Slave eller tjener?

«Vår bibeloversettelse dekker over og forskjønner slaveriet, hevder bibelforsker Anders Martinsen i en ny bok om Lukasevangeliet som Vårt Land nylig skrev om».

«Både professor Sturla Stålsett og biskop emeritus Tor B. Jørgensen tror Lukas fortsatt vil bli lest som de fattiges evangelium selv om de ser at oversettelsen kan debatteres».

Jørgensen tror at «dersom man konsekvent oversatte med slaveri, ville det kanskje vært lettere å se brutaliteten i at det fantes mennesker som ikke har rettigheter».

« - Bibelen reflekterer et samfunn der alle mennesker har vært tvunget til arbeid, en virkelighet som Paulus ser ut til å akseptere. Hos Lukas er frihetstanken sterk. Jeg vil derfor ikke lese Lukasevangeliet slik, sier han og synes det er vanskelig å lese noen støtte til slaveriet i NT».

«- Jeg kan metaforisk si at jeg er Kristi slave, men da kommer det inn en lydighet som fratar meg et eget ansvar. Kanskje gjør det at oversetterne velger den mildere varianten «tjener»?».

(sitater fra Vårt Land) 

 

I følge MF-professor Sturla Stålsett skal Lukas leses fra «de fattiges» perspektiv, og da vil man angivelig få øye på de frigjørende sidene ved Jesu virksomhet, som troende kristne henter inspirasjon fra den dag i dag. Frigjøringsteologer bruker i følge Stålsett  bl.a. Filipperbrevets Kristushymne (2: 6-11) for å vise hvordan «Kristus identifiserer seg med vår tids ofre for slaveri og undertrykkelse». 

Avisen Vårt Land/Verdidebatt har den senere tid brakt innslag som viser at teologer/bibelforskere/bibeloversettere nå plutselig har fått visse anfektelser om Bibelen og NT’s holdninger til slaveri. Som ved alle betente emner, vil teologene holde slikt stoff unna offentlighetens lys. Ved siste bibeloversettelse (revisjon) vakte det bestyrtelse blant mange kristne at ordet «jomfru» var blitt erstattet med «ung jente». Men teologene forsikret at Maria fortsatt var «jomfru». Jeg kan derimot ikke huske at bruken av ordet «tjener» for «slave» ble diskutert offentlig.

Det er grunn til å spørre: har ikke teologene  forstått «Skriften» riktig før nå? Det viser vel at det ikke er den menneskelige fornuft som har vært og er teologenes kompass, men dogmatikkens ufornuft. Alt stygt, fælt og ondt i Bibelen har de kristne vanligvis isolert til Det gamle testamente. Ved siste julehøytid ble kontrasten mellom GT og NT  igjen slått fast:  Jesus var Lyset som kom til de onde, forblindede jøder («Jesus kom til sine egne, men de tok ikke i mot ham»).

Eller som det uhyre stygt og nedlatende sies i Aftenbladets andaktsord 17.02.2017:

«...Israels folk levde videre med Moseloven som tegn på pakten deres med Herren Gud. De fokuserte på loven, men lot ikke Gud slippe til i hjertene sine. Slik mistet de sin glans, på samme måte som en måne som kommer i jordens skygge».

 

Den kristne filosof Henrik Syse blir intervjuet på nettstedet www.religion.no 

«Har kristendommen gjort verden mer human, eller mer krigersk?» (23.11.2016). Et svært viktig spørsmål! Etikeren Syse vrir seg unna, men kan til nød erkjenne at det finnes et voldspotensiale i Salmenes bok (et av kirkens yndlingsskrift i GT) og i Åpenbaringen. Jeg siterer Syse:

«Nå er ekstremisme og terrorisme ganske moderne begreper, men man finner ekvivalenter gjennom historien, f.eks. i religionskrigene i Europa på 15- og 1600-tallet, som hadde en fanatisme og brutalitet som ikke står tilbake for vårt tids IS. Man kan også finne det i deler av korstogsbevegelsen...Det mener jeg er et brudd med den forståelsen av menneskers forhold til hverandre og til verden som man finner i Jesu eksempel i Det nye testamente».

Så gjentar PRIO-forsker (og søndagsskolelærer) Henrik Syse det kristne mantra: Kristusskikkelsen og Det nye testamente står for noe helt annet...Jesu straffestrusler og voldseskatologi blir ikke nevnt. Heller ikke Confessio Augustana eller Martin Luthers jødehat.

Det er et godt tegn hvis teologene nå endelig kan rette fokus på Jesu og Det nye testamentets holdninger til slaveriet, og i neste omgang kirkens syn på slaveri. Sammenhengen er ubestridelig. Akkurat som Jesus og Paulus (og rekken av kirkefedre), godkjente den senere kirke slaveriet.

I middelalderen holdt klostrene tusener av slaver. En senere form for slaveri var livegenskapet. De kristen-europeiske kolonistene var slavehandlere og slaveeiere i flere hundre år før noen forsto at det var galt. De afrikanske slavene i Sørstatene og i Karibien, som var fullstendig rettsløse, ble behandlet med langt større grusomhet enn slavene i de jødiske samfunn for 2000 år siden.

Å behandle fremmede folkeslag, minoriteter og vantro som annenrangs-mennesker har kristendommen (som også islam) mange århundrers tradisjoner for. I sine imperialistiske fremstøt i ulike deler av verden underla disse to religionene seg de erobrede folk og gjorde seg til herskere over dem. De innførte hierarkier, rangordninger og satte et verdistempel på folkegruppene, bl.a. ved å pålegge dem restriksjoner i bevegelsesfrihet og religionsutøvelse, særlige kleskoder, ekstra skatter/avgifter m.m. De skulle tåles, men helst ikke sees eller høres. Men vi vet også at kirke-kristendommen gikk ennå langt lenger enn dette i sine grufulle straffesanksjoner.

Jesus har vært kirkens forbilde i nær 2000 år.  

Det er foruroligende at bibelforsker Anders  Martinsen verken i Vårt Land eller på Verdidebatt trekker Jesus, hovedpersonen selv, inn i sentrum for debatten om slaveriet. Da skjønner vi at den kirkelig- dogmatiske, forgudede og idealiserte Jesus ennå ikke tåler historiens nærlys.

Men teologene har jo den a-historiske, oppstandne «Kristus» å gripe til når historiens virkelighet blir for påtrengende. Jfr. Henrik Syse, Sturla Stålsett og biskop emeritus Tor Berger Jørgensen ovenfor. Et engleaktig fantomvesen kan benyttes for alle formål. Det kan ikke en historisk person, heller ikke den jødiske mannsperson: Jesus fra Nazareth!

Teologenes utfordring –  Lukaslesning -  er nok hvordan de skal plassere den historiske Jesus i forhold til det patriarkalske samfunnet han var en del av OG på samme tid opprettholde hans guddommelige, ufeilbarlige autoritet.

Nazareeren/galileeren Jesus var en lovtro jøde (langt mer lovtro enn Paulus), og derfor delte han ganske sikkert sine landsmenns syn også på homofili. Jesus tok ikke avstand fra det hierarkiske, kjønnsdelte, klassedelte samfunnet i sin samtid. Han var ingen samfunnsopprører, reformator eller maktkritiker, slik «kristen-sosialistene» og frigjøringsteologene vil ha oss til å tro.

Jesus forkynte ikke en gang likhet i himmelriket/Gudsrike, for også her skulle det være en viss rangordning («de første skal være de siste»). Jesus lovet sine disipler hver sin domstrone i gudsstaten. De skulle dømme hver av de 12 israelittiske stammer. Det er også umulig å lese noen likhetstanke, frihetstanke eller rettferdighet i Jesu brutale beretning om «Den rike mann og Lasarus» i Lukas-evangeliet. Det er ikke annet enn Jesu hevnbegjær vi møter, men som altså frigjøringsteologer av mange slag inntil vår tid har funnet forbilledlig. Det er helt ubegripelig hvordan teologene har klart og klarer å bortforklare og omtolke lett forståelige nytestamentlige tekster. Men med «kristologiske» briller er alt mulig.

Jesus kritiserte verken den romersk-europeiske okkupasjonsmakten, den herskende elite eller slaveholdet. Jesus gikk ikke i spissen for noe opprør. Derimot kjenner vi til mange jødiske opprør mot okkupasjonsmakten(e). Stormaktene, både nært og fjernt, erobret de jødiske landområder i tur og orden. Historisk interesserte kan f.eks. lese om makkabeer-opprøret nedenfor. Artikkelen er forfattet av to eminente historikere:  Arvid S. Kapelrud og Bente Groth.

https://snl.no/makkabeerne 

I 66 evt gjorde jødene opprør mot Romerriket. Keiser Nero ga Vespasian ansvaret for å knuse opprøret. Titus fulgte med til Judea som nestkommanderende. I 69 ble Vespasian utropt til keiser og overlot til Titus å fullføre beleiringen av Jerusalem, den eneste byen som fortsatt gjorde motstand.  Etter at Vespasian var blitt keiser fortsatte Titus således å kjempe mot de jødiske opprørere i Judea. Krigen kulminerte med at de romerske styrker erobret Jerusalem år 70, brøt ned tempelet, og rev ned resten av byen også.

I år 79 e.kr ble Titus keiser av Romerriket. Han døde bare to år senere. Hans sønn, keiser Domitian bygget Titusbuen (i Roma) samme år både for å ære sin bror og til minne om seieren i den jødiske krigen: ødeleggelsen av Jerusalem og seieren over jødene. Buen ble viet i 85 e.kr med store fester. På innsiden kan man kan se fresker som forestiller romerske soldater bærende på krigsbytte fra den jødiske krig.

https://da.wikipedia.org/wiki/F%C3%B8rste_j%C3%B8disk-romerske_krig  

https://no.wikipedia.org/wiki/Titus 

Under den (europeisk) romerske keiser Hadrian (117 – 138 evt.) ble all jødisk motstand knust. I Hadrians krig mot den jødiske opprører Bar Kochba utslettet romerne (europeerne!) mange hundre jødiske byer og tettsteder, og flere hundre tusen jøder mistet livet i kampene. I kristen historieskriving har ikke slikt som dette noen interesse. «Han var kjent for sin freds- og reformpolitikk og etterlot seg betydelige byggverk», skriver Store norske leksikon om keiser Hadrian.

Jeg anbefaler at man leser norske digitale oppslagsverk svært kritisk dersom man har saklig-nøktern interesse for historiske fakta (Wikipedia skiller seg positivt fra Store norske leksikon ved mange flere kildehenvisninger). Beundringen for de romerske, despotiske keisere er svært påfallende i norsk (kristelig) historieskriving. Det jødiske folkets selvstendighetstrang har vært utålelig også for den kristne maktkirkes paver og biskoper inntil i dag, som vi med god grunn kan betrakte som de (europeiske!) romerske keiseres arvtakere.

«Hadrian hater jødene, men er positiv til kristendommens fremvekst. Med trussel om dødsstraff blir det forbudt for jøder å vise seg i den nedrevne og ødelagte byen Jerusalem. Han beslutter så å begynne med en gjenoppbygging av landet og Jerusalem».

«Hadrian gir nå landet et nytt navn, Palestina. Navnet har han valgt for å spotte landet og folket. Palestina er nemlig en omskrivning av ordet filister, det jødiske folket verste fiender. På latin blir det hilistinus, på gresk philistinoi».

«Filistrene kom ikke fra arabiske eller semittiske folkeslag. De ble kalt «sjøfolket» og hadde sitt opphav fra de greske kystområdene i Grekenland og Tyrkia, inklusive øya Kreta. Byen Jerusalem får et nytt navn, Aelia Capitolina. Hadrians familienavn var Aelios og de tre gudene han tilba var den capitolinske triaden: Jupiter, Juno og Minerva».

Etter at det (europeiske) vestromerske riket brøt sammen, overtok det kristne, østlige Bysantiske keiserriket maktposisjonen og erobrerrollen i det som ble kalt «Palestina».

«Som hellig land for kristenheten fikk Palestina med ett en helt annet betydning enn før, særlig etter at Østkirkens kristendomsform ble gjort til statsreligion under keiser Theodosius i 381. Den bysantinske perioden i Palestina varte til 636 og er en av de rikeste i Palestinas historie...».

«Etter kort tid glemmer man navnet Palestina. Nye imperier kommer på banen, og nye religioner begynner å spre seg omkring med nye guder og religiøse skikker. I Kristenheten tar erstatningsteologien over. I den kristne religionen har ikke lenger Jerusalem og det jødiske folket noen særstilling... I to tusen år lærer man at kristendommen er avtageren til løftene. Jødene er mer å betrakte som et frelsesobjekt. I de arabiske dynastiene finns det ikke noe land ved navn Palestina. Området omtales geografisk som Sørlige Syria».

 

JØDER SOM FRELSES- OG MISJONSOBJEKT

 

For kristne lutheranere er jøder fortsatt et «frelsesobjekt». Jeg minner om de utallige annonser, ofte helsides, for Israelsmisjonen avisen Vårt Land reklamerer for både i papir og på nett. Her får jødene i kjent paternalistisk stil innprentet at «de ikke vet sitt eget beste», og at deres religion – jødedommen – er ufullstendig og tilbakelagt, dvs. bare en trapp opp mot den fullkomne kristendom og Jesu lære i Det nye testamente. Slik nedlatende forakt – medlidenhet – er karakteristisk for all kristen misjonsvirksomhet, som mener seg å besitte den ene Sannhet.

