En av kirkeårets bibeltekster søndag 21.02.2016 er hentet fra Luk. 13, 22-30:
«Og
han gikk omkring og lærte rundt om i byer og landsbyer, og tok veien til Jerusalem. En sa da til ham: Herre! Er det få som blir frelst? Da sa han til dem: Strid for å komme inn gjennom den trange dør, for mange sier jeg dere, skal
søke å komme inn, og ikke være i stand til det.
Fra den stund av da husbonden har reist seg og lukket døren, og dere begynner å
stå utenfor døren og si: Herre, lukk opp for oss! Da skal han svare og si til dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Da skal dere begynne å si: Vi åt og drakk for dine øyne, og du lærte på våre gater!
Og han skal si: Jeg sier dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra: vik bort fra meg alle dere som gjorde urett! Der skal være gråt og
tenners gnissel når dere får se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, men dere selv kastet utenfor. Og det skal komme folk fra øst og vest og fra nord og syd, og de skal sitte til bords i Guds rike. Og se, der er
de som er mellom de siste og skal bli de første, og det er de som er mellom de første, og skal bli de siste».
(Man kan med fordel lese hele kapitlet)
Det går igjen hos den ny-testamentlige Jesus: den trange dør...porten er trang...veien er smal...få er utvalgt...Det er altså
lite i Jesu eskatologiske forkynnelse som tyder på at alle skal bli frelst. Han tenker seg et predestinert/forutbestemt "rasefellesskap" (Paulus mente seg utvalgt allerede i mors liv). Og en viss sosial rangordning i den overjordiske gudsstaten
skal bestå.
Et sted sier Jesus at de tolv disipler skal sitte på hver sin domstrone og dømme Israels tolv stammer (Luk.
22:30). Lik en jordisk diktator utdelte Jesus fremtidige "ministerposter" til sine lydige, lojale tilhengere. Det gudsriket Jesus ser for seg har umiskjennelige likheter med det politiske diktaturet. Men dette hører vi aldri
om i moderne kristelig forkynnelse.
I den enkle, grove lignelse sitert i innledningen er det en utvalgt gruppe husbonden/Herren inviterer til å sitte til bords med seg.
Alle som stenges ute «gjorde urett», sier Jesus. Hvilken «urett»? Det er Jesu hevngjerrighet som dominerer i denne fryktelige lignelsen. Den er helt blottet for humanitet.
Jesus snakker om hvor vanskelig det er å komme inn i himmelen. Som vanlig gjør han det på en særdeles kryptisk måte, og allerede den gangen sto vel disiplene igjen som spørsmålstegn.
Hvordan skal vi komme til himmelen? Er det de gode gjerningene som skal frelse oss, eller...?? I alle fall, denne avvisningen av alle som skal prøve å komme inn i guds rike, men som ikke skal
klare det, uten at kriteriene er klarlagt, tyder ikke på en grenseløs kjærlighet.
Her kan det passe å sitere den lett forvirrede Sverre Avnskog på Verdidebatt: «Jesus var uten tvil det kjærligste av alle kjærlige mennesker som har levd...». Vel, var han nå det – og
«uten tvil»? Det er ikke første gang Avnskog gjentar dette uhyrlige utsagn, som avslører dyp forakt for menneskelighetens utvikling.
Vi mennesker har langt overgått
den villfarne domspredikanten Jesus i etisk erkjennelse. Han er fullstendig fremmed for vår tid. Vi har absolutt ingen bruk for ham! Mange vil nok føle langt mer sympati for den sindige, menneskevennlige greske filosofen Sokrates fremfor den senjødiske eksalterte dommedagspredikanten, Jesus fra Nazareth, flere århundrer senere.
Selvsagt
er ikke evangelienes Jesus fra Nazareth «syndfri», slik kirkens dogmatikk lærer at han er det. Men Avnskogs ideal-Jesus er sannelig ikke langt unna fullkommenheten.
Jeg henviser til Jesu mange feiltakelser i boken av Andreas Edwien: Dogmet om Jesus (Pax Forlag 1965, 5. oppl. 1995). Avnskog kan få korrigert sitt idealbilde av Jesus også ved
å lese Jesus i konflikt med menneskerettighetene (1979), av samme forfatter.
Avnskog er en inderlig og hengiven gudsdyrker, og han kaller
seg KRISTEN! Da må han selvsagt fremheve og opphøye Jesus: kristendommens stifter og hovedperson. Det er det (kristne) usunne autoritetsbehovet vi gjenkjenner hos Avnskog.
Som sedvanlig får vi ingen definisjon av den kristne «Gud», annet enn i sterkt subjektiv-emosjonelle vendinger. Og ganske rart: han omtaler ikke «Kristus» (opprinnelig
en herskertittel), som kristenbetegnelsen er avledet av. Det er noe grumsete og uavklart i Avnskogs «kristendom».
«Jeg tror at Jesus er Guds sønn,
akkurat slik Jesus selv hevdet. Jeg antar at du mener at Jesus er Gud? Altså står jeg nærmere hva Jesus selv sa enn deg også i dette spørsmålet. Jeg avviser ikke oppstandelsen,
men jeg mener Jesus viste seg i sitt åndelige legeme og ikke sitt fysiske. Jeg tror dessuten at Jesus er menneskehetens leder på vegne av Gud».
«Jesus er absolutt stor nok i seg selv. La oss slutte å mene at han intet er verdt uten korsets død, og la oss heller "dyrke" hans lære og ikke dyrke Jesus som Gud. For han var kun et
menneske. Men sannsynligvis verdenshistoriens aller viktigste menneske!».
Fri og bevare oss for denne «menneskehetens
leder på vegne av Gud»! Det er ikke et vanlig menneske Avnskog beskriver, men et fantombilde skapt i hans religiøse fantasi (det ligner mistenkelig liberalteologenes sterkt idealiserte Jesus-bilde).
Når han oppfordrer leserne til å «dyrke» (!) Jesu lære – sterkt eskatologisk farget - kan man lett få assosiasjoner til de autoritære ideologier som preget første del av det forrige århundret. Førerdyrkelsen
ligger snublende nær.
Med Jesus som (guddommelig) ideal og førerskikkelse torturerte og myrdet kirken millioner av uskyldige
mennesker. Ikke bare tilfeldig og episodisk, men konsekvent og systematisk gjennom utallige ÅRHUNDRER! Med bibelske og teologiske begrunnelser! Det er skremmende og uhyggelig.
Kirkens
teologisk "sofistikerte" lære og nøye utbygde draps- og undertrykkelsesmaskineri gjennom årtusener kunne henvise til og legitimere sine grufulle handlinger bl.a. i Jesu ord hos Luk. 19:27:
"Men disse mine fiender som ikke ville at jeg skulle være konge over dem, før dem hit og hugg dem ned for mine øyne".
Det var nettopp hva de kristne kirker gjorde! De forfulgte, torturerte, "hugget ned", brente, massakrerte og myrdet sine fiender i århundrer etter århundrer.
Jeg spør: inkluderer Avnskog i «læren» også de doms- og straffetrusler på det evige liv galileeren Jesus slynget mot sine
samtidige jødiske meningsmotstandere, som "fariseerne og de skriftlærde"? Eller, har han på finurlig vis «skåret ut» hele eskatologien og voldsdualismen i Jesu lære? Hva blir igjen da,
mon tro? Avnskogs svulstige romantisk-naive kjærlighetsretorikk? Den er like historieløs, usmakelig og fremmedgjørende som den pågående "folkekirkelige" Jesus-propaganda.
Man må ikke la seg avlede eller villede av folk som Espen Ottosen, Vebjørn Selbekk, Jon Kvalbein, Hanne Nabintu Herland, Eskil Skjeldal, Daniel Joachim Kleiven, Bjørn Are Davidsen, Hallvard Jørgensen,
Olav Rune Ekeland Bastrup, Njål Kristiansen, Dag Løkke, Ida Marie Gilbert, Einar Gelius, Per Arne Dahl, Sunniva Gylver, Trond Bakkevig, Notto Thelle, Tor Berger Jørgensen, Harald Hegstad, Halvor Moxnes, Åste Dokka,
Øyvind Norderval, Erling Rimehaug, Alf Gjøsund og Stian Kilde Aarebrot m.fl.
(Jeg er litt usikker på om jeg skal ta med Verdidebatts "ordstyrer" og førsteamanuensis
ved UiA, Oddbjørn Johannessen, men jeg tror han passer godt inn i "selskapet". Også rikssynser og samfunnsrefser, profeten Per Fugelli, med sin sjokkerende servile Jesus-preken i
Nidarosdomen sommeren 2013 i regi av Olavsfestdagene, gjengitt over en helside i Vårt Land, passer godt inn her).
Alle disse personer og deres menigheter, fra høyre
til venstre i det kirkepolitiske landskapet, har den samme dommedagspredikanten Jesus ("Kristus") som høyeste autoritet og ledestjerne i livet.
"YTTERKANTENE"
De såkalt "konservative", "fundamentalistiske" eller "pinsekarismatiske" kristne skiller seg ikke
vesentlig fra de "liberale" i sin felles Jesus-forgudelse. Men det er det de vil ha oss til å tro.
http://www.dagen.no/Kristenliv/-_Torp_er_helt_i_ytterkant-55127
http://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=7785
Vi forstår at det må ha vært traumatiserende for Anders Torp å bli utsatt for 17 demonutdrivelser på ett år. Hans historie er gjenfortalt bl.a. av Levi Fragell siden 2011.
Men Jesus opptrer selv som "demonutdriver" i evangelieskriftene, og vi har mange eksempler på at han kommuniserte direkte med inkarnerte demoner. Jeg minner om at han drev
ut 7 demoner av Maria Magdalena.
De kristne menigheter, også de i "ytterkanten", tilber alle den samme mannsgud: Apostolicum
og Nicæneums "Gud". Det er for det meste bare småplukk i periferien de driver og småkrangler om. Men de er svært dyktige til å gjøre små problemer STORE! De elsker å konstruere kunstige små krusninger
på overflaten av det teologiske hav.
De to kristne tankesmiene, "Skaperkraft" og "Kristen og progressiv", har ikke klart å kommunisere med hverandre. Det er svært
avslørende. Sistnevnte tankesmie er visst nedlagt. De såkalt "progressive" kristne hadde lite å meddele.
