"De døptes forening med Kristus"

«I debatter som dette blander man stadig sammen to vidt forskjellige tema; Det ene er Gud som det bibelske gudebildet. Det andre er spekulasjoner omkring vår verden - verdensaltet - og dimensjoner vi ikke kan orientere oss i, her innbefattet spørsmål om en mulig skapende "intelligens"' og om det finnes en "åndelig" dimensjon. Når man avviser den bibelske og alle andre guder med stor G, er man per definisjon ateist.

Men den delen av vår verden som vi ikke kan orientere oss i, må vi kunne filosofere om uten å bringe inn religiøse forestillinger og gudsbegrep. «Stillheten bak stjernene» kunne tyde på innledning til en slik debatt. Men fantasier i den retningen synes å være en form for salting av trådstarters meninger om det han tar for seg. Eller en avledningsmanøver fra vanskeligheter. Ingen problematisering takk. Gå heller ut og titt i stjernene!».  

(Robin Tande, Verdidebatt)

 

Jeg har stor sympati for Robin Tandes gjentatte presiseringer, nå også på tråden «Stillheten bak stjernene» (teologiprofessor em. Geir Tryggve  Hellemo). Tittelen er like luftig og pompøs som i Håvard Nyhus innlegg: «Stier med lavmælt lys».

Jeg vil si at det heller er skrik, larm og krangel som preger kirkesamfunnene og kristne teologers stadig skiftende moral, bibelsyn og gudsbilde. Når lutheranere og katolikker ikke kan skape fred her på jorden, er det vanskelig å se for seg noen fredelig sameksistens mellom dem i gudsriket «bak stjernene». Kanskje vil de bli stående ved himmelporten og krangle om hvem som skal være de første eller de siste? De er som kjent uenige om frelsesgrunnlaget. Ikke bare det, paven har i eie «himmelrikets nøkler» (overlevert av apostelen Peter), så vi kan tenke oss at den lange paverekken gjennom historiens århundrer vil toge inn gjennom porten som «de første». Mange av dem har blod på hendene.

 

Vi trenger selvsagt ingen «Gud» eller guder, personlige eller upersonlige, for å fabulere og undres over mysteriene i vårt grenseløse Univers, som livets tilblivelse på planeten Tellus. Verken den gammeltestamentlig eller nytestamentlige guden, som heller ikke kirkens «Kristus», har vi behov for eller nytte av. Den treenige mannsguden (Faderen – Sønnen – Den hellige ånd) i kirkens offisielle bekjennelsesskrifter er en helt håpløs konstruksjon – om ikke også en fornærmelse mot vårt intellekt. Hellemos artikkel er kanskje et eksempel på at fakultetsteologene ikke lenger klarer å holde treenighetspersonene samlet?  

 

Verken professorene/dr.theol Geir Tryggve Hellemo, Halvor Moxnes eller Åste Dokka kan med redeligheten i behold snakke seg bort fra INKARNASJONEN – KRISTOLOGIEN – TREENIGHETSLÆREN. «Dobbel bokføring» vil før eller siden bli avslørt. Hvis postulatene og trosartiklene i Nicæneum og Apostolicum ikke har betydning for ordinerte teologer ved fakultetene eller i DnK, kan man jo spørre hvorfor de må gjentas og gjentas av presteskapet (utdannet ved de teologiske fakulteter) i alle landets kirker? Man kan med en viss velvilje unnskylde den prest og teolog som taler eller handler «i god tro». Men den som med vitende og vilje snakker usant fra kirkens prekestoler har vi liten respekt for.

Forfatteren Tom Egeland er et godt eksempel på den indoktrinering og manipulering presteskap og teologer har bedrevet. Han har ukritisk adoptert det ny-liberale «evangeliet» om den etisk ufeilbarlige ideal-Jesus, eller hva jeg også kaller «fantom-Jesus». Jervell-Lønning-Houm-Moxnes-teologien har forblindet mange mennesker det siste halve århundret.

 

Andreas Edwiens direkte, utfordrende skrift «Memorandum til de teologiske fakulteter: Sannhet eller usannhet?» (1962) ble omtalt i flere dagsaviser. «Teologene lover å svare», skrev Dagbladet. Men fakultetsteologene kunne ikke svare den gang, og de kan ikke svare i dag. De strever hardt for å forsvare og opprettholde det kirkelige «dogmet om Jesus», som hans guddommelige unnfangelse/opphav, oppstandelse fra de døde og himmelfarten. De hendelser som for bare noen tiår siden ble fremholdt som historisk-faktisk SANT, blir nå utlagt som subjektive, indre trosopplevelser (men med vidtrekkende historisk betydning).

http://edwien.no/wp-content/uploads/2016/05/Memorandum.-1962.pdf  

 

Dr. theol. Åste Dokka (kommentator i Vårt Land) forsøker på hjelpeløst, defensivt vis å forklare eller forsvare presteskapets «feighet» og/eller de «snublesteiner» moderne prester/teologer stadig går utenom (se den oppsiktsvekkende kommentaren «Nødvendig og ubehagelig» i Vårt Land og på Verdidebatt 21. august 2018).

Det er ikke teologien som er farlig for den kristne «troen», men den kritiske tenkning. Offisielle, autoriserte kirkelig-teologiske postulater kolliderer på det voldsomste med vår fysiske virkelighet, menneskelig erfaring og all normal logikk. Er målsettingen å bekrefte den «harmoniserende teologien» innenfor rammen av kirkens dogmer og bekjennelser, blir den religionshistoriske utvikling med sine indre og ytre spenninger uten interesse.

Kirkespråket er derfor like statisk og monolittisk som i oldkirken, og i vår tid: uten mening. Svært mange andakter og prekener kan karakteriseres som «barnespråk» (uten fornærmelse mot barnets logikk). Presteskapet snakker ikke til voksne «intellektuelt våkne», som slett ikke søker hjelp i Dokkas profesjon: teologien. Hun mener i fullt alvor at vi trenger hjelp fra teologene: «De som har redskapene for å få det hele til å fungere likevel». Merk denne formulering! Presisjonsnivået er sørgelig lavt. Det er slikt språklig svada vi blir servert av teologer med titler som professor og dr.theol.

