Var dødsdommen over Jesus – skjønt et psykologisk forståelig svar på tiltale – tross alt et «justismord»? Var den mer et utbrudd av tøyelsløse og ondskapsfulle
affekter fremkalt av en profets berettigede provokasjoner overfor et fordervet folk, enn en rettslig og politisk «normal» og «riktig» reaksjon overfor en lokalt sett samfunsskadelig virksomhet?
Snarere må en vel si at jødefolkets øvrighet reagerte tålmodig overfor Jesus og hans forkynnelse, i betraktning dens legale oppgave i å bevare religiøs ro og orden og avvise revolusjonære anslag
mot Loven og de nasjonale tradisjoner. Selv om Jesus ikke virket lenge – høyst et par år – kan en undre seg over at han ikke ble stanset før. (At han for øvrig flere ganger var utsatt for forsøk på lynsjing
– Luk. 4:29, Matt. 21:45, Joh. 7:44, 8:44, 10:31 – viser bedre enn noe annet hvor provoserende han opptrådte).
Ingen som virkelig har åpnet øye for det sett fra jødisk synspunkt
radikalt utfordrende i hans holdning og det rent revolusjonærende i hans uttalelser, kan undre seg over at han til slutt ble dømt og henrettet som oppvigler og opprører, for ulydighet mot Loven og krenkelse av nasjonal-religionens prinsipper.
At han allikevel kunne drive med sin forkynnelse så vidt uhindret i antakelig flere år, skyldtes trolig at det mest provoserende han har sagt og som en kunne ventet ville satt en stopper for ham på et langt tidligere tidspunkt enn tilfelle
ble, ikke direkte er henvendt til dem det var adressert til eller først senere er kommet motstandere og myndigheter for øre, idet han jo – tydeligvis for i det lengste å unngå åpne konflikter – sa til disiplene:
Det som jeg sier dere i mørket – si det i lyset. Og det som dere hører hvisket i øret – rop det ut på takene.
(Matt. 10:27)
Det ser således ut som om han har latt sine tilhengere ta støtet for mange av sine farlige uttalelser.
Allikevel må en gå ut fra at anklagepunktene
som ble anført mot Jesus, bare for en liten del er kommet med i evangelieskriftene. Det vesentlige for forfatterne har vært den propagandamessige betydning i å understreke hvem det var «jødene» hadde latt
henrette. Noen interesse i å anføre stort av det reelle anklagemateriale som må ha foreligget på jødisk hold, har de selvsagt ikke hatt.
For synhedriet eller «det høye
råd», som øyensynlig ikke kunne eksekvere noen dødsdom uten tillatelse av okkupasjonsmakten (Joh. 18:31), har dessuten det avgjørende vært å fremføre anklagepunkter som romerne ville være mest interessert
i: at Jesus hadde gitt seg ut for å være «jødenes konge» og i den sammenheng at han hadde kalt seg for «gudssønn», en betegnelse som for romerne var langt mer pretensiøs enn for jødene, og at
han «oppviglet folket» og derfor var farlig for den politiske ro i landet. Det er vesentlig dette evangeliene refererer.
Hertil kommer at en del – vi kan regne med en vesentlig del – av de
jødiske anklager er vesentlig utelatt: det fremgår tydelig at det ble anført ting mot Jesus som ikke er gjengitt (Luk. 23:10, Matt. 26: 59-60, 27:12).
Et
referat av sakens gang som er skrevet av den dømtes tilhengere på et tidspunkt da aposteoseringen av ham forlengst hadde tatt sin begynnelse, kan naturligvis ikke pretendere å være noe nøytralt og objektivt rettsreferat: dets
karakter av ensidig og propagandamotivert anklageskrift mot Jesu motstandere og dommere er tross måtehold til dels sterkt fremtrende (særlig i Johannes-evangeliet).
På tross av sterke følelsesmessige
reaksjoner Jesus hadde provosert frem, har man tydeligvis ventet med å felle ham inntil man hadde sikre beviser. Det tyder på at jødisk rettsbevissthet tross de opprevne forhold i landet har hevet seg over selvtektens nivå. Rettergangen
mot ham slik den er subjektivt gjengitt av Jesu tilhengere, ligger ikke historisk sett ikke på noe lavt plan. Selvsagt har Jesu sterktvirkende personlighet gjort sitt til at hans fiender ikke våget å legge hånd på ham. Og samtidig
har nok frykten for romerne og det at Jesus hadde så intimt samkvem med «fiendens lakeier» - tollerne – spilt inn. Men også rettsbevisstheten kan ha holdt dem i ro, lynsj-justis var temmelig utbredt under de politisk opprørte
forholdene, men i dette tilfelle ser det ut som man hørte på dem som tok til orde mot den:
Vår lov dømmer nu vel ikke en mann uten at en først har forhørt ham og fått
rede på hva han gir seg av med.
