Spørsmålet er blitt aktualisert gjennom den senere tids debatter i Vårt Land og på Verdidebatt, bl.a. gjennom debatten om MF’s bibelsyn, men også
gjennom Atle O. Søviks og Hallvard Jørgensens innlegg på Verdidebatt. Etter lesning av disse sofistikerte MF-teologenes teorier
og deres kildebelegg (som for det meste er litteratur skrevet av og for teologer), vil jeg uten tvil svare et bekreftende JA på spørsmålet.
Kristendommen er keisernes, pavenes,
biskopenes og teologenes religion. Dens autoritære postulater – førerdyrkelsen - ble utformet av den despotiske keiser Konstantin i Nicæa år 325. I mer enn 1700 år har den vært herskernes religion
(keisere/konger/fyrster). Biskoper, prester og (ordinerte) teologer har inntil i dag lydig underkastet seg den Nicænske, Athanasianske og Apostoliske bekjennelse etter ordre fra den romerske keiserkirke i oldtiden. Pavene etterfulgte keiserne
på tronstolen, med alle maktens og praktens symboler (når man ser eller besøker Peterskirken i Roma, er det nok ikke tiggermunken Frans av Assisi man tenker på).
Lutherske
prester og teologer i DnK har i tillegg sverget troskap til det heslige læreskriftet (Confessio) Augustana, slik de fortsatt gjør det. Vi møter i disse bekjennelser både den «rene lutherske lære» og
den «rene katolske lære». I Hallvard Jørgensens (H. J.) innlegg på Verdidebatt ser vi at Jesu (ufeilbarlige) autoritet er i ferd med rokkes, mens han med sine sterke katolske sympatier ikke
stiller kritiske spørsmål ved pavens og Nicæneums autoritet.
DEN KRISTNE TENKNINGENS GRENSER
Begge disse to store kirkesamfunn
har sine overvåkingsorganer, som skal påse at prestene forkynner i samsvar med «den rette lære», dvs. i samsvar med bekjennelsen. Den norske kirke har Lærenemnda,
Den katolske kirke har Troskongregasjonen (forøvrig en etterlevning av den fryktede Inkvisisjonen). Ulydige prester og teologer blir refset eller ekskludert.
Både tankefrihet og ytringsfrihet er underlagt et strengt regime i den kristne kirke. Det er et faktum at blasfemiloven ble innført i Danmark-Norge med det protestantisk-lutherske voldsregimet.
https://snl.no/blasfemi
http://www.abcnyheter.no/nyheter/politikk/090205/store-sa-ja-til-blasfemiloven
http://www.gammel.kirken.no/?event=dolink&famID=240
http://www.fagsider.org/ojj/publika/CA2001.htm
http://www.katolsk.no/organisasjon/verden/stol
Når den teologiske tenkning bare kan utfolde seg innenfor bekjennelsens rammer, blir resultatet som hos Hallvard Jørgensen (H. J.): fylt av kortslutninger og selvmotsigelser. Når tenkningen må holdes
i stramme tøyler - innenfor Nicæneums og pavekirkens diktatur - , vil alle forsøk på å «akkomodisere» (på godt norsk: tilpasse, innordne) ny kunnskap ende i absurditeter.
Når moderne biskoper, teologer og apologeter gjerne vil promotere seg som ytringsfrihetens forsvarere, vet vi at de lyver. De praktiserer fortielsens sensur, en skjult og indirekte form for meningskontroll.
De har makt til å forhindre at mediene retter lyskasteren mot dem selv, dvs. mot kirkens autoritære, voldelige teologi og antropologi.
Islamkritikk synes de kristne er
strålende, for den er helt i samsvar med Confessio Augustana art. I og VII. Fordømmelsen av annerledestenkende (indre og ytre fiender) er offisiell skriftlig LÆRE i Den norske
kirke. Hver gang kristne (protestanter og lutheranere) forsvarer ytringsfriheten bør de konfronteres med luthersk-evangelisk lære. Det gjelder også Luthers autoritære samfunnssyn!
Det er ganske enkelt ikke mulig å forene Augustana med demokratisk-liberale og humanistiske verdier.
Ytringsfrihet handler ikke om frihet
til å publisere sjikanerende og ydmykende Muhammed-karikaturer i kristen-protestantiske medier. Medienes «feighet» handler om redaksjonenes manglende evne og vilje til å sette saklig kristendomskritikk på dagsorden. De
våger ikke å sette seg opp mot kirkemakten: bispe- og presteveldet. Statskirke-tyranniet lammer fortsatt den frie debatt OG den kritiske tenkning i vårt land. De usynlige grenser i medielandskapet går ved kritikk
av kirkens uhyrlige Jesus-teologi og Kristus-mytologi.
I H. J.’s siste innlegg (les gjerne hele tråden) ser vi at modernitet og anti-modernitet, liberalisme og ortodoksi,
åpenhet og lukkethet, demokrati og diktatur, personlig (samvittighets)frihet og underkastelse lever side om side. Slike åpenbare paradokser og indre selvmotsigelser er bare mulig innenfor den religiøs-kristne fantasi. Men dette skal
visst være informert, ansvarlig, seriøs og sofistikert teologi...
Nei! ingen kirke eller religion kan overleve slike indre, uforenlige motsetninger. Kolossen står på
leirføtter! Kirkemakten, kirkeinstitusjonen og hele det teologiske byggverket rakner. Det skyldes det enkle faktum at grunnmuren – selve fundamentet - ikke holder. Jesu fysiske oppstandelse er et falsum. Brudd på fysiologisk-biologiske naturlover
for menneskelivets fødsel og død er selvsagt ikke et trosspørsmål.
