme i «syndenød». Det skal vi være glad for. Vi gjør riktig nok mange dumme ting, men det faller oss ikke inn å løpe til gud, prest, sjelesørger eller skriftefar for å bekjenne våre dumheter. Vi lever godt med vår utilstrekkelighet. Vi gjør opp for oss når det trengs. Å kjenne seg maktesløs, eller å mislykkes i visse situasjoner er menneskelig – og ingen synd som krever anger, bot, bekjennelse, aboslusjon og nådestilsagn.

 

For de kristne som konstant er under overvåking av den allmektige gudens øye - Han som «gransker hjerte og nyrer» - er det kanskje vanskelig å forstå den toleranse og overbærenhet vi andre har for hverandres feiltrinn og dumheter. Voksne, ansvarlige mennesker trenger normalt ingen autoritet utenfor seg for å forstå hva som skal til for at et fellesskap skal fungere noenlunde friksjonsfritt. Vi strekker oss utover og innover, så langt vi evner. Våre nære omgivelser gir oss «nye sjanser» hele tiden. Vi lærer av våre erfaringer. Hele vårt liv er en læringsprosess, ingen botsgang. 

Når kirken ikke lenger blokkerer det vide utsyn eller lammer handlekraften, finner vi muligheter og løsninger. Vi åpner nye vinduer, lufter ut i de innestengte rom (som «den kristne arv»).

Kampen for overlevelse gjennom mange hundre tusen år har utstyrt oss med genetiske, biologiske og sosial-etiske disposisjoner. Både i menneskeriket og i dyreriket ser vi at omsorgen for avkommet, for gruppen og fellesskapets samhold er sterkt. Solidariteten viser seg også på tvers av artsgrensene. Menneskets oppfinnsomhet og utviklingspotensiale er enormt.

 

SANN «VIRKELIG VIRKELIGHET»: Kristus – Ånden – Troen – Ordet       

Vi kan ikke gjøre så mye med det faktum at de kristne trenger påfylling og jevnlig inntakelse av «Jesus Kristi blod og legeme» for å føle seg verdige. «Korleis smakar Kristi blod?» spurte VLs andaktsholder for litt tid tilbake. Ja, det lurer vi på. Er det korsfestelses-blodet de drikker? Har det smak av frukt, bær eller nøtter?

(Verdt å merke seg er at på bilder og krusifikser i tidlig middelalder henger Jesus på korset uten tegn til blod, lyter, sår eller lidelse).

 

Alf Danbolt på Verdidebatt sier det klart nok: «Både dåpen og nattverden forkynner dette med skaperord som skaper hva de nevner. Ordene som lyder ved dåpen og nattverden er ikke bare noe liturgi som nevnes. Det er Gud selv som taler sine egne virkekraftige ord».

Internt diskuterer man om det finnes et «indre troens organ» som Gud taler gjennom. Sitter et slikt indre organ i hodet, hjertet eller magen? (jfr. Åste Dokka og Jon Mamen, Verdidebatt).

«Nattverdens brød og vin går inn i kroppen og Jesus bor i meg, det er i min kropp. Samtidig blir jeg del av Kristi kropp i verden, så jeg bor i Kristus…..jeg mener at de kroppslige erfaringer vi gjør, er de eneste erfaringer som virkelig setter oss i et forhold til Gud. Tanker og følelser er upålitelige. Kroppen kan jeg stole på. Kroppen taler sant Jeg mener altså at en kristen som lider, kan tolke sin smerte som en del av den smerten Kristi legeme bærer i verden».

 

I lørdagens «Min tro»-spalte i Vårt Land står følgende trykksterke tittel: «Der trua lever av seg sjølv. Når Gud blir borte for Erhard Hermansen, ber andre trua hans for han». Den kristne «tro» er virkelig et rart fenomen: et magisk ord, eller et åndelig vesen? Personlig eller upersonlig?

Det ser ut til at Troen seiler opp som en ny guddom (avgud?) ved siden av Den hellige Ånd.

Hvis «troen» sitter i kroppen, hvordan nærer den seg? Er den avhengig av fysisk smerte og lidelse for å «leve»? At denne kristne «tro» (som lever av seg selv?) ikke kan ha noe med VITEN å gjøre, må være ganske opplagt.

Menneskets individualitet er borte vekk i Ånden og Troen. Det gamle mennesket dør og et nytt gjenoppstår. Ved vann, blod og Ånd/Tro blir kristenmennesket «en ny skapning». Å finne seg selv betyr å anta Kristusidentiteten. Man skal la seg lede av Troen/Ånden, ikke av fornuften og samvittigheten. «Troen» lever sitt eget liv; den lever, tenker og handler (det minner om besjeling).

Den hellige Ånd leder dit den selv vil, ikke dit mennesket vil. «La din vilje skje», ber de kristne til sine guddommer. Det finnes altså to «arter» av mennesker: de sekulære og de hellige. Det finnes to verdener: den synlige og den usynlige. Den første styres av naturens lov/utviklingsloven, den andre av Guds lov og/eller av Åndens og Troens virkekraft. (Evolusjonsteorien befatter seg ikke med en usynlig parallellverden, eller med Troens skapning).

 

«Likevel, jeg setter pris på et godt mysterium som jeg ikke trenger å få forklart ihjel. Jeg kan leve med usikkerhet, tvil eller undring uten å skape det jeg ser som et mas gjennom livet… Jeg lar noe ligge fast som et fundament og lar ikke troen nage meg hver dag. Jeg leter mer etter hvordan den har virket i meg den aktuelle dagen med sine opplevelser og utfordringer, trygg i Guds og troens tilstedeværelse».

(Njål Kristiansen, Verdidebatt)

 

Avisen Dagens andaktsholder(e) beskriver Troens forvandlende effekt slik:

«Vi innser at vi har behov – fattige i ånden. Vi vender oss bort fra vår selvtilstrekkelighet – vi sørger. Vi slutter å kjempe om posisjonene – vi er ydmyke. Vi er glade for at Han er med oss – vi hungrer og tørster etter mer. Vi tilgir andre – vi er barmhjertige. Vi ser i en ny retning – og blir rene av hjertet. Vi setter andre høyt – og skaper fred. Vi tåler urettferdighet mot oss selv – vi blir forfulgt».

«Når stolthet, forvirring, frykt og urett, tårner seg opp, er det gamle evangeliet alltid aktuelt. Korset er som en skarp kniv som skjærer presist. Det som er dødt må dø med Kristus, også for tanken. Og troens tanker kan på nytt gjemme seg i Kristus og hans fullbrakte verk».

(Se kategorien Inspirasjon på avisen Dagens forside)

 

Luther avviste med forakt det han kalte den katolske «gjerningskristendom». Men Jesus sier nedenfor at menneskene skal dømmes skyldige etter sine ord. Og den som bare ser på en kvinne med begjær har allerede begått ekteskapsbrudd (dvs. drevet hor). Skyldig!! Vårt indre tanke- og følelsesliv, som fantasien, kan altså være svært farlig for oss.

Hvordan er så Jesu ordbruk og trusler? Som «Herrens ord» har de hatt dødelig makt, som de tortur- og dødbringende våpen: korset, sverdet, øksa og ilden. Ingen pasifist ville brukt så mange volds- og krigsmetaforer i fredens tjeneste.

 

«Ormeyngel! Hvordan kan dere si noe som er godt, dere som er onde? Det hjertet er fullt av det taler jo munnen. Et godt menneske henter fram gode ting av sitt gode forråd, et ondt menneske henter fram onde ting av sitt onde forråd. Det sier jeg dere: Hvert unyttig ord menneskene sier, skal de svare for på dommens dag. Ja, etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du dømmes skyldig»  (Matt. 12, 36).

Hva er et UNYTTIG ord? «Ormeyngel»?

«De var slått av undring over hans lære, for han lærte dem med myndighet og ikke som de skriftlærde».  (Mark 1:22). 

Vi er ikke slått av undring over Jesu lære. Dess mer opplyste («skriftlærde»?) vi blir, dess mindre tiltalende blir Jesus. Avisen Dagen er ikke engstelig for å stille ut Jesu mange tvilsomme ord fra Det nye testamente, motsatt den lutherske folkekirke-apologeten Dag Løkke på Verdidebatt. Han fremholder at Bibelen er den viktigste bok for ham, men han liker ikke at det siteres for mye fra boken han setter så høyt.

Jesus omtales ofte som «den gåtefulle» (jfr. Nyhus & Nyhus, Notto R. Thelle), men det er lite gåtefullt og unikt ved ham. Jesu religiøs-mytologiske forestillinger blir lett forståelige når han plasseres innenfor sitt samtidige kulturmiljø, og vesentlig innenfor den apokalyptiske tankeverden han delte med andre perifere bevegelser/sekter. Da er det historikerens perspektiv man må innta.

 

JESU HIMMELRIKE OG KIRKENS VERDENSRIKE: TILGIVELSE ELLER STRAFF, FRIHET ELLER LYDIGHET?     

 

«Veldig, veldig, veldig mye tilgivelse. Det var derfor han kom», skriver VLs prest 27. juli i søndagens preken 10. søndag etter treenighetstiden. Hvorfor rope så høyt? Det skyldes nok at prekenteksten i Matt.18 stiller Jesus i et lite flatterende lys. Matteus-teksten må være vanskelig for folkekirke-prestene å forkynne fra landets prekestoler. Den er enkelt fortalt og lett å forstå, som så mye av Jesu lære og forkynnelse. Man kan ikke her hente frem et annet og skjult budskap uten å forfalske teksten (og Jesu historisitet).

At en brutal konge/herre som herser med sine slaver, oppstilles som forbilde og forvalter av «tilgivelse» må bare vekke avsky.

La oss se litt nærmere på Matt. 18, 21-35, hvor Jesus forteller en svært usympatisk lignelse som bilde på himmelriket: «Derfor kan himmelriket sammenlignes med en konge som ville gjøre opp regnskapet med tjenerne (les: slavene) sine». Jesu himmelrike lignes her med en brutal konge/herre og hans inndrivelse av slavenes gjeld. En av slavene kunne ikke innfri sin gjeld på ti tusen talenter. Herren befalte da at denne slaven skulle «selges med kone og barn og alt han eide, og gjelden betales». Da en annen av hans slaver ikke opptrådte som herren forventet, ble han grusomt straffet (mishandlet!). Som så mange av Jesu lignelser slutter også denne med forferdelse. Volden er klart uttalt.

«Og herren ble sint og overlot tjeneren (slaven) til å bli mishandlet av fangevoktere til han hadde betalt hele gjelden. Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror».

 

VLs prest Jostein Ørum sliter med å trekke ut noe høyverdig i denne lignelsen. Det gjør også «dialogprest» Kian Reme (mangeårig Ap-politiker i Stavanger) i Aftenbladets preken lørdag 28. juli. Med samme Matteus-tekst som bakgrunn trekker Jesus-dyrkeren Reme følgende konklusjon:

«Mesteren lærer oss at tilgivelsen er en livsholdning, en måte å være på og tenke på. Tilgivelsen skal være grenseløs, slik kjærligheten og rettferdigheten er grenseløs».

Dette er den løgnaktige, slagordpregede propaganda folkekirke-teologer og moderne «progressive» kristne spyr ut i våre medier. Ja, også krim-forfatteren Tom Egeland, som i en kronikk i NRK Ytring 01.08.2018 har kommet ut av skapet som Jesus-dyrker. Han reproduserer ukritisk liberalteologiens slagord om ideal-Jesus.

Jeg trodde en forfatter gjorde grundig «research», men Egeland kan umulig ha lest evangelieskriftene. Og hvis han er «en forfatter uten gudstro», er det desto mer underlig at han må gå i lidenskapelig forsvar for ideal-Jesus: «Jesus omfavnet alle medmennesker, også alle dem som elsker noen av samme kjønn».

Det er høyst merkverdig at den lovtro Jesus brukes som autoritet i homofilispørsmålet - når han ikke har sagt ett ord om saken! Men Matteus-teksten kan kanskje gi et nyttig korrektiv til Egelands glansbilde-Jesus?

Til Vårt Land fredag 3. august sier Tom Egeland at han tror Jesus var «en stor moralfilosof og opprører mot romersk okkupasjon». Dette er høyst tvilsomme påstander eller trosutsagn, og det er påfallende at Egeland ikke oppgir kildemateriale. I intervjuet med Vårt Land finnes ikke en eneste skrifthenvisning.

Er han da kvalifisert til å uttale seg sannferdig om Jesu budskap? Gjør han ikke nettopp det samme han anklager Paulus for: overstyrer Jesus? 

Det er åpenbart god forståelse mellom Tom Egeland og Vårt Land. Bare man holder Jesus utenfor «teologiens innebygde spenning», kan alt diskuteres. Kontroversene mellom Paulus og Peter provoserer ingen. Brannfakkelen er Egelands syn på Jesus!

 

Hvis det er det «forkvaklede, antikristelige homosynet» til Paulus og «de konservative kristne» som styrer Tom Egelands syn på hva som er kristelig korrekt eller ukorrekt, er det hans religionshistoriske inkompetanse som stilles til skue.

Merkelig logikk: Paulus er antikristelig når han uttaler seg fordomsfullt om homofili og kvinner, mens Jesus er (pro)kristelig når han ikke uttaler seg om homofili? Den norske kirkes fordømmende holdninger til homofilt samliv var altså antikristelig inntil 1970-årene, mens «Folkekirkens» holdning nå er blitt (pro)kristelig?

Skal vi forstå det slik at folkemeningen og den sekulære lovgivning først for patnerskap og senere for likestilling av homofile ekteskap var (pro)kristelig lenge før DnK (og Jesus) kom til at Loven hadde rett?

De langvarige kamper mot kvinnelige prester (likestillingsprinsippet) og homofilt samliv det siste århundret viser det samme mønster: når kirkelig motstand mot alment aksepterte sosial-etiske reformer ikke fører fram, ender geistligheten opp med å lete etter en teologisk begrunnelse for endrede standpunkter.

(Boken «Bibelsyn og samfunnsutvikling» av Egil Hjelde gir mange gode eksempler, helt fra Kirke-Norge 1800-tallet, på det jeg vil kalle «teologisk akrobatikk»).