Hun har ikke selv markert sin stemme, eller sin teologiske autoritet, på Verdidebatts serieartikler om oppstandelsen eller evolusjonslæren. Helveteslæren har vært oppe til debatt i mange tråder på dette forum, men dr.theol. Åste Dokka har vært taus. Ja, snublesteinene er mange. Hva er Sannheten? Hun avslutter sin kryptiske, forkynnende kommentar i Vårt Land med disse ord: «Sannheten skal sette oss fri, sier vi med Johannes Jesus. Da kan vi ikke samtidig dekke over det som er sannhet». (Joh. 8, 31-32)

 

JESUS FRA NAZARETH: «Sann Gud og sant menneske»

(Den nicænske bekjennelse, 325 evt.)

 

Hvis det forholder seg slik at de fleste ordinerte prester i DnK (og i Vårt Land) ikke anser «jomfrufødselen» som interessant, viktig eller historisk sann, må vi spørre hvorfor de samtidig forlanger at deres menigheter hver eneste søndag skal gjenta trosartiklene i Apostolicum? Hvordan i all verden kan det være underordnet hvor Jesu «genetiske materiale» kom fra når han i Nicæneum (kirkens «grunnlov») postuleres å være «Gud av Gud, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen»?

 

Jeg siterer den altavgjørende Konstantinske bekjennelse fra Nicæa-møtet år 325:

«Vi tror på en Gud, Fader, allmektig, skaper av himmel og jord, av alt synlig og usynlig. Og på en Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tidsaldre, [Gud av Gud,] lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen, og ved hvem alt er blitt til, som for oss mennesker og for vår frelse steg ned fra himmelen og ble kjød (ved sin fødsel) av den Hellige Ånd og Jomfru Maria, og som ble menneske, som også ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, stod opp på tredje dag i samsvar med Skriftene, og for opp til himmelen og sitter ved Faderens høyre hånd, og skal komme <tilbake> i herlighet for å dømme levende og døde, og på hvis rike det ikke skal være ende».

http://www.sando.co/menyadm/f1/0072_trosbekjennelser.htm 

 

Kirkens dogmatikk («systematisk teologi») er en steinblokk av et system som er i ferd med å slå dype sprekker. Fra Geir Hellemos teologiske fakultet (TF) er det ikke mye stillhet å spore (jfr. Halvor Moxnes bøker de senere år OG Marius Timman Mjaalands bok).

Den jødiske mannspersonen Jesus fra Nazareth står i veien for alle forsøk på å «åndeliggjøre» gudsbildet.

Det er morsomt at Hellemo refererer lyrikeren Hans Børli, og ikke Jesus. Det er en påfallende tendens at Jesus siteres sjeldnere og sjeldnere i den offentlige, teologiske «diskurs». Det er da også mye hos Jesus som ikke tåler dagens lys. Han brakte mye støy, krangel og ufred med seg.

Han tenkte seg Himmelriket bak stjernene et «sted» - eller "i skyen"? I beretningen om Den rike mann og Lazarus så Jesus for seg to avdelinger. I avdelingen for de straffedømte skulle det være skrik, skrekk og smerte: «gråt og tenners gnissel». Dette er ikke en metafor, men en høyst fysisk, sansebetont beskrivelse i samsvar med Jesu mytologiske verdensbilde for 2000 år siden.

Jesus maner frem de verste voldstrusler, helt konkret som å bindes på hender og føtter for så å «kastes utenfor»… hugges sønder… kastes i ildovnen… Det er en uhyggelig språkbruk. Den rike mann, den unyttige slave og «rikets barn» (Jesu jødiske landsmenn) forespeiles fysisk tortur. Det er ikke mulig å teologisere bort Jesu voldsdualisme ved alskens symboliseringskunster.  

https://no.bibelsite.com/luke/13-28.htm     

 

Når vi føler oss mer hjemme i et gudløst, upersonlig univers - i en ubrytelig kjede med de levende og døde - kan det være fordi vi i dette hjemlige Universet ikke finner noen rasende, hevngjerrig og demonisk «Gud» i konstant krig med oss. Vi er ingens fiender, slik kirkelige teologer har forkynt og belært oss i årtusener.

Hvorvidt «Tros- og livssamfunn» (STL?) ivaretar den enkelte borgers rett til fri livssynsutøvelse, gjennomfører viktige livsløpsseremonier og er noen av mange aktører som bygger et mangfoldig sivilt samfunn, er ikke videre opplagt. Er det nå så sikkert at STL og Trine Skei Grande (V), mer enn justisminister Tor Mikkel Wara (FrP), beskytter våre menneskerettslige forpliktelser?

Finnes det «ytterliggående kristne samfunn» i STL? Er ikke Grunnlovens favorisering av «evangelisk-luthersk lære» ganske ekstremt – og ytterliggående? Har STL, med katolikken Ingrid Rosendorf Joy og human-etiker Bente Sandvik i spissen, avgitt fordømmende erklæringer om de grufulle overgrep i Den katolske kirke? Nei, runde og upresise formuleringer er en spesialitet.

«Så har religion og livssyn også problematiske sider – som ulike grader av makt, undertrykkende holdninger og problematiske praksiser. Derfor er det rimelig med muligheter til å sanksjonere grove brudd på norsk lov ved å trekke tilbake norsk støtte».

 

På hvilken måte har norske muslimske trossamfunn diskvalifisert seg for statsstøtte, mer enn kristne kirkesamfunn – på religiøst grunnlag? Som overnasjonale – «universelle» - religioner har de visse religiøse prinsipper felles, som kvinners dydighet, kamp mot familieplanlegging, selvbestemt abort og homofilt samliv. (Innenfor FN-systemet har teokratiene Iran, Saudi-Arabia og Vatikanstaten sammenfallende interesser).

 

Noen av de «hellige kirkefedre» var av den oppfatning at de frelste ville forøke sin salighet ved synet av de straffedømtes lidelser. Jeg vet ikke hva man si kan om slike forstyrrede, hevngjerrige sinn. Om de frelste og salige i sin avdeling «bak stjernene» vil ha utsyn til straffeanstalten med evigvarende tortur, er det vel et spørsmål om stillheten noensinne vil senke seg over dette skrekkens Himmelriket? Konfrontert med kirkelig bestialitet gjennom historien blir man forferdet: stille og målløs.

I Peters apokalypse («Petrus-apokalypsen», omkring år 100) og i Dantes «Den guddommelige komedie» (1300-tallet) er den fysiske torturstraffen utmalt i grufulle detaljer. «Pine uten ende» (sammen med djevlene) står skrevet også i Martin Luthers bekjennelsesskrift, stadig gyldig i år 2018.