Se rekken av "progressive" bidragsytere her:
http://www.kristenogprogressiv.no/?page_id=2
Når TF-teologen
Øivind Norderval bryter inn i islamdebatten på Verdidebatt 01 03 2016, er det med den velkjente teologiske uredelighet, hovmodighet og (skrikende) inkonsekvens. Mange vet at teologen
Nordervals og hans kirkes Jesus ikke bare er «det perfekte menneske som er unndratt enhver kritikk», men «Gud selv» og «Guds enbårne Sønn».
Skjønner han virkelig ikke den avgjørende, vesentlige forskjell mellom de to oldtidsprofetene: Muhammed og Jesus? Må det staves for ham: ISLAMS PROFET, MUHAMMED, ER
IKKE GUD!!
Derimot er kristendommens oldtidsprofet og Nordervals Jesus i følge Nicæneum fra 300-tallet "Gud av Gud...sann
Gud av sann Gud...av samme vesen som Faderen...".
«Som historiker (?) har jeg vanskeligheter med å forholde meg til det
perfekte menneske som er unndratt enhver kritikk. Derfor vil vel jeg og Basim Ghozlan neppe kunne opptre på samme arena. I vår vestlige kultur har vi gjennomgått opplysningstiden, dvs at vi kan lese bibelen og historien med historisk
kritiske briller på. Religiøse tekster må som alle andre oldtidstekster leses utfra sin historiske kontekst», skriver Norderval.
Det er dessverre lite som
viser at TF-teologen Norderval leser evangelieskriftenes (idealiserte) Jesus-fortellinger med «historisk kritiske briller på». Den kirkelig-dogmatiske Jesus ("Kristus") har ingen
historisk identitet, ingen menneskelig avstamning. Han er fra evighet til evighet.
Kirkens Jesus ("Kristus") ble unnfanget ved det guddommelige kjønnsorgan (eller, ved
den mannlige erkeengelen Gabriels besøk hos jomfru Maria). Dette er alle kirkers "jule-evangelium" hvert eneste år. Det er veldig rart at TF-teologen Norderval ikke tar tak her.
Muhammed er så vidt jeg forstår unnfanget og født på helt normalt, menneskelig vis. Hans død er vel heller ikke omspunnet av "mirakuløse" hendelser, eller hva? Riktig
nok hadde Muhammed, som Jesus og Paulus mange århundrer før ham, noen ekstatiske "religiøse opplevelser". Paulus og Muhammed foretok begge en såkalt "himmelreise"...Slike
drømmer og visjoner/syner er ikke uvanlig blant religiøse ekstatikere og "mystisk" anlagte personer. (Både Paulus og Muhammed er i kritisk historieforskning for lang tid tilbake blitt omtalt som mulige epileptikere).
De «religiøse tekster» blir i kirkeåret utlagt som hellige: «Slik lyder Herrens ord», sies det når prekenteksten/bibelteksten leses opp i
kirkerommet. Den presteordinerte Norderval er en ganske aggressiv luthersk «kameleon», som også til dels har opptrådt som nidkjær forsvarer for Den katolske kirke.
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat15/thread11631554/?next=20#post_11631667
«Guds finger i naturen»
Det har pågått en debatt om forholdet mellom religion/kirke og vitenskap på
forskning.no og på Verdidebatt. Reaksjonene på Erik Tunstads kritiske ytringer på forskning.no. viser hvor betent og eksplosiv kristendomskritikken er. Det er nedslående å
lese apologetenes motinnlegg. Motstanden mot kristendomskritikk er enorm og massiv. Ja, nærmest angstbitersk!
Siste hjelpeløse og desperate bidrag på Verdidebatt,
som ikke inviterer til noen fornuftig debatt, kan leses i linken nedenfor. Man kan merke seg at den unge teologiprofessor ved MF (Søvik) ikke opplyser leserne at hans fakultet i ca. 100
år har vært forpliktet til å undervise studentene i samsvar med den luthersk-evangeliske lære. Teologi betyr ikke forestillinger om gud eller guder, men "Læren om Gud" (les: kirkens og teologenes "Gud").
Ved Misjonshøgskolen i Stavanger har man i mange, mange år utdannet misjonsprester!
De teologiske fakultetene betrakter seg som ide-leverandører til Den norske kirke.
Bindingen er ubestridelig. Så kan man også "google" Søviks doktoravhandling og spørre hvilken akademisk fagdisiplin "teorier om fortapelsen" tilhører: (natur)vitenskap, historiefaget (humaniora),
eller det sentrale emnet "systematisk teologi" (som han ikke informerer leserne om)? Søviks emne handler om kirkens dogmer og bekjennelser. Med andre ord: kirkens såkalte "troslære". Teologer og professorer ved
Søviks fakultet har skrevet og utgitt utallige bøker om dette tema inntil denne dag.
De teologiske fakulteter har først og fremst fungert som PRESTESKOLER. Fakultetenes
teologer er ellers involvert i mange sære indrekirkelige emner og organer, som "Lærenemnda" og "liturgikk" ved Det praktisk-teologiske seminar...
https://kirken.no/nb-NO/om-kirken/slik-styres-kirken/kirkens-larenemnda/
https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/1998-06-26-607
Det er også et unikt fenomen innenfor det akademiske
samfunn at det har eksistert (og stadig eksisterer) to atskilte, men likelydende fagdisipliner - teologiske fakulteter (TF og MF) - som i ca 100 år har ligget i bitter strid med hverandre. Og slett ikke om vitenskapelige stridsspørsmål!
Dette er moderne og aktuell kirke- og teologihistorie. Den er svært lite flatterende for teologien.
Alt dette og mer til tier Søvik om. Det er alltid hva som ikke sies, som er det mest interessante i den kirkelig-teologiske verden. Nå som påsken nærmer seg, er det høyst snodig at sokneprest Hallvard Jørgensen og teologiprofessor Atle O. Søvik på Verdidebatt fokuserer på alt annet enn
kirke-kristendommens fundamentale dogmer om Jesus: den guddommelige besvangring av jomfru Maria (i kirkeåret kalt: "Marias budskapsdag") OG Jesu fysiske oppstandelse. Med andre ord: frelseshistorien!
https://kirken.no/nb-NO/kristen-tro/kirkearet/spesielle-dager/maria-budskapsdag/
Akkurat som under julehøytiden 2015, kaster de kristne seg igjen over islam. Merkelig at det enten er homofili eller islam
som tjener som "avledningsmanøvre" i forkant av de kristne høytider. Nå, før den kristne påskehøytid har Verdidebatt en tråd kalt "Er Islams Helvete realistisk?", med 73 kommentarer. Helt grotesk!
(Vi vil nok, tradisjonen tro, få en dogmatisk påskepreken på Verdidebatt. Kanskje fra biskop Per Arne Dahl?).
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat18/thread11633758/#post_11633758 ). At
At kritikeren ikke har de rette faglige kvalifikasjoner, er en vanlig anklage man hører fra kristen-apologetisk hold. Det er en hersketeknikk man bare må ignorere. Enhver som
er døpt eller oppdratt og undervist innenfor en kristen kulturkrets, er selvsagt kompetent til å drive kristendomskritikk.
Det holder å lese Det nye testamente
og bekjennelsesskriftene. Det holder å overvære en gudstjeneste. Den som snuser litt på den hermetisk lukkede fag-teologien (som «Teologisk tidsskrift» avspeiler), vil nok ikke ha problemer med å overlate dens sære
tankeleker til den teologiske sandkasse. Noe mer livsfjernt og verdensfjernt er vanskelig å tenke seg.
Det kan være passende å hente frem to eldre artikler fra forskning.no:
http://forskning.no/historie-religion-kristendom/2008/04/kjetter-i-debatt-om-kristendom
http://forskning.no/religion/2013/01/er-teologi-egentlig-vitenskap
Kristen-apologetene vil ha det til at kirken ikke motarbeidet naturvitenskapen, men at den tvert om har spilt en positiv rolle i naturvitenskapens
historie. Da er det sannelig rart at kirken gjennom 1700 år ikke har vært og ennå ikke er i stand til å begrunne rasjonelt, vitenskapelig og historisk-faktisk bekjennelsenes påstander/postulater
om et enkelt historisk menneskes enestående brudd på fysisk-biologiske naturlover for menneskelivets fødsel og død (jomfrufødsel, oppstandelse, himmelfart).
Den kristne «Gud» har skapt naturlovene, blir det sagt. Hvilken hensikt hadde han så med å skape uorden i sitt ordnede univers (for ca. 2000 år siden)? Vi får ingen annen forklaring enn Guds suverene og mer eller
mindre "skjulte" maktvilje.
Jovisst: Gud gjestet jorden i fysisk skikkelse for å frelse den syndige, utro menneskeslekt...
ÅPENBARING VS. VITEN
Det faktum at kirkens (udiskutable) dogmer inntil
i dag har bestått uberørt og urørt av alle historiske, antropologiske og (natur) vitenskapelige innsikter, tyder ikke på noen utvikling i den kristne tenkningens historie. Apologetikken er like lite overbevisende
i dag som på kirkefader Tertullians tid.
«I teologien brukes dogme om læresetninger som er autoritativt fastslått av kirken». (Religionsleksikon, Cappelen
2002).
Dette bekreftes av trosforsvarer Daniel Joachim Kleiven på Verdidebatt:
«Naturvitenskapens
fremskritt siste 2000 år har ikke rokket ved et eneste sentralt kristent dogme, nettopp fordi spørsmålene ikke tilhører dens metodologiske rekkevidde. Kristne tenkere har alltid søkt å la seg informere av det beste fra
både den skapte, naturlige åpenbaringen, samt den spesielle åpenbaringen, fordi de utfylte hverandre».
Det er selvsagt åpenbaringstanken som gjør kristendommen uforenlig med vitenskapen, som også med den evolusjonære tenkning. Når Kleiven innfører «åpenbaringen»
har han allerede diskvalifisert seg som seriøs debattant. Da argumenterer han teologisk-dogmatisk, ikke sekulært. Og det er den «spesielle åpenbaringen» (Kristus-åpenbaringen) Kleiven ikke informerer leserne om. Ingen teologier eller "teologiske teorier" har rokket ved denne LÆRE de siste 1700 år (eller inntil denne dag).
Det
kristne mytologiske verdensbilde og historiesyn – bl.a. formulert i bekjennelsesskriftene - er ikke endret eller revidert siden 300-tallet. Det er frosset fast i en ubevegelig form (mens altså Bibelens to skriftsamlinger er hyppig gjenstand
for revisjon og skriftforfalskninger).