«Bibelen» - den kristne bibel – er blitt og blir stadig revidert, og den ene
teologiske teorien har avløst den andre. Men! bekjennelsesskriftene revideres ikke! Teologene føler seg mer eller mindre fri i forhold til «Bibelen» (noe debatten om ulikt bibelsyn nettopp bekrefter), men er håpløst
bundet til bekjennelsesskriftene. De er UDISKUTABLE!
Av dette må vi kunne slutte at det ikke er «Bibelen» som er
ufeilbarlig, men bekjennelsene! De utgjør den øverste norm og autoritet for de kristne kirker, de har bestått uforandret og urørt siden oldtiden. Nicæneum og Apostolicum styrer
bibellesning og bibelsyn.
Mens bibeltekster blir gjenstand for (subjektive) fortolkninger og fabuleringer fra prekestolen i DnK, søndag etter søndag, blir Apostolikum messet av menigheten i kor: ordrett, blindt og ukritisk. Da snakker vi ikke lenger om et «fundamentalistisk bibelsyn», men om et fundamentalistisk bekjennelsessyn! (Her må presiseres at Apostolicum
er et villedende navn, for skriftet har inntet med apostlenes lære å gjøre).
Denne fundamentalisme forener alle kristne kirkesamfunn. Nicæneum
og Apostolicum slår fast hvem den kristne «Gud» er: Jesus fra Nazareth er her opphøyet til «sann Gud av sann Gud...av samme vesen som Faderen». Det gis
intet rom for spørsmål, tvil eller undring. Her fremføres udiskutable påstander/postulater/dogmer om Jesu guddommelighet. At han er jomfrufødt, oppstanden og himmelfaren er formulert og forstått historisk-faktisk, fysisk
og reelt.
«Kristus er sentrum, og alt må lesast i ljos av han», skriver H. J. Ja, dette er kirkens biskopers og teologers LÆRE, ikke Bibelens lære – og slett ikke GT’s lære! Nei, hva skal vel teologene med «Bibelen» når de har Nicæneum?
Fantasifulle subjektive bibeltolkninger har kirkefedre og kirkelærere drevet med i nær 2000 år. Også Martin Luther tok seg store friheter i sitt bibelsyn OG i sin tyske bibeloversettelse.
Blandingen av «faglige og personlige perspektiver» er karakteristisk, som i H. J.’s kritikk av Wisløffs bibelsyn på Verdidebatt. Han selv anbefaler følgende tilnærming til «Bibelen»:
«Hva føler jeg i møte med denne teksten?».
Enhver
historiker vil selvsagt avvise den slags subjektivt-emosjonelle perspektiv på historiske kilder (her: antikke tekster). Kildegranskerens og tekstfortolkerens personlige, private følelser og «kontekst» er fullstendig irrelevant. En
teolog som bruker følelsene som kompass og navigasjon, mangler den nødvendige avstand til sitt (studie)objekt. Han eller hun vil gå seg fullstendig vill.
Så
kan vi spørre: Hva føler H. J. i møte med Nicæneum?
Når teologer kommer i åndelig og intellektuell krise, leter de
etter en bakvei ut av blindsporet (uten å miste ansikt). En strategi synes å være som følger: først hvisker man i krokene, så mumles det litt høyere. Et neste steg er å lufte sine tanker
forsiktig og spørrende på Vårt Lands Verdidebatt. Man må ikke forstyrre kirkens «får» (saueflokken, menigheten) med for mye «ny-tenkning», bare litt om gangen...
H. J. er kanskje utsendt for å «sondere terrenget» blant kristenfolket? Med andre ord: den teologiske eksperimentering testes ut på Verdidebatt. Debatten skal og må holdes internt, den synes
nøye planlagt, styrt og kontrollert. Hvem har den overordnete regien? Teologene kan ikke risikere noen innblanding eller kritikk utenfra – ingen reell demokratisk debatt - , og derfor lufter de ikke sin «ny-tenkning»
i f.eks. Aftenposten, med langt flere lesere. For hvis de genuint ønsket å nå vidt og bredt ut til «folket» (jfr. «Folkekirken»), ville selvsagt den smale (kirkelig-ortodokse) nisje-avisen Vårt Land
være et uegnet forum.
Teologene fremstår ganske riktig som «småpaver». Deres språk, tankesystemer, terminologi og referanser er ekskluderende
og dypt fremmedgjørende. Isolert i sine glasshus har de rendyrket sitt interne kirkespråk og sine sære teologiske teorier, i god avstand til det øvrige akademiske samfunn. «Teologisk tidsskrift» er et meget godt eksempel:
https://www.idunn.no/tt
Teologene dyrker sin elitisme. Den har skaffet dem privilegier, makt og posisjon, og ikke minst ufortjent respekt. De utgjør en eksklusiv "klubb", som i mangt og mye minner om et mysteriesamfunn.
De debatter mellom teologer som den senere tid har påløpt i Vårt Land og på Verdidebatt har forhåpentlig gitt utenforstående godt innblikk i den hermetisk lukkede språk og tankeverden de "innvidde" befinner
seg i.
Teologenes «allmektighet» har til en viss grad detronisert guden. De senere år er den kristne «Gud» beskrevet både som svak
og avmektig. Gudsbildet spriker (tilsynelatende) i alle retninger, men Nicæneum og Apostolicum holder orden på det hele.
H.J. mener det er greit å markere uenighet med den historiske Jesus, men kan han markere uenighet med Nicæneums postulater om «Jesus»? Eller med Apostolicums tre artikler?