 

Ironien er at nettopp ny-liberale/halvortodokse teologer i større og større grad har fremhevet den selvstendige Paulus autoritet (jfr. tradisjonen fra Marcion). Til og med feminist og TF-teolog Jorunn Økland henviser til Lukas og Paulus (hun har hatt Halvor Moxnes som veileder). Lukas var "elev" av Paulus. Disse to har angivelig gitt et nyansert syn på kroppens betydning i kristendommen. Sier ikke Økland da (indirekte) at hele jordens befolkning, som er og har kropp, ikke har den rette forståelse av hva «kropp» er – uten Lukas og Paulus?  

http://www.verdidebatt.no/sykkel   

 

«Lukas-evangeliet og Apostlenes Gjerninger er skrevet av samme forfatter, som også regnes som den kanskje best skolerte av alle NT-forfattere, noe som er vesentlig for følgende poeng: Kristi Himmelfart og de fortellingene vi nå engang har om den, demonstrerer på annet vis hvor viktig kroppen faktisk er i kristendommen - selv for guddommen…..Når alt dette virker rart i vår tid, er det dels fordi vi har posisjonert kroppsfokus i motsetning til det guddommelige, og samtidig har vi en svært fattig og endimensjonal forståelse av hva kropp er……

Det finnes himmelske legemer og jordiske legemer, sier Paulus i 1. Korinterbrev 15. Det er en Jesu kropp som har brutt jordmenneskets spesifikke materialitet som Lukas viser oss i himmelfartsfortellingene».

 

Den tradisjonsbundne og lovtro jødiske Jesus fra Nazareth er et langt større og uhåndterlig problem for disse (liberal)teologer, for han var selvsagt i like stor grad som Paulus formet av samtidens normer. Paulus svevende, engleaktig Kristus, løsrevet fra den menneskelige Jesus, passer dem godt. Da kan de dikte og fabulere som de vil, slik Tom Egeland også gjør.

En kroppslig Jesus, like bundet til materien og historien som alle mennesker, har kirken ingen bruk for. For kirke og kristendom er Jesu jødiskhet «en torn i kjødet». Det er «troens Jesus» og «kirkens Kristus» liberalteologene trenger, dvs. en halvt åndelig og guddommelig autoritetsfigur de kan spinne sine fantasirike, behovsstyrte «fortellinger» rundt. Slik skaper de nye mytologier, som Egeland repeterer.

Det er mange morsomme og treffende innslag i kommentarfeltet til Egelands kronikk. Han skriver selv følgende: «I en årrekke har det fascinert meg at Paulus, som aldri møtte Jesus, kunne uttale seg om noe som helst».

Dette utsagnet kommenteres slik: «Det gjelder altså samtlige mennesker de siste 2000 år». Et godt poeng! Den kristne kirkes geistlighet har i årtusener hamret inn Jesu guddommelige, ufeilbarlige autoritet – uten å ha MØTT ham! Eller, har de møtt den samme «Kristus» som Paulus i hans himmelreise på veien til Damaskus?

Den «oppstandne» Jesus (les: Kristus) blir angivelig møtt, sett og hørt av kristen-troende over hele verden i dag. 

Med hvilken autoritet tviholder Den norske kirke («Folkekirken») på de tre trosartikler om Jesus fra Nazareth i den oldkirkelige Apostoliske bekjennelse («apostolisk» er bare en tilsnikelse), som fremsies unisont av menighetene hver søndag i alle landets kirker?

Det alle Kristus-troende har felles med Paulus er at de har «møtt» Jesus fra Nazareth ETTER at han døde og ble gravlagt for 2000 år siden. Hvilken «Jesus» har Tom Egeland MØTT: oldtidsprofeten Jesus fra Nazareth, Nicæneums «Jesus Kristus»/«Guds eneste Sønn», eller liberalteologiens «Jesus»: moralfilosofen og opprøreren?

I følge Halvor Moxnes kan enhver finne sin egen Jesus - bare han består som et ufeilbarlig etisk-humanistisk ideal. «Hvilken Jesus trenger vi i dag», spurte Bjørn Eidsvåg i sin teaterforestilling. Spørsmålet er svært avslørende.

En annen kommentator skriver: «Om Paulus ikke er kvalifisert for å uttale seg om Jesus, er i alle fall ikke Egeland det». Også et godt poeng! Men Paulus burde være høyt kvalifisert! Det var trolig hans «åpenbaring» som ledet ham inn på andre veier, lenger og lenger bort fra røttene.

Jeg spør igjen: var oldkirkens romerske keiser, pave og biskoper bedre kvalifisert enn Paulus – på hvilket grunnlag? Den brutale hærfører, morder og keiser Konstantin hadde sin skjellsettende «åpenbaring» på slagmarken. På himmelen «så» han korset og skriften: ved dette kors skal du seire. 

 

Pavekirken/Den katolske kirke (verdens største kirkesamfunn) har Jesu apostel, Peter, som grunnlegger. Peter omtales som Romas første biskop (pave). Er Peter og paverekken kvalifisert for å uttale seg om Jesus?

I ettertid har vi forstått at forfatteren Egeland har et markedsførings-behov. Han vil skape oppmerksomhet rundt sin siste roman. Da er sikkert konfliktperspektivet godt stoff: Peter mot Paulus, eller den katolske kirke mot den luthersk-protestantiske kirke?  (Den østlige ortodokse kirken er verdens nest største kirkesamfunn og anser seg stå i en ubrutt historisk tradisjon tilbake til apostlene).  

I Vårt Lands andakter og prekener går konfliktlinjene langs en annen akse: den mellom Jesus og «fariseerne og de skriftlærde».  

 

«Paulus forutsetter at Peter på samme måte som ham selv, er en omreisende apostel (1 Kor 9,5), og forteller om et kraftig sammenstøt mellom seg og Peter i Antiokia (Gal.  2). Det regnes dessuten som historisk troverdig at Peter endte sitt liv i Roma under Neros forfølgelse ca. år 64. I følge tradisjonen ble han korsfestet, og en kirke ble siden reist over hans grav på samme sted som Peterskirken står i dag.

Den romersk-katolske kirke betrakter Peter som Romas første biskop. Peters ledende rolle i apostelkollegiet er derfor en av grunnene til at Romas biskop, som sitter på «Peters stol», etter romersk-katolsk oppfatning skal være primas i kollegiet av biskoper, og pave for de troende».

 

https://snl.no/Apostelen_Peter     

https://snl.no/pave    

http://www.katolsk.no/biografier/historisk/peter    

 

Det er tvilsomt om disse to skikkelser, legendarisert av ettertiden, har interesse for vår tid. Langt mer interessant er det hvordan hovedkirkene har brukt disse to «apostler» for å bygge opp og legitimere sine autoritære maktinstitusjoner.

Jesus selv ga ingen instruksjoner til sine disipler eller etterfølgere om å bygge slike enorme «templer» som de europeiske katedraler. Det er også et enormt sprang fra Paulus beskjedne «husfellesskap» til Romerkirken og Lutherkirkens gudshus.

 

«I 325 anerkjente kirkemøtet i Nikæa formelt ordningen med biskoper i byene. Nå hadde biskopene den romerske stats støtte, så de skaffet seg stadig store gaver fra myndighetene i form av jordeiendommer. De overtok (plyndret og stjal?) også mange hedenske steder for tilbedelse. Da Romerriket falt, overlevde den kirkelige oppbygningen og ble etter hvert den dominerende i middelalderen».

 

Hva var motivene for å bygge de enorme, overdådige katedraler? Katedralen var biskopens (eller abbedens) trone, symbolet på hans verdslige makt. Fra katedralen styrte biskopen et stift, bispedømmet. Hvordan ble katedralene finansiert?

Med befolkningsøkning i visse middelalder-byer økte også velstanden.

«Som følge av det var det i de rikeste høykirkelige byene at forholdene lå best til rette for byggingen av de enorme katedralene. Hvorfor? Fordi disse pompøse prosjektene bare kunne lykkes der det var en stadig strøm av penger! Noe annet som gav næring til byggingen av katedralene, var den utbredte ærbødigheten for jomfru Maria og for religiøse relikvier. Den blomstret som aldri før på 1000- og 1100-tallet. Biskopene sørget for at denne tilbedelsen fikk framgang, og dermed ble katedralene deres enda mer populære».

«På 1100- og 1200-tallet begynte katedralenes støttespillere å utnytte enda et ’verdslig motiv’ — bypatriotisme. Encyclopædia Britannica sier: «Byer konkurrerte med hverandre om å bygge den høyeste katedralen». Bystyremedlemmer, byborgere og håndverkslaug gjorde katedralene til symboler for byen deres».

«I noen tilfeller var det prelater, som Maurice de Sully i Paris, som betalte for dem av egen lomme. Av og til var det politiske herskere, som Jaime I «Erobreren» av Aragón, som betalte regningen. Men stort sett var det inntektene fra bispedømmet som finansierte katedralene. Disse pengene bestod av føydale skatter og inntekter fra eiendommer.

Biskopen i Bologna i Italia eide faktisk 2000 gods! I tillegg til dette kom religiøse inntekter fra kollekt, avlat og bøter for synder. I Rouen i Frankrike var det slik at de som kjøpte tillatelse til å spise melkeprodukter under fastetiden, betalte for katedralens såkalte Smørtårn.

Enkelte var usedvanlig gavmilde, og de ble beæret med å få sitt portrett i glassmalerier i kirkevinduer eller i form av skulpturer. Det kristne prinsippet om å gi anonymt var tydeligvis blitt glemt (Matteus 6: 2.) Det trengtes en konstant strøm av kontanter, for pengeforbruket ble som regel større enn beregnet. Ikke overraskende førte iveren etter å samle inn penger ofte til underslag og pengeutpressing.

En anklage om kjetteri medførte for eksempel ofte at ens eiendeler ble beslaglagt. Dette gjorde det mulig å plyndre såkalte kjettere, som katarene, og det finansierte byggingen av atskillige kirker».

«De pengene som kirken brukte til bygging, kunne ha vært brukt til å mette de sultne...eller til å vedlikeholde sykehus og skoler. På den måten kan man si at katedralene kostet hundretusener av menneskeliv».

 

«I 1153 ble erkebispesetet opprettet i Nidaros. Dette økte trangen til å bygge ut Olav den Helliges kirke i all sin prakt. Katedralens store byggherre fra 1160 var Erkebiskop Eystein Erlandsson. Under sitt opphold i England fikk erkebiskop Eystein se det gotiske korbygget i Canterbury-katedralen. Han ble så begeistret for den nye stilen at han dro tilbake til Nidaros i 1183 for å gjøre katedralen i Nidaros til den største og mektigste i Nord-Europa».

 

Jeg finner lite informasjon om HVEM som bygget katedralene. Men Jesu Kristi kirke, Romerkirken og Lutherkirkens faktiske historie gjennom århundrene, viser noe annet enn «barmhjertighet, toleranse og medmenneskelighet», nemlig at det var den nådeløse, hevngjerrige Herre i Jesu lignelse(r) som vant frem.

Hvis århundrers forfølgelser av jøder, kjetterbål og heksebål, korstog og inkvisisjon, demonstrerer en kristelig «grenseløs tilgivelse», har «dialogpresten» Kian Reme og hans kristen-sosialistiske, ny-liberale og folkekirkelige (teologiske) kolleger et enormt forklaringsproblem. Remes kristne kirke torturerte og drepte sine ofre ikke bare tilfeldig og sporadisk, men systematisk gjennom middelalderens årtusen og langt inn i reformasjonens århundrer.

Remes umoralske resignasjon eller ansvarsfraskrivelse ender opp i denne flåsete, teologiske sats: «Da får oppgjøret oversendes til han eller hun der oppe».

 

Matteus-lignelsen m.fl. forklarer godt hvorfor slaveriet kunne godkjennes av den senere kristendom og kirke gjennom årtusener. Som på jorden, så og i himmelen. I Jesu dystre himmelrike er alle komponentene med: diktaturet, slaveinstitusjonen, straffeanstalten. Dette er «Herrens ord», sier presten til menigheten, følgelig også «kristne verdier». Og historien er vitne! Straffetruslene er motivert av hevnbegjæret. Herren/Kongen har all makt og kan straffe og belønne som han vil.

En slave som ikke adlyder sin herre, skal straffes. Dette var virkeligheten for millioner av afrikanske slaver på plantasjene drevet av europeisk-kristne kolonister. De levde en tilværelse i den ytterste fornedrelse: uten håp og framtid. Slaveinstitusjonen ble opprettholdt i middelalderens føydalsamfunn i det kristne Europa, og senere gjennom leilendingesystemet. Klasseforskjellene ble av mange kirkelærere ansett som gudgitte, dvs. del av «Guds orden» og «Guds vilje». Fattigdom var en konsekvens av arvesynden. En straff!

(«Vi gjør bare som Jesus sier» resonnerte de kristne kirker - som hadde gjort Jesus til «Gud selv»).

 

Lovlig sent har noen teologer omsider blitt tvunget til å ta tak i bibeloversettelsenes forfalskninger, som selvsagt er gjort med vitende og vilje – og uten konsekvenser! Teologene har i århundrer fått være i fred med sin særegne fortolkningslære: «eksegese» og «kristologisk hermeneutikk».

Artikkelen nedenfor i Teologisk Tidsskrift viser at problemet med skriftmanipulasjoner trenger seg på. Vi får håpe at den opplyste almenhet også blir informert.

Merk også at den lenge bannlyste og fortiede A. Edwien, som døde for få år siden, er hentet frem i denne artikkelen. Artikkelforfatteren er teolog ved TF og disputerte til doktorgraden for et par år siden. Hans veileder var Halvor Moxnes.  

https://www.idunn.no/tt/2018/02/oversettelsesproblematikk_og_slaveri     

 

Problemet for fagteologer som Halvor Moxnes og Anders Martinsen blir å begrunne eller rettferdiggjøre skriftmanipulasjonene (blant kirkefedrene kalt «fromt bedrag», eller med teologen Øyvind Nordervals ord på Verdidebatt: «kristelig juks») uten at både ideal-Jesus og teologene/bibeloversetterne mister autoritet, ære og tillit.

