En anonym tekstkritiker/teolog på VG's debattforum (nettavisen) skrev for en tid tilbake følgende:
"Nå er det ikke nødvendigvis Jesus som sier det som står i Mark. 13. Det står det som Markus TRODDE han sa, da han skrev det en gang i tiden 65 - 70... Men det er altså ikke Jesus som
sier dette, men evangelisten Markus. Og han redigerer sammen ulike Jesusord som ikke nødvendigvis er uttalt ved samme anledning. Slik reaksjon er typisk for evangeliene... Men som religionshistorikere har vi lov å spørre om dette var Jesu
opprinnelige mening... Jeg tror jeg begynner å få litt tak på stoffet "bak" evangeliene. Men for å komme dit, må det SLAKTES litt først." (mine uthevinger).
Dette
er eksempel på utsagn som er karakteristisk for liberalteologien: Det er ikke nødvendigvis Jesus som sier det som står...
Man kan selvsagt ikke "slakte" historiske kilder OG
kalle seg religionshistoriker! Uavhengige seriøse religionshistorikere behandler religiøse tekster fra oldtiden med den samme respekt som andre historiske kilder, med det krav de har på å bli vurdert objektivt og sannferdig på
grunnlag av den tid og kulturmiljø som den gang frembrakte dem. Ikke så med kristne teologer og tekstkritikere. De har en annen agenda.
Når en (kristen) teolog og tekstkritiker mener han
bare kan komme frem til Jesu "opprinnelige mening" ved å SLAKTE kildene, er det liberalteologiens ideologisk-dogmatiske interesse som avsløres: den består i å lete frem og dyrke
Jesus som ufeilbarlig "etisk ideal". De leter utrettelig etter en antatt virkelig, egentlig, autentisk, opprinnelig, "sann" Jesus bakenfor eller mellom linjene: i Skriften, eller i Ordet (merk: stor bokstav). De
leter etter "Ordet som aldri kan dø", slik en teolog har titulert en av sine bøker. Denne boktittelen er nylig gjengitt på Verdidebatt.
Fordi liberalteologenes
"ideal-Jesus" ikke finnes i kirkens autoriserte evangelieskrifter (og heller ikke i historien), må de tidvis ty til hardhendt fortolkningsarbeid, og ikke så sjelden til frie fabuleringer ("fortellinger"). De er ikke interessert i den historiske person som faktisk presenteres i evangelieskriftene, for ham kan de ikke bruke i den moderne forkynnelse.
Karakteristisk
for liberalteologiens idealiserte og historieløse Jesus-bilde er også følgende utsagn:
"Men han (Jesus) brøt med reglene for
hvem som er innenfor og hvem som er utenfor. Han utfordrer grensene og skaper fellesskap av mennesker som kommer både innenfra og utenfra, både rettferdige og syndere. Et nytt fellesskap som utvider familiekjærligheten til de som kom utenfra...
Jesus er låst inne i et religiøst hjørne, slik at vi ikke ser at fortellingene om ham er fortellinger om mennesker"
(professor og TF-teolog Halvor Moxnes, Vårt Land).
Sagt av en ordinert TF-teolog og professor, som selv idealiserer Jesus fra Nazareth hinsides rimelighetens grenser, er utsagnet ganske oppsiktsvekkende.
Opplyste,
nøkterne bibellesere i vår tid ser og forstår - i motsetning til ordinerte teologer - at "fortellingene" om Jesus fra Nazareth i evangelieskriftene er fortellinger om mennesker. Selvsagt! Alle historiske kilder er menneskers avtrykk i tid og rom, ikke guders.
Men kirkens uhyrlige PÅSTANDER (dogmer/postulater) om Jesus er at han var et enestående, overjordisk menneske: "Gud selv" og "Guds enbårne Sønn" (født uten en menneskelig far), eller som i liberalteologiens variant: et ufeilbarlig "etisk ideal".
Nei! Et slikt "gudemenneske" og "overmenneske" har aldri eksistert!
Det er kirken og dens teologer som i 1700 år har "låst Jesus inne i et religiøst
hjørne", og de nekter stadig å gi ham den frihet og rett han har til å bli vurdert som menneske (ikke som "Gud", eller som ufeilbarlig "etisk ideal").
I liberalteologiens
glansbilde-versjoner av "Jesus" er det som vi ser ingen plass for den sekterisme og skarpe dualisme som den historiske dommedagsprofeten Jesus forkynte i samsvar med den "senjødiske" eskatologisk-apokalyptiske bevegelse han var en del av.
Den historiske Jesus blir nok langt mer menneskelig enn kirkens dogmer kan tåle. Derfor unnviker teologene det historiske perspektiv, mens de konstruerer sine subjektive "fortellinger" om
ham.
Idéhistoriker og Jesus-forsker Andreas Edwien har sagt det slik:
"Når man forutsetter at "Jesus" på
en eller annen måte var og fremdeles er overmenneskelig, fordi kirkelig prestisje gjennom nesten to tusen år forlanger det, med andre ord: når "Jesus" forlanges å eksistere som "oppstanden" den dag i dag, og følgelig skal
bære ikke bare all verdens synd, men all verdens kristelig teologi fra Paulus, Athanasius og Augustinius til Pius og Luther, Harnack, Barth og Bultmann, Schjelderup og Hallesby osv., da BLIR selvsagt den faktiske Jesus - som for alle disse og tallrike
andre skal tjene som ufeilbarlig ideologisk fører - et enormt historisk problem...