Sannheten er gitt en gang for alle. Åpenbaringstroen - "Kristus som tolkningsnøkkel" - utelukker utvikling og nytenkning.
Det er åpenbaringen og oldtidsmytologien alle kristne forlanges å gi sin personlige tilslutning. Ja, det er betingelsen for frelse og evig salighet!
Og det verste: dette er også hva kirkens statsfinansierte trosopplæring innpoder barn og unge mellom 0 -18 år. I de kristelige avisene, som også Vårt Land, er det ofte nok å lese overskriftene
for å forstå at her tolkes aktuelle hendelser og nyheter innenfor et strikt kirke-kristent dogmatisk rammeverk. Det er selvsagt bare de "innvidde" (les: Kristus-troende) som har forståelse for og interesse for Vårt Lands særegne
teologiske tema. Det er trolig en viktig grunn til at avisen de siste årtier - selv med betydelig raus og ufortjent pressestøtte - står på stedet hvil når det
gjelder opplagstall (30.000/25.000 opplag).
Den som har overhørt en søndagspreken i Den norske kirke, vil nok ganske raskt oppfatte at presten fra prekestolen ikke appellerer til intellektet, men kun til menighetens følelser og behov. I prekener og andakter i Stavanger Aftenblad og i Vårt Land blir vi daglig belemret med de mest irrasjonelle og infantile forestillinger, hvor
både logisk brist og sviktende relalitetssans er alvorlig påtrengende.
Nettopp derfor starter kirken sin kyniske, planmessige indoktrinering blant barn og unge så tidlig
som mulig (fra baby-stadiet!). Det gjelder å få "taket" på dem lenge før de har utviklet sine resonnerende evner.
----------------------
Blant HEF's medlemmer synes det å være mange "skapkristne". Jeg vet ikke om filosof og "livsynshumanist" Morten Fastvold er en av dem, men han overbeviser
lite. Han synes å reprodusere Bjørn Are Davidsens trettende "myteknusing".
Mye tyder på at kristenhetens sjefs-apologet Davidsen har hatt
overmåte stor innflytelse innenfor visse kretser av HEF det siste halvannet tiår, ikke minst på Arnfinn Pettersen og Didrik Søderlind (begge redaktører av Humanist).
Både Søderlind, Aarebrot og Davidsen har vært og/eller er spaltister i Vårt Land. De er gode kompiser og samarbeidspartnere. Flere navn kunne nevnes, som Kjetil Hope og Asbjørn Dyrendal
i "Foreningen Skepsis". Ja, kanskje også religionshistoriker Hans Olav Arnesen.
https://humanist.no/2015/12/humanistiske-myter-kunsten-a-sjekke-en-god-historie/
"Fastvolds artikkel er meget problematisk, noe jeg har skrevet om tidligere. Men jeg vil ta opp igjen et poeng fra den tråden. På den
tiden studerte man altså teologi og naturvitenskap side om side. Og opererte med gudsbeviser. Noe Fastvold mente ikke var så problematisk.
Nå er ikke teologi en naturvitenskap i utgangspunktet.
Men siden faget hadde en så sentral posisjon så synes jeg vi bør stille noen spørsmål rundt hvordan den ble praktisert.
I
1054 ble det et historisk brudd mellom den vestlige og østlige delen av kirken. Det skyldtes en rekke uenigheter. På disse angivelig opplyste universitetene - var det mulig for teologene å komme frem til at det var østkirken
som hadde rett på noen punkter? Eller, var det vedtatt på forhånd hvem som hadde rett, og så laget man argumentene etterpå? Hvis det siste var tilfellet så kan vi ikke kalle
teologien særlig rasjonell.
Og hva med muslimenes påstand om at treeningheten var i strid med monoteismen? Var det slikt som man fordomsfritt kunne diskutere og studere? Jeg mistenker at svaret
er nei".
(Roger Christensen, Verdidebatt)
PÅSKENS
(KRISTNE) OPPSTANDELSES-MYTOLOGI
Om kort tid skal vi igjen bli belemret med kirkens absurde påskemytologi,
og dogmet over alle dogmer: Jesu (fysiske) oppstandelse fra de døde. Men hvor den "oppstandne" og "levende" Jesus befinner seg i dag - i sin fysiske identitet som den jødiske galileer Jesus fra Nazareth
- får vi liten informasjon om fra fagteologene. HVOR ER HAN?
Vårt Lands journalister og prekenforkynnere vil
kanskje igjen konstruere eller reprodusere/repetere sine rare kristelige "reportasjer": en særegen journalistisk "sjanger" med mye fantasifull diktning og fabulering Vårt Lands kristen-dogmatiske reportere har
utviklet ved de kristne høytider de siste år.
Før den «seirende Konge og Keiser» etter tre dager i dødsriket triumferer over døden, skal
vi eksponeres for kirkens perverse dyrkelse og opphøyelse av Jesu lidelse og korsfestelse, som den nå forsøker å pakke godt inn i "kultur- og kunstuttrykk" (jfr. prosjektet «Påske+pasjon», innledet
i 2011).
Den vil ha det til at det handler om «grunnleggende dimensjoner som svik, død og oppstandelse". Tradisjonen tro kommer den kristne kirke ikke til å informere almenheten om de ufattelige lidelser og forbrytelser den selv har påført menneskeheten de siste par årtusen.
Nei, kirkens
«påskebudskap» har intet alment-menneskelig innhold! Enhver som avviser kirkens spesielle påskedrama om Jesus ("Kristus"), skal gå evig fortapt. Kristendommen krever total underkastelse under «Kristus-troen".
Oppstandelses-teologien er en stående krigserklæring mot alle verdens folk! Den har domstrusselen
som forutsetning: Jesus skal "komme igjen for å dømme levende og døde". Slik står det skrevet i Apostolicum!
Kirkens sykelige og giftige hat
mot jøder og jødedom fremkalte utallige pogromer nettopp under den kristne påskefeiringen. Gjennom middelalderen var ydmykelse og fornedring av jøder et fast innslag i påskefeiringens prosesjoner og opptog.
Hatet mot de vantro var og er direkte proporsjonal med den egne trosgløden. Den kristne trosfanatismen har resultert i sekterisk hat helt fra urkristendommens tid.
PAVEN OG PATRIARKEN
Den katolske kirke (Vestkirken) og Den russisk
ortodokse kirke (Østkirken) har ikke vært på talefot siden skismaet i år 1054. I over 900 år har det interne fiendehatet vært vedlikeholdt. Mange skjønner
nok at en kirke og religion som nærer seg av hat ikke er levedyktig.
Møtet mellom de to aldrende, anemiske kirkeledere, paven og patriarken, er så patetisk! NRKUrix spør: «Kan et kyss mellom to menn på en flyplass på Cuba endre historiens gang?». Hva slags absurd spørsmål er dette?
Jo, skriver NRKUrix: «Det var hellige kyss, det var hellige menn, og de representerer kirker som har vært FIENDER I MER ENN 1000 ÅR» (jfr. NRK’s servile kristne reporter, Tomm Kristiansen).
Vel, "hellige" menns fiendehat har vist seg å være livsfarlig for menneskene. Paven og patriarken tilhører ikke fremtiden, men en forgangen tidsalder, dypt autoritær
og reaksjonær.
http://www.nrk.no/urix/paven-og-patriarken-_-et-kyss-for-fred-1.12806758
I Den norske kirke, som i den globale kirke er homofilt samliv et eksplosivt og splittende tema.
Vi er ganske enkelt vitne til tenkningens, rettens og moralens totale kollaps i de kristne kirker. Den verdensvide kirke – den kristne «storfamilie» - er dypt, dypt dysfunksjonell.
Den klarer ikke å anvende sin forstenede dogmatikk og teologi på virkeligheten og samtiden. Kirken forstår ikke den menneskelige natur, som heller ikke den seksuelle naturlige variasjon. Den har aldri anerkjent den menneskelige livsverden: verken foreldrekjærligheten, familieliv eller kjærligheten mellom mann og kvinne. Da forstår den selvsagt heller ikke den homofile kjærlighet.
Den katolske kirkes antihumane og sivilisasjonsfiendtlige "mannsstat" (les: Vatikanstaten) er et grotesk og stadig aktuelt eksempel, som vi ikke finner maken til i verdenssamfunnet
(heller ikke i noen muslimske samfunn). Vi får det på ny bekreftet: det er typen "moder Theresa" - den jomfruelige, kyske og selvoppofrende nonne - som stilles opp som ideal og "helgen".
Så kan vi også (med litt godvilje) more oss over møtet mellom de to religiøs-politiske diktatorer: den iranske presidenten og Vatikanstatens overhode. De forstår hverandre godt disse
to diktatorer.
Man kan også ha i bakhodet at den kirke-kristne DUALISMEN kom inn i (sen)jødiske sekter - som Jesus var dypt påvirket av - nettopp fra den
(iransk)persiske mytologi.
http://www.nrk.no/nyheter/pave-frans-og-vatikanstaten-1.11602743
http://www.dagbladet.no/2016/02/02/kultur/meninger/kommentar/iran/utenriks/42985628/
«Hvis Gud er Sannhet, tilhører all Sannhet Gud»
(Kan vi få
en innholdsdefinisjon av denne «Sannhet» - med stor S? Hva betyr det at all Sannhet tilhører Gud?... Altså, ikke vitenskapen...ikke menneskeheten?)
Dette
og mer til skriver den rørete Kleiven i innlegget «Kirken – fornuftens fanebærer» 7. sept. 2015 på Verdidebatt... og «Kirken er et godt sted for å prate om fornuft og rasjonalitet. Ja, antakelig
det beste stedet»... «Og jeg har reist innenfor og utenfor kirken for å argumentere for at den påståtte konflikten mellom kristen tro og naturvitenskap er en myte uten rot i faktiske tilstander, samt hvorfor klassisk gudstro
er det mest rasjonelle alternativet for å forstå virkeligheten».
I dette innlegget eksisterer ikke mennesket og dets fysiske verden overhodet. Hvilken «virkelighet»
er det da den «klassiske gudstro» (?) foregir å forstå – rasjonelt? Kleivens språk er ubegripelig, selvsagt fordi det er kirkelig-teologisk eksklusivt og ekskluderende.
Eller, er det vår felles-menneskelige fysiske virkelighet kirkens bekjennelse og teologi beskriver? Da bør Kleiven uttrykke seg i et mer rasjonelt, inkluderende og felles-menneskelig språk.