De kan ikke si at de har «misforstått» tekstene, men de kan kanskje ennå en tid beskylde de arme «evangelistene» (nedskrivingen, overleveringen) for å ha feilsitert eller feiltolket Jesus? At Jesus helt klart godkjente datidens slaveinstitusjon forklarer kirkens godkjennelse av slaveriet gjennom utallige århundrer. Men i folkekirke-retorikken om universelle Jesus-verdier og/eller kristne verdier («likhetsidealet») er dette selvsagt dårlig nytt. 

På den tid hvor storparten av folkene var analfabeter kunne ingen kikke geistligheten i kortene. Få hadde forutsetninger for å gjennomskue skriftmanipulasjonene. Situasjonen er ganske annerledes i dag. Teologene er ikke lenger eneste kilder til kunnskap om bibelens skriftsamlinger, teologi- og kirkehistorie. De har ganske enkelt ikke gjort seg fortjent til tillit. Uvilkårlig vil man spørre: hva annet har de forfalsket eller skjult?

 

Norske immigranter i USA grunnla på 1800-tallet flere lutherske kirkesamfunn, det største dem ble kalt «Den norske synode». MF-teologen Brynjar Haraldsøs doktoravhandling fra 1987 handler om denne norske immigrant-menighetens diskusjoner om slaveriet. Synodens norske prester kom med en erklæring om slaveriet i 1861, omtrent på samme tid som den amerikanske borgerkrigen brøt ut.

Her står bl.a. at «det efter Guds Ord i og for sig selv ikke er Synd at holde Slaver».

 

https://www.haugenbok.no/Fagboeker/Religion-teologi/Slaveridebatten-i-den-norske-synode/I9788256004713  

https://www.apollon.uio.no/artikler/2008/kirken-slaveriet.html   

https://www.nb.no/items/88f342c5bbf037e80c0240d30fd8c501?page=1&searchText=slaveri   

 

Nå er det mange andre oversettelsesvansker kirkelige teologer burde oppklare. Vi som sitter med flere bibelutgaver, kan ha mange spørsmål å stille. Luther oversatte «Guds sønner» med «Guds barn».

I siste bibelutgave (2011) har teologene tatt seg den frihet å erstatte Paulus-brevenes tiltaleord/mottakere «brødre/brødrene» med «søsken». Hvorfor? Slik språklig retusjering er opplagt ikke vitenskapelig, men teologisk-ideologisk motivert. Metoden er like forkastelig, hva enten det handler om Jesus eller Paulus.

Begge disse to jødiske oldtidspredikanter tenkte og virket innenfor en strengt patriarkalsk orden, hvor bare Mannen kunne tenkes å være bærer og formidler av en guddommelig ånd. For Jesus, Paulus, Augustin og Luther var dette selvsagt. Slik har også Pavekirken forstått saken. En kvinnelig biskop eller pave er utenkelig i verdens største kirkesamfunn, som også i den ortodokse østkirken. Når kirkenes mannsideal kolliderer med det sekulære samfunnets likhetsprinsipper, er konfliktpotensialet stort. Nå har teologene «brukt opp» sine klisjeer og eksempelvis Paulus-ordet i Galaterne 3, 27-29, som man ofte har sitert i sterkt amputert form.

Alle skjønner jo at versene nedenfor ikke handler om sosial eller samfunnsmessig likhet.

«…for I, så mange som er døpt til Kristus, har iklædd eder Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke træl eller fri, her er ikke mann og kvinne; for I er alle én i Kristus Jesus. Men hører I Kristus til, da er I jo Abrahams ætt, arvinger efter løfte».

 

Jeg siterer «Dagens ord» (1. Pet. 2, 13-17) i Aftenbladet og Vårt Land 3. august 2018:

«Dere skal for Herrens skyld underordne dere enhver myndighet blant menneskene, enten det er keiseren, den øverste, eller landshøvdingene som han har utsendt; de skal straffe dem som gjør det onde, og rose dem som gjør det gode.

For det er Guds vilje at dere ved å gjøre det gode skal stoppe munnen på uforstandige og tankeløse mennesker…Vis alle ære, elsk søskenfellesskapet, frykt Gud, gi keiseren ære!».

(I bibeloversettelsen fra 1968 står ikke «søskenfellesskapet», men «broderskapet». Det er noe ganske annet!).

 

En debattant på Verdidebatt har betimelig satt fokus på 1. Tim. 5:8. Merkelig nok: ingen teologer eller bibeloversettere har kommet på banen for å oppklare hva som egentlig står i grunnteksten.

I min oversettelse av 1968 (en revidert oversettelse fra 1930) står følgende å lese: «Men dersom nogen ikke har omsorg for sine egne, og mest for sine husfolk, han har fornektet troen og er verre enn en vantro».

I oversettelsen 1978: «En som ikke har omsorg for sine nærmeste og særlig for sin egen familie, har fornektet troen og er verre enn en vantro».

Jesus forkynner ikke omsorg for familie og husfolk, men hat, sverd og strid. Man finner altså store uoverensstemmelser og selvmotsigelser i de ny-testamentlige skrifter. Teologene og bibeloversetterne klarer ikke å bringe tekstene i harmoni med hverandre - eller med vår tids humanisme - hvor mye de enn forsøker. Da blir fristelsen til tekstforfalskning kanskje for stor?

Det er slett ikke utenkelig at en ny bibelrevisjon allerede er under planlegging. Omtrent hvert tiende år må "Herrens ord" og "Den hellige skrift" revideres, for å bringes i samsvar med folkemeningen og/eller den rådende ideologi. Som påpekt ved mange anledninger, finnes ingen tilsvarende revideringer av bekjennelsesskkriftene.  

«Om nogen kommer til mig og ikke hater sin far og mor og hustru og barn og brødre og søstre, ja endog sitt eget liv, han kan ikke være min disippel».

Luk. 14:26 (Det norske bibelselskap 1968).

I 1978-utgaven er ordet «hater» byttet ut: «Om noen kommer til meg, må han sette dette høyere enn far og mor, hustru og barn, brødre og søstre, ja, sitt eget liv».

 

Jeg siterer Paulus brev til Titus («ekte sønn i troen») i 3. kap.:

«Minn dem om å underordne sig under myndigheter og øvrigheter, å være lydige, rede til all god gjerning, ikke å spotte nogen, ikke å være stridslystne, men milde, og vise all saktmodighet mot alle mennesker…men dårlige stridsspørsmål og ættetavler og kiv og trette om loven skal du holde dig fra; for de er unyttige og gagnløse.

Et menneske som gir sig av med vranglære, skal du vise fra dig, efterat du har formant ham én gang og én gang til, for du vet at han er forvendt og synder, dømt av sig selv».

(Les gjerne også det kryptiske brevet til hebreerene, hvor betegnelsen «yppersteprest» og figuren «Melkisedes» opptrer).  

--------------------  

 

I den (stadig gyldige) kristne lære, bekjennelse og teologi om dom, frelse og fortapelse er det LYDIGHET (som slavens underdanighet) som kvalifiserer til evig salighet i himmelriket. Matteus-lignelsen – ikke den eneste - er avslørende for hvor bundet Jesus var til sitt samfunns mentalitet og organisering.

Patriarkatet og klasseforskjeller var naturlig og selvsagt for Jesus. Han stilte seg selv opp som en autoritet som skulle adlydes. Lignelsen viser også hvor konkret Jesu forestillinger om himmelriket var. Her er ikke snakk om et «indre gudsrike» av Helge Hognestads type.

Ellers kan vi bare konstatere at også H. Moxnes «Jesus», den sosial-revolusjonære samfunnsreformator, er helt fraværende. Historiens Jesus godkjente den bestående samfunnsorden. Ikke bare det, han gjorde herre-slave-modellen og mentalitet til forbilde for gudsriket og gudsforholdet. Han omfalkatret altså ikke alle verdier, som det så ofte sies i kristen teologi og forkynnelse (både fra konservativt og liberalt hold). 

Jeg spør: er mystikernes «Kristusbevissthet» inspirert av denne lignelsen? Paulus omtale seg som «Kristi slave». Lydighetskravet er absolutt!

Kirkens geistlighet forlangte lydighet av sine «soknebarn». Derfor bekjempet kirken for en stor del alle frigjøringsbevegelser. Av Martin Luther ble opprørske bønder omtalt som «gale hunder» og landsbybefolkningen som «griser uten vett». Mange vet i dag hvordan Luthers hat mot jødene kom til uttrykk da de ikke underkastet seg kristendommens tros- og lydighetskrav.

(Den norske kirke gjentar og gjentar Jesu raseri mot «fariseerne og de skriftlærde»).

At mange oppstander og revolusjoner måtte ende i blodbad og hevn er ikke underlig. Når det undertrykte småfolket rykket i århundrers slavelenker, truet de den klassedelte, autoritære samfunnsorden som gav makt og privilegier til en liten elite: geistlighet, kongemakt og adelen.

Kanskje ikke så ulikt dagens vestlige finansfyrster, aksjespekulanter og grådige kapitalister? Mangeårig sjefredaktør i Vårt Land, Helge Simonnes, er en av dem. Det ser ut til han rykker stadig nærmere inn mot sentrum i Dagsavisens redaksjon. 

Det kan ikke nytte å komme trekkende med Hans Nielsen Hauge fra 1800-tallets pietisme. Han utfordret embetskirkens allmektige monopol, men understreket samtidig menneskets syndighet og «litenhet». «Han grunnla den kristne bevegelsen haugianerne, også kalt Hauges venner eller lesere, fordi de leste mye både i bibelen og andre skrifter». Han var påvirket av Luther, Pontoppidan og pietistiske strømningeri Tyskland, men også av middelaldermystikeren Johannes Tauler.  

Som predikant forkynte Hauge personlig omvendelse og nøysomhet i det praktiske liv, ikke for verdens, samfunnets eller menneskehetens skyld, men for å «tjene Gud».

«Hans eneste aandelige verden var de gamle gudelige skrifter og den forstaaelse af bibelen, som disse havde givet ham». Hans Nielsen Hauge har etterlatt seg 33 skrifter. Det er vel et spørsmål hvorfor Hauges biografi og virksomhet hauses opp, mens ingen leser skriftene hans?

Martin Luthers bokproduksjon teller 120 bind. Ifølge DnKs nettside var Luthers siste ord: «Wir sind Betler – hoc est verum, eller på norsk: Vi er tiggere – det er sant». Å betrakte mennesket som slave, tjener eller tigger går vel ut på ett? 

Et felles, vesentlig moment mellom disse to er at de aldri kunne ha forutsett hvordan deres relative, situasjonsbegrensede opprør mot henholdsvis (katolsk) pavemakt og (luthersk) prestemakt har resultert i Lærens tiltagende oppløsning, sekterisk splittelse og kirkelig sekularisering. Kirkelig enhet er fjernere enn noen gang.

En av Hauges salmer er forkortet og revidert slik i Den norske kirkes salmebok:   

 

Jeg er hos Gud i nåde,

hva skader verden meg

om den en stund får råde

og stenger meg min vei!

Vil den mitt legem binde

i fengslets mørke skjul,

skal ånden seier vinne

og holde glad sin jul.

 

Også Martin Luther var salmedikter. En av hans meste kjente salmer er «Vår Gud han er så fast en borg». Jeg har plukket ut noen linjer nedenfor, men salmen kan leses i sin helhet her.

http://lutherm.weebly.com/salmer.html  

 

Han heter Jesus Krist,

den høvding for Guds hær,

i ham kun frelse er.

Han marken skal beholde!

 

Vår gamle fiende hård

til strid imot oss står.

Stor makt og arge list

han bruker mot oss visst.

På jord er ei hans like.

 

Om verden full av djevler var 

som ville oss oppsluke,

vi frykter ei, vi med oss har

den som Guds sverd kan bruke.

--------------------    

 

Polyteismen var tolerant og tillot stort religiøst mangfold i den antikke verden. Kristendommens DUALISME bryter inn og skjærer knivskarpt mellom grupper av gode og onde mennesker. De kristne menigheter og kirker utskiller seg tidlig som «de gode», «rene», «rettferdige» og «frelsesverdige». Det er ikke først og fremst handlingene som gir dem slikt eksklusivt kvalitetsstempel, men deres UTVELGELSE.

Predestinasjon-tanken finnes hos Jesus, Paulus, Augustin, Calvin og Luther.

Det står ingen steder at disiplene ble utvalgt av Jesus fordi de hadde gjort gode gjerninger. De ble funnet verdige til disippelskap under Mesteren autoritet fordi de var LYDIGE. Paulus forteller at han ble utvalgt allerede i mors liv. Luther sier et sted (i sitt oppblåste selvbilde) at ikke en gang englene kan bestride hans lære. Han godtok ingen opposisjon mot sin teologi.

Resten av menneskeheten og verden for øvrig ble plassert innenfor den onde Satans maktsfære. Historien ble (og blir) forstått som en skueplass og kamparena mellom Gud og Satan/djevelen: mellom Guds barn og Satans barn. ENTEN – ELLER! Kristne snakker fortsatt med stort alvor om åndskampen og åndsmaktene. Hele kirkens historie viser dens konflikt med sin omverden: mennesket – natur – kultur. 

«Vennskap med verden er fiendskap mot Gud….», er et sentralt budskap i apostelbrevene (NT). Les bare Jak. 4:4 og 1. Joh. 2: 15,16. Jeg siterer Paulus i Rom. 8:7ff.  (les gjerne hele kapitlet, som i en av mine bibelutgaver har overskriften: «Livet i Ånden»): 

«Det menneskene av naturen trakter etter, betyr fiendskap mot Gud, for vår onde natur bøyer seg ikke for Guds lov, ja, den kan ikke gjøre det. Slik menneskene er i seg selv, kan de ikke være etter Guds vilje. Men dere er ikke i den syndige natur; dere er i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Den som ikke har Kristi Ånd, hører ham ikke til…».

 

Vår vestlige verden, som største militær stormakt/atommakt OG verste ressurs-sløser historien kjenner, er fundamentalt påvirket av kristendommens verdensbilde, menneskesyn og historieoppfatning. Både menneske, natur og verden er oppfattet som grunnleggende «ondt». Det fremmer ingen «ærefrykt for livet», for å sitere Albert Schweitzers berømmelige sentens.

Kirkens forakt for og nedvurdering av denne verden la veien åpen for erobring, undertrykkelse og etnisk rensing av urfolkene OG den groveste utnyttelse av landområder og naturressurser på alle kontinenter.  