(Joh. 7:52)
Jesus fikk full anledning til å forsvare seg mot anklagene under rettergangen, men han unnlot
å benytte seg av det (Mark. 14:61, Matt. 27:12-14, Joh. 19:10). Dette har naturligvis ikke talt til hans fordel.
(Det er vel ikke usannsynlig at han ville unngått dødsdommen dersom han hadde
forsvart seg like effektivt og slagferdig overfor «det høye råd» og særlig de romerske myndigheter som han hadde gjort tidligere når han ble angrepet for sine uttalelser).
Det
er så meget som røper at han bevisst har søkt martyriet, at hans taushet over beskyldningene må ses på bakgrunn av det. Han oppfattet Jes. 53 som en forutsigelse av «menneskesønnens» skjebne
(Mark. 9:12), og han betraktet de profeter som tidligere hadde vært forfulgt og henrettet for sin forkynnelse, som sine idealer (Matt. 5. 11-12, 16:25, 24:9, sml. f.eks. Jer. 26:7 f.). Derfor har han bevisst søkt den samme skjebne.
Jesus begynte tidlig – men først etter å ha latt seg kalle Messias – å forberede sine disipler på at han aktet å gå til
Jerusalem i den overveide hensikt å utfordre skjebnen der (Matt. 16:21). Og etter siste og avgjørende provokasjon – tempelrenselsen – oppfordrer han Judas direkte (Luk. 22:22, Joh. 13:26 f. ) til å forråde ham, hvoretter
han frivillig går ut for å møte dem som skal arrestere ham (Mark. 14:26 f.). Han har hatt en dulgt anelse – og en anelse som religionshistorien snart skulle bekrefte – om at han slik tjente sin sak best.
Dertil kommer også at han i sine mytiske forestillinger vel har trodd at han skulle kunne redde seg ut av det hele ved et mirakel, og slik demonstrere den guddommelige makt ved et tegn som måtte få alle andre undre til å blekne:
at han skulle legemlig gjenoppstå fra graven og slik gjøre døden og dødsbrodden til intet, - denne hans tro er da hovedgrunnlaget for disiplenes egen tro på hans oppstandelse, deres visjoner av den og legendene om den.
---------------------
Det som på rettslig grunnlag kunne anføres mot Jesus – hvor meget av det som virkelig ble det, kan en selvsagt ikke lenger bestemt
avgjøre – kan sammenfattes på følgende måte:
1. Angrepene på Loven og Mose autoritet. Foruten de direkte motsigelser av Loven i Bergprekenen («Dere har hørt
det er sagt --- men jeg sier dere...») og andre steder (Luk. 16:16), vil også hans og disiplenes tilsidesettelse av renselses- og sabbatsforskrifter ha spilt inn. Og som kronen på dette: «tempelrenselsen», som ble oppfattet som
et utfordrende angrep på Lovens soningsritual, sett i tilknytning til de utvilsomt historisk autentiske ord om å «rive ned templet» (Joh. 2:19), hos synoptikerne bare gjengitt som anklagepunkt under rettergangen i en øyensynlig
avdempet form (Mark. 14:58 m.par.st.).
2. Opprøret mot nasjonal enhet og samhold, herunder mot det som var det jødiske ættesamfunnets bæresøyle:
slekts- og familiefølelsen, ved klare oppfordringer til en holdning som for jødene måtte stå som den groveste krenkelse av det viktige 4. bud: «Om noen kommer til meg og ikke hater
sin far og mor og hustru og barn – han kan ikke være min disippel» (Luk. 14:26, Matt. 8:21). I forbindelse med dette en åpen innrømmelse av at han nettopp var «kommet for» å så splid innen familien
og for å anstifte uro og «oppvigle folket», som han også ble anklaget for under rettergangen:
Ild er jeg kommet for å tenne på
jorden, og hvor jeg gjerne ville at den alt var i brann! --- Tror dere jeg er kommet for å skjenke fred på jorden? Nei, sier jeg dere, men splid! For fra nu av skal fem være i splid med hverandre i ett hus: tre skal stå mot to og to
mot tre, far mot sønn og sønn mot far, mor mot datter og datter mot mor...