Først og fremst må den unge Kleiven slutte å ta for gitt at hans «gudsoppfatning» blir forstått utenfor
hans egen kristen-troende krets. Hvis (Skaperen, Verdensherskeren, Frelseren, Dommeren) «Gud» (Jesus) tilhører vår felles fysiske virkelighet, må Han selvsagt kunne defineres.
Er Han innenfor eller utenfor? Er Han aktiv eller passiv? Er det "mirakler" som stadig er Hans spesialfelt? Er Han en handlende person i verden og i historien,
eller er Han i vår tid blitt "svak og avmektig"? Er Han blitt gammel og trett, kanskje? Hva er pensjonsalderen for guder?
(I oldtidens mytologier hadde gudene sine sønner og arvtakere, og det er vel ikke så sikkert at den kristne"gudelære" avviker vesentlig fra disse).
Lar «himmelens
og jordens skaper» seg avgrense, lokalisere og identifisere? Hvordan avsetter Kleivens "Gud" spor vi alle kan se? Og hvorfor ser ikke vitenskapen "Guds finger i naturen"? Lar Han seg bare åpenbare for de kristen-troende:
"Kristus-troende"?
Det er tre teologiske nøkkelbegreper ved det kristne gudsbilde Kleiven og hans trosfrender må forklare rasjonelt: Treenigheten – Inkarnasjonen
– Kristologien. På hvilken måte bekrefter (natur)vitenskapen dette gudsbildet?
Kleiven bør forklare i et sekulært logisk-rasjonelt språk hvem «Gud» er og hvordan «Gud» opptrer og manifesterer seg i vår fysiske virkelighet. Og hvis Kleiven ikke kan benytte normale vitenskapelige verktøy og prosedyrer (metode), må han klargjøre hvilken annen (ikke-vitenskapelig, ikke-rasjonell) metode den «klassiske
gudstro» har tilgjengelig for å forstå eller beskrive virkeligheten. Er det kanskje en såkalt «metodologisk teisme» han har i tankene (jfr. Bjørn Are Davidsen)? Hva er nå det for noe rart?
«Gud griper inn i naturen», skriver Bjørn Are Davidsen bramfritt i Vårt Land (Tro24, 4. januar 2016). Ingen konkrete,
aktuelle eksempler anføres. Og videre: «Gud bekrefter vitenskapen»...Trosforsvarerne (ny-apologetene) bør bruke kommende påske til å tenke gjennom hvordan det (statiske) kristne mytologiske verdensbilde
- med bakgrunn i Jesu oldtidsforestillinger - lar seg forene med en (natur)vitenskapelig og rasjonell innstilling.
Hvordan bruker de sine fornuftsevner på den fundamentale oppstandelses-teologien?
Er det kanskje slik at de parkerer fornuften ved kirkedøren? Ja, for de kan vel ikke ha med seg fornuften som ledsager når de skal fremsi Apostolicum eller Nicæneum?
Rune Foshaugs kommentar på Kleivens tråd 18. febr. gir et utmerket og nødvendig korrektiv.
http://www.verdidebatt.no/rfoshaug/?replies=true
Det gjør også Andreas Edwiens Memorandum til de teologiske fakulteter og Dogmet om Jesus. Det er et spørsmål
av stor interesse hvorfor et seriøst forskningsforum som forskning.no har en rekke treff på Richard Dawkins, men 0 treff på Andreas Edwien. (Så vidt jeg forstår er Menighetsfakultetet tungt til stede på dette forskningforum).
Ingen norsk religionskritiker har utfordret Den norske kirke og de teologiske fakultetene som Edwien gjorde fra 1958 og utover i 1960-årene. I sitt Memorandum utfordret han teologene
til å gi en saklig begrunnelse for den historiske holdbarheten av kirkens dogmer om Jesus. Et meget rimelig krav. Han ble lovet et svar, men svaret kom aldri. Saken ble behørig omtalt i pressen. Utfordringen er stadig brennaktuell.
I den lett flåsete artikkel nedenfor av Nina Kristiansen, ansvarlig redaktør på forskning.no, er det lite å bli klok av.
http://forskning.no/meninger/leder/2011/09/trenger-vi-en-norsk-dawkins
Kirkeårets bibel- og prekentekster viser at de kristne lever i en slags parallell-verden, med en virkelighetsoppfatning som bryter med all menneskelig erfaring, logikk og kunnskap. Tiden og historien
forstås kun i et frelsesperspektiv, hvor den mytologiske Kristus-skikkelsen er eneste omdreiningspunkt: begynnelsen og enden. Hver eneste søndag, i alle kirker, repeteres den samme Kristus-mytologi, år etter år etter år...
Ingen «sofistikerte» teologiske teorier gjennom århundrene har brutt opp denne gjentakelsens monotoni. Selv med tilgang på betydelige finansielle og akademiske ressurser gjennom
århundrene har ikke teologien tilført verden noen ny kunnskap – og slett ikke om «Gud»!
Da må vi være klar over at de teologiske fakultetenes viktigste
oppgave er å utdanne prester til tjeneste i Den norske kirke, en luthersk-evangelisk kirke. Prestekandidatens ordinasjonsløfte (lydighetsløfte) er et eklatant brudd på Akademias fundamentale ideal og prinsipp: tenkningens og forskningens
frihet. Svært mange teologiprofessorer er presteordinert!
Den dag stat og kirke blir fullstendig skilt (det vil nok ta mange år ennå), og kirken klarer å selvstendiggjøre
seg – hvilket den synes lite motivert for - må den selv ta det fulle ansvar for presteutdanningen. Hvorvidt teologi fortjener status som et fag innenfor Akademia, er ikke et spørsmål som kan overlates teologene. De vil alltid
klamre seg fast der hvor penger og status er å finne. Maktens sødme har forlengst korrumpert kirke og teologi. Den kjenner bare maktspråket, og agerer politisk-ideologisk som den har gjort gjennom hele sin fryktelige historie.
Den norske kirke har utviklet et parallelt forvaltningsapparat – en «kirkestat» - med et enormt (pengeslukende) byråkrati. Den er like grådig og materialistisk som den
alltid har vært. Hvert år skriker den etter mer penger. Og inntil videre holdes den kunstig i live ved statlig hjelp.
Dens tid er ugjenkallelig forbi, den har intet å tilby
det moderne mennesket. Den har ikke annet enn sine stivnede dogmer og ritualer. Den tilbyr verken gjenkjennelse, tilhørighet, kontinuitet eller identitet, og ingen «livstolkning» som gir mening. Den har ingen moralsk autoritet.
«Aldri ble ordet «folkekirken» brukt oftere enn da dette fellesskapet ble vanskelig å oppdrive i det virkelige liv. Den norske kirke forsøker ikke lenger å gi
svar på de eksistensielle spørsmålene. Den dyrker «den borgerlige Gud»...Og hvis Gud er så vanskelig å kjenne og således å elske, bør vi ikke i stedet være jorden tro og elske oss selv?...Paradoksalt
har kirkens forsøk på å gjøre seg relevant ført til det motsatte. Norge har blant de laveste kirkefremmøtene i noe kristent land».
(Asle
Toje, Morgenbladet 26. februar – 3. mars 2016).
Vi stiller helt andre spørsmål i dag enn generasjonene før oss, og kirken har ingen svar å gi. Ikke minst har
vi mer kunnskap og mye større kritisk avstand til kirken, hvilket gjør oss i stand til å vurdere og gjennomskue den kirkelig-teologiske «diskurs». Teologene sitter ikke lenger i «glasshus», opphøyde og uangripelige.
Når de forsøker å monopolisere våre sekulære fellesmenneskelige verdier, kan vi påpeke dette tyveriet. Kirken søker å rane til seg alle «gode
verdier», for så å kristne dem. Man må være klar over at helt alminnelige ord i vårt språk endrer betydning straks kirken erobrer dem.
«VI ER FORTSATT SYNDERE»
Heller ikke kirkens menneskesyn har endret seg i pakt med moderne, antropologiske innsikter.
Hva sier den liberale, folkekirkelige lekmann Dag Løkke på Verdidebatt?
«Vi blir ikke kvitt synden så lenge vi lever her på jorda, men vi er
rettferdiggjort ved det som Jesus gjorde for oss. Vi er fortsatt syndere, men vi blir altså ikke tilregnet synden. For Jesu skyld!».
Her fremfører en av
«Åpen folkekirkes» tilhengere nøyaktig samme budskap svært mange av oss gjenkjenner fra en oppvekst i kav ortodokst, luthersk-pietistisk miljø. Det er det samme nattsvarte menneskesynet
som Luther for 500 år siden forkynte.
Vi får også stadig bekreftet at Vårt Lands Verdidebatt ikke er et vanlig debattforum, men i første rekke en misjonsmark
og evangeliserings-arena. Saklig debatt er underordnet forkynnelse. Man skal aller helst finne Jesus i debattspaltene...
Se disse sørgelige innleggene på Verdidebatt den senere
tid:
«Arvesynden» (Odd Sven Hove)...«Hva er det som faktisk frelser oss?» (Oddbjørn Søvik)... «Hverken engel eller demon,
men syndere frelste av nåde» (Håkon Hovda)... «Finner mennesker Jesus i debattspaltene?» (Jarle Haugland)... «Kan helvete avlyses ved hjelp av Bibelens ord?» (Tor Egil Hansen)... «(Hvorfor)
fortjener man helvete?» (Daniel Hisdal).
(I Vårt Lands faste spalte "Tro24" spør man om kjæledyrene kommer til himmelen ...Skal vi le eller gråte?
Hva med rovdyrene? Dyrene har ingen "Kristus-tro". Hva er da frelseskriteriene? Finnes det gode og onde dyr som skal skilles fra hverandre på Dommens dag?)
Vi kan merke
oss at ingen debattredaktør eller moderator griper inn i den ekle, klamme forkynnelse. Ingen etisk-rettslige retningslinjer for debatt kommer i betraktning, og få registrerte biskoper eller teologer korrigerer oppfatningene til deres
indoktrinerte «elever» og «konfirmanter».
Verdidebatt bør enten opprette en egen (intern) avdeling for forkynnelse/evangelisering (hvor de kristen-troende,
lek og lærd, kan diskutere med seg selv), eller så må avisen slutte å kalle dette forum for «Verdidebatt».