I den danske forfatter og religionshistoriker/semittisk filolog Jens-Andre P. Herbeners bok: «Naturen er hellig. Klimakatastrofe og religion», 2016, blir denne sammenheng og bakenforliggende årsak godt beskrevet og forklart. Hans bok: «Luther. Antidemokrat og statsidol» (U Press 2017) er også svært lesverdig. De to bøker henger godt sammen. Kristendommens natursyn og samfunnssyn har røtter i den samme autoritære ideologi OG dualistiske teologi og antropologi.

 

Jesu stygge karakteristikker av sine (teologiske) meningsmotstandere inngår i skriftgrunnlaget for den skrekkelige antropologiske dualisme den kristne kirke har utbredt til hele verden. Kirkehistorien er full av dehumaniserende merkelapper og skjellsord, fremst mot jødene. Den dag i dag tviholder kristne kirkesamfunn på sin overlegenhet over alle andre religioner og kultursamfunn. Den hvite, kristne mann betrakter fortsatt hele verden som sin misjonsmark. Kristen misjon er selve negasjonen av religionsfrihet. Ingen språklige omskrivinger eller tilsløringer kan «rehabilitere» verken misjonstanken eller misjonshistorien.

Når alle «unådde» (uomvendte) folkeslag har fått høre det kristne evangelium, skal Jesus komme igjen på himmelens skyer. Da er de kristnes oppdrag på jorden fullført! Da kommer Dommen! Det som da betyr Håp for de kristne betyr håpløshet for alle oss andre. Håpløsheten millioner mennesker levde i under den jordiske kirkemaktens diktatur, skal fortsette inn i evigheten («pine uten ende»). Litt av et framtidsperspektiv!

 

PILEGRIMSINDUSTRI OG RELIGIØS TURISME 

 

«Gud er tilbake», fastslår biskop Herborg Finnset i Morgenbladet (27. juli-2. aug.). Ja, det er også krigerkongen Olav den Hellige! Hvert år på denne tid er han tilbake i Vårt Lands spalter. I år er det misjonsprest og TF-teolog Notto R. Thelle som går i «forbønn» for Olav den Hellige på Verdidebatt. Han trekker også inn GTs Salme 33.

«Der finner man en formulering som treffer selve sentrum i Olavs-historien, og som burde stå på alle avisers førsteside som en advarsel til verdens ledere: «Stor makt gir ingen konge seier. / Stor styrke redder ingen mann i krig.» For det var ikke krigen og slaget som gjorde at Olav til slutt seiret, men den prosessen som fulgte og som førte til at bildet av vikingkongen Olav bleknet og en annen Olav trådte frem, som ble Guds redskap og derfor ble helgen».

Den kristne «Gud» bruker altså krigere og voldsmenn som sitt redskap? For kristningen var «stor makt» avgjørende. Kombinasjonen Kvitekrist, den kristne «Guds» overlegenhet, misjonærer og kristningskonger måtte bli uslåelig. Uten herskermakt og våpenmakt – sverdet – ingen seier for kristendommen!   

 

«Det føregjekk med andre ord ein kamp mellom dei heidenske gudane og den kristne guden, og i denne kampen var den kristne guden sterkast. At kyrkja la vekt på Guds makt, kjem klart fram i Islensk homiliubok. Den inneheld ei kort samanlikning mellom den kristne guden og dei gamle, heidenske gudane…

I perioden fram til slutten av 1100-talet er det den krigerske og sigrande Kristus som blir framheva både i dei skriftlege kjeldene og i kyrkjekunsten…Sidan Jesus var mektigare enn dei norrøne gudane, var det nærliggjande for vikingane å slutte seg til den nye herren. Siger og tap var noko nordbuarane forstod. Det var ein klassisk taktikk blant leiarar i Norden alltid å støtte den sterkaste kongen, og dette gjaldt truleg også i forhold til guddommelege makter».

(Jon Vidar Sigurdsson: Kristninga i Norden 750-1200)

 

«De kristningsinitiativene vi kjenner i senantikken og i vikingtid/tidlig middelalder er ovenfra og ned: Omvendelsen begynner hos kongen. Man har lett for å forestille seg at kristendommen til å begynne med appellerte til de dårligere stilte i samfunnet, først og fremst. Men i den perioden vi her snakker om, er det det motsatte som er tilfellet.

Kristning innebar å nærme seg den romerske staten, eller de romaniserte karolingiske og ottonske rikene. Det er kristendommens tiltrekningskraft for eliten, og indirekte, den manglende tiltrekningskraften blant resten av befolkningen, som klarest viser at den tidlige kristendommen i bunn og grunn var et politisk fenomen – og i mindre grad var et resultat av åndelig omvendelse».

(Frans-Arne H. Stylegar: arkeolog, byplanlegger og skribent i Klassekampen)

 

Det finnes ingen ofre i Notto R. Thelles Olavs-fortelling. Helgenkongen eller prestekongen kan bare lyse så lenge krigens ofre og slagmarkens døde ikke omtales. Når kristningens ofre ikke nevnes, finnes de ikke. For den store Saken må ofrene forsvinne ut av historien. Det er slik helgenlegender blir til. Som lysende helteskikkelser må de stå alene på historiens arena.

«Store deler av sagaen om Olav den hellige er en orgie i vold og overgrep, hevn og hat og erobringer, særlig i hans yngre år», skriver Thelle i Vårt Lands papiravis og på Verdidebatt. Han gjør endog en sammenligning med den russiske helgen, Fyrst Vladimir av Kiev, også med en «barbarisk fortid som kriger og erobrer». Denne Vladimir hadde mange koner og 800 konkubiner, opplyser Thelle.

Vi forstår tindrende klart at personlig vandel og livsførsel var helt uten betydning for Kristningsverket. Når brutale voldsmenn helgenkåres og feires, også i Den norske kirke, får vi bare bekreftet at alt vi forbinder med moral, etikk og humanitet er uvesentlig i kristendommen. Da gjelder bare det ene: «Korset hadde brent merker i hans kjøtt». Uff og uff!

Når vold, orgier og overgrep ikke står i veien for helgenkåring, kan vi se for oss at noen av pavekirkens aktuelle overgripere en dag i framtiden blir utropt til helgener (men først må ofrene retusjeres bort).

Notto R. Thelles holdninger er dypt rystende. Igjen et eksempel på at humanitetens utvikling ennå ikke har nådd kirken. Men når «Gud selv» opptrer som verdensødelegger, voldsmann, torturist og kriger, gjør hans «redskap» på jorden det samme (de er jo «skapt i Guds bilde»).

Herren, kongen, kolonisten og slaveeieren – med pave, biskop og munker på slep - skapte helvete på jorden for mange titalls millioner uskyldige mennesker.

 

Le Monde Diplomatique (august 2018) har en svært interessant artikkel om dette fenomenet, dvs. hvordan knappe 200 pilegrimer til katedralen i Santiago de Compostela for 40 år siden har vokst til flere hundre tusen de siste årene.

80 000 km med ruter gjennom Europa har blitt merket som del av «Jakobsveien». Dette nett av ruter ender i Santiago de Compostela i Spania. År 2017 ble et rekordår for pilegrimsferden som Den katolske kirken og EU-institusjonen har gjenskapt.  

Pave Leo 13 attesterte for relikviene/levningene etter Jakob i et pavebrev i november 1884. Dermed var den moderne pilegrimsferden født. Siden har mange promotert den. Også Franco gjorde bruk av myten om St. Jakob. Han gjorde Jakob til et symbol på spansk enhet mot regimets ulike fiender. Mens borgerkrigen raste i Spania gjeninnførte Franco i 1937 den nasjonale feiringen av apostelen Jakob, gjorde St. Jakobs dag til nasjonaldag og besøkte katedralen for å takke apostelen for at borgerkrigen gikk hans vei. Etter 2. verdenskrig åpnet Franco arkivene til katedralen i Santiago de Compostela og oppmuntert til forskning på Jakob.

Med sitt besøk i 1982 satte Johannes Paul 2 Jakobsveien på verdenskartet, sju år etter Francos død: «Fra Santiago de Compostela roper jeg til deg, gamle Europa, full av kjærlighet: Finn tilbake til deg selv. Vær deg selv. Vekk til live dine røtter. Gjenopplev disse ekte følelsene som gjorde din historie ærerik og ditt nærvær til et gode for de andre kontinenter».

Artikkelen i Le Monde Diplomatique avsluttes med disse ord: «Jakobsveiens nærmest gudsendte suksess har gitt liv til kirken langs veien. Likevel mangler litt av begeistringen den katolske kirken drømte om, for det dreier seg like mye om turisme som åndelig søken».

 

--------------------------- 

 

Terrorismen i IS-kontrollerte områder bærer de samme kjennetegn som katolsk og protestantisk terror det foregående årtusen. Den kristent oppdratte Anders B. Breivik hadde derfor helt rett da han under rettssaken mot ham uttalte at kristne og muslimer deler samme verdensbilde (les: kristne korsfarere og muslimske jihadister). Alle vet at kristendommen er langt eldre enn islam. Det er derfor nærliggende å anta at det er kristendommens voldsdualisme som har inspirert islam, ikke motsatt.

Den famøse Nicænske bekjennelse romerkirken/keiserkirken fattet i år 325 er alle senere religionskonflikters mor.

Med opphøyelsen av oldtidsprofeten Jesus til eneste verdensgud og dommer over alle religioner og deres grunnleggere/lærere/profeter (samt deres tilhengere), måtte selvsagt både jødedommen og islam komme i beredskap. Islam svarte på voldstruslene med tilnærmet samme militante og konfronterende linje som kristendommen. Jødedommen valgte tilbaketrekning, eller passiv motstand.  

Jeg finner det betegnende for slektskapet mellom kristendommen og islam at en «kristen-muslimsk andaktsbok» (Tro på tvers, 2018) blir utgitt på Vårt Lands Forlag av en helortodoks kvinnelig prest, med Åste Dokka som forlagsredaktør.

Som de to mest autoritære, politiske og imperialistiske religioner verden kjenner, forstår de hverandre godt. Riktig nok konkurrerer de om både «menneskesjeler» og landområder, men de er nære allierte i den ideologiske kampen for «mer og mer religion i offentligheten». De vil ha bønnerom i skolene! Å arrangere skolegudstjenester er derfor helt i orden for muslimer. Når kristne aktører forsvarer hijab, er det av ren egeninteresse. De vet at eventuelle restriksjoner mot muslimsk religionsutøvelse i neste omgang kan ramme dem selv.

I avisen Vårt Land kan og må ikke finnes noen religionsfrie sfærer. ALT er religion - eller Tro. Ingen intervjuobjekter hankes inn hvis det ikke er for å demonstrere dette poeng. Når denne helortodokse, kristelige avisen tilraner seg monopol på «religionsdebatten», er ENSRETTINGEN kommet faretruende langt. Ingen av spaltistene i avisen driver noe i nærheten av religions- eller kristendomskritikk.

Verdidebatt er ikke et «debattforum» i vår normale oppfatning av saklig, seriøs  debatt, men en arena for kristelig misjon og forkynnelse. Seriøs debatt er underordnet «vitnesbyrd». Jeg vil igjen henstille Vårt Lands redaksjon å samle all prekenforkynnelse, evangelisering - alle vitnesbyrd - i en egen "avdeling". 

I Alf Gjøsunds avis (som konstituert sjefredaktør) 3. august kan vi lese at Hellig Olavs forbilde var den kristne konge: Keiser Karl den store. Det var hirdbiskopen Grimkjell som helligkåret Olav Haraldsson. «Grimkjell må ha lokket fram idealbildet av en kristen konge i Olavs sinn», skriver Vårt Lands (kvinnelige) katolske forkynner denne dag.

Forhenværende sjefredaktør, Åshild Mathisen, ble skjøvet ut i kulden. Det blir spennende å se hvor hun «gjenoppstår». Forhåpentlig ikke i Klassekampen.

 

DEN KRISTNE KIRKES KRIG MOT KROPPEN 

 

«Gud er tilbake», sier biskop Finnset i Morgenbladet. Hvilken Gud/gud: Jahve, Kristus eller Allah? Det er en svært dristig påstand biskopen fremsetter.

Fra hvor er "Gud" vendt tilbake? Har Han hatt seg en hvilepause eller tenkepause? Er Han like brutal – eller mildere? Har Han fått kontroll på sitt temperament?

Og hvem av de guddommelige treenighets-personer skal vi «se» etter: Faderen, Sønnen eller Den hellige Ånd? Ved denne tid er visstnok den kristne «Gud» og den hellige Olav Haraldsson sammen tilstede i Trondheim, eller i det Morgenbladet treffende kaller «pilegrimsindustrien». Det er også avisen Vårt Land og statskanalen NRK. 

Hva ville Jesus sagt om koblingen stat – reiseliv/turisme – kirke? Hva er denne «industriens» budsjett? Statskanalen NRK har en aktiv rolle i formidling og promotering av denne «industrien». NRKs utenriksreporter og predikant Tomm Kristiansen er et navn å merke seg i denne sammenheng, som tidligere NRK-ansatt og nåværende festivalsjef - også andaktsholder i NRK radio: Petter Myhr.

I Nidarosdomens festgudstjeneste i reformasjonsjubileet 2017 var også Martin Luther, som det norske kongehus (Kronen), nærværende. Med kongemakt, korsteologi, sverdmisjon og antisemittisme ble «kristne verdier» og «den kristne kulturarv» klart fremhevet. 

 

KROPP har vært tema for Olavsfestdagene 2018. Se festivalmagasinet her:

https://issuu.com/adresseavisen/docs/olavsfestdagene_2018?e=28685474/61694799 

 

I Intervjuet med Morgenbladet bruker biskop Herborg Finnset første anledning til å markere motsetningen mellom GT og Jesus.

«- I Det gamle testamente finnes det mange bestemmelser om urenhet og renhet, bestemmelser som er med på å stenge mennesker ute. Herfra kan en se på hvordan Jesus møter disse når vi leser forbi evangeliefortellingene».

Rituell urenhet er kjent i flere religioner, som også i islam. I Finnsets kirke blir spebarnet renset og gjenfødt ved dåpsvannet. Hvorfor? Er det udøpte spebarnet urent: utestengt? I nattverden er det «Jesu blod» som renser de kristne fra arvesyndens skyld. De blir rene og syndfrie, rettferdiggjort eller helliggjort.  