Med utsikter til hemningsløs torturstraff, fremført av «Guds eneste Sønn», er det ikke så underlig at kirken brente annerledestenkende mennesker (levende!) på bålet gjennom flere århundrer, og at torturinstrumentene ble mer og mer sadistiske.

 

Mer enn 300-års slaveri i kristne (oversjøiske) kolonier forteller oss mye om det kristne menneskesynet. Vi kan knapt fatte hva afrikanske slaver måtte gjennomgå av lidelser: straffesanksjoner, tortur og nedverdigelse, først ved overfarten, så ved slaveriet på plantasjene i de kristen-europeiske kolonier.

 

«Disiplinen var beinhard, slaveopprør var kapteinens største skrekk og straffen var nådeløs. Prøvde slavene seg på opprør fikk de blant annet partert kroppsdeler og til slutt delt. Om slavene prøvde å sulte seg selv ihjel fikk de brennende kull mot leppene og tvunget til å svelge kullet om de ikke ville spise mat. De lå oppå hverandre, noen sov sittende mot hverandre og i midten av skipene stod det spann hvor slavene kunne gjøre fra seg».

«Harde straffer for små forseelser var virkemiddelet plantasjeeierne og guvernøren brukte for å hindre opprør. Guvernørens forordninger sa blant annet at en slave som flyktet skulle få hugget av foten. En slave som oppfordret andre til å rømme skulle knipes med glødende jern, og deretter henrettes».

«Noen slaveeiere voldtok og pisket slavene, og skar til og med kroppsdeler av slaver som forsøkte å flykte, mens andre slaveeiere sørget materielt for sine slaver og var mindre voldelige. I mange husholdninger varierte behandlingen av slavene med slavens hudfarge. Mørkere slaver arbeidet på åkrene, mens lysere slaver eller «husnegre» ble satt til å arbeide i huset og hadde bedre forhold».

«Det første kjente dansk-norske skip som fraktet slaver fra Gullkysten til Karibia for kompaniet tilhørte handelsmannen Jørgen Thor Møhlen i Bergen. Det var skipet «Cornelia» som ankom St. Thomas i 1674 med 103 slaver…Slaveriet i de dansk-norske koloniene på De vestindiske øyer ble forbudt så sent som i 1848. I 1791 var det registrert 27 608 slaver i Dansk Vestindia, men de offisielle tallene er sannsynligvis for lave». 

https://no.wikipedia.org/wiki/Dansk_Vestindia 

 

De afrikanske slavene ble solgt på auksjoner. De ble vurdert og taksert som en hvilken som helst annen salgsvare. Familier ble splittet. Kvinner og barn ble skilt fra hverandre. Her var ingen barmhjertighet eller rettferdighet. Opprørske eller rømte slaver ble straffet med den grusomste tortur. Mange fikk sine kropper maltraktert av slaveeierens piskeslag (en særlig pisk). Noen ble begravet levende.

I de baptistiske Sørstatene var slaveopprør langt mer sjelden enn på de karibiske øyer, som slaveopprøret på Jamaica i 1832.  

«Britene kom til Jamaica allerede i 1655, og på begynnelsen av 1800-tallet kontrollerte de flesteparten av de vestindiske øyene. Store plantasjer ble etablert der afrikanske slaver jobbet seg til døde. Etter hvert ble det opprettet samfunn av rømte slaver på noen av øyas mest utilgjengelige steder. De ble kalt marooner, og ble tolerert av plantasjeeierne hvis de fanget andre rømte slaver og deltok i bekjempelsen av slaveopprør».

 

Det var først med opplysningstiden at rettighetstanken gradvis ble innført og rettspleien ble mer human. Nedenfor er noen bøker som gir god historisk dokumentasjon av dødsstraff, tortur og straffemetoder i det kristne Europa/Vesten. Her presenteres de konkrete detaljer kirkens «brannslukkere» ikke på noen måte ønsker offentlighetens innsyn i.

 

https://www.amazon.com/Origins-Inquisition-Fifteenth-Century-Spain/dp/0940322390  

                                                                                      https://antikvariatnoe.no/product/dod-pine-dodsstraffens-historie-vesten-2/

https://www.forlagsliv.no/generalisten/2014/02/10/den-fromme-boddelen/ 

 

------------------------- 

 

«Jesus skal en vakker dag komme igjen for å dømme levende og døde. Denne dommeren er full av kjærlighet til sitt skaperverk og alle mennesker. La oss holde fast ved det»

(Dag Løkke, Verdidebatt)

 

«Hvor mange ganger skal jeg si at jeg ikke tror på en sadistisk, hevnfull, grusom og ond gud. Ikke kom med noe oppgulp fra mosebøkene til å forklare det ondes problem, takk».

(Sokneprest Runar Foss Sjåstad, Verdidebatt, som selv kommer i store vansker når han skal forklare «det ondes problem»)

 

«Det er ikke sammenhengen i gudsbildet, men tvert imot de skarpe motsetningene som vi møter. Jesus kom som en kritikk og en utfordring av den gudstro som bygget på Det gamle testamente…Sentralt står Paulusbrevene, først og fremst Romerbrevet. Hensikten med Paulus kamp for en ny gudstro var å gjøre Gud fri fra Loven og synagogen….

For å få fram det særpregede ved Jesus og hans forkynnelse av Gud, må det derfor være riktig å understreke motsetningen til jødedommen, og ikke sammenhengen med den og dens tro på Gud».

(Halvor Moxnes: «Gud for de ugudelige. Jesus, Paulus og urkristendommens gudstro», 1980)

 

«Når det gjelder Bibelen, anbefaler jeg i denne forbindelse de fire evangeliene og brevene til Paulus, i første omgang. Her kan vi lære Jesus å kjenne. Det er det viktigste for oss. «Vær rede. Men den dagen og timen kjenner ingen, ikke engang himmelens engler, men bare min Far».

Hvorfor tror vi på en bortrykkelse? Fordi Jesus Kristus selv taler om det: "Han skal sende ut sine engler med veldig basunklang, og de skal samle hans utvalgte fra de fire vindretninger, fra himmelens ene ende til den annen." Matt. 24:31. Vi kan også ta med Matt. 24:40-42.

"Da skal to menn være ute på marken, den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake. To kvinner skal male sammen på kvernen, den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake. Våk derfor! For dere vet ikke hva dag deres Herre komme".

Det er selvsagt langt flere skriftsteder som peker frem mot en kommende bortrykkelse. Denne bortrykkelsen er sammenfattende med det som kalles den første oppstandelse».

