«Teologi er ikke noe annet enn uvitenheten om naturlige årsaker – satt i system. Det er et fag som utelukkende befatter seg med ubegripelige ting. I motsetning til all annen vitenskap omhandler den
kun fenomener som ikke kan oppfattes av våre sanser.
Hobbes kalte dette «mørkets kongerike». I dette rike er loven satt på hodet, lys er blitt mørke, beviser anses
for tvilsomme eller falske, fornuften blir en svikefull veileder og sunt vett blir galskap. Denne vitenskap kalles teologi og er en konstant fornærmelse mot menneskets fornuft...Mer trengs heller ikke for å se dumheten og galskapen i at menneskene
hater og plager hverandre på grunn av uforståelige trosspørsmål. Kort sagt, viser ikke alt dette at en høyverdig moral er uforenlig med forestillingen om en slik gud som prestene og fortolkerne i alle land har beskrevet som
lunefull, urettferdig og grusom tyrann. Kan hans påståtte vilje tjene som lov og rettesnor for oss?».
(Baron d’Holbach, 1723 – 1789. «Teologiens tåpelighet»
var hans bidrag i den franske Encyclopedie).
To skribenter i hver sin avis, den ene biskop, den andre journalist gir helt ulike refleksjoner og inntrykk dagen etter terroraksjonen i Nice:
«Hvordan kan vi, fem år etter 22. juli, tåle så inderlig vel massakrer andre steder i verden?...Er vi i ferd med å bli immune overfor andres nød, og tilsvarende mer følsomme
når det rammer tett på?...
Men det som skjer med svært mange av oss er like bekymringsfullt. At vi langsomt venner oss til ondskap og urett, finner oss i det og langsomt trekker oss unna.
Da oppstår den alvorligste risikosituasjonen av alle; Når alt blir like gyldig, blir det meste likegyldig.
Få blir opprørte, færre blir forarget, og ondskapen gjør
mindre og mindre inntrykk helt til det mest levende i oss, vårt Gudskapte følelsesliv, rammes av en langsom død eller en risikabel vedvarende bedøvelse.
Kan hende vil vi gå under i vår egen apati? Derfor haster det med å gå mot dødskreftene. Det haster med å forsøke å bekjempe apatien...».
(biskop Per Arne Dahl, Aftenpostens kronikk 15. juli)
«Mens morgenen gryr, skyller tårene over rullesteinene. Vi føler med alle som – igjen – er rammet av terrorens totale meningsløshet».
(Jostein Overvik, VGs kommentar 15. juli)
Disse to linjer i VGs kommentar rommer all den sorg og medfølelse som mangler hos biskopen, som knapt nevner
de døde, skadde og etterlatte. Han vil formane oss og advarer mot apati, likegyldighet og ufølsomhet. I dette bildet fletter han også inn flyktningeproblemet. Per Arne Dahl er så dristig at han til og med siterer Arnulf Øverland.
I et kryptisk språk fullt av klisjeer og svulstigheter (i kjent stil) bruker han terroren i Nice til å preke og propagandere for sin «lidende Gud». Jesus kan som kjent brukes til det meste. Han kan
angivelig også frelse/redde oss fra den apatien biskopen uten grunnlag maner frem hos oss.
Den kristne undergangsstemningen er til å ta og føle
på. Dahl maler lerretet med sorte farger. Han generaliserer ut fra sin kirkes pessimistiske menneskesyn.
Etter minnemarkeringen på strandpromenaden reiser det franske folk seg, også denne gang,
etter alle slag og katastrofer. I fortvilelse og raseri nøyet noen seg med en sterk symbolhandling: kaste søppel på stedet hvor massemorderen døde. Ingen er uberørt. Men livet går videre.
Jesus selv viste liten følsomhet i en rekke av sine lignelser, sin domsforkynnelse og i sine møter med mennesker. Han er Dahls guddommelige og etiske forbilde, men slett ikke vårt!
Jeg siterer biskopen:
«Jesus var ikke opptatt av å gi falsk trøst til det lykkelige folket uten uro og uten rynker. Hans oppgave
var å være midt iblant oss, nær overgrepsofre, nær syke og krenkede, nær skamfulle og fortvilede. Som om han hele veien ba: «Far, ta ikke denne uro fra meg, men ta verdens vanvidd bort!» Jesus gjorde ikke alle friske,
men han frelste dem han møtte fra apati. Er ikke dette også vår oppgave?».
«For meg er troen på Jesus, sann Gud og sant
menneske, et vern, et inspirerende håp, en avgjørende verdi og et livgivende forbilde i kampen mot apatien. Han som var veien fra død til liv uten å være i veien».
«Bare
en Gud som har gjennomkjempet sin lange fredag kan overraske påskemorgen».
Per Arne Dahl «glemmer» kanskje at han representerer en kirke og religion med svært bastante (autoriserte)
postulater om dom, frelse og fortapelse. Vi kan anta at det var både muslimer og ikke-kristne (vantro, gudløse, ateister) blant de døde etter terroren i Nice.
I følge biskop Dahls luthersk-evangeliske
bekjennelse (læreskrift) skal de etter sin død møte en mye verre skjebne enn i dette liv. De skal pines uten ende, i følge Dahls lutherske autoritet (jfr. Augustana art. 1
og 17).
Muslimer er en av mange navngitte grupper som fordømmes i dette autoriserte, hatefulle læreskriftet. Fordømmelsen er så offisiell at den er grunnlovsfestet. Hvilken skam
for kirken!
(Jeg minner om Per Arne Dahls bok fra 1981: Det er vel en mening med det? «I denne boken våger
han å ta opp spørsmål om lidelsen», står det på baksiden av boken. Man trenger strengt tatt ikke å lese en slik bok, men kan nøye seg med innholdsfortegnelsen).
Det
sekulære Frankrike er foraktet av både kristne og muslimer. Sekularismen er en fiende! Ingen religionspolitiske utvalg i Norge har hatt Frankrike som forbilde, heller ikke Stålsett-utvalget (med HEF som medlem).
I Aftenposten 19. juli skriver muslimen Tony Burner om «sekulære fanatikere» i Frankrike: «Her innføres forbud mot religiøse praksiser
over en lav sko, f.eks. hijab. Frankrike startet med klespoliti i gatene, på lik linje med Iran, for å påse at folk kler seg slik staten vil».
Det er så man nesten ikke tror hva
man leser. Hvordan kan slike grove usannheter passere Aftenpostens debattredaksjon?