Kirke-kristen dogmatisk forkynnelse har intet
med almenne «verdier» eller saklig «debatt» å gjøre. Den sære kristne terminologi (synd, dom, frelse – fortapelse, nåde) har intet i et seriøst debattforum å gjøre. Vi møter
her en tenkning som bare er nedbrytende og fordummende. All den påtrengende kristelighet er «avsporinger» fra saklig, opplysende debatt. Det gjelder også avisens kommentatorer, som Erling Rimehaug og Alf Gjøsund. De viser
tidvis en forbløffende trang til å "forkynne", "bekjenne" og "skrifte".
Den kristelig-dogmatiske avisen Vårt Land er ikke en alminnelig avis, og det er desto viktigere
at den opptrer RYDDIG! Det er skrekkelig at denne kristelige avisen har tilranet seg tilnærmet kontroll over religionsdebatten i vårt land. Resultatet er masse språklig, tankemessig og etisk «grums».
Den interne debatten om kristen-betegnelsen representerer virkelig et LAVMÅL. Den føyer seg inn i mye forvirret språklig-semantisk vrøvl og sære problemstillinger i denne
avisen. Vårt Lands kulturredaktør Olav Aune er en av dem som har beveget seg langt inn i skoddeheimen. Slike tema avslører bare internt-sekteriske markeringsbehov, som vi konstant blir eksponert
for fra kristelig hold.
Vi vet godt hva som (fundamentalt) skiller en kristen fra en ikke-kristen. Vi vet at Jesus-teologien og Kristus-troen
forlanger personlig tilslutning (lydighet). Og ja, også en personlig relasjon. Det er denne autoritetsdyrkelsen - Jesusforgudelsen - som skiller kristendommen fra alle andre kjente (verdens)religioner.
De kristne «tror på» en (historisk) mannsperson, som de har opphøyet til «Gud selv» og «Guds enbårne Sønn». I en mer liberal utgave er han gjort til et ufeilbarlig «etisk-humanistisk»
ideal. Både karismatiske (pinse)menigheter, Den norske kirke og Stian Kilde Aarebrots menighet (som nå kalles «Etter Kristus», en menighet han merkelig nok ikke gir noen informasjon
om i sitt innlegg på VG nylig) har den samme fanatiske endetidspredikanten Jesus fra Nazareth som forbilde.
I evangelieskriftene avviser Jesus alle familie- og samfunnsforpliktelser.
Han vil ikke engang vedkjenne seg sin egen mor. Litt av et ideal! Det er derfor ikke det minste rart at katolske prester og munker/nonner må avgi "kyskhetsløfte", eller at luthersk-protestantiske misjonærer plasserte sine barn på
internater og barnehjem. De hadde (og har) alle den samme Jesus som eksempel til etterfølgelse.
Jesus forkynte omvendelse, forsakelse, evig straff for alle
ulydige. Han drev ut demoner, opptrådte som healer/helbreder og gjorde tilsynelatende en rekke andre «mirakuløse» ting, som Den norske kirkes presteskap også i dag utlegger helt bokstavlig og reelt.
Å være Jesu disippel, å etterfølge Jesus («Kristus») i hans lære og virksomhet - slik det beskrives i evangelieskriftene - betyr selvsagt
at mange forskrudde ideer og praksiser finner vei inn i de fleste kristne kirker og menigheter. Ja, også i den norske "Folkekirke".
"Brødet fra himmelen"
Dette er prekenteksten i Den norske kirke søndag 6. mars 2016. Jeg siterer fra Jesu ord i Joh. 6, 24 - 36:
"Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som varer ved til evig liv, den som Menneskesønnen skal gi dere! for på ham
har hans Fader, Gud satt sitt innsegl.
De sa da til ham: Hva skal vi gjøre for å gjøre Guds gjerninger? Jesus svarte og sa til dem: Dette er Guds gjerning at dere skal tro på den han har utsendt".
Aftenbladets daglige andaktsholder sier det slik:
"Denne uken har brød vært i fokus. Brød i alle varianter. Det har vært mannabrød, små brød, velsignede brød og ord som brød. Hvorfor har brød fått denne oppmerksomheten?
Jo, fordi Bibelen skriver om brød. Ulike former for brød omtales over 270 ganger i Bibelen. Brød er så viktig at Jesus i dagens tekst sier at "Jeg er livets brød"...".
En annen prekenforkynner sier det slik:
"Men både mannaen i ørkenen, og de to miraklene vi leser at Jesus gjorde med mat peker frem mot det som er kjernen
i evangeliet, nemlig Jesus selv: "Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg skal aldri tørste".
Her bruker Jesus
"brødet fra himmelen" som en metafor på det å bli frelst og på det å erfare Den hellige Ånds kraft og gaver i livet sitt".
Dag
Løkke er til tider ufrivillig morsom. Kan vi annet enn smile av denne kommentaren (men som sikkert er svært alvorlig ment)?
«Jeg er rett og slett
en kristen, fordi jeg tror på Jesus Kristus. Er det ikke nok å si det? Det å være kristen innebærer normalt en personlig relasjon til Jesus. Men det behøver vel ikke å bli uttrykt eksplisitt. Det vil forhåpentligvis
komme fram i måten vi er på».
Blir Løkke forlegen ved å uttrykke sin Jesus-relasjon «eksplisitt»?
Det er i kulten (gudstjenesten) vi ser at Jesus-dyrkelsen og Kristus-troen får de kristne til å oppføre seg ganske rart. De har et bestemt syn på seg selv og på verden. I sin personlige relasjon til Jesus har de kristne
skilt seg ut fra verden: «Vi er i verden, men ikke av verden». De betrakter seg som høyerestående mennesker: «de helliges samfunn». Når de spiser Jesu legeme og drikker hans blod forener de seg
i et eksklusivt blodssamfunn: de rene og syndfrie.
De blir ikke dømt, i følge Jesu ord i Joh. 3:18: «Den som tror på ham, blir ikke dømt;
den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn».
Hvordan de
«hellige» menn (paver, biskoper og munker) har agert gjennom historien kan vi bl.a. lese om i historiebladet «All verdens historie» (3/2016). De førte en «hellig» bestialsk utryddelseskrig mot katarene i Sør-Frankrike
i 1209 (jfr. massakren i Beziers). «De katarene som ikke gikk over til katolisismen, ble brent levende». Krigen mot kjetterne i Sør-Frankrike bølget fram og tilbake i over 30 år. Pave Innocent (!) «var lidenskapelig opptatt av ideen om hellig krig og godkjente flere korstog mot det han anså som den sanne kristne lærens fiender».
Korstoget mot katarene var bare en av mange, mange «hellige kriger» kirken førte mot sine erklærte og innbilte fiender. Bestialiteten og den grusomme torturen ble ikke avsvekket med århundrene. Inkvisisjonens terror (særlig
i Spania på 1400-tallet) er så brutal og uhyggelig at vi nesten ikke kan finne ord.
-------------------------
For mindre enn en måned siden ble en landsby nordøst i Nigeria angrepet av Boko Haram-krigere (som har sverget troskap til IS). Minst 86 personer ble drept. Barn ble brent levende, forteller et vitne. Pisking, steining,
halshugging og brenning praktiseres i dag i Saudi-Arabia, i Iran og i IS-kontrollerte områder. Alle disse uhyggelige straffereaksjonene kjenner vi igjen fra det kristne Europa. Ja, også dødsstraff for blasfemi.
(Ingen jødiske samfunn de siste par årtusen har oppvist tilsvarende hemningsløst barbari).
«Konstitueringen
av et påstått nytt kalifat i fjor sommer var en proklamasjon til omverdenen om at IS’ leder Abu Bakr al-Baghdadi nå er det åndelige overhode i Islam, «guds stedfortreder» for å bruke katolsk terminologi, og den eneste legitime nålevende arvtaker til profeten Muhammad».
Det muslimske IS
benytter tilnærmet samme torturredskap på kvinner i dag som i det kristne Europa ble brukt til å rive av brystene på kvinner...Dette fryktede torturredskap ble brukt på kvinner anklaget for utroskap, hekseri, heresi og blasfemi, eller for (provosert) abort. Torturinstrumentet ble brukt i det tyske Bayern (Bavaria) i 1599,
og i andre deler av Tyskland og Frankrike inntil 1800-tallet. Parallellene mellom IS i dag OG det kristne Europa de forgagne århundrer er helt, helt skrekkelige.
http://www.nettavisen.no/nyheter/utenriks/is-med-nytt-torturredskap---dette-gjr-vondere-enn-en-barnefdsel/3423196543.html
https://en.wikipedia.org/wiki/Breast_ripper
HALVOR MOXNES og HEGE STORHAUG
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Vi-bor-ikke-folge-Hege-Storhaug-pa-vei-mot-det-totalitare-samfunn--Halvor-Moxnes-8367370.html
Mange kristnes «demonisering» av Listhaug og Storhaug slår tilbake på dem selv. Noen humanisme finnes ikke
i deres felles (kristne) lære- og skriftgrunnlag. Kristendommen er en voldsreligion! Kirkens fiendehat har i historisk tid sendt millioner på millioner av uskyldig mennesker i døden.
De ulykkelige fant døden på slagmarken, i torturkjellerne, eller på bålet. "Myteknusing"?
De kristne toer sine hender, i dag som i går.
I Aftenposten ser vi at den liberale teologiprofessor (emeritus) Halvor Moxnes søker å knytte Storhaug sammen med Breivik, Habsburg-dynastiet
(?) og Inkvisisjonen. Men krigen mellom kristne og muslimer begynte ikke på 1500-tallet, men så tidlig som på 700-tallet!
I vår sammenheng må det presiseres
at den islamfiendtlige Breivik og Storhaug er oppvokst innenfor den samme islamfiendtlige luthersk-protestantiske kristendomstype og kulturkrets som Moxnes selv. Den evangelisk-lutherske bekjennelse, Augustana,
omtaler muslimer eksplisitt som fordømte. I 500 år har dette læreskriftet veiledet Moxnes’ (stats)kirke og menigheter, som biskopene og også de teologiske fakulteter de siste par århundrer.
Også den (kristne) Israel-fiendtlige Hans Morten Haugen kjenner vi godt igjen. Han er leder av Saabels venner i Norge, men merkelig
nok oppgir han ikke dette ledervervet på sin profil på Verdidebatt. Det som gjør staten Israel spesiell er ikke dens religiøse legitimitet, sier Haugen:
«Som
Ole Christian Kvarme tydeliggjorde i Vårt Land 29. oktober 2015, i etterkant av Bispemøte-foredraget tre dager tidligere, er staten Israel et resultat av menneskers verk».