(Verdidebatt: «Bortrykkelsen»)

 

«Ut frå eit kristent livssyn vert alle inviterte til å ta stilling, inviterte inn i den mest interessante og altomfattande relasjonen livet har å by på. Det finst ei dør som står vidopen, ein formidabel fest på gang, ein relasjon som rettar armane ut til alle, men som ikkje tvingar nokon. Det er sjølvsagt at det vert spurt etter viljen vår i sunne og gode mellommenneskelege relasjonar…..

Jesus gir i evangelia mange døme på ei guddommeleg, inviterande, ikkje-påtrengande haldning. Men kva med dei som ikkje har høyrt? Som aldri fekk sjans til å ta stilling, anten dei døydde i mors liv eller levde ein stad evangeliet om Jesus ikkje hadde nådd?

Frå universalist-hald høyrer ein gjerne at det også er på grunn av desse at ei universalistisk lære «må» vera sann. Til det er å seia at sjølv dei beste intensjonar kan gjera Gud liten – og altfor menneskeleg. Den kristne premissen er trass alt at Gud fann opp rettferda!».

(Sofie Braut, spaltist i Vårt Land/Verdidebatt: «Å ta stilling»)

 

Det er ingen hyggelig lignelse Jesus forteller i Lukas 19, 15-26 (Aftenbladet og Vårt Land fredag 17. august). Kongens slaver hadde i hans fravær forvaltet de tildelte pund ulikt. Han var opptatt av hvor mye de hadde tjent, slik også dagens kirke er opptatt av gevinst og fortjeneste.

Herren/Kongen belønnet sine trofaste slaver (som hadde forøket hans rikdom, med renter) ved å gi dem makt over byer. En forskremt slave var så redd kongen/herren at han gravde pundet ned i et tørkle, for han visste at kongen var en «hard herre» som «tar ut det du ikke har satt inn, og høster det du ikke har sådd».

Hvordan straffes denne slaven?  

«Ta pundet fra ham og gi det til ham som har ti fra før! Herre, sa de, han har jo ti pund. Ja, men jeg sier dere: Den som har, skal få, og den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har».

 

«En hard herre» er skiftet ut med «en streng mann» i siste bibeloversettelse. I følge Aftenbladets forkynner (17. aug.) er lignelsen «en påminnelse om at vi som er disipler har fått noe som ikke er vårt og som skal brukes. Vi kan ikke holde det for oss selv eller gjemme det bort. En dag kommer Jesus igjen». Hun innleder sin preken med solkrem og strandliv (såkalt «aktualisering»).

Vårt Lands forkynner (prest og avdelingsdirektør i Kirkerådet) forsøker seg med en annen variant i moderniseringsmanien: mesterskap i friidrett.

«Felles for disse lignelser er menneskets ansvar for aktivt å forvalte det en har og er. Advarslene i disse tekstene er ikke først og fremst å gjøre feil, men ikke å gjøre noe som helst…Vi skal lære noe: Først en ydmyk takk for livet Gud har gitt oss: Dernest en bønn om klokskap til å forvalte det vi er og har fått: For så aktivt å bruke det».

 

På slagmarken «så» keiser Konstantin korset på himmelen - og skriften: ved korset skal du seire. Siden var det Kirkens «(u)rettferdighet» de europeiske folkene måtte bøye kne for. Mens kirken ble rikere og rikere på jordisk gods formante den de fattige til å rette blikket mot himmelen.

En «inviterande, ikkje-påtrengande holdning» er ikke merkbar verken hos Jesus i evangelieskriftene eller i kirkehistorien (jfr. Jesus lignelse hos Luk 14,15-24: Det store gjestebudet, hvor herren/kongens holdning er påtrengende, truende og aggressiv).

Døren er slett ikke «vidopen», men svært trang (som veien er smal). Den som ikke tror på Sønnen, er allerede fordømt (Joh. 3:18). Den som på forhånd er utvalgt (født med en bestemt troskvalitet?) skal belønnes med mer rikdom og evig salighet.

Jeg antar Braut med formuleringen «ein formidabel fest på gang» refererer til den primitivt-kannibalistiske nattverden, hvor «de helliges samfunn» eter og drikker Jesu legeme og blod. Men det kan tenkes at det også er utsorteringen og samlingen av «de hellige» - Den store, hvite flokk - ved Herrens trone hun har i tankene.

Jeg tror ikke verken jøder, muslimer, hinduer eller vi «vantro» og «ugudelige» ønsker oss noen plass i det kristne himmelriket («blodsfellesskapet»). Det nytter ikke å lokke med verken universalisme eller vidåpne porter til det himmelske «gjestebudet». I Den norske kirkes bekjennelser står det skrevet HVA som forlanges for å få adgang til himmelriket. Dåpen (sammen med Troen) er inngangsbilletten.

Det er nok av eksempler i Jesu lignelser – og i kirkens historie - på hvordan menneskers avvisning (som betyr «å ta stilling») straffet seg. Det jødiske folks konsekvente, naturlige avvisning av kirkens guddommeliggjorte Jesus resulterte i kristelig terror, straffesanksjoner og en ondsinnethet gjennom årtusenervi knapt kan fatte og begripe omfanget av. Dess mer Kirken fortrenger sine illgjerninger, dess viktigere er det at vi konfronterer dem.

Vi må av all kraft motvirke kirken og teologenes sterkt tendensiøse historieskriving, som i stor grad handler om tåkelegging. Det er bare kunnskap og bevisstgjøring som kan plassere ansvar og skyld i spørsmålet om OVERGRIPER og OFFER. De talløse, uskyldige ofre for kirkens maktutøvelse fortjener oppreisning! Når kirken selv (og dens teologer/apologeter) ikke er i stand til sannferdig oppgjør, selvkritikk og selverkjennelse, må vi hjelpe dem med å HUSKE alt de forsøker å glemme.  

 

KRISTEN TERRORISME 

 

 «I 400 år hadde Jerusalem vært under muslimsk kontroll da paven i 1095 beordret hellig krig mot de vantro. Europeerne ble grepet av religiøs fanatisme og meldte seg i titusenvis til korstogene. Historiens blodigste religionskrig var en realitet…Europeernes brutalitet hadde skapt et enormt hat hos muslimene, men de kristne slaktet i vei med god samvittighet.

Pave Urban 2. ga nemlig de kristne syndsforlatelse for å drepe i korsets tegn da han krevde død over de vantro».