Den muslimsk-kristne forfatter Ole Jørgen Anfindsen beskriver «sekulær
fundamentalisme» i sin siste bok. Se også den kristne skribent og forfatter Hanne Nabintu Herlands skrekkelige innlegg her
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread11628375/
Det halvkristne partiet SV argumenterer selvmotsigende for en sekulær stat. Like
inkonsekvent er Solhjell når han etterlyser skarpere kritikk fra venstresiden også av «moderat» islam, men ikke tilsvarende kritikk av «moderat» kristendom.
Mange islam-forskere/Midtøsten-forskere/historikere har en sterk ideologisk og/eller teologisk slagside (jfr. Hilde Henriksen Waage, Gunvor Mejdell, Lars Gule, Øystein Sørensen, Olav Elgvin, Bjørn Olav Utvik,
Sindre Bangstad, Knut Vikør m.fl.). Noen av disse er aktive skribenter i Klassekampen.
Det er morsomt å registrere at sosialantropolog og islamforsker Sindre Bangstad har havnet i Stiftelsen Kirkeforskning: KIFO. Noen av oss husker hans aggressive og uverdige opptreden i forbindelse med al-Kubaisis dokumentarfilm om det muslimske brorskap for noen år siden.
http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=6923
http://www.kifo.no/index.cfm?id=429139
Erling Rimehaugs kommentar
om Tyrkia («Tyrkias kristne fortid», VL 19. juli) er snedig. «Da Tyrkia ble sekulært, ble de kristne renset ut», skriver han. Bildet av det tyrkiske flagget kommenteres slik:
«Halvmånen
i flagget viser at Tyrkia er en muslimsk nasjon, selv om staten skal være sekulær».
Et bilde av det norske korsflagget ved siden av halvmånen hadde vært på
sin plass. Men slike koblinger gjør man ikke i VL. Halvmånen er et kosmisk symbol, korset er et tortur- og henrettelsesmiddel. Ved kors og sverd
ble Norge kristnet. Den norske stat har ikke vært og er ennå ikke sekulær. Folkemord, massakrer og utrenskninger i det kristne Europa har ingen sekulær bakgrunn eller begrunnelse.
Ved gjennomgang av kirkens barbariske voldshistorie er det ikke mange spor av den følsomhet biskop Per Arne Dahl etterlyser i sin spektakulære kronikk i Aftenposten 15. juli: «Kampen
om vår følsomhet».
Jeg har henvist til og sitert en rekke svært grove utsagn av Luther (jfr. boken «Luthers lille brune»), og det skulle være interessant
å høre hvordan den lutherske biskopen vurderer disse opp mot den følsomhet han etterlyser.
I det hele tatt om Luthers holdninger til
jøder, kvinner, hekser, kjettere, bønder og romerkirken er gode «kristne verdier» og del av «den kristne kulturarv» kirken er så opptatt av å videreføre. Spørsmålet bør rettes også
til Rimehaug og til alle dem som fører interne, meningsløse diskusjoner om «de to regimenter» hos Luther (jfr. Verdidebatt).
Abstrakt teologisk teori (lære) var til ingen hjelp for
de millioner som ble drept ved kors, sverd og ild gjennom middelalderens mange århundrer og langt inn i reformasjonens tidsalder. Kirke og herskermakt hadde hver sine oppgaver, men de var begge GUDS REDSKAP. De var to ansikter og to hender på samme
kropp, kan man kanskje si (eller grener på det samme tre?).
For å si det med Illustrert Vitenskap (Historie & Vitenskap 4/2015):
«Dronning Isabellas
religiøse politi sendte tusenvis av muslimer og jøder på bålet...Den spanske inkvisisjon drepte for fote...I 300 år kontrollerte nidkjære spanske
inkvisitorer alt fra toalettbesøk til bokutgivelser. Titusenvis av kjettere, jøder og nykristne (les: falske conversos) ble brent, og enda flere torturert. Selv paven var rystet og beordret stans i galskapen. Men forgjeves...Inkvisisjonen
torturerte tusener i Kristi navn».
«Nå når bålene er tent skal de brenne helt til denne pesten er utslettet». (Dronning Isabellas hoffkrøniker om jødene)
Det er ikke vanskelig å se parallellen til nazistenes gasskamre og Hitlers tilintetgjørelsesprogram. Holocaust betyr «brennoffer» (gresk). På hebraisk har dette folkemordet fått
navnet Shoah, som betyr katastrofe eller ødeleggelse.
«I år 2000 begynte forskere ved Holocaustmuseet i USA en formidabel oppgave med å dokumentere alle konsentrasjonsleirene,
slaveleirene og ghettoene som Nazi-Tyskland etablerte over store deler av Europa. Tallet de kom frem til sjokkerte selv de mest garvede forskerne; det viste seg at det var langt flere leire enn de først hadde antatt.
Forskerne har dokumentert rundt 42.500 ghettoer og leire rundt om i Europa som strakte seg fra Frankrike til Russland foruten mange mindre leirer i Tyskland. Tallet forskerne kom frem til var så stort og uventet at de måtte gå
over dem flere ganger for å forsikre seg om at de hadde talt riktig før de ble lagt frem ved German Historical Institute i Washington i januar 2013».
http://www.dagbladet.no/2013/03/06/nyheter/utenriks/historie/andre_verdenskrig/nazisme/26077981/
Inkvisisjonens øverste leder - storinkvisitoren: den beryktede Tomas de Torquemada - hadde pavemaktens velsignelse. Første kjetterbrenning i Spania
foregikk i Sevilla år 1481.Torturkammeret i Kanslerpalasset i Granada står fremdeles som den dagen det ble forlatt. Brenningen utviklet seg til spektakulære opptrinn som tiltrakk seg horder av tilskuere.
Inkvisisjonen bølget frem og tilbake, i ulik intensitet, fra 1184 – 1850.
I Spania var jødiske seremonier forbudt i 439 år. Omkring
1808 ble den spanske inkvisisjonen avskaffet, etter 330 års skrekkvelde. Da hadde institusjonen brent nærmere 32 000 mennesker på bålet. Først i 1858 fikk jøder adgang til landet. I 1930-årene, med den andre
spanske republikk, ble religionsfriheten (gjen)innført.
---------------------------
Det er riktig at
ingen kan ta opp i seg all verdens lidelser. Men solidaritet har mange uttrykksformer. Og det er naturlig at de som står nærmest terrorens katastrofer blir sterkest berørt og sørger mest. Det gjorde også vi da terroren
rammet Utøya-ungdommene for 5 år siden.