Finnset nevner ikke at idealet om KYSKHET har dominert kirkens historie helt fra evangelienes Jesus (jfr. Paulus, Augustin og Luther). Han drev ut «onde ånder» og sykdomsdemoner. Var Maria Magdalena uren, ettersom Jesus drev sju ånder ut av henne? Vi får ikke vite hvilke «onde ånder» det dreiet seg om (det var så mange av dem), men kirken har framstilt henne som «skjøge», altså prostituert. Maria M. er kirkens kronvitne til «oppstandelsen», men det har ikke kvalifisert henne til helgen - som «jomfru Maria».

Biskopen burde vite at kyskhetsidealet var og er helt fremmed for den jødiske religion og tradisjon. Biskop Finnset nevner ikke klosterbevegelsens kroppsforakt OG verdensforsakelse (som henger nøye sammen) samt Den katolske kirkes krav til sølibat for prester. Hun passer på å ikke nevne de kristne kjernebegreper: synd og arvesynd.

Hva symboliserer pave Frans hvite drakt, om ikke renhet? Har pave Frans en jordkropp, eller en oppstandelseskropp? Hvordan er Jesu Kristi kropp og Olav den helliges kropp til stede i Nidaros?

Disse to hellige menn er ikke døde som andre dødelige mennesker.

«Men da det hadde gått tolv måneder og fem netter etter kong Olavs død, ble hans levninger tatt opp; da var kista igjen kommet opp av jorda, og da så kong Olavs kiste så ny ut som om den var nyskavet. Biskop Grimkjell var til stede da kong Olavs kiste ble lukket opp; det var en herlig duft av den. Så blottet biskopen kongens ansikt, og hans utseende var ikke på noen måte forandret, han var rød i kinnene som om han nettopp hadde sovnet».

(Kilde: Snorre Sturlasson).

 

Er den mishandlede og misbrukte kroppen i Den katolske kirke viet spesiell oppmerksomhet ved Olavsfestdagene? Programoversikten tyder ikke på det. Skandalene druknes i konserter, festligheter, avledende paneldebatter, bibeltimer og gudstjenester.

Avsløringene om seksuelle overgrep i Chile vil ingen ende ta. Nå foreligger 150 siktelser (av dem 65 biskoper, prester og diakoner), noen så langt tilbake som til 1960-tallet. De fleste overgrep som er avdekket berører barn og unge, for det meste unge gutter.

I kjølvannet av MeToo-kampanjen har Vatikanet og pave Frans fått en ny bombe i fanget: nonnene! Et nytt ras har løsnet. Fra alle verdensdeler forteller nonner om seksuelle overgrep og graviditeter. Nå slår ofrene tilbake!

«Allerede i en stor rapport fra 1990-tallet ble Vatikanet gjort oppmerksom på problemet med seksuelle overgrep mot nonner i Afrika, uten at det ble gjort noe mer. I 1994 skrev søster Maura O’Donohue en rapport om en undersøkelse gjort i 23 land over seks år, hvor det blant annet kom fram at 29 nonner hadde blitt gravide i én menighet. I rapporten kom det fram at nonner var antatt som «trygge» seksualpartnere for prester som fryktet hivsmitte fra prostituerte eller andre kvinner.

Rapporten var ikke ment til å bli offentliggjort, men amerikanske National Catholic Reporter publiserte den i 2001. Fram til i dag har ikke Vatikanet opplyst hva, om noe, som ble gjort med informasjonen fra dette materialet.

Vatikanet har heller ikke villet kommentere de nyere sakene fra denne uka».  (NTB)

 

Vårt luthersk-protestantiske land har sine «mørke hemmeligheter». Vi har den uhyggelige «Dark Room-saken», den såkalte «Tysfjord-saken» OG sex-turismen... Og graver man litt dypere i historien, vil man nok forskrekkes over det lutherske presteskapets løsluppenhet og seksuelle moral. Konger og stormenn holdt seg gjerne med «friller» (betegnelse på en gift manns elskerinne).

Hva med prestene? Hvor mange frillebarn eller «uekte barn» ble resultatet av utenom-ekteskapelige forbindelser? Også hushjelpene var utsatt. På en billedtavle i en av Norges kirker er en navngitt luthersk prest avbildet sammen med sine tre hustruer.

 

«Mot slutten av 1100-tallet bestemte biskop Øystein Erlendsson at friller ikke fikk motta sakramenter hvis de ikke lovet å gifte seg, men i 1280 kom det motsvar fra Eirik Magnussons formynderstyre der det het: «Det er forbudt at en mann blir tvunget til den ed at han skal gifte seg med den kvinnen som han hadde til frille, når han ligger med henne etter at han gikk til skrifte og bot…..

En statutt fra det norske bispekollegiet i 1340-årene slo fast at «frilleliv og all slags legemslyst som gjøres ved menneskers avleorganer utenfor ekteskapet, er bannet og forbannet av Gud selv og den hellige kirke».

 

https://no.wikipedia.org/wiki/Leiermål 

https://bokelskere.no/bok/aere-lov-og-religion-i-norge-gjennom-tusen-aar/289365/  

https://bokelskere.no/bok/astridene-kvinnene-kring-olav-tryggvason/517690/ 

 

«I seinmiddelalderen hadde kristendommen blitt en rotfestet del av den normale samfunnsstrukturen og det daglige liv. På mange måter hadde den blitt tilpasset og strukturert slik at den bygget oppunder og gav legitimitet til både de store sosiale og økonomiske skillene mellom folk flest på den ene siden og adel og geistlighet på den andre. I England sa man at alle synder ble straffet, forskjellen var bare at de fattige ble straffet i dette livet, mens adelen ble straffet i det neste.

Mannen var kvinnens hode på samme måte som Jesus var kirkens hode. Det gav mennene makt over kvinnene til daglig, men hvis en mann begikk utroskap skulle han også straffes hardere enn kvinnen, siden han tross alt hadde forstand i sitt hode, det hodet som kvinnen ikke hadde».

 

Solveig Aareskjold (mangeårig spaltist i Klassekampen) har skrevet bok om hvordan kvinnens frie, selvstendige stilling dramatisk endret seg med kristendommens innføring.

 

En lite kjent historie i vår tid er den om «Bjerketun verneskole for piker». Kjersti Ericsson utga i 1997 bok om denne institusjonen («Drift og dyd. Kontrollen av jenter på femtitallet»).

«Her havnet jenter mellom 14 og 18 år, de fleste fra beskjedne kår, noen av reisende slekt. Bjerketun var den innerste kjernen i et kontrollnettverk der mange samfunnsinstitusjoner inngikk: familie, skole, lokalsamfunn, politi, vergeråd/barnevern og Norsk misjon for hjemløse».

 

Når kristenheten refser dagens samfunn for normoppløsning og moralsk forfall, er det bare å lese den kirkehistorien som presenteres av historikere og kulturarkeologer/kulturminneforskere. Det er en banal sannhet at mannens seksuelle frihet ikke gjaldt for kvinner.

Seksualangsten og kroppsforakten er dypt integrert i kristendommen (som også i islam). Klosterlivets kyskhetsregel på ene side OG de massive seksuelle overgrep på vergeløse barn og unge på den annen side er to ekstreme utslag som klart viser at kirken ikke håndterer normal menneskelig seksualitet. Den truer ikke bare (kristen)samfunnets likevekt, men særlig det kristne kyskhetsidealet. Fremfor Gud skal man stå ren og hellig. Dess større (kroppslige) forsakelser, dess nærmere Gud.

 

Nå er Marias jomfrudom atter en gang tema i Vårt Land/Verdidebatt. Dette har vært en gjentakende, monoton runddans i Vårt Lands spalter gjennom mange år. Det handler ikke om annet enn små krusninger på overflaten. Alle vet at diskusjoner av denne flåsete type får ingen konsekvenser for 2. trosartikkel i Den apostoliske bekjennelse, for ikke å si: Mariakulten.  

 

Se bare her hvordan også lutherske teologi-professorer ved TF vurderer «himmeldronningen».

https://bokelskere.no/bok/jomfru-maria-fra-joedepike-til-himmeldronning/146678/ 

https://bokelskere.no/bok/juleevangeliet-etter-lukas/320156/ 

 

Vatikanet er en stat uten kvinner og barn, altså en ren mannsstat! Den er internasjonalt anerkjent og har observatørstatus i FN. Er denne «anomali» en avspeiling av gudsstaten? Den rekrutterer ikke sine borgere ved normal forplantning og bygger ikke sine teokratiske institusjoner ved demokratiske valg.

Det rare og urovekkende er at denne uvanlige staten ikke er gjenstand for diskusjon eller kritikk i norsk eller europeisk presse. Hva skyldes denne servilitet, fra politisk og journalistisk hold?

Papiravisen Vårt Land 3. august vil ved hjelp av to kvinnelige (kristelige) forskere: religionssosiolog (Lene Nyhagen) og religionsviter (Jane Skjoldli)

«løfte feminismens religiøse røtter» OG oppfatningen at «jomfru Maria er det mest lovende og slagferdige argumentet for kvinnelige prester…Den sterke rollen hennes som Guds mor og som medvirkende i frelsesgjerningen. Hun er gudefødersken, hun føder selve Guds ord, og er den kvinnelige kroppen hvorved Gud blir kjøtt».

 

Dette er dårlig nytt for alle kvinner, som også for likestillingskampen. Avisen Klassekampen har gitt betydelig spalteplass for MF-teologen Eivor Oftestads sykelige, katolske kvinneideal. Kristne kvinners underkastelse under mannsautoriteten (Kristus-dyrkelsen) er ikke mye høyverdig: lydighet og dydighet.

Religionsviter Jane Skjoldli sier til Vårt Land at jomfru Maria – gudefødersken, som føder selve Guds ord – må løftes opp og frem på bekostning av de tolv mannlige disipler.

Dette stemmer da ikke med Jesu ord i evangelieskriftene, hvor han bryskt avviser sitt slektskap med sin mor Maria OG fremhever disiplene som sine brødre? Det er brødresamfunnet som gjelder i Det nye testamente. Ingen skriftforfalskning eller feministisk teori kan oppgradere kvinners underordnede status i kirkens teologi og historie.  

Maria, gudeføderske eller himmeldronning, har ingen særskilt status i DnKs liturgi i dag. Feminismen har ingen «religiøse røtter». Verken jødedommen, kristendommen, islam eller hinduismen har vært pådrivere for å heve kvinners sosial-politiske og rettslige status i samfunnet. Religionshistorisk finnes ikke noe slikt som «religiøs kvinnekamp».

Biskopene Solveig Fiske, Herborg Finnset og Kari Veiteberg bøyer lydig kne for mannsguden: Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Andre mannsbetegnelser: «himmelens og jordens skaper», Allherskeren, Allhærs Gud, Herre (Kyrios) og Konge, Herren Jesus Kristus…

https://no.wikipedia.org/wiki/Fader_vår 

 

"Den urkristne bekjennelsen ”Jesus er Herre” (1 Kor 12,3) viser navneidentiteten mellom Jahve og Jesus. En tilsvarende identifisering foretar Johannes’ åpenbaring.  I Åp 1,8 taler Gud med tydelig referanse til 2 Mos 3,14 og de nevnte stedene fra Jesaja-boken (Jes 41,4 etc.): ”Jeg er Alfa og Omega, sier Gud Herren, han som var og som er og som kommer, Den Allmektige.”

Her møter vi både Jahve (”Herren”) og fedrenes Gud (”Den Allmektige”). Men i Åpenbaringens siste kapittel er det Jesus som ”er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden” (Åp 22,13)".

http://www.israelsmisjonen.no/_service/316/download/id/19808/name/2011.11.13+-+22.+søndag+etter+pinse.pdf 

 

SKANDALEN OG SKANDALENE I DEN KRISTNE KIRKE

 

I det kristelige magasinet «Plot» febr. 2018 har den (skap-kristne) Alf van der Hagen intervjuet biskop Kari Veiteberg, under den selsomme tittel: «Vil finne skandalen». Kirkehistorien er full av skandaler, så hva i all verden menes med den ene «skandalen»? Av nysgjerrighet kjøpte jeg tidsskriftet, men jeg fant ingen annen referanse til «skandalen» enn dette kryptiske sitatet:

«- Jeg synes det er tankevekkende, ettersom Jesus, som jeg driver og går etter, skapte såpass mye uro. Hele kristendommen er i bunn og grunn en skandale. Vi gjør både kirken og Gud litt tannløs hvis vi ikke aktivt leter etter den skandalen».

 

Det er riktig nok at hele kristendommen er en skandale, som Veiteberg sier det. Men den Jesus hun «driver og går etter» er merkelig fraværende i den pludrende, fortrolige samtalen mellom Alf van der Hagen og Kari Veiteberg. At mange jøder  med god grunn ble provosert av Jesu forkynnelse og virksomhet for 2000 år siden, er ikke vanskelig å forstå. Men Jesus var bare en av mange religiøs-eksalterte predikanter og «urostiftere» i datidens Palestina.

Men den virkelige «skandalen» er de tre oldkirkelige bekjennelser: Nicæneum - Apostolicum - Athanasianum.   

Når biskop Veiteberg presses en smule på hvordan hun forstår seg som «urokråke», inntar hun den velkjente rollen som en slags sosial-etisk politiker eller liberal-teologisk tåkefyrste (hun ble kalt «gatas engel» og «Den norske kirkes pave Frans»).  

«Stå opp for jorden. Og våge å bekjempe høyreekstreme krefter og fascisme, slik vi ser det utspille seg i flere land i Europa nå…Som kirke har vi et tydelig verdigrunnlag og mandat. Hvis vi skal være tro mot oppdraget vårt…hvis jeg skal være det som heter kristen, da kan det hende at det vil kreves noe av meg».

Ja, hva er den kristnes oppdrag, og fra hvor eller hvem kommer oppdraget? Dessverre, det er kravene til oppgjør (!) verken biskop Solveig Fiske, Herborg Finnset eller Kari Veiteberg klarer å håndtere. At den kristne kirke har et «tydelig verdigrunnlag og mandat» er hele kirkehistorien en sørgelig dokumentasjon om.