 

Det første korstog ble oppildnet av pave Urban 2. Det siste korstog fant sted ca. 200 år senere. Jerusalem og Den hellige gravs kirke skulle gjenerobres fra muslimsk herredømme. De kristne mente de var rettmessige «eiere» av dette landområdet. Det sto om «kampen om arven og himmelens gunst», som det heter i en boktittel fra 1989. Det er svært lite flatterende for kristne og muslimer at de nær tusen år senere kjemper den samme kamp om hvem som er Abrahams rettmessige (åndelige) arvtakere. Disse to «brødre» og «sønner» av Abraham er aldri blitt voksne.  

 

«Jerusalem ble stormet under stor villskap i 1099. Det foregikk blodbad på muslimene før korsfarerne samlet seg til takkegudstjeneste».

(Den norske kongen Sigurd Jorsalfare fikk sitt tilnavn på grunn av sin deltakelse i det første korstoget til Jerusalem, der han hjalp kong Balduin med å erobre borgen Sidon).

 

1)  Tempelridderordenen

Denne munkeorden er av noen historikere betegnet som «kirkens elitekrigere». Disse krigermunker for fram med stor brutalitet (som mange andre katolske ridder- og munkeordener). De er avbildet med korsmerket på drakten og med sverdet i hånden. For øvrig, alle korsfarere (munker, krigere og lekfolk), fikk påsydd korset på sine drakter. Korset er uløselig forbundet med krig og erobring. Det kan aldri bli et fredssymbol! Slik er heller ikke korset blitt oppfattet av de erobrede folkeslag verden over.

Tempelridderne har rødt kors (blodets farge) på hvit drakt. De er skrekkinngytende. 

https://www.bing.com/images/search?q=tempelridderne&FORM=HDRSC2    

 

2)  Johanitterordenen

 

«The Knights of Malta», kalles denne munkeorden i dag. Sitt hovedsete har den på Malta. Det er ikke uten interesse at den profilerte katolsk-troende samfunnsviter Janne Haaland Matlary er medlem av både Malteserordenen og Opus Dei.

Malteserkorset ledsaget flere av de tidligste reportasjene om Anders B. Breivik, før det plutselig ble helt TAUST om hans kirkelig-ideologiske forbindelser og påvirkninger. Malteserkorset har rødt kors på hvit bakgrunn.  

 

3)  Den tyske orden

 

Denne brutale katolske ridderorden hadde som symbol et svart kors på hvit bunn. Disse korsfarerne konsentrerte sine aggressive fremstøt og erobringer om Øst-Europa, fremst i de baltiske områder og i Østersjø-området.

«En annen ridderorden, Sverdbrødrene, var allerede aktive blant balterne, men de var lenger nord i Baltikum og hadde hendene fulle der. Denne ridderordenen var blitt opprettet av biskop Albert von Buxhoeven av Livland i 1202 (approbert av paven to år etter), i det øyemed å bekjempe de hedenske livlendere, kurlendere og estlendere».

 

«Jernkorset ble brukt som symbol for den tyske hæren fra 1871 til 1915. Under den første verdenskrigen ble jernkorset for første gang tatt i bruk som et nasjonalt militært symbol for hele de tyske stridskreftene…».

(Også den rumenske Jerngarden, den sterkeste fascistiske bevegelse utenom Tyskland og Italia i mellomkrigstiden, hadde korset som symbol. «Under krigen gikk de i 1940 inn i den tysk-kontrollerte regjeringen. I maktposisjoner sto de for en hard antisemittisk politikk og gikk aktivt inn i jødeutryddelsene»).

 

Anders B. Breivik var innom FrP og Frimurerlosjen. Han ble opptatt som frimurer i første grad februar 2007. Hvem anbefalte ham?  (Man melder seg ikke inn i frimurerlosjen, men blir anbefalt). For å bli opptatt i norske frimurerlosjer må man være kristen.

Breivik var norsk frimurer og tilhørte «den blå losje og har 3. grad og er medlem av Johannes-losjen St. Olaus T.D. Tre søyler i Oslo». Han har skrevet at han fant mye nyttig litteratur for aksjonen sin i frimurernes bibliotek. «Vi har gått gjennom protokollene og kan bare se at han har deltatt på disse tre opptaksmøtene samt ytterligere ett møte i sin loge, altså totalt fire møter», sier Johannes-losjen. Men Breivik sa under rettsmøtet at han var ofte i frimurerlosjen.

https://frimurer.no/loger/johannes/stolav   

https://www.tv2.no/a/2367740 

 

Til sin forsvarer omtalte Breivik seg som «kommandør i Tempelridderne».

«Som Behring Breviks to ansikter er som natt og dag, er hans virkelighetsforståelse like svart/hvit. Det finnes kun enten/eller».

(Aftenposten 26. nov. 2011)

 

«Rosenqvist mener Breiviks handlinger skyldes en ekstrem ideologi, ikke sykdom. Hun har selv møtt den terrortiltalte 33-åringen i fengselet og svarte på følgende måte da aktor Svein Holden spurte hvordan han har oppført seg: - Eksemplarisk».

(VG 12.06.2012)

 

Under rettsaken var den svenske religionshistoriker og professor Mattias Gardell ett av ekspertvitnene. Breivik skal ha sagt til Gardell at han var den første som noensinne hadde gjennomskuet ham – og han har også utvekslet brev med Gardell fra fengselscella i Skien fengsel. I retten omtalte Gardell Breivik som 100% kristen.

 

En amerikansk forsker på religiøs terrorisme var av tilnærmet samme oppfatning.

https://www.nrk.no/urix/_-han-er-en-kristen-terrorist-1.7735739 

 

Jeg har lest gjennom innlegg og kommentarer på Verdidebatt i forbindelse med minnedagen for Utøya-ofrene 22. juli 2011. Jeg finner det påfallende at Anders B. Breiviks svermeri for middelalderens kristne korsfarer-ideologi ikke nevnes med ett ord. Man skulle tro at med litt avstand kunne skribenter, journalister og forskere ta tak i dette betente tema. At Breivik hadde stor sympati for Den katolske kirke kan det være liten tvil om.

Breiviks hat mot og frykt for islam har dype røtter i den katolske middelalder, helt fra 7-800-tallet. Det var derfor høyst merkverdig at ingen biskop, teolog eller kirkehistoriker fra de teologiske fakulteter ble innkalt som vitner eller sakkyndige i rettsprosessen mot massemorderen Anders B. Breivik. Han er oppvokst i en autoritær protestantisk-luthersk kultur, som gjennom 500 år og fortsatt i sitt offisielle grunnlagsskrift peker ut bl.a. muslimer som fordømte, med straffetruslene om «pine uten ende» (Augustana art. 1 og 17).