Fra dette hold kan man høre at jødene trenger «kristen kjærlighet». Slikt kristelig HOVMOD (for ikke å si HYKLERI) kan man sjokkeres over, eller bare le av.  Avisen Vårt Land er forøvrig like «schizofren» i dekningen av Midtøsten-konflikten, som på så mange andre felt. Den befinner seg konstant i spagaten ettersom den skal tilfredsstille både helortodokse og halvortodokse lesere.

Et mer selvstendig, kjempende og heroisk folk enn det jødiske er vanskelig å finne paralleller til i historien (likhetstrekk kan vi finne hos det kurdiske folk). Men for de kristne finnes bare ett lidende menneske i historien, og bare én korsfestet: Jesus (les: «Gud selv»). De forstår ikke andre folks lidelser. I mer enn halvannet årtusen har den kristne kirke brennemerket det jødiske folk på bakgrunn av den forrykte anklagen at de var «gudsmordere». Hver påske blir denne galskap minnet og gjentatt. Ingen høytid fryktet jødiske samfunn mer enn de kristnes påskefeiring. På denne tid ble mange pogromer utløst.

Ingen moderne konspirasjonsteorier overgår denne (kristne) vanvittige vrangforestilling. Ingen religiøs (fantasi)forestilling har hatt mer skjebnesvangre og ulykkelige historiske konsekvenser. For denne innbilte enkeltstående «forbrytelse» ble den jødiske minoritet i det kristne Europa kollektivt straffet, fornedret på det grusomste og terrorisert i århundrer etter århundrer, med kulminasjon i Holocaust. Det er riktig som A. Edwien har sagt i et foredrag:  intet vitner mer om kirkens lave etiske nivå.

Men den kristne gud/gudssønnen som på korset lot seg «myrde», sto altså opp igjen tre dager senere, for opp til himmelen og sitter nå ved «Faderens høyre hånd». Her har han sittet i 2000 år, i påvente av «dommens dag». Vi kan spørre:  skal Jesus vende tilbake til jødenes hjemland for å  fullbyrde  den dommen han forkynner over sitt folk i evangelieskriftene?  Det var jo sine egne landsmenn han truet med evig straff?

Dette mytologisk-autoritære barbariet (videreført av Martin Luther) ble på ny Grunnlovsfestet av våre folkevalgte på Stortinget - endog sidestilt med humanismen - for bare 5 år siden. Slikt kan ikke forklares på annet vis enn ved (stats)kirkemaktens tanketyranni, propaganda og indoktrinering, gjennom århundrer og årtusener. Langt inn i Stortinget, Akademia, avisredaksjoner og HEF’s korridorer ble denne kristne arv stilltiende akseptert.

Det ser ut til at lærebokforfattere (mange teologer), skole- og kirkepolitikere ønsker jødedommen ut av skolens læreplaner. Dette er ikke noe nytt. Jeg har tidligere fortalt om mitt besøk i landets største kristne bokhandel for noen år siden. Jeg fant ingen bok om jødedommen i hyllene, noe selgeren bekreftet.  

Men mye tyder på at vi finner en lignende situasjon ved noen av landets Høgskoler og Universiteter. «– På UiO har vi ingen som underviser i jødedommen, og her mener jeg universitetet har sviktet sitt samfunnsansvar», uttalte religionshistoriker Torkel Brekke til Aftenposten 4. april 2014.

Det er riktig at kunnskapsnivået om jødedommen og jødisk historie er svært lavt. Som skolebibliotekar fikk jeg for noen år siden dette spørsmålet fra en ungdomsskoleelev: Hva er en jøde? Ved en annen anledning, etter en RLE-time, kom noen elever og ville diskutere Israels okkupasjon av Palestina...

Nå er det ikke bare skoleelever som mangler slik kunnskap, men også den voksne befolkning. Når Lars Gule på Verdidebatt oppfordrer til mer kunnskap om jødedommen i skoleverket, kan vi spørre hvordan han selv bidrar til folkeopplysning på dette felt. Som religionforsker, aktiv samfunnsdebattant og fast bidragsyter i Klassekampens religionsspalte gjennom mange år, kan jeg ikke erindre at han har hatt jødedommen som tema. Martin Luthers antisemittisme har så vidt jeg vet ikke vært tema gjennom alle disse årene, heller ikke tankeinnholdet i Confessio Augustana (jfr. den grunnlovsfestede «evangelisk-luthersk lære»).

Det er kristen og muslimsk apologi som preger Klassekampens religionsspalte, ikke verken folkeopplysning eller saklig religionskritikk på historisk og etisk grunnlag. Da hjelper det ikke hvilke akademiske titler spaltistene smykker seg med. Det kan snarere tenkes at de undergraver respekten for forskerens/forskningens uavhengighet og integritet. Lars Gules hjelpeløse forsvar for «hijab-institusjonen» for få uker siden i avisen var etter mitt syn en moralsk og intellektuell kollaps.

I denne religionsspalten har islamforskere og islam-apologeter, kristne teologer og katolske munker/patere/teologer alternert gjennom årene, som også i dag (bortsett fra de to traverne Bjørn  Olav Utvik og Lars Gule).  Ingen jødisk spaltist! Vi kan med god grunn og rett spørre etter årsaken til slik påfallende ignorering av den eldste av de «abrahamittiske» religionene, som de to yngre og mer umodne «brødrene» springer ut av.  Det kan indikere at Klassekampen, som kirken, har et svært problemfylt og uforløst forhold til jødedommen og jødisk kulturhistorie. Dette inntrykket forsterkes av det jeg vil kalle avisens Israel-hets. Jeg vil påstå at ingen aviser er mer Israel-fiendtlig. Redaksjonen synes da også å ha svært mange «kristen-sosialister» i stallen.

-------------------    

 

Ingen vil bestride at oldtidspredikanten Jesus hadde en viss omsorg for de «utstøtte», men det hadde de gammeltestamentlige profetene også, århundrer før Jesu tid. Jesus var en i rekken av omvandrende «healere» og predikanter. Som Jesus var mange av dem endetidsforkynnere.

Den sosiale tendens i noen av profetskriftene (også i noen apokryfe skrifter) er langt skarpere enn hos Jesus, for hvem omvendelse og frelse – troslydighet -  var overordnet alle andre hensyn.

Da må man huske på Lovens betydning i det israelittisk-jødiske samfunnet. Utallige lover og regler skulle regulere og beskytte samfunnet, som også samholdet innenfor slekten og stammen. Vi snakker om helt andre typer samfunnsdannelser og lojalitetsforhold. Profetene tordnet mot de rikes utpining av de fattige, men viste også en særlig omsorg for enker og farløse. Ja, også for de fremmede.

Når de kristne ikke klarer å hente frem av historien noe annet enn Jesu beretning om «Den barmhjertige samaritan» (med den velkjente antijødiske brodd), må man bare undres over deres utviklingsnivå. Å skille ut denne beretningen som NOE ENESTÅENDE OG NYTT i menneskehetens historie, er anti-humant og historieløst. Så bør man også merke seg at når kristne forkynnere skal poengtere bibelens fredstanker og framtidshåp går de ikke til Det nye testamente, men til de gammeltestamentlige profeter.

Vi må bare minne dem om at det er en almen-menneskelig impuls å hjelpe forslåtte mennesker i veikanten. Jeg vet ikke om de kristne forstår dette, så lenge de tror de alene praktiserer «godhet». Ja, de mener jo i fullt alvor at Jesus brakte «godheten» til jorden for 2000 år siden! Slike tankeforstyrrelser kan vi bare betrakte som en ulykkelig konsekvens av den kristne åpenbaringstro (les: Jesus som Guds åpenbaring).  

De kristne fremstår selvgode og hyklerske når deres selvskrytende «godhetsgjerninger» må stilles ut i det offentlige rom. Få utenfor den kristne krets trenger selvsagt oldtidsprofeten Jesus som forbilde for å opptre anstendig, solidarisk  og medmenneskelig. Vi trenger ikke å FØLE kjærlighet til vår nabo eller kollega for å vise medmenneskelighet. Godhet, gjestfrihet og alminnelig omtanke har vært praktisert hos alle folk og i alle kultursamfunn, selvsagt også i det jødiske samfunn lenge før og lenge etter Jesu tid.

De fleste av oss gjør ikke våre små og store daglige og selvsagte «gode gjerninger» for å oppnå skryt og berømmelse i mediene, eller fordi en guddommelig autoritet har pålagt dette som en religiøs plikt. Vi opptrer ikke anstendig og solidarisk overfor  våre medmennesker fordi vi vil ha oppmerksomhet, og vi betrakter oss ikke som verken verre eller edlere enn våre medmennesker.

Vi har ingen skjult agenda, som de kristne har det.  De må alltid bevise at de er moralsk overlegne (de er jo «hellige», må vite, de er ikke «av verden»), mens det for oss andre kan være svært vanskelig å forstå hva deres eksklusive, høyverdige «kristne verdier» og «Kristi etterfølgelse» består i.

http://www.dagen.no/Kristenliv/Klart_for_godhet_i_Stavanger-54719 

 

Jeg nevner WHO's (kristne) representant i Syria, portrettert i Vårt Land, Dagsavisen og Dagbladet nylig. Hun er en av "godhetsposørene" (ved siden av Jan Egeland?) de kristne medier ukritisk dyrker. Jeg vil gjøre leserne oppmerksom på at Elizabeth Hoff (bare!) i Vårt Land har uttalt følgende, sjokkerende utsagn:

 "– Troen på Jesus er drivkraften i arbeidet mitt, sier WHO-sjefen".

Vi må håpe at hjelpearbeidere flest har en annen motivasjon ("drivkraft"). Jeg tror ikke traumatiserte, lidende syriske flyktninger trenger Kristus-troende misjonærer fra FN. Men ikke bare det, om "kristenforfølgelsene" sier Elizabeth Hoff til Vårt Land: 

"– Det minner meg om det som står i Bibelen, at dette kommer vi til å se mye av. Det har aldri tatt bort troa mi, heller styrket den.

– Du tenker at det er et ledd i de siste tider?

– Jeg er veldig forsiktig med å bruke sånne ord, for jeg tror ikke mitt eller vårt tidsperspektiv er det samme som Guds tidsperspektiv. Hvis man sier at det er de siste tider, så handler det fort om det er så eller så mange år til. Det vet jeg ikke.

Men jeg tror at det vi ser er en del av det, ja". 

http://www.vl.no/reportasjer/mintro/elizabeth-hoff-stemmen-fra-aleppo-1.905943

 

Etisk fortolkning av skriftene:  Jesus som «moralsk veiviser»?

 

 Med Jesus som «moralsk veiviser» har kirken etterlatt seg en «arv» så brutal, voldelig og undertrykkende at ingen kjente religioner kan oppvise noe lignende. Det mest skremmende er det systematiske og planmessige i volds – og maktutøvelsen. Den var alltid teologisk og/eller bibelsk  begrunnet! 

Jeg siterer bibelforsker Anders Martinsen:

"Det er viktig å få frem at holdningen til slaveri i NT ikke var humane for sin tid. Tradisjonen vektlegger at slavene skal vise lydighet og underkastelse...Selvsagt var det juridiske og sosiale forskjeller mellom slave og fri!

Slaveeier både eide og hadde «tilgang» på slavens kropp slik at slaver var utsatt for fysiske overgrep, fysisk avstraffelse og seksuelle overgep...Det er heller ikke belegg for at Paulus viser «en human holdning» til slaver i Filemon...De nytestamentlige tekstene er utformet av et slavesamfunns kulturelle og sosiale koder. Framfor å bruke NT som en moralsk veiviser, bør vi reflektere over hva som er en etisk fortolkning av disse tekstene...».

 

Merk språkbruken! Hvis NT ikke kan tjene som moralsk veiviser, kan vel heller ikke Jesus gjøre det? Vil en «etisk fortolkning» gi rom for kritikk av aspekter ved Jesu forkynnelse/lære og virksomhet, som hans dualisme, mytologi og eskatologi?  

Jesus godkjente slaveriet!

En etisk fortolkning av «disse tekstene» hos Lukas kan selvsagt ikke skjerme Jesus selv, kirkens guddommeliggjorte hovedperson – eller det «fullkomne menneske», som sokneprest Runar Foss Sjåstad skriver på Verdidebatt. Med Nicæneums ord fra år 325:  sann Gud og sant menneske.

Til (folkekirke)prestene Runar Foss Sjåstad, Øivind Norderval og Åste Dokka på Verdidebatt (og ikke minst til leserne) trengs noen presiserende, korrigerende kommentarer:  det er ikke alminnelig hermeneutisk metode (rettere: fortolkningslære) teologene benytter i sin skrift- og bibeltolkning, men noe de omtaler som «eksegese», «ekseget» og «eksegetikk»... Hva er nå det for noe rart? Jo, det er en eksklusiv teologisk disiplin.

Vi har å gjøre med en bestemt (intern) terminologi og tolkningsnøkkel som bare finnes innenfor teologien og de teologiske fakulteter. Man finner formuleringer som «kristologisk hermeneutikk» og «kristologisk tolkning av GT»...Slikt er bare forståelig for de innvidde. Derfor kaller jeg ofte fakultetsteologene for et «mysteriesamfunn».

