"Kristus Pantokrator"

"Paulinsk" kristendom

 

Denne sommer har vi fått sterkere føling med hva kristenheten (egentlig) mener med "mer religion i offentligheten" (les: mer kristendom). Norge er igjen blitt en "misjonsmark". Å forkynne evangeliet er som kjent kirkens og kristendommens fremste målsetting.

26. juni 2009 brakte Morgenbladet en reportasje om misjon med følgende tittel: "Europa - den nye misjonsmarken". Jeg siterer innledningen:

"De reiste ut i tusentall. Med misjonsskipet Elieser reiste de fra Bergen til Madgaskar og Kamerun. Med seg hadde de både bibler, medisiner og et ønske om å gjøre den lutherske kirken global. Få har som nordmenn ivret etter å oppsøke jordens fjerneste strøk med Jesus og gode intensjoner i bagasjen. Denne tiden er for lengst forbi. Eller er den det?".

Landet skal "gjenkristnes". Det er ikke lenger snakk om "snik-kristning", men om åpen forkynnelse. Jødemisjon og muslim-misjon har pågått i flere århundrer (jøder og muslimer får stadig høre at "Kristus" - den kristne "Gud" - er eneste vei til frelse).

VG har den siste tid publisert svært gode og rammende karikaturtegninger, med bl.a. radarparet Støre og Hareide i hovedrollene. Ja, også karikaturen av kirkefyrsten Trond Giske i prestekappe på prekestolen er kostelig (men fortsatt synes ordet å være langt farligere enn karikaturtegningen). Forhåpentlig innser avisredaksjonene at vi har et utømmelig materiale å øse av i vår hjemlige og aktuelle religiøs-kristne virkelighet.

http://www.vg.no/nyheter/meninger/krf/folder-hendene-og-ber-om-makt/a/23499712/ 

Alt hva man har hvisket om internt i misjonsorganisasjoner og misjonsblader er nå blitt mer offentlig, kanskje fordi kristenheten har konsolidert sin makt i partiapparatene og avisredaksjonene. De har oppnådd hva de ville: betydelig innflytelse over medier og partipolitikk. De har i stillhet inntatt maktens korridorer og kontorer på alle samfunnsområder, og derfor opplever vi nå en ENSRETTING uten sidestykke i vår nyere tid.

Ytringsfriheten - respekten for det frie ord - har langt dårligere vilkår i dag enn i tiårene etter 2. verdenskrig.

Korrupsjonsskandaler i protestantisk-lutherske menigheter/virksomheter, planmessig medlemsjuks i Den norske kirke gjennom mange år OG plagiatfusk for noen år tilbake av Vårt Lands nåværende spaltist rokker ikke ved de kristnes hovmodige og selvrettferdige selvbilde: de forblir ansvarsløse og skyldfrie. Ansvarsfraskrivelsen er gjennomgående.

De troende kristne er allerede renset i Lammets blod, må vite. De er rettferdiggjort - frikjent - ved den blotte "tro". "De helliges samfunn" er ikke av denne verden, men står kun ansvarlig for den kristne dommerfullmektig: Jesus fra Nazareth (han som i følge Apostolicum sitter på tronstolen ved Faderens høyre hånd). Og straffejustisen i "Guds rike" opererer som kjent etter helt andre kriterier enn de vi kjenner og verdsetter i vår humane, siviliserte rettsstat. Det finnes ingen objektive straffelover i den himmelske rettssal. De tiltalte vil bli dømt eller frifunnet etter dommerens - himmeldiktatorens - subjektive velvilje.

Kristenfolket har innført nye ord og begreper, som et "åpent livssynssamfunn"...en "åpen folkekirke"..."dialogkirker" osv., som opplagt skal tjene til avledning fra kirke-kristendommens offisielle, autoritære bekjennelse, teologi og antropologi. Kirkens indre rom er med andre ord like hermetisk lukket som alltid. Bare kirkens presteskap og dens teologer trenger gjennom rommets dogmatisk barrikaderte dør. For kirkens enfoldige "barn" kamufleres maktspråket i en ullen og utflytende kjærlighetsretotikk.

Det bejublede "livssynssamfunn" tolererer ikke kritikk av kristendommens bekjennelse og teologi. Det er påfallende hvordan Den norske kirkes aktører samlet "konspirerer" for at vi tvangsinndøpte medlemmer ikke skal opplyses om de samfunns- og menneskefiendtlige forestillinger i Jesu lære.

Det er ganske morsomt når også selve frelses-grunnlaget (ulike frelsesteorier/soningsteorier) blir gjenstand for en viss (meget forsiktig) debatt i de kirkelige medier. Kommunikasjonslinjene mellom presteskapets religion og deres gud synes å være sterkt forstyrret i våre dager. Har kanskje den treenige "Gud" trukket tilbake Den hellige Ånds nærvær i verden? Har han kanskje fått nok av sine tilbederes teologiske teorier og taktiske manøvre? Eller innser han at han ikke lenger har noen nytte eller funksjon i teologenes kirke?

Paven, biskopen og teologen har detronisert ham og overtatt hans plass. Derfor omtaler de ham som "svak" og "avmektig".

Det er Den norske kirkes autoritet og troverdighet som står på spill i dag, og den lojale (ordinerte!) statskirkepresten Einar Gelius' vrøvlete kronikk i VG nylig er bare en ytterligere spiker i den såkalte "Folkekirkens" likkiste. Makan til ansvarsfraskrivelse, patronisering og undervurdering av kirkemedlemmenes refleksjonsevne!

Presten Gelius har intet (statskirkelig) mandat til å snakke på vegne av "folket". Tvert om er han og hans likesinnede en del av Den norske kirkes problem og høyst medvirkende til at "oppslutningen om kirken daler". Våre stemmer er aldri blitt hørt, verken av stat eller kirke. Kirkens tvangsinnmeldte "folk" er i ferd med å våkne. Liberalteologiens høylytte propaganda gjennom mange tiår har brakt kirken mot stupet.

Gelius avslører seg ved sine referanser: "Et klart flertall av kommunene og de lokalkirkelige rådene ønsket nemlig å videreføre statskirken".

Kommunene og rådene? Og hvor ble "folket" av? Gelius byråkratiske (stats)kirke tiltaler oss ikke det minste, og vi betakker oss for hans kjærlighetsoppfatning. Vi vet godt hvordan Jesu gud, kirkefedrenes gud, Romerkirkens gud og Luthers gud sorterer menneskene i grupper av frelste/rettferdige og fordømte/fortapte. Vi har det skriftlig!

Det er fremfor alt "liberale" teologer som har fremskyndet kirkemedlemmenes passivitet, likegyldighet og frafall gjennom store deler av etterkrigstiden.

Vi er ikke det minste interessert i Gelius' "Folkekirke", med dens rare form for "kreativitet" særlig det siste halve århundret. Hans kirke er intet "hjem" for oss. Tvert om er det fremmedgjøring hans forkynnelse og belæring medvirker til.  

Utover at de to oldtids-profetene, Jesus og Muhammed, må stilles på likefot har de liten interesse for oss i dag. Men vi skjønner at statskirkepresten Gelius (og VG's debattredaksjon?) vurderer saken annerledes. Han håper nok at den forgudete Jesus (i samsvar med offisiell statskirkelig teologi) skal appellere til lesernes autoritetsbehov. Men vi har kommet langt forbi dette stadium. 

Forhåpentlig vil både Trond Giske (Ap) og Ine Eriksen Søreide (H) ta til motmæle mot Gelius' beskyldninger i VG. Av hans tendensiøse kronikk skjønner vi at mye rart har foregått på "bakrommet". Det kirkepolitiske maktspillet, som også Gelius synes å være en del av, ser vi fram til å få klarere belyst. Han har klippekort til mediene og har derfor en UNIK sjanse til å opplyse oss mer enfoldige kirkemedlemmer om hva som faktisk har foregått i kulissene.

Gelius er ikke selv i stand til "å prate med mennesker på et forståelig språk". Han snakker og skriver for døve ører. Kirken går i oppløsning INNENFRA. Folkemeningen møter vi i kommentarfeltene på nettavisene. Gelius' "Statskirke" blir ganske unisont avvist. Det er mye (velbegrunnet) raseri der ute mot Gelius' "Statskirke". Han står nok ganske alene, om han ikke støtter seg til de "stemmeløse" barn og unge.

Vi kan bare bivåne kirkens krampetrekninger som utspilles for åpen scene. Den "graver sin egen grav". Når presteskapet roper på statens hjelp, er det mer enn åpenbart at de befinner seg i dyp og alvorlig krise. De har mistet "grepet". Vi føler oss absolutt ikke sviktet av noen parter, men LURT! Det kommer en tid hvor vi må ta i bruk sterkere ord: juks, svindel og bedrag.

Spørsmålet er når og hvordan kirkens lederskap, med presteskap og teologer i spissen selv tar ANSVAR og slutter å skylde på politikere, manglende bevilgninger, sekularisme og materialisme m.m. Da kommer de ikke utenom bekjennelsene og teologien: INNHOLDET!

Kirke-kristen maktbruk og terror i verden har vi god grunn til å frykte. Vi har årtuseners erfaring med og kunnskap om Gelius' undertrykkende og dødelige maktkirke. Det er rart at han ikke vil opplyse oss om de forgangne århundrers kirkehistorie (eller om "evangelisk-luthersk lære"). Men vi finner frem til dette stoffet uten Gelius' hjelp.

Helt vesentlig og grunnleggende for det kristne diktaturet det siste halvannet årtusen (den "kristne arv") er Romerkirkens keiserlige bekjennelse år 325: Nicæneum. Den er felles for alle kristne kirker og menigheter, også for Gelius' lutherske statskirke. Den dag kirken slutter å skyve de homofile foran seg, får vi håpe at dens prester og teologer - etter mange, mange avledende omveier - omsider kan fokusere på kirkens tankeinnhold: DOGMATIKK og TEOLOGI.   

Når Gelius oppskriftsmessig gjentar flosklene at "vi trenger en kirke som kan gi oss håp og tro på at kjærligheten er det største av alt", skjønner vi at han befinner seg på en annen klode enn vår. Vi har helt andre erfaringer med maktkirkens budskap: lydighet og autoritetstro er "det største av alt". Det at (folke)kirken mister oppslutning i et ganske dramatisk omfang viser at dens tvangsinndøpte medlemmer ikke ønsker noen form for "kjærlighetsrelasjon" til den kristne mannsguden: Faderen, Herren og Sønnen.  

Autoritetsdyrkelsen Den norske kirke stadig forlanger av sine tvangsinnmeldte medlemmer, helt fra småbarnsalder, er i første rekke et internt teologisk problem. At presteskapet stadig tiltvinger seg en offentlig posisjon og autoritet, viser at kirken ikke har klart omstillingen til den moderne tidsalder. Den tviholder på sine nedarvede privilegier (sosialt og økonomisk), men er helt i utakt med sin samtid.

Den uuttalte "kontrakt" mellom kirke og folk som rådet i de forgagne århundrer er for lengst brutt. Gelius ligger som sedvanlig langt etter sin samtid når han i tittelen stiller spørsmålet: "En folkekirke uten folk?". Aviskommentatorer, som Dagbladets Jan Olav Egeland, ble for mange år siden hentet til en NRK-debatt fordi han var så uhørt dristig og framsynt at han så for seg "en kirke uten folk". Han fikk rett i sine spådommer.

Hvem var Egelands oppononeter den gang? Var det ikke biskop Solveig Fiske OG sokneprest Einar Gelius? Når kirken skal forsvare sine skanser, mobiliserer de voldsomt (2 eller 3 mot 1). Har presten Gelius tilfeldigvis "glemt" sine mange opptredener i medier og i statskanalen NRK? Er det en spesiell "syke" eller "svakhet" hos biskoper, prester og teologer at de etter en tid "glemmer" hva de har uttalt offentlig i skrift og tale?

"Folket" ytrer sin mening i kommentarfeltene på diverse nettaviser, men kirkens presteskap later som om de ikke "hører". Også Gelius synes døv på det øret. Folkemeningen er uten interesse for kirkens geistlighet, som på sin side synes langt mer bekymret for at antall tvangsinndøpte spebarn går ned.

En fullstendig løsrivelse av de usunne båndene mellom stat og kirke må nødvendigvis tvinge seg frem. Intet demokratisk, sivilisert kultursamfunn kan med noen grunn forsvare en autoritær og reaksjonær anakronisme som "Statskirken".

Liberalteologiens desperate moderniseringsmani har vist seg å være et håpløst mislykket prosjekt. Resultatet er tomme kirker, få aktive gudstjenestedeltakere og minimal interesse for kirkens lære og teologi. Rekken av spekulative teologiske teorier, som hermeneutisk teologi - frigjøringsteologi - kontekstuell teologi - feministisk teologi  og kristen-sosialisme har alle vist seg å være blindveier.

Hvordan kristenheten, som også presse og Akadamia, har fortiet religionsforskeren Andreas Edwiens kritiske forskningsarbeider er en historie så skammelig, tabubelagt og betent at vi godt kan forstå hvorfor fortrengningens psykologiske mekanismer fortsetter å virke i dag. Teologene har mye å svare for. I kjølvannet av religionskritikkens tilbakekomst i offentligheten særlig det siste tiår, med "ny-ateistenes" betydelige bidrag, kunne man ha forventet at også Edwiens banebrytende teologi- og dogmekritikk var blitt hentet frem i det offentlige ordskifte.

Det forholder seg nok slik at Edwien utfordret teologene på en ganske ny og uhørt måte - helt utålelig for geistligheten, og for teologer og teologiprofessorer som de siste par århundrer har sittet med ansvaret for presteutdannelsen i Den norske kirke. Han rammet dem i "nervesystemet", dvs. i selve fundamentet for utøvelsen av prestetjenesten i Den norske kirke. Edwien har i sine verk vist inngående og grundig kjennskap til teologi, og det er nok utålelig for teologer at en utenforstående kritiker har våget å bevege seg inn på deres eksklusive "enemerker".  

Til forskjell fra Arnulf Øverland (dikter) og Richard Dawkins (evolusjonsbiolog) - som kristenfolket og andre uhemmet har diskutert og kommentert offentlig - er STILLHETEN nærmest total i tilfellet Edwien. Det er et alvorlig sykdomstegn, som dessverre også har infisert HEF.

Hvordan Den norske kirke og HEF kan forenes i menneskesynet er komplett umulig å begripe. Tvert om kan det hevdes at HEF, ved sin påfallende nedtoning av teologikritikken de siste par årtier, har bidratt til å holde liv i Statskirken.  

Den kristne (!!) mediehøgskolen, Gimlekollen, har forsynt mange aviser med kristne journalister opp gjennom årene. De er ikke bundet av politisk-ideologiske skillelinjer, men av Jesu lære og kirkens dogmer, og kan derfor hoppe ubesværet fra avis til avis. De tjener en høyere Herre, må vite!

Av autoritetstroen følger infantilitet.