(Luk. 12: 49-53).
3. De uvanlig provokatoriske og voldsomme personlige angrepene på førende religiøse partier og folkets autoriteter: fariseere og sadduceere, skriftlærde og lovkyndige, som han alle utpeker som gudløshetens fremste representanter.
Altså forsøk på en «oppvigling» av massen mot myndighetene med såvidt grove midler at det til sist måtte sette dem i det høyeste alarmberedskap.
4. Alt dette sett på bakgrunn av Jesu krav på å være Messias, i det minste ved å identifisere seg med den mytiske messias-figuren som gikk under betegnelsen «menneskesønnen»,
men også ved å la seg hylle som Messias og «Davids sønn», en fordring som i betraktning av Jesu demonstrasjoner mot jødisk lov, tradisjon og kultus måtte virke uhørt provoserende.
Herunder fremfor alt den utilslørte uttalelsen for synhedriet under forhøret, hvor han gir seg selv plass ved «Kraftens (Allmaktens) høyre hånd». Siden dette ble uttalt overfor sadduceere hvis strengt
monoteistiske innstilling måtte stemple det som «gudsbespottelse», ble dette antakelig den rent ytre hovedanklage mot Jesus (Matt. 27: 64-66).
En kan gå ut fra at det viktigste
av det som her er nevnt, ble anført i anklagene, selv om det av forståelige grunner til dels bare er antydet av evangelistene.
---------------------------------
Men bak disse rettslig funderte anklagene ligger det konfliktstoff av mer radikal art vi tidligere har omtalt utførlig, og som dels ikke lot seg ikle juridiske argumenter, dels av politiske
grunner ikke kunne føres i marken overfor romerne og som derfor antok sterkere affektive uttrykk og munnet ut i de kokende lidenskaper som ropet «Korsfest, korsfest!». Det kan i hovedtrekk sammenstilles slik:
1. Jesu «forenkling» av Loven til noe som for en ortodoks jøde måtte stå som helt konturløse moralprinsipper og derfor en samfunnsfarlig utglidning der alle kjente
holdepunkter ville glippe. Samtidig skjerpelsen av moralbudene til en ideal fordring som under samtidens gudsoppfatning og verdensbilde var uoppnåelig, og dertil en avskjæring av de aktuelle muligheter for syndenes soning gjennom kultisk
og seremoniell renselse.
På tross av denne underminering av det faste normgrunnlaget, en skjerpelse av gjengjeldelsesperspektivet i det dualistiske oppgjør med to absolutte kategorier
for lønn og straff. Alt dette i sammenheng måtte føles som et grunnskudd mot selve lovreligionens fundament, en anarkistisk revolusjon.
2.
Den utfordrende saligprising av am-harez-gruppen samtidig med fordømmelsen av dens lese- og skriftkyndige motpart, noe som sett med de jødiske læreres øyne betydde en farlig neglisjering av bibel- og lovkunnskapens
betydning. Jesu idealisering av fattigdom og fordømmelse av rikdom på en så revolusjonær måte at den måte rive grunnen bort under tradisjonell israelittisk livs- og samfunnsoppfatning.
3. Jesu «dårlige nasjonale holdning» under en fiendtlig okkupasjon. Domsord over folket som helhet under favorisering av «hedningene» - herunder også en representant
for okkupasjonsmakten – og omgangen med folk som gikk «fiendens ærend»: «tollere» og «syndere». Under en politisk situasjon som hadde karakter av en stormakts grove undertrykkelse av et lite folk som bare hadde
sin religion og sin nasjonale egenart som våpen, måtte denne holdning hos en som utga seg for «messias» og på samme tid neglisjerte og opponerte mot selve den nasjonale lov, tenne de voldsomste lidenskaper mot ham, selv om dette
av politiske grunner ble latente affekter og ikke kunne brukes i de offisielle anklager.
Fordi alt dette var vittelig Jesu lære og opptreden sett fra legalt
jødisk synspunkt, derfor kunne de som dømte ham, si med overbevisning: «Vi har vår lov, og etter den er han skyldig til å dø».
