(Innlegget nedenfor ble publisert på Verdidebatt 4. april 2011).
Både ateistens/agnostikerens reduksjonisme OG de kristne
kirkers forvrengning av den hebraiske bibel (GT) viser hvordan kristendommens sekterisme og dogmatisme fortsatt styrer lesningen av bibelen. Også ateister/agnostikere
uttaler seg ofte SOM OM "Bibelen" skulle være skrevet for vår tid, eller for den enkeltes religiøsitet, personlige smak og subjektive tolkninger.
Ingen av deltakerne berører det faktum at det er kirkens dogmer om Jesus, vedtatt av en keiser og hans biskoper i år
325, som bestemmer vurderingen og tolkningen av skriftene i bibelen. "Bibelen", også profetiene i GT, leses og tolkes av de kristne i lys av Jesu
guddommelige autoritet, som igjen er basert på historiske påstander som for lengst er bevist å være falske.
Man må i dag vurdere hva som er den kristne kirkes teologiske grunnlag, hva de kristne kirker (også Den norske kirke) har utgitt for
å ha den høyeste autoritet OG som har vært autorisert helt siden oldtiden. Hvem som har skrevet hva av de bibelske skrifter, er likegyldig
så lenge de er autorisert som "hellige" bøker av de kristne kirker.
"Det dreier seg også om en form for
kulturtyveri som er enestående i historien, fordi folket som står bak denne kultur og denne litteratur er blitt fratatt all ære og respekt i den
kristne kirkes europeiske historie".
Jeg tillater meg, som en motvekt til de mange subjektive "synsinger", å
gjengi nedenfor noen avsnitt fra idéhistoriker, Jesus-forsker og teologikritiker Andreas Edwiens bok "Idékampen i det bibelske gudsbilde.
Jesu forkynnelse i åndshistorisk lys" (Tanum 1958).
--------------------------
Jeg siterer
nedenfor utdrag fra et av bokens hovedkapitler "Jesu forkynnelse i lys av den israelittisk-jødiske gudsidé-utvikling" (s. 89 – 93):
«Mytologien i Jesu forkynnelse er i alt vesentlig preget og bestemt av den senjødiske gudsoppfatning og verdensbilde,
først og fremst av konflikten mellom det vi har kalt herre-motivet og fars-motivet i gudsbildet, av de uavklarte nye forestillinger om forholdet mellom «denne verden» og «gudsriket», av de motstridende oppfatninger av gjengjeldelsen,
troen på «oppstandelsen fra de døde» og tidens halvt poIitiske, halvt mytiske messiasforventning slik den var vokst frem som et mytologisk behov etter monoteismens overanstrengte ekspansjon av Jahve-begrepet. Og derfor endelig den
dualistiske sekterismens todeling av menneskene i «gode» og «onde», «fromme» og «ugudelige», «frelste» og «fortapte». – Etisk er den preget av de senjødiske sektenes tildels
høye moralske erkjennelse.
I sin gjenspeiling av senjødedommens forestillingsverden må derfor Jesu "religion" ses som et resultat av en langvarig åndsutvikling og en
omfattende religionsblanding. Den ble i utpreget grad synkretistisk.
Den måtte bli det fordi senjødedommens sekter forsøkte
å lese en entydig åpenbaringsdogmatikk ut av hele den nesten femtenhundreårige utviklingsperiode. Og fordi Jesus i sin lære selv mente å være bibeltro og likesom sektererne ved en tildels
vidtgående allegorisk tolkning av det skrevne grunnlaget for den jødiske religionen forsøkte å bringe det senjødiske forestillingskompleks i harmoni med den eldre monolatriske og
monoteistiske gudsoppfatning, slik den kom til uttrykk i de eldre skrifter.