Enhver slik autorisering som bygger på et dogme, et postulat om Jesus, må selvsagt avvises av
historikeren, hva enten det gjelder en bestemt avgrensning av "hellige skrifter", et "tradisjonskritisk utvalg" av påstått "ekte Jesus-ord" fra disse skrifter igjen, eller simpelthen bestemte metoder for omtolkning eller "avmytologisering"
av Jesu ord etter aktuelle behov.
Kirken strever stadig utrettelig med å hevde Jesus formelle "autoritet" på denne måte, hva enten hensikten er å beholde et verbalinspirert bilde
av "Guds enbårne sønn", å lage seg et harmonisert og modernisert bilde av "Jesus" som man håper kan brukes som humanistisk ideal, eller å framstille ham som en diffus,, hemmelighetsfull skinnautoritet som postuleres tilstrekkelig
historisk ukjent til at hans blotte navn kan brukes som idol for alle tiders teologiske autoritetsbehov... I vår tids voksende teologiske forvirring omkring Jesu historiske identitet møter vi i stigende grad en blanding av alle disse metoder
for å holde de kirkelige forhåndsdogmer om Jesus intakt. Men med historisk kildekritikk har de intet å gjøre".
(Dogmet om Jesus, Pax Forlag 1965, 5. oppl 1995, kap.
2 s. 26 - 38).
En profilert luthersk prest, som nok gjerne vil bli oppfattet som "folkelig" og "opposisjonell" uttalte
i Aftenposten/VG påskeuken følgende:
"Spørsmålet mange prester må stille seg er om kirken skal fortsette å
gi svar som ble laget for 1500-tallets mellomeuropeiske befolkning".
Som luthersk menighetsprest i en Oslo-kirke gjennom mange år har han ikke bare forrettet luthersk DÅP
og NATTVERD, men også ledet menighetens fremsigelse av Den apostoliske bekjennelse fra oldtiden.
De sentrale DOGMER denne presten har gitt sin tilslutning
til stammer ikke fra 1500-tallet, men fra den "konstantinske" romerkirke i det 4. århundret. Som ordinert prest har han i mange år demonstrert sin lojalitet til kirkens dogmer.
Vi ser at noen liberalteologer forsøker å snike seg stille ut av dogmatikken (uten at noen merker det). De leter desperat etter utveier og bakveier - uten å miste ansikt. Men ingen
ordinerte prester kan i en håndvending kaste av seg den tunge teologisk-dogmatiske arv de har forvaltet i nær 2000 år. De kan ikke på en og samme tid konstruere nye ord OG samtidig beholde den
steinharde dogmatikken (man kan ikke fylle ny vin i gamle skinnsekker, som Jesus uttalte det).
Einar Gelius uttaler med velkjent liberalteologisk patos:
"Jeg drømmer stadig om en raus og åpen kirke. Men da må prester og kirken begynne å lytte til og lære av Jesus. Jesus
tok et oppgjør med nettopp alle de skriftlærde og presteskapet, de som belærte folket med sine dogmer. Ja, det var faktisk Jesu oppgjør og opprør mot maktens mennesker som førte
ham til korset. Jesus erstattet de rette meningene med handling og kjærlighet, med åpenhet og raushet, selv om det kostet ham livet. Vi trenger en kirke og prester også i vår tid som
kan være salt og lys i en verden som roper etter rettferdighet og barmhjertighet".
"Men dogmene forteller ikke nødvendigvis noe sant om menneskers liv i det tjueførste århundre,
kanskje tvert imot. Frykten for nytenkning, for nye ideer og for åpenheten for å se ting på en annerledes måte, ligger dypt plantet i vår norske kirkevirkelighet".
"Dessuten
glemmer mange prester at man i sitt ordinasjonsløfte faktisk lovet "av hjertet …. å trenge dypere inn i de hellige skrifter og den kristne tros sannhet". Med andre ord trenger vi prester og ei kirke som er i stand til å finne svar
som er gode nå. Oppgaven er ikke å forkynne mer kirkelære og dogmatikk - men å lytte til folks erfaringer".
Kirkens dogmer, bekjennelser og teologi har aldri fortalt
noe sant om menneskers liv. Det gjør heller ikke liberalteologenes idealiserte "fortellinger" om Jesus.
"Frykten for nytenkning,
for nye ideer og for åpenheten for å se ting på en annerledes måte" er tydelig hos Den norske kirkes forvaltere og forsvarere, både konservative og liberale. Lojaliteten til de steinharde dogmer om Jesu overmenneskelige, ufeilbarlige
autoritet hindrer dem i å søke svarene der de er å finne: i de skrifter oldtidsmenneskene selv har formet og overlevert.
Evangelieskriftenes Jesus fra Nazareth er
en ganske annen person enn den guddommelige og overmenneskelige "Jesus" kirken har fiksert og fanget i sine bekjennelser. Den arme oldtidsprofeten tillates ikke å forbli i sin tid fordi han stadig skal tilfredsstille kirkens og teologenes
autoritetsbehov.