HEF (Human-Etisk Forbund) synes ikke lenger å ha noen selvstendig etisk holdning (sterke krefter i forbundet har kjempet for å endre navn), men har gått i kompaniskap - dialog - med sin (naturlige) hovedmotstander: Den norske kirke. Lykkeligvis er den internasjonale humanistiske bevegelse langt mer uavhengig, både intellektuelt og økonomisk. Den har unngått de usunne lojalitetsbindinger det nasjonale HEF står i som et statsstøttet "livssynssamfunn". 

Didrik Søderlinds pludringer i Vårt Lands papiravis er et skrekkeksempel på den (lave) standard Humanist-redaktørene, som han selv og foregående redaktør Arnfinn Pettersen har innført. De siste 15-20 år er dette tidsskriftet fysisk og innholdsmessig blitt så tynt og utvannet at det nå har opphørt å eksistere i papirutgave. Nekrologen over Humanist er en sørgelig historie. Tidsskriftets bredde, vitalitet, tenkning og grundighet i eldre år er historie. Nå eksisterer bladet bare i digital form for "spesielt interesserte".

Jeg kan ikke glemme HEF-pionerenes geniale forslag om en offentlig seremoni for ungdom: innføringskurs i medborgerskap! I stedet ble det borgerlig/humanistisk "konfirmasjon" (hvem innførte dette skrekkelige ord?). Når utviklingen synes å gå i retning av stadig tettere samarbeid mellom HEF og DnK, også om konfirmantundervisningen, må man undres over hva som har gått så galt og skeivt i HEF.

"Helveteslæren ikke viktig for andre enn human-etikerne!" 

Dette var tittelen på et intervju med prost Arne Sand i Skedsmo i Humanus 4/94 (fylkesblad/HEF). Bladets journalist omtaler ham som en "svært tolerant kristen".

"- I konfirmasjonsprosjektet her på Nedre Romerike samarbeider jo Kirken og Human-Etisk Forbund svært bra. Men likevel er det vel grunnleggende forskjeller mellom oss?".

På spørsmålet om hva som forener disse to livssyn (er de likestilt?), svarer prost Arne Sand slik:

"På det moralske plan ser jeg veldig liten forskjell. Dere skal jo lage en moral i en kultur som er filtrert av kristendom gjennom 1000 år og blir et barn av det på godt og vondt. Da er det ikke så påfallende at likheten er større enn forskjellen. Den moralen som da er destillatet, blir nokså lik. Noen vil si at kirken har en noe strengere seksualmoral, men det går vel mest på detaljer...

- En bør selvsagt ikke utmale for mye om helvete, men heller ikke underslå det som forestilling - i litteratur f.eks. Den stammer fra andre religioner enn kristendommen! Ordet går tilbake til en forbrenningsplass utenfor Jerusalem, der det var evig ild. Så er det utmalt i Dantes "Divina comedia". Siden alle var redde for det, sa man at Kristus kunne frelse fra det.

Det kan altså vises til som noe man vil vekk fra, ikke nødvendigvis bokstavlig sannhet. Men siden 1953, da Hallesby hadde prekenen sin, er det nesten ikke blitt forkynt fra norske prekestoler! Jeg vil våge en spissformulering: Helveteslæren er snart ikke viktig for andre enn humanetikerne lenger!".

(Samme år utkom bladet "Oss hedninger i mellom" med et jubileumsnummer - jubelnummer - som markerer Hedningesamfunnets 20 år, med en helt annen og kritisk innfallsvinkel).

Motsatt den lukkede "sekteriske" organisasjonen HEF er den internasjonale humanismebevegelsen langt mer åpen og inkluderende. Det er påfallende i hvor liten grad interne uenigheter og diskusjoner i HEF tilflyter offentligheten.

Motsatt det "sekteriske" HEF i Norge diskuterer internasjonale humanister høylydt også om de skal skrote betegnelsen "ateisme". Her er det altså "mange rom", mange debatter som føres (i HEF synes det å være partipisken som råder). Det er fantastisk at man har kommet så langt, for det er ikke opplagt at betegnelsen "ateisme" er like hensiktsmessig og meningsfull i dag. Å bryte opp innarbeidete tankemønstre, som den kristne dualisme, må nødvendigvis også nedfelles i språket vårt. Ny kunnskap og nye erfaringer krever kanskje språklige nydannelser.

(Kirken selv strever med sitt håpløse prosjekt: å integrere ny kunnskap i et mytologisk og dogmatisk skjema fra oldtiden).

 

UNDERKASTELSE; "bukking", "kneling" og "prostratio" i Den katolske kirke 

 

Mange kristne teologer har i sterkt nedlatende hensikt vektlagt Islam som underkastelsens og lydighetens religion. Vi finner mange fotografier av knelende muslimer, men sjelden tilsvarende bilder av katolske ordinanters knefall for den katolske pave.

I den katolske seremonien prostratio ber man liggende, som tegn på absolutt underkastelse. Se bildene her

https://www.google.no/search?q=prostratio&biw=1093&bih=466&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ved=0CAYQ_AUoAWoVChMI3ajsseaSxwIVwoUsCh0vRgon  

 

https://no.wikipedia.org/wiki/Sakramentalie 

https://no.wikipedia.org/wiki/Den_katolske_kirkens_hierarki   

http://www.minervanett.no/underkastelse/

https://no.wikipedia.org/wiki/Ordinasjon 

 

Credo Forlag utgav i 1993 et lite hefte på 22 s. med tittelen "AUTORITETSBEHOV OG KRISTUSTRO", av Oslo-presten Ludwig Shübeler. Heftet, første gang utkommet i 1933, ble nyutgitt i forbindelse med Credo Forlags 60-års jubileum.

Jeg siterer fra innledning og avslutning:

"Autoritetsbehovet er et elementært behov. Det ser ut til å gjøre seg gjeldende overalt hvor der er liv. Og det ser ut til å gjøre sig  sterkest gjeldende jo edlere livsformene er.

Autoritetsbehovet er derfor også et elementært behov. Det finnes overalt hvor der er sjel. Og det kan ikke skilles fra sjelen. Tilintetgjøres autoritetsbehovet, tilintetgjøres sjelen. Gjenfødes sjelen, så gjenfødes også autoritetsbehovet. Jo mer sjelelig et menneske er bestemt, dess mer gjør autoritetsbehovet sig gjeldende, dess sterkere er trangen efter den absolutte sannhet. Hvert menneske må før eller senere orientere sig overfor autoritetsbehovet....Autoritetsbehovet er den naturlige forutsetning for all religion....Dette er så selvfølgelig at det endog hevdes - og med bestikkende styrke : - der er ingen annen religion enn den som er skapt av autoritetstrangen....Korset, slavers og morderes fryktinngytende marterredskap, er blitt millioners eneste håp, så de synger det i livets frydestund og raller det i dødens ve....De drepte Ham, og allikevel lever Han videre. De gravla Ham, men en tom grav hånler av Hans fienders alle anslag....

- Vi har ennu en ting å minne hverandre om: Det autoritetsbehov som finner sin tilfredsstillelse i Kristus, vil vedvarende måtte hente sine direktiver fra Ham....Den absolutte autoritet har rett til å stille det absolutte krav". 

Sitatene ovenfor står for seg selv. Det er klar tale, og den omtalte pamfletten står oss skremmende nært i tid. Årtuseners autoritetsdyrkelse, innprentet hos europeeren fra småbarnsalder, er ikke lett å bli kvitt.

Massemorderen Anders B. Breivik er et ektefødt barn av luthersk-protestantisk kristendom, med hatet mot muslimer som fremste drivkraft (helt i Augustanas ånd). En Hitler og Stalin var ektefødte barn av kristendommen. Når det fascistiske spøkelset på ny gjør seg gjeldende i det kristne Europa/det kristne Vesten, skyldes det fremfor alt at vi ikke har tatt det nødvendige oppgjøret med den kristne voldsdualisme. At også seriøse historikere kamuflerer dette hovedproblem, er bekymringsfullt.

Kirkens presteskap og kristne medieaktørers hyllest til det "livssynsåpne" samfunn har ikke åpnet rom for saklig og faglig begrunnet kristendomskritikk. De vil bare ha rom for seg selv og sine "religiøse" ytringer. De forurenser det offentlige rom med sine sære interne problemstillinger.

Vårt Lands Verdidebatt er et ypperlig barometer på de kristnes besettelser. Gjentakelsens monotoni er drepende, frontene sørgelig forutsigbare. De store tema for kristenfolket er stadig homofili/ekteskapssyn, islam OG Israel (og nå: søndagsåpne butikker).

En troende muslim har forvillet seg inn i ormebolet og blir straks utsatt for "inkvisitorisk" forhør. Den alltid sindige og saklige Atle Pedersen holder utrettelig stand i dette ormebolet. Men i møte med den kristelige livsverden og virkelighetsoppfatning har alminnelig argumentasjon og logikk umulige vilkår. Man kan spørre seg hva avisen Vårt Land egentlig mener med "verdidebatt".

Den kunstige og kvelende konsensus kirkens teologer søker å påtvinge oss vil i det lange løp bli utålelig i et opplyst, liberal-demokratisk samfunn. Idealet om fri meningsbrytning (også om kristendommens læregrunnlag) kan og må selvsagt aldri styres eller begrenses av kirkemaktens interesser. Vårt Lands debattforum er et nedslående eksempel på hva som skjer når kristenfolket forsøker å skaffe seg kontroll over den offentlige religionsdebatten. Da blir resultatet mer kristen forkynnelse, belæring og prekener.

Johannes Morkens selektive moderering rammer selvsagt ikke den kristne forkynnelse, uansett hvilke absurditeter som fremføres i kirke-kristendommens tjeneste. Det er en skandale at fag-teologene ikke intervenerer eller korrigerer deres elevers forrykte ideer.

http://www.verdidebatt.no/perleporten/ 

Når kristne aktører kaster seg over aktuelle samfunnsspørsmål (som moderne slaveri og atomvåpen), må man være klar over at deres samfunnsengasjement alltid blir fortolket innenfor en særegen kristen forståelsesramme som de færreste i dag deler.

Typisk er overskriften i Vårt Land faste spalte "Verdidebatt" 6. aug. 2015:

"Snakk sant om vår synd mot naturen"  

Og ja, det er mye rart misjonsorganisasjonene befatter seg med i dag. De skal være "brobyggere", bistandsleverandører, samfunnsbyggere - og nå også klimaengasjerte! Spørsmålet om "synd og frelse" er fortsatt det bærende i den kristne tro hører vi, men begrepene må visst omdefineres i vår tid, dvs. "akkomoderes" (jfr. Hallvard Jørgensen) et mytologisk verdensbilde fra oldtiden. 

Da står man på stedet hvil, og det er karakteristisk for de to åpenbaringsreligionene: kristendommen og islam. En åpenbaringstro lar seg ikke "evolvere". Nicæneum har bestått uendret i 1700 år!

Resonnementet er at også klimakrisen dreier seg om "synd og frelse". Arvesynden omdefineres til "kollektiv eller strukturell synd". Med slik språklig akrobatikk er det lett å forstå hvorfor kirke og misjon ikke kommuniserer med sin samtid.  

Uthevet står det slik:

"At vårt forhold til Gud er ødelagt, betyr også at vår relasjon til naturen og til hverandre er skadet".

Hele det kristne verdensbilde og menneskesyn er her enkelt uttrykt i kortform: den ødelagte gudsrelasjonen (arvesynden!) er ment å forklare alle fenomener i vår menneskelige livsverden.

 

"SLUKKER DEBATT OM HELVETE" 

(Vårt Land 24. juli 2015)

 

"Fortielsens sensur" er stadig virksom i vår ennå sterkt kristelige  medieoffentlighet. Sensuren omfatter også store deler av Martin Luthers lære. Helvetesdebatten er langt mer tabubelagt i dag enn den var for et halvt århundre siden.

Den norske kirkes preses Helga H. Byfuglien "Demper Luther-fest" i følge Vårt Land 24. juli (hun vil ikke at markeringen skal være "triumferende"). Det er forståelig tatt i betraktning den kirkesplittelse og religionskrig Reformasjonen har generert i fortid som i nåtid. Det er selvsagt ingen grunn til å "triumfere" når den luthersk-protestantiske kirke må gjøre opp status. Kirkenedleggelser og medlemsflukt i de protestantiske deler av Vest- og Nordeuropa viser at den lutherske kristendomstype er i ferd med å lide totalt skipbrudd.  

For den såkalt "økumeniske" kirke må det være et sviende nederlag, etisk og teologisk, at den etter mange tiårs dialog ikke har kommet lenger i sine enhetsbestrebelser. Hindringene består bl.a. i spørsmål som sakramentforståelse, kirkeorganisasjon og frelseslære..., eller det Bastrup på Verdidebatt kaller "doktrinære spissfindigheter". Desto mer absurd blir betegnelsen "Folkekirke". De kristne kirker har nok vært like lite demokratisk innstilt som IS' terrorregime i dag. Når vi vet at de heller ikke har endret en tøddel eller bokstav i sine autoritære oldtidsbekjennelser, kan vi bare forferdes.  

"Det er en smerte som kirkene lever med...", sier preses. Noen dyp, ektefølt smerte kan det ikke være; de synes tvert om ganske tilfreds i sine eksklusive og (gjensidig) ekskluderende kirkesamfunn.

Vårt Lands oppslag fred. 24. juli: "Slukker debatt om helvete" (ledsaget av et svært fotografi av to smilende og leende ledere i NLM) kan stå som innskrift over hele kirke-Norges moralske fallitt.

Dette rørete innslaget i Vårt Land forteller like mye om avisens tvilsomme journalistikk som om NLM. Når Vårt Lands journalist, Bendik Løve, ikke stiller spørsmål om helvetestroens OPPHAV i Jesu lære i evangelieskriftene (det de kristne i dag kaller "fortapelsens realitet"), utviser Vårt Land nøyaktig samme sensureringsiver som NLM og Den norske kirkes bispekollegium.

Eller, skal vi kalle det berøringsangst?

Bekjennelsesskriftene åpner ikke for noen som helst slags "undring" eller "tvil" om de såkalt store "trosspørsmålene", som også den heslige helveteslæren inngår i. Det gjør heller ikke Jesus i evangelieskriftene.

Det er rart hvordan det fundamentale doms- og frelsesspørsmålet (enten - eller) i kristendommen neddempes hos biskopene Fiske, Jørgensen og Sommerfeldt til fordel for klima, asyl og Palestina-konflikten. Den norske kirkes patologiske besettelse av homofili er mer enn god nok grunn til å boikotte kirkevalget. Å misbruke en seksuell minoritesgruppe (år etter år) i en intern maktkamp for å oppnå egne fordeler, er under enhver kritikk. Ingen kirkeorganisasjon, intet kirkeparti fortjener noen som helst slags støtte.

Dag Løkkes blogg på Verdidebatt (se hans profil) er en kirkepolitisk kampanje. Det er kirkepartiet "Åpen folkekirke" som søker å vinne tilhengere før høstens udemokratiske kirkevalg. Vi forstår tegningen. Manipulasjonsteknikkene er mangfoldige.

