Det umulige medlemskapet

Jesus-forgudelsen: kirkens alvorligste VRANGFORESTILLING

 

Om sin religions hovedperson, Jesus fra Nazareth, fortsetter Den norske kirke i sine såkalte høymessegudstjenester å fremsi sine velkjente, men besynderlige, til dels fantastiske og høyst kritikkverdige påstander om hans naturstridige fødsel og død. Disse postulater formidler Den norske kirke offentlig gjennom Norsk Rikskringkasting (NRK) hver eneste søndag.

Den norske kirkes autoriserte teologer, biskoper og prester opplyser ikke at disse påstander av en langvarig, meget grundig og vitenskapelig pålitelig forskning er påvist å mangle historisk-faktisk grunnlag. Det gjelder først og fremst følgende fundamentale sider ved den nevnte hovedperson:

Selv om Kirken innrømmer at Jesus biologisk var et menneske, en normal mannsperson, forutsetter den ustanselig at han fysisk og psykisk var ufeilbarlig og fullkommen, det vil si så guddommelig og overmenneskelig at han er kommet til vår jordklode utenfra, fra en annen overjordisk verden. Han hevdes å ha brutt de grunnleggende naturlover som hersker på denne jord, og som er årsak til menneskets fysisk-individuelle livs tilblivelse. Den er, forkynner kirkens teologer, følgen av en jomfrufødsel ved en vanlig jordisk kvinne.

(Om Lukas’ fantasifulle opplysninger, nedtegnet ca. 80 - 90 år etter at den fysisk unormale fødsel fant sted, se annet innlegg på denne hjemmeside. Påstanden har vært fremsatt av de europeiske kirker siden oldtiden, klart uttalt i Nicæneum, og av Den norske kirke siden kristendommen kom til vårt land for vel tusen år siden).

---------------------------

 

Etter at Jesus ellers har levd som et så og si normalt menneske, som mannspersonen Jesus (Jeshua/Josva), bekrefter kirken at han som menneske også avgår ved døden ved at hans livs fysiske funksjoner opphører i samsvar med de jordiske naturlover.

Etter dette forkynner kirkens autoriserte kilder sin berømte hovedpåstand: at Jesus etter å være fastslått død etter kort tid ble møtt, sett og gjenkjent i live av sine venner og bekjente.

Til tross for at kirken ikke har kunnet presentere ett eneste troverdig personlig vitnesbyrd om dette fra noen som kjente ham, hevder de at det fremdeles etter nærmere to tusen år gir dem grunn og rett til å erklære at Jesus lever og eksisterer i dag som «Guds oppstandne Sønn» i rent fysisk betydning.

Han hevdes å ha bevist denne sin eksklusive guddommelighet ved at han i sin fysisk-psykiske identitet har stått opp korporlig etter sin død. Og at han deretter i samme identitet har steget opp til himmelen.

Jesus skal nemlig, sier kirken, derfra komme igjen, uten at den på noen som helst måte er i stand til å forklare hvor han har vært, og hvorfra han skal komme. Men da skal han på vegne av sin himmelske Far, som kirken hevder er det totale universets høyeste vesen, den øverste autoritet og den eneste «Gud», opptre i rollen som verdens og hele menneskehetens dommer. Han skal dømme både de levende og de døde (jfr. Den apostoliske bekjennelse).

Jesus påstås følgelig som fysisk-biologisk individ å være ikke bare sønn av en gud, men den eneste sønn av den eneste eksisterende gud. Denne guden, som kirken kaller «Gud» og «himmelsk Far» er et enormt hankjønnsvesen som den hevder er så stor og grenseløst allmektig at han har «skapt himmel og jord».

 

 

DET UMULIGE MEDLEMSKAPET

 

Det store flertall (for tiden ca. 75%) av Norges statsborgere er, som de undertegnede (A. Edwien f. 1921 og G. Ullestad f. 1958) i følge landets lover medlemmer av Den norske kirke, og har vært det siden den døpte dem som spebarn til medlemskapet – til Faderen, Sønnen og Den hellige ånd (disse personer karakteriserer kirkens verdens, guds- og livsoppfatning).

De mindreåriges kirkemedlemskap er deretter blitt bastant innskjerpet og grunnfestet ved en årrekkes målbevisst mental påvirkning. Det handler om indoktrinering i kirkens lære og påstander, besørget av kirkens presteskap og grunnskolens lærere, som regel til barnas 14 – 15 -års alder.

Kirken ser det som sin plikt å knytte oss til seg for livstid.

Senere kommer denne bindingen til uttrykk ved pålegg om at alle statskristne borgere skal betale skatt til understøttelse av kirken, dens drift og biskopers og presters avlønning.

De undertegnede inngår i den store flertalls-gruppe som kirken har forlangt og erklært skal være dens medlemmer. Dette medlemskap er påtvunget oss med moralsk uhyre kritikkverdige metoder. Fra spebarnsalder og tidlig barnealder er kirkens to tusen år gamle oldtids-teologi påtvunget (påtruet) oss ved bruk av en pedagogisk forkastelig metode: i form av ekstreme trusler på liv og død i et evigvarende avstraffelses-perspektiv.