(Ja, selvfølgelig, som enhver annen stat! Men for kirke-kristendommen har jøder aldri vært oppfattet som et "normalt" folk, og Israel heller ikke som en "normal" stat. Den
utbredte og alminnelige kristne betegnelse på Israel er "Det hellige land", hvilket er svært avslørende. INGEN LAND ER "HELLIGE"! Man kan bare spekulere over hvordan det må oppleves for (israelske) jøder
konstant å bli redusert, definert og tolket innenfor den sære kristen-europeiske "frelseshistorie": mytologien og eskatologien).
http://www.verdidebatt.no/hmh/
http://www.theoslowall.no/foredragsholdere.html
«Selv om Erklæringen
om etableringen av staten Israel fra 14. mai 1948 viste til “deres land” som folket “beholdt troen på” (kept faith with), viser den ikke til Gud, og bruker bare begrepene «historisk
og tradisjonell tilknytning», ikke «religiøs tilknytning». Dette skyldes naturligvis at sionistbevegelsen opprinnelig var primært sekulær og sionistisk, selv om de såkalte sionistiske revisjonistene (Ze’ev
Jabotinsky) sto for en annen linje.
Først etter 1967-erobringene vokste det frem en sionisme som hovedsakelig legitimerte seg religiøst, og dette
er nå den sentrale innflytelsen innen sionismen. Den religiøse sionismen mener staten Israel har et guddommelig mandat».
«Dersom et lovforslag som vil definere Israel som en stat for det jødiske folk faktisk vinner gjennom i Knesset er det neppe sannsynlig at det vil bli færre stater som vil uttrykke
sine bekymringer med å betrakte Israel som jødisk stat».
Hvorfor er det et større problem for kristent oppdratte folk som Hans Morten Haugen (og Lars
Gule?) at Israel er en jødisk stat enn at Norge har vært og er en norsk og kristelig (luthersk-evangelisk) stat i nær 500 år?
«Den israelske regjeringen har fremmet en såkalt Basic Law som innebærer en bevegelse vekk fra å forstå Israel som en sekulær og demokratisk stat». Jaså?
Hvordan vil den evangelisk-lutherske Hans Morten Haugen forklare Statskirkens legitimitet gjennom nær 500 år i vårt land? Hvordan har den norske Statskirken legitimert
seg religiøst - eller kristent? Har den norske stat hatt et «guddommelig mandat» i vårt statskirkeland? Hva har stått i Grunnloven inntil i dag?
Er det ikke ganske rart at Hans Morten Haugen er så mye mer opptatt av Israel enn av Norges offisielle kirkepolitikk, som det at den norske stat stadig finansierer
prestelønningene, presteutdannelsen og kirkens trosopplæring? Han vil så gjerne distansere seg fra de såkalte "kristensionistene", men hva synes han om dette?
http://www.dagen.no/Meninger/%C3%85ndelig_grunnlov-76341
http://www.dagen.no/Meninger/14/05/2014/Bedre_med_Gud_i_Grunnloven-75654
Det
er Moxnes’ og Haugens KRISTENDOM som har praktisert terror og totalitær ensretting gjennom mer enn halvannet tusen år i Europa. I vårt land: først katolsk, så protestantisk. Det er
Moxnes’ KRISTENDOM som søker det totalitære samfunn, også i dag. Hele verden skal kristnes! Den kristne kirkes misjonsvirksomhet over hele verden har Moxnes ingen innvendinger mot.
Vatikanstaten er en kristen (rent maskulin) diktaturstat, en grusom etterlevning fra den romerske keisermaktens diktatur. Det er diktaturet
som er det kristne samfunnsideal (også Luthers ideal).
Derfor hyller Moxnes kirke hvert eneste år krigerkongen og middelalder-despoten Olav «den hellige». Paver,
biskoper og teologer har opptrådt som religiøs-politiske diktatorer gjennom hele historien. Verken Jesus, Paulus, kirkefedrene, Augustin, Thomas av Aquinas eller Martin Luther viste noe demokratisk sinnelag. Den som ikke bøyer kne for den
kristne mannsguden – Jesus Kristus – og hans representanter på jorden, skal lide evig torturstraff.
Demokratisk? Humant?
Det er ikke bare jøder og muslimer som rammes av kristendommens inhumane straffetrusler. Også undertegnede tilhører gruppen av fordømte og fortapte i Augustana. Vi vantro og gudløse (som også ateister,
de kristnes fremste hatobjekt ved siden av muslimer) blir likestilt med «djevlene» - onde av natur – og skal pines uten ende...Dette er Moxnes’ lutherske kristendom (Jfr. Jesu
stygge lignelse hos Lukas, sitert i innledningen).
Moxnes hopper glatt over det protestantisk-lutherske skrekkregime i Danmark-Norge etter
Reformasjonens innføring. Den reformerte Calvin innførte en terrorstat i Geneve. Storhaugs restriksjoner (hun vil redigere Koranen, stenge enkelte moskeer og vokte grensene med gjerder og soldater) er helt i samsvar med kristen ideologi, lære
og praksis gjennom årtusener.
Moxnes og Storhaugs kristendom har aldri nøyet seg med «restriksjoner» i sitt religionshat, men har utfoldet den mest bestialske
terror og tortur som er utpønsket på denne jord. Moxnes nevner ikke at hans lutherske statskirke nektet jøder adgang til landet så sent som på 1800-tallet (jfr. jødeparagrafen i Grunnloven). Han er svært selektiv
og ideologisk farget i sin historieframstilling.
Moxnes og Storhaug har nok mye felles. De er trolig samstemte i sitt skamløst idealiserte syn på Jesus. «Vi er heldige
som har Jesus», sier Storhaug nylig et sted.
Var de heldige alle de som måtte bøte med livet på kjetterbålene og heksebålene - i
"Jesu Kristi" navn?
Ingen av dem våger å berøre det kristne jødehatet, som har en langt mer omfattende
og brutal historie enn det kristne muslimhatet. Ingen av dem berører det sekteriske hatet som rammet «kjetterne» med den grusomste torturstraff: å bli brent levende. Heksebrenningene
fortsatte langt inn i Reformasjonens tid. Også Luther trodde «hekser» eksisterte.
Straffereaksjonene – og kirketukten – som ble innført etter Reformasjonen er en uendelig katalog over kirke-kristendommens primitive barbari. Det ble innført dødsstraff for blasfemi (eller, tungen skulle skjæres ut) – og for å være katolikk.
Kontroll og overvåking av borgernes liv og vandel ble intensivert, helt i samsvar med den totalitære ideologi (religiøs og politisk).
HISTORIKERNES KORREKTIV
Historikeren Øystein Rian har ganske nylig utgitt bok
om sensuren i det protestantisk reformerte Danmark-Norge i århundrene 1536 - 1814. Boken er blitt sørgelig fortiet i våre toneangivende medier. Er den kanskje satt på "indeks over forbudt litteratur" i vårt
evangelisk-lutherske folkekirkeland? Fortielsens sensur antar mange former, også i dag.
https://www.idunn.no/nmt/2015/02/oeystein_rian_sensuren_i_danmark-norge_vilkaarene_for_offen
I forskningsmagasinet "Apollon" 2/2016 finner vi en interessant og opplysende artikkel v/religionshistoriker Anne Stensvold om hvordan
"religiøse aktører" søker å påvirke FN's agenda og de ulike staters beslutninger. Her får vi opplyst at 90 prosent av de religiøse ikke-statlige organisasjoner som driver lobbyvirksomhet i FN er kristne! Det kan vel ikke overraske at Den katolske kirke blir spesielt fremhevet.
"I 1994, under FN's befolknings- og utviklingskonferanse i Kairo allierte
Vatikanet seg med Saudi-Arabia og andre konservative stater og klarte å stoppe vedtaket om en konsistent befolkningspolitikk, som altså handler om tilgang til prevensjon og informasjon om seksualitet. Alliansen mellom konservative stater og religiøse,
konservative grupper på tvers av religioner har holdt på siden den tid. Den utgjør en stor maktblokk i FN, som vi ikke hører så mye om".
"Da paven
talte til FN's generalforsamling i september, ble han hyllet som verdens moralske leder. Da hadde han nettopp reist fra Paraguay uten å ta stilling til en sak som raste i media under pavens besøk, hvor en 11 år gammel jente døde fordi
lovgivningen i landet følger den katolske kirkes forbud mot abort".
"FN bruker paven som en gallionsfigur, og det er viktig for å mobilisere religiøse grupper".
"Forskeren ser en tendens til at de religiøse aktørene får mer makt og innflytelse i FN. Den katolske kirke er i en særstilling fordi den gjennom Vatikanstaten
har status som "ikke-medlem observatørstat". Det betyr at de har adgang til alle prosessene i FN".
----------------------
Det er Moxnes’ KRISTENDOM det handler om. Han er ordinert prest, men tier bom stille om Augustana art. 1 og 17. Her finnes ingen ytringsfrihet eller religionsfrihet, men voldstrusler
mot alle trosulydige, ugudelige/gudløse og vantro. Dette fryktelige læreskriftet ble - uten debatt - på ny grunnlovsfestet for få år siden i vårt land.
Moxnes og hans teologiske fakultet har et enormt forklaringsproblem. Det har også den presteordinerte teologiprofessor (og selverklært "dialogaktivist") Oddbjørn Leirvik.
Det er Moxnes, ikke Storhaug som har avgitt troskapsløfte til det heslige læreskriftet Augustana. (Den samme kritikk kan rettes mot Kiran Reme
på Verdidebatt: Ap-politiker, Palestina-aktivist og ordinert prest. Nå også "dialogprest").
Når også såkalt «kristen-sosialistiske»
teologer/prester fortier det grufulle religionshatet i det stadig offisielle, autoriserte Augustana er det nærliggende å forstå det slik at Martin Luthers grove intoleranse og autoritære innstilling deles av Moxnes og Reme,
samt flertallet av lutherske biskoper, prester og lærere.
Den kristne autoritetstro fornekter seg ikke. Den er også sterkt fremtredende i den lenge planlagte feiring
av Luther-jubileet i 2017. Storhaugs fiende er oldtidsprofeten Muhammed, mens fanatikeren, ekstremisten og antisemitten fra 1500-tallet, Martin Luther, lar hun i fred. Den kristen-katolske diktator, pave Frans, lar hun også i fred.
For tiden pågår en undersøkelse av mer enn 800 overgrepssaker i Australia, bl.a. ved katolsk drevne skoler og barnehjem.
