Nedenfor siterer jeg noen passende avsnitt fra Andreas Edwiens bok «Dogmet om Jesus» (Pax Forlag 1965, 5. oppl. 1995):
«Toneangivende teologer kan hevde at vi «så godt som intet kan vite om Jesu personlighet» (jfr. Rudolf Bultman), samtidig som de bekjenner denne personlighet
som «sann Gud og sant menneske». Bak denne holdning kan en skimte følgende fantastiske «syllogisme»:
Jesus er en historisk stort sett ukjent personlighet.
2. «Gud» er også en historisk ukjent personlighet. 3. Ergo er Jesus «Gud».
Men i realiteten er naturligvis resonnementet her omvendt: 1. Kirken
forlanger at Jesus skal være «Gud». 2. «Gud» er en personlighet som ikke kan bestemmes historisk. 3. Ergo må også Jesus erklæres for en historisk sett ukjent personlighet.
Vesentlig annerledes stiller det seg selvsagt med et historisk menneske som bare kan tillegges rent historisk betydning. Som «Gud», «Guds enbårne Sønn», «Guds uttrykte bilde» el.l. blir Jesu historiske opptreden i følge
kirkens lære av fundamental, av uhørt betydning, nemlig bestemmende for enkeltmenneskets evige skjebne.
Som historisk relativt menneske derimot spiller han ikke noen objektivt overmenneskelig rolle, men har sin betydning på det åndshistoriske plan. Nødvendigheten av en nøyaktig bestemmelse av hans historiske identitet blir da i alle fall ikke større enn den er for andre betydningsfulle historiske personer.
Og da må det hevdes at de bruddstykker vi har av et bilde av den historiske Jesus, gir tilstrekkelig grunnlag – ikke for å proklamere hans «guddom» - men for å vurdere
og plassere ham som historisk person. Den nøkterne historiker må prinsipielt erkjenne at dette bilde, så langt det rekker, dvs. innenfor den ramme de eldste kilder trekker opp, med god historisk samvittighet kan aksepteres som et historisk
autentisk bilde – ikke av Jesu liv som sådan...men av Jesu predikantvirksomhet.
I alle fall de synoptiske evangeliers (Matteus, Markus og Lukas) beskrivelse av denne, er klart nok i det vesentlige ikke noe produkt av den dikteriske fantasi eller av de første kristnes tro og «menighetsteologi»,
men av den faktiske historiske Jesus selv. De gir nemlig innblikk i og et i det store og hele meget tilforlaterlig inntrykk av en usedvanlig, men psykologisk ikke gåtefull, senjødisk profetpersonlighet...Bildet faller ypperlig sammen med
miljøets religiøse og kulturelle nivå, dets verdens- og gudsbilde og historieoppfatning og utviser intet som helst brudd i den idéhistoriske kontinuitet...
Historikerens utgangspunkt er og må være at Jesus var et menneske. Han løper derfor ikke teologens overhengende risiko for blasfemi og forførelser ved å tillegge «Gud»
ord han ikke har sagt. Slik «synd mot ånden» hører hjemme der hvor man har basert sin eksistens og sin ideologiske prestisje på at Jesus er «Gud» eller en definitiv og eksklusiv «åpenbaring av Gud».
Hva hovedsaken angår, selve Jesu ord, kan historikeren derfor trygt hevde at overalt hvor ikke vektige fornuftsgrunner taler mot at de ord synoptikerne tillegger den person de kaller
«Jesus», er uttalt av ham, kan man gå ut fra at de er det. Dette må da nødvendigvis alene bedømmes ut fra selve det helhetsbilde disse eldste kilder gir av Jesus...
Hvor det ikke åpenbart vil stride mot naturens, historiens og det menneskelige sjelsliv og intellekts lover (slik vi
kjenner dem etter bred erfaring) å anta at ord og utsagn stammer fra ett og samme menneske – i den spesielle historiske situasjon og religiøse forestillingsverden dette mennesket befant seg i, kan de presumptivt eldste kilders hevdelse av
at de stammer fra Jesus fra Nazareth, godtas. Bare en ubetydelig del av de synoptiske evangeliers Jesus-ord kan ut fra dette med rimelig grunn hevdes å være «uekte»...
Kirkens teologi strever stadig utrettelig med å hevde Jesu formelle «autoritet», hva enten hensikten er å beholde et verbalinspirert bilde av «Guds enbårne sønn», å lage seg et harmonisert og
modernisert bilde av «Jesus» som man håper kan brukes som humanistisk ideal, eller å framstille ham som en diffus, hemmelighetsfull skinnautoritet som postuleres tilstrekkelig ukjent til at hans blotte navn kan brukes som idol for alle
tiders autoritetsbehov. I vår tids voksende teologiske forvirring møter vi i stigende grad en blanding av alle disse metoder for å holde de kirkelige forhåndsdogmer om Jesus intakt...
Den gang nesten ingen – heller ikke blant lærde bibelgranskere - var i tvil om at Jesus var den «Gud» kirken påsto ham å være,
da hadde man intet kildeproblem, da man mest av alt burde hatt det.
Men i dag reises problemet «den historiske Jesus» ikke minst av teologer som hevder at hans «guddom» og «oppstandelse»
ikke er tilgjengelig for historisk forskning, men samtidig en fundamental forutsetning for «kristendommen» (jfr. Jacob Jervell).
Resonnementet er naturligvis:
Hvis vi teologer ikke nå benytter oss av «kildenes beskaffenhet», dvs. av den kjærkomne mangel på skrifter av Jesus selv, til å hevde at det er vanskelig eller umulig å
danne seg et sikkert bilde av den historiske Jesus, så kan vi ikke – i kirkens og teologiens prestisjebetonte interesse av å bevare det offisielle dogmet om hans guddom intakt – modernisere, tilpasse og endog «avmytologisere»
ham tilstrekkelig til at han fremdeles som oppstanden visegud, ideologisk fører eller fullkomment menneskelig ideal kan tre inn i det 20. århundre.
Allerede Paulus, og enda mer hans elev Marcion – den første dogmatiske tradisjonskritiker – visste å benytte seg av dette. Lykkeligvis, tenker
man øyensynlig i dag som den gang, har Jesus ikke skrevet noe selv. Sikkert autentiske Jesus-ord kan derfor ikke alvorlig forstyrre den teologiske fantasiflukt om en ideal-Jesus for alle tiders behov».
-----------------------
Avsnittene er hentet fra innledningskapitlet «Den historiske Jesus og teologiens dogmatiske «kildeproblem».
Hele kapitlet kan leses her
http://www.nb.no/nbsok/nb/f697504ec2c7a8c875bc9e4a7d3a06f7?index=2#0
Se også annet innlegg på denne hjemmeside: "Påske uten mysterium"
25.03.2016
G. Ullestad