Liberalteologiens "Jesus" er et fantomlignende vesen uten historie, og derfor uten menneskelighet. Han er en personlighet uten konturer.
Ingen nytenkning er mulig så lenge biskoper, prester og ordinerte teologer unnviker oppgjør med sin statiske, infantile Jesus-teologi og Kristus-mytologi fra
oldtiden.
Det er nettopp i ufullkommenhet at det menneskelige avtegner seg og innskrives i menneskehetens historie, med de motsetninger og begrensninger som vi mennesker
alltid er underlagt.
Når en del kritikere (i likhet med såkalt "liberale" teologer og tekstkritikere) indignert moraliserer over den gammeltestamentlige gud (ikke tilsvarende over
nabofolkenes mytologier), er det utslag av kirke-kristendommens propaganda gjennom årtusener, dens statiske åpenbaringstro OG fastlåste skriftsyn. Derfor leser og hører vi svært sjelden om den
israelittisk-jødiske religionshistorie og gudsbegrepets utvikling. Det skyldes for en stor del at kirken og dens teologer har tillagt seg en suveren fortolkningsautoritet over jødedommen, og også over andre
religioner. Til og med såkalt "ny-religiøsitet" og Märtha Louises englemytologi blir overlatt kristne teologers meget tendensiøse fortolkningsiver.
Det
finnes knapt et mentalt eller åndelig fristed som teologene ikke invaderer, helt i samsvar med kirke-kristendommens TOTALITÆRE natur. Også i våre digitale oppslagsverk, som norsk Wikipedia og Store norske
leksikon, ser vi at teologene har kontroll over nær sagt hele religionsfeltet i statskirkelandet Norge.
Teologene snakker høylydt om "religionsdialog", men det
er kun MONOLOGEN vi hører. Den er ensrettet, trettende og fordummende. En likeverdig dialog mellom kristendom og andre religioner er selvsagt ikke mulig, ut fra Den norske kirkes konfesjonelle bekjennelse.
Nåde den som reiser tvil om Jesu ufeilbarlige autoritet! Da kvesses det verbale sverdet. Vi vet hvilke trusler kirken fremmer når motparten ikke bøyer seg for dens autoritet. Noen av våre innvandrede
medborgere og landsmenn forstår nok at de må trå meget varsomt for ikke å provosere vårt lands "offentlige religion". Noen religiøse minoriteter har historisk erfaring med at aggresjonsnivået blant
de kristne kan nå meget farlige høyder.
"Fortellingen" er først og fremst terroristenes forum; de bruker fortellingen som et IDEOLOGISK VERKTØY til å
skape oppslutning om sin virkelighetsoppfatning".
(Dette sitatet av Hannah Arendt ble referert i et innlegg i Aftenposten 24/4-12, relatert til rettsprossesen mot Anders B. Breivik).
Liberalteologiens "fortellinger" har som grunnlag en grenseløst hovmodig overdimensjonering av et oldtidsmenneske, med et mytologisk verdensbilde tilhørende en autoritær tidsalder
vi for lengst har forlatt.
Hvordan kan liberalteologien forsvare å vedlikeholde en autoritetsdyrkelse fra romerkirkens diktatur, hvis den ikke har en kirkelig-dogmatisk og ideologisk interesse?
Moderne teologer har konstruert ordet "fortelling" for å gi seg selv frihet til å fabulere fritt om hvem Jesus var, men uten å bryte med kirkens offisielle dogmer. Jesus
fra Nazareth henvendte seg aldri til vår tid, og han har aldri hørt hjemme i Europa.
Ingen oldtidsmennesker kan "moderniseres". Liberalteologenes "fortellinger" er derfor et
av mange krisetegn på det sammenbrudd i kirkens teologisk-dogmatiske byggverk som har vært i anmarsj i lang tid.
Fordi teologer mangler historisk bevissthet utviser
de liten respekt for historieforskningens prinsipper og metoder. Som teologer har de fristilt seg fra elementære akademiske krav: språklig presisjon, logisk resonnement/argumentasjon og historisk etterrettelighet. Som
statslønnede vitenskapelige ansatte oppfyller de heller ikke sin informasjonsplikt overfor almenheten. De skalter og valter med sin "Jesus Kristus"- figur etter eget forgodtbefinnende.
Det er forbløffende
at prester og teologer VET hva og hvordan den kristne "Gud" tenker og føler... Men vi kan vel også konstatere at den kristne maskuline "Gud" og "Kristus" svært ofte tenker i
samsvar med teologiske teorier.
(Arnulf Øverland bemerket i sin tid ironisk at Ole Kristian Hallesbys "Gud" lignet på ham
selv. Hvorvidt den moderniserte "Gud" og "Kristus" er skapt i Hamar-biskopens, Oslo-biskopens eller Nordlands-biskopens "bilde" er det ikke så lett å få grep om).
"Guds" veier er
slett ikke uransakelige! Teologene har tvert i mot skrevet bindsterke bøker om den kristne mannsguden (Herren, Kongen, Faderen, Sønnen). Dagens teologer foregir å vite mer om Jesus fra Nazareth enn
hans nærmeste apostler og etterfølgere. De vi ha oss til å tro at overleveringen og nedskriverne av evangelieskriftene ikke er til å stole på, trolig fordi de overleverte
skriftene forteller om en Jesus som ikke "passer inn" i den moderne, folkekirkelige forkynnelse.