Hvem av kirkeledere (pave, biskoper) og kirkelærere (teologer) har
autoritet til å bestemme og utskille hva som er menneskelig usant og guddommelig sant i Jesu lære, forkynnelse og virksomhet i evangelieskriftene? Hvordan – ved hvilke kriterier - skiller kirken (og H. J.) sant og usant i Jesu ord (i egenskap av å være «sann Gud og sant menneske»)? Når taler Jesus «som Gud» (ufeilbarlig), når taler
han som «som menneske» (feilbarlig)?
Er Jesus selv bevisst denne splittelse i sin personlighet? Hvordan kommer den i så fall
til uttrykk hos ham selv? Vet "moderne" teologer, som H. J., hvilke ord som er uttalt av den guddommelige Jesus? Vet "moderne" teologer mer om oldtidsprofeten Jesu indre liv enn han selv
og hans nærmeste etterfølgere (tradisjonsbærerne)?
Vi vet at kristne biskoper, teologer og forkynnere har skrevet hele biblioteker
med bøker om kirkens "Jesus" og "Gud". For enkelthetens skyld kan vi holde oss til de uttallige hyllemetere med norsk teologisk litteratur (inkl. prekener og forkynnelse) det siste århundret og spørre:
HVA ER UTDATERT? HVEM HAR TATT FEIL? HVA ER "RIKTIG" TEOLOGI?
Kan vi foreslå
at de allmektige og allvitende teologer nå skiller ut Jesu gudsord fra hans menneskeord og samler dem i et eget skrift?
H. J. er mer enig med «moderne teologer», må vite. Han kommuniserer best med sine samtidige likesinnede, som teologene Wright og Allison. De leker seg med sine (subjektive) teologiske teorier, og føler
seg vel som guder. Det teologiske lauget er seg selv nok! Ja, hva skal de med «Bibelen» når de teologiske tradisjoner og teorier interesserer dem langt mer?
Kanskje kan vi vente oss et nytt «evangelieskrift», med tittelen: Moderne teologers evangelium?
Når
en (moderne?) teolog som H. J. leter etter svar utenfor «Bibelen» (utenfor Det nye testamente?), synes han å ende opp i pavekirkens ortodoksi og dogmatikk. Det vil jeg ikke
kalle utvikling, men regresjon. Dette er samtidig betegnende for kirkens BEKJENNELSE og LÆRE, for den har ingen hjemmel i den faktiske Bibelen (Jesus har ingen steder i Det nye testamente identifisert seg med Jahve, Herren eller Faderen,
eller med «Gud selv». Han har aldri kalt seg «Guds eneste Sønn» i eksklusiv, fysisk forstand).
Det er vanskelig å tenke seg at H.J’ innlegg
på Verdidebatt er solo-utspill. Som utøvende ordinert sokneprest i Dnk har han nok klarert sine utspill med sine trosfeller og overordnede, med sitt fakultet og kanskje også med sin biskop. Hans innlegg er påfallende nok ikke
kommentert av en eneste biskop eller dekan, selv om flere av dem er registrert som debattanter på Verdidebatt. TF-teologene sitter på gjerdet.
For en tid tilbake var en annen MF-teolog (H. J.'s kollega) på banen med et provokativt utspill:
http://www.dagen.no/Kristenliv/MF-forsker_stiller_sp%C3%B8rsm%C3%A5l_ved_Jesu_eksistens-56917
Dette var ganske riktig en utrolig problemstilling fra en luthersk (kvinnelig) MF-teolog: fra konservatismens og ortodoksiens høyborg. Det ble da også for mye for Vårt Land (ja, også for TF-teologen Halvor Moxnes),
og brannslukkingen kom raskt i gang. Debatten ble lagt død.
Men også dette utspillet bekrefter teologiens alvorlige krise. Den
vet ikke hva den skal gjøre med den historiske Jesus. Teologene, halvortodokse eller helortodokse, vet ikke hvordan de skal forene eller atskille historiens Jesus OG kirkens «Kristus». Når oldkirkens meningsløse
kristologiske stridigheter manes frem i vår tid, bl.a. av H. J., er det et tegn på den teologiske tenkningens kollaps.
REKONSTRUKSJON («postmodernistisk teologi»)
«Det trengs ein rekonstruksjon, og denne finn vi ikkje ved å lese Bibelen. Mitt tips til NLM er at de tenker mer i tråd med kyrkjas breie tradisjon, og hentar
impulsar frå økumenisk teologi»,skriver H. J.
«Og konservativ luthersk tradisjon kan ikkje halde fram som før».
Men konservativ katolsk tradisjon kan altså holde frem som før? Rekonstruksjon på grunnlag av «kyrkjas breie tradisjon»? Hva er det for noe rart? Hvilke kilder skal legges til grunn, hvilke tradisjoner og kulturer skal aksepteres, hvor mye diskusjon skal tillates etc.? H. J. gir ingen presise svar: ingen definisjoner, ingen konkretiseringer.
Hvilke utenom-bibelske kilder danner grunnlag for "kyrkjas
breie tradisjon"? Hvilken LÆRE? Hvilken "tradisjon" står så urokkelig fast i Den katolske kirke at den ikke kan endres?
Når H. J. stiller denne type spørsmål på Verdidebatt er vi langt inne i den totalitære tenkning kirken har lært, forkynt og praktisert siden det fatale kirkemøtet i keiser Konstantins sommerresidens
i Nicæa år 325. Hit hadde den despotiske keiseren invitert ca. 200 (for en stor del) lydige og lojale biskoper fra det romerske riket. Athanasianerne seiret over arianerne.