Det litterære grunnlaget for Jesu forkynnelse - de skrifter og bøker
som har bestemt hans tro og lære - kan således deles i tre grupper:
1. Den egentlige "Bibel" på
Jesu tid, som bare omfattet "Loven og profetene", dvs. de fem Mosebøker, de historiske bøker og profetskriftene. Dette er altså
skrifter som bare dekket monolatriets og monoteismens epoke, og hvor den senjødiske dualismen ennå praktisk talt ikke hadde fått
innpass.
2. De såkalte "Skriftene" som ennå ikke hadde fått samme autoritet som "Loven og Profetene"
og som vesentlig er av yngre dato enn denne. De omfatter bl.a. salmelitteraturen og ordspråkene (som i sitt innhold for endel
også tilhører en eldre periode), Jonas, Jobs, Daniels og Prekerens bøker, dvs. resten av de skrifter som sammen med "loven
og profetene" først ca. 100 år etter Jesu tid ble til det Gamle Testament. Disse skrifter gjenspeiler tildels den begynnende
dualisme med sektdannelsen, - oppstandelsestroen, englemytologien og Satan-forestillingen kommer forsiktig til uttrykk.
3.
Den apokryfiske, dvs. den av den offisielle teologi ikke anerkjente litteraturen som stammer fra de siste par hundre år før
Jesus, og er utsprunget av sekteriske retninger som har vært av grunnleggende betydning for dannelsen av kristendommen, men som -
med noen få og periodiske unntakelser - hverken har fått plass i den jødiske eller den kristne bibel. Årsaken til
dette er klar: Den senere skarpe konflikten mellom de to religionsformer gjorde at ingen av dem ønsket i for sterk grad å
bli konfrontert med dette evolusjonære bindeleddet mellom dem, som på begge sider ville volde de største dogmatiske vanskeligheter.
Denne litteraturen - endel av den kalt "psevdepigrafene" fordi så mange av skriftene er anonyme - er tildels
sterkt apokalyptisk og eskatologisk preget. De kjennetegnes samtidig ved sin sterke dualistiske og sekteriske tendens, for en dels vedkommende
ved sitt etiske alvor og ved sin utdyping av fars-motivet på sekterisk grunn, ved oppstandelsestro, engle- og messias-mytologi, ved sterk
interesse for skapelses- og syndflodsmytene og for avdøde patriarkers og profeters skjebne, som i samsvar med den nye lære ble
æret med beretninger om oppstandelse og himmelfart, og ved astronomiske og geografiske spekulasjoner om forholdene i himmel og på
jord.
Blant de viktigste kan nevnes 1. Henoch-bok - p.g.a. av sin oppstandelseslære og messias-mytologi et sentralt
åpenbaringsskrift i senjødedommens sektvesen - Jubileerboken, IV Esra, De 12 Patriarkers Testamente, Jesu Sirachs bok, Damaskusskriftet og Qumran-skriftene.
Hovedhensikten med denne litteraturen - som i det vesentlige stammer fra fariseer- og essener - kretser - kan en si har
vært å bygge bro mellom den monoteistiske religionsoppfatningen i de kanoniske bøker og senjødedommens dualistiske mytologi, dels
ved kommentarer til og tolkninger av disse bøker, dels ved fantasifulle mytiske spekulasjoner og eventyrlige beretninger som skulle løfte
den eldste prosaisk jordbundne tid opp i den nye hinsidighets høye sfærer.
Noen klar grense mellom kanonisk, apokryfisk og heretisk
litteratur har der tydeligvis ikke vært på Jesu tid, overgangen mellom det anerkjente og ikke anerkjente har vært noe flytende. Men en stor
del av den siste gruppe skrifter må antas å ha vært regnet som "kjettersk" og til dels hedensk av innhold i konservative, strengt
monoteistiske kretser.
At Jesus - hva hans trosforestillinger klart vitner om - har lagt minst like stor vekt
på åpenbaringsinnholdet i disse skrifter (som den dag i dag er praktisk talt ukjente for den kristne almenhet!), det kan ikke
lenger bevares som en akademisk hemmelighet.