De såkalt (lutherske) "tvilere" unngår beleilig drøfting av alle ubehagelige kirkelig-dogmatiske spørsmål (offisielle læresetninger), enten det gjelder Alf Gjøsund, eller denne karen  

http://www.verdidebatt.no/tamollerbraten/ 

Vi lar oss ikke forføre eller avlede. Retorikken er lett å gjennomskue. Vi ser hvordan teologien underordnes og/eller tilpasses politikken, og visse biskoper opptrer tidvis skremmende autoritært. De praktiserer ikke "grenseløs åpenhet", men tvert om "grensesetting" (det ligger i selve bispeembetet; biskopene skal bl.a. vokte over "den rette lære").

Teologisk er det langt mer som forener biskop Jørgensen og pinsepredikant Edvardsen enn det som skiller dem. Dersom biskop Jørgensen konfronteres med hans kirkes autoriserte dogmer og læresetninger, vil man nok raskt få øye på grensesteinene i biskopens mytologiske verdensbilde.

Djeveltro og demonutdrivelser har karismatiske menigheter hentet fra Jesu lære og virksomhet ("Gud selv" altså, eller "Guds eneste Sønn" i samme betydning).

Alle kristne anser Jesus fra Nazareth som et ufeilbarlig ideal til etterfølgelse.

Jeg vet ikke om Levi Fragell har alliert seg med "liberalteologien", men han har med introduksjonen av den lutherske kriseteologen Paul Tillich nettopp innført det "grenseløse" (skjønt han kanskje like lite som Tillich selv har forstått hvor lite tvetydig kirkens bekjennelser er).

Tillich er ikke overraskende svært populær blant såkalt "progressive" teologer. Hvilken plass eller rolle spiller "Kristus" i Tillichs teologiske system? Avviste han Nicæneum fra år 325? At kirke-kristendommens "gudsbegrep" (den kristne guden er ikke et begrep, men en person) skulle være flertydig har vi verken teologisk eller historisk erfaring med. Hva skulle være tvetydig med treenigheten, inkarnasjonen og kristologien?

Tillich lot seg ordinere til (luthersk) prest, og han omtalte seg som apologet for den kristne tro og lære.

Det er et kjennetegn ved den "ny-liberale" teologi i store deler av etterkrigstiden at den forsøker å AKTUALISERE (les: modernisere/kontekstualisere) den kristne lære for det moderne mennesket. Som om det skulle være mulig! Hvorfor denne type utflytende "kriseteologi" appellerer spesielt til visse human-etikere, men åpenbart ikke til flertallet av kirkens tvangsinndøpte medlemmer, kan man jo fundere litt over.  

Det kan tenkes at det er den sterkt underkjente historiebevisstheten som nå grusomt slår tilbake mot den historieløse "liberalteologien" og HEF's "reflekterte religionsgrublere". Hvis Didrik Søderlind representerer "reflekterte religionsgrublere" i HEF og i Vårt Land, må vi kritikere nødvendigvis søke helt andre steder etter saklig-faktisk og historisk informasjon. Da er ikke verken HEF, Humanist eller Fri Tanke noen naturlig samarbeidspartner eller referanse.

Jeg siterer Levi Fragell på Verdidebatt:

"Det er likevel vanskelig å være helt kategorisk i denne grenseoppgangen, i og med at gudsbegrepet kan være flertydig. Noen sier at Gud er «kjærlighet» og for den verdenskjente teologen Paul Tillichs er Gud tilværelsens «dypeste grunn». Med slike «guder» vil man også kunne finne venner blant HEFs religionskritikere, men man vil av nødvendige pragmatiske grunner neppe få jobb som kommunikasjonssjef. Men gode Eirik Flikke, reflekterte religionsgrublere kan bety like mye for humaniseringen av samfunnet som hedninger og ateister av mitt slag".   

NLM's opponent er i Vårt Land påpasselig med å understreke at han ikke stilte spørsmål ved "fortapelsens eksistens" i talen sin. Han ville bare markere at "det er forskjellige oppfatninger i vår tid om hva helvete er for noe".

Og hvilke helvetes-teorier er det vi skal vurdere: annihilasjon eller apokastasis? Hvilken helvetes-teori er det biskop Jørgensen forfekter? Nå er han ute igjen med et innlegg mot atomvåpen. Han virker ganske desperat, men har åpenbart god støtte i HEF.

Men biskop Jørgensen er vel klar over at det var det dypt kristen-kulturelle USA som utviklet atombomben, og at den ble sluppet løs over Hiroshima og Nagasaki med kirkens velsignelse?

------------------   

 

Hvorfor sier biskop Jørgensen intet om den kristne helvetesbomben som i årtusener er spredt ut over verden? Han er sikkert kjent med professor dr. philos. Egil A. Wyller, som i Nordstrands Menighetsblad sept. 1985 uttalte at

"Atombomben er den ytterste frukt av humanetikernes "hellige" naturvitenskapelige stamtre, og som bekjent: På fruktene skal treet kjennes".

Det er ganske snodig at vi ikke får vite hva kirkens guddommeliggjorte hovedperson har uttalt om "helvete" i de skrifter kirken selv har autorisert som "Guds ord". Hvorfor gir ikke NLM eller Vårt Land noen skrifthenvisninger til Jesu klart uttalte doms- og straffetrusler i evangelieskriftene? Jeg siterer Edwien:

Atombomben er den ytterste, beske frukt av den "hellige" volds- krigs og helvetes-teologi, dvs. av de kristne kirkers fortsatte, offisielle intronisasjon av den mytiske barbarguden fra oldtiden. For at det er denne guden - slik han (også) gjenspeiler voldsmennesket - som står som et slags forbilde for vår tids atomkrigs-politikere, kan ikke være tvilsomt. Slik jeg foran har påvist, kjenner vi ham nemlig nettopp som den som truer med og skryter av at han skal forvandle menneskenes "land til evige ørkener" og deres "byer til grushauger", ødelegge jorden og torturere mennesker "uten ende".

Edwien opplyser at hele 35 års betenkningstid trengte KV's generalforsamling (1983) før den kom med en relativt klar henstilling til sine medlemskirker om atomvåpen og andre masseødeleggelses-midler...Erklæringene fra kirkemøtene 1982 og 1983 fortier, forfalsker og forskjønner den kristne teologien bl.a. ved å påstå at den er og aldri har vært noe annet enn et "fredsbudskap"...

Deres tafatte utvei er å feie dens urensligheter under teppet, i stedet for å ta oppgjør med den. De akademisk skolerte kirkeledere velger i stigende grad å forholde seg tause til krigs- og voldsteologien, skjønt - eller rettere sagt fordi - de vet at den er uløselig integrert i kristendommens lærebygning og bibelske grunnlag. Fordi problemet har vokst dem over hodet, velger de uredeligheten.

Er Jørgensen kjent med de norske biskopers uttalelse i "Kirken og freden" (1982)? ...For her leser de side opp og side ned om den samme "Gud" og hans opptreden som krigfører og massemorder i hans anfall av raseri nettopp overfor den verden han har skapt og i beslutningen om å ødelegge den - forkynt også gjennom sin "enbårne sønn" (Mt. 24). Og mens biskoper tier i forlegenhet om dette, sørger de stadig mer høyrøstede, bibeltro frikirker og sekter for å minne om det.

Guds egne ødeleggelsesgjerninger ligner til forveksling de virkninger som følger av bruk av kjernevåpen. Disse ødeleggelser var like fullstendige som virkningen av en kjernefysisk krig. De skjedde på Guds forordning og var uttrykk for Hans vilje.  

(Per Haakonsen: Våpenkappløp og kristen tro, 1983).

 

Avsnittene ovenfor er hentet fra Andreas Edwiens skrift: Er kristendommen en fare for verdensfreden? Note 27 og 28.

 

----------------------

 

Er kristenfolket uenige med Jesus, dvs. med "Gud selv"? Var Jesus fra Nazareth balansert eller ubalansert i sin helvetesforkynnelse for 2000 år siden? Tok Jesus ("Gud selv") avstand fra en angstfremkallende og "uklok helvetesforkynnelse"?

Vårt Land ved Alf Gjøsund brakte et referat fra en flåsete helvetesdebatt i Misjonskirken Betlehem 21. mai 2011. Den innledes slik:

"Det var ingen som påtok seg oppgaven å definere helvetes pinsler eller varighet...".

En MF-dekan i panelet uttalte at Jesus "stort sett snakket om helvete til mennesker som selv var veldig opptatt av å definere folk dit, nemlig fariseerne". 

(Og ja, visste vi det ikke. Fariseerne igjen!)

Den kristelige dagsavisen Vårt Land står helt fremst i køen av de kirkelige organer som aktivt driver "brannslukking", enten det gjelder kirke-kristen antisemittisme eller helvetesforestillingen. 

Avisens informasjonsverdi er underordnet den "evangelisk-lutherske lære" - forkynnelse - hvilket vi har fått bekreftet i avisens idealiserte Luther-serie disse sommeruker. VL-journalisten Hilde Marie Lindekleivs reportasje 24. juli er velskrevet, men like teologisk innsnevret som hennes øvrige bidrag (såkalte "reportasjer") ved de kirkelige høytider.

Verdt å merke seg er at Vårt Land har hoppet over H 'en (Helvete) i sin selektive, alfabetiske oppstilling av Luther-sitater 17. juli. Luthers grufulle antisemittisme er bare såvidt berørt.  

 

I innlegget "Boikott helvete" i Dagbladet 10. nov 2007 står følgende å lese:

 

"Faglig sett er helvetes historie lang og fra et kristent perspektiv evig. I århundrer har kristenfolket truet og skremt med evige pinsler. Forestillingene om smertene i denne evige tilværelsen har blitt utbrodert bokstavlig talt til det perverse.

I følge teologen Augustin var en av gledene blant de frelste i himmelen å se smerten som ble påført de fortapte i helvete slik at de desto mer kunne verdsette Guds gleder og det selv å være frelst...De fortapte brennes, blodet i kroppen kokes, armer og ben lemlestes, hjernen sprekker, tennene blir til spikre og og bankes inn i munnhulen, øynene knuses. Og dette er bare deler av den smerten vi mennesker er i stand til å forstå, fordi den virkelige smerten i helvete er så ufattelig mye verre og totalt ubeskrivelig.

Helvetes porter er låst fra innsiden og selv Gud kan ikke redde de fortapte...Troen på et slikt evig helvete har vært et mektig redskap opp gjennom tidene for kirkens menn som kontrollerte og definerte menneskenes skjebne. Gjennom å true med evige pinsler ble folk underkuet til lydighet og dydighet. Er det denne makten kristenfundamentalistene er redd for å miste?...

Pave Johannes Paul II omdefinerte helvete (1999). Før var helvete et fysisk smertehelvete hvor man ble torturert med ild til evig tid. Ut fra katolsk forståelse er nå helvete definert som "fraværet av Gud"...Paven poengterte riktignok at denne åndelige smerten er like stor som det fysisk å brenne...den er resultat av at man er bevisst over at man ikke tar del i Guds godhet og åndelighet...

Hvilket helvete har vi i dag?"

 

Kirken har enormt store forklaringsproblemer. Det er betegnende at Klassekampen i sommerukene har publisert en serie om Islam ("Hvor går Islam?"), mens ukeavisen Dag og Tid og Vårt Land den senere tid har publisert seriene "Det kristne Norge" og "Det religiøse Norge". Med Dagbladets prangende oppslag om Jonas Gahr Støre i Sarons Dal er den religiøse støyen på topp i sommermånedene.

Alle disse reportasjer tildekker og fortier Den norske kirkes offisielle (grunnlovsfestede) "evangelisk-lutherske lære". Til tross for det nærtstående Martin Luther-jubileum er Klassekampen taus om Augustana. Når skal vi få hovedoppslaget "Hvor går Kristendommen?".

Hvorfor er Klassekampen mer opptatt av Islam enn av vårt lands offentlige majoritetsreligion: den lære spebarn blir tvangsinndøpt til i Den norske kirke? Vi undres storlig over perspektiv og fokus i KK's spalter.

Aftenposten holder seg ikke lenger med en egen Kirkeredaktør, og de toneangivende dagsavisene har for en stor del erstattet den kristne andakten med svevende livssynsbetraktninger, som nok er ment å gjenspeile et nytt religionsmangfold i vårt land. Men bak toleranseidealets maske og retorikk er det lett å gjenkjenne den kirkelig-teologiske monologiske og monolittiske røst.

Forkynnelse og belæring er den eneste kommunikasjonsform kirkeaktørene kjenner. De praktiserer hva jeg har kalt "monologisk dialog". Det er biskopen over geistligheten, presten på prekestolen, hyrden over sin menighet, troslæreren og konfirmanten/eleven. Det er misjonæren blant de vantro, sannhetsapostelen mot de uvitende. Gjensidighet og likeverd er en umulighet.

Det forekommer knapt noen kritisk kristendomsdebatt i papiravisene (bare i deres "bakgårder", dvs. i nattavisenes kommentarfelt). Der går grensen for teologenes deltakelse! Dette "jernteppet" er bastant og massivt, og muren er beskyttet av avisredaksjonene.

Kristen dogmatikk er ikke gjenstad for diskusjon! Den er offentlig, men udiskutabel! Den lar seg ikke forklare eller begrunne rasjonelt med historisk-kritiske argumenter, og teologene med sin nedarvede autoritet kan ikke risikere å komme i forlegenhet.

 

Prost Trond Bakkevig er en kristen ridder som har tillagt seg selv en hovmodig (urettmessig) autoritet i et slags "dialogarbeid" mellom de abrahamittiske religioner i Midtøsten. Som ordinert luthersk prest i DnK er han INHABIL! I alle hans skriverier i offentligheten bærer han med seg Martin Luthers og Augustanas jødehat og muslimhat.

Vi står overfor den fare at kristenfolket i nært samarbeid med mediene (mis)bruker ytringsfriheten til å svekke og undertrykke våre demokratiske rettigheter. Mangfold og pluralisme viser seg å være kirkelige floskler.

Det Den norske kirke drømmer om er trolig å gjenskape middelalderens "enhetskultur" OG sakrale kongeideologi (jfr. Olavsfeiringen i Trondheim i juli måned, med krone, kors og sverd som symboler). Janus-ansiktets mørke bakside er blitt mer synlig. Det finnes ikke det minste rom for mangfold i den kristne lære, bekjennelse og teologi. Her finnes ingen tvil, ingen undring.

Kirkens maktelite, med sine nedarvede privilegier, kan ikke utholde at den er spilt lenger og lenger ut på sidelinjen. Den har mistet de forgagne tiders innlærte respekt og autoritet, helt selvforskyldt og med god grunn.

 

"UT AV SKAPET"

Først når de kirkelige aktører har befestet sine maktposisjoner, kommer de "ut av skapet". De ramler ut, den ene etter den andre. Det er på tide at almenheten - og "folkekirkens" medlemmer - får innsyn i hva den offisielle kirkes aktører står for i det politiske liv og i samfunnslivet forøvrig.

