Noen religionskritikere og ateister bruker det kristne gudsbegrepet refleksjonsløst. Bevisst eller ubevisst har de adoptert kirkens gudsbegrep (Gud som egennavn, uten anførselstegn),
som de gjengir uten reservasjoner. Når de kritikkløst benytter Gud uten hermetegn, kan det oppfattes som at de (ubevisst?) har akseptert den kristne Gud som enehersker, dvs. som "eneste Gud".
Når
noen ateister konsekvent insisterer på den jødisk-kristne Gud (uten differensiering), kan det forstås som en (ubevisst?) uvilje og motstand mot å erkjenne at den jødiske guds-
og religionsoppfatning allerede i tidlig oldtid fant helt andre veier enn den kristne.
Kirkens og kristendommens teologiske grunnvoll har nedvurdering av jødedommen som avgjørende forutsetning.
Vi europeere er så blindet av kirkens mer enn tusenårige antijødiske propaganda at vi fortsatt mer eller mindre kritikkløst godtar den kirkelige forvanskning av jødedommen.
Man bør nøye merke seg at teologenes opphøyelse og idealisering av Jesus alltid skjer på jødedommens bekostning. Kirkens Jesus-dyrkelse er betinget av at han alltid stilles
i kontrast til sine jødiske landsmenn, eksempelvis de "fæle" fariseere og skriftlærde.
Religionsdialog innebærer derfor at kristendommens feilaktige og sterkt villedende syn på jødedommen
blir gjenstand for kritisk behandling. Kirkelige teologer er INHABILE i alle spørsmål som angår jødedommen og jødisk historie. Så lenge de ikke kan tolerere jødedommen som en selvstendig religion, har
de diskvalifisert seg for religionsdialogen.
Den jødiske gudsoppfatningens utvikling i Det gamle testamente er en historie om den menneskelige erkjennelsesevne og erfaringsverden. Det er
ikke Jahves historie, men menneskets skiftende livsvilkår, forestillinger og erfaringer som blir oss fortalt.
Skikkelsene som opptrer i Det gamle testamente (patriarker, profeter og andre helteskikkelser)
blir aldri frarøvet sine menneskelige begrensninger og svakheter. Selv ikke kong Davids renkespill og seksuelle utskeielser har GT's nedskrivere funnet grunn til å fortie eller skjønnmale. Minutiøse detaljer fra hverdagsliv
og slektshistorie plasserer skikkelsene innenfor en menneskelig sammenheng.
I Det nye testamente blir apostlene befalt
å forlate alle familiære og samfunnsmessige forpliktelser, kort sagt sine jordiske bindinger (askese og kyskhet, sentrale dyder i Det nye testamente og i kristendommen, har virket lite tiltalende på jødedommen).
Enkelt sagt: jødedommen er verdensvendt, kristendommen er himmelvendt. Lovens betydning i jødedommen er uttrykk for en etisk-rettslig bevissthet, som er ganske fraværende i kristendommen. Jødedommens
"gudsrike" har alltid vært av denne verden. Framtidshåpet er jordbundet.
Jødedommen har aldri fiksert sin gudsoppfatning i autoritative læresetninger, slik kristendommen
har gjort det. Jødedommen har ikke hatt behov for å oppstille sine patriarker, profeter og rabbier som ufeilbarlige. Jødedommen har siden antikken avvist misjon. Jødedommen har ingen arvesyndslære, og
ingen helveteslære. Og slik kunne vi fortsette...
Så lenge det ikke foretas noen klar avgrensning mot den jødiske gudsoppfatning, blir
det vanskelig å forklare den kirke-kristne teologisk begrunnede antisemittisme gjennom mer enn 1700 år. Kirke-kristendommen har all interesse av at en slik tilsløring opprettholdes.
Vi
kritikere må være oss bevisst at vi ikke løper kristne teologers ærend. Det betyr bl.a. at den kristne teologiens språkbruk må bli gjenstand for en langt mer kritisk oppmerksomhet og vurdering enn det vi har vært
vant til.
Det er nok ikke så lett for kristent oppdratte dualister (enten - eller) å forstå det jødiske både - og. Av de tre såkalte "abrahamittiske" religioner
kan det være liten tvil om at det er jødedommen som har holdt religionsfriheten levende.
(Teksten er nedtegnet ut fra en av mange muntlige samtaler med Andreas Edwien, som jeg hadde for
flere år siden. Jeg har publisert denne teksten etter avtale med ham).
---------------------------
Vår nære historie viser
at menneskeligheten bare kan erfares, utvikles og utforskes utenfor kirkens dogmatisk barrikaderte dør. Våre menneskelige erfaringer og frembringelser (sosialt, etisk og intellektuelt)
i nyere tid motbeviser punkt for punkt Den norske kirkes statiske, uforanderlige teologi og antropologi.