 

Se her hvordan «dialogkirken» kontrasteres av «konfliktkirken» (senest i Aftenposten aug. 2017 fikk Nøstvold Jensen – «Fjordmann» – spalteplass i Aftenposten).  

http://www.dagen.no/dagensdebatt/samfunn/Skilnaden-på-islam-og-kristendom-646299 

http://www.dagen.no/Innenriks/Angrer_ikke_«Fjordman»_som_kilde-20245 

 

Intet kirkelig dialogarbeid har opphevet det stadig gyldige, heslige skriftet: Augustana. I den kristen-muslimske (andakts)boken «Tro på tvers» (utgitt av Vårt Lands Forlag 2018, med Åste Dokka som forlagsredaktør) er konfliktskyheten åpenbar. Skjønnmaling og harmonisering viser seg i selektive tolkninger og språkbruk. Det er utydelighet som preger disse to kvinners «troshistorier». De to religioner presenteres så utvannet at de blir likegyldige. De reduseres til «hverdagstro» i Gylver og Ishaqs respektive «bobler», uten historie og kontekst.

(«Hverdagstroen» er også tema i O. Johannesens siste innlegg på Verdidebatt).

 

Sunniva Gylver har som ordinert og praktiserende prest både Nicæneum/Apostolicum og Confessio Augustana «i lommen». Det er sprengstoff! Men med en «personlig tro» som utgangspunkt kan alle konfliktspørsmål holdes unna: erobringskriger, etnisk rensing, slavehold, helvetesstraff, kravet til underkastelse under «kirkens hus» eller «islams hus», mannsdominansen/patriarkatet, sekterisk fiendskap, antisemittismen m.m.

Dialogen, som forutsetter likeverdighet, er bare tilsynelatende. Kristen muslim-misjon er ikke dialog! Som ordinert prest i DnK, statsfinansiert og grunnlovsfestet, befinner Gylver seg i en overlegen posisjon. Hun er på bokens omslag avbildet med to KORSTYPER. Et tydelig signal! Med Augustana og det voldsmettede korssymbolet har hun statsmakten, konge og biskop, Grunnloven, de teologiske fakulteter og mediemakten på sin side.

Gylvers «Jesus» er ingen oldtidsprofet som Muhammed. Han er tvert om opphøyet til BÅDE «Gud selv» OG «Guds eneste Sønn» (i samme betydning). Gylvers «Jesus» postuleres som verdens hersker, Herre og Konge, frelser og dommer. Det betyr at Gylvers guddommeliggjorte Jesus (når han kommer igjen) skal dømme Muhammed og alle denne profetens tilhengere. Nåde den som ikke bøyer kne ved Jesu kors! Det er slikt man ikke snakker høyt om i religionsdialogens ånd.

 

Stig Magne Heitmann (kanskje også Johannes Morken?) er fortørnet over at det utbyttede og koloniserte misjonslandet Rwanda innfører restriksjoner for kirke-kristen religionsutøvelse. Det er kanskje på tide at det settes noen grenser? Har ikke de kristen-europeiske og vestlige  kirker gjort nok skade på dette mishandlede kontinentet? Den «kristne kulturarv» i kombinasjon med «hvit makt» har brakt katastrofer og ulykker over dette lille landet, som i så mange andre «kristnede» stater på dette kontinent.

Situasjonen i mange afrikanske stater i dag viser at verken kolonihistorien, antall kristne eller «formidabel» kirkevekst har skapt fred eller velferd for folkene. I dette misjonslandet, med overveiende kristen befolkning, skjedde et grusomt folkemord i 1994. Var tutuene kanskje ikke blitt ordentlig kristnet? Eller var det nettopp fiendehatet og voldsdualismen i kristendommen de praktiserte da de massakrerte sine landsmenn og sine naboer: «kakerlakkene»? (Jesus kalte sine landsmenn ormeyngel og djevelens barn).

http://www.dagen.no/dagensdebatt/kristenliv/synspunkt/Over-8000-kirker-stengt-i-Rwanda-som-følge-av-sekukær-agenda-641862     

 

«Hva skjer i Afrika, kontinentet der kristen misjon har vært sterkt til stede i århundrer og der kirkeveksten har vært formidabel i mange tiår? I Nigeria er halve befolkningen kristne, og verdens største menigheter finnes der… Islamske organisasjoner er på fremmarsj i flere land i verdensdelen, ikke minst i Sahel-området. I Rwanda, som denne artikkelen handler om, er det sterke sekulære krefter som prøver å knekke kirken».

(Vi har på vårt eget kontinent historisk erfaring med at verdslige tyranner inntar plassen i et «maktvakuum» etter kristendommens usunne autoritetsdyrkelse gjennom århundrer).

 

RELIGIONSFRIHET ELLER RELIGIONSTVANG? 

 

I kristne og muslimsk dominerte stater i Afrika og i Midtøsten handler religionsfrihet bokstavlig talt om LIV og DØD (i Norge handler religionsdebatten om skolegudstjenester, bønnerom, homofili, mannlig omskjæring, hijab/niqab og håndhilsing). Vi ser ovenfor at kirke-kristendommen føler sin maktstilling i Rwanda truet av islam og sekularismen. I mer avdempet form er det den samme konfliktakse norsk religionsdebatt kretser rundt. Da øker konfliktnivået og fiendehatet.

Overalt i verden hvor kristendommen og islam har ført sine erobringskriger og misjonsimperialisme, skjerpes frontene. Disse to religioner har så og si delt Afrika mellom seg. Grenser er oppstilt etter religiøs tilhørighet og ved favorisering av bestemte etniske grupper/stammer («splitt-hersk»). Et grotesk eksempel på kristen-muslimsk fiendskap er statsdannelsene Sudan og Sør-Sudan. Ingen av disse stater har religionsdialog eller religionsfrihet som ideal. Det kristne Sør-Sudan har etter uavhengigheten eksplodert i voldseksesser vi knapt kan fatte. Etter mange tiår med omfattende misjon, bistand og ideologisk partiskhet, toer «godhetsposørene» sine hender.