Nicæneums konkrete virkningshistorie på folk og samfunn gjennom de påfølgende 1700 år interesserer ikke skrivebords-teologene. De menneskelige omkostninger av det kirkelige diktatur de påfølgende årtusen blir ikke berørt med ett ord i H. J.’s innlegg.
Det er ikke lett å forstå hva slags (katolske) tradisjonsbegrep han gjør bruk av, men vi kjenner det igjen i den upresise formuleringen fra luthersk hold: «den kristne
kulturarv». Ingen forstår hva dette beyr, og det er nok hensikten! Det er slagord som gjentas og gjentas i offentligheten, men som kirkens dogmatikere og forvaltere ikke føler seg forpliktet til å gi et klart og presist anskuelig innhold.
«Hva kan man akseptere dersom man vil være tro mot Gud?»,
spør H. J.
Jeg spør: tro mot hvilken gud? Tro mot Nicæneums «Gud»?
«Postmoderne
teologi» ble introdusert bl.a. av H. J. kollega, MF-professor Jan Olav Henriksen, og typisk nok har Henriksen hentet impulser fra nyere amerikansk teologi (som også H. J.). Blant norske teologer er det lite «originalitet»
å spore. De henger seg på allmenne tankestrømninger i tiden og søker å «akkomodisere» dem...
http://religioner.no/archives/2720
http://forskning.no/filosofiske-fag-religion/2009/03/begjaer-skaper-engasjement
Som kjent måtte TF-teologene for en del år siden hente den amerikanske bibelforsker Bart Ehrman til Norge, fordi de selv hadde sviktet BÅDE sin
informasjonsplikt OG sin religionspedagogiske oppgave.
Nå driver ikke kirkens geistlighet med bokbrenninger lenger, men hadde de gjort det er det ikke utenkelig at både GT
og evangelieskriftene ville blitt flammenes rov. Evangelienes Jesus blir mer og mer forstyrrende for «moderne» teologers (subjektive) Jesus-bilder. Teologenes dypt ambivalente holdning til Jesu jødiske identitet og røtter
i jødisk religionsutvikling har gitt seg mange merkelige og reddsomme utslag, også i vår tid. Men Jesus fra Nazareth var jøde og henvendte seg kun til sine jødiske landsmenn i sin samtid. Han var en av mange lekmannspredikanter,
eskatologer/apokalyptikere og messias-pretendenter som trådte frem i en politisk og religiøs krisetid på et bestemt tidspunkt i den israelittisk-jødiske utviklingshistorie. Jesu predikantvirksomhet var ikke UNIK, og derfor har heller ikke samtidens kronikører omtalt ham.
I den nær to-tusenårige aggressive antijødiske
polemikk (åpent og skjult) kirken og dens teologer har ført inntil i dag, er det alltid bruddet med den fæle jødedommen som understrekes. Jesus var nemlig ikke som de fæle hyklerske og lovtro jøder, må
vite. De var visstnok så forblindet, forherdet og forstenet i sine sinn at de ikke kunne ta imot Jesu såkalte «revolusjonerende kjærlighetsbudskap». Disse «undermennesker» visste ikke hva sann barmhjertighet
var!
Grunnen til at så få protesterer mot denne løgnaktige (destruktive) kirkelige antagonisme og dualisme i dag, er at kirkens antijødiske propaganda-apparat har vært så massiv, ensidig og effektiv - overført fra generasjon til generasjon - at den fremstår som NORMAL: sann, riktig og
naturlig.
(Hitler var svært imponert over kirkens propaganda og tok i bruk de samme virkemidler. Den bastante gjentakelsen av korte, enkle slagord ble et effektivt middel også
i nazismens propagandamaskineri).
Moderne teologer har gått så langt i sine manipulasjoner og omtolkninger av Jesus fra Nazareth –
med den hensikt å omskape ham til en moderne europeer og arier - at en opplyst, nøktern og historisk orientert leser av evangelieskriftene i dag (forhåpentlig) lettere vil kunne gjennomskue deres ideologisk og dogmatisk motiverte forvrengninger.
Den «Jesus» («Kristus») som romerkirken og dens teologer har konstruert har selvsagt aldri eksistert. Teologenes Jesus-manipulasjoner
blir meget godt illustrert her (han er umiskjennelig europeer):
http://www.kvasir.no/bildesok?q=har+Jesus+eksistert%3F&partnerid=ABCStartsiden&source=startsiden.no
Moderne teologer, som også H. J., insisterer på at Jesu budskap og erfaring («konstruktivt og kreativt») må forstås
ut fra vår tid. Ja, nettopp slik taler en teolog, ikke en historiker! For å få dette kunststykket til - såkalt «akkomodisering» - må teologene øve grov
vold mot tekstene og ignorere en stor del av dem. Resultatet kjenner vi: Jesus fra Nazareth er fratatt sin personlighet og sin historiske identitet, og kan dermed formes i moderne teologers (subjektive) bilder.
Teologene har gått for langt i sitt bedrag, og nå ser vi eksempler på at noen av dem forsøker å vikle seg ut av det nettet de er fanget i, og som de selv har spunnet. Som høyt akademisk utdannete
teologer (svært mange med professor-titler) kommer de selvsagt i en umulig situasjon, fordi de på faglig-vitenskapelig grunnlag ikke kan begrunne holdbarheten i kirkens sentrale dogmer.