Vi mennesker bærer i oss en uttømmelig kilde og vilje til forbedring og utvikling av våre
livsvilkår i verden. Dess mer vi fjerner oss fra den kristne kirkes "Gud" og "Kristus-troen", dess nærmere kommer vi vår menneskelighet. Og jeg kan vel uten å komme på avveie si: vår humanisme. Vårt
livsrom og vårt utsyn utvides i pakt med kirke-kristendommens tilbakegang.
Sekulariseringsprosessen har kommet så langt at den kristne språk- og tankeverden gjennomskues i en
helt annen grad i dag enn for bare noen tiår siden. Vi lar oss ikke lenger forføre, målbinde eller manipulere. Den magisk-mystiske aura er borte vekk!
Med våre menneskelige forstandsevner,
logisk tenkning, etisk bevissthet og alminnelig sunn fornuft er vi godt rustet til å gå løs på det kirkelig-teologiske bedrageri og det blendverk som har innhyllet vår europeiske kultur i nær 2000 år. Med
økende kunnskap og sensitivitet tilegner vi oss de tankeredskaper og det språk som trengs for å bryte opp de mentale og emosjonelle sperrer mange århundrers kirkelig indoktrinering og meningstyranni har påtvunget oss.
At kirken opptrer med vaklende autoritet og selvtillit er ganske iøynefallende. Den er drevet på defensiven, og strever voldsomt med å gjenvinne tapte skanser. Det er i språket vi kan observere
hvordan kirkens lære og teologi smuldrer opp. Det lyder som en kakofoni av skramlende tomme tønner.
Kirken har blindet seg selv hele veien der hvor selvkritikk bør settes
inn.
Kirken og dens teologer har "møtt veggen", men kan ikke erkjenne sine feilsteg og mistak. Det skyldes at den har gått for langt i sitt bedrag. Den bekrefter sin utviklingsfiendtlighet
når den fantaserer om fordums makt og storhet, da geistligheten var herskere "i himmel og på jord". Middelalderens nattsvarte århundrer - voldens, terrorens og diktaturets tidsalder - står for kirken som dens mest glansfulle,
ærerike og mektige epoke.
Vatikanstaten er på en og samme tid en døende levning OG et mausoleum over den kristne religionens sivilisasjonsfiendtlighet. En kristen stat
uten kvinner og barn!
Synet av den gamle avgåtte pave (og den nye!) og de aldrende kardinaler gir et sterkt inntrykk av forfall og stillstand. Den ytre glans og prakt forsterker fornemmelsen
av undergang. Over hele Europa er det de gamles lojalitet til kirke og menighet som holder liv i den stadig mer "anemiske" kristne religion. At kristen misjon har hatt fremgang i land utenfor Europa, ser ikke ut til å tilføre Europas
kristendom noen revitalisering.
Det er nok ikke lett for kirkeledere og teologer å anerkjenne det moderne menneskets sterke vilje og evne til å styre sin egen skjebne. De leter konstant etter en
mangel, en brist, et uoppfylt behov, en uerkjent religiøs lengsel, som de så søker å invadere og kolonisere. Men i vårt land har kirken ugjenkallelig tapt "makten over sinnene". Det
er avkristningens frigjøring.
Det onde/den onde manes stadig frem som et selvstendig vesen, som en slags metafysisk eller kosmisk
kraft/bevissthet utenfor mennesket. Men Gud-Satan-mytologien, i ortodokse og "moderniserte" (liberalteologiske) varianter, har ingen kraft lenger. Kirkens forkynnelse og tale er uten mening. Når
kirken tross all ny kunnskap og erkjennelse tviholder på sitt foreldete og forstenede verdensbilde, har den parkert seg selv. Den er uten kontakt med sin samtid. Den forstår ikke historiens drivkrefter og utviklingens lover.
Det er åpenbaringsreligionens skjebne å bli forbigått av historien.
Den blinde, statiske
Jesus-dyrkelsen hindrer den kristne i å anerkjenne og verdsette det menneskelige i menneskehetens historie. For den kristne stanset historiens hjul med Jesu fødsel, liv og død. Han
betraktes som menneskehetens og historiens toppunkt og/eller endepunkt, og all senere historie må derfor bære degenerasjonens tegn ("Satans herskertid").
Den kristne kan ikke, eller vil ikke
forstå at mennesket er i stand til å frembringe gode, fredelige og levedyktige samfunn, med innsikter, verdier og idealer som langt overgår de vi møter hos dommedagsprofeten i evangelieskriftene.
Det er en hån mot vår menneskelighet når kirken hevder at kun ett eneste oldtidsmenneske, Jesus fra Nazareth, har vist "sann barmhjertighet". Slik forakt for menneskelig erfaring og kunnskap gjennom historien, må vi
skarpt og kontant avvise.