 

«En av dem som er glad for valget av Veiteberg er Alf Gjøsund i Vårt Land. Han har opplevd at folk bruker store sammenligninger om den nye biskopen. – Noen bruker ganske store uttrykk om henne, som at hun kan bli den norske kirkes pave Frans eller Desmond Tutu.

Religionsredaktøren tror han vet hvor sammenligningene med Den katolske kirkes overhode og den tidligere fredsprisvinneren kommer fra. – Hun har en styrke og en jordnærhet, kombinert med en intellektuell kraft som mange blir imponert av, sier Gjøsund».

(NRK 13. sept. 2017)  

 

Hva betyr det for en biskop å ha «en intellektuell kraft»? En doktorgrad i teologi? Nå har det gått snart et år siden den bejublede, såkalt progressive og nytenkende Kari Veiteberg ble valgt til Oslo-biskop. Har hun svart til forventningene? Hun har vært forbausende taus og usynlig. Så vidt jeg har registrert: ingen «urokråke». At hun har et sosialt engasjement er ikke spesielt interessant, for det har så mange andre samfunnsaktører: enkeltmennesker, frivillige organisasjoner, spesialiserte yrkesgrupper, politikere.

Det er Veitebergs teologi som kirkelig biskop (Hyrde) vi etterlyser. Hvordan skiller den seg fra hennes konservative forgjenger i Oslos bispestol: Ole Christian Kvarme? Er Veiteberg like forpliktet på evangelisk-luthersk lære (Confessio Augustana/CA) som Kvarme? Sagt på en annen måte: kunne hun blitt valgt til biskop hvis hun på en eller annen måte distanserte seg fra CA? Det er tvilsomt. En luthersk biskop er bastet og bundet.

---------------------- 

 

Selv om kirkens dogmer og bekjennelser består uendret og uberørt av tidens tann, er det liten tvil om at moderne vitenskap og kritisk historieforskning har virket sterkt forstyrrende på det kristne gudsbildet. Resultatet er forvirring og en kakofoni av motstridende stemmer innenfor kristenheten.

Teologene VET ikke lenger hvor eller hvordan de skal plassere (manns)guden sin i det moderne verdensbildet. De (fysiske) grenser og rammer som definerte Jesu mytologiske verdensbilde eksisterer ikke. Da må det utarbeides nye teologier om gudsriket og himmelriket, men hvor skal man finne «det faste holdepunkt» de kristen-troende trenger når alt flyter? De tre guddommelige personene i treenigheten løsner fra enheten.

Gud griper fortsatt inn i verden, men er samtidig «utenfor tid og rom», som E. Ottosen sier det. Ja, hvor oppholder Han seg da… innenfor eller utenfor universet (Altet), eller: både - og? Hvis Jesus/Kristus («Guds enbårne Sønn») var og er i all evighet – og før alt ble til - hvordan eksisterte Han før skapelsen av «himmel og jord»? Var Gud Fader ganske alene i tomheten?

Da Herren vandret rundt i Edens hage hadde Han verken «sin enbårne Sønn» eller Den Hellige Ånd ved sin side («treenighetslæren» er Romerkirkens konstruksjon flere århundrer senere). Det første mennesket Gud skapte var mannen Adam (en som ligner «oss», som Herren sa). Men den første Adam oppfylte ikke Skaperens plan om å leve i kyskhet.

Treenighetsguden lar seg visstnok bevege og påkalle, men bare blant de som søker Ham på den rette måte og blant de som allerede «Tror på Ham» (Den hellige Ånd er visstnok i Sarons dal og til stede på Oase-stevnet). For alle oss andre har Han valgt å skjule seg. Vi verken ser, hører eller fornemmer Faderen, Sønnen eller Helligåndens nærvær. Som «den allmektige himmelens og jordens skaper» - stadig verdenshersker, frelser og dommer over alle folkeslag – er det underlig at denne Herre og Konge ikke gir klare tegn på sin eksistens - som et levende vesen med all makt og visdom. Han eksisterer ikke som en «skapende kraft», men som en kjønnet person med bevissthet og vilje (en «usynlig kraft» har ingen moral).  

Hvis det finnes en Begynnelse må Gud Fader ha skapt seg selv. Av hvilken substans? Med hvilken hensikt og mening? Hvis det ikke finnes en Begynnelse, finnes ingen Skaper. Kan ikke da navnet/begrepet Gud/gud bare erstattes med «Universet», dvs. det eneste som eksisterer evig? Det metafysiske aspektet ved Universet er det grenseløse, uendeligheten, det vi med vår bevissthet ikke kan avgrense, definere og kategorisere. Den kristne «Gud» er intet mysterium (jfr. Apostolicum), mens derimot Universet er fullt av mysterier. Dess mindre vi forstår, dess sterkere blir trangen til utforsking.

Den kristne treenighetsguden er ingen figur vi tiltrekkes av.

 

«Han får epletrea til å bløma og bera frukt – Han får sola til å stråla – Han sender livgjevande regn – Han pyntar fjella med glitrande snø – Han får elvane til å fløyma – Han let stille vatn spegla himmelen – Han let blomane spretta på vollane – Han får turteldua til å kurra – Han får fuglane til å syngja – Velsigna vere Herren!»

(Kristusmeditasjonar og Kristusidentitet)

 

Er dette det kristne svar på evolusjonen? Er svaret på Skapelsens «hvorfor»: lovprisning av Herren? Er det Herren som også får fuglene til å falle til jorden? Får Han menneskene til å synge – og gråte?

I disse dager fortviler norske bønder over tørken. Kornhøsten er ødelagt og dyrene får ikke fôr. Er det Herren som holder regnet tilbake? Hvor er «Livgiveren» når tørken på ny og på ny har rammer Afrikas horn og hundretusener dør av sult og underernæring? Sender Herren flommene som tar liv og ødelegger hus og livsgrunnlag? I så fall, med hvilken hensikt? Dette er et hvorfor-spørsmål!

Her kan ikke uten videre teologene henvise til menneskets «frie vilje». Hvordan skal de holde Skaperen ansvarsløs når naturen løper løpsk? Jordskjelv og vulkanutbrudd har lagt mange samfunn øde gjennom historien. Når tørke eller flom rammet oldtidsmenneskene hadde de ingen klimaforskere som kunne forklare sammenhengene. De hadde bare den ene gud eller guder til forklaring: straff eller velsignelse.

I dag vet vi mye mer om hvorfor naturkatastrofer og klimaendringer skjer. Men Vårt Lands forkynner Erling Rimehaug har Bibelen (GT) som eneste referanse. Mytologien fastholdes: synd, dom, frelse, straff. Det er fundamentalisme!

 

«Men jeg ser hvordan naturen lider, og opplever det som et tidens tegn….Det er syndene våre som har skapt uorden i naturen, sier Jeremia. Det er ikke så avlegs som det først kan lyde…Denne sommeren er et tegn på det som kommer. Det vi gjør med naturen, er synd. Vi bommer på Skaperens første oppdrag: Å ta vare på Skaperverket…

Men når Gud dømmer er det ikke for å fordømme. Det er for å få oss til å omvende oss. Dessuten har han sine egne planer…Som tørken er et tegn på Guds dom, er regnet et tegn på Guds nåde og velsignelse».  

(Erling Rimehaug, VL 28. juni).

 

Ikke en spurv faller til jorden uten at Gud Herren vil det, sier Jesus, som trøster disiplene med at de er mer verdt enn spurvene – og Herren har talt hvert et hårstrå de har på hodet…I følge NRKs radioandakt skal dette ikke forstås bokstavlig, men som bilde på Guds omsorg og nærvær (for sine få utvalgte?).  

https://www.nrk.no/andakten/ikke-en-spurv-til-jorden-1.2803447 

 

«Gud er den som får alt til å være, Kraften som bærer det hele. Overfloden og fruktbarheten peker mot Livgiveren, skjønnheten mot kunstneren. Samvittighetens stemme speiler en guddommelig moralsk lov. Fordi Gud er Skaperen av virkeligheten, forteller virkeligheten om Gud. Han meddeler seg gjennom skaperverket, slik en forfatter gjennom sitt bokverk. Hele universet og hvert eneste menneske er en tekst om Gud».

(Nyhus & Nyhus: "Kristen tro – oppdatert", Kom forlag 2013)

 

En romanforforfatter lar seg identifisere. Han/hun er et menneske som vi – ingen illusjon eller fantasifigur. Universets Skaper gjemmer seg, selv om Han (motsatt en forfatter) sies å ha «all makt i himmel og på jord».

Sammenligningen er absurd!

Er vi mennesker bare «en tekst om Gud», marionetter i Guds fantasi? Gud synes  langt mer selvopptatt enn en romanforfatter, som ikke skaper sitt fiksjonsunivers for å fremheve seg selv. Er virkeligheten Guds fiksjon? Er Gud dikter? Eller, er det brødrene Nyhus som skaper sin fiksjon om Gud?

Vel, vår fysiske virkelighet er ingen fiksjon. Den kristne «Gud» har angivelig skapt naturlovene, men synes maktesløs overfor naturkreftene. Hvis Herren ikke forstår hvordan naturkreftene, som vær og klimatiske forhold, påvirker menneskers liv og overlevelsesevne bør Han kanskje foreta en visitt til Meteorologisk Institutt? Her arbeider fagfolk med å forutsi - så langt man evner – værforandringer slik at vi kan forberede oss og sikre oss mot eventuelle flommer og orkaner. Når katastrofen er et faktum, bygger menneskene opp igjen sine hus (mer solide).

Dette er den etiske dimensjon ved mennesket og dets omverden, som Herren ikke synes å verdsette. I sin «omsorg» sendte Han storflommen («syndfloden») for å utrydde hele den syndige menneskeheten Han selv hadde skapt. Bare Noah og hans hus samt et lite utvalg fra dyreriket ble funnet verdig til overlevelse. Fra den ene rettferdige Noah skulle en ny menneskeslekt utgå. Men det gikk ikke slik Herren hadde planlagt (ikke enhver romanforfatter har heller full oversikt over sitt fiksjonsunivers).

Helt motsatt Herren: klimaforskere gjør sine studier og beregninger for å spare menneskeliv og begrense skadeomfanget når katastrofen først inntrer.

Hvordan kan det ha seg at teologer og forkynnere, som har skrevet berg av bøker om den kristne gudens vesen, vilje og plan/mening, ikke kan gi mer presise og forståelige svar? Fra bøker, mediespalter og prekestoler beskrives «Guds» innerste tanker og følelser. Teologer og forkynnere har en intim kjærlighetsrelasjon til Ham. Etter 5-6 års akademiske studier er teologene kompetente til å forklare/tolke «Herrens ord» for sine menigheter (det kalles «eksegese»).

Når de kristne ikke kan gi svar på et HVORDAN eller HVORFOR, er det nok lurest å søke tilflukt i poesien og musikken. Dette er kunstformer som nettopp søker å gi et uttrykk for det u-utsigelige (som det usynlige i det synlige?). At Henry Michael Ødegaard på Verdidebatt henter fram lyrikeren Hans Børli, er som ventet. Børli («skogens dikter») er også biskop Per Arne Dahls favoritt. Børli er en fin lyriker, men han har også en interessant biografi.

De som sjelden bruker fritiden på skogsturer, kan kaste seg over faktakunnskap om skogens liv, som i boken «Trærnes hemmelige liv» (Peter Wohlleben).

 

Jeg siterer Ødegaard: 

«Vår fragmenterte verden, der meningen med livet er splintret opp og ligger strødd omkring som knust glass, som vi febrilsk – men som vi alle vet er en umulighet – prøver å sette sammen igjen til nye helheter; nye meningsfulle helheter, kommer Børli oss til unnsetning som vår redningsmann.…..Men en filosof var klokere enn alle andre, han skrev: Om det man ikke kan tale må man tie. Meningen med livet er unndratt rasjonelt språk».

 

Så enkelt er det nok ikke. Serien «Meningen med livet» på Verdidebatt viser nettopp hvordan det rasjonelle språket brukes. Kirke-kristendommen har i nær 2000 år belært oss om Ordet, Sannheten, Moralen og Meningen. Teologien finnes, og den tier ikke! Den vil være vitenskapelig («filosofiens dronning»?). Da må vi forholde oss til dens (ekstraordinære) påstander, resonnementer og argumentasjon. Hvis teologien vil bli tatt på alvor som akademisk fag, må den holde opp med sine pseudovitenskapelige teorier – med «troen» som metode og dogmatikken som rammeverk. Fri tenkning og uavhengig forskning har ikke slike bindinger.

 

«Jeg blir nysgjerrig på hva du mener med "filosofiske sannheter" her, for Aquinas' gudsbeviser er svært langt fra å ha status som sanne, uansett hvilken filosofisk teori om sannhet man legger til grunn. Hans intellektuelle bidrag er da også langt mer interessant for teologien enn for filosofien. Thomas Aquinas' premisser for å drive med filosofi var nettopp teologiens rammeverk, og filosofi som tjener for teologien er filosofi bundet på hender og føtter. Det er ikke dermed sagt at det å ha en gudstro og det å bedrive fagfilosofi er gjensidig utelukkende, men den blandingen av teologi og fagfilosofi som kjennetegnet mange av middelalderens tenkere er lite interessant i vår tid».

(Vigdis Hølen, Verdidebatt)

 

Noen teologiske teorier gjør guden til en passivt lidende gud. Han gråter med de lidende og over sine skapningers ugjerninger på jorden, men er totalt blind for deres velgjerninger. Merkelig. En menneskelig far vil alltid finne noe rosverdig hos sine barn. Mange fedre er med rette stolte av sine barn og skryter uhemmet av dem. Den «himmelske Far» derimot er sur, gretten og konstant misfornøyd med sine skapninger. De kan aldri gjøre Ham tilfreds. Før Han viser dem nåde og barmhjertighet, må de erkjenne sin «litenhet» og tilkortkommenhet/utilstrekkelighet. Helst skal de ydmykt bøye hode og kne.

(Ved den katolske presteinnvielse – et sakrament - må kandidatene legge seg flatt ned på gulvet som tegn på total underkastelse).

Hvilken menneskelig far vil angre at han har gitt liv til sitt avkom? Jahve ga opp menneskene etter vannflommen/syndfloden. Det hjalp ikke å utslette den syndige menneskeslekt, for slekten etter den «rettferdige» Noah var ikke bedre (selvfølgelig ikke). Jahve mistet styringen over sine skapninger.