Uten teologenes hjelp kan vi skaffe oss kunnskap om hva KRISTOLOGI betyr:  selve tolkningsnøkkelen i den kirkelig-teologiske inngang til de bibelske skrifter. Denne innebærer bl.a. at teologene leser hele bibelen (GT og NT) i lys av den såkalte «Kristushendelsen». Veien går altså fra bekjennelsesskriftene til bibelen, ikke omvendt.

Vi blir ikke nødvendigvis mer opplyste eller klokere, som nok heller ikke er meningen. En åpenbaringsreligion som kristendommen kan ikke forstås med den menneskelige fornuft. Åpenbaringen skal som kjent bare «tas i mot» i lydig underkastelse.

Jesu oppstandelse er «utilgjengelig for historisk forskning», som kriseteologen Jacob Jervell  uttalte det. Mer avslørende for teologien som akademisk fag kunne det neppe sies. Radarparet J. Jervell og I. Lønning ved TF  introduserte Bultman-teologien i 1960-årene, og denne har påvirket en hel generasjon teologer i etterkrigstiden. En av Jervells  elever, Halvor Moxnes, har gått svært langt i spekulativ symboliseringskunst og omtolkningsiver.

Som A. Edwien har påpekt er det ikke av-mytologisering som trengs i den kristne kirke, men av-dogmatisering. Det er noe ganske annet. Vi ser da også at de udiskutable og hellige DOGMENE består uforandret i Den norske kirkes bekjennelsesgrunnlag, og at de fortsatt styrer også TF-teologenes (og folkekirke-teologenes) fortolkninger.

Som presteordinerte teologer, lojale dogmatikere og Kristus-dyrkere kan de ikke fravike kirkens offisielle  LÆRE. De bare tilpasser, justerer og omtolker den litt, og så tror de at de er moderne, nytenkende og progressive?     

Men vi forstår bedre hvorfor teologen og historikeren aldri kan møtes. En sannferdig, nøktern historiker eller tekstfortolker/kildegransker vil aldri benytte en «kristologisk tolkningsnøkkel» på det bibelske skriftmaterialet. Når teologer påberoper seg vitenskapelig metode, som hermeneutikken, er det et grovt misbruk. De kan ikke i vitenskapens navn drive sine fortolkningskunster så vidt at de forfalsker skriftene/kildene og historien.

(Jeg minner igjen om at Kristus/Christos og avledningene kristologi, kristendommen og kristen/kristelig er betegnelser som har opprinnelse i herskertittelen «messias». Altså en tittel, ikke et egennavn).

Fagkonsulenter og artikkelforfattere på Store norske leksikon: Tarald Rasmussen (Universitetet i Oslo). Nylig aktivitet: Reformasjonen og Martin Luther. Fagansvarlig for Kristendommens historie: Hallgeir Elstad (også Universitetet i Oslo). Førstnevnte har skrevet 59 artikler og vært fagkonsulent for 1014 artikler. Sistnevnte har skrevet 68 artikler.

Terje Stordalen står som fagansvarlig for Det gamle testamente, med 12 artikler. Turid Karlsen Seim har skrevet 131 artikler og vært fagkonsulent for 109 artikler.  Reidar Aasgaard har vært fagansvarlig for Det nye testamente siden 2014. Verdt å merke seg: alle disse teologer er tilknyttet det såkalt liberale TF, eller Universitetet i Oslo.  

https://snl.no/.search?utf8=%E2%9C%93&query=kristologi 

https://snl.no/eksegese 

 

Jesus er langt i fra "fullkommen", slik han opptrer og taler i de fire evangelieskriftene kirken selv har utvalgt og overlevert, med Matteus som det første skrift og Johannes Åpenbaring som det siste i «Den nye pakt» og «Det nye testamente».

La oss også holde klart: det finnes ikke fullkomne mennesker! Den kristne dualistiske antropologi finnes ikke i vår menneskelige verden. Vi er ikke enten GODE eller ONDE, frelsesverdige eller fordømte. Dette visste og vet jødene, og derfor har de heller ikke hatt behov for å retusjere, forskjønne og idealisere deres skrifters mer eller mindre legendariske hovedskikkelser, om det er patriarkene, folkeføreren Moses, hans etterfølger Josva,  profetene, kong David eller Salomo, yppersteprestene, fariseere og skriftlærde eller rabbier...De fleste av dem er fremstilt med den nyanserikdom som kjennetegner vår felles menneskelighet. De er mennesker som vi, med svake og sterke sider. Det jeg finner særlig fascinerende i GT er den ærlighet som ikke utelater menneskelig dårskap. Både mennesker og guder er skildret uten formildende karaktertrekk.

Jeg siterer nedenfor noen avsnitt fra Andreas Edwiens bok «Jesus i konflikt med menneskerettighetene» (1979):

Moseloven gir – som så mange andre lover – et anskuelig bilde av forskjellen på menneskeverdet hos den fribårne mann og slaven; slaven var å betrakte som en eiendomsgjenstand, en ting som ble kjøpt og solgt og taksert etter alder, slitasje, utseende osv. Mens det var dødsstraff for drap på en fri mann, ble mord på en slave mildt straffet... (Se 2. og 3. Mosebok).

Det er helt åpenbart at Jesus har godkjent denne retten til å holde andre mennesker som slaver. Det finnes ikke antydninger til at han har opponert mot dette barbariske menneskesynet, eller lagt for dagen noen interesse for bedring av slavenes kår. Han taler gjentatte ganger om slavens stilling og rolle uten ringeste motforestillinger.

Mt. 24: 45 flg.

Mt. 25:14 flg.

Luk. 16: 13

 

Note 10:  

«Det må overhodet holdes klart at Jesus har godtatt alle de bestemmelser i Moseloven som hadde gyldighet på hans tid, og som han ikke konkret har forandret eller opphevet. Han opptrådte med angivelig fullmakt til å rette på det som han betraktet som de lovkyndige og skriftlærdes forandring, eller tilpasning (ev. forfalskning) av Loven».

«En pålitelig tradisjon om Jesu forhold til Moseloven er utvilsomt bevart hos datidens jødekristne sekt (hvis evangelieskrifter ikke har vært under innflytelse av Paulus’ anti-lovforkynnelse)».

 

Note 11: «Det er grunn til å påpeke at Bibelselskapet bevisst forskjønner bildet her ved å oversette ordet «slave» («trell») med «tjener», som jo betyr noe helt annet:  en fri arbeidstaker. Hva angår Jesu ord er feiloversettelsen konsekvent også i 1978-utgaven. Men i Paulus-brevene har man siden 1959 begynt å oversette korrekt (Tit. 2:9 har «tjener» i 1959, men «slave» i 1978»).

----------------------- 

 

Den nå avdøde tyske kirkekritiker Karlheinz Deschner har i en mannsalder dokumentert kirkens voldshistorie (også slaveriet). To av hans bøker ble oversatt til norsk: «Med Gud og fascistene» (1971) og boken «Og hanen galte annen gang. En kritisk kirkehistorie fra kirkens opprinnelse og til Pius XII» (1972).

 

http://www.nb.no/nbsok/nb/e5d80a2bf86818e1c52969c6db854684?index=1#0 

https://en.wikipedia.org/wiki/Kriminalgeschichte_des_Christentums 

http://www.nb.no/nbsok/nb/4516b28fcaf5bf6bcd41df37de4f4158?index=1 

 

Nå er de eminente kritiske forskere – gigantene - fra det forrige århundret døde, både den svenske Ingemar Hedenius (1908-1982), den tyske Karlheinz Deschner (2024–2014) og den norske Andreas Edwien (1921- 2015). Da står den kirkelig-teologiske intelligensia klar (som gribber) til åutnytte og manipulere deres verdifulle innsikter og forskningsarbeider - når de ikke lenger kan forsvare seg. Mens de levde hadde kirken null og ingen interesse for dem (de var bare et «rusk i kirkens maskineri»).

Veldig avslørende:  Andreas Edwien gir fortsatt ingen treff på Store norske leksikon, men det gjør derimot hans far, prest og liberal teolog, Einar Edwin. Faren, men ikke sønnen? Hvorfor?

Nå er det jo et faktum at sønnen, Andreas Edwien, var en langt mer aktiv og kontroversiell, kritisk forsker og produktiv forfatter/skribent/samfunnsdebattant i etterkrigstiden enn hans far. Det var verken biskop Kristian Schjelderup eller sokneprest Einar Edwin, men sistnevntes sønn Andres Edwien som standhaftig og konsekvent i tiårene etter 2. verdenskrig utfordret (stats)kirkens dogmatiske lære og teologi,  på historisk og etisk grunnlag. Han var vokst opp i et liberalteologisk prestehjem og kjente denne teologien fra INNSIDEN.

«Einar Edwin, norsk prest, cand.theol. 1917, res.kap. i Oslo fra 1937. Utgav flere bøker der hans utpreget liberale teologiske standpunkt kommer frem:  Protestantismen ved skilleveien (1929), Jesu bergpreken (1949), I sannhet og frihet; åpen tale om kristendom og dogme (1953)».

Fagkonsulent for artikkelen er (ikke overraskende) teologiprofessor ved TF:  Tarald Rasmussen. Har vi ikke fått nok av ham nå? Han er en ustoppelig gjenganger i norske, digitale oppslagsverk (som også i kristne læreverk), men han er klart inhabil som historiker.

Den tyske, skarpe og konsekvente kirkekritiker Karlheinz Deschner er nok også for vanskelig for Store norske leksikon å hanskes med. Det er skrekkelig at vi må oppsøke engelske og tyske nettsider for å finne saklig historisk-faktisk informasjon om en av de største kirkekritiske tenkere og kirkehistorikere i det forrige århundret. Norsk statskirke-offentlighet (med Tarald Rasmussen i front) har ingen eller liten interesse for folkeopplysning. I norske medier og oppslagsverk gjelder bare teologenes belæringer og forkynnelse. Med andre ord: Kristologien. 

 

LIGNELSEN OM GJESTEBUDET

 

De to varianter av Jesu lignelser hos Matteus og Lukas om «det store gjestebudet» er grusomme. Hos Matteus (22:2-10) er det en konge som skal holde bryllup for sin sønn og innbyr gjester til denne festlighet. Men ingen vil komme. Da utsender kongens budbærer en militær straffe-ekspedisjon og lar sine soldater avlive dem han forgjeves har innbudt og lar deres byer brenne opp.

(Er dette hva teologene Stålsett/Jørgensen forstår med «frigjøringstanker»?)

Denne lignelsen er en av mange i evangeliene som også tematiserer de kristnes jødehat. Meningen skal være at det jødiske folkets lidelser i forbindelse med romernes militære straffeekspedisjoner (som kulminerte med Jerusalems utslettelse og Israels ungergang som nasjon) var en av Guds planlagte straffer for at jødene ikke hadde tatt til seg de kristne predikantene og deres «invitasjon» til festen i himmelen...

Det er verdt å merke seg at det i Jesu polemikk og utskjellinger i evangelieskriftene er «fariseerne og de skriftlærde» som rammes av hans vrede (ikke hedninger eller vantro). De første kristne var også helt og fullt fanget av gjengjeldelses-tanken i sitt hat mot sine motstandere.

I Lukasevangeliet (14: 16-24) er den som arrangerer festen ikke en konge, men en utitulert person. Men også han symboliserer Gud.

Hos Matteus 23: 25-26 og Lukas 11: 39-41 er Jesu utskjellinger og  forbannelser over sine religiøse motstandere helt groteske. Lukasevangeliets hat mot de rike ligger bak den grusomme beretningen om  «Den rike mann og Lazarus» i16: 19–31. Rikdom (som all privateiendom) var visstnok av  «djevelen».

Hvordan Tor Berger Jørgensen og Sturla Stålsett klarer å omtolke Lukasevangeliet til et frigjøringsbudskap, er ikke lett å forstå.

«Om noen kommer til meg, må han sette dette høyere enn far og mor, hustru og barn, brødre og søstre, ja, sitt eget liv. Ellers kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel».

«Således kan ingen av dere være min disippel uten at han oppgir alt han eier»

(Lukas kap. 14)

 

Om ordet "fattig"  hos Lukas og Matteus betyr from ("fattig i ånden") eller materielt fattig, er det ikke så lett å få grep om. Det er også bare hos Lukas vi finner den absurde lignelsen om den uærlige forvalteren i kap. 16. 1:9. Jesus formaner sine tilhengere til å være like kynisk beregnende som skurken i vers 8, i deres streben etter å bli mottatt i «Guds rike».  

Jesus gir følgende anbefaling:

Herren ga den uærlige forvalteren lovord fordi han hadde stelt seg klokt, og han sa: Denne verdens barn er flinkere til å ordne seg enn lysets barn. Jeg sier dere: bruk pengene, som det hefter så mye urett ved, til å vinne dere venner som kan ta i mot dere i de evige boliger når pengene tar slutt.

Hvilken rolle i lignelsens budskap har «den uærlige forvalterens» arbeidsgiver? Når husslaver, bønder og herskere opptrer i Jesu lignelser er de vanligvis sinnbilder for Gud og gudsriket. Det forklarer deres brutalitet.