Et «justismord» kan en derfor
ikke kalle dødsdommen over Jesus. Den var religiøst, politisk, rettslig og psykologisk, dvs. HISTORISK en uunngåelig sluttstrek under hans virksomhet, satt av de lover og prinsipper som tross den indre oppløsning og splittelse ennå
hadde gyldighet for det jødiske religionssamfunnet. Men samtidig kan en si at like meget som den var et resultat av hans reelle revolusjonære brudd med nasjonalreligionen, skyldtes den hans egen trang til martyriet slik han provoserte det frem,
uten tvil fordi han ante at hans virke først da ville få den rette historiske betydning.
Hvor meget Jesus har forstått av betydningen ved å ofre livet for sin sak på
den dramatiske måte, kan vi ikke avgjøre, alt tyder som nevnt på at han har hatt en overveiende mytologisk oppfatning av det hele. Han har sett det som uomgjengelig nødvendig for guds- og messiasrikets gjennombrudd, og for å
kunne demonstrere oppstandelsens triumf.
Men om Jesus ikke kunne vurdere betydningen av offeret, så skjønte forståelig nok den senere kristne kirke ennå mindre. Det skulle ta lang tid før
den lærte å se Golgata-dramaet som noe historisk uavvendelig. For den hadde gjort Jesus til Gud. Og det var rimeligvis vanskeligere å forlike seg med «Guds død» på et kors, enn et menneskes.
--------------------------------
Når Jesus fordømte sine «fiender» - men bare med ordets og den
psykiske «voldsanveldelsens» sverd – og dermed tilsynelatende brøt med nestekjærlighetens bud, så kan vi med sikkerhet gå ut fra at det ikke var for på det punkt å å være noe «forbilde»
for etterslekten.
Når han gjorde opprør mot Loven og provoserte sitt folks åndelige ledere på en måte som i dette religiøse miljø bare kunne få den utgang det
fikk, så er utvilsomt de aller fleste i dag klar over at det ikke var for å gi signal til en underutviklet kristenhets antisemittiske skjendsel. Ikke alle er klar over at det heller ikke var for å gi hjemmel for denne skjendsles
ekko i småskårne langfredagsprekener i dag.
Hvis Jesus ikke blant sitt folk – uten selv å vite hvorfor han gjorde det – hadde provosert frem den usedvanlig sterke motstanden
mot sin forkynnelse, ikke hadde talt mot «Moses og profeten», ikke hadde fordømt «rikets barn» til fortapelse og hedninger «fra øst og vest» til frelse, ikke hadde injuriert jødenes
religiøse autoriteter på det groveste, ikke hadde gått voldelig løs på deres offertradisjoner, ikke hadde lagt for dagen den affektive forakt for sine motstandere, men tvert om også overfor dem hadde handlet i sin
etikks ånd, elsket sine fiender og bedt for sine forfølgere istedet for å dømme dem til «helvetes ild» og «gråt og tenners gnissel» - kort sagt ikke hadde innstiftet en sekt som på jødisk
grunn enhver nasjonalsinnet og tradisjonstro jøde til sist måtte avsky – like intenst som noen kristen ville avskydd en profet som opptrådte likedan innen deres midte – hva hadde da skjedd?
Vi kan med sikkerhet gå ut fra: Svært lite.
Hva hadde med andre ord skjedd dersom Jesus ikke ved sin forkynnelse og personlige fremtreden hadde fremkalt den situasjon som førte til
Golgata?
Den nye bevegelsen ville ikke nådd ut over jødedommens nasjonale grenser og derfor ikke gitt grunnlag for dannelsen av en verdensreligion.
--------------------------
Jesu «lære» slo ikke rot i Palestina. Det jødiske folket var ingen «stengrunn» for det. Tvert om var jødedommen en moden frukt i ferd med å sette frø.
Det var ikke og det vil aldri bli jødenes religiøse og historiske kall å bli «kristne», det var tvert om deres oppgave å frembringe kristendommen – og dernest avvise den som noe dem uvedkommende.
----------------------------
Innlegget består i sin helhet av utdrag fra Andreas Edwiens bok Idékampen i det bibelske gudsbilde. Jesu forkynnelse i åndshistorisk lys (Tanum Forlag 1958, s. 240 – 249).
13.08.2013
G. Ullestad