Dersom de ønsker å bli oppfattet som «ansvarlige» fag-teologer kan de selvsagt ikke svare ved å henvise til en subjektiv «tro». Problemet er at teologer
verken av det øvrige Akademia eller av medier blir konfrontert offentlig med fagets dypt irrasjonelle grunnlag. Heller ikke med fakultetenes konfesjonelle binding (bl.a. gjennom utdanning av prester til tjeneste i Dnk).
Teologi-professorene har i årtier etter årtier fått leve i fred med sin undergravende anti-vitenskapelige virksomhet. Her er det selvsagt
alvorlige spørsmål man må kunne stille BÅDE til (religions)historikere, til universitetets ledelse OG til avisredaksjonene.
http://no.wikipedia.org/wiki/Wilhelm_Schencke
Se her hvilke religionsemner forskning.no prioriterer
http://forskning.no/religion
Se nedenfor hvordan dr.theol. Jorunn Økland, leder ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved
UiO, er sammenfiltret med TF (hun har hatt Halvor Moxnes som veileder).
«Teolog Halvor Moxnes fekk prisen for årets artikkel i Tidsskrift for kjønnsforskning for
sin studie av kristen maskulinitet».
http://kilden.forskningsradet.no/c16880/artikkel/vis.html?tid=89632
http://forskning.no/religion-kjonn-og-samfunn/2010/03/kvinne-pa-tvers
http://no.wikipedia.org/wiki/Jorunn_%C3%98kland
http://www.bokklubben.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=4839264
http://forskning.no/religionshistorie-kjonn-og-samfunn/2014/11/pris-til-artikkel-om-jesus-og-maskulinitet
http://www.norad.no/no/aktuelt/arrangementskalender/religion-og-kvinners-rettigheter
https://www.facebook.com/FenomenetBibelen/posts/323453704469948
http://www.kristenogprogressiv.no/?p=2164
Teologene kan ikke åpent og offentlig innrømme at de har TATT FEIL, og dermed vikler de seg inn i dypere og dypere selvmotsigelser. Utad beholder de masken
og sørger for å snakke så uklart at ingen forstår hva de mener. Eller de sier: ja takk, begge deler. De viser en sterk berøringsangst for tankeinnholdet i Confessio
Augustana, altså for selve læregrunnlaget i DnK. Dette læreskriftet er åpenbart så eksplosivt at det ikke kan nevnes eller omtales offentlig, aller minst av folkekirke-teologene.
Men under kirkens tak bekjenner de samme teologer lydig Apostolicum og eter Jesu («Kristi») kropp og drikker hans blod.
Et aktuelt eksempel er Morgenbladets flere siders intervju med den «super-lærde» professor ved MF, med to doktorgrader (i teologi og filosofi): Jan Olav Henriksen. Nå: han
med «de varme hendene»...Henriksen er en meget produktiv forfatter, med et langt forfatterskap bak seg.
http://web.mf.no/kompetansekatalog/?modus=print&idnr=14
Kirkens bekjennelse, teologi og dogmatikk blir ikke berørt i Morgenbladets intervju
med teologiprofessoren, til tross for at Henriksen er meget godt bevandret i kristen dogmatikk. Han har skrevet lærebok for teologistudenter og kommende prestekandidater: «Guds virkelighet. Hovedtrekk i kristen dogmatikk»,
1994.
Vil man forstå evangelisk-luthersk lære, er Henriksens bok en god veiviser (ja, som også NOU 1985: 21: Den norske
kirke og læren). Jeg anbefaler også den meget aktuelle boken: Kirke nå. Den norske kirke som evangelisk-luthersk kirke (Tapir Akademisk Forlag, 2011).
http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=5774957&rom=MP
http://www.bokkilden.no/SamboWeb/enkeltSok.do?enkeltsok=jan+olav+henriksen&button=S%C3%B8k
MF-professoren, Jan Olav Henriksen, vet alt om den Grunnlovsfestede evangelisk-luthersk
lære, men ikke ett ord blir ytret om Martin Luther og Augustana i Morgenbladets lange artikkel. Tabu? Berøringsangst? Og ja, Henriksen er en av MF-teologene som har «liberalisert» seg (homofilisaken atter en gang
– da er man «liberal», liksom). Artikkelen demonstrerer godt hvordan homofilispørsmålet brukes for å avverge/avlede langt mer akutte, prekære problemer i kristen teologi og antropologi.
Om INNHOLDET i kirkens stadig aktuelle lære, bekjennelse og teologi – som alle spebarn blir tvangsdøpt til – er det TAUST!
Luthersk-protestantisk lydighet er vi godt kjent med i vårt statskirkeland gjennom de siste 500 år: «Lydighet er den største dyd, ulydighet den største synd»
(dette uttalte den danske lutherske teolog, Søren Holm, for noen tiår siden).
Hvorvidt Morgenbladets unnlatelsessynder skyldes faglig inkompetente og/eller partiske journalister,
eller krav fra intervjuobjektet selv om hvilke tema som kunne aksepteres, er det selvsagt umulig for meg å bedømme. Resultatet er et gjespende, intetsigende og forutsigbart portrett av en «moderne» MF-teolog, hvor velkjente
banaliteter og de runde (avledende) formuleringer fyller side opp og side ned. Morgenbladets journalister våger ikke å stille «kjetterske» spørsmål til en teologiprofessor fra MF.
«JEG TROR IKKE PÅ OPPSTANDELSEN»
Det er en dansk (!) prest som her er sitert (jfr. oppslag i Vårt Land nyttårsaften). Den ulydige presten blir raskt tilrettevist
av sin overordnede. Ingen motsigelser kan tolereres under kirkens tak.