I følge Jesu syn på saken skal den uærlige forvalteren lære oss noe om den sluhet disiplene må ha for å nå sitt mål. De skal ikke bare være eiendomsløse, men med sin innstilling på «Guds rike» skal de også være listige som slanger  (Matteus 10:16).

Matteus nøyer seg med å la Jesus gi løfter om kompensasjon i himmelen for de fattige, mens Lukas går mye lenger. Han lar Jesus sende de rike og formuende til helvete. Lenger enn Lukas kan man ikke gå i klassehat, som i Jesu fryktelige beretning  «Den rike mann og Lasarus»  (Luk. 16: 19 – 31).

 

SV-topp og statsråd Erik Solheim leste denne avskyelige beretningen til stormende jubel på Oslo Symposium i 2013. Også den sør-afrikanske fredsprisvinner og biskop Desmond Tutu har Lukas-evangeliet som fremste inspirasjonskilde. Da kan vi kanskje ikke forvente noen freds- eller frigjøringstanker?

 

Erkebiskop Desmond Tutus "Sannhetskommisjon" (1996-1998), som skulle avdekke politiske overgrep under partheidstyret, har ikke brakt verken rettferdighet, fred eller velferd til Sør-Afrika.

Tilgivelse og forsoning (nåde?) i kristelig mening er ikke nødvendigvis hva et historisk traumatisert folk trenger, men derimot historisk oppgjør og strafferettslig rettferdighet. 

Den kristne vilkårlige og inhumane straffejustis er verdens skumleste!

Det er ikke nok å bekjenne sine synder for skriftefaderen (her: biskop Tutu). Skriftestolen er ingen rettssal, hvor den enkeltes skyld og straffeansvar plasseres etter nøye objektive, strafferettslige prosedyrer: bevisføring og vitneprov.

Man kan i sannhet stille spørsmålet hvordan en representant for den undertrykte majoritet kunne bli satt til å lede en "Sannhetskommisjon" - på vegne av undertrykkernes/koloniherrenes religion?

 

https://www.religion.dk/tilgivelse

http://www.h-a.no/debatt/meninger/fra-frigjoringshelt-til-bolle

http://www.vl.no/2.615/sv-solheim-mott-med-jubel-pa-symposium-1.24152  

 

Lukas 9: 50:  «For den som ikke er mot dere, er med dere» 

Markus 9: 40:  «Den som ikke er mot oss, er med oss».  

 

En merkelig nettside finner man nedenfor av en (kristen) adjunkt ved en videregående skole. Her står Paulusbrevene ved siden av Lov og rett (Kriminalitet og straff). Innleggene er publisert 2016.

https://prezi.com/user/0lhfgf9p1lwn/

 

Note 6:

«Jesus har tydeligvis ment at den rike – ved å akseptere Jesus – kunne sikre seg plass i himmelriket ved veldedighet. Sakkeus - som bl.a. hadde beriket seg ved pengeutpressing – kunne fortsette å være en rik mann også etter at Jesus hadde lovet ham «frelse», siden han forsikret at han ville bruke halvparten av sitt gods til fattigunderstøttelse (Luk. 19:2flg.). Nikodemus og Josef fra Arimatea var to andre av hans velstående tilhengere (Mat. 27:57, Joh. 3:1, 19:39).

For Paulus var det som kjent en selvfølge at hans rike tilhengere beholdt sitt jordiske gods, ja, selv slavene ivret han for at de skulle beholde; enhver skulle «bli på sin plass, både herre og trell» (1. Kor. 7:20). I troskap mot dette glade budskap for alle som samlet seg skatter både på jorden og i himmelen, sendte han endog selv en rømt slave tilbake til sin herre, rikmannen Filemon (brevet til Fil. vers 12)».

 

Note 7 og 8 bør også leses i sin helhet: 

 

«Den «kristne sosialisme» bygger på et rent følelsesmessig grunnlag. Å gi den noen slags adekvat nytestamentlig begrunnelse vil være umulig. Enten unnlater kristen-sosialistene å legitimere sine standpunkter med bibelhenvisninger, eller de tyr til hardhendt omtolkninger og reduksjoner».

Her nevnes to bøker: «Samtale om kristendom og sosialisme» (1976) og Jahn Eilert Lohne: «Kristendom og marxisme» (1977). Referansene til Helge Hognestad og C. F. Engelstad i Aftenposten 28/9-78 samt Jacob Jervell er også interessante.

(Alle noter er hentet fra Andreas Edwiens bok) 

 

«Teologisk arbeid om Mammon»

 

Den kristne kirkens grådige materialisme og dens kjærlighet til Mammon (rikdom og pengebegjær) gjennomstrømmer hele kirkens historie (katolsk og protestantisk). Les biskop Ole Chr. Kvarmes innlegg nylig på Verdidebatt (i samarbeid med biskop Atle Sommerfeldt): «Teologisk arbeid om Mammon». En underlig språkbruk. Hvorfor kan ikke biskopene bruke et alminnelig, forståelig språk? Er det for å mystifisere, tilsløre og avlede? Eller kanskje åndeliggjøre hele problemet?

https://no.wikipedia.org/wiki/Mammon 

 

Etter nær 2000 år har kirken ikke klart å komme løs fra sitt avhengighetsbehov, dvs. dens økonomiske og sosiale bindinger til herskermakten og (det gamle) aristokratiets privilegiesamfunn. Teologi, økonomi (pengebegjær) og etikk er altså spørsmål og dilemma den kristne maktkirke ikke har klart å løse siden "urkirken"?

«Selve saken (?) har vært behandlet løpende i kirken siden urkirken. Den norske kirke har behandlet disse utfordringene jevnlig...For tiden forberedes det en kirkemøtesak om kirken, økonomi og etikk i en arbeidsgruppe under Kirkerådet og Bispemøtet».

Kirkestatens byråkrati skal altså igjen utrede spørsmålet. Gjesp! Det er påfallende at Kvarme ikke gir noen konkrete eksempler eller historiske referanser til denne løpende behandling siden urkirken...Den kristne kirkes historisk-faktiske utsuging og undertrykkelse av de fattige og underpriviligerte massene i Europa og på andre kontinenter vil trolig ikke bli berørt i de byråkratiske dokumenter Kirkemøtet forbereder.

Den norske kirke og/eller såkalte «folkekirke» har godt nok det siste tiår signalisert sin økonomiske avhengighet av statlig underhold (igjen grunnlovsfestet i år 2012). Den er ikke selvstendig, men helt hjelpeløs uten statlige «troskroner».

Vi kan med god grunn betegne Den norske kirke som et STATLIG FORETAK. Det kjedsommelige og innholdsløse byråkratisk-administrative språket kirkelederne benytter, viser hvordan «kirkestaten» etterligner politikernes retorikk, administrasjonsspråk og stemmefiske. Man kan spørre om kirken noen gang har hatt et "åndelig feste". Ja, hva er de autoriserte, offisielle bekjennelsesskriftenes etisk-åndelige innhold?

Les kirkerådsleder Gunnleiksrud Raaum, pensjonert biskop Tor Berger Jørgensen og Berit Hagen Agøys innlegg på Verdidebatt (Agøy er i Vårt Land omtalt som kirkens «utenriksminister» og som kirkens «førstedame»).  

 

Bernt Torvild Oftestads siste innlegg på Verdidebatt er presist og godt poengtert. Helt riktig: "DnK er ikke som andre trossamfunn". Den rasende, lutherske prest og TF-teolog, Øyvind Norderval, er også gjenkjennelig. Han bekrefter alle våre «fordommer» om liberale, lutherske (statslønnede?) fakultetsteologer. Jeg anbefaler leserne å studere bloggen nedenfor i sin helhet. Den viser folkekirke-teologenes grimme Janus-ansikt. Når de møter motstand, kommer vrangsiden frem. Den er ikke verken åpen, tolerant eller inkluderende. Nordervals (folke)kirke har mange indre og ytre fiender, som konservative/bokstavtro kristne, human-etikere/ateister og katolikker...Skal vi føye til sekularister og muslimer?   

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11676623-ikke-som-andre-trossamfunn 

 

Og hva er «Folkekirken» uten homofilisaken? Hva har den annet å tilby enn likekjønnede vigsler? Det er ikke umulig å tenke seg at DnK blir redusert til en liten, sekterisk «homo-kirke». Man vil selvsagt ikke føle seg mindre fremmed i en slik kirke, som ikke har endret en tøddel eller bokstav i kirkens bekjennelsesgrunnlag. I sitt skrift- og læregrunnlag er den like lite «åpen» som den alltid har vært, og dens «folk» er som i de foregående århundrer ufrivillig, tvangsinndøpte spebarn. Her er lite nytt.  

«Folkekirken» støter ut sine aktive, dedikerte kirkegjengere og få nye medlemmer kommer til. Den har bare gjort seg selv ennå mer overflødig og irrelevant. Sturla Stålsetts kirkeparti «Åpen folkekirke» har bidratt til at få assosierer annet med kirken enn homofili og homofile vigsler.

Den mangeårige, uverdige og stadig uavklarte, splittende homofilisak har resultert i TO UFORENLIGE (!) syn i kirken. Mange forstår hvorfor et slikt umulig standpunkt må sprenge kirken i filler. Heller ikke et politisk parti ville kunne leve med to uforenlige syn i samme sak. Når "Kristus", "Herrens ord" (Skriften alene) og Helligånden taler med to eller flere tunger om en og samme sak, blir resultatet naturlig nok kirkesplittelse og sekterisme. Det ser ut til at den kristne guden og hans tilbedere ikke befinner seg på samme "frekvens".

Eneste framskritt vi kan notere oss i dag er at skismatiske lærespørsmål ikke resulterer i bålbrenning, landsforvisning og dødsstraff. Nå vil de innbille oss at det bare handler om «demokratisk» uenighet. Men vi vet at det er noe ganske annet som står på spill, nemlig synet på Jesu autoritet ("åpenbaring»), «Guds ord» og «Skriftens autoritet»...

Nå er vi vant til at kirkens biskoper og teologer skifter standpunkt i  (kontroversielle) sosial-etiske spørsmål omtrent hvert 10. eller 15. år. Slike piruetter, vinglinger og mangel på moralsk ryggrad kan vi nevne en rekke eksempler på, ikke minst før og etter bispeutnevnelser. Kristen tro og kristen teologi har gjennom hele kirkehistorien vist seg å være «plastisk», dvs. formbar og modellerbar etter tidens verdslige strømninger. Se bare her:

«I 1997 konkluderte en utredning fra bispemøtet at likekjønnet vigsel er kirkesplittende vranglære. Et samlet bispemøte var enig også i 2004 om at en kjønnsnøytral ekteskapsforståelse strider mot kristen tro». 

I dette Luther-året, med stigende oppsplitting og fiendskap (sekterisme) mellom lutherske menigheter/trossamfunn, kan det være nyttig med noen tilbakeblikk fra Reformasjonens historie. Det er mange aspekter som ennå ikke er hentet frem.

 

KARISMATIKK OG ÅNDELIG SVERMERI

 

"Eg trur på Den heilage anden...". Dette er tittelen på humanist og historiker Andreas Skartveits faste spalte i ukeavisen Dag og Tid 24. februar 2017.

 

"Slik lyder det kvar søndag i kyrkjene våre når kyrkjelyden seier fram truvedkjenninga. Den heilage anden er ein del av guddommen, av den treeinige guddommen. Ved kyrkjemøtet i Konstantinopel i år 381 vart han tatt inn som ein person i guddommen, og fekk den statusen i kyrkjelæra han i dag har...Kyrkjesoga, og den politiske soga, er full av strid om guddommen, minst om Faderen, mykje om både Sønnen og Anden".

 

Hvor den kristne Sigmund Voll Ådnøy plasserer seg i det kirke-kristne landskapet, er ikke lett å forstå. Jeg synes ikke han fremstår som noe godt eksempel på «dannelse og debattkultur i møte med spørsmål eller kritisk refleksjon». (Jfr. Verdidebatt)

Jeg forstår ikke hvorfor han avgrenser sine spørsmål/utfordringer til pinseledere, og ikke til alle kirkeledere? Han krever at pinseledelsen skal ta avstand fra «herlighetsteologien», men hva betyr det egentlig?

Hvordan skiller Ådnøy «åndelig svermeri» fra «klassisk kristendom»? Hvilken tradisjon tilhører Martin Luther? Kan vi få en klar definisjon på "moderatkarismatikk" vs. "ekstremkarismatikk"? Hvor plasserer Ådnøy Jesus som etisk-åndelig inspirator? Hva betyr "Kristi etterfølgelse" for Ådnøy? Hvordan opplever han "Åndens gjerninger", eller "Åndens frukter"?

Jesus helbredet syke, oppvakte døde og drev ut onde ånder. Ja, han gjorde mange "mirakler"; han gjorde vann om til vin, gikk på vannet og brødfødte 5000 mennesker med fem brød og to fisker, i følge evangelienes beretninger. Var Jesus en moderat eller ekstrem karismatiker/svermer? Hvilken "ånd" var Jesus ledet av? Menneskesønnen?