Nå er det bare toppledelsen i SV vi er litt i tvil om, skønt noen av dem for lengst har frontet sitt kristne livssyn i Vårt Land. Det er i denne og andre kristelige aviser de fremfor gir til kjenne sin kristne tro.

Statsråd Erik Solheim satte den religiøse standard. Hvordan de "kristen-sosialistiske" partier og bevegelser har uttrykt seg i skrift og tale har vi mye dokumentasjon på.

http://www.vl.no/2.627/n%C3%A5-smeller-det-1.344793 

Vi forlanger ærlighet og redelighet av våre politikere. Det skulle bare mangle om ikke også kristne politikere klart og tydelig tilkjennegir "sitt religiøse ståsted og dettes forhold til sitt politiske engasjement" (for å sitere biskop Jørgensen i VL 21. juli, med den oppsiktsvekkende tittel: "Bra, Støre og Sarons Dal").

Hva teologer, apologeter og kirkepolitikere uttaler offentlig er for det meste fellesmenneskelige selvfølgeligheter. Det er utflytende og tåkete, og derfor verken klargjørende eller utfordrende. Det er banaliteter og svada opp og ned i mente.

Kirkens offisielle lære er noe ganske annet! Det er kirkens autoriserte skriftgrunnlag som sjokkerer og skremmer oss. Dens verdensbilde, gudsbilde og menneskesyn er forkastelig, og står i grunnleggende strid med alt vi vet og har erfart om vår menneskelige utvikling på jorden. 

Kirkens heslige doms- og straffestrusler på menneskers evige liv er den mest inhumane og hatefulle forestilling som noensinne er oppfunnet i religionshistorien.

Selverklærte ateister som Lars Gule, Robin Haug OG utallige kristen-troende debattanter på Vårt Lands Verdidebatt har alle det til felles at de ikke har mot til å tematisere de kristne kilder til jødehatet. Like lite som den kristelige avisen Vårt Land våger Ap-leder Støre og biskop Jørgensen å berøre dette eksplosive tema, som selvsagt river grunnen under hele det meningsløse folkekirke-konseptet.

Jonas Gahr Støre er opplagt Dagbladets mann. Dess mer utydelig, dess bedre teologi. Denne avisens spalter har vært vidåpen for "liberale" teologer, helt fra siste halvdel av 1960-årene.  

Litteraturkritiker i Dagbladet PHILIP HOUM (død 1990) utga flere Jesus-idealiserte bøker. Her er rikelig med kirkekritikk, men ingen Jesus-kritikk! Hans bok "Mannen fra Nasaret og den norske kirke" (1965) utkom samme år som ANDREAS EDWIENS bok "Dogmet om Jesus" (Pax Forlag 1965). Disse to bøker samt JACOB JERVELLS bok "Den historiske Jesus" (1962) skapte mye turbulens de påfølgende årtier. At denne historien for en stor del er ukjent for almenheten i dag, forteller svært mye om teologiens enerådende maktmonopol i vårt statskirkeland.  

YNGVAR USTVEDT (død 2007) er et annet navn å merke seg. Ustvedts karriere i NRK og Dagbladet medførte bl.a. at han i Dagbladets spalter publiserte en drepende og fullstendig misvisende kritikk av "Dogmet om Jesus", som forfatteren selv ble nektet å imøtegå. Jens Bjørneboe tok i bladet Orientering fatt i Ustvedts stygge og usaklige bokanmeldelse. I nær et halvt århundre har Dagbladet beskyttet liberalteologien mot kritikk.

Det usunne samrørert mellom NRK og Dagbladet har vedvart inntil denne dag. Tidligere sjefredaktør, den kristne Anne Aasheim, kom fra NRK. Hennes forgjenger i Dagbladets sjefsstol er nå kringkastingssjef (han har vært rådgiver for SV-politiker E. Solheim og Ap-politiker R. Johansen). Mangeårig kulturredaktør i Dagbladet hoppet elegant til NRK. Hege Duckert er i dag kulturredaktør i NRK. Hun var forøvrig den som stod bak lanseringen av helgebilaget Magasinet i 1999, spesielt rettet mot Dagbladets kvinnelige lesere. Hun har visstnok også pleiet nær kontakt med kongehusets kronsprinspar. Helgebilaget Magasinet selges fortsatt, nærmest som en billedavis i glanset papir. Bladet er fullt av pjatt, skvalder og pludringer. Det er ikke mye som skiller Magasinet fra den kulørte ukepresse, med hus og hjem og kjendisstoff som de viktigste ingredienser.

Typisk er Dagbladets oppslag 17. juli, som med oppsiktsvekkende billedbruk og skrifttyper like mye avslører Dagblad-journalistikken som Støre selv: "Jonas om sin kristentro: -Tror vi er en del av noe STØRRE". Kristen-Jonas får pludre i vei uten forstyrrende og ubehagelige motforestillinger.

For en del år siden publiserte avisen Vårt Land en riktig god og grundig reportasje om familiedynastiets forgreninger innenfor Arbeiderpartiet. At det har eksistert tette familiebånd i politikken, er godt kjent. Det gjelder både i Ap, H og FrP. Men nå er vel tiden inne til å granske de kristne nettverkene, eller hva Vårt Land? 

Finnes det et kirke-kristent dynasti i vårt land? Er avisens journalister like opptatt av å avsløre "kameraderiet" innenfor kristenheten, som i Arbeiderpartiet? Hva slags BÅND (om ikke familiebånd) er det som knytter kristne politikere og samfunnsaktører sammen? Svaret er meget enkelt: Kristus-troen (autoritetsdyrkelsen).

Hvorfor ble en luthersk teolog (og Høyre-politiker) valgt som leder av Grunnlovsutvalget, om det ikke var for å ivareta kirkemaktens interesser? Denne prosess som har endt opp med Grunnlovsparagrafene 2 og 16 er ikke bare skammelig og dypt uverdig for et demokrati, men avslørende for det "religiøse diktatur" kirken gjennom hele sin historie har innført og vedlikeholdt. Når også norsk juridisk ekspertise tier om nevnte Grunnlovsendringer, har vi alvorlig grunn til begymring.

Vatikanstaten er det mest grelle eksempel på en kristen, maskulin diktaturstat. Det er skremmende at norsk og europeisk presse ukritisk og refleksjonsløst så og si "bøyer kne" for den kristne diktator: pave Frans. Maktkritikken mediene roser seg av er ikke mye verdt. Medienes avskyelige servilitet i tilfellet pave Frans kan ha en enkel forklaring:  journalisten er en Kristus-troende.

 

K for "Kristen" 



Det gamle bladet Credo (lat. "jeg tror") er meget interessant lesning. Utgiver var Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag.

https://no.wikipedia.org/wiki/Credo_Studentmagasin    

Bjørn Are Davidsen, kristen-Norges sjefsapologet gjennom en årrekke,  har publisert flere artikler i dette bladet. Den senere tid har mange moret seg med bokstaven K i det nye faget KRLE. I Credo 1/84 på lederplass blir det hele satt på plass, med overskriften K for "Kristen". Ordet "kristen" betyr nemlig "høre Kristus til", sies det her.

"Derfor er kristendom også mye mer enn en høyaktet livsanskuelse, fin moral osv., og kristentroen strekker seg langt utover de rent mellommenneskelige forhold. Det dreier seg om den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og vårt fellesskap med ham. Det er på tide å blankpusse ordet "kristen" på nytt, så vi finner tilbake til den opprinnelige betydningen...".  (Haakon Korsgaard)

Credo 6/81 var viet Dogmet om Jesus. "Vi debatterer Andreas Edwien", står det på bladets forside. En første tilsvarsartikkel av Edwien er publisert i samme nummer. Så ble debatten avblåst, slik det ofte skjer når "tampen brenner".

Vi har hørt til det kjedsommelige at "religion er offentlig", og vi forstår at ord som verdinøytralitet og sekularisme representerer en voldsom provokasjon for de kristne. Da skulle det bare mangle om ikke alle kristne samfunnsaktører åpent tilkjennegir sine kirkelig-teologiske posisjoner, dvs. hvilke spesifikt "kristne verdier" de vil ha inn i våre statlige/offentlige institusjoner.

Betegnelsene kristen og kristendom er uløselig knyttet til Kristus-troen. Vi har fått vite at enkeltmenneskers kristen-tro (les: Kristus-tro) har avgjørende betydning for deres beslutninger, da de ikke kan legge fra seg sin "kristne identitet" i den private sfære. "Tro er en del av min identitet", sier Støre til Dagbladet. Så altomfattende og gjennomgripende er altså "kristen-troen". Og likevel er verken journalisten eller Støre selv i stand til å opplyse leserne om hvem eller hva han "tror på". 

Det er svært interessant hvordan Den norske kirke presenterer seg selv og sin sære oppfatning av "demokrati". Den bare leker demokrati.

Tror Støre på Jesus Kristus? Ville ikke det være et enkelt og helt grunnleggende spørsmål? Kristendommens kjerne er ikke en idé eller et sett verdier, men en PERSON!

Hvorfor siterer ikke Støre bare Apostolicums 3 trosartikler, som alle begynner slik: Jeg tror på..., altså en bekjennelse til den treenige Gud (Gud Fader/himmelens og jordens skaper - Jesus Kristus - Den hellige Ånd).  

Også Jonas Gahr Støre har beklageligvis adoptert den språklige villfarelse hans trosfeller desperat forsøker å forvirre oss med når det gjelder trosbegrepet:

"Noen av de mest aktivt troende er jo de som ikke tror, og som er aktivt ikke-religiøse", sier Støre i Dagbladet.

Den ellers velartikulerte Ap-leder søker her tilflukt i den velkjente tåkebanke. Der er det mange som befinner seg for tiden. Slik kryptisk tale fremmer ikke kommunikasjon, men slår tilbake på de kristne selv. Hvorfor kan de ikke la oss i fred? Det er DE som bakser hjelpeløst med sitt spesifikt kristelig-teologiske språk. Her handler det ikke engang om de berømmelige "mysterier" og "paradokser", men om hemningsløs språklig manipulasjon som ender i det absurde og komiske.

 

Presten Sverre Riisøen (forøvrig en av Edwiens motparter i datidens avisdebatter) uttalte i 1966:

"Teologi er tankemessig overblikk og logisk perpektiv, klare begreper og fast lære. En dogmeløs religion er en tankeløs religion". (Hva er så en "tankeløs religion"?)

Det er ikke mye tankeklarhet nedenfor, uttalt av Riisøen ved samme anledning:

"Luther forsto at Ordet var kirkens livsnerve. Ordet skaper hva det nevner. Ordet kan fornye, selv hvor det ikke fornyes. Så pregnant i sin gjennomslagskraft er Ordet".

"Bak alt vårt strev for å gjøre det umulige mulig i vår forkynnelse, må ligge en ubendig livsdrift. Behovet for å stå i organisk kontakt med Ordet som var fra Begynnelsen: Kristus. Til Inkarnasjonen like så ufattelige som livsnære mysterium hører også at Gud delte ordenes utilstrekkelighet med oss, da han helt overga Ordet til det ufullkomne, til ordenes gjenstridige redskap. Men så ofte som Ordet blir kjød, blir kjødet besjelet av ånd...Inkarnasjonen er evangeliets kostelige perle".

https://no.wikipedia.org/wiki/Sverre_Riis%C3%B8en

 

I samme tidsskrift samme år skrev Per Lønning:

"Våre tankeformer (om Gud) må nok med nødvendighet skille seg fra barnets. Men når det gjelder det å fatte universets herre, er vi ikke barn og voksne, - bare barn og litt større barn. Vi står alle som unger foran evigheten. Så spørs det bare om vi også har barnets enkle umiddelbarhet til å leve og oppleve. Som vi ser det hos de små, er det det det kommer an på, ikke en dypsindig og i alle henseender "feilfrie" forestilling om Gud".

Og hva har så teologiens teoretiske kunnskap om den kristne "Gud" tilført verden? Lite eller intet. Det er den historiske lesemåten som stadig bringer ny innsikt og forståelse for de skrøpelige menneskeskapte gudsforestillinger.

Nå kan det synes som om teologene med sine kolossale og spekulative lærebygninger, systemer og teorier om "Gud" har brakt seg selv og sitt fag til avgrunnens rand. Etter å ha gjennomboret, gjennomanalysert guden sin i mange tusen skrifter og avhandlinger de siste par århundrer, har mange av dem mistet normal lese- og tenkeevne. Å lese teologi er som å synke ned i en språklig sump og tankemessig gjørme.

Kirkespråket er i full oppløsning. Den indre sammenheng som skulle forkynnes "klart og rent" faller fra hverandre i meningsløsheter. Det enkle, dagligdagse og alminnelige ordet tro har vi andre absolutt ingen problemer med. Vi får henvise den Kristus-troende Støre til ordbokens enkle definisjon av "troende": å være troende er å være religiøs.

(Noen synonymer i følge ordboken: åndelig, helgen, munk, biskop, Imam, Lama, Pave, Prest, andektig, from, gudfryktig, hellig, hindu, jøde, katolikk, kristen, medisinmann, muslim, muslimsk, mystiker, nonne, pastor, protestant, religiøs, tilhenger, bábíer, buddhist, hinduistisk, islamistisk, taoistisk, overhode, frelst, m.m.)

Det er de kristne som påstår at kristendommen er, må og skal være offentlig, og da kan de selvsagt ikke i neste øyeblikk gjemme seg bak en subjektiv, privat religiøsitet. Både grunnlovsbestemmelser, barnedåp/trosopplæring og misjon bekrefter kirke-kristendommens selverklærte (urettmessige) krav på offentlighet.

KrF-lederen har til fulle demonstrert dette merkelige prinsipp, ved å legge ut i offentligheten sin glansede familielykke, i god ukeblad-tradisjon. Det er pinlig og klamt, men for KrF-lederen er det nok snakk om "kristne familieverdier". Så vidt jeg vet har ingen andre partiledere i samme grad utlevert sitt privatliv eller sine personlige familieforhold. I den kristnes livsverden brytes alle grenser ned mellom det personlige og offentlige. Hareide burde ha begrenset eller kanalisert sin familielykke til det kristne bladet "Familien". Bladet er spekkfullt av den navlebeskuende familielykke. Hareides bryllupsbilder og babylykke hører hjemme her, i den kulørte ukepresse. Vi andre har ingen interesse for hans familieliv.

Det er trøstesløse tilstander i mange dagsaviser. Ved siden av kvinnepupper og kvinnerumper ("kulturpornografi"), som bl.a. Dagbladets netttavis her en forkjærlighet for, blir vi bombardert med FØLELSER og FØLERIER (bekjennelser i form av personlige tragedier, kriser eller kjærlighetslykke). Kjendisenes forelskelser, utroskap, graviditet og skilsmisser er meget viktig stoff for VG, Dagbladet og Nettavisen. Her er man altså like besatt av sex og samliv som kirken. Og idrettsstjerner som Petter Northug og Magnus Carlsen har Dagbladet en nesegrus beundring for. Ja, også kongehuset (kronprinsesse Mette-Marit), pave Frans og Snåsamannen har fått ukritisk og servil dekning.