Den kristne massemorderen (med korsfarere og tempelriddere som ideal) er kanskje ikke så ulik den muslimske massemorderen i Nice. De smilte mens de utførte
sin udåd. Men slik ufølsomhet er ikke biskopens tema, selv om den burde være det.
To dager etter terroren kunne vi lese i avisen VL at psykolog Cathrine
Moestue «advarer mot å lete etter forklaringer i religion og utenforskap».
Jeg siterer Trond Ali Linstad i Dagbladet 19.
juli:
«Ja, la oss håpe at personen bak handlingen var mentalt syk og forstyrret, en som skulle ha vært under psykiatrisk behandling». Grunnlaget for «andre terrorhandlinger»
kaller Linstad IDEOLOGI, som wahabisme i Saudi-Arabia: «Wahabisme er ikke knyttet til islam».
Alt dette kjenner vi godt igjen. Bortforklaringene!
----------------------
Nå ble vel også Per Arne Dahls følsomhet etterlyst da han som biskop motvillig måtte fronte sitt konservative syn på homofilt samliv/homofile
vigsler offentlig. Han ble ikke så «folkelig» lenger (ja, Vårt Land kjørte han frem som «folkets biskop»). Jeg har nevnt det før: den joviale kjendispresten Bjørn Eidsvåg svinget svøpen
over biskop Dahl i denne anledning og hentet frem noen av de verste skjellsordene (det er mange av dem) hans idol-Jesus slynger mot fariseerne: «hvitkalkede graver»...
Måtehold er opplagt ikke
en kristen dyd. Slik kristne mobber hverandre, slik gjør også muslimer det. Det er ikke lenge siden den homofile presten Hanne Marie Pedersen-Eriksen fylte avisspaltene. Både mobbing, slag og utestengelse var ingrediensene i denne føljetongen.
Arild Hareide trenger kanskje en påminnelse om partiets holdninger, slik kirken trenger en påminnelse om Møre-biskopen Ingeborg Midttømmes holdninger.
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/krf/lesbisk-krf-leder-vraket-fra-landsmoetet/a/10082471/
http://www.vl.no/nyhet/mobber-sine-egne-til-taushet-1.756241
Når det ikke er homofili eller Israel som splitter kristen-folket, er det synet på NÅDEGAVENE! Denne farsen har vært spilt ut i kristne medier hele sommeren. Så er da også forholdet mellom «Ånden
og kirken» et meget innfløkt og intrikat spørsmål, som det er skrevet mange bøker om.
Apostolicums 3. art. handler om Ånden:
«Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv».
Et eksempel på luthersk og
katolsk teologi kan man få her (for de som orker å tre inn i denne helt spesielle tankeverden):
http://www.fbb.nu/artikkel/kristusbekjennelse-og-samtidskritikk-1-209/
http://www.katolsk.no/tro/tema/hva/artikler/fornuft
Det er nødvendig å holde frem for biskop Dahl
et annet utslag av kirke-kristendommens brennende frelses- og misjonsiver: utallige prester, forkynnere og misjonærer sviktet sine egne barns omsorgsbehov. Misjonærer var mer opptatt av de «unådde», «uomvendte»
folkeslag på andre kontinenter. Misjonsoppdraget var et hellig kall overordnet andre menneskelige hensyn.
Det finnes mange historier om disse «kallsopplevelsene», det store og avgjørende
øyeblikk da den ene følte seg «utvalgt» og bestemt til en livsppgave i «Guds» frelseshistoriske plan. Ofte var det et enkelt bibelvers som slik avgjorde hele deres videre livsløp.
Det er lett å tenke seg at barn og familieliv kunne eller måtte bli et forstyrrende element i en dedikert misjonærs liv. Barna var «Guds velsignelse», men hva skulle de gjøre med dem? Katolske misjonærer har
unngått slike lojalitetskonflikter da de er pålagt kravet om sølibat. Jesus forlangte at disiplene skulle forlate ALT for å følge ham, også barn og familieliv må vi anta.
Den kristne følsomheten er til tider vanskelig å få øye på.
----------------------
Gud døde i Auschwitz, er det blitt sagt. Ideen/forestillingen om Gud, må man kanskje si. For gud/guder verken «dør» eller gjenoppstår, annet enn i mytologiens verden. Den kristne
«levende Gud» har aldri eksistert.
En helt annen sak gjelder kirken. Den har vært og er påtrengende
konkret, fysisk og reell. I mer enn 1700 år har kirken vært en skremmende maktinstitusjon.
Dahl og hans bispekolleger bør rette oppmerksomheten mot de millioner av forfulgte, torturerte og drepte
den kristne kirke bærer hovedansvaret for. Hvor skal skyld og ansvar plasseres når kirken "toer sine hender"?
Ofrene fortjener oppreisning og rettferdighet. De fleste av dem ble dømt og straffet
for sin TROSULYDIGHET i dette liv. Straff på jorden OG i himmelen! De får ingen rettferdighet i det neste liv, mens deres torturister og bødler - som handlet på oppdrag fra kirken og dens gud - skal nyte frelsens evige salighet. (Slik er kirke-kristendommens rettsjustis).
Kirkehistorien må skrives om, med kirken i posisjon som overgriper!
Bare ved å frata ofrene deres menneskelighet kunne kirkens voldsmenn uten barmhjertighet eller medlidenhet påføre dem smerte og lidelse. Kirkelig geistlighet og dens torturister utviste samme ufølsomhet, likegyldighet
og manglende empati for den lidelse de påførte sine ofre, som torturistene og bødlene i konsentrasjonsleirene OG IS-torturistene i dag.
(La det være sagt: de fleste av bødlene i
nazistenes konsentrasjonsleire tilhørte et kristent kirkesamfunn).
«DET ER MAKT I DE FOLDEDE HENDER»
I biskop Dahls kirke mener man visst det er nok å be en rituell bønn, så har man gjort sitt. Og hva ber man om her? Jo, at «Gud»
skal være hos de lidende. «Gud» skal sørge med dem.
Herrens bønn («Fader vår»): «La din vilje skje på jorden som i himmelen». Jesus
ba denne bønnen til sin Far i himmelen – eller til seg selv?
Filosof Einar Øverenget (spaltist i Magasinet
Dagbladet, DN og i Finansforum) har denne siste uke avsluttet sine daglige filosofiske betraktninger i NRKs radioandakt med «Fader vår». Ganske besynderlig. Øverenget var en av flere sakkyndige i rettssaken mot Anders B. Breivik.
https://www.nrk.no/227/artikler/_-ondskap-er-ikke-galskap-1.8178805
Gud beskrives i visse teologiske kretser som svak og avmektig. Han er kanskje gammel og trett? Men i en fordums tid utslettet Jesu Gud – Jahve – hele den usle, troløse menneskeheten i en syndflod.