Teologene trenger en "moderne" Jesus. Men Jesus fra Nazareth var ingen
"liberal" teolog.
Jesus-apoteosen fra oldtidens keiserkirke hindrer biskoper, prester og ordinerte teologer i å tenke selv.
De er bundet av sine offentlig avgitte troskapsløfter til kirkens overleverte (uforanderlige) bekjennelser, og det kan derfor ikke overraske at den "liberale" Hamar-biskopen nylig uttalte:
"Å være biskop er SKJEBNE" .
Å lytte til folks erfaringer har ALDRI vært kirkens oppgave. Dens oppgave siden oldtiden har vært
å gjenta og gjenta kirkens bekjennelser, slik romerkirkens keisere, paver og biskoper gav ordre til. Og slik biskoper, prester og teologer gjennom historien lydig har fulgt denne ordre (dette er en biskops
"skjebne").
Når presten Einar Gelius forteller at målsettingen er "å trenge dypere inn i de hellige skrifter og den kristne tros
sannhet" ,kan vi ikke forvente noen nytenkning fra kirkelig-teologisk hold. Vi vet mer enn nok om de fatale konsekvenser "den kristne tros sannhet" har hatt i vår europeiske sivilisasjon OG på andre kontinenter. Den
har i fortid og nåtid hatt liten berøring med menneskelig erfaring og kunnskap. Derfor er heller ikke en tøddel eller bokstav endret/revidert i kirkens bekjennelsesskrifter (tre av dem fra oldtiden).
Så urørlig er bekjennelsen at ikke engang språkforbedringer er blitt foretatt. Intet er mer avslørende for kirkens fundamentalisme!
Frelse eller frigjøring?
Kirkens heslige helvetesforestilling er hentet direkte fra Jesu lære og forkynnelse i evangelieskriftene.
"Å lytte og lære av Jesus" har kirkens geistlighet gjort i nær 2000 år. Kirkens voldshistorie er for en stor del et resultat av at Jesu lære og forkynnelse ble autorisert som "Guds ord". På
Nicæa-møtet i år 325 ble denne jødiske lekmannspredikant opphøyet til "Gud selv".
Jesu doms- og straffetrusler er fortsatt gyldig, offisiell lære i Den norske kirke.
Det er det fatale for kirken - at den fortsatt autoriserer et mytologisk verdensbilde og menneskesyn som helt og holdent tilhører en forgangen tidsalder.
Biskoper og ordinerte
teologer står plantet i den samme tradisjon som "alle de skriftlærde og presteskapet, de som belærte folket med sine dogmer".
FRIGJØRINGSTEOLOGI
og "KRISTEN-SOAIALISME"
Moderne teologer belærer oss med sitt historisk-etisk uholdbare og grunnløse Jesus-ideal, slik deler av liberalteologien har gjort det i mer
enn hundre år. Mange av dem tråkker i gamle, velkjente spor og henger hjelpeløst fast i den for lengst utdaterte "frigjøringsteologi".
Ordet frigjøring
tilhører den menneskelige språk- og erfaringsverden, og har ingen kirkelig-teologisk forankring. I den kristne bibel (NT) er det ordet "frelse" som i hovedsak styrer vurderingen av mennesket, verden og historien.
Ingen teologer kan få det religiøst-teologiske ordet "frelse" til å bety "frigjøring", uansett hvor hardt de prøver.
Hverken i evangelieskriftene, i kirkefedrenes
skrifter, eller i bekjennelsesskriftene, finner vi ansatser til psykologisk, sosial eller politisk tenkning om menneskelig frigjøring.
Dommedagspredikanten Jesus fra Nazareth forkynte ingen psykologisk, sosial eller politisk frigjøring, men tvert i mot løsrivelse fra alle bånd til slekt og samfunn. Dette fordi han ventet utålmodig på
historiens avslutning og verdens undergang. De sosialt underlegne i datidens samfunn ble av Jesus forespeilet en særlig priviligert adgang til det hinsidige "Guds rike", vel og merke hvis de underkastet seg hans autoritet.
Domsprofeten Jesus var ingen samfunnsreformator, men en revolusjonær eskatolog som profeterte historiens slutt i sin egen levetid, med løfte om frelse/evig
salighet for sine tilhengere og evig straff for sine motstandere.
Det er denne historiske Jesus liberalteologene ikke kan gi plass for i sine
idealiserte "fortellinger".
Liberalteologer, frigjøringsteologer og "kristen-sosialister" har hamret inn en slags humanistisk og/eller sosial-revolusjonær "Jesus" som aldri
har eksistert, annet enn i deres egen fantasi. Det oppgis derfor sjelden konkrete skrifthenvisninger.
---------------------
Den såkalte "kristne
sosialisme" er en av vår tids besynderligste og mest selvmotsigende krysninger. Jesu program kan ikke løse den sosiale urettferdighets problem fordi det ikke bygger på de etiske likeverdsprinsipper som er demokratiets forutsetning.