Andreas Edwien har gjennom hele etterkrigstiden i artikler, skrifter og bøker avvist Jesu oppstandelse
på historisk-faktisk grunnlag. Ingen prester eller teologer har gitt ham sin tilslutning. I sitt Memorandum (1962) utfordret han direkte de teologiske fakulteter, men møtte bare taushet. I «Dogmet om Jesus» (1965/1995) leverte
han solide historisk-vitenskapelige argumenter og bevis for at Jesu fysiske oppstandelse ikke hadde funnet sted.
Den altdominerende kirkelige
dogmatikkens voktere og forvaltere har etter årtuseners nidtidige bønn- og skriftstudier ikke klart å «se» det logisk åpenbare: at «den tomme grav» er fullt
ut rasjonelt forståelig og forklarlig ut fra skriftene selv. Det foreligger intet mysterium!
Kirkens årtuseners bedrageri om Jesu fysiske oppstandelse har særlig
det siste halve århundret ligget som en udetonert BOMBE i vår (autoritære) kristelige offentlighet, og som forhåpentlig i nær framtid vil sprenge hele kristendommen og dens dogmatikk i luften. Tiden er overmoden for et ærlig
og sannferdig oppgjør, selvsagt offentlig, med kirkens Jesus-teologi. Dens dogmer tilhører historiens skraphaug, eller litt finere sagt: religionshistorisk museum.
Nå,
mer enn et halvt århundre senere, har enkelte prester og teologer begynt å røre på seg. Har de endelig våknet av «dvalen»: nær 2000 års søvn, eller bevisstløshet?
VI vet godt hvilken maktposisjon (inkl. finansielle ressurser) kirkens dogmatiske voktere har utnyttet og utøvet i Europa (og på andre kontinenter) i mer enn 1700 år. VI vet godt hvordan
«Kirkens Hærmenn» har plyndret kontinenter OG terrorisert folkeslagene ved KORS, ILD, SVERD og BOMBER.
Implikasjonene og konsekvensene av å ha løyet for verden i mer enn 1700 år, er selvsagt meget alvorlig for kirkens ansvarlige autoriteter: paver, biskoper og ordinerte teologer. En stadig mer velutviklet historisk erkjennelse,
etikk, moral og jus er blant de viktigste kriterier vårt sekulære, humane (retts)samfunn har for å bedømme menneskers handlinger. Kirkens forbryterske handlinger mot menneskeheten fra
400-tallet e.v.t. har vi meget god dokumentasjon på (men ennå ikke i norsk språkdrakt). Og så lenge norske medier mer eller mindre er underlagt kirkelig kontroll og styring, kan vi ikke forvente saklig-objektiv informasjon. Ytringsfrihetens
grenser i vårt statskirkeland (nå: folkekirkeland) stanser ved kristendomskritikken, nærmere bestemt: teologi- og dogmekritikken.
For en tid tilbake uttalte en nyutnvnt kvinnelig («liberal») erkebiskop i Sverige at jomfrufødselen må forstås symbolsk. I Norge har
de lutherske prestene Helge Hognestad, Grete Hauge og Notto T. Thelle fremsatt lignende ytringer. Hauge leverte et flammende forsvar for Hognestad i Klassekampens kronikk 25 03 2010. Her sier hun bl.a. følgende:
«For meg er juleevangeliet en fortelling i mytens form...Jeg tror ikke på en Gud som lot sin sønn dø for at vi skulle få syndenes tilgivelse».
Det rare med noen av disse prester og teologer, er at de ikke frasier seg sitt ordinasjonsløfte (hvilket ville vært en langt ærligere sak), men ønsker
å forbli innenfor en kirke som beviselig taler usant, og som lærer og forkynner stikk i strid med all menneskelig kunnskap, forskning og erfaring.
«HVA SKAL VI TENKE OM HELVETE?»
(Hallvard Jørgensen,
Verdidebatt 26 10 2014)
Selve spørsmålet finner jeg ikke bare absurd, men umoralsk! Vi skal ikke tenke
noe som helst om helvete, men tvert om kontant avvise forestillingen (i alle utgaver og varianter) OG vedta avskyresolusjoner!
Hvordan kan moderne teologer
drive med denne type meningsløse tankearbeid OG samtidig kalle seg seriøse og ansvarlige?
Mon tro om det ikke er teologene selv som trenger Jesu doms- og straffetrusler?
Ja, hvilken morbid tilfredsstillelse finner de ved å leke seg med menneskehetens evige skjebne: til evig salighet eller evig straff? Gir det en maktfølelse? Er det berusende å føle seg utvalgt til frelse?
«Her kan det også skytes inn at både katolsk og protestantisk teologi i moderniteten, med gode grunner, har nyansert og revidert domslæren og læren om helvete», skriver
H.J. på Verdidebatt.
Jaså? På hvilket skriftgrunnlag og med hvilken autoritet? I hvilke offisielle uttalelser/skrifter (ex
cathedra!) kommer denne revidering og nyansering til uttrykk? Hvorfor siterer H. J. stadig teologer som Wright og Allison, ikke pavestolen eller DnK’s preses/erkebiskop? Som sokneprest i den samme kirke, kjenner han vel til Helga H. Byfugliens uttalelser
om helveteslæren? Så vidt jeg vet har ikke «domslæren og læren om helvete» vært tema på Kirkemøtet de senere år. Confessio Augustana er stadig
det konfesjonelle læregrunnlaget for DnK, nylig innskrevet i Grunnloven med den velkjente formulering: evangelisk-luthersk lære.