Som vi vet var det bare Noah og hans nærmeste som ble funnet verdige og «rettferdige» til overlevelse, og til å danne en ny menneskeslekt.
Jesus ventet på "den annen syndflod", med
utslettelse og (endelig) utskillelse av den lille rest av «rettferdige».
Få er de som finner den smale vei, sier Jesus i Matt. 7, 13 - 14:
«Gå
inn gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går gjennom den. Men trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den».
https://snl.no/den_brede_vei
Utallige bønner stiger opp til «Gud», forstår
vi. Daglig kanskje millioner bønner. Det er makt i bønnen og «Gud» hører hver eneste en. «Å snakke med Gud er å holde religionen varm», skriver ukens daglige andaktsholder i VL (Linda Helen
Haukeland, stipendiat ved Universitetet i Nordland). Spalten kalles «Ettertanker», men tankestoffet er en fornærmelse mot intellektet.
«Det
er likevel en ting han (Gud) ser etter: din oppriktighet», skriver Haukeland til leseren. Er det mangel på oppriktighet hos tilbederne som gjør Gud så tilbakeholden i dag?
Haukeland
avslutter slik: «Din far i himmelen kan ikke vente på å høre deg sette ord på tankene dine. Han vil dele livet sitt med deg og at du skal dele livet ditt med ham. Gjør deg klar for verdens
vakreste eventyr».
En utrolig språkbruk! «Når ba du sist til Gud?», spør VL i en fast spalte. Spørsmålet stilles en rekke (utplukkede)
personer. Statsråd Solveig Horne svarer at hun ber litt hver dag. Det gjør også generalsekretær i Noas, Ann-Magrit Austenå. Skribent Elin Ørjasæther ber til Gud hver dag, «men han svarer ikke så mye»,
sier hun til Vårt Land.
Generalsekretær i Kirkens Nødhjelp svarer slik: «I morges da jeg våknet. Jeg hadde ikke noe spesielt på hjertet, men trengte noen å tenke
med». Å tenke med Gud gir kanskje de beste svarene? Det er virkelig en snodig formulering. Guden fremstår her som en «fantasivenn», og svært så menneskelig. Man kan spørre: er det intellektuelle samtaler
som føres? Hvordan skjer denne tankeutveksling mellom menneske og Gud?
«Ikke glem å be for IS», skriver en ung mann i Aftenposten 20. juli (Si:D). Skal dette være uttrykk
for «fiendekjærlighet»? Er tanken at kristen bønn har makt til å forvandle terroristenes sinnelag?
Det er vel et faktum at de millioner av bønner som daglig stiger opp
til himmelens guder, ikke har gjort verden til et fredeligere sted. Det skjer ingen «sinnets foredling». Tvert om er det religionene, kristendommen og islam, som stadig truer verdensfreden. De er ikke fredsskapende,
men konfliktskapende!
«GODHETSPOSØRENE»: KRISTNE HELTER OG HELTINNER
Etter Espen Ottosen og Per
Arne Dahl i Aftenposten kommer Per Fugelli, som følger opp de moraliserende belæringer. De er så like hverandre. Også biskop Sommerfeldt holdt en flammende moralpreken i en kirke for en tid tilbake, gjengitt over nesten
to sider i den kristelige ukeavisen Dag og Tid. I denne avisen har også de to konverterte katolikker Eskil Skjeldal og Jon Fosse fått rikelig spalteplass for å fabulere rundt det kristne og/eller katolske gudsbildet.
En rekke av biskop Sommerfeldts prekener kan leses på Internett.
Denne type samfunnsrefsere synes å ha en felles religiøs-ideologisk overbygning: alt er svart –
hvitt. Menneske og samfunn er enten ondt eller godt.
I vår kristelige offentlighet hylles det spektakulære, unntaksmennesket, som den selvoppofrende og tilsynelatende
ydmyke nonne Moder Teresa. Hun dyrket lidelsen, er det blitt sagt. Men for sin enestående godhet fikk hun Nobels Fredspris. Dette er viktige dyder i kristen og katolsk fromhet, ved siden av mer skjulte
ideologiske og maktpolitiske motiver og hensikter (ja, tvilsomme sider ved hennes virksomhet er blitt avdekket).
I september skal Moder Teresa helgenkåres for sine overmenneskelige evner. Fra da av kan katolikkene
be henne gå i forbønn for seg. Guden er så fjern og opphøyet at katolikkene trenger tusener av helgener som formidlere og budbærere. De er som englene.
Vi ser et lignende fenomen
her til lands: store deler av kristen-Norge har kastet seg med voldsom iver over flyktningeproblemet, som for å få anledning til å demonstrere sin enestående «kristne godhet». Men når «Gud» og Jesus trekkes
inn i dagens flyktningepolitikk, blir det en salig religionspolitisk røre og mye intern krangel.
Presten Gelius (Arbeiderpartimann), MF-professor Stålsett og FrP-statsråd Listhaug (også
korsbærer) er alle eksempler på at såkalt «aktualisering» av bibelen og Jesu lære er en totalt feilslått strategi. De er konkurrenter i «godhetsindustrien».
Prest,
professor og politiker er alle Jesus-dyrkere, men de klarer ikke å enes om hva Jesus (egentlig) har sagt og ment. Den arme Jesus trekkes inn i norsk flyktningepolitikk, men er han sosialdemokrat, Høyremann, KrF’er eller FrP’er? Det
blir mye komikk ut av slikt. Korsbærer Listhaug ble gjenstand for en aggresjon og skittkasting statsråder sjelden utsettes for. Ja, også av sine egne trosfrender.
Andre skilles ut og opphøyes
som «inkarnasjonen» av den rene, sanne Godhet, som bare finnes i kristendommen. Særlig stolte er de kristne av sin «fiendekjærlighet». Vi andre trenger ikke fiender. Det ser
ut til at de kristne omsider har forstått at de ikke har noen rett eller grunn til å monopolisere «nestekjærlighet», dvs. helt alminnelig medmenneskelig omtanke og solidaritet.
Men
hvert år finner vi («eksepsjonelle») nonner eller munker som kandidater til Nobels Fredspris. Noen av dem framstilles som «engler» i slummen. De er tilsynelatende omgitt av en annen aura (nimbus?) enn andre dødelige
mennesker. De har ofret sin personlige lykke for «Imitatio Christi». Forsakelse er en høyt skattet dyd.