Dagbladets journalister tror kanskje at leserne er like autoritetstro og seksualfikserte som dem selv? Tabloidavisenes undervurdering av leserne har naturlig nok resultert i lave oppslagstall de senere år. Det går en grense for forsøpling og forsimpling.

 

---------------------  

 

Det er ikke umulig å tenke seg at det på eiersiden og i redaksjonene eksisterer en uuttalt forståelse mellom kapitalinteresser og kirken. Forholdet mellom "børs og katedral" har vært og er meget tett. Kirke og næringsliv har fellles interesse av at vi avislesere holdes fast i rollen som passive konsumenter og bevisstløse forbrukere. Så lenge vi bare kretser rundt vår lille privatsfære, er nok både kirke og næringsliv godt fornøyd. Slik reklameindustrien stadig søker å plante nye behov i oss, slik forsøker også kirken å definere våre behov. Vi er angivelig som "tomme kar" som bare venter og ubevisst lengter etter å fylles av den kristne guden. Alle våre adspredelser og gleder i livet er et blendverk opp mot det egentlige, virkelige og sanne "livet i Gud".  

Denne moderne, indirekte form for disiplinering (oppdragelse til lydighet) er alle våre maktinstitusjoner godt tjent med. Idealet er den lydige borger: det lydige barn...den lydige elev...den lydige forbruker...den lydige samfunnsborger...det lydige kirkemedlem...

Mønster og nettverk avtegner seg stadig klarere. En forsterket fornemmelse av ensretting får sin forklaring. To kristne partiledere og deres opptreden i Sarons Dal viser hvordan kristen-politiske allianser møysommelig bygges. KRISTENDOM og POLITIKK er stadig uatskillelige størrelser. I Dagbladets sommer-intervju med Støre stilles få prinsipielle kritiske spørsmål. Journalisten berører ikke teologien, og det er nok Støre fornøyd med. Han blir godt beskyttet.

Dagbladets journalistiske servilitet er påfallende. Pludrende koseprat er blitt avisens varemerke. Vi skal bedøves. Dagbladet har alltid vært glad i liberale, kvinnelige og folkekirkelige prester (rockepresten Bjørn Eidsvåg har vært Magasinets kjæledegge gjennom mange år). Avisoppslagets gigantiske fotografi av trekløveret Støre - Edvardsen - Hareide på podiet i Sarons Dal, syngende om Jesus, vil nok for mange lesere fremkalle frysninger.

En kommentator i Dagbladet mener Støre "framstår som en genuint troende og åpen mann". Og det altså uten at leserne får kjennskap til tankeinnholdet i Støres teologi!

"Genuint troende" i forhold til hva..? Er det som kristen lutheraner Støre framstår som "genuint troende"?  

http://www.dagbladet.no/2015/07/17/kultur/meninger/hovedkommentar/kommentar/politikk/40195766/   

 

SOSIALDEMOKRATI ELLER KRISTENDEMOKRATI?

Med bakgrunn i Støres ord kan vi regne med at KrF kan bli oppslukt av Ap, og at partiet på sin side gjenoppstår som et KRISTENDEMOKRATISK parti (Ap har lenge vært "prestenes parti", i følge Vårt Lands innsides-informasjon). Ja, det er slett ikke utenkelig at dette kan skje i nær framtid. Det er et skremmende scenario. For vi må alltid være klar over at en kristen politiker har sin fremste lojalitet knyttet til "Kristus pantokrator" (= allherskeren), og ikke primært til folkeviljen eller våre demokratiske institusjoner.

Enhver kristen-troende, uavhengig av yrke og status, er bundet opp i et sett teologisk-ideologiske forestillinger om verden og historien, om menneske og samfunn. Kirke-kristendommen er anti-demokratisk i sitt vesen, noe teologien og historien mer enn tydelig avslører. Og kanskje vil dette nye partiet i neste omgang sluke de andre småpartiene, som Sp, SV og V (har de ikke alle kristne partiledere?). Ja, kanskje også MDG (søsterpartiet i Danmark er kalt "teologenes parti")?

Innenfor kirke og teologi er det full krise og oppløsning. Ingen vet lenger hva Den norske kirke står for. Både fra kirkens sentrum og periferi er stemmene sterkt sprikende. Mange synes å gå "baklengs inn i fremtiden", som den katolsk orienterte religionshistoriker Gro Steinsland i Klassekampen og MF-teologen Hallvard Jørgensen på Vårt Lands Verdidebatt. Sistnevnte har opplyst leserne at han har vært på ignatiansk retreat (jesuitten Ignatius Lojola fra 1500-tallet er en skremmende skikkelse).

Mariakulten og helgendyrkelsen hentes frem fra den autoritære middelalderen, som også katolsk teologi og mystikk. Mange ny-apologeter har såkalt "thomistisk filosofi" som en viktig referanse. Det gjelder både mangeårig sjefsapologet Bjørn Are Davidsen og flere av hans meningsfeller i den konservative, kristne tankesmien Skaperkraft.

Det er blitt mye "religion" i Klassekampens spalter de senere år, men forbløffende lite kristendomskritikk! Vårt Lands famøse intervju med sjefredaktør Bjørgulv Braanen forklarer godt den kristelige dreiningen i avisen. Han har klart tilkjennegitt sin sympati for liberalteologien og folkekirken. Redaksjonens mange kristen-sosialistiske journalister preger stoffutvalg og vinkling i en helt bestemt retning. Den kristne forkynnelse i avisen er gjennom mange år blitt ivaretatt av katolske munker og patere. Ja, kanskje har også Braanen vært på katolsk retreat, som tidligere sjefredaktør i Morgenbladet? Dag og Tids sjefredaktør synes også å ha en spesiell katolsk interesse. Noen husker kanskje Aftenpostens kulturredaktør, Knut Olav Åmås, og hans gråtkvalte, sentimentale rapport fra en pilegrimsreise.

En av spaltistene i Klassekampen, Lars Gule, har tatt til orde for mer islam i skolens undervisning.

I avisens torsdagsspalte trer spaltister frem med rop om religiøs reformasjon (slik vi gjenkjenner det fra flere mislykkede reformforsøk det forrige århundret). Det hele er bare bølgeskvulp på overflaten. Den ene "teologiske teori" avløser den andre, men DOGMENE består uendret! Lag på lag med kosmetisk sminke kan ikke skjule de heslige utvekstene.

Få eller ingen tar til orde for en (reell) reformasjon av bekjennelsesskriftene NICÆNEUM og APOSTOLICUM. De er så hellige og uangripelige at de ikke engang kan nevnes (annet enn i liturgien, lydig fremført i det hellige rom). Jesus-forgudelsen og Kristus-mytologien må ikke røres!

Profeten Muhammed kan kritiseres, men ikke kirkens guddommelige og etisk ufeilbarlige Jesus: KRISTUS PANTOKRATOR!


TEOLOGI VS. HISTORIE


Den mest overraskende aktør i dette bildet er religionshistoriker Gro Steinsland. Hennes innlegg i Vårt Lands papiravis 14. juli 2015 bærer den oppsiktsvekkende tittelen: "Fariseerens bønn". Her presterer hun å si at trangen til kirkesplittelse er "vanskelig å forene med de nytestamentlige billedfortellingene (?) som er helt grunnleggende i kristendommen. I den fortellingskoden (?) som kristendommen er grunnet på, opptrer en skikkelse som på en uhørt måte brøt overtvert med sin kulturs snevre menneskesyn".  

Vi møter igjen det stygge velkjente spark mot jødedommen, skjønt passelig kamuflert. Jesus-idolatriet kan bare vedlikeholdes gjennom den groveste nedvurdering av hans jødiske landsmenn. Jesu irrasjonelle hat mot "skriftlærde og fariseere" i hans samtid har gitt rikelig næring til kirkens fanatiske jødehat gjennom århundrene. Fra prekestolene i løpet av kirkeåret forkynnes og gjentas dette hatet den dag i dag.

(Vi kan også snu det hele rundt: dagens "fariseere og skriftlærde" er den kristne kirkes presteskap og dens teologer).

Det er urovekkende at en anerkjent religionsforsker gjentar og befester teologiske vrangforestillinger der hvor hun som historiker burde korrigere dem.

Hvor mange kirkelojale religionshistorikere/religionsvitere finner vi innenfor Akademia? Trolig ganske mange, hvilket kan forklare det oppsiktsvekkende fraværet av saklig religions- og kristendomskritikk fra denne gruppe fagpersoner. En uavhengig, kritisk religions- og kristendomsforsker er knapt mulig å oppspore. (Forøvrig finnes ikke betegnelsen "kristendomsforsker").

 

"Er religionshistorikere feige?", spør to kvinnelige professorer i religionsvitenskap ved UiB (Gilhus/Mikaelsson), som svar på en betimelig utfordring fra Aftenpostens Ingunn Økland 10. sept. 2007. Hun anklager her religionshistorikere for å være konfliktsky og antyder at de er redd for å ta opp spørsmål og tema som kan være forbundet med fare...

Jeg spør: har fakultets-teologene infiltrert hele religionsfeltet innenfor Akademia? Er det kanskje opplysningstanken som fortsatt motarbeides av dogmatikkens nidkjære voktere?

Vi kan ennå håpe at uavhengige religionsforskere kommer sterkt på banen nå som Martin Luther-jubileet nærmer seg med stormskritt. Luther tilhører ikke teologenes domene. Den "evangelisk-lutherske" avisen Vårt Lands ukentlige sommerserie om Martin Luther er så fordummende, overflatisk og tilslørende at den formelig ROPER etter korrektiver på faglig historisk grunnlag.

Hvor er religionshistorikerne? Hvordan forvalter de sin informasjonsplikt og sitt samfunnsansvar?

Vi må kunne forlange at den "evangelisk-lutherske lære" (grunnlovsfestet!) blir forelagt "folket" i form av oversettelser. Vi vil lese Luthers skrifter uten teologenes medierende og styrende fortolkninger. La oss nå få "Den trellbundne vilje", "Om et kristenmenneskes frihet", "Om jødene og deres løgner" m.fl. i norsk oversettelse. Så kan ingen teologer anklage oss for "uvitenhet"!

Vi er ikke interessert i teologiprofessor Inge Lønnings bok: "Levende Luther". Men kanskje er Luthers lære og skrifter bare til INNVORTES bruk, til "Luther glede" for de innvidde (jfr. Kirkemøte 2010)?  

I den kristne forestillingsverden er både Jesus/Kristus, Luther, Ordet, Skriften, Ånden og Troen LEVENDE!

 

REFORMASJON? "NY GRUNNMUR"?

Jesus fra Nazareth tolererte ingen opposisjon, som heller ikke romerkirken eller den protestantiske kirke. Han dømte sine (jødiske) meningsmotstandere til den verst tenkelige straff og skjelte dem ut med språkets verste gloser. Kirken har i nær 2000 år fulgt Jesu slette eksempel.

Steinsland skriver sitt innlegg med kirkesplittelsen som bakgrunn. Jeg siterer henne: "Dette skjer midt i en historisk prosess der NY GRUNNMUR for folkekirken skal på plass". (min utheving).

Skal en "ny grunnmur" erstatte Den norske kirkes lære- og bekjennelsesgrunnlag? Jeg spør: bør ikke kirkemedlemmene, i demokratiets navn, få innsyn i denne nye grunnmuren? Foreligger den i skrift? I så fall bør vel alle potensielle "velgere" blant kirkemedlemmene få dette i postkassen i god tid før kirkevalget?

Paulinsk kristendom handler ikke om å «finne kraften i vårt indre», slik Helge Hognestad vil ha det til i Klassekampens ukentlige religionsspalte den senere tid. Det er lite i Paulus’ dramatiske omvendelse på den støvete landevei til Damaskus samt hans senere teologi og predikantvirksomhet (misjonsreisene) som tilsier at han følte seg forbundet med «antikkens vismenn». Skjønt Paulus' nedvurdering av kroppen og det legemlig liv kan sies å være en påvirkning av den hellenistiske arv.

Paulus følte seg ikke engang bundet til Jesu lære og forkynnelse, men utarbeidet sitt eget personlige «evangelium» - delvis i strid med Jesu lære. Ganske slik «liberale» teologer i dag, endog ordinerte, av en merkelig grunn mener seg «fristilt» fra kirke-kristendommens offisielle bekjennelse (mens altså spebarn tvangsmessig døpes til katolsk og evangelisk-luthersk lære). De er så frie og opptrer så hovmodig at de underviser Jesus om "rett lære" (jeg har her parafrasert Schweitzer). Og resultatet? De sier JA til alt Jesus sa NEI til.

Det er også temmelig dristig når Hognestad antyder at «visdom, lys, kjærlighet, helbredelse» bare har eksistert i paulinsk kristendom (dvs. hos de første kristne), eller i de «alternative miljøer» han selv har frekventert gjennom årene.

Paulus teologi har nok satt dypere avtrykk hos ettertidens kirkelærere enn i det antikke miljø. Han ville trolig forsvunnet ut av historien om ikke AUGUSTIN 400 år senere hadde hentet han frem igjen. «Arvesynd» og «rettferdiggjørelse» skulle bli sentrale begreper i kirke-kristendommens dystre, fatalistiske antropologi.

https://snl.no/Romerbrevet 

«Læren om predestinasjon og arvesynd ble utmeislet gjennom 18 års kamp mot den irske munk Pelagius og hans tilhengere, som i moralens navn protesterte mot Augustin».

Augustins voldsomme strid med Pelagius har Elaine Pagels skrevet utførlig om i boken «Adam, Eva og slangen». Som Arius ble også Pelagius fordømt og stemplet som «kjetter» av romerkirken. Augustins fatalistiske, dystre menneskesyn seiret og ble som vi vet viderført av Martin Luther.

Å hoppe over en mellomliggende periode på mer enn halvannet årtusen kirkehistorie, med til dels fatale konsekvenser for millioner av mennesker, er ganske godt gjort av en moderne «liberal» teolog. Men Hognestad har som så mange TF-teologer sittet under Bultmann-eleven Jacob Jervells kateter, en generasjon teologer som i mange årtier har ignorert den historisk-kritiske forskning.


SPONG OG HOGNESTAD

«En ny kristendom i en ny verden» (John Shelby Spong, Kbh. 2005)  

Biskop Spong er en stor inspirator for Paulus-dyrkeren Helge Hognestad. Jeg siterer ham:

"Fordi vi er barn av Vesten, må vi først se på vår trosfortellings hovedsymbol: Jesus som kalles Kristus. Kan det tenkes at vi kan fortelle Kristus-fortellingen uten begrepet om den teistiske Gud? Kristendommens fremtid og mulighetene for en ny reformasjon avhenger av, er jeg overbevist om, hvordan vi besvarer spørsmålet...Hvorfor er vi nødt til å fortelle Kristus-fortellingen uavhengig av det teistiske gudsbegrep? Simpelthen fordi fortidens overleverte teisme i dag er ved å klemme selve livet ut av kristendommen. Det teistiske gudsinnhold, som fra starten er blitt vunnet tett omkring Jesus fra Nazareth, gjør det i dag nesten umulig å se noen mening med Jesus overhodet. Så med mindre vi løsner det grep som teismen har om Kristus, vil teismens død med sikkerhet bety kristendommens død".  