En forstår lite eller ingenting av kristendommens opprinnelse, hvis
en ikke har klart for øye at det som var offisiell "Bibel" på Jesu tid, bare omfattet en del av den israelittisk-jødiske
religionsutvikling.
Den lege leser må derfor stadig ha i tankene at slik de
kristne kirkers Bibel er sammensatt, gir den et helt misvisende bilde av det religionshistoriske forhold mellom det Gamle og det Nye
Testament ved at en utviklingsperiode på 2 - 300 år simpelthen er skåret ut.
Dermed har man
gitt inntrykk av et sprang mellom de to skriftgrupper som ikke eksisterer i virkeligheten. Hensikten er den
dogmatiske: å gi bibelleseren inntrykk av at det med Jesus oppstår noe radikalt nytt i ett og alt, mens sannheten er at
den indre religionsutviklingen fra jødedom til kristendom er kontinuerlig og ikke markert
av skarpe overganger.
Der hvor Jesus direkte siterte, holdt han seg i alt vesentlig til "Loven og profetene".
Men det er tydelig at han har vært helt fortrolig med fariseernes allegoriske utlegning av disse skriftene, tolkninger som hadde til
oppgave å få idéinnholdet til å stemme med deres egne mytologiske og eskatologiske forestillinger. Overhodet har Jesus fra
fariseerne og beslektede sekter (sml. esseerne, Damaskus- og Qumransektene) overtatt alle de idéer som ble grunnleggende i kristendommen
og som prinsipielt var fremmede for religionssynet i "Loven og Profetene".
- Forestillingen om en tildels predestinert
og uoverstigelig dualisme mellom "rene" og "urene", "gode" og "onde" mennesker, oppstandelsen til dom hvor denne
"klinte og hvete" endelig skal skilles, troen på en mytisk messias - "menneskesønnen" - som skal komme til jorden "på himmelens
skyer", foreta sorteringen og frelse sine utvalgte.
I sin argumentasjon for den viktigste av disse forestillingene: oppstandelseslæren, er Jesus også en elev av fariseerne. Det var bare
sadduceerne som var bibeltro på dette sentrale punkt, når de hevdet at læren ikke hadde grunnlag i "de hellige skrifter" og dermed anså
den som et fremmed, hedensk innslag. Den begrunnelse Jesus i så måte gir for den, er en svært søkt symbolsk utlegning:
Og de dødes oppstandelse, har dere
ikke lest det guden har talt til dere om den, når han sier: «Jeg er Abrahams gud, Isaks gud og Jakobs gud. Han er jo ikke gud for de døde, men for de levende (Mt. 22:31).
En slagferdig
replikk og sikkert en virkningsfull forkynnelseseffekt i et miljø uten evolusjonær historiefølelse, uten syn for at også religiøse forestillinger er underlagt den historiske utvikling, men som viser at Jesus, samtidig som han
har søkt å gi sin lære en hjemmel den ikke hadde, ikke har tatt den mosaisk-profetiske lære for det den faktisk var, men ut fra tidens primitive skriftsyn har omtolket den ut fra sine egne, dvs. fra senere utviklede forestillinger.
Denne vidtrekkende symboliserings- og innfortolkningsprosess mellom på den ene side gammeltestamentlig monolatri og monoteisme og på den annen den senjødiske, polyteistiske tilbøyelige
dualisme, har for store deler av folket, som for Jesus selv, utvisket motsetningsforholdet mellom disse tre ulike utviklingsstadiene i den jødiske religionshistorien.
Og tross disse utjevningsforsøk
er det nettopp ved den galileiske profeten at dette motsetningsforholdet blir så akutt at det med ham kommer til et endelig brudd.
Senjødedommens dualistiske mytologi blir ved kristendommen sprengt
ut av jødedommen ved en selvstendig, revolusjonær sektbevegelse som tar med seg ut over grensene de edle så vel som de uedle fruktene av dette lille folkets femtenhundreårige religiøse utviklingsepoke.