Jeg har forhørt meg litt om fredpriskandidaten «Mama
Maggie», men hun synes lite kjent blant andre frivillige arbeidere i det samme miljøet («søppelfjellet» i Kairo). Biografien av Eyvind Skeie ligner den klassiske hagiografi:
«Hagiografi er biografier av helgener (hellige personer) eller kirkeledere. Disse kristne skriftene er studiet av helgener med fokus på enkeltpersoners liv og deres mirakler...Hagiografi betegner også skriftene som resulterer fra studiet,
som har utviklet seg som en egen litterær sjanger. Sjangeren var ideologisk viktig for den katolske kirke, den ortodokse kirke, den anglikanske kirke, de orientalsk-ortodokse kirker, og kirkene i øst».
«Forfatter Eyvind Skeie formidler i denne autoriserte biografien den inspirerende og mektige historien om et ydymykt menneskes kall til å tjene de aller minste. "Et enestående eksempel på kristen
nestekjærlighet i vår tid ...».
https://www.bing.com/images/search?q=mama+maggie+egypt&qpvt=mama+maggie+egypt&qpvt=mama+maggie+egypt&qpvt=mama+maggie+egypt&FORM=IGRE
http://www.bokkilden.no/SamboWeb/enkeltSok.do?enkeltsok=Mama+Maggie+Eyvind+Skeie&rom=MP
https://no.wikipedia.org/wiki/Imitatio_Christi
Den mest altruistiske kjærlighet er foreldrekjærligheten. Men den har ingen verdi i
Den katolske kirke.
Man skal formelig kunne se godhetens lys og utstråling hos de fromme og hellige. De er liksom av et annet stoff enn oss andre. «Vi er ikke av verden»,
som Paulus sier det. De er «supermennesker». Derfor kan vi ofte finne formuleringen: kristen kjærlighet...kristen barmhjertighet...kristen nestekjærlighet.
Alt
man setter «kristen» foran er av en høyereverdig kvalitet.
Eller, som det nylig er sagt på Verdidebatt: «Innimellom finnes det utrettelige kristne som går
i Den Barmhjertige Samaritans fotspor, på hver sin tilrettelagte måte, d.v.s. går inn i de ferdiglagte gjerningene som Gud på forhånd har tilrettelagt for Sine barn».
(Mona
Ekenes. Merk de store bokstaver – og utvelgelsen).
«Norske kristne helter» er en ny bokserie annonsert i Vårt Land (utgiver: Proklamedia Ungdom
i Oppdrag). Første bok i serien omhandler Kina-misjonæren Annie Skau Berntsen («håpets engel»).
«Guds farshjerte» heter en annen
bok på samme annonseside. Boken handler om Guds helbredende kraft. Vårt Land 21. juli handler også om dette. «Er undrenes tid forbi?», spør avisen på forsiden (merk språkbruken: ikke
«mirakler», men «undere»). Hele 11 kirketopper, biskoper og fungerende biskoper, svarer hva de mener om NÅDEGAVER. Samtlige svarer bekreftende på spørsmålet om Gud kan gripe
inn i dag med rent fysiske helbredelser.
Gud er altså ikke avmektig likevel?
For Hamar-biskopen blir nåden/nådegavene formidlet gjennom
«kall til tro og tjeneste for nesten». Også arbeidet for sosial rettferdighet blir en nådegave. Man har et guddommelig kall. Og nettopp slik søker de kristne å skille seg ut.
Gud griper inn på mange måter, sies det, også gjennom legevitenskapen. Ja, visste vi det ikke. Mennesket tiltros ingen selvstendighet, og ingen ære. Det er Guds Ånd som virker gjennom
legevitenskapen, selv om forskeren/legen ikke vet det selv. Alt godt kommer fra Gud, ikke fra mennesket selv. Det syndige mennesket kan av seg selv ikke frembringe noe godt. Det kan bare den som er gjenfødt, renset
og frelst ved de hellige sakramenter: dåp og nattverd.
Domprost og fungerende biskop i Stavanger:
«Nei, Gud griper inn hele tiden. Alle som lever sammen
med Gud i bønn, og en del av de som ikke gjør det, vet at det skjer ting hele tiden som andre vil forklare som tilfeldigheter. Men som vi opplever som Guds klapp på kinnet og hans godhet. Jeg hadde
ikke stått opp i morges om ikke Gud griper inn i tilværelsen vår – han holder oss i live».
Når biskop
Per Arne Dahl Dahl snakker om følsomhet kan det godt tenkes at han mener noe helt annet enn vi tror. Kristen følsomhet, kanskje? Mange ord og begreper forandrer helt betydning når de anvendes innenfor den kristne virkelighetsoppfatning.
Det kristne verdensbilde og menneskesyn har dualismen som fundamentalt organiserende prinsipp. Det pågår en evig strid mellom
krefter, makter eller vesener, gode eller onde. I et slikt voldsomt polarisert verdensbilde er det ikke plass for nyanser. Derfor finnes det også bare to utganger på livet: himmel eller helvete, evig salighet eller evig pine. Læren
er ikke gjenstand for forhandlinger. Det finnes ikke noe dialogisk rom. Biskopen er kirkens stemme og vokter over den rette lære. Kirkespråket er ikke som annet språk. Det er sjelden hva det gir seg ut for å være. Det har lag
på lag av dulgt teologisk mening.
Når den alltid uskyldsrene, hvitkledde pave Frans plukker ut en gruppe syriske flyktninger til opphold/beskyttelse i Vatikanstaten, er det en verdensbegivenhet.
Hvorfor? Fordi paven ikke oppfattes som et «normalt» menneske.
Fra mitt utsiktspunkt minner det hele mest om et kynisk propagandanummer. En slik symbolhandling eller gest står da også i grell
kontrast til pavestatens opptreden i serien av grusomme seksuelle overgrep katolsk geistlighet har begått særlig mot mindreårige gutter.
Barmhjertigheten er alltid selektiv i den kristne
kirke. Følsomheten likeså. Pavens proklamering av år 2016 som «barmhjertighetens jubelår» er en gedigen flopp (et nådens år fra Herren?).
TEOLOGI
Så lenge «ortodoksiens grenser» ikke håndheves med vold, er de ikke et problem i seg selv, sier TF-teologen Åste Dokka i VL 22. juli.
«Teologisk nytolkning trenger å kunne forhandle med grensene...Ingen må tro at kirkelæren er Sannheten selv...Lære er ikke et spørsmål om frelse, men et spørsmål
om kirke».