Men Kirken tok kontrollen! Når Keiser/Konge/Fyrste, Pave og Biskop svinget pisken måtte undersåttene krype.

Noen teologer forklarer den moderniserte gudens passivitet (fravær og skjulthet) med at Han respekterer menneskets «frie vilje» (jfr. teologiprofessor Atle O. Søvik). Dette er en underlig påstand, da den kristne gud ifølge teologien skapte menneskene for at de skulle ofre, tilbe og ære Ham alene. Igjen: det første menneskepar ble jaget ut av Edens have og forbannet da de utførte sin første (selvstendige) viljeshandling.

Andre teologer (mystikere) påstår at «Gud» og «Kristus» er OVERALT og ALT I ALT OG ALLE. Han beskrives som den usynlige kraften (bevegeren) i alt liv. Vi puster ikke selv - det er «Kristus» som puster gjennom oss, må vite. Gjelder det også jøden, muslimen, hinduen og buddhisten? Når hjertet stopper og lungene kollapser – er det Kristus-pusten som slukner?

Nei, de Kristus-troende ber ikke til og dyrker ikke pusten - eller en upersonlig kraft - men en person (identisk med Jesus fra Nazareth). Vi får høre at denne guden/Kristus stiller oss på avgjørende valg. Han beskrives med etiske egenskaper og forlanger en eksklusiv relasjon til seg selv.

Jeg tviler på om denne boken om jesuitten Ignatius og «ignatiansk spiritualitet» kan «lokalisere» Gud – «på de mest overraskende steder»?  

http://stolavforlag.no/index.php?page=shop.product_details&flypage=flypage.tpl&product_id=258&category_id=1&option=com_virtuemart&Itemid=1 

 

DEN KRISTNE KIRKES HISTORIE      

 

Det må igjen understrekes at en gud eller guders historie er menneskelige produkter. De kristne sier gjerne at «Gud» alltid er større enn menneskenes forestillinger om Ham. Men de hellige, uforanderlige bekjennelsesskrifter og kirkens historie viser klart at dette ikke stemmer. Han er akkurat så liten og begrenset som menneskene har gjort Ham. Han er fanget i den kristne dogmatikk, mytologi og fiksjon.

Den gammeltestamentlige Jahve var - tross hans krav på eneherredømme i profettiden, da han nedkjempet den kanaaneiske gudesønnen Baal – også opptatt av hvordan «hans folk» (paktsfolket) skulle leve fordragelig sammen i verden.

Slike oppbyggende samfunnsinteresser hadde ikke den ny-testamenlige Jesus, heller ikke den senere kirke. Paulus formaninger og bud gjaldt bare menighetens/sektens/brødresamfunnets indre liv og organisering: de helliges samfunn (de var ikke av denne onde verden). Paulus levde i den oppstemte endetidsforventning og trengte ikke Loven. Det gjaldt å forberede seg for opprykkelsen til den 7. himmel. Også den langt senere Martin Luther varslet den nært forestående endetiden.

Ingen av disse tre store autoriteter hadde og har et utviklingperspektiv på denne verden. Menneskenes verden var OND, dømt til undergang. Skapelsesteologi og prosess-teologi er derfor kunstige konstruksjoner.

http://www.123hjemmeside.no/builder/pages/preview.aspx?pageid=73781696 

 

 

Det var flere århundrer senere, da Jesu gjenkomst uteble, at den seirende Romerkirken fikk mer og mer sans for verdslige gleder: rikdom, makt og begjær. Da måtte «læren om Gud» justeres og tilpasses den nye virkeligheten. Endetiden ble omtolket. Gud godkjente nå både rikdom, klasseskiller og slaveri (slik Jesus bekrefter med sine lignelser: som på jorden, så og i himmelen).

I dag godkjenner «Gud» alt Han før sa nei til. Den historiske Jesus viskes ut ved hjelp av allegoriske og metaforiske lesemåter.

Når spørsmålet blir «hvilken Jesus trenger jeg?» og «hva føler jeg i møte med denne teksten?», finnes ingen link mellom den statiske teologi og den dynamiske evolusjonshistorie. I synet på Jesu historisitet er det konservativ teologi som kommer tettest på ham. De har ikke det samme behov for glansbilde-Jesus og driver derfor ikke med spekulative retusjeringer av de historiske kilder for å gjøre Jesus moderne og aktuell.

Den ny-liberale teologi i tradisjonen fra J. Jervell/I. Lønning, P. Houm, H. Moxnes/B. Eidsvåg har spilt total falitt fordi den ikke kunne ta «det store spranget»; bringe Jesus tilbake til hans oldtid.

Merk at folkekirkens prest, Runar Foss Sjåstad, på Verdidebatt skiller kategorisk mellom fire typer lesemåter av bibelen. Det morsomme er at han ikke en gang nevner den historisk-kritiske lesemåte. Enten er han bare grenseløst naiv og uvitende, eller han har et svært snevert og dogmatisk bibelsyn.

 

«Likevel kan vi skille kategorisk på fire Bibelsyn i denne verden, det er det ateistiske, liberale, konservative og det fundamentalistiske bibelsyn. Det er for øvrig mange flytende overganger og gråsoner mellom de fire Bibelsyn. I løpet av livet til nå har de alle påvirket min tro i større eller mindre grad.

I dag står jeg for en hybrid av et konservativt og liberalt bibelsyn. Det betyr at jeg leser Bibelen med å orientere meg fra sentrum av dens budskap. Og sentrum er Guds kjærlighet til oss mennesker gjennom Jesus Kristus. Det som ikke samstemmer i Bibelen med Guds ubetinget kjærlighet har liten eller ingen gyldighet med våre liv i dag».

 

«Tid for oppgjør», skriver Hamar-biskopen Solveig Fiske på Verdidebatt. Ja, det er mange oppgjør hennes kirke og dens teologer må foreta. Som biskop vokter hun over «rett lære», «rett tro» og «rett forvaltning av sakramentene». Derfor hadde hennes bispedømme ikke plass for «kjetteren» Helge Hognestad.

I hennes kirkes konfesjonelle bekjennelse, Augustana, blir menneskeverdet krenket på det aller groveste og uhyrligste. Vi er likestilt med djevlene, onde av natur, og skal derfor pines uten ende. Dette er Læren biskop Solveig Fiske forvalter – og har avgitt lydighetsløfte til.

Verken bispemøter eller kirkemøter synes i stand til å vaske bort denne svarte, barbariske skampletten. Årsaken er enkel: den morbide forestillingen har opphav i den guddommeliggjorte Jesu doms- og helvetestrusler i evangelieskriftene: «Herrens ord».

Den har gjennomtrengt skrifter, prekener, undervisning og oppdragelse, teologi og faktisk historie i nær 2000 år. Det gjør et fundamentalt og sannferdig oppgjør umulig! Den kristne religion og kirke er utenkelig uten himmel-helvete-mytologien OG det dualistiske menneskesyn. Kirken kan aldri kvitte seg med denne «kristne kulturarv» uten å oppløse seg selv.

 

https://www.dn.no/nyheter/2018/07/25/0722/Politikk/undersokelse-en-av-fem-er-skeptiske-til-kristne     

 

Skepsisen mot kristne – rettere: kristendommen - har svært gode grunner. Skepsisen blir ikke mindre når kristne religionssosiologer fra UiA innhentes som «ekspertkommentatorer».

I Morgenbladet har biskop Finnset kommentert nevnte undersøkelse slik:

«Tenker man at det å være kristen er det samme som å være fundamentalist, synes jeg ikke det er så rart at en av fem er skeptiske. Men det er jo ikke slik det er. Det er rom for veldig mye mer».

Troen på - og læren om – kirkens autoriserte dogmer og bekjennelse (som «de to utganger») er intet annet enn fundamentalisme! Det er ikke snakk om «fordommer» eller «stereotypier», men om sunn kritisk sans og avstandstaken til kirkens voldelige ideologi og historie.

I skrift, bekjennelse og liturgi I DAG møter vi et tankeinnhold som ethvert normalt tenkende menneske i vår tid må reagere på, med kritikk eller avvisning. Når kirken desperat forsøker å klistre seg til en humanistisk og etisk (human-etisk) begrunnet livstolkning, er det bare å lese kirkens historie, bekjennelser og skriftgrunnlag.

Noen tror kanskje at man uoffisielt kan vifte bort den heslige, inhumane helveteslære, som man vifter bort en flue. Mange håper at denne forestillingen stille og umerkelig forsvinner av seg selv (og ut av den kollektive (under)bevissthet) når den ikke nevnes i kirkelig forkynnelse. Andre tror den kan humaniseres, bare man fjerner den fysiske pine og opprettholder ideen om «Guds rettferdighet».

Ideen om psykisk-sjelelig pine og/eller tilintetgjørelse («evig død») av oss fordømte er dessverre fullt gangbar og utbredt teologi i dag. Men det høres kanskje ikke så ille ut når teologen Joel Halldorf i Vårt Land/Verdidebatt med neddempet språkbruk forteller oss at vi kan fortape vår sjel.

Med Halldorfs egne ord: «Noen kirker har avskaffet helvete, men ingen kan unngå å se at det er mulig å ødelegge sin sjel allerede i dette livet». Så vidt jeg vet, verken den katolske eller lutherske kirke har (offisielt) avskaffet helvete/fortapelse.

 

Historien om Gud/gud er mer en historie om menneskene enn om Gud. Det er noe ganske annet enn kirkelig-kristen teologi, som postulerer Gud og Jesus som «historiens Herre». Nedenfor er noen eksempler på hvordan det historiske perspektivet, mer eller mindre konsekvent og tvetydig, tvinger seg frem. (Da Jonas Gardell fulgte opp med boken «Om Jesus», ble hans historiske perspektiv alvorlig forstyrret. Ved overgangen fra GT til NT ble historikeren Gardell til forkynneren Gardell).

 

https://www.bokkilden.no/religionsfilosofi/gud-reza-aslan/produkt.do?produktId=16076523 

https://www.bokkilden.no/fremtidsprognoser-fremtidsstudier/homo-deus-yuval-noah-harari/produkt.do?produktId=14718529 

https://bokelskere.no/bok/historien-om-gud-i-joededom-kristendom-og-islam/172278/ 

https://bokelskere.no/bok/om-gud/10778/ 

 

I vår desakraliserte (avkristnede) del av verden har gamle gudefortellinger begrenset verdi og interesse. De tilhører vår fellesmenneskelige historiske og kulturelle arv fra den før-vitenskapelige tidsalder, som også middelalderens teologier og skolastiske læresystemer. Men vi inspireres ikke i dag, naturlig nok. Vi har en annen virkelighetsoppfatning, livsfølelse og mentalitet. Slik er utviklingens «lov».

Helgenlegender er en særegen kirkelig sjanger som appellerer til de få: mystikerne – eller de som har vært på «ignatiansk retreat». Hellige munker og nonners skrifter tiltaler oss ikke, om det handler om Johannes av Korset, Teresa av Avila, Katarina av Sienna eller Ignatius. Teresa av Avila og Katarina av Sienna er avbildet stramt innpakket (se Internett – bilder). Både hår, hals og kropp er tildekket, slik vi ser det hos mange muslimske kvinner i dag.

(Man ser også bilder av Teresas ekstase!!!)   

 

«Bernhard av Clairvaux skrev for eksempel at selv om moralsk styrke var sjeldnere hos kvinner enn hos menn, befant jomfruene seg på et annet eksistensielt plan enn andre menneskelige vesener. Det var jomfruen, kvinnen som avstod fra seksuelt samkvem, som ble fremhevet som et ideal. Mariakult og jomfrukult fikk felles innhold».

 

SYNLIG OG USYNLIG VIRKELIGHET 

 

I Verdidebatts serie «Alt om evolusjonsteori» (2018) har ikke redaksjonen hentet inn noen faghistoriker, biolog eller naturforsker. Det finnes kanskje ikke så mange kristne evolusjonsbiologer?

Noen av oss husker meget godt det rabalder Erik Tunstads religionskritiske artikkel på nettmagasinet forskning.no vakte blant lojale/servile religionsforskere for bare et par år siden. Han kastet en brannfakkel inn i dette selvtilfredse, konsensuspregede miljøet. Slikt gjør man ikke ustraffet. Motstanderne kvesset sine velkjente våpen. De har tilranet seg definisjonsmakten. De definerer hva som er god og dårlig religionskritikk.

Det gjorde også MF-teologen, Jan Olav Henriksen, i en kronikk i Aftenposten (2009): «Hva er god religionskritikk?».  

 

«En biolog uten relevant faglig kompetanse» burde ikke ha ytringsrett. Det er slik man må forstå Tunstads mot-debattanter (lignende kritikk ble rettet mot Richard Dawkins).

Jeg spør: er også alle vi som er døpt, oppvokst og undervist i den kristne tro og lære inkompetente? 

Skulle ikke kirkens postulater om mennesket Jesus, hans jomfrufødsel, oppstandelse og himmelfart, være relevant nettopp for biologer? Det er kirken og dens teologer/apologeter som fremfører disse «fantastiske påstander». De bærer hele bevisbyrden. Hvis oppstandelsesteologien ikke kan begrunnes fysisk eller historisk-faktisk, er selvsagt både biologen og historikeren nødt til å avvise den.

Teologer og kristendoms-apologeter håper de kan komme seg unna sannhetskravet og bevisbyrden ved alskens symboliseringskunster, eller ved «Troens sannhet». Disiplene hadde subjektive opplevelser som forvandlet deres liv, satte varige spor i historien OG avsatte «minner» for all ettertid? 

Verdidebatt har for vane å resirkulere gamle tekster, men redaksjonen har kanskje «fortrengt» denne debatten på forskning.no? (Alle innleggene kan lett hentes fram i søkefeltet).

 

https://forskning.no/religion-kronikk-forskningens-historie/kronikk-religion-bringer-ikke-utviklingen-videre/1169015 

https://forskning.no/meninger/redaktoren-har-ordet/2016/01/snever-faglig-debatt-er-ikke-malet-forskningno 

https://forskning.no/meninger/kronikk/2016/01/ikke-snevert-bare-faglig    

 

Det var smått med deltakelse av fagteologer på Verdidebatts serie om evolusjonsteori. Ingen biskoper uttalte seg. Teologiprofessor Jan Olav Henriksen, som har skrevet boken «Guds virkelighet», var taus. Det var også hans professor-kollega: Atle O. Søvik.