I vårt land er kristenfolket tause. Mediene er tause. Bastrup, Njål Kristiansen og Stenhoff på Verdidebatt er tause. Lutheranerne Moxnes og Storhaug er tause.
Det
er «barmhjertighetens jubelår», har pave Frans bestemt. Misbrukte korgutter/altergutter og barnehjemsbarn skal åpenbart ikke forstyrre pavens desperate forsøk på å forbedre kirkens frynsete rykte (les:
hvitvasking).
Riset og Tugten. "Risets hellighet".
Moxnes’
luthersk-protestantiske kirke har mange tilsvarende overgrep/mishandling på sitt historiske synderegister, rettet mot bl.a. minoritetene i vårt land OG mot forsvarsløse barn og unge ved dens mange (barnehjems)institusjoner.
Hva barn måtte gjennomgå av ydmykelser og mishandling ved Waisenhuset i Stavanger, kan leses nedenfor. Jeg gjengir ennå en gang det svært avslørende innlegget i Aftenbladet 14. sept. 2015, som viser hvor lite barnet var verdt i de kristent-protestantiske institusjoner i vårt land. Bare ett av mange eksempler.
Forstander Baardsen sto for avstraffelsen. Han samlet guttene i matsalen og "strøg dem af med Ris". 40 bukser ble knappet ned, og Baardsen slo til armen dovnet. Andre straffemetoder
som færre fridager og brevsensur ble også brukt...
Barnet var fordervet av synd. Selv viljen til barnet var synd.
Derfor skulle den oppsetsige viljen kues. Straffen skulle ydmyke. Straffen skulle drive frem anger. Straff var bot for synd...Lars Oftedal talte også om "Risets Hellighet".
Når det ble fremført klager fra utenforstående til Oftedals og Baardsens straffemetoder, forsvarte han seg slik:
Naar vi har været nødt til at bruge Riset og Tugten paa dem, fordi vi elskede dem
og vilde Børnenes Vel, hørtes Ramaskrig baade indenfra og udenfra...
http://www.aftenbladet.no/meninger/debatt/Er-125-ar-nok-til-a-tilgi-barnemishandling-3768309.html
Man kan spørre seg hvorfor kristne teologer og apologeter i sine tendensiøse «historiefortellinger» synes så uanfektet av den kristne
kirkes utallige maktovergrep og voldsorgier. Slik kald og kynisk ufølsomhet blant kristne «kirkehistorikere» er svært urovekkende. Den innbitte fortielsen av kirkens maktutøvelse, historisk og aktuelt, er ikke forenlig med en vitenskapelig, sannhetssøkende innstilling. Moralsk er den svært klanderverdig.
Historien kan ikke viskes ut. Den vil hjemsøke kirken
i generasjoner fremover. Og vi kan regne med at mange flere stygge avsløringer vil komme, med mindre pave Frans klarer å forhindre det. Fortrengning og benektelse vil gjøre kirken
sykere og sykere.
«Gud gjør heldigvis hva han vil»
«Martin Luther oppdaget en nådig Gud», skriver den teologisk forblindete
Dag Løkke på Verdidebatt, som nok bare er opptatt av sin egen frelse og «rettferdiggjørelse», som Luther selv var det.
«Jeg holder fast
ved at Martin Luther fant en nådig og tilgivende Gud. Jeg tror ikke at du har rett i at de fleste kristne tror på en gud som straffer».
«Gud gjør heldigvis hva han vil...Gud står selvsagt over Bibelen. Han trenger derfor ingen bibelsteder for å begrunne sine valg. Ut fra hva jeg har oppfattet av Guds kjærlighetsfulle nåde overfor alle
mennesker, tror jeg at Gud en vakker dag vil avblåse kampen og "avlyse helvete".
Dag Løkke opptrer tidvis svært
selvmotsigende i sine mange kommentarer på Verdidebatt. Det er vanskelig å ta ham på alvor. Realiteten er at de fleste kristne faktisk tror på en gud som straffer, fordi Jesus, Paulus, kirkefedrene, pavemakten, biskoper og kirkelærere
som Luther har bestemt det slik. Ja, også den norske evangelisk-lutherske kirke, som Løkke selv representerer.
Det er selvsagt ingen gud som kan «avblåse
kampen og avlyse helvete», for ingen gud har oppfunnet noe så monstruøst og barbarisk som den kristne helvetesforestillingen. Den stammer fra oldtidspredikanten Jesus fra Nazareth, han
som de kristne har opphøyet til «Gud».
Helvetesforestillingen er en rent menneskelig oppfinnelse, og det er ingen andre enn kirkelederne (biskopene) og
kirkelærerne (teologene) som bærer ansvaret for at den fortsatt består. De trenger den åpenbart. Det gjør opplagt også Dag Løkke. Man må bare ikke skyve ansvaret
på en gud, for også guden er skapt av de samme menn.
«Om boten lærer de at de som har falt etter dåpen, kan få tilgivelse for syndene når som helst,
når de omvender seg, bør gi avløsning til dem som således vender tilbake til boten. Men boten er egentlig sammensatt av disse to delene: den ene er angeren eller den redsel som jages inn i samvittigheten når synden blir kjent,
den andre er troen, som avles av evangeliet eller avløsningen, og som stoler på at syndene forlates for Kristi skyld, og trøster samvittigheten og frir den fra redselen. Deretter bør det følge gode gjerninger, som er botens
frukter». (Augustana art. 12)
«Like ens lærer de at Kristus ved verdens ende skal vise seg for å dømme, og at han skal vekke opp alle døde. De fromme og
utvalgte skal han gi evig liv og evige gleder, men de ugudelige mennesker og djevlene skal han fordømme til å pines uten ende. De fordømmer gjendøperne, som mener at det skal være en ende på de fordømte menneskers
og djevlers straffer». (Augustana art. 17)
«Om syndens opphav lærer de at selv om Gud skaper og holder oppe naturen, så har likevel synden sitt opphav i de ondes, dvs. djevelens og de ugudeliges vilje, som når Gud ikke hjelper, vender seg bort fra Gud, således som Kristus sier, Joh. 8 (44): "Når han taler løgn, taler han av sitt eget." (Augustana art. 19)
https://kirken.no/globalassets/kirken.no/om-troen/kristen-tro/augsburgske_bekjennelse.pdf
Når Den norske kirkes teologer og presteskap driver med sine rare «dialog-gudstjenester», også nevnte søndag
med den siterte inhumane og anti-dialogiske lignelse hos Lukas som bakgrunn, må man bare undre seg over dens forvillede kirkelærere og presteskap. Se nedenfor hvordan man i en kirke i Arendal forsøker å komme seg
unna kirkeårets skrekkelige bibeltekst denne søndag. Til alt overmål er det Jesu møte med en samaritansk kvinne ved brønnen som skal trekkes frem. Hvorfor ikke Jesu straffetrusler hos Lukas i søndagens bibeltekst? Selvsagt
fordi Jesus her opptrer svært aggressivt og hevngjerrig. Det gjorde han ved mange anledninger.
http://www.vl.no/nyhet/muslimprat-blir-preken-1.688382
Mon tro om dette ikke er et nøye velregissert «spill for galleriet». Eller, tror prestene virkelig at det er «dialog»
de praktiserer? Nei, det er «Janus-ansiktet», igjen og igjen. «Folkekirken» vil offentlig vise en lys framside, men baksiden er mørk og uhyggelig.
Når
den «folkekirkelige» ideologi, desperat og fåfengt, forsøker å promotore seg som åpen og inkluderende, må den nødvendigvis
fortie voldsdualismen i sin bekjennelse, teologi og historie gjennom mer enn 1700 år. Da er den feig og uærlig. På et slikt grunnlag er selvsagt ingen gjensidig anerkjennelse, tillit eller likeverdig dialog mulig.
Kirkens presteskap har nok heller ingen slik målsetting for øye: Jesus skal komme igjen for å dømme levende og døde...
Den kristne kirke og religion har uløselige, svært alvorlige og uavklarte problemer. Historiens byrde er nok blitt ganske uutholdelig. Kirken løper fra seg selv ustanselig. Den koster og feier for harde livet.
Ny-apologetene fra tankesmien "Skaperkraft" - myteknuserne - er bare ett eksempel. Man kan merke seg at mange av dem har en bachelor i filosofi (som også Hallvard Jørgensen). De skolerer seg i apologetikkens tjeneste.
Men det er på tide at Den norske kirkes ansvarlige biskoper og (ordinerte) teologer stilles til ansvar for dens uhyrlige voldseskatologi,
som vi i Jesu fæle lignelse får et ypperlig eksempel på. Det finnes mange slike.
Jesu domstrusler mot jødene i Det nye testamente (autorisert
av den kristne kirke) OG Luthers straffetrusler mot både jøder og muslimer (samt alle trosavvikere, vantro og ugudelige) er stadig gyldig, offisiell lære i Den norske kirke. Ja, i den såkalte "Folkekirke".
Hvis kirkens presteskap vil ha en sannferdig og likeverdig dialog med bl.a. muslimer – i kirkerommet – må den ta opp i dialogen voldsdualismen
i Det nye testamente, Apostolicum og Augustana. Hvis de ikke gjør dette bedriver de et uverdig narrespill for menighet og publikum.
Jesus og Muhammed, Bibelen og Koranen
Først, men ikke minst: Jesus og Muhammed må sidestilles som de oldtidsprofeter de begge var. De var feilbarlige, ufullkomne mennesker, og som alle historiske personer begrenset av sitt kulturmiljøs relative (religiøse) forestillinger.
Den ene er ikke mer "guddommelig" enn den andre. Ingen av dem står over den andre i moralsk vandel eller etisk perfeksjon.
Men vi vet jo at kirken lærer og forkynner noe ganske
annet. Sokneprest Hallvard Jørgensen må som alle ordinerte prester og teologer konfronteres med sitt syn på Jesu autoritet. Men
hvorfor vil han heller snakke om Muhammed enn om Jesus?
Det er ganske merkelig at Jørgensen ikke opplyser leserne om at bekjennelsens
"Kristus-tro" - for alle kristne prester og teologer - var og er selve tolkningsnøkkelen til Bibelen. Ja, også såkalte "tekstkritikere" og "eksegeter" har som formål å beskytte den kristne kirkes
"Kristus-tro".
Hallvard Jørgensens spørsmål nedenfor er ikke bare komisk, men uttrykk for en total mangel på selvkritikk og selverkjennelse. For hva blir
igjen av kristendommen når modernismen og den historisk-kritiske forskning har fratatt Jesus hans "guddommelige" status?