Den "kristne sosialisme" bygger på et rent følelsesmessig grunnlag. Å gi den noen slags adekvat nytestamentlig begrunnelse vil være umulig. Enten unnlater kristen-sosialistene å legitimere
sine standpunkter med bibelhenvisninger, eller de tyr til hardhente omtolkninger og reduksjoner. Jfr. boken "Samtale om kristendom og sosialisme" (Oslo 1976).
Det er ikke måte på indignasjon og aggresjon halv-kristne
(halvortodokse) "agnostikere" uttrykker overfor såkalte "bibeltro" og "fundamentalistiske" kristne. Det er morsomt å observere at verken sivilingeniør i Telenor Bjørn Are Davidsen,
eller førsteamanuensis ved UiA Oddbjørn Johannessen, har funnet grunn til å problematisere kirke-kristendommens fundamentale dogmer (skjønt de har hatt rikelig anledning
til dette).
Straks man konfronterer dem med kirkens (offisielle) teologi om Jesus, vil man oppdage at disse to skribenter - fra hver sin kristne flanke
- blir forbausende tause og unnvikende.
Det moderniserte Jesus-ideal er en manifestasjon av de oppløsningstendenser innenfor kirkelig dogmatikk og teologi som har
pågått de siste par århundrer. Fra og med historienforskningens framvekst har teologien befunnet seg i konstant krise. Den kjemper fortsatt innbitt mot den kritiske historieforskningens
innsikter.
Liberalteologien kan betraktes som "krampetrekninger" i en overgangsfase av kirke-kristendommens teologi og historie, som vi i vår tid kan ane en ende på. Teologene holder
fortsatt stand bak sine skanser og festningsverk, men neste etappe i utviklingen vil forhåpentlig tvinge teologene ut av "boblen" - det innestengte rom - og ut i åpent farvann, i redelig konfrontasjon og sannferdig
dialog med historien og samtiden.
Det fordrer en vilje, evne og modenhet som muligvis kirkens ansvarlige autoriteter ennå ikke er i besittelse av. Billedlig talt: kirken er døende
av mangel på luft. Den puster tungt bak sin dogmatisk barrikaderte dør. Med andre ord: den lever fortsatt "i barndommen", hvor den klamrer seg til sin autoritetsfigur fra oldtiden.
Språklig manipulasjon
Skamløst stjeler og "kristner" Den norske kirke alle gode verdier den kommer
over, samtidig som den halvt i skjul vedlikeholder de mest primitive og barbariske forestillinger. Pompøst og høylydt forkynner den "kjærlighet", "toleranse", "dialog" og "inkludering", samtidig som den i sitt offisielle,
autoriserte skriftgrunnlag truer alle ikke-kristne med evigvarende tortur. Nærmere en schizofren tilstand kan vi vanskelig komme.
Denne dype splittelse
og indre motsetning i Den norske kirkes lære er utledet av selve det kristne gudsbilde, hvor de mest antagonistiske aspekter lever side om side (barmhjertighet OG hat, tilgivelse OG hevn, frelse OG straff, kjærlighet
OG frykt, skapelse OG ødeleggelse... etc). Dette kirkens "Janus-ansikt" er meget farlig.
"Folkekirkens" autoriteter kan ikke akseptere at intet menneskelig tilhører kirken og kristendommens
"Gud". I samsvar med kirkens totalitære ambisjoner grafser de i menneskelige følelser og erfaringer, invaderer og koloniserer dem, slik de også grafser i de to bibelske skriftsamlinger.
Når teologene ikke kan bruke Det gamle testamentets historiske eller halvt legendariske skikkelser for sine kirkelig-dogmatiske formål, konstruerer (dikter?) de nye "fortellinger". Når Abraham ikke kan brukes i kirkelig forkynnelse (han er ikke "moderne" nok), omtolkes hele historien.
Kirkelige teologer forstår ikke bibelens skikkelser på deres egne
premisser. Få av bibelens skikkelser får fred for teologenes dogmatisk motiverte manipulasjoner.
I teologenes tankeverden må alt menneskelig
innordnes i det kirkelig-dogmatiske system. Teologenes språk og tankeverden er dypt fremmedgjørende. Avstanden mellom kirken og dens "folk" blir naturlig nok større og større. Når prester og teologer
ikke forstår det moderne menneskets tiltakende og sunne likegyldighet overfor kirkens Jesus-teologi og Kristus-mytologi, tolker de det som fortrengning, motstand, uvitenhet, angst etc. Gjentakelsens tvang finner vi på
Dagsavisens Nye meninger.
En notorisk kristen forkynner, Marita Synnestvedt, har påskehøytiden mars 2012 publisert http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1018/thread243795/
Under påskehøytiden mars 2013 har Marita Synnestvedt publisert dette innlegget http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1018/thread243795/og
Noen husker kanskje at MF-teologen Eskil Skjeldal i Klassekampens kronikk for en tid tilbake omtalte oss (tvangsinndøpte) kirkemedlemmer
og det norske folk som"religiøse analfabeter". Dette sier altså en teolog som selv har forsømt sin informasjonsplikt på det groveste, og som har besvart min direkte utfordring til ham på Verdidebatt med
taushet!