Jeg siterer nedenfor
et meget usympatisk avsnitt av H. J. (merk den upresise språkbruken):
«Og forøvrig erkjenner ein, i frelseslæra, at ein ikkje lenger kan insistere på
at ein må ha alle dogmene for å bli frelst. Til det er kunnskapssituasjonen for kompleks. Ja, trua på Jesus er målet, men ein må vere der ein er, fylgje samvitet sitt og freiste å gjere det gode. Også ateistar og hinduistar
kan bli frelst på den måten, så lenge dei er ÆRLEGE. Jamvel Bart Ehrman trur eg vil bli frelst, om han er ÆRLEG og SØKJER SANNING OG GODLEIK, og er open for Gud».
Åpen for hvilken gud? Nicæneums «Gud»?
Her møter vi det (kristne) teologiske hovmot på
sitt aller verste. Hvordan kan slikt sludder tas alvorlig? Skal dette være «sofistikert» teologi? Nei, H. J. viser at han er håpløst bundet og begrenset av den kirkelige ortodoksiens statiske, primitive tankesystem, og her: av
dens mest frastøtende, menneskefiendtlige doktriner.
Er ÆRLIGHET det nye kriterium for frelse? Er ærlighet vs. uærlighet domsgrunnlaget i den såkalt
«økumeniske kristendom», som H. J. nevner utallige ganger i sitt siste innlegg? Skal dette være mer humant, rettferdig?
Hvor har H. J. hentet en slik absurd
rettsoppfatning fra? Fra Jesu lære i evangelieskriftene, eller fra moderne teologers spekulasjoner? Vi venter på skriftlig DOKUMENTASJON!
Er det Jesus/Kristus –
Guds dommerfullmektig – som skal granske milliarder på milliarder av menneskers «hjerter og nyrer» for å utskille, sortere ut den ærlige fra den uærlige, den gode fra den onde? Den kristne heslige voldsdualisme er lett gjenkjennelig, også når den presenteres i
språklig forkledning. Jeg tror ikke jeg trenger å si mer. Sitatet taler for seg.
«IGNATIANSK RETREAT»
H. J.
forteller i sitt siste innlegg på Verdidebatt at han nettopp er kommet hjem fra en «ignatiansk retreat». Han informerer ikke leserne om hva dette er for noe rart.
Soldaten,
aristokraten og munken IGNATIUS LOJOLA (1491 – 1556) er kjent for å ha grunnlagt Jesuittordenen. Han er helgenkåret, må vite. Pave Frans er jesuitt.
«Jesuittene
ble Kirkens viktigste «soldater» i den strid om det religiøse hegemoni i Europa som kom etter Trientkonsilet»
(Bernt T. Oftestad i «Tro og politikk»,
2001. Nedenstående sitater er hentet fra denne boken).
«Åndelige øvelser»
IGNATIUS utarbeidet også forskrifter for «Åndelige øvelser», lagt opp som meditasjoner gjennom fire uker (under fasten).
«Gjennom
sine visjoner ble han opplyst om troens sannheter slik at han fikk en dypere innsikt og større klarhet i for eksempel treenighetens vesen, Guds skapelse av verden, som gav ham en dyp åndelig fryd, Kristi nærvær i alterets sakramente,
Kristi menneskelighet og Kristi og Marias gjerning som formidlere overfor Faderen».
Jeg vet ikke hva slags åndelige erfaringer H. J. har funnet verdifulle under
den «ignatianske retreat». Men i følge Oftestad var «øvelsene» lagt opp som meditasjoner gjennom fire uker. Og de begynte med en meditasjon over synden, for så å
følge Frelserens vei frem til Golgata og himmelfart, slik vi kan lese om dette i evangeliene.
I annen uke skulle man forestille seg en jordisk konge utvalgt av Gud, som alle kristne hyller og adlyder, og som utfordrer sine folk til å følge ham i kampen mot de vantro, utstå prøvelser, men også få del i seieren med ham. I meditasjonen skal man se på dette bilde
som et bilde på Kristus, den evige kongen, som utfordrer til innsats, lydighet og offer...
I den fjerde uken blir man stilt overfor de to konger,
Kristus og Lucifer, med hver sine hærstyrker og bannere. Under hvilket banner vil man kjempe? Hvilken konge vil man underkaste seg og følge i strid? Sjelen stilles til valg og utfordres til full overgivelse til kongen, Kristus.
Motreformasjon
Ignatius betegnes som en ledende skikkelse i den katolske motreformasjonen på 1500-tallet, som hadde som mål å bekjempe den protestantiske bevegelsen:
«Etter hvert fostret ordenen faglig
dyktige teologer som kunne forsvare den tridentinske katolisisme både mot protestantiske angrep og mot avvik innenfor Kirken selv...Jesuittene fikk betydelig innvirkning på den katolske reform og motreformasjonen...Jesuittene ble likevel kjent for sin uforsonlige og til dels effektive innsats i kampen mot protestantismen. Deres militante antiprotestantisme var en naturlig følge av deres kompromissløse kirketroskap. De hadde som mål
å få den katolske tro til å blomstre. Skulle det skje måtte vranglærerne – først og fremst protestantene – bekjempes, så vel med åndelige som verdslige midler. Blant mange katolikker kom derfor stiftelsen
av jesuittordenen til å bli sett som et uttrykk for Guds forsyn. Gud hadde sendt nye «soldater» inn i den tunge strid som Kirken nå befant seg i, vanskelig det var som å forsvare seg mot protestantenes angrep på den guddommelige
sannhet...».
Jeg finner det ironisk at H. J. relaterer seg til en jesuitt fra 1500-tallet, som bekjempet den protestantisk-lutherske
kirke han selv tilhører i dag.