Det afrikanske kontinentet er et ulykkelig eksempel på de to religionenes splittende og destruktive makt. «Religionsfrihet» betyr bare frihet til å drive misjonsvirksomhet (de har litt ulike strategier), eller til å konvertere til den ene eller andre religionen. Hvorfor har kristen (norsk) misjon vært så aktiv i det muslimskdominerte Mali, om det ikke er for å bekjempe islams innflytelse i denne regionen?

 

«Friheten til å utøve sin religion påberopes som en menneskerett. Og det er det. En viktig sådan. I disse dager ruller en opphetet diskusjon rundt en mannlig skoleassistent som ikke fikk forlenget stillingen fordi han ikke ville håndhilse på kvinner. Mannen opplever dette som et brudd på sin religionsfrihet, og han møter både støtte og motstand. Saken har reist en viktig debatt. Mens Dagsavisen, som først omtalte saken, er tydelige i sin støtte til skolen, mener Vårt Lands konstituerte sjefsredaktør Alf Gjøsund ­ vi må akseptere mannens reservasjoner.

Retten til å praktisere og etterleve religiøse prinsipper begrenses av andres rettigheter. Vel, i motsetning til hva mange synes å tro har tro- og livssynsfriheten blitt gitt begrenset vekting i tidligere rettssaker i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Domstolen har blant annet avvist arbeidstakers krav om fri fra arbeidet for å overholde religiøse plikter. Aktuelle saker har handlet om en kristen arbeidstaker ­ som nektet å arbeide på søndager, og om en muslimsk arbeidstaker som ønsket en utvidet lunsjpause slik at han kunne delta i fredagsbønnen i moskeen.

Vi ønsker et livssynsåpent samfunn. Men friheten stopper der den legger begrensninger på andres rettigheter».

 

Sitatet er hentet fra Verdidebatt, ved Ragnhild Laird Iversen, høgskolelektor i religionsvitenskap og stipendiat ved Universitetet i Sørøst-Norge/USN. Det er påfallende at den stadig større andel «sekularister», som ateister/agnostikere eller (indifferente) ikke-troende/ikke-religiøse borgere utelates i debatten om religionsfrihet. Har vi reell religionsfrihet (også «frihet fra religion»), eller er det «tros- og livssynssamfunnene» (STL), det regjeringsoppnevnte Stålsett-utvalget, fakultetsteologene og fagbokforfatterne i K-RLE, som definerer rammer ikke bare for religionsutøvelse i offentligheten, men også premissene for enhver religionsdebatt?

Hvilken plass gir det såkalt «livsynsåpne samfunn» for saklig, prinsipiell religions- og kristendomskritikk? Hvem definerer hva som hører innenfor eller utenfor, dvs. hva som er legitim kritikk? Islamkritikk aksepteres nærmest uten forbehold, med ytringsfriheten som legitimerende begrunnelse, mens kristendomskritikk møtes med sinte, vulgære og usaklige motangrep. 

Når religionsvitere og religionshistorikere opptrer som religionsapologeter, blir ytringsrommet sørgelig trangt. Religionsdialog i kirkelig regi er etter min oppfatning et skalkeskjul, en strategi for kontroll og nøytralisering av religionskritikken. Det samme gjelder de teologiske fakulteter, som stadig utvider sine emnekretser og sin maktsfære.

Den som har gått gjennom den teologiske kvern kommer ut som en Bushra Ishaq eller Maryam Trine Skogen. De snakker som liberalteologiske «papegøyer». De har kanskje «møtt» Halvor Moxnes og Bjørn Eidsvågs ideal-Jesus (som også Tom Egeland)?

Første bud i kunnskapsformidlingen må vel være å skille den ene religionen fra den andre? Det er de konkrete religioners ideologier, i skrifter og praksis, som stadig kommer i konflikt med det moderne samfunns human-etiske verdier og menneskerettslige idealer.

Et kvinneliv i det hinduistiske India og i visse muslimske stater i Midtøsten er svært utsatt. I Saudi-Arabia er hun underlagt fullstendig kontroll av ektemann, far og bror. I India er hun ubeskyttet mot grufulle overfall, voldtekter og drap. I vår del av verden har vi kjempet mange kamper mot kirkemennenes nedvurderende kvinnesyn. Når dydige, tildekkede katolske nonner (helgener) og hijab-kledte muslimske kvinner hentes frem som forbilder i vår tid, har vi en stor jobb å gjøre. Slike reaksjonære impulser kommer fra sterke religiøse motkrefter.

Rettighetstenkningen er under angrep fra flere hold, som også i dagens Russland hvor president Putin og den ortodokse patriarken Kirill søker sammen. Det er slike autoritære, ensrettede maktkonstellasjoner vi har (historisk) grunn til å frykte.

 

Den hellige «foreldreretten» har ikke beskyttet barn mot religiøse overgrep og indoktrinering.

Kirke-kristendommens historie inntil vår tid er full av krenkelser og ydmykelser av barnet. Anders Torps innlegg nedenfor er en glimrende leksjon om rettighetsbrudd og manglende rettsvern for det sårbare, hjelpeløse barnets integritet.

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/Qlk3px/barna-som-traakkes-paa   

 

«Religionsfrihet, som er religiøse mørkemenns fremste argument for å forsvare alt de gjør i Guds navn, var noe jeg manglet som barn. Religionsfriheten skal sikre menneskers rett til å praktisere egen religion, men den skal ikke sikre voksnes rett til å tvinge eller true religion på barn.

Jeg hadde eksempelvis ikke religionsfrihet som barn når jeg fikk valget mellom himmelen og helvete. Det finnes ikke frihet når maktspråk og trusler benyttes.

Ingen barn har en reell valgfrihet når man settes opp mot en slik eksistensiell trussel. Likevel blir alt fra konfirmanter i Den norske kirke til barn i Pinsebevegelsen utsatt for slike rettighetsbrudd av kristne ledere».

 

Jeg forstår ikke hvorfor «religion» og «religioner» forlanger immunitet, privilegier og rettsvern som ingen annen undertrykkende, autoritær politisk ideologi. Vi ser mange eksempler på at høyre-ekstremistisk "ny-fascisme", også i Europa, identifiserer seg med kristendom og "kristne verdier". 

Kristendommen og islam er tvert om farligere fordi de innprenter sine religiøse doktriner – som autoritetsdyrkelsen - i små barnesinn. Uten slik indoktrinering fra de tidligste leveår er det tvilsomt om disse to religioner kunne overleve. Den kristne eller muslimske «identitet» blir dannet og formet uten hensyn til barnets religionsfrihet.

