Det råder uenighet og usikkerhet blant forskere om forholdet mellom essenerne og Qumranfolket. Det er forskjeller
og ulikheter mellom dem. Men det er stort sett enighet om at de har tilhørt samme religiøse type.
Jeg siterer nedenfor noen avsnitt fra Arvid S. Kapelruds
bok «Dødehavsrullene. Funnene som kaster nytt lys over Bibelen og Jesu samtid» (Universitetsforlaget 1956).
https://nbl.snl.no/Arvid_S_Kapelrud
https://snl.no/Arvid_Schou_Kapelrud
------------------------
«Vi vet at det var mange partier, sekter og grupper i Palestina i makkabeertiden og tiden deretter. Det var urolige tider, og det oppsto stadig nye konstellasjoner.
Grupper som hadde stått sammen, kom i motsetningsforhold til hverandre – og omvendt.
De tre kjente hovedgruppene var fariseerne,
sadukeerne og essenerne. Men også disse var oppdelt i grupper (fariseerne var oppdelt i 7 undergrupper).
Sadukeerne sto de hasmoneiske fyrstehus nær og kom tidlig under hellenistisk innflytelse. De var mer en klasse enn et egentlig parti, en klasse som besto av aristokratiet, både verdslig og geistlig. De godtok bare Mosebøkene
som normgivende og forkastet den fariseiske muntlige fortolkning av Loven. De forkastet også den nye tro på engler og oppstandelse fra de døde som fariseerne gikk inn for.
Den
eneste grunn til å nevne saddukeerne i forbindelse med samfunnet ved Dødehavet, er at medlemmene både i Qumranskriftene og i Damaskusskriftet kalles «Sadoqs sønner». Begge grupper vil antagelig legitimere seg
ved å henvise til at de er etterkommere av ypperstepresten Sadoq på Davids tid, og derfor representerer det sanne prestedømme.
I Qumransamfunnet støter vi
på flere trekk som kan minne om fariseerne. Vi har sett hvordan det ble innskjerpet at Loven måtte holdes i ett og alt. Også blant fariseerne var det små samfunn som lignet det i Qumran. På den annen side har Qumransamfunnet særdrag
som neppe er fariseeiske, og som stiller dette samfunnet nærmere den tredje store gruppen i tiden omkring Kristi fødsel: essenerne.
Både essenerne
og Qumransekten krevde prøvetid av dem som ville slutte seg til dem. Den var på to år i Qumran, mens Josefus taler om en treårig prøvetid for essenernes vedkommende.
Vaskinger, bad og renselser hadde en bred plass hos begge parter. Karakteristisk for begge er også det økonomiske fellesskapet, som ble praktisert blant sektens medlemmer.
Plinius understreker at essenerne levde uten penger og uten kvinner der ute i ødemarken. Også Josefus
og Filon nevner dette. Essenerne var en asketisk sekt, som avviste ekteskapet og enhver form for seksuelt samliv (men det fantes en gren av essenerne som ikke forkastet ekteskapet).
En annen vanskelighet ligger i den forskjellige innstilling til bruk av våpen. Om essenerne i alminnelighet har vært preget av en pasifistisk holdning, så har ikke Qumranfolkene vært det. Vi hører om
en fullstendig militær organisering av hele samfunnet, og det skriftet som kalles «Striden mellom lysets sønner og mørkets sønner», røper en utpreget militær innstilling.
Det er også andre bevegelser og sekter i tiden før og etter Kristi fødsel som har trekk felles med Qumransekten, og som derfor har vært satt i forbindelse med dem.
Derimot knytter det seg større interesse til en sammenstilling av Qumransekten og kristendommens første utløpere.
Til å begynne med festet forskerne seg mest ved håndskriftenes betydning for tolkningen av det Gamle Testament, men etter hvert er det blitt klart at de sannsynligvis betyr enda mer for forståelsen av det Nye Testament.
Både Qumranfolkene og de første kristne har levd i den samme verden og fått mange av sine impulser fra de samme hold. De har tilhørt lukkede bevegelser som var i opposisjon
og som levde i små, lukkede kretser, som etter evne søkte å gjøre propaganda for sin tro utover i en ofte fiendtlig innstilt verden. De levde også i forventninger som var karakteristisk i denne tid, og som var levende i vide
kretser. Her er mer av parallellitet enn av påvirkning.
Hadde så den kamelhårkledde (Johannes) døperen noe med Qumran å gjøre? Han har sikkert kjent
til stedet og folkene der. Kanskje har han også selv vært der, avstandene er jo små. Hans tanker og hans forkynnelse, som vi forøvrig vet svært lite om, synes å ha visse likhetspunkter med slikt vi har funnet i Qumran.
Johannes forkynte omvendelse og dåp og nær forestående dom i ild. Det finner vi nok også i Qumran, men ikke slik satt på spissen som hos Johannes.
Hva så Jesus angår, er saken meget mer komplisert. Her foreligger det så meget stoff at det lar seg uten vanskelighet påvise mange likhetspunkter.
Det som har vakt sterkest oppsikt, er den stilling Rettferdighetens lærer har har hatt i sitt samfunn (fremholdt av noen forskere som Messias og Guds særlig
utvalgte, som de ventet skulle komme igjen til dom ved tidenes ende)...Messias-begrepet er svært uklart i sekten. Vi hører om to Messias’er, som viser seg å skulle være henholdsvis den åndelige og den verdslige leder i
fremtiden.
Det har både hos Jesus og hos Rettferdighetens lærer vært karakteristiske drag som var fast knyttet til slike lærer- og profetskikkelser
i denne tiden. Det var trekk som de så og si måtte ha, ellers var de ikke lærere og profeter.
Saken er nemlig den at praktisk talt alt som
er felles i Jesu forkynnelse og Qumranmenigheten, det kan også finnes i andre jødiske kretser i denne tiden, snart her, snart der.
Når det gjelder Messiasproblemet,
har dette allerede vært berørt. Jesus har tydelig sett seg selv som «den lidende Jahves tjener», som omtales i dunkle vendinger i Jesaja-boken, kap. 42 – 53. Det har vært antydet at også Rettferdighetens
lærer skal ha sett seg selv på samme måte.
De fire evangelieberetningene har et noe forskjellig preg. Den beretning som synes å ligge Qumranskriftene nærmest,
er Johannes-evangeliet...Det som kanskje mest slår en er den spenningen mellom LYS og MØRKE som er så karakteristisk begge steder. Hele tenkesettet og stilen i Johannes-evangeliet ligger meget
nær det vi finner i Qumranskriftene. Vi finner bakgrunnen for Johannes-evangeliet i de jødiske sektkretser. Det er hovedkilden til særdragene i dette evangeliet, selv om mange av trekkene nok kan føres tilbake til iransk innflytelse
på jødedommen også.
Etter det som allerede er sagt om felles miljø og felles type for kristendommen og Qumransamfunnet, vil det være
klart at også i andre nytestamentlige skrifter finnes det trekk som har klare paralleller i Qumranskriftene».
(sitat slutt)
-------------------
11.02.2016
G. Ullestad