IGNATIUS kan vel ikke sies å ha hatt en «økumenisk» innstilling, som H. J. hyller i sitt innlegg? Heller ikke protestantene
var «økumenisk» innstilt. Disse to kirkesamfunn ble i de påfølgende århundrer dødsfiender!
Misjonsvirksomhet
«Misjonsvirksomhet har vært ett av ordenens særmerker helt fra begynnelsen av. Francisco Xaviers reise til India, Japan og Kina 1542–52 markerer starten på jesuittmisjonen.
De jesuittiske misjonærer var de første som skaffet Europa sikker underretning om Kina og kinesiske forhold, og oversettelser (til latin) av klassikerne. På 1600-tallet drev jesuittene for øvrig sin misjon fortrinnsvis i de spanske
og portugisiske kolonier i Sør-Amerika og India».
1600-tallet:
religionskrigene
Trettiårskrigen i første
halvdel av 1600-tallet (1618 – 1648) var en av de mest ødeleggende krigene i europeisk historie, og i stor grad en religionskrig mellom protestanter og katolikker i Det tysk-romerske riket. Ved freden i Westfalen i 1648 ble religionsfreden
fra Augsburg opprettholdt, men Tyskland var nå et herjet land, svekket av lange kriger, av røverbander, hungersnød og pest. Noen forskere mener at 5 millioner tyskere mistet livet, dvs. en sjettepart av befolkningen. Andre nevner større
tall.
«Det protestantiske fyrstedømme, Brandenburg, vokste seg sterkere på krigen. Og Brandenburg-Preussen skulle bli kjernen i det fremtidige Tyskland.
Det var også religionskriger i England og Skottland på 1600-tallet. I reformasjonens kjølvann fulgte mer enn ett hundre år med religionskriger, og i Frankrike, Nederland, England og
Skottland resulterte de religiøse motsetningene i hensynsløse borgerkriger, hvor katolske herskere brente protestanter som herskere, og protestantiske herskere henrettet katolikker som forrædere. Den økonomiske og sosiale fremgang
stagnerte...
Reformasjonen begynte som en appell til troen og ikke fornuften, og dette preget den fortsatt. Den skjemmes av heksejakt, bokbål, skinnhellighet
og dogmatisme, og av en fanatisk forfølgelse av vitenskapsmenn og fritenkere. Man sloss ikke bare for å vinne land eller «ære», men for å vinne kontroll over menneskets sinn.
Det tok nesten to hundre år før lidenskapene kjølnet, og før de splittede nasjonene ble enige om å bilegge sine religiøse uoverensstemmelser med en permanent våpenhvile. Dagens Europa-kart er fremdeles preget av
disse 200 års strider».
http://nn.wikipedia.org/wiki/Tretti%C3%A5rskrigen
(Fra 1624 ble jesuittene nektet adgang til det evangelisk-lutherske Norge. Først i 1954 ble forbudet i § 2 hevet).
«Når
dagens lutherdom fører økumeniske samtaler med Den romersk-katolske kirke, reiser den ikke som forhåndsbetingelse at Skriften alene skal være eneste kilde og norm for læren. Under disse samtaler har man oppnådd enighet
om rettferdiggjørelsen, dvs. den lære som ifølge luthersk syn «kirken står og faller med». Men i synet på kirken og dens autoritet står man fortsatt langt fra hverandre...Reformasjonens grunnkonflikt
var ekklesiologisk og pneumatologisk. Den konflikt er ennå ikke overvunnet, den er fortsatt økumenisk aktuell».
-------------------------
Den kristne julehøytid – den årlige komedie - er tilbakelagt,
og en gjennomgang av avisene nyttårsaften gir inntrykk av at det kanskje råder en viss lettelse også i avisredaksjonene. Journalister og redaktører vet ikke hvordan de skal håndtere «juleevangeliet» (med gudefødersken
og gudesønnen i sentrum).
Papiravisene har dette år klart tonet ned den hysteriske Betlehems-mytologien. Men kjernen i kristendommen - INKARNASJONEN - våger
de ennå ikke å røre ved.
For to år siden leverte Klassekampens kristen-sosialistiske journalist, Åse Brandvold,
i avisen 20. des. 2012 «Et forsvar for høytidskristendommen».
Hovedtittel: «Kan inneholde Jesus». Brandvold innledet sin julekommentar i Klassekampen
slik:
«Jeg er så glad hver julekveld / for da ble Jesus født».
Jeg
siterer Brandvold:
«Det er ikke muslimene, men humanetikerne som har har vært pådrivere for å fjerne de religiøse referansene i det offentlige rom. Det bunner
i en snever forståelse av religion som utelukkende forkynnelse. Det ulykksalige er at det gjør alle oss kristne og muslimer som vil forsvare høytidskristendommen, til fundamentalister».
Interessant nok fant vi på lederplass (!) både i Dagsavisen og i Vårt Land romjulsdagene dette år (2014) en utilslørt hyllest av pave Frans’ preken fra Peterskirken julaften. Når en pave messer almennmenneskelige selvfølgeligheter, er det visst umåtelig stort
og viktig: «profetisk tale», kanskje?
På sedvanlig vis ble også Midtøsten-problematikken brakt frem i avisspaltene , med den velkjente brodd mot jøder,
jødedom og staten Israel. Dette skjer hvert eneste år og utgjør en fast bestanddel i det kristne juleritualet. Motivet er alltid det samme: å stille jødene (nå: Israel) i et ufordelaktig lys – og tilsvarende opphøye
kristendommen.
----------------------
09. 01. 2015
G. Ullestad