Hvert år feires pinsebegivenheten og Den hellige ånds utgytelse. Forsøk på å visualisere Helligånden faller ikke så heldig ut.

https://www.bing.com/images/search?q=den+hellige+%c3%a5nd&qpvt=den+hellige+%c3%a5nd&qpvt=den+hellige+%c3%a5nd&qpvt=den+hellige+%c3%a5nd&FORM=IGRE

 

Læren om Den hellige ånd kalles "pneumatologi". Siden 200-tallet har kirken feiret pinse til minne om Den hellige ånds komme og grunnleggelsen av kirken. Ånden i Det gamle testamente er ikke «kristen» på samme måte som i Det nye testamente, i følge Wikipedia...  

https://snl.no/Den_hellige_%c3%a5nd 

 

En (kristen) trosopplæringsleder sier det slik:

"– Det er fullt mulig å snakke om den hellige ånd, selv om han er litt abstrakt. Vinden ser vi heller ikke, men den blåser jo, sier hun.

– En idé jeg fikk var at barna skal blåse på hverandre. Så skal vi snakke om at vi kjenner luften, selv om vi ikke ser den. Akkurat som Den hellige ånd – man merker ham, uten å se han".

 

Vel, når voksne ikke forstår eller sanser den kristne Helligåndens nærvær og virkninger i verden og historien, som heller ikke i dagliglivet, kan vi selvsagt ikke forvente at barn skal forstå et slikt diffust vesen: på samme tid en (usynlig) ånd OG handlende/virkende mannsperson?  

En av Oase-bevegelsens grunnleggere og tidligere bibelskolelærer, Jens Petter Jørgensen, har i avisen Dagen og på Verdidebatt gått ut og oppfordret til ny vekkelse (han er ikke en pinsekarismatisk leder). Hvilke virkninger mon tro tenkes en Helligånd-vekkelse å frembringe i dagens samfunn? Har Helligånden endret seg siden 1970-tallet?

Hva sier Ådnøy til dette?

«Jeg tror behovet for en ny Helligånd-bevegelse som berører by og bygd i dette landet, er større nå enn på 70-tallet. Men den nye skal ikke være en repetisjon av det som skjedde den gangen. For mye har forandret seg siden da. Er dagens Oase-ledelse i stand til og villige til å lede en slik bevegelse? Sender Gud den igjen?».

http://www.dagen.no/dagensdebatt/kristenliv/kronikk/Etter-40-%C3%A5r-med-Oase-446964 

 

 

REFORMASJONEN: EN BEVEGELSE FOR (PATRIARKALSK) DISIPLINERING

 

I Den norske kirkes offisielle og stadig gyldige Augastanas (CA) første artikler slynger Luther sine forbannelser og fordømmelser over uortodokse "trosbevegelser" (svermere? heretikere?), som også over "muhammedanerne".

Dette må trekkes frem nå som den mye omtalte Franklin Graham kritiseres av noen menighetsledere for sitt syn på muslimer som "våre fiender". Flere har nå trukket tilbake sin støtte til Grahams planlagte evangeliseringskampanje (også tre Stortingsrepresentanter). Denne omsorgen for muslimer er ganske underIig når de i Augustana art. 17 sidestilles med djevlene og trues med "pine uten ende" (evigvarende torturstraff).

Luther er langt mer ekstremistisk enn Graham!  

Disse kristne ledere må minnes om at flere kristne europeiske stater i århundrer nektet jødene adgang til landet - på religiøst grunnlag, i Norge så sent som på 1800-tallet (som også de katolske jesuittene). Når det historiske minnet svikter de kristne, må vi hjelpe dem litt. Når den kristne predikanten Graham ønsker innreiseforbud for muslimer ("fienden"), er det altså ikke et brudd med kristen teologi og praksis.

Ideen om korstog i den kristne verden er slett ikke "død", selv om ordet nødig tas i bruk i dag. Selve forestillingen er høyst "levende". Det er ikke freds- eller frigjøringstanker Jesus uttrykker nedenfor. Fiendehat og voldsbruk henger nøye sammen.

Lukas 19, 27:  "Men mine fiender som ikke ville ha meg til konge, skal dere føre hit og hogge ned for mine øyne".

 

Jeg siterer en internett-side: 

«Det var ofte fiendskap mellom trossamfunnene...Konfesjonaliseringen, fra ca. 1560 i de protestantiske statene, ble fulgt opp av statlig kontroll av den lokale kirke og over fattigstellet og økt kirketukt og disiplinering av befolkningen. Det berørte svært mange forskjellige forhold.

Fyrstenes forsøk på å innføre kontroll av befolkningens moralske vandel begynte i noen fyrstedømmer før reformasjonen, mens i andre fyrstedømmer kom dette etter reformasjonen. Konfesjonaliseringen ble etter hver mer og mer moralpolitikk...

Et av de viktigste trekk ved reformasjonen var at den så svært sterkt ikke bare bygget opp under de patriarkalske trekkene i samfunnet, men også skapte slike trekk. Slik ble reformasjonen en patriarkalsk reformasjon.

Husfarens makt i i forhold til andre medlemmer i husstanden økte sterkt, etter pålegg fra kirke og stat. Husfedrene økte sin kontroll over de ugifte personene i husholdet og også over gifte kvinner og over husholdets eiendom.

I de protestantiske territoriene ble disiplinering av seksualiteten og av de fattige viktige oppgaver. Reformasjonen var blant annet en bevegelse for disiplinering. Og patriarkatet var en disiplineringsform. Opplæring i og pugg av katekismen var en del av disiplineringen».  

 

Det var interessant å lese Vårt Land 14. februar og avisens anbefalinger til hele 12 alternative lutherske menigheter og trossamfunn («konkurrenter»!), for alle de som er kritiske til «den teologiske utviklingen i DnK, ikke minst åpningen for vigsel av likekjønnede».

Det ironiske er jo at disse helortodokse utbrytermenighetene står langt nærmere Jesus, Paulus, kirkefedrene og Martin Luther i lærespørsmål og historisk etterrettelighet. Bibeltroskap ("biblisisme") innebærer å lese skriftene like bokstavlig som Jesus selv gjorde det.

Jeg gjentar: Jesus var ingen liberal eller moderne teolog! Hans dualistiske menneskesyn og mytologiske verdensbilde var ikke tenkt verken metaforisk eller modernistisk, av den enkle grunn at han ikke snakket til oss mer opplyste europeere i det 21. århundret.  

Vel, mange forstår nok at «konkurrenter» (!) ikke samarbeider, og ikke danner verken en enhet eller et fellesskap. «Konkurrenter» motarbeider hverandre. Den lutherske kirke er i full oppløsning, kanskje med Vårt Lands bifall? Avisen har først og fremst opplagstallene for øye. Derfor har den forsøkt å fornye seg de senere år bl.a. ved å knytte til seg eksterne spaltister, som nå TF-teologen Åste Dokka og skribent/apologet Håvard Nyhus. Vi kjenner dem så godt igjen, som også ny-apologetene fra tankesmien Skaperkraft (Espen Ottosen og Daniel Joachim Kleiven).

Men Vårt Land kommer trolig aldri opp av bølgedalen fordi dens journalister, spaltister og teologer ganske enkelt ikke stiller interessante eller relevante spørsmål. Avisen kommuniserer ikke med samtiden. Den gjentar seg selv, bare i ny språkdrakt. Det finnes ingen tegn til teologisk nytenkning, ingen diskusjon om bekjennelsesgrunnlaget. 

En selverklært kristelig avis som ikke vil eller våger å ta klart stilling i aktuelle teologiske spørsmål, har ingen offentlig interesse (jfr. sjefredaktør Åshild Mathisen på Verdidebatt). Men motsatt Mathisens påstand har avisen tatt klart stilling i teologiske spørsmål gjennom alle år. Jeg minner bl.a. om avisens dekning av Geilo-møtene. I striden mellom de to teologiske fakulteter, MF og TF, var det heller aldri tvil om Vårt Lands posisjon.

Det er bare de senere år avisen har myket opp sin harde linje. TF-teologer, folkekirke-teologer og ny-apologeter "valfarter" nå til Vårt Land. Men avisen får ikke flere abonnenter og papiravisens andakter og prekener er like dogmatiske og ortodokse i dag som under Helge Simonnes årtier som mektig sjefredaktør. Han har hoppet til Dagsavisen og har funnet spalteplass under den treffende vignetten "Børs og katedral". Her kan han pludre litt friere enn han kunne som aksjespekulant, sjefredaktør i Vårt Land og administrerende direktør i Mentor Media.

Alf Gjøsunds redaksjonelle styring på Verdidebatt er tydelig teologisk-ideologisk styrt. "Folkekirkens" sære tema og vinklinger, fremhevet på Verdidebatts forside, er bare et stort GJESP. De indre-kirkelige favoritttema gjentas og gjentas, kamuflert i ny språklig innpakning. Det er som om tiden står stille.

Denne monotonien kan være en av grunnene til at interesse og debattaktivitet på Verdidebatt synes betydelig redusert under Gjøsunds redaksjonelle ledelse (påfallende mange innlegg har 0 kommentarer). Med tiltakende sensur og ensretting (inkonsekvent moderering/sletting av kommentarer), og med mer og mer forkynnelse, har vi ikke lenger å gjøre med et normalt, seriøst debattforum.

De siste uker kan man lese slike innlegg som dette:

"Barn og nattverd", "Makt i de foldede hender", "Tro - hvile eller besvær", "Åpenbaringen i Fatima - 100 år", "Vår frie vilje - eller Guds?", "Normer og nåde", "Kreasjonismen er vitenskapelig", "Å gjøre Jesus synlig", "Jeg skulle så gjerne smitte deg litt"...

Slikt (kristelig) tankegods er oss helt fremmed og ubegripelig. Dette er bare noen av mange eksempler på kristenheten og Vårt Lands kuriøse tankeverden og virkelighetsoppfatning, trolig også gjeldende for nåværende debattredaktør/moderator på Verdidebatt. Ingen seriøs dialog eller debatt er mulig.   

At den katolske konvertitten Bernt Torvild Oftestads siste saklige innlegg på Verdidebatt kan avstedkomme slike rabiate og sinte kommentarer som Øivind Norderval presterer på denne tråden, er ikke overraskende i et kristelig, luthersk-protestantisk debattforum. Det faktum at statskirken og statsinstitusjonen DnK lever videre, bare under litt andre betingelser, synes utålelig for såkalt "folkekirke-teologer" fra TF å bli minnet om. Men vi er mange som har gjennomskuet retorikken ikke bare i Vårt Land, men også i "trosministeren" Hellelands innlegg i Aftenposten.

 

https://human.no/nyheter/2017/januar/ti-tegn-pa-at-statskirken-lever/ 

http://www.verdidebatt.no/bto 

 

Et helt annet spørsmål er selvsagt Oftestads lydige tilslutning til den autoritære pavemakt og Vatikanstaten, et tema som ser ut til å befinne seg innenfor det man kaller "interne anliggender". Verken Vårt Land eller andre aviser våger å stille kritiske spørsmål ved pave Frans halvt guddommelige autoritet og den totalitære, monstruøse mannsstaten: Vatikanet.

Utrolig nok er Vatikanet anerkjent som en selvstendig stat. Den (kyske) skinnende hvitkledde Paven er både statsleder OG åndelig leder. Jeg vet ikke hvordan Vatikanstaten (en stat uten folk?) får sine inntekter, hvordan den har ervervet sin rikdom eller hvordan finans- og bankvesenet fungerer. Men ubekreftede rykter om forbindelser med mafiaen har versert i noen årtier.

Derimot vet vi med sikkerhet at Den norske kirke er helfinansiert av staten. Den er en grunnlovsfestet statsinstitusjon, bare under et annet navn: "Folkekirke". Fortsatt har den Stortingets, Grunnlovens og Kongens beskyttelse. Vi kan kanskje også tilføye den fjerde statsmakt: mediene.

Det nye er at den samme kirke har fått arbeidsgiveransvar og budsjettansvar. Denne "selvstendighet" synes svært besværlig for Den norske kirke, også når det gjelder bispeutnevnelser. Kirken fremstår som en teologisk-ideologisk "slagmark", og som sådan har den ingen framtid.   

Det er en stor og vanskelig omstilling, forstår vi. Vi leser stadig at kirken er bekymret for sin fremtidige økonomi: uforutsigbarheten. Det er forståelig. Den har vært politisk og økonomisk uansvarlig (les: uselvstendig) gjennom så mange århundrer at selv budsjettansvar fremkaller skjelvinger og rystelser. Når kirken nå innenfor tildelt rammebevilgning selv skal fordele de statlige midlene kan vi vente oss nye konflikter, interessemotsetninger og drakamper. Kirkens hus (les "Guds hus") har vært og er en evig kampsone.

Det er altså langt igjen til at DnK kan oppfattes som en "fri kirke og et trossamfunn blant mange". Det var nok ikke bare Oftestad som muligvis steilet over Vårt Lands to siders reportasje 14. februar: «Alternativ til Den norske kirke?».

Jeg siterer ham:

«Om den statsstøttede "Norges folkekirke" skriver avisen: Den norske kirke er ikke lenger en statskirke og en statsinstitusjon, men en fri kirke og et trossamfunn blant mange. Dette blir stadig gjentatt av folk innen Den norske kirke. Etter hvert tror mange at det er en dekkende oppfatning. Men den tildekker, mer enn den opplyser.