Og kirke og frelse er ikke sammenbundet? Er det ikke frelse kirken formidler? Er ikke tilslutning til Apostolicum nødvendig for frelse? Hvorfor blir denne uforanderlige bekjennelse fra
oldtiden (alternativt Nicæneum) da fremført unisont hver eneste søndag i landets kirker? «Jeg tror på...». Hvis de tre såkalte «trosartikler» (egentlig påstandsutsagn) ikke uttrykker «Sannheten
selv», hva er så FRELSESGRUNNLAGET i den protestantisk-lutherske kirke?
På hvilket grunnlag skal Jesus komme igjen for å DØMME? Det er sant nok at Jesus ikke forlangte fremsigelse
av en trosbekjennelse fra de mennesker han møtte. Men han forlangte absolutt LYDIGHET under sin autoritet. Det gjør også Dokkas kirke i form av steinharde postulater og dogmer.
Hun mener personlig at hennes egen (evangelisk-lutherske) kirke gir den beste livsfortolkningen. Hvordan i all verden får hun volds- og straffetruslene i Augustana
til å bli livsfortolkning? Åste Dokka nevner ikke med ett ord postulatene i Den norske kirkes bekjennelse, eller hvorfor spebarn må gjenfødes og renses i dåpen. Hvorfor tegnes de med korset på panne og bryst? Hvorfør
døpes de i/til Faderen, Sønnen og Den hellige Ånds navn?
Ingen barn i Den norske kirke blir døpt til «antakelser om hvordan verden henger sammen». Det er da
vel ikke derfor kirken driver misjon over hele verden? Det er helt skrekkelig hvordan Åste Dokka manøvrer utenom FRELSESGRUNNLAGET og DOMMEN!
Med henvisning til Bjørn Eidvåg avslutter
Dokka slik, i velkjent tvetydig og kryptisk stil:
«Vi må fortsette å tenke og skrive om sannheten, men gjøre det i sand, i ydmykhet for andre menneskers skrift og Sannheten selv».
(- og den er hva?)
I sin spalte i VL sier Dokka et sted: «Gud trenger ikke gå omveien om det overnaturlige. Er ikke møtet med hvert enkelt lidende menneske en gudsåpenbaring? Novembersola som stråler gjennom bladløse trekroner er Guds lys over den
verden hun gav oss. Den uforstandige søker tegn og under. Livet i denne gudløse verden er under og oppgave nok for oss hverdagsmennesker».
For ca. 2 milliarder kristne er da ikke verden gudløs? TF-teologen Dokka er ikke uforstandig, men hverdagskristen. Likevel, hun vet hvem Gud er: nå er han hunkjønn (se ovenfor). Som teolog kan
Dokka manipulere med gudsbildet som hun vil. Men hvordan kan Faderen og Herren plutselig bli en kvinne? Hvilket kjønn har da Kristus (Sønnen)?
Dokka vet hva Gud trenger og ikke trenger. Hun vet også
hva hun selv trenger, som alle lutheranere: Guds «nådesord».
Hvis Gud bare er kjærlighet, tilgivelse og frigjøring - hvorfor må hun «kjempe med Gud»? Mangler
hun tillit? Denne kampen med Gud, som hun et sted også har jevnført med Jakobs kamp i GT (1. Mos. kap. 32, vers 25-33), er svært vanskelig å få tak på. Kjemper den kristne
Dokka og den jødiske patriarken Jakob med den samme gud (eller «Guds engel»)?
Ingen Jesus eller Kristus er involvert i Jakobs kamp.
http://www.bibelsiden.no/?page_id=342
Helt i halvortodoks (ny-liberal) tradisjon fortier hun tankeinnholdet i kirkens dogmer og bekjennelser, men snakker om «fortellinger».
Handler læresetninger/dogmer, liturgi og sakramenter, misjon om «fortellinger»?
Slik tilsløres forholdet mellom historie og fiksjon/myte, det objektive og det subjektive. Alt
flyter, som den greske naturfilosof Heraklit sa det. Det er «ugripelig og vanskelig å uttrykke i språket», sier Dokka. Men hvorfor bruker hun selv så mange ord?
«Fortellinger om en Gud som ikke er en krigerkonge, men et fattig spedbarn. Fortellinger om en Gud som heller vil dø enn å tie, heller dø enn å ikke gjøre
det som er rett. Fortellinger om en Gud som vil vaske våre føtter».
Jeg tviler sterkt på at folk trenger en gud som vasker føtter,
hvordan det nå enn går til. Her går det helt i surr for teologen. Var Gud ikke hunkjønn likevel? En «krigerkonge» er vel ikke et hunkjønn? Jesus-barnet i Betlehem var da ikke et jentebarn? Jesus fra Nazareth var
ingen kvinne! På alle altertavler, i all ikonografi er Jesus – Guds eneste Sønn - en MANN.
På VL’s Verdidebatt opptrer en rekke kristne skribenter med et langt tydeligere (evangelisk-luthersk)
språk, som viser at de er oppdratt og undervist i den skarpe, skremmende dualismen. Dette er den «kristne arv». Verdidebatt viser seg stadig tydeligere primært som arena for forkynnelse og vitnesbyrd,
en «misjonsmark», og bare sekundært et forum for debatt. Jeg viser til den avslørende tittel på innlegget av Jarle Haugland: «Kanskje finner ikke folk Jesus - bak våre argumenter».
Mange utholdende religionskritikere har satt en høy standard på dette forum, men de har kanskje gitt opp. Noen få holder ennå stand.
----------------------------
Folk flest praktiserer «nestekjærlighet» i det daglige liv uten å tenke over det, og derfor har de heller ikke behov for å publisere sine «gode gjerninger» i alskens
medier. Folk flest yter sitt bidrag til fellesskapets beste. Kriser skaper friksjoner, men også samhold.
Slikt er visst trivielt og betyr lite for moralpredikantene. De ser ikke all vennlighet, gjestfrihet
og omtanke som praktiseres i alle nærmiljøer over det ganske land: overfor familie, naboer, kolleger. Også overfor gjester og fremmede. De ser ikke solidaritetsmarkeringene, støttegruppene, hjelpeorganisasjonene,
altruistene. De ser bare materialisme, grådighet, egoisme. Hva slags liv har de selv, mon tro?