En slik kirke kan man verken melde seg inn i eller ut av, fordi den med sin sære teologi og dogmatikk merker en for livet og utfordrer det voksne menneske enten til protest og avvisning, til likegyldighet, eller til en tenknings- og forskningsinnsats som bidrar til å skille mellom sannhet og løgn, dogmatikk og faktisitet, historie og fantasi osv.

 

 

SANNHETSKRAVETS KONFRONTASJONER

 

Vi har ikke i voksen alder meldt oss inn i denne institusjonen. Vi har ikke søkt et formelt medlemskap i Den norske kirke (nå: «Folkekirke»), som er totalt uforenlig med alle normale moralske og juridiske forsvarlige regler for medlemskap i institusjoner eller foreninger (stiftet av og for tenkende mennesker; de som skal vite og forstå hva en slik medlemstilslutning betyr).

Den norske kirke med sin halvannet tusenårige dogmatisk fastfrosne ideologiske og teologiske grunnvoll fra oldtiden - som den under betegnelsen «Folkekirke» fremdeles forsøker å opprettholde - har vist seg å stadig miste bærekraft som åndelig, historisk, faktisk og vitenskapelig holdbar grunn.

Kirken prøver iherdig å holde «stø kurs», men med en moralsk og rettslig stadig mer usømmelig og alvorlig slagside.

Det er stadig «forbudt» for den velinformerte forsker og teologikritiker å ta til motmæle mot biskopen og presten, og møte ham med de knusende motargumenter som har ventet opp til hundre år på å komme til orde: konfrontasjonen som kan åpne den eneste mulige vei for sannhetskravet.

Representanter for motstående meninger og postulater må nå møtes på like fot til usannheter blir avklart og erkjent. Noen annen løsning på de mest dyptgående konflikter i kirkens teologi eksisterer ikke.

Det vi må etterstrebe er mindre respekt for kirkens dogmer OG større respekt for seriøs forskning og dens konklusjoner, for historiske og vitenskapelige fakta som for lengst har bestått nødvendig kontroll.

Høymessegudstjenesten må møtes av motpartens argumentasjon og kritikk, inntil dogmatikkens mangel på saklig autoritativt innhold blir så iøynefallende at den kristne enetale oppgir den argumentasjonsløse dialog med seg selv og bøyer seg for historiens og forskningens uimotståelige tyngde. Diskusjonens avklarende nødvendighet må tvinge seg frem under kirkens eget tak.

Under den samme kirkelige tjeneste er det nå ut fra etisk elementære krav tvingende nødvendig at det under kirkehusets eget tak opplyses at de (overleverte) guddommelige postulater om Jesu ufeilbarlige overmenneskelighet og guddommelighet er legendariske forestillinger.

Ut fra en solid og grundig forskning kan de ikke påvises å ha verken historisk-faktisk, naturvitenskapelig eller noe slags annet grunnlag enn å være den mytologiske basis for religionen i den kristne kirkehistories oldtid.

 

 

Kirkens kontrollbehov: telefonavlytting som grovt overgrep

 

Gjennom ganske lang tid har vi opplevd uvedkommendes innblanding i private telefonsamtaler og deres forstyrrelser på våre private PC-er.

Edwien betegner selv situasjonen med å ha en privat fasttelefon som langt på vei ødelagt for hans vedkommende, idét hans private telefonsamtaler i en årrekke er blitt avlyttet av ukjente personer. Det har vært så plagsomt særlig fordi tyvlytterne har befunnet seg i hans umiddelbare nærhet, slik at en fri og uforstyrret samtale med venner og bekjente har vært nærmest umulig.

Ingen av disse inngriperne i privatlivet har røpet sin identitet. Men deres tilstedeværelse i de nærmeste omgivelser har han en rekke bevis på. Det dreier seg helt opplagt om deres private oppkoblinger til hans telefonlinje i det borettslag hvor han har bodd i snart et halvt hundre år.

Det verste han er blitt utsatt for nå nylig, er at enkelte telefon-avlyttere har trengt seg inn på hans personlige private enemerker og forsøkt å forfalske deler av hans tekster som har vært tenkt publisert på Internett. Edwien betegner dette som en uhyre grov inntrengning på privatlivets område, hvor hensikten tydeligvis har vært å tillegge ham meninger og synspunkter i strid med det han selv står for, og i håp om at han selv ikke skulle oppdage det pga. sin alder. I virkeligheten en meget alvorlig form for maktovergrep.

Dette må vi prøve å få en full oppklaring av, og vi kommer tilbake til problemet hvis ikke overgriperne heretter respekterer oss som likeverdige i debatt- og meningsutveksling.

Vårt første krav er at vedkommende tar redelig kontakt, oppgir sitt navn og sine hensikter.

--------------------------

 

Innlegget ovenfor er blitt til etter mange samtaler mellom Andreas Edwien og undertegnede.

 

22.03.2014 (revidert 06.04.2014)

G. Ullestad