Eller, som Skjeldals kollega fra MF, den profilerte prest og bispekandidat Per Arne Dahl (nå: Stortingsprest og fast skribent
i Vårt Land), uttalte i Vårt Land 31. mars 2012:
"Kirken beskriver Jesus som den eneste Gud med sårmerker, og nå rett før påske, inviteres til å følge
ham på vei mot Jerusalem. Men sannheten er: Vi gjør dette i en kultur hvor Jesus er i ferd med å bli oversett og forsøkt brakt til taushet".
Hva slags språk er dette?
At et historisk menneske 2000 år etter sin død blir "forsøkt brakt til taushet" , er et absurd og latterlig utsagn. Men i Per Arne Dahls, Eskil Skjeldals og Marita Synnestvedts kirke-kristne mytologiske verden er som kjent Jesus fra Nazareth "levende" og nærværende, selv om han har vært
død i et par årtusen.
I sin fysiske skikkelse oppholder Jesus seg et eller annet sted, hvor de kristne kan "møte" ham, samtale med ham og be til ham (ikke ulikt slik Märtha
Louise forkynner englenes nærvær).
I sin fysiske skikkelse skal denne personen, Jesus, komme igjen "for å dømme levende og døde". Hvordan er det mulig
at en slik primitiv mytologi fortsatt forkynnes i vår opplyste tidsalder, endog med statens sanksjon?
Skampletten på vår åndskultur
Det enkle faktum at kirkens ansvarlige ledere og ordinerte teologer ennå ikke har vist evne eller vilje til å kvitte seg med den ondsinnede og giftige helvetesforestillingen - skampletten på vår åndskultur - må fremkalle den dypeste avsky hos ethvert tenkende, anstendig menneske.
En slik alvorlig brist på rettstenkning, humanitet
og moral kan et opplyst sivilisert kultursamfunn verken tolerere eller leve med. Kirke-kristendommens dualistiske verdensbilde og menneskesyn utgjør den største trussel mot demokratiet, freden
og det menneskelige felleskap. Den kristne ideologi inneholder sterkt autoritære og destruktive elementer, som under gitte betingelser kan bryte ned demokratiets skjøre balanse. Kirke-kristendommen er sprunget ut av diktaturet,
med teologisk-ideologiske røtter i den romerske keiserdyrkelse.
Forvirringen om "fortapelse" - evig straff - i Den norske kirke synes (tilsynelatende) rimelig stor
og sprikende.
Men "Preses for Bispemøtet, Helga Haugland Byfuglien, sier tydelig at Den norske kirke lærer at livet har to utganger...Om dommen holder vi fast at den tilhører Kristus, at
ingen kjenner dagen og timen og at det hviler et dypt alvor over den"
(sitat fra Vårt Land).
Når trusler om evigvarende tortur
blir uttalt som "dypt alvor", opererer Den norske kirke med en etisk-rettslig standard som befinner seg hinsides alt menneskelig. Ingen språklige omskrivinger kan mildne eller humanisere trusler om evigvarende vold og tortur.
Den som kan forestille seg noe slikt, har allerede DEHUMANISERT mennesket. Det menneske som dømmes til evig straff (alternativt: tilintetgjørelse/ikke-eksistens) er allerede frakjent sjel, ånd og menneskeverd
("den som ikke tror...ER ALLEREDE dømt", sier Jesus i Jh. 3:18).
I Augustana art. 17 er det fordømte, ikke-kristne ("vantro") menneske likestilt
med "djevlene", altså gjennomført ONDT. Hva annet enn HAT og hevnfølelser kan frembringe og stadig vedlikeholde slike morbide forestillinger, en slik infam og uhyggelig menneskevurdering? I kirkens voldsteologi møter
vi et tankegods som er så menneskefiendtlig at det vil være ødeleggende for ethvert sivilisert kultursamfunn, om det ikke fjernes med roten.
Dualismen
reiser murer mellom mennesker, planter hat, mistro og fiendskap mellom enkeltmennesker, folk og nasjoner. I fredens og humanismens navn må vi for all fremtid kvitte oss med dette menneskefiendtlige tankegodset.
Vi må ikke tillate at kirken forurenser den offentlige samtale med sine høyst spesielle utlegninger og forestillinger om "ondskap". Vi må gjenerobre vår menneskelighet i rom som kirken
og dens teologer ikke har adgang til, med mindre den oppgir sin voldsteologi. Kirkens meningstyranni og definisjonsmakt har altfor lenge begrenset og hemmet tanke- og åndslivet i vårt land.
Massemordet 22. juli viser med all sin gru hvordan dualismen - fiendskapets ideologi - slår ut i et offisielt kristent land, som ennå fortier og fortrenger voldspotensialet i kristendommens bekjennelse og teologi. Når
kirken og dens teologer forsøker å snakke seg bort fra den personifiserte ondskap, som er så fundamental i det kristne dualistiske verdensbilde og menneskesyn, forviller den seg inn i
uklarheter og selvmotsigelser.
Hvorfor snakker Den norske (stats)kirke ikke sant om sin autoriserte, konfesjonelle lære?
Vi ser at heller ikke såkalt "liberale" prester/teologer inntar klare etiske standpunkt til tankeinnholdet i Confessio
Augustana. Noen av dem snakker heller om sex og samliv, om asylpolitikk og oljeindustri enn om de volds- og straffetrusler kirken retter mot menneskers liv og helse. Ingen kirkemøter de senere år har satt helveteslæren
på dagsorden.