(Merk det avgjørende: "Kristus-fortellingen" skal bestå. Kristus-mytologien skal opprettholdes, men søkes løsrevet fra religionsstifteren og hovedpersonen: Jesus fra Nazareth. Da er ingen reformasjon mulig).


http://www.luthersk-kirke.no/visdom.htm

https://snl.no/Korinterbrevene


Jeg siterer følgende oppsummering av Paulus' Korinterbrev:

«De fire første kapitlene tar opp indre uenighet, den såkalte «partidannelsen», der ulike grupper har påberopt seg ulike autoritetskikkelser. Videre behandles forholdet mellom troens dårskap og falsk og sann kunnskap (gnosis). Deretter behandles flere moralske og sosiale spørsmål som åpenbart har vært aktuelle i menigheten: bl.a. seksuelle forhold (incest, prostitusjon, ekteskap og skilsmisse), rettsfeider, selvskapelig omgang med ikke-kristne, samt spørsmål om ren og uren mat, særlig om de kristne kunne spise kjøtt fra dyr som hadde vært ofret til avgudene».

Her er ikke mye nytt å spore. Etter nær 2000 år er alt sammen sørgelig gjenkjennelig i vår tids kirke. Indre strid («partidannelse»), retthaversk moralisme og spørsmålet om «rett lære» eller «rett bibeltolkning» er et trettende, gjentakende tema i kirkelandskapet også i dag.

«Dåren» er Paulus’ ideal. Han hadde liten sans for grekernes visdom, slik heller ikke kirken mer enn halvannet årtusen senere var i stand til å verdsette den menneskelige erfaring, kunnskap og visdom. Tvert om, kirken motarbeidet opplysningstidens ideer, og i store deler av det forrige århundret polemiserte kirkelige teologer MOT humanismen.

I denne forbindelse bør man ta frem igjen debattboken til teologen Finn Egil Tønnessen fra 1985: "Human-etikk og kristendom". Den er et dystert og avslørende dokument over kirkens anti-humanisme. Det er godt tenkelig at mange av dagens ny-apologeter har hentet impulser fra denne boken.

Dårskapens tale («troens visdom») - forakten for menneskelig visdom og fornuft - har preget kristendommens historie frem til vår tid. I Martin Luthers skrifter for 500 år siden er visdom og fornuft erstattet med «troens lydighet» og «forkynnelsens dårskap». Gud er alt, mennesket er intet. Lydighet er den største dyd, ulydighet den største synd.

«For ettersom verden ikke ved sin visdom kjente Gud i Guds visdom, var det Guds vilje ved forkynnelsens dårskap å frelse dem som tror, ettersom både jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap...For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene».

(Paulus: 1. Kor. 1. kap.)

Jesu, Paulus’, Augustins og Luthers lære, som all kirkelig teologi, er i sannhet menneskelig DÅRSKAP. Det er ikke mye å bli vis av. Ingen guder kunne ha klekket ut slike absurde «teorier» teologene har utformet. Den greske vismann, Sokrates, har nok tilført samtiden og ettertiden langt mer visdom og (selv)innsikt enn kristne trosfanatikere som Paulus og de senere kirkefedre.

Verset nedenfor avslører at Paulus vanskelig skiller mellom sin egen lære/forkynnelse OG «Jesu Kristi forkynnelse». Ja, mye tyder på at også moderne teologer, apologeter og forkynnere har lignende vansker.

Når menneskers tanker og ord blir «Guds ord», er veien åpen for den autoritære partiførerens maktutøvelse og kontroll.

«Men Han som er mektig til å styrke dere etter mitt evangelium og Jesu Kristi forkynnelse, etter åpenbaringen av den hemmelighet som har vært fortiet i evige tider, men nå er kommet for lyset og ved profetiske skrifter etter den evige Guds befaling kunngjort for alle folk for å virke troens lydighet...».

«Men jeg formaner dere, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn at dere alle må føre den samme tale, og at det ikke må være splid blant dere, men at dere må være fast forenet i samme sinn og samme mening».

I samme kapittel sier Paulus at det blant brødrene «er tretter blant dere...Jeg mener dette at enhver av dere sier: Jeg holder meg til Paulus; jeg til Apollos; jeg til Kefas; jeg til Kristus».

Jeg gjentar: lite har endret seg fra oldtidens kristendom frem til i dag når det gjelder «dårskap», «tretter» og indre splid. Men Hognestad holder seg til Paulus og hans åpenbaring (eller: hallusinasjon)! Jeg tror nok mange vil ha problemer med å forstå Hognestads begeistring for Paulus: en labil, religiøs fanatiker som utviklet et oppblåst «ego» vi lett kan kjenne igjen hos mange eksalterte predikanter og endetidsforkynnere også i vår tid.

Verdt å merke seg: Hognestad er den senere tid avsatt som prest i Hamar bispedømme – endog av en kvinnelig «liberal» biskop! Det er altså fortsatt meget trangt i kirkens hus. Mangfoldskirken, Dialogkirken og Den åpne folkekirken har ikke rom for Helge Hognestad. Den såkalte «takhøyde» har angivelig plass for splittende uenighet om homofili, men ikke for læreavvik! Da blir man innkalt «på teppet» til biskopen. Dogmatisk ulydighet tolereres ikke.

Jeg minner om at Hamar-biskopens kollega, Tor B. Jørgensen, i Klassekampen 27. mars 2010 ("Tar utfordringen") uttalte at han skulle bruke påsken på å sette seg inn i Helge Hognestads omdiskuterte teologi, hvor Jesu oppstandelse er en myte.

Dette sto å lese i ingressen. Hognestad er nok langt mer utydelig og selvmotsigende i dette spørsmål. Men hovedsaken er at biskop Jørgensen sier at han "tar utfordringen"! Etter 5 år - har Jørgensen konkludert i Hognestad-saken? Han er vel nå godt orientert om  Hognestads teologi, den han i følge Klassekampen skulle sette seg inn i påsken 2010?

 

DEN KRISTNE GUDENS KJØNN:  Han, Hun eller Hen?


Teologer som utestenges fra prestestillinger i Den norske kirke blir gjerne tilbudt en statsfinansiert stipendiatstilling, som også i tilfellet presten Gurid Gynnes. Hun på sin side følger "tidsånden" og kommer følgelig i store teologiske vanskeligheter. Som feminist har hun (personlig) omformet den mannlige Kristus til en kvinnelig Krista...Nå senest i Klassekampen omtaler hun guden sin som "Hen"...Kan vi annet enn smile?

Hvorfor kan ikke presten Gunnes holde sine subjektive og private gudsforestillinger for seg selv? Riktig fantasifullt er det, men (manns)gudens kjønn er uttrykkelig fastslått i Nicæneum (et skrift Gunnes påfallende nok ikke nevner eller omtaler). Jesus fra Nazareth kan aldri bli kvinne!

Hognestad unnviker det brysomme spørsmålet om Jesu historisitet, slik også Paulus gjorde det. Fra Paulus og Marcion i oldtiden til Harnack og Hognestad i moderne tid går en klar linje. Ønsket om å oppheve de religionshistoriske forbindelser til jødedommen og den hebraiske bibel er et vesentlig innslag i denne ("liberale") tradisjonen fra oldtiden. Derfor søkes den halvt åndelige, halvt engleaktige Kristus-figuren holdt atskilt fra personen Jesus, som på sin side selvsagt ikke kan løsrives fra det israelittisk-jødiske kulturmiljø.

Det er nok fortsatt utålelig for Kristendommen at den fremstår som et (umodent) stebarn av moderreligionen: Jødedommen.

I den kristne Israel-fiendtlige retorikk i dag har mange venstreorienterte teologer funnet en ny strategi eller kanal for videreføring av det eldgamle kristne jødehatet. Den moderne, demokratiske (retts)staten Israel presenteres som en "abnormitet" (eller "anomali") blant kristne og ikke-kristne venstreradikalere.

Blant såkalte kristensionister og teologisk konservative "Israel-venner" inngår Israel i en forrykt religiøs-kristen mytologi og eskatologi. Som eneste stat i verdenssamfunnet blir Israel tillagt en "hellig" status av den kristne verden, men intet land er selvsagt "hellig"! Det gir seg groteske utslag, bl.a.ved at staten Israel frakjennes all "normalitet" (slik den jødiske minoritet i det kristne Europa gjennom årtusener ble frakjent sin "menneskelighet"). Det er interessant å påpeke det nære slekstskapet mellom den kirke-kristne og sekulære "venstreside" OG det nær 2000-årige kristelige jødehat.  

"Det å være jøde blir sett på som noe grunnleggende annerledes".

Kirkens «Gud» er JØDE: en jødisk historisk mannsperson! Tenk det: den kristne "Gud" er både etnisk og kjønnet definert! Det var jøden Jesus fra Nazareth som ble opphøyet til «Gud selv» på Nicæa-møtet i år 325. Skal jødene være stolte eller beskjemmet over at en mann av deres eget folk i den kristne romerkirken var og er opphøyet til verdens og universets (eneste) skaper, frelser og dommer?

"KRISTUS PANTOKRATOR"? ALLHERSKEREN? For et vanvidd! For det jødiske folk har konsekvensene av denne uhyrlige Jesus-apoteosen vært skjebnesvanger og katastrofal.

---------------------


Teologisk litteratur er full av beskrivelser og påstander om den kristne «Gud». Paver, biskoper og teologer har angivelig førstehåndskjennskap til mannsgudens vesen, vilje og egenskaper. Nå VET presten Gunnes plutselig at guden er "Hen", ikke "Han" eller "Hun". Guden må jo bli fullstendig kjønnsforvirret over tilbedernes ville spekulasjoner.  

Hvordan guden meddeler sine tanker om DOM og FORTAPELSE til lutherske teologiprofessorer ved de teologiske lærestedene, får vi sjelden innblikk i. De står visstnok i løpende kontakt og dialog med «Gud», men vi får ikke vite hvordan de mottar gudens beskjeder. MF-teologene Atle O. Søvik og Hallvard Jørgensen er to ortodokse kristen-apologeter som fra den konservative tankesmien Skaperkraft er utsendt for å argumentere rasjonelt for "Guds eksistens" og kristen-troen. Det går ikke særlig godt.

Etter nær 2000 års stillstand har ikke kirkens kloke menn - og apologetene - levert noen innsikt av betydning for etterslekten. Intet annet enn de fastfrosne, steinharde bekjennelser står igjen. Og de er for lengst modne for museal arkivering.
 
Er guden protestant, katolikk eller ortodoks? Føler han seg mer hjemme i Peterskirken enn i Oslo domkirke? Er det homofili, ekteskapsspørsmål, klima ELLER doms- og frelsesspørsmål guden er mest opptatt av i år 2015? Eller, er han kanskje vel så opptatt av kirkeorganisasjonens struktur? Embetshierarkier? Grunnlagsdokumenter? Er han opptatt av kirkevalget og «partidannelsen» i DnK? Har han valgt side i stridighetene som pågår i Den norske kirke?

Er han usynlig til stede ved de årlige kirkemøtene? Hvorfor blir vedtak avgjort ved avstemning hvis «den troende forsamling» kan påkalle 3. person i Treenigheten, Den hellige Ånds opplysning? Kan ikke denne "Guds ånd" (Guds nærværende talsmann i verden) avgjøre sakene som splitter den globale kirke?

Det finnes få mysterier i den kristne teologi («læren om Gud»), men desto flere teologiske "teorier". Kirkefedre og kirkelærere, paver og biskoper har fanget og fiksert guden sin i utallige prekentekster, skrifter, bøker og avhandlinger, som også i utallige vedtak på kirkemøter og konsiler. Mannsguden er beskrevet inntil minste detalj. Presteskapet/geistligheten har fullstendig kontroll over guden sin. Men de forstår ikke hva guden meddeler om ekteskapsspørsmål og homofilt samliv.

De som ønsker intim og detaljert kjennskap til den kristne «Gud» har et enormt skriftlig materiale til rådighet. I prekentekster, «eksegese» og alskens teologisk litteratur får man vite ALT om den kristne «Gud». Hver eneste søndag utlegger de ordinerte «gudsekspertene» alle tenkelige og utenkelige aspekter ved mannsgudens personlighet. Han er forbløffende lik dem selv. Guden er så menneskelig at han endrer mening like ofte som teologene.

"Levende tro" har Per Lønning kalt en av bøkene sine. Nei, den "kristne tro" er steindød! Trosforvillelsen blant de kristne er deres INTERNE problem.

I kirkens autoriserte kilder og læreskrifter, gjentatt og gjentatt i halvannet årtusen, er kirkens "Jesus" definert, avgrenset og lokalisert dels som «Sønnen» ("Guds eneste Sønn"), dels som «Gud selv» (jfr. læren om Treenigheten). Den fysisk "oppstandne" Jesus fra Nazareth har i 2000 år etter sin fysiske himmelfart sittet ved «Faderens høyre hånd» et eller annet sted i den kristne avdeling av universet. Samtidig sies  han å være over alt. Han blir stadig «sett» og "hørt" av sine trostilbedere.

Et spørsmål: har Han ("Kristus") nå materialisert seg for Gyrid Gunnes i visjoner/åpenbaringer som "Hen": det tredje kjønn? Gud/Kristus er altså fortsatt kjønnet?

Som fungerende (mannlig) tronarving, regjeringssjef og dommerfullmektig skal «Sønnen» - den oppstandne Jesus («Kristus»: keiser/konge/pantokrator) - angivelig spille en sentral rolle ved historiens og verdensforløpets ende: Han skal komme igjen for å dømme levende og døde. Dette blir fremført av menighetene i Den norske kirkes høymesse hver eneste søndag (jfr. Apostolicum). Ja, i den kirke også Hognestad og Gunnes så gjerne har villet tilhøre.

Jesus sier i Matteus 9. kap.:

«Heller ikke fyller de ny vin i gamle skinnsekker; ellers revner sekkene; men de fyller ny vin i nye skinnsekker, så blir begge deler berget».

Han hadde noe rett i dette, som også i Matteus 12. kap. hvor han sier følgende:

«Hvert rike som kommer i strid med seg selv, legges øde, og ingen by og intet hus som kommer i strid med seg selv, kan bli stående».

«Kirkens hus» har vært i strid med seg selv gjennom hele sin historie. Uten pavens totalitære diktat og herskermaktens/kirkefyrstens beskyttelse kunne dette hus og skjøre byggverk aldri blitt stående.

Folkekirke-teologen Erik Hillestad sier følgende til Vårt Land (jfr. Simonnes, Verdidebatt):

«Tidligere har vi hatt staten som garantist for en balansert bredde i kirkebildet, og en inkluderende og åpen definisjon av hva kristendom er for noe».