"Menneskerettighetene, demokratiet, frihetens, likhetens og brorskapets idealer og verdslighetens frigjøring er ikke produkter av en bestemt sivilisasjon eller historie. Og de
er enda mindre en bestemt religions arvegods. De er erobringer som menneskeheten har tilkjempet seg i motstand mot undertrykkelse og tilbakeskuende tradisjoner - en motstand som har krevd blod og tårer.
Deres universelle rekkevidde overskrider enhver kulturarv. Den ligger i fordringen om det myndige, oppreiste og verdige menneske, som nekter å være del av alle former for slavisk underkastelse".
(Grete Ullestad)
-------------------------------
"For sikkerhets skyld vil jeg sterkt advare mot en tendens som vi
har sett så altfor meget til både i og utenfor kristen teologi i de siste menneskealdre (og som har sin rot i antijødiske skrifter og utsagn i NT): tendensen til å betegne de negative og primitive sider ved det bibelske gudsbilde
som "jødiske" og de positive og humane sider som "kristne", og slik la bibeltolkningen beholde sin tusenårige, antisemittiske brodd... Selv om vi i høy grad møter voldsteologiens barbari også i den jødiske del av Bibelen,
må det konstateres at noen av de mest kritikkverdige sider ved kristendommen skyldes påvirkning mer fra de ikke-kristne, "hedenske" religioner enn fra den gammeltestamentlige jødedom.
Vi
bør holde klart at jødisk teologi - med rette - standhaftig har tatt avstand fra Jesus-kultusen: dyrkelsen av et menneske - en av oss - som "Gud", med den nærmest materialistiske
autorisering av Bibelens gudsbegrep som et bl.a. avledyktig hankjønnsvesen og fysisk far til en "sønn... av samme vesen som Faderen".
Og det må ikke glemmes at jødedommens teologer - i
motsetning til kristendommens - bestemt har hevdet at mennesket er utstyrt med etiske anlegg og forutsetninger for å skape varig fred "på jorden". Derfor har de også tatt avstand fra kristendommens nattsvarte historiesyn og dens grove dualisme
med dens autorisering av voldsmentaliteten i kristendommen. De mest barbariske trekk i vår statsreligions gudsbegrep er således ikke "jødiske", men "kristne".
Forestillingen om at "onde"
individer på denne jord står mot "gode" individer, og at de onde fortjener voldsom straff og utryddelse, slik kirken og kristendommen har innprentet dem, slumrer stadig i folkenes sinn. I fredstider underbygger den mistilliten og forhindrer en
effektiv militær nedrustning; når krig truer kommer dualismens latente forestillinger helt opp i dagen og finner en enkel personifikasjon i kameratene på ens egen side og fiendene på den andre siden av frontlinjen.
Den overleverte religions forutsetninger om en radikal splittelse av menneskene i motsatte kvaliteter vil i vår tid stadig bidra til å fremkalle og forsterke en dualisme i det ideologisk-politiske mønster,
som gjør det lettest mulig å utpeke fienden - fortrinnsvis bak eksisterende landegrenser.
Ved stadig å opphøye dualismens tenkemåte til en
guddommelig åpenbaring, fortsetter våre kristne kirker å presse den inn på oss i en tid da den truer selve vår tilværelse på jorden.
Farligst for verdensfreden er
den verdensreligion, den kirke, som - selv om den kan se det som en plikt å tale og be om fred - bekjenner seg til en gud som selv ikke tror på "fred på jorden", ettersom den anser historien for å være en "fallets, syndens og
Satans herskertid". Farligst er den religion, den teologi som - for å gi sine bibelske autoriteter rett - resignerer overfor en profetert drift mot en "apokalyptisk krig".
Også de kirkelige
teologene selv må ta dette oppgjør - med sin krigsteologi og voldsmytologi, med sin førerideologi og dens barbariske dualisme.
Det er der deres etiske forpliktelse først
og fremt ligger. De må våge å si - uten omsvøp og forlegne fortolkningskunster: Også Jesus tok feil - i sin lære om "Gud" og historien og om de to slags mennesker. Vi må ta
avskjed med det som er uholdbart og usant i hans livssyn og lære. Vi må definitivt oppgi hans teologiske autoritet.
Om de som tar mot til seg og sier dette, dermed ikke lenger er "kristne", er
likegyldig. De bør gå ut fra at såvel overfor den "Gud" de mener har skapt dem og kalt dem, som overfor de mennesker de mener å ha noe å meddele, er det langt viktigere å være sannferdig enn å være
"kristen".
(Andreas Edwien: Er kristendommen en fare for verdensfreden? Utgitt i samarbeid med Human-Etisk Forbund 1977/1986. Jeg gjør
oppmerksom på at det som ovenfor er sitert ikke er en sammenhengende tekst, men utdrag som fremhever det som etter mitt syn er karakteristisk for hovedtemaet i innlegget. Disse utdrag fra Edwiens bok er gjennomsett av ham).
--------------------------
18.11. 2013
G. Ullestad