Kun "tro" eller mangel på sådan definerer menneskets natur og vesen, som enten "godt" eller "ondt". Dette er offisiell luthersk-evangelisk lære! "Ondskap" i kirkelig-teologisk
mening er aldri knyttet til konkrete handlinger, men til et mytologisk-kosmisk drama hvor menneskene er hjelpeløst utlevert enten Guds eller Satans makt. Det vantro mennesket ER kvalifisert ondt, og kun i kraft av sin "vantro"!
Menneskene klassifiseres i to grupper: de er enten "Guds sønner" (lysets barn) eller "Satans sønner" (mørkets barn). Så enkel og skarp er den kristne dualisme
(slik den var det hos Jesus: kirkens hovedperson), men som "folkekirkens" teologer nødig snakker høyt om.
Dualismen er høyst virksom i vårt kristne kulturgrunnlag,
både i språk og mentalitet. Den er desto farligere når den ikke erkjennes. På Vårt Lands Verdidebatt kommer den klart til uttrykk, like så heslig og grovt som i Confessio
Augustana. Hvem har innpodet "konfirmantene" slike tankeforstyrrelser? Jo, biskopene, prestene og teologene.
Sinns- og tankeforstyrrelser?
Den mangel på empati som har ledsaget kirkens misgjerninger gjennom historien kan bare forklares ut fra dette enkle dualistiske skjema, som kirken har plassert
alle sine fiender og meningsmotstandere i.
Den minste ulydighet ble tolket som "Satans verk". Religiøst-teologiske avvik er blitt straffet på det grusomste. Sekteriske stridigheter medførte
eksklusjon, landsforvisning, bannlysninger og forkjetrelser. Fienden (Satan: "den Onde") var overalt, både innenfor og utenfor kirken.
Da jødene kollektivt ble klassifisert
som "djevelens barn" og "gudsmordere" ble de fratatt sin menneskelighet, og kunne derfor forfølges, ydmykes og terroriseres i 1700 år - uten samvittighetskvaler fra deres kristne forfølgere.
Det kirke-kristne jødehatet er rasismens opphav. På Vårt Lands Verdidebatt ser vi stadig at kristne debattanter raskt slutter seg til kritikken av muslimsk antisemittisme. Men
de blir tause, forlegne og hjelpeløse når de blir konfrontert med det kirke-kristne jødehatet, som har helt andre teologiske og historiske dimensjoner enn i den muslimske tradisjon.
Afrikanske
slaver ble av kristne slavehandlere og slaveeiere i ca. 300 år behandlet på det grusomste. De kunne kjøpes og selges, straffes og nedverdiges fordi de var fratatt sitt menneskeverd.
(Forholdet herren - slaven/trellen er et yndet motiv i Jesus lignelser, hvor herren er et bilde på Gud).
Det er vanskelig å fatte denne totale ufølsomhet
for menneskelig lidelse gjennom ca. 300 år. Men det er den samme ufølsomhet som fortsatt i dag vedlikeholder den heslige helvetesforestillingen. Den samme ufølsomhet kommer til uttrykk hver
gang kristne apologeter blir konfrontert med kirkens konkrete voldshistorie.
De "troende" identifiserer seg instinktivt med maktkirkens perspektiv og klarer ikke å sympatisere med de millioner uskyldige
som ble ofre for kirkens maktutøvelse og terror.
I den kirkelig-teologiske historieskriving hører vi lite om de smerte- og angstskrikene som må ha gjenlydt
fra torturkjellere, og fra bålene som flammet opp gjennom århundrer i det kristne Europa. Kristne kirkehistorikere og apologeter skriver ikke om bålbrenninger, massemord og massakrer.
Det er vanskelig å finne tilsvarende planmessige og systematiske voldsutgytelser i kulturer og religioner utenfor det kristne Europa, som jødeforfølgelser, inkvisisjon, korstog, kjetterbål
og heksebål.
Den som betrakter seg som aktør i en kosmisk strid mellom "Guds sønner" og "Satans sønner" har ingen bruk for medlidenheten. Den som ser
djevelen/Satan i sin neste kan utføre de mest bestialske handlinger. Det forhindrer ikke at samme person kan vise kjærlighet og omsorg innenfor kretsen av "hellige" og "utvalgte" (sekten, menigheten).
Majoriteten av bødlene i Auschwitz var tilknyttet kristne kirker, og vi kan anta at de etter sine sadistiske ugjerninger i fangeleiren gikk hjem til kone og barn, som de ganske sikkert næret hengivenhet
for. Trolig gikk disse mordere og torturister regelmessig til messe/gudstjeneste, og det er ikke utenkelig at de hadde et krusifiks hengende på veggen i sine hjem.
Satan/djevelen er en integrert skikkelse i den kristne religionens virkelighetsoppfatning. Ingen historisk-vitenskapelige, psykologiske eller antropologiske innsikter har fått kirkens
menn til å revidere menneskesynet i Augustana art. 17. Som ikke-kristne er vi så og si "inkarnerte djevler".