Den norske kirkes (etisk-moralske) uselvstendighet blir her uttalt med sjokkerende tydelighet. Uten den moderne statens korrigerende og oppdragende veiledning klarer ikke kirken å opptre «inkluderende», eller med en «åpen definisjon av hva kristendom er for noe»...Det er da også med stats- og herskermaktens hjelp og støtte i 1700 år at kirken har kunnet vedlikeholde sine autoritære, statiske bekjennelser.

I mangel av en tydelig og forutsigbar Kirkefyrste (som paveautoriteten i DKK) roper Den norske kirke igjen på statens hjelp, mens staten på sin side ikke lenger er like velvillig innstilt. Den norske kirkes selverklærte selvstendighetstrang viser seg å være svært så skjør og vaklende. Den har ropt høyt om en endelig frigjøring fra statlig "fangenskap", men opptrer som et bortkommet, hjelpeløst barn. Den rives i stykker av indre splid og motsetninger, som i en umoden, rivaliserende og kjeklende søskenflokk. Å betegne denne dypt splittede og sekteriske kirke for en "Folkekirke", er mildt sagt sterkt villedende. 

Den norske Grunnloven har med et (bevisstløst?) stortingsflertall  stadfestet en «luthersk-evangelisk lære». Blir spebarn tvangsdøpt til en «åpen definisjon..."? Apostolicum? Hva er i så fall hensikten med et bispeembete? Jo, å påse at evangeliet forkynnes ("rent og klart") og at sakramentene forvaltes rett.

Det er nok det samme kirkepolitiske maktbegjær som rir Hillestad, som de fleste aktører i Den norske kirke (som også på partikontorer og i Stortingssalen). Ja, vi venter bare på at SV-leder Audun Lysbakken skal komme "ut av skapet"...og dernest kan vi rette lyskasteren videre utover og inn i avisredaksjonene...

Det populistiske taktikkeriet vi ser utspille seg for åpen scene i DnK’s  interne fraksjonsvirksomhet og kampanjer (med tanke på høstens kirkevalg), er et avslørende tegn på kirkens dype krise. Absurditeten topper seg i krangelen om valglistenes navnevalg.

Og navnene? Hør bare: «Åpen folkekirke» - «Levende kirke» - «Mangfoldig kirke». De er alle like villedende. De krangler altså om navnevalg og homofili, men ikke om Jesus-forgudelsen og helveteslæren.

I mange uker har biskop Tor Berger Jørgensens teologiske ortodoksi stått uthevet på Verdidebatts forside.

Nå er han fremhevet slik:

"Det er både interessant og viktig at Støre tør å åpne det religiøse rommet på en ny og reflektert måte i sitt politiske parti. Jeg mener åpenhet rundt religiøs tro og livssyn i det offentlige rom er viktig også inn mot den politiske sfære. Det er når tro og livssyn blir usynliggjort og plassert utenfor offentligheten, at religion og livssyn kan bli "farlig".

Nei, det er i biskop Jørgensens politiske utforming at "religion og livssyn" blir farlig. Dess mer indre strid og sekterisme, dess mer kraftløs blir kirken. En oppsplitting i små, selvdrevne menigheter (trossamfunn/frikirker) er det ingen grunn til å frykte. Subjektive og private gudsforestillinger er like ufarlig som den enkeltes personlige meninger om politikk.

Men politiske og/eller kirkelige partidannelser er noe ganske annet! 

Forøvrig tror jeg få utenfor biskop Jørgensens kirkelige krets vil finne noe som helst nytt i Støres ulne refleksjoner. Det nye er at en Ap-leder reiser til Sarons Dal for å snakke om sin "kristen-tro", ikke om politikk.  Men at biskop Jørgensen og Ap-leder Støre har felles ambisjoner hva angår at "religiøs tro og livssyn i det offentlige rom er viktig også inn mot den politiske sfære", kan vel ingen lenger være i tvil om.

Hele kirkens historie viser at det er dens maktpolitiske og imperialistiske ambisjoner som mer enn noe annet har truet velferd og fredelig sameksistens mellom mennesker. Konflikt, splittelse og fiendskap er en uunngåelig konsekvens av den kristne kirkes krav på offentlighet - og verdensherredømme. Misjon og kirkepolitikk er farlige saker. Som misjonsprest og (statskirke)biskop står Jørgensen dypt plantet i denne uverdige tradisjon.

--------------------

Kirken fremstår i dag som en ren byråkratisk institusjon (en «stat i staten»), opptatt av å sikre sine strukturer og posisjoner. Fortsatt ivaretar den visse seremonielle ritualer, men det er vel bare et spørsmål om tid når også disse overtas av andre aktører «i markedet». Hva blir igjen da?

Når kirkens aktive gudstjenestedeltakere bryter ut og danner egne trossamfunn og dåpstallet går ned - hva blir igjen? Ved å blåse opp homofilisaken, fattigdomsproblematikken og klimaspørsmålet håper nok kirken(e) at et engasjement i aktuelle samfunnsspørsmål skal demme opp for avskalling og frafall (kirker nedlegges i stort antall på det europeiske kontinent).

Men hvem oppsøker en religion (her: kristendommen) for å finne svar på klimaspørsmålet? Opplyste, samfunnsbevisste borgere vil nok feste langt større lit til forskere og politikere i slike og lignende saker. Vi har ikke den minste interesse for religiøst-teologiske begrunnelser. Og den kristne bibel (Det nye testamente) er helt ubrukelig som kilde.

Desto mer interessant er det at kirkens aktører må gå til Det gamle testamentets skrifter for å finne fredstanker og framtidshåp - samtidig som de vedlikeholder sine stygge og nedsettende karakteristikker av Den gamle pakt og lovens fæle Jahve. 

De glemmer at den såkalt "milde" Jesus var jøde, utsprunget av israelittisk-jødiske religionsbrytninger for 2000 år siden; mer bestemt av et marginalt, forbigående (sen)jødisk sektvesen i århundrene omkring vår tidsregning.    

Man må alltid ha klart for øye at den kristne kirkes maktpersoner (det være seg pave Frans eller biskop Jørgensen) holder seg med et mytologisk verdensbilde og historiesyn vi for lengst har forlatt. Det er selvsagt umulig å forene Jesu eskatologi (herunder: hans kortsiktige historiesyn) med evolusjonslæren, og derfor finner vi stadig færre skrifthenvisninger til Jesu lære. Det er påfallende hvor sjelden teologer og apologeter henviser til evangelieskriftene i Det nye testamente. De er langt mer interessert i høre sin egen stemme enn å lytte til Jesu ord.

Kirken har hatt århundrer og årtusener på seg til å fremme sosial rettferdighet, miljøvennlig atferd, militær avspenning og nedrustning (mens utallige soldater og krigere er blitt dekorert med kirkens voldssymbol: korset!).

Men kirkelederne og deres gud har kanskje ikke forstått betydningen av slike vitale spørsmål før nå i det 21. århundret? Hva skyldes en slik tusenårig treghet og sendrektighet i en mektig verdensreligion som ustanselig har smykket seg med de pompøse  ordene «fred», «rettferdighet» og «nestekjærlighet»?

Har ikke den kristne «Gud» meddelt seg til paver og biskoper om slike spørsmål før de siste år? Har guden sovet i de foregående årtusener og plutselig VÅKNET i år 2015? Eller, er det kirkens ledere og lærere som langsomt begynner å komme til sans og samling?

Nei, det er nok heller nye strategier og omtolkninger man strever med i de lukkede rom ved presteskolene, i den ene hensikt å VEDLIKEHOLDE og VIDEREFØRE kirkemakten og dens institusjoner.

Teologenes siste halmstrå er den spekulative "Skapelsesteologien", som har intet skriftlig grunnlag i Det nye testamente. 

Den nylig utgitte «Fattigdomsbibelen» på Verbum Forlag matcher godt pave Frans’ «image», slik også biskop Jørgensens klimautspill matcher Pavens «Manifest om klima».

Se aktørene ved «lanseringen av Fattigdoms- og rettferdighetsbibelen».

http://www.bibel.no/Verbum/Nyheter-Verbum/Nyheter2015/Verbum020315

Se her hvordan DnK omtaler pave Frans’ selsomme klimautspill (som avisene kopierer uten kritiske refleksjoner).

http://www.gronnkirke.no/?id=42581  

--------------------------


Ikke en gang «kongen av Guds nåde», kirkens nære maktpolitiske allierte gjennom århundrer, kan i dag redde Den norske kirke. Den autoritære tidsalders ende brakte kirken og dens teologi inn i en vedvarende krise. Den økende sekularisering, frembrakt bl.a. av opplysningstidens ideer/idealer, historievitenskapens fremvekst OG møysommelig demokratibygging, har gjort kirkens lære og teologi irrelevant. Den har utspilt sin rolle og betydning.

Kirken har all sin tid vært konserverende og konservativ, i konstant opposisjon til nytenkning og samfunnsreformer. Den har aldri kjent sin "besøkelsestid".

Papiravisene er fulle av pludrende kristne «gjesteskribenter» og «livssynsspaltister», som noe fordekt forsøker å gjenvinne tapte posisjoner. For å gjøre seg tiltrekkende, og kanskje i frykt for å bli avkledd, stjeler de «klær» fra vitenskap, politikk og human-etikk. Så sauser de alt sammen og presenterer det som «kristne verdier».

(At KK's katolske skribent, Haavar Simon Nilsen, etablerer en forbindelse mellom AKP(ml) og klosterliv, er forståelig. Autoritære ideologier, politiske og religiøse, har i stor grad sammenfallende interesser). 

Det hjelper lite at teologer i sine «interne klubber» konstruerer skrivebords-teorier tilpasset det moderne menneskets mentalitet og livsstil. De har gjentatt seg selv i årtusener, med noen få justeringer. Vi er trøtt av monotonien i kirkens stivnede bekjennelse, lære og liturgi. Moderne mennesker har gjennom tid utviklet en historisk bevissthet og etisk følsomhet, som gjør oss langt bedre rustet til å gjennomskue kirkens manipulasjoner.

Vi har lært og erfart at vi trenger ingen guddommelig autoritet for å handle moralsk eller politisk anstendig. Vi trenger ingen kristelige belæringer (og la oss endelig få slippe historien om «den barmhjertige samaritan» og «kvinnen som ble grepet i hor»). De fleste mennesker bærer med seg historier om medmenneskelighet. De blir ikke nødvendigvis brettet ut i avisspaltene. Folk flest kjenner kanskje ikke samme trang til å stille den offentlig til skue, slik de kristne gjør det. De roper høyt ut om sine «gode gjerninger» eller «gode følelser» og angriper oss andre for egoisme og grådig materialisme.

Med sin umoral, pompøsitet og rikdom (og ditto seksuelle og finansielle skandaler) overgår Pavekirkens hykleri alt vi kan tenke oss. Men autoritetsdyrkelsen er så innprentet i vår europeiske mentalitet, etter 1700-års indoktrinering, at vi ennå ikke TØR å kritisere pave Frans og hans kristne, maskuline diktaturstat.

IMI-kirken i Stavanger gjennomfører noe de kaller «Godhetsuken». I etterkant sprer de så ut «Godhetsmagasinet» til husstander i lokalmiljøet, hvor de forteller hvor «gode» de er.

http://www.dagen.no/Inspirasjon/En_treningsuke_for_gode_gjerninger-77483

http://www.slideshare.net/imikirken/godhetsmagasinet-2014

VI har erfart at vi kan skape gode, levedyktige (bærekraftige) samfunn. Vi erfarer fellesskap og solidaritet, individuelt og kollektivt. I samhandling og meningsutveksling utvikler vi oss. At kirken ennå ikke er i stand til å verdsette menneskelige erfaringer, får være kirkens problem. At kirkens «Gud» gjennom paver og biskoper fortsatt dikterer hva og hvordan et par milliarder kristen-troende mennesker skal eller bør føle, tenke og leve trenger vi strengt tatt ikke bry oss om (bortsett fra nå de vil påtvinge oss deres kristelige verdensanskuelse, moral og «kristne verdier»).

VI har helt andre personlige og fellesmenneskelige standarder å navigere etter. Vi føler oss ikke det minste anfektet eller berørt av de sære kristelig-interne problemstillinger og vinklinger, som leserne av Vårt Lands debattforum blir holdt godt orientert om. Det er fryktelig skittent og støvete i kirkens hus, bak den glansete fasaden. Det er klamt og innestengt. Ingen utluftning og rydding, intet rengjøringsarbeid finner sted. Man koster og feier bare utvendig. Derfor er den kristne kirke døende.

Pave Frans er en slags "sminkør". Han er dyktig i avledningens kunst. Kosmetologer skal som kjent dekke over urenheter og utvekster. Hva pave Frans' skinnende hvite kappe tildekker, kan vi ha mange meninger om. Både han selv og hans forgjengere i pavestolen har vært meget drevne taktikere.

Den masochistiske tiggermunken, Frans av Assisi, har liten appell til vår tid. Heller ikke i den katolske versjonen finner vi ham særlig tiltrekkende ("helgener" er fullstendig uinteressante):

http://www.katolsk.no/biografier/historisk/frans  

 

 

ONDSKAPENS PROBLEM

 

Det er hva vi som tenkende og handlende mennesker erfarer i våre menneskelige relasjoner og samfunn som utvikler og «foredler» oss. Vi har historisk erfart at vi (kollektivt) kan bidra til å endre både samfunnsutvikling, historiens gang OG vår individuelle skjebne. Ikke minst gjennom de siste par århundrer. Vi har for lengst gjenerobret den selvtillit og handlekraft kirken gjennom årtusener fradømte oss, ved å fremmedgjøre oss for vår menneskelige styrke. Ja, ved å definere oss som syndige, fordervede og avmektige.

(Les Martin Luthers bok: "Den trellbundne vilje")

Når kirkelige teologer og forskere monotont tematiserer «Ondskapens problem» (eller, i teologisk terminologi «teodicé»), kan det skyldes at kirken ikke har klart å komme til rette med de ondsinnede handlinger den selv har påført menneskeheten de siste 1700 år. Eller, det handler kanskje igjen om å frita allmaktens «Gud» for ansvar og skyld (og dermed indirekte også kirken)?

Kirkens oppfatning av «Ondskap» bunner i et mytologisk-dualistisk menneskesyn vi i dag står helt fremmed for. Det henger på sin side uløselig sammen med kirke-kristendommens verdensbilde, hvor to antagonistiske kosmiske makter kjemper om verdensherredømme: den gode «Gud» og den onde Satan. I Jesu lære i evangelieskriftene, som for den senere kristendom, er ondt og godt personifisert i gode (frelsesverdige) og onde (fordømte) mennesker.

I Kristendommens enkle, dualistiske skjema blir vi alle redusert til venner eller fiender, tilhengere eller motstandere. Verken i Jesu lære, som heller ikke i luthersk teologi, finnes en tredje eller fjerde vei: bare «de to utganger»: enten – eller!