Blant alt som har vært diskutert under det siste halve hundreårs omfattende forskning og debatt omkring «Jesu liv» har spørsmålet hvorvidt Jesus i sin tro og lære var «jøde» tatt en bred
plass.
Problemet synes imidlertid å være atskillig preget av den senere konflikt mellom jødedom og kristendom. Jesus var ikke jøde (eller kristen) i ordets betydning etter
den kristne religionsdannelse, fordi jødedommen da antok en ny form med en sterkere konservativ tendens (og den kristne dogmatikken bare har tilknytning til bruddstykker av Jesu forkynnelse).
Begrepene
«jøde» og «jødedom» hadde et annet innhold på Jesu tid enn de senere har fått, først og fremst pga. motsetningsforholdet til kristendommen. Da Jesus levde og virket var, som vi har sett, jødedommen
så sektsplittet og synkretistisk preget at spørsmålet om det Jesus forkynte var «jødedom» har liten verdi og heller virker villedende. Det vi i dette skrift i videste betydning kaller «jødedommen» var
da en israelittisk-kanaaneisik-egyptisk-persisk og tildels hellenistisk religionsblanding som bare med møye ble holdt sammen innenfor den nasjonale rammen av felles historiske tradisjoner.
Striden mellom
de religiøse partiene på Jesu tid om fundamentale trosforestillinger, fjerner inntrykket av noen homogen religion. Som sådan er jødedommen mer enn senere dannelse, skapt ikke minst av konfliktforholdet til kristendommen (og til islam).
Det er nok å nevne konflikten mellom fariseisk og sadduceisk teologi, som var markert ved at den første hevdet læren om oppstandelsen, den dualistiske troen på engler og demoner, på
en mytisk messias og en Satan-figur, mens den andre i konservativ troskap mot den mosaisk-profetiske gudsoppfatning benektet alle disse mytiske fantasier som den med full rett fraskrev grunnlag i de kanoniske skrifter.
Her spalter jødedommen seg på så grunnleggende punkter at det dreier seg om noe annet og langt mer vidtrekkende enn ulike teologiske retninger innenfor en og samme «religion». I denne konflikt står Jesus fullt og
helt på fariseernes side fordi han i sitt teologiske grunnsyn var fariseer.
Derfor er det så viktig for forståelsen av denne utvikling å være klar over at den ideologiske konflikten
mellom den mosaiske «jødedom» og «kristendommen» i virkeligheten satte inn lang tid før Jesus opptrådte.
Kristendom er – det ligger i navnet - det samme som
«messianisme», og det vil her si tro på at det vil opptre en gud, halvgud eller himmelgud ved siden av hovedguden og at denne stedfortreder skal «komme og frelse» hans utvalgte, altså en mytologi som betegner en
stadig tydeligere avvikelse fra monoteismen.
Den har – som vi har sett – fått sine særlige vekstvilkår under den dualistiske mytologien
som skapte stadig mer ortodokse sekter med behov for messianske førere. Denne dualismens tendens til oppløsning av den mosaisk-profetiske monoteisme nådde – skjønt uten å gli ut i den senere kristne og langt mer
primitive form for «polyteisme» - sitt klimaks på Jesu tid.
Jesus var jøde i den forstand at hans forkynnelse helt og holdent var et produkt av den israelittisk-jødiske religionsutvikling
og den senjødiske synkretisme. Denne synkretisme betød at han bare delvis kjente seg forpliktet av og bundet til sitt folks historiske tradisjoner, idet han levde i en tid da disse tradisjoner var i sterk oppløsning. Han er selv et uttrykk
for denne oppløsning, idet han ble gjennomført uklar og selvmotsigende i sitt forhold til nasjonalreligionen, så uklar at hans forkynnelse ble bruddet med den».
----------------------
21.08.2014
G. Ullestad