Ingen statsmakt har plikt til å holde kirken oppe. Når det gjelder Den norske kirke, har staten derimot bestemt at den skal være grunnlovsfestet. Det er da et mål og en plikt for staten å sikre dens fremtid. Bare Stortinget kan avskaffe "Norges folkekirke".

«Øyvind Norderval nekter oss som ikke tilhører Den norske kirke, å drøfte  kirkeparagrafen i Grunnloven. Å vurdere Grl § 16 er å blande seg inn Den norske kirkes indre anliggender, mener han. Et pussig tenkesett, som ikke kan tas alvorlig".

 

Her vil jeg skyte inn at alle norske borgere har en demokratisk rett og plikt til å uttale seg om Grunnlovens paragraf 2 og 16, hva enten det gjelder katolikker, ufrivillig tvangsinndøpte medlemmer i DnK, muslimer, politiske partier, ateister eller Human-Etisk Forbund. Nevnte grunnlovsbestemmelser er ikke et privat, kirkelig "indre anliggende". I så fall må Den norske kirkes krav på "offentlighet" oppgis. Hele det politiske liv, som også våre offentlige medier, bærer et blytungt ansvar for den kaotiske, uryddige kirkepolitiske situasjonen vi står overfor i dag.

------------------------ 

 

På Espen Ottosens siste tråd på Verdidebatt finner vi en kommentar med følgende tittel: «Et forbannet evangelium fra forbannede mennesker».

Jeg siterer fra denne kommentar (med henvisning til Paulus): «Vi har sagt det før, og jeg gjentar det nå: Hvis noen forkynner dere et annet evangelium enn det dere har mottatt, forbannet være han!».

La oss bare merke oss at (debattredaktør) Alf Gjøsund åpenbart mener at å slynge forbannelser over meningsmotstandere er i samsvar med god debattskikk og presse-etiske retningslinjer i Vårt Land.

Vi har sett at Ø. Nordervals sarkasmer og usakligheter ikke blir «moderert». Det er merkelig at Norderval kritiserer konvertitten Oftestad for utidig innblanding i det kirkesamfunnet han forlot. Hva skal vi da si om Vårt Lands reportasjer om Den katolske kirkes "medlemsjuks"? Er Den norske kirkes medlemskriterier (spebarnsdåp) demokratisk, eller et indre teologisk anliggende?

Er det god debattskikk på Vårt Lands Verdidebatt (år etter år) å fortie katolske presters seksualforbrytelser, som at Oftestads katolske kirke nylig har betalt milliarderstatning til tusenvis av ofre for seksuelle overgrep i Australia, som fant sted i årene 1980 til 2015?  Skal dette være utidig innblanding i Den katolske kirkes indre anliggender, mens den samme avis har slått stort opp at OKB anker dommen i tingretten, hvor den ble dømt til å tilbakebetale 40 millioner? Er kanskje økonomisk vinning mer moralsk forargelig i Vårt Land enn tusener av barn og unges lidelser?

«Paragrafen det har vært strid om i saken er paragraf 19 i Trossamfunnsloven. Der står det blant annet at trossamfunn skal få statsstøtte etter hvor mange «som hører til» samfunnet. OKB mener at en katolikk som er døpt i for eksempel Polen, også er en katolikk i Norge – han tilhører OKB – og derfor utløser offentlig tilskudd».

 

"DEN DØPTE TILHØRER KIRKEN"

 

Spørsmålet om barnedåp vs. voksendåp har splittet kirken i mangfoldige århundrer. I dag blir "troende dåp" (voksendåp) praktisert blant annet av baptister, mennonitter/anabaptister, noen unitarer, pinsebevegelsen og De frie evangeliske Forsamlinger...Disse menigheter har langt flere gode argumenter og skriftlige kilder for sin praksis enn barnedåpens tilhengere: DKK og DnK.

Jesus fra Nazareth ble i følge evangelieskriftene omskåret den 8. dag, i samsvar med jødisk skikk.  

http://tidsskriftet.no/2002/01/kronikk/rituell-omskjaering-i-norge

"Gud selv" og "Guds enbårne Sønn" er altså fysisk omskåret?

Himmelens og jordens skaper ble først omskåret som spebarn (etter jødisk skikk), så døpt som 30-åring av Johannes Døperen (en inkarnasjon av profeten Elias?), ved full neddykking i Jordanelven...

 

Jeg siterer fra bloggen til soknepresten i Hinna menighet Arne Berge:

"Jesu dåp peiker fram mot Jesu død og oppstode til frelse for alle folkeslag. Vår kristne dåp byggjer på Jesu død og oppstode. Jesu dåp er ei grunnleggjande hending ved starten av Jesu offentlege virke. Han opplevde sjølv at dette ”måtte” skje, og me kan sjå på Jesu dåp som ei innviing til hans frelsargjerning.

Den Heilage Ande kom konkret over Jesus og Guds røyst høyrdest frå himmelen. Men kven høyrde dette? Truleg bare Jesus og Johannes. Andre som eventuelt var til stades, såg truleg bare dua. Dei forstod ikkje at dette var Anden, og dei høyrde truleg ikkje Guds røyst.

Også idag må Guds handlingar tolkast. Den som bare er tilskodar, får ikkje med seg meir enn det ytre".

Vel, det må ha vært flere enn Jesus og døperen Johannes som hørte og forstod hendelsen, ettersom den er beskrevet i evangelieskriftene.   

Jeg siterer Lukas 3, 21-23 (jfr. Matt. 3,13-17, Mark.1, 9-11 og Joh.1, 32-34):

"Hele folket (?) lot seg nå døpe, og Jesus ble også døpt. Da det var skjedd, og han stod og bad, åpnet himmelen seg, og Den Hellige Ånd kom ned over ham i skikkelse av en due. Og det lød en røst fra himmelen: "Du er min Sønn, den elskede. I deg har jeg behag".

http://www.prekenside.com/prekenmappe%20pdf/1.s.e.kr.aap.09.pdf

https://www.nettkirken.no/dagens-betraktning/2014/01/jesu-daap-og-andres-daap/ 

https://no.wikipedia.org/wiki/D%C3%A5p 

 

Den Norske kirke går så langt at den opererer med to typer "medlemskapskriterer": medlemmer og tilhørige. Om dette er mer forsvarlig - demokratisk og juridisk - enn Den katolske kirkes medlemsjuks blir ikke tematisert.  

De tilhørige blir (automatisk) innmeldt ved fødselen, dersom bare en av foreldrene  formelt er registrert som kirkemedlem. Foreldrene blir ikke en gang spurt om hvilken kirketilknytning de ønsker for sitt avkom. Disse nyfødte barn blir ganske riktig ikke "tvangsdøpt", men de blir registrert som "tilhørige" frem til de er 15, eller 18 år. De har status som en slags B-medlemmer inntil myndighetsalder. Fordi de ikke er døpt har de ikke stemmerett. Men de regnes likevel med i statistikken.

"3 799 366 personer, bosatt i Norge, var medlemmer eller tilhørige i Den norske kirke per 31.12.2015. De 137 698 tilhørende utgjorde 4 prosent av medlemsmassen".

(Den norske kirke: Medlemsstatstikk)

 

Det kom få prinsipielle, offisielle protester fra HEF da dette problemet første gang kom opp til diskusjon og behandling. Denne uhyrlige praksis var ukjent ikke bare for almenheten, men kanskje også for en stol del av presteskapet? I 2008 var HEF mest opptatt av hvor mange millioner forbundet tapte ved denne kirkelige praksis (1,6 mill. årlig i statstilskudd, i følge generalsekretær Kristin Mile). Penger og finansiering synes overordnet prinsipper og idealer. Likebehandling av "tros- og livssynssafunn", som HEF er så opptatt av, handler først og fremst om økonomi.

Jeg siterer nedenfor fra Fri Tanke nylig, og jeg synes man bør grundig gjennomtenke HEF's standpunkt:

"HEF støtter prinsippet om at staten bør ha en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk".

Hva innebærer dette? Livssynsrådgiver Lars-Petter Helgestad forteller at HEF ikke har vedtatt en mer detaljert politikk om det ennå...Men var ikke Stålsettutvalgets rapport, hvor HEF var representert, ganske detaljert?

Helgestad var første leder i Humanistisk ungdom (som nå har avskrevet religionskritikken). Han har også vært informasjonskonsulent i STL (Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn). Jeg håper ingen er i tvil om at undertegnede finner HEFs mangeårige aktive deltakelse i STL svært tvilsom og problematisk.

I dag snakker HEF noe høyere om prinsippene, skjønt fortsatt hviskende og forsiktig, men vi skjønner at forbundet (som Den norske kirke) er avhengig av statstilskudd for å opprettholde sin byråkratiske livssyns-organisasjon. I sine seremonier, språk og offisiell retorikk nærmer de seg hverandre, HEF og Den norske kirke, ganske som i den famøse grunnlovsparagraf 2.

En kuriositet: kirkerådsleder (DnK's "regjeringssjef") Kristin Gunnleiksrud Raaum har ved flere anledninger snakket varmt om behovet for "rosa kompetanse" (kurs/undervisningsmodell utviklet av LLH, finansiert av Helsedirektoratet m.fl.). Det handler (prisverdig) om å spre kunnskap om utsatte seksuelle minoriteter, som lesbiske, homofile, bifile og transpersoner.  

Det morsomme og litt oppsiktsvekkende er at kirkerådslederens sønn, Haakon Gunleiksrud, er sentralstyremedlem i Humanistisk ungdom. Han har i Aftenpostens ungdomsspalte Si'D nylig tatt opp det samme tema som sin mor, kirkerådslederen, men med hovedvekt på "det tredje kjønn". Om dette er snakk om tilfeldigheter, eller en styrt og samordnet kampanje vet jeg ikke.

 

https://www.stortinget.no/no/Hva-skjer-pa-Stortinget/Nyhetsarkiv/Hva-skjer-nyheter/2011-2012/Endringer-i-Grunnloven-og-kirkeloven/ 

http://fritanke.no/nyheter/hef-taper-1-6-mill-arlig-pa-kirkens-tilhorig-registrering/19.7360 

http://www.vl.no/human-etisk-forbund-skroter-eget-prinsipp-tjener-millioner-1.65634

http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=9000

 

http://www.trooglivssyn.no/index.cfm?id=389275 https://kirken.no/nb-NO/om-kirken/medlemskap/om-medlemskapet/tilhorighet-og-medlemskap/

 

"Det er bare medlemmer som er valgbare ved kirkevalg og som har stemmerett ved de samme valgene. Tilhørige har ikke stemmerett.

Den norske kirke mottar ikke offentlig støtte pr. medlem. Kirken mottar støtte over statens og kommunenes budsjetter ut fra kirkepolitiske føringer i Statsbudsjettet og kommunenes forpliktelser i henhold til kirkeloven. Variasjoner i antall medlemmer i Den norske kirke påvirker ikke kirkens budsjetter direkte.

De offentlige overføringene til Den norske kirke delt på antall medlemmer og tilhørige i kirken utgjør imidlertid beregningsgrunnlaget for de andre tros- og livssynssamfunnene...

Det kan være ulike meninger om tilhørighetsordningen, som ikke er etablert for Den norske kirkes skyld.

Kirken praktiserer barnedåp og har dermed en teologisk begrunnet ordning for registrering av barn som medlemmer. For Den norske kirke fører ordningen til mye støy, fordi folk misforstår ordningen...

Å bære et barn til dåp handler ikke om tvang eller integritetskrenkelse, slik noen argumenterer for. Spedbarnet er avhengig av sine foreldres valg og kan ikke betraktes som foreløpig i verden fram til det kan ta rasjonelle valg om tro og tilhørighet. Barnet tar del i sine foreldres livsverden enten foreldrene liker det eller ikke". 

Før, under og etter rettsprosessen mot Den katolske kirke, har statlige myndigheter understreket at det kreves en aktiv tilslutning fra medlemmet. Vi må anta at dette gjelder alle kirke- og trossamfunn, også Den norske kirke. Staten forlanger altså en demokratisk, ikke teologisk begrunnelse for medlemskap. Man må vel da kunne si at det foreligger en betydelig uoverensstemmelse mellom en statlig og en kirkelig-teologisk vurdering av selve medlemskapskriteriet?

Men hvorfor blir da DnK' trosopplæring for barn og unge mellom 0 - 18 år finansiert av staten? Vi vet alle at aktiv tilslutning ikke kreves og aldri er gitt av Den norske kirkes spebarnsdøpte medlemmer, heller ikke inntil i dag av de lutherske søsterkirker i Norden (som den finske, islandske og svenske lutherske kirke i Norge).

Det er ufattelig hvor selektivt og vilkårlig lovverket er praktisert. Det er skandaløst. Jfr. Den norske trossamfunnslov (kirkeloven).

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1969-06-13-25/KAPITTEL

§9:  Trudomssamfunnet fastset sjølv kva måte innmelding i samfunnet skal gjerast på.

 

«HARDHETEN I BARNEOPPDRAGELSEN» 

 

I Vårt Land 14. februar finner vi dette store oppslaget (over to sider): «Koranskole delte voldslenker». Nå trenger vi jo ikke gå til verken muslimske miljøer eller til Putins kristen-ortodokse land for å finne eksempler på religiøs «oppdragelsesvold». Det er ikke lenge siden Espen Ottosen uttalte at Misjonssambandet ikke prioriterer en teologisk utgreiing om fysisk avstraffelse av barn i menighetene (et "indre anliggende" kanskje?).