«Profeter» har ofte et oppblåst selvbilde. De refser folket på vegne av en høyere
instans. De selvrettferdige «godhetsposørene» nevnt ovenfor har alle oldtidsprofeten og dommedagspredikanten Jesus som (ufeilbarlig) etisk ideal. Han stilte betingelser for sin «snillisme» og viste ingen toleranse
eller barmhjertighet mot sine meningsmotstandere, dvs. de av hans landsmenn som ikke underkastet seg hans autoritet. Det er derfor ikke vanskelig å forstå at Jesus provoserte sine omgivelser.
Jesu idealsamfunn,
gudsriket, er et diktatur. Med Jesus som guddommelig autoritet er kirkens rolle som samfunnets moralske samvittighet forlengst utspilt. Den har for mange «lik i lasten». En kamp mot diktaturet og totalitære strømninger
må nødvendigvis også bli en kamp mot kirken.
KRISTNING OG ISLAMISERING
Vårt Lands debattredaktør,
Johannes Morken, uttrykte for litt siden bekymring over at en dansk imam snakket om at «islam erobrer Europa». Da må jeg minne om at det var kristendommen og romerkirken som først erobret Europa, fra 400-tallet. Er
denne imperialistiske kristningshistorien ukjent for Morken?
Kristningen av Norge (og Norden) er blitt kalt «sverdmisjon». Kan vi ikke med god grunn stille de krigerske kristningskongene, som Olav «den
hellige», ved siden av Muhammed og hans etterfølgere? Muslimer hyller Muhammed, de kristne feirer den brutale voldsmann, kriger og helgenkonge Olav «den hellige» i Trondheim hvert eneste år. Hva er forskjellen? Dette er
bare et av mange eksempler på hvordan den kristne kirke og religion opererer med egne standarder og interne referanser, som stadig færre begriper. Verken i språk eller virkelighetsoppfatning kommuniserer kirken
med sin samtid.
Hvorfor annonserer Johannes Morkens nettavis for kristen misjon blant muslimer («- Jesus åpenbarer seg for muslimer», forkynner Stefanusalliansen øverst på Vårt
Lands nettside 16.03.2016)? Hvorfor driver kristne kirker og menigheter misjon over hele verden, også i Nord-Afrika og i Midtøsten, hvis det ikke er for å erobre den arabisk-muslimske verden «for Kristus»? Hva gjør
norske misjonærer i det fjerne muslimsk dominerte Mali og Indonesia, Morken?
I lederartikkelen i siste nr. av «Misjonsblad for Israel» (3/2016) står følgende å lese:
«Hvis Jesus ikke er jødenes Messias, kan han heller ikke være verdens frelser. Hvis han derimot er oppfyllelsen og bekreftelsen av det messianske håp, slik profetene
har foreskrevet og forventet, får det konsekvenser langt ut over det jødiske folks rekker».
Her går alt galt. Profetene snakket til sin samtid. Ingen profeter i GT har hatt
noen forestillinger om en Jesus som «jødenes Messias».
Kristendommen og islam har hatt litt ulike strategier i sine imperialistiske fremstøt (i en del afrikanske land har muslimene hatt
noe større toleranse for den lokale kulturen). Men mange land på det afrikanske kontinentet sør for Sahel-beltet lider og blør I DAG som følge av disse to religionenes herjinger og gjensidige fiendskap, herskertrang og erobringsfremstøt.
De støter sammen på hele kontinentet og demonstrerer hvor destruktive de er.
Etnisk rensing, massakrer og krigsforbrytelser pågår i flere (religionsforstyrrede) afrikanske land,
som i Nigeria, Den sentralafrikanske republikk og Sør-Sudan (for bare å nevne noen få eksempler).
Folkemordet
i det kristne Rwanda 1994 er et skrekkeksempel på den kristen-europeiske kolonimaktens og kristne misjonærers erobringer de siste par århundrer. Overalt hvor kristne koloniherrer og misjonærer etablerte seg, plantet de fiendehatet:
«splitt og hersk»-taktikken! Ved å favorisere enkelte folkegrupper, satte de dem opp mot hverandre. Overalt krevde de lydighet og underkastelse av sine erobrede undersåtter, overfor koloniherrene, misjonærene og «Gud».
En brutal krigsherre, tutsi, som opererte i det østlige Kongo som leder for en hær av opprørere, ble i en reportasje på NRK avbildet med et armbind hvor det sto: REBELL POUR CHRIST.
Rwandas historie er et kapittel for seg, men også sørgelig lik andre afrikanske staters utvikling. På norsk og dansk Wikipedia gjør man store sprang. Rwanda har ingen historie før kolonihistorien (den samme fortielse gjør seg gjeldende i den idealiserte Misjonshistorien):
I 1895 ble Rwanda en tysk koloni og var en del av Tysk Østafrika.
Etter Tysklands sammenbrudd etter 1. verdenskrig overgikk kolonien til Belgia. Området som dekker dagens Rwanda og nabolandet Burundi ble avstått som krigsutbytte til Belgia. Under belgisk styre ble minoritetsgruppen
som kalles tutsi det ledende lokale folkeslaget. I 1931–32 ble identitetsmerker som viste etnisk tilhørighet innført i området.
I 1959, tre år før selvstendigheten
fra Belgia, styrtet majoriteten, hutuene, med hjelp av kolonimakten Belgia, den regjerende tutsi-konge. Over flere år ble tusenvis av tutsier med belgienes hjelp registrert, og programmer for å splitte befolkningen ble iverksatt, hvilket resulterte
i at tutsier ble drept og omkring 150.000 ble tvunget på flukt til nabolandene. Barn av disse flyktninger dannet en opprørsgruppe, Rwandas Patriotiske Front, og startet en borgerkrig i 1990.
UGANDA: EN KOLONI- OG MISJONSHISTORIE I AFRIKA
«I antikken var nært sagt hele Middelhavskysten av Afrika kristnet. Islamiseringen gjorde en slutt på dette,
slik at Nord-Afrika i dag har verdensdelens laveste andel katolikker (1 %). I Nordøst-Afrika har imidlertid flere orientalsk-katolske (og -ortodokse) kirker fremdeles en viss oppslutning. Ellers ble katolisismen først innført gjennom de
europeiske kolonimaktene, og har nå størst oppslutning i Sentral-Afrika (45 %). Sett under ett, utgjør katolikker i dag 15 % av Afrikas befolkning».
(Katolsk nettside)
«Visjonen som ofte er blitt benevnt som SUDANMISJONEN var å bygge et bibelbelte tvers over det afrikanske kontinent, fra Kamerun i vest til Uganda i øst, fra Atlanterhavet til Stillehavet.