Et skrikende spebarn ved døpefonten har behov, sanser og instinkter, men ingen (selv)bevissthet. Den norske kirke starter derfor sin (statsfinansierte) trosopplæring ved fødselen (0 – 18 år), eller før: BABYSANG. Den kirkelige indoktrinering starter faktisk med det ufødte barn: fosteret i mors mage. 

 «Musikk er et viktig stimuli for barn som man ikke kan begynne for tidlig med. Allerede i mors mage kan fosteret høre lyder og musikk. Puls og rytme er en del av fosterets omgivelser og foreldre oppfordres til å synge for sitt ufødte barn». Dette er ikke noe spesielt oppsiktsvekkende.

Det spesielle er at Den norske kirke innlemmer fosteret og det nyfødte barn i sitt trosopplærings-program. Så kommer det: «For barna er babysangtilbudet et av de første møtene med kirken. I musikkstunden synges også barnesanger fra kristen barnekultur».

 

Trosopplæringsreformen ble vedtatt av Stortinget år 2003. For daværende KrFs kulturminister og kirkeminister/trosminister (Svarstad Haugland) var dette hennes største seier som politiker. Om det er i innhold/budskap eller pedagogikk Den norske kirke har feilet, kan diskuteres. Men resultatet etter ca. 15 år (hvor mange millioner «troskroner»?) må være bedrøvelig for kirken.

Sterkt fallende dåpstall vitner ikke om suksess. Konfirmantene forlater kirken etter endt, mer eller mindre frivillig, konfirmasjonsundervisning.At kirken ikke kommuniserer med de unge, i aldersgruppen 15-18 år, eller i den utvidete gruppen som kalles «unge voksne» (18-30 år), er et stadig tilbakevendende problem for «Folkekirken».

Alskens kirkelige, folkelige «stunt» for å vekke oppmerksomhet, gir ingen uttelling. Dess mer tåkete folkekirke-teologene snakker utad i offentligheten, dess mer likegyldig blir kirken. Verken pedagogiske prinsipper, kulturelle innslag eller «homofili-kortet» hjelper på oppslutningen.

Det er selve tros- og læregrunnlaget som skaper den stadig større avgrunnen mellom kirken og dens (tvangsinndøpte) «folk». Med andre ord: kirken har et håpløst budskap – og en dårlig sak. Jeg tviler på at majoriteten av ufrivillige, uvitende spebarnsdøpte kirkemedlemmer forstår hvordan de ble «forenet med Kristus i dåpen».  

 

Kristelig samlivsetikk har etter innføring av homofile vigsler skapt kaos og splittelse i den verdensvide («universelle») kirke. Det er selvsagt i den mest konservative og reaksjonære kirke - Den katolske kirke - at problemkomplekset er sterkest følbart. 

I disse dager er også det protestantiske norsk-kirkelige hykleri blitt utstilt for hele det norske folk. I følge den hardt pressede Knut Arild Hareide kan presten Bekkevold vie et lesbisk par, mens Stortingspolitikeren Bekkevold har å fronte KrFs «klassiske samlivssyn». Vi har sett andre varianter av slik underlig hattepolitikk og rolleforståelse.

Den kristnes «identitet» er tydeligvis ikke mer integrert eller enhetlig enn at den kan splittes opp i ulike «roller» og «sfærer», avhengig av kynisk eller pragmatisk kirkepolitisk strategi og målsetting.

(Kirkens Nødhjelps utglidende syn på abort har skapt krise i kristne bistandsmiljøer). 

I andre sammenhenger er samvittighetsspørsmålet blitt flagget høyt. Hvordan skal en kristen lege manøvrere mellom sine ulike roller og forpliktelser? Handler et standpunkt i synet på abort og prevensjon om kristelig sosial-etisk politikk, legeetikk, teologi - eller om den enkeltes personlige samvittighetsgrunner?

 

Hvis KrFs (kristendemokratiske) ikke-materielle verdier ikke handler om politikk likevel, men om teologi, er det vel ikke så rart om partiet stuper på meningsmålingene?

https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/A2OqA/Leger-reserverer-seg-mot-a-gi-pasienter-spiral-som-prevensjon 

 

Å si JA og NEI på samme tid er en typisk kriseløsning for en kriserammet kirke, en kriserammet teologi og et kriserammet kristelig parti. VIL og VIL IKKE? Teologisk, etisk og politisk SPAGAT er i det lange løp ødeleggende for kristen-Norges troverdighet.

 

https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/J1ExG4/krf-ordfoerere-vil-vie-alle-ogsaa-homofile   

https://www.dagbladet.no/nyheter/kommunepolitikere-i-oygarden-vil-ikke-vie-brudepar/69231672 

 

På spørsmål i avisen Dagen om Den norske kirke har en «kriseplan», svarer biskop Nordhaug slik: Trosopplæringsplanene er vår «masterplan». La oss da se nærmere på denne planen. 

https://kirken.no/nb-NO/kristen-tro/trosopplaring/tiltak/babysang/    

 

«Plan for trosopplæring i Den norske kirke har som formål å bidra til en systematisk og sammenhengende trosopplæring som vekker og styrker kristen tro gir kjennskap til den treenige Gud og bidrar til kristen livstolkning og livsmestring, utfordrer til engasjement og deltakelse i kirke og samfunnsliv for alle døpte i alderen 0-18 år, uavhengig av funksjonsevne».

«Foreldre/foresatte, faddere og menighet står sammen om et hellig ansvar med forbønn, omsorg, opplæring og innføring i troen for den som er døpt.

Slik kan de bli hos Kristus, lære om og leve i den troen de døpes til. Hver livsfase tilføyer nye perspektiver på dåpen. Menigheten er et lærende fellesskap der barns, unges og voksnes perspektiver utfyller hverandre på tvers av alder.

Ved dåpen blir mennesker forenet med Kristus, uavhengig av den døptes evne til å forstå eller gi uttrykk for troen. Men på samme måte som nyfødte må lære livet å kjenne, må de døpte lære å kjenne den treenige Gud som de døpes til.

Slik barnet oppdager verden ved å smake, kjenne og sette ord på den, kan troen oppdages gjennom handlinger, ord og fellesskap. Vi tror på løftet om Jesu nærvær i gode og onde dager inntil verdens ende, og vi uttrykker tro gjennom bekjennelse og tjeneste. Dette er en livslang prosess».

------------------

 

26.08.2018

G. Ullestad