De kristen-troende utgjør "de
helliges samfunn". Når de ved nattverden drikker Jesu blod og eter hans legeme/kropp/kjøtt, får de angivelig del i guddommens vesen. Som hellige, syndfrie og raserene betrakter de seg som moralsk uangripelige, hevet over alminnelige menneskelige normer.
Menneskelige verdier
snus på hodet, språk og begreper mister sin normale betydning. I dette perverterte amoralske universet blir selv volden "sakral". De kristne kunne endog drepe sine fiender og motstandere
med kjærlighet. Kirke-kristendommen dyrker sine fiendebilder, for uten fiender oppløses det kosmisk-eskatologiske drama som enhver kristen ser som mål og endepunkt for verdenshistorien og jordelivet.
At "Guds dom" skal finne sted er de fleste teologer enige om, også de som tilsynelatende avviser helveteslæren.
De kristne opererer med en
hinsidig rettsoppfatning helt på siden av og i dyp konflikt med de fundamentale etisk-rettslige prinsipper og idealer som gjelder i en sekulær sivilisert, demokratisk rettsstat. Oppfatningen av straff
har i Cofessio Augustana ingen moralsk eller pedagogisk hensikt.
I den himmelske rettssal finnes ingen rettferdighet, hvilket betyr at det
ikke eksisterer et objektivt lovgrunnlag menneskene kan forholde seg til.
Den antatt skyldige vil aldri få vite hvilke straffbare handlinger (synd/synder?) han eller
hun er anklaget for, og som kvalifiserer til "pine uten ende". Den skyldige og anklagede kan bare oppnå frikjennelse/frelse/nåde ved å "smiske" med dommeren. Det eneste som forlanges
er "tro på" dommeren. Den som underkaster seg dommerens autoritet vil bli "frelst". Dommeren kan på helt vilkårlig grunnlag utdele sin "nåde" til hvem han vil, slik enhver diktator
opptrer.
I følge Den apostoliske bekjennelse, som hver søndag fremsies i kirkens liturgi, sitter Jesus fra Nazareth ved "Faderens
høyre hånd" (her har Jesus visstnok sittet i 2000 år, helt siden "himmelfarten").
Som fremtidig dommerfullmektig venter han på klarsignal fra Faderen. For selv ikke "Sønnen" kjenner dagen eller timen for når domshandlingen skal finne sted, til tross for at han sies å være "av samme vesen som Faderen".
Det uberegnelige og uforutsigbare er et kjennetegn ved alle eneveldige despoter, religiøse eller politiske.
----------------------------------
Hvis Jesus fra Nazareth fysisk skal komme tilbake til jorden som den samme person han var da han forlot sitt hjemland for
2000 år siden, må vi anta at han skal dømme menneskene etter den samme straffelov som han forkynte blant sine jødiske landsmenn da han levde på jorden. Den er oss overlevert av Jesu tilhengere/etterfølgere OG
av kirken selv, dvs. i de eneste kilder vi har om Jesu forkynnelse og virksomhet: evangelieskriftene!
Man bør ikke la seg forstyrre eller avlede av liberalteologenes fantasifulle
omtolkninger av Jesu voldseskatologi, da de på forhånd har konstruert sine subjektive Jesus-bilder ("fortellinger") i samsvar med deres egne politisk-ideologiske preferanser.
Liberalteologenes
"Jesus" finnes ikke i evangelieskriftene. Ved lag på lag med slagordpregede gjentakelser, idealiserte "fortellinger" og avledende omtolkninger forsøker liberalteologene å få deres moderniserte Jesus-ideal til å
feste seg i den kollektive bevissthet, slik at bibelleserne ikke skal få øye på den historisk-faktiske Jesus.
Men respekten for historisk sannhet og intellektuell redelighet må
før eller siden også innhente teologene. Da må de forklare at de som akademisk høyt utdannete fagpersoner gjennom et halvt århundre bevisst har fortiet - for "folket" - vesentlig historisk-kritisk
forskning, bl.a. om den epoke i israelittisk-jødisk religionsutvikling, "senjødedommen", som formet Jesu selvoppfatning som Menneskesønnen, eller som "inkarnasjon" av denne mytologiske figuren: en overengel ved Jahves trone. Denne
mytologiske figuren er beskrevet i apokalyptiske skrifter, som i Daniels bok og Enoks bok, og Jesus har uten tvil vært fortrolig med denne apokalyptiske litteraturen ("pseudepigrafene").
Religionsforsker
Andreas Edwien var den første her til lands som påviste at "Jesu opptreden og lære er en følge av mytiske idéers historiske utvikling, og ikke noe slags brudd
på historiens lover slik kirkens teologer stadig forutsetter".
Det er en skam at fag-teologenes prestisje fortsatt går foran deres akademiske plikt til å informere
almenheten nøkternt og objektivt om relevant Jesus-forskning. Det viser hvilken makt teologene har hatt og fortsatt har til å styre og holde tilbake forskningsresultater som ikke går i favør av statskirkens/folkekirkens
offisielle bekjennelse og teologi.
Det er en alvorlig situasjon at vi har to teologiske fakulteter innenfor det akademiske samfunn som faktisk motarbeider fri forskning.
------------------------------
27.05. 2012
G. Ullestad