«Jeg tror heller ikke det alltid er så enkelt å påvise hvor grensen går mellom oppdragelse og indoktrinering», sier Aftenpostens spaltist Espen Ottosen i en av sine polemikker mot  Zahid Ali (Aftenposten) og Dag Øistein Endsjø (Dagbladet).

Jeg minner om at siste kapittel i den utskjelte Richard Dawkins bok ("Gud - en vrangforestilling") handler om det psykisk terroriserte barnet innenfor Den katolske kirke.

Jeg vil si det slik: hvis Ottosen ikke klarer å se den opplagte, avgjørende forskjell på oppdragelse og indoktrinering, har han et stort personlig problem.

http://www.vl.no/uenig-med-paven-om-tukt-1.315824 

(I en liten, bortgjemt notis i Stavanger Aftenblad og Rogalands Avis 17. februar leser vi at Den katolske kirke i Australia har betalt 1,8 milliarder kroner i erstatning til tusenvis av ofre for seksuelle overgrep fra prester og andre ansatte).

--------------------- 

   

«Historien om barndommen er et mareritt vi først nå har begynt å våkne opp fra. Jo lenger tilbake i historien vi går, desto dårligere har omsorgen for barna vært, og desto oftere er barna blitt drept, forlatt, slått, terrorisert og misbrukt seksuelt».

(Åse Gruda Skard)

Sitatet er hentet fra Magne Raundalens artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologforening (Vol. 42, nummer 12, 2005). Den kan leses i sin helhet på Internett, og jeg anbefaler særlig den historiske bakgrunn Raundalen her gir.

«Slik jeg ser det, ble religionen et instrument både til å styre barnet, hvilket ble ansett som nødvendig, og til å rettferdiggjøre hardheten. Begrunnelsen var uangripelig: de små skulle berges for det evige liv.

Fra den litteraturen Åse ga oss å lese om barneoppdragelse fra 1850 og framover, var dens mål på Bibelens grunn preget av kampen mot arvesynden nok forøvrig med hovedvekt på gudsfrykt og lydighet...Lydighet mot foreldrene var lydighet mot Gud. Foreldrene var i følge Luther Guds stedfortredere på jord».

Se også denne boken av Jørgen Lorentzen (1979): «Makt og overtro. Den daglig hjernevask». 

http://www.nb.no/nbsok/nb/bde1f5b6d010131bd23d71fef880dfb4?index=3#0 

 

I dette Luther-året synes jeg både fakultetsteologene og  Vårt Lands journalister bør hente frem  Martin Luthers autoritære oppdragelsessyn OG Erik Pontoppidans skrifter, som forklaringen sistnevnte skrev til Luthers katekisme:  «Sandhed til gudfryktighed» (1737).  Dette skriftet skrev Pontoppidan angivelig etter ordre fra enevoldskongen Christian VI:  konge i Danmark-Norge 1730 –46. I hans regjeringstid ble det innført både tvungen konfirmasjon (1736) og et offentlig, landsomfattende skolevesen (1739) i Norge.

Pontoppidans bok gir en forklaring av de ti bud, som viser hva som kreves av den enkelte for å være et godt og kristent menneske, og det viktigste: hva som ble krevd av et barns oppførsel. Den skulle brukes i kristendomskunnskap og leses av alle som skulle konfirmeres. Konfirmasjon ble påbudt i 1736, og de som ikke var konfirmert gikk glipp av mange rettigheter, bl.a. retten til å gifte seg. Boken var den mest brukte skoleboken i nær 150 år. Den regnes for å være den boken som har påvirket norsk kristenliv mest nest etter Bibelen.

«Straff var et virkemiddel i oppdragelsen, både den som kom fra Gud og den som ble gitt av foreldre til sine barn. Pontoppidan mente at ulydige barn skulle straffes på en kjærlig og fornuftig måte til forbedring, ikke forbitrelse...Alle som ikke fulgte de ti bud mente han burde frykte Guds rettferdige vrede».

 

Luthers katekismeprosjekt  

 

https://www.bing.com/search?q=ressursbanken+kirken&qs=AS&pq=ressursbanken&sk=AS2&sc=8-13&cvid=13C4672F7F3B48CA81F8E99096497866&FORM=QBRE&sp=3  

 

Er ikke Vårt Lands journalister klar over at «Luthers lille katekisme» er et av de fem autoriserte bekjennelsesskrifter i Den norske kirke, det vil si et av skriftene som offisielt uttrykker hva kirken tror på?

«Meningen med Luthers lille katekisme var i utgangspunktet at familiefedrene skulle bruke den til å undervise barna sine. De skulle kort og godt drive trosopplæring i hjemmet. Både guttene og jentene skulle lære de ti bud, trosbkjennelsen, Fadervår – og om dåpen, nattverden og skriftemålet.

Opplegget var at først ble f.eks. et bud gjengitt slik det står i Bibelen, så stilte faren eller læreren et spørsmål, og så skulle barna komme med det riktige svaret, som Luther hadde skrevet i katekismen...De første utgavene av den lille katekismen ble trykket som plakater til å henge opp på veggen – i hjemmet, i kirken eller på skolen – slik at de som hadde lært å lese, lett kunne øve på svarene».

Dette er da vel oppskriften på INDOKTRINERING?      

 

KRISTEN FANATISME

 

Nedenfor gjengir jeg mine fornorskede og lett omskrevne avsnitt fra Ingemar Hedenius’ bok 1972 («Helvetesläran»). Ingen av Hedenius bøker er oversatt til norsk, kanskje derfor også lite kjent for et norsk publikum:  

For Jesus er alle «nøytrale» utenforstående: verdens og Satans barn. Vi kjenner igjen denne maxime i kommunismen og nazismens forfølgelser av alle avvikende meninger, også de nøytrale og uengasjerte. Fanatismen er uinteressert i nyanser og blind for at mennesker er sammensatt av både godt og vondt.

Fanatismen tenker i svart og hvitt. Denne mentaliteten finner vi et typisk uttrykk for i urkristendommens helveteslære. Blant de mest talende uttrykk for den urkristne fanatismen kan anføres parallelle skriftord i de tre første evangelier, som gjerne kalles  «den synoptiske apokalypsen».    

Matteus 24: 4 – 5,  Markus 13 : 5,  Lukas 21 : 8

Redselen for falske messiaser (vranglærere) har de kristne forsamlingene visstnok erfart helt fra oldkirkens tid. Da gjelder det å fastholde troen på den «eneste rette». Det sekteriske hatet er særlig sterkt mot den tro som er beslektet med ens egen. De konkurrenter som ligner en selv, synes man er de verste.

(I våre dager ser vi at det er de nærmeste «trosfrender» som splittes opp. Vårt Land bruker nettopp ordet «konkurrenter» om alle de evangelisk-lutherske menigheter som popper opp og utskiller seg fra moderkirken).

Summen av forkynnelsen i den «synoptiske apokalypsen» er at forsamlingen vil bli utsatt for store prøvelser før den forestående dommen. Det gjelder å være standhaftig og ikke frafalle troen. Følelsen av den nærstående endetid og dom er svært sterk.

I lignelsen om de ukloke («dumme») jomfruer i Matteus 25: 1-13 blir det innskjerpet at Jesus når som helst kan overraske oss.  De arme jomfruer som ikke hadde nok olje i sine lamper (les: ikke tilstrekkelig tro), ble rammet av brudgommens forbannelse.

«Våk derfor, for dere vet ikke dagen eller timen». Man må altså alltid være på alerten med sin tro. Om man ikke er beredt når Jesus kommer tilbake for å dømme, står helvete klar til å oppsluke alle som ikke har bestått «testen».

«Men den som holder ut helt til slutt, skal bli frelst».  

 (Markus 13:13, Matteus 10:22 og 24:13, Lukas 21:19)  

 

"SATANS RAKETT"  

 

Nå skyller den kalde krigens øst-vest-konflikt over oss igjen i det kristne Europa. Fiendskapet og militarismen mellom to kristen-europeiske kulturnasjoner og blokker står mot hverandre i det dualistiske voldsbarbari:  de gode mot de onde.

Den "onde" Putin er ikke Vestens eneste fiende. Han er ikke en gang fiende av kristendommen. Det vestlig-kristne (dualistiske) fiendebildet er mer sammensatt i vår tid, når både det kommunistiske (ateistiske?) Kina, det kristen-ortodokse Russland OG politisk Islam presenteres som fiender av «vestlige verdier». Det er ikke rart om den kristne, vestlige verden er forvirret.

Hvem er «fienden»? 

Da er det viktig å påpeke at alle disse stormakter og/eller imperier, med en religiøs eller politisk ideologi i bunnen, har autoritære/totalitære maktambisjoner (ganske som den kristne ideologi, misjonsimperialisme og historisk-faktiske maktutøvelse det siste halvannet årtusen).  

Russland og Putins atomrakett er nylig omtalt som «Satans rakett» i flere norske nettaviser. Som nevnt i et foregående innlegg ble en amerikansk ubåt i den kalde krigens dager døpt "Corpus Christos".

 

http://www.abcnyheter.no/nyheter/2016/10/25/195251944/russlands-nye-satan-rakett-kan-utslette-hele-frankrike

http://www.tv2.no/a/8683141/  

http://www.side3.no/teknologi/her-er-usas-nye-supervapen/5188588.html 

https://www.nrk.no/norge/_-et-vapenkapplop-helt-ute-av-kontroll-1.12817929 

 

Skal vi forstå det slik at det kristne Vestens sofistikerte, dødelige våpen – som atomvåpen, vårt tids "supervåpen" og droner - er humane og nestekjærlige? Finnes det gode og onde våpen?

Er våre bomber gode når de slippes over muslimske land og dreper navnløse sivile, som i Irak, Afghanistan, Pakistan, Somalia, Libya og Jemen?

Den vestlige kolonisering av verden (som Sør-Afrika, Namibia, Kongo, Rwanda, Algerie og India), de to katastrofale verdenskriger det siste århundret og "den kalde krigen" er vel ikke uttrykk for freds- og frigjøringstanker, eller hva? Kristen-sosialistene og frigjøringsteologene (med Lukas-evangeliet som forbilde) har et enormt forklaringsproblem, både teologisk og historisk.

 

"Hva er det med Norge og Sør-Sudan?" 

 

Ja, dette lurer vi på. 50-års engasjement?

"Hvordan kan vi forklare det sterke norske engasjementet gjennom 50 år for et område i Afrika som ikke engang eksisterte på kartet som eget land, da norske krefter begynte å engasjere seg?".

Norske (kristne) bistandsorganisasjoner, som også KrF-politiker, minister og FN-utsending Hilde Frafjord Johnson har mye å svare for i den mislykkede staten: Sør-Sudan. Hun har i artikler og bøker toet sine hender.

"Jeg gjorde det rette", sier Hilde Frafjord Johnson til VG i 2016. Det er kanskje ikke alle som er enige i dette? Det er ikke bare fra Den afrikanske union (AU) kritikken mot Norge har kommet.

 

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/sudan/lekket-rapport-skylder-paa-norge-for-borgerkrigen-i-soer-sudan/a/23409939/

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/soer-sudan/hilde-frafjord-johnson-forhindret-massakre-i-soer-sudan-jeg-gjorde-det-rette/a/23815828/

 

Men sitt private arkiv, som omhandler Johnsons dype og mangeårige engasjement i Sudan/Sør-Sudan, har hun kanskje ennå ikke frigjort for offentlig innsyn? Man kan undres over hva hun har å skjule. Ansvarsfraskrivelse er en velkjent øvelse i kristne (misjonale) bistandskretser når utviklingen går i helt feil retning.

NRK-reporter og predikant Tomm Kristiansen strever også med å rettferdiggjøre/renvaske seg, etter at han ble engasjert som rådgiver for Sør-Sudans nåværende president (krigsforbryteren!) og fungerte i denne stilling i 2 år. Man kan nesten ikke tro det er sant. Det lyder som en "røverhistorie". Men det er nok heller snakk om en fundamental brist i denne NRK-reporterens vurderingsevne og dømmekraft.

 

"Salva Kiir er kristen og tilhører dinka-folket, og begge deler er av politisk betydning i Sør-Sudan. Han var en vesentlig bidragsyter til den militære motstandskampen i Sør-Sudan og hadde betydelig krigserfaring - mer enn den tidligere lederen for frigjøringsbevegelsen Sudanese People's Liberation Movement (SPLM), John Garang. Salva Kiir overtok ledervervet for frigjøringsbevegelsen ved Garangs død i 2005".

"FN ber nå verdenssamfunnet om umiddelbar økonomisk hjelp for å hindre massiv sultedød. Over 100.000 mennesker er nå rammet av hungersnød i delstaten Unity, og ytterligere 1 million mennesker lever ifølge FN på sultegrensen...

Hvis ingenting gjøres, risikerer nærmere 5,5 millioner mennesker, rundt halvparten av Sør-Sudans befolkning, å bli rammet av sult de kommende månedene...Katastrofen er et resultat av borgerkrigen som har herjet landet i over tre år, kombinert med en dyp økonomisk og politisk krise. Millioner av sørsudanere har måttet flykte på grunn av krigen, og i tillegg har ekstrem tørke den siste tiden gjort det umulig å dyrke mat".