Målet var å demme opp for den muslimske offensiven som kom nord fra. NMS sitt misjonsengasjement i Kamerun har vært og er fremdeles en del av denne visjonen. Det er virkelig flott å
se og ordentlig godt å kjenne på at vi er med i en større sammenheng. En konkret sammenheng i form av en større visjon og ikke minst at vi er del av Guds store misjonsoppdrag».
(Protestantisk-luthersk
nettside)
Nedenfor har jeg klippet og limt fra ulike nettsider, men særlig fra norske digitale oppslagsverk. Det er tydelig den kristen-europeiske kolonimaktens historie som fortelles. Det finnes
omtrent 40 folkegrupper i Uganda. De har ingen stemme og ingen historie i den vestlig-kristne fortelling. De er INGEN!
En avlegger av kristen-katolsk misjon i det nordlige Uganda er Lords Resistance Army (LRA),
som i mer enn 22 år har myrdet og lemlestet flere hundre tusen og like lenge holdt nær to mill. mennesker i det nordlige Uganda innesperret i permanente flyktningeleire. LRA er særlig beryktet for å kidnappe barn som så brukes
som barnesoldater eller sex-slaver. Tidlig i 2000-årene ble situasjonen i Nord-Uganda av FN karakterisert som en av verdens mest alvorlige humanitære kriser. LRA er beskyldt for å stå bak et folkemord i Nord-Uganda; regjeringen er beskyldt
for det samme ved sine overgrep særlig mot acholi-folket.
Den beryktede hærfører, Joseph Kony, kommer fra acholi-folket og var katolsk altergutt.
https://www.nrk.no/urix/joseph-konys-terror-regime-1.8031907
Bort i mot 25 000 barn er
rekruttert til LRA som soldater.Guttene får opptrening som soldater og er typisk klar til kamp fra syv-åtte års alderen. Jentene er belønning til de eldre soldater i LRA, som nyter en tilværelse med ofte mere enn ti «koner»
hver. Denne kristne geriljabevegelsen har altså eksistert i flere tiår før islamistene og IS’ avleggere kom på banen i Afrika. De har brutaliteten felles.
Det går en (usynlig og synlig) grenselinje mellom NORD og SØR i mange afrikanske land. Slik også i Uganda.
Arabiske kjøpmenn handlet med slaver og elfenben allerede før europeernes
inntog. Fra 1860-årene ble acholienes områder i nord angrepet av slavehandlere fra Sudan og Egypt. Den første europeiske oppdagelsesreisende, John H. Speke, ankom 1856; deretter kom det også misjonærer.
De første europeerne som slo seg ned i området var katolske og protestantiske misjonærer. De håpet å omvende/døpe store befolkningsgrupper til kristendom på kort tid, mens
islam fortsatt ikke hadde ordentlig fotfeste. Tyskland og Storbritannia delte Øst-Afrika mellom seg.
Uganda (og Kenya) var britisk koloni fra slutten av 1800-tallet. Flere steder i det som nå er Uganda
møtte Storbritannia væpnet motstand i 1890-årene, blant annet fra kongedømmet Bunyoro, men denne ble slått ned. Til tross for motstand, blant annet væpnet
opprør i Acholi 1911 og fra Mumbo-kulten 1913, ble nye områder lagt under britisk styre, og protektoratet Uganda fikk sin endelige form 1918.
(Merk: vi får ingen konkrete detaljer om de
lokale opprør mot den britiske kolonimakten. De ble slått ned. Punktum).
Majoriteten av befolkningen i Uganda er kristne, de fleste katolikker. Omkring ti prosent av befolkningen er muslimer,
de fleste av disse bor i Nord-Uganda. De senere årene har frikirkelige menigheter fått større oppslutning. Amerikanske frikirker har spilt en rolle i utviklingen mot strengere fordømmelse av homofili i Uganda.
President Museveni har aldri brydd seg om det nordlige Uganda og slett ikke om Acholi-folket, som i lange perioder, særlig under britisk koloniherredømme og senere etter Idi Amins redselsregime, har utgjort landets militære
lederskap.
Yoweri Museveni. På high school sluttet han seg til den evangelikale trosretningen. I 1967 begynte han å studere ved University of Dar es Salaam i Tanzania.
Der leste han økonomi og statsvitenskap, ble marxist og involvert i panafrikanismen. Ved universitetet dannet han aktivistgruppen University Students' African Revolutionary Front og ledet en studentdelegasjon til FRELIMO’s territorium i
det portugisiska Moçambique, hvor han fikk trening i geriljakrigføring.
Museveni studerte under blant andre venstremannen Walter Rodney og skrev en oppgave om tilpasningen av Frantz Fanons revolusjonære
vold på det postkoloniala Afrika...Den britiske koloniale regjeringen hadde organisert koloniens interne politikk slik at lango og acholi dominerte det nasjonale militæret, mens folk fra sørlige deler av landet
var aktive i forretningslivet. Denna situasjonen varte frem til kuppet, da Idi Amin fylte de fremste regjeringspostene med kakwa og lugbara og undertrykte sterkt langofolket og deres allierte acholi.
Da president
Museveni som geriljaleder kuppet makten i landet 1986, var det nettopp fra Acholi-presidenten Tito Okello. Ved hjelp av ytterst tvilsomme valgmetoder har president Museveni sittet på makten i alle de 22 år myrderiene og kidnappingene har funnet
sted i det nordlige Uganda.
Han kontrollerer militæret, domstolene og stort sett hele den politiske scene. Han er Vestens gode venn og utgjør en komfortabel buffer mot det muslimske og ukontrollerbare
Sudan. I perioder har den internasjonale bistand utgjort mer enn halvdelen av Ugandas statsbudsjett.
Musevenis livsløp og karriere ligner mange andre afrikanske ledere i post-kolonial tid. Veien var kanskje
ikke lang fra posisjonen som geriljaleder og hærfører til krigsminister i 1979. Uganda har vært involvert i (borger)kriger med nabostatene. På 1990-tallet invaderte Uganda og Rwanda Kongo for å styrte Musevenis tidligere allierte, Kongos president, Laurent Kabila.
https://da.wikipedia.org/wiki/Afrikanske_Verdenskrig
Mange geriljagrupper i Afrika gjenspeiler den krigen og volden de kristne kolonimaktene brakte med seg. Kristendommen har fostret mange diktatorer og brutale hærførere i Afrika. Den hvite manns
byrde – den kristne arv - har avsatt dype spor i den afrikanske mentalitet og historie.
----------------------
24.07.2016
G. Ullestad