Vi har betydelig kunnskap, teologisk og historisk, om kirke-kristendommens dualistiske verdensbilde og menneskesyn helt fra Jesu tid. Kirkens forrykte antropologi vet vi svært mye om. I Augustana art. 1 og 17 er Luthers heslige menneskesyn satt helt på spissen: vi vantro, udøpte og ugudelige (les: ikke-kristne) er ONDE av natur, likestilt med djevlene. Følgelig skal vi pines/tortureres «uten ende», i følge Luther (og hans guddommelige autoritet: Jesus fra Nazareth).

TERROR av verste sort! Den skal vedvare inn i evigheten. Kan man undres over middelaldermenneskets skrekk for døden!

https://no.wikipedia.org/wiki/Arvesynd#Augustin


 «DEN KRISTNE ARV»


Kirkens skremselspropaganda er for lengst modent for museum. Vi lar oss ikke lenger skremme til taushet eller lydighet. I mangel av andre sanksjonsmuligheter og angrepsstrategier forsøker kirkens teologer og apologeter å erobre språket vårt, så subtilt at vi nesten ikke merker det.

De sier det selvsagt ikke høyt, men de har ikke gitt opp makten over sinnene. "Trosopplæringsreformen" for barn og unge mellom 0 - 18 år er en demonstrasjon av den makt kirken utøver blant de mest sårbare og påvirkelige blant oss.

Det meningsløse ordet «tro» og «troen» er blitt et religiøs-magisk ord som ikke trenger noen innholdsdefinisjon, men er virksomt i kraft av at det uttales. Dess høyere og oftere de kristne slynger ordet «tro» mot oss, i de mest uventede og fantastiske sammenhenger, dess mer tydelig blir det at «tro» og «troen» («tro» og «ikke-tro») opptrer blant de

«særbegreper som for den «innvidde» ikke har den samme karakter av språk som andre ord...Gjennom den sakrale tradisjonen er den religiøse terminologien på en eiendommelig måte blitt «besjelet» og er for den hengivne bekjenner kommet til å representere en art «hellige gjenstander.»

(A. Edwien).

Den ultra-liberale teolog, Helge Hognestad, mener å ha funnet kristendommens egentlige sannhet, som angivelig tilbyr «en annen sannhet» enn kirkeguden (Klassekampen torsdag 18. juni 2015).

Hognestad har Paulus, C. G. Jung og biskop John Shelby Spong som åndelige veivisere. Han representerer klart den «kriseteologi» som v.hj.a. fantasifulle symboliseringskunster søker å tilsløre eller oppheve Jesu historisitet. I denne hensikt blir Jesu dype røtter i den israelittisk- jødiske religionshistoriske utvikling et stort problem for Hognestad (som for Paulus og Marcion).

Hognestad er ikke historiker, og derfor hopper han glatt over «den kristne arv» gjennom 1700 år i Europas historie. Men Jesu religiøse forestillinger, som mytologien, dualismen og eskatologien (som han delte med andre senjødiske sekter i sin samtid) er i høy grad integrert i kristendommens offisielle lære.

Hognestad burde kanskje forklare hva som skiller «kirkeguden» fra Paulus’ «Kristus»? Er ikke «Kristus» et annet navn på «kirkeguden»? Når Hognestad avviser «kirkeguden» er det grunn til å spørre hvorfor han har latt seg ordinere, og hvorfor han har ønsket å virke som prest i den samme kirke. Her foreligger altså en forbindelse som Hognestad ikke klart uttaler offentlig. Trolig handler det om "Kristus-troen".

Hognestad har i årevis vandret inn og ut av Den norske kirke, vinglet frem og tilbake. Mangel på konsekvens og tydelig tale er et kjennetegn ved flere «liberale» teologer av Hognestads type. De skaper gjerne store overskrifter i avisene, men underordner seg servilt biskopens myndighet (som på sin side adlyder ordre fra keiserens romerkirke år 325).

Jesus betegnet seg aldri offentlig som «messias», men derimot som «Menneskesønnen» (mer enn 50 ganger i evangelieskriftene, konsekvent i 3. pers. entall): en engleaktig mytologisk figur «senjødedommens» sekter var svært oppttatt av.

Man får ikke den rette religionshistoriske forståelse av Jesu lære og virksomhet når senjødedommens sentrale epoke og dens skrifters betydning for Jesus så og si er «skåret ut» av bibelen. Det er senjødedommens skrifter som skaper sammenheng og kontinuitet – limet - mellom GT og NT. Jesus var ikke inspirert av gresk-romerske mysteriekulter (det finnes ingen slike referanser hos ham), men av den senjødiske apokalyptikken som særlig ble utbrodert i Daniels bok og Enoks bok.

(Se annet innlegg på denne hjemmeside:  «Bibeltroskap?»)

Jesus ventet utålmodig på historiens avslutning og opprettelsen av «Guds rike» (og ikke forstått som en indre tilstand). Han skulle selv - som en inkarnasjon av «Menneskesønnen» - sortere ut de verdige borgere i den nært forestående gudsstaten. Jesus gav sine 12 disipler løfte om hver sin domstrone (de skulle dømme hver av de israelittiske stammer) - eller en «ministerpost» - som Edwien sier det et sted.

Det er påfallende at Hognestad ikke nevner den jøde-kristne bevegelsen som Paulus kom i konflikt med kort tid etter Jesu død. Hognestad tildekker mer enn han avslører.

Paulus’ slagord «rettferdiggjørelse ved tro» fikk avgjørende betydning for Martin Luther ca. 1500 år senere, og følgelig for den protestantiske kristendomstype. Dette sentrale punkt i «frelseslæren» har vært kilde til fiendskap og konflikt mellom protestanter og katolikker i ca. 500 år.

Nettopp Paulus’ avvisning av den jødiske lov- og rettstenkning skulle bli fatalt for kirke-kristendommens videre historie. Lovløshetens anarki gav åpning for selvoppnevnte despoter og deres vilkårlige, subjektive maktutfoldelse.

Hognestad har selvsagt rett i at «kirkeguden er utdatert», men at «en kristendom i Paulus’ ånd» (som også i Marcions ånd?) skulle representere en «ny kristendom» og «en annen sannhet», som også en ny og dypere visdom, er et like reaksjonært standpunkt som øvrige lutherske og katolske kriseteologer inntar (jfr. Atle O. Søvik, Hallvard Jørgensen og Eskil Skjeldal). Det er skremmende at moderne teologer og apologeter fortsatt sitter fast i oldtidens mytologiske herskerideal: Kristus-troen og Kristus-dyrkelsen (i moderne språkbruk: Førerkultus).

I våre moderne demokratier vil vi selvsagt ikke ha noen gjenoppliving av oldtidens autoritære herskeridealer, som «Kristus»-betegnelsen historisk viser tilbake til.

https://no.wikipedia.org/wiki/Sandhed_til_gudfrygtighed  





KEISER KONSTANTIN OG «KRISTUS PANTOKRATOR» (gr. allhersker)



http://kunsthistorie.com/fagwiki/Kristus_Pantokrator

http://www-bib.hive.no/cgi-bin/krl-artefacts.pl?rel=k&sort=&enkel=krl037&sok=

https://no.wikipedia.org/wiki/Hagia_Sofia


«I begynnelsen av den bysantinske periode (330 – 1453) startet keiserne å oppføre seg som despoter. Keiseren var ikke lenger den øverste borgeren som var et menneskelig vesen i de offisielle seremoniene, men han fikk en guddommelig karakter og ble selv et ikon (hellig bilde). Bysants så på seg selv som Guds rike på jorden og med Guds budskap som den gjeldende lov. Det ble et nært forhold mellom kirke og stat og de religiøse ritene fikk enorm betydning».

Se her hvordan norsk Wikipedia presenterer den kristne keiser Konstantin.

https://no.wikipedia.org/wiki/Konstantin_den_store

...kirkemøtet i Nicæa

https://no.wikipedia.org/wiki/Konsilet_i_Nikea

...kirkehistoriker og keiser Konstantins biograf

https://no.wikipedia.org/wiki/Eusebius_av_C%C3%A6sarea

...og i en andakt i Hedalen stavkirke i vår tid, i 2012

http://www.hedalen.no/OPPSLAG/2012/juli/29b/index.htm

Europas hersker- og kongeideologi («Kristus» som Keiser og Konge) tilhører den autoritære tidsalder vi for lengst har tilbakelagt. De totalitære ideologier i det forrige århundres kristne Europa var den «verdslige» varianten av den kristne autoritetsdyrkelse (les: førerdyrkelse) gjennom de foregående 1700 år, hvor først Keiseren, så Kongen i sin person inkarnerte både den guddommelige og den verdslige makt: absoluttismen og eneveldet. Kongen av Guds nåde.

Keiser – Kristus – Pave - Biskop:  allmektige herskere i himmel og på jord. En mer fryktinngytende maktkonstellasjon på tronstolen og i dommersetet er vanskelig å tenke seg.

Se nedenfor «Kristus pantokrator» (om lenken nedenfor ikke fungerer, slå opp på Google/bilder). Billedgalleriet er avskyelig og direkte kvalmende! Men dessverre også svært lite flatterende for det kristne Europas usunne og infantile autoritetsdyrkelse.

https://www.google.no/search?q=Kristus+pantokrator&ie=utf-8&oe=utf-8&gws_rd=cr&ei=o3CxVfCHG8aqsQGo8pbgBw 


Lenkene som holdt folkene fast i det ubevegelige («guddomsgitte») sosiale hierarki, som forholdet mellom Herren – tjeneren (slaven/leilendingen), konge/adel/kirke – vasallen har vi europeere og andre folkeslag brukt århundrer på å frigjøre oss fra.

"Både kongedømmet og kirken hadde tjenester å tilby til befolkninga. Som motytelse krevde de lojalitet, lydighet og finansiering gjennom skatter og avgifter. Fra kongemaktas side var det særlig rettutøvelsen som var viktig. Kongen kom nå inn som garantist for fred og rettferdighet. Fra kirkens side var det religiøse aspektet selvsagt svært viktig; håpet om frelse var av stor betydning, og veien dit gikk gjennom kirken. Men kirken ble også en tilbyder av helse- og kunnskapstjenester, og en stabiliserende faktor. Samvirket mellom konge og kirke var derfor av betydningen, selv om de kunne være i bitter strid med hverandre.

Kongens makt kunne under borgerkrigstida være begrenset. Med kroninga av Sverre Sigurdsson i 1184 kom en periode med noe fredeligere forhold, men så snart han var død blusset striden opp igjen, og riket ble delt.

Bispedømmene ble opprettet i tidlig middelalder, men på lokalplanet var kirken fortsatt i stor grad på private hender. I 1152/53 ble Nidaros erkesete, og kirken i Norge ble dermed en selvstendig enhet. I kjølvannet av dette fulgte en strammere organisasjon, først på toppen og etter hvert nedover i hierarkiet.

Opprettelsen av erkesetet gjorde kirken til en viktigere maktfaktor på det rikspolitiske planet. Da Erling Skakke skulle sette sin sønn Magnus Erlingsson på tronen, nøyde han seg ikke med å bare få ham hyllet som konge på tinget. Han gikk også til erkebiskop Eystein Erlendsson, som gjennomførte den første kroninga i Norden i Bergen i 1163 eller 1164. Som motytelse avla kongen lydighetsed overfor paven og erkesetet. I forbindelse med kroningen kom også den første skrevne tronfølgeloven. Den ble aldri tatt i bruk, men påvirket senere lovgivning".

 

«Den salvede»


«Kristus» (gresk:  Christos) betyr den salvede (hebr.  Messias). Det var en herskertittel, først og fremst anvendt ved kongeinnsettelser. I den hebraiske bibel leser vi at kongene David og Saul ble salvet (noen prester ble også salvet).

«Fra 1163 ble kroning og salving en del av tradisjonen. Kroning var en kirkelig seremoni med utgangspunkt i tanken om kongedømmet av Guds nåde. Seremonien symboliserte innsettelsen av monarken som Guds øverste verdslige representant på jorden. Kroning er en gammel skikk. I Europa ble den først tatt i bruk av de østromerske, bysantinske keiserne. Kroningen ble en kirkelig seremoni da kristendommen ble innført som statsreligion.

Salving ble en del av kroningsseremonien i det kristne Europa på 600-tallet. Forbildet er hentet fra Det gamle testamente, der Samuel salvet Saul til konge over Israel. Seremonien startet med en gudstjeneste. Så fulgte salvingen av monarken, der han ble strøket med innviet olje. Deretter kom selve kroningsakten der Kongen fikk overrakt regaliene som symboler på den verdslige makten. Deretter lyste biskopen sin velsignelse over kongens gjerning».

Grunnloven av 1814 fastslo i § 12 at kongen skulle krones og salves i Nidaros: «Kongens Kroning og Salving skeer, efterat han er bleven myndig, i Trondhjems Domkirke paa den Tid og med de Ceremonier, han selv fastsetter.»

http://www.kongehuset.no/artikkel.html?tid=27589

«Frankerkongen Karl den store ble ikke bare salvet, men kronet til keiser av pave Leo III. Det skjedde julenatten år 800. Det var pavens og hele kristenhetens inderlige lengsel etter fred som fikk ham til å krone Karl til keiser. Frankerkongen skulle forsvare katolikkene mot alle overgrep. Han skulle sørge for ro og orden i sitt vidstrakte rike, som nå omfattet størstedelen av Europa. Keiser Karl tok fatt på sin oppgave som kirkens forsvarer med brennende iver».

http://www.katolsk.no/biografier/historisk/olav/kap_4

 

"Da Karl den store ble kronet til keiser i Vest-Europa, fikk man det sakrale kongedømme, et styresett som bygger på det at samfunnet var et hierarki med kongen på toppen. Det var Gud som hadde innsatt kongen, og samfunnets velferd var avhengig av kongen. Denne tankegangen passet også godt sammen med frankernes oppfatning av hvordan samfunnet skulle bli styrt. Føydalismen oppstod på 700-tallet (tidlig middelalder) i dagens Frankrike".

I århundrer og årtusener fra Konstantins keiserkirke på 300-tallet frem til i dag, kjenner ikke den kristne kirke til noen annen samfunnsdannelse enn den autoritære og totalitære "Statskirke". Hele kirkens historie vitner om dens makt- og herskesyke. Vi har i dag bare kommet et lite stykke på vei i våre bestrebelser på å frigjøre oss fra denne maktinstitusjonens fryktelige og tyngende åk.

Og så opplever vi at "liberale" prester og teologer vil ha denne maktinstitusjonen gjeninnført!

"Mens dualismen splitter, vil humanismen og human-etikken samle og forene. Overfor parter som dualismen med sine illusjoner har splittet og gjort til fiender, har humanismen og human-etikken sin livsviktige, meglende misjon. Dens oppgave overfor krig-fred-problemet er derfor av fundamental betydning: Å løsne på de krampaktige dogmatiske posisjoner som preger de dualistiske ideologier og holdninger - i øst/vest konflikten, og i fredstruende konflikter overhodet".

(Andreas Edwien)

 

---------------------- 

 

24.07.2015 (rev. 09.08.2015)

G. Ullestad