Studiet av evolusjon foregår ikke bare innenfor biologi, zoologi, paleontologi og økologi, men på flere andre fagfelt: kulturhistorie, sosialantropologi, språk, psykologi m.m.

Forskningsjournalisten fra Klassekampen Wassnes har skrevet boken «Sjelens sult», som har et evolusjonært perspektiv på religionens betydning. Biologen Dag O. Hessen har skrevet den interessante boken «Vi – samarbeid fra celle til samfunn» (2017).   

«Vi» starter på gen- og cellenivå, og jobber seg utover, via individuelle organismer til samfunnene vi lever i….Vi er sosiale individer, som fungerer best i grupper. Mennesket er utstyrt med empati og innlevelse. Vi stiller opp for hverandre. Bare det at vi har interessante følelser som god og dårlig samvittighet sier mye om oss som art, om at vi ønsker gode gjerninger. Dette er redskaper evolusjonen har utstyrt oss med».

I nevnte debattserie var det heller ingen kvinnelige skribenter (forskere eller teologer) i mannsgalleriet. Dette er verdt å merke seg. Hva forteller alt dette om Vårt Lands redaksjonelle styring og smale utvelgelse? Det er flere mulige svar. I et kristelig debattforum må ikke grensene tøyes for langt. Redaksjonen holder hardt i tømmene. Hensikten er ikke å opplyse eller utfordre, men å bekrefte.

Eller, man må sørge for at evolusjonstanken «kristnes» eller «teologiseres», dvs. integreres i det kristne verdensbildet. Fotografiet av Darwin med fingeren på munnen var derfor meget illustrerende for Verdidebatts selektive utvalg av aktører og perspektiv.

Man skulle tro at dr. theol. Åste Dokka, som i sin doktoravhandling har befattet seg med Enden (Himmelriket), var like godt informert om Begynnelsen (skapelsen og skapelsesordningen)? Hun var også taus i evolusjonsdebatten.  

Ved opptelling av benevnelsen «Gud» i serieinnleggene, skjønner man at Gud har hovedrollen i sitt skaperverk. Gud er alt, mennesket er intet. Gud er selve virkeligheten. Evolusjon i kirkelig-teologisk mening handler ikke om livets utvikling, men om Gud.

Teologer (og mystikere) har en særlig privilegert inngang til den «virkelige virkeligheten»: værens grunn og fylde. De har noen ekstra sanser som vi andre ikke har: Troens øye og Troens ører. Men evolusjonsteorien handler ikke om en «usynlig virkelighet».

Inntil denne dag har verken naturforskning, astrofysikk, historievitenskap eller menneskelig erfaring beveget de enkle, fastfrosne dogmene fra oldkirkens tid. Livets kompleksitet, historiens omskiftelighet og menneskelig kunnskapsproduksjon har ikke innvirket på Læren.

Det var også påfallende at kirkens hovedperson, Jesus fra Nazareth, og den mytologiske figuren Kristus («Jesus Kristus») var så lite omtalt i evolusjonsdebatten på Verdidebatt.

Jesus fra Nazareth (kalt «Kristus» etter oppstandelsen og himmelfarten) er identisk med Skaperen av himmel og jord. Da har vi bestemt ikke å gjøre med en (upersonlig) ånd eller kraft, men med en jødisk omskåret, historisk mannsperson.

Og det er selvsagt dette sterkt antropomorfiske gudsbildet som hjemsøker teologene i dag. Det er personen Jesus og figuren Kristus som forstyrrer gudsbildet. Inkarnasjonen er et tankens misfoster, men DnK kaller det: «Guds historie på jorden» eller «Inkarnasjonens mysterium».

Det som skjedde var at romerkirken/keiserkirken opphøyet et menneske til gud, etter mønster av keiserdyrkelsen.

 

Her er den kristne «Gud»: Kristus. Dette er mannen de kristne tilber:   

https://www.bing.com/images/search?q=kristus&FORM=HDRSC2

 

… og her er «Christos pantokrator» (universets skaper og verdens hersker/allherskeren):

https://www.bing.com/images/search?q=Christos+pantokrator&qpvt=Christos+pantokrator&FORM=IGRE 

 

Kristne som slutter seg til evolusjonsteorien må forklare hvordan de får kirkens sentrale postulater og hendelser (jomfrufødselen, oppstandelsen og himmelfarten) integrert i den menneskelige utviklingshistorie, som for vår menneskearts del går nær 500 000 år tilbake.

Et historisk enkeltmenneskes enestående brudd på og avvik fra fysiologisk-biologiske naturlover, som også tyngdeloven, kan ikke bare avfeies med lettvintheter («for Gud er intet umulig»). En metaforisk lesning av «Bibelen» og Det nye testamente løser ingen problemer. Det er å underkjenne våre forfedre deres historiske erfaringer i tidlig oldtid, i en helt annen og barsk virkelighet.

De bibelske skriftsamlinger ble ikke nedskrevet for å tilfredsstille kristne europeeres meningsbehov 2-3000 år senere.

Det kan ikke sies for ofte: religiøse ideer og forestillinger er produkter av kulturmiljø og menneskelig samhandling i en gitt historisk situasjon. Det var sterke indre brytninger i jødedommen på Jesu tid. Som følge av de store politiske omveltningene (hellenisering, europeisk-romersk okkupasjon, opprør og tempelødeleggelse, eksil) utviklet jødedommen seg fra mythos til ethos, fra den lokale, stedbundne Jahve-dyrkelsen i templet til et mer åndspreget gudsbilde.

Med endrede livsbetingelser og ytre påvirkning i eksil måtte jødedommen endre seg. Den trengte ingen overdådige templer eller katedraler. Synagogen ble jødenes samlingspunkt. Deres læresteder ble Yeshivaene. Rabbinismen etterfulgte fariseeismen. Rabbi betyr lærer. Den «senjødiske» epoke som Jesus tilhørte ble forlatt. Apokalyptikken ble bare en parentes i den jødiske religionsutvikling. Dens utpregete dualisme var et fremmedelement i jødedommen.

Slik religionsutvikling var mulig fordi jødedommen aldri oppstilte eviggyldige dogmer/postulater. Jødedommen har ingen pave, biskop eller prest som vokter over «rett tro» og «rett lære». Talmud inneholder mange sære tanker og bestemmelser, men også svært mange ulike stemmer.

«Talmud har hatt stor betydning for hvordan den jødiske bibelen, Tanakh, skal forstås. Den viser også hvordan de mange bud og forskrifter skal anvendes i nye situasjoner som ikke er omtalt i den opprinnelige bibelteksten. Dette har gitt grunnlag for utallige diskusjoner innad i miljøet».

https://no.wikipedia.org/wiki/Hellenistisk_jødedom 

 

Fordi jødedommen ikke har oppstilt en autorisert «lære om Gud», har den ingen teologi. Kristendommen fulgte den motsatte vei. Den ble sittende fast i mythos. Jesu situasjonsbestemte eskatologi, mytologi og dualisme fikk guddommelig autoritet. En jødisk dommedagspredikant ble opphøyet til «Gud» og/eller «Guds enbårne Sønn» (i samme betydning).

Derfor er fastholdelse av Den nicænske bekjennelse fra år 325 (som den senere «apostoliske») i seg selv en avvisning av all utvikling. Derfor gjentar og gjentar de kristne kirker Jesu stygge polemikk mot «fariseerne og de skriftlærde».

Fordi kirken ikke har et evolusjonært øye for det historiske i sine skrifter, ser den ikke at den perifere, lokale konflikten mellom Jesus og fariseerne tilhører et for lengst forbigående (kortvarig) stadium i religionshistorien. 

http://www.123hjemmeside.no/builder/pages/preview.aspx?pageid=73781696   

 

FRA EN LITEN JØDISK SEKT TIL MEKTIG KIRKE OG VERDENS STØRSTE RELIGION

("All verdens historie" 6/2018)

 

Vendepunktet for kristendommen kom i Konstantin den store regjeringstid. I både eldre og nyere historieskriving fremstilles han som en kristen helteskikkelse. Med tyngdepunkt i Romerriket ble kristendommen den autoritære, voldelige religion kirkehistorien fremviser. Ekspansjon, imperiebygging og overdådige monumenter ble en gjenspeiling av herskermakten. Keiserdyrkelsen ble avløst av pavedyrkelsen. Med keiser Konstantin ble det romerske torturredskap – korset - gjort til kristendommens fremste symbol. 

«I 391 forbød keiser Theodosius alle andre religioner og ga ordre til at gamle templer skulle rives eller ombygges til kristne kirker. Samtidig med at kristendommen fikk status som romersk statskirke, var det nå kirkens tur til å begynne en skånselsløs forfølgelse av alle trosretninger som ble betraktet som vranglærer».

Den fritenkende, jødiske religionsfilosofen Baruch de Spinoza (død 1677) ble ekskludert fra sitt jødiske samfunn. Den katolske spanske lege og humamist  Miguel Serveto (de Servet) ble i 1553 brent på bålet av den reformerte Calvins kirke i Geneve, etter først å ha flyktet fra den katolske kirke. Den stakkars mann hadde dristet seg til å kritisere treenighetslæren. I et av sine verk hadde han gjort seg til talsmann for antitrinitisme. Jeg synes disse to (fritenkende) personligheter og deres ulikeartede skjebne belyser fortreffelig teologisk ensretting (totalitarisme) OG kirkelig voldsutøvelse.

I sammenstillingen «Jesus Kristus» sammenholdes Jesus som «sann Gud og sant menneske» (jfr. to-naturlæren og kristologien). Det kan ikke være tvil om at denne Jesus-dyrkelsen - og kristologien - er nær forbundet med det kristne Europas autoritære herskerideologi gjennom mer enn halvannet årtusen. Det er ingen tilfeldighet at vi fikk absolutismen og «eneveldet av Guds nåde» i kristne statsdannelser, som i Danmark-Norge etter Reformasjonen. Med den romerske keiser og «Christos pantokrator» som forbilde kunne ikke annet forventes. Den såkalte Augsburg-freden (1555) endte med avtalen at undersåttene i hhv. katolske og protestantiske regioner skulle følge fyrstens tro.

Kong Fredrik III fikk innført en forfatning i Danmark-Norge som er uten sidestykke i å gi statsoverhodet ubegrenset makt. 

«Fra tirsdag er ikke lenger kongen hellig», ropte norske aviser unisont 7. mai dette år (Dagbladet, VG, NRK, ABC Nyheter, Vårt Land og Aftenbladet hadde omtrent samme ordlyd). Som vanlig: lite av bakgrunnshistorien ble fortalt. Ingen historisk-kritiske analyser av hva denne sakralisering av kongemakten har hatt for konsekvenser i vår europeiske historie. Bare en konstatering av at paragrafen var opphevet i år 2018. Men all ære til de Høyre-politikerne som tok initiativ til å få fjernet denne skampletten i Grunnloven!

Vi må likevel spørre hvorfor våre politikere ikke tidligere har hatt klarsyn eller moralsk gangsyn nok til å få ryddet opp i dette grumsete tankegodset. Kan det være kirkens biskoper og teologer som har holdt i tømmene? Kongen er fortsatt Den norske kirkes høyeste beskytter. Men treenigheten Gud – Konge – Biskop er lykkeligvis på vei ut av vår mentalitet og samfunnsordning.

«– De religiøse begrunnelsene for kongens stilling står dagens generasjoner ganske fjernt. Det er ikke lenger naturlig å se kongemakten som trinn i en guddommelig ordning hvor all øvrighet stråler ned fra Vårherre, sier Høyres Michael Tetzschner til NTB».

I det israelittisk-jødiske samfunn var «messias» (= den salvede) først og fremst en herskertittel, forbundet med en religiøs-politisk konge i tradisjonen fra Davids ætt. Saul ble salvet til konge av profeten Samuel.

I europeiske kongehus var salving lenge en del av kroningen (i Storbritannia inngår fortsatt salving som en del av kroningen av den britiske monarken). Idealet om «prestekongen» er overlevert i legendene om Olav Haraldsson - den brutale krigerkonge Den norske kirke feirer hvert eneste år på denne tid.

 

«I Den legendariske saga tolkes Olavs død etter en imitatio Christi-modell. Det sies at umiddelbart etter Olavs død satte Gud stor skrekk i folk ved å bevirke en solformørkelse akkurat på samme måte som da Kristus selv forlot denne verden.

Lyset som strålte fra kongens kropp var så sterkt og fryktinngytende at Tore nesten ble blind av det. Etter slaget så Tore Hund at kongens sjel, som var kledd med det dyrebareste purpur, ble tatt opp til himmelen av engler. Olavs ansikt var hvitt som snø.

Teksten gir her assosiasjoner til Matteusevangeliet, hvor det fortelles at engelen som viste seg ved Jesu grav var som lynet å se til og drakten var hvit som snø».

(Dagbladet 29. juli 2000, religionshistoriker Gunnhild Røthe)

 

Se her hvordan bispekåpen i Nidaros ble til. 

http://www.haakon-gullvaag.no/kunst-utsmykning-bispekapen_i_nidaros 

 

Karl den store var en annen diktator og brutal hersker, som vi finner så mange av i det kristne Europas historie. De vant sitt ry ved erobring, våpenmakt og tvangskristning. Han er nedenfor avbildet med kors, sverd og krone.

https://no.wikipedia.org/wiki/Karl_den_store 

 

«Hele Karls 46-årige regjeringstid var preget av erobringer og krigstog. I 772 angrep han de hedenske sakserne omkring Weser og Elben. Sakserne reiste seg gang på gang, og først etter 33 års sammenhengende kamper var Sachsen endelig innlemmet i Frankerriket. Sammen med erobringen ble folket tvangskristnet og mange deportert.

Han ble kronet til romersk keiser i år 800: Juledag år 800 fikk han den ytre verdighet som svarte til hans maktstilling.

Under høymessen i Peterskirken i Roma kronet pave Leo 3 ham til romernes keiser».

(Karl 1 den store, Store norske leksikon) 

-----------------

 

05.08.2018

G. Ullestad