Kanskje dette
folkekirkelige "svada"?
"Eg trur nok at kristendomen som sådan representerer tradisjonar og rammeverk som gjev alternativ og svar for djupt
menneskelege behov og fenomen, knytt til fellesskap, rik livstolking, undring over døden, behovet for soning, rituale for dei store livshendingane, ideal å strekke seg etter, Gud som meiningsfull ytre ramme og mål for heile røyndomen
etc".
Er det dette Jørgensen som sokneprest og kirkelig liturg forkynner for menigheten sin? Tull og tøys. Verken i Det nye testamente, i de autoriserte bekjennelsesskriftene,
eller i Den norske kirkes dåpsliturgi finnes tanker som dette. Hvor har Jørgensen det fra? Fra sitt eget hode, eller fra anglo-amerikanske
teologer de siste par årtier?
Jørgensen (som de fleste kristne) synes monomant opptatt av Muhammed og hans profetstatus, og det
er i seg selv meget interessant. En beleilig avledningsmanøver, kanskje?
(De kristnes besettelse av islam (og Israel) får vi igjen demonstrert ganske tydelig
på Verdidebatt i disse dager).
"Dersom ein fylgjer moderne forskning, blir konsekvensen raskt såpass radikale at ein
må stille spørsmål ved sjølve Muhammeds profetstatus. Kva blir det eigentlig av islam då?".
Det er interessant at Jørgensen ikke benytter samme "moderne forskning" på Jesus fra Nazareth, som på Muhammed. Men
hva blir igjen av kristendommen når den "guddommelige" Jesus fra Nazareth blir gjort like menneskelig som Muhammed? Nærmere bestemt redusert til en oldtidsprofet?
Det er veldig rart at sokneprest Jørgensen ikke omtaler tankeinnholdet i Apostolicum og Augustana. Av en merkelig grunn fortier han
kirkens fundamentale tros- og læregrunnlag. Men luthersk prest
i Den norske kirke vil han gjerne være - med litt katolske sympatier.
Vi har i mange av Jørgensens "sofistikerte" innlegg på Verdidebatt sett at han er langt mer opptatt av Den katolske kirkes "tradisjon" OG av "teologiske teorier" enn av kirkens autoriserte lære- og
skriftgrunnlag. Han har så vidt jeg vet aldri fremført noen kritikk av pavekirkens makt og autoritet gjennom 1700 år. Han har aldri kritisk gjennomgått tankeinnholdet i kirkens offisielle, autoriserte bekjennelse
og lære.
----------------------
Jeg siterer noen avsnitt av en interessant kritiker på den luthersk-evangeliske soknepresten Hallvard Jørgensens
siste tråd på Verdidebatt:
"Mer holdbare og lovende er teologier som spiller på lag med ny
kunnskap og innsikt i stedet for å forsøke tvinge ny kunnskap og innsikt inn under seg. Dette er teologier som innrømmer at Gud er død, eller fullstendig fraværende...Kan
en modernisering av islam bli en annen enn en som tilsvarer kristendommen, hvor Gud er dødende, eller forsvinnende..? Hvis svaret er nei, så er muslimer i samme båt som kristne for hvem det stadig gjelder
å skape seg en ny Gud.
I beste fall får vi så islam og kristendom som overflødige og tause
religioner vis- a- vis moderniteten. I verste fall, men mer sannsynlig, får vi dem som forstyrrende og ødeleggende religioner".
"Jeg vil understreke nok en gang
den alvorlige utfordringen fra moderniteten, nemlig at Bibelen og Koranen er tekster blant mange andre tekster. Det er verken Bibelen eller Koranen som er utfordrende eller farlige, men religiøse mennesker som gjør disse bøkene til noe annet enn klassiske tekster".
"Hvordan og hvorfor
Bibelen og Koranen kan gis status som hellige og autoritative må eventuelt begrunnes. En slik begrunnelse gir ikke tekstkritikk og eksegese noen forrang framfor en mer radikal kritikk og utfordring...Mange muslimer og kristne har så stor
respekt og frykt for disse bøkene at de selv ikke tør tenke over, kritisere og utlegge innholdet. De underkaster seg heller eksperter og overhoder, som dessverre altfor ofte vet å utnytte respekt og frykt til egen fordel".
Hallvard Jørgensen har pr. i dag ikke besvart Alf-Erik Hallerts kommentar, med rikelige historiske, intellektuelle
og etiske utfordringer. På bakgrunn av den "sofistikerte" teologen Jørgensens tidligere innlegg på Verdidebatt, er det ikke vanskelig å slutte seg til den uro Hallerts uttrykker her:
"Jeg håper at den lange litteraturlisten i åpningsinnlegget ikke gjør denne tråden til en akademisk øvelse og maktdemonstrasjon, der argumenter blir stående ene og alene fordi de angivelig understøttes
av bøker i store biblioteker og papirer i dype arkiver.
Noen av problemstillingene som trådstarter reiser er for viktige og almene til at disse bør overlates til
eksperter og skriftlærde alene. Vi alle, både akademikere og vi andre, fortjener veiledning langs allerede oppgåtte stier, forslag om nye veier, og rikere liv".
---------------------
Jeg gjentar: kjenner ikke Den norske kirkes «dialogprester» Augustanas
eksplisitte fordømmelse av muslimer i art. 1 og art. 17? Jo, selvsagt gjør de det! Hvorfor later de som om denne (evangelisk-lutherske) bekjennelse ikke eksisterer? Er de forlegne? Den er jo på ny grunnlovsfestet for bare få
år siden!
Hvordan klarer presteskap og teologer å få «fordømmelse» til å bety «dialog»? Det er slik de kristne
tilskitner og forurenser vårt normale språk. Kirkens språklige manipulasjon kan vi best gjennomskue ved å lese dens offisielle skrift- og læregrunnlag.
Det hjelper å følge med på kirkeårets bibeltekster/prekentekster. Her vil man også se hvordan kirken urettmessig har tilranet seg og kristnet den jødisk-hebraiske bibel (GT), som
den skamløst misbruker og utnytter til egen fordel OG til fordømmelse av jøder og jødedom.
https://kirken.no/nb-NO/kristen-tro/kristen-tro/en-evangelisk-luthersk-kirke/
https://kirken.no/nb-NO/kristen-tro/kirkearet/kirkearets-bibeltekster/
DEN YTTERSTE DOMMEN: UTSORTERINGEN
(Matt.
25, 31 – 46)
«Man skal aldri skaffe seg noen verdslige fordeler – det synes å være
Jesu viktigste forbud! «Vennskap med verden er fiendskap mot Gud», sies det hos Jakob 1:17. Og den som synder i sitt hellige ekteskap med Gud, kalles «ekteskapsbryter».
Ingen kan tjene både Gud og Mammon. All verdslig glede er å selge seg selv til Satan...En mer despotisk gud kan den fromme fantasien knapt skape. En av drivkreftene bak denne troen har nettopp vært de «utstøttes»
(de som var utestengt fra de verdsliges goder) ønske om å få kompensasjon i evigheten. De måtte altså ha noe annet enn det verden elsker, noe langt bedre enn dette.
Den fromme som viser sin fromhet, stemples som «hykler» av Jesus. HVORFOR KREVER JESUS AT MAN SKAL UTFØRE FROMME HANDLINGER I HEMMELIGHET? Det handler stadig om forkastelsen av den jordiske lønn som sådan. Man
skal bare tjene Gud, ellers...Man skal bare holde seg til gjester og innbudte som ikke kan gjengjelde ens gjestfrihet, eks. fattige, krøplinger, lamme, blinde (jfr. Luk. 14, 12 – 14).
Den totale bristen på proporsjoner mellom den guddommelige hevnen og nåden på den ene side OG på den andre side hva som gjøres av ondt eller godt i menneskenes
verden er en konsekvens av læren om himmel og helvete. Når det gjelder spørsmålet om lønnens/belønningens enorme størrelse i forhold til de troendes virkelige innsats, er dette helt tydelig...Lignelsen
om arbeidernes lønn i vingården (Matt. 20, 1 - 16) handler om dette.
På samme måte forholder det seg med straffen. Til og med de som ikke har begått særlig
grove handlinger får samme straff som de verste voldsmenn. Både store og små synder dømmes til helvete. I Åpenbaringsboken (kap. 16) omtales hevnens uendelighet med skamløs henrykkelse.
Både Guds timelige og hans evige hevn skal ramme hele byer og samfunn. Jerusalem skal totalødelegges som straff for Kristi korsfestelse. Hevnen skal være fryktelig, og at den skal ramme uskyldige
er visst ikke merkelig. For noen enkelte morderes skyld skal hele folket drukne i blod.
De opprinnelige kristne var en sekt av religiøse fanatikere, kanskje
de mest hatefulle i historien. Det historiske spørsmål er: hvordan kom de til å tilegne seg en så monstruøs Gud? I begynnelsen var de tilbøyelige til å fremstille seg som lovlydige og lojale
undersåtter i det romerske keiserriket. De gjorde det av taktiske årsaker, for å kunne infiltrere kultur og samfunn.
Bildet av jødedommens forferdelige Jahve ble hos
Jesus smeltet sammen med verdslige tyranner som på denne tiden herjet i Palestina. Despoten i himmelen har bare to lidenskaper: å utøve sin makt over sin skapning («gjøre
slutt på Satans makt») OG bli adlydt av menneskene. Han gir dem både løfter OG fremsetter trusler, begge deler i en grotesk størrelsesorden. Han følger ingen prinsipper eller verdier i sin maktutøvelse. Jahve
(Jesus) har ingen normer som han selv underordner seg. Hva som er rett, er rett bare fordi Jahve (Jesus) vil det.
Fremfor den «ytterste dommen» opptrer Jesus akkurat som man forventer av en brutal tyrann som regjerte for et par årtusen siden. Straffen måtte være uendelig, ettersom «Gud» er uendelig stor og opphøyet, mente Thomas av Aquinas
(den kristne middelalderens store, helgenkårede «tenker»)».
Kilde:
Ingemar
Hedenius: «Helvetesläran» (1972)
https://no.wikipedia.org/wiki/Ingemar_Hedenius
https://sv.wikipedia.org/wiki/Ingemar_Hedenius
Se annet innlegg på denne hjemmeside: «Helveteslæren» og «Gjengjeldelsen».
---------------------
02.03.2016 (revidert 16.03.2016)
G. Ullestad