 

Dette er den offisielle versjonen. Koloni- og misjonshistorien er som så ofte utelatt. Mangeårig misjons- og bistandsaktivitet i denne regionen forties. Religiøse og etniske motsetninger blir ikke nevnt. Ingen stilles ansvarlig for denne unge statens kollaps. En borgerkrig og sultkatastrofe av slike dimenesjoner som i dagens Sør-Sudan oppstår vel ikke uten årsak, sammenheng og historie?  

Vi vet at Norsk Folkehjelp og Kirkens Nødhjelp (som også Hilde Frafjord Johnson, statsråd under Bondevik-regjeringen og senere FN-utsending) har vært dypt involvert i denne regionen gjennom mange årtier.

Disse misjons- og bistandsorganisasjoner presenterer seg slik:

 

https://www.folkehjelp.no/Nyheter/Nyhetsarkiv/2014/Norsk-stoette-til-Soer-Sudan-har-vaert-og-er-uvurderlig

http://sudansupport.no/2016/11/17/hva-er-det-med-norge-og-sor-sudan/

https://www.kirkensnodhjelp.no/her-jobber-vi/sor-sudan/

 

"Konflikten som brøt ut i desember 2013 viser at freds- og forsoningsarbeid er viktigere enn noen sinne. Kirkene kan være effektive fredsmeklere og i Sør-Sudan har vi jobbet tett sammen med kirker og biskoper for å fremme budskapet om fred i landet. At kirkene er nå alltid tilstede når partene i den pågående konflikt skal forhandle, skyldes en langsiktig lobbyarbeid som blant annet Kirkens Nødhjelp har deltatt i".

Boken nedenfor skapte nok litt bruduljer i bistandsmiljøets selvforherligelse, og Halle Jørn Hanssen i Norsk Folkehjelp (AP-veteran) måtte rykke ut mot anklagene.

Vi kan heller ikke feste større lit til den partiske NRK-reporteren, Tomm Kristiansen.

 

http://www.vl.no/2.615/nye-vapenanklager-mot-norsk-folkehjelp-i-sudan-1.91404

http://eldo.no/arrangement/valgkampapning/lansering_pa_livet_los_halle_jorn_hanssen_om_norsk_folkehjelp_i_sor-sudan

https://www.nrk.no/urix/ap-veteran-mislyktes-i-sor-sudan-1.11474085 

 

Jemen med sine 112 øyer og et innbyggertall på over 20 mill. er en annen religiøs-politisk og humanitær katastrofe vi hører lite om i norske medier. I dette voldsherjede, utarmede land på den arabiske halvøya har religiøs-muslimsk sekterisme vært en sterkt medvirkende og utløsende faktorer.

Islam er statsreligion. Majoriteten (?) av befolkningen er sunnier, men nær 50% tilhører en gren av shia som kaller seg zayditter. Houthis, som i dag militært kontrollerer en stor del av Jemen, springer ut av zayidiene (en arabisk-muslimsk stamme i Nord-Jemen). Nord- og Sør-Jemen ble forent i 1990.

(Osama bin-Laden ble født i Jemen, og sunni-gruppen al-Qaida har hatt et godt fotfeste i Jemen).

Over 2 millioner småbarn sulter og lider av akutt feilernæring, etter minst halvannet års krigshandlinger. Det berører ikke verken krigsherrene, det internasjonale samfunn eller norske medier. Bortsett fra Aftenposten, som prisverdig har brakt disse reportasjer fra "helvete på jord".

 

http://www.aftenposten.no/verden/Syria-er-forferdelig-Jemen-er-et-helvete-pa-jord-og-minst-like-ille-607337b.html

http://www.aftenposten.no/verden/Millioner-av-barn-sulter-i-Jemen-611051b.html

https://www.reddbarna.no/nyheter/norsk-vaapensalg-kan-ramme-barna-i-jemen

 

Iran (shia) og Saudi-Arabia (sunni) utkjemper sine "stedfortredende" kriger i Jemen som i andre deler av Midtøsten, akkurat som den iskalde øst-vest-konflikten i det kristne Europa forplantet seg til flere verdensdeler i etterkrigstiden. Øst-vest konflikten i Europa ble ofte til en nord-sør konflikt på andre kontinenter, både i Asia og i Afrika. Jfr. Korea-krigen og Vietnam-krigen. 

 

 

Herre – tjener...eller slave?   

 

Svært brutal er også lignelsen om husbonden (Herren!) som plutselig vender hjem og finner at noen «tjenere» (les: slaver) har oppført seg lojalt, andre uforstandig. De første belønnes, men om de andre heter det at  «da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, og hogge ham ned. Han skal dele skjebne med hyklerne, der de gråter og skjærer tenner».

(Matteus 24: 42 - 51)

«Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene til høyre for seg, og geitene til venstre.

Så skal kongen si til dem på sin høyre side: «Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta det riket i eie som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt"...

Deretter skal han si til dem på  venstre side: «Gå fra meg, dere som er forbannet, bort til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og hans engler». 

(Matteus 25: 31 – 46)

 

Jeg siterer Lukas 12: 35–48:

«Spenn beltet om livet og hold lampene tent, lik tjenere som venter sin herre hjem fra gjestebud og står klar til å lukke opp for ham så snart han kommer og banker på. Lykkelige er de tjenere som herren finner våkne når han kommer!...Vær også dere beredt! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det.

Hvem er en tro og klok forvalter, en som herren betror oppsynet med de andre tjenerne, så han skal gi dem mat i rett tid? Det er den tjeneren som herren finner i ferd med dette når han kommer tilbake. Lykkelig er han! Sannelig, jeg sier dere:  Herren skal sette ham over alt han eier.

Men sett at denne tjeneren sier til seg selv:  «Det varer lenge før min herre kommer» og så gir seg til å slå tjenesteguttene og pikene og ete og drikke og fylle seg. Da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, og hogge ham ned og la ham dele skjebne med de vantro.

Den tjener som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det han vil, han skal få mange slag. Men den som ikke kjenner den og gjør det som fortjener slag, han skal slippe med færre».

 

Det står klart skrevet at den som ikke utfører «sin herres vilje» (tilsiktet eller utilsiktet) skal straffes med slag. Jesus er så konkret at han tilføyer: med mange eller færre slag...Eller, den ulydige tjener skal hogges ned... Skal dette være Jesu frigjørende budskap («den sosiale strøm») hos Lukas? Eller, er det dette og lignende «Herrens Ord» som har legitimitert kirkens syn på slavehold i halvannet årtusen?

Hvilken straff ble den oppsetsige afrikanske slave utsatt for i de kristen-europeiske kolonier?

Volden, hatet og hevntanken i kirkens teologi og historie har millioner av uskyldige mennesker måttet bøte livet for. De er de virkelige «martyrer», men kirkens geistlighet viser ingen sympati eller empati for disse talløse ofre for det kirkelige voldsmaskineri, misjonsimperialismen og den kristne forfølgelses-galskap.

Vi kan ramse dem opp igjen og igjen:  hedninger/vantro – jøder – kjettere - hekser – indianere – muslimer - afrikanske slaver – urbefolkninger verden over – samer – tatere – barnehjemsbarn – korgutter - - - Listen over kirkelige overgrep er uendelig, og kirkens «glemsel» er like oppsiktsvekkende. Kirkelige teologer synes like ufølsomme, iskalde og kyniske i dag som i de foregående århundrer. De har ikke kommet lenger enn til Lukas-evangeliet, som de nå «nyleser» i samsvar med «nyere forskning» (hvilken?).

 

NYHUS' FASCINASJONER...

 

Håvard Nyhus' fascinasjon av tidens autoritære ideologiske strømninger er lite betryggende. Vi andre fascineres slett ikke av "det skitne, skumle og onde", slik Nyhus gjør det.

Vi avskyr både Bannon, Mørkets fyrste, Joseph Goebbels og Donald Trumph. Det skumle er at disse personene sidestilles. 

Ja, også den onde Satan (Mørkets fyrste) er blant de onde, skumle personer Nyhus fascineres av. Det er skremmende at han ureflektert og ukritisk henter fram nazismens propagandaminister, Joseph Goebbels, som har blitt tillagt sitatet at hvis en løgn blir repetert ofte nok, blir den til slutt en sannhet.

Hitler selv var svært imponert - fascinert - over den kristne kirkes propaganda-apparat: gjentakende, korte slagord. Nazismens propagandaministerium tok i bruk samme strategi.

Den sviktende, personlige dømmekraft ligger hos Nyhus selv. Det er helt grusomt hva han skriver nedenfor:

"For er det virkelig et tegn på sviktende dømmekraft å uttrykke fascinasjon for Stephen Bannon? Vel, da kan jeg rekke opp hånda først som sist: Jeg er også blant dem som fascineres av Bannon, eller Mørkets fyrste. Slik jeg også er fascinert av Joseph Goebbels og Donald Trump.

Å uttrykke fascinasjon for noen er ikke det samme som å like noen – om noe forholder det seg gjerne stikk motsatt:  Vi fascineres av det skumle, skitne og onde".

 

Jaså, gjør vi det? Det er lettere å følge Nyhus når han snakker på egne vegne, dvs. innrømmer sine personlige "mørke fascinasjoner". Når han generaliserer til det store VI og til mediene, blir det langt mer komplisert.

Jeg vil håpe at folk flest ikke deler Nyhus' fascinasjoner, men bevarer en sunn, kritisk holdning til alle autoritetspersoner med totalitære og despotiske tilbøyeligheter. Vi har hatt nok av dem i vår kristen-europeiske historie.

 

"Sant og innstendig. Det som hjelper er å snakke så sant, oppriktig og innstendig om virkeligheten som overhode mulig. Også når det er snakk om å innrømme mørke fascinasjoner.

Bare slik kan mediene ha noen som helst forhåpning om å drive postfakta-smitten tilbake; ved å gå foran med et godt eksempel. Fasthet i det sentrale, frihet i det perifere og etterrettelighet i alt".

 

Hva i all verden betyr "postfakta-smitten"? Jeg vet ikke om journalist og skribent, tåkefyrsten Håvard Nyhus, er den rette til å snakke om sannferdighet og etterrettelighet, han som for få år siden måtte innrømme offentlig at han hadde drevet med plagiering...Og som kjent, først når man blir avslørt offentlig kommer bekjennelsen.

Som kristen er heller ikke Nyhus' troverdighets-faktor imponerende. Jeg vil heller stille spørsmålet slik: taler hans kirke, evangelieskriftene og bekjennelsen SANT om mennesket, verden og historien (virkeligheten)?

 -------------------    

 

Kristne teologer og apologeter er ikke historikere, og heller ikke kjent for kildekritisk etterrettelighet. Det er nok derfor også bibelforsker Anders Martinsen i sitt innlegg på Verdidebatt, publisert i Vårt Land («Slaver og Det nye testamente»), ikke nevner Jesus.

Som «Gud selv» og «Guds enbårne Sønn» må selvsagt Jesus holdes utenfor den historisk-kritiske forskning OG den liberalteologiske fortolkning.

Kan vi få en forklaring fra fakultetsteologene på hvorfor Lukas’ såkalte «frihetstanke» ikke nådde inn hos de skriftlærde teologer før på 1800-tallet? Kan det tenkes at de ganske enkelt forsto lignelsene slik de var ment av Jesus selv?

Kirken gjennom middelalderens mange, mange århundrer ikke bare truet med straff, men iverksatte den mest barbariske tortur som er oppfunnet. Dødsstraff var ikke nok, den trosulydige og "vantro" skulle pines og tortureres (til skrekk og advarsel for de skuelystne).  

Å brennes levende var en passende straff. I tillegg kom ydmykelsen, ved disse henrettelsenes offentlighet. Systematisk tortur, bålbrenninger og halshogginger gjennom flere århundrer kan selvsagt ikke bortforklares som tilfeldig, episodisk misbruk.

(Vi finner tilsvarende barbariske straffemetoder og tortur i IS’ terrorregime i dag).

Det kan ikke være tvil om at Jesus brukte trelleinstitusjonen som modell for gudsriket og gudsforholdet. Ulydighet mot «herren» («Gud») skulle straffes.

I Augustana (CA) art. 17 er straffen «pine uten ende», altså evigvarende torturstraff. Man må være teologisk-dogmatisk forstokket og moralsk korrumpert for å lese humanisme og frigjøringstanker inn i Jesu lignelser hos Lukas.

Jeg henviser nedenfor til en innleggserie (langt fra fullstendig) jeg publiserte på Verdidebatt for ca. 6 år siden. Innslaget nedenfor om «Slaveri i den kristne verden» var del IV i serien.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/131070-iv-slaveri-i-den-kristne-verden 

 

Susanne Everett:  History of slavery  (London, 1997) 

Julius Lester:  Å være slave  (Oslo, 1972) 

Christine Hatt:  Slaveri fra Afrika til Amerika (Dansk utg. 1997) 

Siv Falang Gravem:  Troens  slaver. Den katolske kirkens syn på slaveri 1400 - 1917  (Unipub forlag , 2008) 

 

----------------------

 

19.02.2017 (revidert 27.02.2017) 

G. Ullestad